En størrelse for stor – HeidiRosander – Side 83 – Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

https://www.fvn.no/lokalsporten/i/ddew61/All-overvekt-sitter-i-hodet

20.10.2018 kl. 05:50

All overvekt sitter i hodet. Det var overskriften på en artikkel jeg hadde i Fædrelandsvennen denne uken. Jeg var blitt spurt av avisen om å fortelle min historie, fortelle om min endringsreise, og fortelle hvordan mitt liv hadde vært som en størrelse for stor. For meg er det utrolig viktig å sette ord på tanker og følelser som så mange går rundt og tenker på, men ikke helt våger å prate om. Det er viktig for meg å vise at mye er mulig selv om man er stor. Det er mulig å gjøre endringer visst man bare ønsker det selv, og setter seg mål man vet at man klarer å gjennomføre.

Jeg brenner for de overvektiges sak. Jeg brenner for den riktige behandlingen av fedme, for trening tilpasset overvektige, for å få slutt på stigmatiseringen av overvektige, for at overvektige skal bli glad i seg selv og innse at de er mer enn et tall på badevekta. Jeg ønsker at overvektige skal stråle, og være stolte over den personen de er. Jeg ønsker også å motivere til aktivitet. Fortelle at kan jeg klare en endring¨, så kan de aller fleste klare det.

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg fikk litt kjeft fra noen kvinner som lider av lipødem akkurat som meg. De mente overskriften ble helt feil, men i artikkelen skriver jeg om overvekten min, den jeg kan gjøre noe med. Jeg skriver lite om lipødemet, eller om lymfødemet mitt, for jeg vet at det fettet aldri kan slankes bort. I artikkelen skriver jeg om det ” vanlige ” fettet, det fettet jeg faktisk kan gjøre noe med. I forhold til ren overvekt, så sitter det meste i hodet fordi all overvekt har en årsak, og det er denne årsaken vi må finne for å klare å mestre.

Jeg har hatt en lang reise. 4 år har jeg brukt. 50 kg har jeg mistet. Jeg er stolt. Jeg er glad jeg kan fortelle om min reise på bloggen min, og i dag har jeg også lyst til å dele artikkelen som jeg skrev i Fædrelandsvennen med dere. Jeg håper mange har lyst til å lese den. Du finner artikkelen her :

Jeg har også trukket den heldige vinneren av de flotte ull/silke skjerfet fra Schim Jolie. Den heldige vinneren ble : TURID HANSEN!! Gratulerer så masse, Turid. Du kan velge det et skjerf i den fargen du ønsker. Jeg tar kontakt med deg etter helgen.

Privat område

5 kommentarer

17.10.2018 kl. 05:58

Reklame | Klinikk Nova

Noe synes nok jeg er jålete. Jeg føler meg ikke jålete. Jeg er ikke overlesset i makeup og stash. Det glitrer ikke alle veier, men jeg er nok veldig opptatt av velvære. Dette har jeg skrevet en del om på bloggen, så det kommer nok ikke som noen bombe på noen av dere regner jeg med. Jeg liker å føle meg vel, men det er ikke det samme som å være jålete. Jålete er litt negativt ladet synes jeg.

Jeg har alltid vært opptatt av å rense huden. Jeg har renset huden morgen og kveld i mange år fra jeg var ungdom. Jeg har vært flink til å bruke dag og nattkrem, og jeg bruker serumer, og øyekremer. Jeg tenker at dette har vært med på å holde huden fin. Jeg har få urenheter, og ingen problemhud. Noen synes jo det er helt unødvendig å bruke tid og penger på huden. Jeg er ikke enig. Samtidig bør det være opp til hver enkelt å bestemme hva som er riktig for egen hud.

Lymfehuden min trenger også god pleie i form av gode dusjsåper og gode bodylotioner. Jeg har produkter jeg bruker til hverdags som ikke der er så mye såpe i, og så har jeg produkter jeg bruker av og til. Da har jeg lagt min elsk på Dao fra Rituals. En helt nydelig serie.

Det tok lang tid før jeg våget å gå til fotpleie. Det å vise føtter og lymfebein til mennesker jeg ikke kjenner, det har vært en vei å gå.Det gjør jeg uten problemer nå. Det er så viktig å ta vare på føttene, og kanskje spesielt vi som sliter med lymfødem. VI skal være forsiktige med å få kutt og sår, så at andre pleier føttene, og klipper negler i blant, det er noe jeg unner meg fordi det er viktig. Føttene er jo og veldig viktige, og ofte glemmer vi dem.

Det tok også lang tid før jeg våget å dra til massasje. Det og skulle ta av seg på overkroppen var også en terskel som var vanskelig å trø over. Full kroppsmassasje har jeg hatt to ganger, men da var det ei god venninne som gjorde det, og henne er jeg trygg på. Men etter hvert så fant jeg plasser hvor jeg møtte teraputer som jeg ble trygg på, teraputer som var helt nydelige mennesker, og når man møter slike mennesker, så gjør det ikke noe å vise en kropp med for mange kilo.

Ingunn er verdens nydeligste menneske. Jeg er så glad for at jeg ble kjent med Ingunn, og dermed har en person jeg kan gå til når jeg ønsker velvære. En person jeg er helt trygg på, og hvor jeg kan senke skuldrene og slappe helt av og nyte. Når man møter slike mennesker, så tenker man ikke på at man er en størrelse eller flere for stor. Ingunn er profesjonell til fingerspissene, dette gjør hun hver dag, og du merker at hun elsker mennesker. Det er så viktig at man klarer å nyte når man først er på en velværesalong.

Ingunn driver med mange ulike behandlinger på Klinikk Nova på Hamresanden her i Kristiansand. Brasiliansk voksing er ett av mange områder, et område jeg tenker som helt privat. Et område jeg tenker på som litt tabu. Det er i alle fall ikke et tema jeg prater så mye om. Hvorfor jeg tenker sånn, det vet jeg ikke. Kanskje fordi man må føle seg så naken, og sårbar, men samtidig, så bør det jo ikke være noe tabu. Vi er kanskje litt rare sånn. ” Det er jo bare hår ” sier Ingunn, og hun har jo rett i det. Hun tenker ikke på det som mer spesielt eller komplisert enn å vokse noens legger. At folk hele tiden kommer tilbake tar hun naturlig nok som et kompliment.

Det å vokse ett så privat område, man føler seg jo veldig blottet, så kunsten til en behandler er jo uten tvil å få kunden til å slappe av og føle seg trygg. Ingunn fjaser og vaser etter beste evne, og hun får en til å slappe av etter bare noen få minutter. Litt tabu og veldig privat, jeg tenker bare på meg selv som i tillegg har svære tømmerstokker av noen bein. To private ting. Man blir sårbar og ukomfortabel, særlig første gangen, men når man møter en nydelig behandler som snakker om alt annen enn behandlingen, så gjør det plutselig ikke så mye. Ingunn sin eldste kunde var 64 år, hun skulle overraske mannen på bryllupsdagen. Hvor nydelig er ikke det? Nå tenker jeg, hvorfor skal brasiliansk voksing være tabu egentlig? Om man ønsker voksing, om man ikke ønsker hår, så skal man gjøre det man ønsker. Er man usikker, og synes dette er litt pinlig, så er det ingen grunn til. De som jobber med det, de gjør dette daglig, så for de er det en vanlig dag på jobben. Mens jobben gjøres, så har man en god samtale om stort og smått i livet. Plutselig er man ferdig, og man har helt glemt hvorfor man er der. Litt kjenner man jo, men det var svært lite i forhold til hva man på forhånd hadde tenkt. Litt ubehagelig, men ikke vondt.

Det er en god ting å utfordre seg selv på ulike felt, også når det kommer til velvære. Det å vise kroppen, det sitter for mange veldig langt inne. Jeg har absolutt vært en av dem. Det gjelder å finne ” den rette.” Den som får deg til å føle deg trygg, og ivaretatt. Finner man denne, så kan man som jeg skrev lengre oppe, nyte velværebehandlingene, eller gjøre en privat voksing som man har tenkt på lenge. For meg er det ute tvil Ingunn på Klinikk Nova, og bor du i Kristiansandsområdet, så vet du hvem du bør kontakte 🙂 Det er verdt å kjøre noen mil også forresten 🙂 Uansett hvordan man føler det rundt egen kropp, man skal sannelig kunne ta velværebehandlinger som alle andre. Det gjelder bare å ta første steget….

5 kommentarer

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Høstfavoritt som dekker rompa

15.10.2018 kl. 05:56

Reklame | Stormberg

Høst er tid for fine turer i skog og mark. Det er balsam for sjelen det og bare gå å nyte alle de flotte fargene som høsten byr på. Høsten er også tiden for ei god allværsjakke, og jeg får mange spørsmål om jeg har ei jakke å anbefale. Jeg har flere allværsjakker, men har klart min favoritt.

Veiviser fra Stormberg, det er min allværsfavoritt. Jakken dekker rompa med god margin, har en utrolig god passform, og er bare veldig god å ha på seg. De fleste kvinner leter etter jakker som dekker baken, og allværsjakker er ofte korte modeller, men denne jakken tilfredsstiller rompekravet. Det er første gang jeg har funnet ei skikkelig turjakke som har en så god lengde at den dekker rompa ordentlig godt. Ofte stopper de gode turjakkene på rompa.. Jeg vil ha en turjakke som går godt under rompa, og er rompa dekket, så blir helheten så mye bedre. Man føler seg vel, og det er jo alltid den følelsen man er ute etter.

Jakken er en trekvart jakke. Alt stemmer liksom, og jeg fikk nettopp denne følelsen når jeg tok den på meg for første gangen. Jakken er vind- og vanntett, den er fukttransporterende, og passer dermed ypperlig i allslags vær, enten det er vind, regn eller snø. Veiviser trekvart jakke er en sporty kombinasjon av en klassisk regnkåpe og en teknisk skalljakke. Jakken har ProreTex© membran, og skal vi være litt tekniske nå, så betyr ProreTex en membran med gode vanntette, vindtette og fukttransporterende egenskaper som brukes i ytterbekledning utviklet spesielt for aktivt friluftsliv. Der er fleecefor i halsen, tapede sømmer, og refleksfelter. Jakken har dobbel stormklaff, og gode lommer. Den har også ventilasjonsåpninger under armene.

Allværsjakker kan gjerne ha fine farger. Vi stråler mer når vi bruker farger. De fleste ” gjemmer ” seg bort i alt det sorte, men jeg kjøper gjerne klær som skiller seg litt ut dersom fargene, og passformen er meg. Det gjør jeg ikke fordi jeg vil skille meg ut, men jeg elsker farger. På dager hvor allværsjakke er på sin plass, så skal jeg nå stråle i min lyseblå allværsjakke. Jeg har også jakken i gult, og jeg liker også den gule fargen veldig godt.

Høsten er en flott tid dere. En flott tid til å bruke skog og mark, nyte de flotte fargene og kjenne at naturen gjør noe godt med deg. Slike turer er balsam for sjelen. Husk at uansett hvor kort, eller lang turen din er, så slår du knockout på alle sofasliterne!

Fjellgeita har fått fjellsko

1 kommentar

14.10.2018 kl. 06:01

Fjellgeita har sannelig fått seg fjellsko! Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg for ei gjellgeit riktig ennå, men i min verden, og pr. min definisjon, så er jeg jeg ei fjellgeit. Nå tråkker jeg ikke mil etter mil i fjellet, eller higer etter de lengste toppturene. Jeg er nok ei fjellgeit som liker meg i mer rolige omgivelser. Omgivelser med ulendt terreng, men ikke for ulendt, og ikke for mye bakker. I alle fall ikke for mye bakker sånn rett etter hverandre. Helst med sekk på ryggen, og Gildes grillpølser som ei gulrot i sekken når jeg har vært flink til å gå til målet. Jeg er nok litt som ungene. Jeg liker små premier om jeg har vært flink.

Hvem hadde trodd at jeg skulle bli glad i skog og mark? Jeg som ble sliten bare jeg så en bakke, og som var sinna og sur når jeg attpåtil måtte gå opp disse bakkene. Mot alle odds, så er jeg blitt utrolig glad i skog og mark. Dette er selvsagt fordi jeg de tre siste årene har hatt tak i vekten min, og gjort store endringer. Når vekten går kraftig ned, og man har mistet nærmere 50 kg, så blir dagene så mye lettere å gjennomføre.

En utfordring kommer sjeldent alene, og sånn er det absolutt også for meg.Jeg som hele livet har vært en størrelse for stor har mer enn en gang stått overfor utfordringer som feks klær. Det å finne bukser som passer svære lymfebein, strømpebukser som faktisk sitter der de skal. Ullklær på kalde dager, undertøy som holder puppene på plass, og ikke minst, t-skjorter, og overdeler som har en armlengde som dekker både grevinneheng, valker og løshud?kunne jeg bare ha kalt det for muskler.

Som en størrelse for stor, og utfordringene mine med kraftig lymfeødem i begge bein, så har jeg også hatt en annen utfordring, nemlig at føttene mine har krevd sko som går høyere enn str.41, eller str.42. Str. 42, der stopper vel som regel utvalget for kvinner i det man kaller ordinære butikker. Etter dette, så må man over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det var når jeg tidligere måtte se på herremodeller som kvinne, og i tillegg er jeg en kvinne som også liker å kle meg pent. Eller tenk deg følelsen av at man bare måtte tre på seg noen sko fordi der ikke var særlig mye å velge blant. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller det å føle seg som mann på beina. Slike følelser er kjipe å kjenne på.

Sko var lenge en utfordring. En kvinne skulle liksom ikke ha store føtter. Ofte sluttet damesko på str.41 før, men nå skal mange sko gå opp i str. 42, men ut i fra tilbakemeldinger jeg har fått, så er det visst ikke alltid like lett å få tak i str. 42 heller. Jeg har også fått tilbakemeldinger om at enkelte har opplevd å bli ledd av når de spør etter store skonummer, og sånn skal det sannelig ikke være! Ansatte i skobutikker skal kunne forstå hvilken utfordring man faktisk har, og heller være behjelpelige. Kanskje har man muligheten via de skoprodusentene man bruker til faktisk å finne sko som går opp i størrelse.

Det store lymfeødemet jeg har i leggene gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg hatt større føtter enn ” normalen.” Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Jeg føler meg litt alene, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 39, 40, og 41. Noen har dukkeføtter, og bruker str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid ut. De er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er både større, og bredere, og jeg har jo herreføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Jeg kan få flotte sko, gode sko, praktiske sko. Egentlig kan jeg få det meste utenom støvler. Støvler, det kan jeg ikke få mine svære føtter inni, men da løser jeg det med Goretex sko. Ikke som støvler, men ett veldig godt alternativ.

Gode sko er også veldig viktig for mine føtter. Selv om jeg liker pene sko, så er jeg mest opptatt av gode sko i hverdagen. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene.

Forleden dag kom det ett stort hyl fra loftsetasjen. Naboene lurer sikkert. Jeg har fått meg fjellsko!! Jeg som aldri har hatt skikkelig fjellsko! Jeg blir så glad når jeg faktisk får tak i sko jeg aldri hadde trodd jeg skulle få tak i. Som nå, lykkelig eier av et par flotte fjellsko. Ikke disse helt lave som jeg alltid har må traske rundt i, men fjellsko som faktisk går litt opp, og som beskytter meg enda mer når jeg skal ut på tur. Fjellgeita har faktisk fått seg fjellsko!

Fjellskoene fikk jeg tak i på en ortopedisk butikk her i Kristiansand, og som er ett ortopedisk firma, så har de også ett godt utvalg av sko med for eksempel bredere lest, og her har jeg funnet utrolig gode joggesko, og det var også her jeg fant fjellsko. Jeg vet at mange sliter med akkurat de samme utfordringene med sko som det jeg gjør. Husk at dersom du faktisk ikke får tak i sko i ordinære butikker, så kan du søke NAV om støtte til ortopediske sko. 4 par første året, så to par de resterende årene. Man har en egenandel, men så får man også spesialtilpasset sko til akkurat dine føtter. Her har jeg fått tilpasset gode hverdagssko, sandaler, og skoletter.

Fjellskoene står nå i skapet og tripper etter å bli brukt, eller er det eieren som tripper etter å få brukt de? Jeg blir glad bare jeg ser dem, og jeg blir glad når jeg tenker på hvor mange fine turer vi skal ha sammen. Aller mest glad blir jeg nok over å tenke på at det heldigvis er muligheter for oss som er store både her og der til å finne både de klærne vi trenger, og de skoene vi har behov for. For meg er dette lykke med stor L

1 kommentar

Jeg hadde gitt opp

13.10.2018 kl. 05:56

Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min – drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon.

Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg opererte meg? Det var tusen spørsmål i hodet. Selv om jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri ” bare” sittet i sofaen uten å løfte en finger.

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjentes når man aldri klarte det man ønsket. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg – det er en forferdelig vond følelse å kjenne på . Det at man aldri over tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang – det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes.

Det ble ingen operasjon. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg mener operasjon bør være siste utvei. Jeg mener vi må jobbe for å oppnå det vi ønsker. Jeg mener vi skal vise at vi ønsker en endring, og jeg mener at det å kjenne på mestring er en viktig følelse å kjenne på. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Det er så utrolig trist å se hvor mange som etter noen år igjen er overvektig, og tilbake på samme vekt som før, eller kanskje også enda høyere. Det er så mange som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI’en som sier fedme.

Jeg har lipolymfødem. Et blandingsødem. Jeg har både lipødem og lymfødem. Jeg var en av de ” heldige ” som fikk begge deler. Lite visste jeg dette når jeg vokste opp. Eller at kreftoperasjonen skulle gi lymfødem som senskade. Lipødemfettet som man ikke kan slanke bort uansett hvor hardt man prøver. Mange kvinner lider av lipødem. Man antar at så mange som 100000 norske kvinner kan ha lipødem.

Lipødem er en tilstand med unormal ansamling av fett under huden på legger og lår. Det er et kriterium at fettansamlingen ikke står i forhold til fettfordeling ellers på kroppen. Det typiske bildet er altså en betydelig fedme samlet i begge lår og legger, og eventuelt hofte og sete-parti, men med en normal, eller i alle fall langt slankere overkropp. Forskjellen på lipødem og vanlige fettceller er at du tydelig kan føle mange små kuler i huden, som om du har mange erter under huden.

Det er frustrerende når du blir fortalt at du må ta deg sammen. Du må spise mindre og trene mer. Selv opplever du bare å ese ut, og skjønner ikke hvorfor. Det er psykisk tungt, utrolig tungt. Hadde jeg visst at mine store bein var pga sykdom, så hadde ting vært mye lettere opp igjennom. Det at jeg har et lipolymfødem var også en av årsakene til at jeg ikke ønsket operasjon i frykt for en slank overkropp, og gedigne bein.

Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre. Det er ikke meningen. Mange jobber knallhardt for å holde vekten. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. Staten betaler 100000 kr for en operasjon, og da må man legge om, og bytte gir.

Jeg drømte om å veie 60 kg. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Line og jeg jobbet sammen mentalt. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg.

Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt… men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig – det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes – reisen min har gitt resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på – kan jeg, så kan alle.

Det som virker umulig er mulig. Man må bare sette seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man ikke lykkes. Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd?

Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner den, og har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv – da er du der du skal være – uansett hva badevekta forteller deg.

Frykten som forsvant

10.10.2018 kl. 05:54

Sårende kommentarer har til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg gjorde mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg. Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt.

Istedenfor å ha fokus på treningen, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang. Jeg husker jeg satt i bilen utenfor, og kjempet en kamp med meg selv på om jeg skulle gå inn, eller ikke. Det var ikke alltid jeg gikk inn. Noen ganger kjørte jeg hjem igjen. Jeg vet at veldig mye satt i hodet mitt, og jeg hadde nok lett for å tro at jeg ble mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje ble. Jeg vet at jeg nok ofte kunne lage bilder som ikke fantes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte.

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at overvektige skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningssentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære sal timene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen.

Vi hadde ett helt fantastisk tilbud her i Kristiansand. Vi fikk tilbudet i 2014, og ble lagt ned nå i høst. En egen treningsgruppe for overvektige var drømmen min, det var hjertebarnet mitt. Behovet er så utrolig stort, men kun få overvektige kom, og benyttet seg av å trene på den tilrettelagte treningen. Vi trenger egne grupper, vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi. Spring prøvde lenge, men når overvektige er så full av unnskyldninger, så er det ikke lett å opprettholde et tilbud. Man hyler om at ett slikt tilbud er nødvendig for å komme i bedre form. Når tilbudet er der rett foran øyene på oss, så bruker vi det vi er så innmari gode på : Unnskyldninger. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar. Ingen andre kan ta ansvar for oss. Valget er ene og alene vårt.

Jeg har ikke frykten lengre. Jeg er ikke redd for å gå inn på treningssenteret. Jeg føler meg hjemme på Spring. Jeg føler meg velkommen. Jeg føler meg sett, og tatt vare på. Selv om jeg trener alene, så er det alltid gode råd, og tips å få fra de som jobber der. Trenger jeg nye treningstips, så spør jeg en av mine tidligere instruktører, Anette. Det var hun som oppfordret meg til å trene intervall på mølle, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er SÅ tungt, men så moro. Skulle det være andre på tredemøllene når jeg kommer, og jeg må velge ei mølle som står mellom to andre, så velger jeg den møllen uten å tenke noe mer på det. Det hadde jeg aldri gjort tidligere. Da hadde jeg ventet til jeg hadde fått mer plass rundt meg. Forleden dag måtte jeg ta ei mølle som stod mellom to meget så veltrente, flotte menn. Jeg tok møllen med største selvtillit, og gjorde min intervalltrening mens de løp så de nesten så mannen med ljåen på hver sin side av meg.

Den berømte dørstokkmila er unnskyldningen jeg hører fra mange. Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Som dere forstår – jeg har hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme på et treningssenter. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, da kan også du klare det.

Varm og lekker gave til deg fra meg

15 kommentarer

09.10.2018 kl. 06:45

Reklame | Schim Jolie

Lykke kan være så mangt. Det trenger ikke være de store ting som skaper den gode følelsen av lykke. For meg ligger lykken i både de små, og store tingene i livet. Mange vil nok mene at materielle ting ikke skaper lykke, det er jeg enig i, men de gir i alle fall en veldig god følelse. Lykken ikke kan kjøpes, men jeg blir oppriktig glad når jeg kjøper meg nye klær, eller ett nytt smykke, eller kanskje ei ny veske. Jeg blir ikke mer lykkelig, men jeg blir glad, jeg blir stolt, og jeg kjenner på gode følelser. Disse gode følelsene skal man få lov til å kjenne på. Man skal få lov å være glad når man kjøper, eller mottar noe.

I vår skrev jeg om at lykken var et rosa skjerf. Etter det er denne lykken blitt både grå og rød. Skjerf som er slik jeg ønsker at et skjerf skal være. God størrelse, helt nydelig å ha på seg, fantastiske farger, og ett nydelig design. Skjerfet er rett og slett vakkert. Skjerf er noe jeg ofte ikke bruker fordi jeg føler mange er for små, de sitter for tett inntil halsen. Jeg kan fort føle meg kvelt, og så er det liksom noe med den dobbelthaka når skjerfet kommer for tett inntil halsen. Jeg vet jeg er rar, men sånn er jeg bare. Skjerfene mine er helt perfekte. De er lagd i 45 % ull, og 55 % silke. Tenk så nydelig å ha dette rundt halsen. Skjerfene blir også lagt merke til. Jeg får så masse skryt for de. Skjerfene er 140 x 140 cm. Du finner skjerfene her : https://www.thesilkshoop.com/ull-silke

Skjerfene er fra Schim Jolie, og designet av flotte Ingrid Himberg fra Kristiansand. I tillegg til skjerfene i ull, og silke, så designer Ingrid også flotte, og helt spesielle skjerf i 100 % silkechiffon, og i 100% i silkesateng. Skjerfene er helt unike, og designet er helt utrolig flotte bilder tatt av Ingrid Himberg på ulike reiser verden over som da er printet over på disse flotte silkeskjerfene. Du finner silkeskjerfene her : https://schimjolie.com/ Det fantastiske med silkeskjerfene er også at du kan bruke de på så mange måter, og du kan få med en egen styleguide som viser hvordan du kan bruke skjerfene på 88 ulike måter.

Kunne du tenke deg ett av de flotte skjerfene fra Schim Jolie? Ingrid og Schim Jolie ønsker å gi bort et skjerf til en av bloggens flotte lesere. Ønsker du å bli den lykkelige eier, så legger du igjen en kommentar på bloggen og forteller meg hvorfor du ønsker å bli den heldige. Hvilken farge kunne du ha tenkt deg? Viktig er det også at du skriver inn epostadressen din når du legger igjen kommentaren.

Jeg har rødt, grått og rosa, men det frister med grønt…og brunt…. 🙂

15 kommentarer

Farger i mørketid

08.10.2018 kl. 06:11

Reklame | Pont Neuf

Jeg synes høsten er fin, innmari fin. Jeg elsker å være ute, se alle de flotte fargene. Jeg liker høsten, og bryr meg ikke så mye om at dagene blir mørkere. Jeg vet mange sliter med den mørke tiden, men for min del, så lar jeg nok ikke årstidene påvirke meg for mye.

Ofte blir høsten preget av mørke farger på klesfronten. Sort, brunt, marine, grått. Produsentene våget etter hvert litt mer, og så kanskje at vi absolitt trengte farger i en mørk årstid. Det ble litt mer farger etterhvert, og jeg blir innmari glad av å se farger. Jeg blir utrolig glad av å bruke farger.

I høst er det flotte farger i butikkene. Jeg har alltid sort, eller marine på bukser, men overdeler, jakker, og skjerf, de kan godt være fargerike. Jeg liker kanskje ikke for mye mønster på denne tiden. Jeg går nok mest for ensfarget når det er høst. Denne høsten er det gult, det er grønt, petrol, mørk rosa, og ikke minst, lilla. Jeg som ikke trodde jeg skulle bruke gult, jeg har fått meg både dunjakke, og lang cardigan i høstens gulfarge. Jeg har endel farger på jakkene som jeg skal bruke nå utover.

En venn for livet. Jeg kunne skrevet masse om mine, flotte nære venner. De som alltid er der. Akkurat i dag handler det ikke om mennesker, men klær. De klesprodusentene som alltid leverer. Plaggene som sitter som de skal, plaggene som har både designet og fargene. Pont Neuf er en slik venn.

Pont Neuf høst er en flott kolleksjon med mange flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som jeg ikke kler, og som ikke er min stil. Plagg som er for korte, og bukser som jeg ikke passer, men i en hel kolleksjon, så skal det noe til at alt passer smaken, og kroppen 100%. Det meste derimot er klær for mitt øye, og min kropp.

I høst har Pont Neuf mye lilla, og mye blått. Der er litt grønt i tillegg til fargene man alltid finner i en høstkolleksjon. Jeg elsker lilla! Lilla er en utrolig nydelig farge som jeg føler at jeg kler veldig godt. Blått har jeg aldri hatt så mye av i garderoben min, men jeg ser jo at det absolutt er en farge jeg kler, så nå har garderoben min blitt litt blå. Jakken jeg har på meg er utrolig flott. Nydelig lilla, og en utrolig god passform. Jakken kommer også i andre farger. Jakken heter ” Gudrun ” Jakken er i 60% viskose, og 40% ull, en veldig god mellomjakke. Veldig fin på denne tiden. Klør heller ikke selv om det er ull i den.

Kjolen/tunikaen heter ” Hilda.” Stilig design, flotte farger. Jeg er 178 cm høy, og jeg bruker denne til tunika. For andre er den mer aktuell som kjole. Denne finnes også i en kortere modell for dere som liker det best.

Du finner høstkolleksjonen til Pont Neuf her : http://pontneuf.dk/efteraar-2018/

Spennende fotoshoot

07.10.2018 kl. 05:59

Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner så for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Gjennom både bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting, og jeg får også truffet mange nye, flotte mennesker. Jeg får utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

For to uker siden ble jeg kontaktet av en journalist fra Norsk Ukeblad som ønsket å lage en reportasje om meg til en serie de har i bladet. Hun hadde lest bloggen min, og ønsket å sette et fokus på mitt liv som en størrelse for stor, hvordan det har vært, og hvordan det har blitt. Hun ønsket å sette fokus på gleden over klær, viktigheten av å kle seg pent og føle seg vel selv om man er stor. Jeg brenner jo for disse tingene, så jeg sa selvsagt ja til å snakke med Camilla, en flott journalist fra min egen hjemby. Jeg er spent på å lese reportasjen, spent på hvordan Camilla vinkler det.

Denne uken her har jeg fått lov til å tilbringe en del tid sammen med Marianne som er fotograf for Norsk Ukeblad. Hun kom til Kristiansand på mandag for å ta bilder til reportasjen, og fokuset på bildene var klær, fargerike klær. Jeg hadde på forhånd fått beskjed om å finne fire antrekk. En lett oppgave? Absolutt ikke. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på å finne disse fire antrekkene. Til mer man har, til vanskeligere blir det. Jeg brukte en evighet av tid. Prøvde, hang bort. Prøvde, hang bort. Sånn gikk det utover den kvelden. Etter lang tid endte jeg opp med fire antrekk, fire antrekk med farger, fire antrekk som jeg var veldig fornøyd med. Det ble litt endringer underveis etter at fotografen kom, men jeg fikk i alle fall en veldig god gjennomgang av garderoben min.

Å få være med på en fotoshoot med en så dyktig fotograf, det var utrolig spennende! Jeg har tidligere vært på fotoshoot hos Stormberg, men dette ble på en helt annen måte. Vi var sammen noen timer. Vi flyttet oss litt rundt for å ta bilder. Litt hjemme, litt i byen og litt på en stormotebutikk. Man får liksom en ørliten følelse av hvordan det er å være med på slike ting oftere enn det jeg er. Det er ikke gjort på et knips det å ta bilder, det tas utallige bilder med samme motiv, ingenting er tilfeldig. Det var utrolig spennende å se hvordan en fotograf jobber, og hvordan en fotograf tenker.

Bilder. Bilder er aldri moro bortsett fra de få gangene man virkelig er fornøyd med et bilde. Jeg har aldri likt verken å ta , eller å se bilder av meg selv. Jeg har alltid vært den som har tatt bildene, og dermed hatt muligheten til å gjemme meg bort. Å se seg selv som en vandrende flodhest var aldri moro. Noen tror sikkert at jeg elsker bilder av meg selv siden jeg legger mye bilder ut på bloggen, men sånn er det nok ikke. Samtidig så må jeg jo gjøre det om jeg skal blogge. Bilder er viktig. Jeg grudde meg nok litt til å ta disse bildene, for jeg gruer meg jo alltid til å se hvordan bildene blir. Man er alltid super kritisk til seg selv, og finner alltid 100 feil som andre ikke finner.

Det er alltid ting jeg er redd for med bilder. Jeg er aller mest redd for at ansiktet skal bli for stort, og at dobbelthaken skal komme for godt frem. Hos Stormberg var jeg også alltid redd for om overarmene ble for synlige når jeg viste for eksempel t-skjorter. Noe av det aller ” verste ” , og som jeg bekymrer meg mest for er hvordan håret blir på bildene. En ” bad hair day ” er aldri en god ting på bilder, og er man ikke fin på håret, så blir mye ødelagt, i alle fall i mitt hode. Jeg tror mange tenker som meg akkurat der.

Jeg fikk se en del av bildene som Marianne tok av meg, og jeg må jo være så ærlig å si at der var veldig mange fine bilder. Er man en dyktig fotograf, så får man vel frem det beste i de fleste. Nå håper jeg bare at de beste bildene blir valgt ut. Jeg er utrolig spent.

Jeg er spent på å lese reportasjen. Glad om min historie kan inspirere og motivere. Glad om store kvinner kan se hvor flotte de faktisk er, og hvor viktig det er å føle seg vel. Kanskje kan jeg være med på at andre våger. Kan mine tanker, opplevelser og erfaringer bety noe for andre, så vet jeg at valget med å begynne å blogge var et veldig riktig valg. Når reportasjen kommer på trykk, det vet jeg ennå ikke, men vær sikker: dere skal få beskjed 🙂