En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

For ei motemesse jeg nettopp har vært på! Jeg sitter her hjemme med så utrolig mange inntrykk, og så mye jeg har lyst til å vise dere. Dagene på Norwegian Fashion Week har vært helt fantastiske. Så mye flott, og spennende mote for vår/sommer 2018! Flotte farger, spennende print, stilig design, og noe for enhver smak, og lommebok. Selv om en del farger, og design gikk igjen hos flere leverandører, så var det likevel mye ulikt. Man følte ikke at man så det samme hos de forskjellige. Hver produsent hadde sine klær som skilte seg ut, og det er ett stort pluss. Jeg var så heldig å få bli med Barbro på Nais i Lyngdal på noen av hennes innkjøp. Det var spennende, og lærerikt å se hvordan innkjøp fungerte, og hvordan Barbro jobbet når hun tok ut klær. Jeg er så imponert, og full av respekt for de som driver butikk. For en jobb de har. Så flotte kolleksjoner, så mye flott å velge blant, og så skal de da velge ut de plaggene som er riktig for sin butikk, og sine kunder. Man skal unngå å bli for personlig i det man velger av klær, og jeg kjenner at jeg hadde slitt allerede der. Man skal sannelig ha ett utrolig skarpt blikk, og kjenne kundene sine godt for å kunne velge ut klær som vil selge når vi får vår, og sommer igjen.

Vår/ sommer 2018 – det er bare å glede seg! Det blir farger – hurra! Rosa kommer tilbake, og her sitter det ei som er innmari glad for det! Koboltblå er en farge som kommer, og så skal vi ha de trygge fargene som hvitt, beige, sort, og marine. Litt lyseblått kommer det også. På selskapskjoler fra for eksempel KK Design, så kommer det nydelig lilla, nydelig rosa, og også en helt fantastisk orange farge!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det kommer også mye print neste vår, og sommer, og det som går igjen hos de fleste er utvilsomt blomsterprint. Det blir mye blomster, og jeg kan love deg mange flotte blomsterprint, og i flotte farger! Det kommer generellt mye print i flotte farger, både på hverdagsklær, og selskapsklær. Det er så mange produsenter som også er så utrolig flinke med det lille ekstra, den lille, ekstra detaljen som gjør så utrolig mye. Blandingen av flotte farger, og flotte print gjør at dere har masse å glede dere til. Noe veldig positivt er også at jeg så litt armlengde på endel plagg, så det kommer seg tror jeg.Jeg fikk besøkt flere stormoteleverandører. Jeg fikk besøkt Pont Neuf, Handberg, Zhenzi, og Tinas Agentur som selger DNY/Angel Circle/Que og Q’Neel. Jeg fikk sett flotte selskapsklær hos KK Design, og jeg fikk se en spennende, og fargerik kolleksjon hos Levolution.

Første stopp på motemessen var hos Linda Røed på Pont Neuf. Dere som følger bloggen min vet hvor utrolig glad jeg er i Pont Neuf. Det er kvaliteten, det er passformen, og det er den gode følelsen man får når man har plaggene på seg. Linda er ei fantastisk dame, og i tillegg til Pont Neuf, så selger hun også søstermerkene Pardon og Choise. Choise har gått opp til str. 52, men er likevel ikke ren stormote, noe som igjen betyr at passformen kan bli ulik fra Pont Neuf. Det nye nå er at Choise skal gå opp til str. 54. Det betyr igjen at flere av oss som bruker stor størrelser også kan finne plagg fra disse kolleksjonene som vi vil passe, og som vil sitte fint. Jeg som bruker alt mellom 48-52, jeg vil prøve meg på str. 54 i Choise nettopp fordi dette ikke er stormote størrelser. Choise har en utrolig flott kolleksjon for vår/sommer 2018, bla flotte kjoler som ligner på lin. Kjoler som jeg skal bruke som tunika når den tid kommer. Kjoler som både er ensfarget, og som har print. En veldig god armlengde på kjolene, noe produsentene av Pont Neuf, og Choise er innmari gode på! Choise har og endel jakker til å ha over tunikaer og kjoler, og jeg falt jo helt pladask for en blå; ” pelslignende ” jakke som dere ser Linda har på ett av bildene – lekker!

Pont Neuf hadde med sin høstkolleksjon, og en strikkekolleksjon som kommer neste vår/sommer. Pont Neuf høsten er jo flott i farger, og print. Pont Neuf byr bla på høstgul. Jeg har egentlig aldri likt gult noe særlig før jeg fikk ei flott, gul regnkåpe fra Stormberg. Når jeg så den høstgule som Pont Neuf har nå i høst, så er også det en gul farge jeg liker godt, og som jeg faktisk kler. Pont Neuf har også mye petrol, de har lilla, der er litt vinrødt, og de har selvsagt de trygge fargene som sort, blått, hvitt og grått. Mange av de trygge fargene har de blandet inn i stilige print.

En av de spennende nyhetene fra Pont Neuf er denim looken. Den falt jeg pladask for! Det er ikke denim, men det ser ut som om det er nettopp det. Når man tar på det, så er plaggene så myke, og gode. Nydelig å ha på seg! Jeg synes ofte denim blir litt stivt, så da passer det perfekt med disse plaggene som har utseende, men som føles så mye mer behagelig å ha på seg. Pont Neuf har en tunika modell, og en kjole modell. Jeg kjøpte kjolen, men tunika modellen har også en fin lengde til meg, og den er jo også veldig fin til dere som ikke er så høye. Jeg tror jo alle er like høye som meg 🙂 I tillegg til tunika, og kjole, så er der også en lekker jakke som du også ser på ett av bildene. Jeg har sikret meg jakken, og gleder meg til å få den.

I høst så kommer også Pont Neuf med noen lekre ytterjakker i ull. Dette er ikke 100% ull, for da kunne ikke jeg ha gått med de. Jeg klør veldig av plagg som der er mye ull i. Disse jakkene fra Pont Neuf mener jeg det er 40% ull i. Dette skal jeg dobbeltsjekke, men jeg vet det er såpass at jeg fint kan gå med de. Jakkene har en utrolig fin fasong, og kommer i lekre farger. Jakkene kommer i høstgult, hvitt, vinrødt og petrol. En stilig overdel under, og så på med jakken – utrolig fint! Jeg tror Linda mente jeg burde ha de alle sammen, men jeg valgte bort den vinrøde.

Vår/sommer 2018 kommer Pont Neuf med strikkekolleksjon. Det fordi så mange har etterlyst spesielt strikkegensere, men også strikkejakker. Her var det mye spennende innen strikk også for meg som egentlig ikke er veldig glad i strikkeplagg. Jeg kjenner jeg blir svett før jeg får de på meg, men i kolleksjonen til Pont Neuf, så er der mange tynne strikkeplagg, og mange av plaggene ser heller ikke ut som typiske strikkeplagg. Jeg har bestilt meg ei tøff, sort strikkejakke som skiller seg ut fra mengden, og det liker jeg.

Det er mange som fører Pont Neuf. Jeg har etterlyst en forhandleroversikt fra dem, og det skal komme. Bor du i Kristiansand, eller Stavanger, så selger PIP Pont Neuf. Det samme gjør Alexis i Moss, og Oslo ( også i nettbutikken sin ) , Cinderella på Gjøvik selger Pont Neuf, og suppler gjerne i kommentarfeltet dersom du vet flere. Vil du vite din nærmeste forhandler, så send meg ei melding, så hjelper jeg deg mer enn gjerne.

Nyt bildene fra kolleksjonene til Pont Neuf, og Choise, så lover jeg deg mer spennende fra Norwegian Fashion Week på bloggen i morgen. Jeg har så mye å dele med dere!!

Juhu!! I dag er jeg på Norwegian Fashion Week på Fornebu, og jeg gleder meg sååå masse! Jeg har vært på en gang før, i februar moteuken, og det var også første gang den ble arrangert her på Norwegian Fashion Center på Fornebu. Her er hele bransjen samlet. Her er forhandlere, her er innkjøpere, her er alle som har den store interessen for mote. Her er journalister, her er bloggere. Det er som blogger jeg er blitt invitert hit. Norwegian Fashion Week er landets viktigste innkjøpsarena og arrangeres to ganger i året. merkevarer, showrooms og pop-ups stands. Det er her vi får se hvordan moten skal være vår/sommer 2018. Når vi forbereder høst og vintergarderoben, så må bransjen tenke nesten 1 år frem i tid. Det var så mye inntrykk at jeg nesten sliter mmed å få sortert tankene, sikkert også fordi det var første gangen jeg var på messen, og da sluker man til seg alt som er.

Første gangen på motemessen, og en messe med til sammen 178 utstillere, og den største salgsarenaen for mote-Norge, med over 600 merker under samme tak, da blir det mye inntrykk. Norwegian Fashion Center var virkelig en flott arena for motebransjen. Flotte showroom fylt med klær, og flotte leverandører som tok i mot oss på en fantastisk måte. Jeg fokuserte kun på stormote. Skulle jeg hatt med meg mer, så kunne jeg ha gått der hele uken. Jeg fikk heller ikke med meg alle stormoteleverandørene, så nå i august skal jeg bruke mer tid på messen, og besøke enda flere. Jeg fikk under min dag på messen truffet flere leverandører, og det var utrolig fine møter! Jeg ble tatt så utrolig godt i mot, og jeg fikk mye gode ord, og fantastiske tilbakemeldinger rundt bloggen min, noe som selvsagt betyr veldig mye for meg. Gjennom gode samtaler, så fikk jeg knyttet nye kontakter, jeg fikk nye samarbeidspartnere, og jeg så at også fra leverandørenes side, så er bloggen min en viktig blogg.

Det ble mye inntrykk sist  og det ble mye klær. Det er nesten vanskelig å sortere alt. Leverandørene jeg besøkte i februar viste en spennende høst/vinter 2017-18. Denne gangen er det vår/sommer 2018. Det fine var også at alle merker skilte seg ut. Det var ikke sånn at man følteeverandørene har alle sine særpreg, og sine uttSelv  om høst/vinter 2017-18 selvsagt preges av mørke farger, så synes jeg leverandørene er flinke til også å bruke farger, enten ensfarget, eller som små avbrekk. Leverandørene er også utrolig flinke på detaljer. Det kan gjerne være små detaljer, men som likevel utgjør så utrolig mye på plaggene. Der er mye spennende design, og vi som er en størrelse, eller flere for store, vi har utrolig mye spennende i vente. Der er mye sprekt både i farger, og design. Der er mye flott til den klassiske kvinnen, og der er mye sprekt til de av oss som liker litt farger, og som gjerne kan kle oss i klær som skiller seg litt ut. Stormoten bugnet avflotte klær, og designere som virkelig kan, og som våger. Høst/vinter 2017-18 preges av det mørke, men orange gikk igjen hos endel. For eksempel flotte, orange vinterjakker!  Prismessig, så er der også her store forskjeller, men der er mye fint i alle prisklasser, og så må man håpe at butikkene tenker på alle lommebøker når de kjøper inn varer.

Jeg er nok ikke den som leser moteblader fra perm til perm. Skal jeg være helt ærlig, så leser jeg aldri moteblader. Det er så sjeldent de viser stormote, så da følger jeg heller leverandører, og butikker på Facebook, og Instagram. For at klær opptar meg, det er det ingen som helst tvil om. Jeg har nesten alltid vært opptatt av klær. Litt mindre i den tiden hvor man virkelig slet med å finne klær om man var stor, og ikke kunne sy selv, men når stormote virkelig kom på banen, så ble også min store interesse for klær vekket. Min far var glad i klær, min søster er glad i klær selv om smaken vår er veldig forskjellig, men jeg har nok den største interessen for klær, og kanskje også det største shopping genet 🙂 Jeg har alltid vært opptatt av å se bra ut, og med det mener jeg at jeg alltid har vært opptatt av å kle meg fint. Jeg har noen få plagg som kun er beregnet for de finere anledninger, men utover det, så er det ikke så mye skille mellom hverdag, og fest når det kommer til klær. For meg er det viktig å bruke klærne, og når det er hverdager vi har mest av, så er det da de skal brukes. Dessuten er det vel fint  at man også kan kle seg fint, og pynte seg litt om det er en såkalt vanlig hverdag?

Som blogger, så er jeg heldig som i år skal få komme på moteuken. En slik messe arrangeres som sagt to ganger i året, og Norwegian Fashion Week er Norges største innkjøpsarena. Butikkene er klare for innkjøp, og alle jeg kjenner som driver med stormote skal til Fornebu på messe denne uken. De har ett tett program. Mange leverandører skal besøkes, klær skal kjøpes inn, og mye penger skal brukes. Jeg skal bare trekke alle inntrykkene med meg inn i bloggen min, ta fine bilder, og kose meg masse. Jeg gleder meg til å se neste vår/sommer 2018 , farger, og design. Jeg håper det blir mye sprekt, jeg håper der kommer litt farger i tillegg til de mørke fargene som man alltid har høst/vinter. For meg betyr farger mye sammen med en passform som er tilpasset en stor kropp. Der er mange nå blitt utrolig flinke.

Jeg skal innom Zhenzi, jeg skal  Handberg, jeg skal selvsagt innom en av mine STORE favoritter, Pont Neuf, og jeg skal innom Tinas Agentur som fører flere flotte merker innen stormote. Levolution n skal besøkes, det samme skal KK Design ( Kirsten Krogh )Forhåpentligvis blir det også flere stopp når vi nå straks starter dagen her på Fornebu. Gled dere til masse flott på bloggen fremover! Gode sko er på, og jeg er klar for motemesse!! 

Jeg får så utrolig mange henvendelser fra dere som leser bloggen min med spørsmål om sykdommen min. Jeg har skrevet om det før, men jeg ser nødvendigheten av å sette litt fokus igjen. Jeg har både lymfeødem/lipødem, men også ett svært ødelagt venesystem. Etter at jeg satt fokus på lymfeødem/lipødem for kort tid tilbake, så er det mange av dere som lurer på om det er dette dere også kan ha. Dere kjenner dere igjen i det jeg skriver, dere kjenner dere igjen i beskrivelsen av hvordan det er å leve med lipødem/lymfeødem. Hvem kan gi dere et svar når fastlegen ikke kan? Det er det som er så utrolig synd. Om man spør fastlegen om lipødem, så vil dere høyst sannsynlig oppleve at legen sitter der som et spørsmålstegn, og det er nettopp det flere av dere har opplevd. Fastlegen kjenner ikke til lipødem, og da lurer jeg på hvordan det er mulig og ikke vite noe om en diagnose som ble kjent allerede på 40 tallet? Går man til andre land, så vet man masse om sykdommen, men her i Norge aner leger stort sett ingenting. Kanskje er det som en leser skrev at så lenge det kun er en sykdom som rammer kvinner, og hovedvekten av leger fortsatt er menn, så er det ikke spennende nok? Nå er det riktignok et lite fåtall av menn som blir rammet av lipødem, men det er ytterst få.

For dere som kjenner dere igjen i hverdagen til en med lipødem, og lymfeødem, så vet dere ikke hvor dere skal henvende dere når fastlegen ikke en gang aner at en sykdom som lipødem finnes. I Norge er det ingen spesialister på lipødem, men det finnes et fåtall leger som kan stille diagnosen. Den legen som flesteparten blir henvist til er Dr. Slagsvold som jobber ved avdeling for sirkulasjon ved Aker Universitetssykehus. Det er veldig lang ventetid, og legen er heller ikke den legen man helst ønsker å gå til, men ønsker man å få svar, og få stilt en diagnose, så er det til han man bør henvises. Nå er det også en lege i Bergen som heter Dr. Glambek som stiller lipødem diagnoser, og som det er mulig å bli henvist til fra fastlegen. Fysioteraputer som driver med lymfedrenasje kan ikke gi deg diagnosen. Skulle du kjenne deg igjen i hverdagen min, og alle andre kvinner som har lipødem/lymfeødem, så ikke gi deg før du har fått et svar. Om legen ikke ser ut til å bry seg, så be han henvise deg til Aker Universitetssykehus, eller til Bergen. Ikke gi deg selv om fastlegen din ikke vet. Der er hjelp å få i hverdagen om det er en, eller begge av disse sykdommene du faktisk har. Jeg tror mange kvinner lider av dette.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er utfordrende å gå rundt med hovne, svære bein. Bein som verker, som er ømme, som lett får blåmerker, og som er større enn ” normalt.” Det er utfordrende når beina sprenger, og ser ut som tømmerstokker. Vevet er hardt, og huden trenger masse pleie. Bein som ikke tåler den minste, mikroskopiske åpningen i huden før infeksjoner slår ut i all sin blomst. Bein som har gjort at jeg har følt meg annerledes, og som har gjort at jeg aldri viser de. Jeg har skammet meg masse, vært frustrert, fortvilet, sint, og lei meg. Ofte alt på en gang. Hvorfor i all verden er det jeg som har fått den store æren av å få to slike tjukke, stygge tømmerstokker av noen bein. Jeg går med langbukser om sommeren, jeg går aldri med kjole, eller skjørt om ikke begge deler er fotside, og jeg bader aldri på steder hvor det er mange mennesker.

Det er utfordrende å føle at man en del steder aldri mister vekt, at det noen steder bare sitter bom fast. Jeg fikk poser ved knærne, stygge, og bare til trøbbel. Nylig har jeg fått vite at disse posene nok er mer vektrelatert enn at det har med sykdommene å gjøre. Det betyr at jeg har ett lite håp om at disse posene kan både bli mindre, og kanskje forsvinne. Jeg har følt at de største problemene mine sitter fra hoften, og ned. Når jeg var liten, og i min barne, og ungdomstid, så var det vel ingen som visste hva dette var en gang. Ikke at jeg er så gammel, men når man ser hvor lite leger vet om lymfeødem i dag, så kan man jo tenke seg hvor lite de visste for de årene tilbake da jeg var barn. Til og med i dag, så er det altså svært få fagpersoner som har stor kunnskap om lymfeødem. Antagelig er det ikke nok prestisje i å kunne mye om lymfesystemet enda lymfesystemet har en veldig viktig funksjon i kroppen vår. Beina mine i barndommen var ikke absolutt ikke som i dag, men de var store, og de var større enn de fleste andres, men de plaget meg ikke. Jeg deltok i det alle andre deltok i, og selv om jeg vel ikke var den raskeste på 60 meteren, så var vel ikke det beinas skyld. Jeg spilte håndball, jeg spilte vollyball, og jeg var ei aktiv speiderjente. Jeg fikk mye blåmerker uten at jeg tenkte så mye over det. Det var vanskelig å få bukser som passet i leggene, så jeg husker mamma hadde en stor jobb med å få tak i bukser til meg. For det var i leggene det satt, og fortsatt sitter. Selv om lårene også er store, så er unormalheten i leggene mine.

Etter hvert som jeg ble voksen, så har beina egentlig bare blitt større. Jeg tror mye skjedde under graviditeten. Jeg tror det var da lipødemet som hadde ligget latent slo ut for fullt.  Jeg hadde også disse blåmerker som jeg fikk bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og føttene verket. Jeg vet jeg nevnte det for legen noe ganger. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt? Uansett hva man kommer til en lege med, så er det vekten som har skylden. Greit for legestanden å ha det og skylde på, men for oss det gjelder, så vil vi bli tatt på alvor. Alt skyldes ikke vekten. Vi kan da bli syke av andre grunner også. Du verden så mange ganger jeg prøvde å gå ned i vekt. Dette har jeg blogget om tidligere, men det virket som om uansett hvor hardt jeg prøvde, så var det noe som aldri ville bort. Lite visste jeg da at jeg hadde lipødem. Hadde jeg visst det som jeg vet i dag, så hadde så mange brikker falt på plass.

Lipødem er en sykdom svært få vet noe om, og hadde det ikke vært for en svensk lymfeteraput som jeg var i behandling hos for ett par år siden, så hadde jeg ennå ikke visst at jeg har lipødem. Lipødem er ingen anerkjent diagnose i Norge. Dette er sykdommen med unormal ansamling av fett i underkroppen. Det er fettet man ikke kan slanke bort, men symptomene kan klart bli bedre om man er i god form. Fettcellene blir etter hvert flere og presser på andre strukturer i vevet. Derfor blir det vondt. Som jeg har skrevet om før på bloggen, så er nok hovedgrunnen til tømmerstokkene mine et medfødt lymfeødem, et ødem som slo ut i full blomst etter kreftoperasjonen i 2002. Etter fjerning av lymfeknuter, så kan mange oppleve at de utvikler lymfeødem. Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor ingen fortalte meg at dette kunne skje! Etter  operasjonen i 2002, så ble beina bare enda verre, de ble plutselig til svære tømmerstokker! At lipødem, og lymfeødem er kroniske sykdommer, og at de begge vil følge meg hele livet, det har vært tøft og akseptere. Ett ødelagt venesystem som man ikke kan gjøre noe med. I tillegg har jeg overvekten som jeg kan gjøre noe med…alt er ikke bare lipødem, og lymfeødem.  Jeg kan bli bedre i lymfeødemet, ødemene/hevelsene kan bli mindre, men det vil alltid være der. Lymfesystemet som leger ikke anser som viktig nok, det er uhyre viktig. Lymfesysyemet jobber sammen med blodomløpet. Skader på systemet gjør at væske blir liggende igjen, og ulike kroppsdeler hovner opp. Det kan være medfødt, eller det kan oppstå etter skade, eller operasjon.

Noen av dere som følger bloggen har også lurt på hvordan lymfebehandling foregår/går ut på. Lymfedrenasje aktiverer lymfesystemet og er en massasje av lymfegangene. Lymfedrenasje er en behandling som går grundig til verks, og setter blant annet i gang flere renselsesprosesser i kroppen. Behandlingen går ut på at terapeuten bruker lette pulserende trykk med hendene for å stimulere lymfesystemet. Den milde massasjeformen fører lymfevæsken fra vevet til lymfeknutene, som renser lymfevæsken før den går ut i de store lymfeårene og videre tilbake til blodet. Massasjen starter ved halsen, så masseres magen før beina får grundig massasje. Behandlingen varer for min del i 60 minutter. For min del, så merker jeg veldig godt hvor mye mykere huden er blitt etter jeg startet med lymfedrenasje, og jeg kjenner hvor godt beina har av behandlingen. Som en del av behandlingen, så bruker man kompresjonsstrømper daglig. Jeg bruker strømper som går til knærne fordi jeg ikke har ødem høyere opp, men en del bruker også lårstrømper, eller strømpebukser. Jeg har også en maskin hjemme som heter pulsator som jeg legger beina mine inni, og maskinen masserer meg som om jeg var på behandling hos fysioteraputen.  Vi er heldige  Norge som kan få slike fantastiske hjelpemidler! Jeg har også CircAid som jeg bruker istedenfor bandasjer, så egentlig er det en hel vitenskap dette, og jeg blir stadig flinkere, og flinkere til å bruke alt jeg har som kan hjelpe beina mine i hverdagen. Jeg drømmer jo helt klart om den dagen da de kanskje kan gjøre noe med beina mine, men jeg vet det nok at det er langt fra realistisk å tro det. De som har lymfeødem i arm etter brystkreft er en pasientgruppe som nå opplever at ting skjer også her i Norge, men for min del må jeg akseptere, og leve med det. Man kan når man har lipødem foreta medisinsk fettsuging, men for meg, så er ikke det et steg jeg ønsker å ta, og jeg blir også frarådet på det sterkeste å gjøre det da det er det ødelagte venesystemet, og lymfeødemet som er mine to største problemer. Lipødemet er bare en liten del av hele bildet, og mine ødelagte systemer kan man dessverre ikke gjøre noe som helst med.

Jeg har MYE vekt i beinene mine, og spesielt i leggene. Jeg vet at mye av overvekten min ligger der, og jeg vet at lipødemet gjør at en del fett ikke vil forsvinne fra kroppen min. Alt det andre er jeg i ferd med å gjøre noe med. Mellom 40-50 kg har jeg gått ned, så det er ingen tvil om at mye av min overvekt er overvekt som ikke skyldes verken lipødem, eller lymfeødem, men begge deler er en del av helheten, og begge er, sammen med det ødelagte venesystemet med på å gjøre vektnedgangen ekstra vanskelig. Jeg hadde også lyst til å belyse dette igjen i dagens blogginnlegg fordi det garantert er mange der ute som sliter med mye av det samme uten å vite det, og fordi jeg får så mange henvendelser omkring disse tingene. Jeg har lyst til å ta med en del kjennetegn. Lipødem, og lymfeødem kan ha endel av de samme kjennetegnene. Når du har lymfødem, lagres væske i deler av eller hele kroppen. Denne væsken utvikler seg til vev. Et kjennetegn er at lipødem stopper ved ankelen. Når du har lymfødem er anklene også oppblåste og hevelsen strekker seg vanligvis ut på foten. Noen pasienter har begge diagnosene. Tegn på lipødem :

• Tunge og vonde bein
• Overkroppen og underkroppen har veldig forskjellig størrelse.
• Tynn midje, men brede hofter og lår.
• Du kan gå ned i vekt på overkroppen, men ikke på beina.
• Noen i familien har eller hadde samme symptomer.

Lymfeødemet mitt gir meg hovne bein, vonde bein, store bein, veldig hardt vev, og mye blåmerker. Jeg får lett roseninfeksjoner. Det ødelagte venesystemet gir meg misfargingen, og åreknutene.

Livet er innmari ålreit dere  selv med vandrende tømmerstokker som evige følgesvenner! Det handler om å akseptere, og la tømmerstokkene være en del av deg. Og beina mine er sterke som fy, noe som kommer godt med under mye hard trening. Kjenner du deg igjen i min lymfehverdag med lipødem, og lymdeødem ? Ikke gi deg selv om fastlegen ikke skjønner hva du prater om! Be om henvisning!

Jeg gleder meg stort! Neste uke skal jeg igjen på Norwegian Fashion Week. Norwegian Fashion Week er mekkaen for alle moteinteresserte. Jeg var der for første gang i fjor, og jeg vet nå hvor mye jeg har å glede meg til.  Det er her innkjøp gjøres, og inspirasjon hentes. Det er her man ser hva som skjer på motefronten fremover. Det er her man får se hvordan neste vår, og sommer skal være på motefronten. Mens vi som forbrukere ennå ikke har avsluttet denne sommeren, så må innkjøpere nå tenke 1 år frem i tid. Mens vi forbrukere gleder oss over at høsten snart fylles opp til randen i klesbutikkene, så skal leverandører, butikker, og moteinteresserte tenke vår/sommer 2018.

Jeg hadde aldri vært på motemessen før jeg var der for første gang i februar. I februar var det også første gangen messen ble arrangert på Norwegian Fashion Center på Fornebu. Her er hele bransjen samlet. Her er forhandlere, her er innkjøpere, her er alle som har den store interessen for mote. Her er journalister, her er bloggere. Det er som blogger jeg er blir invitert. Jeg ble jo nesten som en liten unge når jeg var der i februar. Jeg fikk besøkt flere stormoteleverandører, og denne gangen blir det enda flere. Det er bare å glede seg til å lese bloggen fremover. Norwegian Fashion Week er landets viktigste innkjøpsarena og arrangeres to ganger i året. 117 utstillere, og 35 pop-ups stands. Det er her vi får se hvordan moten skal være vår/sommer 2018 . Når vi snart må ønske høst og vinter velkommen, så må altså bransjen tenke nesten 1 år frem i tid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hadde aldri vært på motemessen før i februar, men jeg hadde jo alltid lest, og hørt masse om disse messene. Jeg har alltid vært veldig interessert i å følge med på hva som skjer på motefronten, og for min del, så er det jo stormoten som har vært av interesse. Alltid spennende å se hva som skjer på motefronten generellt, men det er jo mest spennende å se hva jeg selv skal kle meg i når nye kolleksjoner kommer i butikkene. Jeg leser aldri moteblader fra perm til perm, så interessert er jeg ikke i alt som skjer, men stormote, det interesserer meg veldig, og jeg brenner veldig for at de som leverer stormote til butikkene også skal bruke store modeller. At en str. 38, eller 40 skal vise hva vi formfulle kvinner skal bruke, det provoserer meg veldig. Få riktig klær på riktig modell ! Jeg håper ennå at produsenter som lager klær som går opp i både 54, 56, og 58, at de nå snart bruker modeller i disse størrelsene. Jeg vet ikke om de er redd salget vil falle om de viser klær på formfulle modeller, men for oss som skal kjøpe klærne, så vil vi gjerne kunne identifisere oss med de som viser klærne. Vi vil se hvordan klærne kan se ut på oss, og det er vanskelig på en slank modell. Noe skjer, spesielt i USA, og det gleder virkelig hjertet mitt. Jeg følger så utrolig mange flotte modeller på Instagram. Formfulle, store kvinner som stolt viser hvem de er. De stråler der de viser moten som er beregnet for oss. Det er sånn det skal være. Klær bør vises på flere enn en modell, så lenge klærne finnes i ulike størrelser. Norge er dessuten full av flotte store, formfulle kvinner, så bruk dem!

I fjor var jeg innom og besøkte flere leverandører. I år blir det noen flere. I år skal jeg innom flotte Linda som selger Pont Neuf her i Norge, jeg skal innom Handberg, og jeg skal innom familien Sordal her i fra Kristiansand som bla selger DNY, Que og Q’neel. Zhenzi er et merke jeg liker godt, så der skal jeg innom,  jeg skal kikke på flotte selskapsklær i store størrelser når jeg besøker showrommet til KK Design ( Kirsten Krogh ), og jeg skal selvsagt innom showrommet til Levolution. Alle avtaler er ikke i boks ennå, så jeg håper jeg skal få til å besøke noen stormoteleverandører til i løpet av de dagene jeg er på Norwegian Fashion Week. Jeg skal også få lov til å bli med flotte Barbro som driver Nais i Lyngdal på et par besøk sånn at jeg får se hvordan innkjøpene foregår. Dette gleder jeg meg veldig til. Ett av mine favorittmerker, Yoek skal ikke på motemessen i år, så de kommer jeg til å savne, for kolleksjonene til Yoek er lekre!

Mandag er jeg på plass på Norwegian Fashion Week. Jeg gleder meg masse! På motemessen finner man alt innen mote, alt fra innerst til ytterst, og man finner det lille ekstra av tilbehør. Det er så spennende å gå rundt på messen. Det er som en gedigen godtebutikk. Jeg skal se, blogge, og ta bilder. Helst skulle jeg vært innkjøper for eget bruk med en meget tykk lommebok, og bare handlet uten å tenke. Lykke hehe. Jeg gleder meg til å ta dere som leser med på messa når jeg er tilbake sånn at dere også kan se hvordan vi skal kle oss neste vår/sommer. Jeg gleder meg til å dele alle inntrykk med dere. Jeg kjenner jeg er veldig spent, jeg gleder meg, og håper det blir som jeg tror også i år. Jeg vet at gode sko er viktig, for det blir nok mange skritt. Det skal bli moro å se hvor mange skritt pulsklokken min viser etter endte dager på messen. Jeg tror også mange kataloger fulle av flotte vår/sommer klær blir med meg tilbake til Kristiansand. For min del blir det kun stormoteleverandørene som skal besøkes, og så vet jeg det blir vanskelig å gå forbi de som skal vise det lille ekstra av tilbehør 🙂

Jeg gleder meg til å se neste vår/sommers farger, og design. Jeg håper det blir mye sprekt, jeg håper der kommer masse flotte farger! For meg betyr farger mye sammen med en passform som er tilpasset en stor kropp. Der er mange nå blitt utrolig flinke. Det er sjeldent at man bare tar et telt, og syr det sammen til noe bare for at vi skal ha klær. Noen har fortsatt en vei å gå, men de fleste er blitt veldig gode på passform. Gode lengder er og viktig for meg, og mange av dere andre som bruker store størrelser. Ofte glemmer enkelte produsenter at vi som er store, og formfulle trenger andre lengder. Vi ønsker for eksempel ikke de korte armene. Vi ønsker en armlengde som skjuler en del av overarmene våre.  Vi ønsker også lengder på overdeler. Vi liker best overdeler som dekker godt over rompa. Så vil vi ikke ha telt, og vi vil ikke ha pølseskinn, men en god passform. Vi kan gjerne vise formene våre, men på en pen måte.  Jeg skulle ønske meg mer fotside skjørt, og kjoler med gode lengder. Jeg skulle gjerne hatt ett mye større utvalg av godt tur, og treningstøy. Jeg har mange ønsker, så kanskje jeg får kommet med noen innspill neste uke. Jeg gleder meg masse!!

En helg er over. En helg hvor det meste av følelser har fått fritt spillerom. Jeg er nok en person som lett lar meg engasjere, og også provoseres, og i tillegg til Henriette Oterviks provoserende blogg som jeg skrev om i går, så dukket der jammen opp en blogg til i går hvor man gikk ut mot plus size modeller, og at store modeller burde forbys. Store modeller som bar mer enn 20 kg overvekt burde forbys fordi også de hyllet overvekt, og ga feil signaler. Da var det nesten som om blodtrykket gikk faretruende høyt, og jeg måtte ta meg en lang timoeout . Jeg kjente at jeg måtte la emnet ligge i dag, og heller ta det opp igjen i en senere blogg. Det var også utrolig flott å se hvor mange engasjerte lesere jeg har, som alle tar avstand fra uttalelsene fra Paradise Hotel deltaker, Henriette Otervik. Jeg ble så utrolig glad for å lese alle kommentarene både her, og via Facebook, alle private meldinger jeg fikk – tusen takk!

Jeg tenker mye, og mange vil nok hevde at jeg tenker for mye. I helgen har jeg brukt en del tid på å tenke over hvor heldig jeg faktisk er. Joda, jeg er både overvektig og full av ødemer i beina mine, jeg bærer ennå mange kg for mye, og mange vil nok hevde at jeg er en vandrende flodhest, men likevel er jeg sannelig heldig. Det høres sikkert veldig rosa ut, men når jeg kan stå opp hver eneste dag, frisk og rask, og ta fatt på en ny dag, da er jeg jo heldig? Jeg vet noen vil fnyse, og tenke at dette er klissete, og rosa, men jeg kjenner at jeg av og til må tenke litt sånn. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei?

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen, også det skapte ett veldig samhold, og vi hadde jo så mye moro der vi brukte lang tid på å gå til speideren, eller mistet en buss eller to på vei hjem fra håndballtreningen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede. 

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt! Egotid for meg kan være å sette av tid til hudpleie, eller fotpleie, eller kanskje en god massasje. Det kan være en shoppingtur, eller et kafebesøk med en god venninne. Det kan være en tur ut i skogen hvor det kun er meg, og musikken på ørene, eller bare det å være Heidi kun for meg selv ei lita stund. Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, og kjenne på roen, og at man lever. Ingenting er en selvfølge….de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på hver dag. De ser plutselig livet i ett helt annet perspektiv, og de ser hva som egentlig betyr noe. Må man komme til livets tøffe realitet før man ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag? Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, og at man ikke kan gå rundt å tenke sånn hele tiden. Selvsagt skal man ikke tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr så mye for en. Alt trenger ikke være så stort, og flott, for det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft, og helgen tok meg litt tilbake. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg har min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av lykke for at jeg var en av de heldige. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg for veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg for mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Valget jeg måtte ta var enkelt. Jeg ønsket å se min datter vokse opp, jeg ønsket mange flere år med Trond, og jeg håpet jo å bli bestemor en gang der fremme. Jeg taklet den tøffe tiden på min måte. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det litt bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett, men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Hva er viktig for vår familie for at vi skal ha det godt? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at vi skal være en vellykket, og lykkelig familie, eller en lykkelig person ? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor. Vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Ikke vet jeg hvorfor ting har snudd, men livet har fått ett helt annet perspektiv. For min del endret mye seg da jeg mistet pappa, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. For meg blir hverdagen mer, og mer viktig, og jeg blir stadig flinkere til å sette pris på de små tingene. I september drar Trond og jeg på roadtrip til USA, og jeg gleder meg SÅ mye, det blir en opplevelse for livet! Likevel er jeg  også veldig glad for at jeg har evnen til å glede meg til årets fjelltur til Hallingdal, eller moteuken som snart står for tur 🙂 Små og store ting hånd i hånd, og det er så herlig å kjenne på at jeg gleder meg.

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer.

I går så jeg rødt. Jeg ble så provosert at blodtrykket sikkert steg mange hakk. Jeg kjenner ennå at jeg blir både provosert, og sint når jeg tenker på det.  Hva er det i veien med folk? Hvor er respekten for andre mennesker ? Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Hvorfor tror så mange at vi overvektige er misunnelig på alle kropper som er innafor ” normalen”, og hvorfor er det ålreit å kalle overvektige mennesker for feite? Si gjerne at jeg er overvektige, for jeg vet hva jeg er, men ikke kall meg feit!

I går var det et blogginnlegg som fikk meg til å se rødt. Under overskriften ” Feite mennesker fortjener aldri å bli hyllet ” langer Paradise Hotel deltaker, Henriette Otervik ut mot feite mennesker. Henriette Otervik er lei av mennesker som forteller at hun er med på å øke kroppspresset, så lei at nå var det rett og slett nok. Det er vi ” feite ” mennesker som får skylden for alle slemme kommentarer Henriette får. Vi som rett og slett er så misunnelige på kroppen hennes, og ikke gidder å gjøre noe selv for å få en finere kropp. Riktignok er ikke Henriette sikker på at alle de slemme kommentarene kommer fra ” feite ” folk, men de kommer i alle fall fra mennesker som er misunnelige, og som ikke selv tar vare på egen kropp. Kjære Henriette : Om du ikke er sikker på at alle kommentarene kommer fra ” feite ” folk, hvorfor er det vi som får skylden da? Og hvorfor er vi ” feite ” en gjeng mennesker som både er misunnelige, og som ikke har vett nok til å ta vare på oss selv? Hva slags grunnlag har du får å si at vi ” feite ” kun ligger på telefonen, og scroller for å kikke på personer vi ønsker at vi ser ut som? Hvorfor tror du vi klikker oss inn på din blogg for å se på din kropp? Jeg er ganske så sikker på en ting jeg, Henriette : de som kommer med det du kaller slemme kommentarer om din fine kropp, det er garantert ikke ” feite ” folk. De finner du nok blant ” dine egne.” Vi sliter nok med eget selvbilde, og vi vet nok om hvor sårende slemme kommentarer er til at det er vi som står bak disse. Hvorfor tror du alle overvektige vil se ut som deg bare fordi vi er ” feite ” i dine øyne?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Henriette Otervik har ett godt råd til alle oss ” feite ” : Vi må endre kostholdet, komme oss på trening, og slutte å klikke oss inn på sider med pene kropper. Hvordan er det mulig at man ennå tror at ” feite ” mennesker kun spiser usunn mat, og ligger på sofaen? Kjære Henriette, det er kanskje på tide at du tar av deg de smale brillene dine, og kanskje lærer litt om andre mennesker, og ulike utfordringer. De  av oss ” feite ” som sliter sofaen, og ikke trener, har du kanskje lurt på HVORFOR vedkommende gjør akkurat det? Tror du kanskje en del ” feite ”  gjør det nettopp pga mennesker som deg som tror de har rett til å mobbe, og snakke nedsettende? Hvorfor har du rett til å kalle oss “feite ?”  Hva slags grunnlag har du til hevde de tingene du gjør? De ” feite ” personen som sitter der hjemme på sofaen med en hel chipspose, og en hel plate med sjokolade, den personen sitter der for en grunn, og den grunnen  har ikke noe med at vedkommende er verken dum, eller lat, men overvekten til vedkommende har en årsak, en årsak man trenger hjelp for å gjøre noe med. I tillegg så gjør personer som deg utfordringene enda større ved å være med på å bruke “feite” mennesker som skyteskive. Du slenger ut masse kvalme du, og en haug av påstander som du ikke har grunnlag for å hevde.

Henriette Otervik kan heller ikke skjønne hvorfor sykelig overvektige skal hylle seg selv ved å legge ut bilder på Instagram. Ikke fordi hun har noe i mot ” feite ” mennesker, men fordi det er galt å hylle fedme. Hun synes også synd på oss fordi det er så farlig å være overvektig. Kjære Henriette, ” feite ” mennesker legger ikke ut bilder av seg selv for å hylle overvekt. Ingen ønsker at andre skal bli like ” feite ” som vi selv er. Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene for eksempel, de hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle. De ” feite ” personene som legger ut bilder av seg selv lettkledd, de er ikke med å hylle overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. 

Da amerikanske Tess Holiday fikk en stor modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Nok en gang vises det hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor ” normalen.” Du, Henriette Otervik er med på å gjøre akkurat det samme. Du synes synd på oss ” feite ” fordi vi ikke vet hvor farlig det er å være ” feit”, og du setter likhetstegn mellom det å ha en stor kropp, og det å ha dårlig helse. Du er så langt fra sannheten som du kan komme! Tror du virkelig at en slank, ” perfekt ” kropp er det samme som en sunn kropp? Tror du virkelig at en ” feit ” kropp er det samme som en usunn kropp? I såfall har du mye å lære, men disse tingene lærte du neppe noen ting om inne på Paradise Hotel. En slank kropp kan på innsiden, kjære Henriette være langt dårligere stelt enn en ” feit ” kropp. Jeg er garantert i mye bedre form enn mange som er slanke. Det er innsiden som teller, Henriette, ikke den kroppen som øyet ditt ser.

Henriette Otervik mener verden er forvrengt når mennesker som henne blir slaktet for å ta vare på kroppen sin, og for at de ikke gir totalt faen og ødelegger seg selv både innvendig og utvendig, slik overvektige gjør. Det ligger mye blod, svette og tårer bak en kropp som hennes, og derfor er hun nå lei overvektige mennesker som synes synd på seg selv ved å hakke på de som faktisk tar vare på kroppen sin. Jeg blir tom for ord når jeg leser noe slikt. Hva er galt med mennesker? Hvilken rett har du, kjære Henriette til å angripe oss ” feite ” på denne måten? Hva slags bevis har du for å kunne spre slikt ? Ingen ” feite ” mennesker ønsker at du skal synes synd på oss. Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. Vi er ikke store fordi vi ønsker å vise verden hvor usunne vi er, eller fordi vi ønsker at alle skal bli som oss. På hvilken måte forteller en ” feit ” person at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å veie 36 kg. En undervektig bør heller ikke være noe forbilde. Fokuset på ” feite “personers helse er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. ” Feite ” mennesker er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Verden er full av frodige, flotte mennesker. Mennesker som har det godt med den kroppen de har, som stråler, og som er lykkelige. Man skal ikke skamme seg ikke over å ha en stor kropp. Man skal fortelle verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. 

Jeg hyller ikke overvekt, jeg vil ikke at en eneste en skulle ha gått i mine sko gjennom årene. Jeg vet hvor vondt det er med sårende kommentarer, og vonde blikk. Jeg vet hvordan det føles og bli sett ned på fordi jeg er en størrelse, eller flere for stor, men jeg vet også at jeg ikke er misunnelig på deg og din kropp. Du har en pen kropp, og du skal få lov til å gjøre hva du vil med den uten at andre skal slenge dritt. Men vær mot andre slik du ønsker at andre skal være mot deg, og slutt å påstå ting du ikke har dekning for! Kan du lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi ” feite ” er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan du også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Overvekt har ofte en årsak som ligger mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Slutt å tro at du har løsningen på våre utfordringer. Hadde det vært så lett som du tror i ditt lille hode, så hadde vi ikke hatt ” feite ” mennesker! Og til slutt, Henriette – kall meg gjerne overvektig – men ikke kall meg feit!

For meg som er over middels interessert i klær, så kjenner jeg at jeg gleder meg til å gå i butikkene fremover for å se på høstens kolleksjoner. En del av høstens spennende nyheter fikk jeg se på motemessen i februar, og dere har mye å glede dere til! Nå fikk ikke jeg besøkt alle stormoteleverandørene på motemessen i februar, men hos de jeg fikk besøkt, så var der utrolig mye spennende stormote : Yoek, DNY, Q’neel, Que, Levolution, Zhenzi, Pont Neuf – alle disse fikk jeg besøkt, og alle har så mye lekkert som er på vei til butikkene nå. På neste motemesse skal jeg innom enda flere som selger stormote.

Denne modellen jeg har på meg på dette bildet heter ” Thora ” , og denne mener jeg går opp i str. 4 XL, noe som tilsvarer str. 56. En del Pont Neuf modeller går i høst opp i str. 4 XL.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På bloggen for to uker siden, så viste jeg en liten smakebit av Pont Neuf sin flotte høstkolleksjon, og det skal jeg gjøre i dag også. Pont Neuf sin høst inneholder mye flotte farger : Plomme, høstgul, og petrol i tillegg til høstens ordinære farger som sort, grått og blått. Jeg har aldri vært veldig glad i gult før jeg fikk min lekre, gule og flotte regnkåpe fra Stormberg, eller gult er vel fortsatt ikke den fargen jeg velger først, men denne høstgule fra Pont Neuf, den er virkelig flott, og jeg føler meg fin i den. Både plomme, og petrol er også farger jeg liker veldig godt. Lilla er nok den fargen jeg er aller mest glad i, så da blir man ekstra glad når Pont Neuf har lilla i sin høstkolleksjon.

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter. Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt.

Øverst så har jeg på meg ei spennende jakke/cardigan i sort, og høstgul. Cardiganen heter ” Novi. ” Modellen ” Thora ” på bildet under.

Bilde nr. 3, så har jeg på bildet til høyre på meg en lekker tunika/kjole som heter ” Laura. ” Denne liker jeg veldig godt!! Nydelig modell, flotte farger og design. Bildet ble litt mørkt, men man ser tunikaen/kjole.  På bildet nr. 4 har jeg på meg modellen ” Charly.”

På de to siste bildene, så ser dere en del av de lekre lilla fargene som Pont Neuf har i sommer. Modellen til høyre heter ” Gitty “, og modellene til høyre heter også  ” Charly.” 

Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Nå har jeg blitt ganske komfortabel med litt kroppsnært.

Pont Neuf høsten har flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som ikke jeg kler. Plagg som er for korte, passform som ikke er helt meg, bukser som jeg ikke passer, men i en hel kolleksjon, så skal det noe til at alt passer smaken, og kroppen 100%. Det meste derimot er klær for mitt øye, og min kropp. Se hele Pont Neuf sin høstkolleksjon her : http://pontneuf.dk/eng/spring-2017/   Pont Neuf sin høstkolleksjon består som vanlig av mange flotte tunikaer, og kjoler, og den består også tunikaer som har en kortere lengde. Pont Neuf høsten har også bukser, skjørt og cardigans. Bare å glede dere – Pont Neuf høsten er på plass i mange butikker allerede.

Følg meg gjerne på Instagram : heidirosander

I dag er jeg trist, og bare så ufattelig lei meg. Når jeg kjenner etter, så er jeg kanskje også litt sint, og litt frustrert, men mest så utrolig trist. Jeg kjenner sorgen helt inn i hjerterota, og da jeg fikk beskjeden, så må jeg innrømme at det kom en liten tåre. Kanskje har jeg fryktet det ei stund, og nå er den her, dagen jeg har fryktet ville komme.

Foto : Børre Eskedahl / VG

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

4.september legges treningsgruppen for overvektige ned. Da er det slutt for hjertebarnet mitt, og dette fantastiske treningstilbudet for overvektige her i Kristiansand er en saga blott. Tilbudet jeg kjempet så lenge for å få på beina, tilbudet som jeg brenner så utrolig for, tilbudet som burde fått så mange overvektige til å begynne å trene, men vi er for få som benytter oss av å tilbudet i forhold til hva det koster å ha ett slikt tilbud. 4.september lukkes dørene, og tilbudet for overvektige til å trene med andre i samme situasjon, tilbudet som kunne få overvektige aktive, det vil ikke lenger eksistere.

I mars 2014 lyktes jeg med å få startet opp en egen treningsgruppe. Jeg hadde lenge ønsket at det skulle være et opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer sendte jeg  rundt til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette var liv laga. Kanskje så de  behovet, de visste at fedmeproblematikken økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars i 2014 fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 fitnesstimer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. 

Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så ble vi etter hvert en del av det fantastiske treningsmiljøet på Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss lukkede saltimer. Tilbudet her i Kristiansand var ganske så unikt, og en lang periode var Spring det eneste treningssenteret i landet som ga overvektige et treningstilbud. Vi jobbet beinhardt for å få overvektige med. Vi kontaktet alle byens leger, og legesentre, vi kontaktet Frisklivsentralen, og vi kontaktet overvektsklinikken for å få de til å informere overvektige om at vi fantes, men det virket som om overvektige lukket ørene, og øynene, og jeg tror heller ikke fagfolk brukte gruppen vår til å hjelpe overvektige pasienter. Man går hardt ut, og mener overvektige bør bli aktive, men når tilbudet er her, da var det ikke så nøye likevel. Store ord, liten handling!

Vi håpet hele tiden å bli flere. Det er jo ett utrolig stort behov, der er mange overvektige som burde bli aktive. Så mange som skulle bli med som vi aldri så. Så mange utrolig dårlige unnskyldninger det var fra alle kanter. Av og til merket jeg både frustrasjonen, og sinnet. Så mange som etterlyste et tilbud hvor de kunne trene sammen med andre i samme situasjon, så mange som ønsket dette tilbudet, men når tilbudet stod der, så kom unnskyldningene. Unnskyldningene som er utrolig dårlige. Jeg vet alt om unnskyldninger. Jeg kunne skrevet ei bok om mine, men jeg hadde aldri latt et tilbud som dette gå fra meg. Jeg vet at det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man derimot vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen være like høy .

4.september er det slutt, og det er så utrolig trist. Jeg kjenner at jeg ikke har energi til å tenke tanken en gang på å få ei ny treningsgruppe på beina. Vi er dessuten blitt så utrolig godt tatt i mot på Spring. Ingen blikk har jeg møtt, ingen negative kommentarer, og dette er ting treningsgruppen føler er så utrolig godt. Vi er en del av hele gjengen som trener på Spring, og ett slikt treningssenter skal man lete lenge etter. Da gruppen ble informert om at tilbudet legges ned, så var det ikke et alternativ å avslutte medlemskapene. Istedenfor å gi opp trening, så besluttet vi å finne to gruppetimer blant Spring sine ordinære timer som vi fremover går på sammen, og som blir våre gruppetimer. Vi er blitt så utrolig glade i instruktørene våre, Anette og Kristin, og vi er blitt så utrolig glade i Spring, så nå våger vi oss ut av de trygge gruppetimene som kun var for oss, og beveger oss over på vanlige saltimer. For et steg dette er for mange i gruppa, og samtidig, for en seier det er. Det var så fantastisk å se motivasjonen alle hadde for å fortsette å trene, men så er vi også blitt en helt fantastisk gjeng som har betydd så utrolig mye for meg. Uten gruppen, og uten denne gjengen her, så hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag.For meg personlig, så er det kanskje ingen krise at gruppen blir lagt ned. Jeg trener veldig godt alene, og er blitt veldig trygg på å trene alene, men samtidig, så er det så utrolig godt å ha denne gruppen som motiverer, og støtter. Da er det fantastiske at vi forblir en gruppe også fremover, en tøff gjeng med kvinner som nå beveger oss litt utenfor komfortsonen, og viser at vi er mer enn godt nok trent til å trene på ordinære saltimer.

4.september lukkes dørene til noe som så mange overvektige i Kristiansand burde ha benyttet seg av. Et tilbud som var unikt, og som burde vært et tilbud over hele landet. Takk for en fantastisk tid til gjengen jeg har trent sammen med, og takk til Spring for at dere ga oss dette tilbudet. Takk til Anette og Kristin for å ha motivert oss, og inspirert oss uke etter uke, og hjulpet oss så utrolig mye i kampen vi kjemper. Vi er takket være dere nå så tøffe at vi tar steget videre. Vi skal fortsette å trene, og vi skal fortsette å kjempe kampen mot kiloene, og for ei bedre helse. Jeg er utrolig  trist, men samtidig så glad for det som har vært, alle de flotte menneskene jeg har fått lov å bli kjent med, og ufattelig stolt av den utrolig flotte treningsgruppen som ikke gir seg.

Jeg har skrevet om den før. Den perfekte t-skjorten, i alle fall i mine øyne. Den beste t-skjorten ever. T-skjorten som er akkurat slik jeg ønsker den : God på lengde, en veldig god armlengde som skjuler det jeg ønsker å skjule av grevinneheng og løshud, og samtidig en t-skjorte som sitter både godt, og fint på. Er det rart at t-skjorten nå finnes i nesten alle regnbuens farger på klesstativet mitt.

T-skjorten kommer fra No Secret, og er kjøpt hos Alexis Mote. Det er sikkert andre også som fører akkurat denne, men her jeg bor, og i nærheten av meg, så er der ingen. Jeg kjøpte to t-skjorter i fjor fra No Secret som jeg var veldig fornøyd med, og det var disse jeg jaktet på i år, men som jeg ikke fikk tak i. Nå er jeg veldig glad for det, for de jeg kjøpte i fjor var ikke halvparten så gode som denne modellen jeg har kjøpt i år. Disse er mye bedre på lengde, og de har en mye bedre passform.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er høy. Jeg er 178 cm , så jeg kan ha overdeler med god lengde. Når jeg blogger om klær, så er jeg nok ikke like flink til å tenke at ikke alle er like høye som meg. Det som er passelig lengde for meg, blir kanskje for langt for andre, men for meg som da er 1.78 cm høy, så er disse t-skjortene helt perfekte fordi jeg liker at overdeler har en god lengde. T-skjortene har en lengde på ca 90 cm, og til meg, så er det en god lengde. T-skjortene går i hele størrelser, og jeg har kjøpt str. 50.

Jeg digger denne t-skjorten! Da jeg så lykkelig blogget om denne t-skjorten for kort tid siden, så skrev jeg at jeg gjerne skulle hatt den i alle regnbuens farger, fordi der er en del dager i løpet av sommeren hvor man ønsker å ta på seg ” ei ordinær ” t-skjorte. Der er dager hvor man for eksempel  skal kle seg for å gå på tur. På turer ser det ikke bra ut når man går kledd i de fine, pynta sommeroverdelene. På turer skal man ” vanlige ” t-skjorter. I følge min kjære mor, så mener hun disse er i overkant fine til å bruke på tur. Jeg kjenner at jeg nesten er litt enig, men de blir med på tur, valget er tatt. I tillegg skal de alle som en få bli med i kofferten til USA når vi drar den 24.september. Da jeg hadde skrevet forrige blogginnlegg, så kontaktet jeg Alexis for å høre om de tilfeldigvis hadde t-skjorten i andre farger enn blått, og grønt slik det var avbildet i nettbutikken deres. Jeg ble rimelig glad da de faktisk fantes i mange andre farger.

Nå har jeg favoritt t-skjorten i nesten alle regnbuens farger. Som dere ser på bildene, så finnes t-skjorten i sort, marine, lakserød, hvit, og grønn. I tillegg til lyseblå, og mellomblå. T-skjorten er i 92 % viskose, og 8 % elastan. Stoffet er tungt, så det faller utrolig fint, og t-skjorten har dermed en veldig god passform. Tommelen opp for No Secret, og denne flotte t-skjorte modellen. Samtidig er det viktig å være obs på at det også finnes andre t-skjorte modeller fra No Secret, modeller som ikke har lik lengde, og passform. Så da er det viktig at man får akkurat den man ønsker. Jeg legger ved link til modellen som jeg har på bildene : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-gronn , http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-bla I nettbutikken til Alexis, så ligger den ute kun i grønt, og blått, men Alexis kommer til å legge ut de andre modellene også, forhåpentligvis i løpet av dagen. Dersom du bor i nærheten av Oslo, eller Moss, så kan du kjøpe t-skjortene i butikk. Du kan også ta kontakt direkte med Alexis via mail, eller tlf dersom du ønsker en av fargene som jeg har på bildene, så hjelper de deg.

Til dere som aldri finner den ” perfekte “, ordinære t-skjorten, her er den altså. I mine øyne, og med min høyde, så har denne perfekt lengde, og den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker . Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, men jeg er dessverre ikke der ennå… Ei venninne av meg kjøpte denne t-skjorten nå nylig, og det første hun sa var ” Jeg har aldri i mitt liv hatt ei bedre t-skjorte ” , og jeg er helt enig 🙂 

Følg meg gjerne på Instragram hvor jeg nå skal prøve å bli enda mer aktiv : heidirosander

Dette kan ikke jo bli noe annet enn en veldig god dag ! Værmessig ser det grått, og trist ut denne morgenen, men solen prøver og presse seg frem. Gleden jeg kjenner i dag er fordi målebåndet viser at det har forsvunnet noen flere cm fra kroppen min. Juju!! For en herlig følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater! Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet også at resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet gode treningsrutiner, og jeg er blitt mer bevisst på det som puttes inn i munnen. Disse to tingene er en stor seier for meg.

Det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til å sette beina mine oppå en vekt. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skriker mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når vekta i mitt hode sikkert viser helt feil tall. Sannheten kan jo gjøre vondt, så da går jeg heller rundt grøten istedenfor å møte frykten. Frykten min for badevekten er frykten for at jeg skal bli deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg tror jo de automatisk er negative. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk. Som om sannhetens øyeblikk kun dreier seg om negative tall. Høyst sannsynlig vil tallene som lyser mot meg være positive, og alt annet enn røde.

Etter at skolelegen i 4.klasse på Solholmen Skole sa at jeg var for tjukk da jeg hadde vært på vekta etter en helsekontroll, så raste min verden, og etter det har jeg nok hatt en lettere panikk for denne ekle tingen. Jeg har liksom aldri innsett at den også kan gi gode resultater, og at den kan være til hjelp. For meg har den alltid vært en fiende, og jeg, jeg skylder på skolelegen for det noe anstrengte forholdet jeg har fått til vekta. Man sier ikke til en 4.klassing at man er altfor tjukk, og så sender henne på dør.                                                                                                                                                                                                                                                                                                Jeg blir alltid veldig glad når hjelpere underveis i prosessen min sier at det er veldig viktig og ikke bli for opphengt i dette med vekt, og at man ikke må veie seg for ofte. Da får jeg jo nok en god grunn til ikke å anskaffe meg vekt. Jeg er en av ytterst få personer som har aldri gått på en spesiell diett, og jeg tror sannelig jeg er en av få som sikkert kan telle på to hender de gangene jeg har hatt beina mine oppå vektskåla. Jeg har nok vært redd for å bli for opphengt i vekt. Panikken , og besøkene i kjelleren når vekta ikke viser de tallene jeg håper på. Når man føler man har gitt jernet, og vært så flink, så er det ikke moro om vekta ikke går ned. I den lite reelle frykten for å møte negative tall, så velger jeg og ikke gå på vekta. Jeg og mitt lille, rare hode har jo ikke helt skjønt at vekta ikke tar hensyn til for eksempel kroppssammensetningen. Trener man for eksempel mye styrke, så kan man oppleve at vekta står stille, eller kanskje går opp fordi man får muskelmasse, noe som igjen betyr en bedre kropp å trene med. Jeg har en del igjen å lære.

Ved noen få anledninger så har jeg vært nødt til å møte en av mine største frykter, jeg har vært nødt til å gå på vekta. Egentlig er jeg jo litt glad for det nå, for da har jeg hatt muligheten til å se at vekta faktisk har gått riktig vei. Jeg har vel aldri helt hatt kontroll på hva jeg har veid på det tyngste, men jeg vet såpass at da jeg måtte på vekta i 2012, så hadde jeg gått ned ca 30 kg fra forrige gang jeg var på vekta. Da jeg måtte på vekta igjen i 2014, så hadde jeg gått ned ytterligere 10 kg. Nå vet jeg ikke helt hvor vekta står. Jeg vet at jeg har mistet mange cm, men aner ikke helt hva dette utgjør i kg, og jeg skal være ærlig dønn på at jeg er ganske nyskjerrig. Skal jeg på vekta, så må jeg på ei Tanita vekt. Ei vekt som viser alt, og som jeg veide meg på sist jeg møtte min store frykt. Ei Tanita vekt er det jo ikke alle som har- Jeg har vel egentlig avtalt med fastlegen min at en vekt nå bør inn i huset slik at jeg kan følge med, og jeg ser at det kan være fint for usikkerheten min at jeg nå kanskje gjør som avtalt, men det er alltid et men. Jeg har aldri noe helt eksakt svar å gi når noen spør hvor mye jeg har gått ned. Er  jeg er helt klar for en ny venn/fiende i hus ? Er jeg klar for ett slikt elsk/hat forhold ?

Jeg har en trofast venn som følger meg i oppturer, og nedturer, og det er målebåndet mitt.  Vi har vært igjennom det meste sammen, og den siste tiden har det vært mange fine oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater. Noen ganger står det bom stille lenge, og jeg truer med å kaste det i søpla om det ikke samarbeider på en bedre måte. Det er ikke alltid målebåndet gir meg et klapp på skulderen når jeg måler, men jeg har ett helt annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Målebåndet kan jo også gi meg skuffelser, men jeg føler jeg takler de mye bedre enn hva jeg gjør når denne idiotiske vekta kanskje geiper til meg. Ingen skal si at mitt hode ikke inneholder mye rart, og tenker mange rare tanker .

Hver 14.dag så har jeg date med målebåndet mitt. Vi måler bryst, og liv, og vi måler hofter og overarmer. Lår, og legger slipper billigere unna. De blir ikke målt like ofte av naturlige grunner. Den siste tiden har datene vært svært så hyggelige, akkurat som daten vi hadde i går kveld. Det er så ufattelig deilig når man ser at det man jobber for gir resultater. I går viste målebåndet 2 cm inn på alle stedene vi målte, og det ble faktisk rom for en liten gledesdans i loftstua selv med fredagens besøk på sykehuset i Porsgrunn friskt i minne.  2 cm høres jo ikke så mye ut, men det er ett bra resultat, og jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg er på riktig vei. Kanskje skal jeg i tillegg til målebåndet ta rådet noen har gitt meg om å ta profilbilder med jevne mellomrom. Det er ikke alltid lett å se forskjellene i speilet så lenge man ser seg selv hver dag, men tar man bilder med noen måneders mellomrom, så er endringene så mye lettere å se. Du trenger ikke være redd for at jeg skal legge de ut her hehe, dette blir bilder kun for mine øyne 🙂 Bilder kan utvilsomt være en stor motivasjon, og spesielt for meg som ikke alltid har like lett for å tro det andre sier når det gjelder kroppen min. I mine tyngste stunder når jeg ikke helt klarer å innse hva jeg faktisk har oppnådd, så henter min bedre halvdel frem bevisene fra skuffen. Bilder som viser meg på mitt aller største, og ved en rask titt i speilet etter å ha gransket bildene, så kommer smilet, og stoltheten tilbake.

Med 2 cm mindre både her, og der, så møter jeg søndagen med ett stort smil om munnen. Jeg er sikker på at jeg kommer til å gå som et lyn på tredemølla når jeg straks skal på Spring og trene intervall. 2 cm føles i dag som flere kilo – og akkurat nå er lykken 2 cm for meg 🙂