Jeg kan virkelig ikke strikke. Alle sier at jeg kan, men jeg kan ikke. Altså, jeg kan rett og vrang, men jeg kan jo aldri sette i gang med noen strikkeprosjekter. Jeg har en søster som er en mester med strikkepinnene, og jeg har en tante som har strikket både varme halser og flotte Selbu votter til meg. Selv var jeg stolt da jeg strikket et lilla puseskjerf til datteren min på slutten av 90 tallet. Strikkegenseren jeg begynte på til meg selv en gang på 90 tallet, mørkegrønn og fin, den ble aldri ferdig, og jeg hadde jo heller aldri våget å vise meg i den.
Det var jo på 80 tallet vi gikk rundt i pusegensere i pastellfarger. Det var pusegensere, og Ball gensere. Jeg var så stolt av min rosa pusegenser som jeg nok hadde overtalt mamma til å strikke, og like stolt over min hvite og rosa Ball genser. I tillegg var perm helt i tiden, så at jeg ble kalt ” puddelen ” med alle permanentkrøllene i det lange håret mitt, det var kanskje ikke så rart. For en mote vi hadde på 80 tallet, og så moro det er å tenke tilbake.
Innimellom dukker ” pels”, og litt sånn pusete plagg opp igjen i motebildet. Jeg liker det. Jeg synes mye av det er stilig. Så når jeg nå har fått ei stilig ” pusejakke ” i garderoben min, så er jeg veldig så fornøyd.
” Pusejakken ” er i en nydelig blåfarge, og er fra danske Choise. Det er så bra at flere kommer på markedet med klær i store størrelser. Danske Choise, med samme eier som Pont Neuf blir produsert opp i størrelse 54.
Slike jakker er i tillegg til å være fine, også praktiske. Så flotte å ha over en armløs topp/tunika, over en kjole, eller over en tunika. Den kan brukes som en innejakke, og den kan brukes ute når det blir varmere i luften. Pusejakken skiller seg ut, den er spesiell, og det er en jakke du ikke ser på alle. Nydelig å ha på seg er den også, og med en veldig fin passform.
Det våres i Kristiansand, og jeg bare gleder meg til å sprade rundt i alle de flotte vårplaggene i garderoben min. Lurer du på hvor Choise selges der du bor, så ta kontakt, så skal vi finne nærmeste forhandler i forhold til hvor du bor. Du kan se Choise sin kolleksjon her : http://choise.dk/
Linbukser er noe jeg har hatt en del om sommeren. Veldig behagelig, men det negative kan jo være at lin krøller litt. Utover bukser i lin, så har jeg ikke hatt så mye linklær, men nå er der litt lin i garderoben min. Jeg hater å stryke klær, sikkert fordi jeg ikke er noen mester i å stryke. Kjedelig er det også, spesielt det å stryke skjorter, og dressbukser. Nå har jeg derimot kjøpt meg en håndsteamer, og nå er det jo bare moro. Steameren fungerer som bare det, så nå er det blitt litt mer moro å stryke, og mye enklere.
Tilbake til lin. I vår/sommer blir det nok en del lin i butikkene, også innen stormote. Pont Neuf er en produsent som har lin i sin vårkolleksjon. Jeg har tidligere vist litt av den grønne linserien til Pont Neuf. Bukser, tunika med og uten armer samt linjakke. Nydelig grønnfarge. For de som ønsker en mer trygg farge, så kommer de samme plaggene også i sort. Jeg gleder meg til å kle meg i grønt. Grønnfargen er fin til meg. Vårkolleksjonen til Pont Neuf finner du her : http://pontneuf.dk/foraar-2017/
Choise er dansk, og til nå har ikke Choise hatt stormote. Choise har samme eier som Pont Neuf. Nytt i år er at Choise nå går opp i str. 54. Det betyr enda mer å velge i for oss forbrukere. I vårkolleksjonen til Choise, så finner vi en del lekkert i lin. Flotte tunikaer med god lengde, og veldig god passform.
Jeg falt pladask for tunikaen med mønster som du ser her på bloggen. Choise har også ensfargede tunikaer i lin. Flotte i sand, hvitt, og sort. Flotte Linda Røed som selger Pont Neuf her i Norge selger også Choise, og der er Linda som viser de flotte ensfarga tunikaene. Dersom man ikke sliter med tømmerstokk bein slik jeg gjør, så kan jo også disse fint brukes som kjole slik Linda gjør på bildene. Du kan se vårkolleksjonen til Choise her : http://choise.dk/kollektion/
Flere og flere overlever kreft, men minst en av tre rammes av senskader. Å leve med senskader kan bety et liv preget av smerter og begrensninger, ofte med en sorg over at livet ikke ble som man hadde tenkt. For mange av de som overlever sin kreftsykdom, så gjenstår kampen om å bli frisk. I årets ” Krafttak mot kreft”, så samler Kreftforeningen inn penger for at flere skal få et bedre liv etter kreften.
I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Dette har jeg skrevet om på bloggen tidligere. Hører man ordet kreft, så tenker man ofte på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse.
I går leste jeg en kronikk som jeg første gang leste for et års tid siden. Kronikken satte ett utrolig viktig søkelys på livet etter en kreftsykdom. Jeg ble sittende lenge etter å ha lest kronikken. Så bra at noen våger å fortelle hvordan livet etter kreftsykdommen kan være for veldig mange. Man er evig takknemlig for å være frisk, for å være en overlever. Likevel er det veldig få som snakker om livet etter sykdommen, for den kan også ha sine utfordringer. Man er ikke utakknemlig fordi om man snakker om utfordringene.
Kraftige blødninger fikk alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.
Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet <3
Jeg var en av de heldige. Jeg hadde verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg har sluppet unna de store senskadene. Men jeg fjernet lymfeknuter. Fjerningen av lymfeknutene er årsaken til det store lymfeødemet mitt. Det har også vært tøft psykisk. Jeg føler jeg har fått mine senskader jeg også. Noen har senskader i en periode, mens andre må leve med det resten av livet.
Det er så viktig å sette fokus på på tiden etter sykdommen. Mange sliter med kronisk utmattelsessyndrom, mange kommer i tidlig overgangsalder, man orker lite, man blir fort utslitt – man blir ofte kronisk syk. Fedme er ofte en del av senskadene, det samme er angst, og depresjon. Ødelagte, eller reduserte kroppsfunksjoner. Lymfeødem er det mange som får. Mange føler skam om vi prater om senskader når vi tross alt er en overlever. Mange kreftoverlevere plages av skammen over å ikke strekke til, og forventningspresset om og hele tiden vise sin takknemlighet. Det er store tilleggsbelastninger i en ellers tøff hverdag.
I blant er jeg så utrolig lei av bein som er som tømmerstokker. Jeg er lei av hovne, vonde, og ømme bein, jeg er drittlei kompresjonsstrømper, og nattstrømper, og de gangene jeg er der, så kan det nok være at jeg klager. De store lymfebeina var prisen jeg måtte betale for å bli frisk, og den første tiden, så følte jeg at dette var en høy pris å betale. Jeg følte det så forferdelig urettferdig! Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg, men det er kun de nærmeste som hørte klagingen min. For selv om jeg er takknemlig for livet, så har man lov til å være frustrert over det som kan komme i kjølevannet. Å klage er ikke ensbetydende med å være utakknemlig.
Jeg har tatt meg selv i nakken mange ganger.Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutrer jeg over størrelsen på beina ! Hvordan er det mulig å være så utakknemlig? Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om gynekologen ikke hadde reagert som hun gjorde, og så klager jeg over ett par tømmerstokker… Hvor er fornuften i dette? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde vi jo alle valgt livet. Det som er mest utfordrende er forventningene. Forventningene om at alt skal være som før hele tiden, og at man skal fungere akkurat som før. Mange vil klare å fungere som før, andre vil ikke. Jeg har mine tømmerstokker som byr på store utfordringer. Beina er hovne, vonde, og huden er veldig hardt der ødemet sitter. Infeksjoner setter seg fort, og huden klør mye pga kompresjonen.
Fulltidsjobb er for meg helt uaktuelt – jeg klarer det ikke. Dette er det mange som sliter med å forstå. Jeg som trener masse, og som prøver å være så aktiv som jeg kan, hvorfor kan ikke jeg jobbe? Er det fordi jeg ikke vil? Det er sårende når man merker at folk er kritisk, og det er sårende når folk lager sine egne historier om hvorfor ting er som de er. Jeg låner villig ut beina mine til de som ønsker å kjenne hvordan mine dager er, og hvor utfordrende ting kan være. Det er ikke en sjel som trenger å misunne meg at jeg sliter med å jobbe fullt – jeg skulle gjerne ønsket at ting var annerledes, men når det er som det er, så er jeg flink til å gjøre dagene mine fine. Jeg kjeder meg aldri, og fyller dagene med gode ting.
Det at man ikke kan jobbe fullt, det er en sorg i seg selv, og man må gjennom en slags sorgprosess. Ingen ønsker å være ute av arbeidslivet. Man ønsker å bidra om man kan. Jeg er så lei av dømmende mennesker. Mennesker som dikter opp historier basert på helt feil informasjon. Jeg er lei av de som mistror meg, og som tror at alt skal være som før så lenge man er frisk. Det er få som tenker på senskadene, og utfordringer som veldig mange opplever etter en alvorlig sykdom. Ikke la det være tabu å snakke om tiden etter en tøff sykdom. Livet blir ikke alltid som før, og ingen skal skamme seg over å fortelle hvordan man faktisk har det – og ikke vær i tvil : selv på tøffe dager er man evig takknemlig for livet <3
Støtt årets Krafttak mot kreft
Gi en gave på SMS: Send kodeord GAVE til 2277. Da gir du 200 kroner, som blir belastet telefonregningen din.
Vipps for eksempel 200 kroner til 2277 (Kreftforeningen)
Det var kjærlighet ved første blikk da jeg så denne kåpen for første gang, og da snakker vi kjærlighet med stor K. Kåpen man aldri glemmer når man først har sett den. Akkurat den følelsen fikk jeg.
At man kan føle kjærlighet for klær, det er jeg ikke i tvil om. Jeg føler masse kjærlighet for mine klær, noen klær er jeg mer glad i enn andre. De man er mest glad i er klærne som sitter som et skudd. De som har den helt perfekte passformen. De som har de nydeligste fargene. De som virkelig får deg til å føle deg fin, og velkledd. Slike plagg får i alle fall meg til å stråle.
Jeg liker å kle meg pent, jeg liker å føle meg velkledd, og jeg synes det er en god følelse det å føle meg feminin, og kvinnelig. Noen tror kanskje klær er en måte å skjule størrelsen på, men for meg er det nesten motsatt. Jeg synes det er fint og kunne vise at også store kvinner kan være flotte, og ikke minst det å vise hvor mye flotte klær der er i store størrelser. Nå skal vel ikke jeg rope høyest om at jeg er flinkest i klassen til å rette ryggen, og ose av selvtillit, men jeg føler likevel at jeg er blitt mer stolt over den jeg er, stolt over å ha akseptert, og stolt over endelig og ha innsett at også jeg kan være flott. De tingene er så innmari viktig å kjenne på i blant. Jeg har brukt så mange år av livet mitt på å være misfornøyd, og så mange år på å hate meg selv, så da vet jeg hvor viktige det er å kjenne på de gode følelsene.
Kjærlighet ved første blikk. For meg var det skikkelig kjærlighet da jeg for første gang prøvde kåpene til norske Levolution. Jeg kaller det dressjakke, men det heter kåpe på fagspråket. For noen kåper! Kåpene er de beste, og fineste kåpene jeg noen gang har hatt. Kåpene til Levolution er så flotte både i design, og farger. Kåpene skiller seg ut. Kåpene sitter som et skudd på meg. De smiler til meg der de henger på klesstativet mitt her hjemme. Jeg blir glad når jeg ser de, og jeg gleder meg til hver gang jeg skal bruke de. De er så lekre! Fargene Levolution velger hver vår er alltid nydelige, og denne type kåpe er fantastisk å ha på seg. Kåpen er ganske tung, så de sitter så utrolig fint.
Tidligere har kåpen kommet i farger som rosa, og lyseblått. De har også blitt produsert i en nøytral, og mer trygg farge som beige. Denne våren kommer kåpen i en helt nydelig rødorange farge. Levolution er så utrolig flinke til å finne de gode, og flotte fargene. Kåpen kommer også i marineblått for de som ønsker en mer trygg, klassisk farge. Kåpen er utrolig flott i marine også. Jakkene kommer opp i størrelse 52. Fra den rosa kåpen jeg har som er i str. 52, så har jeg nå kunnet gå ned i størrelse 50 i den rødorange, og den i marine. Det er en utrolig god ting å kjenne på. Legg også merke til den flotte rødorange, korte jakken som jeg har på ett av bildene. Samme nydelige fargen som på kåpen, men i en kort modell, og i ett litt annet stoff. Flott å se på, nydelig farge, og en veldig god passform. For de av dere som ikke er like høye som meg, og hvor kåpene kan bli noe lange, så er jo disse korte jakkene flotte. Eller for dere som vil ha en kort jakke utenpå en lang overdel, eller en kjole.
Bildene er tatt i det flotte prinsessetårnet på Snefrids Hus i Grimstad.
Levolution som produserer de lekre kåpene er ikke en ren stormoteprodusent, men noen av plaggene i kolleksjonene deres går opp i str. 52. Jeg digger Levolution! Så gode på design, og for meg betyr det masse. Dette er klær som ikke alle har, og det synes jeg også er viktig. Det er klær som skiller seg ut, de er spesielle. Jeg må innrømme at jeg er blitt spesielt glad i jakkene til Levolution, og jeg skulle gjerne hatt dem alle sammen. Jakkene er så flotte i både design, farger og kombinasjoner.
Levolution åpnet egen nettbutikk i april i fjor. Nettbutikken er blitt veldig flott, og man kan lett navigere rundt. I nettbutikken, så har de laget en egen plus size avdeling. Her går klærne fra str. 48-52. Flere modeller er i str. 48, noen går også opp i str. 52.Du finner nettbutikken her : https://www.levolution.no/ I tillegg er det flere butikker som fører Levolution. Oversikt finner du her : https://www.levolution.no/categories/forhandlere Jeg har et håp om at Levolution i tiden fremover vil satse enda mer på stormote.
At store kvinner er flotte kvinner, det er det ingen tvil om. Hvorfor skulle vi ikke være det? Ingenting er så flott som en stor, frodig kvinne som bærer kiloene sine med stolthet. Nei, jeg hyller ikke overvekt. Jeg sier ikke at man skal bære rundt på masse ekstra kilo, og at det bør være en ny trend, men jeg sier likevel at frodighet, og former er flott. Er man en størrelse for stor, så skal man sannelig ikke være flau, og skamfull over det. Alle skal tenke helse, også vi overvektige, men istedenfor å bruke masse negativ energi på å snakke oss selv ned, og fortelle oss selv hvor stygge, og lite verdt vi er, så skal vi se oss selv i speilet, og se at vi faktisk er både flotte, og mer enn bra nok om vi har 10, eller 50 kg for mye. Det er herlig å se frodige kvinner stråle av selvsikkerhet, og stolthet. Lett? Ikke en plass!! Mulig? Absolutt!
Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå.
Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for en selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke da? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.
Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg en bedre halvdel som er flink til å si de rette tingene om det skulle bli for ille, og jeg har også blitt mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle.
Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland, så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere.
Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen, og bruk energien på ting som er gode.
Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så nyt hver eneste dag.
Jeg legger ved 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂
1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? Ta bilen!
2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.
3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.
4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.
5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, VG. Tenk på alt du ikke får gjort.
6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.
7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som : Det har vi prøvd før, eller : Det kommer aldri til å funke.?
8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.
9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre boller.
10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil fremtiden egentlig bringe?
Jeg har prøvd Gastric Band Hypnose. De siste dagene har jeg fått ulike henvendelser fra personer som har funnet reportasjen som ble skrevet om meg da jeg som første sørlending skulle prøve hypnose i kampen mot overvekten. Da jeg på slutten av 2012 møtte den danske hypnotisøren, Bo Christensen via jobben min i Radio Sør, så begynte jeg å leke med tanken om å prøve hypnose. Hypnose forbinder jeg stort sett med alle disse menneskene som hypnotisøren får til å gjøre de villeste tingene på scenen. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å kakle rundt som ei høne, eller krype på alle fire, gryntende som en gris. Jeg skjønte fort at denne type hypnose var underholdningshypnose, og hadde lite å gjøre med behandlingshypnose.
Jeg var skeptisk til hypnose. Jeg tror mange generelt er skeptisk. Noen tror du er i en slags transehypnose der du sover og hypnotisøren kan få deg til å tro hva som helst. Men det er altså ikke slik det foregår. Du får en time der du ligger på en benk. Du er våken og får med deg alt som skjer. Selv om du er tilstede, og egentlig skjønner alt som skjer, så er du likevel ikke tilstede om du skjønner…du er så utrolig avslappet, og du har det så innmari godt. Hypnotisøren jobber hele tiden med underbevisstheten din.
Gastric Band Hypnose fungerer på den måten at du i prinsippet skal få hjelp til å kunne spise langt mindre porsjoner uten å føle deg sulten. Det skal heller ikke gi noen bivirkninger. Du skal føle at du har et bånd på magen, og det er dette båndet som gjør at du skal bli fortere mett. Hypnotisøren skal hele tiden jobbe med underbevisstheten din. Han skal overbevise underbevisstheten om at du har et bånd på magen som skal få deg til å føle deg mett, og gjøre at du får mindre lyst på mat. Bo Christensen jobbet masse med hodet mitt, og tankene mine. Vi ryddet, og ryddet. Gamle tanker i form av bøker i et bibliotek ble kastet ut, og nye bøker ble satt inn. Han jobbet masse med å få underbevisstheten min til å skjønne forholdet mett – sulten, og det ble jobbet en del med suget etter søtt, og salt. Å være i hypnose er en fantastisk tilstand! Aldri har jeg vært roligere, og aldri har jeg slappet så av. Bare den herlige tilstanden å være i, og føle seg så avslappet, det var verd hver time jeg var der 🙂 Jeg fikk også med meg en cd hjem som jeg skulle lytte på når jeg la meg om kvelden, og mens jeg sov, så jobbet hypnotisøren via cd’en med underbevisstheten min.
Om jeg har tro på hypnose mot overvekt? Det er jeg veldig usikker på. Om man tror at kiloene skal rase av, så bør man ikke prøve hypnose. Noen av de som prøver gastric band hypnose opplever faktisk å ta av seg en del, men så skjer det som så ofte skjer, man opplever at vekten går opp igjen fordi man ikke jobber videre med de verktøyene man har fått, og den nye måten å tenke på. Jeg tror overvekt er ett såpass sammensatt problem at hypnose alene ikke er løsningen.
Det jeg derimot er veldig sikker på, det er at hypnose kan være til stor hjelp om man velger å ta tak i det mentale. Alt sitter som kjent i hodet, og det er det jeg så gjerne skulle fått helsemyndighetene til å forstå! Hypnosen kan gjøre gode ting med hodet ditt, og underbevisstheten din. Du kan få hjelp til å endre tankemønster ditt. Visst man ikke klarer å endre måten vi tenker, og føler på, så vil man gå rundt i det samme mønsteret hele tiden. Visst vi ikke finner svarene på hvorfor vi er overvektige, og hvorfor vi handler som vi gjør, så vil vi heller aldri kunne gjøre noe med overvekten. Så enkelt er det, men likevel så vanskelig. Det er ingen dietter, pulver, bøker, eller piller som kan hjelpe deg å endre det mentale. Hypnose, og all mental jobbing handler også om å flytte fokus. At man flytter fokuset bort fra overvekten, og over på ting i livet vårt som er gode, og som man setter stor pris på.
Hypnose for å bli slank? Nei! Hypnose som hjelp med det mentale? Ja! Sliter man med stort søtsug, eller lite motivasjon, og man vil jobbe spesifikt med akkurat de tingene, så kan hypnose være til hjelp, men jeg tror likevel jeg heller hadde valgt å gå til en coach, eller til en teraput. Det er store kostnader også knyttet til hypnosebehandling. Man skal også være skeptiske i forhold til hvem man velger om man ønsker å prøve hypnose. Der finnes flere der ute som tilbyr hypnoseterapi mot overvekt, og jeg tror man skal lese, undersøke, og sjekke, og se at vedkommende har det som kreves.
Jeg har stor tro på hypnose i forhold til smertebehandling, røykeslutt, flyskrekk, og fobier. Overvekt er så mye, og så sammensatt. Min bedre halvdel går til hypnose i forbindelse med smerteproblematikk. Han drar til Oslo, og er i behandling hos en som har mange års erfaring med bla hypnose, og hypnoterapi. Hypnose kan ikke ta bort smerter, men hypnose utført av seriøse behandlere, kan gjøre gode ting i forhold til å flytte fokus bort fra problemet. Om man lar det som er problemet få mindre plass, så vil man få det mye bedre, og man klarer å leve med de utfordringer man har på en helt annen måte.
Jeg gleder meg virkelig til våren! Jeg gleder meg til og kunne kle meg med vår, og sommerklær – der er så mye lekkert på vei til butikkene nå! En del har allerede kommet, og mer er i vente. Jeg gleder meg til farger! Masse farger! Jeg gleder meg til spennende design! Masse spennende design!
Dere som følger bloggen min vet at jeg elsker klær. For meg er klær uhyre viktig. Jeg har aldri gjemt meg bort i en gammel joggebukse, og en hettegenser. Selv om jeg alltid har vært flere størrelser for stor, så har det vært viktig for meg å kle meg pent. Jeg bruker både farger, og mønster, og jeg liker også å kle meg i klær som ikke alle nødvendigvis går i. Jeg liker det spesielle like godt som jeg liker det klassiske. Jeg har funnet min stil. Jeg liker å være kvinne, og jeg liker å være feminin. De fleste som produserer stormote har klær som passer meg, og min stil, men man finner jo alltid favoritter, og man er stadig på leting etter nye merker.
Jeg er nyskjerrig, og prøver stadig klær som jeg ved første øyekast ikke hadde kjøpt. Det å prøve et plagg på, det er viktig. Et plagg kan plutselig bli ett helt annet når man får det på seg. Føler du at klær bare er en jungel av kaos, så må du ta deg tid til å la de butikkansatte hjelpe deg. De fleste har stor kunnskap, og ett veldig godt øye for hva man kler. De er der for å hjelpe, og det er vel lite som er mer givende for en butikkansatt enn å kunne hjelpe oss til å finne klær vi virkelig er fornøyd med.
Jeg digger når jeg ser velkledde, store personer! Jeg digger når man våger seg både på farger, og ulike design selv om man bærer noen, eller mange kilo for mye. Jeg blir så utrolig glad når jeg ser at frodige, formfulle kvinner bruker farger. Dere vet at jeg brenner for å bruke mer farger. De fleste ” gjemmer ” seg ofte bort i det sorte. Jeg har flest sorte plagg i klesskapet mitt, men jeg har også veldig mye farger.Rosa, lilla, korall. Turkis er flott, orange er flott, det samme er lyseblått. Grønt kan være fint. Gult brukte jeg ikke før jeg fikk ” Veiviser ” allværs jakke fra Stormberg. Den er gul, og den digger jeg!
Denne uken var jeg og besøkte Nais i Lyngdal. Nais er utvilsomt en av mine favorittbutikker, noe jeg vet den er for mange andre også. Jeg vet Barbro sender klær fra Lyngdal til kunder rundt forbi i landet. Nais er en stor, flott butikk. Her finner man ett veldig godt utvalg av klær opp til str. 56 fra ulike produsenter. Her er klær for enhver smak, og de fleste lommebøker.
Våren er utvilsomt kommet til Nais. Flotte vårvarer. Flotte modeller, lekre farger og design. Jeg falt pladask for et par kjoler fra KK Design. Kjoler som jeg vil sy opp litt, og bruke som tunika. MAT og Boheme, begge med spennende vårmote. ” Verdens beste ” t-skjorte fra No Secret som er kommet i lekre farger til en god pris. Tøffe bukser med god vidde for dere som er på leting etter det. Kjoler, både enkle, og mer tøffe. Selskapskjoler for vårens og sommeren selskapeligheter.
En del av dere som følger bloggen min etterlyser overdeler som er for dere som ikke er like høye som meg. Ofte tenker jeg ikke på at det også er en del som er lave, og hvor plaggene som er gode til meg blir kjole til dem. En del etterspør også klær som er gode på pris. For dere vil jeg anbefale Ciso, Zhenzi og DNY. Sjekk ut disse merkene i din stormotebutikk.
Her er litt av våren på Nais. Litt hårkrise på bildene. Godt det er frisørtime i morgen 🙂
Kjole fra KK Design som jeg vil sy opp litt og bruke som tunika.
Også denne kjolen er fra KK Design ( Kirsten Krogh ) . Lekker som tunika til meg. Kort, stilig jakke over.
Bukse med god vidde fra MAT
Jakker fra Boheme i lekker vårfarge
Enkel, sort kjole og stilig tunika fra MAT
Denne gleder jeg meg til å bruke! Fargerik, og nydelig fra Handberg
Sprek kjole fra KK design med mange muligheter
Nydelig, lang cardigan i dus rosa fra Adia
Nais har i vår tatt inn ” Verdens beste” t-skjorte. Jeg elsker denne! Jeg har aldri hatt en bedre t-skjorte enn disse fra No Secret. Legg merke til at disse har den gode armlengden som veldig mange av oss etterlyser på sommerplagg. Jeg skal skrive mer om disse senere. Jeg har flere i fjorårets modell, og kjøpte nå den som er korall, og den som er turkis. En utrolig god modell.
Det blir nok mye vår, og sommer på bloggen fremover. Det er moro og kunne vise dere hva som er i butikkene.
Det er ikke mye som minner om vår her i sør. I går skinte solen, og snøen begynte å smelte. Håpet om vår ble tent – i dag er det slukket. I dag snør det igjen her i sør, og det er meldt om skikkelig drittvær. Da er det godt å se på bilder av vårklær, og vite at våren, den kommer.
Jeg gleder meg til denne hersens snøen forsvinner. Gleder meg til bare veier, og stier. Gleder meg til å komme meg ut på tur igjen. Til å gå fine turer i kjente, og ukjente turområder. Målet i år er å gå på en del nye stier, og se nye områder. Mange er skikkelig flinke, og kommer seg ut på tur også i snø, og vind, men der er dessverre ikke jeg. Jeg tar heller gåturen på tredemøllen fremfor å vandre til knærne i snø, eller gå med museskritt livredd for å falle på glatta.
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er blitt fjellgeit selv om jeg noen ganger liker å tenke tanken, men jeg er mye mer ute i naturen, og jeg er blitt innmari glad i å komme meg ut. Jeg skal ikke bestige alle topper. Gaustadtoppen var mer enn nok for mine lymfebein. Super stolt over å ha vært der, men jeg skal ikke opp Gaustadtoppen igjen. Der er så mange flotte turområder jeg aldri har vært i bare rundt her jeg bor, så det er mer mine mål. Ut på nye stier. Jeg har ikke de store målene om de store turene. Jeg skal ikke bestige noe. Jeg skal bare ut på tur. Nyte naturen, bevege kroppen, og gjøre mitt i kampen mot kiloene.
Gode turklær er så viktig både for de små, og store turene. Det å ha klær som man føler at man kan bevege seg i. Gode klær som ikke gjør en søkkvåt om det skulle komme regn, eller som ikke gjør at man blir svett, og fæl om man skulle bli varm.. og jeg blir alltid varm på tur. Så varm som jeg blir, så er det fint med jakker som transporterer fukt. Det er så kjedelig “å bare ta på seg noe ” fordi man ikke har gode turklær. Når man er på tur, så vil man gjerne føle seg kledd for tur. Jeg har utallige ganger vært på tur i klær som slettes ikke passer for turer i skog, og mark, men det har vært det jeg har hatt. Så må man vurdere om man skal ut på tur i dårlige klær, eller bli hjemme. Da er kanskje dårlige klær bedre enn å slite sofaen hjemme, men det er rimelig kjipt å bli søkkvåt fra topp til tå, eller gjennomblaut av svette fordi ingen har sett behovet for å lage gode turklær til meg også.
Stormberg er gode på turklær i store størrelser. I tillegg til at Stormberg har ett godt utvalg av jakker, og bukser opp i størrelse 5 XL, så har de også regnkåper/jakker, ullklær, turbukser, bambus, og gode fleecejakker. Jeg skulle nok ønske at man produserte enda mer opp i 5 XL, og flere plagg i hver størrelse. Mange føler nok at mye i de største størrelser blir fort utsolgt, men det er likevel ingen tvil om at Stormberg har ett veldig godt utvalg, så klær er ingen unnskyldning for at man ikke kan komme seg ut på tur.
Stormberg kommer stadig med spennende nyheter også i store størrelser. Stormberg sitt turtøy i store størrelser er klassiske og sporty plagg som passer alle som har behov for det. Stormberg mener at størrelse ikke skal være en hindring for å trene eller gå tur. Uansett hva man trives med å gjøre, det viktigste er å komme seg ut og i bevegelse. Akkurat nå er det flere lekre, spennende nyheter på plass. Flotte nyheter også i farger. Farger gjør meg så utrolig glad. Plagg som gjør at jeg gleder meg til å gå på tur. For jeg skal være helt ærlig på at det endel hvordan turklærne ser ut. At klærne i tillegg til å ha gode turegenskaper også ser bra ut, det gjør at jeg gleder meg mer. Gleder meg til å bruke de fine turklærne.
Av nyheter hos Stormberg som går opp i størrelser 5 XL er Glomfjord. Glomfjord er en parkas, så her har vi en jakke med god lengde. Det fine med turklær er jo faktisk at de er så fine nå at man også kan ha de på seg i hverdagen. Glomfjord er en sånn type jakke. Vindtett, vanntett og fukttransporterende. En veldig god modell. I denne har jeg 3 XL. https://www.stormberg.com/no/glomfjord-parkas-dame.html#10340870061
Snart kan vi legge bort de tykke dunjakkene, og erstatte de med sommerdunjakkene. Stavskar er en av Stormberg sine mest populære sommerdunjakker. Stavskar er nå kommet i en ny, lekker farge som heter Clover. Denne går også opp i størrelse 5 XL. Dunjakken er velegnet som mellomplagg under en skalljakke på ekstra kalde vinterdager og som ytterjakke resten av året. En fin helårsjakke. I Stavskar så har jeg 4 XL. https://www.stormberg.com/no/stavskar-dunjakke-dame.html#10300459058
Vistdal er en jakke jeg har brukt mye når jeg har vært ute på tur. Den er en av mine turfavoritter, og en jakke jeg også bruker til og fra trening. Vistdal er nå kommet tilbake i ny farge. Sort med lilla detaljer. Detaljene betyr mye synes jeg. Dette er en utrolig god modell. Ikke for tettsittende og ikke for smal som noen jakker kan bli. Det føles godt å ha den på. Det er god bevegelighet. Jakken er vindtett, lett vannavstøtende og fukttransporterende. Vistdal går opp i str. 4 XL, og i denne har jeg 3 XL. https://www.stormberg.com/no/vistdal-lettvektsjakke-dame.html#10315390001
Den siste nyheten jeg skal vise fra Stormberg i dag er en jakke som heter Sprinter. Sprinter jakken er en kombinasjon av tynn softshell på ermene og lett vattering på i front og rygg. Dette er en allsidig jakke til tur, trening og fritid, myk og behagelig. Jakken er på lager opp til str. 3 XL, og i denne så ble 3 XL noe i knappeste laget for meg, så i denne kunne jeg hatt en størrelse større.
Flotte, og spennende nyheter fra Stormberg. Husk at dersom du ikke finner din størrelse i nettbutikken, så kan det være en av Stormberg sine butikker har den størrelsen du har behov for, og omvendt. Butikken kan også bestille inn klær for deg uten forpliktelser sånn at du kan få prøvd plagget på. Stormberg har også mye turbukser i store størrelser, og min store drøm er at jeg en dag kan få ei skikkelig turbukse. Å gå på tur i dongeri er ikke akkurat optimalt, men jeg får ikke på meg turbuksene som finnes i butikk, og jeg sliter også med å finne stoff slik at sydamen min kan sy en turbukse til meg… men for deg som ikke sliter med de samme utfordringene, så sjekk utvalget av turbukser, og andre nyheter her : https://www.stormberg.com/no/kampanje/dame-store-storrelser/
Jeg klarer meg alene, og jeg trives alene. ” Ekteskapet ” som jeg hadde med den flotteste treningsgjengen, det opphørte i august, og etter det valgte jeg å fortsette treningen alene. Jeg hadde jo trent alene før dette også, men så hadde jeg hver uke disse to, faste treningstimene sammen med treningsgruppen for overvektige. Jeg savner gjengen veldig. Jeg savner treningstimene. Jeg savner samholdet. Likevel er det godt å kjenne på at jeg klarer meg veldig godt alene.
Jeg står alene, men jeg er motivert ! Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen, den må jeg holde på. Kanskje er det fordi jeg føler at livet er så godt for tiden. Jeg føler det meste fungerer som det skal, ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg er jo en flodhest i blant, og jeg kjenner jo til tider både nye valker, og nye kilo, men jeg smiler mye mer, jeg føler ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede ? Jeg må bare nyte det mens ting er som det er, og håpe motivasjonen kan holde seg slik en lang stund. Jeg tror treningsgleden er kommet for å bli. Tungt å komme seg på trening når klokken er rundt 07, men verdens beste følelse når jeg kommer dit. Jeg har mange ganger hatt lyst til å hoppe av tredemøllen og bare dra hjem, men følelsen man har etter trening, den er gull verdt.
Treningsglede. En utrolig motivasjon. Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Så hadde jeg vondt et sted, så hadde jeg ikke barnevakt, så var det for sent, så var jeg for utslitt, så ventet jeg en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger!
Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening rundt 07, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg. Det å trene på egenhånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede. Helt alene er jeg faktisk ikke alltid. I helgene møter jeg alltid to jeg trente sammen med tidligere. Bare det å treffe et kjent ansikt, det betyr mye. Vi trener hver for oss, men vi møtes alltid og har en god prat etterpå. Min bedre halvdel har også så smått begynt å trene. Han sliter nok litt med motivasjonen, men den kommer. Egentreningene gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse!
I tillegg til ulike styrkeprogrammer, så trener jeg intervalltrening på tredemøllen. Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Anette som trente gruppen før har gitt meg et program som jeg nå har fulgt siden august. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Men jeg skal forsøke en gang. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.
Intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Jeg kunne gjerne ha trent denne type trening hver dag, men jeg ser at det bør jeg nok ikke. Litt variasjon er viktig. Jeg får holde meg til max 3 slike økter i uken. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste, i alle fall alle de som føler at det er greit å gå på ei tredemølle. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening helt super! Man har ikke mulighet til å kjede seg. Man har ikke tid til å kjede seg. Intervalltrening på mølle anbefales virkelig. Farten på intervallene bestemmer du jo helt selv. Jeg vet mange som sliter med overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på treningssentrene, de tåler også oss med mye vekt. Jeg trener nå fem økter i uken – en mindre nå etter kiropraktorens råd. Når snøen forsvinner, da er det ut å gå!
Fy flate, så langt jeg har kommet! Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er nok altfor lite flink til å klappe meg på skulderen, og si til meg selv hvor flink jeg er. Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt…. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det? Hvorfor er det så vanskelig å rose seg selv, og være stolt…
De siste ukene har vært tunge, men det er i hodet jeg har hatt det tyngst. Det er i hodet jeg har slitt. Det har vært mentalt tøft, og det har vært mer kalorier enn hva som er bra. Tre uker uten trening har kostet. Følelsen av å ha lagt på seg når man egentlig ikke er sikker, men man føler valkene man ikke trodde man hadde. Jeg har vært nødt til å ta frem de fleste mentale verktøy som jeg har fått utdelt. Jeg har skrudd, og skrudd. Jeg har brukt masse tid på å tenke, og mye tid på å snakke meg selv til fornuft. Hele tre ting skal jeg ha kontroll på : Hodet – Trening – Kosthold.
Forrige uke var treningen i gang for halv maskin. Denne uken for litt mer enn halv maskin. Max tre treningsøkter var beskjeden fra kiropraktoren, og ingen max fart på tredemøllen. Det har gått veldig fint. Ryggen er fornøyd. Det koster å komme seg på trening når man er kommet ut av mønsteret. Unnskyldningene lurer hele tiden, men nå er jeg endelig i gang igjen.
Alle vet at det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen. Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd.
Når jeg får ufrivillig treningspause, så kommer frykten for å ødelegge alt jeg har jobbet for. Heldigvis, så er ikke hodet så spinnvilt som det var før, og fornuften kommer fortere frem enn den gjorde før. Jeg har også en stor, og flott heiagjeng blant dere som leser bloggen min, blant venner og familie, og det er så godt å vite. Jeg har egentlig kontroll, men jeg klarer ikke helt å tro det, og slå meg til ro med det. Jeg orker ikke tilbake til årene hvor jeg snakket meg selv ned hele tiden, og hvor jeg hatet den store, stygge kroppen min. Jeg skal aldri dit igjen, og jeg kommer neppe dit igjen .Jeg har kontroll.
Jeg må fokusere på hvor flink jeg har vært, og der er jeg ikke flink nok. Jeg vil aldri jeg vil bli helt ” frisk “. Jeg tror alltid hodet vil utfordre meg, og yppe seg til kamp…men jeg er mye bedre rustet til å ta kampen, og til å vinne den enn jeg var før. Min bedre halvdel er veldig flink til å sette meg på plass om jeg skulle furte, og klage over den store jobben som gjenstår. Det er da han tar frem bildet som nok er 15 år gammelt. Bildet hvor jeg er i bassenget sammen med datteren vår. Jeg skal bare kikke på bildet ett par sekunder før jeg smiler, og klapper meg selv på skulderen – jeg har virkelig gjort en stor jobb!
Sommerkroppen 2018 kommer snart i fokus. Sommerkroppen – jeg hater begrepet! Det er jo egentlig å strebe etter noe som ikke finnes. At det er en slags sommerkropp-mal vi alle vet hvordan ser ut, og har et ønske om å passe inn i. Jeg klarer å se noe nydelig og vakkert ved alle kvinnekropper, men jeg sliter så heftig med min egen. Samtidig, så er det så utrolig tøft å se flotte, frodige kvinner kaste klærne, og vise hvor flotte de er i badedrakt, og bikini. Jeg tror nok den mentale jobbingen min ikke resulterer i at jeg sprader stolt rundt i badedrakt i sommer, men det er så utrolig bra at man våger. Hvorfor skulle man ikke våge vil vel noen spørre, og egentlig burde det ikke være et spørsmål om å våge, eller ikke, men det er nå sånn samfunnet er i dag.
Kan man klare å endre fokus, så er det fantastisk. Jeg tror nok det alltid vil være negativitet knyttet til store kropper, men jeg blir både glad, og stolt når jeg ser at så mange nå ønsker å vise at man som stor har like stor rett til å vise kropp, og sprade rundt i badedrakt som alle andre. Jeg blir utrolig glad når jeg ser så mange stolte, store kvinner vise seg frem! Opp i all iveren, og gleden, så må jeg også stille et spørsmål som jeg aldri helt får svar på: Hvorfor er det ingen som hyler, og skriker, og blir kvalme når store menn med gode mager går rundt i sin lille badebukse på stranden? Hvorfor er det akseptert å se en stor mann i badebukse mens man gremmes når store kvinner går i bikini, eller badedrakt? Hvor er forskjellen? Generelt så er det mye mer akseptert å være stor mann, enn stor kvinne. Det er mye mer akseptert at ” normalvektige ” kvinner er sammen med store menn enn at ” normalvektige ” menn er sammen med store kvinner….skjønn det den som kan – jeg skjønner det ikke…egentlig skulle man ikke ha stilt spørsmålstegn verken med det ene, eller det andre, men når det først er sånn, så ser jeg ikke helt hvorfor store menn er mer akseptert enn kvinner. Kroppen vår er tross alt en gave, uansett hvilken form og fasong den kommer i.
En sommer får nok jeg også min sommerkropp, men min sommerkropp er nok ikke den sommerkroppen samfunnet mener man skal ha for å definere det som en sommerkropp. Samtidig kan man jo bare tenke seg hvem det er som har laget begrepet sommerkropp..For et tullete, idiotisk begrep! Jeg kan nok ikke si at jeg trener for å få sommerkroppen. For meg er kanskje sommerkroppen det å være trygg på å ha på meg badedrakt der flere mennesker er samlet. Kanskje er min sommerkropp det å våge å gå i svømmehallen. For meg er kanskje sommerkroppen å våge slik mange store, frodige kvinner gjør. Sommerkroppen er når alt kommer til alt et begrep som ikke burde ha eksistert. En kropp handler om så mye, mye mer. Tommelen opp for alle dere som våger – jeg kommer nok etter om en sommer, eller flere.
