I dag har jeg lyst til å skrive om noe som har overrasket meg mer enn jeg trodde: trampolinetrening. Når vi hører ordet «trampoline», tenker mange på barn, latter og lek – ikke trening, puls og svette. Men for meg har trampolinen blitt en av ukas faste treningsøkter, og en jeg faktisk gleder meg til.

Jeg trener på trampolinen 3–4 ganger i uka, og øktene varer som regel mellom 10 og 20 minutter. Det høres kanskje lite ut – men pulsen skyter i været nesten med én gang, og svetten kommer fort. Det er skikkelig trening… selv om det føles litt som lek. Og akkurat i dag passer det ekstra godt å snakke om dette, fordi ut dagen i dag er det 30 % rabatt på to ulike trampoliner hos Trendrehab ved bruk av rabattkoden: heidirosander – faktisk et godt julegavetips til både deg selv eller noen du er glad i.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva skjer i kroppen når vi bruker trampoline?

Når vi hopper, går eller småjogger på trampolinen, jobber kroppen mye mer enn man skulle tro. Pulsen stiger raskt, balansen utfordres og kjernemuskulaturen jobber hele tiden. Samtidig får knær og ledd en mye snillere belastning enn på gulv. For mange med vonde knær, hofter eller rygg kan trampolinen gjøre trening mulig – fordi fjæringen tar imot støtene og avlaster kroppen.

Trampolinen aktiverer bein, sete og mage, og lymfesystemet stimuleres – noe som kan påvirke både blodsirkulasjon og forbrenning positivt. Det er helkroppstrening forkledd som noe enkelt og tilgjengelig.

Hvordan merker man at det er god trening?

For meg merkes det nesten med én gang. Pulsen er raskt oppe, kroppen blir varm, og jeg svetter godt – hver eneste gang. Jeg blir andpusten på en måte som føles bra. Og det viktigste: jeg føler meg sterkere etterpå, ikke utslitt. Det gir mestring, og det gir lyst til å fortsette.

Og så er det utviklingen. I starten var jeg forsiktig. Nå hopper jeg høyere, klarer å holde tempoet lengre, og kjenner mer kontroll. Det gjør noe med motivasjonen – for små steg fremover kjenner man godt når man står oppå en trampoline.

Hvem kan bruke trampoline?

Mange flere enn man skulle tro. Man trenger ikke være i form, man trenger ikke løpe, man kan starte med enkle bevegelser – side til side eller rolig gange. Man kan bruke håndtak, som begge trampolinene hos Trendrehab har. Det gir trygghet, spesielt for oss som må være oppmerksomme på rygg, knær eller balanse.

Begge trampolinene tåler godt med vekt – den ene opptil 130 kg, den andre 150 kg. Begge kan også slås sammen, så de tar lite plass og er enkle å oppbevare. Derfor fungerer de også fint hjemme – selv i små rom. Og nettopp fordi de gir trening uten press, men med mulighet for mestring, kan de også være en veldig fin julegave til noen som ønsker et godt og skånsomt puff i riktig retning.

Hvordan jeg trener på trampolinen

Jeg har programmer jeg kan følge, men det er fritreningen jeg liker best. Da går jeg på trampolinen, går fra side til side, småløper litt – og hopper masse. Etter få minutter er pulsen høy og svetten i gang. Når jeg merker at jeg klarer mer enn sist – da kjenner jeg den lille seieren. Akkurat den følelsen gjør at jeg kommer tilbake igjen og igjen.

Hopping – er det egentlig trening?

Ja – faktisk veldig god trening. Når vi hopper, jobber kroppen i små intervaller, og flere muskelgrupper aktiveres samtidig. Det gir både styrke og kondisjon, men uten belastningen man får på hardt underlag. Derfor kan trampolinen passe både for de som ønsker intensitet – og de som trenger skånsom aktivitet.

For meg handler trampolinen om mer enn trening. Den gir energi, den gir mestring – og den gir meg en følelse av frihet. Noen ganger trener jeg. Andre ganger bare hopper jeg litt mot målet mitt. Og kanskje er det derfor jeg liker den så godt: trampolinen føles ikke som et krav. Den føles som en mulighet.

Trampoline har for meg blitt en ny treningsform slik at jeg kan variere godt på type trening, men jeg vet at flere som har kjøpt denne sliter med knær, hofter og rygg, og har nå funnet en treningsform som fungerer veldig godt når de kanskje har følt at mye trening blir utfordrende. Er du litt sånn lei den ” vanlige ” treningen din, så kan det være fint å finne en ny type trening slik at ikke alt går i det samme.

https://trendrehab.no/produkt/trampoline-sammenleggbar-102-cm-maks-vekt-150-kg/

https://trendrehab.no/produkt/sammenleggbar-trampoline-106-cm-med-handtak/

Og vil du teste det selv – så er det altså 30 % på to ulike trampoliner hos Trendrehab ut dagen i dag ved bruk av rabattkoden: heidirosander. Kanskje årets julegave til deg selv – eller noen du vil gi litt hoppende treningsglede til? 💛

Nyt søndagen der du er! I dag er det første søndag i advent, og adventsstaken skal gjøres klar, og første lys tennes i kveld. I går kom lysene på i busken utenfor døren min, så nå skinner det fint i både busk og i de tre lyskransene jeg har ved inngangsdøren. Muligheten er stor for at også juletreet kommer opp i dag, men før det er det en del andre ting jeg skal pusle med her hjemme. Jeg startet dagen med ei god treningsøkt hjemme. Jeg hadde lett aerobic i 20 min, trente styrke i 30 min og avsluttet med 10 min på trampolinen, så jeg er fornøyd.

Vi blogges til lørdag!

Denne uken gjorde jeg noe jeg har vurdert lenge – jeg har byttet fra Wegovy til Mounjaro. Det var fastlegen min som foreslo det, og forklarte at mange som har brukt Wegovy over lengre tid kan oppleve at effekten avtar, noe jeg har kjent veldig på. Etter et halvt år med stagnasjon, føltes det som riktig tidspunkt å prøve noe nytt. Så jeg fulgte fastlegens råd, og vi har lagt en plan.

Jeg startet på 2,5 mg Mounjaro på tirsdag, og skal øke til 5 mg etter 4 uker. Jeg har gått fra minste dose til høyeste dose av Wegovy, og i 1 1/2 år fungerte det som bare det, men etter det, i ca 6 mnd, så har kroppen min stått stille. Selv om jeg trener hver dag, jeg går turer, sykler, styrker kroppen, svømmer og trener trampoline, så har tallet på vekten vært låst. Mat er et problem selvsgat fordi jeg nå kan spise noe mer, og har denne enorme cravingen. Fastlegen mener at Mounjaro kanskje kan hjelpe der. Det har vært frustrerende og mentalt tungt det å føle at man ikke kommer videre, men nå prøver jeg å se på dette som en ny mulighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvorfor er det så viktig for meg å nå dette målet om å komme ned 20 kg til ? Det handler ikke bare om et tall på vekten. Det handler om helse, livskvalitet, og det å få tilbake energien og ikke minst en bedre selvfølelse. Det har vært en vanvittig lang reise, og reisen fortsetter. Noen ganger føles det som om man nesten er desperat etter å finne det som fungerer. Tanken på kirurgi har også streifet meg, der skal jeg være helt ærlig, men jeg vil først gi kroppen min en sjanse til med Mounjaro. Fastlegen var helt klar på at jeg ville nå målet og mer til om jeg valgte kirurgi, men her er det mye å tenke på føre et slikt drastisk valg eventuelt blir tatt. Det er skummelt og man vet ikke hva livet etterpå vil gi, men til dere som har gjort det, jeg forstår dere så sabla godt.

Hva vet vi om bytte fra Wegovy til Mounjaro?

Det er flere som har hatt gode resultater med å bytte, spesielt de som har stagnert lenge på Wegovy. Dette gir håp om at kroppen min kan få en ny start. Samtidig er det også mange som ikke har kommet videre selv med bytte. 

Hva er forskjellen på Wegovy og Mounjaro?

Her er en enkel oversikt over forskjellene mellom de to sprøytene:

Kort sagt: Wegovy hjelper hovedsakelig med appetitt og metthet, mens Mounjaro kombinerer to hormoner for å gi kroppen et ekstra dytt, spesielt når Wegovy ikke lenger virker like godt.

Hva føler jeg nå?

Litt nervøs. Litt spent. Litt usikker. Har vel ikke den store troen, men er likevel bittelitt håpefull, men følelsen er mikroskopisk om jeg skal være helt ærlig. Jeg må lete langt der bak liksom.

Jeg forventer ikke mirakler, men jeg håper dette kan gi kroppen min et lite dytt i riktig retning igjen. Målet mitt er ikke bare et tall på vekten, men helse, energi og livskvalitet – og ja, 20 kilo til ned er fortsatt drømmen. Fastlegen min er veldig enig i at det å gå ned 20 kg til vil være veldig bra for meg helsemessig.

Veien videre er å prøve Mounjaro ei stund nå, så får vi se. 2.5 mg er jo heller ikke mye, ikke 5 mg heller. Økonomisk kan jeg ikke stå på de høyeste dosene uke etter uke, så her må det klikkes når jeg skal høyere opp.

Jeg kommer til å dele reisen min videre med dere – med ærlighet, både på gode og dårlige dager. Mange av dere har kjent på den samme stagnasjon, den samme frustrasjon og den samme tvilen,  men også håpet. Så da blir dette en ny «restart».

Uansett hvordan det går: Jeg gir ikke opp 💛 Målet ligger der fremme, og jeg vet jeg kan, men fy søren, så utrolig vanskelig og tøft det er. 

Nyt dagen der du er! Jeg har trent hjemme i dag. Ei god økt på 40 minutter. Nå er det en del ærender som står for tur. Det ble bestilt litt på Black Friday som skal hentes litt rundt forbi. I tillegg fikk jeg handlet masse julegaver på nett i går. Shopping er ikke lengre min favoritt aktivitet, og jeg går fort lei av å gå rundt i butikker, så nettet er genialt. Jeg vet man skal støtte lokale butikker, og det gjør jeg selvsagt også, men når samme varer koster mye mindre på nett selv om man mange ganger må betale frakt, så sier min lommebok ja takk til det. Vi blogges i morgen!

Mange bare rister på hodet av meg. Akkurat det lever jeg veldig godt med. Det er nok mange som lurer på om en stor familie har flyttet inn hos meg. Jeg må jo smile litt da, men jeg forstår hvorfor de tror akkurat det. Åpner man garderobeskapet i gangen min, så ser det ut som om jeg ikke akkurat bor alene, men det er kun meg, og masse jakker.

Jakker. Jeg elsker jakker. Jeg elsker jakker i ulike fasonger, og farger. Jeg elsker det klassiske, det røffe, det feminine, og det fargeglade. Tøffe design, eller ensfargede. Jeg har ikke noe forklaring på hvorfor jeg har denne store lidenskapen for jakker, men den er vel bare en del av hele min lidenskap for klær. Men i tillegg til utseende, så må selvsagt jakkene ha den gode passformen. Passform er nr. 1. Nå som vår og sommerjakkene er ryddet bort, så er det høst og vinterjakkene som får skinne i garderobeskapet.

Min mor rister på hodet av alle jakkene mine. Hun forstår nok ikke lidenskapen min verken for jakker eller klær generelt. Vi er begge enige om at denne lidenskapen ikke er noe jeg har arvet av henne. Hun har aldri vært opptatt av klær egentlig. Så da må det være pappa da. Han var nok mer opptatt av klær enn min mor. Ingen moteløve overhode, men glad i å handle nye skjorter, bukser og faktisk også jakker…

Jakker ja. Fredag hadde jeg besøk av to venninner. Jeg måtte jo presse jakkene deres inn i skapet, og jeg har ikke akkurat noe lite garderobeskap. Prøver å si til meg selv hver gang jeg har besøk at jeg må lage plass til gjestene sine jakker, men glemmer det før jeg nesten har tenkt tanken.

Mange jakker har blitt solgt fordi de har blitt altfor store. Jeg har alltid mest lyst til å beholde de fordi jeg blir så glad i alle klærne mine, men jeg kan ikke. Da hadde det blitt et kaos av jakker, så jeg rydder stadig og klarer med tungt hjerte å kvitte meg med det som har blitt for stort.

For få dager siden, så fikk jeg kjøpt meg to nye jakker. Ei kåpe og ei dunjakke/kåpe. Kåpe, det trengte jeg. Jeg har ei sort ei, men den begynner å bli noe stor, så når de hadde 40% på Cubus, så tok jeg turen inn for å kikke. Plutselig hang den der, ei fin, brun kåpe som jeg bare falt for. Så var spørsmålet, hadde de en størrelse som passet meg? Jeg tok jo selvsagt den største som hang på stativet, og den var i 2 XL. Jeg ble jo veldig stolt da jeg oppdaget at 2 XL var for stor. Gleden bruste i hele meg! Så da var det å prøve XL, og den, den passet veldig fint. Jeg kjente på stolthet, og glede der jeg stod foran speilet og så meg selv i str. XL fra Cubus. Det var ingen tvil, kåpen ble med meg hjem, og med 40%, så gjorde jeg en veldig god handel.

Jeg har også kjøpt ei ny ytterjakke, ei dunjakke/dunkåpe, og det på en butikk jeg aldri før har vært på, nemlig Stadium Outlet. Jeg visste knapt at vi hadde den butikken her i Kristiansand en gang. Hadde hørt navnet, men ante ikke hva de solgte. Det var tilfeldig at jeg var med datteren min inn der en gang. Mye sport og treningsklær, mye sko, og mye jakker, og til gode priser. En del kjente merker også. Når jeg var der med datteren min, så var guttene og der, og da fikk jeg ikke kikket på så mye til meg selv hehe, men jeg så at det var noen jakker som ropte på meg, så jeg dro tilbake en annen dag. Blikket mitt hadde falt på en grønn, lang dunjakke/kåpe, og jeg er veldig glad i den type jakker. Fargen, den var også utrolig fin, og en farge jeg ikke har noe i fra før.

Jeg hadde vel ikke stort behov for en ny jakke. Jeg har to lange fra før, pluss en lang dunvest. I tillegg har jeg kortere modeller, men så var jakken så fin da, og varm, og den hadde en farge jeg virkelig likte. Meldte man seg inn i kundeklubben, så fikk man også 20% på første handel, så da kom jakken på mellom 7-800 kr. Så valget falt på at jeg skulle kjøpe den om jeg fant en størrelse som passet. Jeg mener at disse jakkene gikk opp til XL, og i mitt hode, så tror jeg jo alltid at jeg aldri vil passe XL. Så super optimisten tok XL av hengeren, tok den på, og den satt som et skudd. Kunne verken ha gått opp en størrelse om de hadde hatt større, eller gått ned en størrelse. XL var perfekt. Igjen kom stolthetsfølelsen. Gleden. Litt sånn ” klyp meg i armen ” følelse. Var det virkelig jeg som stod der i butikken, og glatt gikk inn i en XL? For to år siden hadde jeg ikke hatt en sjans til å passe denne jakken her. Det gir en boost, men jeg skulle ønske at boosten hadde vart mye lengre. For jeg trenger å skjønne hva jeg faktisk har klart. Jeg fokuserer mer på alt jeg ikke får til enn det jeg faktisk har klart. Higer etter å klare mer, og sliter med hodet når jeg vandrer rundt på en uendret vekt.

Men fy så utrolig gøy med to nye jakker/kåper! Jeg kjenner på gleden hver gang jeg tar på meg den brune, fine kåpen. Den grønne jakken, den har jeg ikke brukt ennå, men plutselig er det såpass kaldt at jeg kommer til å bruke den mye. Jeg fikk plass til de i garderobeskapet. Trangt, men det må de bare overleve. En dag skal jeg rydde igjen, og se om det er flere jakker jeg med tungt hjerte må gi slipp på. Men hallo, tungt hjerte? Heidi da, det kan du jo ikke ha. Noen jakker kontra alle kiloene som er borte? Haha, skjer ikke at hjertet blir tungt av sånt.

Jeg vurderer å bli litt mer aktiv på å legge ut videoer på bloggens FB side, bla vise litt av det jeg kjøper for å kanskje tipse noen av dere om hva som finnes. Jeg vet mange av dere setter pris på sånne ting. TikTok er og en arena jeg nå vurderer å bli aktiv på, men jeg er lite teknisk, så jeg må nok kurse meg selv litt først.

Nyt søndagen der du er. I dag har jeg hatt ei sabla god treningsøkt hjemme. Nå skal jeg lage kylling sandwicher, og steke vafler på havremelk som jeg skal ha med meg til Arendal i dag. I dag skal jeg besøke prinsene, prinsessa og datteren min. Det har gått noen dager siden sist, så det ser jeg veldig frem til. I bilen ligger det også 48 adventsgaver til guttene. Pakkekalender må de jo ha i år også. Prinsessa, hun får neste år. Vi blogges til lørdag!

I utgangspunktet så er det sannheten. Slankesprøyta Wegovy kan nå endelig komme på blå resept. Bare det at man har kommet hit er jo en bitte, bitte liten seier, men det er fortsatt en lang vei å gå. Nå er det opp til våre folkevalgte å bestemme om personer med sykelig fedme skal få viktig medisin på blå resept. Nå skal det bli spennende å se hvem som virkelig bryr seg, og hvor mye stigma som også sitter hos de vi har valgt til å styre landet vårt.

Denne uken kom nyheten om at Direktoratet for medisinske produkter (DMP) og Novo Nordisk var blitt enige, og at forhandlingene var i mål. Partene hadde blitt enige om pris på Wegovy. En pris som oppfyller kriteriene for blå resept. Myndighetene har fått en vesentlig lavere pris på legemiddelet som nå gir et rimelig forhold mellom nytte og kostnader. Hvor mye prislappen er på, det er ikke kjent, men når prislappen er på mer enn 100 millioner, så må Stortinget godkjenne at pengene går over statsbudsjettet. Dermed er det våre folkevalgte som skal ta stilling til om sykelig overvektige skal få den hjelpen de så sårt trenger. At Stortinget er splittet i denne saken, det er det ingen tvil om. Har jeg har troen på at flertallet av våre folkevalgte nå kommer til å gå inn for dekning på blå resept? Egentlig ikke, og det er veldig synd at dette kom etter valgkampen, og ikke før. Men jeg tror vi nå er mange som må bruke stemmen vår, og legge press på politikerne som sitter på Stortinget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er også synd at enigheten om å la Stortinget vurdere Wegovy på blå resept kom etter at forslag til statsbudsjett har blitt lagt frem, og ikke før. Sjansene for at dette vil tas med i vurderingen i budsjettet for 2026, den er svært liten. Nå ligger saken på bordet til Helse og omsorgsdepartementet som deretter må fremme saken for Stortinget, og i departementet kan statssekretæren fortelle at de skal ta seg god til på å vurdere dette. Klart de skal det, de kommer til å ha verdens beste tid. Overvekt og overvektige blir ikke prioritert. Stigmaet lever nok i beste velgående også både i departementet og blant våre folkevalgte.

Joda, en prislapp på over 100 millioner kroner er mye penger, men når man vet at fedme og overvekt koster samfunnet flere milliarder kroner, så burde vel regnestykket være veldig enkelt. I 2022 kostet fedme og overvekt samfunnet 238 milliarder. Det å gi Wegovy på blå resept vil spare samfunnet for store beløp hvert år. At sykelig overvektige skal betale medisinen selv, det skaper også et enormt klasseskille. Det skal ikke være lommeboka som bestemmer om man har råd til å få hjelp, eller ikke.

Det vil stilles krav til hvem som eventuelt vil få Wegovy på blå resept. Dette vil selvsagt ikke være ” for alle.” Kravene som stilles er at man har en BMI ( eller KMI nå ) på over 35, og man må i tillegg ha to vektrelaterte sykdommer. Det antas at rundt 70000 nordmenn vil kunne komme inn under blå resept ordningen. Slankemedisin skal ikke være en medisin for ” alle.” Den skal være til hjelp for de som virkelig trenger det. Man skal ikke få slankemedisin om man har 5-10 kg for mye.

Nå skal først helseministeren og hans folk se på dette. Så er det de som skal vurdere om saken skal videre til Stortinget. Skal vi tjukke endelig bli tatt på alvor, eller er man fortsatt der at det er vår skyld at vi er tjukke? Fagfolk som jobber med dette hver dag, de er klare på at nå må noe skje. Fedme er en kronisk sykdom. Det handler ikke bare om livsstil. Vi har kommet lengre enn det, men det spørs om politikerne har det.

Nå tenker jeg det er på tide at vi alle bruker stemmen vår, og legger press på politikerne. Landsforeningen for overvektige er en klar og god stemme i også denne saken, og de gjør en god jobb her. Men jeg tenker at også vi andre kan gjøre mye for å påvirke. Vi kan bla legge press på de som sitter på Stortinget for det fylket vi selv bor i, eller legge press på hele den gjengen som etter hvert skal avgjøre om vi skal få nødvendig helsehjelp, eller ikke.

Jeg leste på TV2.no at FRPs helsepolitiske talsperson, Kristian Eilertsen er helt klar på at dette haster å få på plass. Han mener at regjeringen ikke kan vente med denne saken til statsbudsjettet for 2027, men at en beslutning om offentlig finansiering må komme på plass senest i forbindelse med revidert budsjett. Han er tydelig på at alvorlig fedme er et problem enormt mange nordmenn sliter med, og at dette er ikke et problem som forsvinner av seg selv – tvert imot vil det bare bli dyrere og mer belastende jo lenger man venter med å tilby effektiv behandling på blå resept mener han. Jeg blir så innmari glad når jeg ser at et parti har skjønt det, og ikke minst at dette ikke er en sak som bør ligge på bordet til Helse og omsorgsdepartementet frem til budsjettet for 2027. Jeg håper FRP også gjør sitt for å legge press på regjeringen så man kanskje har et bitte, bitte lite håp om at noe kan skje før det har gått et helt år. Hva er det egentlig å tenke på, og vurdere?Departementet vet allerede nå alt de trenger å vite. Dette er en sak man kjenner veldig godt til før de fikk den på bordet. Men nå tror jeg det dessverre skal letes med lupe etter å finne unnskyldninger for at Wegovy ikke skal over på blå resept. Vi er et lite skritt videre, men veien er fortsatt lang…..

Nyt dagen der du er! Vi blogges i morgen!

Jeg har alltid vært en størrelse for stor, og etter kreftoperasjonen i 2002, så fikk jeg også lymfødem i begge beina. Lymfødemet gjorde at jeg ganske fort utviklet tømmerstokker av noen bein: store, hovne, vonde, huden var hard og jeg kjente på veldig spreng. Det å få bukser i vanlige butikker ble et veldig stort problem. Istedenfor å kjøpe bukser i butikk, så måtte jeg få bukser spesialsydd til meg for å passe spesielt i leggene.

Jeg har feks aldri hatt ei ordentlig turbukse. Aldri. Ikke fordi jeg ikke har ønsket meg det, men fordi beina mine, og da spesielt leggene, alltid har vært for store. Jeg kunne lete i hver eneste sportsbutikk, men ingenting passet. For mange år siden, så måtte jeg alltid gå på tur i de buksene jeg hadde hjemme – bukser laget for sofa og kafé, ikke for stier, bakker og vind i ansiktet. Turene ble aldri helt de samme. Jeg kunne gå milevis, men hver gang jeg prøvde å bevege meg fritt, dra opp buksa, bøye meg eller sitte på en stein, ble jeg minnet om at dette ikke var klær laget for meg. Veldig kjedelig, og veldig frustrerende – det fikk meg til å glede meg mindre til turene. De siste årene, så har jeg brukt treningsbuksene på tur, og de er jo i litt sånn collegestoff. De har fungert veldig fint de, men jeg har virkelig savnet ei skikkelig turbukse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er nå to år siden  jeg startet på endringsreisen min. Det har vært blod,svette og tårer. Det har vært glede, stolthet og mestring. Beina mine har forandret seg – de er ikke lenger tømmerstokker, fortsatt store, men sterke og bevegelige. Bare det å kunne si det høyt, og å kunne se det med egne øyne, det er nesten uvirkelig.

Men selv om beina er mindre, så er turbukser i butikk fortsatt et problem. Ingenting passer. Jeg blir påminnet om at lymfødemet fortsatt er en trofast gjest i beina mine, og kanskje også at turbukser er veldig smale. Det siste vet jeg ikke om stemmer, for jeg har jo fortsatt gode legger og lår. Nå er det og en del løshud, spesielt på lårene. Jeg trodde nesten jeg måtte innse at det å ha ei ordentlig turbukse aldri skulle skje. Men….

Så kom løsningen – min fantastiske sydame, Marianne. Hun har sydd bukser til meg i flere år, og da jeg spurte om hun kunne lage ei turbukse, tok hun utfordringen på strak arm. Det har ikke vært enkelt å finne stoff som både er slitesterkt, mykt og egnet for turbruk, men med litt leting fant jeg Takoy, som hadde akkurat det vi trengte. Marianne sydde først en prøvemodell, justerte, tok inn og slapp ut, og til slutt endte vi opp med ei sort turbukse som sitter helt perfekt. Strikken i livet kan strammes om buksen blir litt for stor, og alle små detaljer – lommer, sømmer, bevegelsesfrihet – er nøye gjennomtenkt. Marianne er så utrolig dyktig. Hun kan virkelig faget sitt, og gir seg ikke før hun er 100% fornøyd med det hun leverer fra seg. Hun er også dønn ærlig, og hun sier i fra dersom hun føler jeg tar litt av. Går vi to år tilbake, så kunne jeg feks ikke få buksene mine vide nok i håp om å skjule både legger og lår, og da hendte det at Marianne måtte si i fra at dette blir for vidt og for stort. Marianne har vært med på reisen min, og hun gleder seg stort på mine vegne. Det at hun nå kunne sy livets første turbukse til meg, det var stort for henne også.

Så nå har jeg endelig livets første turbukse. Den har allerede vært med på flere turer, og jeg kjenner forskjellen med én gang: Jeg kan bevege meg fritt, sitte på en stein, bøye meg ned til vannet, klatre litt brattere stier, uten å bekymre meg for at buksa strammer, sklir eller ikke fungerer. Turene blir lettere, mer behagelige – rett og slett mer frihet. Det er en liten ting, kanskje, men for meg føles det enormt. Hver gang jeg tar den på, kjenner jeg på takknemlighet, stolthet og glede.

Denne turbuksa er mer enn et plagg. Den symboliserer reisen jeg har vært på, friheten jeg nå har i naturen, og gleden ved å oppleve turene på ordentlig. Livets første turbukse – og jeg kunne aldri ha forestilt meg at det skulle føles så magisk.

Dersom du bor i Kristiansand og omegn, og trenger ei utrolig dyktig sydame, så anbefaler jeg Marianne på det varmeste. Søk opp Mariannes Systue i Lillesand, og du finner henne. Jeg ser at på et par av bildene, så ser buksen litt stor ut, det er nok bare meg som ikke har dratt den skikkelig opp, og strikkene i livet må visst også strammes inn litt. Bildene, de er det min flotte mamma på 84 år som har tatt. Jeg er heldig som har min egen private fotograf.

Nyt dagen der du er. I dag skal jeg, tro det eller ei, pynte til jul. Jeg har ALDRI pyntet til jul så tidlig før, og jeg skjønner ikke helt hva som skjer. Kroppen bare vil pynte nå. Akkurat som jeg har et snev av julestemning. Ganske utrolig, men julepynting blir det. Jeg hadde strykejernet fremme i går, så julegardinene og juledukene er klare. Jeg er den som liker å ha det julepyntet ei stund før jul, og så skal alt ned 1.nyttårsdag. Men dette er tidlig til å være meg. Akkurat juletreet, det skal ikke opp i dag altså. Det venter jeg noen dager med.

Vi blogges til lørdag!

 Det er mange som smiler godt når jeg sier at jeg skal på shoppingtur til Lyngdal. Jeg skjønner smilene, og undringen, for jeg vet ikke helt om Lyngdal er byen som er mest kjent for å være en shoppingby, eller et shoppingeldorado, men vi digger Lyngdal, og det av en helt spesiell grunn: Nais.

Tre, fire ganger i året, så setter vi oss i bilen, og setter snuten mot Lyngdal med shopping i blikket. Lyngdal er en times kjøretur fra Kristiansand, og stemningen i bilen er alltid god, og vi vet at nå skal vi bruke noen timer på å prøve klær. Lommeboka har også stålsatt seg. For når vi drar til Nais, så bruker vi noen timer blant klesstativer og prøverom. Når jentane drar på shoppingtur, da er det full fest, og høy stemning. Her snakker vi ikke om lesse ned på alkohol, det trenger ikke denne jentegjengen. Her snakker vi latter, smil og utrolig god stemning fra vi drar til vi er hjemme igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Onsdag dro 4 jenter på ny shoppingtur.

Nais er en av de fineste butikkene jeg vet om som selger klær for formfulle kvinner. Butikken ble for en liten stund tilbake enda større, og i tillegg til klær, så er det også masse flott tilbehør som  sko, undertøy og vesker. Nå nylig så har det også blitt litt interiør, og godteri for egen gane eller som en gave.Her er det klær for en hver smak, og for en hver lommebok. Gjengen som jobber på Nais er så nydelige alle sammen, og det betyr så mye. Utrolig hjelpsomme. Ingen tvil om at her er kunden i sentrum. Man føler seg så velkommen, og sett. Samtidig så er de ikke pågående, noe som jegs etter utrolig stor pris på. Jeg misliker butikker hvor du fotfølges, og hvor prøverommet blir fullt opp av klær du ikke selv har et ønske om å prøve.

Jeg husker veldig godt den første gangen jeg besøkte Nais. Jeg følte meg som om jeg var i en stor godtebutikk. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne å kikke, for det var så masse klær der. Og alle de flotte fargene som slo mot meg. Jeg elsker dessuten butikker som det ikke går en haug av på dusinet. Jeg begynner å bli lei av alle kjedebutikkene som er overalt. Jeg liker butikker som ikke er kjeder, butikker som kan være den butikken de ønsker å være, de spesielle, de som der kun finnes en av. Det er spesielt to type butikker jeg liker meg veldig godt i. Det ene er interiørbutikker, og det andre er kanskje ikke overraskende, klesbutikker. Og av de klesbutikkene jeg har vært i, så er Nais min store favoritt, noe de andre jentene garantert kan skrive under på.

Jeg vet ikke om du vil tippe hvor lenge vi var på Nais på onsdag? 3,5 time vandret vi rundt blant klesstativer. Vi prøvde utallige plagg. Noen plagg var wow, andre fikk frem smilet, og noen ble også et nei. Med ulike kroppsformer, så er det ganske moro å se hvor fint et plagg kan være på en, og totalt katastrofe på en annen. Det fine med å være med disse jentene på tur, det er at jeg vet at de sier det de mener når plagg prøves. Det er fint at også andre ser med sine øyne. Vi føler at vi okkuperer alle prøverommene på Nais når vi er der, men jeg tror vi er flinke til også å la andre kunder slippe til. Jeg tok på pulsklokken for moro når vi gikk inn i butikken, og det ble mange skritt, og et par km ble gått mellom stativer og prøverom.

Man kjenner på en veldig god varme med en gang man kommer inn på Nais, og Barbro som driver butikken er en helt nydelig person med øye for kombinasjoner, og farger. Varm, hyggelig, smilende og serviceinnstilt. Man merket at hun engasjerer seg i kunden, og hun er ærlig. Ærlighet er noe jeg setter veldig høyt når jeg skal handle klær. At man også har erfaring med hvor skoene trykker, det er også en stor fordel synes jeg.

Det var fire fornøyde jenter som dro fra Nais også denne gangen. Butikken er full av flotte høstklær, og også klær for julen som snart står for døren. Det ble klær på oss alle, og det som er veldig moro er at det ble veldig ulike plagg i hver pose Anne og jeg kjøpte en lik overdel, en nydelig glitter topp som dere ser på et av bildene. Jeg elsker jo glitter og glam, og denne glitret så fantastisk! Jeg kan bruke denne i hverdagen, og Anne mer til fest. Veldig fornøyde begge to. For første gang kjøpte vi alle fire et helt likt plagg. Rett før vi skulle dra hjemover, så fant Mette den fineste blusen fra. En brun bluse med rysjer i front. Alle ville prøve den, og alle fant størrelsen sin. Alle falt for den, og alle kjøpte den. Nå kaller vi denne for uniformen vår.

Nais har ikke nettbutikk, men legger ut mye bilder på Facebook siden sin, så jeg anbefaler å følge butikken der. Selv om Nais ikke har nettbutikk, så sender de over hele landet om du ser noe du faller for. De måler også plagg for deg. På bildene ser du en ørliten prosent av det vi prøvde på vår shoppingtur.

Takk for oss Nais. Plutselig er vi tilbake igjen.

Denne uken har nyhetene vist oss noe som gjør meg så utrolig sint, og så utrolig frustrert: nordmenn betaler tusenvis av kroner for å få tilgang til slankesprøyter som Wegovy og Mounjaro. Midt i alt snakket om forebygging, livskvalitet og helsetiltak, sitter staten stille i båten – og lar overvektige betale av egen lomme. Hvorfor skal de bry seg om oss. Det har de aldri gjort, og det kommer de aldri til å gjøre.

Jeg blir både sint og trist når jeg tenker på dette. Overvekt er en sykdom, en risikofaktor for en rekke alvorlige helseproblemer, og en belastning som mange prøver å håndtere hver eneste dag. Likevel får de som trenger medisinsk hjelp ikke støtte fra det offentlige. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tallene taler sitt tydelige språk: i løpet av de første månedene av 2025 har bruken av slankemedisiner økt markant fra samme periode året før – flere pakninger, flere brukere og økt omsetning. Med ca. 35 000 kr per år per bruker må de fleste betale dette selv. Dette er ikke lenger en liten gruppe eller et nisjeproblem — det har blitt en massiv utfordring, for både privatøkonomi og samfunnsøkonomi.

Hva sprøytene betyr for overvektige

For mange er disse sprøytene mer enn et medikament for vektreduksjon. De kan gi:

• Bedre helse – reduserer risiko for diabetes, hjertesykdom og leddplager.

• Bedre livskvalitet – mindre smerter, mer energi, bedre søvn.

• Psykisk støtte – når kroppen endrer seg, kan selvfølelse og sosial deltagelse øke.

Dette er ikke kosmetikk; det er helsehjelp. For mange føles det som å få en sjanse til å leve livet sitt uten den daglige belastningen av overvekt.

Stigma og psykiske belastninger

Overvekt er fortsatt sterkt stigmatisert i samfunnet. Mange opplever å bli møtt med moraliserende kommentarer om egen viljestyrke, snarere enn forståelse for at dette er en sykdom med komplekse årsaker: genetikk, hormoner, stress og sosiale faktorer.

• Mange føler skam og skyld når de ikke får hjelp.

• Psykisk belastning forsterkes av økonomiske barrierer: å måtte betale tusenvis av kroner for behandling som kunne vært livreddende, er en konstant påminnelse om at samfunnet ikke ser verdien av helsen vår.

Jeg har levd største delen av livet mitt med overvekt. Jeg vet hvordan det føles å stå i kampen – ikke bare mot kiloene, og mot hodet mitt, men også mot holdningene. For det handler ikke bare om kroppen, men om hvordan samfunnet ser på deg når du er overvektig. Når du blir møtt med blikk, kommentarer eller stillhet som forteller deg at du burde «ta deg sammen». Alle bedreviterne som hele tiden kan fortelle at det er så enkelt som å spise mindre, og trene mer. For det er det mange tror. Man tror at overvekt er et valg. At det handler om viljestyrke. Men hadde det vært så enkelt, så hadde vi vel ikke vært så mange som kjemper den samme kampen? Noe av det verste er nettopp hvordan samfunnet ser på oss. Vi blir møtt med dømming og moral. Vi ” må bare ta oss sammen”, som om dette handler om latskap.

Da jeg begynte med Ozempic, og deretter Wegovy, så endret livet mitt seg. Ikke over natten, men gradvis. Jeg fikk en ro i hodet jeg ikke hadde kjent på før. Matfokuset forsvant litt, og jeg fikk kontroll. Ikke bare over spisingen, men over livet. Det høres dramatisk ut, men det er sant. Jeg fikk en kropp som fungerte, og mer tro på meg selv. Jeg begynte å kjenne igjen den jeg egentlig er – bak vekten, bak skammen. Slankesprøyten ble et verktøy, ikke en snarvei.

Derfor gjør det vondt å se hvordan staten behandler dette temaet. I Norge gis det ikke støtte til Wegovy, eller Munjaro, og for mange betyr det at medisinen rett og slett blir uoppnåelig. Prisen er altfor høy, og mange som virkelig trenger hjelp, blir stående utenfor. Begrunnelsen fra myndighetene handler om at effekten ikke står i forhold til prisen, og at medisinen må brukes over lang tid. Men for oss som faktisk har brukt den – som har kjent forskjellen i både kropp og sinn – så vet vi at effekten handler om mye mer enn tall på vekta. Det handler om livskvalitet, om helse, om å orke å leve.

Jeg får så mange meldinger fra dere som leser bloggen min, og det er så vondt å lese om stor vektnedgang som endrer seg til det motsatte fordi man ikke lengre har råd til å betale medisinen selv. Så mange som forteller at de må prioritere sprøyten foran andre viktige ting i livet. Mange setter sprøytene foran privat økonomien, foran det å betale regninger. Sånn skal det ikke være! Kostanden for staten hadde nok vært stor i starten, men på sikt, så hadde de spart så mye mer enn hva dette hadde kostet. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det ikke er nøye med. Det er jo vår skyld at vi er tjukke, så da får vi sannelig redde oss selv uten hjelp fra staten. Hvilke andre grupper hadde godtatt dette? Er vi for snille? Burde vi presset på mye mer for å få dekning av medisinen som kan endre så mange liv? Hvor mye ble dette temaet nevnt i valgkampen?  Vi burde rope mye høyere, og bli mange. For det er en stor skam at politikerne og helsefaglige ansvarlige ikke vil gi oss hjelpen som nå er her. Nei, de skal fortsette å snakke om kost og aktivitet som eneste løsning på et problem som bare vokser.

Så hvorfor skal nordmenn med overvekt betale av egen lomme for behandling som har dokumentert helsegevinst, mens andre sykdommer dekkes av staten? Hvor er rettferdigheten i at de som trenger hjelp mest, må klare seg selv? Klart det må være en grense for å få disse dekket. Klart det er de med alvorlig fedme som skal få disse på blå, men staten vil ikke gi de til noen. Nok et bevis på hvordan samfunnet stigmatiserer overvektige.

Vi snakker ikke om luksus. Vi snakker om helsehjelp, forebygging og rettferdighet. Det er på tide med handling. Ikke mer stillesitting. 35000 kr bruker man gjennomsnittlig på disse medisinene i året. Det er utrolig høye tall, og dette merkes godt i lommeboken til oss som må kjøpe medisinen måned etter måned. Det er på tide å vise at også våre liv er verdt noe….

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag! Da skal jeg fortelle mer om en STOR glede jeg opplevd denne uken. I dag måtte jeg ha ut litt frustrasjon.

At vekta kan lure deg, det er det ingen som helst tvil om. Forrige uke skrev jeg om en tøff hverdag i forhold til vektnedgangen som ikke gikk slik jeg ønsket. Jeg vet så innmari godt at det er mye som spiller inn på vekta, og ofte kan jeg glemme det. Fokuset er liksom på at jeg ikke går ned. Ofte glemmer jeg å ta målinger som forteller noe mer enn kun om vekta går opp, og ned.

Jeg tok en ny kroppsanalyse på Tanita-vekta mi denne uka. Jeg er på vekta hver uke, men disse målingene tar jeg ikke hver uke, men ca en gang i mnd – og selv om jeg først så at tallet på vekta hadde gått litt opp, så viste resten av tallene en mye større og viktigere historie. En historie som handlet om fremgang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For på én måned har kroppen min gjort noe jeg faktisk ble skikkelig glad av å se: Den har mistet fett, bygget muskler og økt muskelkvaliteten betydelig. Beinmassen har også økt, og det betyr at kroppen min ikke bare blir sterkere, men også mer robust.

Tanita-vekta jeg bruker, er ikke en vanlig badevekt. Den måler nemlig ikke bare vekt, men også hvordan vekta fordeler seg i kroppen. Den analyserer blant annet fettprosent, muskelmasse, væskebalanse, beinmasse og det som kalles «indre fett» – altså det fettet som ligger rundt organene. På den måten får jeg et mye mer helhetlig bilde av hva som faktisk skjer i kroppen fra måned til måned.

For å forklare det litt enkelt: Når fettprosenten går ned, og muskelmassen og muskelkvaliteten går opp, betyr det at kroppen har begynt å bruke energien smartere. Den forbrenner mer, den blir fastere, og den jobber mer effektivt. Det er akkurat sånn man ønsker at kroppen skal reagere når man trener og spiser med balanse – ikke for lite, ikke for ekstremt, men riktig for seg selv.

At muskelkvaliteten økte så tydelig, er faktisk et av de beste tegnene på at kroppen responderer på treningen. Det betyr at musklene mine er mer aktive, sterkere og i bedre form enn for en måned siden. De bruker næringen jeg får i meg, og de restituerer godt.

At beinmassen også har økt, er et skikkelig pluss. Det betyr at kroppen bygger opp skjelettet, og det er ekstra viktig når man jobber for bedre helse på sikt. Sterkere bein er rett og slett et tegn på en kropp i balanse.

Så selv om vekta viste én kilo opp i forhold til forrige måling, så er konklusjonen helt klar: jeg har gått ned i fett, og opp i muskler og styrke. Det er en drømmesituasjon for kroppen – og det er et bevis på at tallene på vekta alene aldri forteller hele historien.

Kort fortalt betyr denne målingen at kroppen min har endret seg positivt på innsiden. Jeg forbrenner mer, jeg har mer aktiv muskulatur, og jeg har et sterkere skjelett. Kroppen har rett og slett blitt mer effektiv – den bruker mer energi i hvile, tåler mer trening, og føles lettere å leve i.

Og for meg er dette egentlig den beste typen fremgang. Ikke nødvendigvis kiloene, men kvaliteten i kroppen. Den sterke følelsen av at kroppen jobber med meg, ikke mot meg.

Så når vi på vekta og ser en liten oppgang – så bør vi stoppe litt opp før vi lar oss skuffe. Det er slettes ikke lett. Jeg går fort i kjelleren av å se at tallet har gått opp. Jeg har svart belte i akkurat det, men kanskje det ikke er fett man har lagt på seg, men muskler. Kanskje kroppen har brukt den siste måneden på å bygge oss opp, ikke bryte oss ned.

Vekta er bare ett tall. Den forteller ingenting om hva slags kvalitet jeg har i kroppen, eller hvor mye sterkere jeg har blitt. Så i stedet for å tenke at «det ikke virker», så MÅ jeg prøve å spørre meg selv: Hvordan føles kroppen min? Føles jeg sterkere? Beveger jeg meg lettere? Har jeg mer overskudd? Ofte er det akkurat der fremgangen viser seg først. Nei, det er slettes ikke lett å tenke sånn, men jeg må prøve å bli flinkere. Nedturen jeg har hatt den siste tiden kunne kanskje ha vært mindre negativ om jeg hadde sett tallene på hvordan kroppen min faktisk er akkurat nå.

Jeg skal være ærlig – å se denne utviklingen gjorde meg så utrolig glad. Dette trengte jeg virkelig. For det betyr at alt jeg legger ned, faktisk virker. All treningen, alle gåturene, alle styrkeøktene, trampolinetreningen, svømmingen – og også fokuset jeg prøver å ha på å spise relativt sunt – alt spiller sammen. Jeg har følt at kroppen har fungert mye bedre den siste tiden. Jeg føler også at jeg har mistet litt mage på diverse plasser. Og selv om det ikke alltid synes på vekta, så merker jeg det i meg selv. Kroppen er i gang med å bygge en bedre versjon av meg.

Og det – det føles fantastisk 💙

Nyt dagen der du er! Vi blogges i morgen!

Noen dager føles beina mine som bly. Ikke fordi jeg har gått langt, men fordi kroppen husker alt som har skjedd – som da lymfeknuter ble fjernet under kreftbehandlingen i 2002, og lymfødemet slo til. I starten var det nesten umulig å akseptere. Frustrerende, slitsomt og vanskelig å forstå. Jeg hadde vondt, følte meg tung og var stadig bekymret for at beina ikke skulle fungere. Men etter mange år har jeg lært meg å leve med det – og funnet rutiner som gjør hverdagen mye lettere. Og vektnedgangen har utvilsomt gjort hverdagen min med lymfødem mye lettere.

Hva er lymfødem?

Lymfødem er hevelse som oppstår når lymfesystemet ikke klarer å transportere væske effektivt. Lymfesystemet fungerer som kroppens “avløp” – det drenerer væske, fett og avfall fra vevet tilbake i sirkulasjonen. Når lymfeknuter fjernes eller skades, som etter kreftbehandling, kan dette systemet svikte. Resultatet er at væske samler seg i vevet, ofte i armer eller bein.

Hos meg har det gitt tyngre, hovne bein som krever litt ekstra omtanke hver dag. Lymfødem er kronisk, jeg vil ha lymfødem, og det vil alltid være en del av livet mitt, men med gode rutiner kan man faktisk leve et helt normalt liv. Det handler om å lære kroppen sin å fungere på en ny måte, og å finne løsninger som passer for ens egen hverdag.

Kompresjon – en hverdagshelt, men ikke sexy

En stor del av livet med lymfødem handler om kompresjon. Kompresjonsstrømper hjelper væsken tilbake i lymfesystemet, reduserer hevelse og forebygger ytterligere ødem. Mange har spurt meg om hvilke strømper jeg bruker, og sannheten er: de ser ikke alltid ut som man skulle ønske, men de gjør beina godt – og det er det viktigste.

Jeg bruker ulike typer kompresjon avhengig av situasjon:

• Hverdager: Elvarex fra Jobst, klasse 3. Gir fast kompresjon som holder beina i sjakk.

• Sommer, trening eller dager når beina føles gode: Elvarex Soft, klasse 3. Tynnere og lettere å bevege seg med.

• Nettene, høst og vinter: Nattstrømpene Relax fra Jobst. Fredag fikk jeg nye – lys rosa! Bare det å åpne pakken og se fargen gjorde meg glad. Små ting som dette kan virkelig lyse opp dagen.

Jeg har gått fra knestrømper til lårstrømper, og de har virkelig blitt en del av hverdagen min. Når kvelden kommer, da ryker de av – selv om man kanskje burde hatt dem på til leggetid. Det orker ikke jeg, og det går helt fint. Kompresjon skal ikke være en byrde, men en hjelp som gjør at beina føles lettere. Nå synes jeg er faktisk at kompresjonen er behagelig å ha på seg. Øverst er det silikon som gjør at strømpene sitter som de skal. Jeg har aldri opplevd at de sklir ned. Strømpene er jo også lagd til meg og mine bein. Fysioterapeuten tar mål, så strømpene er målsydde og kan ikke kjøpes på apotek feks.
Bildet av de sorte strømpene viser en tykk og en tynnere kompresjonsstrømpe. De ser kanskje ikke så ulike ut, men det er stor forskjell. Den rosa, det er nattstrømpen.

Hverdagsøyeblikk med kompresjon

Morgenen starter ofte med en liten rituale: på med strømper, justere, sjekke at de sitter som de skal. Det tar noen minutter, men når de først er på, kjenner jeg hvordan beina blir lettere. Det er nesten som magi. Kompresjon gir trygghet – beina holder seg under kontroll og jeg føler meg mye friere i bevegelsene.

Men så er det de kveldene. Etter en lang dag med kompresjon, vil jeg bare dra strømper av, sette meg ned og kjenne på beina. Og det gjør jeg. Selv om strømpene burde ha vært på også på kvelden, så velger jeg å gi beina litt frihet. Det er en balanse mellom det medisinske og det menneskelige.

Ødem og vektnedgang

Etter vektnedgangen har ødemet også blitt mindre. Mindre fettvev gir mindre trykk på lymfesystemet, slik at væske lettere dreneres. Dette har gjort hverdagen min mye mer komfortabel. Små ting som å kunne ta en lengre tur uten at beina hovner opp, gjør en stor forskjell. Det er også en påminnelse om at kroppen responderer veldig bra på det man gjør – og at selv små forbedringer kan ha stor betydning. Hverdagen min med lymfødem har utvilsomt blitt mye lettere etter en stor vektnedgang. Hvor fantastisk det er, det er nesten vanskelig å beskrive.

Trening med lymfødem

For meg fungerer trening veldig fint med ødem, så lenge man tilpasser intensitet og øvelser. Jeg går turer, trener styrke, hopper på trampoline, sykler og gjør vanngym. Kompresjonsstrømpene gjør det lettere å holde beina aktive uten å forverre hevelsen.

Trening gir også en psykisk gevinst. Det er lett å bli frustrert når beina føles tunge, men hver tur, hver økt og hver liten aktivitet minner meg om at kroppen kan mye mer enn jeg tror.

Å leve med lymfødem

Livet med lymfødem har utfordringer. Det er frustrerende til tider, og man kan føle seg begrenset av og til. Men med gode rutiner, riktig kompresjon og små justeringer så finner man den balansen man trenger. Små gleder – som en ny rosa strømpe, en god treningsøkt eller følelsen av å bevege beina fritt – blir ekstra viktige.

Jeg har lært meg å leve med kompromisser. Kompresjonsstrømper må på hver dag, men jeg slipper dem når kvelden kommer. Og jeg har lært å lytte til kroppen – den gir signalene man trenger, hvis man bare er oppmerksom.

Lymfødem i hverdagen – små og store øyeblikk

Noen dager er helt klart både tunge og frustrerende, men jeg opplever at de fleste dager, så går beina nesten umerkelig lett, og man glemmer nesten at kompresjon er på. Små ting som en ny strømpefarge, en treningsøkt som gikk bra, eller følelsen av å gå en lengre tur uten smerter, blir ekstra viktige. Og igjen, så har jeg fått en mye bedre hverdag med lymfødemet de to siste årene. Når frustrasjonen skulle dukke opp, så prøver jeg å finne frem takknemligheten. Takknemligheten for at kreften ble oppdaget så tidlig som den ble, for at operasjonen gikk så fint, og for livet jeg fikk i gave på ny.

Kompresjonsstrømpene ser kanskje ikke ut som noe man ville valgt for stilens skyld, de er ikke akkurat sexy, men de gjør beina lett og hverdagen mye enklere. Lymfødem er en del av livet mitt, men det definerer ikke hvem jeg er.

Nyt dagen der du er! Vi blogges til lørdag!

Jeg skal være helt ærlig med dere – akkurat nå har jeg det beintøft. Det er en mental kamp hver eneste dag, og det har vært mange tårer i det siste. For uansett hva jeg gjør, så står vekta stille. Og sånn har det vært i over et halvt år nå.

Jeg trener hver dag. Jeg går alltid minst 10 000 skritt. Jeg varierer treningsformene, spiser fornuftig, og prøver virkelig å gjøre alt «riktig». Likevel skjer det ingenting. Vekta har stått bom fast – og det tærer mentalt. For man vet jo at man gjør jobben, men kroppen svarer ikke lenger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har brukt Wegovy i to år nå, og jeg har gått hele doseskalaen opp til maks dose på 2,4 mg. Det som frustrerer meg mest, er at det ikke har gjort noen forskjell. Jeg kjenner ikke lenger den samme mettheten. Før ble jeg fort mett, hadde lite cravings, og kjente at kroppen spilte på lag. Nå tar det lenger tid før jeg kjenner meg mett, og jeg spiser mer enn før. Der ligger nok mye av utfordringen.

Fastlegen min sier at vektnedgangen jeg har hatt – over 60 kilo totalt, og 36 av dem de to siste årene – tilsvarer resultatet etter en fedmeoperasjon. Det er faktisk ganske enormt. Jeg vet jeg har gjort en utrolig jobb, og jeg er stolt av det. Men når kroppen sier stopp, er det vanskelig å kjenne på stolthet. Det føles mer som å stå fast i gjørma, uten å vite hvordan jeg skal komme meg løs.

Ja, tanken på fedmekirurgi har dukket opp. Ikke fordi jeg ikke har gjort nok – men fordi jeg gjerne skulle klart å gå ned de siste 20 kiloene. Samtidig spør jeg meg selv: er det verdt risikoen for 20 kilo? Jeg tror ikke det. Jeg har jobbet hardt for dette. Jeg har endret livsstil, og jeg har oppnådd mer enn jeg trodde var mulig. Men det betyr ikke at det ikke er tungt likevel.

Nå skal jeg gå tre uker til på 0,5 mg Wegovy. Hvis ingenting skjer, så er neste steg å prøve Mounjaro. Jeg tviler, men jeg prøver alt nå.

Mounjaro er et nytt legemiddel som mange har begynt å bruke etter at Wegovy sluttet å virke som før. Forskjellen er at Mounjaro virker på to hormoner – GLP-1, som Wegovy også gjør, og GIP, som påvirker hvordan kroppen bruker energi og fett. Den kombinasjonen kan gi en ny metthetsfølelse, bedre blodsukkerkontroll og i noen tilfeller et nytt vekttap der alt har stått stille.

Kanskje kan det være et håp også for oss som har stagnert. Jeg vil tro, men tør nesten ikke. For samtidig som jeg håper, er jeg også livredd. Livredd for å gå av sprøyta. Livredd for å miste kontrollen og se kiloene snike seg på igjen.

Jeg vet at vekta svinger. At kroppen holder på væske, at hormoner, søvn og stress spiller inn. Jeg vet at tallene kan variere flere kilo uten at det egentlig betyr noe. Men etter seks måneder uten endring, er det vanskelig å ikke la vekta styre følelsene. Jeg vil ikke at et tall skal definere verdien min – men det er lettere sagt enn gjort.

Må jeg trene mer? Forbrenne mer? Jeg prøver å ikke tenke for mye på at jeg må trene mer, men heller smartere. Variere mer, kanskje hvile mer, og fortsette å styrke kroppen. Forbrenning handler ikke bare om antall timer på mølla, men om balanse.

Jeg prøver å ha fokus på porsjonskontroll – for der vet jeg at utfordringen ligger. Og jeg prøver å være snillere med meg selv. For jeg har faktisk gjort en enorm reise.

Akkurat nå har jeg det beintøft. Det er tårer, frustrasjon og en følelse av å ikke komme videre. Men jeg vet også at dette bare er en del av reisen. At kroppen trenger tid. At jeg må finne tilbake til troen på at det går – for det gjør det.

Jeg har klart det før, og jeg skal klare å komme meg videre. For dette handler ikke lenger bare om kilo. Det handler om helse, livskvalitet og å ikke gi opp – selv når alt føles tungt.

Til deg som også står fast akkurat nå – du er ikke alene. Jeg vet hvor tungt det føles når vekta ikke rikker seg, selv om du gjør alt riktig. Det er så lett å kjenne på frustrasjon, skuffelse og tvil. Å tenke positivt, og minne seg selv på alt man har fått til, er ikke alltid lett. Noen dager er det faktisk helt umulig.

Jeg vet at man i perioder har lyst til å gi opp. Kaste vekta vegg imellom. Skrike. Gråte. For man blir så lei. Og det er faktisk lov. Det er lov å være lei seg, lov å ha dårlige dager, lov å kjenne på alt det vonde. For dette er en tøff reise, og den går ikke alltid rett frem.

Men vit at kroppen din fortsatt jobber, selv om tallene står stille. Og at du har kommet langt, mye lenger enn du kanskje klarer å se akkurat nå. Vi må ikke glemme alt vi allerede har mestret – for det er enormt.

Jeg vet hvor tøft det er. Jeg kjenner det selv. Men jeg vet også at vi kan reise oss igjen. Ett steg, én dag av gangen. Vi har kommet for langt til å gi opp nå. 💛

Nyt dagen der du er! Vi blogges i morgen!