Jeg har aldri likt å sykle. Meg og sykkelen har aldri hatt noe godt forhold, og vi har vært svært lite sammen opp igjennom årene. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har hatt et hatforhold til det å sykle, for jeg har aldri opplevd noe traumatisk på sykkel. Fall, og skrubbsår var ikke årsaken, men samtidig, så har jeg nok aldri følt meg trygg på en sykkel.  Selv når alle andre i gata fant frem sykkelen, så var det helt ålreit å finne på andre ting. Jeg har aldri savnet å sykle selv om ” alle ” andre gjorde det. Jeg har ikke sittet på en ordinær sykkel på evigheter, ikke siden jeg var barn faktisk. Det frister ikke heller. Jeg husker mamma strevde med å lære meg å sykle, og prøvde å oppmuntre meg til å skjønne at det å sykle var moro, men nei – sykkel er ett stort nei for meg. Jeg har heller ingen planer overhode om å anskaffe meg sykkel, og jeg er helt fortrolig med å ha ett anstrengt forhold til det å sykle. God trim sier mange. Man opplever, og ser så mye når man er på sykkeltur sier andre, men jeg trimmer heller på andre måter, og det som sees, og oppleves fra sykkelsetet, det går det helt fint at jeg opplever på andre måter.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg vil alltid mislike det å sykle på en ordinær sykkel – der vil det aldri skje mirakler, men å sykle inne, på treningssenteret, det liker jeg veldig godt. Jeg hadde nok trodd at det å sykle inne ville være like pyton som det  sykle på en ordinær sykkel ute, og jeg brukte lang tid på å overtale meg selv til å prøve ergometersykkelen. PT jeg hadde, og som jeg savner veldig, han brukte lang tid på å overtale meg. Jeg husker hvordan vegringen satt veldig godt i. Jeg hadde liksom bestemt meg på forhånd for ikke å like det. Min plass var liksom ikke på en sykkel. Samtidig, så var det en fornuftig del av meg som sa at det å sykle inne nok ville oppleves annerledes, og den fornuftige delen av meg hadde helt rett : jeg har blitt så glad i sykkelen på treningssenteret. Jeg fant meg egentlig ganske fort til rette på sykkelen, og jeg fant en treningsform som for meg var veldig bra.

Nå er jeg på sykkelen 2-3 dager i uken. Denne uken har det blitt to ganger, for denne uken har egentlig vært en slapp uke med kun 3 økter, så neste uke er det full uke igjen. Det stresser meg ikke så mye om jeg ikke får 5 økter hver uke så lenge jeg vet at jeg har blitt veldig god på å trene, og trening har blitt en viktig del av hverdagen min. Når jeg har treningsøkt på sykkelen, så skal jeg sykle ei mil eller mer. Lymfebeina mine liker også å sykle, og jeg merker hvor mye bedre beina er etter ei sykkeløkt enn før. De dagene hvor jeg trener styrke, så er det oppvarming på sykkelen i 10 minutter. Jeg bytter på å ha sykkeløkt, økt på tredemølla og styrke gjennom uken. Så velger jeg ulik intensitet på kondisjonsøktene ut i fra hvordan beina mine fungerer. Ofte må jeg starte forsiktig, men så kan jeg øke når beina bare har fått kommet seg i gang.

At trening er medisin for kropp og sjel, det er det ingen som helst tvil om. Jeg tror ikke jeg har hatt en dag hvor jeg har trukket dyna godt over hodet for å sove videre. Jeg er morrafugl, og står rett opp av sengen når alarmen på telefonen ringer. Da er det en tur på badet, rett i treningsklær, og så er det ut døren. Det å komme seg ut såpass tidlig er utrolig godt, og det å kjenne at tunge, vonde bein blir så mye bedre av å trene, den følelsen er så god å kjenne på. Jeg kjenner også hvor godt det gjør psykisk å trene. På sykkelen, eller på mølla så får jeg tenkt de tanker som må tenkes, og bli ferdig med det der og da, og når man ikke har tanker som må tenkes, så er man i sin egen, lille boble. Jeg har på god musikk på ørene, noe jeg er helt avhengig av for å gjennomføre gode treningsøkter. Skulle jeg ha glemt øreproppene hjemme, så snur jeg for å kjøre hjem og hente de. Musikk må jeg ha.

Kanskje er det beina mine som har vært en av grunnene til at jeg har hatt ett slikt hatforhold til det å sykle ute, og det at beina mine er såpass tunge som de er kanskje også fikk meg til å tvile på å sykle inne. Sykling er blitt en favoritt, og jeg sliter ikke med å gjennomføre disse ukentlige sykkelturene. Skulle beina være noe vonde, og ekstra tunge, så må jeg bare slippe opp litt på belastningen. Fordelen med disse tømmerstokkene, om det er noen, det er i alle fall at beina er innmari sterke. Så med riktig innstilling på sykkelen ut i fra dagsformen, så svetter jeg meg gjennom mila og er så glad, og fornøyd etter endt økt.

Å trene på treningssenter det var ei gang ei dørstokkmil for meg, men det er lenge, lenge siden. Jeg stortrives med å trene på Fresh Fitness Rona. Der er det ingen blikk, eller kommentarer. Der opplever jeg kun positive, flotte mennesker som heier på hverandre. Jeg har definitivt funnet den treningsformen som fungerer optimalt for meg.

I morgen er jeg klar for ei ny, knallgod treningsuke. Vi blogges til lørdag.

Et evig problem for mange, det er å få tak i gode bukser. Dette tror jeg gjelder veldig mange, og ikke bare oss som er en størrelse for stor. Det å få bukser som har en god passform, bukser som går høyt opp i livet, bukser som ikke strammer og for mange også bukser som har litt vidde i beina, det er ofte så vanskelig at man nesten gir opp før man har startet buksejakten. Jeg måtte gi opp den jakten for mange år siden fordi mine bein krever veldig god plass i spesielt leggene. En sjelden gang kan jeg være heldig å finne ei bukse som har veldig vide bein, men det skjer ikke ofte.

Jeg får mye meldinger fra fortvilte kvinner som ikke finner bukser de føler seg vel i, og det er ikke moro å trave butikk etter butikk, og bare kjenne på mer og mer skuffelse og fortvilelse. Og fortvilelsen blir ikke mindre når man kanskje er der at man må ha nye bukser fordi de man har er gått ut på dato, og moden for søpla. Jeg husker jeg i perioder gikk med bukser som var så slitte på innsiden av lårene at noen sikkert la merke til det, men det var jo fordi jeg ikke fant bukser som passet. Etter hvert så ble det heldigvis en løsning på mitt problem i forhold til at jeg måtte begynne å få sydd bukser som satt som de skulle også på mine lymfebein. Jeg vet jo at mange med feks lymfødem og lipødem sliter med å finne bukser med vidde, så når jeg skal handle inn bukser til nettbutikken min, så leter jeg alltid etter vidde for og kunne hjelpe de som trenger det. Jeg kjenner fortvilelsen, og det er viktig for meg og kunne hjelpe om jeg kan.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det å gå med en bukse som egentlig ikke har den passformen man ønsker, det gjør at man fokuserer mer på buksen enn andre ting. Det blir litt med bukser som strømpebukser. De kan feks rulle ned, og bli liggende under magen. De blir for korte i livet, Man vil jo at buksen skal sitte der den skal, og også holde på plass litt mage og kanskje også litt valker. Mange opplever nok også at buksene strammer mer enn man ønsker. Det og ikke føle seg vel når man går ut døren, da er dagen litt ødelagt på forhånd. Sånn er det for meg, og jeg er sikkert ikke alene.

Visst du leter etter gode bukser, så har jeg lyst til å gi noen gode tips. I nettbutikken så har jeg en utrolig god bukse som kunder kjøper igjen og igjen. Den heter ” Madrid ” . Dette er en bootcut-bukse i Jersey-blanding. Den er høy i livet, og den har en veldig god stretch, noe som gir en god passform og komfort. Mange kunder føler at buksen har en shape effekt., noe den ikke har, men den holder ” ting ” på plass. Den lille slengen nede på busker gjør buksen ekstra fin synes jeg. Det blir ikke kne i de, og den holder seg fin. Buksen starter på str. 42, og går opp til str. 54. Buksen er romslig, så mange velger å gå ned en størrelse. Prisen er også veldig fin. Dette er en bukse man kan bruke i både hverdagen, og når man skal pynte seg litt.

” Copenhagen wide legs ” er også en bukse jeg selger veldig mye av. I denne buksen så har man god plass til legger og lår fordi også denne buksen har masse stretch. Buksen har formet passform rundt hoftene, og har brede ben. Benlengden er 80 cm.

Bukser med vidde, da har jeg også noen gode modeller. ” Clara baggy pants ” er kanskje en modell noen av dere kjenner til. Dette er en modell som har vært i noen år, og som kommer i ulike farger i de ulike sesongene. Strikk i livet, og nederst på beina. Lommer foran, og bak. Denne er ikke helt lang, noe som gjør at dere som kanskje føler at bukser blir for lange kanskje vil like denne.

En bukse som har veldig god vidde er buksen ” Ing “. Brede bootcut-inspirerte bukser med lommer. Høykvalitets elastisk viskoseblanding. Ei anna bukse med god vidde er ” Kristin. ” Denne har også litt bootcut nede.

Er du klar for gode bukser i spreke farger, så må du bare sjekke ut buksene ” Kajsa ” og ” Gunnhild.” Bukser med masse stretch, og i vårens flotte farger.

Du finner alt av bukser i nettbutikken : https://enstorrelseforstor.no/

Så er du en av mange som sliter med å finne gode bukser, ta en titt på disse som jeg har tipset om i dag, og spør om du skulle lure på noe. Jeg tror mange der ute har kjent på den kjipe følelsen av og ” aldri ” finne bukser som passer slik de ønsker. Gode bukser er viktig for å føle seg vel. Jeg tenker alltid på utfordringer man har når jeg tar ut klær, og det er nok en fordel jeg har. Det at jeg kjenner utfordringene veldig godt. Skulle du få utsolgt på et plagg i nettbutikken, så ta gjerne kontakt med meg. Er plagget på lager i Danmark, så kan jeg bestille det.

Jeg hadde flotte damer på besøk i går kveld, og når vi er sammen, så glemmer vi helt klokka. Det er ikke ofte jeg rangler til langt på natt, men det gjorde vi denne gangen. Noen mennesker trives man bare så uendelig godt sammen med. Man kan være 100% seg selv, og det er en så herlig følelse. Vi ler så magemusklene verker etterpå, og vi har de dype, gode samtalene. Nå planlegger vi å dra på Glamping sammen, så da er det bare å få booket dette i dag 🙂

Jeg håper lørdagen din blir flott! Vi blogges i morgen.

En god venn av meg er alvorlig syk. Håpet han hadde er i ferd med å svinne ut. Nå kjemper han virkelig for livet, 56 år gammel. Det er så innmari vondt å se en god venn så syk, og vite at han kanskje snart blir borte. Jeg har grått mange tårer. Livet er så brutalt i blant. Så urettferdig.

Jeg har kjent han i tre år, og selv etter kun tre år, så har han satt dype spor. En evig optimist, så real, så ordentlig, så ærlig og oppmerksom. Alltid blid, en som alltid får meg opp når jeg er nede. Det ble ikke noe mer enn vennskap mellom oss selv om vi begge var på leting etter noe mer, men for et fint vennskap det ble. Alt kan vi fortelle hverandre, og vi kan være brutalt ærlige. I høst ble han syk, veldig syk, men så klar for å kjempe og vinne kampen. ” Dette går ikke veien, Heidi ” var meldingen jeg fikk forrige uke. Jeg vil ikke tro det. En mann med mange år igjen. En mann med to flotte sønner som betyr alt for han. Håpet skal man aldri gi opp, men akkurat nå ser det veldig mørkt ut. ” Skulle jeg tape kampen, så har jeg hatt et veldig godt liv ” sa han sist jeg pratet med han. Et liv som skulle vært så mye lengre enn det ser ut til nå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Han tok nok ikke de første tegnene, men det var ingen typiske tegn. Det kunne vært ingenting også, men etter hvert ble ting så mye verre, og han kom seg til legen. Om håpet hadde vært større om han hadde dratt med en gang, det vet man ikke. Men det er så viktig å ikke overse endringer. Man kjenner sin egen kropp ut og inn. Man kjenner når noe ikke er som det skal være, og man kjenner når kroppen motarbeider oss. Og når vi er der at man kjenner endringer, og at ting ikke er som det skal være, så må vi stoppe opp litt, og kjenne enda bedre etter. Er det noe som fort forsvinner, og ikke kommer tilbake, eller er det noe som er der og ikke forsvinner? Ta alt på alvor, og bestill en legetime heller før enn senere.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært der hvor ting endret seg, og for min del var det drastiske endringer. Alt ble oppdaget i tide, så jeg slapp unna med kirurgi. Ingen stråling, og ikke cellegift. Jeg fikk livet i gave. Nå er det min gode venn som kjemper med nebb og klør for livet.

Det er så viktig at vi lytter til egen kropp. At vi tar celleprøver, at vi tar mammografi, at vi følger med dersom det skjer endringer. Heldigvis er ikke alt alvorlig, men vi er nok ikke flinke nok til å ta signalene vi får. Vi er ikke flinke nok til å lytte til kroppen. Det gjelder så mye. Noen drar til legen straks de kjenner noe, men alle er definitivt ikke der. Jeg er nok en mellomting. Jeg drar til legen om jeg er i tvil om noe, eller sliter med noe. Jeg venter aldri lenge. Det har kanskje også noe å si med at jeg har vært alvorlig syk, og at det ikke er en selvfølge at jeg fikk leve. Kreften var i tidlig stadie, men den var veldig hissig, så jeg kom i grevens tid. Ikke si at alt går over. Alt gjør ikke det.

Vi er heldige med mye i Norge, bla så får kvinner mellom 50 år og 69 år tilbud om mammografiscreening. Nå er jeg blitt så voksen at jeg blir innkalt til mammografi. Jeg har tatt mammografi tre ganger, den ene gangen er kanskje tre, fire år siden etter at jeg hadde hatt en byll på den ene brystet. Ei lita stund etter at de hadde tømt byllen, så fikk jeg innkalling til mammografi på sykehuset. Akkurat den undersøkelsen husker jeg som om det var i går. Det var da de mente at de hadde funnet noe på bildene, og jeg måtte inn til nye undersøkelser hos en lege. Jeg husker verden raste sammen et lite øyeblikk der. Etter grundige undersøkelser, så var det rester av byllen de hadde funnet. Fra en verden som hadde rast, så følte jeg meg som verdens heldigste. Et lite øyeblikk så hadde man kjent på frykten og redselen, men nå var det lettelse og gledestårer.

Jeg hadde jo da en gang tidligere fått en beskjed som ikke var den samme som jeg fikk etter mammografiscreeningen. Beskjeden om at de hadde funnet kreft. Jeg har kjent hvordan verden raste sammen rett foran meg. Jeg har kjent på frykten for å dø.

Kraftige blødninger fikk mine alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Ikke sånn skikkelig. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Lytt til kroppen, og ta deg selv på alvor.

Jeg kjenner at blodtrykket øker når jeg leser om Vipers markedssjef som kalte en spiller på Byåsen for feit. I tillegg kunne han ikke være mann nok til å si at det var han som skrev det. Han var blitt hacket han helt til presset ble for stort, og han måtte krype til korset. Ingen skal kalle noen for feite, heller ikke markedssjefen i Vipers. Og er man så lavmåls at man faktisk skriver slikt på sosiale medier, så vær mann nok til å stå for det. I tillegg kan det være lurt å endre litt på måten man snakker om andre mennesker på, og ha respekt for andre uansett kroppsform. Samarbeidspartnere velger nå å ikke fornye samarbeidsavtaler også pga av dette. Noen er i tenkeboksen. Slikt står det respekt av.

Hver gang det blir skrevet om overvekt, og man har åpne kommentarfelt, så er helvete i gang. Man får bevis gang etter gang på all negativitet og stigmatisering som finnes der ute når det kommer til overvekt, og overvektige mennesker. Som om vi overvektige er dumme mennesker som ikke skjønner vårt eget beste. Som om vi fortjener å bli behandlet som dritt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen. Overvektige er en gruppe mennesker i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er fordi vi visstnok selv er skyld i vekten vi bærer, og den store kroppen vår. Så lenge vi visstnok selv har tillat oss å bli så store, så har vi godt av å bli behandlet dårlig. Det er helt greit med stygge kommentarer, og det er helt greit at folk ler av oss.

I går satt jeg og scrollet litt på Facebook, og kom over en litt eldre artikkel som handlet om kroppspositivitet. I artikkelen var det snakk om forhold til egen kropp, og om hvordan vi får et bedre forhold til kroppen vår, og om stigmatisering. For meg kan noen kroppsaktivister bli ” litt for mye”, og jeg er absolutt ikke enig i alt de uttaler seg om når det kommer til overvekt, men kroppspositivitisme, det heier jeg på. Det burde vi alle gjøre.

Noen av disse tøffe nettrollene går til angrep mot kroppspositivitisme med en gang, og setter likhetstegn mellom dette og overvekt. At positivitet til kroppen kun handler om overvektiges forhold til egen kropp. At kroppspositivitet handler om å normalisere, og glorifisere overvekt. Her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Kroppspositivitet handler om alle kropper, uansett hvordan de ser ut. Det handler om å godta den kroppen man har. Det handler ikke om at vi med ekstra kilo tror at overvekt er sunt, eller at vi ønsker at å fortelle at overvekt ikke kan være farlig. Kroppspositivitet handler om min og din kropp. At vi skal godta den kroppen vi har, og være glad i oss selv. Det er ikke bare overvektige mennesker som sliter med forhold til egen kropp. Dette burde alle vite. Det er så mange mennesker der ute som aldri blir fornøyd med den kroppen de har. Jeg har gjennom bloggen min fått så mange meldinger fra mennesker som takker meg for at jeg setter ord på det jeg gjør når det kommer til kropp. Så mange unge, men også så mange godt voksne som har levd med et dårlig forhold til egen kropp i alle år. Slanke, flotte kropper som aldri blir flotte nok. Tykke kropper som aldri blir tynne nok. Tynne kropper som ikke klarer å legge på seg. Mest kvinner, men også menn. Vi vet at mange menn også sliter enormt med kroppsbildet sitt. En bekjent av meg, en mann har slitt med spiseforstyrrelser fra han var rundt 20 år. Han er i dag 63.

I kommentarfeltet jeg leste, så oste det av negativitet mot overvektige. At kroppsaktivister ønsker at overvekt skal sees på som ufarlig, at vi overvektige ikke skjønner vårt eget beste, at overvekt glorifiseres og normaliser, at artiklene om kroppspositivitisme er patetiske..at man prøver å ignorere hvor skadelig det er å være overvektig, at overvekt bagatelliseres…Helsearbeidere som forteller helt klart at overvektige ødelegger helsen deres…og sånn fortsetter det. Kroppspositivitisme handler om egenverd og personen inni kroppen; å ta bolig i egen kropp og slutte å skamme seg over seg selv, og sin egen kropp. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er. Kroppspress og spiseforstyrrelser er et økende problem spesielt blant barn og unge, så fokus på aksept av egen kropp er så uhyre viktig.

Jeg vet veldig godt at overvekt kan være veldig skadelig. Alle vet det. Jeg vet at mange store kropper ikke er sunne kropper, men jeg vet også at mange store kropper faktisk er sunne, og langt sunnere enn flere tynne kropper. Man ser en utside av et menneske, ikke en innside. Jeg ønsker ikke å glorifisere overvekt, fordi det ikke er noe å glorifisere. Det er ingen positive ting med å være overvektig. Jeg ønsker ikke at noen skal slite med en stor kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal ha det negative tankekjøret som jeg har, og har hatt mot egen kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal oppleve å få stygge kommentarer, eller bli ledd av pga en stor kropp. Jeg har ikke tenkt  å overbevise noen om at det er sunt å være overvektig. Å være overvektig er ikke bra. Punktum. At man har valgt det selv er ikke helt riktig. Jeg satte meg ikke ned en dag og bestemte meg for å bli overvektig.  Jeg har helt klart tatt mange dårlige valg som jeg selv må stå for. Valg som kun var mine. Men det er også grunner til overvekten, og det er der nettrollene ikke følger med i timen. De ser en stor kropp, og ferdig med det. Så sitter de og dikter opp sine egne historier rundt det. Jeg kan ikke skylde på noen andre fordi jeg er overvektig, eller for valgene jeg har tatt, men samtidig, så kan man heller ikke noe for sykdommer som faktisk er med på å gjøre kroppen større. Jeg har lipolymfødem, noe som gjør kroppen større på mange måter, og jeg forventer å bli respektert på lik linje med alle andre. All overvekt har en årsak. Alle har vi vår historie, og vår bagasje. I tillegg til sykdom, så har jeg min også i forhold til et dårlig selvbilde hele livet. Andre har langt mer traumatisk bagasje med seg. Dessuten er det heller ingen sannhet i at alle slanke kropper alltid er mye sunnere enn større kropper. Ferdig snakka.

Jeg har fire trenings t-skjorter. Alle er fra Stormberg, og alle er like. Den ene har en annen farge enn de tre lilla. Men ellers samme modell, samme lengde, og samme armlengde. Alt av lengder er perfekt. Jeg har hatt disse t-skjortene i mange år nå, så jeg må rose Stormberg for en utrolig god kvalitet. T-skjortene har virkelig blitt brukt, og de er blitt vasket utallige ganger. Og ennå er de like fine. Likevel kjenner jeg på frustrasjonen og fortvilelsen som vil komme når jeg må kaste disse en etter en. Hva gjør jeg da? Går over til treningsjakke? Det er varmt å trene i. Jeg kan ikke gå i en t-skjorte som viser alt jeg vil skjule. Det er langt utenfor komfortsonen min, og det skjer ikke.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å lage trenings t-skjorter som har armer med litt lengde? Jeg vet mange har etterlyst det, og mange butikkansatte har gjort det samme. Likevel skjer det ingenting. Hvorfor må armlengden vært kort? Produsentene har tunikaer, og topper som kan ha gode armlengder, men ikke når det kommer til t-skjorter både til trening og hverdagsbruk. Jeg fatter ikke hvorfor det er så vanskelig å gjøre noe med det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

4- 5 ganger i uken pleier jeg å være på trening. Dette er stort sett gode svetteøkter, og jeg er avhengig av gode treningsklær, og for min del, så tenker jeg da på treningsoverdeler. Gode trenings t-skjorter, eller treningsgensere som er puster godt, som er fukttransporterende og som tørker fort når man svetter som bare det. For er det noe jeg gjør når jeg trener, så er det definitivt å svette. Det å ha overdeler som ikke har disse egenskapene, det er ikke særlig behagelig. Det er grusomt å gå i overdeler som er våte av svette.

Det er ikke noe problem å finne treningsoverdeler med disse egenskapene heldigvis, men problemet er altså å finne treningsoverdeler som har god lengde, og som også har en god armlengde. Det er masse overdeler å finne, spesielt på nettet, men de er jo så korte! Og i tillegg har de så korte armer at både grevinneheng og løshud er på utstilling. Når man har en litt av begge deler, så rister det godt når man trener , og man kan fort risikere å bli sjøsyk om man tilfeldigvis er i nærheten og ser alt dette i fri bevegelse.

Noen cm med ekstra stoff, kan det være så vanskelig? Dette gjelder jo også t-skjorter generelt. Produsentene fortsetter med korte armer ennå de har fått utallige tilbakemeldinger om at armene må være lengre, og da skjønner jeg virkelig ikke hvorfor man ikke kan høre på de som faktisk skal kjøpe t-skjortene? Man blir oppgitt over for korte t-skjorter, for trange treningstopper, og at alle overdeler omtrent ikke har armer. Behagelige treningsklær til store vil kreve en annen passform, andre lengder, og bredder enn i ordinære størrelser. Vi har andre krav for at vi skal føle oss vel i plaggene.

Ikke bry deg om grevinneheng og løshud. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt akkurat det, men jo, jeg bryr meg. Jeg ønsker ikke at verken den løse huden, eller grevinnehenget skal danse rundt i ellevill dans mens jeg trener. Det handler mer om mitt velvære, enn å beskytte andre mot sjøsyke.

Jeg fant altså min treningsfavoritt for noen år siden. Da hadde Stormberg en helt fantastisk trenings t-skjorte som hette Danne. På den tiden testet jeg litt for Stormberg, og testet bla denne t-skjorten hvor jeg ga tilbakemelding på at modellen måtte være lengre, og den måtte også ha lengre armer. T-skjorten ble slik jeg ønsket, så jeg husker at jeg kjøpte en del av disse for å sikre meg gode t-skjorter å trene i. I dag finnes ikke disse i sortimentet, og det er innmari synd. Denne modellen er perfekt for oss som trenger god lengde på overdelene. Strekker man feks på armene, så sklir ikke overdelen opp. Den dekker det vi ønsker å dekke.  Treningsoverdelen absorberer svetten veldig godt, og den tørker fort. Den er myk, og utrolig behagelig å ha på seg. Denne er ikke lengre å få tak i. Trenings t-skjortene som Stormberg har nå, de har veldig korte armer. Hvorfor kunne de ikke i det minste ha videreført den gode armlengden på nye t-skjorte modeller?

Jeg var i kontakt med Steinar Olsen i Stormberg nylig, og han kunne fortelle at Danne ikke kom tilbake, men han kunne fortelle at det kommer en del nye t-skjorter for SS24 sesongen, og der har Stormberg t-skjortemodeller som er ekstra lange på ermene i de store størrelsene nettopp fordi det er mange som ønsker den løsningen på de store størrelsene. Jeg gleder meg til SS24 sesongen, og håper lengden blir som vi ønsker.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg liker treningsklær som ikke er for kroppsnære. Vi har gjerne en en valke, eller to, eller en mage som man ikke vil skal bli et blikkfang. Overdelene må ha litt lengde, og da såpass at vi får den ned forbi rompa. Overdelen trenger ikke være telt, for vi kan gjerne vise formene våre, men det er en forskjell på å vise alt man har ekstra, og ha et plagg som fint følger kroppen. Armene er også ett viktig punkt. De færreste av oss store vil vise armene våre. Kanskje fordi vi har en del ekstra hud der, eller ved vektnedgang, så kan det bli en del løshud. Den perfekte lengde for meg er absolutt at jeg får dekket omtrent halve armen. Om ikke helt ned til albuen, så nesten.  Jeg sliter med å uttale meg om treningsbukser da mine bein skiller seg en del ut fra andres. Vi store ønsker også å føle oss freshe – så ja takk til masse flotte farger!!

Dette er noe jeg jobber mye med, spesielt i hodet aller først, men jeg håper at det er noe jeg kan jobbe videre med, og ikke bare i hodet. Fremtiden blir spennende.

Jeg får lete videre, og håpe det dukker opp noe før favorittene mine er så slitt at de må kastes. Og har du noen gode tips, så tar jeg de gladelig i mot.

Nyt søndagen. Her er det full rulle med to aktive, flotte prinser. Vi storkoser oss!

Vi blogges til lørdag.

Au, au. Sårt og vondt som bare søren. Jeg har ikke glemt hvor innmari vondt det kunne bli. Jeg hadde sår. Skikkelige sår også.

Lårene mine er store. Ennå verre er det med leggene. Det er ikke sånn at jeg står lenge og studerer verken lår, eller legger i speilet. Det er vel heller sånn at jeg løper forbi speilet for å slippe og studere størrelse, og utseende. Lårene er store, men de er egentlig ikke så stygge visst man ser bort i fra litt åreknuter. Det er leggene som er hovedproblemet mitt. Hadde det ikke vært for de store leggene som i tillegg er ett levende bevis for dårlig sirkulasjon, og ødelagte lymfebaner, så hadde jeg vel følt meg noe slankere enn jeg gjør. I tillegg har jeg sånne poser ved knærne, men akkurat de tingene, det kan være til et senere blogginnlegg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For det er egentlig ikke de nydelige leggene mine som skal være tema på bloggen i dag. Det er lårene mine, eller helt nøyaktig, så er det gnissing mellom lårene. Jeg er nok ikke alene om å ha kjent på den herlige følelsen av at det gnisser godt mellom lårene i blant. To lår som støter på hverandre, og skaper denne magiske gnissingen. Det hørtes nesten litt romantisk ut når man snakker om magisk gnisning, men det er langt fra verken romantisk, eller noe som kan minne om en god følelse. Det er bare vondt. Skikkelig vondt. Det blir sårt og rødt, og det ser ikke pent ut.

Når man er en størrelse, eller flere for stor, så er det en utfordring man støter på når man nå skal finne frem kjolen, eller skjørtet. Når jeg har lår av størrelse, og når jeg går i kjole, eller skjørt, så gnisser lårene mot hverandre. DET er ikke behagelig over lang tid. Det blir ganske sårt, og vondt mellom lårene etter hvert, og da er ikke lysten til å gå med kjole, eller skjørt særlig stor når man faktisk må lide såpass. Jeg husker når jeg var enda større enn nå, da var det enda verre. Da ble det faktisk sår mellom lårene fordi de gnisset så mye mot hverandre. Det var vondt det! Det er mange plusser med å gå ned i vekt, og jeg ser at en av plussene er at lårene ikke gnisser like mye som før. Likevel kan det skje.

Jeg har tidligere kjøpt underskjørt med bein, men de har bare vært en stor frustrasjon. Underskjørtene har sklidd ned fordi de har vært for store i livet, og beina på underskjørtene har sklidd oppover slik at det plutselig ikke er noen beskyttelse mot gnissingen overhodet. Beina har liksom ikke vært stramme, og faste nok. Jeg har brukt masse energi på å dra ned bein, og dra opp liv. Ikke ser det særlig bra ut heller når man må gå rundt, og dra ned i et plagg som er under kjolen, eller skjørtet. Man blir bare frustrert, irritert , og sabla sur av sånne ting.

Så ble jeg kjent med gnissetrusen, og den ble min redning mot gnissing. Gnissetrusen er en truse/shorts som beskytter lårene mot denne vonde gnissingen. Den er god i livet, og den sitter der den skal, også i beina. Gnissetrusene er behagelig å ha på seg synes jeg. Dette er ikke en shapeup truse som gjør at du mister mer, og mer pust for hvert skritt man tar.

Når jeg startet nettbutikken, så var det viktig for meg å finne plagg som også kan hjelpe oss i hverdagen. Jeg har kjent på kroppen hvor frustrerende mye kan være, og når jeg da finner geniale plagg, så vil jeg ha disse inn i nettbutikken, som gnissetrusene. Det er en god følelse å slippe å kjenne på den forbaska frustrerende, og vonde gnissingen.

Gnissetrusene får du i sort, og hvitt, og du kan få de både med og uten blonder nederst på beina. Gnissetrusen går fra str. 42 – 54. Et must have plagg spør du meg Du finner gnissetrusene her :https://enstorrelseforstor.no/collections/gnissetruser

Velg produkter, så underdeler, og deretter gnissetruser. Du kan og sende meg en mail på : [email protected]

Jeg håper lørdagen blir fin. Jeg skal på navnefest til fine Markus. Morraen brukes til kakebaking, og laging av eggerøre til koldtbord. Etter navnefesten så kommer datteren min, og prinsene mine, og blir til søndag. Så dette blir en flott helg. Vi blogges igjen i morgen.

Au, au. Sårt og vondt som bare søren. Jeg har ikke glemt hvor innmari vondt det kunne bli. Jeg hadde sår. Skikkelige sår også.

Lårene mine er store. Ennå verre er det med leggene. Det er ikke sånn at jeg står lenge og studerer verken lår, eller legger i speilet. Det er vel heller sånn at jeg løper forbi speilet for å slippe og studere størrelse, og utseende. Lårene er store, men de er egentlig ikke så stygge visst man ser bort i fra litt åreknuter. Det er leggene som er hovedproblemet mitt. Hadde det ikke vært for de store leggene som i tillegg er ett levende bevis for dårlig sirkulasjon, og ødelagte lymfebaner, så hadde jeg vel følt meg noe slankere enn jeg gjør. I tillegg har jeg sånne poser ved knærne, men akkurat de tingene, det kan være til et senere blogginnlegg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For det er egentlig ikke de nydelige leggene mine som skal være tema på bloggen i dag. Det er lårene mine, eller helt nøyaktig, så er det gnissing mellom lårene. Jeg er nok ikke alene om å ha kjent på den herlige følelsen av at det gnisser godt mellom lårene i blant. To lår som støter på hverandre, og skaper denne magiske gnissingen. Det hørtes nesten litt romantisk ut når man snakker om magisk gnisning, men det er langt fra verken romantisk, eller noe som kan minne om en god følelse. Det er bare vondt. Skikkelig vondt. Det blir sårt og rødt, og det ser ikke pent ut.

Når man er en størrelse, eller flere for stor, så er det en utfordring man støter på når man nå skal finne frem kjolen, eller skjørtet. Når jeg har lår av størrelse, og når jeg går i kjole, eller skjørt, så gnisser lårene mot hverandre. DET er ikke behagelig over lang tid. Det blir ganske sårt, og vondt mellom lårene etter hvert, og da er ikke lysten til å gå med kjole, eller skjørt særlig stor når man faktisk må lide såpass. Jeg husker når jeg var enda større enn nå, da var det enda verre. Da ble det faktisk sår mellom lårene fordi de gnisset så mye mot hverandre. Det var vondt det! Det er mange plusser med å gå ned i vekt, og jeg ser at en av plussene er at lårene ikke gnisser like mye som før. Likevel kan det skje.

Jeg har tidligere kjøpt underskjørt med bein, men de har bare vært en stor frustrasjon. Underskjørtene har sklidd ned fordi de har vært for store i livet, og beina på underskjørtene har sklidd oppover slik at det plutselig ikke er noen beskyttelse mot gnissingen overhodet. Beina har liksom ikke vært stramme, og faste nok. Jeg har brukt masse energi på å dra ned bein, og dra opp liv. Ikke ser det særlig bra ut heller når man må gå rundt, og dra ned i et plagg som er under kjolen, eller skjørtet. Man blir bare frustrert, irritert , og sabla sur av sånne ting.

Så ble jeg kjent med gnissetrusen, og den ble min redning mot gnissing. Gnissetrusen er en truse/shorts som beskytter lårene mot denne vonde gnissingen. Den er god i livet, og den sitter der den skal, også i beina. Gnissetrusene er behagelig å ha på seg synes jeg. Dette er ikke en shapeup truse som gjør at du mister mer, og mer pust for hvert skritt man tar.

Når jeg startet nettbutikken, så var det viktig for meg å finne plagg som også kan hjelpe oss i hverdagen. Jeg har kjent på kroppen hvor frustrerende mye kan være, og når jeg da finner geniale plagg, så vil jeg ha disse inn i nettbutikken, som gnissetrusene. Det er en god følelse å slippe å kjenne på den forbaska frustrerende, og vonde gnissingen.

Gnissetrusene får du i sort, og hvitt, og du kan få de både med og uten blonder nederst på beina. Gnissetrusen går fra str. 42 – 54. Et must have plagg spør du meg Du finner gnissetrusene her :https://enstorrelseforstor.no/  

Velg produkter – underdeler – gnissetruser. Du kan og sende meg en mail på : [email protected]

Jeg håper lørdagen blir fin. Jeg skal på navnefest til fine Markus. Morraen brukes til kakebaking, og laging av eggerøre til koldtbord. Etter navnefesten så kommer datteren min, og prinsene mine, og blir til søndag. Så dette blir en flott helg. Vi blogges igjen i morgen.

De er store, faktisk kjempestore. Jeg kamuflerer de godt, og enkelte tror nok bare jeg overdriver, men den harde fakta er at  de er unormalt store, og jeg kan ikke gjøre en dritt med det. Det er deprimerende, og det er frustrerende i blant, men jeg har lært meg å akseptere. Dette er en del av meg, og vil alltid være det.

I morgen er det Verdens Lymfødemdag. og verden over vil det settes fokus på sykdommen som absolutt trenger mye mer fokus. Snakk med legen din om lymfødem, det er ikke altfor mye vedkommende har lært om sykdommen i løpet av legestudiet. Det sier mye om hvor lite viktig man synes sykdommen er. Ingen er spesialister innen sykdommen i Norge. Veldig rart når man vet at det er ganske mange som blir rammet av sykdommen. De fleste får lymfødem etter sykdom som har krevd operasjon, men noen er også født med sykdommen. Lymfødem skyldes ofte for dårlig transport av væskeoverskuddet i vevsvæsken. Når væsken blir liggende uten å bli transportert, så dannes ødemet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg ble alvorlig syk i 2002. Jeg fikk kreftdiagnose uten fare for spredning, men en aggressiv type. Det hastet å bli operert, så kun kort tid etterpå ble jeg operert på Radiumhospitalet i Oslo. Akkurat som da jeg tok ut separasjonen, så stod jeg sterkt gjennom krisen. Etter siste kontroll, 5 år etter jeg ble operert, så gråt jeg skikkelig for første gang. Kroppen hadde vært i forsvar i 5 år. Når skuldrene kunne senkes, og jeg kunne puste normalt, vite at jeg var frisk, da gråt jeg, og det i strie strømmer.

Når jeg mange ganger har skrevet at beina mine er som tømmerstokker, så tror nok mange at jeg setter det på spissen, men jeg gjør ikke det. Beina mine er som tømmerstokker. I tillegg har leggene mine vært harde som fy, men med god massasje, og drenasje, med bruk av kompresjon, og med god pleie, så er huden blitt mye bedre. Roseninfeksjoner har jeg hatt i bøtter og spann pga ødemet. Etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart å akseptere. Skal store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Absolutt ikke. Jeg har tunge dager hvor jeg er forbanna fordi ingen fortalte meg at lymfødem kunne være en senskade etter kreft, men man kan ikke skru tiden tilbake, så dag for dag, så måtte jeg jobbe med å akseptere, og om jeg ikke alltid aksepterer 100%, så synes jeg at jeg har klart det veldig fint likevel.

Det er ikke bare ” tjukke ” mennesker som har lymfødem. Slanke kvinner, barn, ungdom kan bli rammet. Mange menn blir også rammet av lymfødem. Veldig mange av dem etter prostatakreft.  Det er ikke bare eldre som får lymfødem slik en leser fikk fortalt av sin lege, og det er heller ikke kun de av oss som har hatt kreft som utvikler lymfødem. Det er skremmende hvor lite legestanden vet. Det trengs virkelig økt kompetanse, og i morgen vil det settes fokus på dette. Det er heller ikke kun i beina man kan få lymfødem. Det er nok mest vanlig at ødemet oppstår i armer og bein, men det kan også oppstå i ansikt, hals, ytre kjønnsorganer, rygg eller mage.

Selv om vi har en vei å gå for å øke informasjonen om lymfødem, så er vi utrolig heldige her i Norge. Her får vi den hjelpen vi trenger. Vi får dekket kompresjonsplagg, og andre hjelpemidler som vi trenger. Vi har også spesialutdannede fysioterapeuter som kan gi oss lymfedrenasje. Det er definitivt ikke nok fysioterapeuter som har tatt denne tilleggsutdannelsen, så man må absolutt jobbe med å få utdannet flere, men vi har et godt behandlingstilbud. Det er veldig mange land som ikke har et slikt tilbud som det vi har. Vi trenger ikke gå lengre enn til noen av våre nordiske naboland. Så heldige, det er vi.

Jeg har en blanding av både lipødem, og lymfødem, kalt lipolymfødem. Det har tatt meg LANG tid å akseptere sykdommen, og at dette er en del av meg. Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, men jeg blir lei av de, og da kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… men når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp veldig fort. Da er det faktisk en helt nydelig følelse å ta på seg kompresjonsstrømpene igjen.  Om nettene sover jeg med nattstrømper, og det høres nok ubehagelig ut, men det er akkurat det motsatte : nattstrømpene er behagelige, og gode å ha på seg. En gang i uken får jeg lymfedrenasje, en behandling som betyr mye for meg, og ikke minst for beina mine.  Jeg føler meg utrolig heldig som bor her jeg bor, og som kan få ett slikt flott tilbud som igjen kan lette min hverdag.

Hverdagen med lipødem/lymfeødem kan være utfordrende i blant. Jeg føler likevel jeg har vunnet kampen om å akseptere. Men når dagene er tunge, så prøver jeg  å tenke på hvor heldig jeg faktisk er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv selv om jeg har tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile.

Lurer du på hva symptomene på lymfødem er?

Kjenner du igjen en del av symptomene, enten på deg selv, eller noen nær deg, prat med fastlegen, eller ta kontakt med en fysioteraput med spesialkompetanse.

I morgen, på Verdens Lymfødemdag, og i hele mars måned, så settes det viktig fokus på en sykdom som kan ramme mange. Her i Norge må fokuset være på kunnskap, og at viktig informasjon om lymfødem blir gitt av helsepersonell til pasientene. Vi må også få flere spesialutdannede fysioterapeuter.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.

Det er snart to år siden jeg skrev på bloggen min om intensivsykepleieres holdninger til å pleie overvektige pasienter. Intensivsykepleiere som kviet seg for å pleie oss overvektige. Jeg husker at jeg etter blogginnlegget fikk masse tilbakemeldinger fra dere som følger bloggen, og som har opplevd akkurat de samme negative tingene som også jeg har opplevd i helsevesenet. Det er så uendelig trist, og det er en stor skam at overvektige blir behandlet så dårlig i norsk helsevesen. Det er en stor skam at pleiere, og leger mener at vi overvektige ikke skal ha rett til samme behandling som alle andre. Det er jo nesten ikke til å tro at personer som skal ta vare på andre mennesker har slike holdninger. Er det et sted man burde møte forståelse, medmenneskelighet og respekt, så er det jo nettopp i helsevesenet. Det er trist at personer som skal vise omsorg ,respekt og empati ikke mestrer en av de viktigste oppgavene de har. I helsevesenet burde man faktisk ikke være så enkle at man står for de samme holdningene som man finner hos så mange andre i samfunnet. I helsevesenet burde man vite at ikke all sykdom og helsemessige utfordringer skyldes overvekten. Man kan faktisk bli syke, og få utfordringer av helt andre grunner også enn vekten vår.

Stigmatisering av overvektige, det er et virkelig stort problem i samfunnet vårt. Den dårlige behandlingen som finnes i helsevesenet, den finnes også mange andre steder. Den finnes også hos arbeidsgivere som skal ansatte nye folk. Studier viser at arbeidsgivere har en tendens til å velge bort tjukke mennesker ved ansettelser. Erting og mobbing for å være tjukk er en av de få tingene som man fortsatt ser gjennom fingrene på. Stigmatisering og mobbing finnes også i stort omfang i sosiale medier.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hvorfor er det sånn, og vil man noen gang få bort all stigmatiseringen. Til det siste punktet vil jeg si nei. Man vil aldri få dette helt bort, men man må jobbe for å sette fokus i håp om at vi kan få positive endringer. Det er så viktig at man snakker om dette. Det må en holdningsendring til både i norsk helsevesen, i næringslivet og i samfunnet generelt. Vi overvektige skal som alle andre føle oss trygge på at vi alltid får den behandlingen vi skal ha, og at vi blir behandlet med respekt og forståelse. Hvorfor blir vi sett på som dårligere mennesker. I følge pleiere er vi selv skyld i den overvekten vi bærer. Er det mulig? Når ble teamet overvekt så enkelt?

For en stund siden så var jeg en av to som var i møte med Kristiansand Kommune i håp om at kommunen ville sitte ned med oss for å diskutere hva som skal til for at overvektige kan få en bedre hverdag. Vi ble veldig godt mottatt av varaordføreren i byen, og han gjorde en jobb for å trekke i en del tråder i håp om å få til noe. Jeg ønsker jo et helhetlig tilbud til overvektige i kommunen hvor man bor for å slippe å operere, og for å slippe å reise bort på diverse opphold. Det er mange pasientgrupper som får et slikt tilbud, men overvektige har ikke samme tilbud enda vi vet at fedmeproblematikken øker. Hvorfor kan ikke da overvektige få et helhetlig tilbud på lik linke med så mange andre pasienter? Det skrikes om at vi må gjøre noe med den økende fedmeproblematikken, men hva gjør man i foruten å skrike om at noe må gjøres?

I Kristiansand Kommune så ville ikke helseavdelingen snakke med oss. De hadde ikke tid, og ikke penger. Ingen stor overraskelse akkurat . Det er sikkert like mye snakk og lite handling her i kommunen som i andre kommuner, og som det er hos helsepolitikere. Men, noe positivt har kommet ut av vår henvendelse til kommunen. Sammen med vedkommende som har ansvar for likestilling og inkludering i kommunen, så skal vi nå prøve å sette fokus. Hvordan er det å være overvektig i samfunnet? Hvordan opplever vi stigmatiseringen ? Hvor er det skoen trykker, og hva trenger vi for å få en bedre hverdag? Dette kan ikke vi alene fortelle, så jeg håper mange vil være med å være å fortelle om deres opplevelser når vi starter arbeidet. Vi håper å få høre mange stemmer, og mange historier.

Jeg er spent på hva vi kan få til, for at dette er et viktig arbeid, det er det ingen tvil om. At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  At alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. For mange er dette historier som har preget livene på en vond måte. Det handler om at mennesker ikke er kropp. Det handler om å akseptere.

Jeg vil til slutt legge til at det heldigvis også er engler i norsk helsevesen. Personer som setter deres ære i å behandle alle mennesker med respekt, faglighet og ikke minst god omsorg. Heldigvis har jeg møtt de også både blant pleier og leger. Den største engelen jeg noen gang har møtt var en lege ved kvinneavdelingen på Sørlandet Sykehus. Er evig takknemlig for at det var nettopp han jeg møtte da jeg ble kreftsyk for de årene tilbake. For en lege, og for et menneske. Hans fokus var på å få meg frisk, og nevnte aldri vekten min med et ord. Også når jeg ble operert for nyrestein i april i fjor, så møtte jeg engler i grønt og hvitt. Så alt er ikke mørkt, verken i helsevesenet, næringslivet eller i samfunnet generelt, men vi har likevel en STOR jobb å gjøre.

Nyt lørdagen. Jeg har hatt ei god kondisjonsøkt på treningssenteret. Resten av dagen blir det litt diverse, men mye av lørdagen går nok til Fiken, kvitteringer og regnskap. Vi blogges i morgen.