Utfordringer og mestringsfølelse

Reklame | Gozzip og Studio

Det er nydelige, varme dager i store deler av landet for tiden. Gårsdagen var en skikkelig sommerdag her i Kristiansand. Eller en skikkelig smeigedag som vi Kristiansandere sier. Dagen i går ble en dag hvor jeg kunne sette et par fine kryss i taket, og det gir en veldig god følelse. Det var en dag hvor jeg kjente på mestringsfølelsen, og en dag hvor jeg også tråkket litt utenfor komfortsonen. Det føles godt å kjenne på begge deler.

I august måned, så er det to år siden jeg tok ut separasjon, og ble alene. Tiden flyr. At det har gått to år snart, det er nesten ikke til å tro. Det har vært to år som startet med en skikkelig storm med orkan i kastene, to år hvor jeg lukket en dør, og åpnet en ny, spennende dør. To år hvor jeg har fått den fineste gaven jeg kunne ha fått – nemlig to nydelige barnebarn.To år hvor jeg i dag føler på en utrolig god følelse fordi jeg tok et riktig valg, og den gode følelsen på at jeg er på en utrolig god plass i livet. Jeg kjenner på stolthet, trygghet og lykke.

Som singel, og huseier, så har jeg mye å holde styr på, og på denne tiden, så er det masse å gjøre ute. Mye av dette utearbeidet, det har jeg ikke gjort før, men jeg tar fatt på oppgavene, og kjenner at mye av dette faktisk er veldig ålreit å holde på med. Jeg har stor terrasse som skal holdes fin. Jeg har ikke stor plen, men akkurat passe stor. En plen med syrinbusker, jasmin, klokkebusker, plommetre og flere bed med ulike blomster. Plenen, den er jeg veldig opptatt av at skal være så grønn og fin som mulig, så jeg gjødsler, vanner og steller den. Den så noe trist ut for en mnd siden, men nå, nå er den blitt veldig fin. Kjenner jeg er litt stolt. Jeg som vel aldri har hatt de grønneste fingrene, jeg begynner å bli glad i hage og hagearbeid. Huset er stort, og det har blitt vasket i år som alle år før. Heldigvis slipper jeg å male det på et par år. Har et par vinduer som jeg skal male. Jeg har aldri gjort det før, men som Pippi, så skal jeg klare det også. Jeg har et laaangt gjerde som skal vaskes i år som alle andre år. Mye har jeg krysset av på listen over arbeid utført, endel gjenstår.

Terrassen min er på ca 100 kvm, og i går var det å finne frem beis og utstyr. Grugledet meg, men ei venninne som jobber på Jernia hadde introdusert meg for et helt nytt beisesett. Med dette skulle beisingen gå som en drøm, og det gjorde det virkelig også. I går beiset jeg en del av terrassen, og i dag skal jeg ta de resterende 70%. Det er ganske fint å si at jeg koste meg der jeg gikk og beiset, og fargen, den var jeg også veldig fornøyd med. I går gikk jeg på med godt mot, og med Pippis kloke ord i hodet. Da jeg var ferdig, så kjente jeg på mestring og stolthet. Mestring fordi jeg fikk til noe jeg ikke hadde gjort før, og stolthet fordi resultatet ble veldig bra.

Det var en varm dag i går, og for meg, så byr også varme dager på noen utfordringer. Det har jeg nok skrevet om på bloggen tidligere også. En av sommerens store utfordringer for meg er bukser. Mens andre tar på seg kortbukser, eller capribukser, så går jeg i langbukser. Det gjør jeg året gjennom. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg ikke føler meg vel med å vise verken legger, eller kompresjon. Jeg digger når flere, og flere lymfedamer er kommet til at de skal være som de er, og da skal de jaggu vise kompresjonen også. Stadig flere, og flere tar på seg korte bukser, kjoler, og skjørt, men jeg tror det vil ta noe tid å komme dit for meg, om jeg i det hele tatt kommer dit. Dette har igjen med følelsen av velvære å gjøre. Jeg skal føle meg vel, og føler jeg meg ikke vel, så bruker jeg bare masse tid, og energi på å gå rundt å føle på ting jeg ikke gidder å bruke tid på, ting som ikke er verdt å bruke masse tid på. Hjemme på terrassen er det annerledes. Der kan jeg finne frem ei kortere bukse, og enten kaste kompresjonen, eller ha den på.  Det er jo godt å kjenne varmen på huden i blant. Jeg har absolutt ikke alltid gjort det hjemme heller, men der har det heldigvis skjedd en liten endring. Så når andre går over til kortere lengde på buksene, så er det ikke fordi jeg har tatt feil av årstiden at jeg går i langbukser. Heldigvis finnes det bukser som er tilpasset sommeren, men klart det blir noe varmt i blant når man i tillegg må gå med kompresjon.

I går tråkket jeg litt utenfor komfortsonen min, og jeg kjenner at jeg tar disse bittesmå skrittene, og det føles veldig godt. Jeg startet dagen med langbukser og kompresjon. Kompresjonen min er lårstrømper i klasse 3, så det er litt tykkelse på den kompresjonen gitt. Ingen tvil om at jeg merker at jeg har den på når varmen er her. Lårstrømpene kunne jo ha vært sexy stay ups, de har lengden, men det er ikke så mye sexy rundt akkurat disse her altså 🙂 Så i går fant jeg ut at jeg skulle bytte litt klær når jeg skulle til å beise terrassen. Det ble en sommerkjole sammen med kompresjonen. Jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å dra på bytur med en sommerkjole som går rett under knærne sammen med de flotte lårstrømpene, men kanskje blir det noe mer kjole denne sommeren. Jeg har jo noen kjoler, og alle de er lange. Det er nok en vanesak det å gå med kjole, og det å føle seg vel i kjole, så nå får vi se om de små skrittene blir større i løpet av sommeren…men hjemme på terrassen da blir det mindre klær i sommer.

Utfordringer har vi alle sammen på ulike plan. Målet må være å løse utfordringene på best mulig måte for oss selv. Her er det jeg som står i fokus, det er jeg som skal føle det bra. Utfordringer er til for å løses heter det, i alle fall gjelder det veldig mye av det vi står ovenfor i hverdagen. Sommeren skal nytes selv om jeg ikke skal ligge midt i klynga på stranda iført min fine badedrakt.Kanskje skal jeg se om jeg kan finne en halvlang bukse som jeg kan sprade rundt i her hjemme i sommer…

Til slutt i dag, så har jeg lyst til å vise dere litt bilder fra et veldig hyggelig besøk som jeg hadde denne uken. Jeg er så heldig at jeg treffer så mye flotte mennesker både gjennom bloggen, gjennom ledervervet i NLLF og jobben jeg hadde i Radio Metro. Denne uken hadde jeg besøk av Tabita Tokehøj. Tabita er selger i Norge for klesmerkene Gozzip og Studio. Jeg liker begge merkene veldig godt. For endel år siden, så kjøpte jeg mye fra Gozzip, men så ble det plutselig ingen butikker i nærheten som solgte merket, men nå er Gozzip for fullt på vei tilbake til norske butikker.

Tabita var på Sørlandet denne uken, og tok turen innom meg for å vise julekolleksjonen fra Gozzip og Studio. Dette er klær som vil være i butikkene i oktober. Det er utrolig spennende å få se kolleksjoner som kommer. Fint og kunne se og kjenne på klær. Prøve de på. Fant absolutt noen store favoritter i kolleksjonene, så nå er det bare å glede seg til oktober. Jeg gleder meg også til å vise endel av disse plaggene på bloggen når høsten kommer. Kos dere med bildene, og er det noe du lurer på, så spør i vei 🙂

 

Jeg skal ta på meg arbeidstøy, finne beis og beiseutstyr og ta resten av terrassen før solen tar den denne delen av terrassen.

Ha en nydelig 1.pinsedag!

Neste sommer

Reklame | Alexis Mote

Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Jeg burde hatt medalje i selvplaging. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel om sommeren!

Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor vel jeg følte meg! En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

At målet om neste sommer var reellt, det var det. Ønsket vare sterkt. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også… trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte aldri meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang? Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

 

 

Man føler nok mange ganger at man går et skritt frem, og 10 tilbake, og sånn vil det være i en endringsprosess. Det viktige er da å finne ut hvorfor man går tilbake, og så gå videre. Det er ikke alltid lett å komme tilbake på riktig spor, men det er fullt mulig. Jeg tror mye ligger i det å akseptere at man tar feil valg i blant. Små skritt er så viktig. Tenkt hvor mange år vi har brukt på å være stygge med kroppen vår. Da sier det seg selv at det vil ta tid å få kroppen til å spille på samme lag igjen også. Vi skal oppnå for mye på altfor kort tid, målene er for høye, og da faller man så innmari stygt. Jeg har lært meg å bruke tid, og jeg har lært at avsporing er helt greit, så lenge jeg kommer fort inn igjen på sporet som skal føre meg dit jeg ønsker.

Jeg har slitt mye med hodet den siste tiden. Jeg føler at jeg går tilbake, og ikke frem. Jeg har slitt med en helt vanvittig vond hæl, men jeg har faktisk vært flink i forhold til å komme meg ut å gå gode turer. Jeg er ikke der jeg ønsker, men jeg er på vei. Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, og så er det jeg som selv bestemmer hvor fort den skal komme. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Jeg feiler mye underveis, og sommeren er en utfordring, eller sommeren er en stor utfordring. Nå er det viktig at jeg ikke lar styggen på ryggen fortelle meg at jeg er tilbake i gamle spor, og det er viktig at jeg ikke selv tror at jeg er i ferd med å ødelegge det jeg har oppnådd. Jeg er redd for å komme dit, og jeg kjenner på et voldsomt tankekjør veldig ofte. Jeg har ikke fått noe treningsforbud annet enn de to første dagene etter behandlingen. Jeg må selv bare kjenne etter hva som gjør vondt, og la smerten bestemme. Jeg kan ikke skylde på vond hæl. Den er virkelig vond, men som fysioteraputen sa, så er det like ” farlig” at jeg ikke er i aktivitet. En vond achilles og en svært betent fot kan fort bli en unnskyldning for ikke å trene, og dit må jeg bare ikke komme.

I dag skinner solen så flott her i Kristiansand. Det blir en varm, fantastisk dag. Jeg skal ta vare på den betente foten, og småpusle litt. Det fikk jeg lov til. Varme dager er en utfordring for meg, spesielt med tanke på kompresjonen jeg må gå med. Lårstrømper i kompresjonsklasse 3, det skal jeg love deg er veldig, veldig varmt når sommeren er her. Jeg venter nå på lårstrømper uten fot sånn at jeg kan få på meg sandaler. Det hjelper jo litt å få luftet tærne når solen skinner, og temperaturene stiger.

Er du på jakt etter nye sommerklær, så husk at du alltid får 10% på klær jeg blogger om fra Alexis Mote. Den flotte, rosa sommertoppen jeg har på meg på bildet her, den finner du bla i nettbutikken til Alexis. Luftig og deilig på varmesommerdager. Klikk deg inn på lenken her, så ser du hvilke klær jeg har blogget om : https://www.alexismote.no/collections/heidi-rosander

Oppgi koden HEIDIROS når du bestiller, og du vil da få 10%

Ha en nydelig lørdag.

Fortjener ikke jeg samme behandling som alle andre?

For et par uker siden, så skrev jeg om intensivsykepleieres holdninger til å pleie overvektige pasienter. Intensivsykepleiere som kviet seg for å pleie oss overvektige. Etter blogginnlegget fikk jeg masse tilbakemeldinger fra dere som følger bloggen, og som har opplevd akkurat de samme negative tingene som også jeg har opplevd i helsevesenet. Det er trist, og det er en skam. Det er virkelig en stor skam at pleiere, og leger mener at vi overvektige ikke skal ha rett til samme behandling som alle andre. Det er jo nesten ikke til å tro at personer som skal ta vare på andre mennesker har slike holdninger. Er det et sted man burde møte forstålese, medmenneskelighet og respekt, så er det jo nettopp i helsevesenet. Det er trist at personer som skal vise omsorg ,respekt og empati ikke mestrer en av de viktigste oppgavene de har. I helsevesenet burde man faktisk ikke være så enkle at man står for de samme holdningene som man finner hos så mange andre i samfunnet. I helsevesenet burde man vite at ikke all sykdom og helsemessige utfordringer skyldes overvekten. Man kan faktisk bli syke, og få utfordringer av helt andre grunner enn vekten vår.

Natasja Robstad er universitetslektor på Institutt for helse- og sykepleievitenskap på Universitetet i Agder. Robstad tok nylig doktorgrad på intensivsykepleieres holdninger til intensivpasienter med fedme.Intensivsykepleiere som har spesialutdannelse til å pleie kritisk syke pasienter, de deler de samme holdningene til personer med fedme som annet helsepersonell og samfunnet generelt, viser doktorgradsarbeidet til Robstad. At intensivsykepleierne har så negative holdninger til overvektige pasienter, det er utrolig trist å lese, men det er dessverre ikke overraskende. Det er nettopp sånn veldig mange overvektige opplever helsevesenet generelt. At de tyngste pasientene kan være utfordrende å pleie når vekten er høy, akkurat det kan jeg se, men man møter da utfordringer på mange plan som ansatt i helsevesenet. Om man må være to for å hjelpe en pasient i noen minutter, så gjelder garantert det også andre enn kun overvektige, så her dreier det seg om andre ting enn kun pleiedelen. Her er det de negative holdningene som skinner igjennom.

NRK Sørlandet satte nylig fokus på denne saken. Saken ble publisert på nettsidene deres.Jeg er glad for at jeg fikk lov til å være en stemme i denne saken. Dette er en sak som bør få stor fokus. Det er så viktig at man snakker om dette. Det må en holdningsendring til i norsk helsevesen. Overvektige pasienter skal som alle andre pasienter føle seg trygge på at de alltid får den behandlingen de skal ha, og at de blir behandlet med respekt og forståelse. Overvektige pasienter blir oppfattet som mer late og med mindre viljestyrke enn normalvektige. Vi blir sett på som dårligere mennesker. I følge pleierne er vi selv skyld i den overvekten vi bærer. Er det mulig? Når ble teamet overvekt så enkelt?

I reportasjen til NRK, så fikk jeg snakke litt om egne erfaringer rundt dette. Jeg har kjent på dette flere ganger både fra leger og pleiere, men tøffest var det å oppleve dette på Radiumhospitalet da jeg ble operert der tilbake i 2002, men jeg har også opplevd dette veldig på kroppen fra en overlege ved Arendal Sykehus. Jeg tror leger og pleiere må på skolebenken igjen. De må lære mer om årsaker til overvekt, og de må virkelig lære å behandle pasienter med respekt.

Jeg legger i dag ut reportasjen som NRK lagde, og den kan dere lese her : https://www.nrk.no/sorlandet/sykepleiere-kvier-seg-for-a-pleie-overvektige-1.15009314

At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  At alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Hva med å se årsakene? Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. Historier som har preget livene på en vond måte. For mange overvektige så har mat vært en måte å glemme alt det vonde på. Det har vært en bitteliten glede, en bitteliten redning i et bittelite øyeblikk. Nå er det faktisk på tide at helsevesenet, og samfunnet generelt slutter å stemple oss som dumme, late og dårlige mennesker. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det er helt greit å snakke ned.

Endel av de som kom med tilbakemelding på blogginnlegget var personer som selv jobber i helsevesenet, og det gjør så godt å lese deres meninger om det som skjer på arbeidsplassene deres. Mange av de bekrefter det studien sier, og de var også veldig klare på at slike mennesker ikke passer inn i jobben de har. Mange av de bekrefter at dette som kommer frem i studien ikke er en hemmelighet. Det er så godt å lese at så mange av dere som jobber i norsk helsevesen setter deres ære i å behandle alle mennesker med respekt, faglighet og ikke minst god omsorg. Heldigvis er det mange engler også i helsevesenet. Heldigvis har jeg møtt de også både blant pleier og leger. Den største engelen jeg noen gang har møtt er faktisk en lege ved kvinneavdelingen på Sørlandet Sykehus. Er evig takknemlig for at det var nettopp han jeg møtte da jeg ble kreftsyk for de årene tilbake.

Man skal ikke ta alle under en kam, men samtidig så er det så viktig at dette får stor fokus. Det er over 200 intensivsykepleier som har uttalt seg i denne undersøkelsen, og disse er fra 16 ulike intensivavdelinger i Norge. Robstad selv ble veldig overrasket over det som kom frem, så nå bør holdningsendringer få et stort, og viktig fokus i norsk helsevesen. Alle fortjener å bli behandlet med respekt, også vi overvektige.

En vår og en sommer

Reklame | Alexis Mote

Jeg er nok ikke alene om å ha lengtet til den gode, trygge og ordinære hverdagen. A4 livet. Rutinene. De trygge rammene. Friheten til å lage dagene slik man selv ønsker. Friheten til å gjøre det man vil når man vil. Besøke de man vil. Plutselig ble hverdagen helt annerledes. Vi kjente på en usikkerhet. Vi hadde så mange spørsmål som vi ønsket svar på. Ingen kunne gi svarene man ønsket, men vi visste at det var en dugnad alle må delta i. Vi måtte gjøre slik myndighetene sa, og vi måtte stole på at dette var det som skulle til for å få tilbake den hverdagen vi alle lengtet etter. Vi mistet ikke håpet, og vi mistet ikke troen på at hverdagen ville komme tilbake. Vi vil igjen nyte dagene slik vi gjorde. Vi vil igjen sitte på trappa og nyte morgensolen, og vite at man kan fylle dagen med akkurat det man vil.

Samfunnet åpnes mer og mer. Det føles godt å kunne treffe flere mennesker, være sammen med flere, gjøre mer. Samtidig så kjenner jeg veldig på at jeg håper at man fortsatt holder igjen på noe som feks grensene. Det er ingen krise om man ikke kan reise til Spania i sommer, eller Hellas, eller andre land utenfor Norden. Det er forhåpentligvis snakk om en sommer, og denne sommeren går det helt fint at vi tilbringer i eget land. Vi har så mange flotte muligheter i eget land, og man trenger heller ikke reise langt for å få flotte opplevelser. Jeg blir noe skeptisk når Sørlandssenteret en fredag formiddag er så fullt at ikke en parkeringsplass er å oppdrive. Har vi glemt noe?

Butikkene har åpnet igjen, og det har vært veldig tøffe tak for veldig mange, også for stormotebutikkene. Jeg håper vi alle gjør vårt for å støtte opp om også disse butikkene. De er så viktige for oss. Nå er jo også våren her, og snart sommeren, og det er kanskje på tide å fylle opp garderoben med nye plagg. Det har jeg gjort, og jeg har tenkt å vise noen av de i dag. Klær betyr masse for meg. Det å føle meg vel, det å føle meg fin, det er viktig. Det å kunne kle på seg plagg som får en til å smile, og kjenne på den gode følelsen, det er viktig for meg.

I dag vil jeg bla vise to flotte sommertopper. Toppene er fra DNY, og er kjøpt hos Alexis Mote. Disse toppene sier Sommer med stor S. Toppen er oversized, så dette er en topp som skal være romslig. Jeg var veldig spent på om jeg ville være fortrolig med en oversized topp. Jeg er nok alltid redd for å føle meg mye større enn jeg er. Her ble jeg positivt overrasket. Denne toppen likte jeg veldig godt! En perfekt overdel til sommeren. Luftig og lett med gode armer. I og med at toppen er oversized, så satset jeg på str. 42/48, og det var det riktige valget. Fortsatt romslig, men hadde jeg valgt størrelsen større, så hadde jeg nok hatt teltfølelsen. Det hadde blitt for stort, så her må man kjenne på hva man liker. Denne flotte toppen er i flere farger. Jeg valgte rosa, og grønn, to utrolig flotte farger som jeg likte utrolig godt. Overdelen kan man også få i gult. Disse toppene har også en veldig god pris. Du finner den grønne her : https://www.alexismote.no/products/4824558-dny-bluse-shira-gronn?_pos=2&_sid=d8916a007&_ss=r

og den rosa finner du her : https://www.alexismote.no/products/4824556-dny-bluse-shira-rosa?_pos=3&_sid=d8916a007&_ss=r

Tidligere har jeg blogget om noen fantastiske lintopper fra DNY. Vel, jeg sier topper, men i nettbutikken til Alexis, så heter de kjoler…men jeg bruker de som tunika. De er så utrolig gode å ha på, og fargene er flotte. Jeg bor nærmest i de til tider. I går hadde jeg på meg den grå til en tøff bomberjakke. Nå har Alexis fått inn nye fra DNY. Denne gangen ikke ensfarget, men med blomster. Fortsatt heter de kjole, men til meg som er 178 høy, så er de fine som tunika. Linkjolen heter Dana, og finnes i denne blå som jeg viser, og den finnes også i grønn. Lekre! Og så utrolig gode å ha på seg. Jeg kjøpte denne i 50/52. Jeg er ikke superglad i å stryke, men det gjør meg ikke noe å stryke disse, spesielt fordi jeg har en kjekk liten steamer, og da er det jo bare moro. Har du ikke steamer, så bør det stå på ønskelisten din. Den lekre linkjolen fra DNY, den finner du her : https://www.alexismote.no/collections/dny/products/4846085-dny-linkjole-dana-bla 

Til den blå toppen, så har jeg på bildet brukt den røde skinnjakken fra NO.1 BY OX. Skinnjakkene fra danske NO.1 BY OX er fantastiske! Utrolig god passform, og så gode å ha på seg. Man har sikkert ulike erfaringer med skinnjakker. Dette er de beste skinnjakkene jeg har hatt! Du finner den røde skinnjakken her : https://www.alexismote.no/collections/no-1-by-ox/products/4571210

Som dere vet, så elsker jeg smykker. Jeg bytter på å bruke korte og lange smykker. Alt kommer an på hva som passer best til antrekket, og spesielt da overdelen. I dag må du sjekke ut det flotte smykket jeg har på meg til den rosa overdelen. Er ikke det lekkert? Smykket er fra Boheme, og i tillegg til å designe mye stilige klær, så designer også Boheme endel stilige smykker, bla det jeg viser i dag. Et smykke gjør mye med et antrekk, og dette smykket kjøpt hos Alexis Mote, det kommer jeg til å bruke mye.

Husk at alle klær jeg blogger om fra Alexis Mote, deriblant dagens klær, de får du 10% på dersom du bruker koden HEIDIROS. Du finner alle klærne jeg har blogget om her : https://www.alexismote.no/collections/heidi-rosander

 

Ha en nydelig lørdag kjære leser.

Gratulerer med dagen, kjære lesere

Gratulerer med dagen, kjære lesere!

Dette blir en annerledes 17.mai. Mye av det vi har vært vant til, og mange av tradisjonene, de blir ikke som det pleier å være. Likevel er jeg sikker på at det blir en flott nasjonaldag. Selv om det ikke blir skoletog, borgertog og de store menneskemengdene som vi er vant til. Det blir ikke skolearrangementer, men jeg tror likevel det vil bli en flott dag hvor man er sammen på en helt annen måte enn vi kanskje har vært før. Familie og venner vil stå i fokus, samholdet vil være viktig i dag.

Det var rart å våkne noe senere enn vanlig på en 17.mai. Jeg har alltid vært veldig tidlig oppe selv om datteren min har vært ute av redet i mange år, og hun ikke har gått i tog på mange år. Det har likevel alltid vært tradisjon å se skoletoget her i Kristiansand, og da må man være på plass før 09 for å få en god plass. Det er så fint å se alle de 17.mai kledde, og forventningsfulle barna som synger og stolt vaier med flaggene sine. Borgertoget har og vært en tradisjon for meg, 17.mai lunsjen på et spisested i byen, og ikke minst det å treffe så mange festkledde venner og bekjente på en rundtur i en festkledd by.

Flagget vaier i vinden utenfor huset mitt. Tidligere har jeg brukt noe tid på å planlegge antrekket til 17.mai. I år har jeg ennå ikke helt bestemt meg fordi jeg ikke skal så tidlig avgårde. Det er rart å ha så god tid en 17.mai morgen, men på en måte, så er det fint også. I år skal jeg ikke inn til sentrum. I år er skal jeg til min søster og svoger på grilling og kaker sammen med niese min og hennes samboer, og sammen med nevø og moren min. Jeg er sikker på at dette blir en veldig fin 17.mai. Familien er viktig for meg, og det å tilbringe noen timer sammen  med dem i dag, det blir veldig fint. Prinsene mine, de skal i år være i Arendal, men i morgen skal jeg besøke dem og foreldrene i den nye leiligheten deres. Det skal bli så fint å treffe dem igjen. Savner de veldig.

En bekjent av meg sa i går at dette kanskje blir den fineste 17.mai på lenge, og det utdypet hun med at hun i år slapp å stå opp grytidlig for å sørge for at barna fikk på seg festantrekket i tide, de slapp å la klokken bestemme, det var ikke en kamp mot klokken for å rekke å få barna i skoletoget, de slapp stresset med å rekke skolearrangementet…altså langt mindre stress, spesielt i starten av dagen. Jeg merker meg også at folk er så kreative i år. I år skal det være båtkortesje her i Kristiansand. Det kommer til å bli et flott syn på en så fin dag som det ser ut til å bli i dag. Familier lager til 17.mai fester med smittevernreglene i fokus. Naboer har gått sammen. Nabolag steller i stand rebusløp med bil, så feiring, det blir det utvilsomt over hele landet. Nasjonalfølelsen, den ligger så dypt i oss alle, og selv om det blir en annerledes nasjonaldag, så skal vi likevel feire grunnloven og det flotte landet som vi er så heldige å bo i. Selv i denne utfordrende tiden som vi har vært i, og fortsatt vil være i en god stund, så er vi så heldige som bor her vi bor. Vi bor i et land med så fine verdier, og et land hvor vi tar vare på hverandre. Annerledes blir det i dag, men jeg er sikker på at vi alle kommer til å sitte igjen med en følelse av at denne dagen blir innmari fin.

Nå skal jeg spise en god frokost, og nyte en stille morgen før jeg etterhvert skal markere dagen sammen med familie.

Ha en nydelig 17.mai alle dere flotte lesere! Neste helg er jeg tilbake med nye blogginnlegg. Sender digitale 17. mai klemmer til dere alle. Det betyr så mye for meg at nettopp du følger bloggen min.

God 17.mai!!

 

Et hode som ikke fungerer

En kropp som ikke helt fungerer som den skal, og negativt tankekjør, i perioder av livet vårt, så har vi sikkert alle sammen opplevd dette. Vi blir fortere slitne og det å komme seg ut døren for aktivitet , det kan ofte være et ork. Det kan være mange årsaker til at vi har disse periodene, men at det er tungt når dagene er slik, det er det ingen tvil om. Jeg har det sånn for tiden, og så kan jeg skylde på både korona, og at jeg har mistet en jobb jeg er så uendelig glad i. Jeg kan skylde på at lymfebeina utfordrer meg veldig for tiden, og jeg kan skylde på at både jernviljen og stålviljen rett og slett har gjemt seg på et veldig lurt sted…såpass lurt at jeg ikke helt vet hvor verken den ene eller den andre befinner seg. Når alt kommer til alt, så kan jeg kun skylde på meg selv. Uansett hvordan man vrir og vender på alt dette, så er det jeg som tillater at jeg kjenner på utfordrende dager. Det er jeg som tillater meg selv å nedprioritere trening og aktivitet, og da må man liksom ta konsekvensene av det.

Jeg har mange baller i luften. Selv om jeg er permittert fra min faste jobb, og etterhvert mister den,  så jobber jeg med flere prosjekter. Så det er mye som skal inn i min hverdag. Jeg kjenner at jeg nok ikke er så strukturert som jeg var tidligere, og det gjør nok stressnivået høyere enn det hadde trengt å være. Når det hoper seg opp i hodet mitt, så kjenner jo jeg også på at dagene kan bli utfordrende til tider. Det er aldri positivt å ha så mange ting å jobbe med at det føles som om luften i perioder går helt ut av en.

Jeg har heldigvis ikke kjent på det å være deprimert, og jeg har ikke kjent på det å møte veggen, men det er klart at jeg absolutt har kjent på at jeg kanskje ikke har vært så langt unna verken det ene eller andre. Treningen er det som hjelper meg godt når dagene er utfordrende. Da klarer jeg å fylle på med litt energi, og jeg klarer å kjenne på de gode følelsene. Jeg tror jeg er bevisst på hvordan jeg har det, og hvordan jeg kjenner meg. Jeg vet ikke, for jeg har jo aldri vært på de tøffe stedene, men jeg tror kan klare å ta eventuelle signaler om de skulle dukke opp. Men treningen, der sliter jeg etter at treningssenteret stengte. Treningsstudioet var så viktig for meg og min trening. Med stengt treningssenter, så sliter jeg veldig. Jeg vet at jeg har mange muligheter likevel, men jeg har ikke kommet meg inn i de gode treningsrutinene som jeg hadde.

Jeg er skuffet over meg selv. Veldig skuffet. Jeg var på en veldig god vei, og så klarer jeg ikke å sparke meg selv bak for å fortsette på denne gode veien. Hva skjer, og hvorfor skal ting som var en veldig viktig del av hverdagen min bli så utfordrende plutselig? Kroppen fungerer bedre når jeg trener, psyken er veldig god når jeg trener og lymfebeina har det mye bedre når jeg trener. Hele kroppen har det bedre, og hodet fungerer optimalt…så hvorfor er trening blitt en utfordring?

Denne uken leste jeg en veldig interessant artikkel. Den handlet om fysisk aktivitet i behandling av mild depresjon. I dag behandles de aller fleste deprimerte med medikamenter selv om mange studier viser at fysisk aktivitet har en positiv effekt både for å hindre at depresjon oppstår og i behandlingen av depresjon. Ole Petter Hjelle er lege og hjerneforsker, og har skrevet bok om dette. Han uttaler at rundt 20 % av alle kvinner og 10 % av alle menn vil få en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Og at hyppigheten er økende. Hjelle skriver i boken sin at det er mange årsaker til at fysisk aktivitet som behandling er å foretrekke fremfor piller. For det første er det en rekke bivirkninger av en medikamentell behandling. For det andre viser studier at fysisk aktivitet har en bedre langtidsvirkning enn piller ved lett til moderat depresjon. Kommer man i gang med fysisk aktivitet, så kjenner man på opplevelsen av å ta tak i eget liv, man opplever mestringsfølelse og det endrer hele selvbildet vårt.

Studier viser at det er utrolig lite som skal til for å forebygge tunge perioder. Vi snakker om så lite som en times aktivitet i uken. Feks en times gåtur. Klarer man 30 minutters aktivitet tre ganger i uken, så har det utrolig mye å si for psyken vår, og forebygging av tunge perioder. Ole Petter Hjelle har tre gode tips for å klare å hode seg fysisk aktiv : 1. Ha realistiske mål   2. Finn noen å trene sammen med   3. Finn en aktivitet som du liker, og som kroppen din tåler.

Dette med trening og fysisk aktivitet, det er sikkert et nyttårsforsett mange hadde da året gikk fra 2019 til 2020. Jeg har ikke nyttårsforsetter lengre, og det er fordi jeg aldri har kjent på og lykkes med forsettene mine. Når man ikke lykkes, så har iallefall jeg kjent på følelsen av og mislykkes. Jeg har mål, og måltavle, og det har fungert så mye bedre for meg. I går leste jeg en interessant artikkel som handlet om nettopp forsetter. Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg uttalte til NRK at det var bra med forsetter selv om man ikke klarte å gjennomføre de. Det er bedre å prøve enn og ikke forsøke mener han.

Forsettene våre er som oftest å trene mer, spise sunnere eller å gå ned i vekt. Dette er jo også forsetter som krever mye av oss. De krever som regel store endringer. Livsstilsendringer er det som krever mest innsats fra oss og er de forsettene som brytes oftest. For mange handler det om veldig store endringer i hverdagen. Jeg er nok der at punktet med å ha realistiske mål, det er det som har hjulpet meg gjennom mine endringer. Fra å ha hårete mål som jeg aldri klarte, så har jeg nå realistiske mål som jeg vet jeg kan oppnå. Hesselberg mener det blir feil å tenke at man har mislyktes selv om man ikke klarer målet man har satt seg. Han mener vi må tenke at vi er en erfaring rikere, noe som kan være nyttig neste gang. Psykologspesialisten mener de som prøver, tar et skritt frem, og at det kan ta oss til nye steder i livet. Står man helt stille, så  kommer man ingen vei. Hesselberg gir oss følgende råd : 1. Ha konkrete mål     2. Vær realistisk     3. Lag en plan     4. Hold det enkelt – gjør ikke flere ting samtidig     5. Gi deg selv belønning eller ” straff.”

Jeg må ned i kjelleren for å lete etter stålviljen min, og jernviljen min. Jeg tror det er i kjelleren de er begge to. Langt der nede, men det er ikke der jeg vil være. Jeg må komme meg ut, bli like aktiv som før. Jeg må slutte med all verdens unnskyldninger. Jeg må slutte å skuffe meg selv. Jeg vil trene, være aktiv, kjenne oppturene, mestringen, og ikke minst resultatene. Jeg vil kjenne kroppen fungerer som før, og jeg vil kjenne at hodet er på riktig plass. Jeg må igjen bli sjef i eget liv.

 

Den perfekte t-skjorten – her er den

Reklame | Sempre Piu

Det er en utfordring hvert eneste år, og jeg skjønner faktisk ikke at det bør være et problem. Hvorfor skal det være så vanskelig liksom?

 

Hva jeg snakker om? T-skjorter. T-skjorter og sommerlige overdeler med god armlengde. Vi som er en størrelse for store, vi orker ikke de t-skjortene eller overdelene med en armlengde som slutter nesten før den har begynt. De fleste av oss ønsker overdeler med en arm som dekker det vi ønsker å dekke. Så kan man jo si at det bare er flott å vise grevinneheng og løshud, og at det er en del av både liv, og alder, men jeg skal ikke vise noen noe som helst. Jeg vil dekke det til selv om løshuden vitner om at jeg har gått ned i vekt. Jeg er ikke komfortabel med å vise verken grevinnehenget, eller løshuden min. Det er nok mest løshud som henger og dingler så vakkert frem og tilbake.

Jeg bruker mye tid på å finne t-skjorter med en perfekt armlengde, for det er ikke lett å finne. For et par år siden, så fant jeg noen utrolig gode t-skjorter fra No Secret, og da kjøpte jeg de i alle fargene som fantes, og jeg bodde i de. Jeg har brukt masse tid på å finne t-skjorter og overdeler med den armlengden som jeg trenger for at jeg skal føle meg komfortabel, og jeg skjønner faktisk ikke at produsentene ikke kan plusse på noen cm på armlengden. Jeg vet mange butikker har gitt tilbakemeldinger til produsenter på nettopp dette, men likevel så må man lete med lupe for å finne den gode armlengden.

God armlengde er for meg, og veldig mange andre uhyre viktig. I tillegg må t-skjorten være god på lengde generelt, og den må sitte både godt, og fint på. Kvaliteten teller mye. Den må holde passformen også etter endel vask.Jeg liker jo de som er litt tunge i stoffet spesielt godt. De faller veldig fint, og sitter veldig fint på.

Denne sommeren er reddet når det kommer til t-skjorter. Jeg har funnet en t-skjorte som er perfekt i mine øyne. Utrolig god armlengde, lengden generelt er som jeg ønsker den, flotte farger, små, men fine detaljer, og innmari god å ha på. Igjen så har jeg sørget for at jeg har fått tak i t-skjorten i flere farger.

T-skjorten er fra SEMPRE PIU. Kanskje er ikke merket kjent for alle, men dette er ikke noe nytt merke. Det ble startet tilbake i 1973 faktisk, og har spesialisert seg på stormote. I dag eies SEMPRE PIU av samme selskap som bla også eier Pont Neuf, så selskapet er på danske hender. SEMPRE PIU er også et merke som går veldig høyt opp i størrelse. Merket starter på str. 40, og går opp til str. 60. Merket er nok kjent for mye fargerikt i kolleksjonene sine, og mye print.

Jeg er høy. Jeg er 178 cm , så jeg kan ha overdeler med god lengde. Når jeg blogger om klær, så er jeg nok ikke like flink til å tenke at ikke alle er like høye som meg. Det som er passelig lengde for meg, blir kanskje for langt for andre, men for meg som da er 1.78 cm høy, så er disse t-skjortene helt perfekte fordi jeg liker at overdeler har en god lengde. T-skjortene har en lengde på ca 90 cm, og til meg, så er det en god lengde. T-skjortene går i hele størrelser, og jeg har kjøpt str. 50. Som dere ser, så er det flotte farger : rosa, smaragd og sort. T-skjortene har en en liten, men flott blingdetalj foran på brystet, og den lille detaljen gjør veldig mye. Så kan du jo sjekke armlengden! Her snakker vi om en armlengde som på meg dekker halve armen. Helt perfekt! Lengden går ned til albuen, og dekker dermed all løshud. Slike lengder er det mange som ønsker på sommerplagg. T-skjorten er i 95 % viskose, og 5 % elastan.

Til dere som aldri finner den ” perfekte “, ordinære t-skjorten, her er den altså. I mine øyne, og med min høyde, så har denne perfekt lengde, og den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker . Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, men jeg er dessverre ikke der ennå… Ei venninne av meg prøvde denne t-skjorten nå nylig, og det første hun sa var ” Jeg har aldri i mitt liv hatt ei bedre t-skjorte ” , og jeg er helt enig. Tommel opp for SEMPRE PIU for ei fantastisk t-skjorte på alle områder.

Du kan bli bedre kjent med Sempre Piu her :

HOME-DK

Kvier seg for å pleie overvektige pasienter

Jeg er sikkert ikke den eneste som har opplevd helsevesenets negative holdninger til overvektige. Jeg er sikkert ikke den eneste som i endel tilfeller har gruet meg til sykehusbesøk, eller besøk hos spesialist fordi man vet at vekten vil komme opp som tema uansett, og fordi man vet at endel innen helsevesenet helt klart viser at de har samme holdninger til overvektige som så veldig mange andre i samfunnet. Gjennom bloggen så har jeg fått mange meldinger fra lesere om nettopp dette. Det er utrolig trist, for er det et sted man bør kunne slippe å føle på disse tingene, så er det i helsevesenet.

Ny forskning viser at intensivsykepleiere kvier seg for å pleie pasienter som er overvektige. Natasja Robstad er universitetslektor på Institutt for helse- og sykepleievitenskap på Universitetet i Agder. Robstad tok nylig doktorgrad på intensivsykepleieres holdninger til intensivpasienter med fedme.Intensivsykepleiere som har spesialutdannelse til å pleie kritisk syke pasienter, de deler de samme holdningene til personer med fedme som annet helsepersonell og samfunnet generelt, viser doktorgradsarbeidet til Robstad.

At intensivsykepleierne har så negative holdninger til overvektige pasienter, det er utrolig trist å lese, men det er dessverre ikke overraskende. Det er nettopp sånn veldig mange overvektige opplever helsevesenet generelt. At de tyngste pasientene kan være utfordrende å pleie når vekten er høy, akkurat det kan jeg se, men man møter da utfordringer på mange plan som ansatt i helsevesenet. Om man må være to for å hjelpe en pasient i noen minutter, så gjelder garantert det også andre enn kun overvektige, så her dreier det seg om andre ting enn kun pleiedelen. Her er det de negative holdningene som skinner igjennom.

De gangene jeg har vært innom helsevesenet, så har jeg flere ganger kjent på at uansett hva man er der for, så er det vekten som får skylden. Arrogante leger som bare må slenge med leppa. Arrogante leger som får deg til å føle at man nærmest ikke fortjener hjelp. Man sitter med en følelse av at alt er selvforskyldt. For det første så er det faktisk sånn at overvekt ikke er årsaken til alt man opplever av helsemessige utfordringer, og for det andre, så har en overvektig person rett til samme hjelp og omsorg som alle andre pasienter.

I Robstad sin doktorgradstudie, så kommer det helt klart frem at mange intensivsykepleiere hadde negative holdninger til overvektige. De stilte spørsmål ved om disse pasientene hadde rett til samme behandling som normalvektige, og de gir uttrykk for at fedme er selvforskyldt. Robstad innrømmer at hun egentlig hadde forventet å finne andre holdninger blant helsepersonell som arbeider med kritisk syke pasienter. Men også intensivsykepleiere viste seg å ha de samme negative holdningene til personer med fedme som man finner ellers i samfunnet. Overvektige pasienter blir oppfattet som mer late og med mindre viljestyrke enn normalvektige. Vi blir sett på som dårligere mennesker. Vi skal ikke ha krav på samme behandling som andre pasienter. Jeg blir lei meg, jeg blir frustrert og jeg blir sint når jeg leser dette. Av alle steder, så burde helsevesenet både ha andre holdninger, og ikke minst, så burde helsevesenet vite bedre.Dette handler også om respekt, og alle har vi krav på å bli respektert.

At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  Alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Hva med å se årsakene? Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. Historier som har preget livene på en vond måte. For mange overvektige så har mat vært en måte å glemme alt det vonde på. Det har vært en bitteliten glede, en bitteliten redning i et bittelite øyeblikk. Nå er det faktisk på tide at helsevesenet, og samfunnet generelt slutter å stemple oss som dumme, late og dårlige mennesker. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det er helt greit å snakke ned.

Visst helsevesenet, og intensivsykepleiere vegrer seg mot å gi overvektige samme behandling som andre fordi de mener overvekten er selvforskyldt, hva med andre pasientgrupper? Hva med personer som har andre typer spiseforstyrrelser? Hva med røykere, og de som snuser? Hva med personer som har rusutfordringer på ulike plan? Har disse krav på samme behandling som andre som ikke defineres inn i kategorien selvforskyldt?

Jeg har ved et par anledninger opplevd nettopp det som Robstad skriver om i studien. Den ene gangen på Radiumhospitalet hvor et par pleiere ga klart uttrykk for at de mislikte min høye vekt når jeg lå på intensiven, og trengte noe hjelp. Jeg husker jeg ga beskjed til legen som opererte meg om dette, men det er vel en av de mest arrogante legene jeg noen gang har møtt. Jeg opplevde også en leges holding til overvektige da jeg skulle sjekke åreknuter ved sykehuset i Arendal. Akkurat det er den verste opplevelsen jeg noen gang har hatt, og aldri har jeg følt meg så tråkket på, og snakket ned som den gangen. Jeg husker jeg begynte å gråte samtidig som jeg ble så sinna. Jeg skjelte ut legen i en flom av tårer, forlot konsultasjonen, og smalt døren igjen. Jeg skrev brev til sykehuset om opplevelsen, og fikk vel en form for unnskyldning. Jeg har truffet legen igjen ved en anledning, og du verden som han smilte, og godsnakket….

Det må en holdningsendring til i norsk helsevesen. Norsk helsevesen må se mennesket, ikke bare fettet. Norsk helsevesen bør vite bedre enn å se på oss som dårligere mennesker, og når det gjelder at overvekt er selvforskyldt, så er det nok på tide at man ser at overvekt har en årsak. Får man ikke hjelp med årsaken, så kan man heller ikke gjøre noe med problemet. Veien til en lettere kropp starter i hodet. Man må sortere i hodet. Det gamle må ut, og nye, gode, og friske tanker må inn. Man må bryte det gamle mønsteret, og komme inn på et nytt spor. Dette bør helsevesenet være de første til å forstå.

Til slutt vil jeg jo også si som jeg har gjort så mange ganger før. En tynn kropp er ikke det samme som en sunn kropp, og en stor kropp er ikke det samme som en usunn kropp. Dette går ikke hånd i hanske. Det er nok mange normalvektige som har sine helseutfordringer i forhold til hvordan de lever livet sitt. En ting er hva man ser på utsiden, en annen ting er hva man ser på innsiden. Så tror jeg også de ansatte i helsevesenet skal huske på en viktig ting. Overvektige sliter ikke bare med vekten, men i veldig mange tilfeller, så sliter overvektige også med et veldig dårlig selvbilde. Det å bli behandlet dårlig i helsevesenet hjelper ikke akkurat på disse tingene.

En holdningsendring i samfunnet generellt, det tror jeg ikke vil skje, men en holdningsendring i helsevesenet, det må skje.

Helt avslutningsvis så må jeg også understreke at det også finnes endel fantastiske mennesker innen norsk helsevesen. Det finnes noen flotte leger, og nydelige pleiere som ser hele mennesket, og som viser deg respekt. Man skal ikke ta alle under en kam, og det er viktig og også trekke frem de som faktisk gjør en utrolig god jobb. Dessverre trekker flertallet ned disse…men takk til dere som gir oss den behandlingen, og respekten vi fortjener.

 

Det der er statsministeren vår

I dag har jeg lyst til å fortelle dere en innmari søt historie som jeg opplevde i går. Det er godt med søte historier, og fine opplevelser når dagene har vært tunge etter oppsigelsen fra Radio Metro kom denne uken her. Det er godt å smile, og det er godt å ha så mange fine folk rundt meg. Etter blogginnlegget i går, så har jeg fått så mange fine meldinger og kommentarer, og det har virkelig varmet. Det å kjenne på at både kjente og ukjente har troen på at jeg skal komme sterkere tilbake enn noen gang, det gjør utrolig godt. Takk for fine, og varme ord også fra dere som følger bloggen min.

Prinsene mine er hos meg nå. Sammen med mamma’en og pappa’en deres så har de vært her noen dager. De er i flytteprosess, og frem til de flytter inn i ny leilighet i morgen, så har de vært her hos meg. Det har vært utrolig fint å ha dem her, og så utrolig fint å se dem igjen. Det er lenge siden sist jeg så de nå. Henry blir 17 mnd å i mai, og Alfred blir 7 mnd. To fantastiske gutter, og jeg føler meg så heldig. Vi har fått masse tid sammen disse dagene. Jeg kjenner jo helt klart tempoet som Henry har. Han er høyt og lavt, og sitter sjeldent stille. Henry er en aktiv gutt som elsker å være ute, så vi har hatt et par dager på lekeplassen her jeg bor. Det er virkelig en plass Henry trives, og det begynner å bli noen år siden jeg var på lekeplassen med datteren min. Så mommo og Henry har lekt i sanden, vi har ronset, vi har sklidd i sklia og brukt vippa.

Så til den søte historien. Rett før vi skulle dra fra lekeplassen i går ettermiddag, så kom det to jenter på rundt 10 år. De satte seg på ronsene, og den ene jenta kikket veldig på meg. Etter ei stund så hører jeg denne jenta si til venninnen sin : ” Er du klar over at Erna Solberg er her på vår lekeplass?” Hun sa det med en måte som understreket at dette var både spesielt og veldig stas. Venninnen følger opp og sier med samme toneleie : ” Wow, er det sant ? Men hvem er Erna Solberg?” Jenta som helt tydelig visste hvem Erna Solberg er ble tydelig oppgitt over venninnen sin: ” Hallo, Erna Solberg er statsministeren vår, og hun er her, på vår lekeplass.” Jenta som ikke helt visste hvem statsministeren vår er ble full av beundring i stemmen sin: ” Tuller du? Er statsministeren vår her. Det må jeg hjem å fortelle til mamma og pappa.” De to jentene fulgte meg med blikket hele veien frem til syklene sine, og syklet kjapt avgårde. Antagelig med retning hjem for å fortelle hvem de hadde sett. Og jeg, jeg fant ut at det virkelig var på tide å komme seg hjem. Plutselig kunne kanskje et par, tre voksne også stå der på lekeplassen på Odderhei, og se at det nok ikke var landets statsminister som var på lekeplassen med barnebarnet sitt 🙂

En utrolig søt historie, og jeg er også imponert over denne lille jenta som veldig godt visste hvem som er statsminister i landet vårt 🙂

Jeg skal jo være ærlig på at jeg får høre det fra utrolig mange at jeg ligner på Erna Solberg. Jeg har studert meg selv speilet mange ganger, men selv kan jeg nok kanskje ikke helt se likheten, men når så mange kommenterer det, så må andre se ting ikke jeg ser. Første gangen jeg hørte det var etter en reklame fra Stormberg da jeg viste klær i store størrelser for dem. Kommentarfeltet inneholdt mange kommentarer om nettopp likheten mellom Erna Solberg og meg. I tiden etter det, så er det noe jeg får høre fra mange. Både de rundt meg, og personer jeg ikke kjenner. Også min kjære mor ser mye likheter.

Erna Solberg er uten tvil ei flott dame, og en flott statsminister. Så om noen ser likheter, så er ikke det negativt en plass, snarere tvert i mot. Hun er også en av oss store kvinner. Erna Solberg har garantert måtte tåle mye stygge kommentarer for vekten sin, for det er nå sånn at mange fortsatt ser vekten før man ser mennesket. Heldigvis er landets statsminister mer opptatt av jobben hun skal gjøre for landet, og oser av selvtillit, trygghet og engasjement. Om ikke alt preller av, og man ikke vet hva hun tenker når hun er alene, så tror jeg faktisk hun er så trygg på seg selv at mye iallefall preller av. Det er virkelig en flott kvinne på alle måter. Hun går foran som et godt forbilde, og viser at kvinner kan. Det at hun også er en frodig kvinne som ikke lar det definere hvem hun er, og hva hun kan, det synes jeg er utrolig flott. Jeg diskuterte nylig med en som fikk slengt ut at et land ikke kunne ha en tjukk statsminister. Når en diskusjon blir på det nivået, da gidder jeg virkelig ikke bruke verken tid eller energi på noe som bare blir for dumt.

Landets statsminister har også alle muligheter til å vise klær for oss store. I starten som statsminister, så lurte jeg nok litt på hvem som var stylisten hennes. Antrekkene ble veldig kjedelige, og det gjorde henne igjen eldre, og litt grå. Mye passet ikke helt kroppen hennes. Men så skjedde det noe, for klærne ble mer moderne, og mer fargerike. Det ble brukt smykker, og tilbehør, noe som kan gjøre masse med et antrekk. Nå synes jeg stort sett Erna Solberg kler seg bra, men det er nok av og til jeg kjenner på lysten til å gi noen gode klesråd 🙂

I alt det triste som har vært denne uken, så hadde jeg lyst til å fortelle denne lille, søte historien fra en ettermiddagstund på lekeplassen.

En uke med tårer

Denne uken har vært utrolig tøff. Jeg er nok litt i den berømte kjelleren, og kjenner på følelser jeg ikke har kjent på lenge. Selv om jeg var forberedt, så blir det annerledes å se ting svart på hvitt.

Radio Metro Sørlandet ble denne uken historie. Radio Metro lukker dørene her i Kristiansand, og alle ansatte har fått oppsigelse og mister jobbene. En av de ansatte er meg. Det er tøft å miste en jobb, og det er utrolig vondt å miste en jobb jeg var så utrolig glad i. Radio har vært en viktig og stor del av livet mitt fra radiognisten ble tent hos ei 14 år gammel jente fra Tinnheia i 1984.

Det har blitt utallige timer med radio gjennom årene. Først som frivillig i Radio Ung fra jeg var 14 år til jeg var 18-19 år. Som 19 åring ble jeg etterhvert frivillig i Radio Sør hvor det ganske kjapt åpnet seg jobbmuligheter. Fra videregående gikk jeg rett ut i fast jobb når tilbudet kom fra Radio Sør.

Jeg har hatt fantastiske år i lokalradio. Jeg har fått lov å jobbe med det jeg elsker, jeg har fått lage utallige programmer og jeg har møtt så utrolig mange spennende, og flotte mennesker, både kjente og mindre kjente. Jeg har fått venner for livet. Jeg har fått oppleve så mye som kun få får oppleve. Det har vært så spennende, så lærerikt og en sånn type jobb har også gjort mye med meg som person.

Det er umåtelig trist at jeg nå må lukke døren til jobben min i Radio Metro. At jobben er historie. At jeg aldri mer skal kunne ønske lyttere på Sørlandet en god morgen. At jeg ikke lenger skal sitte bak spaker og mikrofon, og gjøre det jeg kan aller best, nemlig å lage radio. Jeg vet at det å åpne en ny radiodør, det vil bli vanskelig. Antallet som lytter på radio generelt går ned, det er en tøff bransje hvor mange slåss om reklamekronene, og det er vanskelig å få til å drive en stor lokalradio.

Når Radio Metro nå legger ned sin drift i Kristiansand, så mister også Sørlandet den største lokalradioen. Det vil fortsatt være noen aktører igjen, men Radio Metro var utvilsomt den største, og vi dekket nesten hele Sørlandet fra lengst vest til et godt stykke østover. Viktigheten av at man har lokale programledere som lager lokalt stoff er stor. Sørlandet bør absolutt ha en stor lokalradio. Selv om Radio Metro fortsatt vil sende radio på Sørlandet, så vil alt sendes fra Oslo. Det blir ingen sørlandsstemmer, og det blir ingen lokale reportasjer. Mangelen på det lokale innholdet vil garantert gjøre at Radio Metro vil miste lyttere til andre radiostasjoner.

Jeg mener mye om det som nå har skjedd, men akkurat det skal jeg la ligge. Jeg har uansett hva jeg måtte mene, mistet jobben, og det er innmari tøft. Selv om alle sier at nye dører vil åpnes, og selv om jeg vet at det er sant, så er det en sorgprosess,og den må jeg bare igjennom. Det har vært mye tårer og masse tanker de siste dagene. Det er tungt å miste en jobb, og spesielt en jobb som har betydd så mye for meg, og som har vært en stor del av livet mitt fra jeg var 14 år.

Jeg vet at når en dør lukkes, så åpnes en annen, og dette vet jeg vil skje denne gangen også. Det er godt å tenke på, og det er spennende å se hva som kan være bak døren som jeg ennå ikke har åpnet. Jeg tror det ligger nye, og spennende ting bak den nye døren. Nye utfordringer. Helt nye arenaer. Tanker jeg har tenkt kan bli reelle. Kanskje er det på tide for å våge? Kanskje er tiden inne for å gjøre ting jeg har hatt så lyst til å gjøre, men som i mitt hode har vært litt skumle? Jeg er nok en forsiktig person. Jeg liker det trygge, og det jeg kjenner godt, men jeg tror jeg vil vinne ved å våge. Jeg vet at tårene snart vil tørkes, og nye tanker tenkes.

De fleste eventyr begynner med det var en gang, og slutter med snipp, snapp, snute, og sånn kan også eventyret om Radio Metro på Sørlandet begynne og avsluttes.  Det har vært en fantastisk fin tid, og jeg trodde det skulle bli flere år med en solid aktør i ryggen. Sånn gikk det dessverre ikke. Økonomisk så ble det visstnok for tøft å drive. Takk til alle som har vært med på å gjøre mine arbeidsdager i Radio Metro så flotte, og innholdsrike som de har vært. Jeg er så utrolig takknemlig for alle de menneskene jeg har fått møte, historier som har blitt fortalt og alle jeg har lært å kjenne. Det er ikke en dag jeg bare har hatt lyst til å trekke dyna over hodet og bli liggende i senga når vekkerklokke ringte. Jeg har gledet meg til hver morgensending. Jeg skal være ærlig å si at jeg nok ikke vil savne å stå opp 0430 hver morra, men alt det andre vil bli dypt savnet. Ikke minst alle de flotte lytterne som har fulgt meg morgen etter morgen.

Nå er det bare å tørke tårene, og gå mot en ny, spennende dør.