Pokker altså! Jeg blir så frustrert og nesten litt desperat, og jeg er garantert ikke alene om å føle det akkurat sånn.
Frustrasjonen er pollen. Det har ikke slått ut på allergitester at jeg har pollenallergi, hvorfor kan jeg bare ikke skjønne. Jeg sliter big time i disse dager. Litt nysing og en litt trøblete nese, men den største frustrasjonen er øyne som klør, rennende øyne, røde øyne og øyepartier som hovner opp. Jeg holder på å bli gal av dette. Men ikke pokker om det slår ut på tester at jeg er allergisk. Heldigvis har jeg en fastlege som skjønner at jeg ikke har det greit på denne tiden, så jeg får allergitabletter og jeg får øyedråper, men jeg synes ikke allergitablettene hjelper noen verdens ting mot akkurat pollen. Men det må vel være mulig å prøve ut andre allergimedisiner enn Aerius? Det finnes vel mange ulike på markedet vil jeg tro.
Jeg ble plaget av dette i voksen alder, og det er ikke så mange årene siden egentlig. Jeg er fra før av allergisk mot som feks en del metaller, men testene har ikke slått ut på verken pollen, midd, støv eller disse ” vanlige ” tingene. Nikkel har jeg reagert på siden jeg var veldig ung, og jeg husker godt hvor ille jeg ble når jeg gikk med uekte ringer, øredobber, klokker og armbånd. Det så ikke særlig pent ut. Etter hvert ble jeg så fornuftig at jeg sluttet å gå med alt dette billige jalla tilbehøret. Nå kan jeg i korte perioder gå med uekte tilbehør uten å reagere nevneverdig. Kan nok klø noe der jeg har hatt feks et smykke, men jeg får ikke vabler og sår lengre. Jeg kan også reagere på noe sminke som inneholder de metallene som jeg ikke tåler, men jeg føler absolutt jeg har kontroll på dette, men ikke på pollenproblemet.
Jeg er sikker på at det er mange av dere som har pollenallergi, og hva bruker dere for å få hverdagen noe bedre? Med noe bedre så tenker jeg på å kjenne minst mulig utfordringer rundt pollenallergien. Mindre rennende og kløende øyne feks. Legen ga meg en resept på Prednisolon fordi jeg hadde hovet så opp rundt øynene, og på lokkene, og det hjalp som heia det. Jeg skulle kun ta dette i tre dager, og det forsvant på en, to, tre, MEN så kommer det jo tilbake nesten like fort da. Jeg har jo heller ikke lyst til å gå på slike medisiner store deler av sommeren. Jeg har alltid hørt at disse kan påvirke vekta negativt, men det tilbakeviste fastlegen min, og hun på apoteket. Det ville ikke bety noe i korte perioder.
Jeg føler jeg ” gråter ” hele dagen på denne tiden, og spesielt ille er det når jeg jobber ute. Hjelpe meg som øynene klør og renner. Jeg vet ikke hvor det kom mest ” vann ” i går når jeg jobbet ute, om det var fra vannslangen eller øynene mine.
Nå er det sikkert mange som har det mye verre enn meg, men man må liksom ta utgangspunkt i egen situasjon, og for meg er det ikke greit når det står på slik som nå. Jeg tenker jeg skal ta en ny prat med legen min. Det er sikkert ikke så mye mer å gjøre kanskje. Det er kanskje sånn som dette jeg nå ha det om sommeren, men kanskje et medisinbytte kan være aktuelt.
I går skrev jeg om vekta som står bom stille. Jeg veier meg som regel en gang i uken. Onsdag er min veiedag, men i dag kunne jeg ikke motstå fristelsen når jeg våknet og skulle gjøre meg klar for trening. Det ble en veldig god start på dagen kan man si. Det ble både smil og et lite jubelrop. Jeg var redd den hadde gått motsatt vei av hva jeg ønsker, men jaggu hadde den rikket seg nå. Vekta hadde gått ned. Nå er jeg spent på hva vekta viser til onsdag, men jeg håper den vil vise det samme, eller kanskje også noe mindre. Jeg ser uansett at den nå beveger seg i riktig retning, og det gjorde dagen min enda bedre. Dere skal bli oppdatert.
Nyt søndagen! Jeg skal på plantemarked i dag, og håper å finne noen flotte stauder. Vi blogges til lørdag!
25,4 kg har jeg nå tatt av meg siden september. Helt utrolige tall, og jeg må av og til klype meg litt i armen for å forstå at jeg faktisk opplever dette. En vektnedgang jeg har håpet på så lenge, og ikke minst jobbet for så lenge. Om jeg er fornøyd? Jeg er storfornøyd! Men det ligger et lite men der…og det er fordi vekta ikke har beveget seg de siste 3 ukene. For 3 uker siden gikk jeg opp, uken etter tok jeg av meg det jeg hadde gått opp, og denne uken står vekten helt stille. Jeg kjenner at det er frustrerende. Det er utrolig frustrerende om jeg skal være helt ærlig. Jeg vil jo helst miste 1 kg i uken, men jeg er fornøyd om jeg mister 0,5 kg.
Joda, jeg vet at jeg skal være veldig fornøyd, og jeg er absolutt det. Men jeg har mange flere kilo som skal av, og som jeg ønsker å få av, så da blir jeg litt utålmodig. Jeg vet også at det er mulig å gå ytterligere ned i vekt, og da blir det til at jeg analyserer fra A til Å når vekta først går opp, så tilbake der den var, og så for å stå helt stille.
Jeg vet også at det er mye som kan påvirke vekten. Jeg trener mye. Jeg får mer muskler. Jeg er på trening 6 ganger i uken med noen veldig få unntak. Nå som været har vært så fint her i sør, så har jeg også byttet ut treningsstudioet med noen fine morraturer. I tillegg har jeg vært veldig aktiv her hjemme hvor jeg har jobbet masse ute med både vasking, maling, plenklipping og hagearbeid. Så aktiviteten er absolutt ikke en årsak til at vekta står stille. Så er det maten da. Jeg spiser fortsatt veldig lite sammenlignet med før. Jeg unner meg sjeldent noe usunt. Jeg koser med med litt druer, og en proteinbar nå og da om jeg skal kose meg. Måltidene er ikke store, og jeg trodde heller ikke at maten var særlig ” feil”, men kanskje må jeg gå enda mer ned på porsjonene, og se enda mer på det jeg spiser. Jeg ligger som regel alltid i kaloriunderskudd så langt som jeg klarer å regne ut. Det er ikke alltid like lett å regne ut kaloriene når man ikke veier alt. Men jeg spiser mye mindre enn før, og er blitt enda mer bevisst. I går spiste jeg 1,5 rundstykke til frokost, med eggerøre, og var stappmett helt frem til middag kl.17.30. For det er jo med mettheten Ozempic hjelper meg. Jeg blir mett av veldig lite i forhold til før hvor jeg kunne spise så mye mer. Sjokolade tror jeg ikke jeg har spist siden september, men det salte, det kan jeg fortsatt lyst på, og unner meg litt en gang i blant, men langt i fra så ofte som før. Og når jeg unner meg slike ting, så kommer den dårlige samvittigheten med en gang.
Lymfebeina mine krangler veldig med meg for tiden. Kan det ha noen innvirkning på vekta som pr nå står stille? Jeg har jo kraftig lymfødem i beina, og akkurat nå er jeg frustrert over beina mine. En lang periode var de så gode, og jeg følte at jeg kunne danse på en sky hver dag, men så begynner de å krangle igjen. Det er ubehagelig i foten når jeg går, men det er akkurat som om dette kan være noe annet, eller noe mer enn lymfødem, for jeg har også ubehag i alle fingrene . Som om de er hovne uten å være det. De føles hovne ut, men er ikke hovne, men det er ubehag i leddene. Ubehaget er likt i føtter og fingre. Så er det ubehagelig en periode, så blir det bedre, og sånn fortsetter det, men det er ikke noe mønster jeg kan se so0m at mange reagerer på været. Beina mine har jo også fått en veldig god effekt av vektnedgangen med tanke på at de har blitt mindre – hurra! Men dette ubehaget skulle jeg gjerne ha visst hva er. Jeg skal til lymfedrenasje til uken. Det har jeg ikke vært på en stund fordi beina føltes så veldig gode. Kanskje bør jeg ha behandling oftere. Kan perioden uten behandling ha vært negativt for beina. Mange spørsmål, men lite svar foreløpig. Jeg har fått vanndrivende tabletter som jeg vet at vi med lymfødem ikke skal ta, men fysioterapeuten og legen var enige i at jeg kunne ta det i en periode hvor jeg følte meg ekstra ” stinn ” i beina for å se om det også kunne være vann som ville ut. Jeg fikk de for lenge siden, men har ennå ikke prøvd. Kjenner at jeg ikke har lyst til å ta flere tabletter selv om jeg ikke tar så mange i utgangspunktet.
Jeg har fått en helt ny hverdag. Livet mitt har endret seg totalt etter vektnedgangen, og det å kjenne på slike endringer, det gjør at jeg helt klart ønsker å gå ned mer. Det handler ikke om utseende, men det handler om helsen, og det å være fornøyd med den kroppen man bærer. Å gå ned i vekt betyr mye for meg, og det handler ikke om at jeg streber etter å bli slank, og attraktiv som sikkert noen tror. For meg handler det først og fremst om helsen min. Det å få stabilisert blodsukkeret. Det å få en friskere kropp, og en kropp som fungerer mye bedre. Det er jo ingen tvil om at det er tungt å bære ekstra kilo. Det og kunne være aktiv sammen med guttene mine, det er veldig viktig for meg. Jeg har ikke lyst til å være den mommo’en som ikke orker, eller klarer. Jeg har lyst til å være mer aktiv, trene mer, gå fine turer – rett og slett gjøre ting uten å kjenne på at ting føles så tungt. Så helse har vært nr. 1 for meg når jeg startet denne reisen. Så kommer selvfølelsen, og selvbildet på en god nr.2. Jeg trives ikke med mine ekstra kilo. Jeg er ikke så glad i kroppen min som jeg burde. Jeg har akseptert at jeg er stor, og det handler ikke om at jeg skammer meg, men jeg har lyst til å komme på en plass hvor jeg føler meg mer vel og hvor jeg kan se på meg selv i speilet og smile.
Minus 25,4 kg, det merkes virkelig både på kropp og sjel. Det å bevege seg er så mye lettere. Jeg kan være ute å jobbe med hus og hage i timesvis uten å kjenne meg sliten. Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. En helt ny hverdag som jeg nyter til det fulle. Må bare vekt og kropp jobbe på lag med meg også fremover, og så må jeg finne ut om det bare er sånn at vekta står litt stille nå, eller om det er en årsak som jeg kan gjøre noe med.
Jeg har hatt ei god treningsøkt på morraen. Jeg var på plass kl.07. Resten av dagen skal tilbringes ute med vasking av gjerde som snart nærmer seg slutten, men det er nok å ta seg til som huseier. Så må man kanskje prøve å nyte finværet også og ikke bare jobbe, men igjen, med hus er det alltid en del å gjøre.
Jeg tror dette var det verste noen kalte meg i barndommen. Tjukkebolla feita ble nok sleng etter meg noen ganger, men det stakk ikke så dypt. Jeg slang alltid noe tilbake, og så var alt glemt. I voksen alder har det nok vært styggere kommentarer, og det har vært stygge blikk. Klart det har vært veldig vondt, men alt i alt har jeg vært utrolig heldig som ikke har kjent på den mobbingen og trakassering som så mange andre har fordi man bærer på en tjukk kropp.
Jeg har kjent mye på at jeg har begrenset meg selv. Det er mye jeg har latt være å gjøre fordi jeg har hatt så stor kropp. Jeg spiser aldri på gata, heller ikke is om sommeren fordi jeg er redd for kommentarer og blikk jeg ikke liker. Det samme gjelder bading. Det å vise seg i badedrakt, det sliter jeg med. I perioder hang eldre damer over handlekurven min i butikken for å få bevis på hvorfor jeg var tjukk, og det førte til at jeg var veldig bevisst på hva jeg puttet i handlekurven. Det å dra på et treningsstudio var i starten innmari vondt. Istedenfor å heie på meg fordi jeg ville være aktiv, så ble det blikk og kommentarer. Jeg stormet ut noen ganger med tårer i øynene. Jeg kunne sikkert ha skrevet mye mer på denne listen, og jeg er sikker på at det å begrense seg selv som overvektig, det er noe mange kjenner seg igjen i.
Det er noe med folks forhold til overvektige som jeg nok aldri kommer til å skjønne. Vi er ganske langt nede på ” rangstigen.” Det er akseptert å snakke stygt til oss, og om oss. ” Alle ” har en mening om oss, og ” alle ” vet hvorfor vi er tjukke. Altfor mange mener også at vi ikke skal ha hjelp med vektproblemene fordi vi har spist oss selv tjukke. Hvorfor er det så mange som ser rødt når de ser en tjukk kropp?
Slankemedisin engasjerer veldig mange. Ozempic engasjerer mange. Jeg tenker det er fint at man har meninger, men hvorfor må man synse så veldig, ofte uten å ha verken kunnskapen, eller kjennskapen? Hvorfor vet så mange hva som er best for alle andre, og spesielt oss tjukke? Hvorfor kan man ikke være glade på de tjukkes vegne fordi nå mange endelig kan få hjelp? Og er det ikke sånn at man selv velger det man tror er best? Min kropp, mitt valg. Og når det kommer til medisin, så er det faktisk et valg man tar sammen med en lege. En lege som skal sitte på noe mer kunnskap enn det vi andre gjør.
Vil slankemedisiner løse fedmeproblemet? Kanskje ikke, men de vil hjelpe så utrolig mange som i dag sliter med overvekt og fedme. Burde ikke alle være glade for at det endelig er noe på markedet som kan hjelpe oss som har slitt med vekten i altfor mange år? Hvorfor er så mange i mot at vi skal få slankemedisin på blå resept? Eller til redusert pris? Hvorfor er det så mange som ikke selv har kjent vektutfordringer på kroppen som er så i mot at vi skal få hjelp? Hvorfor tror vi at det som er best for en selv også skal være best for andre? Det er vel fortsatt sånn at vi mennesker er ulike, og vi reagerer ulikt på alt av medisiner. Det som funker for en, funker kanskje ikke for den andre. Noen har ingen bivirkninger mens andre har grusomme bivirkninger. Noen har effekt, andre ikke.
Det er flott at vi engasjerer oss, men hvorfor vet vi hva som er best for alle andre? Hvorfor tror noen at de sitter med svaret for hva som er best for oss tjukke? Hvorfor er det alltid ramaskrik når det kommer til overvekt og fedme? Jeg ser vel aldri at man skriker så mye negativt når det kommer til andre sykdommer, og andre pasientgrupper. Hvorfor er noen i mot å gi medisiner til tjukke? Vi skal ikke ha hjelp i følge mange andre, og det fordi det ikke er statens oppgave å slanke oss. Vi har spist oss selv feite, så da kan vi takke oss selv. At vi har spist oss selv feite, den er drøy. Da kan man jo spørre om røykere skal få hjelp? Eller rusmisbrukere? De har jo selv en gang tatt et dårlig valg. Vi må slutte å tro at alt handler om kosthold og trening, og jeg fatter ikke hvorfor noen skal nektes hjelp, og hvorfor så mange skal ha en mening om det? Mennesker som ikke kjenner oss, og som kanskje heller ikke vet hva overvekt og fedme egentlig er. Mennesker som ikke kjenner historien bak overvekten til mennesker de ser, men mene noe, det skal man. Og det man mener er sjeldent positivt.
Overvekt er sammensatt. Det finnes ikke noe enkelt svar. En leser av bloggen sa det så bra i en kommentar på et innlegg jeg hadde : ” Overvekt handler om så mye, det er ikke slik at alt står og faller på viljestyrken. Man burde basere seg på fakta og ikke minst kunnskap når man skråsikkert vet svarene til 100%. Synse og tro over andres “vansker” uten kompetanse blir lite troverdig. At alt er svart hvitt og løses kun av kostholdet ,vel..fungerer for noen..ikke for alle! ” Sanne ord.
Og nei, man vet ikke hva som er best for andre enn deg selv. Så vi må slutte å synse, og tro at vi sitter på mer kunnskap enn legene gjør. Det handler om mye mer enn kosthold. For min egen del, så fikk jeg lymfødem etter en kreftoperasjon i 2002. Flere lymfeknuter ble fjernet. Resultatet ble lymfødem i begge bein. Lymfevæsken sirkulerer ikke, og hoper seg opp. Når væsken hoper seg opp, så blir legger og lår veldig store. Spesielt gjelder det leggene mine som er tømmerstokker. Jeg fikk i tillegg diagnosen lipødem i voksen alder, en sykdom som slo ut i puberteten. Lipødem er sykelig fettansamling i sete, lår og legger, eventuelt armer. Det er en smertefull tilstand for veldig mange, og den bedres ikke ved slanking. Altså fett som ikke kan slankes bort. Så jeg har en del store utfordringer som gjør det ekstra vanskelig å gå ned i vekt. Klart jeg også har hatt dårlig kosthold i perioder, jeg har slitt med mye negative tanker rundt egen kropp. Så dette er sammensatt for meg som for så veldig mange andre. Det handler heller ikke om at jeg ikke er aktiv. Jeg trener veldig mye og veldig bra.
Mitt blodsukker er forhøyet, derfor tar jeg Ozempic. At jeg også går ned i vekt ved å bruke denne, det er en bivirkning jeg er veldig glad for. Jeg har fått et helt nytt liv, og en helt ny hverdag. Jeg er evig takknemlig for bivirkningen som Ozempic gir meg, og jeg er evig takknemlig for at den er så positiv for blodsukkeret mitt. At så mange også har så god effekt av å bruke Wegovy, det er jeg også utrolig glad for. Kan vi ikke være glade på de tjukkes vegne? Må vi mene, tro og synse og være så utrolig negative når det kommer til overvekt og vår situasjon? At mange kan få et nytt liv, og en mye bedre livskvalitet, kan man ikke være glade for det uten å hugge løs på oss ?
Det må være opp til hver enkelt å velge hva de ønsker å gjøre. Det er ikke opp til andre å bestemme hva som er best for andre enn seg selv. Hva dama i nabohuset gjør, det er det ingen som har noe med. Vi er voksne, og tar våre egne valg. Vil du ikke, så er det helt fint. Vil du, så er det også veldig fint. Vår kropp – vårt valg.
Jeg satte Pepsi Max’en min i halsen når jeg først hørte regjeringens forslag rundt Ozempic som ble lagt frem i revidert statsbudsjett. Hva i all verden? Jeg tror det kom noen stygge gloser også. Rasjonalisere Ozempic? Stramme kraftig inn på tilgangen? Vil ikke alle diabetikere få medisinen? Skal individuell søknad bety at mange nå vil få nei? Tusen spørsmål surret rundt i hodet mitt, og jeg kjente at pumpa gikk hardt, og trykket økte. Når man har et bittelite håp om at regjeringen vil anerkjenne fedme som en sykdom og dermed gi Wegovy på blå resept, så ønsker de nå heller å stramme kraftig inn på en diabetes medisin som har vært på markedet siden 2017? Man skal heller ikke få refusjon på Ozempic dersom man får Ozempic som er importert fra utlandet. Dette fordi det koster ca 5 ganger så mye for staten når man får Ozempic fra utlandet. Det har vært såpass stor mangel på Ozempic i perioder at man har hatt behov for å medisinen fra utlandet. Dette vil staten ha slutt på.
Jeg ble både sint og frustrert. Mest fordi man ikke helt skjønner hva dette vil bety for oss som bruker den. Jeg skjønner individuell søknad fra fastlegen for hver enkelt pasient, og at det betyr mer arbeid for fastlegene. Men jeg håper ikke at dette betyr at vi som faktisk bruker den, og som faktisk har behov for den plutselig kan få nei når det søkes. Hva skal legges til grunn for at vi fortsatt skal få bruke den? Jeg skjønner at man ønsker å stramme inn fordi dette har blitt en medisin som også personer som ikke har diabetes fortsatt får fra sin fastlege på blå resept fordi pasienter ikke har økonomi til å betale Wegovy selv. Jeg forstår at en medisin skal være for diabetes, og en for fedme, og at man skal ha et klart skille på hvilken medisin som er til hvilken sykdom, men at man fortsatt har slappe leger som ikke følger regelverket, det må ikke gå ut over pasienter som har behov for medisinen. Men det er vel det de ønsker å endre på nå håper jeg…
Jeg tror mange som bruker Ozempic hadde tusen spørsmål når dette ble kjent, og jeg kjenner at jeg fort har behov for å prøve og få svar. Jeg liker å vite hva en ting som dette faktisk betyr for meg og alle andre som får Ozempic fordi vi har forhøyet blodsukker. Den første man bør snakke med er selvsagt fastlegen sin. Men om dette faktisk dreier seg om å få kontroll på at Ozempic kun gis til de med diabetes, så støtter jeg dette. Medisinen er til de med høyt blodsukker. Ikke for de med overvekt/fedme uten diabetes. Jeg er helt enig i at kun de som trenger medisinen skal få den, og at andre ikke skal ødelegge for tilgangen, men om dette skulle dreie seg om at de nå må sette diabetikere opp mot hverandre, så blir dette helt feil.
Jeg tenker mye, og jeg spør når jeg lurer. Jeg liker klare svar. Så på torsdag var jeg innom apoteket jeg som oftest bruker, dog i et helt annet ærend, og da spør jeg hva dette forslaget egentlig vil bety for oss som bruker Ozempic. Vedkommende kunne fortelle at apotekene var veldig glade for dette forslaget, men at de sånn sett var noe spente selv fordi de heller ikke helt visste. Men vedkommende var sikker på at vi med diabetes ikke hadde noe å frykte, at vi kunne senke skuldrene. Hun mente at vi fortsatt ville få medisinen vi bruker. Individuell søknad mente hun var for å skille ut de som da ikke har diabetes, men som til nå har fått den av fastlegen sin. Hun kunne fortelle at det fortsatt er en del som fikk Ozempic på feil grunnlag. Om man fikk en bedre kontroll på dette, så ville det heller ikke være mangel på Ozempic, og man hadde da heller ikke behov for å få medisinen fra utlandet. En bedre kontroll på at medisinen ble gitt til den gruppen pasienter som skal ha den mente hun var riktig vei å gå.
Men så var det rasjoneringen da…vil det bety at diabetespasienter blir satt opp mot hverandre, og dermed får en prioritert rekkefølge? At man har de som trenger den mest øverst, og så jobber man seg nedover? Man får Ozempic av en grunn. Joda, det finnes andre diabetesmedisiner, men ikke alle fungerer like godt. Jeg gikk ikke rett på Ozempic feks. Handler rasjoneringen om at man ikke får hente ut for 3 måneder av gangen, så er det innafor tenker jeg bare tilgangen hele tiden er god. Men jeg håper det handler om at det nå kun skal bli de som trenger Ozempic som får den.
Det er få statsråder i dagens regjering som jeg har sans for. Egentlig bare et par stykker. De fleste vet jeg heller ikke navnet på. Det er mange som er ganske så anonyme. En av ytterst få jeg har sans for, det er den nye helseministeren. Ikke at jeg tror at han vil komme til å anerkjenne overvekt og fedme som en sykdom, eller at han vil jobbe for Wegovy på blå resept. men man har jo alltid et bittelite håp, spesielt når det kommer en ny person til en ny statsrådspost. Vestre uttalte at Regjeringen mener at tidligere tiltak ikke har klart å hindre at pasienter uten diabetes har fått enorme mengder av Ozempic på blå resept. Nå skal visst nok diabetespasientene prioriteres hardere framfor de som ikke har denne alvorlige sykdommen.
At personer uten diabetes får Ozempic av fastlegen sier også noe om desperasjonen, og fortvilelsen som finnes blant overvektige og fedmerammende. Endelig er det noe på markedet som kan fungere. Endelig er det hjelp å få for veldig mange. Endelig ser mange et håp om et bedre liv. Alle som sliter med overvekt skjønner desperasjonen, ønsket og håpet…men Wegovy er Altfor dyr for veldig mange.
Jeg skulle også ønske at noen nå tok for seg regnestykket for hva det faktisk vil koste staten å gi Wegovy på blå resept. Det vil koste mye i starten, men på sikt så vil dette utvilsomt bli et positivt regnestykke. Staten vil tjene på dette på sikt med tanke på hvor mange som vil få et lettere, og mye bedre liv. Jeg snakker ikke om at lett overvektige skal få Wegovy på blå resept. Her er det snakk om de som har en høy overvekt/fedme. Men dessverre så blir ikke overvekt og fedme tatt på alvor. Dessverre så blir ikke fedme anerkjent som en sykdom på lik linje med andre sykdommer, og før man faktisk anerkjenner fedme som en sykdom, så vil man fortsatt måtte betale Wegovy av egen lomme. Og det vil fortsatt være et skille mellom hvem som har anledning til å bruke Wegovy – det vil fortsatt være dem med tykkest lommebok….
Her i sør har jeg vært på trening på morraen. Jeg har hatt ei god styrkeøkt. Resten av dagen skal jeg bruke ute. Vaske bua på terrassen, vaske søppelbua, sette på plass noen flere møbler – herlig arbeid i nydelig vær. Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen!
Hvor mye klær har du i klesskapet ditt? Av og til lurer jeg på hvor mye klær jeg egentlig har i mitt skap. Jeg vet jeg har mye, sikkert altfor mye. Men samtidig, hva er for mye klær? Er det en fasit på det?
Fasit og fasit. Det blir forsket på hvor mye klær man i gjennomsnitt har. Da er forskere rundt og teller klær både hos kvinner og menn, og så får man da et gjennomsnitt. Ingen har vært her hos meg ennå. Da måtte de jaffal ha beregnet veldig godt tid. Har jeg mer, eller mindre klær enn den gjennomsnittlige nordmannen i garderoben min? Jeg har jo aldri gjort et forsøk på å telle, men etter å ha lest ny rapport, så kanskje jeg skulle gjøre det neste gang jeg rydder….men at jeg ligger over gjennomsnittet, det gjør jeg garantert.
Jeg fikk et svar godt nok her om dagen. Etter å ha gått ned litt over 24 kg, så har MYE klær blitt ALTFOR stort. Forleden dag måtte jeg bare rydde i alt av klesskaper, og legge bort det som var for stort. En liten ” sorg ” var det, for jeg mange fine plagg, og mange favoritter slang rundt meg, og måtte legges bort. Klart jeg er jublende glad for å ha gått ned i vekt. Heller det enn at jeg kan bruke klærne som nå har blitt lagt bort. Nye klær er aldri noe problem.
Det var godt å få ryddet skikkelig, og fortsatt må jeg nok legge bort mer enn jeg gjorde. Et av plaggene som ble reddet hadde jeg på meg i går, men det er for stort, og når man merker det og kjenner at det ” slenger ” rundt meg, så er det verken pent eller behagelig. Når jeg ryddet bort en svær pappeske med for store klær, så skjønte jeg at jeg nok har mye mer enn klær enn en gjennomsnitts nordmann. Min mor har alltid ristet på hodet over mengden klær jeg har, men jeg har ingen dårlig samvittighet overhode. Klær er en interesse og lidenskap, og jeg kjøper aldri over evne, så dårlig samvittighet finnes ikke.
Nordmenn har i snitt litt over 350 plagg i garderoben sin, 378 for å være helt nøyaktig. Jeg synes jo det høres mye ut, men om det er gjennomsnittet, så tror jeg nok kanskje jeg ligger over gjennomsnittet. Det er forsker Vilde Haugrønning som nå har sett på hvor mye vi nordmenn har i klesskapene våre. Når Haugrønning kommer på besøk, så må alt ut av skapene. I noen garderobestudier teller man bare de «store» plaggene. Haugrønning har også telt sokker, truser, BH og tilbehør som luer, vanter og skjerf. Det eneste som ikke er telt, er sko. Og om man tenker på det man har av slike plagg også, så kommer det fort opp i et høyt tall. Haugrønning sier at de fleste har mellom 200 og 400 plagg i garderoben sin. Det er i alle fall få som har under 200 plagg. Det er også mange som har over 400 plagg, presiserer klesforskeren. De fleste av dem er kvinner. I hennes tall så hadde kvinnene i snitt dobbelt så mye klær som mennene. Kanskje ikke overraskende.
Hvor mye klær er egentlig for mye klær? Følelsen av å ha for mye klær var sterk uansett. Både de som hadde litt over 200 og de som hadde nærmere 500 plagg, sa at de hadde for mye, forteller Haugrønning. Sokker var det plagget der flest ble overrasket over hvor mange de faktisk hadde. Flere av deltakerne fant også igjen klær de hadde glemt eller ikke visste hvor var. Der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg finner stadig ” nye ” klær når jeg rydder.
At det er forskjell på hvor mange plagg menn og kvinner har i skapet, er kanskje ikke overraskende. I garderoben til menn så fant Haugrønning klær som er gamle og slitte, men som likevel tas vare på og brukes av og til .De var såpass slitte at hvis de hadde tilhørt kvinnen i husholdningen, så hadde de vært kastet. Det er ikke like akseptert at kvinner går i så utslitte klær. Det er noen forventninger her som styrer hva som føles greit og som har en del å si for hvilke klær man til slutt ender med å ha i garderoben.
Klær er veldig vanskelig for mange, ifølge forskeren, og mener dette har med kropp å gjøre. Vi vet alle at kroppen kan forandre seg, og det er jo sånne ting man merker på klærne. Gjennom studiene, så ser forskeren at mange ønsker å ha et godt og miljøvennlig klesforbruk. Mange vil ikke ha så mye klær, og skulle ønske at dette med klær var litt enklere. Et klart råd fra forskerne er å nettopp bruke litt tid på å handle klær, sånn at man er sikker på at klærne man kjøper, faktisk passer bra. Og å ha god oversikt over de klærne man har, så det er lett å sette sammen antrekk, til hverdag og spesielle anledninger. Veldig gode råd tenker jeg.
Joda, jeg har mye klær. Sikkert veldig godt over gjennomsnittet, men man skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha mye klær tenker jeg. For meg er det viktig å føle meg velkledd. Den følelsen betyr masse. Jeg liker å kle meg pent. Jeg liker å pynte meg. For meg er klær en kontrollert lidenskap. Jeg selger også klær, og brenner for å hjelpe formfulle kvinner til å finne sin stil. Til å finne den passformen man kler, og de fargene man kler. Når man finner sin stil, sin passform og farger, så vil dette med klær bli så mye enklere når man skal handle. Da unngår man bomkjøp, og man unngår å ha altfor mye klær som man ikke bruker.
Jeg har garantert fortsatt klær jeg ikke vil bruke, så det blir snart en ny runde. Samtidig er det viktig å ha en oversikt over hva man faktisk har av klær.
Klær er moro. Jeg elsker klær, og den lidenskapen skal ingen ta fra meg.
Her i sør har prinsene og datteren min vært her siden onsdag, og vi har hatt utrolig fine dager sammen. Det har blitt lite trening når jeg har hatt besøk, men med to aktive gutter, så er det trening i seg selv å være sammen med dem 🙂 I dag reiser de hjem igjen til Arendal, og man kjenner på savnet straks man blir alene. men det er ikke så lenge til jeg treffer de igjen. I år blir det faktisk første 17.mai vi ikke skal feire sammen…det blir veldig rart og litt trist…
Man må av og til klype seg i armen for å skjønne at det faktisk har skjedd. Og når det endelig skjer, så opplever man at det skjer en voldsom utvikling på kort tid. Drømmen og håpet man har hatt så lenge, det er ikke lenger en drøm, og håpet er der rett foran ansiktet vårt.
Jeg snakker om slankemedisinen Wegovy, men nå er også Mounjaro på vei inn på det norske markedet. Vi vet at det også vil komme flere slankemedisiner etter Mounjaro, og i følge Direktoratet for medisinske produkter, så har Mounjaro nå fått brukstillatelse, men det er ikke startet salg av medisinen ennå. Man antar at dette vil skje i løpet av året. At Wegovy nå snart får konkurranse, det kan også bety at vi kan få en medisin som er billigere å bruke. Det skrives mye, og man vet jo aldri med sikkerhet før medisinen er i salg, men mange antar at den vil ligge 20 % under Wegovy. Med flere aktører på markedet, så kan det kanskje også bety en bedre mulighet til å få slankemedisin på blå resept. Mangel på slankemedisiner vil heller neppe bli et stort problem i tiden fremover.
I følge produsenten bak Mounjaro, så viser tester at medisinen har høyeste vektreduksjonen som er sett i en klinisk studie så langt. Mounjaro inneholder stoffet tirzepatid, som ifølge studier gir et enda større vekttap enn semaglutid, som finnes i Wegovy og Ozempic. I den nyeste studien, kalt Surmount 4, ble over 600 personer evaluert over to perioder. Vekttapet var på 26 prosent etter 88 uker. Kliniske studier viser at tallene for Wegovy er at en tredjedel av de som hadde brukt Wegovy opplevde en vektreduksjon på 20 prosent. Her er det selvsagt mange som også opplever et større vekttap enn dette.
Mounjaro (tirzepatid) er den første slankemedisinen som kombinerer effekten av to hormoner kalt GLP-1 og GIP. Disse hormonene er involvert i å regulere blodsukkernivået og appetitten. Dette gir en kraftigere vektreduserende effekt hos pasienter enn Wegovy. Mounjaro virker også ved å redusere appetitten slik at man ikke spiser så mye og derfor inntar færre kalorier. Det bremser også tømmingen av magen, og holder deg mett enda lenger.
Forskning på Mounjaro viser nå også at medisinen har en effekt på søvnapne, og veldig mange overvektige, også her i Norge har søvnapne. Det er sikkert også mange av mine lesere som sover med maske om natten fordi man har pustestopp. Søvnapné vil si at svelget klapper sammen under søvn, og man slutter å puste eller får svært lav pust. Pustestoppene kan vare i noen sekunder til minutter. De kan forekomme et stort antall ganger i løpet av en natt. Når man slutter å puste om natten, så sliter også hjertet hardt. På lang sikt kan søvnapné trolig bidra til lidelser som høyt blodtrykk, hjertesykdommer, hjerneslag og diabetes 2. Mange med søvnapné er trøtte og uopplagte på dagtid.Frekvensen av søvnapné ble i gjennomsnitt redusert med to tredeler hos pasientene som deltok i den nye forskningen på Mounjaro i følge produsenten. Dette var etter ett års bruk. Pasientene fikk i gjennomsnitt 30 færre episoder med pustestopp hver av timene når de skulle sove.
Mens Mounjaro er på vei inn på det norske markedet, så går flere medisiner nå gjennom tester. Vi vil i fremtiden flere slankemedisiner å velge mellom. Novo Nordisk som står bak Wegovy er på vei med en ny type slankemedisin som kombinerer stoffet semaglutid fra Wegovy og Ozempic med et av deres andre legemidler kalt cagrilintid. Cagrisema har vist betydelig større vektreduksjonsresultater enn Wegovy og også større enn Zepbound i studier. I en studie viste Cagrisema et vekttap på 15,6 prosent på bare 32 uker hos pasienter med type 2-diabetes, som vanligvis har vanskeligere for å gå ned i vekt med medisiner. Cagrisema gjennomgår nå en rekke testfaser før det kan bli godkjent for behandling.
Amerikanske Eli Lily som også står bak Mounjaro er i gang med å teste ut et medikament for vekttap og diabetesbehandling som visst nok feier alle konkurrenter av banen i foreløpige studier. I en såkalt Fase II studie, så ga medisinen et rekordstort vekttap på 17,5 prosent etter 24 uker hos pasienter med diabetes 2. En fjerdedel av deltakerne i studien gikk ned mer enn 30 prosent av vekten, noe som nærmer seg effekten av fedmekirurgi. Bivirkningene skal være de samme som for Ozempic og Wegovy. Det kan imidlertid ta flere år før retatrutid blir godkjent for markedet.
Det er ingen tvil om at mye skjer når det kommer til slankemedisiner. Endelig vil mange si. Hvem hadde trodd dette for noen år tilbake? Mange norske leger er spente på Mounjaro, og tror etterspørselen vil bli veldig stor. Mange pasienter og leger vil tenke at dette blir den foretrukne medisinen for overvekt.
Endelig sier jeg bare. Endelig har det kommet medisiner på markedet som kan hjelpe så mange overvektige i kampen de fleste av oss har kjempet i evigheter. Nei, ikke alle ønsker å ta medisinen, og ikke alle tåler den, men for de som ønsker den, tåler den, eller bare vil kjempe seg gjennom det som måtte komme av bivirkninger, for alle disse, så er dette fantastisk.
Jeg skal følge spent med på lik linje med garantert mange andre. Man kan mene det man vil om disse slanke sprøytene, men husk at hver enkelt bestemmer over eget liv. Om noen vil bruke slankesprøyte, så er det vedkommende sitt valg sammen med fastlegen sin. Ingen andre har noe med hva andre velger å gjøre i kampen mot sin overvekt. Mene noe, det kan man, men å hakke ned på de som velger noe annet enn hva en selv måtte velge, det blir så feil. Jeg føler mange snakker disse sprøytene ned, men for mange så har sprøytene endelig vært det som skulle til for at man har klart å gå ned i vekt. Vet man hva sprøytene inneholder? Vet man hva de gjør med kroppen? Kanskje ikke, men å ta en slankeoperasjon kan neppe være en bedre løsning. Og de aller største kritikerne, det er de som overhode ikke vet hva overvekt faktisk er….
I går merket jeg virkelig hva vekttapet mitt har betydd for kroppen min. For en helsegevinst jeg har fått av å gå ned i vekt. Jeg er så takknemlig for kiloene som har forsvunnet de siste månedene, og i går merket jeg det virkelig. Jeg er så glad, og stolt at jeg nesten sprekker!
Siden september har jeg nå gått ned 24,2 kg. Helt utrolige tall, og jeg må av og til klype meg litt i armen for å forstå at jeg faktisk opplever dette. En vektnedgang jeg har håpet på så lenge, og ikke minst jobbet for så lenge. Forrige uke beveget vekta seg ned 1.1 kg. Når vekta beveger seg såpass mye, så kan jeg love deg at det er jubel her hjemme, og en liten gledesdans i loftstua.
Å gå ned i vekt betyr mye, og det handler ikke om at jeg streber etter å bli slank, og attraktiv som sikkert noen tror. For meg handler det først og fremst om helsen min. Det å få stabilisert blodsukkeret. Det å få en friskere kropp, og en kropp som fungerer mye bedre. Det er jo ingen tvil om at det er tungt å bære ekstra kilo. Det og kunne være aktiv sammen med guttene mine, det er veldig viktig for meg. Jeg har ikke lyst til å være den mommo’en som ikke orker, eller klarer. Jeg har lyst til å være mer aktiv, trene mer, gå fine turer – rett og slett gjøre ting uten å kjenne på at ting føles så tungt. Så helse har vært nr. 1 for meg når jeg startet denne reisen. Så kommer selvfølelsen, og selvbildet på en god nr.2. Jeg trives ikke med mine ekstra kilo. Jeg er ikke så glad i kroppen min som jeg burde. Jeg har akseptert at jeg er stor, og det handler ikke om at jeg skammer meg, men jeg har lyst til å komme på en plass hvor jeg føler meg mer vel og hvor jeg kan se på meg selv i speilet og smile.
Tilbake til gårsdagen. I går valgte jeg å droppe trening, og heller starte med å jobbe ute. Å jobbe ute er jo god trening i seg selv. Det er nok av ting å gjøre når man er huseier. I år skal hele gjerdet vaskes, skrapes og males. Garasjen skal vaskes og males, terrassen skal klargjøres til sesongen. Det samme skal grillen. Men akkurat i går, så var det først og fremst plenen som skulle få pleie. Jeg lå litt på etterskudd der. Jeg har alltid hatt grønn og fin plen, men i fjor så begynte det å komme vel mye løvetann i den, og ugress, og annen dritt, og det liker jeg ikke. Så i går fikk jeg raket plenen, og jeg gikk på ugressjakt. Jeg hadde med meg både en stor og en liten sak til å ta opp løvetann og dritt med. Tidligere var dette et ork. Det var tungt og hele tiden måtte bøye seg ned. Det var tungt å skulle fjerne løvetann som var på plenen, og under busker. Jeg så ikke frem til å starte på dette, men hallo! Dette gikk jo som en drøm! Det å bøye seg hele tiden for å få tak i dritten, det var ikke tungt! Det gikk så greit at hele meg var et stort smil. Det var jo nesten som jeg danset bort over plenen. Noen steder måtte jeg også ned på kne for å komme under alt av busker og få med all dritten som var der ( altså løvetann).
For en følelsen dette var å kjenne på! Var dette virkelig meg? Var det meg som klarte denne type hagearbeid uten å kjenne det både her og der? Var det faktisk meg som gjorde denne type hagearbeid uten å puste og pese? Var det faktisk meg som var så lett på beina, og i kroppen? Når løvetann og dritt var tatt, og alle bed luket, så fikk jeg gjødslet og satt på sprederen. Jeg fikk også transportert en del sekker med ved som jeg hadde i garasjen inn i vedboden hvor den skal være. Og så fikk jeg stablet all veden med god hjelp fra min mor. Jeg holdt på i hagen, og ute fra kl.1030-1730, og jeg kunne ha holdt på lengre. Kroppen fungerte veldig fint hele veien, også etter alle timene ute. Eneste stedet jeg kjente at jeg hadde jobbet mye, og lenge, det var i det ene kneet. I dag kjenner jeg det litt i lymfebeina, men jeg er klar for en ny dag ute hvor terrassen skal vaskes, og grillen skal klargjøres.
Minus 24,2 kg, det merkes virkelig både på kropp og sjel. Jeg unner alle å kjenne på det samme som meg. Det å bevege seg er så mye lettere. Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. På trening så merker jeg vektnedgangen veldig. Jeg har trent 4-5 ganger i uken lenge. Nå trener jeg 5-6 ganger, og skulle det passe, så kan jeg nok ta på den 7.treningsøkten også. Lysten til å trene og utfordre meg selv har blitt mye større. Jeg våger å prøve mer, og jeg våger å gjøre øvelser uten å tenke på de andre som er der. Det er også en fremgang. Jeg går utenfor komfortsonen, og det kjennes godt og riktig.
I dag kjenner jeg på en stor takknemlighet. Takknemlig fordi fastlegen min fikk ” overtalt ” meg til å prøve Ozempic på nytt. Takknemlig for et stabilt blodsukker. Takknemlig over bivirkningen jeg opplever i form av vekttap. Takknemlig for å ha fått en kropp som fungerer så mye bedre. Jeg har virkelig jobbet mye for dette, og lenge, og selv om Ozempic gir meg en rask metthetsfølelse, og hjelper meg i forhold til mat, så må jeg jo endre, og jeg må jobbe. Det er ikke magi dette her.
Nå skal jeg rydde i klær før jeg starter dagen ute. Nå er det MYE klær som er altfor stort, og som må legges bort. Jeg vet at jeg har mye klær, og det ser man virkelig når jeg har startet med å rydde. Jeg tenker at jeg må prøve å selge det jeg ikke kan bruke, for en del av disse klærne er knapt brukt.
Jeg gleder meg til en ny dag ute, og jeg gleder meg til å kjenne på en kropp som endelig er på et mye bedre sted. Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag.
Hvem har bestemt at store mennesker ikke kan være attraktive og sexy?
Jeg har nettopp begynt å se en serie på Discovery + som jeg helt tilfeldig kom over. ” Hot and heavy ” heter den. Dette er en amerikansk serie, og jeg har foreløpig kun sett en episode, men den ene episoden gikk inn på meg. Vi følger tre flotte, amerikanske kvinner i 20 årene. Alle overvektige, og alle er i forhold med flotte, slanke menn. Sånne menn som visst nok kan få hvem som helst sies det fra venner av disse mennene i serien. Joda, veldig pene, attraktive menn, men dette er også menn med et stort hjerte for den kvinnen de er i forhold med. Man ser kjærligheten de føler, og det rører meg veldig. Alle de tre mennene liker store kvinner, men det å elske en kvinne som ikke er A4 utseendemessig, det er virkelig tøft for de. Venner som får sjokk, familie som ikke aksepterer, fremmede som kaster dritt og vonde kommentarer. De som kunne fått hvem som helst, så ender de opp med det der. Det er vondt å se kvinnene bli mobbet og trakassert fordi de er den de er med sin store kropp, og det er vondt å se mennene gjennomgå så mye fordi de elsker en stor kvinne. Samtidig gjør det godt å se kjærligheten parene imellom. Klart det blir en ekstra belastning med en hverdag hvor de færreste aksepterer, og en hverdag med så mye mobbing og trakassering, men jeg håper så inderlig at kjærligheten tåler alt den må gå igjennom.
Hvem søren har bestemt at store mennesker er stygge og ekle? Hvorfor skal man ikke kunne elske en person med vektutfordringer på lik linje med en hvilken som helst annen person? Hvorfor er det ikke akseptert at noen liker kvinner og menn med ekstra på kroppen? Hvorfor blir man sett ned på? Hvorfor kan man ikke få elske den man vil uten å være nødt til å bli utsatt for hets og mobbing? Hva er galt med en del mennesker som gjør at de må oppføre seg som de gjør, og uttale det de gjør? Liker du ikke store mennesker, så får det være din sak, men lukk munnen. Respekter at andre ikke mener det samme som deg.
Alle de tre amerikanske kvinnene i serien er nydelige kvinner. De er fra 150 kg og oppover. Kvinner som alle har opplevd mye vondt pga vekten. Det eneste disse parene ønsker er å få elske hverandre, og få leve et normalt liv. De ønsker å få være i fred, og bli akseptert for det valget de har tatt. Egentlig burde det være en selvfølge å få lov til å elske akkurat den man vil uten at andre skal ha en mening, men nei da, det er så mange som kvesser klørne når det kommer til overvektige. Det samme ser vi jo i forhold til lesbiske og homofile, og deres kjærlighet til det samme kjønn.
I serien ser vi parene i møte med mennesker på butikken som glaner og kommenterer, mennesker som roper etter stygge ting etter dem på gata, familie som ikke aksepterer at sønnen deres har valgt ei feit dame, arbeidskolleger som ler og håner valget mennene har tatt i forhold til livspartner. Mange tror at dette kun er en fetisj, kun seksuelt, og ikke kjærlighet. Alt av følelser kommer inni meg når jeg nå har så denne første episoden, og jeg stålsetter meg for å følge den videre. For her blir det tårer, sinne, frustrasjon, latter, varme i hjertet, oppgitthet – alt av følelser.
En av mennene i serien var veldig klar på at det garantert er veldig mange menn som liker store kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi samfunnet er som det er. Og jeg kunne ikke ha vært mer enig. Så mange menn der ute som gjerne vil ha et forhold til en stor kvinne, men som ikke våger, om det ikke er i skjul. Visst en mann ikke hadde våget å vise meg frem, og vært stolt av meg, så kunne han ha dratt en visst plass. Noe sånt hadde jeg aldri akseptert. En del kvinner aksepterer et slikt ” forhold ” fordi de ikke tror at de fortjener bedre.
Jeg kommer i kontakt med mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? Kvinner som får beskjed om at de ikke kan forvente å få en flott mann når de ser ut som de gjør. Kvinner som får beskjed om å ta det de kan få. Kvinner som ikke får lov til å være ” kresen ” med det utseende de har. Og ja, det er mange menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Det er mange flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet, eller kanskje ei elskerinne. Jeg skulle ønske disse mennene var tøffere og stod opp for det de ønsket og likte.
Jeg får en del meldinger fra menn som er der. De liker formfulle kvinner, og de ønsker å oppleve en formfull kvinne, men i all hemmelighet. Både gifte og single i alle aldre har jeg fått meldinger fra. Smigrende? Absolutt ikke. Ingen kvinner skal være hemmelige fordi en mann ikke våger å stå for det han liker. Ingen skal gi noen det de ønsker på et slikt grunnlag.
Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt veldig mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart jeg har hørt det. Jeg har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal vi bli slankere fordi andre mener vi bør det? Visst vi ikke er pene fordi kroppen vår er stor, så skal vi ikke strebe etter å få noens godkjenning. Jeg har møtt menn som jeg omgikk i ungdommen som kan fortelle hvor godt de likte meg, men som aldri våget å fortelle det fordi jeg var større enn andre jenter….
Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, retten til å være glad i egen kropp, og retten til å elske akkurat den de ønsker. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist en gang som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner. Visst noen ikke liker å se en stor kropp, så se bort, men ikke sleng med leppa. Jeg har fått kommentarer her på bloggen fra kvinner som forteller hvor stygt det er å se på store kvinner, som forteller hvor stygt en stor kropp er. Hvem har bestemt det? Og hvorfor sier vi sånn om andre? Når jeg skriver om store kvinner, så gjelder nok også det samme for store menn….men samtidig så tror jeg det er noe mer akseptert at en stor mann er i forhold med en slank kvinne enn motsatt. Samme som gjelder med aldersforskjell. Der er det mye mer akseptert at en eldre mann er i forhold med en yngre kvinne enn motsatt.
Jeg leter ennå etter mannen i mitt liv. Denne flotte mannen som er stolt av meg, og som elsker meg for akkurat den jeg er. En som ikke er opptatt av vekt, men som ser meg for den jeg er. En som ser Heidi med eller uten en stor kropp. En som våger å like akkurat det han liker. Vel, det bør nok være en del punkter til som sier ” check “, som det varme hjertet, den gode personligheten, lysten til å oppleve og dele…jeg synes vel jeg har vært singel lenge nok nå, men det tar tid, spesielt når jeg pr nå ikke gjør veldig mye aktivt for å prøve å finne han….datet har jeg, men jeg har ennå ikke møtt HAN. Han som får hjertet mitt til å banke, og som får sommerfuglene til å fly i store flokker. En venn av meg kunne fortelle at man ikke skal kjenne på sommerfugler i vår alder – for noe tull! Klart vi skal det!
Nyt lørdagen! Jeg skal jobbe ute i dag, og har nok å gjøre. Vi blogges i morgen!
