Denne uken kom den. Godkjenningen fra Brønnøysundregistrene. Nå kan reisen starte sånn skikkelig!
Jeg har alltid hatt en drøm om det som skjer nå, og den har jeg hatt lenge. Jeg har stått på for at overvektige skal få treningstilbud her i Kristiansand. Jeg brenner for at overvektige skal få et helhetlig tilbud der de bor. Jeg har fått på plass treningstilbud, men det har vært i perioder. Man har prøvd, og av ulike grunner, så får man det ikke til over tid. Det man trenger er tilbud over tid for at man skal lykkes i kampen mot kiloene. Trening er en god start, og så må andre brikker på plass etter hvert.
Ofte står man sterkere sammen, så istedenfor å sitte på hver vår tue og kjempe samme sak, så er vi to med samme engasjement som for et års tid siden bestemte oss for å jobb sammen mot det samme målet. Vi ønsker på plass et tilbud som i dag ikke finnes, og som absolutt bør finnes. Det henger faktisk ikke på greip at dette tilbudet ikke finnes, men det sier vel samtidig det meste : de overvektige blir ikke prioritert. Det snakkes opp og i mente om at fedmeproblematikken bare øker, men hva gjør man for å hjelpe overvektige? Sånn virkelig hjelpe? Å prate hjelper lite. Det må handles.
Denne uken kom godkjenningen fra Brønnøysundregistrene – organisasjonen vår er godkjent! Det føles så godt å kjenne på at vi nå faktisk har fått på plass en organisasjon. Gjennom aktivitet, mestring, samhold og felleskap så ønsker vi å bidra til å bedre både den fysiske og den psykiske helsen til overvektige. Jeg har så troa på dette. Det vil ikke bli en enkel vei, men vi skal jobbe målbevisst for å få til dette. Vi må starte et sted, og vi starter med å jobbe for å få på plass et treningstilbud som skal være tilrettelagt for overvektige. Et treningstilbud hvor alle med vektutfordringer kan delta uavhengig av fysisk form. Vi har fått med oss et team som kan trening, og som skal ha ansvaret. Alle med lang erfaring, alle utdannede PT’er hvor den ene også er fysioterapeut. Teamet skal være såpass stort for at alle skal sees, og for at alle skal få hjelp, og få tilrettelegging. Alle skal få kjenne på mestring.
Nå er vi godkjent, og jeg kjenner at jeg er så innmari stolt over hva vi har fått til. Jeg er så spent på fortsettelsen. Noen negative røster vil det alltid være. Det vil alltid være noen som ikke har troa på dette, men om ingen står på for å få til noe, så skjer det jo ingenting. Nå starter jobben med å søke midler til oppstart av treningsgruppene. Det er jo en veldig stor jobb, men frem til 1.desember er det ganske mye midler man kan søke på fra ulike aktører. Nå skal vi delta på informasjonsmøter om midlene, og vi skal bruke mye tid på å søke. Ønsket vårt er et gratis tilbud slik at alle kan delta uansett hva slags økonomi man må ha. Vi har lokale på plass, vi har treningsteamet, og nå må midler på plass. Her får vi en helt fantastisk hjelp av Batteriet Sør. At små organisasjoner kan få en slik hjelp som man kan få på Batteriet, det er mer enn gull verdt. For et tilbud!
Reisen fortsetter, og egentlig så startet den sånn skikkelig når godkjenning fra Brønnøysund kom. Fremover skal det søkes midler – nå må et helhetlig tilbud i forhold til fedme tas på alvor!
Jeg har ikke alltid vært flink til å sette meg selv i forsetet, og tatt meg tid til å gjøre de gode tingene for meg selv. Andre har alltid kommet først, så fikk man se om det var noe tid igjen til seg selv etterpå. De siste årene har jeg vært flink til å ha Heidi tid, og til å gjøre det jeg setter pris på. Å fylle opp egne energilagre er så utrolig viktig! En har også mye mer å gi til andre når man selv har mer energi, og er mer fornøyd….og jeg fortjener det!
På en del områder, så er jeg innmari flink til å ta vare på meg selv. Hudpleie har jeg alltid vært opptatt av, og jeg tenker at den store interessen kom sent i tenårene. Ikke at jeg har fått dette inn med morsmelken, for jeg kan aldri huske at mamma var så opptatt av disse tingene når jeg vokste opp, så interessen kom vel via blader kan jeg tenke meg. Tidlig begynte jeg å rense huden. Jeg var flink til å peele, og skrubbe, og jeg var flink til å legge maske. Jeg ser veldig tydelig at årene med omsorg for huden min, det har jeg fått igjen for. Jeg har opp igjennom vært skikkelig flink. Etter hvert som man ble mer voksen, så kom flere viktige produkter inn i den daglige omsorgen for huden min.
En annen ting jeg er veldig flink til, og som er veldig viktig for meg, det er å ta fotpleie. Jeg har en fast fotterapeut som jeg går til ca 3 ganger i året. Fotpleie er viktig for alle. Føttene skal fungere gjennom hele livet, og det er nok mange som ikke tenker på å ta vare på føttene på lik linje med andre ting. Jeg har gått til fotterapeut i flere år. I tillegg til at det generelt er viktig, så er det ekstra viktig for oss som sliter med lymfødem. Med lymfødem, så er huden gjerne veldig sensitiv, så det å passe på føtter og hud, det er noe man må være bevisst på.
Jeg har skrevet om det før, men gode ting kan ikke sies for ofte. Her i Kristiansand så har vi en fotterapiskole, og elevene der er nå i gang med sin utdannelse for å bli fotterapeuter. Det som er veldig fint med å ha en fotterapiskole her i byen, det er at man har mulighet til å dra dit for å få behandlinger av elevene. Man betaler en brøkdel av det man betaler ved en salong, og elevene får viktig erfaring under utdannelsen.
Jeg har vært på fotterapiskolen tre ganger tidligere, og denne uken var jeg tilbake for å få behandling. Erfaringene jeg hadde fra første besøk var så positive at jeg gjerne tok en ny behandling. Jeg var veldig spent likevel, men elevene er jo i gang med utdannelsen sin samt at der også er lærer til stede når elevene har kunder. Lærerne følger med, hjelper om elevene står fast, og sjekker føttene når behandlingen er over. Føttene blir studert nøye, og man har en samtale rundt utfordringer, og eventuelt medisiner om det er aktuelt. Jeg kan med en gang si at jeg igjen var utrolig fornøyd med fotbehandlingen! Eleven var så utrolig nøye, og så utrolig flink. Jeg kan ikke sette fingeren på noe negativt i det hele tatt. Forrige gang som var i juni, så ble det oppdaget en ødelagt negl som ble fikset, og som de ønsket å følge opp igjen etter 6 uker. Veldig fornøyd når slikt blir oppdaget, og fulgt opp.
Eleven jeg hadde denne gangen var så behagelig, utrolig hyggelig. Jeg følte meg komfortabel selv om jeg alltid tenker på tømmerstokkene mine når jeg er til behandling på steder, og spesielt hos behandlere som jeg ikke har vært hos før. Men jeg er så utrolig fornøyd, og da behandlingen var ferdig, så var det som å gå på skyer. Neglene var klippet, hud var tatt bort under, og rundt neglene, hard hud var borte under føttene, og hele behandlingen ble avsluttet med en helt fantastisk fotmassasje. Fotmassasje er så nydelig! Massasje får man når man går på en klinikk også, men her på skolen, så får man en lang massasje av føttene, og det var en himmelsk avslutning på behandlingen.
Føttene er som nye, så nå burde neglene lakkes. Så til dere som bor her i Kristiansand, eller et sted hvor dere har en fotterapiskole, benytt dere av behandlingene som blir gitt av elevene der. Det er viktig erfaring for elevene, det er trygt, og mitt resultat er jeg altså strålende fornøyd med. Eleven jeg hadde blir garantert en utrolig dyktig fotterapeut. Man betaler også kun en liten sum for behandlingen som blir gitt.
I samme lokale som fotterapiskolen, så utdanner de også hudpleiere, og elevene som studerer der, de tilbyr også mange ulike behandlinger. Så nå har jeg bestemt meg for å bestille meg rygg/nakke massasje, og ansiktsbehandling – jeg trenger begge deler, og jeg gleder meg.
Så er det på an igjen. Jeg sa vel aldri mer, men man skal visst aldri si aldri….
Det er en liten stund siden jeg sluttet tvert på Ozempic. Jeg ble så dårlig! To ganger har jeg prøvd nå, og sluttet. Jeg hadde forferdelige smerteanfall, jeg var kvalm og kastet opp. Dette skjedde som regel et par, tre dager etter at jeg hadde stukket meg. Jeg orket ikke å ha det sånn. Det var ikke verdt prisen jeg måtte betale for å bruke den. Så jeg sluttet tvert. Tok beslutningen selv, og ga beskjed til legen om at sånn ble det, noe han aksepterte selv om han kanskje ikke var helt enig. Og ja, jeg vet at man skal snakke med legen før man slutter, og jeg har aldri tatt egen beslutning på medisinske ting før.
Legen er nok noe usikker på om det er sprøyta som gir de bivirkningene som jeg har fått. Jeg har fått de samme smerteanfallene etter å ha drukket smoothie, og spist kyllinglår med salat. Man blir jo helt forvirret. Mye har vært rart fra jeg fikk nyrestein, men noe ny stein, det er det ikke.
Ei lita stund etter jeg sluttet på Ozempic første gangen, så begynte blodsukkeret mitt å vandre. Jeg har lest i ettertid at det kan være en konsekvens av å slutte brått….Det hadde lenge holdt seg veldig fint, men nå hadde det begynt å stige. Jeg som hadde holdt meg innenfor verdiene lenge. Jeg husker jeg var spent på hva fastlegen min ville si om planen videre. Jeg fikk to alternativer, enten var det tabletter, eller så var det å starte med Ozempic igjen. Ozempic ville holde blodsukkeret nede. Bli dårlig eller ta tabletter var tankene som surret i mitt hode. På en måte ville jeg nok ha valgt tabletter, men jeg valgte å starte opp igjen med Ozempic med klar beskjed til legen om at dersom jeg ble like dårlig, så sluttet jeg tvert.
Legen og jeg ble enige om å starte på halvparten av laveste dose. Da var han sikker på at jeg ikke ville bli dårlig, og han hadde rett. De to første ukene på halv dose av laveste dose fungerte fint. Jeg kjente ingen bivirkninger. Så tredje uken, da tok jeg laveste dose, det samme gjorde jeg fjerde uken. Fortsatt ingen bivirkninger. Men så en dag, kun kort tid etter jeg hadde tatt en ny sprøyte, så kom smerteanfallene igjen. Oppkast. Kvalme. Jeg takler ikke den type smerter særlig godt. I mitt hode var det sprøyta som var synderen, så jeg sluttet igjen.
Legen tviler fortsatt på at det var sprøyten som ga meg disse smertene, og det fordi jeg gikk på halv dose av minste dose. Var det kanskje ikke Ozempic som kludret alt til for meg, og ga meg disse grusomme smerteanfallene? Var det andre ting? Jeg følte liksom alt lå til rette for at bivirkningene kunne attesteres til sprøyta. Klart det kan ha vært andre ting som gjorde at jeg reagerte så kraftig. Men hva….samtidig er det vel ikke alt man finner svar på.
Legen og jeg har på nytt blitt enige om å gi Ozempic en sjanse. Uff, dette blir frem og tilbake. Sikkert ikke smart av meg å slutte sånn brått uten at jeg vet, men jeg kan ikke skru tiden tilbake. Gjort er gjort. Først og fremst vil jeg gi den en sjanse slik at jeg kan få kontroll på blodsukkeret, og så håper jeg jo at det kan gi meg en boost som jeg sårt trenger også på dette med vekta.
Jeg har brukt sprøyta i 5 uker nå tror jeg, og ” bank i bordet “, jeg har frem til nå ikke kjent på noe smerter, eller ubehag. Om jeg er heldig i starten, det vet jeg ikke. Nå får jeg jo også sjekket ut om det kan ha vært andre ting som gjorde meg dårlig. Jeg er spent. Veldig spent. Det jeg merker veldig godt denne gangen som jeg ikke merket så klart de to andre gangene, det er metthetsfølelsen. Nå blir jeg stappmett av så mye mindre enn før. Jeg kunne helt fint spise 4 skiver brød med pålegg uten å kjenne på at jeg var veldig mett. Nå kan jeg spise 2 skiver, og er stappmett. Sånn skikkelig mett, noen ganger så mett at det er vondt. Denne veldige metthetsfølelsen har jeg kjent på i en uke, eller to etter oppstart. Jeg og tid, det er en historie for seg selv, men jeg mener det skal være riktig. Matinntaket er blitt redusert en god del, og det er en helt ny følelse. En veldig god følelse. Nesten litt sorg og fordi man ikke klarer å spise så mye av maten som er god hehe.
Jeg har jo tidligere slitt litt med å stoppe selv når jeg kjenner meg veldig mett, og jeg har slitt med store porsjoner. Nå slutter jeg når jeg kjenner at jeg er mett, og kanskje klarer jeg å stoppe enda tidligere etter hvert. Jeg må bli kjent med meg selv på en ny måte på dette området, og det tar jo litt tid på prøve seg frem. Denne uken dristet jeg meg til å sette sprøyta på 0,25, og pr. nå har det fungert bra.
Jeg vet at veldig mange har utrolig god hjelp av disse slankesprøytene, og det må være opp til hver enkelt å velge hva de ønsker og gjøre. Det er ikke opp til andre å bestemme hva som er best for andre enn seg selv. Hva dama i nabohuset gjør, det er det ingen som har noe med. Vi er voksne, og tar våre egne valg. Vil du ikke, så er det helt fint. Vil du, så er det også veldig fint. Vår kropp – vårt valg. Vi må slutte å mene så mye om hva andre skal gjøre, og ikke gjøre.
Nei, vi vet ikke så mye om bivirkningene på sikt, og jeg innrømmer glatt at når det gjelder denne sprøyta så er jeg ganske ukritisk. Man blir jo ” desperat ” etter å finne noe som kan hjelpe oss. Kan sprøyta bli en god venn, og ikke gi meg smerteanfall, men heller gjøre meg stappmett av lite, så vil jo redusering av matinntak gi en effekt, altså at vekta går ned forhåpentligvis. Og jeg vil så inderlig ned uten å legge meg under kniven. Jeg har lyst til å kjenne på at kiloene går av slik så mange andre opplever, og jeg synes jeg fortjener det noe innmari.
Kroppen fungerer også mye bedre for tiden. Noe skjer. Hva som skjer, det vet jeg ikke, men jeg håper det er vekta som kanskje, kanskje er på vei ned. At det er den effekten jeg kjenner litt på. Jeg trener også innmari bra, og jeg merker at jeg er mye mer motivert når jeg kjenner at et eller annet har skjedd, og jeg håper følelsen fortsetter, og at følelsen er reell. Kroppen orker mer, og beina spiller mye mer på lag. Jeg vet at de dårlige dagene med lipolymfødem vil komme, men kanskje kan det bli færre av de.
Om ikke så lenge så skal jeg også være med på noe veldig spennende som jeg gleder meg veldig til. Hva dette er, det skal jeg fortelle om på et blogginnlegg litt senere, men jeg kan si at det dreier seg om Ozempic….
Kryss fingrene for meg. Kryss fingrene for at jeg denne gangen er heldig.
Jeg har aldri likt å sykle. Meg og sykkelen har aldri hatt noe godt forhold, og vi har vært svært lite sammen opp igjennom årene. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har hatt et hatforhold til det å sykle, for jeg har aldri opplevd noe traumatisk på sykkel. Fall, og skrubbsår var ikke årsaken, men samtidig, så har jeg nok aldri følt meg trygg på en sykkel. Selv når alle andre i gata fant frem sykkelen, så var det helt ålreit å finne på andre ting. Jeg har aldri savnet å sykle selv om ” alle ” andre gjorde det. Jeg har ikke sittet på en ordinær sykkel på evigheter, ikke siden jeg var barn faktisk. Det frister ikke heller. Jeg husker mamma strevde med å lære meg å sykle, og prøvde å oppmuntre meg til å skjønne at det å sykle var moro, men nei – sykkel er ett stort nei for meg. Jeg har heller ingen planer overhode om å anskaffe meg sykkel, og jeg er helt fortrolig med å ha ett anstrengt forhold til det å sykle. God trim sier mange. Man opplever, og ser så mye når man er på sykkeltur sier andre, men jeg trimmer heller på andre måter, og det som sees, og oppleves fra sykkelsetet, det går det helt fint at jeg opplever på andre måter.
Jeg vil alltid mislike det å sykle på en ordinær sykkel – der vil det aldri skje mirakler, men å sykle inne, på treningssenteret, det liker jeg veldig godt. Jeg hadde nok trodd at det å sykle inne ville være nesten like pyton som det å sykle på en ordinær sykkel ute, og jeg brukte lang tid på å overtale meg selv til å prøve ergometersykkelen. PT’en jeg hadde, og som jeg savner veldig, han brukte lang tid på å overtale meg. Jeg husker hvordan vegringen satt veldig godt i. Jeg hadde liksom bestemt meg på forhånd for ikke å like det. Min plass var liksom ikke på en sykkel. Samtidig, så var det en fornuftig del av meg som sa at det å sykle inne nok ville oppleves annerledes, og den fornuftige delen av meg hadde helt rett : jeg har blitt så glad i sykkelen på treningssenteret. Jeg fant meg egentlig ganske fort til rette på sykkelen, og jeg fant en treningsform som for meg er veldig bra.
Nå er jeg på sykkelen 2-3 dager i uken. Lymfeterapeuten min har nok anbefalt meg å trene mer styrke, så da blir det ofte 2 dager med sykkel, og 3 med styrke, eller to av hver de ukene det blir 4 dager med trening. Det stresser meg ikke så mye om jeg ikke får 5 økter hver uke så lenge jeg vet at jeg har blitt veldig god på å trene, og trening har blitt en viktig del av hverdagen min. Når jeg har treningsøkt på sykkelen, så skal jeg sykle ei mil eller mer. Lymfebeina mine liker også å sykle, og jeg merker hvor mye bedre beina er etter ei sykkeløkt enn før. De dagene hvor jeg trener styrke, så er det oppvarming på sykkelen i 10 minutter. Jeg bytter på å ha sykkeløkt, økt på tredemølla og styrke gjennom uken. Så velger jeg ulik intensitet på kondisjonsøktene ut i fra hvordan beina mine fungerer. Ofte må jeg starte forsiktig, men så kan jeg øke når beina bare har fått kommet seg i gang.
At trening er medisin for kropp og sjel, det er det ingen som helst tvil om. Jeg tror ikke jeg har hatt en dag hvor jeg har trukket dyna godt over hodet for å sove videre. Jeg er morrafugl, og står rett opp av sengen når alarmen på telefonen ringer. Da er det en tur på badet, rett i treningsklær, og så er det ut døren. Det å komme seg ut såpass tidlig er utrolig godt, og det å kjenne at tunge, vonde bein blir så mye bedre av å trene, den følelsen er så god å kjenne på. Jeg kjenner også hvor godt det gjør psykisk å trene. På sykkelen, eller på mølla så får jeg tenkt de tanker som må tenkes, og bli ferdig med det der og da, og når man ikke har tanker som må tenkes, så er man i sin egen, lille boble. Jeg har på god musikk på ørene, noe jeg er helt avhengig av for å gjennomføre gode treningsøkter. Skulle jeg ha glemt øreproppene hjemme, så snur jeg for å kjøre hjem og hente de. Musikk må jeg ha.
Kanskje er det beina mine som har vært en av grunnene til at jeg har hatt ett slikt hatforhold til det å sykle ute, og det at beina mine er såpass tunge som de er kanskje også fikk meg til å tvile på å sykle inne. Sykling er blitt en favoritt, og jeg sliter ikke med å gjennomføre disse ukentlige sykkelturene. Skulle beina være noe vonde, og ekstra tunge, så må jeg bare slippe opp litt på belastningen. Fordelen med disse tømmerstokkene, om det er noen, det er i alle fall at beina er innmari sterke. Så med riktig innstilling på sykkelen ut i fra dagsformen, så svetter jeg meg gjennom mila og er så glad, og fornøyd etter endt økt.
Å trene på treningssenter det var ei gang ei dørstokkmil for meg, men det er lenge, lenge siden. Jeg stortrives med å trene på Fresh Fitness Rona. Der er det ingen blikk, eller kommentarer. Der opplever jeg kun positive, flotte mennesker som heier på hverandre. Jeg har definitivt funnet den treningsformen som fungerer optimalt for meg.
Vi blogges i morgen. For meg blir det innedag i dag. Det blåser noe helt vilt her i sør. Lenge siden jeg har opplevd en så voldsom vind som dette. I tillegg regner det i bøtter og spann. Nyt lørdagen!
Onsdag ble en stor dag, og starten på en spennende reise. Reisen har sånn sett startet, men det ble likevel et startskudd for noe jeg har jobbet for lenge. Godt at man ikke er alene på reisen. Man står sterkere sammen.
Onsdag ble vedtekter, og stiftelsesdokumenter sendt til Brønnøysund. Christel og jeg har dannet organisasjonen som skal jobbe for å bedre den fysiske og psykiske helsen til overvektige. Vi har mange planer, og ønsker, men vi skal starte med å jobbe for å få på plass et eget treningstilbud for overvektige. Dette blir jo primært for de som da bor i Kristiansand og omegn, men kanskje kan vi inspirere andre til å gjøre det samme andre steder i landet.
Å få egne treningsgrupper for overvektige, det er noe jeg har brent for lenge, og også jobbet for lenge. Jeg har klart å få til et treningstilbud ved et treningssenter i Kristiansand, men det ble etter hvert lagt ned. Vi har også hatt en crossfit gruppe, og vi har engasjert en egen PT til å trene oss. Alt dette har vært utrolig fine grupper, og et veldig godt treningstilbud, men det har vært dyrt, og det har ikke vært et permanent tilbud. Man trenger å få tilbudet inn i faste, trygge rammer, og man må ha et tilbud som er gratis slik at alle har mulighet til å være med.
Det å komme i aktivitet, det vil bety så enormt mye for så mange overvektige. Mange overvektige sliter med helsen, både den psykiske og den fysiske, og det skal ikke så mye til for å starte en endring som vil bety enormt mye i hverdagen. Det at man trener sammen med andre som sliter med de samme vektutfordringene, det betyr også mer enn hva politikerne, og fagfolk faktisk skjønner. Frisklivsentralen er garantert et flott tilbud, men her blir overvektige ” kastet ” rundt i grupper hvor man kanskje ikke føler seg helt hjemme. Kan man faktisk komme i en gruppe hvor alle har de samme utfordringene, så vil man kjenne på en helt annen følelse. For Frisklivsentralen så har det ikke vært aktuelt overhodet å starte egne treningsgrupper for overvektige. Hvorfor? Jeg kan bare ikke skjønne at det ikke er aktuelt. Man prater og prater om utfordringene vi står overfor når det kommer til fedme, men hva gjør man annet enn å prate? Hva gjør man foruten å legge folk under kniven, eller gi noen opphold på feks Evjeklinikken? Jeg liker opplegget som Evjeklinikken har, men man må ha et opplegg man kan klare i hverdagen. For hva skjer med de fleste når man kommer hjem til hverdagen etter et opphold? Noen klarer seg. Det er viktig å understreke, men de fleste vender tilbake til det gamle mønsteret fordi man plutselig står alene. Opplegget burde vært i nærmiljøet hvor man da vil ha mange andre å støtte seg på. Kanskje burde man bruke pengene man gir i tilskudd til diverse klinikker for å lage tilsvarende opplegg der man bor. ET fast opplegg over tid hvor man knyttet til seg forskjellige fagfolk. Jeg reagerer når Frisklivsentralen bare feier bort tankene våre før de i det hele tatt har hørt mer om hva vi tenker. Jeg vet at det også handler om økonomi, men vil man noe sterkt nok, så tenker jeg mulighetene hadde vært der. Men nå tar vi skjeen i egen hånd, og jobber målbevisst for å få dette til.
Nå venter vi på godkjenning fra Brønnøysund på organisasjonen vår. Når godkjenningen foreligger, så er det å jobbe på for å søke økonomisk støtte for planene våre. Vi har alt på plass. Vi har treningslokale, og vi har et team som skal ha ansvar for treningsdelen. Tre stykker som er utdannet PT’er hvor den ene også er fysioterapeut. Et stort team fordi alle som trener skal bli sett, og få god veiledning. Vi sliter nok alle med vårt i forhold til den fysiske helsen, og her skal alt legges til rette for at man skal kunne trene alle som en under god veiledning. Det å få alternative treningsøvelser dersom noen ikke kan gjennomføres pga utfordringer man har, det er en veldig viktig ting. Alle skal kunne kjenne på den gode, og viktige mestringsfølelsen.
Kristiansand Kommune har støttet oss veldig i dette. Det har jeg skrevet litt om før. Men alt begynte med en samtale Christel hadde med daværende varaordfører, Erik Rostoft hvor jeg ble spurt om å være med. Og deretter begynte ballen å rulle. Vi ble satt i kontakt med Hanne som jobber med inkludering og likestilling i kommunen, og Hanne har vært helt gull for oss. Hun så viktigheten av dette, og så hvilke muligheter kommunen hadde i forhold til feks lokale. Hun satte oss også i kontakt med Batteriet Sør som drives av Kirkens Bymisjon. Jeg har hørt om Batteriet, men visste ingenting om hva dette er. Jeg er helt imponert over tilbudet til Batteriet, for de jobber med å hjelpe frivillige organisasjoner med det meste. Det å danne en organisasjon, hjelp til å søke midler, regnskap – ja, det meste. De tilbyr også flere kurs som er viktige for frivillige organisasjoner. Så Batteriet har hjulpet oss med alt av papirer vi trengte for å få sendt inn papirer til Brønnøysund.
Nå er det bare å vente på godkjenningen, og så er det å kaste seg rundt for å søke om midler til et utrolig viktig prosjekt. Et prosjekt som også er veldig unikt. Vi skal komme i mål!
Nå er tiden her igjen snart. Tiden hvor vi jakter og kaver for å finne ei strømpebukse til alle julebordene, til julefeiringen og nyttårsfeiringen, og den jakten er for oss plussize kvinner rett og slett et mareritt. Kanskje for andre også, men jeg kan liksom bare snakke om erfaringer plussize kvinner har. For de perfekte strømpebuksene, de har vi jaktet på i alle år. Strømpebukser er og blir et mareritt….eller nei, det stemmer ikke, det var et mareritt, for de perfekte strømpebuksene, de finnes.
Jeg er ikke glad i nylonstrømper. Ikke fordi det er nylonstrømper, men fordi jeg alltid har slitt med å finne strømpebukser som sitter perfekt, og som har god plass til mine store legger, og lår. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing så vidt har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene. Jeg har slitt med å finne strømpebukser som sitter perfekt, eller i alle fall godt. Ofte stoppet de et helt annet sted enn de skulle. Jeg slet med å få de helt opp. De stoppet før de kom opp, og var jeg ekstra heldig, så raknet de og i kampens hete. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som var raknet, og som lå delikat et sted på lårene.
Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig på, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt. Er man heldig og ha fått strømpebuksene sånn halvveis opp, så vær sikker på at de ikke vil være der. Nei da, da sklir de ned, og legger seg under magen som ei herlig pølse. Strømpebuksene man hele kvelden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerte dårlig. Jeg har kjøpt veldig dyre strømpebukser i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerte ikke de heller. En hver strømpebukseanledning, det har som oftest blitt et rent mareritt.
Redningen ble strømpebuksene fra PAMELA MANN. Jeg fikk teste disse for rundt fire år siden, og de er rett og slett perfekte. Store ord synes du kanskje, men jeg står inne for hver eneste ord. Det er nemlig mulig å finne perfekte strømpebukser. Heldigvis. Og når man finner de, så er det Lykke med stor L. Jeg var helt i himmelen jeg.
Da jeg begynte å tenke tanken om å starte nettbutikk, da var jeg og fast bestemt på å prøve å få disse fantastiske strømpebuksene inn i nettbutikken. Jeg tok kontakt med Stephen som da var sjef for det britiske firmaet, og han ville veldig gjerne at jeg skulle selge deres strømpebukser i nettbutikken min. Jeg er så stolt over å selge disse strømpebuksene fordi jeg vet hvor mange mennesker som har opplevd den samme lykken som meg etter å ha prøvd disse. Og alle de gode ordene, det er ikke bare skryt, og tomme ord. Kunder har grått i telefonen til meg fordi de endelig har kunnet gå med gode strømpebukser. Mine strømpebukser går fra str. 42-62.
Strømpebuksene jeg selger, de er fra Curvy Super Stretch-serien som er designet eksklusivt for damer i store størrelser. Strømpebuksene i denne serien er laget med spesialfunksjoner for å forbedre passform og komfort. Og passformen, den er helt fantastisk. Det samme er komforten. Dette er strømpebukser med masse stretch, det er virkelig super stretch i disse, og de sitter slik en strømpebukse skal. Og jeg kan si det tusen ganger: strømpebuksene er fantastisk gode, og det er slutt på strømpebuksemarerittet. Jeg har tatt inn strømpebukser i 50 denier, 90 denier og 100 denier. Jeg har aller mest brukt 90 denier, og den holder seg like fint etter mange gangers bruk, og jeg har vasket den også en del ganger. 50 denier er jo litt mer den tynne varianten som vi er godt vant med.100 denier er den tykkeste strømpebuksen. Den er jo fin nå som dagene har blitt kaldere. De er så myke, og så herlige, både å ta på, og å ha på seg.
Jeg tatt inn de sorte, og trygge. Og hudfarget. Jeg har også tatt inn en flott, sort strømpebukse med mønster som heter Floral, og en med nydelige ” diamanter ” på. Jeg har stay ups, og to med farger. Og den myke, nydelige Modal’en. Alle strømpebuksene er flotte til både kjole og skjørt. Strømpebuksene går fra XL og opp til 5 XL, noen 4 XL. Jeg bruker 5 XL til mine bein, men kan også bruke 4 XL fordi det er en helt enorm stretch. Se størrelsesguiden i nettbutikken, eller spør meg. XL vil jeg si er en 42-46, men så spørs det jo alltid litt på hvor man drar mest.
Ikke la det bli et strømpebuksemareritt på nytt denne høsten/vinteren. Nå er det strømpebukser å få tak i som du vil elske! Du finner strømpebuksene nederst på denne siden : https://enstorrelseforstor.no/
Jeg er ikke politisk engasjert. Da jeg var en del yngre, så var jeg politisk aktiv en periode, men nå er jeg vel bare på det jevne samfunnsengasjert som de fleste andre. Jeg leser ikke avisene fra A til Å slik jeg måtte da jeg jobbet i radio. Nå kjenner jeg nok at jeg skumleser mye, og leser grundig det som engasjerer meg. Min mor på 82 år er mer oppdatert på det som skjer, spesielt i byen enn hva jeg er. For min del, så blir det mest Fevennen og VG på nett som jeg leser daglig.
Jeg kjenner at det spesielt er en sak som engasjerer meg. En sak som gjør meg så sinna, så frustrert og så fortvilet. Det virker som om de som styrer i et av verdens beste land bare sitter og ser på den fattigdommen som er i landet vårt uten å gjøre noe. De sitter på sin høye hest de, og ser at flere og flere sliter med å få endene til og møtes. Flere barn bor i familier som er under fattigdomsgrensen, flere kjenner på ordet fattigdom, flere må be om hjelp for å få mat på bordet – det er en skam! Virkelig! Barnefamilier, uføretrygdede, arbeidsledige, pensjonister, studenter – flere og flere må be om mathjelp. Mennesker som for kort tid siden hadde det helt greit. Mennesker som klarte seg. De fikk endene til og møtes. Men nå er det så tøffe tider i et av verdens rikeste land at mennesker som aldri trodde de skulle være nødt til be om mathjelp, faktisk må gjøre nettopp det.
Dyrere mat, dyr strøm, kraftige renteøkninger, ja prisøkning på det meste egentlig, det har satt så mange i en helt uholdbar situasjon. En kamp for å overleve for så mange. Er det sånn vi faktisk skal ha det? Mennesker som hadde en inntekt de greide seg fint på hvor livssituasjonen plutselig har blitt snudd på hodet. Jeg er sikkert ikke alene om å føle at det er liten vilje til å virkelig å gi de som trenger det et skikkelig løft. For pengene, de har vi. Vi ser jo hvordan regjeringen Støre ” tryller ” frem penger når det trengs. De finner penger når de må, men de synes nok ikke at de MÅ gjøre noe med fattigdommen, og lave inntekter. Det er mye som er langt viktigere for regjeringen enn å gi landets befolkning en levelig hverdag.
Jeg hadde forhåpninger til statsbudsjettet. Jeg trodde regjeringen hadde gjort viktige prioriteringer når det gjaldt de som har den laveste inntekten. Jeg trodde de hadde løftet trygdede, pensjonistene, barnefamiliene – alle som sliter. En skattelette på et par hundrelapper i året, det er et hån. Mye penger for staten, det vet jeg, men kanskje skulle de ha brukt disse pengene på andre poster. Ikke et øre har regjeringen gitt til å bekjempe fattigdommen. Eller det ble vel litt feil. De har satt ned barnehagen til 2000 kr, og det er helt klart viktig for mange barnefamilier, så den heier jeg på. Men ikke alle har barn i barnehagen. Ikke alle har barn. Hva med dem? Regjeringen kunne ha bidratt sterkere til at enkelte grupper hadde fått mer å rutte med. Gruppene med de laveste inntektene, og de som mottar trygd, de burde ha blitt prioritert. Statsbudsjettet inneholder ikke et løft til de som går på de laveste ytelsene.
En skal ikke sette ting opp mot hverandre sies det, og jeg vet det er ulike potter som skal ha penger på budsjettet. Jeg vet at budsjettet er et puslespill, og jeg vet at mange vil ha mer enn de får. Det er mange kamper, og viktige arenaer, og jeg har ikke satt meg inn i statsbudsjettet ut over det som har kommet frem i media. Men er det ikke en del poster som burde vært nedprioritert for å prioritere helt andre ting akkurat nå. Kunstsiloen her i Kristiansand jublet etter at staten har økt støtten til bygget med 11 millioner. Totalt har staten bidratt med 175 millioner kroner til byggingen. Jeg skal ikke starte noen diskusjon om kunstsiloen i Kristiansand selv om jeg mener at slike prosjekter bør kunne stå på egne ben, men poenget mitt er vel mer at pengene finnes, og at nå er tiden inne for å prioritere de som virkelig trenger det i eget land. Om man måtte ha tatt upopulære prioriteringer i årets budsjett, så burde man faktisk ha gjort det. Man skal ikke grue seg til hverdagen. Man skal ikke lure på om man har mat på bordet neste dag. Man skal ikke legge seg sulten. Barn skal kunne dra i bursdager og ha med gave. Barn skal kunne få være med på fritidsaktiviteter. Ingen skal fryse i eget hjem.
Dagens regjering gjør ingenting for de som trenger en lettere hverdag. At det må et regjeringsskifte til, det er det ingen tvil om, men hvem som skal sitte ved roret, ja, si det. Vi trenger politikere som bretter opp armene, som ser hvordan hverdagen er for så mange, og som ikke bare snakker om å gjøre noe, men faktisk gjør det. Fine ord, det har det vært nok av.
I sin finanstale til Stortinget uttaler finansminister Vedum at “det som virkelig motvirker fattigdom, det som virkelig utjevner sosiale forskjeller, det er arbeid”. Deretter legger han til: “Derfor må det lønne seg å stå opp om morgenen.” Ikke gir han noe løft, og i tillegg fornærmer han en hel del mennesker som faktisk ikke kan jobbe. Hvem blir uføretrygdet frivillig? Seriøst? Joda, det skal lønne seg å jobbe, men å jobbe er ikke svaret på fattigdomskrisa. Det er faktisk mange mennesker i dette landet som er for syke til å jobbe. Som ikke kan stå opp hver morgen for å gå på jobb. og pensjonistene, de har gjort sin jobb for landet, og fortjener en verdig alderdom. Ikke stå i matkø, og fryse i sitt eget hjem.
Forleden dag var jeg noen ærender i byen, og på vei hjem, så kjørte jeg forbi to ulike steder hvor de deler ut mat og klær her i byen. Det var køer begge steder. Lange køer. I respekt for de som faktisk stod der, så prøvde jeg å holde øynene borte, men i køene så stod alle mulige mennesker. Unge som eldre. Jeg fikk vondt langt inne i sjelen. Det å se så mange mennesker stå der, i lange køer for å få mat på bordet, og kanskje litt ” nye ” klær, det gjorde at jeg kjente tårene presse på. Dette er Norge. Jeg har aldri stemt SV i hele mitt liv, men det virker som om partiet vil ha gjennomført de sakene regjeringen ikke prioriterer når det kommer til feks fattigdom, så nå håper jeg SV stiller beinharde krav før de stiller seg bak statsbudsjettet. Dette er Norge, og i Norge skal vi ikke ha fattigdom. Og pengene, de er der. Sett Støre og Vedum i en kald, kommunal leilighet, og la de leve på en hundrelapp til dagen over en periode. La de kjenne på den skamfulle følelsen mange garantert har når de må stille seg i matkø. La de leve manges liv, så hadde garantert pengene kommet.
Hvor mye klær har du i klesskapet ditt? Av og til lurer jeg på hvor mye klær jeg har i mitt skap. Jeg vet jeg har mye, sikkert altfor mye. Men samtidig, hva er for mye klær? Er det en fasit på det?
Fasit og fasit. Det blir forsket på hvor mye klær man i gjennomsnitt har. Da er forskere rundt og teller klær både hos kvinner og menn, og så får man da et gjennomsnitt. Ingen har vært her hos meg ennå. Da måtte de jaffal ha beregnet veldig godt tid. Har jeg mer, eller mindre klær enn den gjennomsnittlige nordmannen i garderoben min? Jeg har jo aldri gjort et forsøk på å telle, men etter å ha lest ny rapport, så kanskje jeg skulle gjøre det neste gang jeg rydder….men at jeg ligger over gjennomsnittet, det gjør jeg garantert.
Nordmenn har i snitt litt over 350 plagg i garderoben sin, 378 for å være helt nøyaktig. Jeg synes jo det høres mye ut, men om det er gjennomsnittet, så tror jeg nok kanskje jeg ligger over gjennomsnittet. Det er forsker Vilde Haugrønning som nå har sett på hvor mye vi nordmenn har i klesskapene våre. Når Haugrønning kommer på besøk, så må alt ut av skapene. I noen garderobestudier teller man bare de «store» plaggene. Haugrønning har også telt sokker, truser, BH og tilbehør som luer, vanter og skjerf. Det eneste som ikke er telt, er sko. Og om man tenker på det man har av slike plagg også, så kommer det fort opp i et høyt tall. Haugrønning sier at de fleste har mellom 200 og 400 plagg i garderoben sin. Det er i alle fall få som har under 200 plagg. Det er også mange som har over 400 plagg, presiserer klesforskeren. De fleste av dem er kvinner. I hennes tall så hadde kvinnene i snitt dobbelt så mye klær som mennene. Kanskje ikke overraskende.
Hvor mye klær er egentlig for mye klær? Følelsen av å ha for mye klær var sterk uansett. Både de som hadde litt over 200 og de som hadde nærmere 500 plagg, sa at de hadde for mye, forteller Haugrønning. Sokker var det plagget der flest ble overrasket over hvor mange de faktisk hadde. Flere av deltakerne fant også igjen klær de hadde glemt eller ikke visste hvor var. Der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg finner stadig ” nye ” klær når jeg rydder.
At det er forskjell på hvor mange plagg menn og kvinner har i skapet, er kanskje ikke overraskende. I garderoben til menn så fant Haugrønning klær som er gamle og slitte, men som likevel tas vare på og brukes av og til.De er såpass slitte at hvis de hadde tilhørt kvinnen i husholdningen, så hadde de vært kastet. Det er ikke like akseptert at kvinner går i så utslitte klær. Det er noen forventninger her som styrer hva som føles greit og som har en del å si for hvilke klær man til slutt ender med å ha i garderoben.
Klær er veldig vanskelig for mange, ifølge forskeren, og mener dette har med kropp å gjøre. Vi vet alle at kroppen kan forandre seg, og det er jo sånne ting man merker på klærne. Gjennom studiene, så ser forskeren at mange ønsker å ha et godt og miljøvennlig klesforbruk. Mange vil ikke ha så mye klær, og skulle ønske at dette med klær var litt enklere. Et klart råd fra forskerne er å nettopp bruke litt tid på å handle klær, sånn at man er sikker på at klærne man kjøper, faktisk passer bra. Og å ha god oversikt over de klærne man har, så det er lett å sette sammen antrekk, til hverdag og spesielle anledninger. Veldig gode råd tenker jeg.
Joda, jeg har mye klær. Sikkert godt over gjennomsnittet, men man skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha mye klær. For meg er det viktig å føle meg velkledd. Den følelsen betyr masse. Jeg liker å kle meg pent. Jeg liker å pynte meg. For meg er klær en kontrollert lidenskap. Jeg selger også klær, og brenner for å hjelpe formfulle kvinner til å finne sin stil. Til å finne den passformen man kler, og de fargene man kler. Når man finner sin stil, sin passform og farger, så vil dette med klær bli så mye enklere når man skal handle. Da unngår man bomkjøp, og man unngår å ha altfor mye klær som man ikke bruker.m
Jeg har garantert klær jeg ikke bruker, og skal ta meg selv i nakken for å få ryddet slik at jeg får en god oversikt. Oversikt er også et viktig ord her.
Klær er moro. Jeg elsker klær, og den lidenskapen skal ingen ta fra meg, men å få en bedre oversikt, det skal jeg jobbe med.
Jeg har vært på trening i dag morges. Ukens siste treningsøkt tror jeg. Da har jeg gått gjennomført 4 økter denne uken slik målet mitt er. Kroppen fungerer bedre enn på lenge, og det kan jeg garantert takke treningen for.
Jeg har i en lengre tid slitt med hudreaksjoner i ansiktet. Jeg vet ikke hva det er, eller hvorfor det kommer. Jeg har ennå ikke vært hos hudlege med akkurat dette, men jeg har vært hos legen, og heller ikke han har vært helt sikker. Store hudproblemer har jeg hatt, men kun i perioder, men disse periodene har vært grusomme, og jeg har ikke hatt lyst til å gå ut.
Det starter med lett klø i ansiktet, og noen partier blir røde, og etter hvert veldig røde. Spesielt ille er det i starten på hver side av nesen. Så hovner jeg opp i et eller begge kinn. Det ser av og til ut som jeg har kusma, noe jeg selvsagt ikke har. Det er sårt og varmt, og jeg får utslett. Det er som om jeg får en betennelse i huden. Legen har vært inne på rosacea som er en kronisk hudsykdom, men han er ikke sikker. For å dempe dette, så må jeg som regel ty til en kortison tablett eller to, men jeg trenger aldri mer for å merke at dette snur og blir bedre.
Slike hudreaksjoner er plagsomme, og ubehagelig. Og man blir liksom litt desperat etter å finne noe som kan fungere slik at man ikke får disse hudreaksjonene, men jeg har jo tenkt at jeg må få en henvisning til en hudlege for kanskje å få et svar, og at det kanskje er noe jeg bare må leve med. Jeg er veldig opptatt av hudpleie, så jeg er flink til å ta vare på huden, og leser når det dukker opp interessante artikler. For en tid tilbake, så dukket det opp en reklame for en ansiktskrem som vekket min interesse. Reklame er reklame, det er jeg veldig klar over, og jeg går sjeldent på reklame som lover gull og grønne skoger, slik vel de fleste reklamer gjør. Jeg tror jeg veldig sjeldent lar meg lokke, eller ” lure.” Men denne kremen ble jeg interessert i å finne ut mer om. Før og etter bildene, de følte jeg var ekte. Bildene var fra en lokal hudpleiesalong. Etter som om jeg leste hvor god denne skulle være på hudutfordringer som jeg kjente meg igjen i, så bestemte jeg meg for å prøve. Flaks var det også at diverse hudpleiesalonger akkurat da også hadde en kampanje på denne kremen. Om man leverte inn en tom emballasje på et ansiktsprodukt, så fikk man en av disse kremene i den minste størrelsen gratis. Altså en gyllen mulighet til å prøve produktet.
Jeg følte produktet var så bra at jeg ønsket å fortsette å bruke det, og nå er det vel rundt 8 måneder jeg har brukt det, og jeg er strålende fornøyd. Tilfeldigheter? Har jeg bare vært heldig? Mulig, men jeg er ganske sikker på at denne kremen har vært veldig god på mine utfordringer. På disse månedene jeg har brukt kremen, så har jeg ” bank i bordet “, ikke hatt noen utfordringer i ansiktet. Jeg har ikke vært rød, ikke hovnet opp, ikke følt at det klør, og ikke hatt noen utslett. Jeg tror ikke dette er tilfeldig. Jeg tror at kremen inneholder stoffer som har påvirket mine utfordringer positivt, at denne faktisk er veldig god for ansiktsutfordringer.
Kremen er fra Elixir, og heter Niactil 4 %. Kremen inneholder niacinamide som har dokumentert effekt mot akne og rosacea. Niacinamide er et nytt virkestoff med effekt mot uren hud, rødhet, pigmentflekker og fine linjer. Niacinamide egner seg spesielt godt for de som har rosacea. Den inneholder også glycerol som bla virker beroligende på irritert hud, og den inneholder salisylsyre som er gunstig ved akne og rosacea. Kremen er uten parfyme og parabener.
Akkurat i denne perioden, så har jeg ikke brukt dagkrem over Niactil, men det kommer jeg nok til å gjøre utover nå som det blir kaldere visst jeg merker at huden trenger det. Jeg har den samme daglige renserutinen som før : en mild rensekrem, en mild toner, ansiktsserum og så Niactil. Innimellom så skrubber jeg også huden, og tar maske. Så jeg har ikke byttet ut produkter, men erstattet dagkremen med denne som jeg absolutt mener har gjort underverker for huden min. Kremen er dyr, men drøy i bruk, og man får 100 ml, ikke 50 ml som man ofte gjør når man kjøper dagkremer.
Jeg hadde lyst til å skrive litt om dette i dag da jeg garantert ikke er alene om å ha slike utfordringer i huden. Kanskje kan kremen hjelpe andre også som sliter. Og dette er ikke noe sponset innlegg. Dette er mine, personlige erfaringer som jeg ønsket å dele.
Ha en nydelig søndag. Prinsene skal dra tilbake til Arendal etter hvert i dag etter ei fin helg her. Det ble bla en flott dag i Dyreparken i går. Vi blogges til lørdag!
