Det er sikkert mange som kommer til å riste på hodet av overskriften. Hvem hater vel sommeren?

Egentlig gjør ikke jeg det heller. Jeg hater bare hva varme gjør med beina mine.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg elsker lyse kvelder, blomster som står i full blomst, lukten av nyslått gress og muligheten til å være mer ute. Jeg elsker å sitte på terrassen, høre fuglene synge og se barnebarna leke i hagen.

Men kroppen min har et helt annet forhold til sommeren enn det hodet mitt har.

For når temperaturen stiger, skjer det noe med beina mine.

Jeg trenger ikke mange varme dager før jeg merker det. Beina blir tyngre. De hovner mer opp. De føles sprengte. Hvert skritt blir litt mer krevende, og jeg kjenner lymfødemet på en måte jeg nesten ikke gjør resten av året.

Det er rart hvordan noen få grader kan utgjøre en så stor forskjell.

For oss som lever med lymfødem, er varme en ekstra utfordring. Når temperaturen stiger, utvider blodårene seg. Det gjør at mer væske samler seg i vevet, og kroppen får vanskeligere for å transportere den bort. Resultatet er ofte mer hevelse, tyngre bein og økt ubehag.

Det er derfor mange av oss kjenner forskjellen nesten med en gang sommervarmen kommer.

Om høsten, vinteren og på kjølige vårdager tenker jeg nesten ikke over beina mine. Da går jeg turer, trener, sykler og lever livet uten at beina krever særlig oppmerksomhet. Da føles de nesten normale. Jeg kan fortsatt ha utfordringer, men de styrer ikke dagene mine.

Så kommer sommeren.

Mens andre jubler over temperaturer godt over tjue grader, kjenner jeg ofte en liten klump i magen. Jeg vet hva som venter. Tyngre bein. Mer hevelse. Mer spreng. Mer ubehag.

Jeg vet at mange synes det høres rart ut. Hvorfor skulle noen ønske seg kjøligere vær midt på sommeren?

Men når man lever med lymfødem, er varme ikke bare varme. Varme betyr ofte mer væske i vevet, mer hevelse og en kropp som jobber hardere enn den ellers gjør.

Og så er det kompresjonsstrømpene.

De er noe av det viktigste jeg har for å holde hevelsen under kontroll. Jeg vet hvor stor forskjell de gjør, og jeg vet at jeg trenger dem. Likevel skal jeg være ærlig og si at de kan være ekstra utfordrende om sommeren.

Når sola steker og temperaturen kryper oppover, da blir det varmt med kompresjon!  Det er ikke behagelig. Men alternativet er som regel verre.

Det er litt av paradokset med lymfødem. Nettopp når kroppen trenger kompresjonen aller mest, er det også da den kan være mest krevende å bruke.

Likevel tar jeg dem på. Dag etter dag. Fordi jeg vet at de hjelper.

Det er vanskelig å forklare til dem som aldri har kjent det selv. Hvordan beina kan føles som om de veier flere kilo mer enn de gjorde dagen før. Hvordan huden strammer. Hvordan hvert eneste skritt minner deg på at kroppen ikke fungerer helt som den skal.

Noen ganger ser folk bare sola og smilet. De ser ikke de tunge beina som møter gulvet om morgenen. De ser ikke ubehaget. De ser ikke kampen som foregår på innsiden av kroppen.

Og misforstå meg rett.

Jeg ønsker ikke sommeren bort.

Jeg ønsker bare at kroppen min kunne oppleve den slik mange andre gjør.

At jeg kunne glede meg over varme dager uten å kjenne hvordan beina sakte blir tyngre og mer hovne for hver grad temperaturen stiger.

At jeg kunne nyte sommeren uten å måtte ta hensyn til noe som alltid er med meg.

Så nei, jeg hater ikke sommeren.

Jeg hater bare det sommeren gjør med beina mine.

Og når høsten kommer, luften blir kjøligere og hevelsen roer seg, da kjenner jeg det hver eneste gang:

For meg er høsten ikke slutten på noe fint.

Den er begynnelsen på en kropp som igjen føles litt mer som min egen. 💛

Fredag var verdens lymfødemdag. En dag som betyr mye for mange av oss som lever med denne kroniske tilstanden – men som fortsatt er lite kjent for veldig mange. Hele mars er faktisk lymfødem-måneden, og det gir en god anledning til å sette fokus på en sykdom som ofte blir oversett, misforstått eller oppdaget altfor sent.

Min historie med lymfødem

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min historie med lymfødem startet etter kreftbehandling i 2002. I forbindelse med operasjonen ble lymfeknuter fjernet, noe som senere førte til at lymfesystemet ikke klarte å gjøre jobben sin slik det skulle.

Men diagnosen kom ikke med en gang. Beina mine ble gradvis større og større. Leggene vokste, hevelsen økte, og det ble etter hvert både tungt og smertefullt. Likevel var det ingen som reagerte. Ingen som sa: dette kan være lymfødem. Så jeg begynte å lete etter svar selv. Jeg satt i timesvis og googlet, leste og prøvde å forstå hva som skjedde med kroppen min. Til slutt kom jeg over informasjon om lymfødem – og plutselig falt mange brikker på plass. Diagnosen fikk jeg til slutt hos en fysioterapeut som var spesialutdannet i lymfedrenasje. Jeg husker hvor rart det var å både få en forklaring – og samtidig få beskjed om at dette var noe jeg skulle leve med resten av livet.

Å leve med “tømmerstokker”

Det tok lang tid å akseptere. Beina mine var enorme. Jeg pleide å si at jeg hadde tømmerstokker i stedet for legger. De var tunge, hovne og vonde, og de begrenset meg mye mer enn jeg ønsket å innrømme. Jeg fikk også høre mange ganger at leggene mine alltid kom til å være så store. Uansett om jeg ville klare å gå ned i vekt, så ville lår og legger forbli store. Sånn var det bare. Men akkurat det har jeg faktisk klart å motbevise, og det er jeg innmari stolt av. Etter at jeg gikk ned 40 kilo, har beina mine blitt både mindre og mye bedre. Lymfødemet er der fortsatt – og vil alltid være der – men forskjellen er stor. Jeg har mindre hevelse, mindre smerter og en helt annen bevegelighet. Jeg føler jeg danser på roser, og det er en følelse jeg aldri trodde jeg skulle få. Det å kjenne at beina jobber med meg, og ikke mot meg. Jeg kan fortsatt bli hoven i leggene, men det kan ikke sammenlignes med tiden før jeg startet denne endringsreisen.

Derfor er kunnskap viktig.

Hva er egentlig lymfødem?

Lymfødem er en kronisk hevelse som oppstår når lymfesystemet i kroppen ikke klarer å transportere lymfevæske slik det skal. Lymfesystemet er en viktig del av kroppens immunforsvar og fungerer som et slags dreneringssystem som transporterer bort avfallsstoffer og overflødig væske fra vevet. Når dette systemet ikke fungerer som det skal, kan væsken hope seg opp i kroppen. Resultatet blir hevelse – ofte i armer eller bein – som kan bli både smertefull og begrensende.

Hvem kan få lymfødem?

Lymfødem kan ramme både kvinner og menn, og det finnes flere årsaker til at det oppstår. Noen er født med et lymfesystem som ikke fungerer helt optimalt. Dette kalles primært lymfødem og kan vise seg allerede i barndommen eller senere i livet. Andre får det som følge av sykdom eller behandling. Dette kalles sekundært lymfødem. Den vanligste årsaken i Norge er etter kreftbehandling, spesielt når lymfeknuter er fjernet eller skadet i forbindelse med operasjon eller strålebehandling.

Symptomer på lymfødem

Lymfødem utvikler seg ofte gradvis, og mange merker ikke hva som skjer før hevelsen har blitt ganske tydelig. Typiske symptomer kan være: hevelse i armer, bein, hender eller føtter, følelse av tyngde eller spreng i området, stram eller hard hud, nedsatt bevegelighet, smerter eller ubehag og at klær, sko eller smykker plutselig blir trange. For noen kan hevelsen komme og gå i starten, mens den etter hvert kan bli mer permanent dersom den ikke behandles.

Hvordan oppdages det?

Dessverre opplever mange at lymfødem ikke blir oppdaget med en gang. Symptomene kan forveksles med andre ting, som vektøkning, dårlig sirkulasjon eller vanlig væskeansamling. Opplever man vedvarende hevelse i en arm eller et bein, spesielt etter operasjoner hvor lymfeknuter er fjernet, bør det undersøkes nærmere. Da jeg ble operert på Radiumhospitalet i 2002, så var det ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymdfeknuter. Heller ikke på alle etterkontrollene på Sørlandet Sykehus var det noen som fortalte meg at lymfødem kunne være en senskade. Beina ble større ogs tørre, men ingen hadde noe svar. Jeg håper og tror at informasjonen i dag er mye bedre enn da rundt dette.

Behandling av lymfødem

Lymfødem kan ikke kureres, men det kan behandles og holdes under kontroll. Behandlingen består ofte av flere ting i kombinasjon: kompresjonsplagg (strømper eller ermer), manuell lymfedrenasje utført av spesialutdannet terapeut, bevegelse og trening, hudpleie, og i noen tilfeller bandasjering. Målet er å redusere hevelse, bedre sirkulasjonen og forebygge forverring. BIldet som AI har laget i dag, det viser en del av det jeg bruker daglig. Vel, kompresjonsplaggene ser nok ikke ut som på bildene hehe, men de viser at kompresjonsstrømper er en del av livet til oss med lymfødem. Jeg bruker kompresjonsstrømper som går helt opp til lysken. Jeg grudde meg til å bruke de husker jeg, men i dag elsker jeg de. Jeg legger ikke merke til de en gang lengre. Om nettene har jeg nattstrømper, rosa og fine. Jeg bruker en strømpe som er noe ” tynnere ” når jeg trener enn i det daglige ellers. Om sommeren har jeg strømper uten tå.

Det er mange der ute som går rundt med udiagnostisert lymfødem. Noen tror de bare har “tykke legger”. Andre får høre at det handler om vekt eller dårlig sirkulasjon. Men lymfødem er en medisinsk tilstand som fortjener både kunnskap, forståelse og riktig behandling. Jo tidligere man oppdager det, jo bedre kan man bremse utviklingen. Derfor er dager som Verdens lymfødemdag – og hele lymfødem-måneden i mars – så viktige. De minner oss på at kunnskap kan gjøre en enorm forskjell. For noen kan det faktisk være starten på å endelig få svar.

💛 Og kanskje viktigst av alt: Det går an å leve et godt liv – også med lymfødem.

Lag deg en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag!

Noen dager føles beina mine som bly. Ikke fordi jeg har gått langt, men fordi kroppen husker alt som har skjedd – som da lymfeknuter ble fjernet under kreftbehandlingen i 2002, og lymfødemet slo til. I starten var det nesten umulig å akseptere. Frustrerende, slitsomt og vanskelig å forstå. Jeg hadde vondt, følte meg tung og var stadig bekymret for at beina ikke skulle fungere. Men etter mange år har jeg lært meg å leve med det – og funnet rutiner som gjør hverdagen mye lettere. Og vektnedgangen har utvilsomt gjort hverdagen min med lymfødem mye lettere.

Hva er lymfødem?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lymfødem er hevelse som oppstår når lymfesystemet ikke klarer å transportere væske effektivt. Lymfesystemet fungerer som kroppens “avløp” – det drenerer væske, fett og avfall fra vevet tilbake i sirkulasjonen. Når lymfeknuter fjernes eller skades, som etter kreftbehandling, kan dette systemet svikte. Resultatet er at væske samler seg i vevet, ofte i armer eller bein.

Hos meg har det gitt tyngre, hovne bein som krever litt ekstra omtanke hver dag. Lymfødem er kronisk, jeg vil ha lymfødem, og det vil alltid være en del av livet mitt, men med gode rutiner kan man faktisk leve et helt normalt liv. Det handler om å lære kroppen sin å fungere på en ny måte, og å finne løsninger som passer for ens egen hverdag.

Kompresjon – en hverdagshelt, men ikke sexy

En stor del av livet med lymfødem handler om kompresjon. Kompresjonsstrømper hjelper væsken tilbake i lymfesystemet, reduserer hevelse og forebygger ytterligere ødem. Mange har spurt meg om hvilke strømper jeg bruker, og sannheten er: de ser ikke alltid ut som man skulle ønske, men de gjør beina godt – og det er det viktigste.

Jeg bruker ulike typer kompresjon avhengig av situasjon:

• Hverdager: Elvarex fra Jobst, klasse 3. Gir fast kompresjon som holder beina i sjakk.

• Sommer, trening eller dager når beina føles gode: Elvarex Soft, klasse 3. Tynnere og lettere å bevege seg med.

• Nettene, høst og vinter: Nattstrømpene Relax fra Jobst. Fredag fikk jeg nye – lys rosa! Bare det å åpne pakken og se fargen gjorde meg glad. Små ting som dette kan virkelig lyse opp dagen.

Jeg har gått fra knestrømper til lårstrømper, og de har virkelig blitt en del av hverdagen min. Når kvelden kommer, da ryker de av – selv om man kanskje burde hatt dem på til leggetid. Det orker ikke jeg, og det går helt fint. Kompresjon skal ikke være en byrde, men en hjelp som gjør at beina føles lettere. Nå synes jeg er faktisk at kompresjonen er behagelig å ha på seg. Øverst er det silikon som gjør at strømpene sitter som de skal. Jeg har aldri opplevd at de sklir ned. Strømpene er jo også lagd til meg og mine bein. Fysioterapeuten tar mål, så strømpene er målsydde og kan ikke kjøpes på apotek feks.
Bildet av de sorte strømpene viser en tykk og en tynnere kompresjonsstrømpe. De ser kanskje ikke så ulike ut, men det er stor forskjell. Den rosa, det er nattstrømpen.

Hverdagsøyeblikk med kompresjon

Morgenen starter ofte med en liten rituale: på med strømper, justere, sjekke at de sitter som de skal. Det tar noen minutter, men når de først er på, kjenner jeg hvordan beina blir lettere. Det er nesten som magi. Kompresjon gir trygghet – beina holder seg under kontroll og jeg føler meg mye friere i bevegelsene.

Men så er det de kveldene. Etter en lang dag med kompresjon, vil jeg bare dra strømper av, sette meg ned og kjenne på beina. Og det gjør jeg. Selv om strømpene burde ha vært på også på kvelden, så velger jeg å gi beina litt frihet. Det er en balanse mellom det medisinske og det menneskelige.

Ødem og vektnedgang

Etter vektnedgangen har ødemet også blitt mindre. Mindre fettvev gir mindre trykk på lymfesystemet, slik at væske lettere dreneres. Dette har gjort hverdagen min mye mer komfortabel. Små ting som å kunne ta en lengre tur uten at beina hovner opp, gjør en stor forskjell. Det er også en påminnelse om at kroppen responderer veldig bra på det man gjør – og at selv små forbedringer kan ha stor betydning. Hverdagen min med lymfødem har utvilsomt blitt mye lettere etter en stor vektnedgang. Hvor fantastisk det er, det er nesten vanskelig å beskrive.

Trening med lymfødem

For meg fungerer trening veldig fint med ødem, så lenge man tilpasser intensitet og øvelser. Jeg går turer, trener styrke, hopper på trampoline, sykler og gjør vanngym. Kompresjonsstrømpene gjør det lettere å holde beina aktive uten å forverre hevelsen.

Trening gir også en psykisk gevinst. Det er lett å bli frustrert når beina føles tunge, men hver tur, hver økt og hver liten aktivitet minner meg om at kroppen kan mye mer enn jeg tror.

Å leve med lymfødem

Livet med lymfødem har utfordringer. Det er frustrerende til tider, og man kan føle seg begrenset av og til. Men med gode rutiner, riktig kompresjon og små justeringer så finner man den balansen man trenger. Små gleder – som en ny rosa strømpe, en god treningsøkt eller følelsen av å bevege beina fritt – blir ekstra viktige.

Jeg har lært meg å leve med kompromisser. Kompresjonsstrømper må på hver dag, men jeg slipper dem når kvelden kommer. Og jeg har lært å lytte til kroppen – den gir signalene man trenger, hvis man bare er oppmerksom.

Lymfødem i hverdagen – små og store øyeblikk

Noen dager er helt klart både tunge og frustrerende, men jeg opplever at de fleste dager, så går beina nesten umerkelig lett, og man glemmer nesten at kompresjon er på. Små ting som en ny strømpefarge, en treningsøkt som gikk bra, eller følelsen av å gå en lengre tur uten smerter, blir ekstra viktige. Og igjen, så har jeg fått en mye bedre hverdag med lymfødemet de to siste årene. Når frustrasjonen skulle dukke opp, så prøver jeg å finne frem takknemligheten. Takknemligheten for at kreften ble oppdaget så tidlig som den ble, for at operasjonen gikk så fint, og for livet jeg fikk i gave på ny.

Kompresjonsstrømpene ser kanskje ikke ut som noe man ville valgt for stilens skyld, de er ikke akkurat sexy, men de gjør beina lett og hverdagen mye enklere. Lymfødem er en del av livet mitt, men det definerer ikke hvem jeg er.

Nyt dagen der du er! Vi blogges til lørdag!

Jeg trenger vel heller å få ut litt frustrasjon. Jeg skal ikke klage. Ikke så mye ihvertfall.

Sommeren er her. Vi har hatt dager med god varme, spesielt de siste dagene, og det er nok her jeg banner litt i kirken. Varme dager, det blir fort for varmt for meg. Spesielt så varmt som vi hadde det i går, og så varmt som vi får det i dag også. Jeg er veldig glad for at det finnes skygge når jeg kjenner at det blir for varmt i solen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lymfødemet mitt. Selv om jeg har mistet mye vekt, og mange cm også på beina mine, så har jeg fortsatt lymfødem, noe jeg alltid vil ha. I varmen så forverres lymfødemet. Leggene blir både sprengte og de blir veldig hovne. Jeg trenger egentlig ikke gå på vekta på slike varme dager fordi jeg kjenner hvor mye væske det er i beina, og det vises på vekta. Det er utrolig ubehagelig å kjenne beina bli så hovne. Beina sprenger noe enormt. Man kjenner hovenheten. Beina kan rett og slett bli vonde. 

Jeg hadde nesten glemt at jeg har lymfødem fordi beina har vært så utrolig gode etter vektnedgangen. Jeg har følt at jeg har danset på skyer. Jeg vet at beina fortsatt er store, men jeg vet også hvor mye jeg har gått ned også der. Jeg ser store endringer. Når jeg da ikke kjenner på plagene jeg hadde før, så glemmer man på en måte lymfødemet. Jeg husker på det hver morgen når jeg tar på meg kompresjonsstrømpene, og jeg husker det når jeg tar de av, for kompresjonsstrømpene, de bruker jeg hver eneste dag, og de har blitt en del av hverdagen min. Jeg synes faktisk det er godt å ha de på også. Men når varmen kommer, da kan jeg ikke glemme at jeg har lymfødem. Da hover de uansett hvor mye jeg har mistet av både vekt og cm på beina. Lymfødem er kronisk, og liker ikke varme.

For å sette deg litt inn i problematikken. Når man har lymfødem, så er det å bruke kompresjon daglig utrolig viktig. Sommeren er den tiden på året hvor det ikke er særlig deilig å ha på seg kompresjonsstrømper. Jeg bruker vanligvis klasse 3, og de er ganske tykke. Om sommeren, og på trening, så kan jeg bare glemme å bruke klasse 3. Da bruker jeg strømpen som er i klasse 2. Den er tynnere. Nesten fortsatt for tykk for varme dager, men jeg må ha strømper, så da må det bli den typen. På veldig varme dager som i går, så kan det nesten bli tortur å gå med kompresjon. Hele kroppen kjenner jo at kompresjonsstrømpene er på. Jeg bruker i tillegg lårstrømper.

Tidligere brukte jeg knestrømper, men ingen tvil om at det er lårstrømper som gjelder for meg. Går jeg uten kompresjon, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt. 

De flinke jentene i klassen, de går med kompresjonsstrømpene fra de står opp til de legger seg. Jeg er ikke så flink. Jeg tar på kompresjonsstrømpene når jeg våkner, og er flink til å ha de på helt til kvelden. Når kvelden kommer, da ryker de. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, det er et knips det, så føler jeg hovenheten, men så er det prisen jeg må betale.

Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har heldigvis ingen hevelse i føttene, så om sommeren har jeg fått klasse 2, og jeg har fått strømper uten tå. Det er sikkert en del som synes det ser rart ut, men jeg kunne ikke bry meg mindre. Det å ha åpen tå, det letter en del om sommeren. Jeg kunne selvsagt ha valgt og ikke bruke kompresjonsstrømper i det hele tatt om sommeren, men så vondt vil jeg ikke meg selv. Det å gå rundt å kjenne på hovne, sprengte legger hele dagen, det vil jeg virkelig ikke. Så da ” lider ” jeg heller litt på varme dager.

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet forverrer seg når det blir varme dager.  Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Det har aldri vært et problem for meg da beina alltid har vært tildekket, men i sommer har jeg lovet meg selv at jeg skal prøve å få litt farge på beina når jeg er alene på terrassen. 

Jeg vet jeg banner litt i kirken i dag, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær, bare ikke altfor varme dager. Jeg kunne nok ha ønsket meg en temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogen lunde gjennom sommeren, men det finnes skygge, så dit kan jeg rømme når det blir for varmt. I disse dager så sender jeg gode tanker til alle dere som er i samme situasjon som meg. Vi er som sagt mange som føler på det samme.

Selv om det er varme dager, så trener jeg som vanlig. Temperaturen inne på treningssenteret er fin, og går jeg tur, så går jeg tidlig på morraen så jeg ikke koker helt opp før jeg er ferdig med turen. Treningsrutinene er utrolig viktig for meg også om sommeren.

Nyt dagen i varmen der du er! Vi blogges i morgen.

De var kjempestore. Jeg kamuflerte de alltid veldig godt. Enkelte trodde garantert at jeg overdrev, men de var unormalt store, og jeg trodde alltid at jeg ikke kunne gjøre en dritt med det. Jeg har vært mye deprimert pga dette. Det var så frustrerende, men skritt for skritt måtte jeg lære meg å akseptere. Jeg var sikkert på at det alltid ville være en del av meg. Gjett om jeg er glad for at det ikke var tilfelle. Gjett om jeg er glad for at de aller fleste tok skammelig feil.

Torsdag var det Verdens Lymfødemdag. Verden over ble det satt fokus på sykdommen som absolutt trenger mye mer fokus. Snakker man med legen sin om lymfødem, så opplever man at det  ikke er altfor mye vedkommende har lært om sykdommen i løpet av legestudiet. Det sier mye om hvor lite viktig man synes sykdommen er. Ingen er spesialister innen sykdommen i Norge. Veldig rart når man vet at det er mange som blir rammet av denne sykdommen. De fleste får lymfødem etter sykdom som har krevd operasjon, men noen er også født med sykdommen. Lymfødem skyldes ofte for dårlig transport av væskeoverskuddet i vevsvæsken. Når væsken blir liggende uten å bli transportert, så dannes ødemet. Lymfødem er en kronisk hevelse som kommer av overbelastning av lymfesystemet eller at transportkapasiteten for lymfevæske er nedsatt, slik at lymfevæske hoper seg opp i vevet. Ofte er det armer og ben som rammes.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har alltid trodd at tømmerstokkene mine for det meste var lymfødem. Jeg har vært på sykehuset for å se hvordan min lymfevæske blir transportert, og la oss si det slik: det stoppet veldig raskt, så det er ingen som helst tvil om at jeg har lymfødem, og at transporten av denne er veldig dårlig. Det er ingen tvil om at væsken fort hoper seg opp, og gjør at mine legger er store. Men hele årsaken ligger ikke her. Jeg har også blitt diagnostisert med lipødem, fettet som man ikke kan slanke bort, men jeg er ikke blant dem som er hardest rammet. Lymfebeina mine har jeg som nevnt alltid slitt med å akseptere. En ting er sykdommen, den har jeg akseptert at jeg har, men at jeg lymfødemet resulterte i store, væskefylte tømmerstokker, det har vært vanskelig å akseptere. Det å drasse rundt på disse store, tunge beina, det har uten tvil vært veldig utfordrende og til tider veldig tøft.

Når jeg startet på Ozempic, så var det med et stort håp om at medisinene også ville gi meg vekttap som en bieffekt. Men jeg var også veldig spent på hvordan beina mine ville reagere om jeg klarte å gå ned i vekt. Jeg har vært veldig bekymret for lymfebeina  i denne prosessen. Ville beina også følge med nedover om jeg klarte å gå ned, eller ville de forbli store tømmerstokker mens resten av kroppen ble mindre? Hva var lymfødem, og hva var lipødem? Hva var vanlig fett? Jeg var så redd for at beina ville forbli kjempe store…

Jeg har snakket om vektnedgang med mange leger og fagfolk, og de fleste fagfolk har vel vært ganske klare på at jeg måtte regne med at beina ville forbli store selv om jeg gikk ned. Noe ville jeg nok klare å gå ned på beina og, men jeg måtte være forberedt på å bli skuffet, og jeg var veldig forberedt på nettopp det. Fysioterapeuten som jeg har brukt den siste tiden, hun har vel vært den eneste som har vært positiv, og gitt meg håp. Så innimellom all bekymringen, så hadde hun også tent et lite håp hos meg.

Jeg husker ikke hvor mange kilo jeg hadde gått ned da jeg målte beinene mine første gang etter vektnedgangen, men jeg husker at jeg gråt da jeg satte meg i bilen etter målingen. Jeg hadde gått ned fra ankel til lår, og jeg hadde gått ned mange cm. Det betyr jo at fagfolk jeg hadde pratet med tidligere hadde feil, og dessuten var det mye fett og ikke bare lymfødem og lipødem. Sikkert mye mer fett enn andre ting. Jeg var så glad at jeg jublet mens tårene rant. Det jeg aldri hadde våget å håpe på, det hadde skjedd. Beina mine var i endring de også.

Jeg har hatt flere målinger etter den gang, og hver gang med utrolig gode resultater. Hver måling har vist nedgang i omkrets på alle punktene hun måler fra ankel og opp til lår. Målepunktene er de hun bruker når hun skal måle til nye kompresjonsstrømper til meg, så derfor blir det en grundig måling. Noen steder snakker vi om 20 cm reduksjon, og det er mye.

Før vektnedgangen så var beina mine blytunge. Det var en jobb å få de med seg til tider. Det var så tungt å dra de med meg opp trapper og bakker. Det føltes som om jeg fikk skikkelig melkesyre bare jeg beveget meg. Pulsen og beina spilte sjeldent på lag. Beina begynte å bli tunge og vonde lenge før jeg hadde fått pulsen opp. Beina er jo en stor grunn til at jeg alltid har likt å gå turer alene. Har man ikke opplevd å dra på tømmerstokker, så er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles selv om mange gjør et tappert forsøk. I tillegg til å være blytunge, så kunne de være vonde. Beina var hovne og sprengte. Følelsen av sprengt hud, det hadde jeg hver dag, og spesielt når jeg tok av meg kompresjonsstrømpene om kvelden. Sommeren var feks spesielt ille. Varme og lymfødem, det er ingen god kombinasjon. Rosen var en fast gjest, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært rammet av denne alvorlige infeksjonen. Huden min spesielt på den ene leggen er et bevis på mange infeksjoner.

At jeg skulle få oppleve en slik hverdag som jeg opplever nå, det hadde jeg aldri trodd. Det føles som om jeg har fått nye bein. Så gode er beina faktisk blitt, og da kan du kanskje tenke på hvilken lykkefølelse jeg kjenner på. Jeg har det siste året følt meg lett på beina. Jeg føler mye på at jeg vil småløpe når jeg er ute og går. Tempoet er blitt et helt annet.  Følelsen av å dra beina med meg er borte. Følelsen av melkesyre kan jeg fortsatt kjenne på. Beina kan fortsatt være tunge, men det kan ikke sammenlignes med hvordan det var før jeg startet denne fantastiske reisen. Sprengt hud, det er det også lenge siden jeg har følt på. Når kompresjonsstrømpene er tatt av for kvelden, så kan jeg fortsatt kjenne at jeg kan bli hoven, men ikke på langt nær så hoven som før. Beina mine er jo ennå ikke som ” vanlige ” bein uten utfordringer, men for meg, så har jeg fått bein jeg aldri trodde jeg skulle få. Så for dere som sliter med det samme som meg, det er håp om noen skulle si det motsatte.

Lymfødemet mitt vil alltid være der. Det vil aldri bli borte. Dette er en kronisk sykdom. Jeg vet at det er mange der ute som lever med tømmerstokker akkurat som jeg har gjort i så mange år. Jeg vet at mange er like fortvilet som jeg har vært i så mange år. Det fine er at alt ikke trenger å være lymfødem. Mye kan være fett slik det har vært hos meg. Jeg har fortsatt store legger, og kanskje vil jeg alltid ha det nettopp pga lymfødemet mitt, men jeg har et stort håp om at jeg fortsatt kan gå ned også i legger og lår. Jeg vil aldri får normale, gode bein, men fy søren så utrolig glad jeg er over det som har skjedd til nå. Jeg håper flere får oppleve akkurat dette.

Symptomer på lymfødem (tidlig fase):

• Du får synlige hevelser etter fysisk belastning, men de går ned igjen etter hvile
• Du får merker av sko eller ringer som strammer
• Du kjenner på tyngdefornemmelse og stivhet, og vevet kjennes ømt
• Huden din blir tørrere

Tømmerstokkene mine, de har jeg skrevet mye om på bloggen. Lymfebeina mine som jeg alltid har slitt med å akseptere. En ting er sykdommen, den har jeg akseptert at jeg har, men at jeg lymfødemet resulterte i store, væskefylte tømmerstokker, det har vært vanskelig å akseptere. Det å drasse rundt på disse store, tunge beina, det har uten tvil vært veldig utfordrende og til tider veldig tøft.

Når jeg startet på Ozempic med et stort håp om at medisinen også ville gi meg vekttap som en bieffekt, så var jeg nok veldig spent på hvordan beina mine ville reagere. Jeg har vært veldig bekymret for lymfebeina  i denne prosessen. Når jeg merket at vekta begynte å gå ned, så var jeg bekymret for hvordan beina ville reagere. Ville beina også følge med nedover, eller ville de forbli store tømmerstokker mens resten av kroppen ble mindre? Hva er lymfødem, og hva er lipødem? Hva er vanlig fett? Jeg var nok veldig redd for at beina ville forbli store…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har snakket om vektnedgang med mange leger og fagfolk, og de fleste fagfolk har vel vært ganske klare på at jeg måtte regne med at beina ville forbli store selv om jeg gikk ned. Noe ville jeg nok klare å gå ned på beina og, men jeg måtte være forberedt på å bli skuffet, og jeg var veldig forberedt på nettopp det. Fysioterapeuten min har vel vært den eneste som har vært positiv, og gitt meg håp. Så innimellom all bekymringen, så hadde hun også tent et lite håp hos meg.

Jeg husker ikke hvor mange kilo jeg hadde gått ned da jeg målte beinene mine første gang etter vektnedgangen, men jeg husker at jeg gråt da jeg satte meg i bilen etter målingen. Jeg hadde gått ned fra ankel til lår, og jeg hadde gått ned mange cm. Det betyr jo at fagfolk jeg hadde pratet med tidligere hadde feil, og dessuten var det nok mye fett og ikke bare lymfødem og lipødem. Sikkert mye mer fett enn andre ting. Jeg var så glad at jeg jublet mens tårene rant. Det jeg aldri hadde våget å håpe på, det hadde skjedd. Beina mine var i endring de også.

Jeg har hatt flere målinger etter den gang, og hver gang med utrolig gode resultater. Hver måling har vist nedgang i omkrets på alle punktene hun måler fra ankel og opp til lår. Målepunktene er de hun bruker når hun skal måle til nye kompresjonsstrømper til meg, så derfor blir det en grundig måling. Noen steder snakker vi om 20 cm reduksjon, og det er mye.

Før vektnedgangen så var beina blytunge. Det var en jobb å få de med seg til tider. Tungt å dra de opp trapper og bakker. På dårlige dager, så føltes det som om jeg fikk skikkelig melkesyre bare jeg beveget meg. Pulsen og beina spilte sjeldent på lag. Beina begynte å bli tunge og vonde lenge før jeg hadde fått pulsen opp. Beina er jo en stor grunn til at jeg alltid har likt å gå turer alene. Har man ikke opplevd å dra på tømmerstokker, så er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles selv om mange gjør et tappert forsøk. I tillegg til å være blytunge, så kunne de være vonde, men jeg har nok sluppet unna at beina har vært veldig smertefulle. Jeg slet mer med at de var hovne og sprengte. Følelsen av sprengt hud, det hadde jeg hver dag, og spesielt når jeg tok av meg kompresjonsstrømpene om kvelden. Sommeren var feks spesielt ille. varme og lymfødem, det er ingen god kombinasjon.

Nå har hverdagen min blitt helt annerledes. Det føles som om jeg har fått nye bein. Så gode er beina faktisk blitt, og da kan du kanskje tenke på hvilken lykkefølelse jeg kjenner på. Jeg har det siste året følt meg lett på beina. Av og til kjenner jeg på at jeg vil småløpe. Jeg merker at tempoet har blitt mye bedre. Følelsen av å dra beina med meg er borte. Det samme er følelsen av melkesyre. Sprengt hud, det er det også lenge siden jeg har følt på. Når kompresjonsstrømpene er tatt av for kvelden, så kan jeg fortsatt kjenne at jeg kan bli hoven, men ikke på langt nær så hoven som før. Tunge kan de også være i blant. De er jo ennå ikke som ” vanlige ” bein uten utfordringer, men for meg, så har jeg fått bein jeg aldri trodde jeg skulle få. Så for dere som sliter med det samme som meg, det er håp om noen skulle si det motsatte.

Jeg både ser og kjenner at beina har blitt mye mindre, og den følelsen, hjelpes så god den er! Beina har både øreknuter og løshud, så vakre, det er de ikke, men de har blitt både mindre og sunnere. Det var sikkert nå jeg skulle komme med et hårete mål om å løpe ett eller annet løp, eller gå til en eller annen topp, men slike mål skal jeg ikke sette meg. Jeg er så lykkelig over hver dag som beina kjennes lette og gode, og at jeg slipper å dra to tømmerstokker etter meg.

For et par uker siden, så var jeg til en ny måling fordi jeg trengte nye kompresjonsstrømper. Når beina stadig blir mindre, så betyr også det at kompresjonsstrømpene blir for store, og jeg må ha nye. Når jeg var hos fysioterapeuten nå sist, så var det kun 5-6 uker siden sist, så jeg tenkte at lite hadde skjedd, men der tok jeg feil. Noen steder var det 1 og 2 cm, men på lårene feks, så hadde jeg mistet 5 cm på det ene og 4 på det andre. Helt ville tall på så kort tid, så her takker jeg også treningen for de gode resultatene. Det er så moro å se at jeg faktisk har bein, og ikke bare svære tømmerstokker. Kne har jeg også hehe.

Fagfolk tok feil, og jeg har et håp om at gode ting kan fortsette å skje om jeg klarer å gå ytterligere ned i vekt. Det er ingen tvil om at vekta har påvirket beina mine negativt i tillegg til lymfødemet, og et eventuelt lipødem. Jeg skriver eventuelt lipødem. Jeg har fått diagnosen, men av og til undrer meg på hvor mye lipødem jeg har…

Nyt søndagen der du er! I dag er det regnvær her i sør. Evig takknemlig for regn og ikke snø. I dag blir det kino med prinsene. Vi skal se ” Askepote ” og gleder oss til film og popcorn. I ettermiddag skal vi starte med litt julegavelaging, og jeg vet at mottakerne vil bli veldig glade for det prinsene skal lage. Vi blogges til lørdag!

De er store. Jeg kamuflerer de godt med vide bukser. Enkelte tror nok bare jeg overdriver, men den harde fakta er at  de er unormalt store, og jeg kan ikke gjøre så mye med det. Det er deprimerende, og det er frustrerende i blant, men jeg har lært meg å akseptere. Dette er en del av meg, og vil alltid være det. Og tømmerstokkene mine, det er leggene mine.

På onsdag var det Verdens Lymfødemdag, og i hele mars vil det verden over vil settes fokus på sykdommen som man absolutt trenger mye mer kunnskap om. Snakk med legen din om lymfødem, det er ikke altfor mye vedkommende har lært om sykdommen i løpet av legestudiet. Det sier mye om hvor lite viktig man synes sykdommen er. Ingen er spesialister innen sykdommen i Norge. Vi har ( eller har hatt ? ) en overlege på sirkulasjon på Rikshospitalet som man ved mistanke om lymfødem kunne henvises til, men utover det, hvor er spesialistene? Veldig rart når man vet at det er så mange som blir rammet av sykdommen. Lymfødem rammer både kvinner og menn, så det er ingen kvinnesykdom heller. De fleste får lymfødem etter sykdom som har krevd operasjon, men noen er også født med sykdommen. Lymfødem skyldes ofte for dårlig transport av væskeoverskuddet i vevsvæsken. Når væsken blir liggende uten å bli transportert, så dannes ødemet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ble alvorlig syk i 2002. Jeg fikk kreftdiagnose uten fare for spredning, men en aggressiv type. Det hastet å bli operert, så kun kort tid etterpå ble jeg operert på Radiumhospitalet i Oslo. Akkurat som da jeg tok ut separasjonen, så stod jeg sterkt gjennom krisen. Etter siste kontroll, 5 år etter jeg ble operert, så gråt jeg skikkelig for første gang. Kroppen hadde vært i forsvar i 5 år. Når skuldrene kunne senkes, og jeg kunne puste normalt, vite at jeg var frisk, da gråt jeg, og det i strie strømmer.

Når jeg mange ganger har skrevet at beina mine er som tømmerstokker, så tror nok mange at jeg setter det på spissen, men jeg gjør ikke det. Beina mine er som tømmerstokker. I tillegg har leggene mine vært harde som fy, men med god massasje, og drenasje, med bruk av kompresjon, og med god pleie, så er huden blitt noe bedre. Roseninfeksjoner har jeg hatt i bøtter og spann pga ødemet. Etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart å akseptere. Skal store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Absolutt ikke. Jeg har tunge dager hvor jeg er forbanna fordi ingen fortalte meg at lymfødem kunne være en senskade etter kreft, men man kan ikke skru tiden tilbake, så dag for dag, så måtte jeg jobbe med å akseptere, og om jeg ikke alltid aksepterer 100%, så synes jeg at jeg har klart det veldig fint likevel.

Det er ikke bare ” tjukke ” mennesker som har lymfødem. Slanke kvinner, menn barn, og ungdom kan bli rammet. Det er feks mange menn blir også rammet av lymfødem. Veldig mange av dem etter prostatakreft.  Det er ikke bare eldre som får lymfødem slik en leser fikk fortalt av sin lege, og det er heller ikke kun de av oss som har hatt kreft som utvikler lymfødem. Det er skremmende hvor lite legestanden vet. Det trengs virkelig økt kompetanse, og i mars vil det settes fokus på dette. Det er heller ikke kun i beina man kan få lymfødem. Det er nok mest vanlig at ødemet oppstår i armer og bein, men det kan også oppstå i ansikt, hals, ytre kjønnsorganer, rygg eller mage.

Selv om vi har en vei å gå for å øke informasjonen, og kompetansen om lymfødem, så er vi utrolig heldige her i Norge. Her får vi den hjelpen vi trenger. Vi får dekket kompresjonsplagg, og andre hjelpemidler som vi trenger. Vi har også spesialutdannede fysioterapeuter som kan gi oss lymfedrenasje. Det er definitivt ikke nok fysioterapeuter som har tatt denne tilleggsutdannelsen, så man må absolutt jobbe med å få utdannet flere, men vi har et godt behandlingstilbud. Det er veldig mange land som ikke har et slikt tilbud som det vi har. Vi trenger ikke gå lengre enn til noen av våre nordiske naboland. Så heldige, det er vi. Jeg har også vært så heldig og sittet som leder i Norsk lymfødem og lipødemforbund i 4 år, og har fått jobbet med masse for å bedre hverdagen for de som er rammet av lymfødem.

Jeg har en blanding av både lipødem, og lymfødem, kalt lipolymfødem. Det har tatt meg LANG tid å akseptere sykdommen, og at dette er en del av meg. Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Jeg bruker kompresjonsstrømper som går helt opp til lysken. Det er blitt en vane å bruke disse, men jeg blir lei av de, og da kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… men når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner veldig fort opp. Da er det faktisk en helt nydelig følelse å ta på seg kompresjonsstrømpene igjen. Om nettene sover jeg av og til med nattstrømper, og det høres nok ubehagelig ut, men det er akkurat det motsatte : nattstrømpene er behagelige, og gode å ha på seg. Men her er jeg ikke flink nok til å bruke de. Jeg får innimellom lymfedrenasje, en behandling som er godt for beina mine.  Jeg føler meg utrolig heldig som bor her jeg bor, og som kan få ett slikt flott tilbud som igjen kan lette min hverdag.

Hverdagen med lipødem/lymfeødem kan være utfordrende i blant. Jeg føler likevel jeg har vunnet kampen om å akseptere. Men når dagene er tunge, så prøver jeg  å tenke på hvor heldig jeg faktisk er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv selv om jeg har tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy.

Lurer du på hva symptomene på lymfødem er?

Kjenner du igjen en del av symptomene, enten på deg selv, eller noen nær deg, prat med fastlegen, eller ta kontakt med en fysioteraput med spesialkompetanse.

I mars settes det fokus på lymfødem, et veldig viktig fokus på en sykdom som kan ramme mange. Her i Norge må fokuset være på kunnskap, og at viktig informasjon om lymfødem blir gitt av helsepersonell til pasientene.

Jeg startet søndagen på tredemølla. Jeg har så smått begynt å løpe intervall på tredemølla. Jeg løper 10 sek, og går i 50. Sånn fortsetter jeg i 40 minutter. Ei veldig god økt. Dette er babysteps, og kun en dag i uken jeg gjør dette. Viktig å starte forsiktig, og da spesielt med tanke på knærne mine.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.

Sommeren er her i sør. Vi har hatt mange dager nå med god varme, og høye temperaturer. Varme dager, det kan fort bli for varmt for meg, og akkurat det er det jo en god grunn til. Jeg føler kanskje jeg banner litt i kirken nå, men det skal ikke bli for varmt før jeg kjenner det.

Grunnen er lymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte. De blir enda verre i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men det kan det altså bli. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina kan rett og slett bli skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de i varmen. På dager med en helt annen temperatur, så føles beina mine fine. Klart de kan være både hovne og sprengte, men ikke på langt nær slik de er nå i varmen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For å sette deg litt inn i problematikken. Når man har lymfødem, så er det å bruke kompresjon daglig utrolig viktig. Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper om sommeren. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men jeg ser at jeg har klasse 3 som er de nest tykkeste. Det er nesten tortur å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt. Selv om kompresjon hjelper på hovenheten, så svetter hele kroppen når kompresjonsstrømpene er på. Vi snakker om at jeg svetter skikkelig. Jeg bruker jo lårstrømper. Tidligere brukte jeg knestrømper. Lårstrømper er en helt ny hverdag for meg. Så mye bedre for meg enn knestrømper. Går jeg uten kompresjon, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt. 

Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, det er et knips det, så føler jeg hovenheten og at det sprenger, men så er det prisen jeg må betale. Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat verken lett eller pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har ingen hevelse i føttene, så da fungerer det fint å gå barbeint i sandaler. Nå har jeg fått lårstrømper uten tå, og det fungerer veldig fint når jeg har sandaler. Jeg har også fått kompresjon i klasse 2 for å prøve om jeg svettet mindre da. Litt hjelper det nok i forhold til den tykkere kompresjonen, men du verden så varmt det uansett er.  

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet forverrer seg når det blir varme dager.  Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt heller. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, og kompresjon. Her hjemme går jeg med kjole, og det hjelper godt å bytte ut bukse med en kjole. Jeg er jo generelt veldig varm av meg, så det gjør jo kompresjon ekstra varmt for meg. De tynne sommerbuksene mine, de hjelper meg jo klart også. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone. Nå er det kjolene jeg utfordrer meg selv på…til hjemmebruk.

Jeg vet jeg banner i kirken i dag, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær, bare ikke altfor varme dager. Jeg ønsker meg en temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Du kan jo se for deg det herlige synet av en kokt hummer som svetter i strie strømmer , for det er meg på varme dager med kompresjon opp til lårene. Kompresjon som blir kastet vegg i mellom når jeg vet at jeg skal være hjemme resten av dagen. Så får tømmerstokker bare bli til betongblokker. 

For de hvite delene av kroppen min som feks beina – vi går for selvbruning i år også.

De er store, faktisk kjempestore. Jeg kamuflerer de godt, og enkelte tror nok bare jeg overdriver, men den harde fakta er at  de er unormalt store, og jeg kan ikke gjøre en dritt med det. Det er deprimerende, og det er frustrerende i blant, men jeg har lært meg å akseptere. Dette er en del av meg, og vil alltid være det.

I morgen er det Verdens Lymfødemdag. og verden over vil det settes fokus på sykdommen som absolutt trenger mye mer fokus. Snakk med legen din om lymfødem, det er ikke altfor mye vedkommende har lært om sykdommen i løpet av legestudiet. Det sier mye om hvor lite viktig man synes sykdommen er. Ingen er spesialister innen sykdommen i Norge. Veldig rart når man vet at det er ganske mange som blir rammet av sykdommen. De fleste får lymfødem etter sykdom som har krevd operasjon, men noen er også født med sykdommen. Lymfødem skyldes ofte for dårlig transport av væskeoverskuddet i vevsvæsken. Når væsken blir liggende uten å bli transportert, så dannes ødemet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ble alvorlig syk i 2002. Jeg fikk kreftdiagnose uten fare for spredning, men en aggressiv type. Det hastet å bli operert, så kun kort tid etterpå ble jeg operert på Radiumhospitalet i Oslo. Akkurat som da jeg tok ut separasjonen, så stod jeg sterkt gjennom krisen. Etter siste kontroll, 5 år etter jeg ble operert, så gråt jeg skikkelig for første gang. Kroppen hadde vært i forsvar i 5 år. Når skuldrene kunne senkes, og jeg kunne puste normalt, vite at jeg var frisk, da gråt jeg, og det i strie strømmer.

Når jeg mange ganger har skrevet at beina mine er som tømmerstokker, så tror nok mange at jeg setter det på spissen, men jeg gjør ikke det. Beina mine er som tømmerstokker. I tillegg har leggene mine vært harde som fy, men med god massasje, og drenasje, med bruk av kompresjon, og med god pleie, så er huden blitt mye bedre. Roseninfeksjoner har jeg hatt i bøtter og spann pga ødemet. Etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart å akseptere. Skal store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Absolutt ikke. Jeg har tunge dager hvor jeg er forbanna fordi ingen fortalte meg at lymfødem kunne være en senskade etter kreft, men man kan ikke skru tiden tilbake, så dag for dag, så måtte jeg jobbe med å akseptere, og om jeg ikke alltid aksepterer 100%, så synes jeg at jeg har klart det veldig fint likevel.

Det er ikke bare ” tjukke ” mennesker som har lymfødem. Slanke kvinner, barn, ungdom kan bli rammet. Mange menn blir også rammet av lymfødem. Veldig mange av dem etter prostatakreft.  Det er ikke bare eldre som får lymfødem slik en leser fikk fortalt av sin lege, og det er heller ikke kun de av oss som har hatt kreft som utvikler lymfødem. Det er skremmende hvor lite legestanden vet. Det trengs virkelig økt kompetanse, og i morgen vil det settes fokus på dette. Det er heller ikke kun i beina man kan få lymfødem. Det er nok mest vanlig at ødemet oppstår i armer og bein, men det kan også oppstå i ansikt, hals, ytre kjønnsorganer, rygg eller mage.

Selv om vi har en vei å gå for å øke informasjonen om lymfødem, så er vi utrolig heldige her i Norge. Her får vi den hjelpen vi trenger. Vi får dekket kompresjonsplagg, og andre hjelpemidler som vi trenger. Vi har også spesialutdannede fysioterapeuter som kan gi oss lymfedrenasje. Det er definitivt ikke nok fysioterapeuter som har tatt denne tilleggsutdannelsen, så man må absolutt jobbe med å få utdannet flere, men vi har et godt behandlingstilbud. Det er veldig mange land som ikke har et slikt tilbud som det vi har. Vi trenger ikke gå lengre enn til noen av våre nordiske naboland. Så heldige, det er vi.

Jeg har en blanding av både lipødem, og lymfødem, kalt lipolymfødem. Det har tatt meg LANG tid å akseptere sykdommen, og at dette er en del av meg. Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, men jeg blir lei av de, og da kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… men når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp veldig fort. Da er det faktisk en helt nydelig følelse å ta på seg kompresjonsstrømpene igjen.  Om nettene sover jeg med nattstrømper, og det høres nok ubehagelig ut, men det er akkurat det motsatte : nattstrømpene er behagelige, og gode å ha på seg. En gang i uken får jeg lymfedrenasje, en behandling som betyr mye for meg, og ikke minst for beina mine.  Jeg føler meg utrolig heldig som bor her jeg bor, og som kan få ett slikt flott tilbud som igjen kan lette min hverdag.

Hverdagen med lipødem/lymfeødem kan være utfordrende i blant. Jeg føler likevel jeg har vunnet kampen om å akseptere. Men når dagene er tunge, så prøver jeg  å tenke på hvor heldig jeg faktisk er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv selv om jeg har tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile.

Lurer du på hva symptomene på lymfødem er?

Kjenner du igjen en del av symptomene, enten på deg selv, eller noen nær deg, prat med fastlegen, eller ta kontakt med en fysioteraput med spesialkompetanse.

I morgen, på Verdens Lymfødemdag, og i hele mars måned, så settes det viktig fokus på en sykdom som kan ramme mange. Her i Norge må fokuset være på kunnskap, og at viktig informasjon om lymfødem blir gitt av helsepersonell til pasientene. Vi må også få flere spesialutdannede fysioterapeuter.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.

Forbaska lymfebein!

Vi har alle vårt. Vi har alle drittdager, og utfordrende dager. For min del, så er det helst lymfebeina, eller tømmerstokkene som jeg kaller de, som lager litt utfordringer for meg i blant. Sånn er det bare i blant, men det går heldigvis i perioder, og de utfordrende periodene er færre enn de gode. Noen dager så føler jeg at jeg går på skyer fordi lymfebeina er så gode. De dagene er fantastiske. Så er det dager hvor vi krangler litt, og beina ikke helt vil samarbeide. Kanskje har jeg utfordret beina litt, og får betalt for det i etterkant. Jeg vet at jeg ikke er alene med slike lymfeutfordringer, og når man da har både lipødem, og lymfødem, så kjenner man nok ekstra på det i blant.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Forrige helg innviet vi årskortene våre i Dyreparken. Vi, det er datter og prinsene, og meg da. Dyreparken er fantastisk året rundt. For en flott park vi har så nærme. Når man har årskort, så trenger man ikke haste rundt hele parken på en dag. Man kan ta litt og litt, og det er veldig fint. Det var nok mest dyra som stod i fokus forrige helg. Guttene er veldig glad i Nordisk Villmark, og løvene…og tigerne…og så klart Kutoppen. Vi hadde så mange fine timer i parken, og selv om vi ikke var rundt hele parken, så ble det 5 timer gåing, og mange tusen skritt. Det går veldig fint for beina mine når man trasker rundt, tempoet er kanskje ikke noe å skryte av, men i det jeg setter meg ned hjemme, så er det noe som skjer. Da merker jeg at jeg har vandret rundt i mange timer. Lymfebeina blir slitne, og de blir vonde. Man vil helst sitte akkurat der man satt seg ned, og bli der. Og trappene til 2.etasje, de er ikke så moro å gå når beina er som de er. Dagen etter parkturen, så er beina fortsatt vonde, og tunge, og med en søndag hvor jeg var på beina hele dagen, så ble det to dager med mange skritt. Så to dager ble mye for lymfebeina mine, men jeg må bare være i aktivitet likevel.

Når lymfebeina krangler, og er vonde og tunge, så frister det ikke med trening, men det er nettopp da det er uhyre viktig å komme seg på trening. Beina har så godt av å trene, og de føles mye bedre når jeg har gjennomført ei god treningsøkt på sykkel, eller mølle. I går var kroppen ikke klar for noen styrkeøkt kjente jeg, men styrkeøkt var planlagt, og da er det den deiligste følelsen når jeg gjennomfører, og vinner over hodet. Og det aller beste, det er å kjenne hvor mye bedre kroppen er etter ei treningsøkt enn før jeg starter. Så at lymfebeina mine har innmari godt av å trene, det er det ingen som helst tvil om.  Noen mener at man skal være forsiktig med for tung trening når man har lymfødem, men jeg er ikke enig. Joda, man kjenner det når man trener, iallefall i blant. Det er ekstra tungt når beina ikke vil samarbeide, men jeg vet hvor mye bedre det er etterpå. Den følelsen er verdt hele den tunge treningsøkta. Jeg merker utrolig godt at jeg med lymfødem har mye bedre dager når jeg trener godt. Så om noen sier nei, så sier jeg ja. Ja til trening også med lymfødem. Ja til den treningen som passer deg, og som du trives med. Ingen skal si til meg at treningen jeg gjør er feil. For jeg liker treningen, og beina mine liker den. Det er da det som betyr noe?

Vonde og tunge lymfebein har jeg hatt siden besøket i Dyreparken, men jeg trøster meg med at det kun er i korte perioder, og jeg er vant til at det blir sånn etter lengre turer og mange skritt. Og selv om beina er vonde noen dager etterpå, så vil jeg ikke være så fine turer foruten. Det å se gleden, iveren og nysgjerrigheten hos guttene når vi er i dyreparken, ja, da kan beina bare være vonde etterpå. Nå som vi ikke har vinter her i sør, så tenker jeg at turer ute også stå for tur. Jeg må ut mer, og bruke beina.

Kompresjonsstrømpene jeg bruker til vanlig, når det ikke er sommer, de har kompresjonsgrad 3. Høyeste kompresjonsgrad er 4. Strømpene jeg hadde før gikk til knærne. De samarbeidet jeg ikke så godt med. Vi var ikke gode venner. Kanskje, og mest sannsynlig, så er det mine bein som har skylden for at de skled, og ikke strømpene i seg selv, men det er fint å gi skylden på noen andre som ikke kan protestere. Så fikk jeg lårstrømper. En helt ny verden. Lårstrømper med dobbel silikonkant øverst. Sitter som et skudd, faktisk behagelige å ha på seg, og jeg føler absolutt at jeg mangler noe om jeg går en dag uten. Jeg er blitt god venn med lårstrømpene, og de gir den gode kompresjonen jeg trenger.

Når jeg er dritt lei kompresjonsgrad 3, så tar jeg på meg kompresjonsgrad 2. De er tynnere, og enda mer behagelig å ha på seg. De gir ikke like god kompresjon, men det er mine bein og meg som bestemmer. Så blir det de de tynnere lårstrømpene, så blir det akkurat de. Det er også disse tynnere jeg bruker på sommeren, og på trening.Og tenk deg den deiligste følelsen når jeg bare  vrenger de av meg når jeg blir skikkelig drittlei. Om kvelden, så vrenger jeg av meg strømpene, uansett om jeg sikkert ikke skal akkurat det. Men da er beina er fri for en liten stund, og det er en herlig følelse.

I dag var jeg på trening kl.0645. Jeg hadde treningssenteret alene sammen med en annen person. Det er helt innafor. Jeg fikk syklet ei mil, og beina kjennes mye bedre ut enn for et par dager siden. Så trening for meg, og lymfebeina, det er gull.

Ha en nydelig lørdag! Vi blogges i morgen.