En tåre renner – dette er faktisk meg

Jeg er så stolt! Det å se endringene som har skjedd gjennom årene, det er stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken nå. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser at det sannelig er blitt mindre av meg. Jeg har sannelig oppnådd mye. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret.

De siste mnd har vært tunge. Livet har vist seg fra en brutal side, og jeg har stått midt i en kraftig storm. Hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg ikke taklet det som har skjedd. Jeg har alltid vært sterk, men likevel. Endringsreisen har endret meg. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg har tro på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.

I perioder så kan det oppstå to kamper på likt. Den ene hvor livet viser seg fra en brutal side, og så er det mitt forhold til egen kropp. Det sistnevnte er jo blitt utrolig mye bedre, men av og til, så dukker styggen på ryggen opp med denne flodhestfølelsen, men han får aldri bli der lenge før jeg klarer å dytte han bort.

Når flodhestfølelsen kommer snikende, så må jeg jobbe mentalt for å skjønne at det er ei stund siden jeg var en virkelig stor flodhest, en sånn mega flodhest lissom. Følelsen av å være en vandrende flodhest, den kan nemlig fortsatt komme, selv om det er veldig sjeldent sammenlignet med før. Følelsen av å være en vandrende flodhest kommer ofte når jeg av ulike årsaker har vært nødt til å nedprioritere trening. Nødt til å nedprioritere trening? Det er vel egentlig kun når jeg er syk at trening ikke skjer. Men av og til kan det bli mye bursdagsfeiringer, og smågodt til svenskepriser, så da kommer flodhestfølelsen snikende. Da ser jeg at ” verdens beste ” og smørbukk med sjokoladetrekk har lagt seg synlig, og på strategiske plasser på kroppen. Jeg med mine superøyne, jeg kan da stå foran speilet å se at alle kaloriene har lagt seg på kroppen, og jeg ser akkurat hvor de ligger.

Mitt viktigste verktøy for å komme meg igjennom tunge perioder når det kommer til kroppen, det er å se på gamle bilder. Dessverre så er det veldig få bilder av meg på det største. Jeg tok bilder av alle andre, eller gjemte meg unna når andre skulle ta bilder. Derfor er det ikke så mange bilder jeg har, men de jeg har, de tar jeg frem og kikker på.  En dag kan jeg kanskje fortelle hvor mye jeg faktisk har veid, men den dagen, den er ikke nå. Bildene sier iallefall litt, og på disse, så var jeg heller ikke på mitt største.

Jeg har lyst til å dele noen gamle og nye bilder med dere i dag. Jeg ser klart at jeg er blitt eldre, kanskje naturlig akkurat det. Bildene av meg er fra da jeg var en størrelse større enn jeg er i dag. Jeg vet at jeg i alle fall har gått ned 50 kg, men det er lenge siden jeg har vært på vekta nå. Spent på hvor mye det er nå. Bildene er fra 2003, og noe senere var jeg enda større enn på disse bildene.

Jeg har lyst til å vise dere disse bildene for å vise at det er mulig. Det er mulig å gjøre en endring. En endring for en lettere kropp, men viktigst, for å få en bedre helse. Jeg kunne ha gjort større endringer i form av at jeg kunne lagt om kostholdet enda mer, men jeg har valgt å bruke tid, og heller spise ” vanlig.” Kan jeg, så kan du 🙂 Kanskje kan bildene inspirere og motivere. Nå tørker jeg gledestårene, og drar på trening 🙂 

Lykken kan bli din

Reklame | Schim Jolie

Lykke kan være så mangt. Det trenger ikke være de store ting som skaper den gode følelsen av lykke. For meg ligger lykken i både de små, og store tingene i livet. Mange vil nok mene at materielle ting ikke skaper lykke, det er jeg enig i, men de gir i alle fall en veldig god følelse. Lykken ikke kan kjøpes, men jeg blir oppriktig glad når jeg kjøper meg nye klær, eller ett nytt smykke, eller kanskje ei ny veske. Jeg blir ikke mer lykkelig, men jeg blir glad,  jeg blir stolt, og jeg kjenner på gode følelser. Disse gode følelsene skal man få lov til å kjenne på. Man skal få lov å være glad når man kjøper, eller mottar noe.

I vår skrev jeg om at lykken var et rosa skjerf. Etter det er denne lykken blitt både grå og rød. Skjerf som er slik jeg ønsker at et skjerf skal være. God størrelse, helt nydelig å ha på seg, fantastiske farger, og ett nydelig design. Skjerfet er rett og slett vakkert. Skjerf er noe jeg ofte ikke bruker fordi jeg føler mange er for små, de sitter for tett inntil halsen. Jeg kan fort føle meg kvelt, og så er det liksom noe med den dobbelthaka når skjerfet kommer for tett inntil halsen. Jeg vet jeg er rar, men sånn er jeg bare. Skjerfene mine er helt perfekte. De er lagd i 45 % ull, og 55 % silke. Tenk så nydelig å ha dette rundt halsen. Skjerfene blir også lagt merke til. Jeg får så masse skryt for de. Skjerfene er 140 x 140 cm. Du finner skjerfene her : https://www.thesilkshoop.com/ull-silke

Skjerfene er fra Schim Jolie, og designet av flotte Ingrid Himberg fra Kristiansand. I tillegg til skjerfene i ull, og silke, så designer Ingrid også flotte, og helt spesielle skjerf i 100 % silkechiffon, og i 100% i silkesateng. Skjerfene er helt unike, og designet er helt utrolig flotte bilder tatt av Ingrid Himberg på ulike reiser verden over som da er printet over på  disse flotte silkeskjerfene.  Du finner silkeskjerfene her : https://schimjolie.com/    Det fantastiske med silkeskjerfene er også at du kan bruke de på så mange måter, og du kan få med en egen styleguide som viser hvordan du kan bruke skjerfene på 88 ulike måter.

Kunne du tenke deg ett av de flotte skjerfene fra Schim Jolie? Ingrid og Schim Jolie ønsker å gi bort et skjerf til en av bloggens flotte lesere. Ønsker du å bli den lykkelige eier, så legger du igjen en kommentar på bloggen og forteller meg hvorfor du ønsker å bli den heldige. Hvilken farge kunne du ha tenkt deg? Viktig er det også at du skriver inn epostadressen din når du legger igjen kommentaren.

Julen begynner å nærme seg, så hvorfor ikke gi en av dine nærmeste et skjerf fra Schim Jolie, eller kanskje som en gave til deg selv. Som leser av bloggen får du en supergod rabattkode. Med rabattkoden betaler du kun 599 kr istedenfor 1299 kr. Rabattkoden du bruker er : HEIDI102018

Jeg har rødt, grått og rosa, men det frister med grønt…og sort…og brunt…. 🙂 

Løpedronningen

Det høres sikkert helt teit ut. Teit at jeg er stolt over en så liten ting. Noen vil sikkert smile, og tenke at det er noe du gjør hver dag. Det som er en selvfølge for mange, det er ingen selvfølge for meg. Det som er en helt vanlig ting for så mange, det er ikke en vanlig ting for meg. Derfor er jeg faktisk stolt, og denne gode følelsen, den skal jeg jaggu kjenne på.

Foto : Stormberg

 

Jeg løper ikke. Jeg vil aldri bli noen løpedronning. Ikke visste jeg om jeg kunne løpe en gang. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Det må være helt siden datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Etter det har jeg løpt litt i lysløypa her, men det begynner også å bli en stund siden.

I går løp jeg! Jeg løp på tredemølla! Det var ingen verdensmester som løp på tredemølla. Det var nok ingen elegant løping. Jeg hadde nok ikke løpestilen inne…men jeg løp. Jeg følte det som om det var en helt ny ting jeg skulle gjøre. Våget jeg? Klarte jeg? Jeg vet det høres teit ut, og du smiler sikkert, men det og skulle ta steget og prøve å løpe, det var faktisk ganske stort. Mine store tømmerstokker, ville de i det hele tatt følge med om jeg prøvde.

Jeg løp og jeg klarte det. En stor seier. Ikke at jeg ser for meg at jeg kommer til å bli en løpestjerne, men kanskje jeg kan løpe noen intervaller i løpet av en treningsøkt. Jeg føler meg fortsatt tryggest på å gå i raskt tempo, og følte meg jo som en rar sak der jeg i går løp på mølla. Usikker, litt sånn famlende, og jeg kommer jo aldri til å løpe om der er mange som er på treningsstudioet samtidig som meg.

I går var jeg helt alene da jeg kom på trening. Jeg hadde sagt til meg selv at om jeg en gang var helt alene, så skulle jeg prøve å løpe. I går hadde jeg sjansen, og mot slutten av treningsøkten, så tok jeg sjansen. Beina holdt, kroppen holdt, og jeg, jeg smilte. Et par ekstra kikk over skulderen for å være helt sikker på at jeg var alene, og så løp jeg. Først 30 sekunder, så 30 sekunder til, og til slutt hadde jeg løpt 30 sek x 5, altså en intervall.

Jeg merket det godt. At pulsen steg en del høyere. Det var tungt. Jeg ble mer svett. Jeg merket at dette var en del tyngre enn å gå i raskt tempo. Jeg merket at det nok vi gå lang tid før jeg kunne ha løpt alle intervallene. Samtidig, er det et mål for meg å løpe meg gjennom ei treningsøkt? Svaret er nei. Men det var utrolig kult at jeg våget. Våget å prøve, og at jeg klarte.

Man ikke trenger å løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Men…det å bruke beina og gå deg en tur, det er faktisk like bra som å løpe. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet.

Jeg kan løpe, og jeg har løpt. Jeg er stolt og fornøyd, men noen løpedronning, det blir jeg ikke. Noen løpeintervaller av og til når jeg er alene på trening, det kan nok skje i tiden fremover. Løping er jo også mer belastende enn det å gå, så det er sikkert ikke dumt å være forsiktig heller. Jeg skal fortsette å gå. Tredemølla blir brukt flere ganger i uken. Og husk : uansett om du går, eller småjogger, og uansett i hvilket tempo, så knuser du alle som sliter sofaen.

 

Der smalt det igjen

Jeg legger meg flat. Jeg innrømmer det glatt. Kanskje er det en ” avhengighet “, kanskje er det heller en stor interesse. Lidenskap er vel ett godt ord. Man skal ikke fleipe for mye med ordet avhengighet, i alle fall ikke når man vet at man har full kontroll. Min ” avhengighet ”  går ikke ut over verken det fysiske, eller det psykiske, og den går heller ikke ut over verken familie, eller lommeboka. Ingen lider, men interesse, eller lidenskap høres vel noe bedre ut likevel.

Jeg elsker klær. Ingen overraskelse vil jeg tro. Jeg elsker også alt av tilbehør som smykker, klokker, skjerf, og vesker. Jeg er jo også veldig glad i sko, men pga store føtter, så kan jeg ikke velge og vrake akkurat på det området. Klær er nok likevel den største lidenskapen min. Jeg har alltid vært glad i klær, i alle fall fra jeg var 14-15 år, og så har det vel egentlig bare tatt av etter det. Selv når jeg var 40-50 kg tyngre enn jeg er i dag, så elsket jeg klær, og jeg fant som regel mye fint selv om jeg måtte opp i både størrelse 58, og noen ganger 60.

Selv om jeg måtte opp i så store størrelser, og utvalget var noe mindre, så trålet jeg butikker, og ikke minst nettbutikker, og fant alltid noe. Det var mer jobb å finne noe da enn nå, men jeg har vel alltid fått mye fine tilbakemeldinger på at jeg har kledd meg veldig fint opp igjennom. Det har alltid vært viktig for meg å kle meg fint. Ikke for å skjule kiloene, eller ta fokuset bort, men for meg har det alltid vært viktig å vise at også store kvinner kan kle seg flott, og være stilige. Der finnes så mye på markedet i alle størrelser, og i alle prisklasser, så de fleste vil kunne finne en del som gjør at de kan skinne der de går.

Jeg blir så lei meg jeg. Det er så leit at vi skal være så stygge mot oss selv. Selvsagt fortjener vi å føle oss både fine, og vakre fordi det er nettopp det vi er! Den gode velværefølelsen, den er gull verdt! Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode  følelsen.

Jeg er veldig glad i jakker! Jakker i alle farger, og fasonger. Jeg er jo aller mest glad i de jakkene som skiller seg litt ut, og som har flotte farger. Jeg har mange jakker, noen vil nok si at det er i overkant mange jakker i skapene mine. Der er sååå mye fine jakker! De skriker, og hyler mot meg, og jeg er svak, veldig svak. Jeg gir meg ofte uten kamp selv om jeg vet at der nesten ikke er en cm ledig plass i skapene mine.

På onsdag gikk jeg på en ny jakkesmell. Jeg var i Oslo, og tok meg en liten shoppingtur. Et av stoppestedene ble Oslo City, og på Oslo City fant jeg ZIZZI. Det er fint når man føler at kjedebutikkene skiller seg litt fra hverandre, at man ikke føler man er i samme butikk selv om kjedenavnet er det samme. Det er også utrolig fint når man møter betjening som er opptatt av kundene på en fin måte, og som yter service. Jeg er liker ikke pågående ansatte som sitter på deg som en klegg. Jeg liker når man kan gå rundt å kikke, og at man får den hjelpen man ønsker når man trenger den. Sånn service fikk jeg av den flotte ansatte på Oslo City.

En ny jakkesmell. Den kunne fort ha blitt verre, men jeg endte med å kjøpe en jakke. Jakken hang der, så rosa og fin. Den ropte, og jeg er svak. Den rosa jakken er en trenchcoat. Fin lengde, veldig god passform, nydelig stoff, og en fin farge. En klassisk trenchcoat som man ikke bare kan bruke i år. Fargen er helt dus rosa, og den har en semsket look. Jakken tror jeg er ganske romslig i modellen. Jeg kunne kjøpe str. 46 i denne, og det er ikke ofte jeg kan kjøpe str. 46.

Jeg er strålende fornøyd. Denne trenchcoaten skal brukes mye fremover. Jeg er utrolig fornøyd med passformen. Den sitter så utrolig fint, og jeg føler meg fin i den. Passform er alfa og omega.

En ny jakkesmell. Jeg skjønner jeg at jeg må på Ikea en dag veldig snart. Jeg må ha flere kleshengere, og jeg må ha flere klesstativer….jeg skjønner ikke helt hvorfor det…

Gratulerer kjære pappa

Gratulerer med dagen kjære pappaen min.

12 år siden du reiste fra oss. 12 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 12 år siden du bodde her i samme huset som meg. 12 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du ikke var mer. 12 år er mange år, men det føles ikke som om det har gått 12 år.

Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Den aller verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste det på din måte, og jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hvor glad du var i meg, og de du hadde rundt deg. Ikke minst barnebarna dine. I november skal du bli olderfar til en liten gutt. Han skal oppkalles etter faren din, kjære pappa. Du hadde vært så stolt over å bli olderfar, så stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv skal bli mamma, og du hadde likt Celinas samboer, Andreas utrolig godt. 

Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger.

Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg pappa som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har.

Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg noen gang innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. ” Selvsagt kommer du hjem igjen ” sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.

9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Du var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.

Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.

Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg, pappa der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg en gang treffe deg igjen en dag, pappa. 

I dag skal det settes blomster på graven din, og lys skal tennes. Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig <3 Takknemlige for at du var pappaen min.

Min store lidenskap

Jeg regner med at jeg er avslørt for lenge siden. At jeg har en stor lidenskap for klær. At jeg også har en stor lidenskap for alt av tilbehør som fine klokker, armbånd, smykker, og ringer. Vesker liker jeg. Det samme med skjerf. Jeg liker å pynte meg. Jeg liker å føle meg vel. Jeg vet at det er personen som betyr noe, ikke det ytre, men jeg gjør det ikke for å fremstille meg selv som en annen enn den jeg er. Jeg bare liker å føle meg vel.

Klesskapene er fulle. Veldig fulle. Det er godt klær ikke har tanker og følelser. Det er godt klær ikke har klaustrofobi, for da hadde mine slitt, veldig. De henger der. Tett i tett. De hadde ikke fått puste om de hadde hatt behov for det. Jeg liker å se på de. Liker å ha noe å bytte på. Liker å kle meg pent i hverdagene da det er hverdager vi har mest av. Avdelingen for selskapsklær, den er langt fra like stor som hverdagsavdelingen min.

Jeg har mye av det meste, og min mor fortviler hver gang det ankommer noe nytt i hus : ” Heidi, du skal jo bruke alt også.” Min mor er en klok dame. Hun har selvsagt rett. Jeg skal jo bruke alt jeg anskaffer meg, men samtidig, så synes jeg at jeg er ganske flink til å bruke det jeg har….men jeg ser at jeg må bli flinkere. Kanskje må jeg ha som mål at jeg har noe nytt hver dag. Som regel har man sine favoritter, og de bruker man jo langt mer enn resten. Sånn er det for meg, og sånn er det garantert for deg også. Jeg må jo innrømme at det innimellom dukker opp plagg jeg ikke helt visste at jeg hadde. Det er pinlig, og spesielt dersom plagget er blitt for stort når jeg oppdager det.

Klær er en hobby på en måte. Ikke at jeg samler kun for å kikke på det jeg har, men jeg blir jo glad hver gang jeg får et nytt plagg. Jeg blir glad hver gang jeg har noe nytt å pynte meg med. Samtidig er jeg blitt flinkere til å være ” kresen”, eller kanskje bevisst er ett mye bedre ord. Jeg kjøper ikke kun for å kjøpe. Jeg tenker nøye, av og til så nøye at plagget er utsolgt når jeg endelig har bestemt meg. Det skal være et plagg som jeg passer, og kler. Et plagg jeg føler meg vel i.

Som regel så blir det klær man rydder bort. Klær som for min del er blitt for store. Trening og endringer gjør at jeg går inn i cm. Disse klærne er det jo fint om får nye eiere. Så for en tid tilbake, så opprettet jeg en Facebook side hvor jeg legger ut klær og tilbehør som jeg ønsker skal få nye eiere. En salgsside som jeg håper du har lyst til å bli medlem av. Her er det mye klær i store størrelser, men du finner også andre spennende og fine ting. Her vil det komme mye etter hvert, også i ” ordinære ” størrelser da jeg har et stort skal med klær fra min datter som jeg etter hvert må rydde i…

Bli gjerne medlem på siden min :  https://www.facebook.com/groups/1839657112970736/?tn-str=*F

Jeg reiser alene

I dag setter jeg kursen for Oslo. Med min flyskrekk så velger jeg bort fly om jeg kan, så i dag skal jeg ta buss. Selv med bussens 23 stopp, så er det behagelig med musikk på ørene, et blad med siste sladder, eller kjenner jeg meg selv rett, så sovner jeg raskt søtt. Det er ikke ofte jeg drar sånn alene, så jeg burde kanskje ha skilt som gir klar beskjed at denne damen reiser helt alene inn til store Oslo. Jeg skal bo på hotell rett ved bussterminalen, så da er jeg rimelig trygg på at jeg kommer dit jeg skal.

Torsdag skal jeg lede mitt tredje styremøte i Norsk lymfødem og lipødemforbund, NLLF. Jeg gleder meg. Jeg skal også delta på medlemsmøte i lokallaget vårt i Oslo og Akershu, og jeg skal ha et møte med gynkreftforeningen som har mange medlemmer med lymfødem. Jeg føler meg trygg i rollen selv om vi kun har hatt to møter. Jeg gikk til nye, ukjente oppgaver. Organisasjonsarbeid er helt nye ting for meg. Jeg har mye å lære, og mye å sette meg inn i. Jeg har lest og lest siden jeg ble valgt i april. Jeg føler jeg allerede har lært mye. Jeg føler jeg har god kontroll, jeg er varm i trøya, men så har jeg også ett fantastisk styre. Flotte, dyktige mennesker som ønsker det samme. Flotte lagspillere som alle ønsker den samme retningen for NLLF. Sammen er vi utrolig gode. Uten ett så godt styret, så hadde man heller ikke fått jobbet så godt som vi gjør. Det har vært en bratt læringskurve. Jeg leder et styre sammen med 6 kvinner, og en mann. Jeg vet ikke om det er han, eller vi som er mest heldige, men det skal bli fint å ha med en mann på laget. Der er nemlig også mange menn som får lymfødem, mange etter prostatakreft.

Om jeg ikke er den med mest organisasjonserfaring, så har jeg ett stort engasjement for saken, og jeg har masse personlig erfaring å ta med meg i arbeidet. Jeg har levd med lymfødem i snart 16 år, lipødem antageligvis enda lengre. Jeg har kjempet mine kamper for å bli trodd, for å få behandling, for å få den hjelpen jeg har hatt krav på. Den tidligere fastlegen min visste knapt hva lymfødem var, og lipødem, da skjønte han ingenting. Ikke var han så veldig interessert i å lære så mye om det heller. Han var vel mer skeptisk til det jeg fortalte enn interessert.

Det er slik så mange har det. Man blir ikke trodd. Legene vet så lite. Så istedenfor å ta pasienten på alvor, så skal man lide seg gjennom hverdagen med alle utfordringene det gir å ha både lymfødem, og lipødem. Mange har også en blanding, et lipolymfødem. Lipødem er en kvinnesykdom. Det er nærmest kun kvinner som blir rammet, og da er det heller ikke like interessant for legene. Det skal da ikke være sånn. Vi er faktisk syke, men ingen ser det. Ingen tar oss på alvor. Ingen tror oss. Nå er det på tide at noen hører på oss, ser oss, og hjelper oss!

Jeg har mange tanker, og ideer som jeg har tatt med meg inn i arbeidet som styreleder. Tanker og ideer som forhåpentligvis vil være gode for forbundet, for medlemmene våre, for arbeidet med å bli synlige, og for arbeidet med å bli tatt på alvor blant politikere og leger. Jeg fikk en tillit fra landsmøtet, en tillit som jeg skal ta godt vare på. Det er så mange som tror på meg. Jeg håper jeg sammen med styret leverer. Jeg håper jeg blir en god leder. Jeg ønsker å være en leder som får styret til å jobbe godt sammen. En leder som lytter, som kan delegere, og som involverer alle. Jeg er ikke god på alt, men sammen med meg har jeg andre som er gode på sitt. Det er viktig at vi har riktige personer på riktig plass. At vi alle får jobbe med det vi er gode på. Det er viktig med en god tone, og det må være rom for smil og latter. Alt må ikke være alvor hele tiden. Jeg må være troverdig, og tydelig, jeg må motivere, og jeg må også våge å ta noen tøffe valg, og skjære igjennom om det trengs. Jeg håper jeg er de tingene.

Torsdag er vårt tredje styremøte. Vi er fra hele landet. Torsdag skal vi jobbe oss gjennom mange saker, og fortsette ett utrolig viktig arbeid. Man antar at 10 % av et lands befolkning har lymfødem, og lipødem. Det er utrolig høye tall. Det er bare en brøkdel som vet om det. Hvordan skal disse vite hva de feiler når legestanden ikke vet nok om sykdommene. Istedenfor går så mange rundt med hevelser, og smerter man ikke aner årsaken til. Hadde jeg visst mye tidligere at jeg hadde lymfødem, så hadde heller ikke mine bein vært som de er i dag. Jeg fikk INGEN informasjon verken på Radiumhospitalet, eller på kvinneklinikken ved Sørlandet Sykehus om at jeg kunne utvikle lymfødem etter kreftoperasjonen. Det er bittert å tenke på. Og hva med lipødem? Skal leger sitte uten informasjon om en sykdom som rammer så mange kvinner?  Vi har virkelig en stor jobb å gjøre, og vi, vi er i gang.

 

Les mer om NLLF og lymfødem her :   http://nllf.no/

Les mer om lipødem her : http://lipodembergen.no/hva-er-lipodem/en-detaljert-forklaring/

 

 

Jeg klarte det!

Fredag. Jeg tror det er evigheter siden jeg våknet med så mye rare følelser i magen som da. Det var nerver, masse nerver. Det var sommerfugler. Masse sommerfugler. Alt dette i en herlig blanding. Jeg visste godt hvorfor jeg kjente det jeg kjente, og jeg lurte et øyeblikk på hva i all verden jeg hadde sagt ja til.

Fredag hadde jeg min debattdebut. For første gang skulle jeg være med i en paneldebatt. Jeg skulle snakke om de tingene jeg brenner for. Om å akseptere egen kropp, om å være bra nok, og om hvordan jeg har følt det rundt egen kropp i så altfor mange år. Temaet var rosabloggere. ” Har vi brukt for rosabloggere?” var fokuset. Debatten var i Vågsbygd Samfunnshus, og tilstede var alle elever, og lærere ved Fiskå Ungdomsskole her i Kristiansand. Rundt 300 personer var tilstede, og jeg skulle altså være med i min aller første debatt.

Det er Protestfestivalen i Kristiansand som i år hadde ” Ung Protest ” hvor man satte fokus på rosabloggerne. Er rosabloggerne dårlige forbilder? 9 av 10 jenter i 16 års alderen ønsker å endre på utseende sitt. Har rosabloggerne en del av skylden? En av ti tenåringsjenter sliter med psykiske lidelser. Er mye av grunnen at man gjennom rosablogger får et bilde av hvordan man bør se ut for å passe inn i den perfekte verden, en verden som kun finnes på blogg, men ikke i virkeligheten. Hva er grunnen til at rosabloggere har behov for å vise seg frem på den måten som de gjør, eller lage et speilbilde som egentlig ikke eksisterer? Hvem er de egentlig om man fjerner de rosa veggene rundt dem? 

Det ble en fin debatt, og jeg må innrømme at jeg fort ble varm i trøyen. Jeg skulle nok ha ønsket at det ble mer debatt, at man hadde fått lov å gripe ordet mer, og kommentere det som ble sagt. Debatten var nok veldig regissert, man svarte en og en på spørsmålene man fikk. Med så mange skoleelever tilstede, så er det klart at det var rosabloggerne som fikk størst fokus. Mange følger disse unge jentene, og da er det klart at det er stor stas når de plutselig er i samme sal. De unge rosabloggerne, Christina Legreid og Ann Lipinska gjorde en god figur, og virket som ærlige jenter når de fikk spørsmål rettet mot verdier, og ansvar. I debattpanelet satt også tidligere playboymodell, Lillian Muller, journalist Ingeborg Senneset, Natalia Bagoslawsky Harsvik samt fire skoleelever fra Fiskå Ungdomsskole.

Jeg er fornøyd med debuten min. Jeg tror jeg fikk frem viktige ting overfor de unge som var tilstede i salen. Klart jeg gjerne skulle ha sagt så mye mer. Jeg hadde så mye mer på hjertet. Jeg unner ingen å ha det slik som jeg har hatt det i så mange år fordi jeg aldri har akseptert egen kropp. Jeg klarte ikke å akseptere før jeg var godt over 40. Det er så viktig at vi voksne går foran som gode forbilder for barna. Vi har ett enormt ansvar. Det hele starter hos oss. Vi er barnas forbilder. Det vi som foreldre sier, og gjør, det er det som er riktig i barnas øyne. Det vi gjør, og det vi sier, det suger barna våre til seg.

En rosablogger skal ene og alene nå frem til helt andre lesere enn de jeg henvender meg til, men kroppspresset, det dårlige selvbildet, de negative tankene rundt seg selv og egen kropp, dette har eksistert lenge. Jeg har lesere som er over 80 år som skriver til meg hvor de forteller at de har slitt med negative tanker rundt egen kropp i alle år. Jeg traff en leser som kunne fortelle meg at hun nå var 75 år, hun hadde alltid vært en størrelse for stor, og hun hadde gjennom alle år slitt med å akseptere kroppen sin. Tenk hvor mye tid, og hvor mange år av livet man da bruker på negative tanker som man heller skulle ha brukt på å leve. Når man i alle år har kjent på dette, så kan man jo tenke hvor mye større presset på kropp har blitt etter at sosiale medier kom på banen. Nå kan man hver dag kan lese om hvordan man må se ut for å passe inn.

Min første paneldebatt er gjennomført. Nok et trappetrinn er besteget, og jeg gjør gjerne dette igjen om jeg får muligheten.

Min tøffeste reise

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Går man 4-5 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det  er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig,  jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket.

I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant når dagene kan bli litt tøffe. Jeg har hatt nesten ei uke med forkjølelse hvor jeg ikke har fått trent fordi kroppen ikke har orket. Jeg opplever tøffe tak ellers i livet, og når ting blir tøffe, så må jeg sette meg ned. Tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg er, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen.

 Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Da er det vel verdt å kjempe videre?  Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn.

Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på.

For at vi skal lykkes skritt for skritt, så må man hente motivasjonen i seg selv, og man må gjøre det for seg selv, ikke for alle andre. Det er vår helse, vår kropp, og vårt liv. Samtidig må vi også innse at i motsetning til alle de fantastiske kurene som finnes, så skal en livsstilsendring vare livet ut. Altså må endringene du gjør være endringer du kan leve med resten av livet. Så synes jeg det er viktig å huske at livet også skal nytes, og det skal leves. Man kan ikke leve på knekkebrød, og broccoli resten av livet. Jeg vil heller spise ” normalt”, og dermed godta at kiloene forsvinner noe senere.

For meg er det urealistisk å tro at jeg skal ned i en vekt på 60- 70 kg. Ikke er det realistisk, og ikke har jeg tenkt å bruke verken tid, eller energi på å komme dit. Ikke er det ett brennende ønske heller. Jeg har tidligere skrevet om den slanke drømmen. Den drømmen jeg en gang hadde, men som ikke er min lengre. For meg er det mine ønsker som skal stå i fokus. Jeg har ikke fokus på hva den perfekte vekta mi egentlig burde være. Jeg tenker ikke hvor mange kilo jeg burde gå ned før jeg har den vekta det perfekte samfunnet mener jeg bør ha.

Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta. Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker. Men husk alltid  : Det ” umulige ” er 100% mulig!

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg tar det i mitt tempo,  jeg aksepterer at det vil komme både nedturer, og bratte bakker underveis, og viktigst av alt : Jeg gjør det for meg selv, ingen andre.

Tørk av deg gliset

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.

Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at  store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.

Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.

Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.

Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?

Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.

Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.

Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3