Røft, men utrolig stilig

Noen kaller meg jålete. Jeg tenker ikke så mye over det. Kanskje er jeg litt jålete, men selv liker jeg vel bedre å si at jeg liker å se velstelt ut. Jeg har ikke tatovert eyeliner, bryn og lipliner fordi jeg tror jeg ser så lekker ut, men fordi det er praktisk. Jeg slipper å tenke på så mye sminke. Jeg er jo nesten ferdig sminket når jeg våkner.

I går skrev jeg om lidenskapen for klær, og da spesielt jakker. I dag skal jeg skrive litt om lidenskapen min for smykker. Jeg skal ikke vise dere smykkesamlingen min, for den er stor, men heller vise dere de nye smykkene som jeg handlet nylig.

Smykker gjør mye med et antrekk. En overdel kan være ordinær og kjedelig i utgangspunktet, men får man et smykke på seg, så blir antrekket fort ett helt annet. Et smykke er det lille ekstra, akkurat som skjerf også kan være. Jeg har nok en fin blanding av korte og lange smykker. Det går litt i perioder hva jeg bruker, og noen ganger om hverandre.

Jeg har alltid elsket smykker med bling. Smykker som skinner har alltid fenget meg. Gjerne smykker som skiller seg ut. Smykker kan ha farger, men da ikke for mye. Jeg liker nok stilige design mer enn jeg liker for mye farge på smykkene. Jeg liker også store smykker. Smykker som sees. Jeg har alltid likt bling, også på armbånd, øredobber og ringer. Jeg har liksom vært ei bling jente, men den siste tiden har jeg faktisk tatt meg selv i å bli glad i litt røffere ting også.

Jeg har lagt min elsk på smykker med ett helt annet design enn jeg har likt før. Disse er røffere, og ganske langt fra blingsmykker, men jeg har virkelig lagt min elsk på de. Jeg er usikker hvem produsenten er, men smykkene er kjøpt på Nais i Lyngdal. Jeg vet Boheme har en del smykker i samme stil, men jeg tror ikke disse er fra Boheme. Nå har jeg to lange, og ett kort. Utrolig tøffe synes jeg, og disse lange har jeg omtrent bodd i hele sommeren. De har vært utrolig fine til de fleste av mine sommertopper.

Nå gleder jeg meg til høsten, og til nye smykker kommer i butikkene. Man kan sikkert få for mye smykker, men jeg vet i alle fall at jeg bruker de jeg har, så jeg sliter ikke med dårlig samvittighet når jeg ser smykkesamlingen min….

I dag jubler beina mine for en gråværsdag. Det har vært en slitsom sommer med den intense varmen for meg med tømmerstokker stappfulle av lymfødem  og lipødem. Jeg har kastet kompresjonsstrømpene vegg imellom ofte, og det har jeg vært nødt til for å klare å komme meg igjennom dagene på en grei måte.

Nyt dagen, og starten på en ny uke!

Den store jakkesmellen

Jeg legger meg flat. Jeg innrømmer det glatt. Kanskje er det en ” avhengighet “, kanskje er det heller en stor interesse. Lidenskap er vel ett godt ord. Man skal ikke fleipe for mye med ordet avhengighet, i alle fall ikke når man vet at man har full kontroll. Min ” avhengighet ”  går ikke ut over verken det fysiske, eller det psykiske, og den går heller ikke ut over verken familie, eller lommeboka. Ingen lider, men interesse, eller lidenskap høres vel noe bedre ut likevel.

Jeg elsker klær. Ingen overraskelse vil jeg tro. Jeg elsker også alt av tilbehør som smykker, klokker, skjerf, og vesker. Jeg er jo også veldig glad i sko, men pga store føtter, så kan jeg ikke velge og vrake akkurat på det området. Klær er nok likevel den største lidenskapen min. Jeg har alltid vært glad i klær, i alle fall fra jeg var 14-15 år, og så har det vel egentlig bare tatt av etter det. Selv når jeg var 40-50 kg tyngre enn jeg er i dag, så elsket jeg klær, og jeg fant som regel mye fint selv om jeg måtte opp i både størrelse 58, og noen ganger 60.

Selv om jeg måtte opp i så store størrelser, og utvalget var noe mindre, så trålet jeg butikker, og ikke minst nettbutikker, og fant alltid noe. Det var mer jobb å finne noe da enn nå, men jeg har vel alltid fått mye fine tilbakemeldinger på at jeg har kledd meg veldig fint opp igjennom. Det har alltid vært viktig for meg å kle meg fint. Ikke for å skjule kiloene, eller ta fokuset bort, men for meg har det alltid vært viktig å vise at også store kvinner kan kle seg flott, og være stilige. Der finnes så mye på markedet i alle størrelser, og i alle prisklasser, så de fleste vil kunne finne en del som gjør at de kan skinne der de går.

Jeg blir så innmari lei meg når jeg ser store kvinner, og også menn som ikke bryr seg om hvordan de ser ut, og gjemmer seg bort i store telt av noen klær. De trer liksom bare på seg noe fordi de ikke føler det er verdt å pynte seg, eller kle seg pent fordi de er store. Ofte er det mange kvinner som går i tights som viser alt, og som sitter som pølseskinn. Eller som går i store joggebukser, og hettegensere. Hvorfor skal vi bare slenge på oss noe fordi vi er store? Ofte blir man faktisk også mer lagt merke til når man prøver å gjemme seg bort i telt, eller pølseskinn som ofte går i fargen sort. Mange overvektige som jeg snakker med sier at de ikke gidder å kle seg fint fordi de ikke føler seg fine. 

Jeg blir så lei meg jeg. Det er så leit at vi skal være så stygge mot oss selv. Selvsagt fortjener vi å føle oss både fine, og vakre fordi det er nettopp det vi er! Jeg vil også garantere deg at du vil føle deg så mye mer vel om du bytter ut teltet, eller pølseskinnet med noen du føler deg enda mer vel i, og enda mer fin i. Den gode velværefølelsen, den er gull verdt! Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode velvære følelsen. Dersom man sliter med følelsen av at klær er stress, og at man aldri finner noe man føler seg vel i, så skjønner jeg at klær ikke gir den store gleden, men sliter man med å finne noe man kler, så er der masse hjelp å få i butikkene, spesielt om man oppsøker spesialbutikkene på stormote.

Jeg er veldig glad i jakker! Jakker i alle farger, og fasonger. Jeg er jo aller mest glad i de jakkene som skiller seg litt ut, og som har flotte farger. Jeg har mange jakker, noen vil nok si at det er i overkant mange jakker i skapene mine. Jeg har ikke våget å telle jakkene, men det er nok mer enn kanskje gjennomsnittet har i skapene..flere enn 10 – mindre enn 50…. her hjemme smiler bare min bedre halvdel når jeg kommer hjem med en ny jakke – jeg har jo så få fra før av. Der er sååå mye fine jakker! De skriker, og hyler mot meg, og jeg er svak, veldig svak. Jeg gir meg ofte uten kamp selv om jeg vet at der nesten ikke er en cm ledig plass i skapene mine. Ser man i garderobeskapet i gangen her hjemme, så skulle man tro at jeg bodde alene. Min bedre halvdel har vel det som er normalt for en mann å ha som ikke har den store interessen for klær, resten av plassen tar kona, og vår skyvedørsgarderobe er ikke akkurat liten…pluss at det henger jakker på klesstativene mine.

Jeg har vært på salg. Jeg har vært på Nais i Lyngdal, og der gikk jeg på en ny jakkesmell. Verdens beste smell sånn sett. Du ser deg selv i plaggene, og istedenfor å ta en hard, og intens kamp, så lar du deg friste, og du taper kampen uten kamp.  Noen kamper er liksom ikke verd å ta 🙂 Tre jakker ble med meg hjem fra Nais, og jeg gleder meg så til å begynne å bruke de.

Tre jakker, alle fra norske Boheme. Boheme har mye lekkert, spesielt i jakker. To av jakkene var på 50%, den grønne var på 70%. I tillegg ble det to lekre smykker også med hjem i bilen. Jeg som elsker bling har nå også begynt å like litt røffere smykker, gjerne litt lange smykker. 

Den okergule jakken, den jakketypen elsker jeg. Dette er en jakke som kommer år etter år, og da i forskjellige farger. Dette er virkelig stilige jakker, og i tillegg utrolig gode å ha på seg. Jakkene har så mange tøffe detaljer. Jeg har den i rødt, creme og brunt fra før. Nå fikk jeg kjøpt den i oker, og den gulfargen, den passer jeg. En fin jakke til høst, og vår, eller som en ytterjakke på en fin sommerkveld.

Den rødorange, den har jeg sett på en stund. Lekker i fargen, og litt sånn chenilleaktig i stoffet. Veldig stilig, og innmari god å ha på. 

Den grønne og sorte, den er også råfin. Denne er tykkere enn de to andre. De to andre kan jo fint brukes både ute og inne. Denne grønne, det er en ytterjakke. Jeg liker jakker med tøffe design, jakker som skiller seg ut, og som har farger.

Jeg kan jo også nevne at toppen jeg har inni jakkene, den er fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon. Hvit topp/singlet uten armer, og i lin. Helt nydelig er det. Fin under jakker som disse jeg kjøpte nå.

Etter denne jakkesmellen, så skjønner jeg at jeg må på Ikea en dag veldig snart. Jeg må ha flere kleshengere, og jeg må ha flere klesstativer….klærne får snart ikke puste….

Frustrasjonen må ut

Av en eller annen grunn så er jeg en av de ” heldige ” som får disse deilige abscessene rundt forbi på kroppen. En abscess er en byll, en avgrenset betennelse full av puss. Fettkuler har jeg hatt litt av. De forsvinner av seg selv etter hvert, og plager meg ikke. Abscesser derimot, de er ganske så plagsomme. Jeg har spurt legen hvorfor jeg er så disponert for disse herlighetene, men han har egentlig ikke noe godt svar å gi meg. Det er bare sånn…

I fjor fikk jeg en kul på magen. Panikk! Kul! Jeg kom meg fort opp til legen for å vise kulen. Ingen fare sier legen. Du kan ta rundt den, og kulen er litt øm, altså en fettkul. Den såkalte fettkulen vokste og vokste. Den ble ganske så stor, og ganske så øm og vond. En lege ved legesenteret måtte fjerne det, og jeg glemmer det vel aldri tror jeg. Så smertefullt. Her skulle man ikke ta noen hensyn. Jeg går aldri til den legen igjen, ikke om han er den eneste legen å få ta i ved legesenteret. Jeg vet ikke hvor lenge jeg styrte med infeksjon etter han hadde kuttet og tømt byllen. Jeg har ennå ett bittelite hull på magen som et herlig minne om byllen, og legen jeg overhode aldri skal til igjen.

For noen få uker siden, så kjente jeg en ny kul under det ene brystet. Panikken uteble. Jeg tenkte ikke kreft. Jeg kjente på størrelse, og konsistens at dette var en ny fettkul, eller i verste fall en abscess. Den holdt seg liten lenge, men så plutselig, på få dager, så eksploderte det. Kulen ble ca 10 cm, så vond og øm at det var ubehagelig nesten bare å se på den. Min fastlege har ferie, så jeg krysset fingrene for at det var andre leger på legesenteret enn legen som så smertefullt tømte byllen i fjor. Jeg var heldig. Turnuslegen jeg kom til hadde aldri sett en så stor, og væskefyllt byll, og hun kjente sine begrensinger, så hun ringte sykehuset og så bar det opp på akutten. Det er egentlig her historien begynner. Historien om venting, frustrasjon, irritasjon og sinne. Historien om et helsevesen som må holde hjulene i gang på et minimum. Bare sånn at det akkurat går. Visst ikke er de lite effektive?.

1430 var klokka når jeg kom til akutten. Nå skal jeg forte meg å legge til at jeg ble henvist til akuttens avdeling for skader..skade poliklinikken, men alt er jo akutten sånn sett…men kjempet ikke om pass blant de sykeste. Kun to satt der fra før, så køen var ikke lang heldigvis. Det var straks vaktskifte. Nye leger skulle på, nye sykepleiere. Vaktskifte betyr at det kan ta noe lengre tid. Jeg tenker det er helt ok, men jeg tenker at akutten må være bemannet på et minimum når man utover så hvor lang tid alt tok. Jeg var jo kjempe happy. Jeg kom inn til legen etter kun og ha ventet en time. Puh! Marerittet hadde bare så vidt begynt….

1530. Legen kjenner på byllen. Hun er noe usikker på hva slags byll det er. Hun klemmer, kjenner og tenker. Sier lite egentlig. En kirurg må se på det. En kirurg som aldri kommer. Så skal det tas ultra for å se hva kulen er, og hvor den ligger. En ultralege er på jobb. Det kunne bli litt venting. Jeg ble bedt om å sette meg i sykehuskafeen da labratoriet jeg skulle til lå rett ved. Ca kl. 1630 går jeg dit. Klokka 19.00 har jeg fortsatt ikke hørt noe. Min bedre halvdel mener jeg må gå tilbake for å snakke med de. Akutten har purret og fått beskjed om å smøre seg med tålmodighet. Klokka 2130 sitter jeg utenfor lab 13, 2135 kommer jeg endelig inn. De beklager ventingen….da har jeg ventet i over 5 timer, og det var 7 timer siden jeg først ankom akutten.

Ultra viste abscess, denne væskefylte, smertefulle saken. Han viste meg det sorte hulrommet på skjermen. Tilbake til akutten. Vente på å komme inn til legen. La oss si det sånn: jeg hadde sett mange mennesker komme og gå på den tiden jeg hadde sittet der. Alle må ha vært mye mer akutt enn meg. Jeg sa jeg egentlig bare ville hjem. Da gikk jeg på eget ansvar fikk jeg som beskjed, så jeg ble nå sittende.

2230 kom jeg på ny inn til legen. Legen som begynte skiftet sitt da jeg kom inn, og som avsluttet skiftet sitt med meg. Abscessen skulle tømmes. En nål skulle stikkes inn i byllen, uten bedøvelse, og væsken skulle suges ut. Stikket overlevde jeg ennå jeg hadde traumer etter stikket jeg hadde fått i fjor da kulen på magen skulle tømmes. Lite væske kom. Legen holdt på lenge, veldig lenge, og fikk kun nok væske til en pussprøve. Det var så smertefullt at jeg ikke kan beskrive det med ord. Jeg tror aldri jeg har skreket så høyt. Legen måtte tilkalle en kirurg. Hun ville at han skulle tømme den. Kirurgen kom etter hvert, foretok samme prosedyre, og jeg opplevde det samme smertehelvete. Det ble satt lokalbedøvelse, og de fortsatte, men lite puss ville ut.

Kl.23 ble det hele avsluttet med en abscess som fortsatt har væske i seg, som fortsatt er øm og vond, men forhåpentligvis er det nok i følge kirurgen. Han håper antibiotika vil ordne opp i resten. Er jeg ikke bra etter 4 dager så skal jeg tilbake. Da skal de lage et snitt, og få pusset ut på den måten. Han var redd for det kosmetiske. Hallo! Kuttet blir under brystet! Hva gjør det om det kommer ett lite kutt der…? Men det var visst ikke dagen for dette i går. Jeg hadde jo bare ventet ett halvt døgn…

Sånn ble min fredagskveld. Jeg dro hjemmenfra 13.00 for time på legesenteret. Kl.2330 kom jeg inn døren hjemme. For et mareritt! Jeg skal love deg at jeg var frustrert, sint og lei. Er det mulig at det skal ta så lang tid før man får hjelp? Køene var da ikke så lange. Det må vel være for å spare penger. At man kjører på et minimum av ansatte, eller at man kanskje ikke er så effektive som man burde være…kanskje hele opplegget bør vurderes? Jeg er jo ikke den eneste som har opplevd dette…. Ultralegen var for eksempel den eneste på jobb, og han hadde ansvar for alle avdelingene på sykehuset! Galskap!

Abscessen er noe mindre i dag. Den er vond fortsatt. Jeg får bare håpe. En ny dag på akutten frister ikke.

Når dagene glir forbi

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for en selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke da? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg en bedre halvdel som er flink til å si de rette tingene om det skulle bli for ille, og jeg har også blitt mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland, så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen, og bruk energien på ting som er gode.

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så nyt hver eneste dag.

Jeg legger ved 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? Ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, VG. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som : Det har vi prøvd før, eller : Det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre  boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil fremtiden egentlig bringe?

Kilde : Helseadferd.no

Hurra for 48

For å ta det aller først –  jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 48. Jeg føler meg ikke som 48. Ikke at jeg vet hvordan en 48 åring skal føle seg. Da jeg var mindre, og noen sa de var 48 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 48, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall.

Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om under to år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det 🙂 Min mor som er 77 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså,  jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 48 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Så stopper man opp litt og kjenner på alle gode minner, og naturlig dukker også andre ting opp. Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.

Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går.

Jeg innrømmer det : Jeg har panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg tror på vidunderkremer, og jeg propper huden full av alle herligheter som ikke skal gi meg rynker. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…for pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 77 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.

Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 48 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd! Det er moro å bla i minner, se på gamle bilder, og kjenne glede og takknemlighet…så får vi håpe at det ennå er noen år til jeg hardt og brutalt kanskje må innse at jeg også med tiden vil få rynker og grått hår 🙂

 

Vinner av sommerblusen er trukket. Den heldige vinneren av sommerblusen fra Zhenzi ble : ANNE KRISTENSEN !! Gratulerer så masse, Anne!! Jeg tar kontakt i løpet av dagen.

 

Medaljens brutale bakside

Jeg kjenner mange som har slankeoperert seg. Denne uken har jeg truffet på fire bekjente som alle er opererte, og for alle disse er det nå mellom 4-5 år siden operasjon ble gjennomført. Alle med ulikt resultat, men 3 av 4 hadde lagt på seg igjen. 3 av 4 var mer, eller mindre samme størrelse som før de ble operert. Jeg så hvor hardt det gikk inn på de, og jeg så skammen i øynene deres. Alle lurer jo på hvordan de kunne la det skje når de fikk en sjanse til endring.

Grunnen til vektoppgangen er jo ganske enkel. Under inngrepet, så opererer man ikke hodet, og det er jo i hodet det reelle problemet ligger. Når man har  samme hode, og samme tanker også etter operasjonen, så vil de fleste slite. Når man i tillegg ikke er så nøye med kosten, og ikke gidder å være i særlig aktivitet, da sier det seg selv at det vil gå den gale veien.

Dere vet at jeg har mine klare meninger om fedmekirurgi, og jeg understreker at jeg har sterke meninger om  operasjonene, og politikken, IKKE personene som gjennomfører en operasjon.  Jeg har vært der selv. Jeg har selv vært så langt nede,  så lei av å mislykkes, så lei av å hate meg selv at jeg hadde fått time til operasjon. At jeg snudde, og valgte å si nei til operasjon betyr ikke at jeg gjorde det eneste riktige. Jeg tok det riktige valget for meg – hver enkelt må ta det valget som er riktig for en selv. Jeg sitter ikke på fasiten, men jeg har likevel rett til å ha sterke meninger om det.

I vår ble den offentliggjort. Verdens største studie, gjennomført av norske forskere om fedmekirurgi. Studien ble offentliggjort i det medisinske tidsskriftet Jama. I ti år har forskerne ved Sykehuset i Vestfold fulgt nær 2000 pasienter, hvorav halvparten er fedmeoperert og de øvrige overvektige fikk kostholds- og treningsråd. Det overrasker vel ingen, studien viser at fedmekirurgi er den mest effektive behandlingen av sykelig overvekt. Vekttapet hos dem som ble operert var tre til fire ganger så høyt som hos overvektige som slanket seg på vanlig måte.

Selvfølgelig var vekttapet større hos fedmeopererte. Jeg hadde blitt overrasket om undersøkelsen viste det motsatte. Det er vel få fedmeopererte som opplever at man omtrent ikke går ned i vekt. Det er vel også meningen med operasjonen at man opplever ett såpass stort vekttap, og dermed har ett veldig godt utgangspunkt for å kunne klare å holde vekten nede. Det å holde vekten, det er her utfordringen ligger.

Studien viser at medaljen har en bakside. Det som nok overrasket forskerne mest var det faktum at risikoen for å utvikle depresjon var 50 prosent høyere hos dem som fikk fedmeoperasjon i forhold til gruppen som ikke ble operert. Man vet ikke helt hvorfor, men forskerne mener at det kan ha med identitet å gjøre. Kroppen forandrer seg, og man blir på en måte en helt annen person. Mange sliter med å kjenne igjen den tynne kroppen. Jeg tenker også at mange av de fedmeopererte også slet med psykiske utfordringer før operasjonen. Jeg har sagt det så mange ganger, men det er så sant – man opererer ikke hodet. Hodet er akkurat det samme etter en operasjon som før en operasjon. Man har de samme tankene, de samme følelsene. Har man ikke fått ryddet i dette før en operasjon, så vil jo dette være helt likt etter operasjonen også. Det som er forandret er evnen til å miste vekt, men hodet, det henger ikke med.

Studien viser også at fedmeopererte sliter med andre fysiske plager i årene etterpå. Søvnforstyrrelser, sterke magesmerter, gallestein, og tarmslyng. Å bruke smertestillende tabletter er en vanlig ting for mange. Mange må opereres på nytt innen ti år. Studien viser at mange betaler en veldig høy pris for en ny, slank kropp. Fra før av vet man at studier viser at avhengigheten til mat som man ofte har før en operasjon, den blir erstattet av andre avhengigheter som rusavhengighet. Professor Jøran Hjelmesæth ved senter for sykelig overvekt i Helse Sørøst uttalte i etterkant av studien at det er veldig få korttidskomplikasjoner, dødeligheten er veldig lav. Men langtidskomplikasjonene er det en del av. Likevel er alltid noen som tar risikoen.

Etter ett par år er vel effekten av en operasjon borte, og har man ikke da de riktige, mentale verktøyene, så vil man lett falle tilbake i gamle vaner. Plutselig er man på en plass man har vært før, en plass man ønsket seg bort i fra. Statistikker viser klart at veldig mange slankeopererte havner tilbake på vekta man hadde før operasjon, og gjerne en høyere vekt også. En dansk undersøkelse viser også at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man nå også i Norge. Staten understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Hvorfor føles det ikke som om legene som opererer ser på en operasjon som siste utvei? Hvorfor føler man at ” alle ” får det? Jeg er i mot statens løsning på fedmeproblematikken. Jeg ønsker en helt annen behandling av overvekt enn å tukle med et system som fungerer som det skal. Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Det har vært en 11 dobling av slankeoperasjoner de siste 10 årene. Fra 150 operasjoner i 2004 til over 3000 i dag.

Jeg håper at norske myndigheter etter hvert gjør som Danmark, og redusere antall slankeoperasjoner. Jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den ” perfekte ” kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhetstegn mellom en slank kropp, og stor lykke. Dette går ikke hånd i hanske. Vi må sortere tanker, og finne svar. Vi må kaste masse tanker, og få nye inn. Vi må akseptere at vekten ikke er oss. All overvekt har en årsak, og finner man årsaken, så knekker man også koden til hvordan man kan få ett lettere, og mye bedre liv. Da er ikke lengre vekten sjefen – da blir du selv sjef i eget hode!

 

 

 

Jeg gir bort en flott sommerbluse

Varmen og finværet ser ut til å fortsette. Tidenes sommer i sør. Ryktene sier den vil gå inn i historiebøkene, og at der er 100 år siden sist vi hadde en slik sommer som dette.

Det er varmt, veldig varmt, og når man i tillegg må gå med tykke kompresjonsstrømper, så er varmen blitt en stor utfordring. Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært den flinkeste jenta i klassen når det kommer til bruken av kompresjonsstrømper til nå i sommer. Jeg har gått en del uten. Noen ganger hovner beina opp med et knips etter jeg tar dem av meg, andre ganger holder de seg fine noe lengre. Om det ikke er etter boken det å ta av seg kompresjon, så må jeg det for å komme meg igjennom disse varme dagene. Jeg tror det er viktig å legge ting opp etter hva som er best for en selv for at hverdagen skal bli best mulig, ikke alltid etter det boka sier.

I dag har jeg tenkt å gi bort en flott gave til en av dere som leser bloggen min. I dag skal jeg gi bort en flott sommerbluse fra Zhenzi. Den er hvit av farge, og har ett nydelig design på ryggen. Masse flotte blonder. Den er så sommerslig og fin. Blusen kan jo fint brukes også andre deler av året. Det står ikke sommer på den selv om den er hvit.

Har du lyst på denne flotte blusen i garderoben din? Du kan bli den heldige. Det eneste du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar på bloggen, og dermed er du automatisk med i trekningen av blusen fra Zhenzi. Du må også huske å skrive i kommentaren hvilken størrelse du bruker, og du må huske å skrive inn epost adressen din slik at jeg kan få tak i deg om du vinner. Zhenzi går fra S til XXL. Jeg bruker M i noe fra Zhenzi. M er da 46/48, og jeg bruker L i noe som da er 50/52.

Håper du får en nydelig søndag hvor du enn er i landet. Vi blogges.

 

 

Lekre blomster

Klær er alltid spennende. Nå som vi er i midten av juli, så starter butikkene snart sommersalget. Noen har startet, mens andre er rett rundt hjørnet. Selv om skapene, og stativene mine skriker at de ikke ønsker mer selskap, så nytter det ikke. Jeg vil ikke høre. Det er alltid plass til noe mer, men jeg ser at jeg nok må vurdere flere klesstativer, flere kleshengere…Vi får jo barnebarn i november, og da blir nok Celinas gamle rom til et barnerom, og ikke et rom for mine klær som jeg opprinnelig hadde tenkt. Til torsdag skal jeg på salg. Jeg trenger ingenting, men det er alltid moro med nye klær. Jeg har noen plagg i tankene som jeg håper jeg er heldig å finne.

I sommer har det blitt en del nytt fra Pont Neuf i garderoben min. Som dere vet, jeg elsker Pont Neuf, og i sommerkolleksjonen har de i år en del blomsterprint, og jeg er blitt utrolig glad i plaggene med blomster. De har blitt mine store sommerfavoritter, og jeg har fått veldig mye skryt for plaggene. Ikke rart i det hele tatt, for de er virkelig fine. I tillegg er det utrolig gode plagg. Gode å ha på seg, og utrolig god passform.

Det er mye blomster fra mange produsenter i butikkene. Blomster er som regel ikke det jeg finner først på klesstativene. Ofte har jeg gått forbi også da jeg alltid har tenkt at blomster blir for voldsomt. Nå tenker jeg annerledes. Nå ser jeg hvor fint blomsterprint kan være. Man må bare finne det printet som passer egen kropp, og stil. Alt passer ikke for alle.

Jeg har tidligere vist en tunika med blomsterprint fra Pont Neuf på bloggen. Den er helt nydelig med sine store blomster. I dag viser jeg en annen tunika/kjole fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon. Denne har mindre blomster. Den er lysere i fargene, og den er helt nydelig den også. Absolutt en favoritt sammen med den mørke, og disse to har jeg brukt masse i sommer. Denne lyse er ganske lang, så når det blir høst, så tenker jeg å sy den opp litt. Den kan godt være litt kortere når jeg bruker den som tunika. Jeg har fått sydd meg hvite bukser i sommer, og de er jeg veldig fornøyd med. Hvite bukser sammen med den lyse tunikaen er virkelig fint.

Hele tunikaen/kjolen jeg viser i dag sier også sommer. Nydelige blomster. Nydelige farger. Jeg kommer riktignok til å bruke den hele året, og bare ta en liten jakke over. Den er altfor fin til kun og brukes om sommeren. Selv om den er lys, så skal den ikke henges bort når denne sommeren er over. Jeg liker klær jeg kan bruke hele året selv om det alltid er fint å ha noen plagg som kun kommer frem når solen og temperaturen sier sommer.

Husk, Pont Neuf er ikke kun stormote. Plaggene starter på XS og går opp i 3 XL, enkelte plagg går også opp i 4 XL. Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er faktisk flott!

Kjolen/tunikaen heter Sigrid, og den finnes også i en kortere modell, altså en tunika modell. Da heter modellen Lisbeth. Du kan se Pont Neuf sin sommerkolleksjon her : http://pontneuf.dk/sommer-2018/

Håpløse tanker

Det hender jeg tar et skippertak og rydder på pc. Jeg sparer på alt, og sletter lite. Jeg er redd den en dag tar kvelden fordi den kveles av alt jeg samler på. I går ryddet jeg igjen, og da kom jeg over en artikkel som jeg fant for et par år siden, og jeg husker den virkelig fikk meg til å tenke. Jeg måtte lese den på nytt, og i går som for de to årene tilbake, så ble jeg sittende å tenke lenge. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes.

Kanskje er det ikke bare et ønske som ligger der. Mange gjør også en stor, ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte, de sliter med akkurat de samme tankene, og du verden så skummelt det er! Viste du at tanker ofte går i arv?

Det stygge man tanker om seg selv, og bildet man har av å være vellykket, det er tanker vi gir også videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Dersom du føler deg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for barna våre….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir jo selvfølgelig fanget opp.

Kasey Edwards er en australsk forfatter, og i artikkelen jeg fant, så var hun en av mange kjente personer som hadde skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å fortelle dem før det var for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards hadde alltid sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt til moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin.

Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….hvorfor er det sånn at man ikke skal ha lov til å føle seg bra fordi om man bærer ekstra kilo?

Jeg ble virkelig sittende å tenke i går kveld også, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så vet jeg at jeg sjeldent snakket med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat.

Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er! Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som lar dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.

Det er ingen som er styggere mot oss enn vi er mot oss selv. Vi straffer oss selv om vi ikke når målene vi har satt oss, vi blir aldri fornøyde, og vi kommer aldri dit vi vil, og dette blir en evig, negativ runddans. Vi fortjener så mye bedre enn å la dagene bli ødelagt av alle disse negative tankene vi har rundt egen kropp. Kilo, og cm bør ikke definere hvem vi er, eller hvem våre barn skal bli. Disse tingene sier ingenting om hva vi kan, og hvem vi er. Vi må slutte å tro at vekt handler om hva vi som personer er verdt, vi må slutte å straffe oss selv, vi må slutte å snakke stygt om oss selv, og vi må slutte å begrense oss selv. Det er ingen lett jobb å ta tak i, men det er en viktig jobb. Jeg er glad dagene mine er blitt så mye finere, og så mye lysere. Jeg smiler og nyter livet…men tankene utfordrer meg likevel mange ganger.

Visst man tenker på hvor mange timer, og dager man har brukt på å føle oss store, og stygge – det er mye tid man kunne ha brukt til gode ting istedenfor. Kasey Edwards sier det så godt i brevet til sin mor : “Hvert øyeblikk vi bruker til å bekymre oss over våre fysiske feil, er et bortkastet øyeblikk. Ett dyrbart stykke av livet som vi aldri får tilbake. La oss ære, og respektere kroppen vår for det den gjør, og ikke forakte den for slik den ser ut.” Edwards poengterer viktigheten av å fokusere på å leve ett så sunt, og aktivt liv som mulig, og nyte gleden som hver dag gir oss. Noen fnyser nok av alle disse fine ordene, men det ligger så mye sannhet i hvert eneste ord. Vi må jobbe med hodet, og tankene våre. Vi vil nok få en stor ryddejobb, men når ryddingen er ferdig, så ser man hvor mye rot man har båret med seg gjennom livet. Gammelt skal ut, og nytt skal inn.

 

Se, ho der var tjukk

Uttalelsen kom fra en liten gutt på kanskje 5-6 år da jeg i går passerte en gjeng med barn i følge med en voksen på vei inn i en butikk. Jeg tror kanskje ikke jeg helt klarer å fortelle hvordan jeg følte meg innvendig da jeg hørte kommentaren. Det var hundre følelser på en gang. Det første jeg gjorde var vel egentlig å kikke rundt meg for å høre om der var andre som også hadde hørt det, for gud, så flaut at en liten gutt kommenterer mitt utseende! Så utrolig flaut at en liten gutt kalte meg tjukk! Er jeg virkelig så tjukk?  Jeg som hadde følt meg ganske så fin, og fresh den dagen. Gjett om jeg fikk meg en skikkelig kalddusj, og ble slått hardt i bakken. Det var ikke mye freshhetsfølelse å hente etter denne kommentaren. Jeg har vel sjeldent følt mer på flodhestfølelsen enn akkurat da. Jeg følte meg som et fettberg som var ute på handletur.

Sånn begynte innlegget som jeg skrev på bloggen for 2 år siden. I dag tar jeg det frem igjen. Ikke fordi jeg har fått en ny kommentar, men fordi jeg nettopp leste et innlegg fra ei svensk jente som hadde fått akkurat samme kommentar fra en gutt på handletur med mammaen sin. Gutten hadde kommentert hvor tjukk hun var, og etterpå rettet han det til at hun var kjempe tjukk. Man skal ikke bli lei seg om en liten unge kommenterer at man er tjukk, eller jo, det er faktisk lov å bli litt lei seg. Det som er et poeng her er at barn ikke vet om vi er fine, eller stygge. Barn ville jo aldri sagt «se, en normalvektig». Det er så innlært at det bare er tjukke man skal reagere på eller kommentere. Om ingen hadde lært dem at tjukk er det samme som noe negativt, hadde de aldri sagt noe slikt.

Joda, jeg vet at dette bare var en liten gutt som kommenterte at jeg var tjukk for de to årene tilbake,  og jeg vet at han ikke helt er der at han vet når man skal ha filter på, eller ikke, men er det ikke sånn at det er fra fulle folk, og barn at man hører sannheten? Selv om dette var en liten gutt, så ble jeg likevel veldig lei meg. Det er ikke det grann moro at noen kommenterer hvordan jeg ser ut. Jeg vet jeg er tjukk, jeg har da litt selvinnsikt, men ingen trenger da å fortelle meg noe jeg allerede vet.

Sannheten sårer er det jo også noe som heter, og det er veldig sant….Samtidig så husker jeg at  jeg kjente at jeg også ble litt småforbanna. For en uhøflig unge! ” Jeg har tatt av meg nesten 50 kg din lille drittunge ”  ” Har ikke foreldrene dine lært deg at du ikke sier sånt – eier du ikke oppdragelse ?” – det var det jeg hadde lyst til å skrike til den lille drittungen som fornærmer meg på en dag hvor jeg var så høyt oppe, så glad, og fornøyd. På en dag hvor jeg ikke følte meg tjukk i det hele tatt. Drittunge!

Jeg må jo le litt også når jeg tenker på hva slags tanker som raser rundt i hodet etter en slik kommentar. Det er liksom ikke mer som skal til for at verden raser litt sammen, og for at glede går til frustrasjon. Tidligere kunne jeg nok ha gått helt i kjelleren etter en sånn kommentar. Der er jeg heldigvis ikke nå, men det tar noen minutter før jeg liksom klarer å legge det på hyllen, og få tilbake litt av den gode følelsen. Det hjalp ikke at det kom fra en liten gutt. Det er ikke noe bedre det enn at det skulle komme fra hvem som helst som hadde passert meg. Kommentaren sårer. Basta. Samtidig så vet jeg jo at jeg er tjukk, men det er liksom ikke sånt man skal høre fra andre mennesker.

 Jeg har jo også opp igjennom vært veldig skånet fra slike kommentarer. Jeg har nok vært heldig som har hatt så mye fine mennesker rundt meg som alltid har sett meg for den jeg er, og ikke for hvordan jeg har sett ut. Jeg tror nok at jeg selv er mye skyld i mange vonde, og negative tanker knyttet til vekten min. Jeg er i dag veldig sikker på at jeg selv har begrenset meg mye mer enn nødvendig, og at en del ting er mine tanker, og ikke reelle ting.

Jeg er så utrolig glad for at mobbing ikke har vært en del av mitt liv. Klart jeg har blitt kalt tjukka noen ganger i oppveksten, men det var småerting, aldri mobbing, og jeg var heller ikke født bak en stol, så jeg tok igjen om noen skulle kalle meg tjukka. Jeg gruet meg aldri til å gå på skolen, jeg var aktiv i en masse, og hadde ett stort sosialt nettverk.

Heldigvis har jeg aldri kjent på kroppen hva mobbing kan gjøre med et menneske, men når jeg kjenner hvordan jeg reagerer på en kommentar fra en liten gutt, så gjør det vondt langt inn i hjerterota når man tenker på hva så mange mennesker går igjennom hver eneste dag fordi man er annerledes, og har et utseende utenfor ” normalen”. Jeg skriver ” normalen” fordi det ikke finnes noen oppskrift på hva som er normalt, og ikke, men likevel har man klart å lage et forskrudd samfunn hvor man skal hige etter det “perfekte” for enhver pris.

Å være så lykkelig som mulig, det bør jo være målet for de fleste av oss. Det å være tilfreds uansett hva tallene på badevekta viser, bør ikke det være det viktigste? Hvorfor skal andre fortelle oss hva lykke er, og hvorfor skriker samfunnet mot oss at man må være tynn for å være lykkelig?  Vi må fortelle at lykke, og vekt ikke går hånd i hanske, vi må fortelle at livet kan være innmari ålreit selv om man veier mer enn ” normalen.” Kjenner man på gleden i hverdagen, er man på et godt sted i livet. Er man tilfreds med seg selv, og kjenner den gode følelsen av lykke, så betyr det null, og niks hva badevekta forteller deg.

Jeg sier ikke at vi skal heie frem sykelig overvekt, for det skal vi selvsagt ikke, men ingen skal fortelle meg hvor grensen for lykke, og tilfredshet går basert på hva jeg veier! At overvekt er helsefarlig, og gir både utfordringer, og begrensinger, det er det ingen tvil om. At overvektige bør gjøre noe med situasjonen når kroppen møter på utfordringer, det er det heller ingen tvil om, men at man må veie ett visst antall kilo for å ha ett veldig godt liv, det er myter vi bør avlive så fort som mulig. At de som er normalvektige er mer lykkelige enn vi som har en del ekstra kilo å bære, hvem er det som prøver å innbille oss sånt vas? Kiloene sier heller ikke alltid sannheten om verken fysisk, eller psykisk helse….