Sårende kommentarer har til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg gjorde mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg. Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt.

Istedenfor å ha fokus på treningen, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang. Jeg husker jeg satt i bilen utenfor, og kjempet en kamp med meg selv på om jeg skulle gå inn, eller ikke. Det var ikke alltid jeg gikk inn. Noen ganger kjørte jeg hjem igjen. Jeg vet at veldig mye satt i hodet mitt, og jeg hadde nok lett for å tro at jeg ble mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje ble. Jeg vet at jeg nok ofte kunne lage bilder som ikke fantes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte.

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at overvektige skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningssentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære sal timene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen. 

Vi hadde ett helt fantastisk tilbud her i Kristiansand. Vi fikk tilbudet i 2014, og ble lagt ned nå i høst. En egen treningsgruppe for overvektige var drømmen min, det var hjertebarnet mitt. Behovet er så utrolig stort, men kun få overvektige kom, og benyttet seg av å trene på den tilrettelagte treningen. Vi trenger egne grupper, vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi. Spring prøvde lenge, men når overvektige er så full av unnskyldninger, så er det ikke lett å opprettholde et tilbud. Man hyler om at ett slikt tilbud er nødvendig for å komme i bedre form. Når tilbudet er der rett foran øyene på oss, så bruker vi det vi er så innmari gode på : Unnskyldninger. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar. Ingen andre kan ta ansvar for oss. Valget er ene og alene vårt.

Jeg har ikke frykten lengre. Jeg er ikke redd for å gå inn på treningssenteret. Jeg føler meg hjemme på Spring. Jeg føler meg velkommen. Jeg føler meg sett, og tatt vare på. Selv om jeg trener alene, så er det alltid gode råd, og tips å få fra de som jobber der. Trenger jeg nye treningstips, så spør jeg en av mine tidligere instruktører, Anette. Det var hun som oppfordret meg til å trene intervall på mølle, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er SÅ  tungt, men så moro. Skulle det være andre på tredemøllene når jeg kommer, og jeg må velge ei mølle som står mellom to andre, så velger jeg den møllen uten å tenke noe mer på det. Det hadde jeg aldri gjort tidligere. Da hadde jeg ventet til jeg hadde fått mer plass rundt meg. Forleden dag måtte jeg ta ei mølle som stod mellom to meget så veltrente, flotte menn. Jeg tok møllen med største selvtillit, og gjorde min intervalltrening mens de løp så de nesten så mannen med ljåen på hver sin side av meg.

Den berømte dørstokkmila er unnskyldningen jeg hører fra mange. Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Som dere forstår – jeg har hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme på et treningssenter. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, da kan også du klare det.