Det tøffe valget…..

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg i fjor sånn ca på denne tiden. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig.

 

Bloggen min ” En størrelse for stor ” handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1,2,3. Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta….man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg : Gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon.

Går vi 3 år tilbake i tid, så var jeg så møkklei alt som hette trening, og livsstilsendring. Jeg gikk ned, og jeg gikk opp, ned, og opp, og sånn fortsatte det. Jeg var så lei, så frustrert, og forbanna. Jeg var lei av å være stor, lei av å tenke på hvor stor jeg var, og jeg var lei av at jeg lot vekta begrense meg. Jeg glemte å tenke at jeg i den perioden hadde klart et vekttap på 30 kg, for jeg så bare denne karusellen som gikk opp, og ned….Jeg var så frustrert, og skuffet over alt jeg ikke fikk til at jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon. Jeg følte jeg var godt gjennomtenkt. Jeg hadde lest masse, og jeg kjente flere som hadde tatt denne type operasjon. Jeg trodde i den perioden at jeg ikke ville klare kampen mot vekta alene, så fastlegen henviste meg til overvektsklinikken på sykehuset, og etter kort tid var jeg en del av et livsstilsendringskurs hvor alle ønsket kirurgi.

 

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv, og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer, og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene. Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå? Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap, og jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal… men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger, og om livet etterpå… var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank…. men der var ikke jeg… 

 

Jeg hadde fått operasjonsdato fra sykehuset i Arendal. De hjemme støttet meg selv om jeg visste hva de innerst inne mente…en uke før operasjon tok jeg valget, jeg ringte til Arendal, og ba de stryke meg – jeg hadde ombestemt meg. Full av forvirring de første dagene, men jeg ble fort fortrolig med valget jeg hadde tatt. Klart jeg kunne bli noe misunnelig når jeg så de jeg gikk på kurs sammen med gå masse ned i vekt. Klart jeg skulle ønske at jeg også var der, men for meg så var mitt valg det riktige. En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke, og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes. Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv. Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og en del får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Visst man ikke er villig til å endre, så bør man heller ikke få en operasjon. En operasjon koster samfunnet opp mot 100000 kr, og når man får dekket dette av staten, så skal man jaggu være villig til å gjøre den endringen som kreves tenker jeg.

 

Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det! På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Jeg tenker at Norge bør begynne å tenke litt mer som Danmark. I Danmark har de nå vedtatt og redusere antall overvektsoperasjoner. De ser bivirkningene, de ser komplikasjonene, og de ser at for mange så er ikke dette den riktige løsningen. Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men jeg tror nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing. Istedenfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder.  Vi bør gi jernet i form av trening flere ganger i uken, og samtidig få gode kostholdsråd, og det viktigste av alt i starten: hjelp til å jobbe med hodet vårt. Et opplegg som man må forplikte seg til å være med på, og først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke  har oppnådd ønsket resultat.

 

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og er ingen helt av den grunn. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon… men for meg ble det riktig å si nei. Beina som er min største utfordring når det kommer til vekt, de ville heller ikke blitt særlig redusert etter en operasjon, og da var også det et godt argument for ikke å legge meg under kniven. Jeg har valgt endring over tid, og håper det vil gi resultater. Jeg vet ikke, men jeg håper…. med mindre fokus på vekt nå enn før, så har jeg det mye bedre med meg selv – og til tross for en del kilo for mye, så er livet innmari ålreit 🙂 🙂 

De små, og store gevinstene….

Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og når den ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna.

 

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.

Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Legen min har aldri kjeftet på meg, men han har flere ganger tatt opp emnet om vektreduksjon, men jeg stakk vel fingrene i ørene, og nektet å høre….

Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, jeg ser at det kan være et slit å komme seg på trening, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker lengre, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av det siste året som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen. I går hos fastlegen min, så kunne han stolt fortelle at jeg nok en gang hadde blodtrykk som en konfirmant. Blodsukker, og kolestrol var strålende – fastlegen min var både stolt av meg, og fornøyd med grepene jeg har tatt. Det er dessuten veldig stas når kan kommenterer hvor mange kilo jeg har mistet, og hvor flink jeg er – da får han en ekstra stjerne i boka mi, og han gjør meg så uendelig glad!

 

Finnes det egentlig noen unnskyldning for ikke å trene? Kroppen vil hele tiden stritte i mot inntil man viser hvem som bestemmer. Min kropp stritter fortsatt mye i mot, og det er mye jeg ikke ser for meg at jeg vil kunne gjøre ennå, men jeg er blitt flinkere til så mye. Vi tar ofte de letteste løsningene.. jeg tok alltid heisen selv om jeg hater heis – nå er jeg blitt noe flinkere til å velge trappene. Når jeg har pelsdotten med på tur, så får han alltid lengre turer enn før fordi jeg nå synes det er helt ålreit å gå tur. Bare det å bli glad i å gå, det er ikke en liten seier for meg, men en kjempestor en! På kurs på sykehuset, så fokuserte de veldig mye på viktigheten av hverdagsaktiviteten, så nå vurderer jeg å få meg en skritteller for å se hvordan jeg ligger an i løpet av en dag. Slike lekekamerater er artige altså 🙂 Med pulsbelte, og skritteller, så vil jeg i alle fall ha fokus fremover 🙂

Mandag var jeg på tabata trening, og i går var jeg på en time med puls intervall, og selv med en noe forkjølelsespreget kropp, så er jeg veldig fornøyd med øktene. Jeg digger tabata timene, og timen vi hadde i går med puls intervall var også en super time! Sitter mange ganger, og tar meg selv i at jeg føler på at trening er moro… er det mulig at JEG liker å trene? Treningene gjør meg dønn sliten, og de utfordrer meg masse, men jeg gjennomfører. Det å sitte med en god mestringsfølelse, det er også en utrolig stor seier…. om jeg nå får dette med endring til å høres lett ut, så er det absolutt ikke det. Det har kostet mye, det koster fortsatt mye, og jeg har fortsatt en laaaaang vei å gå. Vekta skulle jeg helt klart ønske gikk fortere ned, men det er godt å føle at det man gjør er riktig, og det er godt å ha en kropp som samarbeider mye bedre 🙂

 

Ha en herlig onsdag alle sammen! Fremover vil det ikke bli blogginnlegg fra meg hver dag slik det har vært i starten – jeg må jo sørge for at dere ikke blir lei av meg 🙂 

Et skikkelig spark i fua….

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Ordet ” fua ” er kanskje veldig sørlandsk, og det krever kanskje en forklaring for alle leserne av bloggen min som ikke er kjent med sørlandske ord og uttrykk 🙂 Fua betyr rumpa, og det var ett skikkelig spark i rumpa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg…

Etter en samtale med en annen deltaker i etterkant av kurset, så kunne hun fortelle hvor mye det hadde hjulpet henne å gå til disse samtalene… så fint for deg tenkte jeg, men jeg som er så sterk psykisk er jo ikke på samme plass som deg… så fint at du har hatt nytte av det, men jeg har full kontroll…samtalen satt i lenge etter at den var over. Jeg tenkte på alt hun hadde sagt, og selv om jeg hadde blitt mer, og mer bevisst på at hodet måtte være på riktig plass for å klare en livsstilsendring, så var jeg kanskje ikke helt klar over at man ikke alltid kan klare den biten alene. Det at jeg trengte hjelp til å rydde tanker, det å få hjelp til å sette fokus, og ikke minst det å få hjelp til å finne ut hvorfor man tar alle disse dårlige valgene… disse tingene så jeg mer, og mer klart at jeg nok ikke hadde kompetanse til å klare helt alene. Jeg trengte hjelp av noen som kunne rydde sammen med meg, og få meg til å finne svar. Det er alltid en grunn til at vi velger usunt fremfor sunt, det er en grunn til at vi er skapsnokere, og det er en grunn til alle disse hyppige besøkene i kjøleskapet. Hvorfor trenger vi å trøstespise, eller kjedespise, hvorfor spiser vi når vi opplever glede, og hvorfor er alltid denne maten usunn? Hvorfor spiser vi oss så mette at vi ikke kan bevege oss på en time, eller to, hvorfor vil ikke hjernen vår at vi stopper når magen er mett…det er utrolig mange spørsmål som man ønsker svar på, og hadde ikke Anette fra kurset på sykehuset tatt telefonen for meg, og satt meg opp til samtale hos teraputen, så tror jeg ikke at jeg hadde vært så langt i prosessen som jeg er i dag… men for all del… jeg har en lang vei igjen å gå, men det er godt å føle at man er på riktig vei.

 

Det å jobbe med hodet er så utrolig viktig, og det er sikkert ikke siste gangen jeg skriver om det 🙂 Det å innse at overvekten sitter i hodet vårt, og at hodet må spille på lag for at vi skal klare det som er så innmari vanskelig. Vi vil ikke klare en stor livsstilsendring uten at vi vet hvorfor ting er som de er. Etter samtalene jeg hadde på sykehuset innså jeg mer, og mer at hodet kommer først, og deretter kunne jeg ta tak i trening, og endringer i kosten. Alt måtte spille på lag, og jeg følte jeg hadde behov for mer hjelp. Helt tilfeldig kom jeg over en reklame for Sørlandscoachen, og det var sånn jeg kom i kontakt med Kai, en helt fantastisk coach som har betydd mye for meg. Gjennom tre enkelttimer, og deretter hans kurs ” Spark i fua “, så har jeg fått masse verktøy å jobbe med på veien mot ett lettere liv. Ikke at jeg har rast ned i vekt etter dette, men jeg vet  mye mer om mitt eget tankemønster, og handlingsmønster. Hvordan jeg skal tenke for å klare og endre en vane, hvordan skal jeg trene dette med selvdisiplin. Jeg ble mer bevisst på hvordan jeg tenker, og hva som skal til for å endre dette hodet mitt med så mye rare tanker i. Det å snu negativt til positivt, det og ikke gå i kjelleren når valget akkurat den dagen ble dårligere enn man hadde tenkt seg, det å komme seg på rett spor igjen etter en liten avsporing. Noe av det som har betydd mest for meg å bli bevisst på, det er og ikke slite med denne dårlige samvittigheten hele tiden. Gjør jeg et dårlig valg som for eksempel å spise en deilig sjokolade en helt vanlig onsdag “, så er jeg bevisst på det, jeg godtar valget jeg har tatt, og tar ikke det samme valget dagen etter… du aner ikke hvor deilig det er å slippe denne dårlige samvittigheten som gnager så intenst hver gang man tar ett dårlig valg, og dårlige valg tar jeg fortsatt, men jeg er mye mer bevisst på hvorfor jeg gjør det, og konsekvensene av det. Det gjør også at antall dårlige valg er blitt færre.

Kai er en motivator uten like, han er ærlig, og han er rett frem. Han går ikke rundt grøten, og godsnakker – han sier det akkurat som det er, og han gir oss ett skikkelig spark i fua fordi han vet at det er nettopp det vi trenger. Kursene hans er ikke et slankekurs, men et motivasjonskurs, og får man hodet til å spille på lag sammen med både fysisk aktivitet, og ett mer riktig fokus på kostvanene våre, så vil resultatet på sikt bli at man går ned i vekt. Dersom du bor i Kristiansandsområdet, så vil jeg anbefale deg å ta motivasjonskurset ” Spark i fua ” – man får i tillegg til masse mental trening også gode tips til fine treningsøvelser man kan gjøre hjemme, og hver kurskveld avsluttes med trening 🙂 Skummelt ? Absolutt….. men i blant må man bare utfordre seg selv…. Du kan lese mer om Kai, og kurset hans her : http://www.sorlandscoachen.no/#!spark-i-fua/cg5w

Jeg skal snart til lymfedrenasje for å prøve å holde disse tømmerstokk beina mine litt i sjakk, og i kveld er det tabata med den flotte treningsgruppa for overvektige… jeg vil fortsatt ha deg med å trening dersom du sliter med kiloene, og har lyst til å bli mer fysisk aktiv 🙂 Ta kontakt, og bli med!!

<3 De gode hjelperne <3

Nå er det rett over en måned siden jeg startet å blogge. Dette er en helt ny verden, men en spennende verden. Bloggen har ligget svanger lenge, men det tok sannelig lang tid før jeg fikk den opp å gå. Heldigvis hadde jeg viktige støttespillere som trodde på bloggen min, og som ikke ga seg før bloggen var en realitet. Bloggen min er om livet på godt, og vondt som en størrelse for stor, og jeg får så utrolig mange fine tilbakemeldinger fra dere som leser den! Jeg blir så uendelig glad når jeg får så mange meldinger, og kommentarer om at bloggen betyr noe, og at den inspirerer, man kjenner seg igjen i det jeg skriver. Mange kommenterer at jeg gir de noe å tenke på, og flere har begynt på samme vei som meg etter å ha lest min historie. Jeg ser at mange har stor glede av å lese den om man er overvektig, eller ikke. Det at jeg skriver det mange tenker, det tror jeg er viktig, og jeg tror mange kan ha stor nytte av å få et innblikk i hvordan det er å være en størrelse for stor, og hvordan store deler av samfunnet ser på oss overvektige. Jeg er så takknemlig for alle som følger meg, og tar del i min hverdag. Jeg har en stor heiagjeng der ute, og det betyr så uendelig mye.

 

Bloggen ble en realitet fordi noen trodde på meg. Det å ha noen som tror på deg, og som er viktige støttespillere, det er så utrolig viktig. Vi trenger alle gode støttespillere rundt oss, og vi trenger det uansett hvor vi er i livet. Vi trenger mennesker som tror på oss, som pusher oss, og som er der både når man smiler, og gråter. Disse viktige menneskene som ser det man selv ikke ser, og som klarer å få en til å tenke positivt når livet byr på utfordringer. De som vet hva som bor i oss når vi selv føler oss helt ubrukelige. Uten slike mennesker i livet mitt, så vet jeg sannelig ikke om jeg hadde kommet dit jeg er i dag. Jeg har trengt mange spark bak, og det er så innmari godt at jeg har mennesker som kan sparke meg. Ingen har godt av og bare bli dullet med, og godsnakket med – vi trenger også noen som kan gi oss et spark bak når det trengs, eller sette oss på plass når man trenger det. Jeg har uendelig mange ganger syntes så synd på meg selv, jeg har sutret, og klaget uten grunn, og at da noen setter foten ned, det har jeg hatt så godt av mer enn en gang 🙂 Det er ikke moro å få ” kjeft ” når man helst vil ha trøst, men i visse situasjoner, så er det ikke trøst man trenger, men et realt spark bak 🙂 

Jeg har vært en størrelse for stor hele livet, og for meg, så har det også vært vanskelig til tider det å slippe folk helt innpå meg. Det har vært vanskelig å tro at noen faktisk trodde på meg, som så hva jeg kunne, og hva jeg var flink til. Vekta har hele tiden kvernet i hodet mitt, og jeg har vel alltid trodd at alle så overvekten istedenfor å se meg. Klart mange har gjort det opp i gjennom, men man lager mange historier selv også. Det er vi selv som lar overvekten få så stor plass i livene våre. Jeg har tidligere skrevet litt om hvor vanskelig det har vært for meg å tro det folk sier. Komplimenter, ros og skryt har jeg hatt problemer med å ta til meg fordi jeg tror folk bare har følt seg nødt til å si det fordi de har syntes synd på meg….da er det godt å ha mennesker rundt seg som sier i fra, og som får man til å innse at verden faktisk ikke alltid er slik man tror…det fine er også at underveis, så møter man også nye mennesker som på sin måte får stor betydning for veien du går. Noen av disse menneskene møter man kanskje bare i en kort periode, men i denne perioden, så har vedkommende rukket å gjøre en forskjell, og gi en viktig ballast som man tar med seg videre. Jeg har møtt mange mennesker som har vært i livet mitt en kortere periode, mennesker som har betydd så enormt mye for veien jeg har gått, og for at jeg har kommet dit jeg er i dag. Mennesker som lært meg masse, fått meg til å tenke annerledes, og se livet på en helt annen måte. Mennesker som har fortalt meg at det kun er jeg som kan gjøre endringer, som har lært meg og ikke dvele ved fortiden, mennesker som har lært meg å se fremover, sette meg mål og være tilstede. Jeg har lært at jeg ikke kan være tilstede for alle andre til en hver tid, jeg har lært at visse situasjoner kan jeg aldri få gjort noe med, jeg ser viktigheten av å sette meg selv i fokus, og jeg har lært og akseptere at noen ting aldri vil kunne endres. Jeg har lært så utrolig mye, og jeg har fått masse verktøy som sakte, men sikkert hjelper meg i riktig retning. Jeg er så takknemlig for at alle disse menneskene har vært i livet mitt, og så er det nok en mening med at noen kun er der i en kortere periode mens andre blir.

Mine støttespillere er gull verdt, og jeg trenger dem alle sammen. Vi trenger alle gode mennesker rundt oss, mennesker som vil det beste for oss, som ønsker at vi skal nå målene våre. Mennesker som drar oss opp av søla på dårlige dager , og som jubler sammen med oss på de gode. Vi trenger mennesker som kan si i fra, og være ærlige. . Jeg er så utrolig heldig som har så mange gode mennesker rundt meg. Trond og Celina, familien, venner jeg har knyttet nære bånd med fra barndommen og helt frem til i dag, mennesker som ikke er blant mine nærmeste venner, men som likevel betyr så mye for meg. Nå opplever jeg også at jeg har dere som leser bloggen min som gode støttespillere – jeg har fått en stor heiagjeng der ute 🙂 Ta vare på de gode menneskene du har i livet ditt, og kutt ut de som ikke gir deg noe. Det er ingen vits i å bruke tid på mennesker som ikke har evnen til å glede seg sammen med deg, og som kun vil ha seg selv i fokus. Enveis kommunikasjons mennesker er ikke lengre en del av mitt liv, og jeg bruker ikke lengre tid på egoistiske mennesker som hele tiden skal ha, men aldri gi noe tilbake. Vennskap skal alltid gå begge veier 🙂

 

Ha en herlig søndag alle sammen – her er det på tide å komme seg ut for å nyte sola sammen med den beste, og pelsdotten 🙂

En ny seier til Heidi

I går overvant jeg en ny frykt, og i dag er jeg stolt, og fornøyd! Mange vil nok bare riste på hodet, og ikke helt skjønne at dette er noe å være så stolt av, men for meg, og mange i min situasjon, så er det en faktisk en stor seier. Mange vil nok heller aldri helt skjønne hvordan man kan frykte noe slikt, men hadde du vært i mine sko, så hadde du nok forstått, og følt akkurat det samme.

 

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Man vet at alt kommer til å bli en katastrofe, og man skjønner ikke hvorfor man ønsker å sette seg i en slik situasjon….Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møter jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg har en laaang liste av…jeg har brukt unnskyldninger en god stund nå, så dette har, eller hadde jeg svart belte i. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene, men i går stod jeg ovenfor en frykt som jeg ikke hadde tatt noe oppgjør med, og da var hodet plutselig fullt av unnskyldninger igjen ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kan det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten var jeg på trening dagen før, og det er vel ikke bra for meg å trene to dager på rad…

I går var jeg på min aller første ordinære spinningtime. I går hadde jeg ikke den gode, trygge treningsgruppa rundt meg, eller instruktørene som jeg er vant til å ha. I går var det  nye, ukjente  mennesker, og en helt ny instruktør….men heldigvis så hadde jeg Eva der, og hadde jeg ikke hatt henne der, så hadde jeg nok aldri troppet opp på timen når jeg aldri før har vært på en ordinær time, og hadde ikke hun spurt om jeg ville være med, så hadde jeg sittet godt i sofaen, og ønsket helgen velkommen istedenfor å spinne i 55 minutter på Spring…. men du verden så utrolig glad jeg er for at jeg sa ja til å bli med før hodet i det hele tatt fikk en mulighet til å tenke. Når man først hadde sagt ja, så er i alle fall terskelen min for å avlyse veldig høy. Man vil ikke feige ut, og man vil ikke svikte den man har en avtale med, men jeg skal love deg at det gikk mye tanker i hodet mitt før spinningtimen! Alle som vil se rart på meg, og lure på hva i huleste jeg gjorde der… tenk om jeg ikke klarte å følge med… tenk om jeg ikke holdt ut 55 minutter når dette trossalt var en ordinær time…

 

Spinningtimen var helt fantastisk! Jeg gjennomførte timen med glans, og alle hadde mer enn nok med seg selv 🙂 Instruktøren er nok en av de beste jeg har hatt – man merket ikke at klokka gikk, og plutselig var 55 minutter over. Det vonde under den den ene foten var på plass i går også, men jeg ble så engasjert i timen at jeg nesten ikke merket det. Instruktøren tok alt fokus, og da glemmer man det meste 🙂 Instruktøren hadde masse humor, han engasjerte oss på en måte som fikk fokuset litt bort fra pedalene, samtidig som han motiverte oss på en fantastisk måte. Jeg hadde på forhånd hørt masse skryt om hans timer, og alt stemte.

 

I går vant jeg en ny seier. Det å delta på en ordinær treningstime som overvektig, det er en terskel som er veldig høy. Derfor er treningsgruppen for overvektige så unik, men det er samtidig viktig at man også etter hvert våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen. Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser. For meg personlig, så brøt jeg en stor grense i går. Det jeg ikke trodde jeg ville klare, det var bare noe jeg trodde i mitt hode… jeg hadde ingen problemer med å følge timen i det hele tatt, og det å få en slik bekreftelse betyr så uendelig mye. Jeg tror det er så uhyre viktig at vi deltar istedenfor å begrense oss selv, og jeg tror det er viktig å vise alle andre at vi også kan 🙂 Jeg tror mange ser på oss fordi de er stolte sammen med oss, og ikke bare fordi vi er tjukke.  Alle tankene jeg hadde på forhånd stemte nok ikke helt, og det er godt å innse at man i mange tilfeller innbiller seg ting som ikke er tilfelle. Man tror, men man vet egentlig ikke, og det er godt å vite før man lager sine egne historier, for slike historier som dette bør jo helst være sanne 🙂

 

Glad, fornøyd, og litt sår i baken, så vet jeg at gårsdagens ordinære spinningtime ikke blir min siste. En grense er brutt, og den gode opplevelsen jeg hadde har resultert i at jeg er på plass, og faktisk gleder meg til neste time denne fantastiske instruktøren har. Jeg har også fått meg en ny lekekamerat som gjør spinning mye gøyere – jeg har fått meg pulsbelte 🙂 Da kan jeg hele tiden følge med hvor jeg skal ligge underveis i timen, og man blir både opphengt, og hekta av tallene på tavla 🙂 I går kunne Virtual Sports Diary fortelle meg at jeg hadde forbrent 1500 kalorier. Helt riktig blir det kanskje ikke før man tar en maxpulstest, men at jeg forbrant en hel haug kalorier, det er det ingen tvil om 🙂 Og til deg, Eva : Takk for at du fikk meg med, og for at du fikk meg til å delta istedenfor å begrense meg selv <3

Go’lørdag – og nyt helgen!!

Redd for endring, el skal vi trene sammen?

I går var jeg på spinning… 55 minutter … Ludvig intervaller kalles visst økten. Etter en slik økt er beina mine dønn slitne. Egentlig er hele kroppen er dønn sliten, men hva gjør vel det når man stolt har gjennomført nok ei god treningsøkt 🙂 Jeg merker at Ole Lukkøye kommer på besøk ei god stund før han pleier på torsdagskveldene, så det er tydelig at han mener jeg trenger litt mer søvn etter å ha tatt meg helt ut.

 

Spinning er utrolig moro, og denne type trening skal passe for alle. Treningstypen er skånsom, man sykler i sitt eget tempo, og man sykler ut i fra hva man selv orker. Vil man lure seg selv, og ta en søndagstur  så gjør man det, eller så gir man det man orker den dagen. Om det er vekten, eller om det er fordi jeg er plattfot, det vet jeg ikke, men det er veldig vondt under den ene fotsålen der jeg tråkker i vei oppover, og bortover. Likevel så er det bare å bita tennene sammen, og sykle videre, og håpe at dette vil bedre seg etter hvert. Heldigvis så sliter jeg ikke med andre vondter. Jeg har pr. i dag verken vonde knær, vond rygg, eller vonde skuldre. Dette er ting mange sliter med, og spesielt mange overvektige. Da er det fint med tilpasset trening hvor man gjør det man klarer, og hvor man ikke føler at andre glor deg ned fordi man ikke yter som alle andre. Det er en selv som kjenner hvor mye man kan presse seg, og hvilke øvelser man får til. Man har kun en konkurrent, og den konkurrenten er deg selv. Trening er ikke konkurranse om å løfte tyngst, hoppe høyest, eller klare flest push ups. Hva sidemannen klarer er totalt likegyldig – det som betyr noe er hva DU klarer! Trening betyr å øve, det betyr å utvikle, og forbedre. Trener man, så vil man hele tiden forbedre seg, man klarer mer, man orker mer, og man utvikler en bedre kropp å trene med.

Bloggen min ” En størrelse for stor ” er om livet på godt, og vondt som nettopp en størrelse for stor. Visst jeg kan inspirere, og motivere andre gjennom det jeg skriver, så har jeg oppnådd masse. Det er tungt å være overvektig, og samfunnet rundt en kan til tider også gjøre det tøft å være overvektig, men livet er sannelig ikke kjipt selv om man er en størrelse for stor 🙂 Uansett hva som ligger til grunn for at man bærer de ekstra kiloene man gjør, så har man hele tiden et valg. Man kan fortsette i den onde sirkelen, og se vekta synke mer, og mer sammen, eller man kan gjøre noe med situasjonen. For mange så tar det lang tid før man faktisk innser at ingen kan gjøre endringene for deg, de faller ikke ned i hodet, det er ingen lette løsninger, og superpillen er det ingen vits i å vente på. Jeg har hatt et hav av unnskyldninger, og man kan nesten bli litt flau visst man tenker over alle unnskyldningene man har hatt opp i gjennom…men samtidig, så er det ingen vits i å se seg tilbake, og tenke på alt man har gjort feil, og tenkt feil. Fortiden kan man ikke gjøre noe med, men man kan se fremover…og mye av det som ligger der fremme kan man gjøre noe med. Man må slutte å dvele ved alt det gamle… det høres så enkelt ut, ikke sant? Jeg høres vel nesten perfekt ut her jeg sitter og skriver 🙂 Ingen endring er lett, men det er fullt mulig. Man vil gå i grøfta mange ganger, men man kommer seg mye lettere opp igjen med rett fokus, og hodet mer på plass.

 

Jeg undrer meg så veldig på hva som skal til for å få overvektige til å trene, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt provosert, og sint når man her i Kristiansand har et tilbud rett foran seg, men likevel så er man full av unnskyldninger for ikke å ta del i tilbudet. Alle som selvfølgelig skulle bli med dersom tilbudet ble en realitet, de stikker fingrene i ørene når jeg forteller at tilbudet er der. Hvorfor er det sånn ? Er det faktisk fordi man ikke gidder?

 

Har du lyst til å trene sammen med meg? Jeg vil gjerne ha deg som treningskamerat 🙂 Du får ikke bli med meg ut på tur i skog, og mark – der er jeg streng, og veldig rar, men jeg vil gjerne ha deg med i treningsgruppa for overvektige. Om du har 20 kg for mye, eller om du har 60 kg for mye, det spiller ingen rolle! Treningsgruppen for overvektige er en fantastisk mulighet for deg til å bli aktiv, og til å starte med det du har ønsket så lenge. Det er ingen som ler, eller slenger stygge kommentarer. Du må ikke ha fancy treningsklær, og helt nye sko.Terskelen inn til treningstimene er så lav, og du vil føle seg så velkommen. Du vil bli en del av ett helt fantastisk felleskap hvor smilet, og latteren sitter løst, men du vil og møte ei gruppe mennesker som endelig opplever gleden ved å trene, gleden ved å mestre, og gleden ved å se at det er mulig å få ett lettere liv. En uke kan du trene gratis sammen med oss for å se hva tilbudet går ut på.

Om en ikke selv er overvektig, så kjenner man alle noen som sliter med det. Jeg har ett stort ønske om å nå de jeg kan. Dessverre så når jeg ikke lengre enn min egen hjemby, men om du vil hjelpe meg å dele dette innlegget, eller fortelle de rundt deg om gruppa vår, så hadde jeg blitt så uendelig glad <3 

 

Det er så godt å kjenne på at jeg gleder meg til trening, og at det kun er få ting som kan få meg til å være borte fra en time. I dag skal jeg til og med våge meg på en spinningtime utenfor gruppens egne timer. Jeg kjenner at det er veldig skummelt, man er redd for så mye, men jeg gjør mitt beste, og det er godt nok i haugevis!!

 

Go’ fredag

Modellen er meg – og i dag er jeg stolt :-)

I dag ble jeg utrolig stolt da jeg var innom Stormberg sin nettbutikk for å se om der var kommet inn noe nytt i store størrelser. Jeg ble stolt fordi Stormberg våger. Jeg ble stolt fordi firmaet ser viktigheten av å bruke store ” modeller ” til å vise firmaets tur, og treningsklær i store størrelser. Det å se en stor ” modell ” vise klær som skal selges til oss store, det betyr uendelig mye for oss som skal kjøpe klærne. Man får helt annet inntrykk av hvordan klærne vil se ut på ens egen kropp. Samtidig sier det også at vi store blir tatt på alvor. 

Det at modellen faktisk er meg, det er en helt annen historie 🙂 Todelt glede kalles det vel 🙂 Det er nok ikke den største fryden å se seg selv. Man er så utrolig kritisk til alt. Man gransker jo nesten bildene med lupe for å finne alle feilene, og her er det ikke snakk om ” finn 5 feil ” 🙂 Dette har jeg skrevet mye om før, så jeg skal la  det emnet ligge helt i ro i dag….

Størrelse bør ikke være noen hindring for å være aktiv. Første hinder på veien for mange er nettopp klær. Skal man være aktiv med den ekstra vekten man bærer på, så må vi også ha klær som sitter godt, som er komfortable, og som er beregnet for en stor kropp! Det aller meste av tur, og treningsklær som blir lagd i dag, det er klær beregnet for den slankere delen av befolkningen. Jeg blir så uendelig glad når noen ser behovet for store størrelser, og ikke bare prater, men gjør noe med det. Jeg har hatt mange dårlige turopplevelser pga dårlige turklær, og jeg kan faktisk skjønne de som heller blir hjemme enn å bare ta på seg noe.  

 

Jeg er uendelig stolt av og få være med på laget til Stormberg. Det at jeg får lov til å være ” modell ” for deres Xtra Store Størrelser, det at de lytter til innspillene jeg kommer med, det betyr masse! Hvem vet vel bedre hvor skoen trykker, og hva slags klær vi trenger enn vi som er en størrelse for stor?

http://www.stormberg.com/kampanje/dame-store-storrelser/

Fortsatt er det en vei å gå, men jeg ser at dette på sikt kan bli veldig bra! Nå er det ingen unnskyldninger for å slite sofaen når du kan komme deg ut på tur, eller for ikke å bli med på treningen du vet at du burde vært med på, i alle fall ikke når det kommer til klær. Det å være aktiv er dessuten så mye. Man må ikke løpe, eller gå lange turer i fjellet…..Start i det små, og du vil fort få en god følelse , du vil fort oppleve at du både kan, og at du mestrer, og fremskrittene, de kommer fort 🙂

 

I kveld er det trening igjen for meg, og i dag skal gruppen for overvektige ha 55 minutter med spinning. Du vet hva mitt store ønske er… det er å få med enda flere overvektige på trening! Her i Kristiansand har du en unik mulighet til å trene på lukkede timer sammen med andre som sliter med overvekt….jeg undrer meg veldig på hvorfor ikke gruppen vår er blitt mye, mye større… hvorfor vil ikke enda flere overvektige trene?

 

Ha en herlig torsdag!! 

Tren mer – spis mindre!

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke?

 

Jeg vet veldig godt at jeg selv er skyld i mange av de ekstra kiloene jeg bærer, og jeg vet innmari godt at vekta reguleres ved å endre matinntaket, og øke aktiviteten. Dette vet også alle andre som sliter med overvekt. Ingen trenger å fortelle oss dette! Tror dere ikke vi har prøvd igjen, og igjen, men innsett at regnstykket ikke er så enkelt som mange tror? Overvekt er komplisert, og jeg er så utrolig møkklei alle disse bedreviterne som skal fortelle meg hvor enkelt det er å gå ned i vekt. Hadde oppskriften vært så enkel som mange tror, så hadde hele verden vært innenfor normalen! Når det er sagt, hvem har sagt at alle skal være innenfor normalen.. og hva er normalen ? Jeg har skrevet det før, men gjør det gjerne igjen : Hvem har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt?  Bedreviterne har den magiske oppskriften klar : Tren mer, og spis mindre! Så enkelt er det dessverre i hodet til mange….og når vi tjukke ikke klarer å følge en så enkel oppskrift, ja, hva sier det om oss da…….

 

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra? 

 

Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige….

 

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange de rute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

Mandag morra blues

Så var helgen over, og en ny uke ligger foran oss. Helgen har vært utrolig fin, og været vi har fått lov å oppleve gjør noe utrolig godt med oss. Smilet sitter løsere, og humøret kan jo nesten boble over. Slike dager trenger vi virkelig, og det ser ut som om vi skal få en del slike dager nå fremover. Helgen ble brukt til fine turer, og masse nyttig jobbing med hus, og hage. Bildene i innlegget er fra søndagens flotte tur til Jegersberg i fantastisk vårvær! Når jeg sitter og ser ut, så burde jeg kanskje hatt meg en skautur, men dagen er ganske tettpakket, og så er det tabata i kveld, så trening blir det. Jeg har satt meg nye mål for uken som nå starter, og jeg vet ikke om du også brukte litt av helgen på å sette deg ukesmål, og kanskje også lagde deg en måltavle?

 

Heldigvis er det lenge siden jeg har følt på denne mandag morra blues, mandager hvor man ligger i senga, og egentlig ikke har så lyst til å stå opp. Hadde en periode som var litt sånn. Det var tungt å stå opp, og mest fordi jeg hadde alle disse idiotiske, frustrerende tankene som kvernet i hodet mitt hele tiden. Jeg vet ikke hvor mange av dere som kjenner på dette med negative tanker som hele tiden snakker deg ned, men jeg kjenner i alle fall veldig godt til dette. Noen tror jeg tuller når jeg sier at jeg i perioder snakket meg ned omtrent konstant. Hele tiden lå disse tankene i hodet mitt som fortalte meg hvor stor, og stygg jeg var. Jeg brukte uendelige mye tid, og masse energi på å la hodet mitt tenke negativt. Uansett setting, eller uansett hvor jeg var, så dukket disse tankene opp. At jeg ikke ble sprø er jo et under. Mandagene var ofte de verste, for da hadde man i tillegg denne dårlige samvittigheten over helgens utskeielser som også skulle ha sin plass i hodet… anger over det man spiste, eller kanskje mest over mengdene man spiste… i tillegg var det en periode magen også var ekstra ille på mandager… og det var fordi man hadde spist så mye blandet mat i løpet av helgen.

Jeg tror det er utrolig mange som tenker negativt om seg selv. Jeg kjenner flere store som har, eller har hatt det akkurat som meg. Hva skal til for at man ikke prater seg selv ned hele tiden. Hvorfor skal man gå rundt og tenke så stygt om seg selv? Tenk om disse tankene kunne fått mindre plass, tenk så mye mer positivt man kunne bruke tid, og energi på. Uansett hvor mange av mine nære i familien, eller blant venner som prøvde å fortelle meg hvor flott jeg var, eller fortelle meg hvor mange flotte egenskaper jeg hadde, så var det helt nyttesløst. De sa det kun for å ” trøste ” meg, og jeg hadde da øyne selv som kunne se sabla godt. Vil man ikke selv gjøre en endring, så nytter det ingenting hva de rundt en sier. Man kan få råd, tips, og anbefalinger, men visst man ikke vil ta alt et skritt videre, så fortsetter man i det samme sporet. Jeg ble jo så sliten av alle disse negative tankene, og så ble jeg nok heller ikke den letteste personen å være rundt til tider.

 

Det man er flink til, og det tror jeg gjelder oss alle, det er å ta på oss denne berømte masken. Man er flinke til å kamuflere hvordan man egentlig har det, og hva svarer man når noen spør hvordan man har det…?….joda, man har det selvfølgelig veldig fint, eller som vi kristiansandere alltid sier : Æ har det så greit atte 🙂 Klart det er et nederlag å fortelle hvordan man egentlig har det. Man smiler utad, men innvendig så skriker hele deg. Ikke det at jeg mener at hele verden nødvendigvis må vite hvordan man egentlig har det, men det er dette da med å leve på denne rosa skyen som nok til tider er mer mørkeblå. Jeg er mer glad i mørkeblått enn sort, for helt mørke dager har det heldigvis vært veldig få av.

Komplimenter er jeg også så utrolig dårlig på. Det å høre at noen setter pris på hvem jeg er, og det jeg gjør. Det å få komplimenter om hvor fin jeg er, og hvor flott jeg ser ut, det er ting jeg takler veldig dårlig. For det første, når komplimenter går på det utvendige, så har jeg nok fortsatt en evne til og nesten gå litt i forsvar : hvorfor sier noen at jeg er flott når hele verden vet at det ikke stemmer? Inni meg, så blir det litt kaos… hvor gidder man å si noe som ikke stemmer… ingen trenger å trøste meg… hvorfor synes noen synd på meg, og dermed føler dette behov for å trøste meg…står det skrevet på meg at jeg trenger trøst? Det er helt utrolig hva man kan få seg til å tenke, man er så stygg med seg selv…heldigvis, så er det mennesker der ute som synes at nettopp jeg er flott. Det finnes mennesker som sier dette fordi de mener at jeg fortjener å høre det, og fordi de så innmari ønsker å si det til meg. Hvorfor skal jeg da snu alt motsatt? Akkurat her har jeg nok en vei å gå. Jeg er blitt flinkere til å se at mange faktisk sier sannheten, men jeg er ikke helt i mål ennå. Kanskje kommer jeg aldri helt i mål, kanskje er dette litt meg som person, men flinkere skal jeg bli. Komplimenter som går på ting jeg gjør, det tar jeg mer til meg. Jeg vet hva jeg er flink til, og jeg digger å få tilbakemeldinger når jeg har gjort noe bra. Det å takle komplimentene kan likevel være noe vanskelig. Jeg blir liksom litt satt ut, og litt tom for ord. Hva jeg skal svare er ofte mitt dilemma. Jeg vet jeg skal si takk, men ofte føler man at man må tilføye noe mer når man får et kompliment. Skriftlige komplimenter er jeg rå på. Det er så lett å skrive et svar, og det er så mye lettere å skrive enn å si noe ansikt til ansikt. Når jeg skriver, så slipper jeg å rødme lett, og bli litt tom for ord 🙂

 

Det er ingen mandag morra blues for meg her hjemme på Odderhei. Jeg har kommet langt, og jeg er innmari stolt av meg selv. Jeg våkner hver morgen uten disse tankene om hvor stor, og stygg jeg er. Det høres nok litt sånn sukkersøtt ut, men jeg er utrolig glad for hver dag på en helt annen måte enn før. En ting som våknet mye i meg var sykdommen jeg opplevde i 2002, men det meste har skjedd de siste årene. Det er ikke noe som skjer over natten det å endre tankemønster. Under et livsstilsendringskurs på sykehuset i 2013 ble jeg kjent med en utrolig dyktig kognetiv teraput som virkelig fikk tankene i sving, og som dere kanskje har lest før, så har jeg også hatt stort utbytte av samtaler med coach en periode det siste året. Mange ler av det å få hjelp til å rydde i topplokket, men det er kanskje fordi man er redd for svarene man vil finne, eller at man er redd for endringene som kanskje vil skje…. dette ukjente…jeg fant mange svar jeg ikke likte, ting jeg trodde jeg gjorde riktig som faktisk var helt motsatt. Man blir jo stilt litt til veggs. Klart det er skummelt å komme så tett innpå seg selv, og det kan være så innmari sårt, sinna ble jeg også, men jeg er blitt en mye sterkere person med et hode som samarbeider så mye bedre 🙂

Forrige uke lovet jeg dere et treningsprogram som man lett kan gjøre hjemme, og som tar veldig liten tid.. i tillegg fungerer det 🙂 Hjelperne mine har hatt det litt travelt, men denne uken lover jeg. Dere skal også bli nærmere kjent med coachen som har hjulpet meg masse….jeg har mye på hjertet som jeg håper du kan ha både glede av å lese, og kanskje også nytte av å lese. Det å få tilbakemeldinger fra dere som leser på at jeg motiverer dere til å gjøre en endring, det betyr mer enn jeg kan forklare.

 

Nyt mandagen!

 

PS : Visst du bor i Kristiansandsområdet, og er overvektig, så bli gjerne med meg på trening denne uken! Mandag, tirsdag og torsdag trener gruppen for overvektige, og jeg lover deg at en finere gjeng skal du lete lenge etter, og viktigst av alt : det nytter 🙂 

En liten tur, men en stor seier….

Det er godt når man oppsummerer uken at man kan klappe seg selv på skulderen, og være godt fornøyd med innsatsen. Jeg prøver hver uke å sette meg ukesmål. Ikke mål med hovedfokus på streng diett, men mål som går på aktivitet. Jeg har mine faste treninger med gruppa for overvektige, og denne uken, som de fleste andre heldigvis, så kom jeg meg på trening de 3 timene vi har i uken. Utenom dette, så prøver jeg å komme meg ut på tur. Helst fra morgenen av etter at pelsdotten har fått sin morgentur. Turen trenger ikke være så lang, men det er noe med å gjøre som man har planlagt, og komme seg ut i frisk luft. Selv den minste turen er faktisk en stor seier, for vi kjenner sikkert alle til den evige kampen før man kommer seg ut døra. Den ene, fornuftige delen som vil, og den andre STORE , ufornuftige delen som ikke vil, og du verden så mange ganger jeg har tapt. Den irriterende, frustrerende stemmen som  er så utrolig flink til å si vil ikke, og behøver ikke, og som finner på all verdens  unnskyldninger for ikke å bevege rompa ut av døren! Man skulle nesten ikke tro at det var mulig å finne så mange unnskyldninger for ikke å komme seg ut på tur, eller komme seg på trening….visst du begynner å tenke etter, så er jeg sikker på at du kan komme på et hav av unnskyldninger.

Jeg tror det er en god ide å sette seg mål, både ukesmål, og mål som ligger frem i tid. Jeg har laget meg mål for hva jeg ønsker å oppnå om 1 år, 3 år og enda lengre frem i tid. Måltavlen er laget med bilder som forteller hva jeg ønsker, og den tar jeg frem nå og da for å kikke på, og tenke over om jeg har kommet noe nærmere målene. Ukesmålene er like viktige for meg som måltavla, det at man ved ukeslutt kan se hvilke mål man har fått gjennomført, og hvilke som kanskje gikk i vasken. Det er godt å bli bevisst på de målene man ikke får gjennomført også. Ikke fordi man skal gå i kjelleren av den grunn, men for at man ikke skal gå i samme fella neste uke. Jeg har også via et motivasjonskurs jeg gikk på faktisk skrevet brev til meg selv… et brev hvor jeg forteller meg selv hva jeg ønsker å oppnå i løpet av det neste året. Brevet kommer i posten til meg om 1 år, og det blir spennende å åpne det, lese det, og se om jeg har klart det jeg satte meg som mål for året. Motivasjonskurset jeg gikk på er verdt ett eget blogginnlegg veldig snart 🙂

 

Det var deilig å komme seg ut på tur i skogen i dag morges. Sola skinte, man kunne kjenne at dagen ville bli god, og varm. Jeg kjente smilet, og jeg kjente at jeg var lykkelig. Hele kroppen var glad, og fornøyd, og det er en fantastisk følelse! Etter å ha gått ett lite stykke i boligfeltet før man kan svinge inn i skogen, så gjør det noe med en når man ser hvor flott naturen er på denne tiden. Alt som spretter, og skal blomstre. Hvitveisen som dekket store deler av skogen, sjøen som var bleiga ( helt stille ), og tok man av seg øreklokkene, så hørte man nydelig fuglesang, og ingenting annet. Ikke en bil, ikke en stemme…kun fuglene. Alle disse tingene gjorde noe med meg, og plutselig, så tok jeg meg selv i å løpe ett lite stykke på skogsstien. Hallo… jeg løper, hva skjer… Det var den positive delen av meg som heiet meg fremover der jeg småløp – der var ingen negative tanker som slo inn – for en god følelse! Da jeg stoppet å løpe, så måtte jeg riktignok snu meg, for å se om der var noen bak meg som hadde vært tilskuer til min lille maraton, og hadde det vært det, så hadde jeg nok blitt satt litt ut, men det å faktisk kjenne at man kan løpe litt når man egentlig tror at man ikke kan, det er en så god følelse å kjenne på. Skogsturen har også en bakke som jeg tidligere hatet. Jeg gikk nesten og gruet meg for å gå den opp. Jeg visste at da ble det pusting, og pesing, og ett par, tre stopp før jeg var på toppen. Nå gruer jeg meg aldri, jeg går bakken opp uten stopp, og jeg er ikke dønn sliten når jeg er på toppen. Det å kjenne på slike fremskritt er så utrolig viktig. Det å kjenne at det man gjør gir resultater, det gjør at man fortsetter. Man vet at det nytter.

Små turer, og små skritt gir på sikt resultater. Det at man begynner i det små, og ikke skal gjøre alt på en gang. Hva er realistiske mål for meg? Vi er altfor flinke til å sette oss store mål, og det er også derfor vi opplever at vi mislykkes gang på gang. Man skal ikke slutte å spise, eller trene hver dag…man skal ikke ned 10 kg i uka, eller kun leve på streng diett. Man skal ikke kutte ut alt som er usunt for evig, og alltid… man må være realistisk. Hva med å bruke helgen til å sette deg mål som du vet at du har mulighet for å klare? Det er så viktig og kunne kjenne at man mestrer, at de målene man satte seg fungerer – skal man hele tiden kjenne på at man mislykkes, så mister man gnisten. Man orker ikke nederlag etter nederlag. Jeg har hatt stort utbytte av å sette meg mål som jeg vet jeg kan klare. Jeg opplever det å mestre, jeg opplever følelsen av å være god, og jeg opplever å være stolt, og fornøyd med meg selv. Det er ikke et glansbilde hvor jeg aldri opplever at jeg mislykkes, men fallet blir ikke så stort når jeg innimellom ikke kommer meg ut på tur, eller lar  styggen på ryggen vinne over meg. Jeg godtar at det ikke ble som jeg ønsket, og vet at morgendagen blir mye bedre 🙂

 

I går kveld opplevde jeg også noe som frydet hjertet mitt. Fredag er for meg ukens aller beste dag. Da er det starten av helgen, det er ræger med min aller beste, og jeg koser meg med noe usunt. Jeg bare elsker toffin. Rart man kan ha ett sånt elskforhold til noen sjokoladekuler 🙂 I går spiste jeg en liten pose på 90 g, og etterpå kunne jeg ikke tenke meg å spise noe mer. Jeg ble nesten litt småkvalm, og helt fornøyd…. for meg var dette en liten seier! Jeg kunne før få i meg mye mer enn dette, og det at jeg nå var fornøyd med denne lille posen – det gjorde meg faktisk stolt 🙂

 

Nyt helgen, og kos deg masse! Sett av litt tid i løpet av helgen til å sette deg noen mål for den nye uken, og lag deg måltavle. Vi har alle mål, og målene kan vi oppnå. Når jeg tenker etter så tror jeg faktisk også at jeg smådanset litt på skogsstien i dag – jeg hadde så masse brusende, gode følelser som bare måtte ut. Sånne gode følelser er gull verdt å ta seg tid til å kjenne på!!