Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle tilbake til 80-tallet, da rompetaskene virkelig var the thing. For meg var det mest populært på ferie – der var rompetasken alltid med, hengende trygt foran magen. Der oppbevarte jeg feriepengene og passet som om livet sto på spill. Nå, flere tiår senere, har jeg altså fått min egen versjon – riktignok i en sporty utgave og med et litt mer moderne navn: løpeveske.

Det siste halvåret har jeg faktisk fått meg to trofaste treningsvenner – eller egentlig tre nå!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

• Pulsklokka fra Huawei
  Min alltid tilstedeværende bestevenn. Den tar jeg bare av når jeg legger meg, for jeg har aldri likt å sove med klokke eller smykker. Én gang glemte jeg den om morgenen, og oppdaget det først da jeg kom på trening. Økten føltes helt rar – jeg var livredd for å miste treningsdata. Heldigvis synkroniserer klokka med appen på mobilen, og telefonen – den glemmer jeg aldri! Ingen data gikk tapt.

• Stavene
  En annen god treningsvenn er stavene. Jeg bruker dem hver gang jeg er ute og går, og jeg tror hvert eneste ord fysioterapeuten min sa om gevinsten ved stavgang. Hvem hadde trodd at Heidi skulle bli en dame med både pulsklokke og staver – og faktisk bruke begge deler?

• Joggeskoene
  Tidligere kjøpte jeg joggesko som bare passet og så ok ut. Nå er jeg mye mer kresen – skoene skal være gode, for føttene skal jo bære meg både langt og lenge.

Tilbake til rompetaska – eller nesten. Det nyeste medlemmet i treningsgjengen min er egentlig ikke en klassisk rompetaske, men en løpeveske – en sporty kusine av den gode, gamle 80-tallsvarianten. Jeg ble rett og slett lei av å ha mobilen i lomma på treningsbuksa, sammen med bilnøklene. Nøklene havnet mer enn én gang et eller annet sted på treningssenteret, og panikken var stor når jeg oppdaget det etter trening. Heldigvis fant jeg dem hver gang, men jeg var lei av nøkkeljakten. Så kom jeg på: Hva med en løpeveske? Jeg hadde sett noen andre på treningssenteret bruke det. Dermed startet jakten. Jeg googlet høyt og lavt, men det var faktisk ChatGPT som fant den perfekte til meg.

• Idéen om å bære små vesker festet til kroppen er eldgammel. Allerede i middelalderen hadde folk små skinnposer festet til belter (ofte kalt “pouches”) til mynter og verktøy.

• I mange kulturer ble slike poser brukt av jegere, reisende og soldater for å ha det viktigste lett tilgjengelig.

🌟 Første store motebølge: 1980–90-tallet

• Rompetaska slik vi kjenner den i dag fikk sitt store gjennombrudd i Vesten på 80-tallet.

• Den ble sett som praktisk og futuristisk – perfekt for joggere, reisende og festivalfolk.

• I Norge ble den et vanlig syn på ferie, tur og blant ungdom på fritidsklubber.

• Materialene var ofte nylon eller kunstskinn, i sterke farger eller med logoer.

Nedgangen kom på 2000 tallet. Den ble etter hvert assosiert med turister og «praktiske» foreldre, og fikk et litt “ukult” rykte. Motebransjen vendte seg mot mer minimalistiske og formelle vesker. I Norge forsvant den stort sett fra gatebildet, men levde videre i friluftsliv, løping og sykkelsport.

Så det nyeste medlemmet i treningsgjengen min er altså en løpeveske. Etter masse googling, så var det ChatGTP som ble helten min. For der var den – rosa, en av mine yndlingsfarger, med plass til både min store iPhone, nøklene til både hus og bil, ørepropper og treningsøkter ( mer om det i et annet innlegg ). Den er utrolig romslig, men samtidig nett. Beltet kan strammes akkurat slik jeg vil, og den sitter godt. Den er alltid med meg på trening – bortsett fra når jeg er i vannet. Min løpeveske er fra ” Under Armour.” Det er mange som fører denne, og i farten husker jeg ikke hvor jeg bestilte den fra, men mener jeg ga rundt 300 kr for den.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad i noe som lignet på en rompetaske igjen, men her er jeg altså – tilbake til 80-tallet, bare i en mer sporty, praktisk og rosa versjon.

Takk for alle fine tilbakemeldinger på blogginnlegget mitt i går. Jeg setter så pris på hver og en av de. Som en leser skrev så fint : Vi kan aldri snakke få for mye fokus rundt mobbing – aldri ! Nyt søndagen der du er! Jeg har hatt ei god 45 minutters intervall på sykkel på treningssenteret i dag. Om litt skal jeg kjøre til Arendal for å hente prinsene mine som skal være her til tirsdag. Fint å ha de litt her før skolen starter til torsdag. Yngste prinsen er veldig spent, for til torsdag starter han i 1.klasse. Så til uken er begge prinsene på skolen – hjelp som tiden flyr. Vi blogges til lørdag!

Hvorfor lever vi i et samfunn der så mange hater overvektige mennesker?
Hvorfor ser vi stadig at kommentarfeltene fylles med hat, latterliggjøring og sårende bemerkninger når en overvektig person dukker opp i media, på TV, i en reklame – eller bare tør å være synlig?

For hatet er der. I kommentarfeltene spesielt, men også i blikkene på gaten. Og det er ikke alltid direkte – noen ganger er det pakket inn i “godt ment” råd eller såkalte “sannheter” om helse. Men konsekvensene er de samme: vi lærer at store kropper er feil. Er det virkelig nødvendig å dele den giftige meningen din med hele verden bare fordi du ikke liker en kroppstype? Hvis store kropper ikke er din preferanse – greit. Det er din rett. Men hold det for deg selv. Lukk glidelåsen. Det handler ikke om sensur. Det handler om anstendighet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Joda, jeg har skrevet om dette før. Mange andre har skrevet om det før. Noen har kommentert mine innlegg rundt temaet med at det ikke nytter, og de skjønner ikke at jeg gidder. Jeg tror nok hatet mot overvektige alltid vil være der, men skal vi virkelig sitte stille og la haterne få holde på, og dermed være med å skape et samfunn vi virkelig ikke vil ha? Jeg tror det er viktig og ikke være stille. Jeg tror det er viktig å si i fra. Nei, vi kan ikke endre alle, men vi kan få noen til å tenke, og kanskje lukke glidelåsen.

Det holder at en overvektig person dukker opp på TV, i en reklame eller et intervju, så renner det inn hatkommentarer om hvor stygg og verdiløs vedkommende er med sin feite kropp. Noen skriver det som en vits. Andre med kald forakt. Noen skjuler seg bak en profil uten bilde, andre bruker fullt navn – som om de er stolte av å stå for nedverdigelsen av et annet menneske.
Jeg kan love deg én ting: Disse kommentarene treffer. De setter seg fast. Ikke bare hos den det gjelder, men hos alle som leser dem og kjenner seg igjen.

Vi liker å tro at mobbing er et ungdomsproblem. At det er usikre tenåringer som sprer hat. Men det sjokkerer meg hvor mange av de styggeste kommentarene som kommer fra godt voksne kvinner og menn. Det er mennesker pluss/minus min alder som er de verste nettrollene. Folk med jobb, familie, kanskje barnebarn – som uten å blunke skriver de verste hatkommentarene mot andre menneskers kropp!
Hva slags rollemodell er du når du sitter bak tastaturet og kaller en person de styggeste ting på grunn av utseendet? Hvordan kan du forvente at barna dine skal vise respekt for andre, når du selv lærer dem at noen kropper fortjener mindre verdighet? Hvordan kan man lære barn om respekt og inkludering, når man selv bidrar til mobbing ? Hva om det hadde vært deg selv, dine barn eller dine barnebarn som opplevde dette? Jeg håper du som er full av hat rundt store kropper, at du er stolt av deg selv, og det flotte forbildet du er for de rundt deg.

Forskning viser at vektstigma – fordommer og diskriminering mot mennesker basert på kroppsvekt – er utbredt i Norge.
En rapport fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at vektstigma påvirker alt fra jobbmuligheter til helsehjelp.
Det stopper ikke der. Vektstigma er også koblet til dårligere mental helse, lavere selvfølelse, økt risiko for depresjon – og, ironisk nok, til vektøkning. For stresset og skammen som følger med stigma kan føre til både overspising og at man unngår fysisk aktivitet av frykt for å bli dømt.
Så når noen sier at “vi bare vil motivere” med stygge kommentarer, kan vi slå fast: Nei, det er ikke motiverende. Det er skadelig. Punktum.

Jeg vet at de som mobber, de som skriver disse kommentarene, ofte bærer på egne problemer. Kanskje handler det om usikkerhet, om behov for å føle seg bedre enn noen andre, eller om å avlede oppmerksomheten fra egne sår. Men forståelsen for mekanismen gjør ikke mindre vondt. For de stygge ordene treffer. De fester seg.
Jeg vet hvor dypt det kan gå inn å få slike kommentarer. Jeg vet hvordan de kan få deg til å føle deg liten, og uverdig. Jeg har følt masse på skammen over å ha en stor kropp, og jeg vet hvordan det føles å sitte der og lese en strøm av negative meninger om kropper som ens egen – og innse at noen mennesker ikke engang ser deg som et menneske, men bare som “den feite”.

Jeg har ” bank i bordet ” aldri opplevd mobbing, eller fått masse hatkommentarer på bloggen min. Det sier alt om dere som følger den. Jeg har opplevd vonde blikk, og kommentarer, og jeg er helt ærlig på at det har såret veldig. Som bloggere og influensere, så skal man tåle å stå i stormen. Man skal stå for det man mener og skriver, og man skal tåle at ikke alle er enig i det man selv mener. Men ingen skal gå til angrep på hvordan andre ser ut!

Hatet skader ikke bare den som blir utsatt. Det skader også de som ser det. Som leser det. Unge jenter og gutter som leser slike kommentarer, kan ta dem til seg som en mal for hva som er “greit” å si. Eller verre – de kan begynne å frykte at det samme vil skje med dem hvis de ikke passer inn i samfunnets snevre ideal.
Vi skaper en kultur der det å skamme seg over kroppen blir en normaltilstand. Der folk holder seg tilbake fra å delta i livet – gå på stranden, melde seg på aktiviteter, danse, synge, være synlige – fordi de er redde for å bli møtt med hån.

Så hvorfor dette hatet?
Er det frykt? Avsky? Er det fordi samfunnet har lært oss at en slank kropp = suksess, viljestyrke, verdi – og at alt annet er et tegn på det motsatte?
Er det fordi vi fortsatt lever i en tid der mange tror at det å kommentere andres kropp er “ærlig” eller “bare min mening”? Eller er det bare et behov for å ha noen å se ned på, for å føle seg litt bedre selv? Jeg har ikke svaret. Men jeg vet én ting: Hatet sier mye mer om den som skriver det, enn om den kroppen det rettes mot.

Det er helt greit å ikke like alt. Det er greit å ha preferanser. Men det gir deg ikke rett til å såre andre. Så neste gang du kjenner trangen til å kommentere en fremmeds kropp på nettet, så spør deg selv: Vil ordene mine løfte eller rive ned? Hvis svaret er det siste – lukk glidelåsen.

Noen ganger er det beste du kan gjøre å bare være stille. Du trenger ikke elske alle kropper. Du trenger ikke være enig i andres livsvalg. Men du kan velge å la være å skade.

For bak hver kropp finnes et menneske. Med følelser. Med drømmer. Med en historie du ikke kjenner.

Kjolejakt – ja, hvem skulle vel ha trodd?

I sommer har jeg vært på kjolejakt. Ja, jeg – som omtrent aldri har hatt kjole på meg! Kjole har alltid vært noe jeg måtte ha på meg i bryllup eller store selskaper. Ikke noe jeg trivdes i, og slett ikke noe jeg følte meg vel i.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Grunnen? Beina mine.

Beina, eller tømmerstokker mine som jeg alltid har kalt dem. Store og tunge. Jeg har vært livredd for å vise dem fram. Kjole? Absolutt ikke. Jeg har pakket inn beina mine i vide bukser, både sommer og vinter – og helst med lange overdeler som dekket alt.

Å finne strømpebukser som faktisk passet, var et kapittel for seg. Jeg har hatt flere strømpebuksemareritt enn jeg orker å telle. For trange liv, rullende kanter, strømpebukser som ikke ville opp i livet, som ikke kom forbi leggene en gang – hjelp for et mareritt. For ikke å snakke om gnissende lår – det gjorde bare vondt verre.

Men noe har skjedd.

Etter at jeg begynte å gå ned i vekt, har jeg fått et helt nytt forhold til kroppen min. Nå misliker jeg faktisk lange overdeler! Før kunne jeg ikke få dem lange nok – jo mer de dekket, jo bedre. Nå føler jeg meg mest komfortabel i kortere overdeler. Jeg har begynt å se kroppen min med litt mildere øyne.

Og tro det eller ei – nå jakter jeg altså på kjoler!

Jeg kjøpte en kjole fra Careless, og jeg elsker den. Ikke bare fordi den er fin, men fordi det faktisk føles deilig å gå i kjole. Så luftig. Så behagelig. Og så… helt utypisk meg.

Men vet du hva? NÅ skulle jeg gjerne ha sagt at det har blitt flere kjoler, men nei, det har ikke blitt flere kjoler. Jeg har jaktet hele sommeren, både i butikker og på nett, men står fortsatt igjen med kun denne ene favoritten. Enten har de vært for korte, for små over brystet, eller altfor store. Når en kjole i størrelse 46/48 er for stor – da må man jo nesten smile litt, og juble litt selv om man egentlig hadde håpet den skulle passe.

Passform betyr så mye. Egentlig alt ved siden av at man må like plaggene man har på seg. Jeg vil ikke bare kjøpe en kjole fordi den går på. Den må sitte fint. Føles riktig. Få meg til å føle meg fin. Og den følelsen kommer ikke alltid med en størrelseslapp.

Det er nesten litt komisk: For et par år siden ville tanken på å prøve kjoler vært helt utenkelig. Nå står jeg i prøverom og leter, prøver, vurderer og – ja, mislykkes oftest – men jeg gir ikke opp. Jeg vet at jeg skal finne flere jeg trives i.

Nå er vel sommerens kjoleutvalg snart på vei ut, og høstens på vei inn. Og vet du hva? Jeg skal ha kjole i høst og vinter også!

Heldigvis har jeg nå funnet verdens beste strømpebukser fra Pamela Mann – og det sier jeg ikke bare fordi jeg selger dem. De er fantastiske! De passer, sitter godt, er høye i livet, har masse stretch og finnes i størrelser og modeller som fungerer optimalt. Uansett årstid. Jeg gleder meg til å ta inn nye modeller, flotte modeller også til de kalde dagene som kommer etter hvert.

Kanskje blir høstens kjolejakten den virkelige fulltrefferen.

Jeg leter videre – og jeg gleder meg. For en forandring dette er. For en mental snuoperasjon. Det gjør godt å kjenne på – både utenpå og inni.

Nyt søndagen der du er! Jeg skal til Arendal i dag for å besøke prinsene mine og den lille prinsessa. Filippa har nå blitt litt over 2 uker, og vokser fort. Gleder meg så til å se alle tre igjen. Vi blogges til lørdag!

Noen dager kjenner man det rett i magen. Ikke fysisk, men mentalt. Den følelsen av at noe har sklidd ut, og man blir slått litt i bakken av virkeligheten. I dag var en sånn dag.

Jeg har hatt en fantastisk reise de to siste årene – med store endringer, mye mestring og en ny kropp som har gitt meg en ny hverdag. Jeg har kjent på oppturer som har gitt meg energi og tro på meg selv, og jeg har fått et helt nytt syn på hva kroppen min kan klare. Men nå… nå kom den følelsen snikende. Vekta viste en real påminnelse om at noe har glippet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ikke på treningsfronten – der har jeg vært trofast. Jeg trener hver dag, og veldig bra. Men maten? Den har nok sklidd litt ut i sommer. Litt for store måltider. Litt for mange cravings. Det er ikke store mengder, men nok til at jeg kjenner det godt. Det er akkurat nok til å bli en vekker.

Cravingsene kommer ofte. Jeg vet hva som funker for meg, og likevel er det som om kroppen skriker etter mer. Det er tøft. Det er frustrerende. Men også så menneskelig.

Og nå sitter jeg igjen med en tung følelse. En frykt, faktisk. Frykten for å falle tilbake til den kroppen jeg jobbet så hardt for å forlate. Frykten for at alt det jeg har oppnådd skal glippe mellom fingrene. Den frykten som mange kjenner på, men som få snakker om. Men man må være ærlig, for dette er også en del av reisen.

Det føles vondt og vanskelig. Det kjennes som et nederlag. Som et slag i trynet. Men så vet jeg, innerst inne, at dette ikke er et tilbakefall. Dette er en beskjed. En påminnelse. Kroppen snakker, og den sier: «Nå må du hente deg inn. Du kan det. Du har gjort det før.»

Mental styrke er akkurat det jeg trenger nå. Å ikke gi etter for frykten, men å møte den med respekt. Å vite at veien framover ikke handler om perfeksjon, men om retning og små skritt. Jeg har vært sterk før, og jeg vet at jeg kan være det igjen.

Det skal sies: vi snakker ikke en haug av kilo her. Men nok til at hodet mitt begynte å tvile. Og kanskje det er nettopp derfor det føles så tungt – fordi jeg har kjent hvor godt det er å ha kontroll, og fordi jeg vet hvor vondt det var før.

Jeg minner meg selv på at dette ikke er slutten. Det er ikke en snuoperasjon, men en pause. En mulighet til å stoppe opp, kjenne etter, justere kursen og fortsette. For jeg vet at veien er der. Jeg har gått den før. Jeg har verktøyene. Jeg har styrken.

Har du kjent på det samme noen gang? Den frykten for at ting skal rakne, selv når du vet at du egentlig har det i deg? Den vonde, men ærlige følelsen av å være litt ute å kjøre? Jeg er nok ikke alene.

Del gjerne dine tanker – om du har kjent på det samme.  Jeg heier på deg. Og jeg håper du heier litt på meg også – akkurat nå trenger jeg det.

Jeg er klar for ei ny uke med gode justeringer på matsiden. Jeg har leget en matplan med masse god mat, men mindre mengder. Og det er nok mengdene som er litt ute å kjøre nå. Det nytter ikke å være i kjelleren, ikke nytter det å skylde på andre enn meg selv heller. Her er det bare å brette opp armene, og vise den styrken jeg vet jeg har  meg.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.