Denne uken har jeg hatt snekkere her hjemme. Et uhell gjorde at gulvet i stuen ble skadet, og når slikt skjer, så er det utrolig godt å oppleve at de dyre forsikringene man betaler for faktisk fungerer. Så det gamle gulvet ble fjernet, og nytt ble lagt. De startet mandag, og torsdag morgen var de ferdige. Jeg er strålende fornøyd.

Når man skal skifte gulv, så må stuen ryddes, og det er en jobb gitt. Da merker man virkelig hvor mye man har. Et pluss med en slik ryddejobb, det er jo at man får ryddet litt. Det ble litt som skal gis bort, og noe som havnet i søppeldunken. Noen endringer fikk jeg også gjort. Jeg har nok ingen minimalistisk stue, men fikk skapt litt mer luft ved å ta bort et hjørnebord jeg egentlig ikke var særlig glad i lengre. Da stod jeg plutselig med ei stor, flott lampe som jeg ikke var lei av, men som jeg ikke hadde plass til…et luksusproblem som ikke er løst. Lampen havner nok på Finn. En seksjon som tv stod på ble byttet ut med en skjenk som var lavere. Godt å få ryddet, og gjort litt endringer.

Da jeg skulle rydde stuen, så kom jeg over alle fotobøkene mine. Jeg måtte sette meg ned, og bla i de. Av og til er det fint å sitte å mimre litt. Tenkte tilbake på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Noen ting skulle man selvsagt ønske at man ikke hadde opplevd . En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men  sorgen, tapet, og utfordringene gjort meg sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli alvorlig syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men man kommer seg igjennom selv om det på et tidspunkt føles umulig. Verden raser, men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

For meg er det litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har fått opplevd som mange andre ikke har.  Gjennom alle årene i radio, årene som leder i NLLF. Alle debatter jeg har deltatt i, foredrag jeg har holdt, radio og tv intervjuer, stemmen jeg har fått lov å være. Alle de flotte menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og det er også noen som man er glad for at ikke er en del av livet mitt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går så godt overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Så er det de som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Vi treffes ikke hver dag, og vi prates ikke hver dag, men de har likevel denne spesielle plassen. Det merker man når man treffes. Selv om det har gått lang tid, så føles det som om det var i går. Det er en god følelse. Etter hvert som man blir voksen, så blir vennekretsen noe mindre enn når man var yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene, de som er igjen. Man setter nok kvalitet høyest, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst.

Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Jeg var speider i 10 år.  Jeg var både meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble nok ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Noen personer fra barndommen har blitt i livet mitt. Ikke at vi treffes så ofte, men vi vet at vi er der for hverandre. VI vil alltid ha de helt spesielle båndet. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at dette er venner for livet. Det er godt å tenke på at vennskapet vi hadde fra vi var små er der ennå.

Når jeg blar i fotobøkene, så finner jeg ut at det er i år er 39 år siden jeg startet med radio på hobbybasis i Radio Ung sine lokaler i Ekserserhuset.  Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått 39 år, det er helt utrolig. Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 39 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt!  Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett utrolig hyggelige mennesker, men absolutt noen sure, grinete, og lite hyggelige. Da corona pandemien rammet, så rammet den også lokalradioene i forhold til reklamesalg. Det er tvilsomt at jeg kommer tilbake til radiobransjen, men minnene, de skal jeg gjemme godt på. Og kanskje en dag…man skal aldri slutte å håpe.

Det var godt å stoppe opp litt, og se tilbake på alle menneskene som har krysset veien min, og som alle på sin måte har gitt meg noe i en periode av livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var så håpløse. Gråt og latter. Oppturer og nedturer. Sorg og glede. For meg gjorde det godt å se litt tilbake. Det ga meg en ro, og ny energi. Samtidig fikk det meg også til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner. En del av fotobøkene inneholdt masse flotte bilder av den fineste gaven jeg har fått, prinsene mine Henry og Alfred. Hjertet fylles av så masse kjærlighet når jeg ser de flotte guttene. Jeg trodde nesten ikke det var mulig å fylles med en slik kjærlighet som jeg føler for disse to fantastiske guttene, og sammen med disse to skal jeg skape mange fine minner fremover. Både store og små.

Sjekk ut den flotte frisyren jeg hadde da jeg var ca 17 år 🙂 Go’søndag!

Dagene er fine, og livet er utrolig godt for tiden. Det skjer mye, og jeg er så takknemlig. Som vi alle opplever i blant, så møter man på en skuffelse her og der, og sånn er jo livet. Noen skuffelser er nok verre å takle enn andre, og man må jobbe hardt for at det ikke skal på ta mer energi enn nødvendig. Det eneste jeg mangler er vel en flott mann i livet mitt. Men datingverdenen er en  verden jeg absolutt ikke er vant til å vandre i. Jeg har datet litt, og truffet flotte menn, men så er det mye som skal stemme for at man skal gå videre. Jeg tror aldri jeg vil bli helt komfortabel med det og skulle date. Redd for at det skal bli kleint, jeg er ikke verdens beste på smalltalk og så er jeg jo ikke akkurat Barbie, og det ligger i bakhodet kan man si. Når man også er blitt voksen, og har et langt ekteskap bak seg, så er man nok også veldig bevisst på hva man ønsker, og hva man ikke ønsker. Dating, det kan bli et eget blogginnlegg en annen dag.

Vektproblematikken følger meg jo også som en “bestevenn” , men når det skjer mye positivt, så klarer man å skyve det litt lengre bak i hodet heldigvis, men jeg er nok der jeg ikke vil være, at vekten får for mye fokus. Jeg vet at den eneste som kan gjøre noe med utfordringene, det er meg. Det er utfordrende når ikke alt spiller på lag med meg. Det er utfordrende når både lipødemet og lymfødemet ikke akkurat er bestevennene mine slik bestevenner faktisk skal være. Det er mye smerter, det sprenger masse, huden er hard og vond. Sommeren er den verste tiden for meg når det kommer til lipolymfødemet. Lite kan gjøres med akkurat dette annet enn å akseptere, og gjøre gode ting for beina mine. Gode ting for mine bein er jo bla trening, og der er jeg veldig flink. Jeg er og flink til å være i aktivitet generelt. Nå som sommeren snart er over, og jeg er ferdig med det meste av vedlikehold ute, så må treningen intensiveres. I sommer har det vært 2-3 treningsdager, men jeg skal opp i 5. Det hadde jeg før sommeren. Treningen gir meg så masse, og jeg kjenner hvor mye den betyr for kroppen når øktene er ferdige. For ikke å snakke om samvittigheten, og de gode følelsene for å ha gjennomført.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Noen mener at man ikke skal drive den type trening som jeg gjør når man har lioplymfødem, men det er ikke en regel for alle. Mine bein blir utrolig glade når jeg har fått gode treningsøkter. Jeg kjenner på hele kroppen hva trening betyr, så hva andre måtte si, det bryr jeg meg lite om. Det er hva treningen gjør for min kropp som betyr noe.

Jeg er fornøyd. Jeg er det. Etter en sommer hvor treningen en del dager ble byttet ut med maling og vedlikehold, så er jeg tilbake i et godt treningsmønster, og jeg er ikke redd for at jeg kommer på feil spor. Trening er blitt en rutine i livet mitt, og en viktig ting, så det vil ikke endre seg, heldigvis. Jeg er så trygg på at trening alltid vil være en viktig del av hverdagen min…men det må flere grep til for at vekten skal gå ned og ikke andre veien, og disse grepene, de er så uendelig vanskelige. Hvor er viljen av stål? For jeg har den…et sted.

Jeg har et par ting jeg må bli flinkere til, og det ene er at jeg må slutte å fokusere på de tingene jeg ikke får gjennomført. Jeg er verdensmester der istedenfor og være fornøyd med det jeg faktisk gjennomfører. Rare hodet mitt. Skulle det av ulike grunner bli en treningsuke på 3 dager, så er jeg liksom ikke fornøyd fordi det ikke var de fire som målet mitt er. Jeg burde jo være veldig fornøyd med de 3 dagene jeg faktisk fikk gjennomført gode treningsøkter. Den andre tingen er at jeg må pushe meg selv mer, være mer streng og utfordre meg selv mer. Så lett å si, men ikke alltid så enkelt å gjennomføre. Jeg har funnet frem et par treningskort med treningsprogram jeg hadde for en god stund tilbake. Disse skal jeg nå trene litt fremover. Godt å variere litt. Man har lett for å havne i det gode, gamle. Så være fornøyd, og pushe meg selv, det er blir fokus fremover.

Denne uken har jeg hatt snekkere her som har lagt nytt gulv i hovedstuen min. Gulvet fikk en skade, og da er det utrolig godt at de gode forsikringene man tegnet er så gode at det også fungerer når man trenger de. Så nå har jeg lagt et fint, lys grått høytrykkslaminat i stua. Jeg er så fornøyd. Men etter 4 dager med snekkere, så trengs det rengjøring. Startet i går, men ble ikke ferdig. Når jeg først skal gjøre skikkelig rent, så tar jeg hele 1.etasje grundig. Så nå er det bare å brette opp armene og vaske videre. En fordel med at jeg måtte rydde hele stuen og tømme alt av skap og skjenker, det er at man ser skikkelig godt hva man har, og man får ryddet godt, og kvittet seg med ganske mye.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Alle husker sikkert Askepott sine sko av glass. Disse gjennomsiktige skoene som feen ga henne da hun skulle på ballet. På fredag følte jeg meg nesten som Askepott der jeg satt på Blatchford og fikk på meg prøveskoen til det som forhåpentligvis skal bli mine nye pumps. Nå var ikke prøveskoene av glass slik Askepott hadde, men disse var gjennomsiktige, men av plast. Hard plast.

Det å jobbe med tilpasning av sko, det er virkelig en hel vitenskap. Jeg blir så imponert når jeg ser hvordan de jobber for at man skal få sko som skal passe akkurat mine føtter. Her måles det i alle bauger og kanter for at man i første omgang skal få laget en prøvesko. Ulike apparater tar bilder av føttene som viser nøyaktig hvordan føttene våre er. Jeg skjønner at her må alle brikker stemme for at man faktisk skal få de skoene som passer akkurat til mine føtter. Alt må stemme.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tilbake til Askepott, eller til plastskoene mine. Jeg må smile litt når man får på seg disse skoene i hard plast. Ikke akkurat pene, og ikke et snev av komfort, men disse plastskoene er altså utgangspunktet for det som snart skal bli en selskapssko, en pumps. Når plastskoene er på, så skal det kjennes, klippes, tegnes og tapes. Imponerende. Her må man ha tungen rett i munnen, for det skal nok ikke mye feil til før skoen ikke passer som den bør.

Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke har vært så fornøyd med tilpassede sko før. Skoene har ikke passet føttene mine som de burde. De har alltid vært altfor store, og brede. Jeg var i ferd med å gi opp, men så kom det en ortopedi ingeniør som lurte på om hun kunne forsøke å få til gode sko til meg. Det sa jeg ja til, og denne dama kan sakene sine. Så nå har jeg troa på at jeg vil få gode sko som passer mine føtter. På fredag fikk jeg prøve en fritidssko som hun har tilpasset til meg. Den kippet litt, så der skal det inn en kippkappe, men utover det, så var skoen slik den skulle være. Plastskoene jeg hadde på meg skal bli pensko, og jeg gleder meg til å få en pumps som ikke klemmer og gnager slik butikk kjøpte sko ofte gjør fordi formen på skoen blir feil til meg. Etter at penskoen er ferdig, så er det skoletter vi skal prøve å få til.

Første gangen jeg skulle besøke ortopediklinikken, så grudde jeg meg nesten litt. Jeg hadde et bilde i hodet av hvordan ortopediske sko så ut, og det bildet var ikke særlig pent. Men du verden så feil jeg tok. Joda, det var absolutt slike sko også som jeg hadde dette bildet av i hodet mitt, men det var også masse fine sko man kunne velge blant. Sko som også vi kvinner som liker å være feminine kunne gå med. Det eneste man vel ikke får på en ortopedisk klinikk er vel høye hæler. Skoene skal være gode, og riktige for føttene. Sko med høye hæler er vel ikke akkurat det. Jeg lever godt uten høye hæler jeg når jeg får penskoene mine. Jeg får litt hæl, men ikke noen tynn, høy hæl.

Har man sykdom, eller en utfordring som gjør at man sliter med å få tak i gode sko i butikkene, så kan man søke støtte til ortopediske sko gjennom NAV. Man må ta dette med fastlegen først, og fastlegen henviser deg til sykehuset der du bor, og ortopedisk avdeling der. Her får man en vurdering av en lege, og mener legen at det er grunnlag for ortopediske sko, så sender han dette videre til NAV som da fatter et vedtak. Jeg har fått et vedtak som må fornyes en gang i blant, og i år så har jeg vært på ortopedisk avdeling på sykehuset igjen for en ny vurdering. Dette er noe NAV krever så og så ofte. Og behovet mitt er fortsatt til stede.

Får man vedtak på ortopediske sko, så kan man ta ut fire par det året man får vedtaket. Årene etter så kan man ta ut to par sko. Egenandelen er på 665 kr pr. skopar. På NAV sine sider, så står det at ortopediske sko kan hjelpe deg som har en feilstilling i foten eller ankelen, har problemer med føttene på grunn av diabetes eller revmatisme, eller har en annen funksjonsnedsettelse i føttene. Jeg fant ut dette selv da jeg var så fortvilet over at det var så vanskelig å finne sko til mine lymfebein. Da sitter man ofte på nettet og googler, og da dukket ortopediske sko opp. Legen min var helt enig i at dette var noe vi burde søke på, og heldigvis så var både ortopeden på sykehuset, og NAV enige i dette.

Nå venter jeg spent på å få de nye fritidsskoene mine, og jeg er spent på penskoene som nå skal gå fra plastsko til ordentlige sko. Arbeidet de gjør på ortopediklinikkene, det imponerer meg virkelig stort. Og når det gjelder skoene, så kjenner jeg at jeg nå endelig har troa.

For en tid tilbake, så var jeg veldig flink til å gå turer. Jeg byttet på å dra på treningssenteret, og det å gå tur. Hvorfor det ikke er sånn nå, det vet jeg sannelig ikke. Nå er det lite turer jeg går egentlig, og da jeg leste en artikkel i går om hvor mye skrittene vi tar betyr for helsen, så kjente jeg på at jeg kanskje bør starte å gå turer igjen. Jeg kjente at jeg savnet det litt selv om jeg puster og peser meg gjennom løypene. Det er vel nettopp det man skal når man går tur for å trimme.

Man har jo alltid hørt at man skal gå minst 10000 skritt om dagen, og man har sikkert alle hatt litt oppheng på akkurat det i perioder. En ny studie viser at man ikke behøver å gå så mange skritt daglig før det har utrolig positiv effekt på helsen vår. Maciej Banach som er professor i kardiologi ved Medical University of Lodz i Polen, har sett nærmere på hvor mange skritt man må gå for at det skal ha positiv effekt på helsen vår, og redusere risikoen for tidlig dør. Totalt har han og kollegene undersøkt 17 studier, med til sammen 226.889 personer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Funnene overrasket forskerne: Allerede etter 2337 daglige skritt, så det ut til at risikoen for å dø fra sykdommer på hjerte og blodkar ble redusert. Gikk man mer enn 3967 skritt hver dag, så det ut til at risikoen for å dø av alle årsaker ble redusert. Men den sterkeste reduksjonen i risiko for død, så man hos dem som gikk mer enn 6000–7000 skritt hver dag, avhengig av alder.

Banach sier at dette er viktig kunnskap. De fleste av oss tror jo at vi må gå 10000 skritt hver dag for å få helsefordeler. Mange gir også opp fordi man ikke klarer dette ” kravet ” man trodde var på 10000 skritt. Denne studien viser at du også får helsefordeler når du går langt færre skritt enn dette. Studien ble publisert i European Journal of Preventive Cardiology forrige uke.

Samtidig viser studien at jo flere skritt du går, desto mer reduseres risikoen:

• Risikoen for å dø reduseres signifikant med hver 500 til 1000 ekstra skritt du går.
• En økning på 1000 skritt hver dag, er assosiert med 15 prosent reduksjon i risiko for å dø fra enhver årsak.
• En økning på 500 skritt hver dag, er assosiert med 7 prosent reduksjon i risiko for å dø fra sykdom relatert til hjerte og blodkar.

Studien er en observasjonsstudie, og det betyr at forskerne ikke med sikkerhet kan si at det å gå flere skritt reduserer risikoen for tidlig død, bare at det er assosiert med dette. Samtidig mener forskerne at størrelsen på studien gjør at konklusjonen står sterkt.

Ulf Ekelund er professor ved Norges idrettshøgskole (NIH), og han mener resultatene i studien samsvarer med tidligere funn. Han er også enig i at det er en myte at man må gå 10.000 daglige skritt for å få god effekt på helsen. Eklund mener at det ikke er noen magisk grense man må oppnå. Man minsker risiko for dødelighet med færre enn 10000 skritt også sier han.

Nå som vi har sensommer, så begynner det jo å bli levelig å gå tur i løypa her hjemme. Elgen som viser seg til tider, han må jeg innrømme at jeg tenker en del på når jeg vandrer rundt der i skogen. Å løpe fra skogens konge, det er jo ikke akkurat noe jeg hadde trengt å vurdere er gang. Det er fint å gå turer. Ta på musikken og bare gå. Puste og pese, få opp god puls, og la tankene vandre. Jeg tror sannelig jeg skal komme meg ut litt i skogen jeg….

I dag er det grått vær her i Kristiansand. Perfekt vær å jobbe inne i. Jeg har fått første ladning av høstvarer, så nå skal jeg kose meg med å se hva som har kommet. Det er snart et år siden jeg tok ut høstkolleksjonen, så da husker man ikke så mye. Ta gjerne en tur innom nettbutikken min for å se på de nye varene. Nye vesker er også på plass. Nyt søndagen!

https://enstorrelseforstor.no/

Dagen i går var en dag hvor jeg virkelig kjente på mestringsfølelsen, og den følelsen, det er en fantastisk følelse å kjenne på. Det å kjenne på at ” dette klarte jeg “, hjelp så god den følelsen er.

Denne måneden er det 5 år siden jeg tok ut separasjon. Utrolig som tiden flyr. At det har gått fem år, det er nesten ikke til å tro. Det har vært fem år som startet med en skikkelig storm med orkan i kastene, fem år hvor jeg lukket en dør, og åpnet en ny, spennende dør. Fem år hvor jeg har fått den fineste gaven jeg kunne ha fått – nemlig to nydelige barnebarn. Fem år hvor jeg har datet litt, men ennå ikke funnet mannen i mitt liv. Fem år hvor jeg har fått realisert drømmen min om min egen bedrift, min egen nettbutikk. Fem år hvor jeg i dag fortsatt føler på en utrolig god følelse fordi jeg tok et riktig valg, og den gode følelsen på at jeg er på en utrolig god plass i livet. Jeg kjenner på stolthet, trygghet og lykke.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det å bli alene, det byr også på en del utfordringer, og for meg så var utfordringene at jeg nå var huseier, alene. Jeg bor i et stort hus på 350 kvm. Et hus med stor terrasse, med en liten hage, med 40 m gjerde, stor garasje. Ja, jeg vil tro at de fleste av dere som bor i hus vet akkurat hvor mye arbeid det er i forhold til vedlikehold. Jeg ønsket å beholde huset etter skilsmissen, så da var det bare brette opp armene for å prøve meg frem på ting jeg aldri hadde gjort før. Plenen hadde jeg klippet, så jeg visste hvordan plenklipperen fungerte, men kantklipperen, den måtte jeg bli kjent med. Jeg hadde aldri malt noe særlig, ikke beiset terrasse, så det ble en ny verden jeg måtte bli kjent med. Hvilke malepensler skulle jeg bruke hvor, hva slags maling på de ulike stedene, hvordan rengjøre pensler, maskering, hvordan fjerne beis og påføre ny..ja, listen var lang. I tillegg til vedlikehold ute, så er det jo også vedlikehold inne, så masse nye ting. Men heldigvis hadde jeg jo tatt til meg mye i løpet av årene som gift, så jeg hadde jo mye kunnskap, men jeg har liksom aldri hatt behov for å bruke den.

Mye av dette utearbeidet, det har jeg som sagt ikke gjort så mye før jeg ble alene, men jeg tar fatt på oppgavene, og kjenner at mye av dette faktisk er veldig ålreit å holde på med. Jeg har lært masse i løpet av disse årene, og jeg har gått løs på alle oppgaver. Jeg har blitt litt som Pippi. Det jeg ikke har gjort før, men det skal jeg klare. Og det aller meste har jeg klart selv. Jeg liker ikke å spørre om hjelp. Litt fordi jeg gjerne vil klare det selv, men også fordi alle har sine ting å holde på med. Men hjelp har jeg fått, og den hjelpen jeg har fått i løpet av disse årene, den er jeg evig takknemlig for.

I år har det vært mye vedlikehold ute. Vasking av hus og garasje, det er det første jeg starter med hver vår. Jeg har fjernet beis på terrassen, vasket gjerde, skrapt gjerde, gjødslet – ja, listen er lang. Men i år tenkte jeg at det nok også var på tide å male huset. Jeg har aldri malt hus, og i tillegg hater jeg høyder, så det å gå opp i høyden for å male, det var helt uaktuelt. Å spørre de rundt meg om hjelp, det hadde jeg ikke så veldig lyst til. For selv om jeg kun trengte hjelp til å male høydene, så er det flere høyder, og huset er stort. Heldigvis ordnet det seg, og jeg fikk hjelp. Men alt annen enn høydene, det ville jeg male selv. Så da var det bare å kjøpe inn mer maling og det riktige utstyret, og sette i gang. Det å male hus, det har faktisk vært moro. Jeg liker å male kjenner jeg. Jeg tar på musikk i ørene, og går inn i min egen, lille verden. Det har jo vært litt blandet vær, og pga regn, så har jeg ikke fått malt sammenhengende. Det har tatt tid å få malt hele huset. Dette er første gangen jeg maler hus, og jeg maler sikkert ikke like fort som en som har gjort det mange ganger før, men i går ble jeg ferdig, og det var en herlig følelse! Hele huset er ferdig malt, og jeg kan klappe meg selv på skulderen, og være så fornøyd med at jeg mestrer dette også. Fint ble det også om jeg skal få lov til å skryte litt av meg selv. Sånn 100 % ferdig er jeg sånn sett ikke. Jeg har vinduene igjen, og noen hvite partier, men hovedjobben, den store jobben, den er utført. Jeg er stolt og så utrolig fornøyd! Mestring altså.

Herregud, så deilig hverdagen er! De helt vanlige dagene hvor man gjør de helt vanlige gjøremålene, og hvor alt er på normalen. Så utrolig heldige vi er som hver morgen kan stå opp til en ny dag, og fylle dagene med både små, og store ting. Hverdagen er en utrolig god plass å være! Hverdagen med sine oppturer, og nedturer, og hvor man faktisk kan stoppe opp litt å kjenne på hvor heldige vi er. Vi suser ofte fra A til B, vi småklager litt om tidsklemme, og for lite tid, og vi er ikke alltid så flinke til å kjenne på hvor utrolige heldige vi er. Vi har muligheten til å være friske, og vi har muligheten til å velge hvordan dagene våre skal være. Vi kan kjøre full rulle gjennom ukene, og vi kan av og til stoppe opp litt å kjenne på den gode følelsen av hverdag, og takknemlighet.

Foto : Stormberg

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne en som samarbeider godt, ikke alltid like godt. VI har våre utfordringer, men vi kan stå opp til en ny dag og fungere. De fleste har sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage. Det er så mange som har det så mye verre er en setning jeg ofte får høre fra mennesker som sliter med ting som jeg ville sett på som store utfordringer. I det siste så har jeg selv kjent på hvor utrolig heldig jeg er, og jeg håper at jeg har lært og sette enda mer pris på hver eneste dag.

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort avgårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

Jeg har prinsene her i helgen. I går var vi på blåbærtur sammen med oldermor. Prinsene hadde nok ikke like mye tålmodighet som mommo, men vi fikk plukket litt i det flotte blåbærområdet vårt. Mye blåbær havnet også i magene til prisene. Det er lykke med disse to små, herlige guttene, og hjertet smelter når jeg henter de i barnehagen, og de løper mot meg og er så glad for å se meg, eller når de sitter på fanget og forteller at jeg er den fineste i hele verden. Dobbeltsmelt. De er så flinke med fine ord, og det rører meg veldig. De vet også å slite ut mommo. De er gutter med stor G. Masse energi, høyt og lavt hele tiden, og ørene er ikke alltid på riktig plass. Men jeg er heldig og takknemlig. Nå skal vi straks en tur på lekeplassen før de skal hjem sammen med mamma til Arendal.

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi er fæle til å klage. Vi klager på alt, spesielt været. Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Styres livene våre av hvordan været er? Er det været som avgjør hvordan livet, og dagene våre skal være? Om det regner, hva så? Om du ikke kan gå på stranden som planlagt, har man da ingen andre ting å gjøre? Skal hele sommeren gli forbi mens man klager på det dårlige været?

Ei veldig god venninne av meg sa det så utrolig fint ” Jeg har egentlig ikke registrert hvordan sommerværet har vært, for vi nyter sommerdagene uansett vær.” Er det ikke sånn det bør være? Istedenfor å se dagene, og sommeren gli forbi fordi solen ikke skinner, så nyt hver eneste dag! Det er mye man kan fylle dagene med selv om man ikke kan sole seg, eller gå på stranda, eller sitte på brygga med tean i tanga. Jeg bryr meg lite om været fordi jeg hele tiden har fine ting å fylle dagene med. Jeg gidder ikke bruke verken tid, eller energi på å irritere meg verken på Storm, Yr, eller han der oppe 🙂 Været er som det er, og er det ikke litt trist at været skal ta så mye plass i livene våre?

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og tar ofte valg som gjør at vi klager vår store nød etterpå. Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Vi klager over jobben, tidsklemma, mangel på egentid, mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke? Er det alt vi MÅ gjøre? Alt vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv til sist? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre sist. Vi kan være den vi skal for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når man kan ta vare på seg selv at man kan være en god person for de rundt oss. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen over været, og bruk energien på ting som er gode.

Jeg legger ved 10 bud for de som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, vg. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som ?det har vi prøvd før? eller ?det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre (hvete-) boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil den bringe?

Kilde : Helseadferd.no