Intense smerter

Smerter. Intense smerter  begge hælene. Jeg husker at jeg var bombesikker på at smertene skyldtes plantar fascitt, men så var synderen en helt annen….

Jeg begynner å bli mektig lei av disse smertene som kommer med jevne mellomrom. Jeg har skrevet et par blogginnlegg om disse intense smertene i hælene mine. Ikke bare i den ene, men ofte i begge. Det har vært så intenst, og så vondt at jeg følte livet nærmest ble satt på pause. Det var konstante smerter når jeg beveget meg, og man beveger seg ganske mye i løpet av en dag. Jeg har hatt plantar fascitt tidligere, og jeg følte at jeg kjente smertene igjen bortsett fra at jeg aldri har hatt så intense smerter tidligere. Fysioterapeuten var enig i at det nok var disse plagene som var tilbake. Men det var det da ikke. Akkurat nå er de ikke så intense som jeg har opplevd at de kan være, men likevel, dette er utrolig vondt, og jeg føler man liksom ikke kan gjøre noe særlig med det. Uansett hva jeg gjør, så kommer smertene tilbake.

Synderen til disse intense smertene er liktorn, ofte på begge hæler. På det verste hadde jeg 7 stk på en hæl. Jeg har aldri hatt liktorn tidligere. Jeg har hørt om det, men ikke noe mer. Jeg hadde en spesiell plass under hver hæl som det var sååå vondt, og som de stadig dukker opp, men det kjentes mer ut som veldig hovne sener. Jeg trodde kanskje man kunne sett disse liktornene, men de går ofte under min radar. Men om de ikke sees særlig godt, så kjennes de virkelig.

Liktorn skyldes ofte hard hud, og hard hud oppstår når et hudområde fortykkes på grunn av stadig press mot området. Det dannes en hard kjerne, og denne kjernen oppleves som en torn som stikker inn i underhuden. Det kan brenne og stikke. Gjett om det gjør, og det føles som kniver når jeg går. Ofte er sko årsaken til liktorn. Jeg prøver å være bevisst på å bruke gode sko, men man kan ikke 24/7 kun tenke at man aldri skal bruke sko som kanskje ikke er de beste. Av og til har man lyst til å droppe Gaitline skoene, eller Skechers skoene. Eller de ortopediske skoene. Jeg bruker mye Gaitline og Fitflop om sommeren, og mye Gaitline ellers i året. På trening bruker jeg mye Okaki, Skechers og Adidas. Aller mest Skechers. De er så lett og utrolig gode på føttene, og så har jeg spesialsåler i. Jeg bruker alltid gode joggesko på trening og turer.

Spesialsåler er også alfa og omega når jeg har disse utfordringene med liktorn. Jeg får spesialsko hos Drevelin, og jeg har så jeg kan bytte rundt fra sko til sko. Jeg tror jeg har 3 sett med såler. Disse er også lagd så de skal avlaste områdene hvor jeg har mye liktorn, og de hjelper absolutt. Men så kan jeg nå og da glemme å bytte rundt sålene slik at jeg plutselig har et skopar uten, og det kan være nok til at liktornene plutselig har full fest under hælene.

Fotpleie er også veldig viktig, og det er jeg veldig flink til å ta. Jeg tar fotpleie annenhver eller tredjehver måned hos autorisert fotterapeut. Den siste tiden har hun måtte fjerne liktorner hver gang. Jeg har også vært hos fotterapeuten kun for å fjerne liktorn, og jeg kjenner at jeg blir frustrert at de popper opp såpass mye, spesielt når jeg aldri har vært plaget med det tidligere.

Til uken må jeg igjen til fotterapeut for å fjerne liktorner. Nå er det igjen veldig smertefullt når jeg går. Jeg kjenner at føttene får det bedre når jeg går med sko, og spesialsålene er i. Da får de litt avlastning, og smertene er ikke så intense. Men med en gang skoene går av, så er det ubehagelig å gå. Jeg kjenner flere liktorner under begge føttene, men spesielt ille er det under den ene foten. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å få de fjernet til uken.

Det er sikkert mange som har samme utfordring som meg med liktorn som stadig dukker opp, og jeg tar gjerne i mot gode råd og tips om du skulle sitte på noen.

Denne helgen er prinsene her, og i dag skal vi i trampolinepark før vi skal besøke min niese og hennes barn.

Nyt søndagen der du er. Vi blogges til lørdag.

Minus 35 kg, og der står jeg

Jeg blir frustrert, sur og lei. Nå har jeg gått et år på Ozempic og etter det,  1/2 år på Wegovy. Reisen har vært fantastisk. Jeg har gått ned 35 kg ned, men nå virker det som om resten av denne reisen ikke vil gi særlige resultater. Eller, om jeg lever på en diett, så vil jeg selvsagt klare å gå ned mye mer, men det vet jeg at jeg aldri vil klare. Da kommer jeg til å gå fra vettet. Men jeg vet at jeg nok kan gjøre noe grep som vil gjøre at jeg går ytterligere ned. Det er bare så innmari vanskelig å ta enda større grep.

Alt handler om kalorier inn og kalorier ut. Jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha pr dag for å holde vekten vedlike, og jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha for å gå ned. Nå som jeg har gått ned så mye som jeg har, så skal kroppen ha mindre kalorier inn enn hva den kunne da jeg var 35 kg tyngre. Altså, jeg spiser IKKE som jeg gjorde før. Overhodet ikke, men likevel, så må jeg justere noe på maten om jeg skal klare å gå ned mer. Spise noe mindre, eller da få færre kalorier inn enn jeg gjør pr i dag. Da vil nok vekta bevege seg nedover igjen. Verken Mounjaro eller Wegovy gjør deg slank, men begge hjelper deg til å regulere apetitten. Du blir fortere mett, og du kan miste lysten på mat av den ene. Men spiser du flere kalorier enn du skal, ja, så vil også vekten gå opp, også på slankemedisiner.

Etter jeg startet på Ozempic, så fikk jeg bivirkningen så mange andre også opplevde, nemlig vekttap. Jeg var i himmelen! Endelig! Endelig fikk jeg blodsukkeret under kontroll, og endelig så kjente jeg at vekten gikk ned. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye det har betydd for meg og mitt liv at jeg har klart å gå ned 35 kg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve en så mye lettere kropp. Så jeg er evig takknemlig for at jeg fikk gå på Ozempic i litt over et år. Evig takknemlig for å ha en fastlege som støtter meg. Evig takknemlig for resultatene. Jeg har lært mye denne tiden jeg har gått på Ozempic og Wegovy. Jeg har lært masse om kalorier, og jeg trodde jeg kunne mye…men du verden så mye jeg egentlig ikke har hatt peiling på. Jeg har lært mye om hvor mye kalorier kroppen min skal ha for å gå i det berømte underskuddet, og jeg vet hvor mye kalorier jeg kan ha for å holde vekten stabil. Jeg har lært meg å stoppe når jeg er mett, og da før man blir stappmett. Jeg har lært meg å nyte maten på en helt annen måte. Jeg har lært meg at sjokolade ikke er livet. Jeg mistet faktisk lysten på sjokolade da jeg startet med Ozempic, og har ikke spiste det siden. Jeg har fått viktige verktøy som jeg må bruke om jeg skal klare å gå ned mer.

” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap forleden dag. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?

Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og jeg føler den har gjort det veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.

Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette…

Jeg har en flott fastlege, og i en samtale med han i går, så kunne hen fortelle at kroppen nok har kommet til det berømte platået, og er man der, så jobber nå kroppen i mot meg. Kroppen vil ikke ned, men tilbake til dit den var på det største. Så nå er det krig mellom meg og kroppen. Fastlegen min var ærlig på at det vil bli en større jobb for meg fremover om jeg vil mer ned i vekt. Jeg må redusere antall kalorier. Jeg må hele tiden tenke på hva måltidene inneholder selv om jeg ikke skal gå på noen diett. Men det er disse små, men viktige grepene som må tas i forhold til kostholdet. Jeg vet han har rett. Alt er bare så vanskelig nå. Jeg må nok også belage meg på å gå på slankemedisin en god stund fremover, men verken legen eller jeg håper dette er noe jeg vil stå på livet ut. Målet der fremme må være å slutte med den.

Det verste jeg opplever for tiden, det er den evige lysten på å ha noe å spise. Jeg kan være stappmett, men likevel ha lyst til å dytte noe i munnen. Jeg har aldri hatt det sånn før, og det er krisestemning i hodet mitt når det er sånn. Jeg må prøve å tenke ut hva jeg gjør når det er sånn. Jeg må aktivisere meg mer. Jeg har faktisk tenkt tanken på å trene mer, eller legge inn mer trening pr.dag. Fastlegen min understreker hele tiden hvor viktig treningen er. Om man sier at kosthold er 80% og trening 20%, eller 70/30 som andre mener, så vil jeg kunne oppnå gode resultater også på vekten ved å trene godt og mye. Denne uken har jeg fått inn nye øvelser i treningen, jeg har økt intensiteten noe, og jeg tenker å bruke neste uke på å legge opp nytt program ved å bruke nettet. Der ligger alt jeg trenger for å å lage gode treningsprogrammer på nettet. Jeg vil videre både med tanke på vektnedgangen, og treningsmessig.

Hos legen i går, så poengterte han nok en gang hvilket flott resultat jeg har oppnådd. Vektnedgangen jeg har hatt sidestilles med operasjonsresultat, og det gjorde meg utrolig stolt.

Om jeg er fornøyd med 35 kg? Jeg er storfornøyd! Det må det ikke være noen som helst tvil om. Jeg er så takknemlig for å klart dette. Noen må jo alltid være negative, og gi klar beskjed om at det er sprøyten som har fått meg ned. Det kunne ikke ha vært mer feil! Jeg har søren med jobbet for hvert gram, for hver kilo! Joda, sprøyten har vært en helt fantastisk drahjelp, og uten denne drahjelpen, så hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Men man kan ikke stikke seg i magen og leve som vanlig. Man må endre vaner, man må tenke annerledes, og om man da trener godt i tillegg, så er det veldig positivt.

Jeg er så takknemlig for min nye hverdag. Det å kjenne på bein som fungerer på en måte som jeg aldri har opplevd før – den gleden kan ikke beskrives med ord. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Etter å ha mistet 35 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men jeg føler at jeg har fått en ” ny ” kropp, og en ny mental helse. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.

Det blir en kamp fremover for grammene og kiloene, men jeg kan ikke gi opp.