Jeg er jo ikke noe fjellgeit akkurat selv om jeg er stolt av at jeg har gått til Gaustadtoppen. Men man blir ikke fjellgeit av en sånn tur. Selv om jeg ikke kan kalle meg for ei fjellgeit, så er jeg veldig glad i å være ute i skog og mark. I sommer har det blitt lite turer egentlig. Ikke fordi jeg har hatt turvegring, men jeg har slitt veldig med lymfebeina mine i varmen. Beina har vært ekstra vonde, og ekstra hovne, og da er det ikke lange skogsturer som frister mest. Jeg banner nok i kirken når jeg sier at jeg gleder meg til litt lavere temperaturer. Jeg ser frem til mange fine høstdager hvor jeg kan være mye ute. Jeg kjenner jeg savner turene.

Jeg har følt ekstra på at lymfødem er noe dritt denne sommeren her. Jeg med mine lårstrømper, de utrolig sexy kompresjonsstrømpene. I sommer har jeg gått med en klasse 2, og ikke klasse tre. Dette for å klare å ha dem på meg i det hele tatt. Men en hel dag med kompresjonsstrømper, og med den varmen, det går ikke. Så jeg har klart en halv med lårstrømper, og etter det har jeg dratt dem av meg. det øyeblikket hvor strømpene går av, det er jo nesten ren nytelse. Men herligheten varer ikke mange minuttene. For jeg merker fort at jeg har tatt de av meg, men jeg bare må. Så får jeg betale prisen for at leggene hovner, og huden sprenger.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tilbake til turer i skog og mark. Jeg gleder meg til å nye turer når temperaturen blir litt lavere. Beina mine fungerer så mye bedre i en lavere temperatur. Vi har så mange flotte turområdet også her i Kristiansand, og der er så mange områder jeg aldri har gått tur i også. Kanskje skal jeg våge meg på nye stier utover høsten. Høstlufta, og høstens flotte farger gjør jo turene ekstra fine.

Det å komme seg ut i skog og mark, det er balsam for sjelen. På disse turene kan jeg senke skuldrene, og bare lukke verden ute. Jeg har flere ganger blogget om behovet for gode turklær for oss som bruker store størrelser. Det er så viktig av at også vi som er en størrelse for store kan få turklær som vi føler oss vel i. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært nødt til å gå på tur i klær som absolutt ikke er beregnet som turklær. Jeg har hatt på meg vanlige hverdagsantrekk fordi jeg ikke har hatt skikkelige turklær. Tidligere følte jeg vel at jeg var mer på bytur enn på skogstur fordi jeg ikke hadde riktige klær. Når man ikke har riktige klær, så blir heller ikke turopplevelsen slik den bør være.

Det er nok flere enn meg som har kjent på følelsen av å bli henvist til herreavdelingen når man har spurt etter tur, eller treningsklær, eller at betjeningen har målt deg fra topp til tå for så å kommentere at butikken ikke har klær til sånne som oss. Sånne som oss? Hvor sårende er det ikke å få slike kommentarer når man i tillegg har mannet seg opp i flere dager for å våge og gå inn i en butikk for og etterspør tur eller treningsklær? Som om overvektige er en egen del av samfunnet. Mange av dere som følger bloggen min forteller nettopp om slike opplevelser. Myndighetene ønsker også at vi skal være mer aktive. Vi skal komme oss mer ut på tur. Skal vi få den gode turopplevelsen, og skal vi ha som mål å komme oss ut mer en en gang, så er gode klær et must.

Vi går mot september, og høst. Sånn er det bare. Men vi kan jo få mange flotte dager utover. Og når høsten kommer, så er jeg klar i nye, gode høstjakker. Flotte jakker til turene i skog og mark, men jakkene bruker jeg også i hverdagen når jeg ikke er på tur. ” Turjakke ” er blitt så fine i dag at de absolutt også kan være en hverdagsjakke.

Twentyfour har designet og utviklet sports og fritidsklær siden 2006, og har hovedkontor og showroom her i Kristiansand. Twentyfour har sett behovet for store størrelser også i turklær, og har også store størrelser i noen av sine plagg og kolleksjoner. Så kan man ikke forvente at alle plagg skal være i alle størrelser. Man må starte et sted. Man må se behovet, og etterspørselen. Skal vi få et godt utvalg av denne type klær også i store størrelser, så må også vi som bruker store størrelser kjøpe klærne. Det nytter ikke å sitte å klage at ingen produserer klær til oss visst vi ikke griper muligheten som er der. Så vil vi ha et godt utvalg, så må vi også bruke tilbudet som finnes.

At Twentyfour  produserer noen av sine turklær i store størrelser, det gleder mitt hjerte veldig. Turklærne til Twentyfour er jo i tillegg utrolig fine, passformen er utrolig god, kvaliteten er veldig bra, størrelsene stemmer, fargene er flotte – ja, jeg er storfornøyd med alt. Nå kan også jeg føle meg kledd for tur, og vite at klærne tåler det som måtte komme av turvær. Nå sliter jeg med turbukser pga lymfødemet mitt, men Twentyfour har jo også mange flotte, og gode turbukser som også går opp i størrelser.

Jeg vil vise to jakker i dag som kanskje mange av dere kjenner fra før, men begge jakkene er nå kommet i flere nye farger, bla de jeg viser i dag. Er de ikke flotte? Jeg elsker både jakkene og fargene.

Finse 2.0 2-lags jakken, den har nå bla kommet i denne nydelige, tåkerosa fargen. Jeg falt pladask for den fargen. Finse er en lett 2-lags jakke med 4-veis stretch i vind- og vanntett materiale. Den har ventileringsglidelås under begge armer, sidelommer med glidelås under klaff, og hette med justering og avtagbar fuskepels. Jakken har justerbar linning og innstrammingsmuligheter i midjen for en mer feminin fasong. Dette er en super jakke som du kan bruke til det meste året rundt. I skiløypa, på tur eller til hverdags. I tillegg til tåkerosa, så har også jakken kommet i andre, nye farger. Du finner jakken her: https://www.twentyfour.no/twentyfour/530557/finse-20-2-lags-jakke-d-t%c3%a5kerosa-38-teknisk-2-lags-jakke-til-dame

Jeg liker også anorakk om jeg vet at jeg ikke skal ha den av, og på meg. I likhet med Finse jakken, så er jeg også veldig glad i Finse 2.0 2-lags anorakk. Også denne har kommet i nye farger nå, bla den orange som jeg har på bildet. Superfin farge! Anorakken har jeg i str. 52, og jeg synes anorakken nok er noe trangere enn jakken. Jeg kan ikke ha mye under anorakken, men det kan jeg ha under jakken. Verdt å vite når man velger størrelser, og ikke kjenner til de på forhånd. Anorakken er en lett 2-lags anorakk med god stretch i vind- og vanntett materiale. Den har lange glidelåser i begge sider for å få den lettere av og på. Stor lomme på bryst i ny stil og sidelommer med glidelås under klaff. Anorakken har avtagbar 2-sidig innerkrage og fast hette med avtagbar fuskepels. Den har økt vannsøyle og er uten fluor impregnering. Justeringsmulighet nede, i midjen og på hette for den beste passform. Du finner anorakken i både orange, og de andre nye fargene her: https://www.twentyfour.no/twentyfour/530216/finse-20-2-lags-anorakk-d-karri-36-teknisk-2-lags-anorakk-til-dame

Litt senere på bloggen, så skal jeg også vise en del vinterjakker fra Twentyfour som man også kan få i store størrelser.

Nyt søndagen! Jeg skal ut på tur på morrakvisten.

Det finnes ting man ikke snakker om. Ting som er litt tabubelagt. Ting som man kjenner litt skam rundt. Ting man velger å holde litt sånn for seg selv. Dette med skam og ubehag, det er garantert noe vi alle har kjent på. En av de tingene som jeg nok har kjent litt skam rundt, det har jeg tenkt å skrive litt om i dag. Rett og slett fordi det er et stort problem for mange, og fordi det finnes veldig god hjelp der ute.

Denne uken har jeg vært gjennom ei ny runde med laser. Det er vel nå 3-4 mnd siden sist, og nå var det på tide med en ny behandling. Dette er ikke den type behandling man nyter i fulle drag, men det er en behandling som virkelig funker på ulike utfordringer.

Jeg husker at jeg tidligere følte meg litt mandig når problemet dukket opp. Og det å føle seg noen prosent mann, det er ikke akkurat en følelse man som kvinne har lyst til å kjenne på. Jeg vet at dette er noe mange kvinner kjenner seg igjen i, men man føler seg litt alene, og man føler en viss skam,

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hår i ansiktet. Kjenner du igjen problemet? Og da snakker jeg ikke om sånne lyse dun, men jeg snakker om sort hårvekst. Disse irriterende, ekle, sorte hårene som får en til å føle seg som en mann, eller i alle fall en kvinne med altfor mange mannlige hormoner i kroppen. Det føles jo nesten som ordentlig skjeggvekst når man kjenner på de, og det er ikke akkurat noe man roper høyt om. Nå må jeg også legge til at det er mange som har enda kraftigere hårvekst enn meg. Hos meg, så var det nok mer meg enn alle andre som følte på dette, og så det, men hadde jeg ikke fjernet det, så ville det absolutt ha blitt synlig for flere enn meg etter hvert.

For noen vil veksten av mørkt ansiktshår være helt uproblematisk, men en en britisk studie fra 2006 viser at uønsket ansiktshår kan oppleves svært vanskelig for mange. Kvinner som sliter med uønsket ansiktshår bruker, ifølge studien, rundt 104 minutter i uken på enten få bukt med hårveksten, eller å tenke over den. 40 prosent rapporterer at de føler seg ukomfortable i sosiale situasjoner. Denne type hårvekst skyldes i de fleste tilfeller en hormonell ubalanse i kroppen. Det kan også være genetisk.

Hos meg kom det helt plutselig, og vi skal mange år tilbake i tid. Jeg husker ikke helt når disse sorte hårene kom, men plutselig var de der. Jeg tenker at dette nok er rundt 15 år siden, kanskje mer også. Jeg husker jeg fikk litt panikk. Ikke at jeg var bekymret for at det var noe galt, men hvem vil sorte hår i ansiktet? Hvem vil føle seg mandig? Jeg kjente også på skam. Dette skulle jeg ikke snakke med noen om, så da var det å kjøpe høvel for kvinner, og barberskum, og sette i gang å fjerne. Innerst inne vet man jo at når man bruker høvel, så vet man for det første at man da må fortsette med det, og man vet også at det fremstår som tykkere når det vokser ut igjen. I tillegg kan håret vokse ut i unaturlige retninger. Et annet problem ved barbering er at man kan ende opp med betennelse i hårsekkene. Jeg fikk aldri betennelse, men huden kunne absolutt bli irritert i perioder.

Jeg har lest om kvinner som bruker 45-60 minutter hver dag for å barbere og fjerne denne type hårvekst. Der var ikke jeg, men høvelen ble brukt hver dag. Og dersom jeg skulle glemme høvelen når jeg var på tur feks, så kjente jeg at panikken kom, og jeg følte at ” alle ” kunne se disse irriterende, ekle hårene. Så høvelen, den var alltid med meg, og ble brukt hver dag for å være sikker på at det ikke var et hår igjen i ansiktet. Det har blitt kjøpt en del høvler, og barberskum opp igjennom. Jeg har også vokset mye, og jeg har prøvd epilator. Pinsett har jeg aldri brukt. Klarer ikke helt tanken på å nappe disse ut. Fra man fjernet noen hår på morgenen en dag, så var de tilbake i full vekst morgen etter. Så det gikk noen barberblad i løpet av et år.

Det gikk mange år med voksing, og barbering. Høvelen ble en daglig rutine, men jeg drømte jo om å kunne finne noe som kunne fjerne hårene på en måte som varte lengre. Permanent var vel noe man bare kunne drømme om, men for en lengre periode, det kunne man håpe på. Jeg var derfor overlykkelig den dagen jeg fant ut at denne type hår kunne fjernes med laser. Jeg husker at jeg ikke kunne få time fort nok. Laser mot hårvekst i ansiktet, det er gull. Det er ingen permanent fjerning, men man holder hårveksten borte for en lang periode, og det er så deilig å slippe og bruke høvelen hver eneste dag! En ny verden åpnet seg for meg.

Jeg har prøvd laserbehandling på to ulike salonger her i Kristiansand, og jeg går i dag hos kosmetisk sykepleier, Cathrine Schjøtt. Jeg har erfart at det er veldig stor forskjell på lasere som brukes. Den første jeg ble behandlet med, jeg skal være ærlig å si at jeg gruet meg til behandlingene. Det var veldig ubehagelig, men den hadde stor effekt, så da måtte jeg bare bite tennene sammen. Så ble jeg kjent med Cathrine i en annen sammenheng, og hadde lyst til å prøve den type laser som hun bruker til hårfjerning. Du verden for en forskjell! Fra å ha gruet meg til behandlingene tidligere, så er det ingen grunn til det lengre.

En laserbehandling oppleves som små stikk. Man kjenner disse små stikkene, men det er ikke vondt, og jeg opplever det heller ikke som ubehagelig. Laseren som Cathrine bruker har også innebygd kjøling, noe som betyr at man hele tiden får denne gode, kalde luften mens laseren jobber over områdene hvor hårveksten skal fjernes. For meg som skal fjerne hår på hake, og overleppe, så er det en behandling som er over på få minutter. Større områder tar jo klart lengre tid. Laser kan brukes flere steder på kroppen, og i ansiktet.

Laser er som nevnt ingen permanent fjerning av hårene, men det gir en langvarig reduksjon. Jeg går til behandling ca 3 ganger i året, og etter å ha fjernet hår, så har jeg så myk og god hud. Ikke et eneste hår som irriterer og frustrerer, og det er så deilig å legge alt dette på hylla for en lang periode. Når jeg kjenner at hår er på vei ut, så bestiller jeg ny time hos Cathrine. Så når jeg nå på torsdag hadde time og fjernet hår, så var det tre, fire måneder siden sist. Selve behandlingen tok kanskje 10 minutter. Det er også viktig å ta med et laser ikke fjerner disse lyse hårene, kun de sorte.

Det er mange som sliter med det samme som meg, og da er det fint å vite at det er hjelp å få. Og rundt om i landet, så er det  mange klinikker som tilbyr denne type behandling. Har klinikkene en laser med innebygd kjøling, så ville jeg absolutt ha valgt det. Cathrine Schjøtt som jeg går til er i tillegg en helt fantastisk person. Jeg føler meg så ivaretatt, jeg føler meg så trygg, og her kan jeg senke skuldrene. For meg er disse tingene veldig viktig. For de av dere som holder til i Kristiansands området, så holder Cathrine til på Huset i Markens.

Det er så godt å slippe å kjenne på frustrasjonen, irritasjonen, og også litt skam rundt dette hårproblemet. Det er så deilig å ha funnet en type behandling som fungerer, en type laser som jeg ikke gruer meg til å ta, og verdens skjønneste behandler. Og barberhøvelen. Tja, jeg aner ikke hvor den er 🙂

Skal jeg juble, eller være forsiktig optimist? Skeptisk? Redd? Jeg velger akkurat nå å være forsiktig optimist. Jeg velger å krysse fingrene, og håpe at jeg kan være en av de heldige. At dette kan gi meg den hjelpen jeg trenger, for akkurat nå, så trenger jeg hjelp for å komme videre.

Vi snakker om sprøyta. Sprøyta som skal være til så god hjelp mot fedme. Den eneste sprøyta som er godkjent som vektreduserende medisin. Sprøyta som må godkjennes av Helfo før man får lov til å bruke den. Sprøyta som påvirker appetitten, og skal hjelpe personer med fedme, overvekt og vektrelaterte helseproblemer med å gå ned i vekt mer effektivt enn ved bruk av kun diett og trening.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skrev om denne sprøyta forrige helg. Da skulle jeg selv til fastlegen min for å snakke om muligheten for at jeg kunne få prøve denne. Jeg har en fantastisk fastlege som jeg har en åpen, og god dialog med. Han har vært veldig støttende gjennom hele prosessen, og vet at jeg akkurat nå sliter med å komme videre nedover i vekt. Det å stå så stille, og faktisk oppleve at målebåndet viser bittelitt mer enn sist, det er frustrerende, og det tar altfor mye av min energi. Det blir for mye tankekjør.

Fastlegen min var positiv til at vi skulle søke om å få prøve Saxenda som denne sprøyten heter. Han sendte søknad til Helfo, og jeg er veldig glad for at jeg fikk den godkjent. Sprøyta er tydeligvis ikke en vare som apotekene har inne. Det var ingen apoteker i Kristiansand som hadde den, og på apotekenes hovedlagre, så var de også tomme. Så det betyr at jeg må vente en uke, eller to før jeg får startet. Sprøyten gis til personer med fedme, eller personer med overvekt som også har vektrelaterte problemer. Saxenda fungerer ved å påvirke reseptorene i hjernen som kontrollerer appetitt, og får deg til å føle deg mettere og mindre sulten. Dette kan hjelpe oss med å spise mindre og redusere kroppsvekten.

Det er viktig å understreke at denne sprøyta ikke er en mirakelkur. Det anbefales at man er fysisk aktiv, og har kontroll på kosten. Sprøyta blir et tillegg til dette. Jeg tror ikke at sprøyta vil få med til å rase ned i vekt. Jeg er forsiktig optimist. Det er ikke sikkert den fungerer i det hele tatt på meg. Vi mennesker er forskjellige i forhold til hvordan vi også reagerer på medisiner. Jeg krysser alt jeg har for at jeg er blant de heldige. Jeg tror vel man skal avslutte behandlingen etter 16 uker om man ikke har gått ned minst 4 % av startvekten.

Klart jeg også er redd for bivirkninger. Jeg leste en kommentar fra en av leserne mine forrige helg hvor både hun og mannen hadde prøvd denne sprøyta, og hadde blitt så dårlige at de måtte slutte med den. Mannen hadde slitt i lang tid etterpå. Klart man  blir ekstra skeptisk når man leser sånt, men jeg må bare tenke at det alltid vil være ulike reaksjoner. Selve medisinen er ikke ny, men den er relativt ny i bruken mot fedme, og overvekt. Man må prøve, og gjøre seg opp egne erfaringer. Men at jeg klart tenker på bivirkninger, det gjør jeg. Sprøyta, den ble egentlig brukt i behandling av diabetes 2. Under behandlingen, så oppdaget man at medisinen gjorde at pasientene også gikk ned i vekt. Da man så dette, så begynte man å bruke den for å behandle fedme også. Bivirkningene følges nøye over hele verden fordi medisinen er såpass ny mot fedme. Den bivirkningen man vet om, det er at man kan få veldig vondt i magen. Man får en intens metthetsfølelse. Ei venninne av min har merket denne metthetsfølelsen veldig godt. Hun har orket langt mindre mat. Hun var i starten en del dårlig. Hun var kvalm, og kastet litt opp. Magen var vel heller ikke der den pleide å være. Nå har dette stabilisert seg.

I en undersøkelse som er gjort blant overvektige som har satt denne sprøyta, så viste den at blant de 1300 personene som deltok i studien, så gikk man ned 15 kg i snitt på et år. Det er gode resultater. Det er også viktig å legge til at man ikke må ha diabetes type 2 for å kunne få denne sprøyten, men man må være ” feit nok ”

Ingenting hadde vært bedre enn om denne sprøyta faktisk kunne hjelpe oss med å gå ned i vekt. Jeg tar gladelig dette stikket hver dag dersom det vil hjelpe meg i kampen mot kiloene. Jeg føler vel at jeg ikke alltid er blant de heldige, så derfor er jeg forsiktig optimist. Jeg skal fortsette å trene like mye, og jeg skal bli flinkere i forhold til kosten. Det er her jeg nok vil kunne oppnå mest, men jeg håper sprøyten vil kunne hjelpe meg ytterligere, og gi meg den viktige boosten som jeg virkelig trenger nå.

Har du erfaringer med sprøyten, så del de gjerne. Det er nok mange av leserne mine som enten har søkt om å få bruke den, eller som er i tenkeboksen.

Til mandag skal jeg få se Studio og Gozzip sine vårkolleksjoner for 2022. Jeg har sett noen bilder, og kolleksjonen ser fantastiske ut. Jeg gleder meg så masse! Og neste helg skal du få smugtitte litt.

Ha en nydelig søndag!

Jeg vet ikke helt  hvorfor, men tanken har aldri slått meg. Ikke fordi jeg ikke fortjener det, eller at det ikke hadde betydd noe for meg, men jeg har vel følt at dette kun er noe for de ” store.”

Jeg kjente en tåre i øyekroken. Jeg skikkelig rørt. Jeg ble så utrolig glad, og du lurer sikkert på hvorfor alle disse følelsene slo til på en helt vanlig hverdag denne uken.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvert år deles VIXEN prisen ut. VIXEN er influencernes store prisutdeling. VIXEN en årlig prisutdeling som kårer norges besete influencere. Jeg kaller meg fortsatt blogger, men det riktige er visst influencer. I oktober i år så skal VIXEN deles ut for 2021, og det deles ut en pris i flere kategorier.

Bloggen min har vokst mye i årene jeg har holdt på, og jeg merker også at det i den siste tiden har mange nye lesere kommet til. Gjennom bloggen ønsker jeg å ta dere med inn i min hverdag, og håper jeg kan inspirere mange der ute til å se at selv om man er stor, så kan livet være innmari ålreit. Jeg ønsker at bloggen skal være en blogg om veien til ett lettere liv, en blogg om trening, om oppturer, og nedturer…om de små, og de store gledene. En blogg om viktigheten av å føle seg vel, en blogg om å være bra nok, om stigmatisering, om klær for oss som er store, om riktig behandling for overvektige, en blogg om viktige valg…en blogg om livet… som en størrelse for stor. Jeg ønsker å snakke om de emnene som det kanskje ikke snakkes for høyt om. Jeg ønsker å være en viktig stemme i et samfunn hvor det er ålreit å snakke ned overvektige. Jeg vil ta dere med inn i hverdagen min, og inn i hodet mitt hvor alle disse tankene til tider gjør meg smårar. Jeg vil ta dere med inn i en hverdag, og et tankekjør som så mange av dere kjenner dere igjen i. Det positive skal ha like stor plass som det negative, og bloggen skal være dønn ærlig.

Tilbake til tåren i øyekroken. Tilbake til det som virkelig rørte meg denne uken. Det tikket nemlig inn en melding på messenger til meg. meldinger kommer det ofte, men dette var en helt spesiell melding med et par bilder også. ” I dag har jeg nominert deg til VIXEN prisen fordi du fortjener det.” Samme kveld, så dukker det opp to meldinger i innboksen min på bloggens Facebook side hvor to lesere forteller det samme. ” Bloggen din er så viktig, og den betyr så mye for så mange.” ” Du har inspirert meg til å ta tak i livet mitt.” Er det rart jeg blir rørt, og så uendelig glad?

Jeg har alltid lest om VIXEN prisen, og fått med meg hvem som har fått de ulike prisene, men jeg har vel aldri sett at jeg kan ha en plass i ” det gode selskap.” Jeg heter verken Sophie Elise, fruen til, eller mamma’n til. Jeg er ikke den bloggeren som det skrives masse om, eller som tjener de store pengene. Samtidig så synes jeg budskapet mitt er minst like viktig som budskapet til de største influencerne. Så når jeg fikk meldinger om at noen av mine lesere hadde nominert meg, så ble jeg utrolig glad og utrolig stolt. At noen synes jeg fortjener en slik pris, klart det betyr utrolig mye.

Det er utvilsomt mange av de mindre profilerte bloggerne som fortjener å komme mye mer frem i lyset, og som fortjener å bli vurdert av juryen for en slik pris. Det er til slutt en jury som velger hvem som skal nomineres, men folket må først nominere. Jeg vet at det det skal mange stemmer til for å komme blant de infuencerne som blir vurdert av juryen, og jeg vet at veien dit blir tøff . Det skal nok mye til for å klare å nå opp mot de ” store. Men bare det at noen av mine lesere har nominert meg, det betyr mer enn dere aner.

Jeg fikk klar beskjed av datteren min om å legge ut linken til nominasjonen på bloggen. For meg sitter nok det litt langt inne, men det er visst det ” alle ” influencerne gjør når nominasjonen er i gang. Så vet jeg også at dere som følger bloggen gjør deres egne vurderinger. Klart det hadde vært stor stas om bloggen min hadde fått mange nominasjoner, så ærlig skal jeg jo absolutt være. Jeg vet at de som nominerer, de gjør det fordi de mener at bloggen fortjener å bli nominert. Fordi de synes bloggen og budskapet er viktig.

Har du lyst til å gi bloggen min en nominasjon, så kan du gjøre det her:

https://nominasjon.vixen.no/

Vi blogges i morgen. Her er treningsklærne på, og jeg er klar for en god treningsøkt. Go’ lørdag

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Det var likevel ikke noe alternativ å ikke gjennomføre. Dette hadde jeg lovet meg selv da jeg tok telefonen til Arendal sykehus for å avlyse slankeoperasjonen.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å bli litt mer glad i meg selv. Endringene i kropp og sjel har vært enorme. Alt takket være et spark bak, og de små skrittene i mitt eget tempo.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Kristin Ellefsen, Fædrelandsvennen

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Kan jeg, så kan du. Om min historie kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan altså de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid og barnelek, ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinst i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor.

ifølge forskerne viser ferske studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Studien ble nylig publisert i anerkjente British Medical Journal. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen, sier Hansen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Nå er jeg inne i en tøff periode, en veldig tøff periode. Alarmklokkene ringer. Jeg sliter nok litt med både hodet, og vekta. Ikke at jeg tror vekta har gått dramatisk opp, men jeg føler vel at målebåndet viser litt mer enn sist. Sommeren har vært fylt av mindre trening, sikkert annen mat, og også en heftig periode med rosen. Det skal ikke mer til. Det er så hardt å gå ned i vekt, men det enkleste i verden å gå opp. Nå må jeg tilbake på riktig spor. Nå må jeg skjerpe meg. Jeg må tilbake i det vanlige treningssporet, annen aktivitet de dagene jeg ikke trener, se på kosten, fortsette med å drikke masse vann. Det er så lett å spore av. Det er så lett å ta et sidespor, men heldigvis så er jeg bevisst på dette, så jeg kan lett komme meg tilbake på hovedsporet. Den eneste som kan gjøre noe med situasjonen, det er meg.

Denne uken fikk jeg også en tlf fra han som var min PT en periode. Det ga meg en veldig  boost å få påfyll, og gode råd fra han. Så glad for at han bryr seg, og vil høre hvordan det går. Jeg savner virkelig PT timene med han. Timene med Øystein har betydd enormt mye for meg. Heldigvis har jeg lært utrolig mye av han som jeg kan ta med meg videre i treningen, men det å bli pushet av han en gang i uken, det savner jeg virkelig. Det er ikke bare å finne en ny. Man skal ha den gode kjemien, og jeg må føle meg trygg

Tilbake til forskningen. Jeg synes denne nye forskningen er fantastisk lesning. Vi kan kaste de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo.

Er et sprøytestikk om dagen det som skal til for å gå ned i vekt, og dermed gjøre noe med fedmeproblematikken? Mange leger mener at sprøyten som nå er blitt godkjent i behandlingen mot fedme kan snu opp ned på måten vi behandler fedme på.

Jeg har skrevet om denne sprøyten på bloggen før, og etter det har jeg fått mange henvendelser fra lesere som lurer på om jeg har prøvd den, og som selv ønsker å prøve den. Hver gang jeg hører om noe som kan ha positiv effekt på overvekt, så blir jeg utrolig nysgjerrig. Denne sprøyten er ikke noe unntak.  Hva slags sprøyte er dette, og hva slags effekt kan et sprøytestikk om dagen ha på overvekt? Vi er jo ennå ikke der at mirakelkuren mot fedme er oppfunnet, så hva er dette?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det var i podcasten ” Radiolegen “,  at fastlege, Morten Munkvik snakket om sprøyten han mener vil gi god hjelp til overvektige, og dermed være med å løse noe av problemet ved å klare å gå ned i vekt. Munkvik uttaler i podcasten at sprøyten kan være banebrytende for måten man behandler fedme og overvekt på. Ørene mine blir ekstra store når jeg hører slikt. Man får dette håpet selv om det er lite, og samtidig, så sitter man med masse spørsmål. Visst dette kan være banebrytende for behandling av fedme og overvekt, så bør jo da resultatet av behandlingen tilsi at man kan gå ned en del? Det bør være snakk om noen prosenter av kroppsvekten tenker jeg. Er man overvektig, og sliter med å klare å gå ned i vekt, så bør denne sprøyta være såpass banebrytende at man merker en vektnedgang…

Sprøyta det er snakk om, den ble egentlig brukt i behandling av diabetes 2. Under behandlingen, så oppdaget man at medisinen gjorde at pasientene også gikk ned i vekt. Da man så dette, så begynte man å bruke den for å behandle fedme også. Nå er det også mulig å få medisinen på blå resept, ved at fastlegen søker om refusjon.

Munkvik sier i podcasten at man ønsker å unngå fedmeoperasjoner. Det er mange til dels store bivirkninger etter en fedmeoperasjon. Da er denne medisinen bedre, sier han. Medisinen er ei sprøyte som man skal sette daglig. Den inneholder et metthetshormon som gir en følelse av å være «julekveld-mett» sier han. Morten Munkvik er overbevist om at sprøyta vil bli mer vanlig når folk får vite om den, og mener at det helt klart er en kjempegevinst i dette.

Siden jeg skrev om sprøyta sist, så har jeg snakket med min fastlege om denne, og han var veldig positiv til å søke om denne for meg.  Til mandag skal jeg jeg tilbake for å sette i gang prosessen. Jeg er spent, og jeg er helt klart spent på om jeg får den dekket. Jeg vil absolutt tro at jeg er i kategorien som både har behov for å kunne teste den ut, og som trenger boosten som denne kan gi meg. Siden sist jeg skrev, så har jeg også hørt erfaringer fra andre. Venninnen min fortsetter å gå ned, om ikke like mye, og like fort, men hun er veldig fornøyd med effekten den har. Jeg tror vi snakker om rundt 16-17 kg. En fysioterapeut jeg traff i sommer hadde en pasient som hadde gått ned 25 kg. 20 kg er nedgangen på ei jeg vet godt hvem er. Her snakker vi over en periode på  rundt 10-12 måneder. Et slikt resultat hadde jeg vært strålende fornøyd med.

Når en lege er så positiv til denne sprøyta som et ledd i behandlingen av overvekt, da blir jo jeg enda mer nysgjerrig på om denne sprøyta faktisk kan hjelpe meg med å gå ned i vekt. Jeg har mange kilo igjen som bør bort. Det står lite om bivirkningene av denne sprøyten i artikkelen som NRK publiserte om saken, men i podcasten, så snakker Munkvik litt om dette. Bivirkningene følges nøye over hele verden fordi medisinen er såpass ny mot fedme. Den bivirkningen man vet om, det er at man kan få veldig vondt i magen. Man får en intens metthetsfølelse. Venninnen min har merket denne metthetsfølelsen veldig godt. Hun har orket langt mindre mat. Hun var i starten en del dårlig. Hun var kvalm, og kastet litt opp. Magen var vel heller ikke der den pleide å være. Nå har dette stabilisert seg. Er det noen av dere som følger bloggen som har prøvd sprøyta?

I en undersøkelse som er gjort blant overvektige som har satt denne sprøyta, så viste den at blant de 1300 personene som deltok i studien, så gikk man ned 15 kg i snitt på et år. Det er gode resultater! Det er også viktig å legge til at man ikke må ha diabetes type 2 for å kunne få denne sprøyten, men man må være ” feit nok ” som Munkvik sier i podcasten. Altså man må ha en for høy BMI.

Ingenting hadde vært bedre enn om denne sprøyta faktisk kunne hjelpe oss med å gå ned i vekt. Jeg tar gladelig et stikk til dagen om den kunne hjelpe meg med overvekten, og hjelpe meg med å komme ytterligere ned i vekt. Det høres jo for godt ut til å være sant, men når leger har troen, så skal sannelig jeg også ha det. Samtidig ser jeg jo at en person i min omgangskrets har stort utbytte av den. En vektnedgang må jo gi en veldig boost også til å gjøre en jobb selv ved siden av vil jeg tro.

Fortsettelse følger…..

At mye endrer seg i løpet av årene, det kjenner vi sikkert til alle sammen. Interiørsmaken, musikksmaken, hårfrisyrer og klessmaken er bare noe av det som endrer seg. Heldigvis tror jeg at jeg velger å si.

Når det gjelder klær, så kan man bare se på bilder av en selv tilbake i tid. Da kan man smile og tenkte at slik ville man aldri kledd seg i dag. Noen stiler kommer jo også tilbake med jevne mellomrom, i en litt freshere look. Dere som er på min alder. Hvem husker vel ikke ball gensere? Jeg husker jeg så stjerner den dagen jeg fikk lov av foreldrene mine til å kjøpe en ballgenser. Jeg bodde i den. Rosa var den. Lys rosa med hvit skrift. Eller dongeribuksene vi la i klor for at de skulle bli flekkete, og ekstra stilig var det om vi lage litt hull i dem og. Snekkerbukser var jeg veldig glad i. Jeg hadde både grønne og gule. Dongerifrakken som jeg virkelig bodde i. Genser med sjakkmønster i sort og hvitt som hadde puffarmer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg ble nok av mange venner kalt for ” puddelen.” Hvorfor? Visst vi går tilbake til 80 og tidlig 90 tall, så kan jeg tenke meg at noen av dere gjetter riktig. Permanent. Jeg digget permanent på den tiden, og gjett om jeg hadde permanent til tider. Masse bølger i det den gang lange håret. Jeg var vel den i vennegjengen som hadde mest permanent, og som dermed var nærmest å ligne en puddel. Permanenten var en ting. Den var ikke så verst selv om jeg aldri ville hatt det tilbake i dag om jeg fikk mulighet. Det var verre med sminken. Jeg var opptatt av sminke, men skjønte kanskje ikke alltid at det var en fordel å vite hvordan man la den så den ble penest mulig. Spesielt var det en ting som var utfordrende, og som jeg vel også i dag gjerne skulle lagt perfekt, og det er rougen. På 80 tallet, så brukte jeg nok en rouge som man så før man så meg. Permanent, rouge som man virkelig kunne se, ballgenser og dongerifrakk. Det kunne ikke bli bedre…trodde jeg. Bildet fra 8.klasse ved Grim Ungdomsskole sa vel noe helt annet 🙂

Det er moro å se tilbake. Se hva slags klær man har gått med, hva slags hårfrisyrer man har hatt opp igjennom. Hvordan makeup’en heldigvis forbedret seg etterhvert. Musikken. Hvor ellevill jeg var etter Drama, og senere Muffe og Gækki i Creation. Etter dem kom Dag Brandt og Shatoo. Jeg var fortapt i dem alle. Både i musikken…i Muffe og i Dag Brandt. Sammen med en del andre jenter fra Kristiansand, så starter vi en egen Creation klubb. Vi lagde vår egen avis ” Gæmuff.” Vi dro til Larvik med toget i håp om å treffe Muffi eller Gækki. Drømmen var å treffe de begge. Vi traff ingen av de. Vi så bassisten Perry fra Dramatiden, men det var ikke helt det samme liksom. Vi trodde vi så Stikka som var trommeslager i Drama, og etter hvert New Drama. Det var nok bare fordi vi ønsket at det var han. han lignet egentlig ikke, han hadde kun samme kroppsform. Vi hadde funnet adressen til Gækki, og dro hjem til han. Vi ringte på døren vi, men ingen åpnet. For et nederlag. Vi gikk rundt hele huset vi. Kikket i vinduer. Vi hadde jo tross alt dratt en lang vei, så det var det minste vi kunne få lov til å gjøre. Vi fant et soveromsvindu som var Gækki sitt. Det var det høyst sannsynlig ikke. Vi så ingenting som tydet på det, men i vårt hodet, så var dette rommet til prinsen av musikk. Vi tok bilder, og fortalte alle hjemme at dette var Gækki sitt rom. Jeg var konsertsjef i Kristiansand for både Creation og Shatoo. Tenk så stas for ei ung jente. Jeg satte opp plakater når det var konserter, skaffet vakter til konsertene, sendte informasjon til lokal media. Guttene i klassen som hatet disse smørguttene av noen artister, de stod i kø for å være vakt på konsertene. Det var nok neppe pga musikken, men alle jentene som var til stede 🙂

Jeg kunne mimret i evigheter når jeg først starter. Poenget mitt, foruten at det er fint å tenke tilbake, det er at man skal være glad at mye endrer seg i årenes løp. Vi endrer oss også, vi får erfaring og lærer underveis i livet. Jeg skal gå tilbake til klessmaken som takk og lov endrer seg. I konfirmasjonen min hadde jeg drakt med skjørt og overdel/jakke. Fint var det samtidig som det ikke var så mye å velge mellom i store størrelser. Jeg hadde også sløyfe. Sløyfe! Seriøst? Det var visst in på den tiden hos jenter, så jeg hadde hvit sløyfe. Jeg grøsser i dag, men på konfirmasjonsdagen var jeg visstnok strålende fornøyd med antrekket.

Høstens kleskolleksjoner er på vei ut i butikkene. Noe er allerede på plass. Noe av dette har jeg vist før, og i dag skal jeg vise et par plagg til. Fotografen min sliter litt med ryggen, så jeg har ikke fått tatt bilder med antrekket på, men det kommer det også. Når jeg snakker om smak som endrer seg, så har jeg ikke før nylig likt slike lange skjorter. I dag elsker jeg de. Jeg går ikke med dem kneppet, men åpne med en fin topp under. Jeg har tidligere vist den tøffe skjorten fra Gozzip. Den gleder jeg meg til å gå med utover. I dag vil jeg vise ei rålekker skjorte/bluse/kjole fra Studio. Da jeg først så bildet av den, så var den fin, men ikke så mye mer enn det. Senere så jeg at Elisabeth ved Alexis Mote viste den på nettsiden deres. Plutselig så kom ” den må jeg ha ” følelsen. Den var så lekker! Og når jeg nå har fått den hjem, så er jeg så utrolig fornøyd med den. Jeg skal ikke ha denne heller kneppet, men åpen med en topp under. Stilig blomsterdesign i sort og hvitt. Modellen heter Jeanette, og er i 100% viskose. Jeg bruker vanligvis M i Studio, men denne fikk jeg kun i str. L, så da ble det den. Og jeg er glad for at jeg valgte den, for denne er nok noe liten i størrelsen.

Skjorteblusen hos Alexis finner du her : https://www.alexismote.no/collections/studio/products/6396951-studio-jeanette-kjole-sort

Johanne Shirt tunika fra Gozzip er en tunika modell jeg liker veldig godt. Den kommer i alle kolleksjoner i ulike farger og design. For høsten, så kommer den i fargene nougat, og old rose. Jeg har valgt den i old rose, og det er en veldig fin farge .Modellen har knapper helt ned, men denne modellen kunne ikke jeg tenke meg å bruke åpen med noe under. Denne har jeg alltid lukket. det har med lengden å gjøre. Veldig god modell å ha på seg.

Så til slutt. Jeg har mye skjerf, og i perioder, så bruker jeg litt skjerf. Ikke så mye strikkeskjerf. Mer den tynnere typen. Jeg burde også gå på skjerf kurs i forhold til hvordan man knytter disse skjerfene. Der er jeg vel noe grønn. I høst kommer Gozzip med et strikkeskjerf som jeg falt veldig for. Skjerfet heter Dorit stripe scarf. I samme farger og design, så kan man også få en tøff, kort strikkejakke. Den modellen heter også Dorit. Et skjerf som kan brukes til så mye. Jeg tenker at det kan bli knalltøft sammen med bla den nye, korte dongerijakken fra Gozzip.

Nyt søndagen. Vi blogges til lørdag!

At media har stor makt, og stort sett skriver det som faller de inn, det vet vi alle. At de ønsker å å skape overskrifter, det vet vi også. At media også har et stort ansvar, det vet vi, men det er noe media selv ikke alltid tar så alvorlig som de burde. Overskrifter betyr ofte mer enn ansvar. Noen ganger må man bare spørre seg selv ” hvorfor ” når man leser hva de får seg til å skrive.

De siste dagene har en overskrift, og en artikkel i det det amerikanske ukebladet ”  National Enquirer ” skapt sterke reaksjoner på sosiale medier. Ukebladet har nemlig hatt et stort behov for å kåre de verste og de fineste strandkroppene. På forsiden er nemlig flere kjendiser avbildet i badetøy og tittelen lyder som følgende: «This year’s 50 best and worst beach bodies. The good, the bad and the ugly!». Altså: «Årets 50 beste og verste strand-kropper. De gode, de dårlige og de stygge!». Helt uten å vite mer om kåringen, så må man spørre hvorfor? Prøver man ikke å jobbe for en aksept av alle kropper? Skal man seriøst rangere kropper ? Skal man fortelle at noen kropper er for dårlige og for stygge?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Når et amerikanske ukeblad foretar en slik kåring, så trenger man jo ikke se listen en gang for å vite hvilke kropper som troner øverst over de verste strandkroppene. Her finner man selvsagt overvektige, og blant de øverste finner man plussize modellen Tess Holliday. Jeg husker reaksjonene som kom den dagen det ble kjent at amerikanske Tess Holliday, som er en str. 52/54 fikk en prestisjetung modellkontrakt, som første plussize kvinne. Det ble et rabalder uten like. Folk skrek om at man nå skulle hylle overvekt, at overvektige modeller nå skulle bli rollemodeller, og forbilder. Heldigvis var det også noen som fortalte verden at dette ikke handlet om å omfavne overvekt, men å få være den man er.

Det har vært en brann på sosiale medier etter kåringen ble offentliggjort. Nettrollene har kost seg, og fått ut både eder og galle, men heldigvis har også veldig mange tatt sterkt avstand. Tess Holliday selv ble langt fra fornøyd da kåringen ble kjent og skrev på sosiale medier: ” «LOL, jeg ble nevnt som en av årets verste strandkropper, og det gjør meg så sint fordi vi er i 2021 og det blir fremdeles publisert dritt som dette?!!!», og la ved bildene fra ukebladet. Holliday skriver videre ” Teit, LOL, men det får meg også til å le fordi jeg er heit som f***»,  og fortsetter: «Hvis du ser dette og du er feit eller ikke har en kropp som er ikke er «typisk heit», og du har lyst til å dra på strand eller ta på badetøy: GJØR DET.» Holliday har 2,2 millioner følgere på Instagram, og oppfordrer følgerne sine til å leve livet sitt.

Heldigvis har mange tatt sterk avstand fra kåringen, en kåring som National Enquirer visstnok har hatt i flere år. En av de som har tatt sterk avstand er kroppsaktivisten  Alex Light. Hun har delt sin frustrasjon med sine 440 000 følgere på Instagram: «Jeg gråt da jeg så denne saken. Hissige, sinte tårer. Ikke for meg selv, men for de mange millionene av kvinner – og menn – som kommer til å se dette og dømme sin egen kropp. «Hva ville de ha sagt om min kropp?», er en tanke mange får etter å ha lest dette, tror jeg». Akkurat det var en av de første tankene fikk jeg også i hodet: hva hadde de skrevet om min kropp? Det er ille nok hva man tenker om egen kropp om man ikke skal bli bedømt på en måte som dette i tillegg.

Jeg følger Tess Holliday på Instagram, og er full av beundring for den kampen hun kjemper for kroppsaksept. Det er så viktig at vi gjør nettopp det. Det er dessverre en kamp vi må kjempe i lang tid, men det betyr ikke at vi må slutte å kjempe, og vi må ikke slutte å si i fra og sette fokus. Tess Holliday er en utrolig sterk kvinne. Hver eneste dag så hagler det inn med negative, og direkte stygge kommentarer på Instagram kontoen hennes. For å tåle så mye vonde kommentarer for hvordan man ser ut, så skal man være innmari sterk.

Heldigvis er det også mange der ute som heier henne frem, men hvem har rett til å komme med stygge kommentarer for hvordan vi ser ut? Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Da det ble kjent at Tess hadde fått modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Seriøst? Det viser bare nok en gang hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen.

I kåringen så har National Enquirer hentet frem et bilde av Tess Holliday som nettopp har kommet opp av vannet iført en blomstrete badedrakt. Ikke nok med at Holliday blir kåret til å ha en av de verste strandkorppene. Til bildet skriver blant annet ukebladet at de har snakket med en doktor som har gjort seg opp en mening om Hollidays vekt. Hva er dette for noe?

Jeg digger Tess Holliday. Hun er en stor, vakker og sterk kvinne. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle hatt en del av hennes selvtillit. Jeg digger alle som gjør akkurat det de vil med den kroppen de har. Egentlig burde det være en selvfølge, men det vet vi alle at det ikke er. Det handler ikke om å fremme eller hylle overvekt. Det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det handler om å godta alle kropper i alle fasonger. Det handler om ikke å skamme seg. Om å få være seg selv.

Om du lurer på hvilke kropper som er de fineste? Den kåringen er verken du, meg eller Tess Holliday blant kandidatene på. Hadde vi vært Jennifer Aniston, eller Kate Hudson, så hadde alt vært annerledes…..

Unnskyld språket, men fy fader for et grusomt døgn det har vært. Jeg vet de to første døgnene under en roseninfeksjon kan være helt grusomme. Jeg har kanskje ikke svart belte i rosen, men nesten. For en del år siden så fikk jeg denne infeksjonen igjen og igjen. Jeg var hele tiden på vakt, sjekket huden, og med en gang jeg så røde felt, så fikk jeg panikk. Jeg vet ikke hvor mange roseninfeksjoner jeg har hatt, men det er mange. De siste årene har jeg vært heldig, og sluppet unna denne dritten. Det betyr også at jeg ikke har trengt å vie rosen noen tanker overhodet.

Som lyn fra klar himmel så kom denne drittinfeksjonen tilbake, og jeg har hatt et døgn i helvete. Som jeg skrev i går, så tenkte jeg corona når jeg natt til lørdag våknet og var gørrdårlig. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvor dårlig jeg var. Frostrier, ansiktet brant, allmenntilstanden var helt elendig. Jeg var så dårlig at det var vondt å bevege seg. Svettet, og frøs. Da et rødt felt kom til syne ved kneet, så visste jeg at jeg ikke trengte å ta noen coronatest. Hadde jeg orket å skrike, så hadde jeg skreket høyt. Marerittet var tilbake. Usikkerheten om antibiotikaen ville slå det tilbake. Jeg fant frem nød antibiotikaen, og begynte kampen mot dritten. For oss med lymfødem som har hatt rosenangrep, så anbefales det at vi har antibiotika liggende hjemme slik at vi kan starte behandlingen med det samme. Jeg måtte sjekke datoen på tablettene, for jeg var redd de hadde gått ut på dato, men de var heldigvis innafor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå er det ikke sånn at alle som har lymfødem får rosen, men sjansene er veldig store, og veldig mange lymfødempasienter har hatt en eller flere. Mange har også  flere sykehusinnleggelser når infeksjonen slår til. Jeg har hatt en innleggelse, og da lå jeg noen døgn før de hadde infeksjonen under kontroll. Innleggelse er også noe jeg frykter når dritten kommer. Det er heller ikke kun lymfødempasienter som får rosen. NHI skriver på sine nettsider at rosen, eller erysipelas som er det opprinnelige navnet, er forholdsvis vanlig. Antall nye tilfeller oppgis til omtrent 200 tilfeller per år i en befolkning på 100.000. Erysipelas forekommer hyppigere jo eldre man blir, men også barn kan rammes. Infeksjon på leggene er den hyppigste lokalisasjonen. Og det har alltid vært på leggene mine at jeg har fått infeksjonen. Det ser man tydelig på min høyre legg. Den har en helt annen farge enn den venstre. Den er mye mørkere. Jeg kunne jo ha sagt at den har fått en del mer sol enn den venstre, eller at det var pga mislykket selvbruning, men det er rett og slett misfarging. Så høyre legg har fått en del juling. Huden er også litt annerledes der.

En del av dere har spurt hva rosen egentlig er. For veldig mange av dere så er dette en infeksjon dere aldri har hørt om. Jeg hadde heller aldri hørt om den før jeg fikk første angrep. Ingen hadde fortalt meg at jeg med lymfødem kunne få dette. Akkurat som at ingen på verken Radiumhospitalet, eller Sørlandet Sykehus hadde fortalt meg at jeg kunne få lymfødem da de fjernet lymfer under kreftoperasjonen. Rosen skyldes en infeksjon med bakterier som trenger gjennom huden på grunn av rift, en sprekk eller sykdom i huden. Bakteriene sprer seg så under hudoverflaten. Det finnes en rekke disponerende årsaker. De hyppigste er sprekkdannelser i huden, fotsopp, brennkopper, vannkopper, lymfødem, eksem, leggsår og hudskader. Jeg har 0 peiling på hva som har vært årsaken for infeksjonen jeg fikk nå.

Prognosen er heldigvis god når man får riktig behandling. Uten behandling, så kan rosen bli alvorlig. Da kan infeksjonen spre seg til dypere hudlag. Omtrent en av fem vil oppleve at tilstanden rammer på nytt. Tilstanden bedres som regel i løpet av 24 til 48 timer. Jeg er nå inne i mitt andre døgn, og det verste har lagt seg, heldigvis. Allmenntilstanden er bedre, jeg er mer tilstede, og feberen har sluppet litt taket. Jeg krysser alt jeg har for at jeg er på bedringens vei, at det positive som jeg kan kjenne litt på nå ikke plutselig snur. Det kan virke som om antibiotikaen har startet å virke. Jeg håper, men våger ikke å tenke at det nå bare går oppover. Jeg kjenner at jeg har lyst på mat. Litt fikk jeg i meg i går, men stort sett brakk jeg meg når jeg så mat, eller tenkte på mat. Heldigvis har jeg drukket masse vann.

Jeg er litt mer optimist i dag. Fra at jeg ikke orket noe som helst i går, så går det fint å bevege seg litt i huset i dag, og formen kjennes ganske mye bedre ut. Derfor har jeg i dag våget meg på et bilde hvor jeg har et bittelite smil under sløret. En veldig forsiktig optimist. En STOR TAKK  til dere fantastiske lesere for alle nydelige hilsner. Jeg har lest alle sammen både på bloggen og på bloggens Facebook side, og dere skal vite at jeg setter så stor pris på hver eneste en. Det varmet skikkelig mye. Blir rørt, og glad, så igjen: Tusen takk!!

Til slutt, så har jeg et spørsmål til dere som jeg håper dere kan gi meg noen innspill på. Jeg skal kjøpe meg pulsklokke, og har nå brukt evigheter på å prøve å bestemme meg for hvilken jeg skal velge. Jeg er jo mosjonist, og ingen toppidrettsutøver, så jeg trenger ikke alle verdens funksjoner, men jeg vil ha en god klokke som registrerer treningen min, skrittene mine, aktiviteten min i løpet av en dag. Gjerne ei klokke som sier i fra når det er for lenge siden jeg har rørt på meg hehe. GPS er fint å ha for en som ikke har verken retningssans eller stedsans. Jeg har to modeller jeg har kikket mest på, men kanskje har du en annen klokke som du vil anbefale. Det som er veldig viktig å understreke er at selve klokken må være stor så jeg ikke føler at den forsvinner på armen min. Gjerne også en litt feminin modell, at den ikke ser ut som en typisk pulsklokke. De modellene jeg har sett på er Garmin Vivoactive eller Venu, samt Polar Ventage M2. Polar er ikke super feminin, men likevel innafor. Har noen av dere erfaringer med en av disse som dere vil dele med meg? Eller har du en annen du vil anbefale?

Jeg skal tilbake til sengen. Hvile og ro er viktig fremover. Jeg har troa på bedre dager, og krysser alt jeg har.