Tømmerstokkene mine får ikke særlig mye sol om sommeren. Kompresjon får nok skylden for mye av det. Så når man på mange andre kan se en fin, brun farge på beina, så kunne jeg garantert vært reklame for Blenda. Mine bein er så hvite så hvite. Når det er sånn at beina mine ikke hadde blitt vist til verden selv om de hadde vært virkelig brune. Sånn sett så burde det være helt ok at beina var hvite. Det er jo ikke akkurat mange som ser mine bein. Likevel, så er det noe med følelsen som litt farge gir, selv om få ser beina. Jeg synes jo litt farge på beina er fint selv om jeg ikke sprader rundt i minikjole om sommeren. Det er godt for min egen del å føle på den gode velværefølelsen som litt farge gir. Det at jeg kjenner på gode følelser, det er utrolig viktig. Så i fjor bestemte jeg meg for å prøve selvbruning, kun på beina altså.

I går var en flott sommerdag i Kristiansand. Jeg svettet stående der jeg stod for å prøve å grunne deler av gjerdet som må males. Det er mye av utearbeid som jeg virkelig liker å gjøre, men å skrape gjerdet, og pusse etterpå før jeg kan gå videre, det er kjedelig det. Neste gang skal noen som virkelig kan skrape og male gjerder få lov å gjøre det. Tilbake til varmen. Der stod jeg i singlet, jobbebuksa mi, og kompresjonsstrømper fra føtter og opp til lysken. Disse var noe tynnere enn de jeg vanligvis bruker. Hjelpes så varmt det er med kompresjon! Jeg vet jo så inderlig godt at kompresjonen er viktig for meg, at den gjør godt for beina mine, men….litt utpå dagen, så gjorde jeg det man selvsagt ikke bør gjøre, jeg tok av meg kompresjonen. Gjett om det var deilig! Jeg får svi for det i kveld. Jeg kjenner hvor mye mer hovne beina er nå enn hva de vanligvis er. Bruken av kompresjon er noe av grunnen til at tømmerstokkene mine er bleike. Så er jeg nok heller ikke komfortabel med å vise de. Dessuten skal nok lymfeødem ikke være særlig i sol og varme. Ofte blir vi rådet til å trekke i skyggen. Jeg prøver en kombinasjon.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Selvbruning. For de av oss som husker tiden hvor de første selvbruningsproduktene kom på markedet, så husker vi nok at det var mange som gikk rundt både med gulrotfarga ansikt og kropp, og ikke minst også med skjolder. Begge deler har vært skrekken for meg selv om jeg vet inderlig godt hvor mye bedre selvbruningsprodukter har blitt med årene. I fjor tok jeg mot til meg og kjøpte selvbruning til beina. Jeg valgte fargen medium etter råd fra salongen hvor jeg kjøpte dette. Det tok lang tid før jeg prøvde å teste det ut. Jeg var noe redd for at det skulle gå veldig galt. Kroppsskrubb, selvbruning og påføringshanske. Alt var i skjønneste orden. Jeg måtte liksom bare gjøre det. Jeg hadde fått en veldig god selvbruning, så jeg måtte være trygg på at dette ville gå bra å påføre. Jeg var likevel redd for skiller. Livredd faktisk. Selv om svært få ville se dette om det ble katastrofe. Likevel tok det dager og uker før jeg tok sats og prøvde.

Jeg var helt grønn på selvbruning, men jeg hadde fått en selvbruning som var lett å påføre. En selvbruning som hadde minimale sjanser for skjolder. En selvbruning som ikke ga altfor mye farge. Altfor mørk kunne jeg ikke bli følte jeg. Jeg ble da anbefalt selvbruningen fra Vita Liberata. Fra før av har jeg et solpudder derfra som jeg er veldig fornøyd med, og med de varmeste anbefalinger, så var jeg trygg på selvbruningen som ble med meg hjem. Inne i dusjen skrubbet jeg kroppen, og spesielt beina med en bodyskrubb som jeg kjøpte sammen med selvbruningen. Den er også fra Vita Liberata. Denne skrubben heter Super Fine Skin Polish. En nydelig, mild skrubb. Vita Liberata Super Fine Skin Polish inneholder jojobaperler som effektivt skrubber bort døde hudceller og gjør at selvbruningen ikke bare ser bedre ut på kroppen, men også at den holder lengre. Massér produktet inn på tørr hud og skyll . Etter dusj og skrubbing, så er det bodylotion på de partiene som er utsatte for å bli tørre. For meg som skulle ta beina, så var jo det knærne.

Så til påføringen. Jeg var trygg på at dette skulle gå bra, og det gikk også veldig bra. Jeg tok skummet på hansken, og påførte i lette sirkelbevegelser. Det gikk så greit! En av fordelene med selvbruningen fra Vita Liberata er at ved 3 påføringer, så skal du  ha en brunfarge som varer i opptil 2-3 uker. Med nærende økologiske ekstrakter og sin unike pHenO2 teknologi, gjør dette at fargen skal sitte 4 ganger lengre enn vanlig selvbruning. Etter første påføring, så merket jeg et stort pluss ved at selvbruningen tørket umiddelbart, og jeg så etter hvert at jeg hadde fått litt farge. Jeg hadde glemt å påføre selvbruning på føttene, og dermed så merket jeg at jeg hadde fått farge. Føttene var likbleke, og resten av beina hadde faktisk fått en lys brunfarge.

Jeg var fornøyd i fjor med selvbruningen, så jeg kjøpte den samme selvbruningen i år til beina. Det jeg kanskje ikke er fullt så enig i, det er at fargen varer så lenge som 2-3 uker. Jeg føler nok at fargen taper seg etter 1-1,5 uke. Det går helt fint å påføre nytt da for min del, for det er veldig enkelt å gjøre det. Så når det har gått 1-1,5 uke, så gjentar jeg prosessen med å skrubbe godt, så bodylotion på tørre partier før selvbruningen. Så påfører jeg selvbruning 3 dager etter hverandre. Flasken med selvbruning er også drøy føler jeg, så man kan ta noen runder med selvbruning før flasken er tom. den er lett å påføre, og fargen blir fin.

Jeg føler det godt å ha litt brunfarge på beina. Det er for min egen del jeg gjør det. Og dette kan man jo gjøre også året gjennom om man føler for det. Resten av kroppen min får farge, så det er bare beina som jeg gir litt nødhjelp. Bilder hadde vært fint, men bilder av beina mine, det skjer ikke 🙂

Håper søndagen blir nydelig! Jeg har vært på trening på morrakvisten, og det gir meg verdens beste samvittighet etterpå. Hva dagen bringer, det får man se…. Vi blogges igjen til lørdag, og så kommer det nok en video eller to til uken 🙂

Jeg tar alltid egne valg, og er vel ikke den som lar meg påvirke så veldig av andre, men ofte er valgene mine trygge. Smaken min skiller seg ikke radikalt ut verken den ene, eller den andre veien. Men av og til, så er det fint å ta valg som andre kanskje ikke hadde trodd at jeg ville ta. Valg som skiller seg ut, og som jeg samtidig er strålende fornøyd med.

Interiør, det har jeg skrevet svært lite om på bloggen min. Jeg er veldig glad i interiør, og jeg liker å ha et pent hjem, innredet etter min smak. Jeg liker å ha det hjemmekoselig, og lunt. Jeg liker å ha et varmt hjem. Jeg er opptatt av å ha det pent, rent og ryddig hjemme. Min mor har ofte lurt på hvem jeg har arvet disse lidenskapene fra. Lidenskaper som klær, og interiør. Min mor har aldri vært spesielt opptatt av verken det ene eller det andre. Min far var nok litt mer opptatt av klær enn min mor, men ikke på mitt nivå. Jeg kommer fra et helt vanlig hjem, pent og ryddig, men ingen av foreldrene mine var så opptatt av interiør som jeg er. Jeg fikk jo ofte høre at jeg ble funnet i en kurv på trappa da jeg var baby. Noen ganger tror jeg nesten det er sant. Jeg er også veldig ulik mine søsken.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

For ca 11 år siden så ble huset bygd på. Gangen vi hadde, den var veldig liten, og jeg hadde dessuten alltid drømt om en egen spisestue. Så vi bygde på med ny, stor gang, og ei fin spisestue. Det ble også bygd et eget hjemmekinorom. Et hjemmekinorom skal være lydtett, og mørkt for den gode filmopplevelsen, og inngangen til dette kinorommet gikk via en dør i spisestuen. Jeg likte aldri den store lyddøren som var en del av spisestuen, men en plass måtte man jo gå inn.

Etter at jeg tok ut skilsmisse, så var det naturlig at alt som var av innhold i dette kinorommet var utstyr som eks’en min fikk beholde. Så når alt var hentet, og rommet var tomt, så var det bare et stort, mørkt rom. Sort tak, sorte vegger, mørkt gulv, dempet lys. Jeg ønsket ikke å ha noe kinorom. Så interessert er jeg ikke i lyd og bilde. Så rommet, det hadde egentlig stått tomt i over tre år. Når jeg skriver egentlig, så er det fordi det aldri var helt tomt. Det var veldig lett å sette inn ting der som jeg ikke helt visste hvor jeg skulle ha. Så litt oppbevaringsrom ble det. Det er jo for galt at et rom skal stå tomt. Det er jo et rom på ca 20 kvm. Og når muligheten til å gjøre noe dukket opp, så grep jeg den, og jeg er så fornøyd både med valget og resultatet. Jeg var nervøs når jeg tenkte på at veggen i nåværende stue skulle rives såpass mye, for jeg var litt glad i den veggen. Men mer fornøyd med resultatet kunne jeg ikke blitt.

For en tid tilbake, så fortalte jeg dere om en ombyggingen jeg har hatt i huset. Jeg viste dere også det dristige sofavalget som jeg tok i den nye stuen. Jeg valgte nemlig en lilla sofaen i den nye stuen min. Jeg falt pladask for den, og lilla fargen, den er helt nydelig synes jeg.

Sofa var det eneste jeg kjøpte før snekkerne var ferdige. Det er ikke så enkelt å finne den rette sofaen. Som regel har jeg vært i alle møbelbutikker flere ganger før jeg klarer å bestemme meg. Den skal passe inn i rommet, den skal være god å sitte i, jeg skal ikke synke ned i den, og den skal se bra ut både i form og farge. Noen sofaer synker man så ned i at det er vanskelig å komme opp av den igjen, så en litt høy sofa er fint. Og siden det er en tenkt som en tvstue, så må den også vært god å sitte i over litt tid.

Valget denne gangen gikk overraskende kjapt. Første butikk jeg var innom, så ble det ny sofa. En flott 3 seter med sjeselong. Det er deilig og kunne ha beina opp når man sitter der inne og slapper av. Akkurat dette høres vel ikke ut som noe dristig valg, men det dristige valget, det handler om fargen på sofaen. Jeg hadde sikkert valgt grå, eller sort. En trygg farge som passer til det meste. I hovedstua så har jeg grå salong. Salongen jeg valgte, der var utstillingsmodellen i en grønn farge, og det ville jeg ikke ha, så da kom selgeren med oversikten over hvilke farger jeg kunne velge blant. Øynene mine falt på fargen med en gang, og jeg tenkte meg om noen få sekunder før jeg hadde bestemt meg. Valget falt på lilla. Lilla salong. Min mor holdt på å sette kaffen i halsen når jeg fortalte det, og noen lurte nok på om det hadde rablet for meg. Men når de nå har sett sofaen, så er de så enige med meg i at dette er en utrolig fin farge. Ingen tvil om at den er lilla, men den er likevel så varm og fin. Jeg var spent når den kom, for jeg hadde jo kun tatt valget ut i fra en stoffprøve. Jeg har ikke angret et sekund. Jeg er så fornøyd med både sofaen, og ikke minst med fargen.

Men jeg lovet dere å vise dere stuen når den var helt ferdig. Det har tatt noe mer tid enn planlagt å få den helt ferdig fordi jeg hadde alle disse månedene med nyrestein, men nå føler jeg at den er så godt som ferdig. Jeg er i tillegg veldig fornøyd med resultatet. Den lilla sofaen er absolutt blikkfanget, men den er såpass varm at den er god å se på. Jeg har fått et lite teppe som kun ligger under bordet. Det syns jeg er mye finere enn å ha et større teppe som dekker mer. Bordet har også en passe størrelse i rommet synes jeg. Fint med bordplate i tre, og de sorte beina. Putene ble sorte og grå som tar opp det sorte i lampen, gardinene og bordbeina. Lampen synes jeg er så stilig! Veldig ulikt meg å velge denne type lampe da jeg nok er mest glad i lyskroner/prismekroner. Samtidig så har jeg hatt lyst til at den nye stua skal skille seg litt ut fra de andre rommene. Og puffene, de bare elsker jeg!! Jeg hadde puffer i tankene da jeg skulle bygge om, for jeg synes det er så stilig. Og jeg hadde rosa i tankene. Et søk på nettet ble suksess på første klikk. I tillegg var de på supersalg, så jeg gjorde et et kupp må jeg si.

Bilder har vært en utfordring. Jeg har sett for meg hvilke farger jeg har hatt lyst til å ha bildene i, men så var det å finne de. Kjøpte først to flotte posters med ramme i gull. Veldig fine, men det ble liksom ikke helt riktig på veggene mine. Fargene var for lyse. Jeg ønsket noe som ha med farger, eller sterkere i fargene. Jeg hadde sett et som jeg ikke helt hadde klart å glemme, men det skulle i utgangspunktet henge motsatt vei enn det jeg ønsket. Men etter å ha studert bildet, så fant jeg fort ut at jeg kunne ha de den veien jeg også ønsket uten at noen ville reagere på det sånn sett hang feil vei. Så jeg har faktisk valgt to av samme bilde. Et på hver sin side av vinduene, og synes det ble veldig fint.

I går kom tv’en på plass. Selv om jeg har tv i hovedstua, så ble det tv i den nye også. Her tenker jeg at jeg kan kose meg masse sammen med prinsene når det er tid for litt tv, for litt tv blir det også når de er hos mommo. Diskene som jeg har tv’et på, de har jeg hatt i mange år, så her ble det gjenbruk, et gjenbruk som jeg er veldig fornøyd med. Speilet jeg har over sofaen, det er også gjenbruk. Dette hang på den veggen i hovedstua som ble revet da dette rommet skulle bygges, og dette speilet er jeg veldig glad i. Det passet perfekt på veggen bak sofaen.

Nå fikk dere en liten kikk i den nye stuen min som jeg lovet dere. Super fornøyd med resultatet, og jeg gleder meg til å bruke den masse fremover. Døren i spisestuen som gikk inn til hjemmekinorommet, og som jeg aldri helt var komfortabel med, den er borte for evig og alltid. Nå er det vegg der som venter på et flott bilde. Nå mangler jeg bare en form for solskjerming, men aner virkelig ikke hva jeg skal velge…..Etter hvert er det det ene soverommet i andre etasje som skal ha en liten makeover. Her skal taket males, og nye lister skal på. Ut med seng og inn med sovesofa. Dette rommet skal brukes i planene som jeg nå jobber med 🙂 Gleder meg til å fortelle dere mer!

Ha en nydelig lørdag kjære følgere – vi blogges i morgen!

Det er spennende ting på gang, og faller alle brikkene på plass, så blir det å realisere noe jeg har hatt lyst til lenge. Og alle brikkene kommer på plass, det er jeg sikker på. De skal på plass.Og det å føle på at jeg jobber med noe som har vært en drøm, det er en fantastisk følelse å kjenne på.

Det er viktig å ha drømmer. Og drømmer kan bli virkelighet. Man må bare våge, og det å våge, det kan være veldig skummelt. Kanskje så skummelt at drømmene forblir drømmer fordi vi ikke våget å satse. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har hatt masse drømmer, men har nok ikke våget. Man er kanskje redd for at man ikke klarer det. At man mislykkes. Jeg er nok der. Istedenfor å tenke at det lønner seg å prøve. Sjansene for og lykkes er store. Skulle man ikke lykkes, så har man prøvd.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg har jobbet mye med egne tanker. Jeg har nok sikkert også tenkt at jeg ikke er god nok til å realisere det jeg ønsker, men det er jo helt feil. Mange av de drømmene jeg har, de kan jeg klare å realisere nettopp fordi jeg er god nok. Fordi dette kan jeg. Jeg må bare tro mer på meg selv, og akkurat der har jeg en vei å gå. Tro at jeg kan. Stole på alle rundt meg som forteller meg nettopp det, at jeg kan. Jeg har nok kunnskap, jeg har nok erfaring, jeg har stort engasjement og nok kompetanse.

Jeg har mange drømmer, og mange baller i lufta. Men det er viktig at man lander en og en ball. Å sjonglere med flere baller samtidig, da føler jeg ikke at man får lagt riktig mengde arbeid og forarbeid ned i prosjektet. Så jeg har valgt en drøm, og jobber nå målrettet for at alle brikkene kommer på plass. Et spennende puslespill. Som jeg skrev innledningsvis, så kommer alle brikker på plass, og jeg gleder meg som en unge til å fortelle dere mer om hva jeg jobber med. Det er nok litt tidlig ennå, men mot høsten, så tenker jeg at jeg er så sprekkeferdig at jeg bare må fortelle dere om prosjektet mitt. Lykkes jeg med dette, så kan jeg lande flere baller, for her er det mye som på en måte henger sammen.

Det er som sagt mange brikker som skal på plass, og alt dette er helt nytt for meg. For å komme i mål, så må jeg også ha en del hjelp. Det jeg har sett er hvor mange fantastiske mennesker jeg har rundt meg som ønsker å hjelpe meg, og som vil at jeg skal lykkes. Jeg blir helt rørt over hvor mange fantastiske mennesker jeg kjenner, og som vil hjelpe meg innen deres felt. Det lille frøet som ble sådd under en samtale med en veldig god venn, og den samme gode vennen som hadde troen på at jeg ville lykkes, og som siden da har hjulpet meg på så mange områder, og også brukt sine kontakter for at jeg skal komme i mål på den beste måten, og lande godt med begge beina. Fremover vil flere fantastiske mennesker som jeg er så heldig å kjenne hjelpe meg. Jeg er så heldig og så takknemlig!

Det å jobbe mot noe, det er så spennende, og det gir så mye glede og forventninger. Jeg kjenner på sommerfugler i magen. Det er min baby som etter hvert skal se dagens lys. En fødsel med mange hjelpere. Uten alle disse, så hadde jeg ikke kommet i mål. Med alle disse på laget, så kjenner jeg på at jeg vil få en drøm oppfylt, og jeg skal få jobbe med noe jeg elsker og brenner for. Jeg skal våge å prøve. Jeg skal jobbe for å lykkes. Jeg skal skape et lite Heidi univers som jeg håper akkurat du vil ta del i. Jeg kan, jeg vil, og dette skal jeg få til!

På bildet ser du to av en større gjeng herlige mennesker som hjelper meg på veien.

Det er spennende dager. Det er planlegging, møter og samtaler. Jeg vil skape noe som er bra, og kanskje noe som kan skille seg litt ut fra mengden.

Foruten å jobbe med dette spennende prosjektet, så skal jeg også videreutvikle bloggen min. Bloggen blir lest av veldig mange, og jeg håper at stadig flere vil finne frem til den, og følge den. Jeg håper også å få god hjelp til å videreutvikle bloggen. Bloggen som er mitt hjertebarn, og som er så viktig for så mange. En ting jeg skal fortsette å gjøre, det er å legge ut videoer. Videoer av både klær, og andre emner som opptar meg. Videoene skal bli lagt ut på dager hvor jeg ikke blogger. Jeg er jo en blogger som kun blogger i helgene, så da er det fint med videoer noen av dagene jeg ikke blogger. Jeg lærte mase av å legge ut de to videoene, og det tar jeg med meg videre. De skal bli bedre både når det gjelder lys og innhold. Jeg har kjøpt meg en egen lampe med lys som jeg får om en ukes tid, og den vil nok gi bedre lys som er viktig i forhold til kvalitet. Så følg med: flere videoer kommer til uken.

Kan du drømme det, kan du gjøre det!

Lykke, det kan være så mye. For mange av oss kvinner, så kjenner vi på lykkefølelsen når vi er på shopping, og finner noe som vi kanskje har lett lenge etter, eller noe som bare roper på oss, og som bare må bli med oss hjem i en pose, eller flere. Jeg kjenner heldigvis på lykkefølelsen på flere plan enn bare shopping Takk og lov for det. Lykkefølelsen har jeg kjent på mye i det siste, og på ulike plan. Det er godt å kjenne en glede, og litt sommerfugler i magen fordi man gleder seg til noe , og fordi livet er veldig bra. Ikke at det har skjedd så mye spesielt, men jeg har masse å glede meg over.

Som en størrelse for stor, og utfordringer med lymfeødem i begge legger, så har jeg flere utfordringer. En av de er at føttene mine krever sko som går høyere enn str.41, eller str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Dette har jeg skrevet om før på bloggen min, og jeg vet at det er flere av dere som også har store føtter. Når jeg da finner gode sko, og også fine sko til føttene mine, da blir jeg glad da! Da kjenner jeg på den gode lykkefølelsen. Det er en selvfølge for mange det å finne de skoene man ønsker, men ingen selvfølge for meg. Så da blir det stor jubel når jeg finner sko som både passer, og er fine.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Har man større føtter enn str. 42, så må man i ordinære butikker over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det er om man som kvinne må se på herremodeller. Jeg er jo også veldig glad i å kle meg pent, og da er det jo ekstra moro om man må velge en herremodell i sko. Bare tanken på å gå i herresko, den er ikke særlig god. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke er like fine som klærne, den følelsen er skikkelig kjip. Heldigvis har jeg sluppet å gå alt for mye i herremodeller.

Vår og høst, så bruker jeg veldig mye Gaitline. For meg er det verdens beste sko for mine utfordrende føtter. Men de fineste skomodellene til Gaitline finnes kun i damestørrelser, og det er så kjedelig. Jeg skulle ønske Gaitline kunne våge å prøve en modell til dame som gikk høyere enn 42. Jeg tror markedet er der. Kvinner liker å være kvinner. Også kvinner med store føtter.

Gode sko er viktig uansett skostørrelse, og uansett om man har små eller store føtter. Det er utrolig viktig å tenke på føttene, noe vi kanskje ikke alltid gjør i like stor grad som andre deler av kroppen. Vi piner ofte på oss sko som ikke akkurat er gode på beina, men vi gjør det fordi de er fine. Alle vi som har et lymfødem i beina, eller som har lipødem, vi bør absolutt tenke gode sko. Alle med ryggutfordringer bør tenke gode sko, men sånn sett bør vi alle gjøre det. Føttene skal bære oss gjennom hele livet, så da bør vi passe på de.

En kvinne skal liksom ikke ha store føtter. Det betyr så mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man også på det feltet er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”. Hovenhet, og spreng i beina gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn ” normalen.” Ingen andre i min nære familie har store føtter. Det er kun jeg som har trukket ” vinnerloddet.” Datteren min, min mor, min søster, min niese, alle har de normale føtter, og ordinære skostørrelser…men ikke jeg.

Jeg er alltid på jakt etter pene og gode sko i store størrelser. jeg vet at Zalando har et godt utvalg, og der har jeg bestilt litt. Tilfeldig kom jeg for kort tid siden over en ny butikk som solgte sko som gikk opp i størrelse også for oss kvinner. Full av forventninger så klikket jeg meg inn på nettsiden deres, og der fant jeg masse sko som kunne passe mine bein! Gjett om jeg ble utrolig glad! Dette er ingen ny nettbutikk. Jeg tror firmaet har eksistert i sånn ca 30 år. Jeg har nok hørt navnet før, men jeg har aldri vært inne på nettsiden deres, og aldri kjøpt noe derfra. Det jeg har sett reklame for, det har ikke vært noe for meg. Men plutselig var det en annonse som fanget interessen min, så jeg klikket meg inn, og ble jo så glad da jeg så flotte sko som man også kunne få i store størrelser.

Jeg har savnet et par fine fritidssko. Ikke en joggesko type, men en fin sko som ikke er pensko. En jeg kan bruke til hverdags, og som er god på beina. Ikke en sånn sko man kan ha på seg en halv time, og så er beina helt ødelagte. Og det fant jeg på KLINGEL. Det var mye sko for alle føtter, og mange sko for oss kvinner som må opp i størrelse. Det fantastiske er også at de har sko for brede føtter, ekstra brede føtter og også ekstremt brede føtter. Det er jo så utrolig bra for alle der ute som sliter med både store føtter, og brede føtter. Jeg har også brede føtter. Så jeg satte meg ned glad og fornøyd, og bestilte mitt første par sko fra KLINGEL. Dette er opprinnelig et tysk firma, og de sender også varene fra Tyskland, men alt står på norsk på siden deres, og de har norsk kundeservice. Så da er det trygt og godt for meg. Det tok heller ikke mange dagene før skoene kom. Tror kanskje det tok 5 dager. De sier vel 5-7 dager.

Skoene kom, og jeg var så spent på hvordan de var. Var de som på bildet? Passet de? Begge deler var full klaff. Jeg synes de var finere enn på bildet, og de passet så fint. I tillegg så kjente jeg fort at dette var en god sko for beina mine. Skulle jeg sette fingeren på noe, så må det være at den ene skoen kanskje var bittelitt stor i forhold til den andre, men jeg setter inn en slik sak som gjør at skoen ikke glipper. Skoen var en slik sko som jeg ønsket, en helt ordinær hverdagssko. En hverdagssko, litt penere enn en Gaitline. Nå har jeg bestilt meg to nye par sko fra KLINGEL. En veldig fin mokkasintype som det er litt leveringstid på, og en hverdagssko med fine glidelåsdetaljer. som allerede er på vei til meg.

Jeg er så glad for at jeg klikket innom siden, og oppdaget utvalget av sko i store størrelser. KLINGEL selger også klær til både han og henne, og de selger klær i store størrelser. Jeg fant ikke klær til meg der. Jeg følte nok kanskje at klærne var beregnet til kvinner som er eldre enn meg, eller som har en annen stil enn meg. Jeg har nok også et inntrykk av at Tyskland ikke er like spreke i plussize klær som  feks Norge og Danmark er.

Så jeg er en stk veldig fornøyd kvinne som har funnet gode sko til mine store føtter. Det er verdt å ta turen innom denne nettbutikken for å se om det kan være noe for deg også der. Man må beregne å betale noen kroner for skoene, men så tenker jeg at man får det igjen i kvaliteten. Dette er også sko i skinn.

Vi har hatt en del pent og varmt vær her i sør  det siste, så det blir nok å bruke sandaler mer enn tette sko på slike dager. Nå må jeg bare få på litt neglelakk på tærne, så er man klar for sandalsommer.

Til slutt så må jeg jo takke for alle de utrolig flotte tilbakemeldingene jeg fikk etter jeg prøvde meg på å legge ut videoer. Videoer kommer til å bli viktig for meg fremover, så da var det så utrolig moro at dere likte de to testene jeg la ut. Jeg har aldri gjort noe slikt før, men jeg var overraskende komfortabel med å gjøre dette, og når jeg etter hvert får de litt mer proffe, så blir dette veldig spennende. Jeg har bestilt meg en spesiell lampe som man bruker på nettopp slike videoer, så jeg har troa etter så mange flotte tilbakemeldinger fra dere. Det er fint og kunne legge ut videoer på dager hvor jeg ikke har disse ordinære blogginnleggene.

Ha en super lørdag! Vi blogges igjen i morgen. I dag har jeg vært på trening og syklet ei god mil. Så blir det litt maling av gjerde før jeg skal i barnebursdag. Datteren til en niese skal feire 2 årsdagen sin.

Vi har vel alle ønsket oss denne magiske pillen. Pillen man kan ta, og vipps så har man den slanke, flotte kroppen man alltid har ønsket seg. Jeg har drømt om denne pillen i alle år, men ennå så har den ikke blitt oppfunnet, og sjansene for en slik magisk pille, den er vel lik null. Men nå er det kanskje et håp. Ikke om en magisk pille, men forskere er veldig positive. Og er forskere positive, så blir automatisk jeg også det.

Det undrer meg hvorfor et er så vanskelig å få det store gjennombruddet i fedmeforskningen. Noe vet de som at det er genetisk, og kost selvsagt. Det å tenke over hva man spiser, og mengder. Jeg vil tro at det er mange av dere som gjennom mange år har prøvd alle vidunderkurene som er og har vært på markedet. Og vidunderkurene, de fungerer de fleste av dem, i en periode. Man kan ikke leve på diett hele livet. Det går ikke. På et tidspunkt så må man leve tilnærmet normalt, og har man da gått på en streng diett en stund, så er det fort å gå opp igjen når man starter å leve noe mer normalt igjen.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

For en tid tilbake, så kom fedme sprøytene på markedet, og tablettene Mysimba. Noen har fått fantastiske resultater av begge deler mens andre ikke har oppnådd like bra resultater. Og sånn vil det jo alltid være fordi vi er forskjellige. Kroppene våre er forskjellige. Vi reagerer ulikt. Selv har jeg prøvd Saxenda med bra resultater. Den første tiden jeg gikk på Saxenda, så ble jeg så mett av veldig lite. Og jeg gikk ned ca 9 kg over en periode. Saxenda virker jo på metthetshormonet, og jeg kunne gå stappmett så lenge etter et måltid. Etter en god periode på sprøyta, så begynte metthetseffekten å gi seg. Jeg ble ikke like fort mett som jeg hadde blitt, og selv om man da visste mengden man spiste da den fungerte, så var det vanskelig å videreføre kunnskapen. Jeg gikk noe opp igjen, men har ikke gått opp alt. Da jeg fikk de intense magesmertene i januar, så sluttet jeg på Saxenda. Ikke fordi jeg trodde det var sprøyta som ga meg smertene, men jeg hadde så vondt at jeg ikke orket å ta den. Så da har jeg hatt et langt opphold fra januar til starten av juni. Sammen med fastlegen min, så har vi blitt enige om at jeg skal gi sprøyten en sjanse til for å se om jeg kan oppnå så gode resultater i denne runden også, uten å gå opp igjen.

I to uker har jeg nå tatt Saxenda igjen, og metthetsfølelsen er tilbake. Nå må jeg lære meg å stoppe med en gang jeg kjenner at jeg blir mett. Jeg må også ta til meg all kunnskap som jeg får som går på hvor lite jeg egentlig trenger å spise. Når jeg har spist frokost feks, så er jeg så mett så lenge. Jeg gir dette en siste sjanse. Visst ikke vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke på å sette meg selv på en diett med minimalt med kalorier, for jeg vet at jeg ikke vil klare det i lengden. Men noe må skje. Jeg vet at trening er gram, og kost kilo, så jeg vet hvor jeg må jobbe, men det er så forbaska vanskelig. Jeg knasker ikke søtt og salt hver dag. Jeg drikker masse vann, men jeg sliter nok med mengden mat. Jeg skulle gjerne hatt en som kunne gå inn i hodet mitt og koblet litt om slik at det ikke ble noe problem…

Så til det magiske jeg vil fortelle dere om. Magisk er det kanskje ikke, men det er likevel en god nyhet for oss som sliter. Her om dagen så leste jeg på Forskning.no en spennende artikkel. En ny æra i behandlingen av fedme mener forskere. Det er nemlig en ny medisin på trappene som har svært gode resultater.

Fedme har vist seg å være mye vanskeligere å bekjempe enn forskerne trodde. Utallige studier har vist at den mest brukte behandlingen, livsstilsbehandling, virker dårlig. Den eneste virkelig effektive tiltaket har vært fedmekirurgi. Nå er bildet i ferd med å endre seg. De siste årene har flere legemidler kommet på banen, bla Saxenda. I 2021 viste en studie for eksempel at stoffet semaglutid gir gode resultater, og nå kommer enda bedre nyheter. En stor studie viser at stoffet tirzepatid gir rekordstort vekttap. Er det rart man sperrer øynene opp når man leser slikt. Man kjenner også på det bittelille håpet. Det er ikke stort, men det er der. Jeg er sikker på at det er flere enn meg som kjenner på det når dere leste dette nettopp.

Tirzepatid ble i utgangspunktet utviklet som en medisin mot diabetes 2, men tidlige tester viste at pasientene også gikk ned i vekt. Tirzepatid påvirker to ulike hormoner som er med på å styre blodsukkeret og følelsen av metthet. De lovende indikasjonene gjorde at forskere satte i gang en stor studie på virkningen av tirzepatid mot fedme.

Forskerne rekrutterte 2.500 mennesker som veide for mye. Det store flertallet hadde fedme. Deltagerne veide gjennomsnittlig nesten 105 kilo og hadde BMI på 38. Alle gruppene skulle endre livsstilen, med mål om å spise 500 færre kalorier enn de trengte om dagen og å være fysisk aktiv minst 150 minutter i uka. Forskjellen mellom gruppene var medisinen tirzepatid. Den ene gruppa tok en ukentlig sprøyte med 5 milligram tirzepatid, den andre tok 10 milligram, og den tredje tok 15 milligram. Den siste gruppa tok en ukentlig sprøyte med placebo, altså en injeksjon uten virkestoffer. Forsøket varte i 72 uker, altså litt i underkant av ett og et halvt år. Resultatene var oppsiktsvekkende. Placebogruppa, som i praksis bare hadde fått livsstilsbehandling, hadde gjennomsnittlig gått ned 2,4 kilo. Dette gjenspeiler resultatene fra mange tidligere undersøkelser med livsstilsbehandling. Gruppa på minste dose av tirzepatid hadde derimot gått ned over 16 kilo, mens gruppa på 15 milligram tirzepatid var blitt nesten 24 kilo lettere i gjennomsnitt. Dette tilsvarer en vektnedgang på over 22 prosent av kroppsvekta og ligner resultatene fra fedmekirurgi.

Resultatene er oppgitt som gjennomsnitt. Noen gikk ned svært mye. Andre hadde liten effekt. Resultatene viste likevel at et stort flertall av deltagerne gikk ned i vekt. I gruppa som tok mest tirzepatid, gikk over 90 prosent av deltagerne ned over fem prosent av vekta – et minstemål for at behandlingen skal ha noen effekt mot skadelige virkninger av fedme. Det imponerende tallet var imidlertid at godt over halvparten av deltagerne i denne gruppa gikk ned mer enn 20 prosent av kroppsvekta. Til sammenligning var tallet i placebogruppa 3 prosent.

Så til bivirkninger, for det er bivirkninger med medisinen viser studien. De vanligste bivirkningene var symptomer fra magen, som kvalme, diare eller forstoppelse. Noen svært få fikk betennelse i galleblæra. Det er imidlertid ennå ikke mulig å slå fast om medisinen var årsaken. Det er også kjent fra tidligere at det å gå ned i vekt er forbundet med slik betennelse.

Dette er starten på en ny æra innen fedmebehandling, uttalte Ania Jastreboff, en av forskerne bak studien, ifølge MedPage Today. Også andre eksperter mener tirzepatid kan bli et viktig redskap innen fedmebehandling. De advarer imidlertid mot å tro at man har funnet en mirakelkur. Stoffene i seg selv gjør deg ikke slankere, men de endrer signalene i kroppen slik at det blir lettere å gjennomføre en livsstilsendring og få til en vektnedgang.

Men, det nytter ikke å løpe til legen å be om den nye medisinen mot fedme. Nå skal det forskes mye mer. Både for å undersøke hvordan tirzepatid virker hos forskjellige mennesker, og for å forstå de underliggende mekanismene bak fedme og hvordan man skal hindre at store deler av befolkningen utvikler dette helseproblemet.

Likevel er dette en gla’nyhet til alle oss som sliter. En dag der fremme, så kanskje…men før denne er på markedet, så må noe ha skjedd for min del. Begynner å bli smådesperat nå, og kjenner at jeg trenger og lykkes på en, eller annen måte. Jeg tenker at jeg ikke kan vente på denne, for det vil nok ta tid….

Igjen ble blodtrykket mitt utfordret. Jeg sitter og undrer på om noen rett og slett er uvitende, men samtidig så kjenner jeg jo til holdningene som finnes blant mange der ute. De som tror at kroppspositivitisme handler om å glorifisere bla overvekt. Fedme er ikke bra. Punktum. Det er da ingen av oss overvektige som går rundt og tror at ikke overvekt kan være skadelig. Det er få av oss som digger den store kroppen vår, men la oss være den vi er med den kroppen vi har .

Det er 22 år gamle Martin Nipedal som klarte å utfordre blodtrykket mitt. I Fædrelandsvennen for noen dager siden, så uttaler Nipedal seg gjennom et leserinnlegg om kroppspositivitisme og kroppsbygging. Kanskje skal jeg legge det på kontoen for alderen hans, men man er faktisk voksen når man er 22 år, og dette er jo også holdningene til langt flere enn denne 22 åringen. Sørlendingen klager i innlegget over at man ikke verdsetter de som faktisk tar vare på kroppen sin. Nipedal mener at man i en tid hvor man glorifiserer det ” uperfekte ” og normaliserer det svært unormale, så er det viktig å bli imponert av de som tar vare på kroppen sin, de som jobber med å bedre seg selv.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Nipedal burde tas i skole. Når handlet kroppspositivitisme om å glorifisere noe som helst? Kroppspositivitet handler om å fremme at kroppen din er god nok slik den er. Det handler om å akseptere egen kropp, men også andres kropp og utseende. Det handler om å akseptere. Så enkelt, men så vanskelig for veldig mange.

Å se på veltrente kropper som pent, og store kropper som mindre pent, det er det helt ok at Nipedal mener. Alle ser vi på kropper med ulike øyne, heldigvis. Vi har lov til å mene det vi vil, men noen meninger bør man kanskje holde for seg selv, og ikke fronte for høyt. Man må ha aksept for at noen liker trente kropper, og at noen faktisk også liker en kropp med ekstra polstring. Nipedal er ganske klar i sine uttalelser når han klart poengterer følgende: ” Det er penere å se et menneske som klart tar vare på kroppen sin enn en som lar seg forfalle, og forsømme sin egen helse. Om dette skaper kroppspress, er det kanskje ikke så ille. ” Igjen, hva som er pent i Nipedals øyne er kanskje ikke det som er pent i andres øyne. Og mister Nipedal, hva legger du i en kropp som forsømmes? Hvordan ser en forsømt kropp ut i dine øyne? Det sier du ingenting om i leserinnlegget ditt. Jeg vil ikke bare anta, men jeg er 100% sikker på at min kropp er en av de forsømte kroppene du sikter til. I utseende altså, for vi har ikke møtt hverandre. Jeg trener 4-5 ganger i uken. Spiser ikke så hakkende galt, men jeg sliter med to store utfordringer som gjør det vanskelig å gå ned i vekt: lipødem og lymfødem. Jeg trener godt og masse for å bevare de gode blodverdiene jeg har, og selv om jeg drasser på mange ekstra kilo, så har jeg en relativt god helse selv om jeg nok i dine øyne har en kropp som er forsømt. Det blir så feil å si at alle kropper som i andres øyne er uperfekt, eller svære unormal, at dette er forsømte kropper. Jeg synes også det er pent å se en veltrent kropp, og kan godt se to ganger på en veltrent mann. Visst jeg hadde fått muligheten til å velge ny kropp, så hadde jeg garantert ikke valgt min egen.

At Nipedal mener at det er ok at en pen kropp skaper kroppspress, det er så drøyt at jeg ikke har lyst til å si så mye mer om akkurat det. Kroppspress er ikke under noen omstendigheter bra. Punktum. Unge jenter som ser frem til de blir så gamle at de kan operere seg for å få like stor rompe som mange av forbildene deres, unge som kaster opp. Unge som bruker avføringspiller for å bli slankere, unge som gjennom sosiale medier har fått forståelsen av at lykke er en slank kropp. Unge som gjør alt for å få den kroppen de må ha for å bli akseptert. På trening ser jeg unge jenter som løper og løper i evigheter på tredemølla til de ser mannen med jåen.  De ser nesten desperate ut i blikket. Jeg undrer så mange ganger på hvorfor? Alle er  neppe aktive innen idrett. Når Nipedal er blitt 22 år, så burde han tenke seg om to ganger før han uttaler meningene sine offentlig.

Nipedal undrer i innlegget sitt på hvorfor det er negativt å forbedre sin fysiske og mentale helse ved å trene og spise bedre. Hvem sier at det er negativt? Dette er jo et valg hver enkelt tar. Fysisk og mentalt god helse er jo bare et stort pluss. Men igjen, så tror jeg ikke 22 åringen helt har forstått kroppspositivitisme. Han blander dette med usunn livsstil, og plutselig er også plus size modellenes usunne livstil tema i innlegget hans. Hva vet vel vi om livstilen til plussize modellene. De er modeller. Hvordan de lever er deres sak. De fronter klær for oss som er plussize. De reklamerer verken for Nidar, Freia eller Maarud. De fremmer ikke overvekt ved å vise klær eller undertøy for oss som har store kropper. Hvorfor lage eventyr? Og igjen, hvorfor må så mange alltid sette dette likhetstegnet mellom store kropper, og usunn livsstil? Nipedal mener det er så viktig å kunne bli imponert av dem som virkelig jobber med å bedre seg. Jeg blir mektig imponert av alle som gjør det. Ikke bare kroppsbyggere som Nipedal er mest opptatt av, men jeg blir imponert av absolutt alle som legger ned en innsats for å bedre helsen sin, uansett kroppsform.

Noen dedikerer seg til kroppsbygning hvor målet er å se best mulig ut. Der handler det om kalorioverskudd i noen perioder, og kaloriunderskudd i andre. Det handler også om dedikasjon og disiplin i form av mat, hvile og trening er viktig for å oppnå de resultatene man ønsker. All respekt for de som driver med dette, og setter seg sine mål. Vi har alle våre mål, og våre veier for å nå målet. Og vi skal ha respekt for hverandre uansett hva målet vårt er. Vi har også ulikt syn på det å se bra ut, og det å være fornøyd. Ikke alle må ha størst mulig muskler for å føle seg fornøyd. Og jeg tror så mange flere ville følt seg fornøyd med den kroppen de har dersom vi faktisk aksepterer andres kropp og utseende.

Til slutt vil jeg si et høyt hurra for mannen som i en kommentar på innlegget til Nipedal faktisk våger å si at det er pent med ekstra på kroppen. Vedkommende kommenterer med at damer med ekstra vekt er penere enn det motsatte. Jeg skulle ønske at flere menn våget det samme…..

Det er tidlig søndag morgen. Jeg er som vanlig våken, og tidlig oppe. Jeg sitter på sengekanten og studerer beina mine, noe jeg ofte gjør. I dag er ingen god dag. I dag er beina mine faktisk smale, og nesten fine nederst. Men de er vonde. De er smertefulle. De sprenger. Likevel bedre enn vanlig. Vakre er de ikke disse tømmerstokkene mine. Misfarga, ujevne, store, og denne morgenen er en bedre morgen for beina mine enn i går feks.Jeg føler vel ikke at jeg trakk vinnerloddet når jeg sliter med både lymfødem og lipødem. Like greit å få begge deler liksom. Når man har begge deler, så kalles det er lipolymfødem.

Juni er Lipedema Awareness Month. Hele denne måneden skal det settes fokus på lipødem verden over. Det trengs. Selv om mye skjer, også her i Norge, så trengs det mye mer informasjon om sykdommen som rammer så mange kvinner. Mange aner ikke at de har lipødem.

Hos meg startet det hele i puberteten, men ingen ante jo at dette faktisk var en sykdom. Jeg husker min mor reagerte på volumet i beina, og det ble tatt opp med lege. Men jeg var bare tjukk. Jeg fikk så mye blåmerker, og de kom bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og jeg begynte å kjenne på smerter. Verre ble det etter graviditeten. Da økte smertene på. Huden ble mer sensitiv. Lite visste jeg da at jeg hadde lipødem. Hadde jeg visst det som jeg vet i dag, så hadde så mange brikker falt på plass. Lipødem er en sykdom svært få vet noe om, og hadde det ikke vært for en svensk lymfeteraput som jeg var i behandling hos for 6 år siden, så hadde jeg sikkert ikke visst at jeg har lipødem ennå. Dette er sykdommen med unormal ansamling av fett i underkroppen. Det er fettet man ikke kan slanke bort. Fettcellene blir etter hvert flere og presser på andre strukturer i vevet. Derfor blir det vondt.

Virkelig store ble beina mine etter kreftoperasjonen i 2002 da de fjernet lymfeknuter, og jeg utviklet lymfødem. Lymfødem er en kjent senskade etter kreft. Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor ingen fortalte meg at dette kunne skje. Etter  operasjonen i 2002, så ble beina bare større og større, de ble plutselig til tømmerstokker. Det ble mange timers googling på nettet før jeg skjønte at jeg hadde lymfødem.

Tilbake til lipødem siden juni er måneden hvor sykdommen settes i fokus. Vi vet ikke hvor mange norske kvinner som har lipødem. Vi har ingen tall på det. Der er ingen forskning gjort i Norge. Men at det er mange der ute med sykdommen, det vet vi. Tyske leger antar at 11% av kvinner i vestlige land har lipødem. Dette er også en kvinnesykdom, noe som vel også gjør sitt til at det ikke har blitt tatt så alvorlig. Det finnes nok også store mørketall her. Det er garantert mange kvinner som har lipødem, men som ikke aner det. Lipødem er en svært utfordrende, og for mange også en svært smertefull sykdom. Det er også sykdommen hvor man har dette fettet som ikke det går an og slankes bort. Det er så mange kvinner som har vært hos legen i fortvilelse over smerter og fett som ikke vil bort, og som bare får beskjed om å slanke seg.

For min del, så er det ikke sånn at alt på min kropp er lipødem fett. Absolutt ikke. Jeg har absolutt også fett som kan slankes bort, det har jeg jo fått bevis på i løpet av årene. Men så er det noe fett da, fra midjen og ned som ikke vil rikke seg, og det, det er så fortvilende. Spesielt når man får høre at det bare er å slanke seg.

Heldigvis begynner ting å skje også i Norge. Helseregionene starter alle sammen opp lipødem studie som skal gå over 5 år, og her vil noen kvinner få gjennomført fettsuging av lipødemfettet, men vi snakker her om kvinner i stadie 1, og med en BMI som ikke overstiger 28. Det betyr at mange kvinner ikke vil få dette tilbudet. Og ikke de som er hardest rammet.

Lipødem kan utvikle seg i flere stadier. Derfor er det så viktig at dette blir oppdaget på et tidlig tidspunkt. Symptomer på lipødem utvikles ofte i puberteten eller ved andre hormonelle forandringer som svangerskap og overgangsalder, men kan også utløses av store påkjenninger. Vektøkning er en betydelig trigger for plager. Ved lipødem er fettvevet på de berørte områder også sensitivt for berøring og det oppstår lett blåmerker. Fettputer/ depoter utvikles ofte på innside, utside og underside på knær, innside og utside av lår (ridebukselår), rundt ankler og overarmer. Til å begynne med er fettvevet jevnt, ved progresjon får det et mer og mer ujevn, bulkete utseende. Ved avansert lipødem og stor oppsamling av fett på innsiden av lårene, er det ofte vanskelig å samle føttene, pasienten går kalvbeint og det kan føre til ugunstig belastning på kneledd og funksjonsnedsettelse.

Jeg har lyst til å ta med symptomene på lipødem. Kjenner du deg igjen i flere av disse punktene da synes jeg du skal bestille en time hos en fysioterapeut som har spesialkompetanse på dette. Det er flere slike lymfeterapeuter landet over, og det er viktig at de har tilleggsutdannelsen i lymfebehandling.

Alle har sitt å stri med, vi har alle våre ting, og jeg vet det er mange som er i nøyaktig samme situasjon som meg. Det har tatt tid for meg å akseptere noe som er så synlig. Jeg har vært så sinna, jeg har vært så mye nede i den mørke kjelleren, jeg har grått, og vært frustrert. Det hjelper lite, men samtidig, så er det noe man må igjennom tenker jeg, og vi trenger det før vi klarer å akseptere. Det blir en sorgprosess. Og en viktig ting helt på slutten : Ikke bare overse det dersom beina dine er unormalt hovne, eller du opplever mye smerte, og ømhet. Det er nok ikke alltid bare er vann, eller høy vekt som legene ofte sier…..

Jeg husker det som om det var i går. Jeg ser ennå rødt når jeg hører navnet hans, eller tenker på han. Han som ødela så mye for meg. Han som fikk meg til å føle meg annerledes. Han som sa til meg at jeg var altfor tjukk.

Jeg gikk i 4.klasse. Mannen det er snakk om var skolelege på Solholmen Skole hvor jeg gikk. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg var så annerledes. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle leke, men jeg var alltid aktiv som barn. Jeg var med på alt de andre var med på. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle måles og veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som het at man ikke ville. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Du vet vel at du er altfor tjukk.?”

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret alt seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt.

På lekeplassen forleden dag overhørte jeg to jenter snakke. De gikk kanskje i 3. eller 4.klasse. Jentene snakket om å veie seg. De hadde tydeligvis blitt veid på skolen, og pratet om hvor ekkelt og dumt det var. At de grudde seg til det, og at det ikke burde være sånn. Begge stilte også spørsmålet til hverandre om hvorfor de måtte veie seg på skolen når de kunne veie seg hjemme. Det er nok mange barn som lurer på det samme, og som gruer seg til å bli veid. For en del barn er det faktisk traumatiserende, og min opplevelse alle de årene tilbake, den sitter i. Disse to jentene hadde heller ingen grunn til å grue seg. Det var slanke jenter. Jentene var veldig opptatt av at alle etter veiingen ville vite hva de veide. Dette plaget de tydeligvis, og jeg skjønner de så godt. Jeg håper at jentene ikke bare snakket med hverandre, men at de også snakker om dette med de hjemme.

Det diskuteres stadig veiing av barn i skolen. Praksisen ble stoppet i 1997. Da var begrunnelsen at man ikke ville bidra til å traumatisere barn som har fedme. Så kom vekta tilbake til skolen igjen ti år senere. Veiing av barn på skolen er en uting. Det er så mange med traumatiske opplevelser fra veiingen på skolen. Det skal ikke så mye til før man som barn faktisk havner i kategorien fedme. Noen få kilo skiller det en lege vil kalle normalt og det han vil kalle tjukk . Og tenk deg hvordan et barn vil oppleve forskjellen på om vedkommende er ” normal ”  eller tjukk. Når veiing av skolebarn igjen ble en del av skolehelsetjenesten, så var det fordi hver femte tredjeklassing (8-9-åringer) var overvektig. Vekta skulle da være et verktøy for skolene å jobbe med. Var verktøyet nyttig? Nei. I perioden 2005–2018 har andelen 8- og 9-åringer med overvekt og fedme vært stabil, så vektnedgangen har vært lik null.

Inga Marte Torkildsen fra SV er en av flere som har ønsket at man skal slutte å veie barn i skolen. Torkildsen mener den obligatoriske veiingen er stigmatiserende, ukomfortabel og tar mye av helsesykepleiernes tid. HUn mener at det i verste fall kan føre til spiseforstyrrelser, at barn blir veldig mer bevisste på det de veier eller en usunn konkurranse mellom elevene. I dag er det sånn at dersom barn har en BMI over 25, så blir foreldrene kontaktet. Helsedirektoratet ønsker å fortsette praksisen med veiing av skolebarn fordi dette gir gir samfunnet og politikere opplysninger om utbredelsen av overvekt og fedme blant barn.

Barns helse er utrolig viktig. Det samme er barns vekt, men det finnes da andre måter å følge dette på uten at man må ha denne grufulle veiedagen. At man som barn opplever å være tjukkere enn ” normalen ” kan få store, negative konsekvenser. Man leser den ene skrekkhistorien etter den andre, og jeg er sikker på at flere av dere som leser blogginnlegget mitt i dag også har negative opplevelser fra veiing på skolen. Kanskje har disse også preget deg i ettertid. Man har lest mange historier om utvikling av anoreksi etter veiingen på skolen fordi man har fått sjokk over å veie mer enn vennene sine.  Vi har også hørt historiene fra foreldre som har opplevd avmakten ved at barnets spiseforstyrrelse startet med beskjeden om at barnet er utenfor det som anses som “normalt.”

Vekta i skolen må bort. Barn skal få slippe å grue seg til veiedag, og de skal få slippe å kjenne på å være annerledes enn vennene sine. Veiing i skolen skaper negativt kroppsfokus så altfor tidlig. Man kan følge med på barns helse og vekt uten å ta frem vekta på skolen.

Skolelegen min ble etter hvert også ble kommunelege, og man kunne ikke unngå å se og høre han i media til tider. Jeg har tenkt mange ganger på å fortelle vedkommende hvordan hans behandling av meg har påvirket meg negativt. At det var da følelsen av å være annerledes og tjukk kom. Følelsen av og ikke være som alle vennene mine. Den følelsen har fulgt meg i alle år, og dukket opp i ulike situasjoner, som feks når jeg leser diskusjonen om veiing i skolen.

Jeg hater badevekter! Jeg har hatet vekta siden den dagen i 4.klasse hvor legen klart og tydelig fortalte meg hvor tjukk jeg var…..