Kunne jeg ha gått ned mer enn jeg har gått med? Den tanken lå jeg med i senga i morges.

Og ja, jeg kunne sikkert gått ned mer hvis jeg spiste enda mindre. Hvis jeg var strengere. Hvis jeg kuttet mer.

For regnestykket er jo egentlig veldig enkelt. Kroppen går ned når den er i underskudd. Altså når du spiser mindre energi enn du bruker. Spiser du mer enn du bruker – da er du i overskudd. Over tid gir det vektøkning. For å gå ned omtrent en halv kilo i uka må man ligge rundt 500 kalorier i underskudd hver dag. Det tilsvarer cirka 3500 kalorier i minus i løpet av en uke.

Tallene er logiske. Matematikk er ryddig. Men livet er ikke bare tall. Hvor mye man faktisk kan spise per dag er heller ikke likt for alle. Det kommer an på alder, høyde, vekt, kjønn og hvor aktiv man er. Noen forbrenner 1800 kalorier i løpet av en dag. Andre 2300. Noen mer, noen mindre. Så kommer treningen inn i bildet.

Når jeg går tur ute eller på tredemøllen.

Når jeg sykler.

Når jeg trener styrke.

Når jeg hopper på trampolinen, eller svømmer i Aquarama

Da øker jeg forbruket mitt. Kanskje 300 kalorier. Kanskje 500. Noen dager mer, noen dager mindre. Det betyr noe i regnestykket. Det gir meg litt mer spillerom.

Men – og dette er viktig – trening kan ikke alene “trene bort” alt man spiser. Det er fortsatt helheten som teller. Og så sitter jeg der.

Lysten på Bixit-kjeks er der. Hele tiden. Du kan sette frem alt av verdens søtt og salt – sjokolade, smågodt, potetgull. Jeg hadde valgt Bixit. Altså hva er det som har skjedd liksom? Jeg som kun kjøpte Bixit kjeks til ostekake. De brukte jeg til kakebunnen, ikke til å putte i munnen. Jeg har aldri tenkt at kjeksene er gode, og plutselig, etter å ha smakt en kjeks, så er jeg helt på felgen etter disse kjeksene. Jeg har aldri opplevd at jeg har hatt en dille på noe som helst før, men nå vet jeg hva det vil bety å ha dilla på noe. Det og maiskjeks med paprika er det eneste jeg craver. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har lyst på andre ting lengre. Før kunne jeg spise til det var tomt. Nå kjøper jeg egentlig aldri noe. Jeg har både chips og andre ting liggende, men det blir liggende til jeg må kaste det. Men når jeg spiser disse fantastisk gode Bixit kjekesene….

Da begynner den indre krangelen.

– Det ødelegger underskuddet.

– Du kunne gått raskere ned uten.

– Hva om du mister kontrollen?

Kaloriskrekken, den sniker seg fortsatt inn. Og det kan bli voldsom og

Selv etter nesten 40 kilo ned.

For ja – jeg vet at alt teller. Alt betyr noe i regnestykket. Men jeg vet også dette:

Jeg spiser ikke godteri lenger. Den “MÅ HA GODTERI”-følelsen som før styrte meg, den er jo nesten borte. Jeg kan spise en neve chips – og stoppe. Før gikk minst halve posen ned når den først ble åpnet.  Det er en seier jeg er mer stolt av enn mange kanskje forstår.

Jeg har aldri gått på diett. Garantert fordi jeg er så kresen 😂 Men også fordi jeg vet at jeg aldri kunne levd på nesten ingenting.

Jeg prøver å spise mindre. Jeg jobber med porsjoner. Jeg trener hver dag. Jeg gjør jobben.

Ja, jeg kunne sikkert vært strengere. Ligget i større underskudd. Gått raskere ned. Men større underskudd betyr ofte større kamp.

Mer sult.

Mer stress.

Mer risiko for å sprekke.

Jeg vil ikke leve et liv der jeg er redd for to, eller tre kjeks. Jeg vil leve et liv der jeg prøver å ha kontroll – uten å være fanget.

Kunne jeg gått ned mer?

Ja.

Men jeg har valgt en vei jeg kan leve med. En vei der jeg bygger styrke – ikke bare underskudd. En vei der fremgangen ikke koster meg livsgleden.

• Og akkurat nå er det viktigere enn tempo.

Lag deg en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag!