Se hva jeg har kjøpt

Gjett hva jeg har kjøpt? Jeg er skikkelig stolt jeg. Det må være mange år sist jeg kjøpte noe lignende. Ikke kan jeg huske sist jeg brukte det heller.

 

Så hva har jeg kjøpt meg? Jo, jeg har kjøpt meg kjole. Jeg tror dette må være voksenlivets første hverdagskjole. En kjole jeg vet at jeg kommer til å bruke, og en kjole jeg føler meg fin i. Jeg kjøpte meg en denim kjole tilbake i 2017, og var veldig klar for å bruke den. Kjolen ble brukt en gang, og deretter solgt. Jeg kjøpte også en kjole året før, en kjole jeg hadde med meg til syden. Den ble vel brukt to ganger der nede, men jeg følte meg aldri vel i kjole.

Kjoler har alltid vært skummelt. Jeg har aldri vært en kjoledame. Jeg har liksom aldri gått i kjole. Ikke fordi kjole ikke er fint, for kjoler er utrolig fint, men jeg har ikke følt meg komfortabel i kjole. Jeg har vært livredd for å vise beina mine. Jeg gikk kun i kjole ved helt spesielle anledninger. Snefrid ved Snefrids Hus sydde et par helt nydelige drakter til meg når datteren min ble konfirmert. Ei flott lilla, og ei nydelig sort. Flotte, lange skjørt med nydelige korsett overdeler, og kort jakke til. Dette var virkelig flotte selskapsklær som jeg følte meg fin i, men det ble jo hvert jubelår at jeg kledde meg så flott liksom. Nå er disse draktene altfor store, så de henger kun i skapet mitt, noe som er veldig synd. jeg får meg likevel ikke til å selge de fordi det er Snefrid som har sydd disse til meg. Kanskje jeg skulle ha lånt de ut til andre som trenger selskapsklær.

Foruten disse to flotte draktene, så har jeg også en annen selskapskjole fra Snefrids Hus. En helt nydelig, lilla kjole. En drøm av en kjole. Jeg har også en nydelig, lilla selskapskjole fra Kirsten Krogh, og det er den kjolen man kalte tryllekjolen fordi den skjulte det man ønsket å skjule. Den ene kan jeg bruke om jeg legger godviljen til. De har blitt for store.

Jeg har alltid skammet meg over lymfebeina mine, eller tømmerstokkene som jeg har kalt de i mange år. Det var først, og fremst frykten for å vise tømmerstokkene mine som var årsaken til at jeg aldri har gått i kjoler annet enn ved helt spesielle anledningene. Beina mine tålte liksom ikke dagens lys. I tillegg til tømmerstokker av noen bein, så bruker jeg jo kompresjonsstrømper. Det er vel ingen som ennå har uttalt at kompresjonsstrømper er vakkert, og kjolen måtte være så lang at den gikk i bakken om den skulle skjule kompresjonsstrømpene, og om den i det hele tatt skulle vurderes. Var den fotsid, så ble jo ikke beina synlige. Kjole er jo så pent, så jeg fatter ikke hvorfor jeg tenkte sånn, men hurra for hodet som ikke alltid tenker fornuftige tanker.

Jeg har prøvd å snu tankegangen mange ganger, men hodet fortalte meg hele tiden at kjole ikke var noe for min kropp, så hodet vant over lysten til å gå med kjole. Heldigvis har mye skjedd på det mentale planet den siste tiden. Vektnedgangen har også resultert i at jeg har det så mye bedre mentalt. Det at jeg ikke snakker meg ned så mye som før, det er en seier. Den stygge, feite kroppen var det første jeg tenkte på når jeg våknet, og det siste jeg tenkte på før jeg sovnet, og gjennom dagene kvernet de negative tankene om en stygg kropp. Nå er disse tankene borte. Ikke fordi kroppen har blitt så slank og fin, men fordi den har blitt lettere, fordi den har det så mye bedre, og fordi jeg trives mye bedre i den.  Jeg engster meg ikke for helsen på samme måte som før fordi jeg nå lever et aktivt liv med mye trening og bevegelse, noe jeg vet påvirker helsen positivt. Selv om vekten vil være en kamp hele livet, så er jeg på en veldig god plass nå både fysisk og psykisk.

Siden jeg startet endringsreisen i september 2023, så har mye positivt skjedd. Bla så har jeg også mistet mye vekt i beina, og det gjelder både i legger og lår. Vekten og cm jeg har mistet der betyr at tømmerstokkene ikke lengre er så store som de en gang var. Det igjen betyr at jeg våger å vise beina mer. Jeg går i badeland og svømmehall med badekjole, og en tights til knærne, og jeg har kjøpt meg kjole. En kjole jeg definitivt skal gå med, og jeg tenker at det kommer til å bli flere kjoler på meg etter hvert. Jeg er på utkikk etter en maxikjole med halvlange armer i friske sommerfarger.

Kjolen jeg kjøpte er fra Careless, og er i en pen lys lilla farge. Det var helt tilfeldig at det ble kjole. Datteren min skulle innom der, og så sier hun plutselig at jeg må gå bort å se på noen kjoler på et stativ. De var satt ned fra 1399 kr til 400 kr. Jeg tok med meg en inn i prøverommet, og kjolen ble definitivt med meg hjem. Kjolen er i størrelse XL, og jeg føler meg så fin i den. For kort tid tilbake, så hadde jeg aldri gått med en kjole som er tettsittende, men det er jeg helt komfortabel med nå, og jeg elsker den følelsen. Denne kjolen er jo helt fotsid, så perfekt lengde. Nå må jeg bare få kjøpt meg noen lyse sko, for sort blir fort litt hardt mot den lyse lilla.

Så ble det endelig kjole på meg, og jeg er så happy! Denne skal ikke bli hengende i skapet. Den må gjerne bli for stor en gang der fremme, men bruke den, det skal jeg.

Jeg gjorde det igjen!

Jeg gjorde det igjen, og jeg elsker det!

En stor kropp har i mange år gjort at jeg ikke har våget å bade. Frykten for blikk og kommentarer har vært for stor. Nei, det skal ikke være sånn, men sånn har det vært. Det hjelper lite at andre bare sier at man må gjøre det. Bare heve seg over det som måtte komme av blikk og kommentarer. Lettere sagt enn gjort. Jeg har ikke klart det. Slike ting er altfor sårt, og for å beskytte meg selv, så har jeg valgt og ikke bade. Datteren min badet alltid med sin far. Jeg kunne være med på stranda, men jeg badet ikke….
Det er sikkert noen som ikke helt skjønner verken frykten for å bade, eller gleden over at jeg endelig faktisk har gjort det. Jeg har ikke orket at andre mennesker skulle kommentere min kropp. Jeg beskyttet meg mot å bli såret. Kroppen ga meg nok tunge stunder. Jeg trengte ikke flere. Når jeg da etter 1 1/2 år faktisk har klart å kjempe en tøff kamp mot kiloene, og endelig er på en plass hvor jeg er komfortabel med å gå i vannet, da er det så utrolig stort for meg å gjøre det. Jeg elsker å bade, og nå kan jeg nyte vannet på lik linje med alle andre som elsker å bade. Klart det er stort.
For tre helger siden, så var jeg i Badeland i Dyreparken med prinsene mine. Det gikk så fint. Jeg er veldig glad for at det var omkledningsrom der, for det gjorde alt så mye lettere for meg. Å være i vannet viste meg også hvor godt det er for meg med lymfødem å være der. Beina elsket det, og det merket jeg både den dagen, og dagen etter. Vann er god medisin og velvære for oss med lymfødem. Jeg var i de fleste bassengene, også i Bølgen, og la oss si det sånn, dit skal jeg aldri igjen. Jeg så jo nesten døden i øynene. Eldste prinsen lurte meg med på dette, og jeg ante jo ikke at en stor container med vann plutselig slapp ut alt vannet den hadde….hjelp så redd jeg var. Så Bølgen blir det ikke en gang til – resten av bassengene skal jeg besøke masse.
Forrige helg skrev jeg at jeg at neste steg nå ble å besøke Aquarama. Jeg har aldri vært i Aquarama. Kun sett bilder, og hørt andre snakke om alt av bassenger de har, og hvor deilig det er der. Jeg er som sagt veldig glad i å være i vannet, så jeg har drømt mye om å komme meg ned i Aquarama. Når jeg da først hadde vært i Badelandet, så var det bare å gi gass og ta det neste steget.
Tirsdag denne uken var jeg på plass i Aquarama. Ei venninne var også med. Det var veldig trygt, ikke minst fordi hun er lommekjent der nede. Jeg har veldig respekt for vann etter å ha hatt en skremmende opplevelse som barn. Jeg vil helst vite hvor jeg kan stå, så å svømme langt utover i et vann uten å vite hvor jeg kan stå, det gjør jeg nok ikke ennå. Så i Aquarama ble det ikke det store idrettsbassenget første gangen, men jeg tror jeg prøvde det meste av andre bassenger. Motstrømsbassenget ble nok en favoritt akkurat den dagen. Da fikk vi trent godt ved å gå litt motstrøms, men ellers det å kombinere svømming med å småjogge, hoppe litt og gå litt, det var så bra. Jeg var i det varme bassenget som de har ute, og det å ligge der i bassenget å se ut på sjøen, og på Bystranda, det var så utrolig flott selv på en gråværsdag.
Venninnen min fikk meg også inn i badstu for første gang. Jeg kan ikke huske at jeg har vært i badstu før. Jeg var kanskje noe negativ til akkurat det, men det ble en fin opplevelse, og noe jeg garantert kommer til å gjøre igjen. Fra badstua, så gikk turen ned i den kalde kulpen. Venninnen min dukket seg, men det klarte ikke jeg. Jeg kom meg ned stigen og i vannet, men så kom jeg med i ekspressfart opp igjen. Det er vel 10 grader i den kalde kulpen. Fra den kalde kulpen avsluttet vi Aquaramaturen i det aller varmeste bassenget. Veldig varmt med en gang, men så ble det fort helt utrolig deilig. Aquarama har familiegarderober med egen dusj og omkledning, men der var det ørten barnehagebarn, så det ble vanlig garderobe. Men det fungerte også fint fordi de har egne avlukker med dusj, og de har omkledningsrom. Og også denne gangen hadde jeg tightsen på og badekjolen min. Fungerte som gull.
Foto : Aquarama
Badelandet og Aquarama –  gjennomført! Vi har årskort i Dyreparken, så jeg ser for meg en del bading i Badelandet fremover. I Aquarama, der ser jeg for meg at jeg vil kjøpe månedskort. Det negative er jo at man må gjennom bomringen, og det koster en del med parkering, så det vil jo koste litt om man vil bade en del. En mulighet er selvsagt å ta bussen. Da vil man jo spare en del penger.
Jeg er så utrolig stolt av meg selv! Etter å ha gått ned 36 kg, og dermed fått en mye mindre kropp, så har jeg endelig tatt steget over den skumle terskelen. Jeg mestret med glans, og jeg storkoste meg 💜