De siste dagene har korsryggen murra litt. For meg er det ikke første gang – jeg har en gammel prolaps som dukker opp i rykk og napp. Når det skjer, blir humøret mitt litt småsurrete. Det er frustrerende å kjenne at kroppen ikke spiller på lag, og ja – da ender det ofte med litt smertestillende for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg har lært etter hvert at det å lytte til kroppen er viktig, selv om jeg ikke alltid er flink til det. Det hender jeg vil “pushe på” som før, og da får jeg ofte smertene tilbake i retur. Erfaringen har lært meg at det å finne balansen mellom aktivitet og hvile gjør at jeg kan fortsette å trene, selv når ryggen murrer litt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det viktigste å huske er: treningen er sjelden årsaken til smertene mine. Prolapsen min stammer fra en gammel bilulykke, og smertene kommer periodisk. Det betyr ikke at kroppen min skal stå stille – bevegelse og trening gjør ofte ryggen mer stabil og kroppen gladere.

Kan man trene når man har vondt?

Ja, absolutt. Men man må velge riktig type trening. For meg fungerer dette best:

• Aktivitet som ikke belaster ryggen, som sykling, gåing eller vanntrening.
• Kort og kontrollert styrke, gjerne sittende øvelser eller med strikk.
• Litt mobilitet og tøying, selv om jeg må innrømme at jeg ikke alltid får gjort det – men jeg prøver!

Hvordan økta ble i dag

I dag ble det sykkelintervaller på 30 minutter. Korte drag på 30 sekunder med roligere perioder imellom. Jeg holdt meg på nivå 5 motstand, RPM 70–85, og satt stødig med rett rygg. Puls opp, humør litt bedre, og smerten stabil.

Underveis tenkte jeg litt på hvor heldig jeg er som kan gjøre dette – det kunne vært mye verre. Litt fliring inni hodet også: “Å nei, ikke i dag igjen… men ok, la oss gjøre det gøy!”

Etterpå prøvde jeg å gjøre litt tøying hjemme – katt-ku, kne til bryst, bekkenvipp og barnets posisjon. Jeg klarer det ikke alltid, men selv noen minutter hjelper, jeg må prøve å gjøre det til en vane. Små steg – det er jo slik læring fungerer.

Hvorfor det er viktig å holde seg i aktivitet

Når smerten kommer, kan det friste å legge seg ned og vente til det går over. Jeg har gjort det mange ganger – og endt opp med stivhet og mer ubehag. Erfaringen min er klar: kort og kontrollert aktivitet gjør underverker for rygg, kropp og humør.

Selv 20–30 minutter med riktig trening holder kroppen i gang, styrker støttemuskulaturen og gjør at jeg føler meg bedre, både fysisk og psykisk.

Min erfaring med prolaps

Prolapsen min er gammel og kommer fra en bilulykke. Den kan ikke kureres, men den kan håndteres. Jeg har lært at det gjelder å:

• Vite hvilke øvelser som er trygge
• Tilpasse treningen etter dagsform
• Lytte til kroppen – ikke presse for hardt når smerten sier stopp

Jeg har ikke alltid vært flink til dette, men erfaringen har vist at justering, tålmodighet og små steg fremover er nøkkelen. Små smerter betyr ikke at alt går galt – ignorert smerte kan derimot gjøre ting verre.

Tips til deg som har vond rygg, men vil trene

1. Velg aktivitet som føles trygg – sykling, gåing, svømming eller vanntrening fungerer ofte best.
2. Kort og kontrollert styrke – sittende øvelser på benk eller med strikk gir kjernestabilitet uten å belaste ryggen.
3. Korte intervaller kan være gøy og effektivt – drag på 20–40 sekunder med roligere perioder går fint.
4. Prøv å avslutte med mobilitet – selv noen minutter hjelper, og du lærer deg små vaner.
5. Hør på kroppen – stråling, nummenhet eller kraftig smerte = stopp, juster og prøv igjen en annen dag.

Selv med en prolaps som kommer og går, kan man ha gode treningsøkter. Dagens sykkelintervaller med litt tøying etterpå viser at man kan få en effektiv og trygg økt – selv når ryggen murrer. Jeg har lært at læring, humor og små justeringer gjør treningen både trygg og givende, og at det å bevege seg er den beste måten å holde både kropp og humør oppe – selv på dager ryggen ikke spiller helt på lag.

Er du plaget av det samme som meg? Hva gjør du når ryggen krangler?
Nyt søndagen der du er! Der var godt å starte dagen med ei sykkeløkt. Det gjorde godt for både kropp og hode. Ikke ble ryggen verre heller. Vi blogges til lørdag! Jeg håper trampolinen min snart kommer, så jeg kan vise den til dere. Gleder meg så til det!

Jeg har levd største delen av livet mitt med overvekt. Jeg vet hvordan det føles å stå i kampen – ikke bare mot kiloene, og mot hodet mitt, men også mot holdningene. For det handler ikke bare om kroppen, men om hvordan samfunnet ser på deg når du er overvektig. Når du blir møtt med blikk, kommentarer eller stillhet som forteller deg at du burde «ta deg sammen». Alle bedreviterne som hele tiden kan fortelle at det er så enkelt som å spise mindre, og trene mer. For det er det mange tror. Man tror at overvekt er et valg. At det handler om viljestyrke. Men hadde det vært så enkelt, så hadde vi vel ikke vært så mange som kjemper den samme kampen? Noe av det verste er nettopp hvordan samfunnet ser på oss. Vi blir møtt med dømming og moral. Vi ” må bare ta oss sammen”, som om dette handler om latskap.

Men forskningen viser at fedme er en kronisk sykdom, påvirket av gener, hormoner, søvn og stress. Det handler om at mange bærer en historie, og den historien har ført til at man bruker mat som trøst. For mange blir mat en trygg havn. Likevel møter vi en pekefinger der andre får sympati. Og når staten nekter å gi støtte til medisiner som i dag finnes på markedet, ja, så føles det som om det synet blir bekreftet: At vi ikke er verdt hjelpen. At vi må klare oss selv, fordi det er vår egen feil.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg begynte med Ozempic, og deretter Wegovy, så endret livet mitt seg. Ikke over natten, men gradvis. Jeg fikk en ro i hodet jeg ikke hadde kjent på før. Matfokuset forsvant litt, og jeg fikk kontroll. Ikke bare over spisingen, men over livet. Det høres dramatisk ut, men det er sant. Jeg fikk en kropp som fungerte, og mer tro på meg selv. Jeg begynte å kjenne igjen den jeg egentlig er – bak vekten, bak skammen. Slankesprøyten ble et verktøy, ikke en snarvei.

Derfor gjør det vondt å se hvordan staten behandler dette temaet. I Norge gis det ikke støtte til Wegovy, eller Munjaro, og for mange betyr det at medisinen rett og slett blir uoppnåelig. Prisen er altfor høy, og mange som virkelig trenger hjelp, blir stående utenfor. Begrunnelsen fra myndighetene handler om at effekten ikke står i forhold til prisen, og at medisinen må brukes over lang tid. Men for oss som faktisk har brukt den – som har kjent forskjellen i både kropp og sinn – så vet vi at effekten handler om mye mer enn tall på vekta. Det handler om livskvalitet, om helse, om å orke å leve.

Flere land er foran Norge når det gjelder å få til refusjonsordninger. EU har også bedt medlemslandene vurdere fedme på lik linje med andre kroniske sykdommer. Det gir håp. Håp om at også Norge snart vil se på dette med nye øyne. For fedme er ikke en svakhet, det er en kompleks sykdom som handler om biologi, psykologi og miljø – ikke karakterbrist. Her i Norge skal Legemiddelverket  vurdere Wegovy på nytt. Novo Nordisk har sendt inn ny søknad om refusjon for dem med høy BMI og tilleggssykdommer. Det betyr ikke at alt løser seg, men det betyr at saken er oppe på bordet igjen. Kanskje, om vi er heldige, vil noen etter hvert kunne få medisinen på blå resept. For blå resept skal selvsagt ikke være for alle som har lyst til å gå ned i vekt. Den skal være for de med fedme. De med høy BMI, og tilleggssykdommer. Det skal ikke være for de som veier 70 kg, og som på død og liv skal ned i 60 kg. Jeg får litt frysninger når jeg leser innlegg på diverse sider, og ser hvor mange jeg ville ha karakterisert som normalvektige, og som faktisk bruker slankesprøyte. For mange av oss som allerede vet hva forskjellen betyr, føles ventetiden uendelig, og jeg tror vel ikke Legemiddelverket prioriterer søknaden veldig høyt, men samtidig, så har de en frist de må forholde seg til.

Legemiddelverket sier at Wegovy ikke er “kostnadseffektivt”. At prisen ikke står i forhold til nytten. Men hvordan måler man egentlig nytte? Er det bare kilo og kroner – eller teller det at folk får livet sitt tilbake? Joda, medisinene vil koste mye i starten. Det vil bli en betydelig utgift for staten, men på sikt, så vil staten spare penger. Tenk på alt av utgifter som kommer i kjølevannet av overvekt. En refusjonsordning til bety mindre trykk på helsevesenet, mindre sykemeldinger, færre på uføretrygd, mindre utenforskap, færre slankeoperasjoner mm.

Når man ser på forskningen, skjønner man hvorfor disse medisinene betyr så mye for mange:

• Betydelig vektnedgang – ofte 10–15 % av kroppsvekten. Mange enda mer

• Bedre helse – lavere risiko for diabetes, bedre blodtrykk, kolesterol og søvn.

• Bedre psykisk helse – mindre skam, mer kontroll, bedre selvfølelse.

For meg er det sistnevnte kanskje det viktigste. Jeg føler meg friere. Mindre fanget i egen kropp. Det er vanskelig å sette en prislapp på den følelsen. Selvfølgelig er det ikke magi. Sprøytene kan ha bivirkninger som all annen medisin. Man henger seg veldig opp i at medisinen har bivirkninger, men har ikke det meste av medisiner man bruker bivirkninger, så hvorfor henger alle seg så opp i akkurat det på disse medisinene?

Jeg tenker ofte på mennesker jeg treffer som forteller hvor tøft det er økonomisk å bruke slankemedisinen, for sannheten er at mange prioriterer den fremfor andre viktige ting i livet. Jeg møtte to ulike kvinner for kort tid siden. Begge slet med overvekt og hadde prøvd alt. Den ene fikk endelig prøve Wegovy, og for første gang på mange år opplevde hun at kroppen samarbeidet. Hun gikk ned i vekt, fikk mer energi og mindre smerter. Men etter noen måneder måtte hun slutte – ikke fordi hun ikke ønsket å fortsette, men fordi hun ikke hadde råd. Den andre fortsatte behandlingen, men det kostet henne dyrt på andre måter. Hun måtte prioritere bort viktige ting i hverdagen, lå etter på regninger og kjente på konstant dårlig samvittighet. Dette er realiteten for mange i Norge i dag. Vi som ønsker hjelp møter et system som sier nei. Staten begrunner det med at medisinen er for dyr og at effekten ikke står i forhold til prisen. Men ekspertene sier noe annet. De understreker at Wegovy er en effektiv behandling for fedme, at den hjelper folk med kronisk overvekt og kan forebygge sykdommer. Studier viser tydelig at den gir betydelig vekttap og forbedrer både fysisk og psykisk helse for mange. Jeg håper virkelig at staten en dag vil forstå hva dette faktisk handler om. Ikke luksus, ikke forfengelighet – men helse, verdighet og et ønske om å få leve et lettere og friskere liv.

Det skjer mye i kulissene. Flere nye medisiner er på trappene – blant annet kombinasjoner som gir enda bedre resultater enn Wegovy. Det er tabletter på trappene, men tidligst i 2027. Men hva hjelper det hvis vi likevel må betale alt selv? Det er vanskelig å juble over medisinske fremskritt når man vet at de bare er for de som har råd. Det skal ikke være et klasseskille når det kommer til medisiner. Slankemedisinene skal ikke kun være for de som har god økonomi.

For meg handler det ikke om å bli tynn. Jeg kommer aldri til å bli tynn. Ikke ønsker jeg det heller. Men det handler om helse, energi, og livskvalitet. Det handler om å orke å leve, ikke bare eksistere. Men det svir sabla godt i lommeboka hver gang jeg skal hente ut ei ny slankesprøyte, og jeg føler meg som en som ikke er verdt å hjelpe….

Nyt lørdagen der du er! Her i sør skriker vinden i veggene. Jeg skal ha ei god treningsøkt hjemme. Prinsene, prinsessa og datteren min har vært her fra mandag til i går. Masse kos og viktig tid sammen. Men jeg kjente også da de var dratt at jeg ikke er 20 lengre, men det er så verdt en sliten kropp, og et slitent hode. Vi blogges i morgen.