Første påske alene

Det føles rart. Ikke trist, eller leit, men rart. For første gang i livet mitt, så er jeg alene i påsken. Det er en spesiell følelse når man i alle har  hatt noen å planlegge påsken sammen med, og i alle år har man hatt noen å ha påskedagene sammen med. Det er en spesiell følelse når man i alle år har vært to om alt i påsken. Nå er jeg alene om planleggingen, og alene om å gjennomføre. Selv om det er en spesiell følelse, så kommer det ikke noe savn. Jeg er på ingen måte trist. Det er bare rart…samtidig så er det også en veldig god følelse å kjenne på at det går helt fint med alene påske. Jeg føler ikke på ensomheten. Jeg har det innmari godt alene. Livet smiler.

 

 

Påskedagene har vært fine, og fortsettelsen kommer til å bli like fin. Jeg har hjemmepåske, og koser meg her. Jeg håpet på fint vær, og fint vær ble det. Det er første påske alene, og det er første vår alene. Det betyr også at jeg har mye som skal gjøres ute. Det er ikke jeg som har hatt hovedansvar for hus og hage, men nå er alle disse tingene mitt ansvar alene.

For meg var det uhyre viktig og kunne beholde huset etter bruddet, og jeg er fast bestemt på at jeg fint skal klare å være huseier. Jeg vet at huset er stort, det blir jeg stadig fortalt fra mange kanter, men det ansvaret skal jeg fint klare. I noen tilfeller kommer jeg nok også til å be om hjelp. Denne påsken har jeg fått luket i beddene, jeg har prøvd å fjerne grønske og alle vinduer er vasket innvendig og utvendig. Resten av påsken skal brukes til å vaske gjerde rundt huset. Det er helt klart mye som skal gjøres, men fra å ha vært glad for at ansvaret ikke har vært mitt, så kjenner jeg nå på en utrolig god følelse ved å gjøre dette selv, og ikke minst den gode følelsen jeg kjenner på når jeg faktisk klarer oppgavene helt alene. Med god musikk, og masse positivitet, så går det unna her hjemme. Senere i dag kommer prinsen min og foreldrene hans, og jeg gleder meg masse til et par dager sammen med dem.

Jeg har fått trent også i påsken. I går fikk jeg endelig en skikkelig gjennomgang av det nye treningsprogrammet mitt, og jeg gleder meg til å trene programmet fremover. Programmet er trening av hele kroppen, så det betyr at det skal gå 48 timer mellom hver treningsøkt. Tre økter i uken skal gjennomføres, så nå gjelder det å planlegge ukene riktig. Treningsprogrammet er veldig bra, så sammen med kostholdsplanen, så har jeg troen på at jeg vil se resultater.

Jeg kjenner at det den siste tiden har vært mye. Det har vært såpass mye at jeg har slitt med å finne rom til treningen. Da er det godt at det finnes mennesker i livet mitt som faktisk sier i fra at det nå er på tide å skru ned noen hakk. At det er på tide å strukturere, og ikke minst at det er på tide å prioritere riktig. Nå har jeg vært overalt hele tiden, og med tusen baller i luften, og minst like mange tanker i hodet. Klart at slikt ikke er bra i lengden. Jeg har vel aldri før hatt så hektiske dager, og jeg må ta noen grep før jeg risikerer å møte den berømte veggen. Det tjener ingen om jeg skulle treffe den. Så nå har jeg satt meg ned og startet med en prioriteringsliste, og jeg skal lage en dag til dag liste. Jobb og helse først. Klarer jeg å strukturere riktig, og prioritere riktig, så vil jeg klare å få det bedre med meg selv, jeg vil puste som jeg skal, og jeg vil ha så mye mer å gi til de menneskene som jeg har rundt meg og som betyr så mye for meg.

Påsken er jo også tid for god mat, påskegodt og masse dårlig samvittighet. Jeg har ikke kjent så mye på den dårlige samvittigheten ennå, men den kan jo plutselig dukke opp. Det er ikke kommet noe påskeegg til meg, men påskegodt, det har det blitt noe av. Det har ikke vært noe smågodtkrig i år, men vi forbrukere har nok likevel løpt rundt og fylt opp både poser, og egg. Fagfolk har vært rolige i år. Ingen har protestert høylytt på billigsalg av smågodt. Ingen har trengt å passe på oss tjukke. Du vet, de uten viljestyrke. Akkurat som om andre må ta vare på oss, og passe på at vi ikke faller i smågodtfella.. Vi tjukke uten vilje, vi tjukke som ikke klarer å gå forbi godtehylla uten å hamstre kalorier for resten av året. Vi tjukke som for all del ikke må ha godteri, og som ikke ser alarmklokkene ringe høyt når vi stopper ved godtehyllene.

Egentlig skulle vi tjukke ikke hatt lov til å handle godteri. Vi skulle ha blitt stoppet ved kassene fordi vi ikke kan passe på oss selv. Egentlig skulle det vært begrensinger på godteri for folk flest i sympati for oss tjukke. Vi tjukke er jo egentlig dumme mennesker som tillater oss selv og bli tjukke, så hvorfor ikke umyndiggjør oss når det kommer til kalorier.

Jeg ser rødt jeg når billig smågodt, og billig sjokolade diskuteres opp, og ned, frem og tilbake. Jeg blir så lei av å høre på alle som skriker fordi faren for å bli tjukk er så stor når butikkene selger billige kalorier før påske. Hva med at det er lov å tenke selv? Vi kan ikke ha barnevakter overalt.  Vårt liv er faktisk vårt ansvar. Visst jeg ikke kan gå forbi hyllene med billig smågodt, eller billig Kvikklunsj, så er vel det mitt problem, og ikke alle andres? Visst jeg velger å fylle handlekurven min med billig smågodt, melkesjokolade, toppris, og fylte påskeegg, så er vel det mitt valg, et valg jeg selv må ta konsekvensene av?

Det er faktisk min egen skyld om jeg velger å innta flere tusen kalorier i påsken. Det er mitt ansvar om jeg legger på meg. For all del, jeg gir tommel opp til butikkene som selger sunt godteri, og for at dette står ved kassene. Jeg kjøper både frukt, og gulerøtter i begre, men jeg kjøper også kalorier når jeg skal handle inn til påske. Valgene jeg tar, de må jeg selv ta konsekvensene av.

Slutt å tro at vi tjukke er ansvarsløse, dumme mennesker som alltid tar de dårlige valgene, og som ikke kan tenke selv. Joda, vi fristes, og joda, vi bør ikke spise så mye av disse usunne tingene, men det bør vel ingen. Jeg tror ikke vi tjukke blir dratt mer til godtehyllene enn andre. 

Jeg sier ikke at usunne matvaner ikke er en årsak hos mange overvektige, men jeg tror endel hadde blitt overrasket dersom de feks så hva jeg spiste i løpet av en uke. Jeg tror ikke dere ville ha nikket på hodet, og sagt at dere skjønte hvorfor jeg er tjukk. Jeg har et godt kosthold som så mange andre overvektige. Klart jeg spiser usunne ting, klart jeg tar dumme valg, men jeg dytter ikke i meg kalorier i store mengder hele uken. Jeg sitter ikke fastlåst i stresslessen med cola, chips og sjokolade. Ingen slanke personer får stygge blikk om de fyller handlekurven med usunne saker, men vi overvektige får både blikk, og kommentarer dersom der ligger fy varer i handlekurven vår. Det er ikke rart vi blir tjukke liksom. Vi skal ikke ha lov til å kose oss, vi skal helst fylle kurvene våre med kun gulerøtter, og salater.

Man har lov til å kose seg i påsken. Man kan kose seg uten å overspise. Man kan ta en Kvikklunsj med verdens beste samvittighet, men man trenger ikke spise fire. Det handler om å begrense seg. Det handler om mengde. Klarer man ikke å begrense seg, så handler ikke dette bare om billig påskegodt. Jeg er stor tilhenger av ” Mitt liv – mitt ansvar ” – valgene som jeg tar er mine, og ingen andre kan klandres. Jeg kan gi butikkene skylden fordi jeg inntar flere kalorier enn jeg bør, men det hjelper ingenting. Det er bare nok en dårlig unnskyldning for å føle meg litt bedre med meg selv.

Vi blogges i morgen – ha en super påskeaften!

Takk for tilliten

Dette året har vært et år preget av både sorg og glede. Det har vært et år med både storm og orkan på det private plan. Heldigvis er det ikke kun disse tingene som har preget det siste året. Det siste året har vært et år hvor jeg har lært mye, hvor jeg har fått jobbet med viktige oppgaver, hvor jeg har fått møte nye, flotte mennesker og ikke minst et år hvor jeg har fått jobbet med de tingene jeg brenner for og som engasjerer meg.

I april i fjor ble jeg valgt som ny leder i NLLF, Norsk lymfødem-og lipødemforbund. Et nytt kapittel i livet mitt startet. Jeg ble vist stor tillit fra en herlig bukett mennesker som var sikker på at jeg det neste året ville gjøre en god jobb for en veldig viktig sak. Jeg ønsket å bli valgt for et år, og ikke to, og det fordi jeg hadde veldig lite erfaring fra styrearbeid. Selv med lite erfaring fra styrearbeid, så har jeg masse engasjement, og masse personlig erfaring. Jeg brenner for å få fokus på sykdommene, og jeg har levd med lymfødem i 16 år.

Forrige helg var det klart for nytt landsmøte. Det er her beslutninger tas, og hvor veien videre stakes ut. Landsmøtet er forbundets høyeste organ. Sammen med et flott styre, så kan vi se tilbake på et år hvor vi har jobbet godt både for å bli mer synlige, men også for å øke kunnskapen om sykdommene som så mange lever med. Mange lever også med sykdommene uten å vite det. Mange lider i stillhet uten en diagnose. 

Forrige helg ble jeg gjenvalgt som leder i NLLF. Jeg er glad, ydmyk, og stolt over å ha fått fornyet tillit som leder. Året som leder har vært spennende, utfordrende og utrolig lærerikt. Jeg har fått masse ny lærdom om sykdommene og ikke minst lært masse om menneskene som har sykdommene.Jeg har lært en del om hvordan det politiske systemet fungerer, om hvordan helsesystemet fungerer, jeg har lært masse om forbundsarbeid, og jeg har lært mange, flotte mennesker å kjenne. Det har vært et utrolig flott år, og jeg føler meg heldig som får lov til å jobbe med tingene jeg brenner for. Jeg ønsker å være med å gjøre en forskjell.

Som leder for NLLF det neste året, så har jeg fått med meg et styre bestående av flotte, engasjerte mennesker. Noen av oss har jobbet sammen også det forrige året, noen er helt nye. Sammen skal vi ta fatt på mange viktige oppgaver for å sette fokus, og ikke minst for å spre viktig informasjon. Helse Norge må få vite mer om sykdommene våre, og vi må bli tatt på alvor.

Jeg hadde ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymfeknuter under kreftoperasjonen. Ingen fortalte meg at jeg hadde lymfødem da beina mine ganske raskt endret seg fra store bein til tømmerstokker. Ingen fortalte meg om lymfedrenasje, eller kompresjonsplagg, ingen fortalte meg at smertene, og hevelsene skyldtes sykdom. Ingen kunne trøste meg og fortelle meg at økning i volum ikke var farlig, ingen kunne fortelle meg at jeg kunne leve ett godt liv med sykdommen – alt måtte jeg finne ut av selv. Jeg har hatt mine kamper, ikke minst med NAV, og jeg har jobbet beinhardt med å akseptere sykdommen. Alle disse tingene skal jeg ta med meg videre i et nytt år som leder. Så er jeg jo heller ikke alene. Jeg har en herlig gjeng flotte mennesker som skal jobbe sammen med meg.

Jeg brenner for lymfødem, og lipødemsaken. Jeg brenner for økt faglig kunnskap, jeg brenner for ett større fokus på sykdommene.  Jeg brenner for at vi skal lære å akseptere, lære å mestre, og at utfordringene våre ikke skal være oss. Jeg er opptatt av at vi skal lære å endre fokus, at vi skal kunne leve ett godt liv på tross av lymfeødemet vårt, el lipødemet vårt . Lett er det ikke, men det er mulig. Klær og sko er også noe som er en stor utfordring for mange av oss som lever med sykdommene. Det er også så utrolig viktig at vi får den hjelpen vi trenger uansett hvor i landet vi bor.

Man regner med at 10 % av et lands befolkning har lymfødem og lipødem. Likevel har vi ingen rene spesialister på områdene. Altfor få vet at de har en, eller begge sykdommene. Lymfe og lipødemsaken er viktig for meg. Det er så utrolig viktig at stadig flere får vite om sykdommene. Jeg tror det er mange der ute som sliter med det samme som oss, men som ikke vet det. Mange har leger som ikke tar de på alvor. Mange får beskjed om å slanke seg, eller de for en resept på vanndrivende. Så økt kompetanse er så utrolig viktig i tiden fremover. Det skal ikke være sånn at legestanden ikke tar oss på alvor.

Med så mange menn og kvinner som lider av enten lymfødem, eller lipødem, eller ofte også en kombinasjon av dette, så er det på tide at vi blir sett, at vi blir hørt, og tatt på alvor. Det neste året skal vi jobbe med nettopp disse tingene.

Vi har en flott hjemmeside hvor du kan finne mer informasjon om sykdommene og forbundet vårt : http://www.nllf.no/

Vi har også en Facebook side : https://www.facebook.com/lymfoedem/

Ta kontakt med meg, eller forbundet om du lurer på noe.

Takk for tilliten som landsmøtet viste meg. Jeg ser frem til et nytt, spennende år som leder i NLLF

Hurra for meg

I dag er en spesiell dag. Denne dagen er bare min. Det er en dag som er litt annerledes enn alle andre dager. En dag som skal fylles med gode ting, med takknemlighet, smil, og latter. Alle dager bør jo fylles med nettopp disse tingene, men en gang i året kommer denne dagen som skiller seg litt ut fra alle andre dager, en dag som bare er min, og hvor jeg skal stå i sentrum.

I dag fyller jeg 49 år, og på en dag som denne, så tenker man masse, i alle fall tenker jeg masse. En ting er at årene løper avsted i rekordfart, men at man faktisk er blitt 49 år er jo nesten ikke til å tro. Jeg føler meg da ikke som 49 år…selv om jeg vel ikke helt vet hvordan en 49 åring føler seg… Da jeg var mindre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn? Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall. På denne helt spesielle dagen, så føler jeg meg også utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag er egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, og flott ut, men jeg er utrolig heldig som i dag er blitt et år eldre, og får oppleve en ny bursdag. Ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene, men å tenke tilbake er jo ikke alltid bare hyggelig. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre…man kommer seg videre….Jeg valgte å avslutte ekteskapet mitt etter 25 år, et tøft valg, men det riktige valget. Det har vært stormfullt, men du verden så sterkt jeg har stått. Døren til fortiden er lukket, og døren til fremtiden er åpnet. Fremtiden er lys og spennende, og jeg har det innmari fint.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet ditt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går.

Jeg er dette året fått oppleve å bli mormor til verdens nydeligste gutt. Prinsen min, Henry ble født 24.oktober. Alle sa det var fantastisk å bli mormor. Det er mer enn fantastisk. Det er en ubeskrivelig lykke. Det å få holde han, være sammen med han, stelle han og bære være nær han, det er en fantastisk gave, og jeg er så utrolig lykkelig! Jeg gleder meg til dagene fremover sammen med Henry. Jeg gleder meg til Henry og mormor tid <3

I dag feirer jeg dagen sammen med resten av styret, og landsmøtedeltakere i Norsk lymfødem-og lipødemforbund. Denne helgen er landsmøtehelg, og det blir en spennende helg. Denne helgen skal landsmøte samles, vedtak skal tas, og nytt styre skal velges. Om landsmøte ønsker det, så har jeg sagt ja til et nytt år som leder i NLLF. Året som leder har vært et fantastisk år. MYE jobbing, mange utfordringer, men så spennende, lærerikt og interessant. Jeg har lært masse, lært meg selv å kjenne på en ny måte, og jeg har fått jobbet med saker som jeg virkelig brenner for. Jeg er takknemlig og heldig som har fått dette året, og jeg har fått minner for livet. Mange nye mennesker har jeg lært å kjenne, flotte mennesker som jeg alltid vil huske. Mennesker jeg er blitt oppriktig glad i. Jeg ser frem til helgens landsmøte. Og akkurat i dag, dagen før landsmøtet, så er det min dag, min spesielle dag. Et år igjen i 40 årene. Neste år er jeg 50 åring 🙂

Alt har en bakside

For kort tid siden stod reportasjen om meg på trykk i Norsk Ukeblad. Journalist Camilla Høy hadde lest bloggen min, og ønsket å  skrive en artikkel om meg til bladet. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min, min endringsreise og min lidenskap for klær. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg i bladet.

Jeg har fått så utrolig mange fine tilbakemeldinger etter at artikkelen stod på trykk. Bloggen har fått veldig mange nye lesere. Jeg har fått telefoner, sms’er og meldinger på Facebook. Jeg blir både rørt, stolt og ikke minst utrolig glad. Bloggen har virkelig etablert seg, og lesertallene er utrolig gode de dagene jeg legger ut et nytt blogginnlegg. At bloggen virkelig har etablert seg betyr jo veldig mye for meg som legger så mye arbeid ned i innleggene mine, men det betyr jo også så utrolig mye at bloggen betyr noe for dere som leser. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen er så ærlig og usminket, og ikke minst at det er en blogg med innhold som er verdt å lese. Det betyr mer enn dere aner å få slike tilbakemeldinger. Ønsket mitt, og målet mitt er nettopp det at man skal sitte igjen med noe etter å ha lest den. At man skal kjenne seg igjen, at man kanskje starter en tankeprosess, at bloggen inspirerer og motiverer. At det jeg skriver er dønn ærlig, at jeg skriver om livet slik det er.

Jeg fikk som sagt mange utrolig flotte tilbakemeldinger etter reportasjen i Norsk Ukeblad, og bloggen fikk mange nye lesere, men jeg merket også at det å stå frem i et blad også kan ha sine baksider. Av alle telefoner jeg fikk, så fikk jeg også  tlf fra to menn som aldri helt ville slutte å ringe. Hadde tlf vært av et slag som resten av tlf jeg fikk, så hadde det vært en ting, men dette var samtaler som jeg så på som lite hyggelige. At de syntes jeg var flott, og ønsket kontakt, det burde kanskje ha vært smigrende i seg selv, men når meldinger, og beskjeder fort ble av en seksuell art, da blir man ikke særlig smigret, iallefall gjør absolutt ikke jeg det. Beskjeder og sms’er var direkte kvalme. Jeg blokkerte nummeret til de begge, men den ene hadde tydeligvis flere tlf nr, så han ga seg ikke så lett.

Tilslutt måtte jeg fortelle at jeg kom til å gå videre med dette om de ikke ga seg, og da ble det stille, og det har vært stille siden. Man hørte at begge var godt voksne menn, og det var ingenting med verken stemme, eller innhold som gjorde at dette var hyggelig. Hvert bein i kroppen min vrengte seg. Hadde det enda vært flotte, solide menn i en interessant alder, som på en seriøs måte ønsket kontakt,så kunne jeg nok ha blitt smigret hehe, men dette var bare kvalmt.

Jeg tåler det som skjedde, så ingen fare med det, men det er spesielt at man skal oppleve sånt. Det er nok endel menn som gjør slike ting i tillegg til alt som blir skrevet av kommentarer på blogger, og innlegg. Samtidig er jeg fullstendig klar over at stikker man seg frem på ulike arenaer, så må man også tåle det som eventuelt måtte komme, Dette gikk jeg mange runder på før jeg startet å blogge. Ville jeg tåle alle nett trollene som var der ute? Var jeg klar for negative kommentarer som gikk på kropp og vekt? Jeg valgte å stå i en eventuell storm, men jeg er heldig. Jeg har aldri vært utsatt for nett troll, og jeg har aldri fått en eneste stygg og negativ kommentar som går på kropp og utseende, eller på det jeg skriver. De to eldre beundrerne forsvant. Heldigvis skjønte de alvoret, og jeg har opplevd dette også.

Artikkelen som Camilla har skrevet for Norsk Ukeblad er blitt en artikkel jeg er stolt over. Artikkelen er  så positiv og fokuserer så fint på viktige ting for så veldig mange. Det er viktig at vi som er en størrelse for stor innser hvor flotte vi faktisk er. Det er viktig at vi kler oss opp, og ikke ned, og det er så viktig at vi begynner å bruke farger. Man må ikke gjemme seg bort i sort, og i store telt. Vi skal stråle som alle andre, og vi skal bære like flotte klær som alle andre. Når passform, farger og design stemmer, så får man bedre selvtillit, man føler seg mer vel, og man går med hodet hevet. Vi må lære oss å bli glad i oss selv, og se hvilke kvaliteter man faktisk har. Vekten er ikke oss

Jeg tenker artikkelen er en viktig artikkel som jeg håper mange har lest. Jeg håper artikkelen kan  inspirere og motivere andre frodige kvinner. Jeg er glad jeg valgte å kaste meg ut i bloggverdenen. At jeg ikke var altfor redd for nett-trollene, og for sårende kommentarer. Jeg er glad jeg følte på at min historie også kunne være viktig dele med andre som slet med overvekt og negative tanker rundt egen kropp.

Endel har spurt meg om jeg kan dele artikkelen på bloggen fordi endel ikke fikk kjøpt bladet. Det håper jeg at jeg skal få til. Jeg har fått artikkelen fra Camilla som skrev den, men jeg er ikke noe datageni, og jeg må bare finne ut hvordan jeg skal få den lesbar på bloggen. Jeg håper at jeg neste helg kan dele den med dere. Bildet på bloggen i dag er fra reportasjen i Norsk Ukeblad.

I dag er det morsdag, så gratulerer til alle flotte mødre der ute! Selv vil jeg sende en stor hilsen til min flotte mamma, og til min nydelige datter som er verdens beste mamma for prinsen min, Henry. Nyt dagen alle sammen! Torsdag er det den store kjærlighetsdagen, og selv om jeg aldri helt har latt meg fange inn i alt rundt en slik dag, så er det fint å sette pris på hverandre, og gjøre noe spesielt sammen, men husk at det skal man gjøre hver dag, ikke bare på Valentine. Så til torsdag er det for min del bare å vente på kort og sjokolade fra en ukjent beundrer, men da forhåpentligvis fra en stødig og solid kar, de to eldre herremennene som synes jeg var så fantastisk, de er ikke på ønskelisten min hehe.

 

Fra innerst i hjertet mitt – Tusen takk!

I dag har jeg lyst til å si tusen takk. Tusen takk til en herlig gjeng med flotte lesere som har vist meg så mye omsorg og omtanke etter innlegget mitt i går om separasjon og ekteskapsbrudd. Det er lenge siden jeg har grått så mye som jeg gjorde i går. Tårene rant i strie strømmer fordi det gjorde så utrolig inntrykk på meg å lese alle fine ordene dere skrev til meg. At dere bryr dere og viser en så utrolig omsorg, det betyr mer enn dere aner. Jeg blir så utrolig rørt, og så utrolig glad for at det finnes så flotte og gode mennesker som dere. Dere løfter meg opp, og gir meg styrke.

Tusen takk for alle fine ord. Tusen takk for fine ord om meg som person, om måten jeg skriver på, og om viktigheten av innlegget jeg skrev i går. For jeg er jo ikke alene om å ha opplevd ekteskapsbrudd. Vi er mange som har opplevd det å avslutte et ekteskap. Vi er mange som har trodd at ekteskapet skulle vare livet ut, og som aldri hadde trodd man skulle bli en del av statistikken. For meg var det for alltid, men livet ville det ikke slik.Livet fikk en brutal vending. Jeg opplevde en storm med orkan i kastene.

Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg har stått midt i en storm, men fy søren så støtt jeg har stått, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane.

I tillegg til at man opplever et brutalt brudd, så opplever man også å bli sviktet av folk som har stått deg nær. Det er tøft å oppleve løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker som man stolte på, og som man aldri hadde trodd ville snu ryggen til deg, og spre usannheter. Hvordan kan voksne mennesker oppføre seg sånn, og spesielt med tanke på at dette er mennesker man har kjent halve livet.

Jeg har aldri før opplevd at mennesker nær meg faktisk dolker meg i ryggen, og faktisk svikter meg. Det var tøft å se deres virkelige side etter så mange år, og det tok tid å innse at enkelte ikke vil mitt beste, og går med skylapper for å unngå sannheten. Klart det er tøft å bli sviktet. Nå er jeg heldigvis kommet dit at de er ute av hodet mitt, og ute av tankene mine. Nå synes jeg bare synd på de. Det er synd på slike mennesker som velger feighet og løgn. Slike mennesker bruker jeg ikke lengre verken tid eller energi på.

Jeg har stått sterkt i stormen, og nå som stormen har stilnet, så ser jeg hvor styrket jeg har kommet ut av dette. Et ekteskap er over. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og om noen måneder bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

Et ekteskap er over, men livet, det går videre, og for min del, så går livet videre på en veldig fin måte. Stormen har lagt seg, døren er lukket. Nå har jeg åpnet en helt ny, spennende dør, og jeg skal skrive et nytt kapittel i livet mitt. Et kapittel med mange nye, blanke sider som jeg skal farge med spennende og fine ting. Kanskje rart å si det, men jeg føler det meste er på plass. Jeg er heldig som har så mye fint i livet mitt. Oppi alt dette som har skjedd, så har jeg så utrolig mye å være takknemlig for. Det aller beste er prinsen min, Henry som kom til verden midt i stormen. For en gave, og for en lykke! Lille, nydelige Henry som fyller mormor hjertet med en uendelig stolthet og kjærlighet. Den vonde og tøffe tiden har også bragt positive ting med seg. Planer jeg endelig vil realisere, drømmer jeg har hatt som jeg ønsker å gå videre med. Jeg er tilbake i jobb, noe som er helt fantastisk. I tillegg får jeg jobbe med det jeg virkelig elsker.

Det meste er på plass, den nye døren er åpnet. Det eneste jeg mangler er en flott og solid mann, men der er jeg ikke ennå. Kanskje vil livet det sånn at jeg en dag opplever kjærligheten igjen. Kanskje får jeg oppleve å bli forelsket på nytt. Kanskje det en dag vil bli en ny mann i livet mitt. Klart man håper at drømmemannen en dag banker på døren. Klart jeg håper, men jeg våger nok ikke å tro. Det er da alle negative tanker rundt eget kropp plutselig kommer tilbake. 48 år, og endel størrelser for stor. I mitt hode forblir jeg singel, men jeg er heller ikke der at jeg allerede nå leter….men der fremme, en gang, så håper jeg at en blir til to.

Tusen takk til hver og en av dere for en fantastisk støtte og omsorg. Takk for alle fine ord. Takk for at dere løfter meg opp, og gir meg håp og tro. Takk for at dere deler deres egne erfaringer med meg.  Jeg tenker at det lønner seg å være ærlig og oppriktig. De som sviktet meg, jeg skal ikke bruke min dyrebare tid på mennesker som ikke vil mitt beste. Jeg kommer aldri til å rydde plass til de i livet mitt igjen. Veien går videre uten dem. Jeg skal være tro mot meg selv, og valget jeg har tatt. Det er ingen dør som står på gløtt. De tøffe valgene er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget. Uansett hvor smertefullt det har vært , uansett hvor stormfullt det har vært, så er det en innmari god følelse å kjenne at valget var det riktige valget.

Jeg avslutter i dag slik jeg gjorde i går:  Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

Fra himmel til helvete

Det har stormet med orkan i kastene de siste månedene. Midt i denne stormen stod jeg. Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg har stått midt i en storm, men fy søren så støtt jeg har stått, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane. Livet fikk en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd for kun få måneder siden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette, aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner.

Blogginnlegget i dag er nok det mest personlige, og det mest vonde jeg har skrevet. Jeg kjenner tårene presser på bare jeg begynner å skrive. Ikke fordi jeg er lei meg, men det gjør likevel innmari vondt å se tilbake på disse stormfulle månedene. Det føles som et nederlag på en måte selv om jeg vet at jeg ikke er årsak til stormen. Likevel sitter man med en følelse av at man ikke klarte det, og at man nå er endel av statistikken. Jeg vet jeg ikke må åpne meg på bloggen, men jeg velger å  være åpen rundt det. Det er sånn livet ble, og jeg vet også at den som er kommet styrkende ut av både storm og orkan, det er meg. Kanskje var det også en mening med alt når jeg ser tilbake, og ikke minst ser fremover.

Etter 25 år er ekteskapet mitt nå over. I august tok jeg ut separasjon fra mannen jeg har delt 26 år sammen med. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. Selv om jeg ikke så dette komme, og selv om alt som plutselig skjedde kom som lyn fra klar himmel, så var valget riktig. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Det er vondt å innse at vi ikke skal dele resten av livet sammen, eller at vi nå er en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen bare for å leve sammen.

Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Nå har ikke jeg tenkt å gå i detaljer om hva som skjedde. Jeg har ikke tenkt å svartmale noen, eller henge ut noen. Det som skjedde, det skjedde, og årsaken til bruddet ønsker jeg ikke å dele av hensyn til andre som er involvert. Jeg har jo opplevd hvordan mennesker jeg omtrent ikke kjenner lager sine egne historier, og det gjør meg så innmari sint! Hvorfor har enkelte behov for å fortelle en sannhet som ikke stemmer? Til tross for at enkelte lager sin egen historie, og mange spekulerer og undrer, så tenker jeg at de bare får holde på. Jeg har ikke tenkt å dele om meg med detaljer rundt et brudd som ingen har noe med. Men jeg har virkelig fått oppleve hvordan endel mennesker kan være, og det har vært en ny, og lite positiv opplevelse.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone.

Et ekteskap er over. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og om noen måneder bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Selv med stormfulle måneder, så har jeg kommet styrket ut av det. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

Noen tror meg ikke når jeg sier at jeg ikke har kjærlighetssorg. Jeg er ikke lei meg. Noen mener at reaksjonen garantert vil komme, og at det kun er et spill. Det er fint at alle mener noe om alt, men jeg vet at jeg  ikke sørger, og jeg vil ikke kjenne på sorg i tiden fremover. Det skjedde så mange vonde, sårende ting i prosessen at jeg føler alt annet enn sorg. Jeg er ikke redd for å bli alene. Jeg vet jeg vil klare meg og jeg vet at livet vil bli innmari fint. Tenk på alle de fine tingene jeg har i livet mitt : datteren min, den lille prinsen, svigersønnen min, familien min og alle venner. Jeg har begynt å jobbe med det jeg elsker mest i verden, jeg har ledervervet i Norsk lymfødem – og lipødemforbund, jeg har bloggen, og tro meg, det er mange spennende ting som ligger der fremme og venter. Selv om det har vært masse tårer, masse sinne, masse frustrasjon og fortvilelse, så har jeg nå endelig lukket døren til fortiden, og åpnet den nye til fremtiden. Og for de som skulle tro noe annet, livet smiler.

21.desember ble døren endelig lukket. Da ble huset mitt. Det å få beholde huset, det har betydd enormt mye for meg. Det at jeg klarer meg fint økonomisk, det er en god følelse å kjenne på. Jeg har hatt gode støttespillere rundt meg, ikke minst en dyktig advokat, og en bank som har ønsket at jeg skulle beholde huset. Nå er jeg huseier, og nå er det mange nye ting jeg må mestre, men jeg vet at jeg kan.

Noe av det mest vonde som har skjedd i disse månedene er jo det å oppleve at mennesker man trodde stod deg nær faktisk sviktet.  Når enkelte mennesker du har kjent halve livet plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Alle fine ord som plutselig ikke betyr noe. Alle samtaler, all støtte, alle gode ord. Alt er bare løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker man har kjent halve livet, mennesker man har støttet, vært glad i, hjulpet, og aldri gjort en vond ting mot, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hvordan skal man føle det da?

Jeg misliker så sterkt mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten, mennesker som ikke våger å stille krav. Mennesker som kjenner sannheten, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan dolke andre i ryggen. Mennesker som er mer opptatt av fasaden enn sannheten. Likevel så kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Det å stå å se på at noen få mennesker gjør alt de kan for å ødelegge for deg, det er en prøvelse. Fra å ha betydd så mye for disse menneskene, så betyr man plutselig ingenting.  Jeg vet også at det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Morgendagen kjenner man aldri. Jeg vet også at man i tilfeller som dette aldri ønsker tilbake det som var fordi enkelte  mennesker ikke fortjener å ha meg i livet sitt.

Jeg har i denne tøffe tiden sett hvem som virkelig står meg nær, og hvem som er vennene mine. Jeg vet at den lille familien min alltid er der. Min fantastiske, lille familie. At de stoler på meg og tror på meg. De kjenner meg, de er ved siden av meg om jeg trenger de. Vennene mine, de flotte, fine vennene mine, de ekte og ærlige. Det er når livet er tøft at man ser hvem som bryr seg. De som stadig sender meg meldinger for å høre hvordan jeg har det, de som ringer, som kommer på besøk, de som kommer når jeg trenger de, de som tar meg med på lunsj, eller som kommer med lunsj fordi de vet at mat ikke alltid står øverst på gjøre listen. Moren min har vært en klippe i denne tiden. Uten henne hadde ting vært tøffere. To barndomsvenner har utvilsomt betydd noe helt enormt for meg i denne tiden. Den ene har jeg kjent hele livet, den andre kom inn i livet mitt da jeg var 14 år. Dere vet hvem dere er – tusen takk <3

Et ekteskap er over, men livet, det går videre, og for min del, så går livet videre på en veldig fin måte. Stormen har lagt seg, døren er lukket, og da valgte jeg å være åpen på bloggen rundt dette i dag. Det har vært mange spekulasjoner, mange rykter, mange nyskjerrige mennesker som jeg nesten ikke kjenner som sender meg meldinger både her og der for å få vite om det er sant. Er det mulig….

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

 

Stormen har lagt seg

Så er vi 12 dager ut i det nye året, og det er mye tanker som sviver rundt i hodet. Man ser seg litt tilbake.Litt  for å kjenne på både oppturene, og nedturene som 2018 hadde med seg, men mest av alt så ser jeg fremover. Ett nytt år har banket på døren, ett nytt år med sine blanke ark, og sine muligheter. Mye av det året vil bringe, det er vi ikke herre over, men mye er likevel opp til oss selv. Vi kan være med å farge året i de fargene vi ønsker, og det er ene, og alene en selv som er ansvarlig for den veien man ønsker å gå. Uansett hvordan vi ser på ting, så er det vi som er ansvarlig for eget liv, og egne valg.

Jeg er spent på det nye året. Jeg vet 2019 blir ett mye bedre år enn 2018  – 2019 skal bli veldig bra! Det har jeg sikkert følt andre år også, men med tanke på alt som har skjedd av stormfulle ting i år, så er jeg så sikker på at det nye året kun vil gå en vei – oppover. Jeg er på en utrolig god plass i livet, jeg er nesten der jeg ønsker å være, og jeg vet at jeg vil ta med meg alt jeg har lært dette året, inn i det nye. Jeg vet at når klokken ringte midnatt nyttårsaften, og de største rakettene ble skutt opp, så stod det mennesker overalt med sine forsetter for det nye året. Jeg hadde mine ønsker og drømmer.

Alle ønsker vi noe bedre for det nye året, alle har vi ting vi ønsker å endre, og ting som skal gjøres så mye bedre. Vi skal bli slankere, vi skal trimme, vi skal spise sunnere, og de som røyker skal slutte. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter…de holder aldri likevel. Vi setter oss hårete mål, mål som vi vet ikke er realistiske, og vi vet så innmari godt at nyttårsforsettene går i vasken nesten før det nye året har begynt. Det er urealistisk å tro at vi skal trene omtrent hver dag, det er urealistisk å tro at resultatene av en diett vil vare, det er urealistisk å tro at man skal kunne leve godt på ingenting.

2018 var stormfullt, og livet viste seg fra en brutal side, en side jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. At jeg skulle stå midt i en storm med orkan i kastene, det hadde jeg aldri trodd, men det skjedde, og jeg har stått sterk som fy gjennom alt, og jeg har kommet seirende ut. De som sviktet meg har sett at jeg ikke lar meg knekke. De som hevder de kun vil mitt beste, men som ikke tror på noe av det jeg sier, de vil om kort tid se hvem som snakket sant. At noen tror slike usannheter om meg etter å ha kjent meg i evigheter, det handler mer om å redde sin perfekte fasade enn noen annet. Svik er det verste jeg vet. Det samme er usannheter. Jeg har lukket døren. 21.desember vant jeg min største ” seier ” og jeg åpnet den nye, spennende døren.

Jeg har mine mål for det nye året. Jeg har drømmer, og jeg vet at det er fullt mulig å nå de. Istedenfor å starte på noe som jeg vet jeg ikke vil kunne gjennomføre, så har jeg lagt lista mye lavere. Jeg har satt meg delmål som jeg vet er realistiske for meg. Det er absolutt mål jeg må strekke meg etter, mål jeg må jobbe for, mål jeg vet at det er mulig å nå . Det er mål som gir meg følelsen av å mestre. De vil gi meg følelsen av seier. Det er sikkert små mål for mange, men for meg er alle disse små skrittene store seire. Jeg har tro på de små skrittene.

Det er disse små skrittene som tilslutt blir store skritt. Jeg har tro på å begynne i det små, jeg tror ikke på å gape over for mye. Alle vet vi hvor fort nyttårsforsettene går i vasken, og da sitter man igjen med en følelse av mislykkes nok en gang. Det å føle på at man aldri klarer målene man har satt seg, det er ingen god følelse, og kjenner man på den følelsen for mye, så mister man liksom troen på seg selv, og på at man kan. Du kan klare akkurat det du ønsker, men målene dine må være oppnåelige. Det er bedre med små skritt, og heller bruke tiden, enn stadig kjenne på at man aldri lykkes.

Hver kilo er en seier, og det samme er hver cm. Jeg skal senke litt på kravene til meg selv på noen områder, og øke litt på kravene på andre områder. Alt må kanskje ikke være så perfekt, men samtidig, så er det viktig å sette krav til seg selv for å ha noe å strekke seg etter.  I det nye året skal jeg fortsette å nyte øyeblikkene, jeg skal bli flinkere til å sette pris på de små øyeblikkene. I det nye året skal jeg sette større pris på livet, på hverdagen. Man vet at morgendagen ikke alltid kommer, og selv om man ikke skal gå rundt å tenke på det hele tiden, så er det viktig at vi er tilstede, og setter pris på det vi har….I 2019 er målet å kjenne på følelsen av å være mer enn bra nok .

I det nye året skal jeg være god mot meg selv. Jeg vet at jeg er god mot meg selv når jeg tenker på helsen min. Hver trening jeg utfører er en positiv ting i forhold til å få en kropp som er samarbeidsvillig. Jeg skal være flink til å ha egentid, til å pleie Heidi med alt det måtte innebære. Jeg skal tenke mer positivt, og selv om jeg har virkelig har kommet langt, så er det fortsatt en stor jobb å gjøre for å få feid bort en del negative tanker som jeg egentlig ikke vil ha i hodet mitt. Alt er mulig, og jeg vet at det ligger en spennende reise foran meg om jeg spiller kortene mine riktig. I 2019 vil jeg fortsette å jobbe mot å realisere drømmer, og jeg vil fortsette å jobbe med det jeg brenner for, og det jeg tror på. Jeg vet at jeg har mine begrensinger, og jeg vet at det alltid vil være noe i veien, men jeg har akseptert at dette er ting jeg ikke er sjef over, og som jeg ikke kan gjøre noe med. Disse utfordringene vil være der om jeg vil, eller ikke, de er en del av meg.

2018 var ikke bare stormfull. 2018 var også året jeg opplevde det største jeg kunne drømme om ved siden av da jeg fødte datteren min, Celina. Jeg ble mormor – den største lykken jeg kunne ha drømt om. Jeg gleder meg til all tid jeg får sammen med prinsen min. Nå smiler han så nydelig, og hjertet smelter ennå mer.

I 2018 ble jeg også leder for Norsk Lymfødem og Lipødemforbund. Et verv jeg håper jeg får fortsette å ha også etter landsmøtet i april. Jeg brenner for arbeidet vi gjør, mye arbeid er nettopp startet, og mye vil skje.

I 2018 fikk jeg også ny jobb, og 2.januar var jeg tilbake i jobb som programmedarbeider i radio. Metro Sør er min nye arbeidsplass, og til uken starter jeg med sendinger. Jeg kjenner det kribler i hender og munn etter å komme i gang med jobben.

Selv om mye trist har skjedd i året som vi har lagt bak oss, så føler jeg meg så innmari heldig for alt det fine og positive jeg har i livet mitt og alt som ligger der fremme. Heldig og takknemlig.

På årets siste dag

Så er vi kommet til årets siste dag. Årets siste dag er dagen hvor vi tenker tilbake på året som har gått. Vi ser tilbake på året som har passert, vi legger planer, vi setter oss mål, og jeg tror nok fortsatt mange av dere setter dere nyttårsforsetter.

Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn kun få dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust. Jeg klarte aldri å holde de, jeg klarte aldri målene, og så gikk jeg resten av året, og følte meg som den største taperen. Jeg prøvde nok å ta opp igjen nyttårsforsettene både en, og flere ganger, men det gikk aldri.

2018 ble et år jeg aldri hadde drømt om. 2018 ble året hvor livet endret seg dramatisk, et stormfullt år med orkan i kastene. 2018 ble året jeg aldri ønsker meg tilbake. Året hvor man så hvem som står deg nær, og hvem som ikke gjør det. 2018 ble året hvor nær familie sviktet meg, og viste at sannheten ikke er så viktig bare man kan redde sin egen, ” perfekte ” fasade. 2018 ble året hvor man opplevde hvor brutalt livet plutselig kan snu.

2018 var året som viste meg hvor sterk jeg er. Jeg har stått rak i alt av storm og orkan. Jeg har kjempet dag ut og dag inn i flere måneder. Jeg har vært så sliten. Jeg har grått, jeg har vært sint, redd og fortvilet, men det har aldri vært et alternativ å gi opp.

2018 ble også et år fylt med lykke. 24.oktober fikk jeg verdens fineste gave når Henry ble født, og jeg ble verdens lykkeligste mormor. Henry gir meg så mye. Han gjør meg så lykkelig, han får mormor hjertet til å renne over av stolthet og kjærlighet. Han får meg til å føle følelser jeg aldri har følt før. Jeg gleder meg til masse Henry og mormor tid i 2019.

I april ble jeg valgt som leder i Norsk Lymfødem og Lipødemforbund, og for noen spennende måneder det har vært og få lede NLLF. Jeg gikk inn i ledervervet ganske så uerfaren, men sammen med et styret bestående av flotte, engasjerte mennesker som ønsker det samme som meg, så har vi jobbet beinhardt, og målrettet. Det er ingen lett oppgave og skal jobbe inn mot leger, og politikere, det er ikke lett å jobbe for å bli mer synlig, og for at flere skal få viktig kunnskap om to sykdommer som rammer svært mange nordmenn, men vi har tatt tak, vi har begynt ett viktig arbeid, og jeg vet jobben vi gjør vil gi resultater. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Mot slutten av 2018 fikk jeg også tilbud om ny jobb, og 2.januar starter jeg i Metro Sør som programleder. For en førjulsgave jeg fikk! Jeg gleder meg masse til å komme tilbake til radioen igjen. Det er i radioen jeg føler at jeg hører hjemme.

21.desember fikk jeg en ny førjulsgave da jeg endelig kunne lukke døren til det stormfulle som har vært. Det å kunne lukke døren, og åpen en helt ny en før vi starter i 2019, det har betydd mye. Det å vite at jeg vant kampen, at det var jeg som kom styrket ut av stormen, det er en god ting å føle på. Det å kunne la tårene renne og vite at det styrken jeg har vist ga de resultatene jeg håpet på, det var en fantastisk følelse.

2019 skal bli mitt år! En helt ny, og spennende dør skal åpnes. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg gleder meg. Jeg ser frem til dagene som ligger der foran meg. Jeg vet året vil bli innholdsrikt.

Jeg skal ikke på en eneste diett,  jeg skal ikke shake en eneste shake. Jeg skal gjøre de små grepene fordi jeg vet at det er de små grepene som vil gi resultater, og fordi jeg vet at det er endringer i kostholdet som må til for at kroppen skal miste litt mer fett enn den har i 2018.  Jeg skal ikke slutte å spise verken sjokolade, eller chips, men jeg skal prøve å være enda flinkere enn i år. Det er ingen krise om man unner seg litt en vanlig dag så lenge man ikke gjør det hver dag. Jeg tror resepten på å lykkes er og ikke nekte seg selv alt. Man skal også leve. Man skal nyte. Man skal ikke leve på minimalt av mat. Hva slags liv er det?

Jul, og romjul har nok være preget av mange ” dårlige”  valg, men det har vært mine valg, og jeg kjenner at jeg lever ganske godt med de valgene jeg har tatt. Dårlig samvittighet? Joda, selvsagt. Skal den dårlige samvittigheten få ødelegge for alt jeg har gjort som jeg er så innmari stolt av? Aldri.Jeg skal heller ikke være sukkerfri i verken 60, eller 100 dager…jeg skal prøve å  være mer bevisst på å redusere på sukkeret, men jeg vet at jeg ikke vil holde verken 60, eller 100 dager uansett, og hva er egentlig vitsen med å ha sukkerfrie perioder? Man kommer til å stupe i sukkeret når perioden er over. Er det ikke bedre da å redusere om man føler man må det?  Jeg skal ta mine grep rundt kostholdet, håper jeg….det er i alle fall ett av målene mine for det nye året som jeg vet vil gi positive resultater, men jeg skal ikke slutte å spise.

Treningen skal nå nye høyder i det nye året, så der har jeg absolutt mine mål som jeg vet jeg skal klare. Jeg skal fortsette der jeg slapp, og sette inn ett ekstra gir i 2019. Vekta SKAL ytterligere ned. I løpet av 2019 skal minst 10 kg fett bort. Klarer jeg mer blir jeg skikkelig stolt. Jeg vil likevel ikke sikte høyere enn at jeg vet målet kan nås.10 kg er fullt oppnåelig. Ikke hoppe på diverse dumme dietter. Ikke slutt med å spise. Gjøre små endringer, ta dette berømte ene skrittet av gangen. Tar man dette berømte ene skrittet av gangen, og kjenner at man lykkes, så kan man ta det neste, og det er sånn man oppnår de resultatene som vil få deg til å føle deg som en vinner.

Trening, og mer aktivitet er en ting de fleste av dere skal i gang med, i alle fall i hodene deres. Har du tenkt hva slags trening du skal i gang med? Hva passer best for deg? Hvor mye trening skal du i gang med? Jeg tror de fleste kan droppe målet om å trene nesten hver dag, de færreste vil kunne holde det, i alle fall i starten. Realistiske mål er stikkordene. Start med 30 minutter aktivitet til dagen. Gå deg små turer. Starter du på treningsstudio, ikke bo der i starten. Legg inn trening to dager i uken om du ikke har trent på lenge. Øk etter hvert som du merker at lysten er der. Lag deg en treningsplan som du kan holde.

Jeg skal ikke starte en eneste diett når det nye året nå snart banker på døren. Jeg vet at det jeg har gjort i 2018 er så bra at det bare er å fortsette på den veien, med noen forandringer. Jeg skal foreta noen ekstra grep utover i 2019. Jeg skal bli flinkere på en del området som omhandler mat, og måltider. Spise oftere, og mindre…passe på å få spist de måltidene jeg skal. Jeg skal prøve å spise noe mindre porsjoner, redusere på noe, legge til på noe annet. Jeg vet at kosten nå MÅ settes litt i rammer, der har jeg vært for slapp. Ukebladene vil de neste ukene skrike mot oss, og fortelle om hvilke superkurer man må følge for å få den slanke, fine kroppen. Drit i alle ukeblader, og overskrifter!  Kast alt av nyttårsforsetter på båten. Du vel like godt som meg at diettene ikke holder, og når X antall dietter er over, så er du tilbake der du var før du startet disse superdiettene som egentlig ikke finnes!

Den beste dietten du kan starte, det er å ta grep i eget liv! Sett deg mål som er mulige å nå. Sett deg realistiske mål! Det er ikke realistisk at du skal trene hver dag, og det er ikke realistisk at du skal bli slank på verken shaker, nutrilettbarer, eller ananas. Mat er en del av livet. Det handler om å tenke fornuftig, spise sunt, og heller kutte ned på det du vet at kroppen ikke har så veldig godt av. Det handler om å finne erstatninger, det handler om å aktivisere seg selv når søtsuget kommer, og du vil gå beserk i sjokoladeskuffen. Det handler om å kose seg, og innse at kosen er en del av det gode livet.

Det handler om å spise en sjokolade om det er det du vil, og så spiser du ikke den samme sjokoladen i morgen. Det handler om å få kontroll over samvittigheten, og være snill med deg selv. Det handler om å gjøre det du alltid har snakket om. Kom deg ut i en aktivitet, begynn å tren, finn frem joggeskoene som du fikk til jul for fem år siden. Det handler om de små skrittene, og det handler om og slutte å tro at lykken ligger i kiloene du bærer! Aksepter deg selv for den du er – du er ikke vekten din, og lykken er verken større, eller finere i en slank kropp. Se deg selv i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Lov deg selv at du heretter skal slutte å snakke deg selv ned. Ingen andre skal heller få lov å snakke deg ned. Lykken er ikke kropp – lykken er de gode følelsene, det gode livet, de gode opplevelsene – lykken er å ha det godt med seg selv uansett størrelse.

Takk for 2018 kjære, fine lesere. Det føles som om dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Takk for at dere setter meg på plass når jeg trenger det. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger, for alle fine kommentarer. Takk for alle gode samtaler. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus.

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

Jeg gleder meg til 2019. Jeg gleder meg til ett nytt bloggår. Jeg gleder meg til ny radiojobb. Jeg gleder meg til å være mormor. Jeg gleder meg til nye oppgaver som leder i Norsk Lymfødem og Lipødemforbund. Jeg gleder meg til å fortsette endringsreisen min sammen med dere. Dere er mine støttespillere. Når 2019 om få timer banker på døren, så skal vi love hverandre å si at 2019 skal bli vårt år!

Ikke sett livet på vent…..

Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen? Vet vi hvor heldige vi er som våknet opp til en ny dag i dag? Nå skal ikke dette bli et blogginnlegg av den depressive sorten, men jeg tror vi må bli så mye flinkere til å sette pris på dagen i dag, og kaste alle negative tanker på båten. Tenk hvor mye tid vi bruker på alt av negative tanker, og stress. Har du noen gang tenkt over hvor mye bedre dagen ville bli dersom du ikke brukte så mye tid på å bry deg om hva alle andre mente, og heller brukte tiden på det som virkelig betyr noe.

Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå begynner å jobbe i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke lengre å se tilbake på dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke ned meg selv. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som sier mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som kanskje ikke er som hodet vil ha det til å være.

Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokus var på vekten. Jeg er absolutt ikke  100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så hvorfor la dem ødelegge for meg? Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen liker meg, men så velger de å se vekten istedenfor meg. Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi. I dag tenker jeg at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

Det er jo absolutt ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam om man lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv! Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Visst vi i tillegg tar med både strekkmerker, og cellulitter, så tror jeg vi har med det meste 🙂 Dessuten skal vi også huske på at om vi skulle få noen blikk som sier at de ikke liker det de ser, så er det for det første deres problem, og for det andre, så er der også de som mener det motsatte. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle dog ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer ” akseptabelt ” at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo 🙂

Om magen er like stor som den var i fjor, og det samme gjelder både lår, og rompe, hva så? Skal vi la dette ødelegge for å ha det godt, og nyte dagene vi har? Er det alle de negative tankene vi skal tenke tilbake på? Skal minnene vi tar med oss videre være minner hvor vi stort sett var negative, og ødeleggende med oss selv? Er det disse tingene vi ønsker å huske? Er det disse tingene vi skal ha fokus på, eller skal vi sammen være enige om å snu tankegangen? Skal vi lære oss å bli glad i oss selv, og se oss selv for den flotte personen vi faktisk er? Skal vi nyte hver dag vi får, og fylle dagene med gode ting som gir oss glede i hverdagen?

Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har tross alt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Visst andre tenker stygge ting om oss, eller sender blikk som sier at de ikke liker oss, så må vi prøve å la det passere. Disse menneskene betyr jo ingen verdens ting for oss, og antagelig ser vi de heller ikke igjen. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver ” perfekte ” kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp denne sommeren enn forrige sommer. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er strålende fornøyd, og jeg har virkelig tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er, og at jeg ikke skal bry meg om hva fremmende mennesker tenker, eller mener. De kjenner ikke meg, eller min historie. Det er altfor lett å dømme uten å vite. Jeg vet at mine utfordringer på det mentale planet ligger i å prøve og ikke bry meg om andre, og det ligger i å være stolt av den jeg er. Jeg har en stor jobb foran meg, men jeg har begynt å jobbe, og jeg vet jeg skal klare å snu tankene. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da skal jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil absolutt falle underveis, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise – ta vare på hver dag!

 

Fra innerst i hjertet mitt – Tusen takk <3

I dag har jeg lyst til å si tusen takk. Tusen takk til en herlig gjeng med flotte lesere som har vist meg så mye omsorg og omtanke etter innlegget mitt i går om svik fra de nærmeste. Det er lenge siden jeg har grått så mye som jeg gjorde i går. Tårene rant i strie strømmer fordi det gjorde så utrolig inntrykk på meg å lese alle fine ordene dere skrev til meg. At dere bryr dere og viser en så utrolig omsorg, det betyr mer enn dere aner. Jeg blir så utrolig rørt, og så utrolig glad for at det finnes så flotte og gode mennesker som dere. Dere løfter meg opp, og gir meg styrke i stormen.

Tusen takk for alle fine ord. Tusen takk for fine ord om meg som person, om måten jeg skriver på, og om viktigheten av innlegget jeg skrev i går. For jeg er jo ikke alene om å ha opplevd svik. Vi er mange som har opplevd svik fra de nærmeste, som har blitt dolket i ryggen av mennesker man trodde man betydde noe for. Mennesker som man stolte på, og som man aldri hadde trodd ville snu ryggen til deg, og spre usannheter. Hvordan kan voksne mennesker oppføre seg sånn, og spesielt med tanke på at dette er mennesker man har kjent halve livet.

Det er tøft å oppleve løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker man har kjent halve livet, mennesker man har støttet, vært glad i, hjulpet, og aldri gjort en vond ting mot, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hvordan skal man føle det da? Når man plutselig ikke betyr noe for de, når de ikke våger å stå opp og si sannheten, når de ikke våger å stille krav, hvordan reagerer man da? 

Jeg har aldri før opplevd at mennesker nær meg faktisk dolker meg i ryggen, og faktisk svikter meg. Det var tøft å se deres virkelige side etter så mange år, og det tok tid å innse at enkelte ikke vil mitt beste, og går med skylapper for å unngå sannheten. Klart det er tøft å bli sviktet. Nå er jeg heldigvis kommet dit at de er ute av hodet mitt, og ute av tankene mine. Nå synes jeg bare synd på de. Det er synd på slike mennesker som velger feighet og løgn. Slike mennesker bruker jeg ikke lengre verken tid eller energi på.

Jeg står sterkt i stormen, og jeg skal stå stødig og sterk til stormen har stilnet. Det er en berg og dalbane, men heldigvis begynner jeg å se at livet der fremme skal bli så utrolig fint. Jeg ser frem til å lukke denne døren, og åpne en helt ny en. Jeg ser frem til dager sammen med min lille, flotte familie, og alle vennene som har vist at de er der for meg uansett. Det er som mange av dere skrev i går : det er når livet viser seg fra sin tøffe side at man ser hvem som er de ekte og virkelig gode vennene. Det er de som står stormen sammen med deg, de som er der uansett, det er de jeg fremover skal bruke tiden, og energien min på. Og det er helt sant som mange av dere skrev, motgang gjør en sterkere.

 

En dag lysner det, og en dag vil smilet igjen prege dagene mine, og jeg synes jeg allerede nå er på god vei til å legge det vonde bak meg. Jeg skal ikke se meg tilbake, men se på det som ligger der fremme. Oppi alt dette som har skjedd, så har jeg så utrolig mye å være takknemlig for : Lille, nydelige Henry som fyller mormor hjertet med en uendelig stolthet og kjærlighet, familien min, vennene mine, ledervervet i NLLF og alle de flotte menneskene jeg har i styret sammen med meg, bloggen min og alle dere utrolig flotte lesere som virkelig bryr dere, og så er det alle de spennende planene som ligger der fremme og venter. Den vonde og tøffe tiden har også bragt positive ting med seg. Planer jeg endelig vil realisere, drømmer jeg har hatt som jeg ønsker å gå videre med samt en telefonsamtale som kan bety enormt mye for meg fremover.

Takk til hver og en av dere for en fantastisk støtte og omsorg. Takk for alle fine ord. Takk for at dere løfter meg opp, og gir meg håp og tro. Takk for at dere deler deres egne erfaringer med meg.  Jeg vet at sannheten kommer for en dag. En dag vil enkelte mennesker innse at de har skutt feil bjørn. Jeg gleder meg til den dagen kommer, dagen hvor de innser at all løgnen de forteller vil bite de i rompa, og at feigheten de viser kun er et bevis på hvor svake, og falske de faktisk er.

Jeg tenker at det lønner seg å være ærlig og oppriktig. En dag stilner stormen, og den som kommer styrkende ut av den, det vil være meg. Jeg skal ikke bruke min dyrbare tid på mennesker som ikke vil mitt beste. Jeg kommer aldri til å rydde plass til de i livet mitt igjen. Veien går videre uten dem. Jeg skal være tro mot meg selv, og valget jeg har tatt. Det er ingen dør som står på gløtt. De tøffe valgene er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget. Uansett hvor smertefullt det har vært , uansett hvor stormfullt det har vært, så er det en innmari god følelse å kjenne at valget var det riktige valget.

Jeg gleder meg nesten enda mer til bloggens julekalender i år enn tidligere. Til lørdag åpnes den aller første luken, og julekalenderen blir min måte å gi tilbake til dere. Jeg skulle jo gjerne har gitt en gave til hver og en av dere, men jeg håper kalenderen i seg selv er noe dere ser frem til, og så er det 24 av dere som i løpet av ventetiden vil få en flott gave fra meg og flotte butikker/leverandører. I morgen på bloggen så skal jeg fortelle dere hvem som kommer til å delta på årets flotte julekalender. Bare å glede dere!!