På årets siste dag

Så er vi kommet til årets siste dag.  2023 er snart historie. Om noen timer forlater vi dette året, og banker på døren til et helt nytt år. Bak året 2024 så ligger det 366 helt blanke, og ubrukte skuddårsdagene. Vi kan ikke bestemme alt av innhold i de 366 dagene, men mye av innholdet kan vi være med å bestemme. Ting skjer som man ikke er herre over, men likevel kan vi påvirke mye.

På årets siste dag, så er det sikkert mange som ser litt tilbake på året som nå snart er historie. Man reflekterer, og tar godt vare på alle de gode minnene. Et år består av både oppturer og nedturer. Nedturene skal man ikke dvele for mye ved, men samtidig så lærer nedturene oss mye. Nedturer gjør oss sterkere. Året vi legger bak oss har garantert hatt sine nedturer for de fleste av oss. Sånn er livet. Man kan ikke gå gjennom et helt år dager uten å kjenne på at livet i blant gir deg en midt på trynet.

Årets siste dag er dagen hvor man tenker tilbake på året som har gått. Vi ser litt tilbake på året som har passert, vi legger planer, vi setter oss mål, og jeg tror nok fortsatt mange setter seg nyttårsforsetter. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn noen dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust.  Av og til klarte jeg å holde nyttårsforsettene litt lengre, men de holdt aldri…og når man ikke klarer nyttårsforsettene, så går man rundt resten av året og føler seg som en stor taper. Ikke sett deg for hårete mål. Sett deg realistiske mål som du vet du kan klare. Da vil du kunne kjenne på den deilige følelsen av mestring!

Mitt nyttårsforsett gjaldt alltid vekten, og der er jeg neppe alene. Når vi ved midnatt går inn i et helt nytt år, så tenker jeg at det å gå ned i vekt og trene mer er et nyttårsforsett mange av dere vil sette dere. Jeg kastet nyttårsforsetter på båten for noen år siden. Nå setter jeg meg mål. Jeg lager meg den berømte måltavlen. En måltavle som inneholder både små, og noen større mål. Måltavlen har jeg ved kontorpulten i loftsetasjen slik at jeg ser den hver dag. For meg fungerer en måltavle mye bedre. En måltavle gjør at man ikke blir like skuffet om man ikke skulle komme akkurat dit man satte seg som mål. Og jeg har mange mål for 2024, og jeg gleder meg til å sette de på måltavlen.

Måltavlen for 2024 er ikke laget ennå. Når vi er tilbake til hverdagen i det nye året, så skal jeg sette meg ned å lage den. Heldigvis er det ikke kun vekt som skal stå på måltavlen min for det nye året. Heldigvis har jeg også andre ting jeg skal fokusere på som er viktige for meg, men målet om en lettere kropp er nok fortsatt nr. 1.

For meg har 2023 vært et år med mange oppturer, spennende prosjekter, men også et år med utfordringer. Heldigvis har det ikke vært mange utfordringer, og nedturer i året vi snart legger bak oss, men 2023 startet dog ikke bra. Året startet med at jeg stod i en situasjon hvor jeg var livredd for å miste mammaen min. Mamma kom inn på sykehuset i fjor jul med influensa, og lungebetennelse, og var svært dårlig. Det ble dager i uvisshet om hvordan dette ville gå, men jeg har ei innmari sterk mor, og hun kom seg gjennom dette. Jeg er evig takknemlig. Året har også vært et år med utfordringer knyttet til oppstart av Ozempic, men nå på runde nr. 3, så ser det ut til å fungere for meg også. 2023 har også vært et år hvor jeg har kjent på skuffelser. Skuffet over personer som man trodde ville heie på meg, og støtte meg. Utfordringer vil det nok også bli i 2024, men da gjelder det å prøve og løse utfordringene på best mulig måte.

For meg var 2023 også et år hvor jeg har fått drevet nettbutikken min gjennom et helt år. Nettbutikken = drømmen min. Drømmen om en nettbutikk ble en realitet i oktober 2022, og det å kunne få en slik drøm oppfylt, det gir en bekreftelse på at det man drømmer om er mulig. Det kan ta tid slik det gjorde for meg, men jeg klarte det, og da betyr det ikke at det har tatt sin tid. Å følge drømmene sine, det har alltid vært skummelt for meg. Det har vært trygt og godt å drømme, men å ta steget fra drøm til realitet, det har vært skummelt. Da er det godt man har mennesker rundt seg som tror på deg, og som oppmuntrer deg. Noen spark bak har det også blitt, og hadde jeg ikke fått det, så er det ikke sikkert nettbutikken hadde vært en realitet akkurat nå.

Takk for 2023 alle fine lesere. Det føles som dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger og kommentarer. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus. Takk for alle som får meg til å smile, og le.

Takk for den fine mottakelsen dere har gitt nettbutikken min. Takk til alle dere som har handlet hos meg i 2023. Takk til alle dere som er blitt faste kunder. Takk for alle utrolig fine tilbakemeldinger dere gir meg. Takk til alle dere som deler videre at nettbutikken min finnes. Den reklamen, den er gull verdt. Jeg er ennå ganske ny, og ennå liten sammenlignet med de etablerte, så jeg må jobbe videre i 2024 med å gjøre nettbutikken min kjent for alle formfulle kvinner der ute, og at dere hjelper meg med det, det betyr så mye. Jeg håper også at enda flere av dere som bor her i Kristiansand av både venner, bekjente og ukjente finner veien til nettbutikken min. At dere gir nettbutikken min en sjanse. At dere vil se hva jeg kan tilby av klær til nettopp deg. Og dere som bor nært, dere kan også komme hit å se og prøve etter avtale.

GODT NYTTÅR, OG TAKK FOR 2023!!

Gode nyheter

Jeg har passert 50 år. Faktisk er jeg blitt 53. Hodet mitt skjønner ikke alltid at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Jeg føler meg ikke som en 50 åring, og det må jo definitivt være positivt. Ikke at jeg vet hvordan en 50 åring skal føle seg om man føler seg akkurat som alderen, men hodet mitt er aldersmessig på en helt annen plass. Min mor som er blitt en voksen dame på 82 år, hun sier det samme. I hodet sitt, så er hun slettes ikke 82 år, men det er vel mer kroppen som stadfester at alderen er mer riktig. Jeg synes det er så godt at man føler seg yngre enn man er.

Selv om jeg gjerne skulle ha sagt at jeg er 49, og blitt der, så er jeg altså 53 år. Jeg føler meg på en veldig god plass i livet. Bortsett fra en vekt man ikke er fornøyd med,  og det faktum at man har både lymfødem og lipødem, så fungerer kroppen etter forholdene bra. Man må nok bli flinkere til å sette pris på de tingene i livet som er gode. Man er nok veldig flinke til å la det negative få mest fokus. Sånn er jeg til tider, og det blir feil fokus.

I går bladde jeg litt i eldre artikler, og fant en sak som definitivt er positivt for oss som har passert 50. For dere som følger bloggen min, så husker dere kanskje at jeg for en tid tilbake skrev om at vi overvektige, vi forbrant halvparten av en normalvektig person når vi trente. Sånn forskning må jeg bare prøve å glemme, og heller ta til meg den positive forskningen som dukker opp.

Forskning slår nemlig fast at vi 50 åringer har like god forbrenning som 20 åringer. Det er gode nyheter for oss som er blitt godt voksne. Kanskje litt dumt at man ikke kan bruke forbrenningen som unnskyldning når man som godt voksen legger på seg, men forbrenningen er faktisk forbausende stabil fra tenårene til vi runder 60. Det har vært gjengs oppfatning at kroppen gradvis forbrenner færre kalorier fra vi fyller 30 år. Nå må vi altså lete etter andre forklaringer når vi som godt voksne har belter som trenger nye hull.

I en studie har forskere målt det totale energiforbruket til omkring 6400 menn og kvinner fra 29 land. Deltakerne var mellom 8 dager og 95 år gamle. Mens forskere fant ut at forbrenninga endret seg mellom ulike livsfaser, så fant de overraskende nok ingen endring midt i livet.

Faktisk så holder forbrenninga seg på det samme nivået fra 20 årene, og helt til vi når 60-årene. Da skjer det en gradvis reduksjon, fram til når vi som 90-åringer har ei forbrenning som er rundt 26 prosent lavere enn hos de som er midt i livet. Vi vet at bilringer begynner å feste seg når vi blir 30-40 år gamle. Men vi kan altså ikke bruke forbrenninga som en unnskyldning før vi runder 60.

Det er jo veldig gode nyheter at forbrenningen til en 50 åring er like god som hos en 20 åring. Litt dumt kanskje at man ikke lengre kan bruke forbrenningen som en unnskyldning. Er man i tillegg en overvektig 50 åring, så forbrenner man bare halvparten hehe. Men her skal man fokusere på det positive som jeg skrev i starten av innlegget mitt i dag. Det er ikke hver dag en 53 åring kan føle seg som en 20 åring, men i dag kan alle vi 50 åringer føle oss akkurat som det, ihvertfall når det kommer til forbrenningen.

Livet er brutalt i blant

En god venn av meg er alvorlig syk. Håpet han hadde er i ferd med å svinne ut. Nå kjemper han virkelig for livet, 56 år gammel. Det er så innmari vondt å se en god venn så syk, og vite at han kanskje snart blir borte. Jeg har grått mange tårer. Livet er så brutalt i blant. Så urettferdig.

Jeg har kjent han i tre år, og selv etter kun tre år, så har han satt dype spor. En evig optimist, så real, så ordentlig, så ærlig og oppmerksom. Alltid blid, en som alltid får meg opp når jeg er nede. Det ble ikke noe mer enn vennskap mellom oss selv om vi begge var på leting etter noe mer, men for et fint vennskap det ble. Alt kan vi fortelle hverandre, og vi kan være brutalt ærlige. I høst ble han syk, veldig syk, men så klar for å kjempe og vinne kampen. ” Dette går ikke veien, Heidi ” var meldingen jeg fikk forrige uke. Jeg vil ikke tro det. En mann med mange år igjen. En mann med to flotte sønner som betyr alt for han. Håpet skal man aldri gi opp, men akkurat nå ser det veldig mørkt ut. ” Skulle jeg tape kampen, så har jeg hatt et veldig godt liv ” sa han sist jeg pratet med han. Et liv som skulle vært så mye lengre enn det ser ut til nå.

Han tok nok ikke de første tegnene, men det var ingen typiske tegn. Det kunne vært ingenting også, men etter hvert ble ting så mye verre, og han kom seg til legen. Om håpet hadde vært større om han hadde dratt med en gang, det vet man ikke. Men det er så viktig å ikke overse endringer. Man kjenner sin egen kropp ut og inn. Man kjenner når noe ikke er som det skal være, og man kjenner når kroppen motarbeider oss. Og når vi er der at man kjenner endringer, og at ting ikke er som det skal være, så må vi stoppe opp litt, og kjenne enda bedre etter. Er det noe som fort forsvinner, og ikke kommer tilbake, eller er det noe som er der og ikke forsvinner? Ta alt på alvor, og bestill en legetime heller før enn senere.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært der hvor ting endret seg, og for min del var det drastiske endringer. Alt ble oppdaget i tide, så jeg slapp unna med kirurgi. Ingen stråling, og ikke cellegift. Jeg fikk livet i gave. Nå er det min gode venn som kjemper med nebb og klør for livet.

Det er så viktig at vi lytter til egen kropp. At vi tar celleprøver, at vi tar mammografi, at vi følger med dersom det skjer endringer. Heldigvis er ikke alt alvorlig, men vi er nok ikke flinke nok til å ta signalene vi får. Vi er ikke flinke nok til å lytte til kroppen. Det gjelder så mye. Noen drar til legen straks de kjenner noe, men alle er definitivt ikke der. Jeg er nok en mellomting. Jeg drar til legen om jeg er i tvil om noe, eller sliter med noe. Jeg venter aldri lenge. Det har kanskje også noe å si med at jeg har vært alvorlig syk, og at det ikke er en selvfølge at jeg fikk leve. Kreften var i tidlig stadie, men den var veldig hissig, så jeg kom i grevens tid. Ikke si at alt går over. Alt gjør ikke det.

Vi er heldige med mye i Norge, bla så får kvinner mellom 50 år og 69 år tilbud om mammografiscreening. Nå er jeg blitt så voksen at jeg blir innkalt til mammografi. Jeg har tatt mammografi tre ganger, den ene gangen er kanskje tre, fire år siden etter at jeg hadde hatt en byll på den ene brystet. Ei lita stund etter at de hadde tømt byllen, så fikk jeg innkalling til mammografi på sykehuset. Akkurat den undersøkelsen husker jeg som om det var i går. Det var da de mente at de hadde funnet noe på bildene, og jeg måtte inn til nye undersøkelser hos en lege. Jeg husker verden raste sammen et lite øyeblikk der. Etter grundige undersøkelser, så var det rester av byllen de hadde funnet. Fra en verden som hadde rast, så følte jeg meg som verdens heldigste. Et lite øyeblikk så hadde man kjent på frykten og redselen, men nå var det lettelse og gledestårer.

Jeg hadde jo da en gang tidligere fått en beskjed som ikke var den samme som jeg fikk etter mammografiscreeningen. Beskjeden om at de hadde funnet kreft. Jeg har kjent hvordan verden raste sammen rett foran meg. Jeg har kjent på frykten for å dø.

Kraftige blødninger fikk mine alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Ikke sånn skikkelig. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Lytt til kroppen, og ta deg selv på alvor.

Pass på blodtrykket

Jeg kjenner at blodtrykket øker når jeg leser om Vipers markedssjef som kalte en spiller på Byåsen for feit. I tillegg kunne han ikke være mann nok til å si at det var han som skrev det. Han var blitt hacket han helt til presset ble for stort, og han måtte krype til korset. Ingen skal kalle noen for feite, heller ikke markedssjefen i Vipers. Og er man så lavmåls at man faktisk skriver slikt på sosiale medier, så vær mann nok til å stå for det. I tillegg kan det være lurt å endre litt på måten man snakker om andre mennesker på, og ha respekt for andre uansett kroppsform. Samarbeidspartnere velger nå å ikke fornye samarbeidsavtaler også pga av dette. Noen er i tenkeboksen. Slikt står det respekt av.

Hver gang det blir skrevet om overvekt, og man har åpne kommentarfelt, så er helvete i gang. Man får bevis gang etter gang på all negativitet og stigmatisering som finnes der ute når det kommer til overvekt, og overvektige mennesker. Som om vi overvektige er dumme mennesker som ikke skjønner vårt eget beste. Som om vi fortjener å bli behandlet som dritt.

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen. Overvektige er en gruppe mennesker i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er fordi vi visstnok selv er skyld i vekten vi bærer, og den store kroppen vår. Så lenge vi visstnok selv har tillat oss å bli så store, så har vi godt av å bli behandlet dårlig. Det er helt greit med stygge kommentarer, og det er helt greit at folk ler av oss.

I går satt jeg og scrollet litt på Facebook, og kom over en litt eldre artikkel som handlet om kroppspositivitet. I artikkelen var det snakk om forhold til egen kropp, og om hvordan vi får et bedre forhold til kroppen vår, og om stigmatisering. For meg kan noen kroppsaktivister bli ” litt for mye”, og jeg er absolutt ikke enig i alt de uttaler seg om når det kommer til overvekt, men kroppspositivitisme, det heier jeg på. Det burde vi alle gjøre.

Noen av disse tøffe nettrollene går til angrep mot kroppspositivitisme med en gang, og setter likhetstegn mellom dette og overvekt. At positivitet til kroppen kun handler om overvektiges forhold til egen kropp. At kroppspositivitet handler om å normalisere, og glorifisere overvekt. Her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Kroppspositivitet handler om alle kropper, uansett hvordan de ser ut. Det handler om å godta den kroppen man har. Det handler ikke om at vi med ekstra kilo tror at overvekt er sunt, eller at vi ønsker at å fortelle at overvekt ikke kan være farlig. Kroppspositivitet handler om min og din kropp. At vi skal godta den kroppen vi har, og være glad i oss selv. Det er ikke bare overvektige mennesker som sliter med forhold til egen kropp. Dette burde alle vite. Det er så mange mennesker der ute som aldri blir fornøyd med den kroppen de har. Jeg har gjennom bloggen min fått så mange meldinger fra mennesker som takker meg for at jeg setter ord på det jeg gjør når det kommer til kropp. Så mange unge, men også så mange godt voksne som har levd med et dårlig forhold til egen kropp i alle år. Slanke, flotte kropper som aldri blir flotte nok. Tykke kropper som aldri blir tynne nok. Tynne kropper som ikke klarer å legge på seg. Mest kvinner, men også menn. Vi vet at mange menn også sliter enormt med kroppsbildet sitt. En bekjent av meg, en mann har slitt med spiseforstyrrelser fra han var rundt 20 år. Han er i dag 63.

I kommentarfeltet jeg leste, så oste det av negativitet mot overvektige. At kroppsaktivister ønsker at overvekt skal sees på som ufarlig, at vi overvektige ikke skjønner vårt eget beste, at overvekt glorifiseres og normaliser, at artiklene om kroppspositivitisme er patetiske..at man prøver å ignorere hvor skadelig det er å være overvektig, at overvekt bagatelliseres…Helsearbeidere som forteller helt klart at overvektige ødelegger helsen deres…og sånn fortsetter det. Kroppspositivitisme handler om egenverd og personen inni kroppen; å ta bolig i egen kropp og slutte å skamme seg over seg selv, og sin egen kropp. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er. Kroppspress og spiseforstyrrelser er et økende problem spesielt blant barn og unge, så fokus på aksept av egen kropp er så uhyre viktig.

Jeg vet veldig godt at overvekt kan være veldig skadelig. Alle vet det. Jeg vet at mange store kropper ikke er sunne kropper, men jeg vet også at mange store kropper faktisk er sunne, og langt sunnere enn flere tynne kropper. Man ser en utside av et menneske, ikke en innside. Jeg ønsker ikke å glorifisere overvekt, fordi det ikke er noe å glorifisere. Det er ingen positive ting med å være overvektig. Jeg ønsker ikke at noen skal slite med en stor kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal ha det negative tankekjøret som jeg har, og har hatt mot egen kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal oppleve å få stygge kommentarer, eller bli ledd av pga en stor kropp. Jeg har ikke tenkt  å overbevise noen om at det er sunt å være overvektig. Å være overvektig er ikke bra. Punktum. At man har valgt det selv er ikke helt riktig. Jeg satte meg ikke ned en dag og bestemte meg for å bli overvektig.  Jeg har helt klart tatt mange dårlige valg som jeg selv må stå for. Valg som kun var mine. Men det er også grunner til overvekten, og det er der nettrollene ikke følger med i timen. De ser en stor kropp, og ferdig med det. Så sitter de og dikter opp sine egne historier rundt det. Jeg kan ikke skylde på noen andre fordi jeg er overvektig, eller for valgene jeg har tatt, men samtidig, så kan man heller ikke noe for sykdommer som faktisk er med på å gjøre kroppen større. Jeg har lipolymfødem, noe som gjør kroppen større på mange måter, og jeg forventer å bli respektert på lik linje med alle andre. All overvekt har en årsak. Alle har vi vår historie, og vår bagasje. I tillegg til sykdom, så har jeg min også i forhold til et dårlig selvbilde hele livet. Andre har langt mer traumatisk bagasje med seg. Dessuten er det heller ingen sannhet i at alle slanke kropper alltid er mye sunnere enn større kropper. Ferdig snakka.

Som å gå på skyer

Jeg har ikke alltid vært flink til å sette meg selv i forsetet, og tatt meg tid til å gjøre de gode tingene for meg selv. Andre har alltid kommet først, så fikk man se om det var noe tid igjen til seg selv etterpå. De siste årene har jeg vært flink til å ha Heidi tid, og til å gjøre det jeg setter pris på. Å fylle opp egne energilagre er så utrolig viktig! En har også mye mer å gi til andre når man selv har mer energi, og er mer fornøyd….og jeg fortjener det!

På en del områder, så er jeg innmari flink til å ta vare på meg selv. Hudpleie har jeg alltid vært opptatt av, og jeg tenker at den store interessen kom sent i tenårene. Ikke at jeg har fått dette inn med morsmelken, for jeg kan aldri huske at mamma var så opptatt av disse tingene når jeg vokste opp, så interessen kom vel via blader kan jeg tenke meg. Tidlig begynte jeg å rense huden. Jeg var flink til å peele, og skrubbe, og jeg var flink til å legge maske. Jeg ser veldig tydelig at årene med omsorg for huden min, det har jeg fått igjen for. Jeg har opp igjennom vært skikkelig flink. Etter hvert som man ble mer voksen, så kom flere viktige produkter inn i den daglige omsorgen for huden min.

En annen ting jeg er veldig flink til, og som er veldig viktig for meg, det er å ta fotpleie. Jeg har en fast fotterapeut som jeg går til ca 3 ganger i året. Fotpleie er viktig for alle. Føttene skal fungere gjennom hele livet, og det er nok mange som ikke tenker på å ta vare på føttene på lik linje med andre ting. Jeg har gått til fotterapeut i flere år. I tillegg til at det generelt er viktig, så er det ekstra viktig for oss som sliter med lymfødem. Med lymfødem, så er huden gjerne veldig sensitiv, så det å passe på føtter og hud, det er noe man må være bevisst på.

Her i Kristiansand så har vi en fotterapiskole, og elevene der er godt i gang med sin utdannelse for å bli fotterapeuter. Det som er veldig fint med å ha en fotterapiskole her i byen, det er at man har mulighet til å dra dit for å få behandlinger av elevene. Man betaler en brøkdel av det man betaler ved en salong, og elevene får viktig erfaring under utdannelsen.

Jeg har vært på fotterapiskolen en gang tidligere, og denne uken var jeg tilbake for å få behandling. Erfaringene jeg hadde fra første besøk var så positive at jeg gjerne tok en ny behandling. Jeg var veldig spent  likevel, men elevene er jo godt i gang med utdannelsen sin samt at der også er lærere til stede når elevene har kunder. Lærerne følger med, og sjekker føttene når behandlingen er over. Føttene blir studert nøye, og man har en samtale rundt utfordringer, og eventuelt medisiner om det er aktuelt. Jeg kan med en gang si at jeg igjen var utrolig fornøyd med fotbehandlingen! Eleven var så utrolig nøye, og så utrolig flink. Jeg kan ikke sette fingeren på noe negativt i det hele tatt. Det ble også oppdaget en ødelagt negl som ble fikset, og som de ønsket å følge opp igjen om 6 uker. Eleven var så behagelig, utrolig hyggelig. Jeg følte meg komfortabel selv om jeg alltid tenker på tømmerstokkene mine når jeg er til behandling på steder, og hos behandlere som jeg ikke har vært hos før. Men jeg er så utrolig fornøyd, og da behandlingen var ferdig, så var det som å gå på skyer. Neglene var klippet, hud var tatt bort under, og rundt neglene, hard hud var borte under føttene, og hele behandlingen ble avsluttet med en helt fantastisk fotmassasje. Fotmassasje er så nydelig! Massasje får man når man går på en klinikk også, men her på skolen, så fikk man en lang massasje av føttene, og det var en himmelsk avslutning på behandlingen.

Føttene er som nye, så nå burde neglene lakkes. Så til dere som bor her i Kristiansand, eller et sted hvor dere har en fotterapiskole, benytt dere av behandlingene som blir gitt av elevene der. Det er viktig erfaring for elevene, det er trygt, og mitt resultat er jeg altså strålende fornøyd med. Eleven jeg hadde blir garantert en utrolig dyktig fotterapeut. Man betaler også kun en liten sum for behandlingen som blir gitt.

Nyt søndagen, og gratulerer med dagen til alle flotte mødre!!

Lytt til kroppen

Man kjenner sin egen kropp ut og inn. Man kjenner når noe ikke er som det skal være, og man kjenner når kroppen motarbeider oss. Og når vi er der at man kjenner endringer, og at ting ikke er som det skal være, så må vi stoppe opp litt, og kjenne enda bedre etter. Er det noe som fort forsvinner, og ikke kommer tilbake, eller er det noe som er der og ikke forsvinner? Ta alt på alvor, og bestill en legetime heller før enn senere.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært der hvor ting endret seg, og for min del var det drastiske endringer. Jeg har og nå en god venn som kjemper for livet sitt etter å ha fått oppdaget kreft, og vi to er ca samme alder. Vi datet noen ganger vi to, men fant ut at vi var verdens beste venner, men ikke kjærester. For kort tid siden ringte han, og jeg skjønte at noe var galt. Lungekreft var diagnosen han hadde fått, så nå var det å kjempe ,med alt han hadde. Han er nå i gang med tøffe cellegiftkurer. Han tåler dette veldig bra, og siste CT ga håp.

Det er så viktig at vi lytter til egen kropp. At vi tar celleprøver, at vi tar mammografi, at vi følger med dersom det skjer endringer. Heldigvis er ikke alt alvorlig, men vi er nok ikke flinke nok til å ta signalene vi får. Vi er ikke flinke nok til å lytte til kroppen. Det gjelder så mye. Noen drar til legen straks de kjenner noe, men alle er definitivt ikke der. Jeg er nok en mellomting. Jeg drar til legen om jeg er i tvil om noe, eller sliter med noe. Jeg venter aldri lenge. Det har kanskje også noe å si med at jeg har vært alvorlig syk, og at det ikke er en selvfølge at jeg fikk leve. Kreften var i tidlig stadie, men den var veldig hissig, så jeg kom i grevens tid.

Vi er heldige med mye i Norge, bla så får kvinner mellom 50 år og 69 år tilbud om mammografiscreening. Nå er jeg blitt så voksen at jeg blir innkalt til mammografi. Jeg har tatt mammografi tre ganger, den ene gangen er kanskje tre, fire år siden etter at jeg hadde hatt en byll på den ene brystet. Ei lita stund etter at de hadde tømt byllen, så fikk jeg innkalling til mammografi på sykehuset. Akkurat den undersøkelsen husker jeg som om det var i går. Det var da de mente at de hadde funnet noe på bildene, og jeg måtte inn til nye undersøkelser hos en lege. Jeg husker verden raste sammen et lite øyeblikk der. Etter grundige undersøkelser, så var det rester av byllen de hadde funnet. Fra en verden som hadde rast, så følte jeg meg som verdens heldigste. Et lite øyeblikk så hadde man kjent på frykten og redselen, men nå var det lettelse og gledestårer.

Jeg har jo da en gang tidligere fått en beskjed som ikke var den samme som jeg fikk etter mammografiscreeningen. Beskjeden om at de hadde funnet kreft. Jeg har kjent hvordan verden raste sammen rett foran meg. Jeg har kjent på frykten for å dø.

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Dette har jeg skrevet om på bloggen tidligere. Hører man ordet kreft, så tenker man ofte på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse.

Kraftige blødninger fikk mine alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Ikke sånn skikkelig. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet. Jeg var en av de heldige. Jeg hadde verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg har sluppet unna de store senskadene. Men jeg fjernet lymfeknuter. Fjerningen av lymfeknutene er årsaken til det store lymfeødemet mitt. Det har også vært tøft psykisk. Noen har senskader i en periode, mens andre må leve med det resten av livet. Akkurat på denne dato for 19 år siden var jeg ferdig operert, og straks klar for overflytting fra Radiumhospitalet til Sørlandet Sykehus

Det er så viktig at man stiller opp når man får time til mammografiscreening, eller tar celleprøver. Det er så viktig at man tar på alvor når man merker endringer i kroppen generelt . Mine blødninger i 2002 kunne fått katastrofale følger om jeg hadde oversett de. Krefttypen jeg hadde var svært aggressiv, og hadde spredd seg som ild i tørt gress. Tar man endringer på alvor, så kan det bety så mye for. Heller et lege besøk for mye enn et for lite. Og jeg kjemper i tanker, og hjerte sammen med en god venn som kjemper en mye mer alvorlig kamp enn hva jeg gjorde. Han er en så fantastisk optimist, og jeg er så utrolig imponert, og stolt. Humøret har han bevart, noe jeg tror er utrolig viktig.

Lytt til kroppen, og ta deg selv på alvor.

Du og Erna altså

Så du debatten i går spurte min mor på fredag. Jeg svarte at den hadde jeg ikke fått med meg da jeg nok fulgte de tøffe kjendisene i 71 grader nord på Discovery Plus. Et eller annet flott sted i landet var nok jeg mens politikerne debatterte. Noe spesielt spennende som ble diskutert undret jeg. Neida, min mor syntes ikke debatten var av de store, men Erna var der kunne hun fortelle, og i går, da så jeg virkelig hvor like dere to er! Det er noe med øynene, og munnpartiet. Dere er så like. Min kjære mor følte kanskje et lite øyeblikk at hun var mammaen til vår tidligere statsminister.

Joda, jeg har hørt det før. Veldig mange ganger før. Jeg har fått meldinger i innboksen på Facebook fra ukjente som synes jeg er så lik Erna. Og det kommer fra både kvinner og menn. En ” frier” startet med det i første meldingen han sendte til meg. Nytt sjekketriks kanskje 🙂

For et par år siden, så var jeg på lekeplassen med prinsene mine da to små jenter kom syklende. Jeg tror jeg har skrevet om det på bloggen før, men historien er så søt. Rett før vi skulle dra fra lekeplassen, så kom det to jenter på rundt 10 år. De satte seg på ronsene, og den ene jenta kikket veldig på meg. Etter ei stund så hører jeg denne jenta si til venninnen sin : ” Er du klar over at Erna Solberg er her på vår lekeplass?” Hun sa det med en måte som understreket at dette var både spesielt og veldig stas. Venninnen følger opp og sier med samme toneleie : ” Wow, er det sant ? Men hvem er Erna Solberg?” Jenta som helt tydelig visste hvem Erna Solberg er ble tydelig oppgitt over venninnen sin: ” Hallo, Erna Solberg er statsministeren vår, og hun er her, på vår lekeplass.” Jenta som ikke helt visste hvem statsministeren vår er ble full av beundring i stemmen sin: ” Tuller du? Er statsministeren vår her. Det må jeg hjem å fortelle til mamma og pappa.” De to jentene fulgte meg med blikket hele veien frem til syklene sine, og syklet kjapt avgårde. Antagelig med retning hjem for å fortelle hvem de hadde sett. Og jeg, jeg fant ut at det virkelig var på tide å komme seg hjem. Plutselig kunne kanskje et par, tre voksne også stå der på lekeplassen på Odderhei, og se at det nok ikke var landets statsminister som var på lekeplassen.

Da jeg jobbet på Stormberg, så var jeg også med på en del bilder som reklamerte for turklær i store størrelser. Når Stormberg la ut bilder, så kom det stadig kommentarer under bildene om det var Erna de hadde hatt som modell, eller at jeg var Erna nr.2.  I forbindelse med en kampanje, så var det ganske mange som lurte på om det gikk så dårlig for Høyre at Erna Solberg måtte ta seg en ekstrajobb som Stormberg modell 🙂 Noen måtte også se to ganger.

 

Så joda, jeg begynner å bli vant til at mange synes jeg liker på Erna, og det er jeg helt fortrolig med. Erna Solberg er uten tvil ei flott dame, og var en flott statsminister. Hun er en av oss store kvinner. Erna Solberg har garantert måtte tåle mye stygge kommentarer for vekten sin opp igjennom. Det er nå sånn at mange fortsatt ser vekten før man ser mennesket. Det gjelder nok også Erna Solberg. Heldigvis var landets statsminister mer opptatt av jobben hun skulle gjøre for landet enn å høre på alle bedreviterne. Hun oser av selvtillit, og engasjement, og lar ikke vekt hindre henne i å være med på alt. Hun er et forbilde på så mange måter.

Når det gjelder Erna, så er hun blitt mye flinkere til å kle seg nå enn hun var tidligere. Jeg har likevel et stort ønske, og det er å få kle opp Erna. Mer stilige klær, mer feminint, mer kvinnelig. Kanskje en dag….

Når jeg ser på bilder av meg, og ser på bilder av Erna, så ser jeg ikke at vi er så like som mange mener. Noe er det nok siden så mange sier det, noe mer enn at vi begge er formfulle kvinner. Dobbeltgjengeren hennes, det kunne jeg ikke ha vært selv om det hadde fristet til tider. Nå er jo da også min kjære mor mer enn før veldig klar: Du og Erna altså…..

 

 

 

 

Å tenke tilbake

Av og til er det fint å sitte å mimre litt. Tenkte tilbake på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Noen ting skulle man selvsagt ønske at man ikke hadde opplevd . En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men  sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli alvorlig syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men man kommer seg igjennom selv om det på et tidspunkt føles umulig. Verden raser, men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. For meg er det litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har fått opplevd som mange andre ikke har.  Alle de flotte menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og det er også noen som man er glad for at ikke er en del av livet mitt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går så godt overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Så er det de som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Vi treffes ikke hver dag, og vi prates ikke hver dag, men de har likevel denne spesielle plassen. Det merker man når man treffes. Selv om det har gått lang tid, så føles det som om det var i går. Det er en god følelse. Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir vennekretsen noe mindre enn når man var yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene, de som er igjen. Man setter nok kvalitet høyest, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst.

Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Jeg var speider i 10 år.  Jeg var både meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble nok ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng.

Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år.

Noen personer fra barndommen har blitt i livet mitt. Ikke at vi treffes så ofte, men vi vet at vi er der for hverandre. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at dette er venner for livet. Det er godt å tenke på at vennskapet vi hadde fra vi var små er der ennå.

Grunnen til at jeg satte meg ned i går for å mimre litt var rydding på loftet hvor bla mange gamle album lå. Albumer minnet meg også på at det i år er 38 år siden jeg startet med radio på hobbybasis i Radio Ung sine lokaler i Ekserserhuset. Blir jo nesten litt stresset når man tenker på at det er 38 år siden. Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått 38 år, det er helt utrolig.

Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 38 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt! Det er så utrolig fint og kunne kjenne på den gode følelsen av at man har hatt en jobb man aldri har gruet seg til å gå til. Jeg har vært så heldig! Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor. Alle ukjente, men også alle kjente man har møtt. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett bare på godt, men noen har vært sure, grinete, og lite hyggelige. Da corona pandemien rammet, så rammet den også lokalradioene i forhold til reklamesalg. Det er tvilsomt at jeg kommer tilbake til radiobransjen, men minnene, de skal jeg gjemme godt på. Og kanskje en dag…man skal aldri slutte å håpe.

Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var så håpløse. Gråt og latter. Oppturer og nedturer. For meg gjør det godt å ta frem de gode minnene. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Samtidig kan det også få meg til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner.

Nyt lørdagen! Og sjekk ut de fantastiske frisyrene jeg hadde da jeg var ca 17 år 🙂 Vi blogges i morgen!

 

Når løgn plutselig er helt greit

Voksne mennesker. Egentlig burde man ikke bli overrasket, men jeg blir det. Man har liksom bare hørt at posisjoner betyr at enkelte tramper over hvem som helst bare det er til egen fordel. For meg er ikke det mulig å forstå, men for en del andre er dette noe man gjør uten å blunke.

Man blir overrasket når mennesker man trodde man kjente veldig godt plutselig snur ryggen til. Når man opplever skittent spill for at noen skal oppnå posisjoner. Når enkelte mennesker du har kjent, og samarbeidet med over lang tid plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Jeg tror liksom ikke slikt om folk som har stått meg ganske nært, som man har samarbeidet så godt med. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den sannheten de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å svikte blir en del av spillet. Mennesker man har vært fortrolige med, samarbeidet med, støttet, satt pris på, vært ærlig med, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hva skjer, og hvorfor? Mennesker som kjenner sannheten, som kjenner samtaler og dialog, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan snu om og ” glemme ” viktige ting. Alt for å oppnå egne fordeler og posisjoner.

Å oppleve slike ting, det er jeg garantert ikke alene om. Selv har jeg heldigvis kun opplevd dett en gang før. Jeg har kjent på ett enormt sinne, og en stor skuffelse – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Et riktig valg om å trekke seg ut og bort fra et spill om posisjoner. Trekke seg bort fra mennesker som ikke kan være ærlige. Jeg gidder ikke å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Det å stå å se på at noen få mennesker gjør alt de kan for å ødelegge for å oppnå det de selv ønsker, det er liksom ikke til å tro. Man hører om det, og vet at det skjer ” overalt “, men det blir spesielt når man opplever det selv.

Samtidig så er det godt å se deres sanne ansikt etter å ha samarbeidet så tett så lenge. Tøft ? Absolutt. Det er alltid tøft å se at mennesker man trodde man kjente egentlig ikke er slik man trodde. Nå er jeg heldigvis kommet dit at de er ute av hodet mitt, og ute av tankene mine. Nå synes jeg bare synd på de. Det er synd på slike mennesker som velger feighet og løgn. Slike mennesker bruker jeg ikke lengre verken tid eller energi på. Det er en veldig god følelse å lukke døren godt igjen. Samtidig så har jeg spurt meg mange ganger hvorfor enkelte mennesker er slik. Jeg har ikke funnet noe svar annet enn posisjoner må bety mer enn mennesker. Jeg håper en slik oppførsel en dag vil bite de i rompa, og at feigheten de viser kun er et bevis på hvor svake, og falske de faktisk er.

Jeg er så takknemlig for at jeg ikke har opplevd noe slikt mer enn en gang før, og det var da jeg tok ut skilsmissen. Da opplevde jeg å bli sviktet av en person som hadde stått meg nær i 27 år. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve noe lignende igjen. Selv om opplevelsene er ulike, så har de også litt likheter. Jeg er så takknemlig for at jeg i alle år har hatt så gode mennesker rundt meg. Mennesker som vil mitt beste. Mennesker som er ærlige mot meg. Mennesker som sier sannheten. Det er slike mennesker jeg trenger i livet mitt. Ugress er det godt man får luket bort.

Ta godt vare på hverandre. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av seg og sitt. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget når jeg trakk meg tilbake, og det er en fantastisk god følelse.

Noen ganger kan livet være tøft. Det er da du skal huske at du er tøffere!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke sett livet på vent

Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen?

Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå jobber i retning av at jeg klarer å bry meg noe mindre om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har ofte ønsket at jeg var usynlig. Vekten og den store kroppen har vært sjefen, og da er det godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke flere dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke meg selv ned. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som for meg sa mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som nok ikke alltid er som tankene våre sier.

Jeg føler meg ferdig med tiden hvor alt fokus var på vekten, men 100% ferdig er jeg absolutt ikke. Jeg vet at jeg ennå vil bry meg. Jeg vet at jeg ennå tenker negative tanker. Jeg har fortsatt  dager hvor jeg føler meg som en flodhest, men jeg prøver å ha fokus på Heidi, på hele meg. Jeg traff en bekjent for en tid tilbake, og vi snakket sammen om akkurat disse tingene. Om overvekt, og negative tanker. Plutselig ønsket hun å vise meg noe, og dro meg med til et rom med et speil. Jeg skjønte egentlig ingenting. Hun plasserte meg foran speilet, og spurte om jeg kjente den flotte kvinnen i speilet? Om jeg innså hvilken flott kvinne som stod der. Jeg tok noen skritt unna speilet, men ble befalt tilbake.” Det er denne flotte kvinnen vi ser når vi møter deg. Vi ser en sterk, og flott kvinne som stråler. Så smilende, så positiv, så målrettet. Slik vi ser deg, slik må du også begynne å se deg selv.” Jeg husker at tårene trillet. Det var en så utrolig sterk opplevelse. Jeg fikk i hjemmelekse å stå foran speilet hver dag. Hver dag skulle jeg se på meg selv i speilet, og fortelle meg selv hvor flott jeg er. Jeg skal glatt innrømme at den hjemmeleksen er vanskelig å få til. Jeg er ikke akkurat en person som står for mye i speilet og sier fine ord til meg selv. Det holder å bruke tid foran speilet på hudpleie, makeup og hår, men i blant, så prøver jeg nok å gjøre som jeg fikk beskjed om. Lett er det ikke, men om man gjør det mange nok ganger, så kanskje det funker?

En sterk opplevelse var det, og den gjorde inntrykk. Den sier mye om mine tanker, at mine tanker ikke alltid er riktige. Opplevelsen sa meg også at jeg ikke vet hva andre tenker.  Måten jeg ser på meg selv på, det er ikke alltid slik andre ser meg. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, der vil jeg nok aldri helt klare å slippe taket. Men vi har alle en historie, og vi sliter alle med våre utfordringer. Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er en medvirkende årsaken til mye av vekta mi. I dag tenker jeg at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare mer synlig. Opplevelsen og møtet satte spor. Det at noen faktisk stilte meg foran dette speilet, og sa at nok var nok, det står det stor respekt av, og for meg har det i ettertid betydd enormt mye. Aldri har noen tidligere gjort noe slikt.

Jeg ønsker meg fortsatt en lettere kropp, en enda bedre helse og enda bedre kondisjon, og de tingene skal jeg fortsette å jobbe for. Så må man prøve å se litt forbi de ekstra kiloene, grevinnehenget, løshuden, og valkene. Prøve å se kvinnen bak alt dette. Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha tøffe dager i blant, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil man mestre steg for steg. Bak hver kropp, uansett form og størrelse, så finner vi et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp enn jeg hadde før jeg startet reisen min. Både kilo og cm forsvinner. Jeg kjenner hva det betyr for hodet mitt for hver cm jeg minker. Hodet vil ha bort flere cm og kilo, hele meg vil det. Men så gjelder det å være fornøyd for hver trening, og for hvert riktige skritt jeg tar. Jeg vet hva som må til om jeg vil raskere ned i vekt, og bare jeg kan ta grepene. Det nytter ikke og verken furte eller klage.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er, og jobbe for å bry meg mindre om hva andre mennesker tenker, og mener. De kjenner ikke meg, eller min historie. Det er altfor lett å dømme uten å vite. Jeg vet at mine utfordringer på det mentale planet ligger i å prøve og ikke bry meg om andre, og det ligger i å være stolt av den jeg er. Jeg har en stor jobb foran meg, men skritt for skritt, så ser jeg at jeg klarer å snu tankene. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da skal jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil snuble igjen, og igjen, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise….og til deg som plasserte meg foran speilet den dagen – Tusen takk!