Det er faktisk sårende

Jeg satt en kveld og leste en del kommentarer etter et innlegg som dreide seg om det å tiltrekkes av store kvinner, eller feite kvinner som det stod. Vet du, jeg gikk litt i sjokk! Hvordan er det mulig å si så mye stygt om store kvinner? Jeg ble så lei meg, og jeg ble så provosert. Vi er mer enn vandrende fett med svære valker, og lår som gnisser! Om du ikke tiltrekkes av store kvinner, så er det selvsagt helt greit, men hold munn, og ikke kom med sånne kommentarer. ” Du må ikke bry deg ” sier en del til meg. Nei, jeg burde kanskje ikke det. Jeg vet de som uttaler seg er uvitende mennesker uten folkeskikk, men likevel så bryr jeg meg. Jeg blir trist, og jeg blir lei meg når jeg vet at det er sånn en del mennesker ser på meg, og de som er overvektige. En kommentar fra et uvitende hankjønn definerte feite kvinner sånn : 75 kg = Feit, 85 kg = Æsj, 90-100 kg = FEIT, og 100 kg +  = FAT. Er det mulig sier jeg bare. En enkel og barnslig beskrivelse, men jeg lar meg likevel provosere.

Jeg blir såret om noen kaller meg feit. Ikke fordi jeg er hårsår, men fordi det er et ord full av negativitet. Er det lov å kalle noen feit? Hva kan man si, og når kan man si det? Kan man bruke ordet feit, eller hva med ordet tjukk, eller overvektig? Jeg synes debatten er viktig, og jeg synes ordet feit ikke er annet enn negativt ladet. Man skal kalle en spade for en spade, men ordet feit passer ikke inn noen steder, og er kun et ord som sårer uansett i hvilken sammenheng det blir sagt. Dessuten er det stor forskjell på hvem som sier det. Om jeg hadde brukt ordet feit om meg selv, så er det en ting, men ingen andre har rett til å bruke det når de prater til meg. Man velger selv å prate fritt om seg selv, mener det riktig at andre gjør det….?? Jeg må også legge til at jeg aldri ville brukt ordet om meg selv heller.

Når jeg hører folk bruke ordet feit, så vrenger det seg i meg. Ordet er stygt, og utrolig diskriminerende. Ordet brukes når man virkelig skal poengtere hva man synes om overvektige mennesker. Ordet har så mange fordommer i seg. Jeg tror vi skal bli mye flinkere til å tenke hvor sårende mange ord faktisk kan være, og det gjelder sånn sett også generellt. Jeg er veldig enig med professor, Jøran Hjelmesæth som leder senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst når han nå har sett seg lei av på ordbruken mot folk med vektproblemer. Hjelmesæth som møter overvektige mennesker hver eneste dag vet hvor sårende bruken av ordet kan være for de som sliter med et vektproblem. Man vet selv veldig godt at man er overvektig, og ingen trenger å strø mer salt i sårene ved å bruke et ord som bare er med på å gjøre ting verre.

Er vi hårsåre,tåler vi ikke sannheten? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, eller menneskers behov for å snakke om hvorfor jeg er overvektig. Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. Disse nett trollene som bare må trakassere andre, eller de man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du er så feit når du ødelegger livet ditt med cola, og chips.

Jeg tar gjerne en prat rundt overvekt, og jeg har for lengst innsett at jeg er overvektig. Jeg tåler sannheten, og det tror jeg de fleste overvektige gjør, men problemet er at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor man er overvektig, de kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned. Slike mennesker har jeg 0 respekt for. Jeg føler meg ikke hårsår . Jeg synes det handler om respekt, og ikke minst folkeskikk. Det er heller ikke i mangel på ord at man bruke ordet feit om overvektige.

I motsetning til professor, Jøran Hjelmesæth, så synes jeg det er helt greit å bruke ordet overvektig. Det er jo overvektige vi er, og det ordet har lite negativt i seg synes jeg. Det sier egentlig bare at det er sånn det er.  Jeg bruker alltid ordet overvektig når jeg snakker om meg selv, og mine utfordringer. Jeg har liten tro på at det er mange overvektige som blir såret om noen sier at de er overvektige. Jeg tror grensen går ved ” feit “, og at overvektig er helt greit å bruke.  Ordet overvektig er ikke på noen måte støtende tenker jeg, men det er min oppfatning, og noen tenker kanskje annerledes….Eller man kan bruke ordet som fastlegen min tidligere fastlege brukte…han velger det latinske ordet, og sier adipøs 🙂

Fasiten på ordbruk er det ofte Språkrådet som sitter på, og de vil ikke bytte ut verken ordet ” feit ” , eller ” overvektig “, men de ber folk tenke over ordbruken, og situasjonen. Et eneste ord kan såre utrolig mye. Jeg synes ordet feit er et ord man ikke skal bruke, og at vi bør slike ord til livs. Man skal ikke karakterisere folk ved deres lidelser, eller sykdom. Man har fedme, men man er ikke feit. Vi har en sykdom, men vi er ikke en sykdom.  Vi har alle våre ting, men på noen vises det bedre enn hos andre. Noen går med sine smerter, og sine problemer innvendig, de vises ikke, men hos andre, så er de innmari synlige, som hos oss overvektige. Kanskje klarer jeg å så noen tankekors hos en del når det kommer til holdninger, og ordbruk. Kanskje kan vi klare å se mennesket, og ikke bare en stor kropp. Kanskje kan vi bli flinkere til å se oss selv før man ser andre, eller ta tak i egne problemer før man tar tak i andres. Kanskje bør noen rett, og slett lære seg noen nye ord….?

 

Vinneren av den flotte kjolen er trukket. Den av mine lesere som får seg ny, sort kjole, det er : VIVI!! Det står ikke noe etternavn, men jeg har mailadressen din. Gratulerer så masse med ny kjole, Vivi!! Plutselig dukker det opp nye giveaways, og snart er det jo også adventstid, og kanskje dukker det opp en ny kalender i år 🙂

 

Hurra for 49!

For å ta det aller først –  jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 49. Jeg føler meg ikke som 49. Ikke at jeg vet hvordan en 49 åring skal føle seg. Da jeg var yngre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, og alder er kun et tall.

 

Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om 1/2 år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det hehe. Min mor som er 78 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså,  jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere tok jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. 

Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av aller mest fine ting, men jeg har også opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

I 1993 gikk jeg ned kirkegulvet, og i alle år var jeg sikker på at ekteskapet skulle bli ” til døden skiller oss av “. 25 år ble det. Sølvbryllup ble det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en del av statistikken. Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Jeg tok et tøft, men veldig riktig valg, og jeg har ikke angret. Det ble fra himmel til helvete, og tilbake igjen. Om jeg mangler en brikke, eller to på at jeg er i himmelen, så er livet utrolig godt, og jeg er på en fantastisk plass.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verd hver krone. 

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.

Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Jeg føler meg heldig som har så mange flotte mennesker i livet mitt. Mennesker som gir meg energi, mennesker jeg blir glad av å prate med, de som gjør meg god, mennesker som kan utfordre meg, de som er dønn ærlige, og som ikke bare sier det jeg ønsker å høre, mennesker som jeg kan være 100% meg selv sammen med. Takk til dere alle som er en viktig del av livet mitt. Når jeg i april blir 50 år, da skal jeg feire stort. Da skal mennesker som både har og er endel av livet mitt inviteres. Der er mange mennesker som på hver sin måte har betydd mye for meg for en kortere, eller lengre periode. Kanskje er det også flere som ikke vet hvor mye de faktisk har betydd for meg. Jeg vil samle alle disse til fest for å feire når jeg blir 50.

Jeg fikk verdens flotteste gave i oktober i fjor når prinsen min Henry kom til verden. Alle sa det var fantastisk å få barnebarn – det er mer enn fantastisk. Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken glede og gave det er. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov til å være mommo til Henry .

Til torsdag blir Henry 1 år, og han er blitt en stor gutt. Det å se utviklingen hans, det er helt utrolig. Han smiler, og ler, synger og danser. Det er like før han går, han kryper i ekspressfart, han kommer seg opp alle trappene hos mommo, og vet nøyaktig hvordan han skal komme seg opp, han utforsker absolutt alt, og er overalt. Han er en utrolig aktiv gutt, en liten eventyrer. Han er så herlig aktiv, og en skikkelig kosegutt. Mommohjerte renner over av stolthet og kjærlighet, og jeg savner han skikkelig når vi ikke er sammen. Henry og foreldrene hans bor i dag i Arendal, og jeg skal være ærlig å innrømme at jeg gjerne skulle hatt de mer i nærheten sånn at jeg kunne fått enda mer mommotid med prinsen i livet mitt. Jeg har vært så heldig at jeg har hatt prinsen hos meg et par dager nå, og selv om jeg er helt utslitt etter en dag med han, det krever litt å holde tritt med en 1 åring, så er jeg utslitt på en herlig og god måte, og jeg bare gleder meg til enste gang vi får Henry og mommtid sammen. Og til torsdag skal han feires på sin aller første bursdag.

Når vi snakker om alder : Jeg innrømmer det : Jeg har litt panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…Jeg tror ikke på kremer som skal fikse et problem der og da, men jeg tror på forebygging. Jeg har tatt vare på huden siden jeg var 15 år tror jeg. Så pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg litt panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 78 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.

Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa ut, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Det er moro å bla i minner, moro å se på gamle bilder, og det er så fint å  kjenne glede og takknemlighet. Selv om jeg har hatt stormfulle måneder, og selv om livet også har vært brutalt, så er jeg i dag på en utrolig god plass i livet. Livet smiler, og det skjer så mye spennende, og fint i livet mitt. Om noen tror det er et spill for galleriet, så får de bare tro det. Livet er innmari fint, og det som befinner seg på den andre siden av den nye døren, det gleder jeg meg til. En dag kommer det kanskje en flott mann inn i livet mitt. Jeg er nok ikke skapt til å være alene, å være to er utrolig fint…men jeg har ikke dårlig tid. Det som skjer, det skjer…..

Jeg kjenner på stolthet. Det å se endringene som har skjedd de siste årene, det er utrolig stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken når jeg tenker på hva jeg har oppnådd.. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser tilbake på en fantastisk endringsreise. Jeg ser og kjenner at det er blitt mye mindre av meg. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg går med rak rygg. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret, og som ser på meg selv med helt andre øyne. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg tror på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.

Hurra for 49! Hurra for hver dag! Hurra for livet!

Sorgen som aldri forsvinner

Gratulerer med dagen, kjære pappa! I dag er det din bursdag, og i dag skal himlens engler synge for deg. Du skal feires slik du likte å bli feiret, for selv om du alltid ga uttrykk for at du ikke var så opptatt av å feire når du hadde bursdag, så lyste du alltid opp når vi kom for å feire deg.

Gratulerer med dagen, kjære pappa. I dag hadde du fylt 78 år. Savnet er stort, så innmari stort.

Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer rause med både ord, og handlinger.

13 år er det siden du reiste fra oss. 13 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 13 år siden du bodde her i samme huset som meg. 13 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du ikke var mer. 13 år er mange år, men savnet, det er fortsatt veldig stort.

Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Den aller verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste på din måte at du var glad i meg. Jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hva jeg, og de rundt deg betydde for deg. Ikke minst barnebarna dine. I oktober ble du bli olderfar til en liten gutt. Han er oppkalt etter faren din, kjære pappa. Du hadde vært så stolt over å bli olderfar til Henry, og stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv har blitt mamma. I slutten av november får du et nytt olderbarn, og jeg skulle ønske du hadde fått oppleve dette pappa.

Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har.

Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg mange ganger innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. ” Selvsagt kommer du hjem igjen ” sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.

9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Du var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.

Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.

Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg, pappa der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg en gang treffe deg igjen en dag, kjære pappa.

I dag står det roser på graven din, og lyset er tent Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig <3 Takknemlige for at du var pappaen min.

 

 

TV debuten min

Tidligere i år, så var jeg hos NRK i Oslo for å være med i serien ” Ikke spør om det.” En serie om stigmatisering, og en utrolig viktig serie. Det var en fantastisk opplevelse.Det var absolutt et minne for livet. Samtidig fikk jeg anledning til å sette et viktig fokus, og jeg fikk lov til å snakke om et tema som engasjerer meg, og som jeg brenner for.

Programmet jeg er med i handler om overvekt. På forhånd hadde ulike personer anonymt fått anledning til å stille spørsmål som de lurer på om overvekt, spørsmål man kanskje aldri har våget å stille. Det er jo et faktum at det er mange myter rundt overvekt, det er nok mange spørsmål en del ønsker å stille, men som aldri blir spurt fordi man ikke våger. Vi ante ingenting på forhånd om hvilke spørsmål som kom til å bli stilt, og vi som deltakere i programmet skulle svare så ærlig og åpent som mulig.

TV serien er viktig. Den handler om grupper av mennesker som blir stigmatisert. I tillegg til overvekt, så er det programmer om kortvokste, om å være født i feil kropp, personer som sitter i rullestol skal være med, personer med Tourettes for å nevne noen. Utrolig viktige fokus, og det var faktisk fint og kunne svare på spørsmål som man vet at mange lurer på.

Hvorfor er du tjukk, hvor mye mat spiser du, hvordan er det å ha sex, har du fått mange henvendelser fra menn som drømmer om å ha sex med store kvinner – nå skal ikke jeg røpe flere av spørsmålene, men dette var et veldig lite knippe av de spørsmålene vi ble stilt. Vi fikk også fortelle om sårheten, om alt det vonde man har opplevd rundt det å være overvektig. Det var ingen av spørsmålene som satte meg ut. Jeg svarte åpent og ærlig på alle.

Jeg var utrolig spent på å se hvordan NRK valgte å sette sammen programmet. Vi er vel 7 deltakere som var med. Alle med ulike historier, og jeg skjønte at jeg hadde vært heldig sammenlignet med flere av de andre. Alle fikk de samme spørsmålene, og så har det blitt klippet, redigert og satt sammen til et ferdig program som nå aller først kan sees på nett, og så kommer det på tv senere i september.

Jeg fikk på forhånd beskjed om at jeg ikke var så mye med i programmet. Klart man blir litt skuffet fordi jeg vet at jeg fikk sagt veldig mye bra, og mye viktig, men jeg fikk også en ærlig tilbakemelding på hvorfor jeg ikke er så mye med. Da NRK skulle redigere serien, så følte de at jeg kanskje ikke passet så godt inn som flere av de andre. De hadde hatt mange runder på det, og de følte på at jeg var for tynn. For tynn, det er vel noe jeg aldri har hørt før, men samtidig må jeg jo ta det som et kompliment at jeg ikke blir sett på som en flodhest lengre, at jeg kanskje ikke er så tjukk som jeg føler meg. Akkurat det er det flere som har sagt til meg den siste tiden, og jeg blir jo glad når jeg innser at de som møter meg ikke ser på meg slik jeg selv gjør. Å få høre at man er en fantastisk flott dame også av det motsatte kjønn, jeg innrømmer det glatt, det gjør veldig godt.

Selv om jeg er lite med i programmet, så må dere se det. Det er et utrolig viktig program, et program som forteller såre historier om det å være overvektig. Under opptaket jeg var med på, så svarte jeg på spørsmål sammen med Leif fra Hardanger. Etter å ha hørt Leif fortelle om sin barndom, og mobbingen som førte til at han spiste på følelser, og dermed ble overvektig, så kjenner jeg på to ting: Jeg blir forbanna og frustrert over at der finnes mennesker som gjennom ord og handlinger gjør et liv utfordrende å leve fordi de har meninger om en annens kropp. Det er så hjerteskjærende å høre noen fortelle om en barndom, en ungdom og et voksent liv som er preget av negative tanker rundt seg selv, og hvor man ender opp med å isolere seg fordi noen gjennom lengre tid har mobbet deg fordi de ikke liker den store kroppen din. En kropp som kanskje også i utgangspunktet ikke var stor, men kanskje annerledes, og som etter år med mobbing blir større og større fordi man har begynt å spise på følelser.

Jeg kjente også på at jeg har vært heldig. Heldig som ikke har opplevd mobbing. Jeg har gjennom hele barndommen og oppveksten hatt venner og klassekamerater som ikke har tenkt særlig over at jeg var større enn dem. For dem var jeg Heidi, ikke en tjukk unge. Det var først i mer voksen alder at det startet for min del. Det var kommentarer fra ukjente, det var blikk og sårende ord. Alt dette gjorde at jeg fikk alle disse negative tankene rundt egen kropp, og som igjen resulterte i et tøft tankekjør, og mange tunge, vonde år. Men jeg var flink til å skjule det. Jeg smilte gjennom masken. Jeg var aktiv. Ingen visste, kun jeg selv.

Jeg føler meg også stolt over at jeg har klart å ta tak. Jeg er stolt over at jeg tok tilbake kontrollen over livet mitt. At jeg ble sjef i eget liv. Jeg hadde prøvd utallige ganger før, men før jeg ville legge meg under kniven, så ønsket jeg å gi meg selv en siste sjanse, og jeg klarte det. Det handler ikke om å bli en sylfide, det handler ikke om å bli slank. Det handler om å komme dit jeg selv ønsker å være. Der er jeg ikke ennå, men jeg vet at jeg kommer dit. Jeg vet også at beina er som de er, og tømmerstokkene er en del av meg.

Konseptet til NRK er utrolig spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Se programmet her : https://tv.nrk.no/serie/ikke-spoer-om-det/2019/MDNY14000319

Programmet kommer også på NRK1 tirsdag 17.september kl.22.35, og på NRK2 lørdag 28.september kl.21.20

Se programmet. Mange vil kjenne seg igjen i veldig mye. Mange har mye å lære. Jeg har etter programmet ble lagt ut på nett fått flere meldinger fra mennesker jeg ikke kjenner. Utrolig fine meldinger. meldinger som har rørt meg, og som nok forteller en annen sannhet enn den jeg selv går rundt og tror. Tilbakemeldingene inspirerer meg og motiverer meg til å reise videre på denne spennende, men tøffe reisen. Det gjør også alle fine tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min – tusen takk!

 

 

Pass deg for piggene

Det er fantastisk når man på dager hvor man har denne flodhestfølelsen møter på mennesker som ser en helt annen person enn den du føler deg som. Det blir litt flodhestfølelsen for tida når jeg ikke kommer helt inn i det treningsmønsteret som man vil, og når man føler at saltstenger og seige godbiter havner litt for mye inn i munnen. Neida, det er ingen store mengder, men hvor er jernviljen min, og hvordan skal jeg få få tilbake disse gode treningsrutinene som jeg hadde? Jeg får trent, men jeg vil trene mer, og jeg vil trene bedre. Jeg vil videre på treningsreisen. Jeg trenger egentlig en som jeg kan forplikte meg til, en som kan pushe meg, men jeg føler ikke en PT er det jeg bør bruke pengene på akkurat nå. Når man nå har en lønn å forholde seg til, og ikke to, så må man prioritere annerledes enn før. En PT er store kostnader, så kanskje ikke ennå, men det er utvilsomt ønske nr.1.

Jeg begynte blogginnlegget med hvor fantastisk det er å møte mennesker som ikke ser deg slik som man føler seg. Før hadde jeg piggene ute hver gang jeg fikk et kompliment. Det å tro at andre kunne like noe ved meg, det trodde jeg aldri på. Ingen kunne like meg? Ingen kunne da synes at jeg var pen? At jeg hadde fint smil, og nydelige øyne, hvorfor sa de sånt? Det slo meg aldri at noen faktisk kunne mene det. I mitt hode dreide det seg om at de sa det fordi de syntes synd på meg. De syntes synd på meg fordi jeg så ut som jeg gjorde. Fordi jeg var så tjukk, så trengte jeg å høre noen fine ting selv om de ikke stemte. Jeg var alltid på vakt, og hadde alltid piggene ute.

Jeg har fått mye ” kjeft ” opp igjennom fordi jeg aldri har kunne ta et kompliment. I jobbsammenheng og andre ting som ikke gikk på hvordan jeg så ut, der har jeg vært bedre til å ta i mot komplimenter, men aldri på utseende. Jeg så jo selv hvor tjukk og stygg jeg var, så kunne ikke bare folk holde kjeft. Litt sånn var det. Utrolig slitsomt å gå rundt å tro at man har et utseende kun en mor kan elske, og utrolig slitsomt for de som faktisk mente de tingene de sa. ” Kjeften ” gikk aldri inn. Jeg fortsatte i samme spor i evigheter. Speilet jeg av og til bare måtte se i, det sa mer enn tusen ord…i mitt hode.

Denne uken har jeg møtt igjen mennesker som jeg ikke har sett på en stund, og jeg har fått så utrolig mange fine komplimenter. Jeg synes fortsatt det er uhyre vanskelig å ta i mot komplimenter, men jeg merker at det som sies faktisk går inn nå. Jeg blir utrolig glad, og jeg ser at jeg har hatt ei utrolig endringsreise også på det planet. Ingen pigger ute, ingen i hodet mitt som vil at vedkommende bare skal holde kjeft. Ingen i hodet mitt som sier at vedkommende bare sier det fordi de synes synd på meg. DET er en fantastisk følelse å kjenne på. Jeg blir nok fortsatt litt satt ut, og litt sjenert når jeg får komplimenter, og jeg synes fortsatt de er litt vanskelige å forholde seg til. Jeg vet ikke alltid hva jeg skal svare, men mye har skjedd, og det er utrolig herlig å innse.

Det å få høre at man ser bra ut, at man virkelig stråler, det er godt å høre. En venn av meg uttrykker alltid at han ikke helt kan tro at jeg er 50 neste år, han leter alltid etter rynkene han mener at han ikke finner. Jeg smiler med hele meg får jeg ofte høre. Det gjør godt å høre slike ting. Spesielt når man har vært igjennom det man har det siste året, og også når man vet hvor man har vært når det kommer til tanker om seg selv.

I år er det 30 år siden vi var russ. Jeg gikk på Oddernes Gymnas her i Kristiansand, og jeg var rødruss og revysjef. Jeg husker at jeg manglet en stemme på å bli russepresident, og i protest ble jeg revysjef. Jeg hadde ingen erfaring overhode, og ikke hadde jeg lyst heller. Men revy ble det, og en fantastisk tid. Nå planlegger vi 30 års jubileum, og sammen med to flotte medruss, så er vi i gang med å planlegge jubileumsfest. Det som slår meg når man prater er hvor fascinerende det er å snakke om hva man har tenkt om hverandre, og hvordan man har sett seg selv og faktisk hatt det. Den populære jenta, den jenta som alle guttene var forelsket i, den jenta som alltid var kledd i merkeklær – den jenta var egentlig så usikker og fant aldri sin identitet. Hvem hadde trodd? Og så mange ganger jeg har møtt folk som har lest bloggen min, og som ikke kan forstå at jeg har hatt det slik jeg har. Jeg som alltid virket så selvsikker, jeg med jobb i radio, jeg som alltid måtte forholde meg til masse ukjente mennesker – at jeg har slitt med sånne tanker som jeg har, det har overrasket utrolig mange. Så den man viser utad er nok ikke alltid den man er inni. Og usikkerheten kommer ofte til syne ved et tøft ytre, og en god maske.

Det er så godt å kjenne at jeg er på en så god plass i livet som jeg er nå. Når mange forteller at jeg stråler, og smiler, så er det sannheten. Endelig så snakker utsiden og innsiden min godt sammen. Ikke at jeg går rundt og tror at jeg ser så innmari bra ut, men det gjør likevel godt å høre det. Og så er det jo sånn da at det finnes noen få mennesker som sier ting de ikke mener, men heldigvis så er de fleste ikke der. De aller fleste sier ting fordi de mener det, og jeg klarer liksom å se det nå. Det er en stor seier, og en god følelse.

Etter det stormfulle året jeg har vært igjennom, så er det alltid noen som tror at jeg spiller et spill. At jeg egentlig ikke har det så bra. At jeg gir uttrykk for noe som ikke stemmer. Man kan liksom ikke ha det så bra som jeg sier etter å ha gått igjennom det jeg har. De om det. Jeg bruker ikke energien på det. Visst de tror jeg er en så god skuespiller, så må de får lov til å tro det. Livet er godt, innmari godt, men det er samtidig ikke for pyser.  Alle dager er ikke rosa, men heldigvis er det flere av de rosa enn de mørkeblå. Jeg kjenner at jeg smiler mer, jeg kjenner at mye har endret seg på en veldig positiv måte. En arena hvor jeg nok ennå hadde vært veldig usikker, det må være kjærlighetsarenaen. Jeg vil ikke være alene resten av livet, men dette er nok en arena hvor selvtilliten ikke er tilstede. Jaja, vi lar den ligge. Der er ingen prins i kikkerten, og heller ingen hvit hest.

 

Det var så trist, så ufattelig trist….

Det var så trist, så ufattelig trist. Jeg kjenner at møtet satte dype spor. Var det slik det faktisk skulle gå?

 

 

Forleden dag møtte jeg en bekjent av meg i byen. Jeg hadde ikke sett vedkommende på en veldig lang stund. Vi snakker sikkert om 3-4 år. Sist jeg snakket med henne, så hadde hun nylig gjennomgått en slankeoperasjon, og var så optimist for tiden fremover. Hun hadde allerede mistet endel kilo, og utad var hun iallefall veldig fornøyd.Hun smilte da vi sa ha det, og fornøyd med valget hun hadde tatt.

Da jeg traff henne igjen, så var smilet borte. Hun så gammel, og dradd ut. Dette var ikke den sprudlende jenta jeg traff sist. Noe hadde skjedd, og det så ut som om livet var litt tøft akkurat nå. Så lenge hun ikke er en nær venninne, så trør iallefall jeg veldig forsiktig, og starter praten på en vanlig måte. Det kom fort frem at livet var rimelig tøft for tiden. Hun hadde fortsatt å miste kiloer, og var helt klart en slankere utgave enn den jeg så sist, men jeg skjønte at livet kanskje var mer enn bare litt tøft akkurat nå.

For mange overvektige, så er maten en flukt, og en trøst når livet blir litt tøft. Mat blir en avhengighet for mange. Jeg har sett mange skrekkeksempler på hvor stor avhengigheten kan bli om man ser på endel programmer fra feks USA, men jeg har også lest endel om utfordringene som kan oppstå ved slankeoperasjoner når man ikke lengre har mat som en avhengighet. I mange tilfeller blir en avhengighet byttet ut med en annen. Kan kan ikke spise den maten man før spiste i store mengder, så finner man en ny avhengighet, og det var det som hadde skjedd i dette tilfellet.

Istedenfor å spise, så hadde vedkommende funnet en ny avhengighet, alkohol. Det var ikke lengre kun i helger, eller ved spesielle anledninger. Helger var blitt til hverdager, og alt hadde kommet ut av kontroll. Heldigvis virket vedkommende bevisst på hva som skjedde, og hadde søkt hjelp. Det var vondt å se henne, og det var vondt å se at smilet og gleden hun hadde sist jeg så henne, alt dette var helt borte. Hun kunne ikke lengre glede seg over kiloene hun hadde mistet, for nå hadde nye problemer dukket opp, og hun følte alt hadde blitt en større kamp enn før.

NRK publiserte for en tid tilbake en tankevekkende artikkel. En artikkel som mange bør lese, spesielt de av dere som vurderer slankeoperasjon. Også fagfolk bør lese denne, for artikkelen forteller om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme flere år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte. Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir for endel starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!

Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene. Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din. Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv…Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.

NRK sin artikkel satt ett enormt viktig fokus, og forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex…veldig mange utvikler et alkoholproblem. Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.

I NRK sin artikkel står to slankeopererte frem. Begge misbruker i dag alkohol. Den ene har hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyser de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon. Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyser de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene…. Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så ville man få mange som faktisk takket nei til operasjon etterpå, og de som hadde latt seg operere uansett, de hadde fått en god start på sitt nye liv. Er det jeg som er dum, og tenker for enkelt, eller er det faktisk helsemyndighetene som tenker, eller handler helt feil?

All overvekt har en årsak. Årsaken er ikke alle de ekstra kiloene man bærer på. Vi har alle hver vår årsak, og årsaken sitter i hodet vårt. Ville det ikke ha vært fint og visst hvorfor du er overvektig. Det er ofte ikke så enkelt som at du bare er veldig glad i mat, eller veldig glad i snop. Det er ofte mye mer underliggende enn det. Mange har stort utbytte av en operasjon, og i disse tilfellene, så er jeg utrolig glad på deres vegne. For mange andre, så kan det dreie seg om mer underliggende vansker som kan knytte seg til kropp, mat, selvbilde, og følelser. For alle disse så vil ikke en operasjon være løsningen. Man kan ikke operere bort problemer man sliter med. Problemene vil være der frem til du selv tar tak i de, og får den hjelpen du trenger. Jeg er ganske så sikker i min sak at dersom man hadde fått tilbud om profesjonell hjelp til det mentale,  før det overhodet var snakk om en slankeoperasjon, så er jeg sikker på at antall slankeoperasjoner ville blitt redusert veldig naturlig. Får man den hjelpen man trenger til å jobbe med hodet, så vil man også finne svarene, og få de riktige verktøyene som man trenger på veien til en bedre helse, og ett lettere liv.

Det var vondt å si ha det til min bekjent denne gangen. Smilet som var borte, gnisten i øynene som ikke var der, håpet som var så lite. Når jeg har slitt som verst med de dumme tankene rundt trening og vekt i det siste, så har jeg et par ganger tenkt at jeg bare skulle ha tatt den operasjonen for de årene tilbake. Jeg mener jo ikke det. Jeg hadde aldri gjort det, men når ting er litt dritt, så er det mange tanker som florerer i mitt tenkende hode. Slankeoperasjon er ingen enkel løsning som mange tror. Jeg har truffet flere som har klarer å holde vekten nede flere år etter operasjon, og disse imponerer meg. Selv sier de det rett ut at det er blod, svette og tårer for å klare å holde seg slanke. De fleste er nok enige i at det ikke er noen dans på roser, men de fikk den starten de trengte. Jeg heier på alle dere! Samtidig er det trist å se alle de som tok for lett på det. De som ikke holdt seg i aktivitet, de som fort var tilbake i det gamle spisemønsteret, de som er tilbake der de var før operasjonen. De fikk en gyllen sjanse, men livet ble ikke slik de antok. Så har man alle de som sliter, og som gjerne skulle omgjort valget de tok. De som sliter med komplikasjoner, de som sliter med fatique, og som min bekjent som sliter med et alkoholproblem.

Selv om jeg mange ganger har stilt spørsmålstegn ved slankeoperasjoner, så er det tilbudet jeg setter spørsmålstegn ved, ikke menneskene som velger operasjon. Det er det så viktig for meg å understreke.

Jeg skal nå komme meg på trening, og håper at hælen holder etter et besøk hos kiropraktor denne uken her. Den har vært så intenst smertefull grunnet en hælspore som har dukket opp igjen. Hælsporer er visst ganske vanlig bla hos overvektige. Jeg har et par styrkeprogrammer, men jeg har denne dragningen mot tredemølla altså….

Neste helg skal jeg vise litt mer klær på bloggen. Det vet jeg mange setter stor pris på. Nyt søndagen!!

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kjenner morgendagen….

I dag skal jeg ikke skrive om verken trening, klær, eller livsstilsendring. Jeg synes nok den siste tiden har vært litt utfordrende. Mest med tanke på at treningen ikke er helt der den burde være, og da kjenner jeg på den dårlige samvittigheten. Det er hektiske dager. Det er mye som skjer, mye som skal gjøres. Jeg kjenner mer på flodhestfølelsen når treningene ikke blir like mange som jeg ønsker, men for all del, dette er ikke på nivå som tidligere. Ikke på langt nær. Jeg tror sånn sett alle føler det sånn i blant. Uansett.

Samtidig har jeg brukt tid på å tenke på hvor heldig jeg faktisk er, og hvor mye flinkere jeg må bli til å sette pris på hver eneste dag. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei? Må dagene være fulle fra morgen til kveld? Må barna kjøres til og fra aktiviteter hele uken? Må vi selv, og de rundt oss gjøre noe hele tiden? Jeg tror vi er for opptatt av at det må skje noe, barna må være med på alt, og selv skal vi være tilstede for oss selv, og de rundt oss 24/7…hvor blir det av de virkelig gode stundene? De stundene hvor vi ikke gjør noe som helst, og hvor vi kjenner roen, hvor vi senker skuldrene, og virkelig kjenner hvor gode dagene virkelig kan være.

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede.

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt! Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, kjenne på roen, og kjenne at man lever. Ingenting er en selvfølge….de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på dagene på en annen måte. Må man komme til livets tøffe realitet før an ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag….

 

Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, det blir litt rosa for mange .Jeg sier ikke at man skal tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr mye for meg. Alt trenger ikke være så stort, og flott, det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg at min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke kreften ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av takknemlighet for at jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave, og kjenner på en enorm takknemlighet. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok litt ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett… men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Jeg tror min hverdag gjennom sykdomstiden, og endringsreisen minr har vært lettere fordi jeg valgte å se fremover, og fordi jeg nektet å la sykdommen, og så mye vektfokus prege dagene for mye. En god hverdag burde være en selvfølge. Det er sånn de fleste dagene i alle fall burde være. Det er vondt at det ofte må alvorlige ting til før man innser viktigheten av å ha det godt, og gjøre gode ting. Jeg har med årene blitt mindre kravstor, og jeg har ikke de store behovene lengre, men det har ikke alltid vært sånn. For meg er de små tingene, og hverdagen blitt det viktigste. Hvorfor skal det kun være i ferietiden man virkelig nyter, og koser seg? Hvorfor må man reise bort, og helst til andre siden av jorden for å være lykkelig? Jeg reiser gjerne på turer, og vil gjerne oppleve masse nye ting, men det vil jeg gjøre i hverdagen også… det er hverdager man har mest av.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at livet skal være godt? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor… vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Livet har fått ett annet perspektiv. For min del endret også mye seg da jeg mistet pappa for snart 13 år siden, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. Samlivsbruddet for 1 år siden gjorde også noe med meg, i positiv forstand.

Hælspore, litt mye snoking i skuffene på kjøkkenet, litt for lite trening, flodhestfølelsen som dukker opp en gang i blant, hektiske dager – litt sånn er det for tiden. Men jeg er en tenker, og jeg klarer heldigvis å snu negative tanker ganske fort. Så vil dagene for oss alle gå litt opp og ned. Sånn er livet.

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Ingenting er en selvfølge….

 

Fra himmel til helvete og tilbake igjen

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg valgte å avslutte ekteskapet mitt gjennom 25 år. I dag har jeg vært alene i 1 år. Det føles ikke som at det har gått et helt år, men det er uansett utrolig godt å sitte her og føle at valget som ble tatt for 1 år siden, det var det riktige valget. Det har vært et år som startet i helvete, og som holdt meg der gjennom ganske mange måneder, men i desember, så kunne jeg lukke døren til fortiden, og åpne en helt ny dør. Det er godt å sitte her og føle at livet er innmari godt. Jeg kan smile, og bare glede meg over alle de flotte tingene som fyller livet mitt.

Det har stormet med orkan i kastene. Midt i denne stormen stod jeg. Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne i løpet av disse månedene – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg stod midt i en storm, men fy søren så støtt jeg stod, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane. Livet fikk en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd for noen måneder siden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette, aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner.

For et år siden i dag, så valgte jeg å avslutte ekteskapet jeg hadde hatt gjennom 25 år. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. Selv om jeg ikke så dette komme, og selv om alt som plutselig skjedde kom som lyn fra klar himmel, så var valget riktig. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Det var vondt å innse at vi ikke skulle dele resten av livet sammen, eller at vi nå ble en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen bare for å leve sammen.

Fy søren så tøft det har vært. Det første halve året var så tøft at jeg ikke helt kan skjønne at jeg stod oppreist. At jeg stod så stødig, at jeg klarte å holde meg rolig til alt det ekstreme som skjedde. Det at jeg plutselig stod der alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg husker jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone. Jeg er så takknemlig for alt vedkommende advokat gjorde for meg.

Et ekteskap ble avsluttet for 1 år siden i dag. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og noen måneder etter bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Selv med stormfulle måneder, så har jeg kommet styrket ut av det. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

I sommer har jeg grunnet en utebod, jeg har vasket 40 m gjerde, jeg har skrapet det samme gjerdet og jeg har malt det. Jeg har funnet ut at å skrape er noe jeg absolutt ikke liker, og jeg har funnet ut at med den riktige kosten, så er det å male helt ålreit. Jeg har ordnet og holdt det fint utenfor huset. I høst skal det males mye inne. Både hos meg og hos min mor. Følelsen av at jeg mestrer ting jeg aldri før har gjort så mye, det er en innmari god følelse. At jeg fint klarer å være huseier alene, det er en herlig følelse å kjenne på. En dag så finner jeg kanskje noen å dele disse tingene med. Jeg ser ikke for meg at jeg skal bo her alene i all fremtid.

Noe av det mest vonde som har skjedd i disse månedene er jo det å oppleve at mennesker man trodde stod deg nær faktisk sviktet.  Når enkelte mennesker du har kjent halve livet plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som heller dolker enn å faktisk stå opp for sannheten. Heldigvis har jeg lagt alt det bak meg, men man glemmer jo aldri. Noen sår gror aldri skikkelig.

Jeg misliker så sterkt mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten, mennesker som ikke våger å stille krav. Mennesker som kjenner sannheten, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan dolke andre i ryggen. Mennesker som er mer opptatt av fasaden enn sannheten. Likevel så kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Jeg vet også at det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Morgendagen kjenner man aldri. Jeg vet også at man i tilfeller som dette aldri ønsker tilbake det som var fordi enkelte  mennesker ikke fortjener å ha meg i livet sitt.

Det har vært et år som gikk fra himmel til helvete, og et år som heldigvis også gikk tilbake til de fine, gode dagene. Jeg har opplevd storm, orkan, svik og sladrekjerringer på dette året, men du verden så fint livet har blitt! Jeg har fått oppleve det største jeg kunne ønske meg når jeg i oktober ble mommo til den nydelige prinsen min, Henry. I slutten av november, så blir jeg mommo til en ny gutt. Tenk så heldig jeg er! Jeg fikk i januar jobb i Radio Metro Sørlandet, og det å få komme tilbake til radioen igjen, det har vært helt fantastisk. Jeg brenner like mye for radio som jeg gjorde da jeg startet som frivillig i Radio Ung da jeg var 14 år gammel.Jeg har lederjobben i Norsk lymfødem-og lipødemforbund, og jeg har bloggen. Jeg har fått fokus i ukeblader, jeg har vært med i paneldebatt og jeg har deltatt i tv program som skal sendes til høsten. Akkurat nå jobber jeg med et nytt, spennende prosjekt som jeg håper vil bli en realitet neste høst. Jeg fikk en tlf, jeg fikk et spørsmål, og plutselig så får jeg kanskje en stor drøm realisert. Vær sikker på at dere som følger bloggen min skal få vite hva jeg jobber med straks jeg kan fortelle mer om det. Det er utrolig spennende, og det er definitivt en drøm jeg har hatt!

I dag er det et år siden livet gikk fra himmel til helvete. Heldigvis stod jeg stødig, og stormen stilnet. Livet er godt å leve, og jeg gleder meg til dagene som ligger der fremme. Jeg får jobbe med spennende ting, jeg har flotte mennesker i livet mitt, og en dag der fremme, så møter jeg kanskje mannen som får hjertet mitt til å banke ekstra hardt. Jeg har ingen hast, og jeg kjenner nok også på at det er en litt skummel tanke når man har vært sammen med et menneske i 26 år. Man har jo nesten glemt at det er noe som heter å date. Og så var det dette med selvtillit da. Den tror jeg hadde blitt liten om man skulle begynne ” å lete ” etter en ny partner. Niesen min vil ha meg på Tinder, men tro meg, det skjer aldri! Og det står jeg for, tro meg 🙂 Dukker mannen med stor M opp, så dukker han opp. Kanskje må han ringe på døren, for tanken på å date, den er litt skummel.

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

 

 

 

Jeg skal bli mormor igjen!!

Det går unna i svingene – jeg skal bli mormor igjen!! Hvor fantastisk er ikke det? Jeg føler meg så utrolig heldig. I slutten av november er jeg faktisk mormor til to!!

Jeg skal innrømme at jeg trodde ” svigersønnen ” min spøkte da han spurte meg om jeg var klar for å bli mormor igjen. Jeg lo det bort, og tenkte ikke mer på det. Men så var det altså sant! Min flotte datter, og ” svigersønn ” skal ha barn nummer 2, og termin er i slutten av november. Det er helt utrolig fantastisk å tenke på at jeg om få måneder har to barnebarn. Jeg gleder meg stort, for det er ingen tvil om at det å ha barnebarn er en helt fantastisk gave. Alle som har barnebarn fortalte hvor flott det var, og det er akkurat sånn, og enda finere.

Min nydelige prins, Henry ble født 24.oktober, og har blitt 8 måneder gammel. En måned etter Henry fyller 1 år, så skal han bli storebror. Tenk at den lille, flotte prinsen min skal bli stolt storebror 🙂

Det blir bare finere og finere å være mommo. Henry er blitt så stor, og jeg kan nesten ikke huske hvor liten han var da han ble født. Han var så liten og fin der han lå i armene mine. Nå er han snart for stor til å ligge i armene mine. Det har skjedd så utrolig mye på disse 8 månedene, og det har vært så fantastisk å se hvordan han vokser, og utvikler seg. La oss si det sånn, Henry er en aktiv gutt. Han vil helst være overalt, alt skal utforskes, alt skal i munnen, han kryper avgårde på oppdagelsesferd, han reiser seg opp til alt han får tak i, han klapper kake, og elsker når jeg synger ” Nøtteliten ” for han. Han er så utrolig blid og fornøyd. Han har det hjerteligste smilet….han smiler fra øre til øre, prater som en foss – gjett om det smelter mommohjertet mitt. Praten har han nok fått inn med morsmelken. Vi er ikke akkurat en familie som prater lite hehe.

Ultralyden som datteren min nettopp tok, den viste at jeg skal bli mommo til en ny prins. Så i november er jeg mommo til to nydelige gutter. Klart det blir en hektisk hverdag, spesielt for foreldrene når man får to barn som er så tette, men det har jo absolutt sine fordeler også, ikke minst det faktum at de vil få masse glede av hverandre. Det er jo alltid noen som skal ha meninger om alt, og som mener at dette gikk litt for fort i svingene. Hva har andre med det? Jeg begynner å kjenne at jeg er litt lei av folk som bryr seg om ting de ikke har noe med. At man ønsker to tette barn, det er det vel kun de kommende foreldrene som har noe med. Mange har to barn med kort tid mellom, og flere vil få det i fremtiden. Det viktigste er at foreldrene ønsker det, og er klar for det. Og jeg er ikke i tvil om verken det ene eller det andre i dette tilfellet.

Celina er mitt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om jeg hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.

Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Celina var 24 år når Henry kom til verden. Hun var like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på fire. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes vokser nesten dag for dag. Det er også rart på en veldig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.

Det er så utrolig flott å få være mommo, og jeg har definitivt masse å gi til begge prinsene mine. Jeg ønsker å være der. Jeg prøver å stille opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe masse tid med Henry, det gir meg så utrolig mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av Henry sitt liv, og etter hvert også den nye prinsen som kommer til verden. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry legger kinnet sitt tett inntil mitt for å kose. Eller når han legger seg godt inntil meg. Jeg nyter hvert sekund. Henry blir nok litt bortskjemt, og det samme blir nok den nye prinsen. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg blir bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og prinsen som kommer i november.

Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå er mormor til Henry, og snart en prins til. Det er tusen følelser inni meg. En liten gutt beriker livet mitt. Snart har jeg to gutter som beriker livet mitt. Jeg er så utrolig heldig. Henry er for øvrig oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Det betyr mye at Henry er oppkalt etter han.

Jeg er mormor til den vakreste gutten i hele verden. Snart er jeg mormor til to vakre prinser. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi prinsene oppmerksomhet og masse kjærlighet.

 

NB: I morgen på bloggen så trekkes to vinnere av fotograferingen – bare å glede seg 🙂

Bloggens bakside

Det å være blogger er en spennende verden. Det er en spennende verden på godt og vondt, men for min del, så er det heldigvis mest positive ting jeg opplever. Jeg er en 40+ blogger med voksne lesere, og jeg har til nå unngått disse berømte nett trollene. Samtidig så er jeg fullstendig klar over at i det jeg viste ansiktet mitt i den offentlige rom, og begynte å mene mye offentlig, så må jeg også være klar for det som måtte komme av negative ting. Dette tok jeg mange runder på før jeg bestemte meg for å begynne å blogge. Man skal være forberedt på det meste, men jeg har vært utrolig heldig.

 

For en tid siden stod det en reportasje om meg på trykk i Norsk Ukeblad. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min, min endringsreise og min lidenskap for klær. Jeg må innrømme at jeg kjente meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg.

Jeg fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger etter at artikkelen stod på trykk. Bloggen har fått veldig mange nye lesere. Jeg har fått telefoner, sms’er og meldinger på Facebook. Jeg blir både rørt, stolt og ikke minst utrolig glad. Bloggen har virkelig etablert seg, og lesertallene er utrolig gode de dagene jeg legger ut et nytt blogginnlegg.

At bloggen virkelig har etablert seg betyr jo veldig mye for meg som legger så mye arbeid ned i innleggene mine, men det betyr jo også så utrolig mye at bloggen betyr noe for dere som leser. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen er så ærlig og usminket, og ikke minst at det er en blogg med innhold som er verdt å lese. Det betyr mer enn dere aner å få slike tilbakemeldinger. Ønsket mitt, og målet mitt er nettopp det at man skal sitte igjen med noe etter å ha lest den. At man skal kjenne seg igjen, at man kanskje starter en tankeprosess, at bloggen inspirerer og motiverer. At jeg kan tipse om klær, og om sko, det vet jeg dere setter stor pris på. At det jeg skriver er dønn ærlig, at jeg skriver om livet slik det er, det er sånn bloggen skal være.

I kjølevannet av denne reportasjen, så fikk jeg også kjenne at verden er ganske så gal. Jeg skrev om det på bloggen i starten av året, men først nå er det blitt rolig. Av alle telefoner jeg fikk, så fikk jeg også  tlf fra to menn som aldri helt ville slutte å ringe. Hadde tlf vært av et slag som resten av tlf jeg fikk, så hadde det vært en ting, men dette var samtaler som jeg så på som lite hyggelige. At de syntes jeg var flott, og ønsket kontakt, det burde kanskje ha vært smigrende i seg selv, men når meldinger, og beskjeder ble av en seksuell art, da blir man ikke særlig smigret, iallefall gjør ikke jeg det. Beskjeder og sms’er var direkte kvalme. Jeg blokkerte nummeret til de begge, men den ene hadde tydeligvis flere tlf nr, så han ga seg ikke så lett. Denne ene var stadig ” på tråden.” Jeg hadde blokkert nummeret, men han klarte å legge ned beskjeder på svareren min, og å få sperret nr helt var ingen lett oppgave.

I perioder var det stille, men så var det på an igjen. Melding etter melding. Man hørte at vedkommende var en godt voksen mann, og det var ingenting med verken stemme, eller innhold som gjorde at dette var hyggelig. Hvert bein i kroppen min vrengte seg. Hadde det enda vært flotte, solide menn i en interessant alder, som på en seriøs måte ønsket kontakt, så kunne jeg nok ha blitt smigret, men dette var bare kvalmt. Etter en lang periode med beskjeder, og mye styr, så håper og tror jeg at det nå er stille. For en gal verden, og for en hobby enkelte har.

Jeg tåler det som skjedde, så ingen fare med det, men det er spesielt at man skal oppleve sånt. Det er nok endel menn som gjør slike ting i tillegg til alt som blir skrevet av kommentarer på blogger, og innlegg. Samtidig er jeg fullstendig klar over at stikker man seg frem på ulike arenaer, så må man også tåle det som eventuelt måtte komme. Ville jeg tåle alle nett trollene som var der ute? Var jeg klar for negative kommentarer som gikk på kropp og vekt? Jeg valgte å stå i en eventuell storm, men jeg har vært heldig. Jeg har aldri vært utsatt for nett troll, og jeg har aldri fått en eneste stygg og negativ kommentar som går på kropp og utseende, eller på det jeg skriver. Den gamle grisen av en beundrer, han håper jeg virkelig er borte nå. Når man opplever sånt, så tenker man på alle de unge rosabloggerne der ute som opplever slike ting nesten daglig. Det må være en utrolig tøff påkjenning.

Jeg har også merket en annen ting etter spesielt et av blogginnleggene mine, og det er at det tydeligvis er noen som føler seg truffet av det jeg skriver, på en negativ måte. Etter jeg skrev blogginnlegget om ” sladrekjerringer” så er det nok noen som har følt at det var skrevet til dem. Det har vært en utrolig spesiell opplevelse. En ting er at mange har kommentert det når jeg har truffet de, men jeg har blitt hengt ut på private Facebook sider, jeg har fått meldinger fra folk som lurer på om de kjenner disse menneskene som jeg kaller sladrekjerringer, folk som ønsker å vite hvem disse sladrekjerringene er, og jeg merker så tydelig at enkelte føler seg truffet. Folk føler seg truffet selv om innlegget ikke var beregnet på dem, det er en spesiell opplevelse må jeg si. Det er tydelig at det er mange som føler at de har pratet mye om ting de verken har noe med, eller kjenner sannheten rundt.

Som jeg skrev i innlegget om sladrekjerringer – folk må bare prate. Ja, det er helt klart sårende at ” alle ” vet ” sannheten ” bak mitt samlivsbrudd, men sånn er nå verden. Jeg tåler det, men ikke bland inn mennesker rundt meg. Ikke oppsøk mennesker nær meg for å prøve å finne ut noe som man kan dikte videre på. Der er mange historier bak bruddet skjønner jeg, og jeg bryr meg ikke, men jeg bryr meg jo litt likevel. Samtidig så bryr jeg meg ikke så mye at jeg på noe som helst tidspunkt kommer til å snakke om det til folk som ikke har noe med det. Visse ting er private, men den grensen er det en del som ikke helt ser og skjønner.

Å bli hengt ut på en FB side, det var en ubehagelig opplevelse. Jeg var dog ikke navngitt, men det var ikke vanskelig å skjønne hvem denne bloggeren var som ble hengt ut. Når man i tillegg vet hvem vedkommende er som skrev innlegget, og man ikke på noen som helst måte kan skjønne hvorfor vedkommende skulle ha følt seg truffet, da begynner man å tenke.

Jeg har fått kommentarer opp igjennom fra personer som ikke er enig i det jeg skriver, og jeg setter stor pris på andre meninger. Vi kan ikke alle tenke likt, og mene likt. Meningsutvekslinger er jo en utrolig fin ting. Alle må ikke være enige med meg. Jeg blir ikke fornærmet om noen sier meg i mot, men jeg blir oppriktig lei meg, og oppgitt når noen henger meg ut på feil grunnlag. Når noen reagerer på det jeg har skrevet, og mener jeg har raknet i sømmene, det er drøyt synes jeg. Når et eget innlegg på Facebook handler om meg og et blogginnlegg jeg har skrevet, da reagerer jeg.  Hvorfor ikke være så voksen å ta det opp personlig med meg før man durer løs med uttalelser som ikke henger på greip? Er det ikke en god ting å vite sikkert før man durer løs, og tror noe som ikke er tilfelle?

Velkommen til bloggens verden tenker jeg nå. Men…dette er bare små ting i forhold til alt det fine jeg opplever. Det å være blogger for dere som følger bloggen min, det gir meg så utrolig mye! Alle som leser innleggene hver helg, alle som kommenterer både på bloggen og på FB, alle som sender private meldinger, alle telefoner, og alle jeg møter på gata som stopper meg for å fortelle hvor mye bloggen betyr for de, og hvor fint de synes det er å lese den. Tusen takk!! Om jeg inspirerer og motiverer dere, så skal dere vite at dere gjør det samme med meg. Jeg har verdens flotteste lesere, og jeg er så takknemlig for at nettopp du velger å følge meg og min blogg. Det lille negative jeg har opplevd, det overlever jeg fint, men det er utrolig trist at det er sånn verden er.

 

Husk at vi har en giveaway gående akkurat nå, en giveaway som jeg trekker neste helg.

To heldige lesere skal få hver sin fotografering hos Berdalen Design og Foto. 

Jeg vet at mange har et ønske om å få tatt skikkelige bilder, men det sitter ofte litt langt inne. Tenk så flott å bli sminket, få stelt håret skikkelig, og så få en proff fotograf til å ta flotte bilder. Det er et minne for livet! Du som leser bloggen min kan vinne nettopp dette, og det er en utrolig flott gave og kunne gi bort. Hovedpremien er styling og fotografering, men vi skal også gi bort en valgfri fotografering i tillegg til en heldig leser. Selv om dette er i Vennesla utenfor Kristiansand, så tenker jeg at dette ikke kun er forbeholdt de som bor akkurat her. Jeg tenker man godt kan kjøre litt for å få tatt flotte bilder. Noen begrensninger er det selvsagt i forhold til avstand, men jeg tenker likevel at noe kan man kjøre for å en så flott gave. Mange kommenterte forrige helg, men det er plass til flere lapper i bollen når vi trekker, og premiene er jo utrolig flotte!

Hovedpremie :

Portrettfotografering : Bli ny med sminke, stell av hår og fotografering. Velg om du ønsker å ta bilder i fotostudio eller ute på lokasjon i Vennesla.
Dette er portrett av voksen hvor man også blir sminket og får stell av hår. Sminke og stell av hår er det Cecilie Nygaard Johnsen som har ansvaret for.
I tillegg gir Lise Merethe også bort :
Valgfri fotografering
Det betyr at du kan velge mellom Portrett, baby fra 8 uker, barn, 1 årsfoto, felles søskenbilder eller familiebilder.
Har du lyst til å vinne en fotografering, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, og gjerne hvorfor også om du ønsker det. Du har også lov til å nominere andre som du synes fortjener dette. Man kan ikke ta bilder i sommer da Lise Merethe nettopp er blitt mamma til ei lita jente, men dette er noe man kan benytte fra august og utover. Jeg gleder meg til mange kommentarer, og jeg gleder meg til å se hvem de to heldige vinnerne blir neste helg.