På nyttårsaften skjedde noe helt uventet som gjorde hjertet mitt ekstra varmt: Jeg fikk prisen for «Årets kvinnelige blogger 2025» i Bunny Awards! 🥰 Jeg hadde ingen anelse om dette før dere, mine fantastiske lesere, begynte å tipse meg. Det var virkelig en overraskelse – og en skikkelig gledelig en.
Bunny Awards er en kåring som bloggeren Bunny står bak, sammen med en liten jury bestående av andre bloggere på Blogg.no. Det er ingen stor, nasjonal pris, men det gjør den ikke mindre betydningsfull for meg. For meg handler det ikke om størst, best eller flest følgere – det handler om å bli sett, hørt og lagt merke til.
Det å få en slik pris betyr at det jeg skriver faktisk betyr noe for noen der ute. At ord og erfaringer kan treffe et annet menneske – det er et privilegium jeg aldri tar for gitt. Mange har kalt meg et forbilde, og det er ord som både rører og utfordrer meg. For hva betyr det egentlig å være et forbilde? For meg handler det om å være ærlig, ekte og til stede, å dele både de lette øyeblikkene og de mer krevende. Det betyr at noen der ute har følt seg sett, mindre alene, kanskje inspirert – og det er stort.
Jeg må innrømme noe: Jeg leser ikke så mange blogger selv. Jeg er mer glad i å lytte – radio, musikk, stemmer som forteller historier. Men denne prisen har minnet meg på hvor viktig det er å løfte frem og følge andre dyktige bloggere. Det finnes så mange stemmer der ute som fortjener å bli hørt, som inspirerer, utfordrer og gleder. Ikke bare de aller største, men alle som legger sjelen sin i det de gjør.
Noen ganger kan det føles som om det er følgere og tall som bestemmer hvem som får oppmerksomhet. Når store, kommersielle priser som Vixen Influencer Awards arrangeres, er det lett å føle at de med flest følgere alltid vinner. Flere av dere har også foreslått meg til Vixen, og selvfølgelig ville det betydd mye å bli lagt merke til der også. Men vet du hva? Det aller viktigste for meg er ikke å stå øverst på en liste, men å bety noe for deg som leser dette nå. Det er det som virkelig teller.
💫 2025 har vært et spesielt år for bloggen. Jeg har fått så mange varme meldinger fra dere – om små seire, utfordringer og hverdagsøyeblikk. Det er disse stundene som minner meg på hvorfor jeg skriver: for å dele, inspirere, og noen ganger bare være en stemme som sier «du er ikke alene».
💫 Det er så mange bloggere som er utrolig flinke – hver og en på sin måte – og som aldri får den store rampelyset. Det er litt synd, for bak så mange små blogger finnes det ekte historier, klokskap, humor, varme, viktige perspektiver og knallhard innsats. Det er verdt å stoppe opp ved dem.
💛 Til alle dere som leser denne bloggen: Tusen, tusen takk.
Takk til Bunny og juryen for denne anerkjennelsen. Den gir meg enda mer energi og mot til å fortsette å skrive, dele og være meg – både i de små hverdagsøyeblikkene og i de mer betydningsfulle.
Bloggen blir med meg videre gjennom 2026 – og jeg gleder meg til å møte dere igjen her, igjen og igjen. 💕
Når et nytt år begynner, kjenner jeg alltid på et behov for å stoppe litt opp. Tenke. Kjenne etter. Hva ønsker jeg egentlig? Ikke bare på papiret, men i hjertet.
2026 ligger helt nytt og ubrukt foran oss. Et år fullt av muligheter, men også et år som naturlig nok bærer med seg både forventninger og en viss uro. Jeg velger likevel å se bort fra de store, tunge tingene som rører seg i verden – selv om de er umulige å ignorere helt. Fred er det største ønsket vi alle kan ha. Å slippe å kjenne på frykten for krig, for det uforutsigbare. Jeg håper 2026 blir et år med litt mer ro, litt mer trygghet – for oss alle.
Når jeg zoomer inn på mitt eget liv, er det først og fremst familien som fyller tankene mine. Barnebarna mine. Datteren min. Mammaen min. Alle de som står meg nær, flokken min. Jeg håper 2026 blir et år med gode dager sammen. Hverdager som ikke bare går, men som kjennes. Jeg håper jeg får være der for dem – til stede, trygg og sterk nok til å gi det jeg ønsker å gi.
Helsen min er, og vil fortsette å være, viktig. De siste to årene har gitt meg så mange positive endringer, og det er jeg enormt takknemlig for. Jeg håper virkelig at denne utviklingen fortsetter. At kroppen samarbeider litt mer, at energien får litt bedre vilkår, og at jeg kan kjenne meg stadig mer hjemme i meg selv.
Og ja – vekten betyr noe for meg. Sånn er det bare. I mai skal jeg til ny samtale med overlegen på overvektsklinikken. Målet er enkelt: at vekten viser mindre enn sist jeg var der i desember. Ingen hårete mål. Ingen tosifrede kilo. Bare et tydelig signal – til meg selv og til de rundt meg – om at jeg tar dette på alvor. Treningen blir som i 2025, kanskje med litt mer intensitet når kroppen tillater det. Små justeringer, ikke revolusjoner.
Jeg skal bli flinkere til å planlegge måltidene mine. Spise mindre porsjoner. Ta bedre valg, uten å gjøre livet strengt og firkantet. Jeg er fortsatt kresen, og det kommer jeg alltid til å være – men hjelpen jeg har fått til tilpassede planer har vært gull verdt, og det vil jeg fortsette å bruke.
Bloggen blir med videre. Etter ti år har jeg vært innom tanken på å avslutte dette kapittelet. Men sannheten er at bloggen – og dere som leser – betyr for mye for meg. Noen kritiserer meg for at vekten får for stor plass, men dette er min personlige blogg. Om mitt liv. Mine tanker. Mine kamper og seire. Det må få lov til å være ekte.
Jeg ønsker også å bli mer aktiv på sosiale medier. Dele mer av hverdagen. Flere videoer. Flere øyeblikk. Vise klær jeg kjøper, dele både frustrasjon og glede. Jeg vil bli mer synlig på Instagram og Snapchat – og kanskje våge meg inn i TikTok sin verden også. Litt skummelt. Litt utenfor komfortsonen. Men kanskje nettopp derfor viktig.
Og så er det kjærligheten. Jeg er fortsatt singel. Og jeg merker at jeg savner den ene. Den spesielle. En å dele hverdagen med. En å le sammen med, oppleve sammen med, være stille sammen med. Jeg har datet. Jeg har prøvd. Men den rette har jeg ikke møtt – ennå.
Å lete etter kjærligheten i en alder av 55 år er ikke enkelt. Det er sårt. Og til tider skummelt. Det er øyeblikk hvor man nesten gir opp. Likevel kjenner jeg dypt inni meg at jeg fortjener dette. Å bli elsket for akkurat den jeg er. Han trenger ikke være perfekt – bare perfekt for meg.
Jeg går også inn i 2026 med et spennende prosjekt. En drøm jeg har båret på lenge. Nå er tiden inne for å begynne å realisere den. Jeg kan ikke si så mye ennå, men det betyr enormt mye for meg – og jeg vet at det kan bli viktig for mange. Om det blir slik jeg håper, vet jeg ikke. Men jeg skal jobbe iherdig, med hjertet først.
Så 2026…
Vær snill med oss.
Gi oss gode dager.
Gi oss styrke når det trengs.
Og rom for både håp, utvikling og kjærlighet.
Dette er mine mål. Mine drømmer.
Og mitt stille ønske om at dette – virkelig – kan bli mitt år 🤍
Snart legger vi 2025 bak oss, og foran oss ligger et helt nytt år – med blanke ark og 365 nye muligheter. Jeg kjenner på en rar blanding av takknemlighet og refleksjon når jeg ser tilbake.
2025 har vært et godt år på mange måter. Jeg har så mye å være takknemlig for. Samtidig har det vært et år med frustrasjon rundt vekten min. Jeg vet at noen kan synes jeg fokuserer for mye på det, men dette er jo min personlige blogg – mine tanker og følelser. Når jeg ikke når målene mine, blir jeg både skuffet og oppgitt.
Jeg har holdt vekten relativt stabil i det store og hele, og jeg har gått ned noen kilo. Det var ikke så mye som jeg hadde håpet, men jeg prøver å anerkjenne det lille som er oppnådd også. For meg handler det ikke bare om tall, men om å kjenne at kroppen fungerer, og at jeg tar vare på meg selv.
Midt i alt dette, har 2025 gitt meg noen av livets største gaver. Den aller største kom 18. juli – da ble lille Filippa født, mitt tredje barnebarn. Hun er en liten solstråle, så blid og fornøyd, og hun har allerede fått meg til å smile på en måte jeg nesten hadde glemt at jeg kunne. Snart et halvt år gammel, og jeg gleder meg sånn til å tilbringe enda mer tid med henne – og selvfølgelig med de flotte prinsene mine – i året som kommer. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått tre, fantastiske barnebarn.
Jeg er også utrolig takknemlig for mamma, som snart fyller 85. Hun har beholdt en relativt god helse, selv om alderen naturlig nok byr på noen utfordringer. Hun klager aldri, og klarer seg så bra på egenhånd. Jeg er heldig som bor rett ved siden av, og at jeg kan stille opp for henne når hun trenger det. Det er ikke noe mas, ikke en plikt – jeg gjør det med glede, og det gir meg så mye tilbake.
Snart tar vi farvel med 2025, og foran oss ligger et nytt år med blanke ark og nye muligheter. Når jeg ser tilbake, kjenner jeg både stolthet og takknemlighet. Dette året har hatt sine utfordringer, men også så mange små og store gleder som har gjort livet rikt.
Det har vært frustrerende å kjenne at vekten ikke alltid beveger seg slik jeg ønsker, men samtidig kan jeg se tilbake på alt jeg har oppnådd de siste årene. Jeg har jobbet hardt med kroppen min, med helsen min, og jeg har stått i det selv når det har vært vanskelig. Treningen har blitt en del av hverdagen min, og det gir meg både energi og mestringsfølelse. Det føles nesten utrolig å tenke på hvor langt jeg har kommet – fra en tid hvor jeg stadig fant unnskyldninger til å ikke trene, til å nå gjøre det hver eneste uke, nesten hver eneste dag.
Dette året har også vært året jeg virkelig har våget å utfordre meg selv. Jeg har opplevd gleden ved vannet, jeg har badet og svømt, og jeg har kjent på følelsen av å være komfortabel i badedrakt. Det var lenge utenkelig, men nå gleder jeg meg til flere turer i Aquarama, og også badeland sammen med familien. Vannet har blitt en magisk arena, ikke minst for beina mine.
Jeg har også tatt små, men viktige steg i hverdagen som har gitt meg selvtillit og glede. Jeg har gått i kjole igjen – noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle føle meg komfortabel med. Å kunne kle meg slik jeg ønsker, og å føle meg fin i det, har gitt meg en frihetsfølelse jeg ikke hadde forutsett. Jeg har gått ned flere størrelser i klær, og jeg kan nå kjøpe klær på vanlige butikker. Jeg kan se meg selv i speilet og jeg kan kjenne at jeg begynner å bli glad i den jenta som jeg ser. Alle negative tanker rundt meg selv og kroppen min er nesten helt borte, og det er vel en av de største gledene jeg kjenner på. Totalen i vektnedgang siden oppstart av denne reisen min er nå på 38 kg. Totalen siden jeg var på det største er mellom 60-70 kg.
Jeg er også utrolig takknemlig for alle dere som følger bloggen min. At dere leser, kommer tilbake helg etter helg, og deler reisen min på deres måte, betyr så mye. Takk for at du følger meg, engasjerer deg og heier på meg. Og for alle de små og store øyeblikkene i hverdagen – familie, venner og mennesker som stiller opp når jeg trenger det – 2025 har gitt meg minner jeg vil bære med meg lenge.
Nå ser jeg frem mot 2026. Nye dager, nye muligheter og nye minner som skal skapes. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og jeg har planer og drømmer jeg vil jobbe mot i det nye året. Akkurat det skal jeg dele mer om neste helg.
Det var en gang fem jenter som dro fra storbyen Kristiansand til de indre bygder i Konsmo. Målet for turen var ” The Fairtytale Castle.”
I mai 2023 dro vi jentene på glamping på Lomsesanden i Farsund. I år dro vi standarden opp litt fra glampingen, og dro til de indre bygder for å ha en helg på ” The Fairtyale Castle ” , eller eventyrslottet. Langt inne i skogen i Konsmo ligger eventyrslottet med sin flotte og unike tårnfasade. I disse to tårnene kan man sove som kongelige i deilige senger, og våkne til en flott utsikt over frodig natur og skog. Å våkne til en slik utsikt gir en øyeblikkelig ro i sjelen. Og den roen vi alle kjente på under oppholdet på slottet, den var magisk. Man kjente på roen med en gang man gikk ut av bilen, og så det flotte slottet, skog og vann.
Langt inni skogen på Sørlandet har altså Knut Eivind Birkeland bygget ” The Fairtyale Castle.” Bygget med kortreiste materialer fra egen skog. Det hele startet i 2018 da han bygget Tretopphytta i samme området. Etter dette hadde han et ønske om å skape noe enda større – noe som kunne overraske og begeistre. Målet var at luksus skulle møte naturen. Eventyrslottet ligger veldig skjult, så her har man slottet og skogen for seg selv. Det eneste man hører er sang fra fuglene. Slottet har store vinduer og en balkong som gir deg en fantastisk panoramautsikt over skogen.
Eventyrslottet levde opp til forventningene vi hadde. Eneste minuset var at den oppvarma kulpen som alle hadde gledet seg til, inkludert meg, den var ikke i drift. De hadde hatt problemer med å holde den varm. Kulpen var perfekt plassert med utsikt til vannet nedenfor, og vakker natur. Utenfor slottet så var det også en flott uteplass med gode stoler, og bålpanne. Mette som er bålmesteren, hun fyrte den opp så vi fikk pølser til lunsj på lørdagen. Eventyrslottet er flott innredet, og det er komfort i alt av møbler. Badet var en ballsal, og det er ikke alltid man har en sånn følelse når man er på hyttetur. Slottet har sengeplasser til 6 stykker. Et par til om noen bruker sofaen, for sofaen hadde rikelig med plass.
For ei flott helg vi hadde på eventyrslottet. Vi er en gjeng som går godt sammen. Sammen med disse damene så kan jeg være meg selv 100%. Jeg ler så lattermusklene får skikkelig juling samtidig som vi har mange gode samtaler. Helgen vi var på slottet var også en helg hvor jeg hadde bursdag, og jeg fikk en bursdagsfeiring av klasse. Det er lenge siden jeg har blitt gjort så stor stas på. Feiringen startet rett over midnatt 5.april. Da fikk jeg bursdagssang, gave og massasje. Senere på dagen hadde vi god frokost, og vi koste oss i nydelig vær ute. På kvelden lagde vi en bursdagsmiddag som man bør på et slott: helstekt indrefilet av okse og svin, fløtegratinerte poteter, stekte grønnsaker, broccoli og peppersaus. Et helt nydelig måltid. Jentene overrasket med pakkeleken etter middag. Jeg elsker pakkeleken, og gir alt da kan man si. Jentene hadde med seg pakker, så da var det bare å trille terninger og håpe på at man gikk grafset til seg en del pakker. Ikke ei pakke hadde jeg da vi var ferdige. Ikke fikk jeg stjålet en eneste pakke heller. Så der satt jeg rundt bordet og var litt småsnurt for at jeg ikke hadde fått en eneste pakke, og plutselig skyver alle jentene alt av pakker over til meg. Så planen deres hadde hele tiden vært at jeg skulle få alle sammen. Jeg tror jeg hadde stjerner i øynene da jeg så haugen av pakker rundt meg på bordet. Gjett hvem som storkoste seg med å pakke opp hver og en av gavene.
Eventyrslott, vakker natur, sjelefred, stillhet, nydelig vær, god mat, latter, gode samtaler og herlige venninner – ei bedre helg enn det kan man ikke be om.
Om et par uker så fyller jeg 55 år. Jeg synes det er innmari rart å tenke på at jeg har blitt så voksen. Jeg vil ikke si gammel, for å være 55 år, det er for de fleste ingen alder. Jeg føler meg ikke gammel, men jeg føler meg heller ikke som 55 år. Jeg aner ikke hvordan det føles å være 55 år, men jeg føler meg nok langt yngre enn de harde fakta i fødselsattesten min.
Jeg tror de fleste har det sånn som meg, at vi ikke føler alderen vi faktisk er. Og jeg skal være dønn ærlig å si at jeg føler meg yngre nå etter å ha gått ned så mye enn jeg følte meg på det tyngste, men jeg har aldri følt den faktiske alderen min. I hodet er jeg yngre. Usikker hvor mye yngre jeg føler meg, men jeg kunne nok glatt å trukket fra 10 år ihvertfall. Også min mamma på 84 år føler seg mye yngre i hodet, men merker alderen på kroppen. Jeg føler meg altså yngre enn jeg er, og samtidig så føler jeg meg på en innmari god plass i livet. Fra jeg passerte 40 år, så har jeg følt det sånn. Jeg var tryggere på meg selv, og trygg på livet. Sånn har det også vært i årene frem til nå. Dagene er gode, og livet er godt. Jeg har det veldig godt med meg selv. Det er liksom bare mannen i mitt liv som mangler, men han er det vanskelig å finne gitt….
Når jeg sier at jeg nok føler meg ti år yngre, så er det faktisk der de fleste ligger. Vi føler oss 10 år yngre enn alderen vår. Undersøkelser viser det. Og vi ønsker oss ytterligere 10-20 år yngre. I to ulike undersøkelser har aldersforsker Svein Olav Daatland spurt 3.500 nordmenn mellom 49 og 79 år om deres oppfatning av egen og andres alder. 70 prosent av de spurte opplevde seg yngre enn de var. Andelen med denne oppfatningen økte svakt med alderen skriver Vi over 60. Allerede sent i 20-årene begynner svært mange å føle seg yngre enn de faktisk er. Internasjonale studier viser at selv på steder og til tider der eldre har status og prestisje, vegrer folk seg mot å bli eldre. Aldersforskeren mener vi kan se på dette som en indikator for helse og trivsel.
Han mener at det å gi seg selv noen færre år på baken, ikke behøver å bety at du ser ned på eldre mennesker, bare at vi yter motstand mot prematur aldring.
Hva er du mest redd for når det gjelder aldring? For min del er jeg mest redd for en dårlig helse. Jeg tenker mye på hvordan kroppen vil fungere etter hvert som man blir eldre. Et stort pluss er selvsagt at jeg trener masse, og dermed styrker kroppen min. Med mye trening, spesielt styrketrening, så vil jeg jo være mye bedre rustet når alderdommen virkelig kommer. Så styrketrening dere det er så viktig for oss, og det er heller aldri for sent. Deretter er jeg redd for rynker, og jeg er nok redd for hvordan kroppen vil endre seg også. Nå har jeg jo ganske mye løshud etter stort vekttap, så det spiller kanskje ingen rolle i forhold til hvordan kroppen vil bli hehe.
Undersøkelser viser at også mange er veldig redde for å legge på seg. Det er jo jeg allerede som snart 55 åring. Livredd for å legge på meg det jeg har tatt av meg, og den redselen vil nok følge meg også fremover, og antageligvis for alltid. Det at huden i ansiktet vil endre seg, og se mer gammel ut, det er også en stor frykt jeg har, og jeg er helt seriøs på det. Så kan mange bare le og synes dette er helt idiotisk, men sånn føler jeg det. Jeg synes rynker er vakkert på innmari mange. Det at livet har satt spor etter levde år, men jeg tror ikke jeg hadde syntes det hadde vært vakkert på meg, og vakkert for mitt hode. Men jeg vet jo at det kommer. Så rynker, ja, det er noe jeg ” frykter.”
Rynkene jeg har ved siden av øynene, de liker jeg faktisk. Og der er det en del rynker. De kommer spesielt godt frem når jeg smiler, og nei, dette er ikke bare smilerynker. Utover disse, så har jeg jo mistet elastikk i området rundt munnen, og der er jeg sikkert ikke alene. Utover det, så har jeg pr nå veldig lite rynker, og jeg har en ganske pen og god hud. Jeg tror jeg får tilbakebetalt for at jeg fra veldig ung alder har passet på huden min. Jeg tror ikke at man kan gjøre så mye når utfordringene plutselig er der, men at man kan forebygge, det tror jeg på.
Posene jeg har under øynene, det handler ikke så mye om alder, men kanskje mer om at jeg feks drikker altfor lite vann, kanskje får jeg lite søvn…disse tingene er nok de største årsakene…og jeg hater virkelig posene jeg har, og tenker iherdig på hvordan jeg skal få de mindre. Tips tas i mot med takk, men utover å drikke mer vann, så vet jeg ikke om noe kan gjøres….men om posene blir større, og kanskje begynner å henge, det er en tanke jeg ikke liker. Så tenker sikkert andre helt annerledes, men for meg er poser og rynker noe jeg ikke ser frem til.
Undersøkelser viser at over 70 prosent i alle aldersklasser opplever seg som yngre enn de er. Hvor mye yngre du føler deg i forhold til kronologisk alder, øker noe med alderen: En gjennomsnittlig 45-åring opplever seg som 39, mens 74-åring typisk opplever seg selv som 65. Menn i alderen 40–79 år ønsket seg i snitt 20 år yngre, mens kvinner i samme aldersspenn nøyde seg med å ville trekke 15 år fra alderen. Jo eldre du er, desto lavere i forhold til din egen alder setter du «den ideelle alder». En 45-åring synes 35 er den ideelle alder, mens en 75-åring peker på 45 som en perfekt alder. De fleste mener vi er «voksen» når vi er 20 år, «middelaldrende» ved fylte 50, «eldre» ved 65 eller 70 og «gammel» når vi er 80. Så da er jeg en middelaldrende kvinne med en gammel mamma. Ifølge gerontolog Becca Levy på Yale University risikerer de som har et negativt syn på aldring, en tung alderdom selv. De som har et mer positivt bilde av eldre mennesker, har større sjanse for selv å få et bedre og til og med lengre liv skriver Vi over 60.
Å føle seg yngre enn man faktisk er, det handler ikke om å fornekte alder for min del. Jeg tror det handler om å se positivt på egen situasjon, og at det dermed øker sjansen for å føle seg lykkelig. Vi er den alderen vi er, og jeg er jo evig takknemlig for å få lov til å bli eldre…men jeg føler meg likevel mye yngre, og den følelsen, den vil jeg beholde.
Jeg har i dag hatt ei god styrkeøkt på treningssenteret, og tenker at jeg skal ut å gå en god tur litt senere i dag. Kanskje kan jeg snart starte litt med vårarbeid utenfor. Det ser jeg veldig frem til.
I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Hører man ordet kreft, så tenker man på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse. Denne uken fant jeg en gammel kronikk skrevet av Lene Wikander tilbake fra 2016. Kronikken hadde jeg tatt vare på fordi den satte ett utrolig viktig søkelys på livet etter en kreftsykdom. Jeg ble sittende lenge etter å ha lest kronikken. Det å våge å fortelle om livet etter kreftsykdommen kan være vanskelig for veldig mange. Man er evig takknemlig for å være frisk, for å være en overlever. Jeg har lært meg å sette helt andre fokus, og ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er fordi jeg var en av de heldige som fikk livet i gave på nytt. Likevel er det veldig få som snakker om livet etter sykdommen, for den kan også ha sine utfordringer. Man er ikke utakknemlig fordi man sier det…men hadde man sagt det når noen spurte hvordan det gikk, så hadde de vel sett på deg med litt sinte øyne, øyne som klart sa i fra at det kun er takknemlighet som gjelder? Hvorfor er noen overhodet i tvil om hvor takknemlige man er selv om man forteller om utfordringene i ettertid?
Kraftige blødninger fikk alarmklokkene til å ringe hos meg. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på. Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet.
I den gamle kronikken, så satte Lene Wikander ett viktig søkelys på tiden etter sykdommen. For det er ikke til å legge skjul på at sykdommen har sine senskader, kanskje spesielt for de som går igjennom cellegift, og strålebehandling. Mange sliter med kronisk utmattelsessyndrom, mange kommer i tidlig overgangsalder, man orker lite, man blir fort utslitt – man blir ofte kronisk syk. Fedme kan være en del av senskadene, det samme er depresjon, lymfeødem er det mange som får , og disse tingene hører vi sjeldent, eller aldri noe om. Wikander følte at vi skammer oss om vi klager over senskader når vi tross alt er en overlever….Mange kreftoverlevere plages av skam over å ikke strekke til, og forventningspress om og hele tiden vise sin takknemlighet. Det er store tilleggsbelastninger i en ellers tøff hverdag. Det skal ikke være sånn at noen går rundt og tror at man ikke er takknemlig over å være frisk, at man var en av de heldige – jeg for min del kan ikke få understrekt nok hvor takknemlig jeg er. Mine senskader kan jeg fint leve med, men det er klart at det i blant er tøffe dager. I blant er jeg så utrolig lei av lymfødemet, jeg er drittlei kompresjonsstrømper, og nattstrømper, og de gangene jeg er der, så klager jeg. Jeg har vært utrolig mye trøtt, og sliten. Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg, men det var kun de nærmeste som hørte klagingen min. For selv om jeg er evig takknemlig for livet, så har man lov til å være frustrert over det som kan komme i kjølevannet. Å klage er ikke ensbetydende med å være utakknemlig.
Jeg har tatt meg selv i nakken mange ganger, og lurt på hvorfor jeg klager? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine, eller den ekstreme trøttheten. Er jeg utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve. Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og om jeg ikke hadde hatt en fantastisk gynekolog, men likevel kjenner jeg på frustrasjonen over det som kom i ettertid. Hvor er fornuften i dette? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde ikke valget vært vanskelig.
Det som er mest utfordrende skriver Wikander, det er forventningene til de rundt oss. Forventningene om at alt skal være som før hele tiden, og at man skal fungere akkurat som før. Mange vil klare å fungere som før, andre vil ikke. Jeg har mine bein som har bydd på store utfordringer. Beina har vært hovne, vonde, og huden har vært enormt hardt der ødemet sitter. Infeksjoner satt seg fort, og huden klødde mye pga kompresjonen. Jeg har hatt en ekstrem tretthet som ikke handler om at jeg ikke sover nok. Etter vektnedgangen, så har heldigvis mye av utfordringene jeg har hatt med beina endret seg. Beina er fortsatt store, men likevel mye mindre. Infeksjonene holdes i sjakk, og huden har blitt mykere, og de er mindre hovne og sprengte. Men det har vært tøffe år. Veldig tøffe.
Jobb for meg er helt uaktuelt – jeg klarer det ikke. Dette er det mange som sliter med å forstå. Jeg som trener masse, og som prøver å være så aktiv som jeg kan, hvorfor kan ikke jeg jobbe? Er det fordi jeg ikke vil? Er jeg arbeidssky? Det er sårende når man merker at folk er kritiske, og det er sårende når folk lager sine egne historier om hvorfor ting er som de er. Jeg låner veldig villig ut beina mine, eller kroppen min til de som ønsker å kjenne hvordan dagene mine kan være, og hvor utfordrende ting kan være. Det er ikke en sjel som trenger å misunne meg at jeg sliter med å jobbe- jeg skulle gjerne ønsket at ting var annerledes, men når det er som det er, så er jeg flink til å gjøre dagene mine fine. Det er så viktig for meg. Jeg kjeder meg aldri, og fyller dagene med gode ting. Fokuset må bort fra det som er utfordringene, og så må man bare ikke bry seg om alle onde tunger som tror de vet alt om deg, og som lager sine egne meninger basert på det de selv tror. Det at man ikke kan jobbe fullt, det er en sorg i seg selv, og man må gjennom en slags sorgprosess. Ingen ønsker å være ute av arbeidslivet. Man ønsker å bidra om man kan. Jeg er så lei av dømmende mennesker. Mennesker som dikter opp historier basert på helt feil informasjon. Jeg er lei av de som mistror andre, og som tror at alt skal være som før så lenge man er frisk. Det er få som tenker på senskadene som veldig mange opplever etter en alvorlig sykdom.
Ikke la det være tabu å snakke om tiden etter en tøff sykdom. Livet blir ikke alltid som før, og ingen skal skamme seg over å fortelle hvordan man faktisk har det – og ikke vær i tvil : selv på tøffe dager er man evig takknemlig for livet.
Nyt søndagen der du er. Vi blogges til lørdag! Og husk å sjekke deg om noe i kroppen ikke er som det burde være!
Av og til er det fint å sitte å mimre litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Samtidig så har man opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk. Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen, men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre. Man kommer seg videre. Bruddet i ekteskapet etter 25 år. En storm med orkan i kastene. Jeg stod stødig i stormen, og lukket døren med rak rygg, og har gått videre, og aldri sett tilbake.
Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. For meg er det litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Jeg har også i voksen alder fått nye venner som man kjenner en stor takknemlighet over at man har møtt på. Venner hvor man kan være seg selv 100%, hvor latter, smil , opplevelser og gode samtaler gir det gode påfyllet.
Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir vennekretsen naturlig noe mindre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg energi istedenfor å ta, de er der. Det er så mye bedre med en kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år. Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Jeg har personer fra barndommen som har blitt i livet mitt. Mennesker jeg vet alltid er der. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at det er venner for livet. Det er godt å tenke på at leken, og vennskapet fra vi var små er der ennå.
Grunnen til at jeg satte meg ned i går for å mimre litt var fordi jeg begynte å tenke på radiotiden min. I år er det 40 år siden jeg startet med radio på hobbybasis i Radio Ung sine lokaler i Ekserserhuset. Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått 40 år er nesten ikke til å tro.
Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 40 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt! Det er så utrolig fint og kunne kjenne på den gode følelsen av at man har hatt en jobb man aldri har gruet seg til å gå til. Alle de utrolig flotte menneskene man har fått møte, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor. Alle ukjente, men også alle kjente man har møtt. Jeg angrer nesten på at jeg ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett veldig hyggelig, men noen har vært sure, grinete, og lite hyggelige. Jeg husker ennå første dag på jobb i Radio Sør i 1989, og jeg ble sendt til Kjevik for å intervjue Øystein Sunde. Gud, som jeg hadde forberedt meg. Jeg hadde brukt lang tid, og syntes selv jeg hadde gode spørsmål klare… da vi møtte Sundes manager før intervjuet, så husker jeg vi fikk utdelt en liste over spørsmål som Sunde mislikte å bli spurt. En rask titt på listen, og panikken slo ned som et lyn i meg – alle disse spørsmålene han ikke likte å få var akkurat de spørsmålene jeg hadde planlagt å spørre han om! Jeg husker ikke helt hvordan det gikk, men jeg tror jeg gikk inn i en panikk transe Jeg mistet radiojobben under corona, og jeg savner å lage radio. Det er fortsatt drømmejobben. En jobb jeg har fått lov å ha litt av og på i 25 år.
Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Samtidig kan det også få meg til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner.
Bildene jeg legger ut i dag er jo bare helt fantastiske. Bildene er fra tiden i Radio Sør, fra ca 1989. Her er jeg sammen med Petter, Inger, Tom Kristian og Leif Robert som alle var med på å lage radio i den tiden. En fantastisk knippe mennesker, og dyktige radiofolk! Jeg legger nok spesielt godt merke til den fantastiske hårfargen jeg hadde. Hvem fortalte meg at jeg kledde nærmest orange hår, og hvem sa at jeg kledde sorte, store briller!!!! Klærne er jeg nok selv ansvarlig for.
Jeg vet ikke hvor mange som trodde at jeg ville klare det. Jeg var usikker selv. Mange mente nok at dette ble for mye for meg. Jeg var spent og nervøs, men jeg har virkelig kjent på mestringsfølelsen. Det å kjenne på at ” dette mestrer jeg “, hjelp for en herlig følelsen det er. Jeg tror jeg har imponert mange, inkludert meg selv.
Denne måneden er det faktisk 6 år siden jeg tok ut separasjon. Det er helt utrolig hvor fort årene flyr av sted. At det har gått seks år, det er nesten ikke til å tro. Det har vært seks år som startet som en skikkelig storm med orkan i kastene. Seks år hvor jeg lukket en dør, og åpnet en ny, spennende dør. Seks år hvor jeg har fått den fineste gaven jeg kunne ha fått – nemlig to nydelige barnebarn. Seks år hvor jeg har datet litt, men ennå ikke funnet mannen i mitt liv. Seks år hvor jeg har fått realisert drømmen min om min egen bedrift. Seks år hvor jeg føler at jeg er på en utrolig god plass i livet. Jeg kjenner på stolthet, trygghet og lykke. Jeg klarte det!
Det å bli alene, det byr helt klart på en del utfordringer, og for meg så var nok de største utfordringene at jeg nå var huseier, alene. Jeg bor i et stort hus på 350 kvm. Et hus med stor terrasse, med en liten hage, med 47 m gjerde, med stor garasje. I huset er det også en utleiedel som jeg da også har ansvar for alene. Jeg tror de fleste av dere som bor i hus vet akkurat hvor mye arbeid det er i forhold til vedlikehold. Jeg ønsket å beholde huset etter skilsmissen, så da var det bare jo bare å brette opp armene. Jeg måtte utfordre meg selv på mange ting jeg aldri hadde gjort før. Plenen hadde jeg klippet, så jeg visste hvordan plenklipperen fungerte, men kantklipperen, den måtte jeg bli kjent med. Jeg hadde aldri malt noe særlig, ikke beiset terrasse, ikke malt huset, så det ble en ny verden jeg måtte bli kjent med. Hvilke malepensler skulle jeg bruke hvor, hva slags maling på de ulike stedene, hvordan rengjøre pensler, maskering, hvordan fjerne beis og påføre ny..ja, listen var lang. Jeg måtte bli kjent med alt av verktøy, og maskiner som stod i uteboden. Jeg kan nok fortsatt ikke alt fra A til Å, men det begynner å komme seg. Jeg ser også nå behovet for en oppgradering i skrujern, bits og diverse. Ikke verst at jeg ser slike ting synes jeg. I tillegg til vedlikehold ute, så er det jo også vedlikehold inne, så masse nye ting. Men heldigvis hadde jeg jo tatt til meg mye i løpet av årene som gift, så jeg hadde jo mye kunnskap, men jeg hadde liksom aldri hatt behov for å bruke den.
Jeg har alltid sett på meg selv som lite handy, og jeg ser meg fortsatt ikke som veldig handy, men samtidig, jeg har lært så mye, og gjort så mye på disse årene. Jeg skryter sjeldent av meg selv, men i forhold til å sitte som huseier alene, så er jeg ganske stolt. Mye av utearbeidet, det har jeg som nevnt ikke gjort så mye av før jeg ble alene, men jeg tar fatt på oppgavene, og kjenner at mye av dette faktisk er veldig ålreit å holde på med. Jeg har lært masse i løpet av disse årene, og jeg har gått løs på alle oppgaver. Jeg har blitt litt som Pippi. Det jeg ikke har gjort før, men det skal jeg klare. Og det aller meste har jeg klart selv. Jeg liker ikke å spørre om hjelp. Litt fordi jeg gjerne vil klare det selv, men også fordi alle har sine ting å holde på med. Men noe hjelp har jeg fått, og den hjelpen jeg har fått i løpet av disse årene, den er jeg evig takknemlig for. Montering, det får jeg vondt av å tenke på. Jeg har liksom ikke lyst til å prøve en gang. Det å finne riktige skruer som skal på riktig plass, der sliter tålmodigheten min. Men her har et par venner utfordret meg veldig på å prøve, og jeg har faktisk montert bittelitt. Enkle ting, men jeg har gjort det
I fjor vasket jeg hus og garasje. Vasking av hus og garasje, det er det første jeg starter med hver vår. Etter husvask, så malte jeg hele huset. Det er mestring å ta fatt på en slik malejobb, og også gjennomføre. I år måtte gjerdet tas. Jeg har 47 m gjerde med smale spiler som har blitt vasket, skrapt, pusset og som har fått Visir. Så var det å starte med å male, og det har gått overraskende bra. Jeg fikk tips om å bruke en liten rulle, og det gjorde jo jobben så mye enklere. Det har jo vært litt blandet vær, og pga regn, så har jeg ikke fått malt sammenhengende. Det har tatt tid å få malt, og jeg er ennå ikke i mål, men jeg skal definitivt bli ferdig, forhåpentligvis med to strøk også. Jeg skulle nok også ha malt garasjen i år, men det blir kanskje neste vårs prosjekt. Det er ingen tegn på at den trenger maling, men tenker man på år, så er det nok på tide.
Hagen er ikke så stor, men den skal holdes, og jeg har aldri hatt grønne fingre egentlig. Hage har vært moro på starten av sesongen, og så har jeg dabbet mer og mer av. Etter vektnedgangen min, så er hage blitt veldig ålreit. For nå kan jeg ligge på alle fire og luke, jeg kan bøye meg hit og dit, noe jeg ikke orket så mye av før.
Jeg klapper meg selv på skulderen i blant. Jeg er veldig fornøyd med at jeg mestrer dette. Jeg er stolt over at jeg mestrer å være huseier alene. Fint blir det også om jeg skal få lov til å skryte litt av meg selv. Når høsten kommer, så er det en del prosjekter inne som skal gjøres. Jeg har en del malearbeid både her hos meg selv og i utleiedelen hvor min kjære mor bor. Å male er moro bare jeg får maskert godt før jeg starter.
Hvem har bestemt at store mennesker ikke kan være attraktive og sexy?
Jeg har nettopp begynt å se en serie på Discovery + som jeg helt tilfeldig kom over. ” Hot and heavy ” heter den. Dette er en amerikansk serie, og jeg har foreløpig kun sett en episode, men den ene episoden gikk inn på meg. Vi følger tre flotte, amerikanske kvinner i 20 årene. Alle overvektige, og alle er i forhold med flotte, slanke menn. Sånne menn som visst nok kan få hvem som helst sies det fra venner av disse mennene i serien. Joda, veldig pene, attraktive menn, men dette er også menn med et stort hjerte for den kvinnen de er i forhold med. Man ser kjærligheten de føler, og det rører meg veldig. Alle de tre mennene liker store kvinner, men det å elske en kvinne som ikke er A4 utseendemessig, det er virkelig tøft for de. Venner som får sjokk, familie som ikke aksepterer, fremmede som kaster dritt og vonde kommentarer. De som kunne fått hvem som helst, så ender de opp med det der. Det er vondt å se kvinnene bli mobbet og trakassert fordi de er den de er med sin store kropp, og det er vondt å se mennene gjennomgå så mye fordi de elsker en stor kvinne. Samtidig gjør det godt å se kjærligheten parene imellom. Klart det blir en ekstra belastning med en hverdag hvor de færreste aksepterer, og en hverdag med så mye mobbing og trakassering, men jeg håper så inderlig at kjærligheten tåler alt den må gå igjennom.
Hvem søren har bestemt at store mennesker er stygge og ekle? Hvorfor skal man ikke kunne elske en person med vektutfordringer på lik linje med en hvilken som helst annen person? Hvorfor er det ikke akseptert at noen liker kvinner og menn med ekstra på kroppen? Hvorfor blir man sett ned på? Hvorfor kan man ikke få elske den man vil uten å være nødt til å bli utsatt for hets og mobbing? Hva er galt med en del mennesker som gjør at de må oppføre seg som de gjør, og uttale det de gjør? Liker du ikke store mennesker, så får det være din sak, men lukk munnen. Respekter at andre ikke mener det samme som deg.
Alle de tre amerikanske kvinnene i serien er nydelige kvinner. De er fra 150 kg og oppover. Kvinner som alle har opplevd mye vondt pga vekten. Det eneste disse parene ønsker er å få elske hverandre, og få leve et normalt liv. De ønsker å få være i fred, og bli akseptert for det valget de har tatt. Egentlig burde det være en selvfølge å få lov til å elske akkurat den man vil uten at andre skal ha en mening, men nei da, det er så mange som kvesser klørne når det kommer til overvektige. Det samme ser vi jo i forhold til lesbiske og homofile, og deres kjærlighet til det samme kjønn.
I serien ser vi parene i møte med mennesker på butikken som glaner og kommenterer, mennesker som roper etter stygge ting etter dem på gata, familie som ikke aksepterer at sønnen deres har valgt ei feit dame, arbeidskolleger som ler og håner valget mennene har tatt i forhold til livspartner. Mange tror at dette kun er en fetisj, kun seksuelt, og ikke kjærlighet. Alt av følelser kommer inni meg når jeg nå har så denne første episoden, og jeg stålsetter meg for å følge den videre. For her blir det tårer, sinne, frustrasjon, latter, varme i hjertet, oppgitthet – alt av følelser.
En av mennene i serien var veldig klar på at det garantert er veldig mange menn som liker store kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi samfunnet er som det er. Og jeg kunne ikke ha vært mer enig. Så mange menn der ute som gjerne vil ha et forhold til en stor kvinne, men som ikke våger, om det ikke er i skjul. Visst en mann ikke hadde våget å vise meg frem, og vært stolt av meg, så kunne han ha dratt en visst plass. Noe sånt hadde jeg aldri akseptert. En del kvinner aksepterer et slikt ” forhold ” fordi de ikke tror at de fortjener bedre.
Jeg kommer i kontakt med mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? Kvinner som får beskjed om at de ikke kan forvente å få en flott mann når de ser ut som de gjør. Kvinner som får beskjed om å ta det de kan få. Kvinner som ikke får lov til å være ” kresen ” med det utseende de har. Og ja, det er mange menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Det er mange flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet, eller kanskje ei elskerinne. Jeg skulle ønske disse mennene var tøffere og stod opp for det de ønsket og likte.
Jeg får en del meldinger fra menn som er der. De liker formfulle kvinner, og de ønsker å oppleve en formfull kvinne, men i all hemmelighet. Både gifte og single i alle aldre har jeg fått meldinger fra. Smigrende? Absolutt ikke. Ingen kvinner skal være hemmelige fordi en mann ikke våger å stå for det han liker. Ingen skal gi noen det de ønsker på et slikt grunnlag.
Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt veldig mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart jeg har hørt det. Jeg har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal vi bli slankere fordi andre mener vi bør det? Visst vi ikke er pene fordi kroppen vår er stor, så skal vi ikke strebe etter å få noens godkjenning. Jeg har møtt menn som jeg omgikk i ungdommen som kan fortelle hvor godt de likte meg, men som aldri våget å fortelle det fordi jeg var større enn andre jenter….
Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, retten til å være glad i egen kropp, og retten til å elske akkurat den de ønsker. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist en gang som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner. Visst noen ikke liker å se en stor kropp, så se bort, men ikke sleng med leppa. Jeg har fått kommentarer her på bloggen fra kvinner som forteller hvor stygt det er å se på store kvinner, som forteller hvor stygt en stor kropp er. Hvem har bestemt det? Og hvorfor sier vi sånn om andre? Når jeg skriver om store kvinner, så gjelder nok også det samme for store menn….men samtidig så tror jeg det er noe mer akseptert at en stor mann er i forhold med en slank kvinne enn motsatt. Samme som gjelder med aldersforskjell. Der er det mye mer akseptert at en eldre mann er i forhold med en yngre kvinne enn motsatt.
Jeg leter ennå etter mannen i mitt liv. Denne flotte mannen som er stolt av meg, og som elsker meg for akkurat den jeg er. En som ikke er opptatt av vekt, men som ser meg for den jeg er. En som ser Heidi med eller uten en stor kropp. En som våger å like akkurat det han liker. Vel, det bør nok være en del punkter til som sier ” check “, som det varme hjertet, den gode personligheten, lysten til å oppleve og dele…jeg synes vel jeg har vært singel lenge nok nå, men det tar tid, spesielt når jeg pr nå ikke gjør veldig mye aktivt for å prøve å finne han….datet har jeg, men jeg har ennå ikke møtt HAN. Han som får hjertet mitt til å banke, og som får sommerfuglene til å fly i store flokker. En venn av meg kunne fortelle at man ikke skal kjenne på sommerfugler i vår alder – for noe tull! Klart vi skal det!
Nyt lørdagen! Jeg skal jobbe ute i dag, og har nok å gjøre. Vi blogges i morgen!
” Er det ikke en deilig følelse å gå med rak rygg, og kunne vise finger til de som var drittsekker på gymnaset? ” Setningen kom fra en god venn fra gymnastiden. Det var så godt å høre han si akkurat det, for de tankene, de har jeg hatt en del i det siste. Han hadde tenkt mye på det han også, og var så glad for alt jeg nå har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet. ” Nå Heidi, nå kan du gå med den rakeste ryggen, vise en finger til visse personer, og si ” Look at me now. Det du har oppnådd, det er det ikke mange som har.”
Jeg kjente litt på tårene akkurat da, for det var så mye sant i det han sa. Gymnastiden var utrolig fin, men visse personer gjorde nok det de kunne for å tråkke meg litt ned. Jeg var også da ei stor jente, og visse personer likte å fortelle meg det på sin ekle måte. På den tiden, så våget jeg å si i fra heldigvis, så mye prellet av, men ikke alt. Ser jeg gymnastiden under ett, så er det absolutt mest gode, og fine minner jeg har. Alt jeg fikk være med på, og alle de flotte menneskene jeg ble kjent med. På den tiden var jeg også en kjent radiostemme her i Kristiansand, og for de få som bare måtte prøve å tråkke litt på meg med sine kommentarer, så handlet det nok også om sjalusi, at jeg kanskje fikk mer oppmerksomhet, de fleste hadde et forhold til stemmen min. Det handlet nok også mye om usikkerhet, og at de tok usikkerheten deres ut på meg.
Jeg likte meg veldig godt på gymnaset visst man ser bort fra matematikktimene, og naturfagstimene. Siste året tapte jeg med en stemme på å bli russepresident for rødrussen i Kristiansand, og havnet opp med å bli revysjef. Det var vel få som hadde troen på at jeg skulle få en revy opp å gå, men sannelig klarte jeg det sammen med en herlig gjeng medruss. ” The sound of russ ” het revyen vår som ble satt opp på Agder teater i 1989. Og der på scenen tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen da jeg alene sang solo på et sangnummer. Jeg hadde aldri sunget foran andre før, men jeg elsket å synge, og som revyssjef, så var jeg klar på at den sangen som forøvrig het 1988, den var min. Hjelpes så nervøs jeg var, men da jeg leste journalist, Knut Holts anmeldelse dagen etter, så kom tårene igjen. For en anmeldelse! Han mente jeg sang så vakkert, og at sangen bar hele revyen. Slike ting var igjen med på å få visse personer til å pirke på meg. Jeg bestemte meg for å overse det, for det gikk etter hvert ikke inn på meg fordi jeg visste at bak ordene var det små, usikre gutter som gjorde alt de kunne for å få oppmerksomhet.
Årene etter gymnaset ble vi spredd for alle vinder de fleste av oss. Noen har man heldigvis holdt kontakt med gjennom årene, men de usikre guttene som skulle fremstå så vellykket og populære, de krysset sjeldent min vei. I årene som fulgte så ble media min faste arbeidsplass, og jeg begynte å si meningen min offentlig. Jeg fikk delta i ulike tv programmer, og debatter. Jeg har vært i ulike ukeblad og aviser, jeg satt som leder i NLLF i fire år, jeg blogger, jeg er en stemme og et ansikt for det jeg brenner for, nemlig stigmatiseringen av overvektige, og jeg eier og driver min egen nettbutikk.
Jeg har hatt mange drømmer, og en del av de har jeg fått oppfylt. Den største drømmen gikk i oppfyllelse 27.oktober i 2022 når jeg åpnet nettbutikken min. Jeg drømte, og jeg våget. Det er ikke ofte jeg ” skryter ” av meg selv, men jeg er veldig stolt over årene i media, jobben jeg virkelig elsket, alt jeg har fått oppleve og være med på gjennom årene i radioen, alle både kjente og ukjente mennesker som jeg har fått lov til å møte. Alt jeg lærte og fikk innblikk i. Jeg er også stolt over bloggen min, og alle dere fine som følger den uke etter uke. Og nettbutikken min, drømmen min som jeg er så innmari stolt av. Jeg håper dette kan bli min egen arbeidsplass etter hvert, og at helsen er på min side. Jeg håper nettbutikken vil fortsette å vokse, og bli en nettbutikk som dere får en trygghet til, et godt forhold til, og som er en slik nettbutikk som dere ønsker at en nettbutikk skal være både i forhold til service og kvalitet. Jeg er innmari glad for at jeg tok steget. Så glad for hver og en av dere som besøker nettbutikken, som handler der, og som kommer med innspill og utrolig flotte tilbakemeldinger. Nå er nettbutikken 1 1/2 år gammel. Fortsatt mindre enn mange andre, men det å leke der oppe med de ” store “voksne, det føler jeg at jeg gjør, men samtidig så tar ting tid.
Jeg er så glad for at jeg ikke har latt negative kommentarer fra gymnastiden ødelegge for meg gjennom årene i forhold til jobb og drømmer. Visse personer på gymnaset gjorde det de kunne for å føle meg annerledes både fordi jeg var en kjent radiostemme, og fordi jeg var ei stor jente, men de aller fleste så meg for akkurat den jeg var, og fortsatt er. En av guttene fra gymnastiden kom bort til meg for en stund siden, og beklagde så mye for at han hadde gjort deler av gymnastiden noe vanskelig for meg. Han var stolt over å ha gått i klasse med meg, og jeg fikk en god og lang klem. Det var fint å høre han si det. Det hadde gnaget lenge tydeligvis. Og jeg så det kom fra hjertet.
Til de som var drittsekker på gymnaset, så er det utrolig deilig og i dag rette ryggen helt, kunne se de inn i øynene og si ” Se på meg nå. ”
