I dag kjenner jeg ekstra på takknemlighet. Takknemlighet for livet, for reisen jeg har vært på, og for de små og store tingene som betyr så mye mer enn mange kanskje forstår.
I fjor kunne jeg for første gang kjøpe meg festdrakt. Jeg hadde drømt om det i så mange år, men aldri funnet noe som passet meg. Det var en litt vond følelse å stå på utsiden av noe man så gjerne ønsket å være en del av. Derfor betydde det så enormt mye da jeg endelig kunne prøve en festdrakt og kjenne at : denne passer meg. Denne er min.
I år sitter den like fint, kanskje enda litt bedre. Det er en god følelse å ta med seg inn i nasjonaldagen. Ikke fordi klær er det viktigste, men fordi det handler om følelsen av å få være med. Følelsen av å kjenne seg vel. Følelsen av å kunne speile seg og smile litt.
I dag skal jeg feire med mine fine i Arendal, og jeg gleder meg til flagg, latter, god mat og tid sammen med de jeg er glad i.
Samtidig sender jeg en ekstra varm tanke til deg som gruer deg litt til denne dagen. Kanskje du sitter alene. Kanskje livet er tungt akkurat nå. Kanskje 17.mai føles mer sårt enn fint. Da håper jeg du kan være litt ekstra god mot deg selv i dag. Denne dagen trenger ikke være perfekt. Kanskje er det nok med en kopp kaffe i sola, et flagg i vinden eller et lite øyeblikk med ro.
Jeg ønsker dere alle en riktig fin 17.mai 🇳🇴 Ta vare på hverandre – og ta vare på dere selv
Jeg har begynt å legge mer merke til hva jeg faktisk liker med mennesker. Ikke sånn overflatisk “hun er flink” eller “han har orden på livet sitt”, men noe litt mer stille og ærlig.
Og jeg tror jeg stadig oftere trekkes mot én ting: ektehet.
Folk som tør å være seg selv, uten å pakke det inn i noe som ser perfekt ut.
De som ikke alltid har en ryddig fasade. De som kan si “i dag orker jeg ikke så mye”. De som ikke prøver å late som alt alltid går på skinner.
Det er noe veldig befriende med det.
Jeg har hatt mange venner opp gjennom livet. Noen har vært der i mange år, andre har kommet inn i perioder der livet har endret seg. Og noen har sakte glidd litt ut igjen, uten dramatikk – bare fordi livet tar forskjellige retninger.
Det er egentlig litt fascinerende å tenke på.
For når jeg ser tilbake, så er det ikke antall venner som betyr noe. Det er hvem som blir igjen på en måte som føles riktig.
I dag har jeg en god gjeng rundt meg. Virkelig gode venner. Venner jeg vet er der om jeg trenger dem, og som jeg også er der for. Det er en trygghet i det som er vanskelig å forklare, men veldig lett å kjenne på.
Noen av dem har jeg vært venninne med i over 50 år. Det er nesten litt rart å skrive det, for det betyr jo at vi har fulgt hverandre gjennom så mye liv at det nesten ikke går an å skille historiene våre helt fra hverandre lenger.
Andre kom inn i livet mitt da jeg etablerte meg med mann og barn, i en helt annen fase. Når hverdagen handlet om små ting, store ansvar og nye roller.
Og noen har kommet mer nylig, i kortere kapitler – men likevel med en selvfølge som gjør at de føles like viktige.
Det som binder dem sammen, er ikke hvor lenge jeg har kjent dem. Det er ikke hvor ofte vi sees heller.
Det er noe annet.
De er ekte.
Det er mennesker jeg kan være 100 % meg selv sammen med. Som jeg kan le med, smile med, være stille med – og snakke åpent og ærlig med, uten å tenke så mye over hvordan jeg fremstår.
Det er ingen fasade som må holdes oppe. Ingen forventning om å være noe mer enn det man er akkurat der og da.
Og det er kanskje det fineste jeg vet.
Vi treffes ikke alltid ofte. Livet er travelt, og vi har ulike hverdager og rutiner. Men det betyr egentlig ingenting.
For det som er ekte, forsvinner ikke av avstand eller tid.
Det ligger der likevel – klart, stabilt og uten krav.
Jeg tror jeg verdsetter det mer og mer jo eldre jeg blir. Folk som ikke trenger at alt er perfekt. Folk som tåler både gode dager og litt rotete dager. Folk som bare er seg selv, og lar deg være deg.
Akkurat nå føler jeg egentlig at flere ting skjer på én gang – både i kroppen og i hodet.
Kneet mitt spiller fortsatt ikke helt på lag, og det er frustrerende. Jeg trener hver dag likevel, men jeg merker at det ikke gir den treningsutviklingen jeg ønsker, og det er frustrerende innimellom. Jeg har vært og tatt røntgen, og venter nå på svar. Litt sånn “hva er neste steg”-følelse. Jeg kjenner at jeg er spent på om bildene viser noe.
I tillegg ble jeg litt mer bevisst på åreknutene mine da jeg sto der på Unilabs for å ta bilder i forbindelse med dette. Det traff meg faktisk mer enn jeg hadde forventet, spesielt utseendemessig. Jeg håper virkelig jeg får fjernet de innen året er omme, slik de har sagt.
Pollenallergien gjør meg også ganske sliten for tiden. Jeg har fått nesespray i tillegg til tabletter nå, men merker ikke så mye bedring enda.Men håper…blir så innmari trøtt og energiløs i tillegg til øynene som renner, og nesen som gjør det samme.
Når det gjelder vektnedgang og medisiner så kjenner jeg også at jeg står litt fast akkurat nå. Det skjer ingenting på vekta, og jeg er ikke helt der jeg ønsker å være. Jeg skal snakke med legen til uken om veien videre. Jeg føler ikke helt at Mounjaro gir meg det jeg er ute etter – spesielt den raske metthetsfølelsen jeg tidligere har kjent på. Og da blir jeg litt der at jeg må vurdere hva som er riktig videre: tilbake til Wegovy, prøve Mysimba, eller noe annet.
Samtidig kjenner jeg litt på det økonomiske i det hele også. Det er ikke noe jeg har lyst til å bruke mye penger på hvis jeg ikke opplever effekt, og det er en litt frustrerende følelse å stå i. Jeg kan jo ikke bare slutte heller, så jeg må finne en vei videre som faktisk gir mening både for kroppen og for livet.
Samtidig prøver jeg å holde fokus på det som faktisk fungerer, og det er heldigvis en del.
Ute har jeg startet litt smått med å redde deler av plenen hvor det har kommet hull. Sådd på nytt og håper på grønt gress igjen. Jeg har også luket litt, og det er faktisk ganske godt å se at ting kan fikses bit for bit.
Det fantastiske er hvor mye lettere alt hagearbeid går nå. Før kunne det være et ork – tungt å bøye seg, tung kropp, lite overskudd. Nå kan jeg faktisk jobbe ute, bøye meg ned, ligge på alle fire og holde på uten at det føles tungt. Det betyr mye for meg. Vedlikehold ute er viktig, og det gir faktisk energi i stedet for å ta det.
Likevel er det mye som skal gjøres fremover: – vaske terrassen (100 kvm som skal bli rene og fine)
– vaske hus og garasje – beise og male diverse – følge opp hagen og plenen – små og store vedlikeholdsprosjekter
Jeg merker jo at jeg er alene med alt dette, men samtidig koser jeg meg med det meste. Jeg lager lister, tar ting i mitt tempo, og får faktisk mye glede av å se resultater. Mange skjønner ikke at jeg gidder, og orker, og da spør jeg hvorfor jeg ikke skulle det? Jeg elsker huset mitt, og her ønsker jeg å bo så lenge jeg kan, om enn det blir alene også fremover. Dette er hjemmet mitt, og evig glad for at jeg klarte å beholde det etter skilsmissen. Jeg stortrives her, også med alt som må gjøres. Og ja, noen ganger må jeg må hjelp, men så er ikke det noe nederlag. Jeg lovet meg selv når jeg overtok huset alene at huset skulle passes på, og tas vare på. Jeg liker ikke når noe ikke ivaretas, så det å passe godt på huset, det er viktig for meg.
I morgen er det meldt overskyet, og da skal peisen inne få sitt andre strøk med maling. Den går fra grå til hvit igjen, og det blir så fint når den er ferdig.
Og midt oppi alt dette er jeg også heldig. Jeg har en venninne som tilbød seg å hjelpe meg med malingen. Hun tok første strøk på peisen sammen med meg tidligere i uka – hun hovedansvarlig og jeg som hjelper. I morgen tar jeg andre strøk selv, men det betyr mye å ha noen som stiller opp. Små ting som gjør en enormt stor forskjell for meg.
Så ja… litt av alt akkurat nå. Kropp som krangler litt, men jeg trener hver dag, hode som jobber, og et liv som likevel går fremover – både inne og ute.
Lag deg en god lørdag der du er! Jeg blir å finne utenfor her i dag. Vi blogges i morgen.
I går viste voksne mennesker igjen hvor stygge de kan være bak et tastatur. For det er nettopp der dere er tøffe i kjeften. Bak skjermen. Bak ordene.
Det er skremmende å se hvordan voksne folk – mange av dere med barn – sitter og spyr ut eder og galle om andre mennesker. Dere som burde vært forbilder. Dere som burde lært barn og unge empati, respekt og medmenneskelighet. I stedet lærer dere dem det motsatte.
I går handlet det om en mann som advarte mot slankesprøytene fordi han ble alvorlig syk etter bruk av en av disse. En enkeltskjebne. En historie. Et menneske. I kommentarfeltene var det ikke plass til nyanser, kunnskap eller empati. Der sto nettrollene klare. Klare til å bruke saken som brekkstang for å få ut alt hatet dere allerede bærer på – særlig da mot overvektige. Kommentarene haglet. Det fascinerer meg egentlig hvor mange eksperter det er der ute. Hvor mange som har så mye mer kunnskap enn alle leger og eksperter. Hvor mange som vet best. For en gudegave så mange av nettrollene har fått utdelt – tenk å vite hva som er best for alle.
Kommentarene er de samme, gamle, forutsigbare:
Manglende selvkontroll.
Dårlig disiplin.
Ingen vilje.
«Bare spis mindre og tren mer.»
Kalorier inn, kalorier ut.
Som om overvekt er et enkelt regnestykke. Som om menneskekroppen er en kalkulator. Som om liv, traumer, sykdom, hormoner, medisiner, psykisk helse og erfaringer ikke eksisterer.
For sannheten er denne:
Det er ikke så enkelt.
Hvis det var så enkelt, tror dere virkelig at millioner av mennesker verden over frivillig hadde valgt et liv med skam, stigma, diskriminering, blikk, kommentarer og fordømmelse?
Dere roper «lat» og «doven», men har dere noen gang spurt hvorfor?
Hvorfor noen spiser for mye.
Hvorfor noen trøstespiser.
Hvorfor mat blir en flukt.
Hvorfor kroppen blir et skjold.
«Hvorfor drikker Jeppe?» skrev Holberg.
Men dere spør aldri hvorfor noen spiser.
Traumer kan sette seg i kroppen.
Sorg kan sette seg i kroppen.
Overgrep kan sette seg i kroppen.
Medisiner kan gjøre det vanskelig å gå ned i vekt.
Sykdommer, hormoner, stoffskifte, overgangsalder, søvnmangel og stress spiller inn.
Og nei – en stor kropp er ikke automatisk ensbetydende med dårlig helse. Akkurat som en slank kropp ikke automatisk betyr god helse.
Men dette bryr dere dere ikke om.
For det handler ikke om helse.
Det handler om å tråkke ned.
For la oss være ærlige:
Hva bidrar dere egentlig med når dere velger å sparke nedover?
Hva gir det dere å trykke andre mennesker ned i kommentarfelt?
Hvilket tomrom er det dere forsøker å fylle?
Og ja – ofte er det menn som er verst når det kommer til å tråkke overvektige enda lengre ned. Voksne menn. Som burde visst bedre. Men for all del, voksne kvinner er ikke så mye bedre de heller. Menn og kvinner, ofte med egne barn.
Når det gjelder slankesprøyter, er kritikken den samme hver gang:
«Farlig!»
Men vet dere hva? Alle medisiner har bivirkninger.
Og ingen starter på medisiner uten lege involvert.
Hvorfor tror dere at dere vet mer enn fastleger og fagfolk ?
Hvorfor tror dere at dere har rett til å mene noe om andres medisinske valg?
Hvorfor kan dere ikke bare være glade på andres vegne?
Vi har fri vilje. Vi tar egne valg. Og de valgene tas i samarbeid med helsepersonell – ikke med kommentarfeltkrigere.
Og la oss snakke litt om selve kritikken mot slankesprøyta. Mange tror at vi velger denne løsningen fordi vi ønsker å slippe å gjøre en innsats – som om sprøyta alene skulle få oss til å gå ned i vekt. Sannheten er at det ikke finnes noen magisk løsning. Sprøyta kan være et verktøy, men vektnedgang krever egeninnsats, vilje til å endre vaner, og aktivt arbeid med kosthold og bevegelse. Man må legge om kursen, trene eller være aktiv på en måte som kroppen tåler, og gjøre varige endringer over tid. Det er ikke lett, og det er ikke raskt – men det er det som faktisk virker.
Stigmaet rundt overvekt er enormt.
Vi blir stemplet som late, udisiplinerte og dumme. Som om kroppen vår sier alt om hvem vi er som mennesker. Men en dag handler det ikke lenger om «de overvektige».
Da handler det om et menneske dere kjenner.
Med et liv. Med erfaringer dere ikke kjenner. Med kamper dere aldri har stått i.
Og en dag er det kanskje deres eget barn som sitter på andre siden av skjermen.
Barnet som ikke passer inn i malen.
Barnet som blir kommentert på kroppen sin.
Barnet som blir lært at verdi måles i kilo og selvforakt.
Da håper jeg dere husker ordene dere selv skrev.
Da håper jeg dere kjenner det stikke litt.
Da håper jeg dere forstår at tastaturet ikke beskytter dere mot konsekvensene av det dere lærer videre.
For barn gjør ikke som vi sier.
De gjør som vi gjør.
Så neste gang dere vurderer å trykke «send» på en kommentar full av forakt og fordømmelse –
spør dere selv:
Er dette virkelig mennesket jeg vil være?
Er dette verdiene jeg vil gi videre?
Jeg håper dere er stolte.
For internett glemmer ikke.
Og barna deres lærer av dere. 💔
Kanskje gjorde dette innlegget deg litt ukomfortabel.
Kanskje kjente du et lite stikk.
Eller kanskje tenkte du: «Dette gjelder ikke meg.»
Da er det kanskje nettopp derfor det bør deles.
For noen trenger å lese det som støtte.
Og noen trenger å lese det som et speil.
Hvis dette traff deg – enten i hjertet eller i samvittigheten –
På nyttårsaften skjedde noe helt uventet som gjorde hjertet mitt ekstra varmt: Jeg fikk prisen for «Årets kvinnelige blogger 2025» i Bunny Awards! 🥰 Jeg hadde ingen anelse om dette før dere, mine fantastiske lesere, begynte å tipse meg. Det var virkelig en overraskelse – og en skikkelig gledelig en.
Bunny Awards er en kåring som bloggeren Bunny står bak, sammen med en liten jury bestående av andre bloggere på Blogg.no. Det er ingen stor, nasjonal pris, men det gjør den ikke mindre betydningsfull for meg. For meg handler det ikke om størst, best eller flest følgere – det handler om å bli sett, hørt og lagt merke til.
Det å få en slik pris betyr at det jeg skriver faktisk betyr noe for noen der ute. At ord og erfaringer kan treffe et annet menneske – det er et privilegium jeg aldri tar for gitt. Mange har kalt meg et forbilde, og det er ord som både rører og utfordrer meg. For hva betyr det egentlig å være et forbilde? For meg handler det om å være ærlig, ekte og til stede, å dele både de lette øyeblikkene og de mer krevende. Det betyr at noen der ute har følt seg sett, mindre alene, kanskje inspirert – og det er stort.
Jeg må innrømme noe: Jeg leser ikke så mange blogger selv. Jeg er mer glad i å lytte – radio, musikk, stemmer som forteller historier. Men denne prisen har minnet meg på hvor viktig det er å løfte frem og følge andre dyktige bloggere. Det finnes så mange stemmer der ute som fortjener å bli hørt, som inspirerer, utfordrer og gleder. Ikke bare de aller største, men alle som legger sjelen sin i det de gjør.
Noen ganger kan det føles som om det er følgere og tall som bestemmer hvem som får oppmerksomhet. Når store, kommersielle priser som Vixen Influencer Awards arrangeres, er det lett å føle at de med flest følgere alltid vinner. Flere av dere har også foreslått meg til Vixen, og selvfølgelig ville det betydd mye å bli lagt merke til der også. Men vet du hva? Det aller viktigste for meg er ikke å stå øverst på en liste, men å bety noe for deg som leser dette nå. Det er det som virkelig teller.
💫 2025 har vært et spesielt år for bloggen. Jeg har fått så mange varme meldinger fra dere – om små seire, utfordringer og hverdagsøyeblikk. Det er disse stundene som minner meg på hvorfor jeg skriver: for å dele, inspirere, og noen ganger bare være en stemme som sier «du er ikke alene».
💫 Det er så mange bloggere som er utrolig flinke – hver og en på sin måte – og som aldri får den store rampelyset. Det er litt synd, for bak så mange små blogger finnes det ekte historier, klokskap, humor, varme, viktige perspektiver og knallhard innsats. Det er verdt å stoppe opp ved dem.
💛 Til alle dere som leser denne bloggen: Tusen, tusen takk.
Takk til Bunny og juryen for denne anerkjennelsen. Den gir meg enda mer energi og mot til å fortsette å skrive, dele og være meg – både i de små hverdagsøyeblikkene og i de mer betydningsfulle.
Bloggen blir med meg videre gjennom 2026 – og jeg gleder meg til å møte dere igjen her, igjen og igjen. 💕
Når et nytt år begynner, kjenner jeg alltid på et behov for å stoppe litt opp. Tenke. Kjenne etter. Hva ønsker jeg egentlig? Ikke bare på papiret, men i hjertet.
2026 ligger helt nytt og ubrukt foran oss. Et år fullt av muligheter, men også et år som naturlig nok bærer med seg både forventninger og en viss uro. Jeg velger likevel å se bort fra de store, tunge tingene som rører seg i verden – selv om de er umulige å ignorere helt. Fred er det største ønsket vi alle kan ha. Å slippe å kjenne på frykten for krig, for det uforutsigbare. Jeg håper 2026 blir et år med litt mer ro, litt mer trygghet – for oss alle.
Når jeg zoomer inn på mitt eget liv, er det først og fremst familien som fyller tankene mine. Barnebarna mine. Datteren min. Mammaen min. Alle de som står meg nær, flokken min. Jeg håper 2026 blir et år med gode dager sammen. Hverdager som ikke bare går, men som kjennes. Jeg håper jeg får være der for dem – til stede, trygg og sterk nok til å gi det jeg ønsker å gi.
Helsen min er, og vil fortsette å være, viktig. De siste to årene har gitt meg så mange positive endringer, og det er jeg enormt takknemlig for. Jeg håper virkelig at denne utviklingen fortsetter. At kroppen samarbeider litt mer, at energien får litt bedre vilkår, og at jeg kan kjenne meg stadig mer hjemme i meg selv.
Og ja – vekten betyr noe for meg. Sånn er det bare. I mai skal jeg til ny samtale med overlegen på overvektsklinikken. Målet er enkelt: at vekten viser mindre enn sist jeg var der i desember. Ingen hårete mål. Ingen tosifrede kilo. Bare et tydelig signal – til meg selv og til de rundt meg – om at jeg tar dette på alvor. Treningen blir som i 2025, kanskje med litt mer intensitet når kroppen tillater det. Små justeringer, ikke revolusjoner.
Jeg skal bli flinkere til å planlegge måltidene mine. Spise mindre porsjoner. Ta bedre valg, uten å gjøre livet strengt og firkantet. Jeg er fortsatt kresen, og det kommer jeg alltid til å være – men hjelpen jeg har fått til tilpassede planer har vært gull verdt, og det vil jeg fortsette å bruke.
Bloggen blir med videre. Etter ti år har jeg vært innom tanken på å avslutte dette kapittelet. Men sannheten er at bloggen – og dere som leser – betyr for mye for meg. Noen kritiserer meg for at vekten får for stor plass, men dette er min personlige blogg. Om mitt liv. Mine tanker. Mine kamper og seire. Det må få lov til å være ekte.
Jeg ønsker også å bli mer aktiv på sosiale medier. Dele mer av hverdagen. Flere videoer. Flere øyeblikk. Vise klær jeg kjøper, dele både frustrasjon og glede. Jeg vil bli mer synlig på Instagram og Snapchat – og kanskje våge meg inn i TikTok sin verden også. Litt skummelt. Litt utenfor komfortsonen. Men kanskje nettopp derfor viktig.
Og så er det kjærligheten. Jeg er fortsatt singel. Og jeg merker at jeg savner den ene. Den spesielle. En å dele hverdagen med. En å le sammen med, oppleve sammen med, være stille sammen med. Jeg har datet. Jeg har prøvd. Men den rette har jeg ikke møtt – ennå.
Å lete etter kjærligheten i en alder av 55 år er ikke enkelt. Det er sårt. Og til tider skummelt. Det er øyeblikk hvor man nesten gir opp. Likevel kjenner jeg dypt inni meg at jeg fortjener dette. Å bli elsket for akkurat den jeg er. Han trenger ikke være perfekt – bare perfekt for meg.
Jeg går også inn i 2026 med et spennende prosjekt. En drøm jeg har båret på lenge. Nå er tiden inne for å begynne å realisere den. Jeg kan ikke si så mye ennå, men det betyr enormt mye for meg – og jeg vet at det kan bli viktig for mange. Om det blir slik jeg håper, vet jeg ikke. Men jeg skal jobbe iherdig, med hjertet først.
Så 2026…
Vær snill med oss.
Gi oss gode dager.
Gi oss styrke når det trengs.
Og rom for både håp, utvikling og kjærlighet.
Dette er mine mål. Mine drømmer.
Og mitt stille ønske om at dette – virkelig – kan bli mitt år 🤍
Snart legger vi 2025 bak oss, og foran oss ligger et helt nytt år – med blanke ark og 365 nye muligheter. Jeg kjenner på en rar blanding av takknemlighet og refleksjon når jeg ser tilbake.
2025 har vært et godt år på mange måter. Jeg har så mye å være takknemlig for. Samtidig har det vært et år med frustrasjon rundt vekten min. Jeg vet at noen kan synes jeg fokuserer for mye på det, men dette er jo min personlige blogg – mine tanker og følelser. Når jeg ikke når målene mine, blir jeg både skuffet og oppgitt.
Jeg har holdt vekten relativt stabil i det store og hele, og jeg har gått ned noen kilo. Det var ikke så mye som jeg hadde håpet, men jeg prøver å anerkjenne det lille som er oppnådd også. For meg handler det ikke bare om tall, men om å kjenne at kroppen fungerer, og at jeg tar vare på meg selv.
Midt i alt dette, har 2025 gitt meg noen av livets største gaver. Den aller største kom 18. juli – da ble lille Filippa født, mitt tredje barnebarn. Hun er en liten solstråle, så blid og fornøyd, og hun har allerede fått meg til å smile på en måte jeg nesten hadde glemt at jeg kunne. Snart et halvt år gammel, og jeg gleder meg sånn til å tilbringe enda mer tid med henne – og selvfølgelig med de flotte prinsene mine – i året som kommer. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått tre, fantastiske barnebarn.
Jeg er også utrolig takknemlig for mamma, som snart fyller 85. Hun har beholdt en relativt god helse, selv om alderen naturlig nok byr på noen utfordringer. Hun klager aldri, og klarer seg så bra på egenhånd. Jeg er heldig som bor rett ved siden av, og at jeg kan stille opp for henne når hun trenger det. Det er ikke noe mas, ikke en plikt – jeg gjør det med glede, og det gir meg så mye tilbake.
Snart tar vi farvel med 2025, og foran oss ligger et nytt år med blanke ark og nye muligheter. Når jeg ser tilbake, kjenner jeg både stolthet og takknemlighet. Dette året har hatt sine utfordringer, men også så mange små og store gleder som har gjort livet rikt.
Det har vært frustrerende å kjenne at vekten ikke alltid beveger seg slik jeg ønsker, men samtidig kan jeg se tilbake på alt jeg har oppnådd de siste årene. Jeg har jobbet hardt med kroppen min, med helsen min, og jeg har stått i det selv når det har vært vanskelig. Treningen har blitt en del av hverdagen min, og det gir meg både energi og mestringsfølelse. Det føles nesten utrolig å tenke på hvor langt jeg har kommet – fra en tid hvor jeg stadig fant unnskyldninger til å ikke trene, til å nå gjøre det hver eneste uke, nesten hver eneste dag.
Dette året har også vært året jeg virkelig har våget å utfordre meg selv. Jeg har opplevd gleden ved vannet, jeg har badet og svømt, og jeg har kjent på følelsen av å være komfortabel i badedrakt. Det var lenge utenkelig, men nå gleder jeg meg til flere turer i Aquarama, og også badeland sammen med familien. Vannet har blitt en magisk arena, ikke minst for beina mine.
Jeg har også tatt små, men viktige steg i hverdagen som har gitt meg selvtillit og glede. Jeg har gått i kjole igjen – noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle føle meg komfortabel med. Å kunne kle meg slik jeg ønsker, og å føle meg fin i det, har gitt meg en frihetsfølelse jeg ikke hadde forutsett. Jeg har gått ned flere størrelser i klær, og jeg kan nå kjøpe klær på vanlige butikker. Jeg kan se meg selv i speilet og jeg kan kjenne at jeg begynner å bli glad i den jenta som jeg ser. Alle negative tanker rundt meg selv og kroppen min er nesten helt borte, og det er vel en av de største gledene jeg kjenner på. Totalen i vektnedgang siden oppstart av denne reisen min er nå på 38 kg. Totalen siden jeg var på det største er mellom 60-70 kg.
Jeg er også utrolig takknemlig for alle dere som følger bloggen min. At dere leser, kommer tilbake helg etter helg, og deler reisen min på deres måte, betyr så mye. Takk for at du følger meg, engasjerer deg og heier på meg. Og for alle de små og store øyeblikkene i hverdagen – familie, venner og mennesker som stiller opp når jeg trenger det – 2025 har gitt meg minner jeg vil bære med meg lenge.
Nå ser jeg frem mot 2026. Nye dager, nye muligheter og nye minner som skal skapes. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og jeg har planer og drømmer jeg vil jobbe mot i det nye året. Akkurat det skal jeg dele mer om neste helg.
Det var en gang fem jenter som dro fra storbyen Kristiansand til de indre bygder i Konsmo. Målet for turen var ” The Fairtytale Castle.”
I mai 2023 dro vi jentene på glamping på Lomsesanden i Farsund. I år dro vi standarden opp litt fra glampingen, og dro til de indre bygder for å ha en helg på ” The Fairtyale Castle ” , eller eventyrslottet. Langt inne i skogen i Konsmo ligger eventyrslottet med sin flotte og unike tårnfasade. I disse to tårnene kan man sove som kongelige i deilige senger, og våkne til en flott utsikt over frodig natur og skog. Å våkne til en slik utsikt gir en øyeblikkelig ro i sjelen. Og den roen vi alle kjente på under oppholdet på slottet, den var magisk. Man kjente på roen med en gang man gikk ut av bilen, og så det flotte slottet, skog og vann.
Langt inni skogen på Sørlandet har altså Knut Eivind Birkeland bygget ” The Fairtyale Castle.” Bygget med kortreiste materialer fra egen skog. Det hele startet i 2018 da han bygget Tretopphytta i samme området. Etter dette hadde han et ønske om å skape noe enda større – noe som kunne overraske og begeistre. Målet var at luksus skulle møte naturen. Eventyrslottet ligger veldig skjult, så her har man slottet og skogen for seg selv. Det eneste man hører er sang fra fuglene. Slottet har store vinduer og en balkong som gir deg en fantastisk panoramautsikt over skogen.
Eventyrslottet levde opp til forventningene vi hadde. Eneste minuset var at den oppvarma kulpen som alle hadde gledet seg til, inkludert meg, den var ikke i drift. De hadde hatt problemer med å holde den varm. Kulpen var perfekt plassert med utsikt til vannet nedenfor, og vakker natur. Utenfor slottet så var det også en flott uteplass med gode stoler, og bålpanne. Mette som er bålmesteren, hun fyrte den opp så vi fikk pølser til lunsj på lørdagen. Eventyrslottet er flott innredet, og det er komfort i alt av møbler. Badet var en ballsal, og det er ikke alltid man har en sånn følelse når man er på hyttetur. Slottet har sengeplasser til 6 stykker. Et par til om noen bruker sofaen, for sofaen hadde rikelig med plass.
For ei flott helg vi hadde på eventyrslottet. Vi er en gjeng som går godt sammen. Sammen med disse damene så kan jeg være meg selv 100%. Jeg ler så lattermusklene får skikkelig juling samtidig som vi har mange gode samtaler. Helgen vi var på slottet var også en helg hvor jeg hadde bursdag, og jeg fikk en bursdagsfeiring av klasse. Det er lenge siden jeg har blitt gjort så stor stas på. Feiringen startet rett over midnatt 5.april. Da fikk jeg bursdagssang, gave og massasje. Senere på dagen hadde vi god frokost, og vi koste oss i nydelig vær ute. På kvelden lagde vi en bursdagsmiddag som man bør på et slott: helstekt indrefilet av okse og svin, fløtegratinerte poteter, stekte grønnsaker, broccoli og peppersaus. Et helt nydelig måltid. Jentene overrasket med pakkeleken etter middag. Jeg elsker pakkeleken, og gir alt da kan man si. Jentene hadde med seg pakker, så da var det bare å trille terninger og håpe på at man gikk grafset til seg en del pakker. Ikke ei pakke hadde jeg da vi var ferdige. Ikke fikk jeg stjålet en eneste pakke heller. Så der satt jeg rundt bordet og var litt småsnurt for at jeg ikke hadde fått en eneste pakke, og plutselig skyver alle jentene alt av pakker over til meg. Så planen deres hadde hele tiden vært at jeg skulle få alle sammen. Jeg tror jeg hadde stjerner i øynene da jeg så haugen av pakker rundt meg på bordet. Gjett hvem som storkoste seg med å pakke opp hver og en av gavene.
Eventyrslott, vakker natur, sjelefred, stillhet, nydelig vær, god mat, latter, gode samtaler og herlige venninner – ei bedre helg enn det kan man ikke be om.
Om et par uker så fyller jeg 55 år. Jeg synes det er innmari rart å tenke på at jeg har blitt så voksen. Jeg vil ikke si gammel, for å være 55 år, det er for de fleste ingen alder. Jeg føler meg ikke gammel, men jeg føler meg heller ikke som 55 år. Jeg aner ikke hvordan det føles å være 55 år, men jeg føler meg nok langt yngre enn de harde fakta i fødselsattesten min.
Jeg tror de fleste har det sånn som meg, at vi ikke føler alderen vi faktisk er. Og jeg skal være dønn ærlig å si at jeg føler meg yngre nå etter å ha gått ned så mye enn jeg følte meg på det tyngste, men jeg har aldri følt den faktiske alderen min. I hodet er jeg yngre. Usikker hvor mye yngre jeg føler meg, men jeg kunne nok glatt å trukket fra 10 år ihvertfall. Også min mamma på 84 år føler seg mye yngre i hodet, men merker alderen på kroppen. Jeg føler meg altså yngre enn jeg er, og samtidig så føler jeg meg på en innmari god plass i livet. Fra jeg passerte 40 år, så har jeg følt det sånn. Jeg var tryggere på meg selv, og trygg på livet. Sånn har det også vært i årene frem til nå. Dagene er gode, og livet er godt. Jeg har det veldig godt med meg selv. Det er liksom bare mannen i mitt liv som mangler, men han er det vanskelig å finne gitt….
Når jeg sier at jeg nok føler meg ti år yngre, så er det faktisk der de fleste ligger. Vi føler oss 10 år yngre enn alderen vår. Undersøkelser viser det. Og vi ønsker oss ytterligere 10-20 år yngre. I to ulike undersøkelser har aldersforsker Svein Olav Daatland spurt 3.500 nordmenn mellom 49 og 79 år om deres oppfatning av egen og andres alder. 70 prosent av de spurte opplevde seg yngre enn de var. Andelen med denne oppfatningen økte svakt med alderen skriver Vi over 60. Allerede sent i 20-årene begynner svært mange å føle seg yngre enn de faktisk er. Internasjonale studier viser at selv på steder og til tider der eldre har status og prestisje, vegrer folk seg mot å bli eldre. Aldersforskeren mener vi kan se på dette som en indikator for helse og trivsel.
Han mener at det å gi seg selv noen færre år på baken, ikke behøver å bety at du ser ned på eldre mennesker, bare at vi yter motstand mot prematur aldring.
Hva er du mest redd for når det gjelder aldring? For min del er jeg mest redd for en dårlig helse. Jeg tenker mye på hvordan kroppen vil fungere etter hvert som man blir eldre. Et stort pluss er selvsagt at jeg trener masse, og dermed styrker kroppen min. Med mye trening, spesielt styrketrening, så vil jeg jo være mye bedre rustet når alderdommen virkelig kommer. Så styrketrening dere det er så viktig for oss, og det er heller aldri for sent. Deretter er jeg redd for rynker, og jeg er nok redd for hvordan kroppen vil endre seg også. Nå har jeg jo ganske mye løshud etter stort vekttap, så det spiller kanskje ingen rolle i forhold til hvordan kroppen vil bli hehe.
Undersøkelser viser at også mange er veldig redde for å legge på seg. Det er jo jeg allerede som snart 55 åring. Livredd for å legge på meg det jeg har tatt av meg, og den redselen vil nok følge meg også fremover, og antageligvis for alltid. Det at huden i ansiktet vil endre seg, og se mer gammel ut, det er også en stor frykt jeg har, og jeg er helt seriøs på det. Så kan mange bare le og synes dette er helt idiotisk, men sånn føler jeg det. Jeg synes rynker er vakkert på innmari mange. Det at livet har satt spor etter levde år, men jeg tror ikke jeg hadde syntes det hadde vært vakkert på meg, og vakkert for mitt hode. Men jeg vet jo at det kommer. Så rynker, ja, det er noe jeg ” frykter.”
Rynkene jeg har ved siden av øynene, de liker jeg faktisk. Og der er det en del rynker. De kommer spesielt godt frem når jeg smiler, og nei, dette er ikke bare smilerynker. Utover disse, så har jeg jo mistet elastikk i området rundt munnen, og der er jeg sikkert ikke alene. Utover det, så har jeg pr nå veldig lite rynker, og jeg har en ganske pen og god hud. Jeg tror jeg får tilbakebetalt for at jeg fra veldig ung alder har passet på huden min. Jeg tror ikke at man kan gjøre så mye når utfordringene plutselig er der, men at man kan forebygge, det tror jeg på.
Posene jeg har under øynene, det handler ikke så mye om alder, men kanskje mer om at jeg feks drikker altfor lite vann, kanskje får jeg lite søvn…disse tingene er nok de største årsakene…og jeg hater virkelig posene jeg har, og tenker iherdig på hvordan jeg skal få de mindre. Tips tas i mot med takk, men utover å drikke mer vann, så vet jeg ikke om noe kan gjøres….men om posene blir større, og kanskje begynner å henge, det er en tanke jeg ikke liker. Så tenker sikkert andre helt annerledes, men for meg er poser og rynker noe jeg ikke ser frem til.
Undersøkelser viser at over 70 prosent i alle aldersklasser opplever seg som yngre enn de er. Hvor mye yngre du føler deg i forhold til kronologisk alder, øker noe med alderen: En gjennomsnittlig 45-åring opplever seg som 39, mens 74-åring typisk opplever seg selv som 65. Menn i alderen 40–79 år ønsket seg i snitt 20 år yngre, mens kvinner i samme aldersspenn nøyde seg med å ville trekke 15 år fra alderen. Jo eldre du er, desto lavere i forhold til din egen alder setter du «den ideelle alder». En 45-åring synes 35 er den ideelle alder, mens en 75-åring peker på 45 som en perfekt alder. De fleste mener vi er «voksen» når vi er 20 år, «middelaldrende» ved fylte 50, «eldre» ved 65 eller 70 og «gammel» når vi er 80. Så da er jeg en middelaldrende kvinne med en gammel mamma. Ifølge gerontolog Becca Levy på Yale University risikerer de som har et negativt syn på aldring, en tung alderdom selv. De som har et mer positivt bilde av eldre mennesker, har større sjanse for selv å få et bedre og til og med lengre liv skriver Vi over 60.
Å føle seg yngre enn man faktisk er, det handler ikke om å fornekte alder for min del. Jeg tror det handler om å se positivt på egen situasjon, og at det dermed øker sjansen for å føle seg lykkelig. Vi er den alderen vi er, og jeg er jo evig takknemlig for å få lov til å bli eldre…men jeg føler meg likevel mye yngre, og den følelsen, den vil jeg beholde.
Jeg har i dag hatt ei god styrkeøkt på treningssenteret, og tenker at jeg skal ut å gå en god tur litt senere i dag. Kanskje kan jeg snart starte litt med vårarbeid utenfor. Det ser jeg veldig frem til.
I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Hører man ordet kreft, så tenker man på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse. Denne uken fant jeg en gammel kronikk skrevet av Lene Wikander tilbake fra 2016. Kronikken hadde jeg tatt vare på fordi den satte ett utrolig viktig søkelys på livet etter en kreftsykdom. Jeg ble sittende lenge etter å ha lest kronikken. Det å våge å fortelle om livet etter kreftsykdommen kan være vanskelig for veldig mange. Man er evig takknemlig for å være frisk, for å være en overlever. Jeg har lært meg å sette helt andre fokus, og ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er fordi jeg var en av de heldige som fikk livet i gave på nytt. Likevel er det veldig få som snakker om livet etter sykdommen, for den kan også ha sine utfordringer. Man er ikke utakknemlig fordi man sier det…men hadde man sagt det når noen spurte hvordan det gikk, så hadde de vel sett på deg med litt sinte øyne, øyne som klart sa i fra at det kun er takknemlighet som gjelder? Hvorfor er noen overhodet i tvil om hvor takknemlige man er selv om man forteller om utfordringene i ettertid?
Kraftige blødninger fikk alarmklokkene til å ringe hos meg. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på. Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet.
I den gamle kronikken, så satte Lene Wikander ett viktig søkelys på tiden etter sykdommen. For det er ikke til å legge skjul på at sykdommen har sine senskader, kanskje spesielt for de som går igjennom cellegift, og strålebehandling. Mange sliter med kronisk utmattelsessyndrom, mange kommer i tidlig overgangsalder, man orker lite, man blir fort utslitt – man blir ofte kronisk syk. Fedme kan være en del av senskadene, det samme er depresjon, lymfeødem er det mange som får , og disse tingene hører vi sjeldent, eller aldri noe om. Wikander følte at vi skammer oss om vi klager over senskader når vi tross alt er en overlever….Mange kreftoverlevere plages av skam over å ikke strekke til, og forventningspress om og hele tiden vise sin takknemlighet. Det er store tilleggsbelastninger i en ellers tøff hverdag. Det skal ikke være sånn at noen går rundt og tror at man ikke er takknemlig over å være frisk, at man var en av de heldige – jeg for min del kan ikke få understrekt nok hvor takknemlig jeg er. Mine senskader kan jeg fint leve med, men det er klart at det i blant er tøffe dager. I blant er jeg så utrolig lei av lymfødemet, jeg er drittlei kompresjonsstrømper, og nattstrømper, og de gangene jeg er der, så klager jeg. Jeg har vært utrolig mye trøtt, og sliten. Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg, men det var kun de nærmeste som hørte klagingen min. For selv om jeg er evig takknemlig for livet, så har man lov til å være frustrert over det som kan komme i kjølevannet. Å klage er ikke ensbetydende med å være utakknemlig.
Jeg har tatt meg selv i nakken mange ganger, og lurt på hvorfor jeg klager? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine, eller den ekstreme trøttheten. Er jeg utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve. Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og om jeg ikke hadde hatt en fantastisk gynekolog, men likevel kjenner jeg på frustrasjonen over det som kom i ettertid. Hvor er fornuften i dette? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde ikke valget vært vanskelig.
Det som er mest utfordrende skriver Wikander, det er forventningene til de rundt oss. Forventningene om at alt skal være som før hele tiden, og at man skal fungere akkurat som før. Mange vil klare å fungere som før, andre vil ikke. Jeg har mine bein som har bydd på store utfordringer. Beina har vært hovne, vonde, og huden har vært enormt hardt der ødemet sitter. Infeksjoner satt seg fort, og huden klødde mye pga kompresjonen. Jeg har hatt en ekstrem tretthet som ikke handler om at jeg ikke sover nok. Etter vektnedgangen, så har heldigvis mye av utfordringene jeg har hatt med beina endret seg. Beina er fortsatt store, men likevel mye mindre. Infeksjonene holdes i sjakk, og huden har blitt mykere, og de er mindre hovne og sprengte. Men det har vært tøffe år. Veldig tøffe.
Jobb for meg er helt uaktuelt – jeg klarer det ikke. Dette er det mange som sliter med å forstå. Jeg som trener masse, og som prøver å være så aktiv som jeg kan, hvorfor kan ikke jeg jobbe? Er det fordi jeg ikke vil? Er jeg arbeidssky? Det er sårende når man merker at folk er kritiske, og det er sårende når folk lager sine egne historier om hvorfor ting er som de er. Jeg låner veldig villig ut beina mine, eller kroppen min til de som ønsker å kjenne hvordan dagene mine kan være, og hvor utfordrende ting kan være. Det er ikke en sjel som trenger å misunne meg at jeg sliter med å jobbe- jeg skulle gjerne ønsket at ting var annerledes, men når det er som det er, så er jeg flink til å gjøre dagene mine fine. Det er så viktig for meg. Jeg kjeder meg aldri, og fyller dagene med gode ting. Fokuset må bort fra det som er utfordringene, og så må man bare ikke bry seg om alle onde tunger som tror de vet alt om deg, og som lager sine egne meninger basert på det de selv tror. Det at man ikke kan jobbe fullt, det er en sorg i seg selv, og man må gjennom en slags sorgprosess. Ingen ønsker å være ute av arbeidslivet. Man ønsker å bidra om man kan. Jeg er så lei av dømmende mennesker. Mennesker som dikter opp historier basert på helt feil informasjon. Jeg er lei av de som mistror andre, og som tror at alt skal være som før så lenge man er frisk. Det er få som tenker på senskadene som veldig mange opplever etter en alvorlig sykdom.
Ikke la det være tabu å snakke om tiden etter en tøff sykdom. Livet blir ikke alltid som før, og ingen skal skamme seg over å fortelle hvordan man faktisk har det – og ikke vær i tvil : selv på tøffe dager er man evig takknemlig for livet.
Nyt søndagen der du er. Vi blogges til lørdag! Og husk å sjekke deg om noe i kroppen ikke er som det burde være!
