Om et par uker så fyller jeg 55 år. Jeg synes det er innmari rart å tenke på at jeg har blitt så voksen. Jeg vil ikke si gammel, for å være 55 år, det er for de fleste ingen alder. Jeg føler meg ikke gammel, men jeg føler meg heller ikke som 55 år. Jeg aner ikke hvordan det føles å være 55 år, men jeg føler meg nok langt yngre enn de harde fakta i fødselsattesten min.

Jeg tror de fleste har det sånn som meg, at vi ikke føler alderen vi faktisk er. Og jeg skal være dønn ærlig å si at jeg føler meg yngre nå etter å ha gått ned så mye enn jeg følte meg på det tyngste, men jeg har aldri følt den faktiske alderen min. I hodet er jeg yngre. Usikker hvor mye yngre jeg føler meg, men jeg kunne nok glatt å trukket fra 10 år ihvertfall. Også min mamma på 84 år føler seg mye yngre i hodet, men merker alderen på kroppen. Jeg føler meg altså yngre enn jeg er, og samtidig så føler jeg meg på en innmari god plass i livet. Fra jeg passerte 40 år, så har jeg følt det sånn. Jeg var tryggere på meg selv, og trygg på livet. Sånn har det også vært i årene frem til nå. Dagene er gode, og livet er godt. Jeg har det veldig godt med meg selv. Det er liksom bare mannen i mitt liv som mangler, men han er det vanskelig å finne gitt….

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Når jeg sier at jeg nok føler meg ti år yngre, så er det faktisk der de fleste ligger. Vi føler oss 10 år yngre enn alderen vår. Undersøkelser viser det. Og vi ønsker oss ytterligere 10-20 år yngre. I to ulike undersøkelser har aldersforsker Svein Olav Daat­land spurt 3.500 nordmenn mellom 49 og 79 år om deres oppfatning av egen og andres alder. 70 prosent av de spurte opplevde seg yngre enn de var. Andelen med denne oppfatningen økte svakt med alderen skriver Vi over 60. Allerede sent i 20-årene begynner svært mange å føle seg yngre enn de faktisk er. Internasjonale studier viser at selv på steder og til tider der eldre har status og prestisje, vegrer folk seg mot å bli eldre. Aldersforskeren mener vi kan se på dette som en indikator for helse og trivsel.

Han mener at det å gi seg selv noen færre år på baken, ikke behøver å bety at du ser ned på eldre mennesker, bare at vi yter motstand mot prematur aldring.

Hva er du mest redd for når det gjelder aldring? For min del er jeg mest redd for en dårlig helse. Jeg tenker mye på hvordan kroppen vil fungere etter hvert som man blir eldre. Et stort pluss er selvsagt at jeg trener masse, og dermed styrker kroppen min. Med mye trening, spesielt styrketrening, så vil jeg jo være mye bedre rustet når alderdommen virkelig kommer. Så styrketrening dere det er så viktig for oss, og det er heller aldri for sent. Deretter er jeg redd for rynker, og jeg er nok redd for hvordan kroppen vil endre seg også. Nå har jeg jo ganske mye løshud etter stort vekttap, så det spiller kanskje ingen rolle i forhold til hvordan kroppen vil bli hehe.

Undersøkelser viser at også mange er veldig redde for å legge på seg. Det er jo jeg allerede som snart 55 åring. Livredd for å legge på meg det jeg har tatt av meg, og den redselen vil nok følge meg også fremover, og antageligvis for alltid. Det at huden i ansiktet vil endre seg, og se mer gammel ut, det er også en stor frykt jeg har, og jeg er helt seriøs på det. Så kan mange bare le og synes dette er helt idiotisk, men sånn føler jeg det. Jeg synes rynker er vakkert på innmari mange. Det at livet har satt spor etter levde år, men jeg tror ikke jeg hadde syntes det hadde vært vakkert på meg, og vakkert for mitt hode. Men jeg vet jo at det kommer. Så rynker, ja, det er noe jeg ” frykter.”

Rynkene jeg har ved siden av øynene, de liker jeg faktisk. Og der er det en del rynker. De kommer spesielt godt frem når jeg smiler, og nei, dette er ikke bare smilerynker. Utover disse, så har jeg jo mistet elastikk i området rundt munnen, og der er jeg sikkert ikke alene. Utover det, så har jeg pr nå veldig lite rynker, og jeg har en ganske pen og god hud. Jeg tror jeg får tilbakebetalt for at jeg fra veldig ung alder har passet på huden min. Jeg tror ikke at man kan gjøre så mye når utfordringene plutselig er der, men at man kan forebygge, det tror jeg på.

Posene jeg har under øynene, det handler ikke så mye om alder, men kanskje mer om at jeg feks drikker altfor lite vann, kanskje får jeg lite søvn…disse tingene er nok de største årsakene…og jeg hater virkelig posene jeg har, og tenker iherdig på hvordan jeg skal få de mindre. Tips tas i mot med takk, men utover å drikke mer vann, så vet jeg ikke om noe kan gjøres….men om posene blir større, og kanskje begynner å henge, det er en tanke jeg ikke liker. Så tenker sikkert andre helt annerledes, men for meg er poser og rynker noe jeg ikke ser frem til.

Undersøkelser viser at over 70 prosent i alle aldersklasser opplever seg som yngre enn de er. Hvor mye yngre du føler deg i forhold til kronologisk alder, øker noe med alderen: En gjennomsnittlig 45-åring opplever seg som 39, mens 74-åring typisk opplever seg selv som 65. Menn i alderen 40–79 år ønsket seg i snitt 20 år yngre, mens kvinner i samme aldersspenn nøyde seg med å ville trekke 15 år fra alderen. Jo eldre du er, desto lavere i forhold til din egen alder setter du «den ideelle alder». En 45-åring synes 35 er den ideelle alder, mens en 75-åring peker på 45 som en perfekt alder. De fleste mener vi er «voksen» når vi er 20 år, «middelaldrende» ved fylte 50, «eldre» ved 65 eller 70 og «gammel» når vi er 80. Så da er jeg en middelaldrende kvinne med en gammel mamma. Ifølge gerontolog Becca Levy på Yale University risikerer de som har et negativt syn på aldring, en tung alderdom selv. De som har et mer positivt bilde av eldre mennesker, har større sjanse for selv å få et bedre og til og med lengre liv skriver Vi over 60.

Å føle seg yngre enn man faktisk er, det handler ikke om å fornekte alder for min del. Jeg tror det handler om å se positivt på egen situasjon, og at det dermed øker sjansen for å føle seg lykkelig. Vi er den alderen vi er, og jeg er jo evig takknemlig for å få lov til å bli eldre…men jeg føler meg likevel mye yngre, og den følelsen, den vil jeg beholde.

Jeg har i dag hatt ei god styrkeøkt på treningssenteret, og tenker at jeg skal ut å gå en god tur litt senere i dag. Kanskje kan jeg snart starte litt med vårarbeid utenfor. Det ser jeg veldig frem til.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Hører man ordet kreft, så tenker man på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse. Denne uken fant jeg en gammel kronikk skrevet av Lene Wikander tilbake fra 2016. Kronikken hadde jeg tatt vare på fordi den satte ett utrolig viktig søkelys på livet etter en kreftsykdom. Jeg ble sittende lenge etter å ha lest kronikken. Det å våge å fortelle om livet etter kreftsykdommen kan være vanskelig for veldig mange. Man er evig takknemlig for å være frisk, for å være en overlever. Jeg har lært meg å sette helt andre fokus, og ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er fordi jeg var en av de heldige som fikk livet i gave på nytt. Likevel er det veldig få som snakker om livet etter sykdommen, for den kan også ha sine utfordringer. Man er ikke utakknemlig fordi man sier det…men hadde man sagt det når noen spurte hvordan det gikk, så hadde de vel sett på deg med litt sinte øyne, øyne som klart sa i fra at det kun er takknemlighet som gjelder? Hvorfor er noen overhodet i tvil om hvor takknemlige man er selv om man forteller om utfordringene i ettertid?

Kraftige blødninger fikk alarmklokkene til å ringe hos meg. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på. Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

I den gamle kronikken, så satte Lene Wikander ett viktig søkelys på tiden etter sykdommen. For det er ikke til å legge skjul på at sykdommen har sine senskader, kanskje spesielt for de som går igjennom cellegift, og strålebehandling. Mange sliter med kronisk utmattelsessyndrom, mange kommer i tidlig overgangsalder, man orker lite, man blir fort utslitt – man blir ofte kronisk syk. Fedme kan være en del av senskadene, det samme er depresjon, lymfeødem er det mange som får , og disse tingene hører vi sjeldent, eller aldri noe om.  Wikander følte at vi skammer oss om vi klager over senskader når vi tross alt er en overlever….Mange kreftoverlevere plages av skam over å ikke strekke til, og forventningspress om og hele tiden vise sin takknemlighet. Det er store tilleggsbelastninger i en ellers tøff hverdag. Det skal ikke være sånn at noen går rundt og tror at man ikke er takknemlig over å være frisk, at man var en av de heldige – jeg for min del kan ikke få understrekt nok hvor takknemlig jeg er. Mine senskader kan jeg fint leve med, men det er klart at det i blant er tøffe dager. I blant er jeg så utrolig lei av lymfødemet, jeg er drittlei kompresjonsstrømper, og nattstrømper, og de gangene jeg er der, så klager jeg. Jeg har vært utrolig mye trøtt, og sliten. Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg, men det var kun de nærmeste som hørte klagingen min. For selv om jeg er evig takknemlig for livet, så har man lov til å være frustrert over det som kan komme i kjølevannet. Å klage er ikke ensbetydende med å være utakknemlig.

Jeg har tatt meg selv i nakken mange ganger, og lurt på hvorfor jeg klager? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine, eller den ekstreme trøttheten. Er jeg utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve. Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og om jeg ikke hadde hatt en fantastisk gynekolog, men likevel kjenner jeg på frustrasjonen over det som kom i ettertid. Hvor er fornuften i dette? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde ikke valget vært vanskelig.

Det som er mest utfordrende skriver Wikander, det er forventningene til de rundt oss. Forventningene om at alt skal være som før hele tiden, og at man skal fungere akkurat som før. Mange vil klare å fungere som før, andre vil ikke. Jeg har mine bein som har bydd på store utfordringer. Beina har vært hovne, vonde, og huden har vært enormt hardt der ødemet sitter. Infeksjoner satt  seg fort, og huden klødde mye pga kompresjonen. Jeg har hatt en ekstrem tretthet som ikke handler om at jeg ikke sover nok. Etter vektnedgangen, så har heldigvis mye av utfordringene jeg har hatt med beina endret seg. Beina er fortsatt store, men likevel mye mindre. Infeksjonene holdes i sjakk, og huden har blitt mykere, og de er mindre hovne og sprengte. Men det har vært tøffe år. Veldig tøffe.

Jobb for meg er helt uaktuelt – jeg klarer det ikke. Dette er det mange som sliter med å forstå. Jeg som trener masse, og som prøver å være så aktiv som jeg kan, hvorfor kan ikke jeg jobbe? Er det fordi jeg ikke vil? Er jeg arbeidssky? Det er sårende når man merker at folk er kritiske, og det er sårende når folk lager sine egne historier om hvorfor ting er som de er. Jeg låner veldig villig ut beina mine, eller kroppen min til de som ønsker å kjenne hvordan dagene mine kan være, og hvor utfordrende ting kan være. Det er ikke en sjel som trenger å misunne meg at jeg sliter med å jobbe- jeg skulle gjerne ønsket at ting var annerledes, men når det er som det er, så er jeg flink til å gjøre dagene mine fine. Det er så viktig for meg. Jeg kjeder meg aldri, og fyller dagene med gode ting. Fokuset må bort fra det som er utfordringene, og så må man bare ikke bry seg om alle onde tunger som tror de vet alt om deg, og som lager sine egne meninger basert på det de selv tror. Det at man ikke kan jobbe fullt, det er en sorg i seg selv, og man må gjennom en slags sorgprosess. Ingen ønsker å være ute av arbeidslivet. Man ønsker å bidra om man kan. Jeg er så lei av dømmende mennesker. Mennesker som dikter opp historier basert på helt feil informasjon. Jeg er lei av de som mistror andre, og som tror at alt skal være som før så lenge man er frisk. Det er få som tenker på senskadene som veldig mange opplever etter en alvorlig sykdom.

Ikke la det være tabu å snakke om tiden etter en tøff sykdom. Livet blir ikke alltid som før, og ingen skal skamme seg over å fortelle hvordan man faktisk har det – og ikke vær i tvil : selv på tøffe dager er man evig takknemlig for livet.

Nyt søndagen der du er. Vi blogges til lørdag! Og husk å sjekke deg om noe i kroppen ikke er som det burde være!

Av og til er det fint å sitte å mimre litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Samtidig så har man opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk. Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen, men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre. Man kommer seg videre. Bruddet i ekteskapet etter 25 år. En storm med orkan i kastene. Jeg stod stødig i stormen, og lukket døren med rak rygg, og har gått videre, og aldri sett tilbake.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. For meg er det litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Jeg har også i voksen alder fått nye venner som man kjenner en stor takknemlighet over at man har møtt på. Venner hvor man kan være seg selv 100%, hvor latter, smil , opplevelser og gode samtaler gir det gode påfyllet.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir vennekretsen naturlig noe mindre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg energi istedenfor å ta, de er der. Det er så mye bedre med en  kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år. Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Jeg har personer fra barndommen som har blitt i livet mitt. Mennesker jeg vet alltid er der. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at det er venner for livet. Det er godt å tenke på at leken, og vennskapet fra vi var små er der ennå.

Grunnen til at jeg satte meg ned i går for å mimre litt var fordi jeg begynte å tenke på radiotiden min. I år er det 40 år siden jeg startet med radio på hobbybasis i Radio Ung sine lokaler i Ekserserhuset. Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått 40 år er nesten ikke til å tro.

Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 40 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt! Det er så utrolig fint og kunne kjenne på den gode følelsen av at man har hatt en jobb man aldri har gruet seg til å gå til.  Alle de utrolig flotte menneskene man har fått møte, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor. Alle ukjente, men også alle kjente man har møtt. Jeg angrer nesten på at jeg ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett veldig hyggelig, men noen har vært sure, grinete, og lite hyggelige. Jeg husker ennå første dag på jobb i Radio Sør i 1989, og jeg ble sendt til Kjevik for å intervjue Øystein Sunde. Gud, som jeg hadde forberedt meg. Jeg hadde brukt lang tid, og syntes selv jeg hadde gode spørsmål klare… da vi møtte Sundes manager før intervjuet, så husker jeg vi fikk utdelt en liste over spørsmål som Sunde mislikte å bli spurt. En rask titt på listen, og panikken slo ned som et lyn i meg – alle disse spørsmålene han ikke likte å få var akkurat de spørsmålene jeg hadde planlagt å spørre han om! Jeg husker ikke helt hvordan det gikk, men jeg tror jeg gikk inn i en panikk transe Jeg mistet radiojobben under corona, og jeg savner å lage radio. Det er fortsatt drømmejobben. En jobb jeg har fått lov å ha litt av og på i 25 år.

Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Samtidig kan det også få meg til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner.

Bildene jeg legger ut i dag er jo bare helt fantastiske. Bildene er fra tiden i Radio Sør, fra ca 1989. Her er jeg sammen med Petter, Inger, Tom Kristian og Leif Robert som alle var med på å lage radio i den tiden. En fantastisk knippe mennesker, og dyktige radiofolk! Jeg legger nok spesielt godt merke til den fantastiske hårfargen jeg hadde. Hvem fortalte meg at jeg kledde nærmest orange hår, og hvem sa at jeg kledde sorte, store briller!!!! Klærne er jeg nok selv ansvarlig for.

Jeg vet ikke hvor mange som trodde at jeg ville klare det. Jeg var usikker selv. Mange mente nok at dette ble for mye for meg. Jeg var spent og nervøs, men jeg har virkelig kjent på mestringsfølelsen. Det å kjenne på at ” dette mestrer jeg “, hjelp for en herlig følelsen det er. Jeg tror jeg har imponert mange, inkludert meg selv.

Denne måneden er det faktisk 6 år siden jeg tok ut separasjon. Det er helt utrolig hvor fort årene flyr av sted. At det har gått seks år, det er nesten ikke til å tro. Det har vært seks år som startet som en skikkelig storm med orkan i kastene. Seks år hvor jeg lukket en dør, og åpnet en ny, spennende dør. Seks år hvor jeg har fått den fineste gaven jeg kunne ha fått – nemlig to nydelige barnebarn. Seks år hvor jeg har datet litt, men ennå ikke funnet mannen i mitt liv. Seks år hvor jeg har fått realisert drømmen min om min egen bedrift. Seks år hvor jeg føler at jeg er på en utrolig god plass i livet. Jeg kjenner på stolthet, trygghet og lykke. Jeg klarte det!

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det å bli alene, det byr helt klart på en del utfordringer, og for meg så var nok de største utfordringene at jeg nå var huseier, alene. Jeg bor i et stort hus på 350 kvm. Et hus med stor terrasse, med en liten hage, med 47 m gjerde, med stor garasje. I huset er det også en utleiedel som jeg da også har ansvar for alene. Jeg tror de fleste av dere som bor i hus vet akkurat hvor mye arbeid det er i forhold til vedlikehold. Jeg ønsket å beholde huset etter skilsmissen, så da var det bare jo bare å brette opp armene. Jeg måtte utfordre meg selv på mange ting jeg aldri hadde gjort før. Plenen hadde jeg klippet, så jeg visste hvordan plenklipperen fungerte, men kantklipperen, den måtte jeg bli kjent med. Jeg hadde aldri malt noe særlig, ikke beiset terrasse, ikke malt huset, så det ble en ny verden jeg måtte bli kjent med. Hvilke malepensler skulle jeg bruke hvor, hva slags maling på de ulike stedene, hvordan rengjøre pensler, maskering, hvordan fjerne beis og påføre ny..ja, listen var lang. Jeg måtte bli kjent med alt av verktøy, og maskiner som stod i uteboden. Jeg kan nok fortsatt ikke alt fra A til Å, men det begynner å komme seg. Jeg ser også nå behovet for en oppgradering i skrujern, bits og diverse. Ikke verst at jeg ser slike ting synes jeg. I tillegg til vedlikehold ute, så er det jo også vedlikehold inne, så masse nye ting. Men heldigvis hadde jeg jo tatt til meg mye i løpet av årene som gift, så jeg hadde jo mye kunnskap, men jeg hadde liksom aldri hatt behov for å bruke den.

Jeg har alltid sett på meg selv som lite handy, og jeg ser meg fortsatt ikke som veldig handy, men samtidig, jeg har lært så mye, og gjort så mye på disse årene. Jeg skryter sjeldent av meg selv, men i forhold til å sitte som huseier alene, så er jeg ganske stolt. Mye av utearbeidet, det har jeg som nevnt ikke gjort så mye av før jeg ble alene, men jeg tar fatt på oppgavene, og kjenner at mye av dette faktisk er veldig ålreit å holde på med. Jeg har lært masse i løpet av disse årene, og jeg har gått løs på alle oppgaver. Jeg har blitt litt som Pippi. Det jeg ikke har gjort før, men det skal jeg klare. Og det aller meste har jeg klart selv. Jeg liker ikke å spørre om hjelp. Litt fordi jeg gjerne vil klare det selv, men også fordi alle har sine ting å holde på med. Men noe hjelp har jeg fått, og den hjelpen jeg har fått i løpet av disse årene, den er jeg evig takknemlig for. Montering, det får jeg vondt av å tenke på. Jeg har liksom ikke lyst til å prøve en gang. Det å finne riktige skruer som skal på riktig plass, der sliter tålmodigheten min. Men her har et par venner utfordret meg veldig på å prøve, og jeg har faktisk montert bittelitt. Enkle ting, men jeg har gjort det

I fjor vasket jeg hus og garasje. Vasking av hus og garasje, det er det første jeg starter med hver vår. Etter husvask, så malte jeg hele huset. Det er mestring å ta fatt på en slik malejobb, og også gjennomføre. I år måtte gjerdet tas. Jeg har 47 m gjerde med smale spiler som har blitt vasket, skrapt, pusset og som har fått Visir. Så var det å starte med å male, og det har gått overraskende bra. Jeg fikk tips om å bruke en liten rulle, og det gjorde jo jobben så mye enklere. Det har jo vært litt blandet vær, og pga regn, så har jeg ikke fått malt sammenhengende. Det har tatt tid å få malt, og jeg er ennå ikke i mål, men jeg skal definitivt bli ferdig, forhåpentligvis med to strøk også. Jeg skulle nok også ha malt garasjen i år, men det blir kanskje neste vårs prosjekt. Det er ingen tegn på at den trenger maling, men tenker man på år, så er det nok på tide.

Hagen er ikke så stor, men den skal holdes, og jeg har aldri hatt grønne fingre egentlig. Hage har vært moro på starten av sesongen, og så har jeg dabbet mer og mer av. Etter vektnedgangen min, så er hage blitt veldig ålreit. For nå kan jeg ligge på alle fire og luke, jeg kan bøye meg hit og dit, noe jeg ikke orket så mye av før.

Jeg klapper meg selv på skulderen i blant. Jeg er veldig fornøyd med at jeg mestrer dette. Jeg er stolt over at jeg mestrer å være huseier alene. Fint blir det også om jeg skal få lov til å skryte litt av meg selv. Når høsten kommer, så er det en del prosjekter inne som skal gjøres. Jeg har en del malearbeid både her hos meg selv og i utleiedelen hvor min kjære mor bor. Å male er moro bare jeg får maskert godt før jeg starter.

Mestring altså…..

Hvem har bestemt at store mennesker ikke kan være attraktive og sexy?

Jeg har nettopp begynt å se en serie på Discovery + som jeg helt tilfeldig kom over. ” Hot and heavy ” heter den. Dette er en amerikansk serie, og jeg har foreløpig kun sett en episode, men den ene episoden gikk inn på meg. Vi følger tre flotte, amerikanske kvinner i 20 årene. Alle overvektige, og alle er i forhold med flotte, slanke menn. Sånne menn som visst nok kan få hvem som helst sies det fra venner av disse mennene i serien. Joda, veldig pene, attraktive menn, men dette er også menn med et stort hjerte for den kvinnen de er i forhold med. Man ser kjærligheten de føler, og det rører meg veldig. Alle de tre mennene liker store kvinner, men det å elske en kvinne som ikke er A4 utseendemessig, det er virkelig tøft for de. Venner som får sjokk, familie som ikke aksepterer, fremmede som kaster dritt og vonde kommentarer. De som kunne fått hvem som helst, så ender de opp med det der. Det er vondt å se kvinnene bli mobbet og trakassert fordi de er den de er med sin store kropp, og det er vondt å se mennene gjennomgå så mye fordi de elsker en stor kvinne. Samtidig gjør det godt å se kjærligheten parene imellom. Klart det blir en ekstra belastning med en hverdag hvor de færreste aksepterer, og en hverdag med så mye mobbing og trakassering, men jeg håper så inderlig at kjærligheten tåler alt den må gå igjennom.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hvem søren har bestemt at store mennesker er stygge og ekle? Hvorfor skal man ikke kunne elske en person med vektutfordringer på lik linje med en hvilken som helst annen person? Hvorfor er det ikke akseptert at noen liker kvinner og menn med ekstra på kroppen? Hvorfor blir man sett ned på? Hvorfor kan man ikke få elske den man vil uten å være nødt til å bli utsatt for hets og mobbing? Hva er galt med en del mennesker som gjør at de må oppføre seg som de gjør, og uttale det de gjør? Liker du ikke store mennesker, så får det være din sak, men lukk munnen. Respekter at andre ikke mener det samme som deg.

Alle de tre amerikanske kvinnene i serien er nydelige kvinner. De er fra 150 kg og oppover. Kvinner som alle har opplevd mye vondt pga vekten. Det eneste disse parene ønsker er å få elske hverandre, og få leve et normalt liv. De ønsker å få være i fred, og bli akseptert for det valget de har tatt. Egentlig burde det være en selvfølge å få lov til å elske akkurat den man vil uten at andre skal ha en mening, men nei da, det er så mange som kvesser klørne når det kommer til overvektige. Det samme ser vi jo i forhold til lesbiske og homofile, og deres kjærlighet til det samme kjønn.

I serien ser vi parene i møte med mennesker på butikken som glaner og kommenterer, mennesker som roper etter stygge ting etter dem på gata, familie som ikke aksepterer at sønnen deres har valgt ei feit dame, arbeidskolleger som ler og håner valget mennene har tatt i forhold til livspartner. Mange tror at dette kun er en fetisj, kun seksuelt, og ikke kjærlighet. Alt av følelser kommer inni meg når jeg nå har så denne første episoden, og jeg stålsetter meg for å følge den videre. For her blir det tårer, sinne, frustrasjon, latter, varme i hjertet, oppgitthet – alt av følelser.

En av mennene i serien var veldig klar på at det garantert er veldig mange menn som liker store kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi samfunnet er som det er. Og jeg kunne ikke ha vært mer enig. Så mange menn der ute som gjerne vil ha et forhold til en stor kvinne, men som ikke våger, om det ikke er i skjul. Visst en mann ikke hadde våget å vise meg frem, og vært stolt av meg, så kunne han ha dratt en visst plass. Noe sånt hadde jeg aldri akseptert. En del kvinner aksepterer et slikt ” forhold ” fordi de ikke tror at de fortjener bedre.

Jeg kommer i kontakt med mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? Kvinner som får beskjed om at de ikke kan forvente å få en flott mann når de ser ut som de gjør. Kvinner som får beskjed om å ta det de kan få. Kvinner som ikke får lov til å være ” kresen ” med det utseende de har. Og ja, det er mange menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Det er mange flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet, eller kanskje ei elskerinne. Jeg skulle ønske disse mennene var tøffere og stod opp for det de ønsket og likte.

Jeg får en del meldinger fra menn som er der. De liker formfulle kvinner, og de ønsker å oppleve en formfull kvinne, men i all hemmelighet. Både gifte og single i alle aldre har jeg fått meldinger fra. Smigrende? Absolutt ikke. Ingen kvinner skal være hemmelige fordi en mann ikke våger å stå for det han liker. Ingen skal gi noen det de ønsker på et slikt grunnlag.

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt veldig mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart jeg har hørt det. Jeg har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal vi bli slankere fordi andre mener vi bør det? Visst vi ikke er pene fordi kroppen vår er stor, så skal vi ikke strebe etter å få noens godkjenning. Jeg har møtt menn som jeg omgikk i ungdommen som kan fortelle hvor godt de likte meg, men som aldri våget å fortelle det fordi jeg var større enn andre jenter….

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, retten til å være glad i egen kropp, og retten til å elske akkurat den de ønsker. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist en gang som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner. Visst noen ikke liker å se en stor kropp, så se bort, men ikke sleng med leppa. Jeg har fått kommentarer her på bloggen fra kvinner som forteller hvor stygt det er å se på store kvinner, som forteller hvor stygt en stor kropp er. Hvem har bestemt det? Og hvorfor sier vi sånn om andre? Når jeg skriver om store kvinner, så gjelder nok også det samme for store menn….men samtidig så tror jeg det er noe mer akseptert at en stor mann er i forhold med en slank kvinne enn motsatt. Samme som gjelder med aldersforskjell. Der er det mye mer akseptert at en eldre mann er i forhold med en yngre kvinne enn motsatt.

Jeg leter ennå etter mannen i mitt liv. Denne flotte mannen som er stolt av meg, og som elsker meg for akkurat den jeg er. En som ikke er opptatt av vekt, men som ser meg for den jeg er. En som ser Heidi med eller uten en stor kropp. En som våger å like akkurat det han liker. Vel, det bør nok være en del punkter til som sier ” check “, som det varme hjertet, den gode personligheten, lysten til å oppleve og dele…jeg synes vel jeg har vært singel lenge nok nå, men det tar tid, spesielt når jeg pr nå ikke gjør veldig mye aktivt for å prøve å finne han….datet har jeg, men jeg har ennå ikke møtt HAN. Han som får hjertet mitt til å banke, og som får sommerfuglene til å fly i store flokker. En venn av meg kunne fortelle at man ikke skal kjenne på sommerfugler i vår alder – for noe tull! Klart vi skal det!

Nyt lørdagen! Jeg skal jobbe ute i dag, og har nok å gjøre. Vi blogges i morgen!

” Er det ikke en deilig følelse å gå med rak rygg, og kunne vise finger til de som var drittsekker på gymnaset? ” Setningen kom fra en god venn fra gymnastiden. Det var så godt å høre han si akkurat det, for de tankene, de har jeg hatt en del i det siste. Han hadde tenkt mye på det han også, og var så glad for alt jeg nå har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet. ” Nå Heidi, nå kan du gå med den rakeste ryggen, vise en finger til visse personer, og si ” Look at me now. Det du har oppnådd, det er det ikke mange som har.”

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg kjente litt på tårene akkurat da, for det var så mye sant i det han sa. Gymnastiden var utrolig fin, men visse personer gjorde nok det de kunne for å tråkke meg litt ned. Jeg var også da ei stor jente, og visse personer likte å fortelle meg det på sin ekle måte. På den tiden, så våget jeg å si i fra heldigvis, så mye prellet av, men ikke alt.  Ser jeg gymnastiden under ett, så er det absolutt mest gode, og fine minner jeg har. Alt jeg fikk være med på, og alle de flotte menneskene jeg ble kjent med. På den tiden var jeg også en kjent radiostemme her i Kristiansand, og for de få som bare måtte prøve å tråkke litt på meg med sine kommentarer, så handlet det nok også om sjalusi, at jeg kanskje fikk mer oppmerksomhet, de fleste hadde et forhold til stemmen min. Det handlet nok også mye om usikkerhet, og at de tok usikkerheten deres ut på meg.

Jeg likte meg veldig godt på gymnaset visst man ser bort fra matematikktimene, og naturfagstimene. Siste året tapte jeg med en stemme på å bli russepresident for rødrussen i Kristiansand, og havnet opp med å bli revysjef. Det var vel få som hadde troen på at jeg skulle få en revy opp å gå, men sannelig klarte jeg det sammen med en herlig gjeng medruss. ” The sound of russ ” het revyen vår som ble satt opp på Agder teater i 1989. Og der på scenen tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen da jeg alene sang solo på et sangnummer. Jeg hadde aldri sunget foran andre før, men jeg elsket å synge, og som revyssjef, så var jeg klar på at den sangen som forøvrig het 1988, den var min. Hjelpes så nervøs jeg var, men da jeg leste journalist, Knut Holts anmeldelse dagen etter, så kom tårene igjen. For en anmeldelse! Han mente jeg sang så vakkert, og at sangen bar hele revyen. Slike ting var igjen med på å få visse personer til å pirke på meg. Jeg bestemte meg for å overse det, for det gikk etter hvert ikke inn på meg fordi jeg visste at bak ordene var det små, usikre gutter som gjorde alt de kunne for å få oppmerksomhet.

Årene etter gymnaset ble vi spredd for alle vinder de fleste av oss. Noen har man heldigvis holdt kontakt med gjennom årene, men de usikre guttene som skulle fremstå så vellykket og populære, de krysset sjeldent min vei. I årene som fulgte så ble media min faste arbeidsplass, og jeg begynte å si meningen min offentlig. Jeg fikk delta i ulike tv programmer, og debatter. Jeg har vært i ulike ukeblad og aviser, jeg satt som leder i NLLF i fire år, jeg blogger, jeg er en stemme og et ansikt for det jeg brenner for, nemlig stigmatiseringen av overvektige, og jeg eier og driver min egen nettbutikk.

Jeg har hatt mange drømmer, og en del av de har jeg fått oppfylt. Den største drømmen gikk i oppfyllelse 27.oktober i 2022 når jeg åpnet nettbutikken min. Jeg drømte, og jeg våget. Det er ikke ofte jeg ” skryter ” av meg selv, men jeg er veldig stolt over årene i media, jobben jeg virkelig elsket, alt jeg har fått oppleve og være med på gjennom årene i radioen, alle både kjente og ukjente mennesker som jeg har fått lov til å møte. Alt jeg lærte og fikk innblikk i.  Jeg er også stolt over bloggen min, og alle dere fine som følger den uke etter uke. Og nettbutikken min, drømmen min som jeg er så innmari stolt av. Jeg håper dette kan bli min egen arbeidsplass etter hvert, og at helsen er på min side. Jeg håper nettbutikken vil fortsette å vokse, og bli en nettbutikk som dere får en trygghet til, et godt forhold til, og som er en slik nettbutikk som dere ønsker at en nettbutikk skal være både i forhold til service og kvalitet.  Jeg er innmari glad for at jeg tok steget. Så glad for hver og en av dere som besøker nettbutikken, som handler der, og som kommer med innspill og utrolig flotte tilbakemeldinger. Nå er nettbutikken 1 1/2 år gammel. Fortsatt mindre enn mange andre, men det å leke der oppe med de ” store “voksne, det føler jeg at jeg gjør, men samtidig så tar ting tid.

Jeg er så glad for at jeg ikke har latt negative kommentarer fra gymnastiden ødelegge for meg gjennom årene i forhold til jobb og drømmer. Visse personer på gymnaset gjorde det de kunne for å føle meg annerledes både fordi jeg var en kjent radiostemme, og fordi jeg var ei stor jente, men de aller fleste så meg for akkurat den jeg var, og fortsatt er. En av guttene fra gymnastiden kom bort til meg for en stund siden, og beklagde så mye for at han hadde gjort deler av gymnastiden noe vanskelig for meg. Han var stolt over å ha gått i klasse med meg, og jeg fikk en god og lang klem. Det var fint å høre han si det. Det hadde gnaget lenge tydeligvis. Og jeg så det kom fra hjertet.

Til de som var drittsekker på gymnaset, så er det utrolig deilig og i dag rette ryggen helt, kunne se de inn i øynene og si ” Se på meg nå. ”

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

” Er det ikke en deilig følelse å gå med rak rygg, og kunne vise finger til de som var drittsekker på gymnaset? ” Setningen kom fra en god venn fra gymnastiden. Det var så godt å høre han si akkurat det, for de tankene, de har jeg hatt en del i det siste. Han hadde tenkt mye på det han også, og var så glad for alt jeg nå har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet. ” Nå Heidi, nå kan du gå med den rakeste ryggen, vise en finger til visse personer, og si ” Look at me now. Det du har oppnådd, det er det ikke mange som har.”

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg kjente litt på tårene akkurat da, for det var så mye sant i det han sa. Gymnastiden var utrolig fin, men visse personer gjorde nok det de kunne for å tråkke meg litt ned. Jeg var også da ei stor jente, og visse personer likte å fortelle meg det på sin ekle måte. På den tiden, så våget jeg å si i fra heldigvis, så mye prellet av, men ikke alt.  Ser jeg gymnastiden under ett, så er det absolutt mest gode, og fine minner jeg har. Alt jeg fikk være med på, og alle de flotte menneskene jeg ble kjent med. På den tiden var jeg også en kjent radiostemme her i Kristiansand, og for de få som bare måtte prøve å tråkke litt på meg med sine kommentarer, så handlet det nok også om sjalusi, at jeg kanskje fikk mer oppmerksomhet, de fleste hadde et forhold til stemmen min. Det handlet nok også mye om usikkerhet, og at de tok usikkerheten deres ut på meg.

Jeg likte meg veldig godt på gymnaset visst man ser bort fra matematikktimene, og naturfagstimene. Siste året tapte jeg med en stemme på å bli russepresident for rødrussen i Kristiansand, og havnet opp med å bli revysjef. Det var vel få som hadde troen på at jeg skulle få en revy opp å gå, men sannelig klarte jeg det sammen med en herlig gjeng medruss. ” The sound of russ ” het revyen vår som ble satt opp på Agder teater i 1989. Og der på scenen tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen da jeg alene sang solo på et sangnummer. Jeg hadde aldri sunget foran andre før, men jeg elsket å synge, og som revyssjef, så var jeg klar på at den sangen som forøvrig het 1988, den var min. Hjelpes så nervøs jeg var, men da jeg leste journalist, Knut Holts anmeldelse dagen etter, så kom tårene igjen. For en anmeldelse! Han mente jeg sang så vakkert, og at sangen bar hele revyen. Slike ting var igjen med på å få visse personer til å pirke på meg. Jeg bestemte meg for å overse det, for det gikk etter hvert ikke inn på meg fordi jeg visste at bak ordene var det små, usikre gutter som gjorde alt de kunne for å få oppmerksomhet.

Årene etter gymnaset ble vi spredd for alle vinder de fleste av oss. Noen har man heldigvis holdt kontakt med gjennom årene, men de usikre guttene som skulle fremstå så vellykket og populære, de krysset sjeldent min vei. I årene som fulgte så ble media min faste arbeidsplass, og jeg begynte å si meningen min offentlig. Jeg fikk delta i ulike tv programmer, og debatter. Jeg har vært i ulike ukeblad og aviser, jeg satt som leder i NLLF i fire år, jeg blogger, jeg er en stemme og et ansikt for det jeg brenner for, nemlig stigmatiseringen av overvektige, og jeg eier og driver min egen nettbutikk.

Jeg har hatt mange drømmer, og en del av de har jeg fått oppfylt. Den største drømmen gikk i oppfyllelse 27.oktober i 2022 når jeg åpnet nettbutikken min. Jeg drømte, og jeg våget. Det er ikke ofte jeg ” skryter ” av meg selv, men jeg er veldig stolt over årene i media, jobben jeg virkelig elsket, alt jeg har fått oppleve og være med på gjennom årene i radioen, alle både kjente og ukjente mennesker som jeg har fått lov til å møte. Alt jeg lærte og fikk innblikk i.  Jeg er også stolt over bloggen min, og alle dere fine som følger den uke etter uke. Og nettbutikken min, drømmen min som jeg er så innmari stolt av. Jeg håper dette kan bli min egen arbeidsplass etter hvert, og at helsen er på min side. Jeg håper nettbutikken vil fortsette å vokse, og bli en nettbutikk som dere får en trygghet til, et godt forhold til, og som er en slik nettbutikk som dere ønsker at en nettbutikk skal være både i forhold til service og kvalitet.  Jeg er innmari glad for at jeg tok steget. Så glad for hver og en av dere som besøker nettbutikken, som handler der, og som kommer med innspill og utrolig flotte tilbakemeldinger. Nå er nettbutikken 1 1/2 år gammel. Fortsatt mindre enn mange andre, men det å leke der oppe med de ” store “voksne, det føler jeg at jeg gjør, men samtidig så tar ting tid.

Jeg er så glad for at jeg ikke har latt negative kommentarer fra gymnastiden ødelegge for meg gjennom årene i forhold til jobb og drømmer. Visse personer på gymnaset gjorde det de kunne for å føle meg annerledes både fordi jeg var en kjent radiostemme, og fordi jeg var ei stor jente, men de aller fleste så meg for akkurat den jeg var, og fortsatt er. En av guttene fra gymnastiden kom bort til meg for en stund siden, og beklagde så mye for at han hadde gjort deler av gymnastiden noe vanskelig for meg. Han var stolt over å ha gått i klasse med meg, og jeg fikk en god og lang klem. Det var fint å høre han si det. Det hadde gnaget lenge tydeligvis. Og jeg så det kom fra hjertet.

Til de som var drittsekker på gymnaset, så er det utrolig deilig og i dag rette ryggen helt, kunne se de inn i øynene og si ” Se på meg nå. ”

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Så er vi kommet til årets siste dag.  2023 er snart historie. Om noen timer forlater vi dette året, og banker på døren til et helt nytt år. Bak året 2024 så ligger det 366 helt blanke, og ubrukte skuddårsdagene. Vi kan ikke bestemme alt av innhold i de 366 dagene, men mye av innholdet kan vi være med å bestemme. Ting skjer som man ikke er herre over, men likevel kan vi påvirke mye.

På årets siste dag, så er det sikkert mange som ser litt tilbake på året som nå snart er historie. Man reflekterer, og tar godt vare på alle de gode minnene. Et år består av både oppturer og nedturer. Nedturene skal man ikke dvele for mye ved, men samtidig så lærer nedturene oss mye. Nedturer gjør oss sterkere. Året vi legger bak oss har garantert hatt sine nedturer for de fleste av oss. Sånn er livet. Man kan ikke gå gjennom et helt år dager uten å kjenne på at livet i blant gir deg en midt på trynet.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Årets siste dag er dagen hvor man tenker tilbake på året som har gått. Vi ser litt tilbake på året som har passert, vi legger planer, vi setter oss mål, og jeg tror nok fortsatt mange setter seg nyttårsforsetter. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn noen dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust.  Av og til klarte jeg å holde nyttårsforsettene litt lengre, men de holdt aldri…og når man ikke klarer nyttårsforsettene, så går man rundt resten av året og føler seg som en stor taper. Ikke sett deg for hårete mål. Sett deg realistiske mål som du vet du kan klare. Da vil du kunne kjenne på den deilige følelsen av mestring!

Mitt nyttårsforsett gjaldt alltid vekten, og der er jeg neppe alene. Når vi ved midnatt går inn i et helt nytt år, så tenker jeg at det å gå ned i vekt og trene mer er et nyttårsforsett mange av dere vil sette dere. Jeg kastet nyttårsforsetter på båten for noen år siden. Nå setter jeg meg mål. Jeg lager meg den berømte måltavlen. En måltavle som inneholder både små, og noen større mål. Måltavlen har jeg ved kontorpulten i loftsetasjen slik at jeg ser den hver dag. For meg fungerer en måltavle mye bedre. En måltavle gjør at man ikke blir like skuffet om man ikke skulle komme akkurat dit man satte seg som mål. Og jeg har mange mål for 2024, og jeg gleder meg til å sette de på måltavlen.

Måltavlen for 2024 er ikke laget ennå. Når vi er tilbake til hverdagen i det nye året, så skal jeg sette meg ned å lage den. Heldigvis er det ikke kun vekt som skal stå på måltavlen min for det nye året. Heldigvis har jeg også andre ting jeg skal fokusere på som er viktige for meg, men målet om en lettere kropp er nok fortsatt nr. 1.

For meg har 2023 vært et år med mange oppturer, spennende prosjekter, men også et år med utfordringer. Heldigvis har det ikke vært mange utfordringer, og nedturer i året vi snart legger bak oss, men 2023 startet dog ikke bra. Året startet med at jeg stod i en situasjon hvor jeg var livredd for å miste mammaen min. Mamma kom inn på sykehuset i fjor jul med influensa, og lungebetennelse, og var svært dårlig. Det ble dager i uvisshet om hvordan dette ville gå, men jeg har ei innmari sterk mor, og hun kom seg gjennom dette. Jeg er evig takknemlig. Året har også vært et år med utfordringer knyttet til oppstart av Ozempic, men nå på runde nr. 3, så ser det ut til å fungere for meg også. 2023 har også vært et år hvor jeg har kjent på skuffelser. Skuffet over personer som man trodde ville heie på meg, og støtte meg. Utfordringer vil det nok også bli i 2024, men da gjelder det å prøve og løse utfordringene på best mulig måte.

For meg var 2023 også et år hvor jeg har fått drevet nettbutikken min gjennom et helt år. Nettbutikken = drømmen min. Drømmen om en nettbutikk ble en realitet i oktober 2022, og det å kunne få en slik drøm oppfylt, det gir en bekreftelse på at det man drømmer om er mulig. Det kan ta tid slik det gjorde for meg, men jeg klarte det, og da betyr det ikke at det har tatt sin tid. Å følge drømmene sine, det har alltid vært skummelt for meg. Det har vært trygt og godt å drømme, men å ta steget fra drøm til realitet, det har vært skummelt. Da er det godt man har mennesker rundt seg som tror på deg, og som oppmuntrer deg. Noen spark bak har det også blitt, og hadde jeg ikke fått det, så er det ikke sikkert nettbutikken hadde vært en realitet akkurat nå.

Takk for 2023 alle fine lesere. Det føles som dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger og kommentarer. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus. Takk for alle som får meg til å smile, og le.

Takk for den fine mottakelsen dere har gitt nettbutikken min. Takk til alle dere som har handlet hos meg i 2023. Takk til alle dere som er blitt faste kunder. Takk for alle utrolig fine tilbakemeldinger dere gir meg. Takk til alle dere som deler videre at nettbutikken min finnes. Den reklamen, den er gull verdt. Jeg er ennå ganske ny, og ennå liten sammenlignet med de etablerte, så jeg må jobbe videre i 2024 med å gjøre nettbutikken min kjent for alle formfulle kvinner der ute, og at dere hjelper meg med det, det betyr så mye. Jeg håper også at enda flere av dere som bor her i Kristiansand av både venner, bekjente og ukjente finner veien til nettbutikken min. At dere gir nettbutikken min en sjanse. At dere vil se hva jeg kan tilby av klær til nettopp deg. Og dere som bor nært, dere kan også komme hit å se og prøve etter avtale.

GODT NYTTÅR, OG TAKK FOR 2023!!

Jeg har passert 50 år. Faktisk er jeg blitt 53. Hodet mitt skjønner ikke alltid at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Jeg føler meg ikke som en 50 åring, og det må jo definitivt være positivt. Ikke at jeg vet hvordan en 50 åring skal føle seg om man føler seg akkurat som alderen, men hodet mitt er aldersmessig på en helt annen plass. Min mor som er blitt en voksen dame på 82 år, hun sier det samme. I hodet sitt, så er hun slettes ikke 82 år, men det er vel mer kroppen som stadfester at alderen er mer riktig. Jeg synes det er så godt at man føler seg yngre enn man er.

Selv om jeg gjerne skulle ha sagt at jeg er 49, og blitt der, så er jeg altså 53 år. Jeg føler meg på en veldig god plass i livet. Bortsett fra en vekt man ikke er fornøyd med,  og det faktum at man har både lymfødem og lipødem, så fungerer kroppen etter forholdene bra. Man må nok bli flinkere til å sette pris på de tingene i livet som er gode. Man er nok veldig flinke til å la det negative få mest fokus. Sånn er jeg til tider, og det blir feil fokus.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

I går bladde jeg litt i eldre artikler, og fant en sak som definitivt er positivt for oss som har passert 50. For dere som følger bloggen min, så husker dere kanskje at jeg for en tid tilbake skrev om at vi overvektige, vi forbrant halvparten av en normalvektig person når vi trente. Sånn forskning må jeg bare prøve å glemme, og heller ta til meg den positive forskningen som dukker opp.

Forskning slår nemlig fast at vi 50 åringer har like god forbrenning som 20 åringer. Det er gode nyheter for oss som er blitt godt voksne. Kanskje litt dumt at man ikke kan bruke forbrenningen som unnskyldning når man som godt voksen legger på seg, men forbrenningen er faktisk forbausende stabil fra tenårene til vi runder 60. Det har vært gjengs oppfatning at kroppen gradvis forbrenner færre kalorier fra vi fyller 30 år. Nå må vi altså lete etter andre forklaringer når vi som godt voksne har belter som trenger nye hull.

I en studie har forskere målt det totale energiforbruket til omkring 6400 menn og kvinner fra 29 land. Deltakerne var mellom 8 dager og 95 år gamle. Mens forskere fant ut at forbrenninga endret seg mellom ulike livsfaser, så fant de overraskende nok ingen endring midt i livet.

Faktisk så holder forbrenninga seg på det samme nivået fra 20 årene, og helt til vi når 60-årene. Da skjer det en gradvis reduksjon, fram til når vi som 90-åringer har ei forbrenning som er rundt 26 prosent lavere enn hos de som er midt i livet. Vi vet at bilringer begynner å feste seg når vi blir 30-40 år gamle. Men vi kan altså ikke bruke forbrenninga som en unnskyldning før vi runder 60.

Det er jo veldig gode nyheter at forbrenningen til en 50 åring er like god som hos en 20 åring. Litt dumt kanskje at man ikke lengre kan bruke forbrenningen som en unnskyldning. Er man i tillegg en overvektig 50 åring, så forbrenner man bare halvparten hehe. Men her skal man fokusere på det positive som jeg skrev i starten av innlegget mitt i dag. Det er ikke hver dag en 53 åring kan føle seg som en 20 åring, men i dag kan alle vi 50 åringer føle oss akkurat som det, ihvertfall når det kommer til forbrenningen.

En god venn av meg er alvorlig syk. Håpet han hadde er i ferd med å svinne ut. Nå kjemper han virkelig for livet, 56 år gammel. Det er så innmari vondt å se en god venn så syk, og vite at han kanskje snart blir borte. Jeg har grått mange tårer. Livet er så brutalt i blant. Så urettferdig.

Jeg har kjent han i tre år, og selv etter kun tre år, så har han satt dype spor. En evig optimist, så real, så ordentlig, så ærlig og oppmerksom. Alltid blid, en som alltid får meg opp når jeg er nede. Det ble ikke noe mer enn vennskap mellom oss selv om vi begge var på leting etter noe mer, men for et fint vennskap det ble. Alt kan vi fortelle hverandre, og vi kan være brutalt ærlige. I høst ble han syk, veldig syk, men så klar for å kjempe og vinne kampen. ” Dette går ikke veien, Heidi ” var meldingen jeg fikk forrige uke. Jeg vil ikke tro det. En mann med mange år igjen. En mann med to flotte sønner som betyr alt for han. Håpet skal man aldri gi opp, men akkurat nå ser det veldig mørkt ut. ” Skulle jeg tape kampen, så har jeg hatt et veldig godt liv ” sa han sist jeg pratet med han. Et liv som skulle vært så mye lengre enn det ser ut til nå.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Han tok nok ikke de første tegnene, men det var ingen typiske tegn. Det kunne vært ingenting også, men etter hvert ble ting så mye verre, og han kom seg til legen. Om håpet hadde vært større om han hadde dratt med en gang, det vet man ikke. Men det er så viktig å ikke overse endringer. Man kjenner sin egen kropp ut og inn. Man kjenner når noe ikke er som det skal være, og man kjenner når kroppen motarbeider oss. Og når vi er der at man kjenner endringer, og at ting ikke er som det skal være, så må vi stoppe opp litt, og kjenne enda bedre etter. Er det noe som fort forsvinner, og ikke kommer tilbake, eller er det noe som er der og ikke forsvinner? Ta alt på alvor, og bestill en legetime heller før enn senere.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært der hvor ting endret seg, og for min del var det drastiske endringer. Alt ble oppdaget i tide, så jeg slapp unna med kirurgi. Ingen stråling, og ikke cellegift. Jeg fikk livet i gave. Nå er det min gode venn som kjemper med nebb og klør for livet.

Det er så viktig at vi lytter til egen kropp. At vi tar celleprøver, at vi tar mammografi, at vi følger med dersom det skjer endringer. Heldigvis er ikke alt alvorlig, men vi er nok ikke flinke nok til å ta signalene vi får. Vi er ikke flinke nok til å lytte til kroppen. Det gjelder så mye. Noen drar til legen straks de kjenner noe, men alle er definitivt ikke der. Jeg er nok en mellomting. Jeg drar til legen om jeg er i tvil om noe, eller sliter med noe. Jeg venter aldri lenge. Det har kanskje også noe å si med at jeg har vært alvorlig syk, og at det ikke er en selvfølge at jeg fikk leve. Kreften var i tidlig stadie, men den var veldig hissig, så jeg kom i grevens tid. Ikke si at alt går over. Alt gjør ikke det.

Vi er heldige med mye i Norge, bla så får kvinner mellom 50 år og 69 år tilbud om mammografiscreening. Nå er jeg blitt så voksen at jeg blir innkalt til mammografi. Jeg har tatt mammografi tre ganger, den ene gangen er kanskje tre, fire år siden etter at jeg hadde hatt en byll på den ene brystet. Ei lita stund etter at de hadde tømt byllen, så fikk jeg innkalling til mammografi på sykehuset. Akkurat den undersøkelsen husker jeg som om det var i går. Det var da de mente at de hadde funnet noe på bildene, og jeg måtte inn til nye undersøkelser hos en lege. Jeg husker verden raste sammen et lite øyeblikk der. Etter grundige undersøkelser, så var det rester av byllen de hadde funnet. Fra en verden som hadde rast, så følte jeg meg som verdens heldigste. Et lite øyeblikk så hadde man kjent på frykten og redselen, men nå var det lettelse og gledestårer.

Jeg hadde jo da en gang tidligere fått en beskjed som ikke var den samme som jeg fikk etter mammografiscreeningen. Beskjeden om at de hadde funnet kreft. Jeg har kjent hvordan verden raste sammen rett foran meg. Jeg har kjent på frykten for å dø.

Kraftige blødninger fikk mine alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Ikke sånn skikkelig. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Lytt til kroppen, og ta deg selv på alvor.