Bloggens bakside

Det å være blogger er en spennende verden. Det er en spennende verden på godt og vondt, men for min del, så er det heldigvis mest positive ting jeg opplever. Jeg er en 40+ blogger med voksne lesere, og jeg har til nå unngått disse berømte nett trollene. Samtidig så er jeg fullstendig klar over at i det jeg viste ansiktet mitt i den offentlige rom, og begynte å mene mye offentlig, så må jeg også være klar for det som måtte komme av negative ting. Dette tok jeg mange runder på før jeg bestemte meg for å begynne å blogge. Man skal være forberedt på det meste, men jeg har vært utrolig heldig.

 

For en tid siden stod det en reportasje om meg på trykk i Norsk Ukeblad. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min, min endringsreise og min lidenskap for klær. Jeg må innrømme at jeg kjente meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg.

Jeg fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger etter at artikkelen stod på trykk. Bloggen har fått veldig mange nye lesere. Jeg har fått telefoner, sms’er og meldinger på Facebook. Jeg blir både rørt, stolt og ikke minst utrolig glad. Bloggen har virkelig etablert seg, og lesertallene er utrolig gode de dagene jeg legger ut et nytt blogginnlegg.

At bloggen virkelig har etablert seg betyr jo veldig mye for meg som legger så mye arbeid ned i innleggene mine, men det betyr jo også så utrolig mye at bloggen betyr noe for dere som leser. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen er så ærlig og usminket, og ikke minst at det er en blogg med innhold som er verdt å lese. Det betyr mer enn dere aner å få slike tilbakemeldinger. Ønsket mitt, og målet mitt er nettopp det at man skal sitte igjen med noe etter å ha lest den. At man skal kjenne seg igjen, at man kanskje starter en tankeprosess, at bloggen inspirerer og motiverer. At jeg kan tipse om klær, og om sko, det vet jeg dere setter stor pris på. At det jeg skriver er dønn ærlig, at jeg skriver om livet slik det er, det er sånn bloggen skal være.

I kjølevannet av denne reportasjen, så fikk jeg også kjenne at verden er ganske så gal. Jeg skrev om det på bloggen i starten av året, men først nå er det blitt rolig. Av alle telefoner jeg fikk, så fikk jeg også  tlf fra to menn som aldri helt ville slutte å ringe. Hadde tlf vært av et slag som resten av tlf jeg fikk, så hadde det vært en ting, men dette var samtaler som jeg så på som lite hyggelige. At de syntes jeg var flott, og ønsket kontakt, det burde kanskje ha vært smigrende i seg selv, men når meldinger, og beskjeder ble av en seksuell art, da blir man ikke særlig smigret, iallefall gjør ikke jeg det. Beskjeder og sms’er var direkte kvalme. Jeg blokkerte nummeret til de begge, men den ene hadde tydeligvis flere tlf nr, så han ga seg ikke så lett. Denne ene var stadig ” på tråden.” Jeg hadde blokkert nummeret, men han klarte å legge ned beskjeder på svareren min, og å få sperret nr helt var ingen lett oppgave.

I perioder var det stille, men så var det på an igjen. Melding etter melding. Man hørte at vedkommende var en godt voksen mann, og det var ingenting med verken stemme, eller innhold som gjorde at dette var hyggelig. Hvert bein i kroppen min vrengte seg. Hadde det enda vært flotte, solide menn i en interessant alder, som på en seriøs måte ønsket kontakt, så kunne jeg nok ha blitt smigret, men dette var bare kvalmt. Etter en lang periode med beskjeder, og mye styr, så håper og tror jeg at det nå er stille. For en gal verden, og for en hobby enkelte har.

Jeg tåler det som skjedde, så ingen fare med det, men det er spesielt at man skal oppleve sånt. Det er nok endel menn som gjør slike ting i tillegg til alt som blir skrevet av kommentarer på blogger, og innlegg. Samtidig er jeg fullstendig klar over at stikker man seg frem på ulike arenaer, så må man også tåle det som eventuelt måtte komme. Ville jeg tåle alle nett trollene som var der ute? Var jeg klar for negative kommentarer som gikk på kropp og vekt? Jeg valgte å stå i en eventuell storm, men jeg har vært heldig. Jeg har aldri vært utsatt for nett troll, og jeg har aldri fått en eneste stygg og negativ kommentar som går på kropp og utseende, eller på det jeg skriver. Den gamle grisen av en beundrer, han håper jeg virkelig er borte nå. Når man opplever sånt, så tenker man på alle de unge rosabloggerne der ute som opplever slike ting nesten daglig. Det må være en utrolig tøff påkjenning.

Jeg har også merket en annen ting etter spesielt et av blogginnleggene mine, og det er at det tydeligvis er noen som føler seg truffet av det jeg skriver, på en negativ måte. Etter jeg skrev blogginnlegget om ” sladrekjerringer” så er det nok noen som har følt at det var skrevet til dem. Det har vært en utrolig spesiell opplevelse. En ting er at mange har kommentert det når jeg har truffet de, men jeg har blitt hengt ut på private Facebook sider, jeg har fått meldinger fra folk som lurer på om de kjenner disse menneskene som jeg kaller sladrekjerringer, folk som ønsker å vite hvem disse sladrekjerringene er, og jeg merker så tydelig at enkelte føler seg truffet. Folk føler seg truffet selv om innlegget ikke var beregnet på dem, det er en spesiell opplevelse må jeg si. Det er tydelig at det er mange som føler at de har pratet mye om ting de verken har noe med, eller kjenner sannheten rundt.

Som jeg skrev i innlegget om sladrekjerringer – folk må bare prate. Ja, det er helt klart sårende at ” alle ” vet ” sannheten ” bak mitt samlivsbrudd, men sånn er nå verden. Jeg tåler det, men ikke bland inn mennesker rundt meg. Ikke oppsøk mennesker nær meg for å prøve å finne ut noe som man kan dikte videre på. Der er mange historier bak bruddet skjønner jeg, og jeg bryr meg ikke, men jeg bryr meg jo litt likevel. Samtidig så bryr jeg meg ikke så mye at jeg på noe som helst tidspunkt kommer til å snakke om det til folk som ikke har noe med det. Visse ting er private, men den grensen er det en del som ikke helt ser og skjønner.

Å bli hengt ut på en FB side, det var en ubehagelig opplevelse. Jeg var dog ikke navngitt, men det var ikke vanskelig å skjønne hvem denne bloggeren var som ble hengt ut. Når man i tillegg vet hvem vedkommende er som skrev innlegget, og man ikke på noen som helst måte kan skjønne hvorfor vedkommende skulle ha følt seg truffet, da begynner man å tenke.

Jeg har fått kommentarer opp igjennom fra personer som ikke er enig i det jeg skriver, og jeg setter stor pris på andre meninger. Vi kan ikke alle tenke likt, og mene likt. Meningsutvekslinger er jo en utrolig fin ting. Alle må ikke være enige med meg. Jeg blir ikke fornærmet om noen sier meg i mot, men jeg blir oppriktig lei meg, og oppgitt når noen henger meg ut på feil grunnlag. Når noen reagerer på det jeg har skrevet, og mener jeg har raknet i sømmene, det er drøyt synes jeg. Når et eget innlegg på Facebook handler om meg og et blogginnlegg jeg har skrevet, da reagerer jeg.  Hvorfor ikke være så voksen å ta det opp personlig med meg før man durer løs med uttalelser som ikke henger på greip? Er det ikke en god ting å vite sikkert før man durer løs, og tror noe som ikke er tilfelle?

Velkommen til bloggens verden tenker jeg nå. Men…dette er bare små ting i forhold til alt det fine jeg opplever. Det å være blogger for dere som følger bloggen min, det gir meg så utrolig mye! Alle som leser innleggene hver helg, alle som kommenterer både på bloggen og på FB, alle som sender private meldinger, alle telefoner, og alle jeg møter på gata som stopper meg for å fortelle hvor mye bloggen betyr for de, og hvor fint de synes det er å lese den. Tusen takk!! Om jeg inspirerer og motiverer dere, så skal dere vite at dere gjør det samme med meg. Jeg har verdens flotteste lesere, og jeg er så takknemlig for at nettopp du velger å følge meg og min blogg. Det lille negative jeg har opplevd, det overlever jeg fint, men det er utrolig trist at det er sånn verden er.

 

Husk at vi har en giveaway gående akkurat nå, en giveaway som jeg trekker neste helg.

To heldige lesere skal få hver sin fotografering hos Berdalen Design og Foto. 

Jeg vet at mange har et ønske om å få tatt skikkelige bilder, men det sitter ofte litt langt inne. Tenk så flott å bli sminket, få stelt håret skikkelig, og så få en proff fotograf til å ta flotte bilder. Det er et minne for livet! Du som leser bloggen min kan vinne nettopp dette, og det er en utrolig flott gave og kunne gi bort. Hovedpremien er styling og fotografering, men vi skal også gi bort en valgfri fotografering i tillegg til en heldig leser. Selv om dette er i Vennesla utenfor Kristiansand, så tenker jeg at dette ikke kun er forbeholdt de som bor akkurat her. Jeg tenker man godt kan kjøre litt for å få tatt flotte bilder. Noen begrensninger er det selvsagt i forhold til avstand, men jeg tenker likevel at noe kan man kjøre for å en så flott gave. Mange kommenterte forrige helg, men det er plass til flere lapper i bollen når vi trekker, og premiene er jo utrolig flotte!

Hovedpremie :

Portrettfotografering : Bli ny med sminke, stell av hår og fotografering. Velg om du ønsker å ta bilder i fotostudio eller ute på lokasjon i Vennesla.
Dette er portrett av voksen hvor man også blir sminket og får stell av hår. Sminke og stell av hår er det Cecilie Nygaard Johnsen som har ansvaret for.
I tillegg gir Lise Merethe også bort :
Valgfri fotografering
Det betyr at du kan velge mellom Portrett, baby fra 8 uker, barn, 1 årsfoto, felles søskenbilder eller familiebilder.
Har du lyst til å vinne en fotografering, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, og gjerne hvorfor også om du ønsker det. Du har også lov til å nominere andre som du synes fortjener dette. Man kan ikke ta bilder i sommer da Lise Merethe nettopp er blitt mamma til ei lita jente, men dette er noe man kan benytte fra august og utover. Jeg gleder meg til mange kommentarer, og jeg gleder meg til å se hvem de to heldige vinnerne blir neste helg.

Sladrekjerringer!

Hva er det med enkelte mennesker? Hvordan er enkelte mennesker egentlig skrudd sammen?

De siste dagene har jeg kjent på et sinne som det er lenge siden jeg har kjent på. Jeg har rett og slett vært forbanna…sorry for ordbruken, men det ble et riktig ord å bruke akkurat nå. For mange år tilbake, så var jeg en krutt tønne, men i dag så skal det mye til før jeg blir skikkelig sint. Blir jeg skikkelig sint, og henter frem kruttet i meg, så er det fordi noen har gått langt over streken, og det er nettopp det noen har gjort nå.

Livet mitt fikk i august en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd kun få måneder før. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve det jeg da opplevde, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ta det valget som jeg tok…. aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner. Ingen kan heller si at man kjenner en annen person 100%. Man kan føle at man kjenner personer fra innerst til ytterst, men man gjør ikke det.

Etter 25 år så var ekteskapet mitt nå over i august. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Klart det er spesielt å innse at man ikke skal dele resten av livet sammen, eller at man nå er en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen uansett hva som skjer i livet. Jeg er 49 år, og vet at livet fremover blir innmari godt.

Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Nå har ikke jeg tenkt å skrive om hva som skjedde. De tingene er private, men man er likevel ved saken kjerne for blogginnlegget mitt i dag, og vi er ved bakgrunnen for at jeg blir så provosert og sint!

Hva er galt med enkelte mennesker? Mennesker man omtrent ikke kjenner tar kontakt med folk nær meg for å prøve å finne ut hva som skjedde. De fremstår så søte og snille, de fremstår som om de bryr seg, men sannheten er at de håper på noen delikate detaljer som de kan bringe videre til hele verden. I tillegg så plusser de på litt sånn at historien blir enda mer delikat. Hva er galt med enkelte? Dette er mennesker jeg kun vet hvem er, mennesker som jeg har pratet med fordi man har barn på samme alder. Man har aldri hatt noen omgang, vedkommende kjenner meg ikke. Likevel er man så freidig at man tar kontakt med personer som kjenner meg for se om det er mulig å grave opp noe dritt.

En annen av disse sladrekjerringene stod meg en gang nær, men det er evigheter siden vi overhode har hatt kontakt. Vi gikk hvert til vårt, og har aldri snakket sammen siden. Hva får slike mennesker til å ta kontakt med folk rundt meg for å finne ut hvorfor ekteskapet mitt er over? Den personen som en gang stod meg nær, der vet jeg jo at hun koser seg glugg over det som har skjedd, og kunne hun ha spedd på med litt delikate detaljer, så kunne hun ha kost seg ennå mer. I dette tilfelle så ligger det også sjalusi og misunnelse til grunn, men det er bare ikke greit. Slike mennesker er direkte farlige. Med list og sin skjønne sjarm, så prøver de seg. 

Noen gjennomskuer slike personer lett, andre klarer ikke helt å legge sammen 2+2. Jeg vet den ene sladrekjerringen fikk en sannhet som nok ikke var sannheten fordi vedkommende hun kontaktet gjennomskuet henne, og ble forbanna..men historien hun ble fortalt, den lever, og jeg ler så jeg griner. Jeg liker når personer nær meg ikke kaster meg under bussen, men faktisk står rak ved min side, også mot mennesker som lever livene sine gjennom andres liv og hendelser. Jeg liker når mennesker som står meg nær ikke ønsker å snakke om bakgrunnen for bruddet jeg har gått igjennom. Jeg liker når mennesker nær meg ser at ting er blitt fortalt i fortrolighet, og at ting skal komme fra meg, og ingen andre.

Nå er det få delikate detaljer å fortelle, men bruddet er likevel ikke noe andre har noe med. Et brudd er privat, og det som har skjedd er ikke noe en hel verden har noe med. Bry deg gjerne, ta gjerne kontakt, men ikke fordi du er nyskjerrig, og vil ha noe å fortelle videre. Ikke fordi livet ditt består av å fortelle sladder og usannheter. Ikke fordi du er ei sladrekjerring av dimensjoner som koser deg hver gang du kan ha noe delikat å fortelle. Få deg et liv!

Jeg har jo opplevd gjennom alle disse månedene at mennesker jeg omtrent ikke kjenner lager sine egne historier, og det gjør meg så innmari sint! Det har vært mange spekulasjoner, mange rykter, mange nyskjerrige mennesker som jeg nesten ikke kjenner som sender meg meldinger både her og der for å få vite om det er sant. Er det mulig….Jeg bryr meg egentlig ikke, men så jeg bryr meg likevel. Dette gjelder jo ikke kun meg. Jeg er sikker på at mange av dere har opplevd nøyaktig det samme. Hvorfor har enkelte behov for å fortelle en sannhet som ikke stemmer? 

Til tross for at enkelte lager sin egen historie, og mange spekulerer og undrer, så tenker jeg at de bare får holde på. Jeg har ikke tenkt å dele om meg med detaljer rundt et brudd som ingen har noe med. Jeg har ikke tenkt å fortelle at det er sant, men ikke det. Jeg har ikke noe behov for å forsvare meg…Men jeg har virkelig fått oppleve hvor grusomme endel mennesker kan være, og det har vært en ny, og lite positiv opplevelse.

Jeg har i disse månedene opplevd sladrekjerringer på sitt verste, jeg har opplevd svik og dolking i ryggen. Man er ikke forberedt. Jeg må nok bare innse at selv om stormen i mitt liv for lengst har stilnet, så vil sladrekjerringene holde på ei stund til.

Livet i dag er innmari godt, og det føler jeg et sterkt behov for å fortelle. Noen tror ikke på meg, andre mener at reaksjonen snart vil komme…da får de rett og slett tro akkurat det de vil. Livet smiler, og livet er godt. Tenk på alle de flotte tingene jeg har i livet mitt: Jeg har verdens fineste prins som nå er blitt 7 måneder, ei datter og en ” svigersønn “, jeg har min lille familie, jeg har et knippe virkelig gode venner…jeg har verdens beste radiojobb, ledervervet i NLLF og jeg har bloggen. Jeg har så mange gode ting å jobbe med, og så utrolig mange flotte mennesker i livet mitt. Jo, jeg har hatt det beintøft, men stormen har stilnet for lengst.

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. 

Vi blogges i morgen – nyt lørdagen!

 

 

Fy søren så stolt jeg er!

De siste månedene har som dere vet vært tøffe. De har vært utrolig tøffe. At livet plutselig blir snudd på hodet, og du føler mye faller helt i grus. Man blir igjen en del av en berg og dalbane, og man må bare følge med uansett om den går opp, eller ned. Man har vel følt at livet har gått mest nedover, men så et sted, så finner man denne enorme styrken, og man tvinger berg og dalbanen til å gå mer riktig vei. I alle fall sånn at man holder hodet over vannet, og prøver å gjøre ens egen dag så god som mulig når ting er som de er.

Før jul lukket jeg døren til det som var, og åpnet en ny en. Vi skriver nå mai måned, og jeg er stolt over og kunne si at livet er innmari godt! Jeg har kommet meg godt videre. Den nye døren som er åpnet, på den siden av døren er det utrolig godt å være. Livet smiler til meg, og jeg smiler tilbake. Jeg vet at dagene vil fortsette å være fine, og jeg vet at mye godt og spennende venter der fremme.

Når jeg får spørsmål om hvordan jeg har det, og når jeg svarer at livet er godt, da er det nok en del som blir overrasket. Mange lurer på hvordan livet kan være bra med tanke på det jeg har gått igjennom. Noen tror nok jeg spiller et spill, men da må de få lov til å tro det. Jeg er den eneste som kjenner min egen sannhet, og det jeg forteller når noen spør, det er sannheten. At ekteskapet mitt ble avsluttet etter 25 år, det er ingen enkel sak, og jeg ser ikke lett på det heller, men valget som ble tatt var mitt, det var gjennomtenkt, og det var riktig. At jeg nå føler at livet bak den nye døren er fantastisk fint, det er en god ting. Vil andre tro noe annet, så tro i vei.

Før så tenkte jeg nok annerledes enn jeg gjør i dag, og jeg er ganske overrasket over hvilken styrke jeg har. Jeg er sannelig sterk. Opp i alt som skjedde, så var det godt å kjenne på. Å kjenne på motgang, sinne, frustrasjon og sorg, det ønsker man så lite som mulig å kjenne på, men når følelsene kommer slik det gjør for alle i løpet av livet, så er det godt å kjenne at man faktisk har styrke.

Jeg startet innlegget i dag med å skrive at jeg er stolt. Stolt over meg selv, og hvor langt jeg faktisk har kommet. Både med tanke på et langt ekteskap som er blitt avsluttet, og også disse årene hvor endring har stått i fokus. Livsstilsendring er så mye mer enn bare kilo og cm. I alle fall for min del. Det er også hodet. Endring av tanker. Det handler om å være på den gode plassen hvor man blir trygg på seg selv, stoler på seg selv. Jeg er på god vei til å komme dit. Komme på denne veldig gode plassen i livet. Egentlig føler jeg at jeg er der, men jeg har nok noen steg igjen.

På onsdag hentet jeg den nye bilen som jeg har kjøpt. Jeg har kjøpt en lekker, liten bil, en Volkswagen UP, hvit og flott. Akkurat passe for meg som er alene. Denne bilen har god plass til å ha med prinsen min, Henry, og jeg ser for meg masse mommo og Henry turer fremover.

Bildet kan inneholde: bil

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.

I bilen på vei tilbake fra bilforretningen, så følte jeg en enorm stolthet, og jeg måtte faktisk felle noen tårer i ren glede. Tårene var for hva jeg faktisk har klart tross denne vanskelige tiden jeg har vært igjennom. Jeg stod stødig som fjell gjennom hele stormen, jeg oppførte meg som en voksen skal oppføre seg i en slik prosess, jeg fikk beholde huset som betyr så mye for meg, og onsdag ble jeg eier av en helt ny bil. Alt har jeg klart på egenhånd. Bare det å kjøpe en bil har jeg aldri gjort alene. Jeg er stolt, og så utrolig fornøyd med egen innsats.

Jeg skal ikke si at det ikke har kostet å stå i en slik storm. Kroppen fikk sitt etter at ting roet seg ned, og ting falt på plass. Fra å ha stått i beredskap 24/7, så kunne kroppen slappe av, og da reagerte den med å bli superstresset. Det var nesten skummelt å kjenne på…heldigvis var det en kort periode, så var det over, men kroppen sa i fra, og jeg måtte roe ned hektiske dager en periode for å få kroppen der den skulle være.

Nå skal jeg pakke bagen å dra på trening. Trening må jeg få opp på et bedre nivå enn jeg har hatt den siste tiden. Jobb og helse er det viktigste for meg nå ved siden av min lille, flotte familie, så nå må jeg pusle dette puslespillet igjen, og få treningsbrikkene der de skal være.

Hurra for 49!

For å ta det aller først –  jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 49. Jeg føler meg ikke som 49. Ikke at jeg vet hvordan en 49 åring skal føle seg. Da jeg var yngre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, og alder er kun et tall.

Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om under et år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det 🙂 Min mor som er 78 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså,  jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Så stopper man opp litt og kjenner på alle gode minner, og naturlig dukker også andre ting opp.

Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av aller mest fine ting, men jeg har også opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

I 1993 gikk jeg ned kirkegulvet, og i alle år var jeg sikker på at ekteskapet skulle bli ” til døden skiller oss av “. 25 år ble det. Sølvbryllup ble det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en del av statistikken. Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.

Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Jeg føler meg heldig som har så mange flotte mennesker i livet mitt. Mennesker som gir meg energi, mennesker jeg blir glad av å prate med, de som gjør meg god, mennesker som kan utfordre meg, de som er dønn ærlige, og som ikke bare sier det jeg ønsker å høre, mennesker som jeg kan være 100% meg selv sammen med. Takk til dere alle som er en viktig del av livet mitt. 

Jeg fikk verdens flotteste gave i oktober når prinsen min Henry kom til verden. Alle sa det var fantastisk å få barnebarn – det er mer enn fantastisk. Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken glede og gave det er. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov til å være mommo til en nydelig prins som Henry er. Henry ble nylig 6 mnd, og han er blitt stor gutt. Det å se utviklingen hans, det er helt utrolig. Han smiler, ler, prøver å komme seg fremover, ruller rundt, han er så herlig aktiv, og en skikkelig kosegutt. Mommohjerte renner over av stolthet og kjærlighet, og jeg savner han skikkelig når vi ikke er sammen. Henry og foreldrene hans bor i dag i Arendal, og jeg skal være ærlig å innrømme at jeg gjerne skulle hatt de mer i nærheten sånn at jeg kunne fått enda mer mommotid med prinsen i livet mitt.

Jeg innrømmer det : Jeg har panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg tror på vidunderkremer, og jeg propper huden full av alle herligheter som ikke skal gi meg rynker. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…Jeg tror ikke på kremer som skal fikse et problem der og da, men jeg tror på forebygging. Jeg har tatt vare på huden siden jeg var 15 år tror jeg. Så pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg litt panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 78 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.

Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa ut, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Det er moro å bla i minner, moro å se på gamle bilder, og det er så fint å  kjenne glede og takknemlighet. Selv om jeg har hatt stormfulle måneder, og selv om livet også har vært brutalt, så er jeg i dag på en utrolig god plass i livet. Livet smiler, og det skjer så mye spennende, og fint i livet mitt. Om noen tror det er et spill for galleriet, så får de bare tro det. Livet er innmari fint, og det som befinner seg på den andre siden av den nye døren, det gleder jeg meg til. En dag kommer det kanskje en flott mann inn i livet mitt. Jeg er nok ikke skapt til å være alene, å være to er utrolig fint…men jeg har ikke dårlig tid. Det som skjer, det skjer…..så får vi håpe at det ennå er noen år til jeg hardt og brutalt kanskje må innse at jeg også med tiden vil få rynker og grått hår 🙂

Første påske alene

Det føles rart. Ikke trist, eller leit, men rart. For første gang i livet mitt, så er jeg alene i påsken. Det er en spesiell følelse når man i alle har  hatt noen å planlegge påsken sammen med, og i alle år har man hatt noen å ha påskedagene sammen med. Det er en spesiell følelse når man i alle år har vært to om alt i påsken. Nå er jeg alene om planleggingen, og alene om å gjennomføre. Selv om det er en spesiell følelse, så kommer det ikke noe savn. Jeg er på ingen måte trist. Det er bare rart…samtidig så er det også en veldig god følelse å kjenne på at det går helt fint med alene påske. Jeg føler ikke på ensomheten. Jeg har det innmari godt alene. Livet smiler.

 

 

Påskedagene har vært fine, og fortsettelsen kommer til å bli like fin. Jeg har hjemmepåske, og koser meg her. Jeg håpet på fint vær, og fint vær ble det. Det er første påske alene, og det er første vår alene. Det betyr også at jeg har mye som skal gjøres ute. Det er ikke jeg som har hatt hovedansvar for hus og hage, men nå er alle disse tingene mitt ansvar alene.

For meg var det uhyre viktig og kunne beholde huset etter bruddet, og jeg er fast bestemt på at jeg fint skal klare å være huseier. Jeg vet at huset er stort, det blir jeg stadig fortalt fra mange kanter, men det ansvaret skal jeg fint klare. I noen tilfeller kommer jeg nok også til å be om hjelp. Denne påsken har jeg fått luket i beddene, jeg har prøvd å fjerne grønske og alle vinduer er vasket innvendig og utvendig. Resten av påsken skal brukes til å vaske gjerde rundt huset. Det er helt klart mye som skal gjøres, men fra å ha vært glad for at ansvaret ikke har vært mitt, så kjenner jeg nå på en utrolig god følelse ved å gjøre dette selv, og ikke minst den gode følelsen jeg kjenner på når jeg faktisk klarer oppgavene helt alene. Med god musikk, og masse positivitet, så går det unna her hjemme. Senere i dag kommer prinsen min og foreldrene hans, og jeg gleder meg masse til et par dager sammen med dem.

Jeg har fått trent også i påsken. I går fikk jeg endelig en skikkelig gjennomgang av det nye treningsprogrammet mitt, og jeg gleder meg til å trene programmet fremover. Programmet er trening av hele kroppen, så det betyr at det skal gå 48 timer mellom hver treningsøkt. Tre økter i uken skal gjennomføres, så nå gjelder det å planlegge ukene riktig. Treningsprogrammet er veldig bra, så sammen med kostholdsplanen, så har jeg troen på at jeg vil se resultater.

Jeg kjenner at det den siste tiden har vært mye. Det har vært såpass mye at jeg har slitt med å finne rom til treningen. Da er det godt at det finnes mennesker i livet mitt som faktisk sier i fra at det nå er på tide å skru ned noen hakk. At det er på tide å strukturere, og ikke minst at det er på tide å prioritere riktig. Nå har jeg vært overalt hele tiden, og med tusen baller i luften, og minst like mange tanker i hodet. Klart at slikt ikke er bra i lengden. Jeg har vel aldri før hatt så hektiske dager, og jeg må ta noen grep før jeg risikerer å møte den berømte veggen. Det tjener ingen om jeg skulle treffe den. Så nå har jeg satt meg ned og startet med en prioriteringsliste, og jeg skal lage en dag til dag liste. Jobb og helse først. Klarer jeg å strukturere riktig, og prioritere riktig, så vil jeg klare å få det bedre med meg selv, jeg vil puste som jeg skal, og jeg vil ha så mye mer å gi til de menneskene som jeg har rundt meg og som betyr så mye for meg.

Påsken er jo også tid for god mat, påskegodt og masse dårlig samvittighet. Jeg har ikke kjent så mye på den dårlige samvittigheten ennå, men den kan jo plutselig dukke opp. Det er ikke kommet noe påskeegg til meg, men påskegodt, det har det blitt noe av. Det har ikke vært noe smågodtkrig i år, men vi forbrukere har nok likevel løpt rundt og fylt opp både poser, og egg. Fagfolk har vært rolige i år. Ingen har protestert høylytt på billigsalg av smågodt. Ingen har trengt å passe på oss tjukke. Du vet, de uten viljestyrke. Akkurat som om andre må ta vare på oss, og passe på at vi ikke faller i smågodtfella.. Vi tjukke uten vilje, vi tjukke som ikke klarer å gå forbi godtehylla uten å hamstre kalorier for resten av året. Vi tjukke som for all del ikke må ha godteri, og som ikke ser alarmklokkene ringe høyt når vi stopper ved godtehyllene.

Egentlig skulle vi tjukke ikke hatt lov til å handle godteri. Vi skulle ha blitt stoppet ved kassene fordi vi ikke kan passe på oss selv. Egentlig skulle det vært begrensinger på godteri for folk flest i sympati for oss tjukke. Vi tjukke er jo egentlig dumme mennesker som tillater oss selv og bli tjukke, så hvorfor ikke umyndiggjør oss når det kommer til kalorier.

Jeg ser rødt jeg når billig smågodt, og billig sjokolade diskuteres opp, og ned, frem og tilbake. Jeg blir så lei av å høre på alle som skriker fordi faren for å bli tjukk er så stor når butikkene selger billige kalorier før påske. Hva med at det er lov å tenke selv? Vi kan ikke ha barnevakter overalt.  Vårt liv er faktisk vårt ansvar. Visst jeg ikke kan gå forbi hyllene med billig smågodt, eller billig Kvikklunsj, så er vel det mitt problem, og ikke alle andres? Visst jeg velger å fylle handlekurven min med billig smågodt, melkesjokolade, toppris, og fylte påskeegg, så er vel det mitt valg, et valg jeg selv må ta konsekvensene av?

Det er faktisk min egen skyld om jeg velger å innta flere tusen kalorier i påsken. Det er mitt ansvar om jeg legger på meg. For all del, jeg gir tommel opp til butikkene som selger sunt godteri, og for at dette står ved kassene. Jeg kjøper både frukt, og gulerøtter i begre, men jeg kjøper også kalorier når jeg skal handle inn til påske. Valgene jeg tar, de må jeg selv ta konsekvensene av.

Slutt å tro at vi tjukke er ansvarsløse, dumme mennesker som alltid tar de dårlige valgene, og som ikke kan tenke selv. Joda, vi fristes, og joda, vi bør ikke spise så mye av disse usunne tingene, men det bør vel ingen. Jeg tror ikke vi tjukke blir dratt mer til godtehyllene enn andre. 

Jeg sier ikke at usunne matvaner ikke er en årsak hos mange overvektige, men jeg tror endel hadde blitt overrasket dersom de feks så hva jeg spiste i løpet av en uke. Jeg tror ikke dere ville ha nikket på hodet, og sagt at dere skjønte hvorfor jeg er tjukk. Jeg har et godt kosthold som så mange andre overvektige. Klart jeg spiser usunne ting, klart jeg tar dumme valg, men jeg dytter ikke i meg kalorier i store mengder hele uken. Jeg sitter ikke fastlåst i stresslessen med cola, chips og sjokolade. Ingen slanke personer får stygge blikk om de fyller handlekurven med usunne saker, men vi overvektige får både blikk, og kommentarer dersom der ligger fy varer i handlekurven vår. Det er ikke rart vi blir tjukke liksom. Vi skal ikke ha lov til å kose oss, vi skal helst fylle kurvene våre med kun gulerøtter, og salater.

Man har lov til å kose seg i påsken. Man kan kose seg uten å overspise. Man kan ta en Kvikklunsj med verdens beste samvittighet, men man trenger ikke spise fire. Det handler om å begrense seg. Det handler om mengde. Klarer man ikke å begrense seg, så handler ikke dette bare om billig påskegodt. Jeg er stor tilhenger av ” Mitt liv – mitt ansvar ” – valgene som jeg tar er mine, og ingen andre kan klandres. Jeg kan gi butikkene skylden fordi jeg inntar flere kalorier enn jeg bør, men det hjelper ingenting. Det er bare nok en dårlig unnskyldning for å føle meg litt bedre med meg selv.

Vi blogges i morgen – ha en super påskeaften!

Takk for tilliten

Dette året har vært et år preget av både sorg og glede. Det har vært et år med både storm og orkan på det private plan. Heldigvis er det ikke kun disse tingene som har preget det siste året. Det siste året har vært et år hvor jeg har lært mye, hvor jeg har fått jobbet med viktige oppgaver, hvor jeg har fått møte nye, flotte mennesker og ikke minst et år hvor jeg har fått jobbet med de tingene jeg brenner for og som engasjerer meg.

I april i fjor ble jeg valgt som ny leder i NLLF, Norsk lymfødem-og lipødemforbund. Et nytt kapittel i livet mitt startet. Jeg ble vist stor tillit fra en herlig bukett mennesker som var sikker på at jeg det neste året ville gjøre en god jobb for en veldig viktig sak. Jeg ønsket å bli valgt for et år, og ikke to, og det fordi jeg hadde veldig lite erfaring fra styrearbeid. Selv med lite erfaring fra styrearbeid, så har jeg masse engasjement, og masse personlig erfaring. Jeg brenner for å få fokus på sykdommene, og jeg har levd med lymfødem i 16 år.

Forrige helg var det klart for nytt landsmøte. Det er her beslutninger tas, og hvor veien videre stakes ut. Landsmøtet er forbundets høyeste organ. Sammen med et flott styre, så kan vi se tilbake på et år hvor vi har jobbet godt både for å bli mer synlige, men også for å øke kunnskapen om sykdommene som så mange lever med. Mange lever også med sykdommene uten å vite det. Mange lider i stillhet uten en diagnose. 

Forrige helg ble jeg gjenvalgt som leder i NLLF. Jeg er glad, ydmyk, og stolt over å ha fått fornyet tillit som leder. Året som leder har vært spennende, utfordrende og utrolig lærerikt. Jeg har fått masse ny lærdom om sykdommene og ikke minst lært masse om menneskene som har sykdommene.Jeg har lært en del om hvordan det politiske systemet fungerer, om hvordan helsesystemet fungerer, jeg har lært masse om forbundsarbeid, og jeg har lært mange, flotte mennesker å kjenne. Det har vært et utrolig flott år, og jeg føler meg heldig som får lov til å jobbe med tingene jeg brenner for. Jeg ønsker å være med å gjøre en forskjell.

Som leder for NLLF det neste året, så har jeg fått med meg et styre bestående av flotte, engasjerte mennesker. Noen av oss har jobbet sammen også det forrige året, noen er helt nye. Sammen skal vi ta fatt på mange viktige oppgaver for å sette fokus, og ikke minst for å spre viktig informasjon. Helse Norge må få vite mer om sykdommene våre, og vi må bli tatt på alvor.

Jeg hadde ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymfeknuter under kreftoperasjonen. Ingen fortalte meg at jeg hadde lymfødem da beina mine ganske raskt endret seg fra store bein til tømmerstokker. Ingen fortalte meg om lymfedrenasje, eller kompresjonsplagg, ingen fortalte meg at smertene, og hevelsene skyldtes sykdom. Ingen kunne trøste meg og fortelle meg at økning i volum ikke var farlig, ingen kunne fortelle meg at jeg kunne leve ett godt liv med sykdommen – alt måtte jeg finne ut av selv. Jeg har hatt mine kamper, ikke minst med NAV, og jeg har jobbet beinhardt med å akseptere sykdommen. Alle disse tingene skal jeg ta med meg videre i et nytt år som leder. Så er jeg jo heller ikke alene. Jeg har en herlig gjeng flotte mennesker som skal jobbe sammen med meg.

Jeg brenner for lymfødem, og lipødemsaken. Jeg brenner for økt faglig kunnskap, jeg brenner for ett større fokus på sykdommene.  Jeg brenner for at vi skal lære å akseptere, lære å mestre, og at utfordringene våre ikke skal være oss. Jeg er opptatt av at vi skal lære å endre fokus, at vi skal kunne leve ett godt liv på tross av lymfeødemet vårt, el lipødemet vårt . Lett er det ikke, men det er mulig. Klær og sko er også noe som er en stor utfordring for mange av oss som lever med sykdommene. Det er også så utrolig viktig at vi får den hjelpen vi trenger uansett hvor i landet vi bor.

Man regner med at 10 % av et lands befolkning har lymfødem og lipødem. Likevel har vi ingen rene spesialister på områdene. Altfor få vet at de har en, eller begge sykdommene. Lymfe og lipødemsaken er viktig for meg. Det er så utrolig viktig at stadig flere får vite om sykdommene. Jeg tror det er mange der ute som sliter med det samme som oss, men som ikke vet det. Mange har leger som ikke tar de på alvor. Mange får beskjed om å slanke seg, eller de for en resept på vanndrivende. Så økt kompetanse er så utrolig viktig i tiden fremover. Det skal ikke være sånn at legestanden ikke tar oss på alvor.

Med så mange menn og kvinner som lider av enten lymfødem, eller lipødem, eller ofte også en kombinasjon av dette, så er det på tide at vi blir sett, at vi blir hørt, og tatt på alvor. Det neste året skal vi jobbe med nettopp disse tingene.

Vi har en flott hjemmeside hvor du kan finne mer informasjon om sykdommene og forbundet vårt : http://www.nllf.no/

Vi har også en Facebook side : https://www.facebook.com/lymfoedem/

Ta kontakt med meg, eller forbundet om du lurer på noe.

Takk for tilliten som landsmøtet viste meg. Jeg ser frem til et nytt, spennende år som leder i NLLF

Hurra for meg

I dag er en spesiell dag. Denne dagen er bare min. Det er en dag som er litt annerledes enn alle andre dager. En dag som skal fylles med gode ting, med takknemlighet, smil, og latter. Alle dager bør jo fylles med nettopp disse tingene, men en gang i året kommer denne dagen som skiller seg litt ut fra alle andre dager, en dag som bare er min, og hvor jeg skal stå i sentrum.

I dag fyller jeg 49 år, og på en dag som denne, så tenker man masse, i alle fall tenker jeg masse. En ting er at årene løper avsted i rekordfart, men at man faktisk er blitt 49 år er jo nesten ikke til å tro. Jeg føler meg da ikke som 49 år…selv om jeg vel ikke helt vet hvordan en 49 åring føler seg… Da jeg var mindre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn? Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall. På denne helt spesielle dagen, så føler jeg meg også utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag er egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, og flott ut, men jeg er utrolig heldig som i dag er blitt et år eldre, og får oppleve en ny bursdag. Ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene, men å tenke tilbake er jo ikke alltid bare hyggelig. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre…man kommer seg videre….Jeg valgte å avslutte ekteskapet mitt etter 25 år, et tøft valg, men det riktige valget. Det har vært stormfullt, men du verden så sterkt jeg har stått. Døren til fortiden er lukket, og døren til fremtiden er åpnet. Fremtiden er lys og spennende, og jeg har det innmari fint.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet ditt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går.

Jeg er dette året fått oppleve å bli mormor til verdens nydeligste gutt. Prinsen min, Henry ble født 24.oktober. Alle sa det var fantastisk å bli mormor. Det er mer enn fantastisk. Det er en ubeskrivelig lykke. Det å få holde han, være sammen med han, stelle han og bære være nær han, det er en fantastisk gave, og jeg er så utrolig lykkelig! Jeg gleder meg til dagene fremover sammen med Henry. Jeg gleder meg til Henry og mormor tid <3

I dag feirer jeg dagen sammen med resten av styret, og landsmøtedeltakere i Norsk lymfødem-og lipødemforbund. Denne helgen er landsmøtehelg, og det blir en spennende helg. Denne helgen skal landsmøte samles, vedtak skal tas, og nytt styre skal velges. Om landsmøte ønsker det, så har jeg sagt ja til et nytt år som leder i NLLF. Året som leder har vært et fantastisk år. MYE jobbing, mange utfordringer, men så spennende, lærerikt og interessant. Jeg har lært masse, lært meg selv å kjenne på en ny måte, og jeg har fått jobbet med saker som jeg virkelig brenner for. Jeg er takknemlig og heldig som har fått dette året, og jeg har fått minner for livet. Mange nye mennesker har jeg lært å kjenne, flotte mennesker som jeg alltid vil huske. Mennesker jeg er blitt oppriktig glad i. Jeg ser frem til helgens landsmøte. Og akkurat i dag, dagen før landsmøtet, så er det min dag, min spesielle dag. Et år igjen i 40 årene. Neste år er jeg 50 åring 🙂

Alt har en bakside

For kort tid siden stod reportasjen om meg på trykk i Norsk Ukeblad. Journalist Camilla Høy hadde lest bloggen min, og ønsket å  skrive en artikkel om meg til bladet. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min, min endringsreise og min lidenskap for klær. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg i bladet.

Jeg har fått så utrolig mange fine tilbakemeldinger etter at artikkelen stod på trykk. Bloggen har fått veldig mange nye lesere. Jeg har fått telefoner, sms’er og meldinger på Facebook. Jeg blir både rørt, stolt og ikke minst utrolig glad. Bloggen har virkelig etablert seg, og lesertallene er utrolig gode de dagene jeg legger ut et nytt blogginnlegg. At bloggen virkelig har etablert seg betyr jo veldig mye for meg som legger så mye arbeid ned i innleggene mine, men det betyr jo også så utrolig mye at bloggen betyr noe for dere som leser. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen er så ærlig og usminket, og ikke minst at det er en blogg med innhold som er verdt å lese. Det betyr mer enn dere aner å få slike tilbakemeldinger. Ønsket mitt, og målet mitt er nettopp det at man skal sitte igjen med noe etter å ha lest den. At man skal kjenne seg igjen, at man kanskje starter en tankeprosess, at bloggen inspirerer og motiverer. At det jeg skriver er dønn ærlig, at jeg skriver om livet slik det er.

Jeg fikk som sagt mange utrolig flotte tilbakemeldinger etter reportasjen i Norsk Ukeblad, og bloggen fikk mange nye lesere, men jeg merket også at det å stå frem i et blad også kan ha sine baksider. Av alle telefoner jeg fikk, så fikk jeg også  tlf fra to menn som aldri helt ville slutte å ringe. Hadde tlf vært av et slag som resten av tlf jeg fikk, så hadde det vært en ting, men dette var samtaler som jeg så på som lite hyggelige. At de syntes jeg var flott, og ønsket kontakt, det burde kanskje ha vært smigrende i seg selv, men når meldinger, og beskjeder fort ble av en seksuell art, da blir man ikke særlig smigret, iallefall gjør absolutt ikke jeg det. Beskjeder og sms’er var direkte kvalme. Jeg blokkerte nummeret til de begge, men den ene hadde tydeligvis flere tlf nr, så han ga seg ikke så lett.

Tilslutt måtte jeg fortelle at jeg kom til å gå videre med dette om de ikke ga seg, og da ble det stille, og det har vært stille siden. Man hørte at begge var godt voksne menn, og det var ingenting med verken stemme, eller innhold som gjorde at dette var hyggelig. Hvert bein i kroppen min vrengte seg. Hadde det enda vært flotte, solide menn i en interessant alder, som på en seriøs måte ønsket kontakt,så kunne jeg nok ha blitt smigret hehe, men dette var bare kvalmt.

Jeg tåler det som skjedde, så ingen fare med det, men det er spesielt at man skal oppleve sånt. Det er nok endel menn som gjør slike ting i tillegg til alt som blir skrevet av kommentarer på blogger, og innlegg. Samtidig er jeg fullstendig klar over at stikker man seg frem på ulike arenaer, så må man også tåle det som eventuelt måtte komme, Dette gikk jeg mange runder på før jeg startet å blogge. Ville jeg tåle alle nett trollene som var der ute? Var jeg klar for negative kommentarer som gikk på kropp og vekt? Jeg valgte å stå i en eventuell storm, men jeg er heldig. Jeg har aldri vært utsatt for nett troll, og jeg har aldri fått en eneste stygg og negativ kommentar som går på kropp og utseende, eller på det jeg skriver. De to eldre beundrerne forsvant. Heldigvis skjønte de alvoret, og jeg har opplevd dette også.

Artikkelen som Camilla har skrevet for Norsk Ukeblad er blitt en artikkel jeg er stolt over. Artikkelen er  så positiv og fokuserer så fint på viktige ting for så veldig mange. Det er viktig at vi som er en størrelse for stor innser hvor flotte vi faktisk er. Det er viktig at vi kler oss opp, og ikke ned, og det er så viktig at vi begynner å bruke farger. Man må ikke gjemme seg bort i sort, og i store telt. Vi skal stråle som alle andre, og vi skal bære like flotte klær som alle andre. Når passform, farger og design stemmer, så får man bedre selvtillit, man føler seg mer vel, og man går med hodet hevet. Vi må lære oss å bli glad i oss selv, og se hvilke kvaliteter man faktisk har. Vekten er ikke oss

Jeg tenker artikkelen er en viktig artikkel som jeg håper mange har lest. Jeg håper artikkelen kan  inspirere og motivere andre frodige kvinner. Jeg er glad jeg valgte å kaste meg ut i bloggverdenen. At jeg ikke var altfor redd for nett-trollene, og for sårende kommentarer. Jeg er glad jeg følte på at min historie også kunne være viktig dele med andre som slet med overvekt og negative tanker rundt egen kropp.

Endel har spurt meg om jeg kan dele artikkelen på bloggen fordi endel ikke fikk kjøpt bladet. Det håper jeg at jeg skal få til. Jeg har fått artikkelen fra Camilla som skrev den, men jeg er ikke noe datageni, og jeg må bare finne ut hvordan jeg skal få den lesbar på bloggen. Jeg håper at jeg neste helg kan dele den med dere. Bildet på bloggen i dag er fra reportasjen i Norsk Ukeblad.

I dag er det morsdag, så gratulerer til alle flotte mødre der ute! Selv vil jeg sende en stor hilsen til min flotte mamma, og til min nydelige datter som er verdens beste mamma for prinsen min, Henry. Nyt dagen alle sammen! Torsdag er det den store kjærlighetsdagen, og selv om jeg aldri helt har latt meg fange inn i alt rundt en slik dag, så er det fint å sette pris på hverandre, og gjøre noe spesielt sammen, men husk at det skal man gjøre hver dag, ikke bare på Valentine. Så til torsdag er det for min del bare å vente på kort og sjokolade fra en ukjent beundrer, men da forhåpentligvis fra en stødig og solid kar, de to eldre herremennene som synes jeg var så fantastisk, de er ikke på ønskelisten min hehe.

 

Fra innerst i hjertet mitt – Tusen takk!

I dag har jeg lyst til å si tusen takk. Tusen takk til en herlig gjeng med flotte lesere som har vist meg så mye omsorg og omtanke etter innlegget mitt i går om separasjon og ekteskapsbrudd. Det er lenge siden jeg har grått så mye som jeg gjorde i går. Tårene rant i strie strømmer fordi det gjorde så utrolig inntrykk på meg å lese alle fine ordene dere skrev til meg. At dere bryr dere og viser en så utrolig omsorg, det betyr mer enn dere aner. Jeg blir så utrolig rørt, og så utrolig glad for at det finnes så flotte og gode mennesker som dere. Dere løfter meg opp, og gir meg styrke.

Tusen takk for alle fine ord. Tusen takk for fine ord om meg som person, om måten jeg skriver på, og om viktigheten av innlegget jeg skrev i går. For jeg er jo ikke alene om å ha opplevd ekteskapsbrudd. Vi er mange som har opplevd det å avslutte et ekteskap. Vi er mange som har trodd at ekteskapet skulle vare livet ut, og som aldri hadde trodd man skulle bli en del av statistikken. For meg var det for alltid, men livet ville det ikke slik.Livet fikk en brutal vending. Jeg opplevde en storm med orkan i kastene.

Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg har stått midt i en storm, men fy søren så støtt jeg har stått, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane.

I tillegg til at man opplever et brutalt brudd, så opplever man også å bli sviktet av folk som har stått deg nær. Det er tøft å oppleve løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker som man stolte på, og som man aldri hadde trodd ville snu ryggen til deg, og spre usannheter. Hvordan kan voksne mennesker oppføre seg sånn, og spesielt med tanke på at dette er mennesker man har kjent halve livet.

Jeg har aldri før opplevd at mennesker nær meg faktisk dolker meg i ryggen, og faktisk svikter meg. Det var tøft å se deres virkelige side etter så mange år, og det tok tid å innse at enkelte ikke vil mitt beste, og går med skylapper for å unngå sannheten. Klart det er tøft å bli sviktet. Nå er jeg heldigvis kommet dit at de er ute av hodet mitt, og ute av tankene mine. Nå synes jeg bare synd på de. Det er synd på slike mennesker som velger feighet og løgn. Slike mennesker bruker jeg ikke lengre verken tid eller energi på.

Jeg har stått sterkt i stormen, og nå som stormen har stilnet, så ser jeg hvor styrket jeg har kommet ut av dette. Et ekteskap er over. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og om noen måneder bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

Et ekteskap er over, men livet, det går videre, og for min del, så går livet videre på en veldig fin måte. Stormen har lagt seg, døren er lukket. Nå har jeg åpnet en helt ny, spennende dør, og jeg skal skrive et nytt kapittel i livet mitt. Et kapittel med mange nye, blanke sider som jeg skal farge med spennende og fine ting. Kanskje rart å si det, men jeg føler det meste er på plass. Jeg er heldig som har så mye fint i livet mitt. Oppi alt dette som har skjedd, så har jeg så utrolig mye å være takknemlig for. Det aller beste er prinsen min, Henry som kom til verden midt i stormen. For en gave, og for en lykke! Lille, nydelige Henry som fyller mormor hjertet med en uendelig stolthet og kjærlighet. Den vonde og tøffe tiden har også bragt positive ting med seg. Planer jeg endelig vil realisere, drømmer jeg har hatt som jeg ønsker å gå videre med. Jeg er tilbake i jobb, noe som er helt fantastisk. I tillegg får jeg jobbe med det jeg virkelig elsker.

Det meste er på plass, den nye døren er åpnet. Det eneste jeg mangler er en flott og solid mann, men der er jeg ikke ennå. Kanskje vil livet det sånn at jeg en dag opplever kjærligheten igjen. Kanskje får jeg oppleve å bli forelsket på nytt. Kanskje det en dag vil bli en ny mann i livet mitt. Klart man håper at drømmemannen en dag banker på døren. Klart jeg håper, men jeg våger nok ikke å tro. Det er da alle negative tanker rundt eget kropp plutselig kommer tilbake. 48 år, og endel størrelser for stor. I mitt hode forblir jeg singel, men jeg er heller ikke der at jeg allerede nå leter….men der fremme, en gang, så håper jeg at en blir til to.

Tusen takk til hver og en av dere for en fantastisk støtte og omsorg. Takk for alle fine ord. Takk for at dere løfter meg opp, og gir meg håp og tro. Takk for at dere deler deres egne erfaringer med meg.  Jeg tenker at det lønner seg å være ærlig og oppriktig. De som sviktet meg, jeg skal ikke bruke min dyrebare tid på mennesker som ikke vil mitt beste. Jeg kommer aldri til å rydde plass til de i livet mitt igjen. Veien går videre uten dem. Jeg skal være tro mot meg selv, og valget jeg har tatt. Det er ingen dør som står på gløtt. De tøffe valgene er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget. Uansett hvor smertefullt det har vært , uansett hvor stormfullt det har vært, så er det en innmari god følelse å kjenne at valget var det riktige valget.

Jeg avslutter i dag slik jeg gjorde i går:  Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

Fra himmel til helvete

Det har stormet med orkan i kastene de siste månedene. Midt i denne stormen stod jeg. Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg har stått midt i en storm, men fy søren så støtt jeg har stått, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane. Livet fikk en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd for kun få måneder siden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette, aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner.

Blogginnlegget i dag er nok det mest personlige, og det mest vonde jeg har skrevet. Jeg kjenner tårene presser på bare jeg begynner å skrive. Ikke fordi jeg er lei meg, men det gjør likevel innmari vondt å se tilbake på disse stormfulle månedene. Det føles som et nederlag på en måte selv om jeg vet at jeg ikke er årsak til stormen. Likevel sitter man med en følelse av at man ikke klarte det, og at man nå er endel av statistikken. Jeg vet jeg ikke må åpne meg på bloggen, men jeg velger å  være åpen rundt det. Det er sånn livet ble, og jeg vet også at den som er kommet styrkende ut av både storm og orkan, det er meg. Kanskje var det også en mening med alt når jeg ser tilbake, og ikke minst ser fremover.

Etter 25 år er ekteskapet mitt nå over. I august tok jeg ut separasjon fra mannen jeg har delt 26 år sammen med. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. Selv om jeg ikke så dette komme, og selv om alt som plutselig skjedde kom som lyn fra klar himmel, så var valget riktig. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Det er vondt å innse at vi ikke skal dele resten av livet sammen, eller at vi nå er en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen bare for å leve sammen.

Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Nå har ikke jeg tenkt å gå i detaljer om hva som skjedde. Jeg har ikke tenkt å svartmale noen, eller henge ut noen. Det som skjedde, det skjedde, og årsaken til bruddet ønsker jeg ikke å dele av hensyn til andre som er involvert. Jeg har jo opplevd hvordan mennesker jeg omtrent ikke kjenner lager sine egne historier, og det gjør meg så innmari sint! Hvorfor har enkelte behov for å fortelle en sannhet som ikke stemmer? Til tross for at enkelte lager sin egen historie, og mange spekulerer og undrer, så tenker jeg at de bare får holde på. Jeg har ikke tenkt å dele om meg med detaljer rundt et brudd som ingen har noe med. Men jeg har virkelig fått oppleve hvordan endel mennesker kan være, og det har vært en ny, og lite positiv opplevelse.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone.

Et ekteskap er over. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og om noen måneder bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Selv med stormfulle måneder, så har jeg kommet styrket ut av det. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

Noen tror meg ikke når jeg sier at jeg ikke har kjærlighetssorg. Jeg er ikke lei meg. Noen mener at reaksjonen garantert vil komme, og at det kun er et spill. Det er fint at alle mener noe om alt, men jeg vet at jeg  ikke sørger, og jeg vil ikke kjenne på sorg i tiden fremover. Det skjedde så mange vonde, sårende ting i prosessen at jeg føler alt annet enn sorg. Jeg er ikke redd for å bli alene. Jeg vet jeg vil klare meg og jeg vet at livet vil bli innmari fint. Tenk på alle de fine tingene jeg har i livet mitt : datteren min, den lille prinsen, svigersønnen min, familien min og alle venner. Jeg har begynt å jobbe med det jeg elsker mest i verden, jeg har ledervervet i Norsk lymfødem – og lipødemforbund, jeg har bloggen, og tro meg, det er mange spennende ting som ligger der fremme og venter. Selv om det har vært masse tårer, masse sinne, masse frustrasjon og fortvilelse, så har jeg nå endelig lukket døren til fortiden, og åpnet den nye til fremtiden. Og for de som skulle tro noe annet, livet smiler.

21.desember ble døren endelig lukket. Da ble huset mitt. Det å få beholde huset, det har betydd enormt mye for meg. Det at jeg klarer meg fint økonomisk, det er en god følelse å kjenne på. Jeg har hatt gode støttespillere rundt meg, ikke minst en dyktig advokat, og en bank som har ønsket at jeg skulle beholde huset. Nå er jeg huseier, og nå er det mange nye ting jeg må mestre, men jeg vet at jeg kan.

Noe av det mest vonde som har skjedd i disse månedene er jo det å oppleve at mennesker man trodde stod deg nær faktisk sviktet.  Når enkelte mennesker du har kjent halve livet plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Alle fine ord som plutselig ikke betyr noe. Alle samtaler, all støtte, alle gode ord. Alt er bare løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker man har kjent halve livet, mennesker man har støttet, vært glad i, hjulpet, og aldri gjort en vond ting mot, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hvordan skal man føle det da?

Jeg misliker så sterkt mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten, mennesker som ikke våger å stille krav. Mennesker som kjenner sannheten, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan dolke andre i ryggen. Mennesker som er mer opptatt av fasaden enn sannheten. Likevel så kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Det å stå å se på at noen få mennesker gjør alt de kan for å ødelegge for deg, det er en prøvelse. Fra å ha betydd så mye for disse menneskene, så betyr man plutselig ingenting.  Jeg vet også at det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Morgendagen kjenner man aldri. Jeg vet også at man i tilfeller som dette aldri ønsker tilbake det som var fordi enkelte  mennesker ikke fortjener å ha meg i livet sitt.

Jeg har i denne tøffe tiden sett hvem som virkelig står meg nær, og hvem som er vennene mine. Jeg vet at den lille familien min alltid er der. Min fantastiske, lille familie. At de stoler på meg og tror på meg. De kjenner meg, de er ved siden av meg om jeg trenger de. Vennene mine, de flotte, fine vennene mine, de ekte og ærlige. Det er når livet er tøft at man ser hvem som bryr seg. De som stadig sender meg meldinger for å høre hvordan jeg har det, de som ringer, som kommer på besøk, de som kommer når jeg trenger de, de som tar meg med på lunsj, eller som kommer med lunsj fordi de vet at mat ikke alltid står øverst på gjøre listen. Moren min har vært en klippe i denne tiden. Uten henne hadde ting vært tøffere. To barndomsvenner har utvilsomt betydd noe helt enormt for meg i denne tiden. Den ene har jeg kjent hele livet, den andre kom inn i livet mitt da jeg var 14 år. Dere vet hvem dere er – tusen takk <3

Et ekteskap er over, men livet, det går videre, og for min del, så går livet videre på en veldig fin måte. Stormen har lagt seg, døren er lukket, og da valgte jeg å være åpen på bloggen rundt dette i dag. Det har vært mange spekulasjoner, mange rykter, mange nyskjerrige mennesker som jeg nesten ikke kjenner som sender meg meldinger både her og der for å få vite om det er sant. Er det mulig….

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.