Så vakker, men så feit…..

Hvem har bestemt at store mennesker ikke kan være attraktive og sexy?

Jeg har nettopp begynt å se en serie på Discovery + som jeg helt tilfeldig kom over. ” Hot and heavy ” heter den. Dette er en amerikansk serie, og jeg har foreløpig kun sett en episode, men den ene episoden gikk inn på meg. Vi følger tre flotte, amerikanske kvinner i 20 årene. Alle overvektige, og alle er i forhold med flotte, slanke menn. Sånne menn som visst nok kan få hvem som helst sies det fra venner av disse mennene i serien. Joda, veldig pene, attraktive menn, men dette er også menn med et stort hjerte for den kvinnen de er i forhold med. Man ser kjærligheten de føler, og det rører meg veldig. Alle de tre mennene liker store kvinner, men det å elske en kvinne som ikke er A4 utseendemessig, det er virkelig tøft for de. Venner som får sjokk, familie som ikke aksepterer, fremmede som kaster dritt og vonde kommentarer. De som kunne fått hvem som helst, så ender de opp med det der. Det er vondt å se kvinnene bli mobbet og trakassert fordi de er den de er med sin store kropp, og det er vondt å se mennene gjennomgå så mye fordi de elsker en stor kvinne. Samtidig gjør det godt å se kjærligheten parene imellom. Klart det blir en ekstra belastning med en hverdag hvor de færreste aksepterer, og en hverdag med så mye mobbing og trakassering, men jeg håper så inderlig at kjærligheten tåler alt den må gå igjennom.

Hvem søren har bestemt at store mennesker er stygge og ekle? Hvorfor skal man ikke kunne elske en person med vektutfordringer på lik linje med en hvilken som helst annen person? Hvorfor er det ikke akseptert at noen liker kvinner og menn med ekstra på kroppen? Hvorfor blir man sett ned på? Hvorfor kan man ikke få elske den man vil uten å være nødt til å bli utsatt for hets og mobbing? Hva er galt med en del mennesker som gjør at de må oppføre seg som de gjør, og uttale det de gjør? Liker du ikke store mennesker, så får det være din sak, men lukk munnen. Respekter at andre ikke mener det samme som deg.

Alle de tre amerikanske kvinnene i serien er nydelige kvinner. De er fra 150 kg og oppover. Kvinner som alle har opplevd mye vondt pga vekten. Det eneste disse parene ønsker er å få elske hverandre, og få leve et normalt liv. De ønsker å få være i fred, og bli akseptert for det valget de har tatt. Egentlig burde det være en selvfølge å få lov til å elske akkurat den man vil uten at andre skal ha en mening, men nei da, det er så mange som kvesser klørne når det kommer til overvektige. Det samme ser vi jo i forhold til lesbiske og homofile, og deres kjærlighet til det samme kjønn.

I serien ser vi parene i møte med mennesker på butikken som glaner og kommenterer, mennesker som roper etter stygge ting etter dem på gata, familie som ikke aksepterer at sønnen deres har valgt ei feit dame, arbeidskolleger som ler og håner valget mennene har tatt i forhold til livspartner. Mange tror at dette kun er en fetisj, kun seksuelt, og ikke kjærlighet. Alt av følelser kommer inni meg når jeg nå har så denne første episoden, og jeg stålsetter meg for å følge den videre. For her blir det tårer, sinne, frustrasjon, latter, varme i hjertet, oppgitthet – alt av følelser.

En av mennene i serien var veldig klar på at det garantert er veldig mange menn som liker store kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi samfunnet er som det er. Og jeg kunne ikke ha vært mer enig. Så mange menn der ute som gjerne vil ha et forhold til en stor kvinne, men som ikke våger, om det ikke er i skjul. Visst en mann ikke hadde våget å vise meg frem, og vært stolt av meg, så kunne han ha dratt en visst plass. Noe sånt hadde jeg aldri akseptert. En del kvinner aksepterer et slikt ” forhold ” fordi de ikke tror at de fortjener bedre.

Jeg kommer i kontakt med mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? Kvinner som får beskjed om at de ikke kan forvente å få en flott mann når de ser ut som de gjør. Kvinner som får beskjed om å ta det de kan få. Kvinner som ikke får lov til å være ” kresen ” med det utseende de har. Og ja, det er mange menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Det er mange flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet, eller kanskje ei elskerinne. Jeg skulle ønske disse mennene var tøffere og stod opp for det de ønsket og likte.

Jeg får en del meldinger fra menn som er der. De liker formfulle kvinner, og de ønsker å oppleve en formfull kvinne, men i all hemmelighet. Både gifte og single i alle aldre har jeg fått meldinger fra. Smigrende? Absolutt ikke. Ingen kvinner skal være hemmelige fordi en mann ikke våger å stå for det han liker. Ingen skal gi noen det de ønsker på et slikt grunnlag.

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt veldig mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart jeg har hørt det. Jeg har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal vi bli slankere fordi andre mener vi bør det? Visst vi ikke er pene fordi kroppen vår er stor, så skal vi ikke strebe etter å få noens godkjenning. Jeg har møtt menn som jeg omgikk i ungdommen som kan fortelle hvor godt de likte meg, men som aldri våget å fortelle det fordi jeg var større enn andre jenter….

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, retten til å være glad i egen kropp, og retten til å elske akkurat den de ønsker. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist en gang som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner. Visst noen ikke liker å se en stor kropp, så se bort, men ikke sleng med leppa. Jeg har fått kommentarer her på bloggen fra kvinner som forteller hvor stygt det er å se på store kvinner, som forteller hvor stygt en stor kropp er. Hvem har bestemt det? Og hvorfor sier vi sånn om andre? Når jeg skriver om store kvinner, så gjelder nok også det samme for store menn….men samtidig så tror jeg det er noe mer akseptert at en stor mann er i forhold med en slank kvinne enn motsatt. Samme som gjelder med aldersforskjell. Der er det mye mer akseptert at en eldre mann er i forhold med en yngre kvinne enn motsatt.

Jeg leter ennå etter mannen i mitt liv. Denne flotte mannen som er stolt av meg, og som elsker meg for akkurat den jeg er. En som ikke er opptatt av vekt, men som ser meg for den jeg er. En som ser Heidi med eller uten en stor kropp. En som våger å like akkurat det han liker. Vel, det bør nok være en del punkter til som sier ” check “, som det varme hjertet, den gode personligheten, lysten til å oppleve og dele…jeg synes vel jeg har vært singel lenge nok nå, men det tar tid, spesielt når jeg pr nå ikke gjør veldig mye aktivt for å prøve å finne han….datet har jeg, men jeg har ennå ikke møtt HAN. Han som får hjertet mitt til å banke, og som får sommerfuglene til å fly i store flokker. En venn av meg kunne fortelle at man ikke skal kjenne på sommerfugler i vår alder – for noe tull! Klart vi skal det!

Nyt lørdagen! Jeg skal jobbe ute i dag, og har nok å gjøre. Vi blogges i morgen!

Til dere drittsekker

” Er det ikke en deilig følelse å gå med rak rygg, og kunne vise finger til de som var drittsekker på gymnaset? ” Setningen kom fra en god venn fra gymnastiden. Det var så godt å høre han si akkurat det, for de tankene, de har jeg hatt en del i det siste. Han hadde tenkt mye på det han også, og var så glad for alt jeg nå har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet. ” Nå Heidi, nå kan du gå med den rakeste ryggen, vise en finger til visse personer, og si ” Look at me now. Det du har oppnådd, det er det ikke mange som har.”

 

Jeg kjente litt på tårene akkurat da, for det var så mye sant i det han sa. Gymnastiden var utrolig fin, men visse personer gjorde nok det de kunne for å tråkke meg litt ned. Jeg var også da ei stor jente, og visse personer likte å fortelle meg det på sin ekle måte. På den tiden, så våget jeg å si i fra heldigvis, så mye prellet av, men ikke alt.  Ser jeg gymnastiden under ett, så er det absolutt mest gode, og fine minner jeg har. Alt jeg fikk være med på, og alle de flotte menneskene jeg ble kjent med. På den tiden var jeg også en kjent radiostemme her i Kristiansand, og for de få som bare måtte prøve å tråkke litt på meg med sine kommentarer, så handlet det nok også om sjalusi, at jeg kanskje fikk mer oppmerksomhet, de fleste hadde et forhold til stemmen min. Det handlet nok også mye om usikkerhet, og at de tok usikkerheten deres ut på meg.

Jeg likte meg veldig godt på gymnaset visst man ser bort fra matematikktimene, og naturfagstimene. Siste året tapte jeg med en stemme på å bli russepresident for rødrussen i Kristiansand, og havnet opp med å bli revysjef. Det var vel få som hadde troen på at jeg skulle få en revy opp å gå, men sannelig klarte jeg det sammen med en herlig gjeng medruss. ” The sound of russ ” het revyen vår som ble satt opp på Agder teater i 1989. Og der på scenen tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen da jeg alene sang solo på et sangnummer. Jeg hadde aldri sunget foran andre før, men jeg elsket å synge, og som revyssjef, så var jeg klar på at den sangen som forøvrig het 1988, den var min. Hjelpes så nervøs jeg var, men da jeg leste journalist, Knut Holts anmeldelse dagen etter, så kom tårene igjen. For en anmeldelse! Han mente jeg sang så vakkert, og at sangen bar hele revyen. Slike ting var igjen med på å få visse personer til å pirke på meg. Jeg bestemte meg for å overse det, for det gikk etter hvert ikke inn på meg fordi jeg visste at bak ordene var det små, usikre gutter som gjorde alt de kunne for å få oppmerksomhet.

Årene etter gymnaset ble vi spredd for alle vinder de fleste av oss. Noen har man heldigvis holdt kontakt med gjennom årene, men de usikre guttene som skulle fremstå så vellykket og populære, de krysset sjeldent min vei. I årene som fulgte så ble media min faste arbeidsplass, og jeg begynte å si meningen min offentlig. Jeg fikk delta i ulike tv programmer, og debatter. Jeg har vært i ulike ukeblad og aviser, jeg satt som leder i NLLF i fire år, jeg blogger, jeg er en stemme og et ansikt for det jeg brenner for, nemlig stigmatiseringen av overvektige, og jeg eier og driver min egen nettbutikk.

Jeg har hatt mange drømmer, og en del av de har jeg fått oppfylt. Den største drømmen gikk i oppfyllelse 27.oktober i 2022 når jeg åpnet nettbutikken min. Jeg drømte, og jeg våget. Det er ikke ofte jeg ” skryter ” av meg selv, men jeg er veldig stolt over årene i media, jobben jeg virkelig elsket, alt jeg har fått oppleve og være med på gjennom årene i radioen, alle både kjente og ukjente mennesker som jeg har fått lov til å møte. Alt jeg lærte og fikk innblikk i.  Jeg er også stolt over bloggen min, og alle dere fine som følger den uke etter uke. Og nettbutikken min, drømmen min som jeg er så innmari stolt av. Jeg håper dette kan bli min egen arbeidsplass etter hvert, og at helsen er på min side. Jeg håper nettbutikken vil fortsette å vokse, og bli en nettbutikk som dere får en trygghet til, et godt forhold til, og som er en slik nettbutikk som dere ønsker at en nettbutikk skal være både i forhold til service og kvalitet.  Jeg er innmari glad for at jeg tok steget. Så glad for hver og en av dere som besøker nettbutikken, som handler der, og som kommer med innspill og utrolig flotte tilbakemeldinger. Nå er nettbutikken 1 1/2 år gammel. Fortsatt mindre enn mange andre, men det å leke der oppe med de ” store “voksne, det føler jeg at jeg gjør, men samtidig så tar ting tid.

Jeg er så glad for at jeg ikke har latt negative kommentarer fra gymnastiden ødelegge for meg gjennom årene i forhold til jobb og drømmer. Visse personer på gymnaset gjorde det de kunne for å føle meg annerledes både fordi jeg var en kjent radiostemme, og fordi jeg var ei stor jente, men de aller fleste så meg for akkurat den jeg var, og fortsatt er. En av guttene fra gymnastiden kom bort til meg for en stund siden, og beklagde så mye for at han hadde gjort deler av gymnastiden noe vanskelig for meg. Han var stolt over å ha gått i klasse med meg, og jeg fikk en god og lang klem. Det var fint å høre han si det. Det hadde gnaget lenge tydeligvis. Og jeg så det kom fra hjertet.

Til de som var drittsekker på gymnaset, så er det utrolig deilig og i dag rette ryggen helt, kunne se de inn i øynene og si ” Se på meg nå. ”

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Til dere drittsekker

” Er det ikke en deilig følelse å gå med rak rygg, og kunne vise finger til de som var drittsekker på gymnaset? ” Setningen kom fra en god venn fra gymnastiden. Det var så godt å høre han si akkurat det, for de tankene, de har jeg hatt en del i det siste. Han hadde tenkt mye på det han også, og var så glad for alt jeg nå har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet. ” Nå Heidi, nå kan du gå med den rakeste ryggen, vise en finger til visse personer, og si ” Look at me now. Det du har oppnådd, det er det ikke mange som har.”

 

Jeg kjente litt på tårene akkurat da, for det var så mye sant i det han sa. Gymnastiden var utrolig fin, men visse personer gjorde nok det de kunne for å tråkke meg litt ned. Jeg var også da ei stor jente, og visse personer likte å fortelle meg det på sin ekle måte. På den tiden, så våget jeg å si i fra heldigvis, så mye prellet av, men ikke alt.  Ser jeg gymnastiden under ett, så er det absolutt mest gode, og fine minner jeg har. Alt jeg fikk være med på, og alle de flotte menneskene jeg ble kjent med. På den tiden var jeg også en kjent radiostemme her i Kristiansand, og for de få som bare måtte prøve å tråkke litt på meg med sine kommentarer, så handlet det nok også om sjalusi, at jeg kanskje fikk mer oppmerksomhet, de fleste hadde et forhold til stemmen min. Det handlet nok også mye om usikkerhet, og at de tok usikkerheten deres ut på meg.

Jeg likte meg veldig godt på gymnaset visst man ser bort fra matematikktimene, og naturfagstimene. Siste året tapte jeg med en stemme på å bli russepresident for rødrussen i Kristiansand, og havnet opp med å bli revysjef. Det var vel få som hadde troen på at jeg skulle få en revy opp å gå, men sannelig klarte jeg det sammen med en herlig gjeng medruss. ” The sound of russ ” het revyen vår som ble satt opp på Agder teater i 1989. Og der på scenen tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen da jeg alene sang solo på et sangnummer. Jeg hadde aldri sunget foran andre før, men jeg elsket å synge, og som revyssjef, så var jeg klar på at den sangen som forøvrig het 1988, den var min. Hjelpes så nervøs jeg var, men da jeg leste journalist, Knut Holts anmeldelse dagen etter, så kom tårene igjen. For en anmeldelse! Han mente jeg sang så vakkert, og at sangen bar hele revyen. Slike ting var igjen med på å få visse personer til å pirke på meg. Jeg bestemte meg for å overse det, for det gikk etter hvert ikke inn på meg fordi jeg visste at bak ordene var det små, usikre gutter som gjorde alt de kunne for å få oppmerksomhet.

Årene etter gymnaset ble vi spredd for alle vinder de fleste av oss. Noen har man heldigvis holdt kontakt med gjennom årene, men de usikre guttene som skulle fremstå så vellykket og populære, de krysset sjeldent min vei. I årene som fulgte så ble media min faste arbeidsplass, og jeg begynte å si meningen min offentlig. Jeg fikk delta i ulike tv programmer, og debatter. Jeg har vært i ulike ukeblad og aviser, jeg satt som leder i NLLF i fire år, jeg blogger, jeg er en stemme og et ansikt for det jeg brenner for, nemlig stigmatiseringen av overvektige, og jeg eier og driver min egen nettbutikk.

Jeg har hatt mange drømmer, og en del av de har jeg fått oppfylt. Den største drømmen gikk i oppfyllelse 27.oktober i 2022 når jeg åpnet nettbutikken min. Jeg drømte, og jeg våget. Det er ikke ofte jeg ” skryter ” av meg selv, men jeg er veldig stolt over årene i media, jobben jeg virkelig elsket, alt jeg har fått oppleve og være med på gjennom årene i radioen, alle både kjente og ukjente mennesker som jeg har fått lov til å møte. Alt jeg lærte og fikk innblikk i.  Jeg er også stolt over bloggen min, og alle dere fine som følger den uke etter uke. Og nettbutikken min, drømmen min som jeg er så innmari stolt av. Jeg håper dette kan bli min egen arbeidsplass etter hvert, og at helsen er på min side. Jeg håper nettbutikken vil fortsette å vokse, og bli en nettbutikk som dere får en trygghet til, et godt forhold til, og som er en slik nettbutikk som dere ønsker at en nettbutikk skal være både i forhold til service og kvalitet.  Jeg er innmari glad for at jeg tok steget. Så glad for hver og en av dere som besøker nettbutikken, som handler der, og som kommer med innspill og utrolig flotte tilbakemeldinger. Nå er nettbutikken 1 1/2 år gammel. Fortsatt mindre enn mange andre, men det å leke der oppe med de ” store “voksne, det føler jeg at jeg gjør, men samtidig så tar ting tid.

Jeg er så glad for at jeg ikke har latt negative kommentarer fra gymnastiden ødelegge for meg gjennom årene i forhold til jobb og drømmer. Visse personer på gymnaset gjorde det de kunne for å føle meg annerledes både fordi jeg var en kjent radiostemme, og fordi jeg var ei stor jente, men de aller fleste så meg for akkurat den jeg var, og fortsatt er. En av guttene fra gymnastiden kom bort til meg for en stund siden, og beklagde så mye for at han hadde gjort deler av gymnastiden noe vanskelig for meg. Han var stolt over å ha gått i klasse med meg, og jeg fikk en god og lang klem. Det var fint å høre han si det. Det hadde gnaget lenge tydeligvis. Og jeg så det kom fra hjertet.

Til de som var drittsekker på gymnaset, så er det utrolig deilig og i dag rette ryggen helt, kunne se de inn i øynene og si ” Se på meg nå. ”

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

På årets siste dag

Så er vi kommet til årets siste dag.  2023 er snart historie. Om noen timer forlater vi dette året, og banker på døren til et helt nytt år. Bak året 2024 så ligger det 366 helt blanke, og ubrukte skuddårsdagene. Vi kan ikke bestemme alt av innhold i de 366 dagene, men mye av innholdet kan vi være med å bestemme. Ting skjer som man ikke er herre over, men likevel kan vi påvirke mye.

På årets siste dag, så er det sikkert mange som ser litt tilbake på året som nå snart er historie. Man reflekterer, og tar godt vare på alle de gode minnene. Et år består av både oppturer og nedturer. Nedturene skal man ikke dvele for mye ved, men samtidig så lærer nedturene oss mye. Nedturer gjør oss sterkere. Året vi legger bak oss har garantert hatt sine nedturer for de fleste av oss. Sånn er livet. Man kan ikke gå gjennom et helt år dager uten å kjenne på at livet i blant gir deg en midt på trynet.

Årets siste dag er dagen hvor man tenker tilbake på året som har gått. Vi ser litt tilbake på året som har passert, vi legger planer, vi setter oss mål, og jeg tror nok fortsatt mange setter seg nyttårsforsetter. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn noen dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust.  Av og til klarte jeg å holde nyttårsforsettene litt lengre, men de holdt aldri…og når man ikke klarer nyttårsforsettene, så går man rundt resten av året og føler seg som en stor taper. Ikke sett deg for hårete mål. Sett deg realistiske mål som du vet du kan klare. Da vil du kunne kjenne på den deilige følelsen av mestring!

Mitt nyttårsforsett gjaldt alltid vekten, og der er jeg neppe alene. Når vi ved midnatt går inn i et helt nytt år, så tenker jeg at det å gå ned i vekt og trene mer er et nyttårsforsett mange av dere vil sette dere. Jeg kastet nyttårsforsetter på båten for noen år siden. Nå setter jeg meg mål. Jeg lager meg den berømte måltavlen. En måltavle som inneholder både små, og noen større mål. Måltavlen har jeg ved kontorpulten i loftsetasjen slik at jeg ser den hver dag. For meg fungerer en måltavle mye bedre. En måltavle gjør at man ikke blir like skuffet om man ikke skulle komme akkurat dit man satte seg som mål. Og jeg har mange mål for 2024, og jeg gleder meg til å sette de på måltavlen.

Måltavlen for 2024 er ikke laget ennå. Når vi er tilbake til hverdagen i det nye året, så skal jeg sette meg ned å lage den. Heldigvis er det ikke kun vekt som skal stå på måltavlen min for det nye året. Heldigvis har jeg også andre ting jeg skal fokusere på som er viktige for meg, men målet om en lettere kropp er nok fortsatt nr. 1.

For meg har 2023 vært et år med mange oppturer, spennende prosjekter, men også et år med utfordringer. Heldigvis har det ikke vært mange utfordringer, og nedturer i året vi snart legger bak oss, men 2023 startet dog ikke bra. Året startet med at jeg stod i en situasjon hvor jeg var livredd for å miste mammaen min. Mamma kom inn på sykehuset i fjor jul med influensa, og lungebetennelse, og var svært dårlig. Det ble dager i uvisshet om hvordan dette ville gå, men jeg har ei innmari sterk mor, og hun kom seg gjennom dette. Jeg er evig takknemlig. Året har også vært et år med utfordringer knyttet til oppstart av Ozempic, men nå på runde nr. 3, så ser det ut til å fungere for meg også. 2023 har også vært et år hvor jeg har kjent på skuffelser. Skuffet over personer som man trodde ville heie på meg, og støtte meg. Utfordringer vil det nok også bli i 2024, men da gjelder det å prøve og løse utfordringene på best mulig måte.

For meg var 2023 også et år hvor jeg har fått drevet nettbutikken min gjennom et helt år. Nettbutikken = drømmen min. Drømmen om en nettbutikk ble en realitet i oktober 2022, og det å kunne få en slik drøm oppfylt, det gir en bekreftelse på at det man drømmer om er mulig. Det kan ta tid slik det gjorde for meg, men jeg klarte det, og da betyr det ikke at det har tatt sin tid. Å følge drømmene sine, det har alltid vært skummelt for meg. Det har vært trygt og godt å drømme, men å ta steget fra drøm til realitet, det har vært skummelt. Da er det godt man har mennesker rundt seg som tror på deg, og som oppmuntrer deg. Noen spark bak har det også blitt, og hadde jeg ikke fått det, så er det ikke sikkert nettbutikken hadde vært en realitet akkurat nå.

Takk for 2023 alle fine lesere. Det føles som dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger og kommentarer. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus. Takk for alle som får meg til å smile, og le.

Takk for den fine mottakelsen dere har gitt nettbutikken min. Takk til alle dere som har handlet hos meg i 2023. Takk til alle dere som er blitt faste kunder. Takk for alle utrolig fine tilbakemeldinger dere gir meg. Takk til alle dere som deler videre at nettbutikken min finnes. Den reklamen, den er gull verdt. Jeg er ennå ganske ny, og ennå liten sammenlignet med de etablerte, så jeg må jobbe videre i 2024 med å gjøre nettbutikken min kjent for alle formfulle kvinner der ute, og at dere hjelper meg med det, det betyr så mye. Jeg håper også at enda flere av dere som bor her i Kristiansand av både venner, bekjente og ukjente finner veien til nettbutikken min. At dere gir nettbutikken min en sjanse. At dere vil se hva jeg kan tilby av klær til nettopp deg. Og dere som bor nært, dere kan også komme hit å se og prøve etter avtale.

GODT NYTTÅR, OG TAKK FOR 2023!!

Gode nyheter

Jeg har passert 50 år. Faktisk er jeg blitt 53. Hodet mitt skjønner ikke alltid at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Jeg føler meg ikke som en 50 åring, og det må jo definitivt være positivt. Ikke at jeg vet hvordan en 50 åring skal føle seg om man føler seg akkurat som alderen, men hodet mitt er aldersmessig på en helt annen plass. Min mor som er blitt en voksen dame på 82 år, hun sier det samme. I hodet sitt, så er hun slettes ikke 82 år, men det er vel mer kroppen som stadfester at alderen er mer riktig. Jeg synes det er så godt at man føler seg yngre enn man er.

Selv om jeg gjerne skulle ha sagt at jeg er 49, og blitt der, så er jeg altså 53 år. Jeg føler meg på en veldig god plass i livet. Bortsett fra en vekt man ikke er fornøyd med,  og det faktum at man har både lymfødem og lipødem, så fungerer kroppen etter forholdene bra. Man må nok bli flinkere til å sette pris på de tingene i livet som er gode. Man er nok veldig flinke til å la det negative få mest fokus. Sånn er jeg til tider, og det blir feil fokus.

I går bladde jeg litt i eldre artikler, og fant en sak som definitivt er positivt for oss som har passert 50. For dere som følger bloggen min, så husker dere kanskje at jeg for en tid tilbake skrev om at vi overvektige, vi forbrant halvparten av en normalvektig person når vi trente. Sånn forskning må jeg bare prøve å glemme, og heller ta til meg den positive forskningen som dukker opp.

Forskning slår nemlig fast at vi 50 åringer har like god forbrenning som 20 åringer. Det er gode nyheter for oss som er blitt godt voksne. Kanskje litt dumt at man ikke kan bruke forbrenningen som unnskyldning når man som godt voksen legger på seg, men forbrenningen er faktisk forbausende stabil fra tenårene til vi runder 60. Det har vært gjengs oppfatning at kroppen gradvis forbrenner færre kalorier fra vi fyller 30 år. Nå må vi altså lete etter andre forklaringer når vi som godt voksne har belter som trenger nye hull.

I en studie har forskere målt det totale energiforbruket til omkring 6400 menn og kvinner fra 29 land. Deltakerne var mellom 8 dager og 95 år gamle. Mens forskere fant ut at forbrenninga endret seg mellom ulike livsfaser, så fant de overraskende nok ingen endring midt i livet.

Faktisk så holder forbrenninga seg på det samme nivået fra 20 årene, og helt til vi når 60-årene. Da skjer det en gradvis reduksjon, fram til når vi som 90-åringer har ei forbrenning som er rundt 26 prosent lavere enn hos de som er midt i livet. Vi vet at bilringer begynner å feste seg når vi blir 30-40 år gamle. Men vi kan altså ikke bruke forbrenninga som en unnskyldning før vi runder 60.

Det er jo veldig gode nyheter at forbrenningen til en 50 åring er like god som hos en 20 åring. Litt dumt kanskje at man ikke lengre kan bruke forbrenningen som en unnskyldning. Er man i tillegg en overvektig 50 åring, så forbrenner man bare halvparten hehe. Men her skal man fokusere på det positive som jeg skrev i starten av innlegget mitt i dag. Det er ikke hver dag en 53 åring kan føle seg som en 20 åring, men i dag kan alle vi 50 åringer føle oss akkurat som det, ihvertfall når det kommer til forbrenningen.

Livet er brutalt i blant

En god venn av meg er alvorlig syk. Håpet han hadde er i ferd med å svinne ut. Nå kjemper han virkelig for livet, 56 år gammel. Det er så innmari vondt å se en god venn så syk, og vite at han kanskje snart blir borte. Jeg har grått mange tårer. Livet er så brutalt i blant. Så urettferdig.

Jeg har kjent han i tre år, og selv etter kun tre år, så har han satt dype spor. En evig optimist, så real, så ordentlig, så ærlig og oppmerksom. Alltid blid, en som alltid får meg opp når jeg er nede. Det ble ikke noe mer enn vennskap mellom oss selv om vi begge var på leting etter noe mer, men for et fint vennskap det ble. Alt kan vi fortelle hverandre, og vi kan være brutalt ærlige. I høst ble han syk, veldig syk, men så klar for å kjempe og vinne kampen. ” Dette går ikke veien, Heidi ” var meldingen jeg fikk forrige uke. Jeg vil ikke tro det. En mann med mange år igjen. En mann med to flotte sønner som betyr alt for han. Håpet skal man aldri gi opp, men akkurat nå ser det veldig mørkt ut. ” Skulle jeg tape kampen, så har jeg hatt et veldig godt liv ” sa han sist jeg pratet med han. Et liv som skulle vært så mye lengre enn det ser ut til nå.

Han tok nok ikke de første tegnene, men det var ingen typiske tegn. Det kunne vært ingenting også, men etter hvert ble ting så mye verre, og han kom seg til legen. Om håpet hadde vært større om han hadde dratt med en gang, det vet man ikke. Men det er så viktig å ikke overse endringer. Man kjenner sin egen kropp ut og inn. Man kjenner når noe ikke er som det skal være, og man kjenner når kroppen motarbeider oss. Og når vi er der at man kjenner endringer, og at ting ikke er som det skal være, så må vi stoppe opp litt, og kjenne enda bedre etter. Er det noe som fort forsvinner, og ikke kommer tilbake, eller er det noe som er der og ikke forsvinner? Ta alt på alvor, og bestill en legetime heller før enn senere.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært der hvor ting endret seg, og for min del var det drastiske endringer. Alt ble oppdaget i tide, så jeg slapp unna med kirurgi. Ingen stråling, og ikke cellegift. Jeg fikk livet i gave. Nå er det min gode venn som kjemper med nebb og klør for livet.

Det er så viktig at vi lytter til egen kropp. At vi tar celleprøver, at vi tar mammografi, at vi følger med dersom det skjer endringer. Heldigvis er ikke alt alvorlig, men vi er nok ikke flinke nok til å ta signalene vi får. Vi er ikke flinke nok til å lytte til kroppen. Det gjelder så mye. Noen drar til legen straks de kjenner noe, men alle er definitivt ikke der. Jeg er nok en mellomting. Jeg drar til legen om jeg er i tvil om noe, eller sliter med noe. Jeg venter aldri lenge. Det har kanskje også noe å si med at jeg har vært alvorlig syk, og at det ikke er en selvfølge at jeg fikk leve. Kreften var i tidlig stadie, men den var veldig hissig, så jeg kom i grevens tid. Ikke si at alt går over. Alt gjør ikke det.

Vi er heldige med mye i Norge, bla så får kvinner mellom 50 år og 69 år tilbud om mammografiscreening. Nå er jeg blitt så voksen at jeg blir innkalt til mammografi. Jeg har tatt mammografi tre ganger, den ene gangen er kanskje tre, fire år siden etter at jeg hadde hatt en byll på den ene brystet. Ei lita stund etter at de hadde tømt byllen, så fikk jeg innkalling til mammografi på sykehuset. Akkurat den undersøkelsen husker jeg som om det var i går. Det var da de mente at de hadde funnet noe på bildene, og jeg måtte inn til nye undersøkelser hos en lege. Jeg husker verden raste sammen et lite øyeblikk der. Etter grundige undersøkelser, så var det rester av byllen de hadde funnet. Fra en verden som hadde rast, så følte jeg meg som verdens heldigste. Et lite øyeblikk så hadde man kjent på frykten og redselen, men nå var det lettelse og gledestårer.

Jeg hadde jo da en gang tidligere fått en beskjed som ikke var den samme som jeg fikk etter mammografiscreeningen. Beskjeden om at de hadde funnet kreft. Jeg har kjent hvordan verden raste sammen rett foran meg. Jeg har kjent på frykten for å dø.

Kraftige blødninger fikk mine alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Ikke sånn skikkelig. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Lytt til kroppen, og ta deg selv på alvor.

Pass på blodtrykket

Jeg kjenner at blodtrykket øker når jeg leser om Vipers markedssjef som kalte en spiller på Byåsen for feit. I tillegg kunne han ikke være mann nok til å si at det var han som skrev det. Han var blitt hacket han helt til presset ble for stort, og han måtte krype til korset. Ingen skal kalle noen for feite, heller ikke markedssjefen i Vipers. Og er man så lavmåls at man faktisk skriver slikt på sosiale medier, så vær mann nok til å stå for det. I tillegg kan det være lurt å endre litt på måten man snakker om andre mennesker på, og ha respekt for andre uansett kroppsform. Samarbeidspartnere velger nå å ikke fornye samarbeidsavtaler også pga av dette. Noen er i tenkeboksen. Slikt står det respekt av.

Hver gang det blir skrevet om overvekt, og man har åpne kommentarfelt, så er helvete i gang. Man får bevis gang etter gang på all negativitet og stigmatisering som finnes der ute når det kommer til overvekt, og overvektige mennesker. Som om vi overvektige er dumme mennesker som ikke skjønner vårt eget beste. Som om vi fortjener å bli behandlet som dritt.

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen. Overvektige er en gruppe mennesker i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er fordi vi visstnok selv er skyld i vekten vi bærer, og den store kroppen vår. Så lenge vi visstnok selv har tillat oss å bli så store, så har vi godt av å bli behandlet dårlig. Det er helt greit med stygge kommentarer, og det er helt greit at folk ler av oss.

I går satt jeg og scrollet litt på Facebook, og kom over en litt eldre artikkel som handlet om kroppspositivitet. I artikkelen var det snakk om forhold til egen kropp, og om hvordan vi får et bedre forhold til kroppen vår, og om stigmatisering. For meg kan noen kroppsaktivister bli ” litt for mye”, og jeg er absolutt ikke enig i alt de uttaler seg om når det kommer til overvekt, men kroppspositivitisme, det heier jeg på. Det burde vi alle gjøre.

Noen av disse tøffe nettrollene går til angrep mot kroppspositivitisme med en gang, og setter likhetstegn mellom dette og overvekt. At positivitet til kroppen kun handler om overvektiges forhold til egen kropp. At kroppspositivitet handler om å normalisere, og glorifisere overvekt. Her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Kroppspositivitet handler om alle kropper, uansett hvordan de ser ut. Det handler om å godta den kroppen man har. Det handler ikke om at vi med ekstra kilo tror at overvekt er sunt, eller at vi ønsker at å fortelle at overvekt ikke kan være farlig. Kroppspositivitet handler om min og din kropp. At vi skal godta den kroppen vi har, og være glad i oss selv. Det er ikke bare overvektige mennesker som sliter med forhold til egen kropp. Dette burde alle vite. Det er så mange mennesker der ute som aldri blir fornøyd med den kroppen de har. Jeg har gjennom bloggen min fått så mange meldinger fra mennesker som takker meg for at jeg setter ord på det jeg gjør når det kommer til kropp. Så mange unge, men også så mange godt voksne som har levd med et dårlig forhold til egen kropp i alle år. Slanke, flotte kropper som aldri blir flotte nok. Tykke kropper som aldri blir tynne nok. Tynne kropper som ikke klarer å legge på seg. Mest kvinner, men også menn. Vi vet at mange menn også sliter enormt med kroppsbildet sitt. En bekjent av meg, en mann har slitt med spiseforstyrrelser fra han var rundt 20 år. Han er i dag 63.

I kommentarfeltet jeg leste, så oste det av negativitet mot overvektige. At kroppsaktivister ønsker at overvekt skal sees på som ufarlig, at vi overvektige ikke skjønner vårt eget beste, at overvekt glorifiseres og normaliser, at artiklene om kroppspositivitisme er patetiske..at man prøver å ignorere hvor skadelig det er å være overvektig, at overvekt bagatelliseres…Helsearbeidere som forteller helt klart at overvektige ødelegger helsen deres…og sånn fortsetter det. Kroppspositivitisme handler om egenverd og personen inni kroppen; å ta bolig i egen kropp og slutte å skamme seg over seg selv, og sin egen kropp. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er. Kroppspress og spiseforstyrrelser er et økende problem spesielt blant barn og unge, så fokus på aksept av egen kropp er så uhyre viktig.

Jeg vet veldig godt at overvekt kan være veldig skadelig. Alle vet det. Jeg vet at mange store kropper ikke er sunne kropper, men jeg vet også at mange store kropper faktisk er sunne, og langt sunnere enn flere tynne kropper. Man ser en utside av et menneske, ikke en innside. Jeg ønsker ikke å glorifisere overvekt, fordi det ikke er noe å glorifisere. Det er ingen positive ting med å være overvektig. Jeg ønsker ikke at noen skal slite med en stor kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal ha det negative tankekjøret som jeg har, og har hatt mot egen kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal oppleve å få stygge kommentarer, eller bli ledd av pga en stor kropp. Jeg har ikke tenkt  å overbevise noen om at det er sunt å være overvektig. Å være overvektig er ikke bra. Punktum. At man har valgt det selv er ikke helt riktig. Jeg satte meg ikke ned en dag og bestemte meg for å bli overvektig.  Jeg har helt klart tatt mange dårlige valg som jeg selv må stå for. Valg som kun var mine. Men det er også grunner til overvekten, og det er der nettrollene ikke følger med i timen. De ser en stor kropp, og ferdig med det. Så sitter de og dikter opp sine egne historier rundt det. Jeg kan ikke skylde på noen andre fordi jeg er overvektig, eller for valgene jeg har tatt, men samtidig, så kan man heller ikke noe for sykdommer som faktisk er med på å gjøre kroppen større. Jeg har lipolymfødem, noe som gjør kroppen større på mange måter, og jeg forventer å bli respektert på lik linje med alle andre. All overvekt har en årsak. Alle har vi vår historie, og vår bagasje. I tillegg til sykdom, så har jeg min også i forhold til et dårlig selvbilde hele livet. Andre har langt mer traumatisk bagasje med seg. Dessuten er det heller ingen sannhet i at alle slanke kropper alltid er mye sunnere enn større kropper. Ferdig snakka.

Som å gå på skyer

Jeg har ikke alltid vært flink til å sette meg selv i forsetet, og tatt meg tid til å gjøre de gode tingene for meg selv. Andre har alltid kommet først, så fikk man se om det var noe tid igjen til seg selv etterpå. De siste årene har jeg vært flink til å ha Heidi tid, og til å gjøre det jeg setter pris på. Å fylle opp egne energilagre er så utrolig viktig! En har også mye mer å gi til andre når man selv har mer energi, og er mer fornøyd….og jeg fortjener det!

På en del områder, så er jeg innmari flink til å ta vare på meg selv. Hudpleie har jeg alltid vært opptatt av, og jeg tenker at den store interessen kom sent i tenårene. Ikke at jeg har fått dette inn med morsmelken, for jeg kan aldri huske at mamma var så opptatt av disse tingene når jeg vokste opp, så interessen kom vel via blader kan jeg tenke meg. Tidlig begynte jeg å rense huden. Jeg var flink til å peele, og skrubbe, og jeg var flink til å legge maske. Jeg ser veldig tydelig at årene med omsorg for huden min, det har jeg fått igjen for. Jeg har opp igjennom vært skikkelig flink. Etter hvert som man ble mer voksen, så kom flere viktige produkter inn i den daglige omsorgen for huden min.

En annen ting jeg er veldig flink til, og som er veldig viktig for meg, det er å ta fotpleie. Jeg har en fast fotterapeut som jeg går til ca 3 ganger i året. Fotpleie er viktig for alle. Føttene skal fungere gjennom hele livet, og det er nok mange som ikke tenker på å ta vare på føttene på lik linje med andre ting. Jeg har gått til fotterapeut i flere år. I tillegg til at det generelt er viktig, så er det ekstra viktig for oss som sliter med lymfødem. Med lymfødem, så er huden gjerne veldig sensitiv, så det å passe på føtter og hud, det er noe man må være bevisst på.

Her i Kristiansand så har vi en fotterapiskole, og elevene der er godt i gang med sin utdannelse for å bli fotterapeuter. Det som er veldig fint med å ha en fotterapiskole her i byen, det er at man har mulighet til å dra dit for å få behandlinger av elevene. Man betaler en brøkdel av det man betaler ved en salong, og elevene får viktig erfaring under utdannelsen.

Jeg har vært på fotterapiskolen en gang tidligere, og denne uken var jeg tilbake for å få behandling. Erfaringene jeg hadde fra første besøk var så positive at jeg gjerne tok en ny behandling. Jeg var veldig spent  likevel, men elevene er jo godt i gang med utdannelsen sin samt at der også er lærere til stede når elevene har kunder. Lærerne følger med, og sjekker føttene når behandlingen er over. Føttene blir studert nøye, og man har en samtale rundt utfordringer, og eventuelt medisiner om det er aktuelt. Jeg kan med en gang si at jeg igjen var utrolig fornøyd med fotbehandlingen! Eleven var så utrolig nøye, og så utrolig flink. Jeg kan ikke sette fingeren på noe negativt i det hele tatt. Det ble også oppdaget en ødelagt negl som ble fikset, og som de ønsket å følge opp igjen om 6 uker. Eleven var så behagelig, utrolig hyggelig. Jeg følte meg komfortabel selv om jeg alltid tenker på tømmerstokkene mine når jeg er til behandling på steder, og hos behandlere som jeg ikke har vært hos før. Men jeg er så utrolig fornøyd, og da behandlingen var ferdig, så var det som å gå på skyer. Neglene var klippet, hud var tatt bort under, og rundt neglene, hard hud var borte under føttene, og hele behandlingen ble avsluttet med en helt fantastisk fotmassasje. Fotmassasje er så nydelig! Massasje får man når man går på en klinikk også, men her på skolen, så fikk man en lang massasje av føttene, og det var en himmelsk avslutning på behandlingen.

Føttene er som nye, så nå burde neglene lakkes. Så til dere som bor her i Kristiansand, eller et sted hvor dere har en fotterapiskole, benytt dere av behandlingene som blir gitt av elevene der. Det er viktig erfaring for elevene, det er trygt, og mitt resultat er jeg altså strålende fornøyd med. Eleven jeg hadde blir garantert en utrolig dyktig fotterapeut. Man betaler også kun en liten sum for behandlingen som blir gitt.

Nyt søndagen, og gratulerer med dagen til alle flotte mødre!!

Lytt til kroppen

Man kjenner sin egen kropp ut og inn. Man kjenner når noe ikke er som det skal være, og man kjenner når kroppen motarbeider oss. Og når vi er der at man kjenner endringer, og at ting ikke er som det skal være, så må vi stoppe opp litt, og kjenne enda bedre etter. Er det noe som fort forsvinner, og ikke kommer tilbake, eller er det noe som er der og ikke forsvinner? Ta alt på alvor, og bestill en legetime heller før enn senere.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært der hvor ting endret seg, og for min del var det drastiske endringer. Jeg har og nå en god venn som kjemper for livet sitt etter å ha fått oppdaget kreft, og vi to er ca samme alder. Vi datet noen ganger vi to, men fant ut at vi var verdens beste venner, men ikke kjærester. For kort tid siden ringte han, og jeg skjønte at noe var galt. Lungekreft var diagnosen han hadde fått, så nå var det å kjempe ,med alt han hadde. Han er nå i gang med tøffe cellegiftkurer. Han tåler dette veldig bra, og siste CT ga håp.

Det er så viktig at vi lytter til egen kropp. At vi tar celleprøver, at vi tar mammografi, at vi følger med dersom det skjer endringer. Heldigvis er ikke alt alvorlig, men vi er nok ikke flinke nok til å ta signalene vi får. Vi er ikke flinke nok til å lytte til kroppen. Det gjelder så mye. Noen drar til legen straks de kjenner noe, men alle er definitivt ikke der. Jeg er nok en mellomting. Jeg drar til legen om jeg er i tvil om noe, eller sliter med noe. Jeg venter aldri lenge. Det har kanskje også noe å si med at jeg har vært alvorlig syk, og at det ikke er en selvfølge at jeg fikk leve. Kreften var i tidlig stadie, men den var veldig hissig, så jeg kom i grevens tid.

Vi er heldige med mye i Norge, bla så får kvinner mellom 50 år og 69 år tilbud om mammografiscreening. Nå er jeg blitt så voksen at jeg blir innkalt til mammografi. Jeg har tatt mammografi tre ganger, den ene gangen er kanskje tre, fire år siden etter at jeg hadde hatt en byll på den ene brystet. Ei lita stund etter at de hadde tømt byllen, så fikk jeg innkalling til mammografi på sykehuset. Akkurat den undersøkelsen husker jeg som om det var i går. Det var da de mente at de hadde funnet noe på bildene, og jeg måtte inn til nye undersøkelser hos en lege. Jeg husker verden raste sammen et lite øyeblikk der. Etter grundige undersøkelser, så var det rester av byllen de hadde funnet. Fra en verden som hadde rast, så følte jeg meg som verdens heldigste. Et lite øyeblikk så hadde man kjent på frykten og redselen, men nå var det lettelse og gledestårer.

Jeg har jo da en gang tidligere fått en beskjed som ikke var den samme som jeg fikk etter mammografiscreeningen. Beskjeden om at de hadde funnet kreft. Jeg har kjent hvordan verden raste sammen rett foran meg. Jeg har kjent på frykten for å dø.

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Dette har jeg skrevet om på bloggen tidligere. Hører man ordet kreft, så tenker man ofte på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse.

Kraftige blødninger fikk mine alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Ikke sånn skikkelig. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet. Jeg var en av de heldige. Jeg hadde verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg har sluppet unna de store senskadene. Men jeg fjernet lymfeknuter. Fjerningen av lymfeknutene er årsaken til det store lymfeødemet mitt. Det har også vært tøft psykisk. Noen har senskader i en periode, mens andre må leve med det resten av livet. Akkurat på denne dato for 19 år siden var jeg ferdig operert, og straks klar for overflytting fra Radiumhospitalet til Sørlandet Sykehus

Det er så viktig at man stiller opp når man får time til mammografiscreening, eller tar celleprøver. Det er så viktig at man tar på alvor når man merker endringer i kroppen generelt . Mine blødninger i 2002 kunne fått katastrofale følger om jeg hadde oversett de. Krefttypen jeg hadde var svært aggressiv, og hadde spredd seg som ild i tørt gress. Tar man endringer på alvor, så kan det bety så mye for. Heller et lege besøk for mye enn et for lite. Og jeg kjemper i tanker, og hjerte sammen med en god venn som kjemper en mye mer alvorlig kamp enn hva jeg gjorde. Han er en så fantastisk optimist, og jeg er så utrolig imponert, og stolt. Humøret har han bevart, noe jeg tror er utrolig viktig.

Lytt til kroppen, og ta deg selv på alvor.

Du og Erna altså

Så du debatten i går spurte min mor på fredag. Jeg svarte at den hadde jeg ikke fått med meg da jeg nok fulgte de tøffe kjendisene i 71 grader nord på Discovery Plus. Et eller annet flott sted i landet var nok jeg mens politikerne debatterte. Noe spesielt spennende som ble diskutert undret jeg. Neida, min mor syntes ikke debatten var av de store, men Erna var der kunne hun fortelle, og i går, da så jeg virkelig hvor like dere to er! Det er noe med øynene, og munnpartiet. Dere er så like. Min kjære mor følte kanskje et lite øyeblikk at hun var mammaen til vår tidligere statsminister.

Joda, jeg har hørt det før. Veldig mange ganger før. Jeg har fått meldinger i innboksen på Facebook fra ukjente som synes jeg er så lik Erna. Og det kommer fra både kvinner og menn. En ” frier” startet med det i første meldingen han sendte til meg. Nytt sjekketriks kanskje 🙂

For et par år siden, så var jeg på lekeplassen med prinsene mine da to små jenter kom syklende. Jeg tror jeg har skrevet om det på bloggen før, men historien er så søt. Rett før vi skulle dra fra lekeplassen, så kom det to jenter på rundt 10 år. De satte seg på ronsene, og den ene jenta kikket veldig på meg. Etter ei stund så hører jeg denne jenta si til venninnen sin : ” Er du klar over at Erna Solberg er her på vår lekeplass?” Hun sa det med en måte som understreket at dette var både spesielt og veldig stas. Venninnen følger opp og sier med samme toneleie : ” Wow, er det sant ? Men hvem er Erna Solberg?” Jenta som helt tydelig visste hvem Erna Solberg er ble tydelig oppgitt over venninnen sin: ” Hallo, Erna Solberg er statsministeren vår, og hun er her, på vår lekeplass.” Jenta som ikke helt visste hvem statsministeren vår er ble full av beundring i stemmen sin: ” Tuller du? Er statsministeren vår her. Det må jeg hjem å fortelle til mamma og pappa.” De to jentene fulgte meg med blikket hele veien frem til syklene sine, og syklet kjapt avgårde. Antagelig med retning hjem for å fortelle hvem de hadde sett. Og jeg, jeg fant ut at det virkelig var på tide å komme seg hjem. Plutselig kunne kanskje et par, tre voksne også stå der på lekeplassen på Odderhei, og se at det nok ikke var landets statsminister som var på lekeplassen.

Da jeg jobbet på Stormberg, så var jeg også med på en del bilder som reklamerte for turklær i store størrelser. Når Stormberg la ut bilder, så kom det stadig kommentarer under bildene om det var Erna de hadde hatt som modell, eller at jeg var Erna nr.2.  I forbindelse med en kampanje, så var det ganske mange som lurte på om det gikk så dårlig for Høyre at Erna Solberg måtte ta seg en ekstrajobb som Stormberg modell 🙂 Noen måtte også se to ganger.

 

Så joda, jeg begynner å bli vant til at mange synes jeg liker på Erna, og det er jeg helt fortrolig med. Erna Solberg er uten tvil ei flott dame, og var en flott statsminister. Hun er en av oss store kvinner. Erna Solberg har garantert måtte tåle mye stygge kommentarer for vekten sin opp igjennom. Det er nå sånn at mange fortsatt ser vekten før man ser mennesket. Det gjelder nok også Erna Solberg. Heldigvis var landets statsminister mer opptatt av jobben hun skulle gjøre for landet enn å høre på alle bedreviterne. Hun oser av selvtillit, og engasjement, og lar ikke vekt hindre henne i å være med på alt. Hun er et forbilde på så mange måter.

Når det gjelder Erna, så er hun blitt mye flinkere til å kle seg nå enn hun var tidligere. Jeg har likevel et stort ønske, og det er å få kle opp Erna. Mer stilige klær, mer feminint, mer kvinnelig. Kanskje en dag….

Når jeg ser på bilder av meg, og ser på bilder av Erna, så ser jeg ikke at vi er så like som mange mener. Noe er det nok siden så mange sier det, noe mer enn at vi begge er formfulle kvinner. Dobbeltgjengeren hennes, det kunne jeg ikke ha vært selv om det hadde fristet til tider. Nå er jo da også min kjære mor mer enn før veldig klar: Du og Erna altså…..