Før og etter

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke alltid lett om man står alene. Man skal ha vilje av stål, og man må pushe seg selv hele tiden for ikke å gå på den vanlige smellen at man gir opp for fort. Du vet hvordan det er. Starte for fullt på mandag, hårete, store mål, og i løpet av ei uke, eller to, så er man tilbake i kjelleren. Deprimert og lei seg.

Det begynner å bli noen år siden jeg fikk startet en treningsgruppe for overvektige her i Kristiansand. Lett var det ikke, det å finne noen som ønsket å gi oss et tilbud. Vi trente først i en gymsal to ganger i uken, og etterhvert, så ønsket Spring  å lage en gruppe for oss med trening to ganger i uken. Vi holdt på helt til Spring la ned sin avdeling på østsiden av byen. Etter det har vi trent crossfit, og noen holder fortsatt på med det. Jeg skulle jo ønske at flere tenkte på trening for overvektige. Behovet er stort, og det er i utgangspunktet mange som burde ønske seg et slikt tilbud, men jeg ser også at det er en vanskelig gruppe å nå frem til. Da jeg fikk dette til for de årene tilbake, så var det så mange som skulle bli med, men jeg husker at jeg slet veldig med å finne de vi måtte være for å få dette til. Vi er gode på unnskyldninger, og unnskyldninger det mange av når tilbudet plutselig var der. Jeg har vært der selv, og vet hvor lett det er å komme med all verdens unnskyldninger for å slippe å være i aktivitet. Jeg blir nesten litt flau når jeg tenker på alle unnskyldningene jeg brukte.

Livet mitt før var som det nok er for mange. Jeg har trent på treningsstudio mange ganger, jeg har prøvd ulike former for aktivitet. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg gikk ned, jeg gikk opp, og sånn var det i mange år. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag.

Alene kan det være vanskelig. Jeg har heldigvis i løpet av de siste årene klart å finne både motivasjonen, og treningsgleden, og jeg har vært mest alene. Det har tatt tid, men det er så godt å være der. Jeg er også en som trives med å trene alene. Det fungerer veldig godt å trene alene, og jeg kommer meg på trening. Jeg har klart å holde fokus, og har klart å holde på motivasjonen fordi jeg ser at det nytter.

For en reise det har vært! Oppturer og nedturer, smil, latter og tårer. Frustrasjon og sinne. Blod og svette. En reise med et klart mål for øyet. Jeg er så takknemlig. Takknemlig for at jeg er så sterk og ikke gir opp. Takknemlig for de flotte menneskene som har vært en del av min endringsreise. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte bort slankeoperasjon for de årene tilbake. Jeg har blitt kjent med meg selv på et helt annet plan. Oppdaget nye sider, utfordret meg selv, dratt meg selv opp fra kjelleren mange ganger, jeg har lært, erfart og ikke minst: jeg har mestret.

Endringsreisen har vært en reise jeg ikke ville vært foruten. Jeg har vist meg selv at jeg kan og at jeg vil. Når jeg normalt har gitt opp, så har jeg fortsatt. Jeg har funnet en styrke inni meg som jeg nok aldri hadde trodd at jeg hadde. Jeg visste at jeg var en fighter på en del andre plan, men å få noe til å være når det kom til trening og endring, det har jeg hatt veldig dårlige erfaringer med. Jeg har vært som så mange andre. Startet mandag, og gitt opp på torsdag. Så har jeg jo da hatt all verdens unnskyldninger både for og ikke være aktiv, og skulle noen hatt svart belte i unnskyldninger, så burde nok jeg hatt det. Jeg kunne ha skrevet bok om alle unnskyldninger jeg brukte. Man kan jo nesten bli flau i ettertid.

Det er 6 år siden jeg ga meg selv en siste sjanse til å gjøre noe med vektutfordringene, og jeg vet jo at jeg fortsatt har en lang vei å gå. Jeg er absolutt ikke fornøyd, men for meg har det vært viktig å bruke lang tid. Jeg hadde ikke klart dette på et år, eller to. Ikke uten at jeg nå hadde vært hårløs, og frynsete i alle kanter. Og for meg, så er det en prosess. Jeg må selv være klar for å ta nye skritt, og akkurat de tingene kan ta noe tid for meg. Det nytter lite med store overskrifter, og pekefingre når man ikke selv tenker de samme tankene, eller man ikke selv er klar for å endre. Man skal hele veien gjøre ting for seg selv, og ikke alle andre. Det er så uhyre viktig.

For en liten stund tilbake, så startet jeg med PT. Dere som følger bloggen min vet at det satt langt inne. Jeg har tenkt på det i evigheter, og det er litt meg i et nøtteskall i en del ting. Jeg tenker nok av og til for mye. Jeg kan nok overtenke. Men så ble det PT, og jeg har nå hatt 10 timer. Dette er den beste investeringen jeg har gjort på veldig lenge! Jeg var spent, jeg grudde meg litt også, men disse 10 timene har betydd enormt mye for meg, og reisen jeg er på. Nå har jeg fått trent masse styrke, noe jeg ikke har trent på lenge. Jeg bodde på tredemølla, noe som har vært enormt god trening for meg, men jeg merker jo hvor mye det betyr det at jeg har fått inn så mye styrketrening som jeg nå har. Jeg blir utfordret, jeg blir pushet. Jeg har gjort masse øvelser som jeg ikke har gjort før, jeg gjør øvelser som jeg nok ikke hadde gjort om jeg trente alene, og jeg ser og merker at jeg har masse styrke. Nå som jeg har en pause fra PT timer, så tar jeg med meg alle øvelsene jeg har lært inn i min egentrening.

Utover egentreningen min, så trener jeg gruppetimer med en flott gjeng damer i alle størrelser. Dette er PT timer i gruppe. Coronatrygg trening. Eget rom med god avstand til hverandre, og hvor hver trener på sin plass. Styrke og kondisjonstrening. Å ha en PT som har ansvar for treningene, det betyr god trening, trygg trening, og trening hvor alle blir fulgt  gitt meg utrolig mye både fysisk, men også mentalt. Gruppa trener i dag mandager og onsdager.

Har du lyst til å komme i gang med trening, og har lyst til å trene i gruppe, så skal vi snart i gang med ei ny runde. Vi forplikter oss for 10 treningstimer av gangen. Når vi setter i gang igjen med en ny runde, så har vi plass til 2-3 nye i gruppa. Bor du i Kristiansands området, og har lyst til å komme i bedre form, så ta kontakt med meg. Vi er jenter i alle størrelser, så du må ikke være overvektig for å bli med, men ha et ønske om å komme i bedre form. Det er et unikt tilbud, så nå har du muligheten til ikke bare å snakke, men faktisk gjøre det du har snakket om så lenge. Kanskje vi sees 🙂

 

 

Hodet altså

De siste dagene har vært tøffe og utfordrende. Jeg må virkelig lete etter motivasjonen, og det er det evigheter siden jeg har måtte gjøre. Jeg kjenner panikken sniker seg så smått inn. Dette liker jeg ikke. Men jeg vet at den eneste som kan snu negative tanker, det er meg selv. Jeg må ned i kjelleren og rote frem det jeg vet at jeg har, viljestyrke, og evnen til å snu tankene.

Det er stengte treningssentre som gjør dagene ekstra tøffe for tiden . Tirsdag vedtok Kristiansand Kommune å stenge bla treningssentrene. I første omgang frem til torsdag, men smitten øker, og det ser ut som om enda strengere krav innføres fra neste uke. Da snakker vi om en nedstengning av byen. Så at treningssentrene åpner til torsdag, det har jeg ingen som helst tro på. Vi må nok se for oss en enda lengre periode hvor man må tenke alternativ trening.

Noen oppfatter det som om jeg klager. Jeg har full forståelse for at kommunen måtte gå til det skrittet de gjorde. Smitten må ned. Så enkelt. Da må man ta nødvendige grep, og stenge plasser hvor mye folk er samlet. Likevel har jeg lov til å uttrykke at et nedstengt treningssenter er utfordrende for meg. Noen har ikke problemer med å snu rundt, og trene hjemme, eller ute. Jeg sliter nok litt der. Jeg har utstyr hjemme så jeg kan trene gode økter. Jeg har verktøyene som jeg trenger for å trene god økter hjemme, men jeg må ut for å trene de gode øktene. Jeg må på treningssenteret. Så enkelt. Hjemme får jeg ikke de samme gode øktene. Hjemme er det lett å utsette økten, og jeg føler heller ikke at jeg gir like mye. Jeg er ikke like strukturert hjemme.

Jeg har aldri følt på faren for smitte når jeg har vært på trening. En av grunnene til det er jo at jeg trener veldig tidlig, og da er det ikke så mange andre som er på trening. Man holder veldig god avstand, og alle er utrolig flinke til å vaske av apparater man har brukt med antibac. Men jeg vet jo også at det ikke alltid er like lite folk på trening. Det er jo tider på døgnet hvor det er langt flere mennesker enn tidlig morgener. Så jeg ser jo at smittefaren er til stede.

Jeg har manualer, vektstang, strikk, kettlebell og stepkasse. Jeg kjøpte alt dette da jeg hadde som mål å ha mitt eget treningsrom hjemme. Det gikk jo like dårlig som da man tidligere har anskaffet seg både trimsykkel, og stepmaskin. Det blir ikke brukt til annet enn å samle støv. Ivrig i starten, men det fungerer rett og slett ikke. Dette er sikkert noe mange kjenner seg igjen i. Trimsykler som fort blir både støvsamler, og tørkestativ.

Jeg vet at det handler om å snu tankene, og at det er noe jeg bare må gjøre. Fra å trene 5-6 ganger i uken på treningsstudio, så må jeg nå fordele dette på hjemmetrening, og turgåing. Jeg har kommet meg ut på tur et par dager. Jeg liker å gå tur, og målet var jo at når snøen forsvant, så skulle jeg gå turer i tillegg til treningen på studio. Likevel sitter den en på ryggen og prøver å få meg til å se problemer istedenfor løsninger.

Det handler jo også om hva slags trening man er vant til, og hva slags trening man liker. Jeg kan ikke bare ta på meg løpeskoene, og løpe meg en tur. Ikke har jeg løpesko, og ikke skal jeg løpe. Å løpe litt på tredemølla, det er noe helt annet enn å løpe en lengre tur ute. Det skjer ikke. Jeg kan ikke bare begynne med noe jeg ikke liker. Da vinner iallefall styggen på ryggen. Noen koser seg også fordi jeg nå ikke får trent på treningssenteret, er det mulig å være der altså?

Jeg har jobbet med hodet før, og jeg vet hva utfordringer er. Nå er det bare å bruke det jeg har lært. Jeg må ikke miste motivasjonen, og det skal jeg heller ikke gjøre. Jeg har kommet så langt at jeg vet at dette ikke skal få ødelegge noe for meg. At treningen faktisk er blitt så viktig for meg, det sier jo også veldig mye, og det er en utrolig god følelse å kjenne på. Å trene gode økter 5-6 dager i uken er noe jeg gjør som rutine, og det er blitt en viktig del av hverdagen min. Bare det i seg selv er en utrolig stor seier. Jeg fikk verdens fineste melding fra en bekjent her om dagen hvor hun ville skryte av meg for innsatsen jeg har gjort. Hun hadde tenkt på den utrolige forskjellen på meg fra vi ble kjent til nå. Jeg ble så utrolig glad! For en fantastisk melding å få! Den motiverte meg veldig. Samtidig så tenkte jeg på hvor mye det betyr å få en slik melding. Jeg tenker mange av oss har en vei å gå når det gjelder å gi positive tilbakemeldinger, og det å heie på hverandre. Når jeg vet hvor mye det betyr for meg å motta slike fine tilbakemeldinger, og hvor mye det betyr å bli heiet på, så vil jeg også bli flinkere på det området.

Hvor lenge treningssentrene vil holde stengt, det vet ingen. Men at det blir lengre enn denne uken som kommunen først sa, det er jeg helt sikker på. At jeg må snu tanker og hodet, det er jeg også helt sikker på. At jeg ikke kan miste motivasjon, og motet, det er jeg og sikker på. En annen ting jeg er sikker på, det er at jeg nå skal ta på meg treningsklær, og finne frem treningsutstyret mitt. Nå skal det bli ei god treningsøkt hjemme. Jeg vet jeg kan, så nå skal jeg også vise meg selv at jeg vil.

 

God lørdag! Vi blogges i morgen.

Når muligheten er der

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke alltid lett om man står alene. Man skal ha vilje av stål, og man må pushe seg selv hele tiden for ikke å gå på den vanlige smellen at man gir opp for fort. Du vet hvordan det er. Starte for fullt på mandag, hårete, store mål, og i løpet av ei uke, eller to, så er man tilbake i kjelleren. Deprimert og lei seg.

Det begynner å bli noen år siden jeg fikk startet en treningsgruppe for overvektige her i Kristiansand. Lett var det ikke, det å finne noen som ønsket å gi oss et tilbud. Vi trente først i en gymsal to ganger i uken, og etterhvert, så ønsket Spring  å lage en gruppe for oss med trening to ganger i uken. Vi holdt på helt til Spring la ned sin avdeling på østsiden av byen. Etter det har vi trent crossfit, og noen holder fortsatt på med det. Jeg skulle jo ønske at flere tenkte på trening for overvektige. Behovet er stort, og det er i utgangspunktet mange som burde ønske seg et slikt tilbud, men jeg ser også at det er en vanskelig gruppe å nå frem til. Da jeg fikk dette til for de årene tilbake, så var det så mange som skulle bli med, men jeg husker at jeg slet veldig med å finne de vi måtte være for å få dette til. Vi er gode på unnskyldninger, og unnskyldninger det mange av når tilbudet plutselig var der. Jeg har vært der selv, og vet hvor lett det er å komme med all verdens unnskyldninger for å slippe å være i aktivitet. Jeg blir nesten litt flau når jeg tenker på alle unnskyldningene jeg brukte.

Livet mitt før var som det nok er for mange. Jeg har trent på treningsstudio mange ganger, jeg har prøvd ulike former for aktivitet. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg gikk ned, jeg gikk opp, og sånn var det i mange år. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag.

Alene kan det være vanskelig. Jeg har heldigvis i løpet av de siste årene klart å finne både motivasjonen, og treningsgleden, og jeg har vært mest alene. Det har tatt tid, men det er så godt å være der. Jeg er også en som trives med å trene alene. Det fungerer veldig godt å trene alene, og jeg kommer meg på trening. Jeg har klart å holde fokus, og har klart å holde på motivasjonen fordi jeg ser at det nytter. Samtidig så er det fint med gruppetimene. Det å trene med andre som har de samme utfordringene. Uansett hvor godt jeg trener alene, så gir gruppetrening meg masse. Det samholdet man har, det er fantastisk. Jeg har blitt kjent med så mange flotte mennesker gjennom disse gruppetreningene, og mange av de har jeg fortsatt veldig god kontakt med. Vi treffes sosialt, og drar på shoppingturer sammen. Latteren sitter løs, og når vi er sammen, så kan vi gjerne fleipe rundt egen kropp.

Til mandag så starter et tilbud med trening for de som føler at de sliter med noen, eller flere kilo for mye. Jeg er så utrolig stolt over at det tilbudet er på plass. Gruppen kommer til å trene mandager, og torsdager kl.17.00 på Rona. Det er PT’ en som jeg har trent sammen med over en periode nå som ønsker å gi oss et treningstilbud hvor vi egen gruppe to ganger i uken. Treningsopplegget vil i første omgang gå over 10 ganger. Coronatrygg trening. Eget rom med god avstand til hverandre, og hvor hver trener på sin plass. Styrke og kondisjonstrening. Å ha en PT som har ansvar for treningene, det betyr god trening, trygg trening, og trening hvor alle blir fulgt opp, og pushet. Jeg er utrolig glad for dette tilbudet, og for at noen ønsker å gi et slikt tilbud til oss. En gruppe på max 10 stykker, det betyr at hver enkelt vil føle at de får godt utbytte av treningstimene. For meg å trene med PT har gitt meg utrolig mye både fysisk, men også mentalt. Jeg har oppdaget en ny treningsverden. Jeg blir pushet og utfordret på stadig nye plan og på stadig nye øvelser. Jeg oppdager at jeg er sterkere enn jeg har trodd, jeg klarer mye mer enn jeg trodde. Jeg merker at jeg er blitt sterkere, jeg orker mer, yter mer, og også kroppen merker at jeg tenker helt nytt, og trener helt nytt. Jeg imponerer meg selv på hver trening, og jeg klarer å fokusere på en helt ny måte. Når i tillegg PT’en er veldig fornøyd, da blir jeg innmari stolt, og enda mer motivert.

Bor du i Kristiansandsområdet, så har vi en, kanskje to plasser igjen på gruppen om du ønsker å være med. Et unikt treningstilbud om du sliter med noen kilo for mye. Et sted må man starte. Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er få av de som holder mål, stort sett. Det handler om valg, og prioriteringer. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livene våre. Det handler om å  gjøre noe med situasjonen man er i. Det er kun oss selv som kan endre, ingen andre. Et skritt av gangen, så kan du nå det målet som du setter deg. Du vil svette, du vil kjenne på høy puls, du vil bli så sliten at du nesten gir opp, kroppen vil verke…men det går helt fint. Du vil overleve hver gang 🙂

Jeg gleder meg til gruppetrening, og gleder meg til at dette også nå skal bli en del av min treningsuke. Det å være gruppe, det er noe helt spesielt, og det blir fint å kombinere gruppetimene med treningsøktene jeg har alene, og sammen med PT. Ta kontakt om du vil være en del av gruppen vår.

 

Dette blir så bra!

Reklame | Pont Neuf

I går hadde jeg min tredje time med personlig trener, og jeg kjenner at dette er veldig bra! Jeg kjenner virkelig at jeg bruker det meste av muskler. Mange av de blir jeg sikkert kjent med for første gang, og endel har ikke blitt brukt på lenge. Jeg vet at hele meg har skikkelig godt av dette. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og det at jeg sier det, da har jeg kommet et veldig godt stykke videre.

Jeg kjenner at det å trene styrke, det er noe jeg trenger. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg endelig tok valget med å trene med en PT. Det føles godt å ha fått sparket meg selv skikkelig bak. Det tok sin tid før jeg fikk tatt steget, men du verden så glad jeg er for at jeg trødde utenfor komfortsonen, og faktisk gjorde dette.

Jeg har vært veldig heldig i valget av PT. Der skal man sannelig ha god kjemi for at det skal fungere, og det er ingen selvfølge at man fungerer sammen. Jeg er veldig fornøyd, så får man håpe at PT’en er like fornøyd med meg  🙂 Jeg får heldigvis veldig gode tilbakemeldinger fra han, og han er veldig flink til å motivere meg fremover. Det gjør utrolig godt å få høre at man er sterk i kroppen, at man faktisk er i god form, at han er veldig fornøyd med det jeg gjør. Han er god på å pushe, og vet hvordan han vil ha det. Jeg trenger utfordringer for å komme videre, og det får jeg så absolutt. Jeg gjør øvelser som er helt nye for meg, og øvelser som jeg garantert ikke hadde valgt om jeg skulle trene alene. Jeg kjenner på å mestre, og den følelsen, den er så utrolig god! Jeg tar meg selv i å smile lenge etter gjennomført økt fordi jeg er så glad for å ha gjort dette, og fordi jeg kjenner på kroppen at dette er veldig bra for meg.

Det brenner i både lår og armer under øvelsene, og da snakker jeg om at det brenner skikkelig. Da er det en utrolig god følelse å kjenne at man finner frem noe i seg som gjør at man ikke gir opp. Jeg skal klare det antall øvelser som han vil jeg skal gjøre, og selv om det svir og brenner som fy,  og jeg nesten ikke klarer de to, tre siste repetisjonene når jeg er på runde 3 og 4, så gir jeg meg ikke. Jeg gir det jeg kan. Fy søren så godt det føles.

Lymfebeina er min store utfordring. Eller jeg har alltid sett på de som min store utfordring. De er blytunge, og selv om jeg har akseptert de, så føler jeg nok litt skam over de ennå i noen situasjoner. I løpet av mine første timer med PT så gjør jeg øvelser hvor jeg må løfte de tunge, svære tømmerstokkene. Jeg følte nok i starten litt på begrensningene de gir meg i forhold til å løfte de, men jeg har øvelser på under trening hvor hvor jeg skal løfte både knær og bein. Panikken tok meg nok litt da jeg ble vist øvelsene første gangen. Tenk om jeg ikke klarer å løfte de, eller om jeg klarer det, tenk så flaut om jeg ikke klarer å løfte så høyt som PT’en kanskje ønsker. Jeg vet jeg tenker feil, og jeg klarer å å legge dette litt fra meg. Jeg klarer å tenke at jeg skal gjøre det JEG klarer og litt til, og da er det absolutt godt nok. Når jeg gir det jeg har, og litt til, da er PT’en min veldig fornøyd uavhengig av hvor høyt jeg klarer å løfte. Når det er sagt. så klarer jeg faktisk å løfte høyere enn jeg trodde, og det gir meg litt stolt. Jeg merker at jeg før lot bena begrense meg, men begrensingen satt i hodet, og er ikke så reell som hodet mitt trodde. Så er jo håpet at når jeg er ferdig med de 10 første timene at jeg har oppnådd progresjon. At jeg klarer mer enn da jeg startet, at jeg kjenner på at jeg er blitt noe mer sterkere, og klarer noe mer.

I går tok jeg og en løfteøvelse liggende på mage på benken. Det var skikkelig utenfor komfortsonen min å ligge der på benken, og skulle løfte lymfebeina, men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle velge den bort bare fordi jeg følte meg utenfor komfortsonen. Man skal være utenfor i blant. Det er godt å føle at man er det, og våger. Så jeg gjennomførte øvelsen i de 3 rundene jeg skulle med det antall repetisjoner som jeg skulle. Svetten silte, pulsen var god, og jeg gjennomførte.

Det er nok mange med meg som trør utenfor komfortsonen når de får seg PT. Det er ikke bare meg med ekstra vekt som føler det sånn. Det kan man føle på uansett hvilken kroppsform man har. Jeg pratet med en annen som trener på samme plassen, og som også har PT. Slank og godt trent, men hadde følt på akkurat det samme som meg, at PT var utenfor hans komfortsone. Han hadde valgt som meg, å trene tidlig på morgenen. Han sa også en annen viktig ting, nemlig at alle har nok med sitt. Man kan føle på at andres øyne er rettet mot en selv, men hver og en er opptatt med sin trening, og akkurat sånn klarer jeg også å tenke nå. Jeg klarer og ikke bry meg, og stenge negative tanker ute. Jeg er der for å gjøre noe med min helse, min vekt, og mitt velvære. Jeg tror de fleste ville heiet på meg, og ikke motsatt.

Neste uke er det 2 nye PT timer, og innimellom så skal jeg trene intervalltrening på mølla. Jeg ønsker å trene 5 ganger i uken, og stort sett, så får jeg til det om jeg planlegger riktig. Treningen er jobb nr.1 for meg akkurat nå.

Helt til slutt så vil jeg vise dere to flotte plagg fra Pont Neuf sin utrolig fine høst/vinter kolleksjon.

Tunikaen med store prikker er så utrolig lekker! Jeg den er så fin på! Egentlig er det en kjole, men jeg føler at jeg med min høyde kan bruke denne som en tunika. Elsker fargen på denne, og prikkene gjør det lille ekstra. Jeg liker også veldig godt at den har lommer.

Dere som leser bloggen min vet at jeg er veldig glad i Pont Neuf. Passformen på så mange av plaggene er så utrolig bra. De er utrolig flinke på design, og farger. Denne tunikaen/kjolen er i butikkene nå, og det er ganske mange butikker rundt forbi i landet som selger Pont Neuf.

Jakken jeg har på meg, den er også i butikkene nå. Utrolig tøff jakke med stilig design. Jeg liker også fargene veldig godt. Egentlig er fargene både på tunika og jakke farger jeg ikke har mest av, men jeg jeg føler at jeg kler de, og trives i de.

Besøk gjerne Facebook siden til Pont Neuf Norge : https://www.facebook.com/pontneuf7430

Her finner du også hjemmesiden til Pont Neuf: http://pontneuf.dk/

Eldsteprinsen min Henry er 2 år i dag. Lilleprinsen, Alfred ble 1 år forrige lørdag. I dag kommer hele familien til meg for å feire. Et lite selskap i dag bare for oss, og søndag blir det familieselskap. Jeg gleder meg så til å feire de. Jeg har laget istand til barneselskap, og vi skal feire med muffins og kake, og masse pakker. Min flotte datter, Celina fyller 26 år til mandag, så når prinsene har lagt seg i kveld, så skal hun feires med god middag som jeg skal lage, og med masse pakker. Hun har i alle år fått samme antall pakker som hun fyller år. Nå er hun altså 26 til mandag, og selv om det er mange små pakker blant alle, så er hun bortskjemt, og får fortsatt antall pakker som hun fyller år 🙂 Jeg har vel sagt at det er siste året, men vi får se hehe. God lørdag!!

En ny reise har begynt

Som jeg skrev på bloggen i går, så har jeg skrevet flere kapitler i livet mitt gjennom årene. Jeg har lukket dører, og åpnet dører. Det å åpne nye dører, det er alltid spennende. Man vet ikke alltid hva som er bak døren, men ofte må man lukke en dør, og åpne en annen for å komme videre i livet, og for å gjennomføre viktige ting. Å åpne en ny dør betyr også at man har tatt en viktig avgjørelse, og startet på en ny reise.

Det er nå snart 6 år siden jeg startet min endringsreise. Jeg har brukt lang tid, og regner man antall kilo jeg har mistet pr. år, så er det sikkert ingen som blir veldig imponert over tallene, men endringsreisen min inneholder så mye mer enn bare antall kilo jeg har mistet. Det har vært en endringsprosess også for meg som person. Jeg har blitt mye tryggere på meg selv, jeg er blitt mer glad i meg selv, og selvtilliten, den har blitt mye bedre.Jeg ser at jeg kan når jeg vil. Alle disse tingene er viktige ting i den prosessen jeg er i. Treningen har hele veien vært utrolig viktig for meg. Jeg har gått fra 0 aktivitet til å trene 5 ganger i uken. Å gå tur er blitt balsam for kropp og sjel, og jeg tar gjerne på meg joggesko, eller tursko for å komme meg ut i skog og mark. At jeg er her jeg er i dag er ganske utrolig med tanke på hvor jeg var for 6 år siden. At jeg kjenner på treningsglede, og treningsiver, det er en følelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle kjenne på.

En ny reise har begynt heter blogginnlegget mitt i dag, og jeg håper at dette blir en reise som vil bety mye for meg på min vei mot en lettere kropp, og en sunnere kropp. Det er utvilsomt helsen som står i fokus for meg, men jeg har jo helt klart et mål om at en del flere kilo vil forlate kroppen min. Jeg vil at minus 50 kg skal bli en del mer. Det er nok å ta av, så jeg håper tiden fremover vil gi gode resultater også på vekta. Jeg har ikke et bestemt vektmål. Mange har spurt meg om det. Jeg er fornøyd når kroppen er der jeg ønsker at den skal være, og det handler ikke om tallene på vekten. Det går på å føle seg vel. Kjenne på følelsen av å være fornøyd.

Jeg har tatt dere som leser bloggen med inn i min verden på godt og vondt som en størrelse for stor. Jeg har skrevet om alle utfordringene med å være en størrelse, eller flere for stor. Jeg har skrevet om oppturer og nedturer. Det har vært viktig å sette ord på ting som ofte er vanskelig å snakke om. Vi må snakke om det såre, og det vonde. Det er viktig å være ærlig, og det er viktig å vise at det er mulig å gjøre endringer i livet. Man må lære å bli glad i seg selv, og se at også store kvinner er flotte kvinner. For meg betyr det mye og ha dere med på veien jeg går. Dere er en flott heiagjeng, og det betyr masse å ha mennesker som tror på en og som heier på en.

Nå har en ny, og forhåpentligvis spennende reise begynt. Jeg har skrevet om det tidligere på bloggen. Fra å ta tenkt en tanke veldig lenge, så fikk jeg endelig gjort tanke om til handling. Jeg har lenge hatt lyst til å prøve ut timer med personlig trener, og da snakker vi veldig lenge. Det er kanskje en dørstokkmil som har sperret meg fra å gjøre det. Kanskje jeg har kjent på det og skulle la en personlig trener komme så tett innpå meg. Kanskje har jeg vært redd for ikke klare det en personlig trener forventer. Det har liksom vært veldig skummelt selv om man vet at man får tilpasset trening.

Fra jeg skrev om dette på bloggen for kort tid siden, så ble ord til handling. Jeg måtte ta en avgjørelse, og avgjørelsen ble at jeg tok kontakt med en PT der jeg trener, og avtalte en prøvetime/samtale med han. Utgangspunktet var at jeg skulle trene sammen med ei venninne, at vi skulle ha duotrening, men etter prøvetimen/samtalen, så endte vi opp med å trene hver for oss. Fullt fokus, det ville vi nok oppnå best om vi trente en og en. Og sånn ble det.

På mandag hadde vi altså samtale, og prøvetime. Jeg var utrolig spent på dette. Hva det vil innebære, og hva jeg vil kunne oppnå. Jeg ønsker en som kan pushe meg litt, en som kan utfordre meg, en som kan få meg videre. Jeg vet også at jeg trenger å trene styrke, så det er noe jeg ser frem til at kan bli en større del av en treningsuke.

I tillegg til å være spent, så kjenner jeg også på at dette nok er utenfor komfortsonen min, men det er jo en god ting at jeg våger å trø utenfor. Jeg vet ikke hvordan det skal være å bli pushet i et treningsstudio hvor det også er andre mennesker som trener. Samtidig så har jeg virkelig kjent på følelsen av og ikke bry meg når jeg nå løper deler av intervallene med mennesker på alle kanter. Kanskje klarer jeg å finne frem denne følelsen i en setting som dette også. Lymfebeina mine, det er en annen utfordring. Jeg er jo ikke akkurat stolt av de. Jeg drar jo rundt på to tømmerstokker, og de er jo tunge. Treningsmessig, så hindrer de meg ikke sånn sett. Jeg har jo da startet med å løpe bittelitt, og det fungerer. Klart jeg kjenner det i beina, men det handler jo også om at det å løpe er noe helt nytt. Beina er også veldig sterke, så det er jo et pluss. Likevel så kjenner jeg jo på litt skam i en slik sammenheng.

Prøvetimen gikk veldig bra. Vi fikk et innblikk i en del øvelser, men vi vil alltid få en eller to nye øvelser hver gang, og det er en veldig god ting at ikke treningen er prikk lik hver gang. Vi hadde en god samtale hvor vi gikk gjennom målene våre, og hvor vi snakket om helse og utfordringer. I første omgang så skal jeg ha 10 PT timer. Blir dette som jeg håper, så vil jeg nok også ha 10 nye timer etter jul. Jeg kjenner at jeg er utrolig motivert for dette. Jeg er motivert til å pushe meg selv, og til å utfordre meg selv. Jeg er klar for å ta nye tak, og for å komme meg et skritt videre med treningen. Det å kjenne på den motivasjonen jeg har, det er en utrolig god følelse. Jeg har aldri kjent på akkurat disse følelsene før.

På onsdag hadde jeg min første PT time, og det ble en utrolig god time. Jeg fikk trent masse styrke, og det har jeg ikke gjort på veldig, veldig lenge. Jeg fikk brukt hele kroppen, og jeg fikk satt fokus på områder som det er veldig viktig for meg å trene. Jeg har fått en PT som pusher, en PT som vet hvordan han ønsker at timen skal være, og som vet hva han ønsker at jeg skal gi i løpet av timen. En PT som motiverer, som skryter når man fortjener skryt. Jeg føler jeg har funnet en PT som jeg har fått en veldig god kjemi med, og kjemien, det er alfa og omega om man skal få utbytte at investeringen man gjør når man velger en PT.

Neste uke skal jeg ha PT time både onsdag og fredag, og jeg kjenner at jeg ser frem til timene. Jeg er spent på hvordan denne reisen vil bli, men jeg er motivert, og jeg har troa. Jeg tror investeringen jeg nå har gjort er en viktig investering. Dette er en investering i egen kropp, og egen helse, og bedre investering enn det kan man neppe gjøre.

Jeg er faktisk litt stolt av meg selv for tiden. Veldig stolt når jeg kjenner etter. Jeg er på en utrolig god plass for tiden, og det er evigheter siden jeg har vært her jeg er nå, og evigheter siden jeg har kjent på så mye gode følelser. Bare det å være stolt av seg selv, det er følelser man ikke så ofte kjente på om man går bakover i tid.

En ny og spennende reise ligger foran meg, og det er opp til meg å hvordan reisen skal bli….

Et lite skritt nærmere

Vet du hva? Jeg er faktisk litt stolt av meg selv for tiden. Veldig stolt når jeg kjenner etter. Jeg er på en utrolig god plass for tiden, og det er evigheter siden jeg har vært her jeg er nå, og evigheter siden jeg har kjent på så mye gode følelser, og en kropp som spiller på lag.

 

Et lite skritt videre heter blogginnlegget mitt i dag, og da sikter jeg selvsagt til en helt spesiell ting. Jeg skrev om det på bloggen for en mnd siden, og nå har jeg tatt tak. Jeg må innrømme at jeg nok sliter litt med beslutningsvegring i en del ting som dukker opp, og som jeg må ta en avgjørelse på. Jeg skulle nok ønske jeg var en person som tenkte og handlet. Jeg tenker nok litt for mye av og til før jeg kanskje klarer å ta en avgjørelse. Det er slitsomt å ha det sånn. Jeg treffer mennesker som nesten ikke rekker å tenke før de handler, det vil nok aldri bli meg, men litt mer sånn midt i mellom må jo være en ting å jobbe mot. At jeg ikke handler før jeg tenker, men at jeg heller ikke tenker ting ihjel slik at det aldri blir noe.

For en mnd siden så skrev jeg om et vanskelig valg. Det vanskelige valget gikk på ønsket om å knytte til meg en personlig trener for å komme videre både i treningen, og også for å se om jeg kan se gode resultater på vekten. Nå veier jo ikke jeg meg, men en vektnedgang, den vil både sees og merkes. En PT, det er noe jeg har tenkt på i evigheter, og der har dere altså meg i et nøtteskall. Jeg overtenker en del saker. Når jeg overtenker, så tar alt lang tid, og ofte blir det ikke noe av det….tankene bosetter seg ofte i hodet, og kommer ikke videre. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje fordi jeg er litt redd for å våge, redd for å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Det er litt frustrerende at jeg er der i en del situasjoner. Kan jeg ikke lære meg og hoppe ut i ting. Til å våge mer. At jeg ikke bare gjør et forsøk. Det er liksom så trygt å være i min lille boble, men jeg vet at mulighetene til å gjøre spennende ting, de ligger rett foran nesen min. Jeg har så mange som heier på meg, som står rett bak meg, så egentlig handler det om å bare gjøre det….men det å bare gjøre det, det er ikke alltid så lett. Kanskje kan jeg begynne å overraske meg selv på det området også.

Jeg har altså tenkt mye og lenge på en PT, og nå har jeg faktisk tatt det et skritt videre! Jeg har endelig tatt tak i det, og prat og tanker ble til handling. Jeg har ikke startet å trene med en PT ennå, men jeg har avtalt en tid for en samtale, og en prøvetime. Dette å trene sammen med en PT, det er jo noe jeg må kjenne på om kan være noe for meg. Jeg må høre mer om hva et opplegg for meg kan innebære, jeg må føle vel i en slik treningssituasjon, og jeg må føle en god kjemi med den som da eventuelt skal trene meg. Vi må kunne sette gode og realistiske mål sammen, og jeg må sette inn det ekstra giret som det kreves av meg. Det meste står på meg her. Jeg må være motivert til å brette opp armene, og gi alt. Jeg føler absolutt at jeg er der, men det skal bli spennende å kjenne på når jeg kommer til prøvetimen.

Til mandag skal jeg ha samtale, og prøvetime. Jeg er utrolig spent på dette. Hva det vil innebære, og hva jeg vil kunne oppnå. Jeg ønsker en som kan pushe meg litt, en som kan utfordre meg, en som kan få meg videre. Jeg vet også at jeg trenger å trene styrke, så det er noe jeg ser frem til at kan bli en større del av en treningsuke.

I tillegg til å være spent, så kjenner jeg også på at dette nok er utenfor komfortsonen min, men det er jo en god ting om jeg kan klare å trø utenfor. Jeg vet ikke hvordan det skal være å bli pushet i en treningsstudio hvor det også er andre mennesker. Samtidig så har jeg virkelig kjent på følelsen av og ikke bry meg når jeg nå løper deler av intervallene med mennesker på alle kanter. Kanskje klarer jeg å finne frem denne følelsen i en setting som dette også. Lymfebeina mine, det er en annen utfordring. Jeg er jo ikke akkurat stolt av de. Jeg drar jo rundt på to tømmerstokker, og de er jo tunge. Treningsmessig, så hindrer de meg ikke sånn sett. Jeg har jo da startet med å løpe bittelitt, og det fungerer. Klart jeg kjenner det i beina, men det handler jo også om at det å løpe er noe helt nytt. Beina er også veldig sterke, så det er jo et pluss. Likevel så kjenner jeg jo på litt skam i en slik sammenheng.

Til mandag skal jeg sammen med ei venninne til samtale og prøvetime. Vi ønsker begge en PT, og vurderer duotimer. Om det blir duotimer, det gjenstår å se. Det viktige er at vi begge føler at vi får max ut av treningstimene. Jeg ser plusser og minuser med begge deler, men i løpet av en time sammen med PT, så tenker jeg vi begge finner ut hva vi ønsker fremover. Det koster med en PT, men jeg er der at jeg vil videre. Jeg vil bli sterkere, og jeg vil ytterligere ned i vekt. Jeg er der at det er viktig å investere helsen min. Jeg føler jeg skylder kroppen min å ta ytterligere tak.

Nå som jeg er på en så utrolig god plass, så er det en perfekt tid å samarbeide med en PT. Jeg er stolt av meg selv på mange områder akkurat nå. Et av områdene er skrittet jeg nå har tatt for å finne ut om en PT kan være noe for meg. På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg tror at jeg kunne hatt veldig nytte av. Det ville nok ha gitt meg resultater, inspirasjon og motivasjon.

Jeg er et lite skritt videre…..

Jeg nyter hvert steg

Er det mulig? Hvor lenge vil dette vare? Jeg har spurt meg disse spørsmålene en del ganger i det siste samtidig som jeg nyter å være akkurat der jeg er. Jeg har kommet så utrolig langt, og jeg nyter hver lille følelse, og hvert steg jeg tar. At jeg skulle komme dit jeg er akkurat nå, det hadde jeg vel egentlig aldri trodd. Men jeg nyter hvert steg, og hvert lille fremskritt.

Jeg har bevist overfor meg selv at også jeg med mine mange ekstra kilo kan få til endringer . Også jeg kan trene. Jeg har valgt de små skrittene over tid, men for meg, så er det nettopp det som har fungert, og jeg er inne i en utrolig god periode akkurat nå, en periode som har vart noen uker, og som jeg håper vil fortsette akkurat sånn.

At trening skulle bli så viktig for meg, det hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd. De siste ukene har jeg kjent på en helt annen treningsglede, og en helt annen motivasjon. Jeg ser frem til trening på en helt annen måte enn før, og det å hoppe over en trening som er planlagt, det skjer ikke. Jeg har lagt opp en treningsplan hvor jeg bytter litt på å trene 4 og 5 treningsøkter i uken, og den klarer jeg å holde. Det har i løpet av disse ukene aldri skjedd at jeg har endret, eller hoppet over en trening. Jeg er så stolt av meg selv! Etter at jeg også begynte å løpe deler av intervallene på tredemøllen, så har det også gitt meg en helt annen motivasjon. Jeg svetter mer, og bruker hjertepumpa mye mer. Det er så godt å kjenne at jeg bruker meg selv på en helt annen måte nå. Treningene gir meg definitivt mye mer enn tidligere.

Jeg skrev for et par uker siden om ønsket jeg har om å prøve en PT for å utfordre meg selv litt, og for å komme noe videre treningsmessig. Tidligere hadde jeg nok pratet om det ennå, men jeg fant ut at nå hadde jeg tenkt og pratet for mye om det, så nå var det på tide å handle. Om to uker så skal jeg ha prøvetime med en PT, og det ser jeg veldig frem til. Det er å trø litt utenfor komfortsonen min det å slippe noen så tett innpå meg, men dette er noe jeg virkelig ønsker, så nå skal jeg først ha en prat med vedkommende for å se hva vi kan få til sammen, og forhåpentligvis så blir også venninnen min med for å kjenne litt på hva dette er for noe. Spennende!

Vi er mange som er i samme situasjon, og jeg er sikker på at det er mange av dere som leser bloggen som er i samme situasjon som jeg var i før jeg virkelig trøkket utenfor komfortsonen, og startet med å trene. Jeg har vært heldig som den første tiden hadde gode folk rundt meg som hjalp meg i gang. Det har klart betydd veldig mye. I perioder så hadde vi også treningsgruppen for overvektige som har betydd mye for meg, og som jeg virkelig savner. Det å ha to treningstimer sammen i uken med personer som er i samme situasjon som en selv, klart det betyr mye. Samtidig så har jeg også vært mye alene, og pushet meg selv.

Jeg har skrevet mye om at man kan være stor, og faktisk også være godt trent. Ikke alle overvektige er en tikkende kolestrolbombe. Jeg synes det er viktig å vise verden at også overvektige mennesker kan ha en sunn kropp. Det er viktig å vise at mange overvektige faktisk har en aktiv hverdag som inneholder mye, og god trening. Det er viktig å vise disse menneskene som hele tiden må tråkke oss overvektige ned at vi er mer enn valker, og fett som ikke gidder å løfte en finger. Det er en myte at store mennesker ikke trener, og  til og med Kari Jaquesson som selv har drevet med trening i mange år, hun er ganske så klar på at man fint kan være ” fat og fit.” Jaquesson har uttalt at hun opplever at det er mange som er rause i figuren som både har topp kondisjon, og som er veldig sterke. Jeg husker det amerikanske magasinet ” Womens Running ” for en god stund tilbake lot en frodig modell pryde forsiden i treningsklær, ute på joggetur. De mente at det fortsatt var mye stigma i vår kultur som tilsier at formfulle mennesker ikke trener, og de ønsket å sette fokus på hvor feil dette er. Magasinet ønsket også at formfulle kvinner som trener til må stå opp for seg selv.

Mange overvektige innbiller seg at de er forhindret i å delta i fysisk aktivitet fordi de må ned i vekt først. Det er mye av dette jeg møter blant overvektige når vi kommer i snakk om trening. De må ned i vekt først, og så kan de begynne å trene. Det er jo å starte i hel feil ende, og dessuten er det jo da man ofte mislykkes. Hvorfor kjempe en og en kamp? Hvorfor må du først ned i vekt, og så trene når du kan gjøre begge ting samtidig? Det er tungt å trene, og det skal være tungt. Man vil føle at man ikke verken orker, eller klarer. Vi overlever hver eneste trening. Det er ikke farlig å trene. Det vil føles grusomt den første tiden, og man vil føle seg som et slakt som har vondt både her, og der, men tenk på hvor lang tid det har tatt oss å bryte ned kroppen, da vil det også ta tid å bygge den opp igjen. Det er ubehagelig å kjenne svetten renne i stri strømmer, og det er ubehagelig å puste som en hvalross og kjenne at hele kroppen er som gele. Det er vondt å kjenne på at man har lyst til å gi opp hele treningen…. men plutselig så er du på ett helt annet sted, og du merker at det gir gevinst at du ikke ga deg når alt føltes ganske så håpløst. Alle kan trene. Selvsagt er det noen som har store utfordringer, men vekten din gjør ikke at du er en av dem som har store utfordringer. Din utfordring er hodet, og viljen – ikke vekten. Det er hodet ditt som sier at du ikke vil, og ikke kan, det er unnskyldningene som får lov til å være sjefen i ditt liv, og en leser sa det så fint for en tid tilbake : Nå er jeg rett og slett tom for unnskyldninger, og jeg er lei av å høre meg selv fortelle de.

Jeg nyter hver dag jeg er på en så god plass som jeg er akkurat nå. Det har ikke bare vært en dag innimellom, men vi snakker om uker nå. Jeg kjenner og ser fremskrittene. Jeg er ikke den som ofte skryter av meg selv, men nå kjenner jeg at jeg er stolt av meg selv, og jeg kjenner at jeg nå ønsker å gjøre meg selv enda stoltere.

Ha en super lørdag! Vi blogges igjen i morgen. Jeg blir også veldig glad om du deler bloggen min med dine venner.

Forbanna lymfebein

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Dette er en eviglang reise. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Forbanna lymfebein. Det er akkurat sånn jeg føler det for tiden.

I går var en drittdag. Vi har alle drittdager, så jeg bør ikke klage. Føler vel ikke at jeg klager heller, men man kjenner litt på fortvilelsen i blant når beina ikke vil spille på lag med meg. Jeg føler kanskje at beina er blitt noe mer vonde i det siste. Kanskje er det fordi det har vært sommer, og vi har hatt en del varme dager, eller kanskje beina rett og slett har endret det verre. Det er en blanding av lymfeødem, og ubehag i den ene foten jeg kjenner på, og blander man dette sammen, så kjenner man det for å si det sånn.

I går på trening, så var det en setning som raste gjennom hodet mitt : Forbanna lymfebein. I går var jeg så frustrert og sint selv om det overhode ikke hjelper. Lymfebeina var så tunge, og de var så vonde at jeg visste at trening ville bli utfordrende. Samtidig er jeg inne i en så utrolig god treningsperiode, og fremgangen er så utrolig bra at beina ikke skulle stoppe meg fra å trene. Noen mener man skal unngå for hard belastning på beina når man har lymfødem/lipødem, og at tredemølle som jeg trener kanskje ikke er den beste treningen for oss med disse utfordringene, men jeg tenker at det må hver enkelt kjenne på selv. Klart beina noen ganger får litt juling når jeg trener, men i det lange løpet, så tror jeg at treningen er veldig bra, også for beina. Om beina i blant får litt juling, så må jeg også se hvilken gevinst jeg får av å trene på andre områder. Helsegevinsten er så stor.

I går var det tungt å trene. Det var nesten så jeg stoppet tredemølla, og dro hjem. Men jeg er nok blitt litt hektet på å løpe deler av intervallene, så jeg måtte forsøke å løpe. Å hjelpes, det var tungt! I tillegg kjente jeg det godt i beina. Det var som å løpe med murstein rundt føttene. Det var så tungt å få beina med seg. Når jeg kjenner på sånt, så blir jeg fortvilet og frustrert. Da kommer den følelsen sikkert mange har kjent på: hvorfor meg? Hvorfor var det meg som skulle trekke vinnerloddet, og få slike svære, tunge bein. Helt idiotisk å tenke sånn, men man tenker ikke alltid fornuftig.

Treningen gikk litt bedre etterhvert, og jeg fikk gjennomført ei god økt, også med litt løping. Farten på mølla måtte reduseres, men det tenker jeg ingenting på. Jeg gjennomførte som planlagt, og det ga meg verdens beste følelse etterpå. Jeg er noe usikker på hvorfor beina spiller mindre på lag med meg for tiden. Jeg tror ikke det har noe med treningen å gjøre, eller løpingen. Intervalltrening er jo sånn sett noe av den beste treningen man kan gjøre. Kanskje er det bare lymfeødemet som har en dårlig periode, og det er sjeldent hver dag er lik.

Treningen, den går veldig bra for tiden. Det å legge inn litt løping i intervallene, det har betydd mye for meg. Det har gitt meg en økt motivasjon for å trene. Det å utfordre meg selv, det var det som skulle til for å gi meg den motivasjonen som jeg trengte. Det å kjenne på at jeg kan løpe, at jeg mestrer det, den følelsen er gull verdt. Nå blir målet å løpe lengre intervaller etterhvert. Noen løpedronning blir jeg aldri, og det er heller ikke målet, men dette er en personlig seier, og det viser at treningen jeg holder på med, den gir resultater.

Treningen det aller viktigste for meg nå. Helsen er jobb nummer 1. Jeg er livredd for å havne tilbake der jeg var før, for det å legge på seg igjen, det er vel en av de enkleste tingene i livet. Den eneste som kan ta de grepene som trengs, og som er nødvendige, det er meg. Ene og alene meg. Jeg har brukt masse tid og krefter på å komme dit jeg er nå, og da skal jeg sannelig ikke ødelegge for videre fremgang. Jeg har tiden, og jeg må bare lære meg å sette treningen enda lengre frem. Jeg må utsette de tingene som havner på en treningsdag, eller ta de tingene etter trening.

Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Lymfeødemet er en del av meg, og det vil det alltid være. Det har jeg akseptert selv om det er tøft i blant. Jeg vet også at beina vil kunne spille mer på lag med meg om jeg blir lettere. Jeg vet det er en tøff kamp mot kiloene, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe. Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag.Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Da er det vel verdt å kjempe videre?  Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn.

 

God lørdag – jeg er i treningsklær på vei til trening.

 

Løpedronningen

Det høres sikkert helt teit ut. Teit at jeg er stolt over en så liten ting. Noen vil sikkert smile, og tenke at det er noe du gjør hver dag. Det som er en selvfølge for mange, det er ingen selvfølge for meg. Det som er en helt vanlig ting for mange, det er ikke nødvendigvis en vanlig ting for meg. Derfor er jeg faktisk stolt, og denne gode følelsen, den skal jeg jaggu kjenne på.

For ei uke dette har vært! Jeg er skikkelig stolt, og jeg er så motivert. Jeg har tatt treningen et hakk videre, og jeg har krysset en dørstokkmil som jeg aldri trodde jeg skulle krysse. Jeg har kjent på ” jeg bryr meg ikke ” følelsen, og det, det er en fantastisk følelse.

Denne uken har jeg vært på trening 4 ganger, og regner man med morgendagen, så blir det 5 dager, noe jeg er veldig fornøyd med, og det er det antall treningsdager jeg ønsker å ha hver uke. Ikke at alle øktene må være på tredemølla, men det er liksom vi to som er bestevenner, men jeg må legge inn litt styrke, og nå som det etter hvert blir høst, så kommer jeg også til å gå mer turer. August har vært for varm for at jeg har orket skogsturer. Jeg har jo knapt beveget meg før svetten har rent i strie strømmer. Noen har nok hvisket overgangsalderen sånn i det stille, men det stemmer ikke…tror jeg. Jeg tok en blodprøve hos legen for ikke så lenge siden da både min datter og min mor mente jeg var der grunnet litt temperamentsendringer hehe, men jeg kunne stolt fortelle dem begge at prøven viste at jeg slettes ikke var der. Planen er å fortsette med intervalltrening på mølla, legge inn litt styrke, og gå tur de dagene jeg ikke er på treningsstudioet. Jeg har flere styrkeprogrammer, så det er bare å gjøre det. Ikke at ” bare å gjøre det ” alltid er så lett, men jeg har troen.

Det at jeg faktisk nå løper deler av intervallene på mølla, det er stort for meg. Av alle intervallene, i ulik fart, så går jeg starten av hver intervall, og avslutter intervallene med å løpe. Intervallene går/løper jeg i ulikt tempo. Tempoet økes for hver intervall, og etter jeg også begynte å løpe, så har jeg også motbakke på alle intervallene. Jeg varmer opp med 10-20 minutters gange før jeg starter intervallene, og avslutter med det samme når intervallene er ferdige, alt i motbakke.

Det å løpe på et treningssenter, det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle gjøre. Når man er en størrelse eller flere for stor, så er det å løpe noe jeg alltid har sett på både som umulig/utfordrende, og det har sittet langt, langt inne. Jeg har nok aldri våget, ikke å prøve en gang i frykt for å få blikk jeg ikke vil ha. En vandende flodhest i full fart på mølla, det er bildet jeg har hatt i mitt hode. Antagelig er det få som gidder å bry seg om andre enn seg selv, men muligheten for at det kanskje er noen, den har stoppet meg.

Jeg startet med å prøve når treningssenteret var ganske så tomt, og når det fungerte, så løp jeg også når andre var på senteret, men likevel løp jeg kun når jeg var sikker på at ingen var i nærheten, eller så meg. Jeg kikket meg rundt hver gang jeg skulle starte å løpe. Jeg måtte forsikre meg om at ingen så meg. Var det noen som nærmet seg mølleområdet, så ble det ingen løping, eller det ble bråstans. Plutselig en dag, så våget jeg meg ut av komfortsonen, og brydde meg ikke om det var noen som kunne se meg løpe. Jeg ble jo helt sjokket over meg selv. Jeg? Ikke bry meg? Hva skjer? Fy søren så stolt jeg er. Denne uken har jeg løpt intervaller med folk rundt meg på flere kanter, og jeg tenker lite på det. Litt tanker er det ennå, men jeg gjør det! Jeg bryr meg ikke! Har de ikke sett en løpende flodhest, så kan det jo være fint å få oppleve det også.

Jeg vil aldri bli noen løpedronning. Dette handler om utvikling. Det handler om at trening gir resultater. Jeg klarer mer, jeg orker mer. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Det må være helt siden datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Etter det har jeg løpt litt i lysløypa her, men det begynner også å bli en stund siden. Og jeg har vel så vidt prøvd meg på mølla før, men nå er løpingen en del av intervalltreningen, og det har det ikke vært før. Nå er det også en konkurranse med meg selv om å forbedre gjennomsnittstiden som jeg bruker på hver intervall. Fy søren for en følelse dette gir meg!

Jeg merker godt at jeg har begynt å løpe litt. Jeg merker at pulsen naturlig nok blir høyere, og jeg svetter mye mer enn før. Jeg er klissvåt etter en trening, og det i seg selv gir en fantastisk følelse. Treningen er intensivert, og jeg har begynt å gå i motbakke mye mer enn før. Jeg blir sliten, dønn sliten, men det er jo nettopp det man skal bli etter trening. Man skal kjenne at man har hatt ei god treningsøkt, og man skal svette masse. Det som også føles så utrolig godt er at det virker som om både knær og føtter tåler løpingen, og lymfebeina mine, de samarbeider veldig godt. Klart jeg merker at jeg har trent, klart beina noen ganger blir vondere, og tyngre, men det er en pris jeg er villig til å betale for ei bedre helse, og en lettere kropp.

Jeg har hatt en utrolig god utvikling på trening. Alt slitet jeg legger ned, det har gitt nye resultater. Jeg merker det ikke så godt på vekten, men her kommer jo også kost inn som en viktig del. Likevel holder jeg meg. Selv om jeg noen dager føler at jeg har lagt på meg en haug av kilo, så er ikke det realiteten.

Jeg kan løpe. Jeg er stolt og fornøyd, selv om jeg aldri vil bli noen løpedronning. Fastlegen min var veldig fornøyd med at jeg nå også har lagt inn litt løping, og jeg har fått klar beskjed om at treningen jeg gjør er fantastisk god trening. Jeg har vist meg selv at jeg kan, og at jeg kan ta treningen et hakk videre. Jeg har vist at jeg kan utfordre meg selv. Fortsatt vil treningen garantert gå både opp, og ned, men akkurat nå skal jeg nyte at jeg er på en utrolig god plass, og et viktig steg videre.

Nå må man ikke løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet. Og husk : uansett om du går, eller småjogger, og uansett i hvilket tempo, så knuser du alle som sliter sofaen.

For ei uke dette har vært!

Fy fader for ei uke dette har vært! Denne uken har jeg opplevd mestring på høyt nivå, og jeg har krysset dørstokkmila et par ganger. Denne uken har jeg vært så stolt av meg selv, og den følelsen var det innmari godt å kjenne på igjen.

Jeg løper ikke. Jeg vil nok aldri bli noen løpedronning. Jeg har liksom vært i tvil om jeg faktisk kan løpe. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Jeg vet jeg har småjogget noen ganger når jeg har gått tur i lysløypa her jeg bor, men utover det, aldri. Ellers må vi vel tilbake til når datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Så akkurat løping, det er ikke noe jeg har til vane å gjøre. Hva visst jeg er nødt til å løpe? Hva da ? Jeg har tenkt tanken noen ganger…

Klart jeg egentlig kan løpe. Det er jo ingenting som skulle tilsi noe annet. Jeg løp jo faktisk noe i lysløypa her jeg bor da jeg begynte livsstilsendringen. Når jeg ikke så noen mennesker i nærheten av meg, så husker jeg at jeg tok sjansen. Jeg løp korte stykker, gikk et stykke, og løp litt igjen. Det funket det. Jeg gjorde vel det for å forsikre meg om at jeg faktisk kunne løpe. At jeg nesten glemte disse bragdene er jo utrolig hehe.

Å oppleve mestring er en helt fantastisk følelse, og det å få kjenne på mestringsfølelsen i blant, det betyr så masse. Jeg føler vel lenge at treningen min har vært på et middels nivå i forhold til hva jeg egentlig ønsker, og når vi stod midt oppi den verste koronakrisen, så var det jo full treningskrise. Joda, jeg gikk turer, men det ble absolutt ikke sånn jeg ønsket det, og feilen, den lå som alltid i mitt hode. Men sånn var det. Aktivitet og trening var på nivå middels. Skal jeg klare å reise videre på denne spennende, men tøffe reisen, så må jeg fremover.

Etter at treningstudioeene åpnet opp igjen, så kjente jeg veldig på skal, skal ikke. Jeg telte på knappene. Heller ikke fastlegen min var veldig entusiastisk når vi snakket om å starte på treningsstudioet igjen. Han ville vel egentlig at jeg skulle drøye det litt, men til slutt, så ble vi enige om at jeg kunne dra på trening så lenge jeg er på trening så tidlig. Jeg er som regel på trening kl.07, noen ganger blir klokka 0730, og til nå har det nesten ikke vært folk på den tiden, noe det egentlig heller ikke var før korona. Vi er kanskje 4-5 stykker som trener så tidlig på morgenen, det står antibac overalt, og det er rengjøringspersonal som hele tiden vasker apparatene. heldigvis legger jeg også merke til at de som trener på samme sted som meg, de er flinke til å vaske apparater de også, og til å bruke antibac.

Denne uken har vært en rå treningsuke. Jeg har kommet et langt steg fremover føler jeg selv, og jeg ser at det er fremgang i treningen. I går var jeg så svett som jeg ikke har vært på lenge, og det er den beste følelsen. Jeg tok meg helt ut, og var dønn sliten etter endt økt. En time var jeg på tredemøllen i går. Det har jeg vært mange ganger før, men denne uken så gjennomførte jeg noe jeg har hatt lyst til lenge, men ikke våget. Jeg har tvilt på om jeg ville klare det, og jeg har nok vært redd for å prøve fordi det er andre tilstede på treningssenteret.

Denne uken har jeg løpt. Hvem skulle vel at jeg har løpt intervaller? Jeg har aldri hatt de store planene om å bli noen løpedronning, men jeg har nok alltid hatt lyst til å prøve, bare for å se om jeg ville mestre det. Bare for å se om jeg faktisk kan løpe. Når jeg går intervallene på tredemølla, så øker jeg jo tempoet hver gang jeg skal igang med en ny intervall, så tempoet jeg går i, det kunne jeg også ha løpt i. En av grunnene til at jeg ikke har prøvd å løpe før denne uken, det har jo også vært fordi jeg har hatt folk rundt meg på treningen. Jeg har ikke vært tøff nok, jeg har ikke våget. Jeg er jo ikke av de minste, og så skal jeg i tillegg løpe. Tanken på og ikke klare det mens noen ser det, den har vært for skremmende.

Jeg trener godt for tiden, men denne uken her, den trengte jeg virkelig for veien videre. Jeg trengte å kjenne på at jeg mestret, at jeg klarte og at jeg ikke brydde meg om de rundt meg. Jeg trengte å føle at jeg har gjort fremgang. Det kjente jeg virkelig denne uken her. Helt ut av det blå, så bestemte jeg meg for å løpe deler av intervallene. Så for hver intervall, så løp jeg halve tiden, og gikk resten. Intervallene er ikke lange, men for meg som ikke akkurat løper veldig ofte, så var dette veldig innafor. Jeg kjente pulsen slå litt ekstra da jeg gjorde meg klar for å løpe den første intervallen, men fy søren som jeg nailet det!

I går da jeg kom på treningen, så var det andre som trente rett ved meg, og jeg kjente jeg ble så skuffet over det. Da kunne ikke jeg få løpe intervallene mine. Andre kunne jo ikke se meg løpende på tredemølla. Der kjente jeg det sperret veldig. Jeg kjente jeg ble skuffet fordi jeg faktisk hadde gledet meg til å løpe igjen, men ett eller annet skjedde i hodet mitt. Plutselig fant jeg ut at jeg faktisk ikke brydde meg. Hadde jeg lyst til å løpe, så skulle ingen stoppe meg for å gjøre det. Så jeg løp, og ga blanke i om andre så meg løpe. Jeg så meg nok rundt de sekundene jeg hadde pause, men det var så godt å ikke bry meg. Jeg var mer opptatt av å kjenne på stolthetsfølelsen enn følelsen av og ikke tørre.

Denne uken har jeg krysset noen personlige grenser. Både ved og faktisk løpe deler av intervallene, og samtidig gjøre det uten å bry meg om hva andre kanskje ville si. Her snakker vi om den berømte dørstokkmila. I går så løp jeg faktisk også de fleste intervallene i motbakke. En helt fantastisk følelse. Mestring, stolt og et stort klapp på skuldren over fremgangen.

Man må ikke løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Men…det å gå er faktisk like bra som å løpe. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet.

Dere som har vært innom trening vet at trening må holdes ved like. Trening er det man kaller ferskvare. Det merker man kjapt om man har vært borte fra trening en stund, og skal starte på an igjen. Formen forfaller på et knips, så man må holde det vedlike. For å klare å holde trening og aktivitet vedlike, så må man finne noe man synes er lystbetont, og mange velger da å gå seg en tur. Forskjellen på det å gå, og det å løpe er nemlig ikke så stor som man kanskje tror. En gåtur i et tempo som gir deg litt puls, og litt svette på ryggen, det vil gi deg veldig god helseeffekt. Effekten ved å gå gir deg også bedre søvn, du takler stress bedre, og du blir roligere til sinns.  Til sammen vil dette kunne gi oss flere leveår. Det er virkelig noe verdt å tenke på.

I tillegg til mestringsfølelsen, og stolthetsfølelsen denne uken, så har jeg kjent at mitt lille løpeprosjekt har gjort at jeg igjen har begynt å glede meg til trening. Treningen har vært en vane, noe jeg må gjennomføre, men nå som jeg også har lagt inn litt løping, så kjenner jeg på treningsgleden igjen. Nå skal jeg utfordre meg selv på løpingen. Klarer jeg å løpe lengre intervaller? Klarer jeg å øke tempoet? Hvor mye motbakke kan jeg klare mens jeg løper? Jeg ser frem til ny trening i morgen. Jeg skulle trent i dag, men hælen har fått solid juling, så jeg tror det lureste er å la føttene hvile til i morgen. Om det er løpingen og motbakkene som er årsaken, det håper jeg ikke. Den ene hælen har sånn sett vært en kranglefant lenge, og i perioder. Selv om jeg kjenner på at jeg burde vært på trening, så skal jeg se om jeg klarer å la være….

I går skrev jeg om klær på bloggen, og helt avslutningvis, så har jeg lyst til å vise noen rålekre plagg fra GOZZIP som er i butikkene nå. To lekre topper i olivengrønt. GOZZIP er et merke jeg liker veldig godt. De har mye tøffe klær, klær som skiller seg litt ut. Det liker jeg veldig godt. Olivengrønt er og en farge jeg har blitt mer og mer glad i. Det er en utrolig flott farge. To ulike overdeler, så her spørs det hva man liker. Jeg liker begge to veldig godt, men den lengste overdelen har jo et utrolig stilig design. Den korteste overdelen, den er i lin, og i samme farge så kan du også få superstilige linbukser. I GOZZIP så kan man som regel gå ned en størrelse i forhold til hva man som regel bruker. GOZZIP er romslige i størrelsene.

 

Jeg følte et lite øyeblikk at den korteste overdelen kanskje var noe for kort for meg. Jeg er jo litt der at jeg fortsatt liker lengder selv om jeg er blitt mye bedre, og stadig utfordrer meg selv på lengde. Etter å ha hatt den på meg ei stund, og sett på bildene jeg tok med den på, så ser jeg igjen at jeg kan gå bruke kortere overdeler. Det er så godt å se det i blant sånn at jeg mer og mer også kan bruke det som er korte plagg i mine øyne.

Det blir en spennende høst også fra GOZZIP, og jeg gleder meg til å vise dere mer på bloggen fremover. Men sjekk ut de de flotte plaggene jeg viser på bloggen i dag i din nærmeste butikk, eller spør meg om du lurer på hvilke butikker som selger disse. Du kan følge GOZZIP på Facebook her : https://www.facebook.com/gozzipwoman/

 

Ha en nydelig søndag! Her i Kristiansand så høljer regnet ned. Dette blir en deilig innedag kjenner jeg.