Min tøffe reise

All overvekt sitter i hodet. Det var overskriften på en artikkel jeg hadde i Fædrelandsvennen for et år siden. Jeg var blitt spurt av avisen om å fortelle min historie, fortelle om min endringsreise, og fortelle hvordan mitt liv hadde vært som en størrelse for stor. For meg er det utrolig viktig å sette ord på tanker og følelser som så mange går rundt og tenker på, men ikke helt våger å prate om. Det er viktig for meg å vise at mye er mulig selv om man er stor. Det er mulig å gjøre endringer visst man bare ønsker det selv, og setter seg mål man vet at man klarer å gjennomføre, realistiske mål.

 

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Akkurat nå er reisen veldig tøff. Puslespillet, det å få lagt inn en riktig mengde trening i løpet av ei uke, det sliter jeg med. Jeg skulle nok ønske at noen hadde fortalt meg hvordan jeg best hadde prioritert treningen. Morgentrening slik jeg hadde før, det er ikke lengre aktuelt pga jobben min som morgenvertinne i Radio Metro. Etter jobb, så er dagen ofte helt full. Da skal det jobbes med forbundssaker, da skal jeg gjøre unna alle avtaler, jeg skal besøke prinsen min i Arendal. Det er alltid noe…MEN det er likevel rom for trening. Det er bare meg som ikke helt klarer å se hvor treningen skal presses inn enda jeg vet at etter jobb og familie, så er faktisk treningen det aller viktigste. Jeg er livredd for å havne tilbake der jeg var før, for det å legge på seg igjen, det er vel en av de enkleste tingene i livet. Så tror jeg at jeg har funnet løsningen, og jeg legger en plan, men så dukker det opp noe som ødelegger for planen, og så blir treningen nedprioritert. Sånn skal det ikke være, og sånn må det bare ikke bli. Den eneste som kan ta de grepene som trengs, det er meg. Ene og alene meg.

I går fikk jeg en skikkelig boost, og jeg kjenner meg motivert til å prioritere riktig. Saken som stod på trykk i Fædrelandsvennen for rundt 1 år siden, den er en av de mest leste av disse endringsartiklene som avisen har trykket på sportssidene sine. Av alle som har vært på trykk, så er min den 7. mest leste. Det betyr at veldig mange har lest om min reise, og jeg må innrømme at det ga meg motivasjon. Det fikk meg også til å tenke hvor jeg kan havne om jeg ikke fortsetter. Jeg har brukt masse tid og krefter på å komme dit jeg er nå, og da skal jeg sannelig ikke ødelegge for videre fremgang. Jeg har tiden, og jeg må bare lære meg å sette treningen enda lengre frem. Jeg må utsette de tingene som havner på en treningsdag, eller ta de tingene etter trening.

Du kan lese artikkelen om min tøffe reise her : https://www.fvn.no/sport/lokalsporten/i/OpPmm3/lokalsportens-ti-paa-topp-del-fem?fbclid=IwAR09mSP5uRb11g5E8uJi4ecugvk3vNXUpUJQI8I0R-BLCphbrO195qN2u0s

Går man 5-6 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det  er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig,  jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket. Jeg har mitt nydelige barnebarn, Henry og i slutten av november kommer barnebarn nummer to. Jeg vil være der for de begge. Jeg vil være en mormor som tar del i livet deres, og da må jeg fortsette å jobbe målbevisst for å komme enda lengre ned i vekt.

I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant. Det at artikkelen om min reise var blitt så mye lest, det betydde noe for meg i går. Jeg hadde behov for å tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg kan være, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen.

Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe. Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Da er det vel verdt å kjempe videre?  Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn.

Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på. Hvert lille skritt betyr så mye. Man skal ikke bli en ny løpedronning. Man skal ikke konkurrere med noen.

Forrige uke begynte jeg på crossfit treningen igjen. Jeg har hatt problemer med å få treningstidene til å passe, men nå får jeg til en dag i uken, og sammen med egentreningen, så har jeg troa. Det var så fantastisk å være tilbake i treningsgruppen igjen. Det er en helt fantastisk gjeng. I gruppen har vi de samme utfordringene i forhold til vekten, og det føles så utrolig godt det å trene sammen, svette sammen, le sammen. Crossfit er også en fantastisk trening. Tungt? Absolutt. Man er dønn sliten etter ei treningsøkt, og man kjenner virkelig at man har brukt kroppen. Og det er jo faktisk sånn det skal være.

I Kristiansand er vi utrolig heldige som faktisk har en egen treningsgruppe for overvektige. Gruppen trener to ganger i uken på Crossfit Kvadraturen, og jeg fatter ikke hvorfor ikke denne treningsgruppen er kjempestor. Jeg fatter ikke hvorfor ikke flere overvektige tar del i dette treningstilbudet. Hvorfor er det så innmari vanskelig å få overvektige med å trene? Man innretter treningen etter egen fysisk form, og det er verken farlig eller skummelt å bruke kroppen. Vi har alle overlevd hver eneste trening. Ikke et eneste hjerte har stoppet. Vil du vite mer om treningen, og vil du trene sammen med en flott gjeng andre overvektige, så ta kontakt med meg.

Denne uken har vi en flott giveaway på bloggen. Celli på Metrosenteret har nå åpnet nettbutikk, og for å feire det,  så gir vi bort EN VALGFRI LEVIS BUKSE OG T-SKJORTE!!!! Verdien på dette er ca 1500 kr!! Ønsker du å bli den heldige vinneren av både Levis bukse og t-skjorte, så legg igjen en kommentar på bloggen. Fortell hva du synes om den nye nettbutikken, eller fortell hvorfor du har lyst til å vinne denne flotte Levis gaven. Alle som legger igjen en kommentar er med i trekningen. HUSK å skrive epost adressen din! Du kan se utvalget av Levis produkter, og besøke nettbutikken her : https://celli.no/

Jeg legger inn et ekstra gir

For to uker siden, så skrev jeg om en viktig avgjørelse som jeg har tatt. En avgjørelse som forhåpentligvis skal ta meg videre. En avgjørelse som vil hjelpe meg videre på veien for å nå målet om ytterligere vektreduksjon. Jeg håper og jeg tror. Jeg er motivert og klar. Jeg har aldri før vært så klar for å prøve noe nytt. Jeg føler at jeg har stått stille en god stund nå når det kommer til vekten, og jeg har vel også følt at jeg trenger noen flere utfordringer på treningsiden.

 

For å komme videre så tok jeg kontakt med Robbie McDermott som driver PrivateFitness. Dette er online coaching, men man kan også få timer med PT om man ønsker det. Utgangspunktet er at man gjennom samtaler kommer frem til et opplegg som består av riktig trening og riktig kosthold for hver enkelt. Robbie skreddersyr trenings og kostholdsplaner. Dette gjør de sammen med deg for å gjøre veien litt lettere og klarere sånn at man kan nå målene man har.  PrivateFitness får deg i gang og følger deg opp. Det er et spennende konsept, og et konsept som gjorde meg nyskjerrig, spesielt når det kom til trening. Jeg var nok noe mer skeptisk til en kostholdsplan.

Jeg er av ulike grunner veldig kresen når det kommer til mat. Det er MYE jeg ikke spiser, og det er klart utfordrende i mange sammenhenger. Av den grunn så visste jeg at en kostholdsplan ikke ville bli lett for Robbie å skrive. Så er jeg jo også redd for å kjenne på at jeg ” ofrer ” for mye, at den gode maten jeg liker skulle bli borte. Feil tankegang? Mulig, men det er nå sånn jeg er skrudd sammen.

Robbie trodde nok ikke jeg ville bli en så stor utfordring som jeg faktisk var. Det er mye jeg ikke spiser, og han måtte gjøre en del endringer underveis. Likevel var han optimist, og veldig sikker på at vi skulle lande på en kostholdsplan som jeg ville bli fornøyd med. Jeg var i tvil, men du verden så imponert jeg er over resultatet! Virkelig imponert! Planen inneholder jo det jeg spiser. Den inneholder bare mat jeg liker. Jeg måtte jo nesten juble litt for meg selv der jeg satt og så over planen. Imponert og veldig glad. Ordet diett har jo blinket rødt foran meg. Dette er ingen diett, men en plan for hvordan jeg best kan spise for å gå ned i vekt.

Kostholdsplanen er virkelig bra! Den inneholder som sagt bare mat jeg liker. Her kan jeg spise både kylling, svin, laks og okse. Her er det grovbrød og knekkebrød i en fin variasjon, her er det grønnsaker, litt poteter og til og med litt saus. Her kan jeg spise litt frukt, og drikke smoothie. Jeg kan spise mørk sjokolade, og jeg kan spise en spesiell type proteinbar. Jeg kan har også rom for å kose meg. Det som er viktig for Robbie og PrivateFitness er at de ønsker å lage et kostholdsprogram som man kan leve med. Det handler ikke om å gå på diett eller bare spise agurk. Det handler om å tilrettelegge for en ny livsstil. Spis hva du vil, så lenge det passer inn i regnestykket. Og igjen så må jeg si at jeg er så imponert over hva jeg faktisk kan spise. Det handler om sammensetning, og det handler om å få i seg nok måltider, og det handler om mengde.

Dette sier Robbie om utfordringene rundt kresenheten min :

Ho var ekstremt skeptisk og usikker på om jeg skulle klare å møte hennes «høye» krav til kosthold. Etter mye om og men falt beslutningen hennes på at ho ønsket å prøve online coaching. Jeg sendte over flere forslag til matplan, noe jeg fort fant ut ble krevende, men etter 3-4 forslag fant vi endelig et som passet perfekt! Nå skal planen testes i praksis og Heidi kan når som helst få gjort nødvendige endringer på plan dersom det skulle oppstå noen vanskeligheter. Jeg følger henne tett opp ukentlig og sørger for at ho skal få den progresjonen som er forventet! Treningsprogrammet var noe lettere å finne ut av og skal snart ha en gjennomgang av øvelsene som er satt opp! Nå har vi både korte og lange mål som skal følges nøye! Forhåpentligvis blir dette eventyret like gøy for Heidi som det gjør for meg:)

Første uken gikk veldig bra. Andre uken gikk nesten like bra. Også denne uken har gått bra, men jeg har hatt et par smell. Jeg går ikke i kjelleren av smell. Det fordi jeg vet at jeg kommert meg på rett spor igjen med en gang. Det har vært mye reising den siste tiden, noe som igjen gjør treningen utfordrende, og matplanen er ikke like lett å holde. Samtidig så vet jeg at fra mandag av, så vil alt bli så mye lettere. Da er det en stund til jeg skal reise igjen, og jeg kan ha alt fokus på de tingene jeg skal ha. Jeg har også fått et treningsprogram som jeg kan trene hjemme, og det hjelper meg veldig. Kostplanen er ingen diett. Den er full av god mat, og lysten på feks sjokolade, den er ikke der slik den var der før. Jeg har virkelig troen på dette opplegget, og jeg vet jeg kan få den progresjonen jeg ønsker, og jeg skal søren med klare det!!

Robbie har sine klare tanker rundt opplegget som har nå tilbyr. Dette sier han selv om opplegget:

Etter å ha jobbet som personlig trener i noen år på treningssenter, fant jeg fort ut at jeg ønsket å ivareta kundene på en litt annerledes måte enn den tradisjonelle «treningssenter pten.” Jeg ønsket å ha et mye tettere forhold til kundene mine med mye større frihet til å jobbe på min måte. Jeg ønsket å ha like stor fokus på det psykiske aspektet som det fysiske. Jeg ønsket å skape en bedre forståelse for hva trening er, finne noe som kan passe hver enkelt kunde og «ufarliggjøre» dette verdenskjente fenomenet, trening. Derfor starter jeg opp med online coaching. Her har vi samtaler med kunde og kunde har mulighet til å kontakte sin Pt uansett tid.

Jeg har brukt Robbie mye. Jeg har spurt om mye. Jeg ser at treningsprogrammet jeg har fått vil bli greit å gjennomføre, men det inneholder endel øvelser som er ukjente for meg, og jeg trenger en gjennomgang, noe vi skal ta neste uke.

Jeg er så spent på tiden videre. Jeg har ingen vektmål, men det er ingen tvil om at jeg gjerne vil ned en del flere kilo. Beina er som de er, kanskje vil jeg kunne oppnå noe der også. Jeg er spent, motivert og veldig klar. Skulle alt gå en viss plass, så skal jeg være ærlig på det også, men jeg har troa, og det hjelper å ha en i ryggen som også har tro på deg og på planen som er satt opp. Jeg er sikker på at dette vil være løsningen for mange av dere for å komme videre på veien dere ønsker. Er det håp for meg, så er håp for de fleste 🙂 En prat med Robbie vil kanskje være starten på det du ønsker….

Du finner PrivateFitness her : https://privatefitness.no/ og på Facebook : https://www.facebook.com/privatefitness.no/

Har du svart belte i unnskyldninger?

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke alltid lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og man må pushe seg selv hele tiden for ikke å gå på den vanlige smellen at man gir opp for fort. Du vet hvordan det er. Starte for fullt på mandag, hårete, store mål, og i løpet av ei uke, eller to, så er man tilbake i kjelleren, deprimert og lei seg.

Livet mitt før var som det nok er for mange. Jeg har trent på treningsstudio mange ganger. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg gikk ned, jeg gikk opp, og sånn var det i mange år. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag.

Alene er det vanskelig. Jeg har heldigvis i løpet av de fire siste årene funnet både motivasjonen, og treningsglede, og jeg klarer meg veldig godt alene. Samtidig savner jeg også gruppetimene vi hadde med treningsgruppen for overvektige. Uansett hvor godt jeg trener alene, så gir gruppetrening meg masse. En kombinasjon av egentrening og gruppetrening, det er det helt perfekte for meg. Det at man en gang eller to i uken er sammen med andre i samme situasjon, det betyr så utrolig mye.

Her i Kristiansand hadde vi en egen treningsgruppe for overvektige. Det var for få som benyttet seg av tilbudet, så vi  mistet treningstilbudet, men savnet etter en slik treningsgruppe, det har vært stort hos mange av oss som trente sammen. Ikke alle klarer seg like godt alene. Det å ha egne treningsgrupper for overvektige, det burde være et tilbud i alle kommuner. Det er ikke det samme å sette overvektige sammen med for eksempel hjertepasienter, astmapasienter, og kronikere. Man trenger å være en egen gruppe. Med økende fedme, så er det rart at kommunene kun tilbyr trening på grønn resept, et opplegg som gjerne kun går over noen få uker. VI trenger noe mer langvarig og fast.

Jeg  jobbet litt i kulissene for å få til ei ny treningsgruppe for overvektige, og i november, så fikk jeg det til, og jeg var stolt over og nok en gang kunne tilby overvektige ett eget treningsopplegg. Nå kunne overvektige trene sammen, og igjen var jeg spent på hvor mange overvektige som kom til å bli med. Behovet er utvilsomt stort, så listen over overvektige som ønsket å bli med, den burde ha vært veldig lang….men man vet jo at det dessverre ikke blir sånn. Det er en kamp å få overvektige med. Man vil gjøre noe med helsesituasjonen, men man vil ikke gjøre noe for det. Sånn er det dessverre ofte for veldig mange. Jeg hadde svart belte i unnskyldninger, så unnskyldninger, det kan jeg alt om, men de fleste er så dårlige at jeg ikke helt skjønner hvordan jeg klarte å få de ut av munnen 🙂

Vi ble en flott gjeng tilslutt, Ca 20 stk var vi på det meste. Noen falt fra av ulike grunner underveis, men alle som var med den måneden vi prøvde var alle enige om at crossfit er en super treningsform! Jeg har aldri vært med på bedre trening enn dette. Her tilpasser vi selv intensiteten ut i fra vår egen form. Ingen treninger er like. Vi vet aldri hva vi skal gjøre før treningene er i gang. En så stor variasjon er utrolig positivt. På crossfit så bruker vi egen kroppsvekt mye, og vi får trent hele kroppen. Jeg har aldri svettet så mye som på disse treningene, og her svetter man omtrent fra første øvelse, og det er jo akkurat sånn treninger skal være.

Noen får sikkert bakoversveis når man hører at overvektige skal trene crossfit. Noen har sikkert sett diverse videoer av knallhard og utfordrende trening. Glem det du har sett. Crossfit er en treningstype hvor man trener hele kroppen, og det er jo noe vi absolutt trenger. Styrketrening, sirkeltrening og kondisjonstrening er det vi trener. To instruktører trener oss, de har en dag hver. Vi prøvde en måned før jul, og nå har mange av oss bestemt oss for å fortsette ut mai måned. En så lang treningsperiode vil garantert gi resultater om man går inn for det.

En av instruktørene, Charlotte Nevland sier dette om crossfit treningene for oss overvektige : ” CrossFit er en veldig allsidig treningsform, hvor vi trener hele kroppen. Vi bruker funksjonelle bevegelser som skal være med på å gi en enklere hverdag med mer overskudd. Treningsopplegget er konstant variert, både i antall repetisjoner, øvelser, tid og intensitet.
Opplegget tilrettelegges for alle avhengig av form.Treningsopplegget vil alltid bli tilpasset hver enkelt. Både med å gjøre øvelser enklere eller vanskeligere, og ved å tilpasse vektene på de ulike øvelsene vi gjør. Dersom noen har noen plager eller skader vil vi finne alternative øvelser som kan gjøres istedenfor. ”

Vi ønsker flere med i treningsgruppen vår! Vi er en flott gjeng bestående av kvinner i alle aldre og kroppsformer, og vi har også med en hane i troppen. Crossfit treningene er absolutt perfekte treninger for menn, så vi tar gjerne med flere menn også i gruppen vår. De som blir med må forplikte seg til å være med ut mai måned.

Kanskje er det på tide å kaste alle unnskyldninger på båten, omrokkere på ukesplanen din om det trengs, og bli med! Mange savner et tilbud kun for overvektige, så nå er det på tide å vise at det er mer enn tomme ord. Nå har du muligheten til å starte reisen mot en lettere liv. Den aktiviteten du bør ha, treningen som hjelper deg på veien, den er nå rett foran nesen på deg. Vi kan også åpne for personer med andre utfordringer enn overvekt, så sliter du med dine ting, og gruppetimer på treningsstudio er utfordrende, så ta kontakt med meg.

Et sted må man starte. Jeg blir utrolig frustrert over unnskyldninger som folk kommer med for og ikke bli en del av ei treningsgruppe.  Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er ingen av de som holder mål. Det handler om å ta et valg. Det handler om prioritering. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livet ditt. Det handler om å ville gjøre noe med situasjonen du er i.  Vil du, så får du det til! Jeg blir veldig skuffet når jeg vet at i og rundt byen jeg bor i, så er det masse mennesker som hver eneste dag kjemper en kamp mot overvekten, og en helse som burde ha vært så mye bedre. Fedmeproblematikken bare øker, og istedenfor å tro at noe skal falle ned i fanget på oss, så kan man nå ta grep. Nei, det er ikke lett, men det er heller ingen umulighet.

Du vil svette, du vil tro at hjertet stopper, du vil bli så sliten at du nesten griner, kroppen vil verke…men det går helt fint. Du vil overleve hver gang 🙂 Trening skal merkes. Man skal svette, og slite. Husk hvilken gevinst det vil gi deg! Treningstilbudet er også supert for alle gutter og menn. Sist gang vi hadde treningsgruppe, så hadde vi kun noen få haner i flokken, denne type trening er nok mer noe menn vil like. Treningene er for menn og kvinner, og i alle aldre, Har du vondter og utfordringer, så vil det bli tilrettelagt for deg.

Det er ikke farlig å trene. Spør legen din, og du vil få svar. Det er svært få som får treningsforbud, eller som blir rådet til ikke å trene.  Det handler om å ta hensyn til kroppen, og gjøre det du kan. Neste gang vil du kanskje klare enda litt mer. Et skritt av gangen, og nå kan du ta skrittene sammen med oss.

Blir du med i treningsgruppen vår? Jeg vet det er mange overvektige rundt forbi i landet som skulle ønske de var så heldige som os sher i sør som faktisk har et treningstilbud for overvektige.  Ta kontakt med meg i innboksen på bloggens Facebook side, eller på min private Facebook side, så kan vi snakke sammen, og du få mer informasjon. Håper at vi denne gangen for motivert flere Kristiansandere til å bli med, men også du som bor i områder som Søgne, Songdalen, Vennesla, Lillesand – det er ikke langt til Kristiansand sentrum 🙂

En fantastisk nyhet!

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke alltid lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og man må pushe seg selv hele tiden for ikke å gå på den vanlige smellen at man gir opp for fort. Du vet hvordan det er. Starte for fullt på mandag, hårete, store mål, og i løpet av ei uke, eller to, så er man tilbake i kjelleren, deprimert og lei seg.

Foto : Børre Eskedahl VG

 

Livet mitt før var som det nok er for mange. Jeg har trent på treningsstudio mange ganger. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg gikk ned, jeg gikk opp, og sånn var det i mange år. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag.

Alene er det vanskelig. Jeg har heldigvis i løpet av de fire siste årene funnet både motivasjonen, og treningsgleden, og jeg klarer meg veldig godt alene. Samtidig savner jeg også gruppetimene vi hadde med treningsgruppen for overvektige. Uansett hvor godt jeg trener alene, så gir gruppetrening meg masse. Det å ha faste holdepunkter, det å være sammen med andre i samme situasjon, det betyr så utrolig mye. 

Her i Kristiansand hadde vi en egen treningsgruppe for overvektige. Det var for få som benyttet seg av tilbudet ennå så mange som selvsagt skulle bli med…Vi mistet treningstilbudet, men savnet etter en slik treningsgruppe, det har vært stort hos mange av oss som trente sammen. Ikke alle klarer seg like godt alene. Det å ha egne treningsgrupper for overvektige, det burde være et tilbud i alle kommuner. Det er ikke det samme å sette overvektige sammen med for eksempel hjertepasienter, astmapasienter, og kronikere. Man trenger å være en egen gruppe. Med økende fedme, så er det rart at kommunene kun tilbyr trening på grønn resept, et opplegg som gjerne kun går over noen få uker. VI trenger noe mer langvarig og fast.

Jeg har jobbet litt i kulissene for å få til ei ny treningsgruppe for overvektige, og jeg er stolt over å si at jeg har fått det til! Nå kan igjen overvektige trene sammen, og igjen så er jeg spent på hvor mange overvektige som blir med. Behovet er stort, så listen over overvektige som ønsker å bli med, den burde bli lang…men man vet jo at det ikke vil bli sånn. Det er en kamp å få overvektige med. Man vil gjøre noe med helsesituasjonen, men man vil ikke gjøre noe for det. Sånn er det dessverre ofte.

Bor du i Kristiansand og omegn, så kan du nå bli med å trene to ganger i uken på Crossfit Kvadraturen. Dette er ikke noe typisk treningsstudio, så her bør terskelen være mye lavere for mange. Vi er allerede en fin gjeng, men vi vil ha med flere! Crossfit er super trening for oss overvektige. Så bor du i og rundt Kristiansand, så håper jeg du blir med! Om du bor i Lillesand, Birkeland, Søgne, Vennesla – det er verdt å kjøre et lite stykke for å begynne med det du sikkert har ønsket så lenge, nemlig det å komme i bedre form, og få en bedre helse.

Foto : Børre Eskedahl VG

 

Noen får sikkert bakoversveis når det hører at overvektige skal trene crossfit. Noen har sikkert sett diverse videoer av knallhard og utfordrende trening. Glem det du har sett. Crossfit er en treningstype hvor man trener hele kroppen, og det er jo noe vi absolutt trenger. Styrketrening, sirkeltrening og kondisjonstrening er det vi skal trene. To ulike instruktører skal trene oss, og vi har bestemt oss for å prøve frem til jul for å se hvordan dette fungerer, og da etterpå evalurere og se fremover.

En av instruktørene, Charlotte Nevland sier dette om crossfit treningene for oss overvektige : ” CrossFit er en veldig allsidig treningsform, hvor vi trener hele kroppen. Vi bruker funksjonelle bevegelser som skal være med på å gi en enklere hverdag med mer overskudd. Treningsopplegget er konstant variert, både i antall repetisjoner, øvelser, tid og intensitet.
Opplegget tilrettelegges for alle avhengig av form.Treningsopplegget vil alltid bli tilpasset hver enkelt. Både med å gjøre øvelser enklere eller vanskeligere, og ved å tilpasse vektene på de ulike øvelsene vi gjør. Dersom noen har noen plager eller skader vil vi finne alternative øvelser som kan gjøres istedenfor. “

Kanskje er det på tide å kaste alle unnskyldninger på båten, omrokkere på ukesplanen din om det trengs, og bli med! Mange savner et tilbud kun for overvektige, så nå er det på tide å vise at det er mer enn tomme ord. Nå har du muligheten til å starte reisen mot en lettere liv. Den aktiviteten du bør ha, treningen som hjelper deg på veien, den er nå rett foran nesen på deg.

Et sted må man starte. Jeg blir utrolig frustrert over unnskyldninger som folk kommer med for og ikke bli en del av ei treningsgruppe.  Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er ingen av de som holder mål. Det handler om å ta et valg. Det handler om prioritering. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livet ditt. Det handler om å ville gjøre noe med situasjonen du er i.  Vil du, så får du det til! Jeg blir veldig skuffet når jeg vet at i og rundt byen jeg bor i, så er det masse mennesker som hver eneste dag kjemper en kamp mot overvekten, og en helse som burde ha vært så mye bedre. Fedmeproblematikken bare øker, og istedenfor å tro at noe skal falle ne di fanget på oss, så kan man nå ta grep. Nei, det er ikke lett, men det er heller ingen umulighet.

Du vil svette, du vil tro at hjertet stopper, du vil bli så sliten at du nesten griner, kroppen vil verke…men det går helt fint. Du vil overleve hver gang 🙂 Trening skal merkes. Man skal svette, og slite. Husk hvilken gevinst det vil gi deg! Treningstilbudet er også supert for alle gutter og menn. Sist gang vi hadde treningsgruppe, så hadde vi kun noen få haner i flokken, denne type trening er nok mer noe menn vil like. Treningene er for menn og kvinner, og i alle aldre, Har du vondter og utfordringer, så vil det bli tilrettelagt for deg.

Blir du med i treningsgruppen vår? Vi må nå bli en fin gjeng, og så starter vi opp. Det blir å binde seg til en mnd i første omgang. Ta kontakt med meg i innboksen på bloggens Facebook side, eller på min private Facebook side, så kan vi snakke sammen, og du få mer informasjon. Håper at vi denne gangen for motivert mange Krsandere til å bli med 🙂

 

Frykten som forsvant

Sårende kommentarer har til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg gjorde mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg. Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt.

Istedenfor å ha fokus på treningen, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang. Jeg husker jeg satt i bilen utenfor, og kjempet en kamp med meg selv på om jeg skulle gå inn, eller ikke. Det var ikke alltid jeg gikk inn. Noen ganger kjørte jeg hjem igjen. Jeg vet at veldig mye satt i hodet mitt, og jeg hadde nok lett for å tro at jeg ble mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje ble. Jeg vet at jeg nok ofte kunne lage bilder som ikke fantes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte.

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at overvektige skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningssentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære sal timene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen. 

Vi hadde ett helt fantastisk tilbud her i Kristiansand. Vi fikk tilbudet i 2014, og ble lagt ned nå i høst. En egen treningsgruppe for overvektige var drømmen min, det var hjertebarnet mitt. Behovet er så utrolig stort, men kun få overvektige kom, og benyttet seg av å trene på den tilrettelagte treningen. Vi trenger egne grupper, vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi. Spring prøvde lenge, men når overvektige er så full av unnskyldninger, så er det ikke lett å opprettholde et tilbud. Man hyler om at ett slikt tilbud er nødvendig for å komme i bedre form. Når tilbudet er der rett foran øyene på oss, så bruker vi det vi er så innmari gode på : Unnskyldninger. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar. Ingen andre kan ta ansvar for oss. Valget er ene og alene vårt.

Jeg har ikke frykten lengre. Jeg er ikke redd for å gå inn på treningssenteret. Jeg føler meg hjemme på Spring. Jeg føler meg velkommen. Jeg føler meg sett, og tatt vare på. Selv om jeg trener alene, så er det alltid gode råd, og tips å få fra de som jobber der. Trenger jeg nye treningstips, så spør jeg en av mine tidligere instruktører, Anette. Det var hun som oppfordret meg til å trene intervall på mølle, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er SÅ  tungt, men så moro. Skulle det være andre på tredemøllene når jeg kommer, og jeg må velge ei mølle som står mellom to andre, så velger jeg den møllen uten å tenke noe mer på det. Det hadde jeg aldri gjort tidligere. Da hadde jeg ventet til jeg hadde fått mer plass rundt meg. Forleden dag måtte jeg ta ei mølle som stod mellom to meget så veltrente, flotte menn. Jeg tok møllen med største selvtillit, og gjorde min intervalltrening mens de løp så de nesten så mannen med ljåen på hver sin side av meg.

Den berømte dørstokkmila er unnskyldningen jeg hører fra mange. Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Som dere forstår – jeg har hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme på et treningssenter. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, da kan også du klare det.

Jeg klarer meg alene

Reklame | Schim Jolie

Jeg klarer meg alene, og jeg trives alene. ” Ekteskapet ” som jeg hadde med den flotteste treningsgjengen, det opphørte i august i fjor, og etter det valgte jeg å fortsette treningen alene. Jeg hadde jo trent alene før dette også, men så hadde jeg hver uke disse to, faste treningstimene sammen med treningsgruppen for overvektige. Jeg savner gjengen veldig. Jeg savner treningstimene. Jeg savner samholdet. Likevel er det godt å kjenne på at jeg klarer meg veldig godt alene.

Jeg står alene, men jeg klarer meg alene, heldigvis. Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen, den må jeg holde på.  Jeg føler det meste fungerer som det skal, ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg er jo en flodhest i blant, og jeg tror jo til tider at jeg har fått både nye valker, og nye kilo, men jeg smiler mye mer,  ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede ? Jeg tror treningsgleden er kommet for å bli.

Tungt av og til å komme seg på trening når klokken er rundt 07, men verdens beste følelse når jeg kommer dit. Jeg har jo noen ganger hatt lyst til å hoppe av tredemøllen og bare dra hjem, men følelsen man har etter trening, den er gull verdt. Og når tredemøllen bare har tatt meg avgårde noen minutter, så er det aldri aktuelt å hoppe av.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Jeg hadde vondt et sted, jeg hadde ikke barnevakt, det var for sent, jeg var utslitt, jeg ventet en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger!

Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening rundt 07, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg.  Det å trene på egenhånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede.

Egentreningene gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse!

Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Jeg har trent intervall på mølle siden august i fjor.

Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.

Intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening faktisk helt supert! Man har ikke tid til å kjede seg. Intervalltrening på mølle anbefales virkelig. Farten på intervallene bestemmer du jo helt selv. Jeg vet mange som sliter med overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på treningssentrene, de tåler også oss med mye vekt. Mølla har aldri protestert til nå i alle fall.

Husk at jeg denne uken gir bort ett nydelig skjerf i ull og silke fra Schim Jolie. Skjerfet er 140 x 140 cm, og finnes i mange flotte farger. Verdien på skjerfet er 1299 kr. Kunne du tenke deg ett av de flotte skjerfene fra Schim Jolie?  Ønsker du å bli den lykkelige eier, så legger du igjen en kommentar på bloggen og forteller meg hvorfor du ønsker å bli den heldige. Hvilken farge kunne du ha tenkt deg? Viktig er det også at du skriver inn epostadressen din når du legger igjen kommentaren. Som leser av bloggen får du en supergod rabattkode. Med rabattkoden betaler du kun 599 kr istedenfor 1299 kr. Rabattkoden du bruker er : HEIDI102018

 

Løpedronningen

Det høres sikkert helt teit ut. Teit at jeg er stolt over en så liten ting. Noen vil sikkert smile, og tenke at det er noe du gjør hver dag. Det som er en selvfølge for mange, det er ingen selvfølge for meg. Det som er en helt vanlig ting for så mange, det er ikke en vanlig ting for meg. Derfor er jeg faktisk stolt, og denne gode følelsen, den skal jeg jaggu kjenne på.

Foto : Stormberg

 

Jeg løper ikke. Jeg vil aldri bli noen løpedronning. Ikke visste jeg om jeg kunne løpe en gang. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Det må være helt siden datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Etter det har jeg løpt litt i lysløypa her, men det begynner også å bli en stund siden.

I går løp jeg! Jeg løp på tredemølla! Det var ingen verdensmester som løp på tredemølla. Det var nok ingen elegant løping. Jeg hadde nok ikke løpestilen inne…men jeg løp. Jeg følte det som om det var en helt ny ting jeg skulle gjøre. Våget jeg? Klarte jeg? Jeg vet det høres teit ut, og du smiler sikkert, men det og skulle ta steget og prøve å løpe, det var faktisk ganske stort. Mine store tømmerstokker, ville de i det hele tatt følge med om jeg prøvde.

Jeg løp og jeg klarte det. En stor seier. Ikke at jeg ser for meg at jeg kommer til å bli en løpestjerne, men kanskje jeg kan løpe noen intervaller i løpet av en treningsøkt. Jeg føler meg fortsatt tryggest på å gå i raskt tempo, og følte meg jo som en rar sak der jeg i går løp på mølla. Usikker, litt sånn famlende, og jeg kommer jo aldri til å løpe om der er mange som er på treningsstudioet samtidig som meg.

I går var jeg helt alene da jeg kom på trening. Jeg hadde sagt til meg selv at om jeg en gang var helt alene, så skulle jeg prøve å løpe. I går hadde jeg sjansen, og mot slutten av treningsøkten, så tok jeg sjansen. Beina holdt, kroppen holdt, og jeg, jeg smilte. Et par ekstra kikk over skulderen for å være helt sikker på at jeg var alene, og så løp jeg. Først 30 sekunder, så 30 sekunder til, og til slutt hadde jeg løpt 30 sek x 5, altså en intervall.

Jeg merket det godt. At pulsen steg en del høyere. Det var tungt. Jeg ble mer svett. Jeg merket at dette var en del tyngre enn å gå i raskt tempo. Jeg merket at det nok vi gå lang tid før jeg kunne ha løpt alle intervallene. Samtidig, er det et mål for meg å løpe meg gjennom ei treningsøkt? Svaret er nei. Men det var utrolig kult at jeg våget. Våget å prøve, og at jeg klarte.

Man ikke trenger å løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Men…det å bruke beina og gå deg en tur, det er faktisk like bra som å løpe. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet.

Jeg kan løpe, og jeg har løpt. Jeg er stolt og fornøyd, men noen løpedronning, det blir jeg ikke. Noen løpeintervaller av og til når jeg er alene på trening, det kan nok skje i tiden fremover. Løping er jo også mer belastende enn det å gå, så det er sikkert ikke dumt å være forsiktig heller. Jeg skal fortsette å gå. Tredemølla blir brukt flere ganger i uken. Og husk : uansett om du går, eller småjogger, og uansett i hvilket tempo, så knuser du alle som sliter sofaen.

 

” Mamma, du kan jo løpe!”

Jeg løper ikke. Jeg vil aldri bli noen løpedronning. Ikke vet jeg om jeg kan løpe en gang. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Det må være helt siden datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Så akkurat løping, det er ikke noe jeg har til vane å gjøre. Hva visst jeg er nødt til å løpe? Hva da ? Jeg har tenkt tanken noen ganger…

Klart jeg kan løpe. Det er jo ingenting som skulle tilsi noe annet. Hadde jeg prøvd, så hadde jeg nok blitt overrasket. Når jeg tenker etter, så løp jeg jo faktisk en del i lysløypa her jeg bor da jeg begynte livsstilsendringen. Når jeg ikke så noen mennesker i nærheten av meg, så husker jeg at jeg tok sjansen. Jeg løp korte stykker, gikk et stykke, og løp litt igjen. Det funket det. Jeg gjorde vel det for å forsikre meg om at jeg faktisk kunne løpe. At jeg nesten glemte disse bragdene er jo utrolig hehe, så jeg kan løpe. Vil ikke løpe er kanskje mer riktig. Føler meg skikkelig klein om noen skulle se meg er vel også mer riktig.

Det glade budskapet fra meg i dag er at man ikke trenger å løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Men…det å bruke beina og gå deg en tur, det er faktisk like bra som å løpe. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet.

Dere som har vært innom trening vet at trening må holdes ved like. Trening er det man kaller ferskvare. Det merker man kjapt om man har vært borte fra trening en stund, og skal starte på an igjen. Formen forfaller på et knips, så man må holde det vedlike. For å klare å holde trening og aktivitet vedlike, så må man finne noe man synes er lystbetont, og mange velger da å gå seg en tur. Forskjellen på det å gå, og det å løpe er nemlig ikke så stor som man kanskje tror. En gåtur i et tempo som gir deg litt puls, og litt svette på ryggen, det vil gi deg veldig god helseeffekt. Effekten ved å gå gir deg også bedre søvn, du takler stress bedre, og du blir roligere til sinns.  Til sammen vil dette kunne gi oss flere leveår. Det er virkelig noe verdt å tenke på.

Rådene er klare. Begynn å gå en 20-30 minutters tur i et terreng som ikke er så krevende. Gå i et tempo som for deg er litt høyere enn normalt, kjenn at du får litt puls, og kjenn at du blir litt svett. Etter hvert kan du øke tempo, lengde og motstand. Blir dette en rutine noen ganger i uken, så vil du fort merke det på formen, og du vil kjenne den gode følelsen av å mestre.

Jeg løper ikke. Du vil aldri se meg på løpetur, heller ikke om jeg skulle ha blitt en sylfide. Men jeg går mye på treningen. Jeg bruker tredemølla, og vi to er blitt innmari gode venner. Jeg går intervaller, ofte i et tempo som gjør at jeg nesten må løpe. Jeg har hatt så utrolig gode resultater av intervaller på tredemølla. Det er ikke så ofte jeg går og kjenner på rompa mi akkurat, men her om dagen ble jeg jo så overrasket over at jeg sannelig har fått rompemuskler. Rompa var i tillegg blitt mer fast enn den har vært, så her må jeg si at ting skjer… ting jeg ikke tenker på.

Jeg skal fortsette å gå. Tredemølla blir brukt flere ganger i uken. I tillegg er temperaturen ute nå sånn at jeg tenker å begynne å gå litt ute også. Jeg er et godt eksempel på at det nytter å gå, at det å gå gir resultater. En dag når jeg er helt alene på treningssenteret, så kan det være jeg våger meg på en liten løpetur….bare for å se at jeg fortsatt kan..Og husk at uansett hvilket tempo du går i, så knuser du alle som sliter sofaen.

 

 

 

Jeg klarer meg alene

Jeg klarer meg alene, og jeg trives alene. ” Ekteskapet ” som jeg hadde med den flotteste treningsgjengen, det opphørte i august, og etter det valgte jeg å fortsette treningen alene. Jeg hadde jo trent alene før dette også, men så hadde jeg hver uke disse to, faste treningstimene sammen med treningsgruppen for overvektige. Jeg savner gjengen veldig. Jeg savner treningstimene. Jeg savner samholdet. Likevel er det godt å kjenne på at jeg klarer meg veldig godt alene.

Jeg står alene, men jeg er motivert ! Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen, den må jeg holde på. Kanskje er det fordi jeg føler at livet er så godt for tiden. Jeg føler det meste fungerer som det skal, ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg er jo en flodhest i blant, og jeg kjenner jo til tider både nye valker, og nye kilo, men jeg smiler mye mer, jeg føler ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede ? Jeg må bare nyte det mens ting er som det er, og håpe motivasjonen kan holde seg slik en lang stund. Jeg tror treningsgleden er kommet for å bli. Tungt å komme seg på trening når klokken er rundt 07, men verdens beste følelse når jeg kommer dit. Jeg har mange ganger hatt lyst til å hoppe av tredemøllen og bare dra hjem, men følelsen man har etter trening, den er gull verdt.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Så hadde jeg vondt et sted, så hadde jeg ikke barnevakt, så var det for sent, så var jeg for utslitt, så ventet jeg en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger!

Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening rundt 07, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg.  Det å trene på egenhånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede. Helt alene er jeg faktisk ikke alltid. I helgene møter jeg alltid to jeg trente sammen med tidligere. Bare det å treffe et kjent ansikt, det betyr mye. Vi trener hver for oss, men vi møtes alltid og har en god prat etterpå. Min bedre halvdel har også så smått begynt å trene. Han sliter nok litt med motivasjonen, men den kommer. Egentreningene gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse!

I tillegg til ulike styrkeprogrammer, så trener jeg intervalltrening på tredemøllen. Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Anette som trente gruppen før har gitt meg et program som jeg nå har fulgt siden august. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Men jeg skal forsøke en gang. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.

Intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Jeg kunne gjerne ha trent denne type trening hver dag, men jeg ser at det bør jeg nok ikke. Litt variasjon er viktig. Jeg får holde meg til max 3 slike økter i uken. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste, i alle fall alle de som føler at det er greit å gå på ei tredemølle. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening helt super! Man har ikke mulighet til å kjede seg. Man har ikke tid til å kjede seg. Intervalltrening på mølle anbefales virkelig. Farten på intervallene bestemmer du jo helt selv. Jeg vet mange som sliter med overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på treningssentrene, de tåler også oss med mye vekt. Jeg trener nå fem økter i uken – en mindre nå etter kiropraktorens råd. Når snøen forsvinner, da er det ut å gå!

Fy flate, så langt jeg har kommet! Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er nok altfor lite flink til å klappe meg på skulderen, og si til meg selv hvor flink jeg er. Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt…. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det? Hvorfor er det så vanskelig å rose seg selv, og være stolt…

 

 

 

ALDRI igjen!

Jeg var så sikker. Jeg var nærmest 100% sikker, men jeg kunne vel ikke tatt mere feil. Litt småflaut er det også. Det skjedde igjen…

Dere som følger bloggen min husker kanskje at vi har laget treningsrom her hjemme. Etter at datteren vår flyttet ut i fjor sommer, så stod rommet hennes tomt, og vi hadde ingen planer for hva vi skulle bruke det til. Gjesterom hadde vi fra før, og det er sjeldent at det kommer så mye besøk at vi har behov for to gjesterom. Så plutselig kom den lyse ideen om å lage et treningsrom, og så tenkt, så gjort. Ikke at vi innredet det særlig fancy, men vi skaffet oss litt utstyr sånn at vi kunne trene mange ulike programmer der inne. Variasjon er viktig for at man ikke skal gå lei etter kort tid. Jeg var veldig fornøyd med rommet.

Jeg var nok litt spent på om det ville bli med dette som andre treningsprosjekter vi har hatt her hjemme før, men jeg følte dette ville bli annerledes. Jeg hadde en helt annen motivasjon, og jeg var så sikker på at treningsrommet, det ville bli brukt mye. Støvsamler var et ord som aldri kom til å bli brukt. Treningsutstyret skulle heller ikke bli tørkestativer slik tredemøller, og trimsykler ofte blir etter kun kort tid.

Vi har ikke brukt en haug av penger på fancy, dyrt utstyr. Vi har kjøpt oss en step, strikk, manualer av ulik vekt, en kettlebell, og ei vektstang med ulike vektskiver. I tillegg til dette, så hadde vi fra før av en av disse store balanseballene, og ei treningsmatte. I kjelleren til svigers, så stod det en elipsemaskin som de aldri brukte, så det tok vi med oss hjem hit. Med dette utstyret, så var vi så klare for mange gode, og varierte treningsøkter.

Vi kjenner vel alle til at diverse treningsapparater er blitt kjøpt inn, og motivasjonen har vært på topp både til å bruke trimsykkel, elipsemaskin, og tredemølle. Det ble sjeldent helt som vi hadde planer om. Jeg kjenner meg veldig godt igjen! Vi har hatt både trimsykkel, og en elipsemaskin tidligere, men det ble brukt en kort stund, og så stod de egentlig bare der, og samlet støv. De var i perioder veldig fine til å bruke til tørkestativ, og jeg tror mange av dere også har brukt diverse trimapparater til tørkestativer. Fint for tørken av klær, men neppe særlig positivt for helsen som vel var hovedgrunnen til at man handlet disse svære kolossene av noen apparater. Det var jo ikke bare å slå dem sammen heller, og legge de under sengen. De tok masse plass, og plutselig når den dårlige samvittigheten kom for at man ikke brukte de til trening som man skulle, så hatet man apparatene som pesten, og kunne ikke få dem ut fort nok. Sportsbutikkene har tjent gode penger på vårt blaff av en motivasjon, og vi har sittet igjen med frustrasjonen, irritasjonen, ei tynnere lommebok, og en haug av dårlig samvittighet.

Treningsrommet står der så fint og flott. Treningsutstyret ligger klart til bruk, men det ble ikke som jeg trodde denne gangen heller. Du verden så flinke vi var i starten. Jeg trente både kondisjon, og styrke, og jeg har hatt mange gode økter der inne. Likevel, det dabbet av etter hvert, og jeg skjønte fort at jeg må ut av huset for å få de gode treningsøktene mine. Hjemme er det så innmari lett å utsette treningen. Man ” skal bare “, og så blir det utsatt, og utsatt, og plutselig er treningen glemt. Sånn kan ikke jeg ha det. Jeg må forplikte meg. Jeg må trene når jeg har bestemt meg for å trene, og det skjer dessverre ikke hjemme. Selv om jeg har trent så lenge som jeg har, og kommet inn i så gode treningsrutiner som jeg har, så fungerer det ikke for meg å trene hjemme. Jeg må trene på Spring til faste dager, og faste tider.

Treningsutstyret ligger der på gulvet og samler støv. Step’en har blitt fin å sette fra seg ting på, elipsemaskinen er gitt bort på Facebook. Datteren vår lurte på om hun kunne overta en del av utstyret, og da slo den dårlige samvittigheten inn som lyn fra klar himmel : Vi skulle jo selvsagt bruke det. Vi hadde bare en treningspause fra hjemmetreningen. Særlig vi har. Uansett hvor mye vi prøver og motivere oss selv til å trene her hjemme, det skjer ikke. Det er et tiltak og ta på seg treningsklær, og dra helt inn på rommet for å trene, men det å dra avgårde kl.07 for å trene ei god økt på Spring, det har aldri vært et problem.

Det blir ikke flere treningsapparater, eller treningsutstyr i vårt hus. ALDRI! Nå må vi sannelig ha lært. Jeg trodde jeg hadde motivasjonen, og gløden, men istedenfor så skriker det etter å bli brukt. Utstyret lider ikke av overtrening akkurat.

Jeg trener godt. Jeg trener 4-5 ganger i uken, men hjemmetrening inngår ikke i min treningsplan. Jeg prøvde, og jeg håpet. Jeg har mine kondisjonsøkter, og mine styrkeøkter på Spring, og det er sånn jeg må ha det. Det er fantastisk å dra på trening tidlig om morgenen, og være ferdig tidlig sånn at hele dagen ligger foran meg. Jeg skal nå snart skrive en ny treningsplan for ett nytt år som snart kommer, og som vanlig skal den være underskrevet av meg selv.