Jeg er klar for nye arenaer…håper jeg…

Jeg har lenge vurdert det, men nå føler jeg at tiden er inne: jeg skal teste TikTok. Ikke fordi jeg følger trender eller vil bli stor “kjendis”, men fordi jeg har så mye jeg ønsker å dele – ting som betyr noe for meg og som jeg vet kan inspirere andre. Det blir som å ta bloggen ut i en videoverden. Prate istedenfor at jeg bare skriver.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På TikTok vil jeg dele reisen min – ikke bare tall på vekten, men hvordan jeg har jobbet med kroppen min, motivasjon, hverdagsvaner og trening. Jeg vil dele mine små og store seire, de utfordringene jeg møter underveis, og hvordan jeg håndterer dem. Jeg vil dele nedturene. Jeg vil være ærlig om cravings, motivasjonstap og frustrasjon, for det er en del av livet, en del av reisen min – og jeg tror vi alle kjenner oss igjen i det.

Jeg er jo vant til å prate – jeg har tross alt jobbet i 25 år som programleder i lokalradio, og det har gitt meg en trygghet i stemmen min og det å formidle ord. Men TikTok blir en helt ny arena. Å snakke direkte inn i kamera, vise meg selv og uttrykket mitt, er en helt annen opplevelse enn radio eller blogg. Den eneste gangen jeg har gjort det før, er når jeg har vist klær fra nettbutikken min – og det føltes allerede annerledes enn å sitte foran mikrofonen. Men jeg følte meg komfortabel, og den følelsen håper jeg at jeg også kan ta med meg inn på en ny arena.

Og ja… jeg vet veldig godt at TikTok er en arena med nettroll og fæle kommentarer. Det skremmer meg litt. Det er lett å la seg påvirke, å kjenne på kritikk og negative kommentarer. Men jeg har bestemt meg for å ikke la frykten stoppe meg. Jeg vil bruke stemmen min til å dele det som betyr noe: min erfaring som en størrelse for stor på godt og vondt, hverdagen med lymfødem, tips til trening og klær, og refleksjoner rundt stigma og selvfølelse.

Jeg vil også vise plus size klær, og snakke om sko for oss kvinner med skostørrelse over 42. Å finne klær og sko som sitter bra og føles fine er ikke alltid lett, men jeg vil vise at det går – og at det faktisk kan være gøy. Jeg vil vise små triks, favorittfunn og ting jeg har oppdaget som virkelig gjør hverdagen enklere og mer komfortabel. Samtidig ønsker jeg å snakke om stigmaet vi møter, små kommentarer eller blikk som kan gjøre hverdagen tyngre. Jeg vil vise at man kan være stolt, selvsikker og komfortabel i sin egen kropp, selv når samfunnet har andre standarder.

Og livet med lymfødem – som påvirker hverdagen min mer enn mange vet.  Jeg vil dele realistiske tips, hverdagsstrategier og små grep som gjør livet enklere, og samtidig inspirere andre i samme situasjon til å ta styring over sin hverdag. Jeg vil vise både utfordringene og løsningene, de små tingene som gjør en stor forskjell, og de dagene som ikke alltid er perfekte – fordi de finnes, og de skal også vises.

Dette er helt nytt for meg. Jeg går inn i det med nervøsitet, spenning og en liten dose frykt, men mest av alt med masse motivasjon. Jeg håper at det å dele min historie på en ny måte kan være med å inspirere, motivere og gi noen små aha-opplevelser i hverdagen.

Og ja – jeg er snart 56 år. Men TikTok er ikke bare for 20-åringer. Det er mange voksne der inne, og det skal det være. Jeg har levd et liv. Jeg har kjent på vektutfordringer, stigma, kroppspress og helseutfordringer. Jeg har 25 år bak mikrofonen, og jeg vet hva det vil si å formidle noe som betyr noe. Alder er ikke en begrensning – det er erfaring.

Og kanskje kan jeg også nå noen yngre der inne. Kanskje en ung jente eller gutt med vektutfordringer kan høre noe jeg sier og kjenne seg litt mindre alene. Kanskje mine ord kan gi litt håp, litt mot eller en annen måte å tenke på. Hvis jeg kan bidra med det – da er det verdt det.

Så snart går jeg i gang – med å snakke, vise meg frem og dele det som betyr noe. Jeg håper du vil følge med, både her på bloggen og på TikTok, og at du kan hente inspirasjon, motivasjon eller bare et lite smil fra reisen min. 🧡 Jeg er ikke helt i mål ennå med profil og innhold. Jeg skal oppdatere alle som følger meg når jeg er klar med min første post. Jeg har opprettet profil, så følg meg gjerne om du er på TikTok. Foreløpig er det kun navnet mitt som er der uten noe  mer, men du finner meg på : Heidi Rosander

Er du på TikTok? Hva liker du å se der? Har du noen favoritter eller tips som kan hjelpe meg på vei? Hva ville du ha likt at jeg delte? Jeg blir superglad for å høre fra dere!

Lag deg en god lørdag der du er! Vi blogges i morgen!

Det finnes shopping.

Og så finnes det shoppingtur til Nais i Lyngdal.

Denne gangen var vi fem. Fem jenter. Fem seter i bilen. Shopping i blikket lenge før vi hadde kjørt ut av Kristiansand. Stemningen var høy fra start. Når vi setter kursen mot Lyngdal, da vet vi hva som venter: flere timer blant klesstativer, prøverom og den evige jakten på den perfekte passformen.

Wenke, eller dronningen som vi kaller henne var først i prøverommet. Hun nøler aldri. Hun går all in. Armene fulle av plagg, forhenget igjen, og så starter showet. Vi andre hang oss raskt på, og plutselig føltes det som om vi hadde overtatt halve butikken. Klær overalt. Hengere som bytter eiere. “Hvordan sitter den bak?” “Er denne fin – eller bare spennende?” “Du må prøve den i en størrelse opp!”

Jeg? Jeg er som regel sist. Jeg løper rundt og tar bilder av de flotte damene, men jeg må ofte bare se litt til. Kjenne på stoffene. Holde plaggene opp foran meg og tenke: er dette meg? Og så – til slutt – samle sammen det jeg tror på, og ta steget inn i prøverommet. Jeg tror faktisk ikke jeg var sist inn i prøverommet denne gangen, men ferdig sist.

For prøverommet kan være et sårbart sted. Der står man alene med speilet og kroppen sin. Og vi vet jo at ikke alle dager er like enkle. Men når vi står der sammen – roper mellom forhengene, viser oss frem, ler så tårene renner og gir hverandre ærlige tilbakemeldinger – da blir det noe helt annet. Da blir det trygt. Da blir det varmt. Da blir det ekte.

Noen plagg satt som en drøm. Andre fikk oss til å le høyt. For det er jo nesten fascinerende hvor ulikt et plagg kan være på forskjellige kropper. Helt magisk på én – og total katastrofe på en annen. Og det er akkurat derfor vi elsker disse turene. Jakten på den perfekte passformen. Den som fremhever formene våre. Den som gjør at du retter ryggen litt ekstra og tenker: denne var fin på meg.

Shoppingglede handler nemlig ikke bare om å kjøpe noe nytt. Det handler om å kunne velge. Ikke bare ta det som passer, men finne det man faktisk liker. Farger man føler seg vel i. Snitt som samarbeider med kroppen i stedet for å jobbe mot den. Det er stor forskjell på å kle på seg – og å kle seg. Og når du finner det plagget som sitter – da skjer det noe med selvtilliten. Små øyeblikk, stor effekt.

Nesten fire timer var vi der. Fire timer med latter, prøving, vurdering og ombestemmelser. Vi endevendte butikken. Prøverommene var overfylte. Pulsklokka mi mente det var aktivitet – og jeg velger å telle det som trening.

Og midt i alt dette står Barbro. Hjertet i Nais. Det krever mot å drive en nisjebutikk. Det krever mot å satse på klær for formfulle kvinner i en bransje som altfor ofte har glemt oss. Men Barbro har ikke bare satset – hun har skapt noe helt eget. Hun ser oss. Hun skjønner kropp og passform. Hun vet hvor mye det betyr å føle seg fin.

Hun møter deg med varme. Hun hjelper når du trenger det, men lar deg få rom når du vil lete selv. Ingen pågående selgere. Ingen følelsen av å bli presset. Bare ekte engasjement og ærlige råd. Hun har ikke bare bygget en butikk – hun har skapt en møteplass. Et sted hvor prøverommet føles trygt, og hvor man kan gå fra “usikker” til “wow” på få minutter.

Da vi endelig satte oss i bilen igjen, var vi litt mer slitne – men veldig mye mer fornøyde. Pose-rasling i baksetet. “Hva kjøpte du egentlig?” Planlegging av når plaggene skal brukes. Store smil. Den gode, rolige følelsen i kroppen.

Nais har ikke nettbutikk, men du kan følge de på både Facebook og Instagram. De hjelper deg med alt du lurer på rundt plagg du ser som er av interesse, som feks å måle plagg. De sender varer over hele landet.
Hva med å ta en shoppingtur slik vi gjør?

Fem jenter dro på shopping med forventninger.

Fem jenter dro hjem med poser, latter og påfyll.

For noen butikker handler om handel.

Men Nais handler om fellesskap, selvtillit og den magiske følelsen av å finne noe som faktisk passer.

Og den følelsen?

Den er verdt hele kjøreturen. 💛

Torsdag stod jeg på vekta igjen.

Den viste opp.

Ikke mye. 0,5 kg.  Men nok til at det stakk litt. Nok til å kjenne på litt skuffelse og litt nederlag.  For selv om jeg har jobbet mye med tankesettet mitt, så sitter det fortsatt dypt i oss: Opp betyr feil retning. Opp betyr at noe har glippet.

I noen sekunder lot jeg den følelsen få plass. Den lille stemmen som hvisker: Jeg burde ha gjort mer? Spist mindre. Presset hardere?. Men så tok jeg Tanita kroppsmålingen.Jeg har Tanita vekt som og måler viktige verdier. Denne tar jeg ikke hver uke jeg er på vekta. Denne gangen var det tre uker siden sist. Og etter ny Tanita måling denne uken, så endret perspektivet seg.

For mens vekten hadde økt, hadde fettprosenten min gått ned. Kroppen min har beveget seg fra én kategori og inn i en mye bedre. Ikke fordi jeg har presset meg selv ekstremt. Ikke fordi jeg har gjort noe drastisk. Men fordi jeg har vært jevn. Konsekvent. Tro mot prosessen.

Og så kom det som rører meg mye :

Kroppen min klassifiseres som muskulær – både når det gjelder muskelmasse og muskelkvalitet. Jeg må lese det et par ganger: Muskulær.

For jeg har brukt så mange år på å føle meg tung. Stor. Feil. Og nå forteller kroppen min en annen historie. Den bygger styrke. Den bygger kvalitet. Den bygger funksjon.

Men det var én ting som gjorde meg nesten barnslig glad : Det indre fettet har gått ned.

Ikke det vi ser utenpå. Ikke det vi måler med blikket i speilet. Men det som ligger rundt organene. Det som påvirker risiko. Det som betyr noe for hjertet mitt. For fremtiden min.

Da jeg så det, kjente jeg det helt fysisk i magen. En bølge av lettelse. Og stolthet. En sånn stille, dyp stolthet som ikke handler om utseende – men om helse. Det gjorde meg vanvittig glad.

For det er stille arbeid. Det gir ikke nødvendigvis applaus. Det synes kanskje ikke for andre. Men det er ekte fremgang. Det er kroppen min som sier: “Dette du gjør nå – det fungerer.”

Og som om ikke det var nok, så er den metabolske alderen min nå lavere enn den faktiske alderen min. 

Det er ikke bare et tall.

Det er retning.

Vi er så vant til å gi vekta all makt. La den definere dagen. Humøret. Selvfølelsen. Men kroppen er mer enn et tall. Den er sammensatt. Den responderer på styrke, på bevegelse, på kontinuitet.

Og noen ganger viser den fremgang på andre måter enn minus på displayet.

Jeg trener. Jeg møter opp. Jeg gjør jobben – også når motivasjonen ikke er på topp. Og kroppen min svarer. Ikke nødvendigvis med lavere vekt hver uke. Men med bedre kvalitet.

Og det er faktisk større.

Gode resultater handler ikke alltid om lavere vekt. Noen ganger handler det om bedre sammensetning. Bedre helse. Bedre funksjon.

Og det er minst like verdifullt.

I dag gikk jeg kanskje opp på vekta.

Men jeg gikk fremover i livet mitt.

Og det er det som teller. 💛

Å velge riktige sko til trening er ikke bare et spørsmål om stil eller komfort – det er et spørsmål om helse, skadeforebygging og optimal prestasjon. Mange tenker at et par joggesko som ser fine ut og føles greie på butikken holder lenge, men sannheten er at feil sko kan gi ubehag, overbelastning og til og med skader over tid.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvorfor ulike typer trening krever ulike sko

Ikke alle treningsformer er like, og derfor bør heller ikke alle sko være det. Løping, styrketrening, gåturer, sykling eller gruppetimer krever forskjellige egenskaper:

• Løpesko: God demping, støtte og kontroll mot overpronasjon.
• Styrkesko: Stabil såle, ofte flatere, for å ha et solid grunnlag når du løfter.
• Gå-/hverdags-/rehabiliteringssko: Komfort, bredde, god støtte – gjerne tilpasset eventuelle utfordringer som lymfødem eller andre belastningsproblemer.

Derfor anbefaler fysioterapeuter ofte å ha 2–3 forskjellige par sko, hver med spesifikke egenskaper tilpasset treningen du gjør.

Hva kan skje med feil sko?

Å bruke sko som ikke passer foten eller aktiviteten kan gi:

• Belastningsskader i knær, hofter eller rygg
• Smerter i føtter, ankler og legger
• Dårligere treningsopplevelse og redusert effektivitet
• Langvarige plager hvis feil bruk fortsetter

For meg merkes dette spesielt: Jeg kjenner ” noe ” i venstre kne av og til, og til tider kan korsryggen min være vond. Dette gjør at riktig sko ikke bare handler om komfort – det kan faktisk forebygge. Jeg er derfor spent på om riktige sko og riktig trening over tid kan vise seg å være bra for kne og rygg, selv om smertene ikke har blitt mindre ennå. Nå skal jeg også legge til at jeg har fått en del øvelser av fysioteraputen som jeg skal gjøre i håp om at det ” noe ” i venstre kne faktisk ikke blir noe mer, og kanskje trekker seg tilbake.

Jeg har behov for god demping, støtte og sko som korrigerer overpronasjon, altså at foten ruller innover for mye når jeg går eller løper. Dette er ekstra viktig for meg på grunn av lymfødem i beina, som krever at skoene sitter godt, gir stabilitet og ikke strammer på feil steder. Å få hjelp fra en fysioterapeut eller ortoped, som jeg har, det er derfor gull verdt. Markedet er en jungel av modeller, bredder og merker, og det er lett å bli forvirret. Profesjonell veiledning hjelper en med å finne sko som virkelig fungerer for deg – og som kroppen din takker for på lang sikt. Jeg har egne par med sko som jeg bruker når jeg går turer ute. Siste paret jeg kjøpte til utebruk var et par Brooks joggesko. Helt fantastiske! Da fikk jeg utrolig god hjelp på Løplabbet. Der kan de virkelig sko i forhold til mange av kjedebutikker hvor sko bare er en del av utvalget deres.

Jeg har trent lenge i Skechers joggesko, en Aero modell, og de har vært gode, men fysioterapeuten min påpekte at de ikke er optimale for mine behov. Derfor var det på tide med en oppgradering. I tillegg har jeg nok nå trent i disse i et år uten å rullere fordi jeg ikke har tenkt tanken på at det er gull verdt, så nå blir det endringer.

Valget mitt falt på:

• Asics Gel-Kayano – min nye “A-sko” for løping. Den har fantastisk støtte, demping og jeg valgte ekstra vidde for å ta hensyn til lymfødemet. Dette er en sko som virkelig gir føttene mine trygghet og komfort under løping, samtidig som den hjelper på belastningen i kne og korsrygg.
• Okaki Jam – min nye “B-sko” til styrke og tredemølle. Denne modellen er kun tilgjengelig gjennom ortopediske klinikker. Jeg kjøpte min på Drevelin her i Kristiansand. Jeg har hatt Okaki som fritidssko tidligere, men aldri prøvd denne typen Okaki som er en joggesko beregnet for trening. Første test var 50 minutter på mølla og styrke på fredag, noe som ble en stor suksess – skoene føles utrolig gode, og forskjellen fra Skechers er stor. Skechers er nå nedgradert til C-sko.

Med disse skoene har jeg føttene mine godt ivaretatt, og treningen blir både tryggere og mer komfortabel. Jeg håper jo at det ” noe ” i det ene kneet vil forsvinne med riktige sko og riktig trening. Jeg spent på om riktige sko kombinert med riktig trening over tid vil kunne gjøre en positiv forskjell.

A-, B- og C-sko – enkelt forklart

For å gjøre det mer oversiktlig, kan du tenke på skoene dine slik:

• 🥇 A-sko – hovedsko til aktivitet/økter
  • Løping, lange gåturer eller krevende økter
  • Maksimal demping og støtte, korrigerer overpronasjon
  • Eksempel: Asics Gel-Kayano (ekstra vidde for lymfødem)
  • Formål: Beskytte kne, hofte og rygg
• 🥈 B-sko – sekundær sko til annen trening
  • Styrketrening, tredemølle eller lettere økter
  • God støtte og stabilitet, men med litt annen såle/passform enn A-sko
  • Eksempel: Okaki Jam (ortopedisk, svært komfortabel)
  • Formål: Variasjon og forebygge overbelastning
• 🥉 C-sko – hverdags- eller reserve-sko
  • Kortere turer, fritid eller som backup
  • Gir komfort, men ikke optimal for lange økter eller tung belastning
  • Eksempel: Tidligere Skechers – nå nedgradert til C-sko
  • Formål: Komfort og enklere aktivitet

💡 Tips: Å ha flere sko tilpasset ulike aktiviteter gjør at føttene får riktig støtte og belastning til enhver tid, og kan bidra til å forebygge både smerter og skader.

Hvordan merke om skoene fungerer

• Redusert ubehag under og etter trening: Føler du mindre smerter i knær, hofte eller rygg?
• Bedre stabilitet og kontroll: Foten skal ikke rulle innover eller gli i skoen.
• Mindre tretthet i føtter og legger: God demping gir deg mer energi under økten.
• Motivasjon til å trene: Når føttene har det godt, blir treningen mer lystbetont.

Å observere disse små signalene kan hjelpe oss å vite om skoene virkelig gjør nytte for seg – og om kroppen takker deg for å ha investert i riktig utstyr. Jeg er spent!

Lag deg en god søndag der du er! I natt har det kommet snø her i Kristiansand…igjen. Jeg trodde vi var ferdige med den hersens snøen, men neida. Er jo fastelaven i dag, og vi kjenner vel alle til fastelavensria. Snøen daler fortsatt ned utenfor vinduet mitt, og jeg kjenner at nå er det på tide å trene litt for å både få ut litt frustrasjon og for å forbrenne litt kaloier. Hjemmetrening har blitt veldig ålreit. Jeg har satt sammen mitt eget aerobic program som og har litt styrkeøvelser, og sammen med sabla god musikk som toner ut fra min nye JBL Extreme høytaler, så blir økta veldig god.VI hadde feiring av mamma i går, og da ble det et par små kakestykker, så i dag blir det ingen fastelavensboller her 🙂  Vi blogges til lørdag!

Jeg skal innrømme det med en gang – ordet “psykolog” kan føles litt skummelt. Mange tenker kanskje at man må være alvorlig syk eller ha store problemer for å gå dit, og jeg må ærlig si at jeg kjente litt på det selv. Men denne uken fikk jeg virkelig oppleve hvor misforstått det egentlig er. Psykologer er der for alle som trenger å rydde litt i hodet sitt, uansett hvor langt man har kommet, og det føltes nesten litt befriende å innse det.

Det hele startet i desember, da jeg var på overvektsklinikken for å høre hva slags hjelp de kunne tilby. Jeg hadde ikke store forventninger – jeg hadde jo allerede kommet langt på egenhånd. Klinikken kunne egentlig bare tilby livsstilsendringskurs, og de mente selv at jeg ikke ville få så mye utbytte av det med tanke på hvor langt jeg hadde kommet. Og det er jeg helt enig i.

Hun spurte hva jeg følte jeg trengte, og jeg svarte ærlig at jeg trengte hjelp til å rydde litt i hodet mitt. Jeg hadde jo ikke forventet å bli tilbudt en psykologtime, så jeg ble både overrasket og nysgjerrig da det faktisk skjedde. Plutselig fikk jeg muligheten til å virkelig utforske hva som foregår i hodet mitt, og kanskje finne litt ro og klarhet. Torsdag hadde jeg timen, og jeg kjente sommerfuglene litt i magen mens jeg gikk inn døren.

Timene ble en interessant opplevelse. Jeg pratet om alt tankekjøret jeg til tider har – hvordan jeg alltid føler press for å gå ned mer, og hvor vanskelig det kan være å stoppe opp og faktisk se på alt jeg allerede har oppnådd. Psykologen forklarte hvordan tankekjør og negative tanker påvirker kroppen vår. Jeg fikk virkelig øynene opp for ting jeg ikke hadde tenkt på før – som at denne konstante strømmen av tanker faktisk tapper kroppen for energi. Det ga så god mening! Jeg har jo følt meg sliten og uten overskudd lenge, og nå forstår jeg at tankekjøret kan være en stor del av grunnen.

Men hva er egentlig tankekjør, og hvorfor oppstår det? Tankekjør er når tankene spinner i sirkel – bekymringer, selvkritikk eller “hva hvis”-scenarier – uten at vi kommer noen vei. Hjernen prøver å bearbeide utfordringer, men når det skjer hele tiden, blir det ekstremt tappende. Det krever konstant energi, og kroppen reagerer som om den er under stress hele tiden – hjertet slår litt fortere, musklene spenner seg, søvnen blir forstyrret, og motivasjon og konsentrasjon svekkes. Det føles rett og slett som om man går på tomgang, selv når man prøver å hvile og hente overskudd.

For min del hjelper det å flytte fokuset over på konkrete prosjekter. Når jeg holder på med disse tingene, tenker jeg ikke på vekt og kropp. Akkurat nå er første mål å få malt brydspanelene på det lille toalettet – et lite prosjekt som samtidig gir hodet en pause fra tankekjøret. Små handlinger som dette gir både ro og mestringsfølelse, og hjelper meg til å hente energi igjen.

Det jeg tok med meg fra timen, var også viktigheten av å gi hodet små pauser, gjøre ting som bryter mønsteret av negativt tankekjør og lar hjernen hente seg inn igjen. Prøve på dette. Det kan være en kort spasertur, musikk, prosjekter, eller bare å tillate seg selv å ikke alltid måtte “prestere”. Jeg fikk også tilbud om oppfølgingstime – noe jeg ikke hadde sett for meg, men selvsagt takket ja til.

Dette fikk meg til å reflektere nok en gang :  Hvorfor får ikke flere overvektige tilbud om mental hjelp i en endringsprosess? For uten å rydde i hodet, uten å få hjelp med tankekjøret, blir jobben med livsstilsendringer mye tyngre. Mental støtte burde være en selvfølge, like viktig som kosthold og trening.

Jeg fikk absolutt utbytte av timen, og det føles godt å vite at det kanskje er mulig å hente litt klarhet, litt energi og litt mer glede inn i prosessen. Å rydde i hodet er ikke bare et luksustilbud – det er en nøkkel for å kunne fortsette å ta vare på seg selv, på en måte som varer.

Og vet du hva? Jeg kjenner at det å gjøre små ting, som å male brydspanelene på det lille toalettet eller andre prosjekter jeg har planlagt, kanskje kan gi meg en slags stille mestringsfølelse. Små øyeblikk som lar hodet hvile, som får tankekjøret til å slippe taket litt, gjør en stor forskjell. Det minner meg på at veien fremover ikke bare handler om vekt og kropp, men om å ta vare på hele meg – hodet, kroppen og hjertet.

Lag deg en god lørdag der du er! På mandag fylte min flotte mamma 85 år, så i dag skal hun feires litt. Dagens treningsøkt har derfor vært kjøkkenet siden 0630. Vi blogges i morgen!

Kroppen setter grenser – men målet kan fortsatt være mulig.

Jeg har selv erfaring med hvordan kroppen kan være utfordrende når man ønsker å gå ned i vekt. Med både lipødem og lymfødem har jeg måttet lære at det ikke alltid handler om «vilje» eller «disiplin». Fett og væske legger seg på bestemte steder, kroppen holder på det den vil, og resultatene kan komme langsommere enn hos andre.

Men jeg vet også – fordi jeg har gjort det – at det ikke er umulig. Jeg har gått ned i både legger og lår, gradvis, med riktig tilnærming. Det tar tid, tålmodighet og kunnskap om kroppen, men det går.

Og dette gjelder ikke bare meg med lymfødem/lipødem. Mange har ulike tilstander som gjør vektnedgang utfordrende:

• PCOS kan gjøre kroppen mer sulten og cravings mer intense, samtidig som hormonene gjør det vanskeligere å forbrenne fett.
• Stoffskifteproblemer kan senke forbrenningen, gjøre kroppen mer følsom for små endringer i kost og aktivitet.
• Kroniske sykdommer, skader eller tilstander som lipødem og lymfødem påvirker hvordan fett og væske fordeles, og kan gjøre noen områder vanskeligere å påvirke.
• Hormoner generelt, stress og søvnmangel påvirker nesten alle, og gjør at kroppen ikke alltid responderer som forventet.

Det betyr ikke at vektnedgang er umulig. Men det betyr at man må ha realistiske forventninger, være tålmodig og tilpasse strategiene til kroppen sin. Små, gradvise endringer i kosthold og trening har ofte langt mer effekt enn drastiske tiltak, selv om det kan føles frustrerende å se sakte fremgang.

Jeg tror også det er viktig å være ærlig om følelsene som kommer: Når vekten ikke går ned, eller kroppen ikke responderer som ønsket, kan det være lett å tenke «jeg kan ikke», eller å bruke det som en slags unnskyldning: «Dette går ikke for meg, jeg har jo PCOS/lipødem/stoffskiftesykdom, så da er det håpløst.»

Dette er helt menneskelig – en følelsesmessig respons på noe som føles urettferdig og frustrerende. Jeg har kjent det selv så mange ganger, og mange kjenner det. Men det betyr ikke at du faktisk er ute av stand til å oppnå noe – det betyr bare at kroppen utfordrer deg, og følelsene kan gjøre det enda tyngre.

Det som hjelper, er ofte:

• Trening som fungerer for kroppen din, uansett om det er styrke, lavintensiv kondisjon, sykling, gåturer eller vanntrening.
• Kosthold som stabiliserer blodsukker og holder kroppen fornøyd, ikke sulten.
• Søvn og stresskontroll, som påvirker hormoner og sultsignaler.
• Tålmodighet og realistiske mål, fordi kroppen ikke responderer likt for alle.

Det jeg har jobbet hardest med av disse punktene er uten tvil det å ha tålmodighet, og ikke minst: realistiske mål. De hårete målene måtte jeg kaste på båten. Hva som er realistiske for andre er ikke nødvendigvis realistisk for en selv, og det må man jobbe med å godta. Jeg fikk alltid høre at jeg med lymfødem ikke skulle gå for mye, løpe eller drive for hard kondisjonstrening. Det har aldri vært reellt for meg, så det har jeg aldri hørt på. Kondisjonstrening fungerer optimalt for meg

Når vekten ikke går ned, eller kroppen ikke responderer som ønsket, kan det være lett å tenke «jeg kan ikke», eller å bruke det som en slags unnskyldning: «Dette går ikke for meg, jeg har jo PCOS/lipødem/lymfødem, så da er det håpløst.»

Jeg må være ærlig og si at jeg selv har gjort dette. Jeg har ofte tenkt at diagnosene mine gjorde det umulig å gå ned i vekt, og brukt dem som forklaring på hvorfor resultatene uteble. Men når jeg ser tilbake, innser jeg at årsaken ofte heller var mine egne vaner, små valg og mangel på tålmodighet, enn selve sykdommene.

Det å erkjenne dette har vært frigjørende – og jeg tror mange vil kjenne seg igjen. Det betyr ikke at utfordringene ikke finnes, men det minner oss om at kroppen og resultatene ikke styres av diagnosen alene.

Selv små seire teller: en uke med regelmessig aktivitet, et måltid som holder deg mett og fornøyd, en positiv endring i vaner. Alle disse små stegene bygger opp til noe større over tid.

Min erfaring er at de fleste kan oppnå noe – både i forhold til trening og vektnedgang – selv når kroppen setter grenser. Det handler ikke om perfeksjon, men om å finne hva som fungerer for deg, og å anerkjenne at fremgang ofte kommer i små, men viktige steg.

Så til deg som kjenner frustrasjonen, som føler at kroppen ikke samarbeider: Du er ikke alene. Du er ikke svak. Og det er ikke umulig. Det krever kanskje mer tilpasning, mer tålmodighet og mer kreativitet, men fremgang er mulig – selv om følelsene noen ganger prøver å fortelle deg noe annet. 💛

Til slutt vil jeg si dette: til deg som kjenner frustrasjonen, som føler at kroppen ikke samarbeider, eller som noen ganger bruker diagnosene dine som unnskyldning – du er ikke alene. Du er ikke svak. Det er ikke umulig. Fremgang krever tilpasning, tålmodighet og noen ganger kreativitet, men den er mulig, selv om følelsene noen ganger prøver å fortelle deg noe annet. 💛.Hver eneste innsats, hver eneste bevegelse og hvert eneste valg teller på veien mot målet. 💛 Fra å ha hatt svart belte i unnskyldninger for ikke å trene, så har trening nå blitt en viktig del av hverdagen min, hver eneste dag. Det funker som bare det, og kroppen har bevist at den kan både gå ned mye i vekt, og trene hver dag.

Lag deg en god søndag der du er – og i dag sender jeg en varm hilsen til alle mødre. En stille påminnelse om omsorg, ansvar og kjærlighet – på godt og vondt.

Vi blogges til lørdag!

Det er nå litt over to måneder siden jeg byttet fra Wegovy til Mounjaro, og det er på tide med en ny oppdatering.

To måneder har altså gått siden jeg startet på Mounjaro, og 10. januar delte jeg min første status etter byttet fra Wegovy. Nå har det gått én måned siden den oppdateringen, og mange har spurt hvordan det går. Er jeg fortsatt fornøyd?

Kort svar: Ja. Litt lengre svar: Ja, veldig fornøyd!

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg byttet sprøyte, og her er forklaringen: Jeg gikk ned 38 kilo på Wegovy. Det er helt vilt å skrive, 38 kg! Jeg er så ekstremt takknemlig for hva den medisinen har gjort for meg. Men etter hvert ble effekten gradvis svakere slik sikkert mange av dere også har opplevd. De siste 6–9 månedene før jeg byttet, sto jeg i praksis stille. Vekten gikk også noe opp. Jeg gikk opp og ned 1-3 kg hele veien i disse månedene. Ingen reell fremgang. Metthetsfølelsen var ikke den samme, og kroppen responderte ikke slik den hadde gjort tidligere. Da jeg spurte fastlegen min om veien videre, så hadde jeg tre valg: Prøve å klare meg selv, bytte til Mounjaro eller vurdere en fedmeoperasjon. Der og da var det kun et bytte som var aktuelt, og fortsatt er jeg der at det var et smart valg.  Så derfor startet jeg på Mounjaro, og tok utgangspunkt i et vekttap på rundt 35 kilo da jeg byttet siden jeg hadde gått noe opp.

Da jeg ga første oppdatering her på bloggen den 10. januar, hadde jeg gått ned 3,1 kg på Mounjaro. Nå, én måned senere, har jeg gått ned ytterligere 3 kg. Et totalt vekttap fra start på Wegovy til i dag er dermed rundt 40 kilo. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med det. Vekta går ned, kroppen responderer, og jeg har gått 6,1 kg på to måneder – helt fantastisk. Og jeg så denne uken et helt nytt tall på vekta! Det fortjente stor jubel på badet.

Hvorfor kan man egentlig få ny effekt ved å bytte sprøyte. Kort forklart: Wegovy og Mounjaro virker ikke helt likt.

Wegovy påvirker én type hormon (GLP-1), mens Mounjaro påvirker to (GLP-1 og GIP). Denne kombinasjonen kan gi kroppen et nytt signal – litt som å trykke på “restart” etter et langt vektplatå. For noen betyr det bedre metthet. For andre roligere forhold til mat. Og for mange: at kroppen igjen responderer på behandlingen. Men – man kan ikke forvente samme vekttap som i starten. Når man allerede har gått ned mange kilo, er kroppen ikke den samme som da man startet. Forbrenningen er lavere, kroppen er mer beskyttende, og den kjemper hardere for å holde på energien. Derfor går vekttapet saktere nå – men for meg er det helt greit. Jeg er ikke i nærheten av å være misfornøyd med tempoet. egentlig. To av disse ukene så gikk vekta ned 200 og 300 gram, altså den holdt seg stabil. Det er sånn sett frustrerende, men den holdt seg.

For meg har dette vært en ny start. Metthetsfølelsen er tilbake. Jeg blir stappmett av lite mat – og ikke bare der og da, men lenge etterpå. Mounjaro gir meg en veldig tydelig metthet som sitter i kroppen, og det gjør det lettere å spise mindre uten kamp. Det er akkurat den følelsen jeg hadde savnet. Foreløpig merker jeg ingen tegn på at kroppen vil ha høyere dose. Metthetsfølelsen holder, porsjonene er små, og jeg føler meg komfortabel med doseringen jeg har nå. Men det kan plutselig skje. Noen opplever at mettheten varer kortere, tankene om mat blir mer fremtredende, eller at porsjonene gradvis øker. Det er ofte signaler på at det kan være riktig å justere dose – selvfølgelig i samråd med lege og etter anbefalt opptrapping.

Er jeg fornøyd med totalt vekttap? Ja – absolutt! Totalt vekttap nå er rundt 40 kilo, og vekta går nedover igjen. Metthetsfølelsen er tilbake, kroppen responderer, og det føles helt fantastisk. Men så var det dette hodet da. Hodet som sier at jeg må ned mer. Den indre kampen med tallene og ønsket om å nå et enda lavere tall finnes fortsatt – selv om kroppen har gjort en helt utrolig jobb. Det er altså hodet som utfordres, ikke kroppen.

Til slutt : Dette handler ikke om å bli “ferdig”. Det handler om å finne en vei videre som fungerer – også etter store endringer.

Akkurat i dag:

40 kilo ned.

Vekta i bevegelse.

Og en kropp som igjen samarbeider mer. 💜

Jeg er så takknemlig for alt kroppen har fått til, for muligheten til et helt nytt liv, og for en hverdag som er så mye lysere og lettere. Jeg har aldri vært i bedre fysisk form på 25 år, og det gjør meg både ydmyk og utrolig glad. Dette er mer enn tall på en vekt – det er en ny start, en ny rytme og en ny måte å leve på. 💛

Lag deg en fin lørdag der du er! Vi blogges i morgen!

For noen dager siden leste jeg en flott reportasje om NRK journalist Siw Kristin Sællmann om valget de tok om å bo tett på mammaen hennes i en generasjonsbolig. En flott og rørende reportasje. En reportasje jeg kjente meg igjen i. Det samme valget tok vi for 32 år siden da vi bygde huset jeg ennå bor i. Vi valgte å bygge generasjonsbolig og la foreldrene mine flytte inn i « kårboligen « som vi likte å kalle deres del.

illustrasjonsfoto

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Valget falt altså på generasjonsbolig – ikke fordi det var moderne eller praktisk på papiret, men fordi det føltes riktig. Mamma og pappa flyttet inn samtidig som oss. Ingen felles inngang. Ingenting felles, og de kom aldri inn og ut som de ville. De kom når de ble invitert, og blandet seg aldri i våre private ting. Og motsatt. Bortsett fra at jeg nok gikk mer inn og ut som jeg ville ☺️

Foreldrene mine har alltid vært til hjelp og støtte, både i små og store ting, uten å blande seg i hverdagen vår. Vi kranglet aldri eller ble uvenner, men selvfølgelig hadde vi diskusjoner. Respekt, grenser og gjensidig tillit har alltid ligget i bunn. Den balansen har betydd enormt mye for oss.

For meg har det alltid vært en selvfølge å ta vare på foreldrene mine når de ble godt voksne. Mamma og pappa har alltid vært der for meg hele livet. Støttet meg, heiet på meg og vært et trygt holdepunkt.

Mamma bor fortsatt her sammen med meg. I kårboligen. Nå er det min tur til å være der for henne. Ikke av plikt, men av kjærlighet. Det gir meg glede å kunne gi litt tilbake.

Å ta vare på eldre foreldre handler også om praktisk hjelp. Jeg henter avisen til henne hver morgen. Hjelper til med småting, følger med på det som må fikses, og passer på at hverdagen hennes flyter så godt som mulig. Men det handler like mye om nærhet – en tur ut, en prat, middag sammen, et smil, en latter. Små øyeblikk som betyr mer enn man tror.

Denne nærheten har også betydd enormt mye for datteren min. Hun vokste opp med besteforeldrene rett ved siden av. Det var trygt, nært og stabilt. Noen ganger, når hun var litt sur på oss, pakket hun dukkekofferten sin og “flyttet inn” til mor og far 😂 Det ble mange varme minner av denne nærheten.

Da pappa døde, ble det ekstra tydelig hvor verdifull denne nærheten var. Å ha mamma så nær ga trygghet i en tid som var tung. Det gjorde det lettere å stå i sorgen, sammen.

Jeg vet at generasjonsbolig ikke er for alle. Det krever klare grenser, respekt og forståelse for hverandres behov. Datteren min flyttet ut for flere år siden, og jeg tok ut skilsmisse for syv år siden. Nå er det oss jentene som bor igjen – mamma og jeg – og vi klarer oss høyst bra.

Kanskje handler dette egentlig ikke bare om generasjonsbolig. Kanskje handler det om valg. Om hva vi velger å bruke tid og krefter på. For meg har nærheten til mamma aldri vært et offer – men en gave.

Lag deg en god søndag der du er. Jeg har hatt løpeintervall på mølla denne morraen. Utover det skal jeg måke litt snø, planlegge spennende ting og nyte søndagen. Vi blogges til lørdag!