For noen dager siden leste jeg en flott reportasje om NRK journalist Siw Kristin Sællmann om valget de tok om å bo tett på mammaen hennes i en generasjonsbolig. En flott og rørende reportasje. En reportasje jeg kjente meg igjen i. Det samme valget tok vi for 32 år siden da vi bygde huset jeg ennå bor i. Vi valgte å bygge generasjonsbolig og la foreldrene mine flytte inn i « kårboligen « som vi likte å kalle deres del.
illustrasjonsfoto
Valget falt altså på generasjonsbolig – ikke fordi det var moderne eller praktisk på papiret, men fordi det føltes riktig. Mamma og pappa flyttet inn samtidig som oss. Ingen felles inngang. Ingenting felles, og de kom aldri inn og ut som de ville. De kom når de ble invitert, og blandet seg aldri i våre private ting. Og motsatt. Bortsett fra at jeg nok gikk mer inn og ut som jeg ville ☺️
Foreldrene mine har alltid vært til hjelp og støtte, både i små og store ting, uten å blande seg i hverdagen vår. Vi kranglet aldri eller ble uvenner, men selvfølgelig hadde vi diskusjoner. Respekt, grenser og gjensidig tillit har alltid ligget i bunn. Den balansen har betydd enormt mye for oss.
For meg har det alltid vært en selvfølge å ta vare på foreldrene mine når de ble godt voksne. Mamma og pappa har alltid vært der for meg hele livet. Støttet meg, heiet på meg og vært et trygt holdepunkt.
Mamma bor fortsatt her sammen med meg. I kårboligen. Nå er det min tur til å være der for henne. Ikke av plikt, men av kjærlighet. Det gir meg glede å kunne gi litt tilbake.
Å ta vare på eldre foreldre handler også om praktisk hjelp. Jeg henter avisen til henne hver morgen. Hjelper til med småting, følger med på det som må fikses, og passer på at hverdagen hennes flyter så godt som mulig. Men det handler like mye om nærhet – en tur ut, en prat, middag sammen, et smil, en latter. Små øyeblikk som betyr mer enn man tror.
Denne nærheten har også betydd enormt mye for datteren min. Hun vokste opp med besteforeldrene rett ved siden av. Det var trygt, nært og stabilt. Noen ganger, når hun var litt sur på oss, pakket hun dukkekofferten sin og “flyttet inn” til mor og far 😂 Det ble mange varme minner av denne nærheten.
Da pappa døde, ble det ekstra tydelig hvor verdifull denne nærheten var. Å ha mamma så nær ga trygghet i en tid som var tung. Det gjorde det lettere å stå i sorgen, sammen.
Jeg vet at generasjonsbolig ikke er for alle. Det krever klare grenser, respekt og forståelse for hverandres behov. Datteren min flyttet ut for flere år siden, og jeg tok ut skilsmisse for syv år siden. Nå er det oss jentene som bor igjen – mamma og jeg – og vi klarer oss høyst bra.
Kanskje handler dette egentlig ikke bare om generasjonsbolig. Kanskje handler det om valg. Om hva vi velger å bruke tid og krefter på. For meg har nærheten til mamma aldri vært et offer – men en gave.
Lag deg en god søndag der du er. Jeg har hatt løpeintervall på mølla denne morraen. Utover det skal jeg måke litt snø, planlegge spennende ting og nyte søndagen. Vi blogges til lørdag!