Jeg blir frustrert, sur og lei. Nå har jeg gått et år på Ozempic og etter det,  1/2 år på Wegovy. Reisen har vært fantastisk. Jeg har gått ned 35 kg ned, men nå virker det som om resten av denne reisen ikke vil gi særlige resultater. Eller, om jeg lever på en diett, så vil jeg selvsagt klare å gå ned mye mer, men det vet jeg at jeg aldri vil klare. Da kommer jeg til å gå fra vettet. Men jeg vet at jeg nok kan gjøre noe grep som vil gjøre at jeg går ytterligere ned. Det er bare så innmari vanskelig å ta enda større grep.

Alt handler om kalorier inn og kalorier ut. Jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha pr dag for å holde vekten vedlike, og jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha for å gå ned. Nå som jeg har gått ned så mye som jeg har, så skal kroppen ha mindre kalorier inn enn hva den kunne da jeg var 35 kg tyngre. Altså, jeg spiser IKKE som jeg gjorde før. Overhodet ikke, men likevel, så må jeg justere noe på maten om jeg skal klare å gå ned mer. Spise noe mindre, eller da få færre kalorier inn enn jeg gjør pr i dag. Da vil nok vekta bevege seg nedover igjen. Verken Mounjaro eller Wegovy gjør deg slank, men begge hjelper deg til å regulere apetitten. Du blir fortere mett, og du kan miste lysten på mat av den ene. Men spiser du flere kalorier enn du skal, ja, så vil også vekten gå opp, også på slankemedisiner.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Etter jeg startet på Ozempic, så fikk jeg bivirkningen så mange andre også opplevde, nemlig vekttap. Jeg var i himmelen! Endelig! Endelig fikk jeg blodsukkeret under kontroll, og endelig så kjente jeg at vekten gikk ned. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye det har betydd for meg og mitt liv at jeg har klart å gå ned 35 kg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve en så mye lettere kropp. Så jeg er evig takknemlig for at jeg fikk gå på Ozempic i litt over et år. Evig takknemlig for å ha en fastlege som støtter meg. Evig takknemlig for resultatene. Jeg har lært mye denne tiden jeg har gått på Ozempic og Wegovy. Jeg har lært masse om kalorier, og jeg trodde jeg kunne mye…men du verden så mye jeg egentlig ikke har hatt peiling på. Jeg har lært mye om hvor mye kalorier kroppen min skal ha for å gå i det berømte underskuddet, og jeg vet hvor mye kalorier jeg kan ha for å holde vekten stabil. Jeg har lært meg å stoppe når jeg er mett, og da før man blir stappmett. Jeg har lært meg å nyte maten på en helt annen måte. Jeg har lært meg at sjokolade ikke er livet. Jeg mistet faktisk lysten på sjokolade da jeg startet med Ozempic, og har ikke spiste det siden. Jeg har fått viktige verktøy som jeg må bruke om jeg skal klare å gå ned mer.

” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap forleden dag. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?

Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og jeg føler den har gjort det veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.

Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette…

Jeg har en flott fastlege, og i en samtale med han i går, så kunne hen fortelle at kroppen nok har kommet til det berømte platået, og er man der, så jobber nå kroppen i mot meg. Kroppen vil ikke ned, men tilbake til dit den var på det største. Så nå er det krig mellom meg og kroppen. Fastlegen min var ærlig på at det vil bli en større jobb for meg fremover om jeg vil mer ned i vekt. Jeg må redusere antall kalorier. Jeg må hele tiden tenke på hva måltidene inneholder selv om jeg ikke skal gå på noen diett. Men det er disse små, men viktige grepene som må tas i forhold til kostholdet. Jeg vet han har rett. Alt er bare så vanskelig nå. Jeg må nok også belage meg på å gå på slankemedisin en god stund fremover, men verken legen eller jeg håper dette er noe jeg vil stå på livet ut. Målet der fremme må være å slutte med den.

Det verste jeg opplever for tiden, det er den evige lysten på å ha noe å spise. Jeg kan være stappmett, men likevel ha lyst til å dytte noe i munnen. Jeg har aldri hatt det sånn før, og det er krisestemning i hodet mitt når det er sånn. Jeg må prøve å tenke ut hva jeg gjør når det er sånn. Jeg må aktivisere meg mer. Jeg har faktisk tenkt tanken på å trene mer, eller legge inn mer trening pr.dag. Fastlegen min understreker hele tiden hvor viktig treningen er. Om man sier at kosthold er 80% og trening 20%, eller 70/30 som andre mener, så vil jeg kunne oppnå gode resultater også på vekten ved å trene godt og mye. Denne uken har jeg fått inn nye øvelser i treningen, jeg har økt intensiteten noe, og jeg tenker å bruke neste uke på å legge opp nytt program ved å bruke nettet. Der ligger alt jeg trenger for å å lage gode treningsprogrammer på nettet. Jeg vil videre både med tanke på vektnedgangen, og treningsmessig.

Hos legen i går, så poengterte han nok en gang hvilket flott resultat jeg har oppnådd. Vektnedgangen jeg har hatt sidestilles med operasjonsresultat, og det gjorde meg utrolig stolt.

Om jeg er fornøyd med 35 kg? Jeg er storfornøyd! Det må det ikke være noen som helst tvil om. Jeg er så takknemlig for å klart dette. Noen må jo alltid være negative, og gi klar beskjed om at det er sprøyten som har fått meg ned. Det kunne ikke ha vært mer feil! Jeg har søren med jobbet for hvert gram, for hver kilo! Joda, sprøyten har vært en helt fantastisk drahjelp, og uten denne drahjelpen, så hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Men man kan ikke stikke seg i magen og leve som vanlig. Man må endre vaner, man må tenke annerledes, og om man da trener godt i tillegg, så er det veldig positivt.

Jeg er så takknemlig for min nye hverdag. Det å kjenne på bein som fungerer på en måte som jeg aldri har opplevd før – den gleden kan ikke beskrives med ord. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Etter å ha mistet 35 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men jeg føler at jeg har fått en ” ny ” kropp, og en ny mental helse. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.

Det blir en kamp fremover for grammene og kiloene, men jeg kan ikke gi opp.

Det ble litt klagesang fra meg på bloggen forrige helg, og det er garantert ikke siste gangen jeg kommer til å klage litt. Grunnen til klagingen var jo denne vekta da som stod litt stille. De siste ukene så hadde den egentlig ikke beveget seg noe særlig. Det var opp den ene uken, og ned igjen neste, og sånn har de siste ukene gått. Når vekta ikke går ned, så kommer angsten, angsten for at virkningen av Wegovy skal stoppe. Jeg gikk jo fra Ozempic til Wegovy for noen uker siden, og jeg har ikke gått ned noe som er til å juble for disse ukene.

Nå skal ikke jeg oppdatere dere på vekta hver uke, men jeg hadde likevel lyst til å fortelle at vekta nå har beveget seg igjen, og heldigvis har den beveget seg riktig vei, altså nedover. Da jeg gikk på vekta denne uken, så hadde vekta beveget seg ned 1,2 kg! Det er jo en fantastisk vektnedgang. Jeg skulle gjerne sett at vekta beveget seg ned så mye hver uke, men det er å være i overkant optimist. Men alt fra 0,5 kg og oppover får meg til å smile. Når vekta denne uken viste en nedgang på 1,2 kg, da ble det ellevill jubel på badet, og en liten dans på gulvet. Den følelsen som kommer inni meg når jeg ser et slikt resultat, den er bare helt nydelig. Da bruser det godt i hele kroppen, og jeg smiler og smiler.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Ja, jeg vet. Jeg må være mer tålmodig. Jeg må akseptere at vekta kan gå opp, at den kan stå stille i perioder, men det er ikke lett å finne denne tålmodigheten når man har jobbet iherdig uke etter uke. Men jeg vet at jeg gjør en sabla bra jobb, og jeg vet at jeg må være fornøyd med det jeg gjør, og det jeg har oppnådd. Jeg jobber med tålmodigheten, og jeg håper jeg blir bedre steg for steg, men lett er det ikke. Heldigvis har jeg så mye gode folk rundt meg som hele tiden minner meg på disse tingene. Som fysioterapeuten min som minner meg på hvor godt jeg trener, og at jeg da beholder muskelmasse, og bygger muskler. Muskler er som vi alle vet så viktig å jobbe godt for å beholde. Viktigheten av en solid kropp må vi ikke glemme. Mange som går ned i vekt mister også muskelmasse, og det er kun bra for tallet som vises på vekta, ikke for helsen og kroppen vår. Fastlegen min som bare er et stort smil når vi treffes, og som ikke kan fortelle meg nok ganger hvor utrolig bra denne vektnedgangen er, og hvor stolt jeg må være av meg selv. Jeg har aldri våget å spørre han om han hadde troen på at jeg ville klare dette. Jeg vet ikke jeg hadde troa selv for å være ærlig. Ikke helt fra starten. Ikke at det skulle bli så bra som dette.

Nå er vekttapet mitt på 34,3 kg. 34,3 kg siden september 2023. Så på snart 14 måneder så har jeg i snitt gått ned ca 2,5 kg hver måned, noe jeg bør være veldig fornøyd med. Nesten 69 halv kilos pakker med smør har forlatt kroppen min. Det er mye!

Jeg har vært veldig bekymret for lymfebeina mine i denne prosessen. Hvordan ville beina reagere når jeg gikk ned? Ville de følge med nedover, eller ville de forbli store tømmerstokker mens resten av kroppen ble mindre? Hva er lymfødem, og hva er lipødem? Hva er fett ? Jeg var nok veldig redd for at beina ville forbli store…men beina responderer positivt de også.  Det er lykke med stor L! Forrige gang jeg var hos lymfeterapeuten min, så hadde jeg gått ned mellom 6 og 8 cm på de ulike stedene hvor hun måler. Unntaket var anklene hvor jeg hadde gått ned 2 cm, men så har jeg heller ikke de største utfordringene i anklene mine. Denne uken var jeg på nytt hos fysioterapeuten for å måle beina. Jeg trengte nye kompresjonsstrømper, så da ønsket hun å måle selv om det bare er noen få uker siden sist. Jeg skal skrive mer om resultatene av målingen neste helg. En ting er helt sikkert : selv med både lymfødem og lipødem, så kan man også ha fett som kan forsvinne. Det er jeg et godt eksempel på.

Ellers har jeg denne uken fått den nye Tanita vekten min. Jeg leverte tilbake Withings vekten jeg hadde kjøpt da den ikke viste mer enn vekt og BMI uten at jeg hadde et betalt abonnement. Det hadde blitt ei dyr vekt med over 100 kr mnd i abonnement. Så den gikk i retur til butikken. Ikke ofte jeg bruker retten man har til åpent kjøp, men veldig kjekt denne gangen. Valget falt da på ei Tanita vekt som viser alle de verdiene jeg ønsker å ha oversikt over. Jeg vet overvektsklinikken her på sykehuset bruker Tanita vekt, dog i en noe mer avansert utgave. Fysioterapeuten jeg går til, der bruker de også Tanita. Jeg innviet vekten på torsdag, og den er akkurat slik jeg ønsker, så jeg er veldig fornøyd. Den kostet rett over 2000 kr med frakt, så det er jo en dyr vekt, men for meg er dette en verdifull investering. Jeg skal skrive mer om vekten, og resultatene den viste neste helg på bloggen. Vekta ga meg en veldig viktig beskjed : Treningen gir meg utrolige resultater!

I dag startet jeg søndagen på trening, og i dag opplevde jeg mestring på nytt, og jeg tok nye steg. Jeg har tidligere løpt intervaller på mølla. 10 sek løping og 50 sekunder hvor jeg går, og sånn holder jeg på til jeg ikke gidder mer. I dag følte jeg for å prøve og løpe lengre intervaller, så i dag løp jeg 30 sekunders intervaller, og gikk et minutt, og sånn fortsatte jeg i 30 minutter. Jeg kjente også når jeg løp intervallene at jeg nok kunne ha løpt noe lengre intervaller også, og det ga meg den beste følelsen av både mestring, lykke og at jeg får en kropp som stadig orker mer og mer.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

Jeg har nå mistet 33,5 kg, men det går så sent! Jeg kjemper nå en hard kamp for hvert eneste gram.

Det er så frustrerende at vekten omtrent ikke beveger seg nedover. Jeg føler jo at jeg har stått mer eller mindre stille i en evighet. Jeg går ned en uke, neste uke er det opp igjen nesten det samme som jeg hadde gått ned uken før, og sånn går liksom ukene. Psykisk så er dette tøft. De to siste månedene så har kanskje vekta gått ned et par kilo. Det er deprimerende, spesielt når man føler at man jobber godt for at den skal bevege seg noe mer. Skal jeg miste en del mer, så må jeg jo nesten slutte å spise. Jeg spiser ikke lite sånn sett, og jeg er ikke på noen diett, men jeg føler likevel ikke at jeg akkurat fråtser i mat.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det som er utrolig hyggelig, det er jo alle de fine kommentarene jeg får på vektnedgangen. De jeg treffer, de ser godt at jeg har mistet så mange kilo som jeg har. Og det å få den bekreftelsen på den jobben jeg har gjort, det gjør utrolig godt. Sånt betyr masse i den prosessen som jeg er i. Det er ikke så lett for meg selv å se endringene like godt som de som ser meg utenfra. Og det å få positive kommentarer, det gjør at man jobber videre for å nå målet, selv om jeg ene og alene gjør det for meg selv, og min helse.

Jeg gikk fra Ozempic til Wegovy for kort tid siden. Jeg har vel brukt Wegovy i snart 6 uker, og merker ingen forskjell egentlig. Kanskje fikk jeg tilbake noe mer av metthetsfølelsen. Ut over det, så har jeg ikke merket noe forskjell verken den ene eller den andre veien. Jeg går på dosen 1.7 mg. Ozempic og Wegovy skal jo også være identiske medisiner, noe jeg var spent på om de var, og for min del, så føler jeg absolutt at det er tilfelle. Medisinene skal bare nå to ulike pasientgrupper : Ozempic for diabetes, og Wegovy for fedme.

Så vet man jo at i en vektnedgangprosess, så kommer disse berømte platåene. Jeg er sikker på at mange av dere som feks bruker Wegovy har opplevd at dere føler at medisinen ikke fungerer lengre? At vektnedgangen stagnerer og dere føler at virkningen forsvinner. Er det sånn at dette vil skje med oss alle når kroppen nærmer seg en akseptabel vekt? Fedmeeksperter mener vel at all vektnedgang har et platå hvor kroppen selv stopper for å bevare seg selv. Jeg ser jo at man ikke bare kan fortsette i det uendelige med vekttap. Det vil jo være helsefarlig på lang sikt, men jeg er jo absolutt ikke der nå hvor jeg har nådd en akseptabel vekt. Vekten er fortsatt for høy, og bmi’en er fortsatt for høy. Akkurat bmi’en, den bryr jeg meg definitivt ikke om, men tallene på vekta, de bryr jeg meg om. Bmi’en , den skulle vært avskaffet.

Er jeg på det berømte platået? Er det sånn at effekten av sprøyta vil avta? Er jeg bare inne i en beintøff periode hvor kroppen motarbeider meg veldig, og at det vil slippe etter hvert? Det må jo være mulig å få av de siste 20-25 kiloene uten at jeg må på en streng diett. Jeg føler jeg har kontroll på maten, og jeg spiser fortsatt lite i forhold til hva jeg gjorde før jeg startet denne endringsreisen. Men kanskje må jeg ha en god evaluering av matinntaket også. Jeg spiser fortsatt ikke sjokolade, men jeg spiser gummigodteri og salt, men dette er helgekosen min, og vi snakker ikke store mengder. Kose oss, det skal vi, og det handler jo hele tiden om å holde seg i kaloriunderskudd for å gå ned. Ønsker man å ha en stabil vekt, så handler det om at man ikke skal over det antall kalorier som kroppen vår skal ha. Kaloriene pr dag, de telles ikke slavisk, men jeg prøver å loggføre de etter beste evne i Lifesum.

Jeg trener fortsatt like mye. Jeg får mer muskler. Jeg er på trening 5- 6 ganger i uken. Likevel vet jeg ikke om det er musklene som gjør at vekten ikke går ned så mye som jeg ønsker. Nå får jeg snart min nye Tanita vekt, og håper den fungerer slik jeg har forstått at den skal. Da skal jeg kunne se verdier som muskelmasse, fett, væske osv. Å se dette også vil forhåpentligvis ha en god effekt på hodet mitt. Da kan jeg se uke for uke hvordan disse verdiene også endrer seg, og man kan lettere se hva årsaken er om man går opp eller ned.

Om jeg er fornøyd med 33,5 kg? Jeg er storfornøyd! Det må det ikke være noen som helst tvil om. Jeg er så takknemlig for å klart dette. Noen må jo alltid være negative, og gi klar beskjed om at det er sprøyten som gjør at jeg går ned. Det kunne ikke ha vært mer feil! Jeg har søren med jobbet for hvert gram! Joda, sprøyten har vært en helt fantastisk drahjelp, og uten denne drahjelpen, så hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Men man kan ikke stikke seg i magen og leve som vanlig. Man må endre vaner, man må tenke annerledes, og om man da trener godt i tillegg, så er det veldig positivt.

Jeg er så takknemlig for min nye hverdag. Det å kjenne på bein som fungerer på en måte som jeg aldri har opplevd før – den gleden kan ikke beskrives med ord. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Etter å ha mistet 33,5 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men jeg føler at jeg har fått en ” ny ” kropp, og en ny mental helse. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.

Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. En helt ny hverdag som jeg nyter til det fulle. Må bare vekt og kropp jobbe på lag med meg også fremover, og så må jeg finne ut om det bare er sånn at vekta står litt stille nå, eller om det er en årsak som jeg kan gjøre noe med. Jeg skal ha en god prat med fastlegen min om dette, for jeg vil av helsemessige grunner veldig gjerne ned en del kilo til. Men å leve på streng diett, det vil ikke fungere for meg. Så er jeg jo veldig spent på Mounjaro som har blitt godkjent for det norske markedet, men den er ikke kommet i salg ennå. Om legen er enig, så skal jeg definitivt prøve den når den kommer. Mounjaro har andre virkestoffer, og skal også gjennom tester ha vist at den kan gi enda bedre resultater enn Wegovy.

Nyt søndagen der du er. I dag skal jeg bake litt, for til neste helg er det to bursdagsfeiringer her. Datteren min blir 30 år til lørdag, og søndag skal vi feire prinsene. Yngsteprinsen ble 5 år på torsdag, og eldste prinsen blir 6 år til torsdag. Så uke blir det selskaper her både lørdag og søndag. Jeg tenker å bake noe som kan på frysen, så jeg slipper å stå med alt til helgen. Vi blogges til lørdag!

At fedme er farlig, det er det jo ingen som helst tvil om, men det er ikke den vekten jeg tenker på når jeg sitter og skal skrive dagens blogginnlegg. Jeg tenker på badevekta. Den hersens badevekta som tar altfor mye fokus. Jeg kan ikke si at jeg er blitt opphengt i den, men jeg begynner å bli redd for at det nærmer seg. Har jeg blitt en vektslave?

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Vekta skal frem en gang i uken. Det var planen min, men det er ikke alltid ting går etter planen. Jeg veier meg hver onsdag. Det var planen. Eller jeg veier meg hver onsdag, som er etter planen, men den vekta kommer sannelig frem andre dager også, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det! Den ene delen av hodet sier at jeg skal på vekta hver onsdag, og den andre delen av hodet sier at jeg bare må ta den frem akkurat når jeg føler for det. Det blir liksom jubel og nederlag om hverandre, og det er ikke godt for meg. Jubel den ene dagen, og nederlag den andre. Hvorfor kan jeg ikke holde meg til den ene dagen i uken? Hvorfor kan jeg ikke være konsekvent på dette. Jeg vet jeg ikke skal ta den frem andre dager, men det gir jo jeg søren i om jeg føler for å ta den frem en annen dag. Man føler seg så todelt. Jeg vet at det ikke er bra å holde på sånn, men jeg gjør det likevel…

Baderomsvekten kan være både misvisende og forvirrende… Vekta går opp, den går ned eller den forblir den samme. Vekta kan variere fra dag til dag, og den kan variere også på en og samme dag .Denne uken gikk vekta opp noe, og det er jo et nederlag som jeg ikke alltid takler så bra. En del av meg sier at dette er helt normalt, og at det kan være mange grunner til det, og en annen del av meg går helt i kjelleren, og SKAL finne årsaken. Det som er så ille er jo at jeg vet sååå godt at det er mye som påvirker vekta som feks muskler. Jeg trener jo veldig mye. Så er det ødemet mitt. Det er jo også en berg og dalbane, spesielt nå om sommeren. Enkelte dager så er jeg veldig hoven, og har mye lymfevæske i beina mine. Det påvirker jo også vekta. Ozempic gir meg også ganske hard mage. Det kan også påvirke vekten.

Joda, det er greit å vite hvor mye jeg veier eller å gjøre en sjekk en gang i uka. Mange veier seg kun en gang i mnd. Det som er utfordringen er at tallet på vekta fort kan avgjøre humøret mitt, eller hvordan dagen min blir. Når det blir sånn så har jeg jo ikke lenger i kontroll over vekta, da er det den som kontrollerer meg. Jeg er nok ikke alene om å kjenne at dagen blir påvirket negativt fordi man har gått opp noen gram eller i verste fall en kilo. Og også motsatt: hvor fantastisk dagen og humøret blir om tallene på vekta viser at man har gått ned.

Hvor mange av dere har den vanen å hoppe på vekta daglig, eller mer enn en gang i uken? Det jeg heller bør tenke på er hvor mye fettprosenten min er. Den kan si mye mer om helsa enn tallet på vekta mi. Så jeg har nå bestemt meg for å kjøpe ny vekt, en vekt som viser mer enn bare kiloene. Ei type Tanita vekt som også viser kroppsmasse, bein og muskelmasse, mengden vann i kroppen, kaloriforbruk, metabolisme, BMI, magefett. Lymfeterapeuten min har anbefalt en slik vekt lenge nettopp fordi det er så mange andre verdier som er viktigere enn tallene på vekta, verdier som sier så mye om helsen min. Så en slik vekt skal nå kjøpes.

Nå er det sikkert mange som mener jeg bør kaste vekta vegg imellom, men det skjer ikke. Den skal ikke ut av huset, for jeg skal følge denne reisen også på vekta, men med en annen type vekt, så kan jeg kanskje også se de andre endringene som skjer selv om tallene kanskje ikke går ned. Jeg har troa på at en slik type vekt kan gjøre at hodet mitt også kan få noe mer ro om vekta skulle gå opp noen gram, eller en kilo. Men kaste den ut – det skjer ikke.

Det er mye som påvirker tallene på vekta, og det må jeg jobbe mer med å forstå. Jeg vet to ting som jeg MÅ bli flinkere på, og som påvirker vekten. Det ene er å drikke MYE mer vann. Jeg var så flink til å drikke masse vann når jeg hadde PT, men nå er jeg nok ikke så flink lengre, og vann, ja det vet vi er viktig. En annen ting er søvn. I utgangspunktet så legger jeg meg slik at jeg får 7 t søvn, men jeg våkner så tidlig. Ofte våkner jeg rundt kl 0430 – 05 og får ikke sove skikkelig igjen. Litt smådupping til og fra, men ikke den gode søvnen. Noen ganger sovner jeg ikke i det hele tatt når jeg først våkner til. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med akkurat dette, men det resulterer i at jeg ikke får de 7 timene jeg skulle hatt, og jeg blir sliten dagen etter.

Mye påvirker tallene på vekta som sagt. Hvis man feks er litt dehydrert, så vil kroppen holde på vann og muligens forårsake tall på vekta som går oppover. Løsningen der er å drikke mye vann. Veier man feks 100 kg, så vil opptil 65 kg av dette være vann. I går leste jeg at drikker man en halvliter vann og så går på vekten , så vil man se at man har gått opp i vekt. Vann er kalorifritt, men gjør at du legger på deg. Null fett, bare vann. Når man spiser, så påvirker det naturlig nok fordøyelsen. Når du veier deg på morgenen kan det være mye som enda ikke har kommet ut av systemet. Null fett. Kun mage-tarm innhold. Variasjon i saltinntaket påvirker også væskebalansen. Det har ingenting med fett å gjøre det heller. Man tror ofte at det er lurt å innta lite salt, men kroppen er ikke dum. Da tviholder den visst nok bare enda mer på vannet. Det beste er i følge eksperter å ha et normalt inntak av salt, for da stabiliserer væskebalansen seg mer.

Livsnødvendige medisiner, slik som feks hjertemedisin, eller medisiner for å hjelpe deg gjennom utfordrende perioder, slik som antidepressiva kan gi økt væskemengde i kroppen. Dette er medisiner som påvirker kroppsvekten, men har ingenting med fett å gjøre. Nå har ikke jeg den type medisin som jeg har nevnt her, men jeg går på daglige medisiner som også kan påvirke vekten min.  Alkohol påvirker kroppsvekten, men jeg er avholds, og har vært det hele livet, så jeg kan ikke legge noe skyld der om jeg går opp i vekt. Stress påvirker også negativt, og jeg har til tider en hverdag preget av mye stress, og mye tanker. Så kanskje bør jeg jobbe med å stresse mindre og finne en indre ro. Jeg føler jo ofte at selv om jeg har en rolig kveld foran tv’en, så jobber hodet likevel.

Så er det jo også sånn at vekta kan ha en feilmargin på 0,5-1 kg. Den er ikke 100 % presis, slik mange tror. Skal man ha en presis vekt, så må man visstnok investere i en vekt som de bruker på Posten til flere hundre tusen. Det hadde kanskje blitt  i overkant drøyt 🙂

Vekta, den forsvinner ikke, men en ny vekt, det blir det. Så må jeg jobbe med meg selv, og hodet mitt. Jeg må prøve å holde meg til en veiedag i uken, og prøve å tenke på alle faktorene som påvirker. Og bli mye flinkere til å drikke vann. Masse vann. Og så var det den søvnene da….

Nyt lørdagen. Vi blogges i morgen.

Jeg tror dette var det verste noen kalte meg i barndommen. Tjukkebolla feita ble nok sleng etter meg noen ganger, men det stakk ikke så dypt. Jeg slang alltid noe tilbake, og så var alt glemt. I voksen alder har det nok vært styggere kommentarer, og det har vært stygge blikk. Klart det har vært veldig vondt, men alt i alt har jeg vært utrolig heldig som ikke har kjent på den mobbingen og trakassering som så mange andre har fordi man bærer på en tjukk kropp.

Jeg har kjent mye på at jeg har begrenset meg selv. Det er mye jeg har latt være å gjøre fordi jeg har hatt så stor kropp. Jeg spiser aldri på gata, heller ikke is om sommeren fordi jeg er redd for kommentarer og blikk jeg ikke liker. Det samme gjelder bading. Det å vise seg i badedrakt, det sliter jeg med. I perioder hang eldre damer over handlekurven min i butikken for å få bevis på hvorfor jeg var tjukk, og det førte til at jeg var veldig bevisst på hva jeg puttet i handlekurven. Det å dra på et treningsstudio var i starten innmari vondt. Istedenfor å heie på meg fordi jeg ville være aktiv, så ble det blikk og kommentarer. Jeg stormet ut noen ganger med tårer i øynene. Jeg kunne sikkert ha skrevet mye mer på denne listen, og jeg er sikker på at det å begrense seg selv som overvektig, det er noe mange kjenner seg igjen i.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det er noe med folks forhold til overvektige som jeg nok aldri kommer til å skjønne. Vi er ganske langt nede på ” rangstigen.” Det er akseptert å snakke stygt til oss, og om oss. ” Alle ” har en mening om oss, og ” alle ” vet hvorfor vi er tjukke. Altfor mange mener også at vi ikke skal ha hjelp med vektproblemene fordi vi har spist oss selv tjukke. Hvorfor er det så mange som ser rødt når de ser en tjukk kropp?

Slankemedisin engasjerer veldig mange. Ozempic engasjerer mange. Jeg tenker det er fint at man har meninger, men hvorfor må man synse så veldig, ofte uten å ha verken kunnskapen, eller kjennskapen? Hvorfor vet så mange hva som er best for alle andre, og spesielt oss tjukke? Hvorfor kan man ikke være glade på de tjukkes vegne fordi nå mange endelig kan få hjelp? Og er det ikke sånn at man selv velger det man tror er best? Min kropp, mitt valg. Og når det kommer til medisin, så er det faktisk et valg man tar sammen med en lege. En lege som skal sitte på noe mer kunnskap enn det vi andre gjør.

Vil slankemedisiner løse fedmeproblemet? Kanskje ikke, men de vil hjelpe så utrolig mange som i dag sliter med overvekt og fedme. Burde ikke alle være glade for at det endelig er noe på markedet som kan hjelpe oss som har slitt med vekten i altfor mange år? Hvorfor er så mange i mot at vi skal få slankemedisin på blå resept? Eller til redusert pris? Hvorfor er det så mange som ikke selv har kjent vektutfordringer på kroppen som er så i mot at vi skal få hjelp? Hvorfor tror vi at det som er best for en selv også skal være best for andre? Det er vel fortsatt sånn at vi mennesker er ulike, og vi reagerer ulikt på alt av medisiner. Det som funker for en, funker kanskje ikke for den andre. Noen har ingen bivirkninger mens andre har grusomme bivirkninger. Noen har effekt, andre ikke.

Det er flott at vi engasjerer oss, men hvorfor vet vi hva som er best for alle andre? Hvorfor tror noen at de sitter med svaret for hva som er best for oss tjukke? Hvorfor er det alltid ramaskrik når det kommer til overvekt og fedme? Jeg ser vel aldri at man skriker så mye negativt når det kommer til andre sykdommer, og andre pasientgrupper. Hvorfor er noen i mot å gi medisiner til tjukke? Vi skal ikke ha hjelp i følge mange andre, og det fordi det ikke er statens oppgave å slanke oss. Vi har spist oss selv feite, så da kan vi takke oss selv.  At vi har spist oss selv feite, den er drøy. Da kan man jo spørre om røykere skal få hjelp? Eller rusmisbrukere? De har jo selv en gang tatt et dårlig valg. Vi må slutte å tro at alt handler om kosthold og trening, og jeg fatter ikke hvorfor noen skal nektes hjelp, og hvorfor så mange skal ha en mening om det? Mennesker som ikke kjenner oss, og som kanskje heller ikke vet hva overvekt og fedme egentlig er. Mennesker som ikke kjenner historien bak overvekten til mennesker de ser, men mene noe, det skal man. Og det man mener er sjeldent positivt.

Overvekt er sammensatt. Det finnes ikke noe enkelt svar. En leser av bloggen sa det så bra i en kommentar på et innlegg jeg hadde : ” Overvekt handler om så mye, det er ikke slik at alt står og faller på viljestyrken. Man burde basere seg på fakta og ikke minst kunnskap når man skråsikkert vet svarene til 100%. Synse og tro over andres “vansker” uten kompetanse blir lite troverdig. At alt er svart hvitt og løses kun av kostholdet ,vel..fungerer for noen..ikke for alle! ” Sanne ord.

Og nei, man vet ikke hva som er best for andre enn deg selv. Så vi må slutte å synse, og tro at vi sitter på mer kunnskap enn legene gjør. Det handler om mye mer enn kosthold. For min egen del, så fikk jeg lymfødem etter en kreftoperasjon i 2002. Flere lymfeknuter ble fjernet. Resultatet ble lymfødem i begge bein. Lymfevæsken sirkulerer ikke, og hoper seg opp. Når væsken hoper seg opp, så blir legger og lår veldig store. Spesielt gjelder det leggene mine som er tømmerstokker. Jeg fikk i tillegg diagnosen lipødem i voksen alder, en sykdom som slo ut i puberteten. Lipødem er sykelig fettansamling i sete, lår og legger, eventuelt armer. Det er en smertefull tilstand for veldig mange, og den bedres ikke ved slanking. Altså fett som ikke kan slankes bort. Så jeg har en del store utfordringer som gjør det ekstra vanskelig å gå ned i vekt. Klart jeg også har hatt dårlig kosthold i perioder, jeg har slitt med mye negative tanker rundt egen kropp. Så dette er sammensatt for meg som for så veldig mange andre. Det handler heller ikke om at jeg ikke er aktiv. Jeg trener veldig mye og veldig bra.

Mitt blodsukker er forhøyet, derfor tar jeg Ozempic. At jeg også går ned i vekt ved å bruke denne, det er en bivirkning jeg er veldig glad for. Jeg har fått et helt nytt liv, og en helt ny hverdag. Jeg er evig takknemlig for bivirkningen som Ozempic gir meg, og jeg er evig takknemlig for at den er så positiv for blodsukkeret mitt. At så mange også har så god effekt av å bruke Wegovy, det er jeg også utrolig glad for. Kan vi ikke være glade på de tjukkes vegne? Må vi mene, tro og synse og være så utrolig negative når det kommer til overvekt og vår situasjon? At mange kan få et nytt liv, og en mye bedre livskvalitet, kan man ikke være glade for det uten å hugge løs på oss ?

Det må være opp til hver enkelt å velge hva de ønsker å gjøre. Det er ikke opp til andre å bestemme hva som er best for andre enn seg selv. Hva dama i nabohuset gjør, det er det ingen som har noe med. Vi er voksne, og tar våre egne valg. Vil du ikke, så er det helt fint. Vil du, så er det også veldig fint. Vår kropp – vårt valg.

Denne uken fikk jeg to virkelig store oppturer. Den ene trodde jeg nesten ikke jeg skulle få oppleve. Det var tårer i øyekroken, og jeg følte en glede som ikke kan beskrives med ord tror jeg.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Mye har skjedd i hverdagen min, og i livet mitt etter jeg startet på Ozempic. Oppstart av Ozempic var fordi jeg har forhøyet blodsukker. Mange opplever at en av bivirkningene ved bruk av Ozempic er vektnedgang. Jeg føler liksom ikke at jeg trekker vinnerloddet i forhold til vektnedgang, så jeg trodde nok ikke jeg var en av de heldige der, men sannelig, vektnedgang er en bivirkning for meg, og jeg har fått et langtidssukker som akkurat nå er stabilt. To ting jeg kjenner stor takknemlighet over.

Jeg startet på Ozempic i september. Jeg var ikke på vekta før jeg fikk en tlf fra VG som hadde et ønske om å følge meg på reisen. Jeg hadde lovet  Aslaug i VG at jeg skulle gå på vekta før de kom, så  vektnedgangen min blir regnet fra oktober. Tallet er nok noe mer siden jeg sånn sett har ” mistet ” en mnd.

Ozempic for meg gjør at jeg blir stappmett av mye mindre mat enn før. Jeg kan egentlig bli mett av nesten ingenting. To knekkebrød på morgenen, og jeg er stappmett veldig lenge. En halv sandwich til lunsj i går, og jeg var stappmett frem til middag på kvelden. Til middag hadde jeg en burger, og jeg kjente jo at jeg ikke burde ha spist den opp, for jeg ble helt ødelagt etterpå. Selv om jeg spiser mye mindre enn før, så bør jeg nok stoppe å spise enda tidligere enn jeg kanskje gjør. Det er ingen vits i å spise når man er mett selv om man spiser mye mindre enn før. Så jeg må nok lære meg på å stoppe med en gang jeg kjenner at metthetsfølelsen kommer.

Så til oppturene. Den første oppturen, den kom på onsdag da jeg var hos lymfeteraputen min. Vi har avtalt at jeg ikke trenger å gå fast lengre fordi beina mine er så mye bedre, noe de har vært ei stund nå. Men på onsdag så var jeg der for å ta mål til nye kompresjonsstrømper. Lymfeterapeuten min ( som da er fysioterapeut ) ville ha nye mål siden jeg har gått såpass mye ned i vekt. I mitt hode så har jeg trodd at mulighetene for at beina kunne bli mindre var minimale. Jeg har jo både lymfødem og lipødem i tillegg til overvekt, så jeg vet ikke hva som er hva i tømmerstokkene mine, men jeg har vel vært forberedt på å leve med tømmerstokker resten av livet. Drømmen, den er noe helt annet, men så var det dette med å være realist også.

Lymfeterapeuten min var nesten like spent som meg da hun startet å måle. Hun har 5 faste mål hun tar fra ankel og opp til lysken, og hun smilte som ei sol under målingen. Beina mine har blitt smalere! Jeg kan nesten ikke tro det! Beina mine har blitt mellom 5,5 og 8 cm smalere! Noen steder 5,5, andre steder 8 cm. Faktisk er jeg blitt smalest der jeg er størst, altså rundt leggene. Jeg tror vi jublet om kapp, og jeg kjente en liten tåre eller to i øyekroken. 5,5 – 8 cm! Det er en del centimeter, og i tillegg i et område hvor jeg aldri trodde noe ville skje. Og så skjer det! Jeg har absolutt følt på meg at noe har skjedd. Jeg ser at noe har skjedd. I tillegg kan jeg dra i løshud øverst på lårene. Huden har også blitt mye bedre. Masse åreknuter har kommet til syne. Ikke fordi jeg har fått flere, men fordi disse har ligget skjult under huden, og poppet frem nå som det er mindre av det meste. Akkurat nå bryr jeg meg lite om åreknuter i overflod. Det kan bli noe å tenke på når jeg har mistet enda mer. Ikke vet jeg om jeg får bein som blir mindre, men håpet, det har absolutt blitt tent. Det å få oppleve at det jeg trodde var umulig faktisk er mulig, det er så stort at jeg ikke finner ord. Nå håper jeg virkelig at 5,5 – 8 cm vil bli enda flere cm. Kanskje kan jeg få bein som vil se noe mer ” normale ” ut ? Jeg har alltid hørt at med lymfødem, og lipødem, så må jeg forvente med å leve med beina som de er, for noe tull kan jeg si nå. Men her er det jo også overvekt i beina mine.

Opptur nummer 2 kom da jeg var på vekta denne uken. En dag senere enn vanlig, og som vanlig var jeg veldig spent. Forrige uke var ned 300 gram, og ingen stor jubel her hos meg. Men…300 g er 300 g. Det er ned, og det er viktigst. Som Mette skriver i en kommentar på bloggen min : ” Du har kommet i gang – gått ned MYE – og trener. Muskler veier også – så av og til kan det gå tid mellom hver “store” vektnedgangs-jubel 🙂 Det går nok i rykk og napp.” Jeg skulle gjerne fått hodet mitt til å tenke mer på akkurat det Mette skrev. Det kan gå noe tid mellom hver store vektnedgangs-jubel, og jeg vet det, jeg har erfart det mange ganger, men så var det dette hodet mitt da som ikke alltid spiller på lag med meg.

Denne uken var det stor jubel i heimen. 1.4 kg hadde jeg gått ned når jeg gikk på vekta denne uken. WOW sier jeg bare! 1.4 kg! Det er mye, og en skikkelig opptur. Nå har jeg totalt gått ned 21 kg. Men tallene er nok noe høyere som jeg skrev tidligere i blogginnlegget. Men fra jeg var på vekta i oktober, så har jeg nå gått ned 21 kg.

Mange av dere er i samme situasjon som meg. Enten at dere opplever at Ozempic gir dere en bivirkning i form av vektnedgang, eller at dere har startet på Wegovy. Endelig er det en medisin som kan hjelpe oss i kampen vi har kjempet så lenge. Det må fortsatt jobbes med å få Wegovy over på blå resept, eller at prisen senkes. Nå som det er flere slankemedisiner på vei inn på markedet, så vil jo også konkurransen bli større, og da vil nok også prisen gå ned. Samtidig så burde det tas grep nå slik at alle kan få muligheten til å få den hjelpen som finnes. Det skal ikke være sånn at kun de med en god økonomi skal kunne få hjelp til vektnedgang.

Hele livet mitt har jeg drømt om en magisk pille som kunne hjelpe meg med å gå ned i vekt. Drømmen hadde vel aldri noen trodd skulle bli virkelighet. Jeg skal fortsette å jobbe målbevisst for en bedre helse, og en lettere kropp. Ukens to oppturer ga meg en skikkelig boost!

Jeg har hatt ei god styrkeøkt på morraen i dag, sammen med litt sykkel. En veldig god start på dagen. Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen,

Etter å ha kjempet mot vekta i alle år, så er jeg skeptisk til alt som dukker opp på markedet, og som skal hjelpe oss til å bli slanke. Vel, alt er jeg ikke skeptisk til. Ikke det som er medisinsk kontrollert, og med dokumentert effekt,  men det florerer av mat vi skal spise, ulike ting man skal drikke, tabletter man skal ta, dietter man skal følge. Alle vet at spiser man minimalt, og kutter alt som er nei mat, så går man stort sett ned i vekt. Jeg skriver stort sett, for det er ikke helt riktig det heller i alle tilfeller. Det er jo mange årsaker som gjør at vi er overvektige. Det er ikke bare usunn mat alene., og alle kan ikke gå like lett ned. Sånn er det bare.

Vi vet at kosthold er kilo, og trening er gram. Men markedskreftene er brutale. De skal tjene store penger på at vi så desperat ønsker å gå ned i vekt. De skyr ingen midler. Det nyeste jeg har lest om, det er slankespray. Jepp. Rett og slett slankespray. Ved å spraye ulike type spray inn i munnen, så skal man altså gå ned i vekt. Og det er ikke måte på hvor fantastiske disse sprayene er. Sprayene skal virke på ulike ting, og det er 3 ulike sprayer som skal hjelpe deg med vektutfordringene du har. Disse 3 sprayene er en hovedspray som skal demper søtsug, den skal undertrykke appetitten, og hjelpe deg med kontroll på porsjonsstørrelser. Sprayen vil da hjelpe deg å holde deg i kaloriunderskudd, og få fart på vektnedgangen.

Spray nr to skal visst nok hjelpe deg å detoxe. Stoffskiftet ditt vil bli boostet, og skal gi deg energi gjennom hele dagen. Den siste fokuserer visst nok på mageområdet. Denne skal i følge produsenten krympe magefettet ditt. Den stopper rett og slett produksjon av overflødig fett. Så må jeg også få med at den undertrykker emosjonell spising. Seriøst??

For rundt 1000 kr mnd så kan man kjøpe disse tre sprayene. Man kan se flotte før og etter bilder, og sånne bilder vil jo vekke både interesse og misunnelse hos mange av oss som sliter med vekten. Klart man har lyst til å prøve. All fornuft blir skjøvet til side, for kanskje denne gangen….Dette vet produsentene veldig godt. De vet at vi håper, og leter, og at de kan tjene store penger. For godt til å være sant? Det er jo nettopp det. Det som virker for godt til å være sant, det er nettopp det. Det finnes ingen vidunderkur, ingen magi, ingen quickfix. Heller ikke med slankesprayer.

Hva sier leger om disse sprayene tro? Om inneholdet? Er det dokumentert på andre måter enn disse før og etter bildene? Hadde det vært så enkelt, hadde ikke legestanden vært kjappe med å fortelle at endelig har man funnet løsningen? Klart at ulike ting  kan påvirke både det ene og det andre i kroppen, men vi vet alle at det ikke finnes noen quickfix. Slankesprayer kan nok verken redusere magefettet, stoppe trøstespising, eller stoppe produksjonen av overflødig fett. Men store penger kan hjernene bak disse tjene.

Vi lar oss lure mener mange fordi vi prøver alt vi overvektige. Vi er dumme som tror på alt mener andre. Men har man slitt med vektutfordringer i mange år, da prøver man det meste som lover gode resultater. Journalisten fra VG ble veldig overrasket da hun var på besøk hos meg, og jeg kunne fortelle at jeg aldri har gått på diett. Jeg har prøvd mye i forhold til endringer på kostholdet, men aldri gått på diett. Dette er ikke fordi jeg er vet så mye bedre enn alle andre. Jeg er ikke smartere enn noen andre. Årsaken er rett og slett at jeg er innmari kresen når det kommer til mat og drikke. Jeg rører ikke varme ting som suppe, kaffe, te, kakao. Det er masse ulike typer mat jeg ikke klarer å få ned. Så min kresenhet er årsaken til at jeg ikke har prøvd ulike dietter. Ikke noe annet. Men jeg har prøvd andre ting som ulike tabletter som har lovet gull og grønne skoger, og hadde dette vært for en tid tilbake, så hadde sikkert jeg også prøvd slankespray.

Januar er den måneden i året hvor vi alltid starter dette nye livet. Det er nå ukebladene sikkert selger mest fordi hele Norge skal slankes. Trening og kosthold er gode ting. Det å bli bevisst på hva man spiser, og få inn litt mer aktivitet, det er det kjedelige, og dessverre det som pr nå fungerer. Så bør det jobbes med å få Wegovy på blå resept. Jeg leste nylig et blogginnlegg hvor vedkommende mente at det å kjøpe Wegovy selv ikke var mye penger å bruke på å få et lettere liv. Om man regnet ut hva man brukte i mat pr mnd, og hva man ville spare på matbudsjettet ved å bruke av Wegovy, så var Wegovy ikke en dyr medisin. Jeg er ikke enig. Å betale mellom 1700-3000 kr i mnd, det er mye penger for veldig mange. Uansett. Det skal ikke være et skille på hvem som skal ha anledning til å få et lettere liv.

Ha en nydelig lørdag dere. Jeg har hatt ei god økt på tredemølla og sykkelen på morrakvisten. I tillegg klarte jeg å tryne på isen på vei hjem enda så forsiktig jeg gikk. Jeg kjenner veldig godt at rompa har fått skikkelig juling. I morra skal jeg skrive litt om hvordan det går med min vektnedgang.

Jeg har fått et nytt familiemedlem. Eller kanskje jeg får kalle vedkommende en bekjent.  Det er i allefall en nyinnflytta sak som i utgangspunktet ikke var særlig velkommen. En sak jeg har et hatforhold til , men som jeg nå prøver å bli glad i, eller mer riktig, jeg prøver å forholde meg til denne saken på en grei måte. Eller i det minste godta at den er her i huset sammen med meg. At dette blir en god venn, den er vanskelig å se, men kanskje kan vi bo sammen og ha et godt samarbeid.

Dette ny husstandsmedlemmet har bodd her i noen få uker nå. Det går greit å bo og jobbe sammen, men jeg kjenner at dette hatforholdet stadig dukker opp. Men akkurat nå er det nye familiemedlemmet viktig for meg om jeg vil det eller ikke.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Mitt nye familiemedlem, det er en badevekt. En sølvfarget badevekt. Før vekta kom i hus, så var det nok to år siden jeg hadde vært på ei vekt sist. Fastlegen har hatt et ønske om at jeg fikk kjøpt meg ei vekt, noe jeg gjorde for rundt 2 år siden, men den forsvant etter hvert. Nå som VG skal skrive en reportasje om min Ozempic reise, så ville de jo selvsagt at jeg også fulgte med på vekten. Så da var det bare å krype til korset, om det kan kalles kryping da. Det satt langt inne å kjøpe meg vekt. Veldig langt inne. Men vekta ble kjøpt, og på Power, så kunne den butikkansatte fortelle meg at om jeg ikke var fornøyd med vekta, så måtte jeg bare komme tilbake med den. Han lo godt når jeg spurte om det betydde at jeg kunne levere den tilbake dersom jeg ikke var fornøyd med tallene vekta viste.

Nå er jeg på vekta hver uke, og det er ingen tvil om at Ozempic  gir meg en viktig drahjelp i tillegg til å holde sukkernivået under kontroll. Første gangen på vekta etter to år, hjelp som jeg grudde meg. Det var høy puls gitt. Men for en gledelig beskjed vekta ga meg! Jeg skal gi dere en liten oppdatering på dette i morgen, men i og med at VG skal trykke en reportasje før nyttår, så er det kanskje greit å holde det litt hemmelig. Men jeg tror jeg var på vekta 10 ganger før tallene sank inn. Jeg var SÅ sikker på at dette hadde gått helt gal vei, men jeg fikk fort hvilepuls, og man hørte jublende skrik fra Heidis residens.

Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står klar til å le hånlig når man går på den. Selv om tallene mine går nedover, så føler jeg likevel at vekten tror den er mer sjef enn meg. Selv om tallene går nedover, så kjenner jeg likevel panikken hver gang jeg vet jeg skal få dommen. Den største frykten jeg har er nok at tallene ikke skal vise det jeg ønsker. Skuffelsen er det vel jeg er redd for å kjenne på.

For min del så startet nok mitt hatforhold til vekt på barneskolen. Jeg gruet meg alltid til å bli veid hos helsesøster eller skolelegen, og det er spesielt en episode som har brent seg fast. Jeg gikk i 4.klasse. Jeg skulle veie meg hos skolelegen. Jeg hadde aldri tenkt noe videre på at jeg var annerledes i forhold til kropp. Ingen mobbing, og jeg var med på alt det de andre barna i gata var med på. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle løpe, men jeg var alltid aktiv som barn. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som hette at man ikke hadde lyst. Han var streng i stemmen. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Heidi, er du klar over hvor tjukk du er ? Du veier altfor mye. ” Nå var stemmen enda strengere…

Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret mye seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det den riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt. Etter det hatet jeg virkelig å veie meg.

Det gjøres undersøkelser på det meste, og det har også blitt foretatt undersøkelser på hvilke dager man bør veie seg på, og det er ikke mandager som sikkert mange tror. Helt utrolig at det skal bety noe hvilken dag man veier seg på, men det skal visst ha en betydning sier undersøkelser. Flere faktorer skal kunne påvirke vekten, og derfor er det altså ikke uten betydning når du går på vekten. Om du har vekt hjemme, og bruker den flittig, så kan jo dette være noe å tenke på sier disse undersøkelsene :

1. Vei deg en gang i uken, eller eventuelt én gang annenhver uke, så får du et mer realistisk bilde av om vekten er på vei i riktig retning.

2. Vekten kan svinge med opptil hele 2,5 kilo om dagen. Så derfor bør du veie deg på samme tidspunkt hver uke, om morgenen, etter at du har vært på toalettet for å få et mest mulig riktig bilde. Og vei deg alltid på onsdager. En finsk studie viser at vekten svinger minst midt i uken. Så onsdag er dagen for å veie seg altså. Jeg er på vekta på tirsdager, men tror jeg sannelig jeg skal bytte dag.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen!

Denne uken kom den. Godkjenningen fra Brønnøysundregistrene. Nå kan reisen starte sånn skikkelig!

Jeg har alltid hatt en drøm om det som skjer nå, og den har jeg hatt lenge. Jeg har stått på for at overvektige skal få treningstilbud her i Kristiansand. Jeg brenner for at overvektige skal få et helhetlig tilbud der de bor. Jeg har fått på plass treningstilbud, men det har vært i perioder. Man har prøvd, og av ulike grunner, så får man det ikke til over tid. Det man trenger er tilbud over tid for at man skal lykkes i kampen mot kiloene. Trening er en god start, og så må andre brikker på plass etter hvert.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Ofte står man sterkere sammen, så istedenfor å sitte på hver vår tue og kjempe samme sak, så er vi to med samme engasjement som for et års tid siden bestemte oss for å jobb sammen mot det samme målet. Vi ønsker på plass et tilbud som i dag ikke finnes, og som absolutt bør finnes. Det henger faktisk ikke på greip at dette tilbudet ikke finnes, men det sier vel samtidig det meste : de overvektige blir ikke prioritert. Det snakkes opp og i mente om at fedmeproblematikken bare øker, men hva gjør man for å hjelpe overvektige? Sånn virkelig hjelpe? Å prate hjelper lite. Det må handles.

Denne uken kom godkjenningen fra Brønnøysundregistrene – organisasjonen vår er godkjent! Det føles så godt å kjenne på at vi nå faktisk har fått på plass en organisasjon. Gjennom aktivitet, mestring, samhold og felleskap så ønsker vi å bidra til å bedre både den fysiske og den psykiske helsen til overvektige. Jeg har så troa på dette. Det vil ikke bli en enkel vei, men vi skal jobbe målbevisst for å få til dette. Vi må starte et sted, og vi starter med å jobbe for å få på plass et treningstilbud som skal være tilrettelagt for overvektige. Et treningstilbud hvor alle med vektutfordringer kan delta uavhengig av fysisk form. Vi har fått med oss et team som kan trening, og som skal ha ansvaret. Alle med lang erfaring, alle utdannede PT’er hvor den ene også er fysioterapeut. Teamet skal være såpass stort for at alle skal sees, og for at alle skal få hjelp, og få tilrettelegging. Alle skal få kjenne på mestring.

Nå er vi godkjent, og jeg kjenner at jeg er så innmari stolt over hva vi har fått til. Jeg er så spent på fortsettelsen. Noen negative røster vil det alltid være. Det vil alltid være noen som ikke har troa på dette, men om ingen står på for å få til noe, så skjer det jo ingenting. Nå starter jobben med å søke midler til oppstart av treningsgruppene. Det er jo en veldig stor jobb, men frem til 1.desember er det ganske mye midler man kan søke på fra ulike aktører. Nå skal vi delta på informasjonsmøter om midlene, og vi skal bruke mye tid på å søke. Ønsket vårt er et gratis tilbud slik at alle kan delta uansett hva slags økonomi man må ha. Vi har lokale på plass, vi har treningsteamet, og nå må midler på plass. Her får vi en helt fantastisk hjelp av Batteriet Sør. At små organisasjoner kan få en slik hjelp som man kan få på Batteriet, det er mer enn gull verdt. For et tilbud!

Reisen fortsetter, og egentlig så startet den sånn skikkelig når godkjenning fra Brønnøysund kom. Fremover skal det søkes midler – nå må et helhetlig tilbud i forhold til fedme tas på alvor!

Jeg sliter litt for tiden. Mange tanker. Mye som skal landes. Mye som skal gjøres. Avgjørelser som skal tas. Med mye tanker, så er det ekstra kjipt når mye tanker også går på vekt, og vektnedgangen som ikke helt er til stede. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne skru hodet opp, og legge alle brikkene på riktig plass. For det er deg jeg trenger nå å få brikkene på sine riktige plasser.

Det kan bli for mye tanker i hodet, og for mye tanker kan lett få en nedstemt. Tanker jeg hadde for lenge siden som kommer tilbake. Det negative kroppsfokuset. Tankene om at jeg ikke er fornøyd med verken kropp, eller resultater. Treningen, den er jeg veldig fornøyd med. jeg har hatt to uker med treningsfri for å få unnagjort masse utenfor her med maling og vasking og diverse vedlikehold. Da har jeg startet tidlig på morraen, og det er mye trening i slik jobbing også. Selv med to uker treningsfri, så er det ikke noe problem å komme seg på trening igjen, og det er en utrolig deilig følelse! Jeg har trent så godt så lenge at treningen er blitt en viktig del av hverdagen min. Jeg har nå funnet frem et par treningskort med treningsprogrammer som jeg hadde for lenge siden, og disse treningsprogrammene skal jeg nå bytte til. Viktig å bytte litt, så det gleder jeg meg til.

The flodhestfeeling. Den har jeg skrevet om før. Følelsen av å være denne store, tunge, vandrende flodhesten. Følelsen av at ingen andre er så stor, og tung som meg. Klærne sitter ikke som de skal, følelsen sier faktisk at det ikke er noe i hele skapet som egentlig passer. Som om det skulle være noe sannhet i akkurat det. Plutselig har man lagt på seg en haug av kilo – i alle fall i hodet.

Jeg spurte fastlegen min om jeg kunne få henvisning til psykolog. Jeg har behov for å rydde i hodet, og få mindre fokus på vekten. Jeg har en fantastisk fastlege forresten. Føler behov for å skrive det siden jeg har skrevet mye negativt om legers holdning til overvektige. Det gjelder ikke min fastlege. Det har som regel vært spesialister på sykehus. Tilbake til henvisningen. Fastlegen skjønte utfordringene mine, men det ville fort ta mellom 1 – 1,5 år for å komme inn til en psykolog i det offentlige. Seriøst? Det er jo galskap. jeg vet man har akutt team for de som trenger hjelp her og nå, men 1-1,5 år i kø for å få hjelp? Om man ikke vil betale selv, og det å betale selv, det koster fort mye penger. Jeg tenker så på de som har et større behov for hjelp enn det jeg har. Hvordan er deres psyke når de endelig får den hjelpen de har spurt etter? Jeg skal ikke stille meg i den køen. Jeg føler ikke jeg har det behovet for hjelp som så mange andre har. Jeg håper virkelig at det blir gjort noe med køene, at det gis enda mer penger, og ansettes enda flere i det offentlige systemet.

Jeg må prøve å ta tilbake kontrollen over både hode og kropp. Jeg må legge en plan slik jeg har gjort før. Jeg vet jeg kan. Gode treningsøkter, godt kosthold og positive tanker. Det siste er kanskje det vanskeligste. Jeg føler liksom at jeg har holdt på så lenge uten å få de resultatene jeg virkelig ønsker. Og når tankekjøret er på det verste, så kommer også tankene om slankeoperasjon opp. Jeg har ikke endret syn på slankeoperasjoner, men hvor lenge skal man kjempe mot den hersens vekta? Jeg har en god dialog rundt vektproblematikken med fastlegen min. Avtalen vår er at vi skal ha en god samtale om dette etter sommeren. Min jobb i perioden frem til dette, det er å jobbe godt, og gjør en god innsats. Forhåpentligvis så god at vekten vil bevege seg nedover. Det store ønsket mitt er også en PT, men det koster så innmari mye penger, men tiden med Øystein som PT var virkelig utrolig god. Det ga meg så mye. Jeg trenger nok å komme meg videre treningsmessig, og utfordre meg selv enda mer.