Denne uken fikk jeg to virkelig store oppturer. Den ene trodde jeg nesten ikke jeg skulle få oppleve. Det var tårer i øyekroken, og jeg følte en glede som ikke kan beskrives med ord tror jeg.
Mye har skjedd i hverdagen min, og i livet mitt etter jeg startet på Ozempic. Oppstart av Ozempic var fordi jeg har forhøyet blodsukker. Mange opplever at en av bivirkningene ved bruk av Ozempic er vektnedgang. Jeg føler liksom ikke at jeg trekker vinnerloddet i forhold til vektnedgang, så jeg trodde nok ikke jeg var en av de heldige der, men sannelig, vektnedgang er en bivirkning for meg, og jeg har fått et langtidssukker som akkurat nå er stabilt. To ting jeg kjenner stor takknemlighet over.
Jeg startet på Ozempic i september. Jeg var ikke på vekta før jeg fikk en tlf fra VG som hadde et ønske om å følge meg på reisen. Jeg hadde lovet Aslaug i VG at jeg skulle gå på vekta før de kom, så vektnedgangen min blir regnet fra oktober. Tallet er nok noe mer siden jeg sånn sett har ” mistet ” en mnd.
Ozempic for meg gjør at jeg blir stappmett av mye mindre mat enn før. Jeg kan egentlig bli mett av nesten ingenting. To knekkebrød på morgenen, og jeg er stappmett veldig lenge. En halv sandwich til lunsj i går, og jeg var stappmett frem til middag på kvelden. Til middag hadde jeg en burger, og jeg kjente jo at jeg ikke burde ha spist den opp, for jeg ble helt ødelagt etterpå. Selv om jeg spiser mye mindre enn før, så bør jeg nok stoppe å spise enda tidligere enn jeg kanskje gjør. Det er ingen vits i å spise når man er mett selv om man spiser mye mindre enn før. Så jeg må nok lære meg på å stoppe med en gang jeg kjenner at metthetsfølelsen kommer.
Så til oppturene. Den første oppturen, den kom på onsdag da jeg var hos lymfeteraputen min. Vi har avtalt at jeg ikke trenger å gå fast lengre fordi beina mine er så mye bedre, noe de har vært ei stund nå. Men på onsdag så var jeg der for å ta mål til nye kompresjonsstrømper. Lymfeterapeuten min ( som da er fysioterapeut ) ville ha nye mål siden jeg har gått såpass mye ned i vekt. I mitt hode så har jeg trodd at mulighetene for at beina kunne bli mindre var minimale. Jeg har jo både lymfødem og lipødem i tillegg til overvekt, så jeg vet ikke hva som er hva i tømmerstokkene mine, men jeg har vel vært forberedt på å leve med tømmerstokker resten av livet. Drømmen, den er noe helt annet, men så var det dette med å være realist også.
Lymfeterapeuten min var nesten like spent som meg da hun startet å måle. Hun har 5 faste mål hun tar fra ankel og opp til lysken, og hun smilte som ei sol under målingen. Beina mine har blitt smalere! Jeg kan nesten ikke tro det! Beina mine har blitt mellom 5,5 og 8 cm smalere! Noen steder 5,5, andre steder 8 cm. Faktisk er jeg blitt smalest der jeg er størst, altså rundt leggene. Jeg tror vi jublet om kapp, og jeg kjente en liten tåre eller to i øyekroken. 5,5 – 8 cm! Det er en del centimeter, og i tillegg i et område hvor jeg aldri trodde noe ville skje. Og så skjer det! Jeg har absolutt følt på meg at noe har skjedd. Jeg ser at noe har skjedd. I tillegg kan jeg dra i løshud øverst på lårene. Huden har også blitt mye bedre. Masse åreknuter har kommet til syne. Ikke fordi jeg har fått flere, men fordi disse har ligget skjult under huden, og poppet frem nå som det er mindre av det meste. Akkurat nå bryr jeg meg lite om åreknuter i overflod. Det kan bli noe å tenke på når jeg har mistet enda mer. Ikke vet jeg om jeg får bein som blir mindre, men håpet, det har absolutt blitt tent. Det å få oppleve at det jeg trodde var umulig faktisk er mulig, det er så stort at jeg ikke finner ord. Nå håper jeg virkelig at 5,5 – 8 cm vil bli enda flere cm. Kanskje kan jeg få bein som vil se noe mer ” normale ” ut ? Jeg har alltid hørt at med lymfødem, og lipødem, så må jeg forvente med å leve med beina som de er, for noe tull kan jeg si nå. Men her er det jo også overvekt i beina mine.
Opptur nummer 2 kom da jeg var på vekta denne uken. En dag senere enn vanlig, og som vanlig var jeg veldig spent. Forrige uke var ned 300 gram, og ingen stor jubel her hos meg. Men…300 g er 300 g. Det er ned, og det er viktigst. Som Mette skriver i en kommentar på bloggen min : ” Du har kommet i gang – gått ned MYE – og trener. Muskler veier også – så av og til kan det gå tid mellom hver “store” vektnedgangs-jubel 🙂 Det går nok i rykk og napp.” Jeg skulle gjerne fått hodet mitt til å tenke mer på akkurat det Mette skrev. Det kan gå noe tid mellom hver store vektnedgangs-jubel, og jeg vet det, jeg har erfart det mange ganger, men så var det dette hodet mitt da som ikke alltid spiller på lag med meg.
Denne uken var det stor jubel i heimen. 1.4 kg hadde jeg gått ned når jeg gikk på vekta denne uken. WOW sier jeg bare! 1.4 kg! Det er mye, og en skikkelig opptur. Nå har jeg totalt gått ned 21 kg. Men tallene er nok noe høyere som jeg skrev tidligere i blogginnlegget. Men fra jeg var på vekta i oktober, så har jeg nå gått ned 21 kg.
Mange av dere er i samme situasjon som meg. Enten at dere opplever at Ozempic gir dere en bivirkning i form av vektnedgang, eller at dere har startet på Wegovy. Endelig er det en medisin som kan hjelpe oss i kampen vi har kjempet så lenge. Det må fortsatt jobbes med å få Wegovy over på blå resept, eller at prisen senkes. Nå som det er flere slankemedisiner på vei inn på markedet, så vil jo også konkurransen bli større, og da vil nok også prisen gå ned. Samtidig så burde det tas grep nå slik at alle kan få muligheten til å få den hjelpen som finnes. Det skal ikke være sånn at kun de med en god økonomi skal kunne få hjelp til vektnedgang.
Hele livet mitt har jeg drømt om en magisk pille som kunne hjelpe meg med å gå ned i vekt. Drømmen hadde vel aldri noen trodd skulle bli virkelighet. Jeg skal fortsette å jobbe målbevisst for en bedre helse, og en lettere kropp. Ukens to oppturer ga meg en skikkelig boost!
Jeg har hatt ei god styrkeøkt på morraen i dag, sammen med litt sykkel. En veldig god start på dagen. Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen,