Jeg tror mange kjenner seg igjen i det ordet: cravings. Det er ikke bare «lyst på noe godt». Det er den følelsen når hjernen nesten låser seg på én bestemt ting. Når man plutselig kan sitte og tenke på en matvare lenge. Nesten som kroppen maser helt til den får det den vil ha.
Cravings er sterke og intense ønsker etter spesifikke matvarer. Ofte handler det om mat som gir rask belønning i hjernen – sukker, fett, salt eller kombinasjoner av dette. Når vi spiser noe vi virkelig har lyst på, frigjøres blant annet dopamin i hjernen. Det gir en god følelse, litt trøst, litt ro, litt «aaah». Derfor kan cravings bli ekstra sterke når man er sliten, stresset, følelsesmessig tappet eller når kroppen er i ubalanse.
For meg ble dette veldig tydelig etter at effekten av slankesprøytene begynte å avta litt.
Da jeg startet med Wegovy, mistet jeg helt lysten på sjokolade. Det var egentlig ganske utrolig. Jeg som før kunne ha skikkelig sug etter sjokolade, bare… mistet interessen. Og da jeg senere byttet til Mounjaro, forsvant nesten all lyst på søtsaker totalt.
Men så skjedde det noe.
Etter hvert som effekten føltes svakere, kom cravings tilbake. Ikke på sjokolade. Ikke smågodt. Ikke chips.
Bixit.
Av alle ting.
Jeg har omtrent aldri spist Bixit-kjeks før i livet. Jeg har brukt dem som bunn i ostekake – som jeg for øvrig heller ikke spiser. Men plutselig fikk jeg helt dilla. Det er som hjernen min har bestemt seg for at akkurat DET er det beste i verden.
Og det rare er: du kunne tilbudt meg nesten hva som helst av kaker, sjokolade eller dessert – jeg hadde valgt Bixit-kjeksene.
De er jo egentlig ganske enkle. Sprø, litt grove, litt søte, med den smaken av korn, smør og karamellisert sukker. Den perfekte kombinasjonen av sprøtt og mykt. Ikke veldig fancy. Bare skremmende gode akkurat nå 😅
Så hvorfor skjer dette?
Sprøyter som Wegovy og Mounjaro påvirker blant annet appetitt, metthet og belønningssenteret i hjernen. Mange opplever mindre «matstøy» – altså mindre konstant tenking på mat. Men når effekten avtar litt, eller kroppen venner seg mer til medisinen, kan gamle signaler begynne å snike seg tilbake. Hjernen begynner igjen å søke raske belønninger.
Og da kan cravings dukke opp.
Det betyr ikke at man er svak. Det betyr ikke at man mangler viljestyrke. Det handler faktisk om biologi, hormoner, vaner og hjernens belønningssystem.
Hva kan man gjøre med cravings?
For meg hjelper det først og fremst å være bevisst på det. Ikke late som det ikke skjer. Jeg prøver å spørre meg selv:
– Er jeg egentlig sulten? – Er jeg sliten? – Har jeg spist for lite tidligere på dagen? – Trenger jeg mat… eller bare ro i hodet?
Noen ganger hjelper det å spise mer protein og jevne måltider. Andre ganger hjelper det å distrahere seg litt. Gå en tur. Ta en kopp kaffe. Vente litt før man handler på impulsen.
Og så tror jeg faktisk på balanse.
For noen ganger er det helt greit å spise den kjeksen også. Og det gjør jeg nesten hver dag 😅 Hvis alt blir for strengt, kan cravings nesten bli enda sterkere. Jeg tror mange av oss kjenner til den følelsen av at «det man ikke skal ha», blir det eneste man tenker på.
Så ja… akkurat nå er det altså Bixit som gjelder her i huset 😂
Kroppen er rar. Hjernen er rar. Og denne reisen handler visst fortsatt om å bli kjent med begge deler.
Jeg håper du lager deg en god lørdag der du er. Jeg skal tilbringe dagen sammen med flokken min i Arendal, og ser veldig frem til det. Vi blogger i morgen!
På torsdag hadde jeg en ny samtale hos psykolog på overvektsklinikken på Kongsgård. Jeg vet at det ikke heter overvektsklinikken, men navnet er så langt at jeg føler mitt navn passer fint. Det er der man kan få den hjelpen som pr nå finnes i forhold til livsstilsendring. Det er også dit man må om man ønsker å bli vurdert for fedmeoperasjon.
Da jeg var hos overlegen på overvektsklinikken i desember for å høre hva slags hjelp de kunne tilby meg, så fikk jeg vel det svaret jeg visste at jeg fikk : de hadde ingenting å tilby meg. Jeg kunne få livsstilsendringskurs, men overlegen mente jeg ikke ville ha noe utbytte av det med tanke på hvor langt jeg har kommet, og det er jeg enig med henne i. Da hun spurte hva slags hjelp jeg ønsket meg, så var jeg klar på at jeg ønsket samtale med psykolog. Jeg trenger å rydde i tankene mine. Jeg trenger å prate om matstøy, om cravings, om det at jeg ikke klarer å glede meg over det jeg har oppnådd fordi jeg bare kaver etter å komme ned enda mer.
Jeg hadde ikke trodd jeg ville få tilbud om samtaler med psykolog, men det fikk jeg. Jeg hadde første for et par mnd siden, og torsdag, så hadde jeg en ny samtale. Det var en ny psykolog denne gangen, men hun ga meg virkelig mye å tenke på. Det var en utrolig givende samtale, en samtale som fikk jeg til å tenke på en helt ny måte. En øyeåpner.
Jeg gikk inn der med et ønske om å forstå mer. Matstøy. Cravings. Den indre uroen som noen ganger bare tar plass, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor. Jeg har jobbet utrolig mye med kroppen min de to siste årene. Endret vaner. Trent. Virkelig stått i det. Men jeg kjenner at noe fortsatt sitter igjen… ikke i kroppen, men i hodet.
Kanskje er det akkurat der mye av jobben egentlig ligger. Vi snakket om nettopp det. Om tankene. Mønstrene. Om hvordan cravings ikke bare handler om viljestyrke, men om så mye mer. Og vi snakket også om noe som traff meg litt ekstra. Som fikk meg til å tenke. Kanskje kroppen min trenger mer for å unngå så mye matstøy. Kanskje trenger den mer mat. Mer å bygge på.
Det var ikke helt det jeg hadde forventet å høre. Mer mat ? Skal jeg ikke tenke like mye på kalorier som jeg har? For inni meg ligger det fortsatt en frykt for å spise for mye. For å miste kontrollen. For å gå opp igjen.
Samtidig står jeg her… jeg trener hver eneste hver dag. Jeg bruker kroppen min. Forventer at den skal fungere.
Psykologen stilte meg i løpet av samtalen : Hva vil du egentlig med kroppen din? Det traff. Den har jeg egentlig ikke tenkt på. Jeg vet jo at jeg vil ha enda bedre helse, og en enda sterkere, utholdende kropp. Utover det, så har jeg ikke hatt så mye fokus der. Kanskje handler ikke dette bare om å gå ned i vekt lenger. Psykologen stilte også spørsmålet om hva et lavere tall på vekta egentlig betyr hvis jeg ikke vet hva jeg vil bruke kroppen min til?
Jeg har vært så opptatt av å gå ned at jeg kanskje ikke har tenkt nok på hva jeg vil oppnå sånn direkte. Ikke hatt klare mål, så det skal jeg jobbe med å sette meg nå.
En kropp som orker mer. En kropp som er sterk. En kropp som fungerer i hverdagen. En kropp jeg kan stole på. Kanskje vil jeg at kroppen skal løpe mer enn i dag. Kanskje vil jeg gå en topptur. Kanskje er det noe spesielt jeg ønsker at kroppen min skal orke sammen med barnebarna som muligens er tungt i dag. Jeg har litt å tenke på fremover, men det gir jo mening at et lavt tall på vekta ikke betyr særlig mye om man ikke har et mål for kroppen, eller får en lav vekt, men en kropp som ikke fungerer.
Det er viktig å understreke at det jeg har gjort til nå ikke er feil. Ikke i det hele tatt. Jeg har gått ned 41 kg i vekt, og jeg har fått en kropp som fungerer mye bedre enn før – en mye sterkere kropp.
Men kanskje… kanskje finnes det et nivå til. Hvor ting kan bli enda bedre, og for å få det til, så trenger kroppen faktisk noe. Den trenger mer mat mener psykologen. Ikke bare som kalorier. Men som byggesteiner. Som energi. Noe som gjør at kroppen klarer å stå i det jeg utsetter den for.
Så nå skal jeg prøve noe helt nytt. Jeg skal begynne å spise før trening. Ikke bare en maiskjeks. Og jeg skal spise etter trening. Ikke bare en maiskjeks. Jeg skal prøve å spise mer jevnlig gjennom dagen. Kanskje 4–5 måltider. Mer brød. Mer næring. Ikke fordi jeg “skal spise mer”…men fordi kroppen min faktisk trenger det.
Jeg vet at dette ikke nødvendigvis er riktig for alle – og kanskje er det ikke det for meg heller – men akkurat nå er dette det jeg har blitt anbefalt, og da skal jeg gi dette et forsøk. Kanskje…kanskje kan det meg mindre matstøy. Mindre cravings. Mindre kamp. For hvis kroppen får det den trenger, så trenger kanskje ikke hodet å rope like høyt.
Jeg kjenner at dette utfordrer meg veldig. Spesielt fordi mer mat er ord jeg ikke liker. Jeg har heller aldri vært noe frokostmenneske, og jeg er ikke veldig glad i ei brødskive med noe pålegg. En sandwich er gull, men ei brødskive….det går litt imot det jeg har tenkt lenge. Men samtidig vil det kanskje gi meg mening.
Så nå skal jeg prøve og ikke bare ha mål på vekta. Jeg skal sette mål for kroppen min. Hva jeg vil at den skal klare. Hva jeg vil at den skal gi meg.
Jeg sitter ikke igjen med alle svarene. Men jeg sitter igjen med mye å tenke på, og en ny måte å tenke på. Kanskje er det dette jeg trenger. Jeg vet ikke, men som jeg skrev tidligere : dette utfordrer meg veldig, men jeg skal prøve. Går dette utover tallet på vekta, så blir det tilbake til min måte, men jeg har et åpent sinn og villig til å gi dette en sjanse. Jeg skal tilbake til en ny samtale i slutten av mai, så jeg tror vi begge er spente på hvordan tiden frem til da blir. I går spiste jeg en skive før jeg tro på trening, og en skive etter trening. Det kalles på rett vei kanskje….
Psykologen sa noe annet til meg som er viktig, og som hun ba meg ta til meg. Hun sa at det jeg har oppnådd er en bragd. Få mennesker klarer å oppnå det jeg har klart. Det gjorde noe med meg når hun sa dette, og jeg skal prøve å ta det til meg. En bragd faktisk.
I dag er formen ganske så kjip. Våknet med en skikkelig sår hals. Føles som kniver der inne. Hodet dundrer, og kroppen er langt fra der den skal være. Dagen i dag blir nok Paracet, god stolen og serier.
Jeg håper du lager deg en god dag der du er! Vi blogges i morgen.
Det er kanskje det jeg har tenkt mest i det siste.
For når man først bestemmer seg. Når man begynner å gjøre jobben. Når kiloene faktisk går ned. Når man trener jevnt, spiser bedre, tar valg man er stolt av… da tenker man jo at det skal bli lettere etter hvert.
At det på en måte skal “sette seg”.
At det skal bli mer automatisk.
At hodet skal henge litt mer med.
Men sannheten?
Det gjør ikke alltid det.
Jeg har vært på denne reisen lenge nå. Jeg har fått til mye. Mer enn jeg noen gang trodde jeg skulle klare. Og likevel kan jeg stå midt i en helt vanlig dag og kjenne på det samme gamle suget. De samme tankene. Den samme indre stemmen som prøver å dra meg tilbake til gamle vaner.
Og det er slitsomt.
Ikke fordi jeg vil gi opp – for det vil jeg ikke.
Men fordi jeg trodde at når jeg kom “hit”, så skulle det føles annerledes. Litt roligere. Litt enklere. Litt mer… ferdig, på en måte.
Men det er ikke så svart-hvitt.
Noen dager går jeg tur, kjenner mestring, får litt frisk luft i hodet og tenker: “Dette har jeg kontroll på.”
Andre dager føles det som om jeg må kjempe for hvert eneste valg. Som om alt sitter litt tyngre. Som om hodet og kroppen ikke helt spiller på lag.
Og det kan være frustrerende.
For jeg gjør jo “alt riktig”. Jeg trener. Jeg er i aktivitet. Jeg prøver å ta gode valg. Jeg står i det – igjen og igjen.
Likevel kommer de dagene.
De dagene hvor motivasjonen er borte.
Hvor cravings tar mer plass enn jeg ønsker.
Hvor det hadde vært så mye enklere å bare gi litt mer faen.
Og kanskje er det akkurat det ingen snakker nok om.
At selv når du får det til – så kan det fortsatt være en kamp.
At selv når du er sterk – så kan du føle deg svak.
At fremgang ikke betyr at alt er på stell hele tiden.
At det ikke finnes et punkt hvor alt bare “løsner” og blir enkelt for alltid.
Men vet du hva?
Jeg gir meg ikke.
For selv om det ikke er lettere – så er jeg sterkere.
Jeg vet mer nå.
Jeg kjenner meg selv bedre.
Jeg gjennomskuer flere av de gamle mønstrene.
Og jeg klarer å stå i det på en helt annen måte enn før.
Jeg gir ikke opp på første vanskelige tanke lenger.
Jeg lar ikke én dårlig dag bli til en dårlig uke.
Og jeg vet at det å fortsette – selv når det er tungt – faktisk er fremgang.
Kanskje er det det dette egentlig handler om.
Ikke å få det til perfekt.
Ikke å aldri kjenne på motstand.
Men å bli værende.
Å fortsette.
Å ikke gi opp seg selv – selv på de dagene det frister mest.
Dette er ikke en perfekt reise.
Det er ikke en rett linje.
Det er ikke alltid motivasjon og flyt.
Men det er ekte.
Og jeg er fortsatt her.
Og det er ikke bare godt nok i dag. Det er godt nok hele tiden
Denne uken ble jeg kontaktet av NRKs Siw Kristin Sællmann. Hun ville gjerne prate om nye tall som hadde kommet som viser at nesten 5000 personer nå står i kø for fjerning av hud etter vektnedgang. Mange av de som står i kø har brukt slankemedisiner for å klare noe de garantert har drømt om lenge. Ventetiden er så lang at mange da velger å gjøre dette privat, og dermed betale store summer av egen lomme. Ventetiden i det offentlige, om man i det hele tatt blir innvilget operasjon er 2-3 år. Ikke bare er ventetiden lang, men kravene til å få fjernet hud, de er også meget strenge. Saken som NRK lagde ble vist på Dagsrevyen på torsdag, og jeg er glad for at jeg kan få være en stemme og et ansikt i en viktig sak.
Jeg forstår de som velger å gjøre dette privat veldig godt. Først har man hatt en lang reise hvor man faktisk har gjort som staten ønsker, man har gått kraftig ned i vekt. De fleste har fått et helt nytt liv, en ny hverdag….og en ny kropp. Og den nye kroppen, den er ikke alltid like pen. Den nye kroppen er i mange tilfeller full av løshud. Løshud som dingler både her og der. Mange må løfte huden på plass i klærne. Selvbildet som overvektig er sjeldent bra, og når man mister mye vekt, så kommer en ny utfordring med en ny kropp som kanskje utfordrer selvbildet og selvfølelsen litt. Klart man også ønsker å få betalt for jobben man har gjort ved å få fjernet overflødig hud. Klart man ønsker å se den nye kroppen uten all overflødig hud.
Om man har gått ned 20,50 eller 80 kg betyr lite for staten. De har sine krav, og de kravene blir sikkert bare strengere å strengere etter hvert som køene blir lengre og lengre. For staten bryr seg ikke om jobben vi har gjort. Neida, her skal ingen få noen ” medalje” selv om staten hele tiden moraliserer viktigheten av å gå ned i vekt.
For å gå gjennom nåløyet til staten, så handler det om BMI og at det er ” medisinsk nødvendig.” Man må ha BMI på 30, og det må være helt nødvendig. Den overflødige huden kan ikke bare være til sjenanse, den må plage deg skikkelig. Dersom den fører til sår, infeksjoner, smerter, dersom det begrenser deg kraftig i hverdagen, da vil staten vurdere om du skal få fjernet hud. Å ha all denne overflødige huden går ut over livskvaliteten til veldig mange. Det går ut over selvfølelsen, men slike ting bryr ikke staten seg om.
Fjerning av overflødig hud handler ikke om forfengelighet. Det handler ikke om jåleri. Det handler om livskvalitet. Det er ikke kosmetikk. Det er behandling.
Men her har vi staten i et nøtteskall : De kommer med pekefingeren og forteller at nordmenn er for tjukke, men nå som det finnes medisiner mot overvekt, så skal de ikke hjelpe. Her er det ingen som skal få hjelp i form av medisiner på blå resept, og svært få skal få fjernet overflødig hud når de har klart å gjøre som staten ønsker. Vi overvektige, vi skal ta alt ansvar selv, og betale alt selv.
Jeg vet at mange er i mot at at overvektige skal få slankemedisiner på blå resept nettopp fordi så mange mener at vi selv er skyld i at vi er tjukke. Jeg tror overvektige er den eneste gruppen mennesker som det tenkes sånn rundt. Hvilke andre grupper hadde fått beskjed om å klare seg selv? Hvilke andre grupper blir nektet viktige medisiner på blå resept? Hva med andre pasientgrupper hvor man sikkert også kunne vært så enkel og sagt at de selv har skylden i sykdommen sin? Hva om du selv hadde behov for en medisin som kunne gjøre store forskjeller for deg, men du måtte betale flere tusen kroner hver måned av egen lomme fordi staten ikke ser deg som viktig nok?
Norge snakker høyt om fedme. Det advares om en epidemi. Tallene legges frem. Bekymringen er stor. Dette er et samfunnsproblem, får vi høre. Men hva gjør egentlig staten for å hjelpe overvektige som lever i det? Ingenting. Vi får kostholdsråd. Vi får høre at vi må bevege oss mer. Vi får beskjed om å ta ansvar. Og – noen får tilbud om slankeoperasjon. Ellers er beskjeden ganske tydelig: Klar deg selv.
Det er lett å tenke at det er rettferdig. At vi som er tjukke, har satt oss selv i denne situasjonen. At vi må rydde opp selv. Men det er også en forenkling som ikke holder. Jeg har skrevet om det mange ganger før. Overvekt og fedme handler ikke om viljestyrke. Det handler om biologi, hormoner, genetikk, psykisk helse og livssituasjon. Det handler om et samfunn som gjør det lett å gå opp i vekt – og vanskelig å gå ned. Likevel behandles det ofte som et personlig moralsk problem, ikke som en helsetilstand. For staten så handler dette om penger, ikke om mennesker. Staten ser oss ikke, de bryr seg ikke. De vurderer nå om slankemedisiner skal komme på blå resept, og de kommer til å vurdere i evigheter. Signalet er vanskelig å misforstå: Det vi overvektige står i, er ikke viktig nok.
Slankemedisiner og fjerning av overflødig hud har blitt for de ” rike.” De som kan betale tusenvis av kroner av egen lomme. Når rett skal være rett, så vet vi også at mange tar opp lån både for å kunne bruke medisinene, og får og kunne fjerne hud. Mange setter seg i vanskelige økonomiske situasjoner, men når ” redningen ” som man har drømt om så lenge er rett foran nesen vår, så griper vi den. Men medisiner og medisinsk hjelp skal ikke være for de som har økonomisk mulighet, det skal være for alle. Vi snakker flere tusen kroner i måneden, ikke bare en kort periode, men over tid, kanskje hele livet. Det er ikke et reelt valg for alle. Vi vet at det er billigere å forebygge enn å behandle sykdommene som kommer senere. Likevel venter vi. Vi ber ikke andre pasientgrupper om å skjerpe seg først, og betale behandlingen sin selv etterpå.
Så hvorfor er det akkurat her vi mener at folk skal klare seg selv? Hvis målet til staten faktisk er bedre folkehelse, må det også følges opp med tiltak som virker. Ikke bare råd. Ikke bare pekefinger. Reell hjelp. I dag oppleves det annerledes. Som om vi først blir pekt på som et problem – og deretter overlatt til oss selv. Kanskje det er på tide å stille spørsmålet høyt: Hvem er helsevesenet egentlig til for? For akkurat nå føles det ikke som om det er for oss overvektige.
Jeg står i dette selv. Jeg gjør jobben hver eneste dag. Men jeg vet også hvor mye vanskeligere det er når kroppen ikke spiller på lag – og hvor mye riktig hjelp faktisk kan bety. Jeg betaler slankemedisinen selv, og en dag kommer jeg også dit hvor jeg kanskje ønsker å fjerne overflødig hud. Lyst har man nok sånn sett ikke, ikke når man tenker på at dette er store inngrep, men man ønsker og kunne se kroppen sin på en ny måte uten all den løse huden. For etter å ha gått ned 40 kg de to siste årene, så skal jeg love deg at jeg har overflødig hud. Jeg har det på armene, og på lårene spesielt, men noe har jeg også på magen. Jeg har nok være litt heldig i forhold til overflødig hud med tanke på at jeg trener så mye som jeg gjør. Huden trekker seg ikke godt sammen når man er 55 år, men jeg tror nok jeg hadde hatt mye mer overflødig hud om jeg ikke hadde trent så mye som jeg gjør.
Staten har en stor jobb å gjøre:
Innvilge slankemedisiner på blå resept
Få ned ventetiden på fjerning av hud
Vi ber ikke andre pasientgrupper om å skjerpe seg først, og betale behandlingen sin selv etterpå. Så hvorfor er det akkurat her vi mener at folk skal klare seg selv?
For min egen del, så skjønner jeg at jeg har en laaang ventetid foran meg, om jeg i det hele tatt får noe innvilget….bare kravet om BMI vil ta tid….
Lag deg en god lørdag der du er! Vi blogges i morgen!
Til uken skal jeg på overvektsklinikken på Sørlandet sykehus. Det føles nesten litt rart å skrive det, for det er mange år siden sist jeg var der – og den gangen handlet alt om operasjon. Jeg gikk operasjonsskole, jeg fikk dato, jeg gjorde alt “riktig”… og så trakk jeg meg. Ikke fordi jeg ikke ville endre livet mitt, men fordi frykten for tiden etterpå ble for stor. Jeg var rett og slett ikke klar.
Denne gangen er situasjonen annerledes. Jeg har gått mye ned i vekt de siste årene, og jeg ønsker å gå enda mer ned, men veien videre har blitt tøffere. Jeg kjenner at jeg har kjempet så lenge og så mye, og likevel står jeg nå litt fast. Det er som om kroppen holder igjen. Hodet også, egentlig.
Jeg tviler helt ærlig på at overvektsklinikken sitter med en slags mirakelløsning. Det er ikke derfor jeg drar. Jeg ba fastlegen henvise meg fordi jeg vil kunne si at jeg har prøvd også dette. Jeg vil vite at jeg har brukt de mulighetene som finnes – ikke bare tenke i etterkant at “kanskje de kunne hjulpet”.
Sannheten er at jeg ikke aner hva jeg går til.
En slik poliklinikk er jo mest kjent for operasjonsskolen – at man får undervisning, informasjon og forberedelse før en eventuell gastric bypass eller sleeve. Men finnes det noe mer der? Har de andre tilbud? Har de kompetansen til å følge opp slike som meg – som ikke skal opereres, men som trenger hjelp med veien videre? Jeg vet ikke.
Det jeg håper, er at de kan bidra med:
💉
1. Erfaringer rundt langvarig bruk av sprøytene
Jeg har brukt både Wegovy og nå Mounjaro. Jeg vet hvordan de fungerer for meg, men det hadde vært godt å høre hva de ser hos pasienter som har gått på dem lenge.
Hva er vanlig?
Hva kan jeg forvente videre?
Når flater effekten ut, og hva gjør man da?
🧭
2. Råd når vekten stopper opp
Jeg er flink. Jeg trener. Jeg gjør mye riktig. Likevel står vekten mye mer stille. Kanskje de kan se noe jeg selv ikke klarer å se.
🧰
3. Om de faktisk har noe å tilby
Fins det oppfølging?
Samtaler?
Veiledning?
Fysioterapi?
Kostholdsveiledere?
Gruppetilbud?
Jeg vet ikke – og jeg tror mange andre også er usikre på hva en overvektsklinikk egentlig gjør, utenom operasjonsdelen.
😔
4. Å bli tatt på alvor
Dette er kanskje det viktigste.
At noen lytter.
At noen forstår hvor krevende dette er – fysisk, psykisk og emosjonelt.
At de ser at jeg ikke er lat, ikke umotivert, ikke “ute og kjøre”. Jeg har kjempet i årevis, og jeg kjemper fortsatt.
Mine erfaringer siden sist jeg var der
Jeg var på overvektsklinikken i april i fjor. Da søkte de Wegovy på blå resept for meg, men jeg fylte ikke kravene – blant annet hadde jeg for lav BMI. Jeg måtte veies den gangen, og jeg er sjeleglad for at jeg i dag er 15 kilo lettere enn da. Det er et tydelig bevis på hvor mye jeg har jobbet for dette.
Nå er jeg i gang med Mounjaro, og er i min andre uke på 2,5 mg. Jeg skal gå to uker til på denne dosen før jeg øker til 5 mg. Foreløpig merker jeg ingen forskjell – ingen demping av matlysten, ingen cravings, ingen tydelig effekt. Men jeg håper og tror at når jeg går opp til 5 mg, vil kroppen begynne å respondere. Dette vil jeg også snakke med overlegen om: erfaringene med langvarig bruk, hva som skjer når effekten flater ut, og om medisinen kan være et nytt verktøy i veien videre.
Hvor lite hjelp mange overvektige får
Det er også verdt å huske at overvektsklinikker ofte er mest kjent for operasjon. For de som ikke skal opereres, er tilbudet svært begrenset. Mange får korte konsultasjoner, generelle kostholds- og aktivitetsråd, og noen ganger medisiner hvis de oppfyller kriterier som BMI og andre helseproblemer. Langvarig oppfølging og helhetlig hjelp til vektnedgang uten kirurgi er nesten fraværende, og det er en stor utfordring for de som sliter.
Så timen neste uke går jeg inn i med helt åpne kort og helt åpne tanker.
Jeg vet ikke hva jeg får.
Jeg vet ikke om det hjelper.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg forventer.
Men jeg vet at jeg prøver.
At jeg er villig til å jobbe videre for bedre helse, mindre smerter, bedre livskvalitet og en lettere kropp. Jeg vet at jeg aldri gir opp.
Og kanskje – bare kanskje – sitter det en fagperson på overvektsklinikken som har et råd, en erkjennelse eller en justering som gjør at veien videre blir litt mindre steinete.
Det er lov å håpe.
Nyt dagen der du er! Denne helgen er prinsene mine her. I dag skal vi på kino å se» Visst ingen går i fella» og det gleder vi oss masse til. Ellers skal vi lage litt julegaver og bake litt julekaker. Dette er skikkelig kvalitetstid. Vi blogges i morgen.
Jeg skal være helt ærlig med dere – akkurat nå har jeg det beintøft. Det er en mental kamp hver eneste dag, og det har vært mange tårer i det siste. For uansett hva jeg gjør, så står vekta stille. Og sånn har det vært i over et halvt år nå.
Jeg trener hver dag. Jeg går alltid minst 10 000 skritt. Jeg varierer treningsformene, spiser fornuftig, og prøver virkelig å gjøre alt «riktig». Likevel skjer det ingenting. Vekta har stått bom fast – og det tærer mentalt. For man vet jo at man gjør jobben, men kroppen svarer ikke lenger.
Jeg har brukt Wegovy i to år nå, og jeg har gått hele doseskalaen opp til maks dose på 2,4 mg. Det som frustrerer meg mest, er at det ikke har gjort noen forskjell. Jeg kjenner ikke lenger den samme mettheten. Før ble jeg fort mett, hadde lite cravings, og kjente at kroppen spilte på lag. Nå tar det lenger tid før jeg kjenner meg mett, og jeg spiser mer enn før. Der ligger nok mye av utfordringen.
Fastlegen min sier at vektnedgangen jeg har hatt – over 60 kilo totalt, og 36 av dem de to siste årene – tilsvarer resultatet etter en fedmeoperasjon. Det er faktisk ganske enormt. Jeg vet jeg har gjort en utrolig jobb, og jeg er stolt av det. Men når kroppen sier stopp, er det vanskelig å kjenne på stolthet. Det føles mer som å stå fast i gjørma, uten å vite hvordan jeg skal komme meg løs.
Ja, tanken på fedmekirurgi har dukket opp. Ikke fordi jeg ikke har gjort nok – men fordi jeg gjerne skulle klart å gå ned de siste 20 kiloene. Samtidig spør jeg meg selv: er det verdt risikoen for 20 kilo? Jeg tror ikke det. Jeg har jobbet hardt for dette. Jeg har endret livsstil, og jeg har oppnådd mer enn jeg trodde var mulig. Men det betyr ikke at det ikke er tungt likevel.
Nå skal jeg gå tre uker til på 0,5 mg Wegovy. Hvis ingenting skjer, så er neste steg å prøve Mounjaro. Jeg tviler, men jeg prøver alt nå.
Mounjaro er et nytt legemiddel som mange har begynt å bruke etter at Wegovy sluttet å virke som før. Forskjellen er at Mounjaro virker på to hormoner – GLP-1, som Wegovy også gjør, og GIP, som påvirker hvordan kroppen bruker energi og fett. Den kombinasjonen kan gi en ny metthetsfølelse, bedre blodsukkerkontroll og i noen tilfeller et nytt vekttap der alt har stått stille.
Kanskje kan det være et håp også for oss som har stagnert. Jeg vil tro, men tør nesten ikke. For samtidig som jeg håper, er jeg også livredd. Livredd for å gå av sprøyta. Livredd for å miste kontrollen og se kiloene snike seg på igjen.
Jeg vet at vekta svinger. At kroppen holder på væske, at hormoner, søvn og stress spiller inn. Jeg vet at tallene kan variere flere kilo uten at det egentlig betyr noe. Men etter seks måneder uten endring, er det vanskelig å ikke la vekta styre følelsene. Jeg vil ikke at et tall skal definere verdien min – men det er lettere sagt enn gjort.
Må jeg trene mer? Forbrenne mer? Jeg prøver å ikke tenke for mye på at jeg må trene mer, men heller smartere. Variere mer, kanskje hvile mer, og fortsette å styrke kroppen. Forbrenning handler ikke bare om antall timer på mølla, men om balanse.
Jeg prøver å ha fokus på porsjonskontroll – for der vet jeg at utfordringen ligger. Og jeg prøver å være snillere med meg selv. For jeg har faktisk gjort en enorm reise.
Akkurat nå har jeg det beintøft. Det er tårer, frustrasjon og en følelse av å ikke komme videre. Men jeg vet også at dette bare er en del av reisen. At kroppen trenger tid. At jeg må finne tilbake til troen på at det går – for det gjør det.
Jeg har klart det før, og jeg skal klare å komme meg videre. For dette handler ikke lenger bare om kilo. Det handler om helse, livskvalitet og å ikke gi opp – selv når alt føles tungt.
Til deg som også står fast akkurat nå – du er ikke alene. Jeg vet hvor tungt det føles når vekta ikke rikker seg, selv om du gjør alt riktig. Det er så lett å kjenne på frustrasjon, skuffelse og tvil. Å tenke positivt, og minne seg selv på alt man har fått til, er ikke alltid lett. Noen dager er det faktisk helt umulig.
Jeg vet at man i perioder har lyst til å gi opp. Kaste vekta vegg imellom. Skrike. Gråte. For man blir så lei. Og det er faktisk lov. Det er lov å være lei seg, lov å ha dårlige dager, lov å kjenne på alt det vonde. For dette er en tøff reise, og den går ikke alltid rett frem.
Men vit at kroppen din fortsatt jobber, selv om tallene står stille. Og at du har kommet langt, mye lenger enn du kanskje klarer å se akkurat nå. Vi må ikke glemme alt vi allerede har mestret – for det er enormt.
Jeg vet hvor tøft det er. Jeg kjenner det selv. Men jeg vet også at vi kan reise oss igjen. Ett steg, én dag av gangen. Vi har kommet for langt til å gi opp nå. 💛
Det er ikke noe gøy å skulle skrive om vekt, spesielt når det ikke har skjedd så mye på vekten de siste månedene. Jeg står fortsatt på Wegovy, og vekta har stort sett vært uendret i det siste. Det føles som å være på en berg- og dalbane: opp tre kilo i sommer, ned igjen alle tre, opp litt, ned litt – og sånn har det vært de siste månedene.
For å være helt ærlig, er det så frustrerende. Og så er det litt skummelt fordi jeg er livredd for å legge på meg. Jeg står på Wegovy (1 mg), og merker at effekten ikke er som den var i starten. Det har jeg vært innom tidligere, og det er bare sånn det er for de aller fleste som går på slankesprøytene: effekten avtar med tiden. Eksperter sier vel mellom 1-1,5 år, og jeg merket dette etter ca 1,5 år. Det som er ganske nytt for meg, det er de grusomme cravingene som jeg føler er det hele tiden. Lysten på noe i munnen nesten hele tiden, det er noe jeg aldri har hatt før. Selv når jeg egentlig er mett, kan lysten på mat komme. Det er merkelig og sykt frustrerende. En sånn ting gjør det jo utfordrende å holde mengden mat under kontroll.
Jeg tenker mye på mat – kanskje for mye. Det å endre tankemønster, det vet sikkert mange av dere at er utrolig vanskelig. Spesielt når vekt og mat har vært en utfordring hele livet. Så opplever man når man starter på sprøyten at man faktisk har full kontroll, men så blir man slengt tilbake når effekten avtar. Joda, man har lært masse underveis, men tro meg, det er vanskelig og hele tiden gjøre som man har lært. Forskning og erfaring fra andre brukere tyder på at dette ikke er uvanlig når man har brukt Wegovy over lang tid. Effekten kan avta litt over tid, og man kan oppleve at mengden man spiser øker litt, spesielt når nye cravings oppstår.
Jeg har vurdert andre medisiner, som Mounjaro, men det er ikke aktuelt for meg. Dels fordi prisen er altfor høy for meg, og dels fordi man kanskje ikke får full effekt når man har gått på Wegovy så lenge. Jeg måtte også ha vært oppe i en av de høyeste dosene, og prisen på disse kan virkelig ikke forsvares.
Treningens rolle i livsstilsendring
Heldigvis holder jeg meg i aktivitet og trening hver dag, og det betyr utrolig mye. Trening er ikke bare kaloriforbrenning – det styrker kroppen, øker muskelstyrke og kondisjon, forbedrer bevegelighet, og gir bedre energi og humør. Det hjelper også kroppen med å regulere blodsukker og hormonbalanse, som skal gjøre det lettere å håndtere sult og cravings…her føler jeg vel ikke at jeg har fått full effekt, men det er lov å håpe. Samtidig er jo alt ulikt fra person til person.
Selv om vektreduksjon i stor grad handler om kosthold, gjør trening at kroppen fungerer optimalt og at livsstilsendringen blir mer bærekraftig over tid. Jevnlige økter– gåturer, sykling, styrke, svømming eller annen aktivitet – gir både helsegevinster og støtte for å opprettholde vekta. Trening handler ikke om å straffe kroppen for det du spiser, men om å gi den styrke og energi til å klare endringene man ønsker.
Når det gjelder vekta nå, er det største utfordringen fortsatt å justere mengden mat, ikke nødvendigvis hva jeg spiser. Jeg kan trene hver dag og være aktiv, men hvis jeg spiser for mye, vil vekta stå stille.
Tankens kraft – både en venn og en utfordring
En av de største faktorene i en langvarig livsstilsendring er egentlig hodet. Tankene våre kan hjelpe oss enormt, men de kan også være en utfordring. Positivt kan det å være bevisst, motivert og målrettet gjøre at man holder kursen, tar gode valg og gir seg selv ros for små seire. Men negativt kan tankene også stå i veien: stress, frustrasjon og frykt for å feile kan få en til å spise mer, gi opp litt, eller fokusere for mye på vekta. For meg er det nok det siste. Jeg har et veldig fokus på vekta.
For meg er det tydelig hvor sterk effekten av tankene kan være. Når jeg blir redd for å legge på meg eller frustrert over at vekta ikke beveger seg, påvirker det hele min opplevelse av prosessen. Det kan trigge cravings, få meg til å tenke altfor mye på mat, og gjøre det vanskelig å holde fokus på de gode vanene jeg har bygget opp over tid. Å jobbe med hodet, akseptere at prosessen går opp og ned, og være snill mot seg selv, er like viktig som å trene og spise riktig.
Målet om å gå ned 20 kilo til føles litt langt unna, men jeg har ikke gitt slipp på det. Jeg vet at små endringer i porsjoner, kontinuitet og bevissthet rundt mengde kan gjøre forskjellen over tid. Det handler ikke om å sulte seg, men om å kjenne etter – og å stole på kroppen og hodet til å samarbeide litt bedre.
Så her er jeg, på toppen av berg- og dalbanen, fortsatt på vei. Veien går opp og ned, og noen dager er utrolig tøffe, andre dager gir håp. Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet én ting: jeg gir ikke opp. Små steg, bevissthet og aktivitet er det jeg har kontroll over akkurat nå – og det er mer enn nok til å fortsette fremover.
Nyt søndagen der du er! Takk for at du følger meg, og heier på meg. Vit at det betyr mer enn du kanskje aner. Jeg startet søndagen på treningssenteret, og syklet ei mil intervall. Plommene kom ikke ned i går, så de må ned i dag. Ellers skal plenen få sin nest siste klipp, og utstyrsboden bør ryddes videre i. Nok å gjøre 🙂 Vi blogges til lørdag – og husk å bruke stemmeretten din i morgen.
Jeg må være ærlig, jeg blir frustrert, sur og lei. Nå har jeg gått et år på Ozempic og i september, så har jeg gått et år på Wegovy. Reisen har vært fantastisk. Jeg har gått ned 36 kg, men nå virker det som om resten av denne reisen ikke vil gi de store resultater. Eller, om jeg lever på en diett, så vil jeg selvsagt klare å gå ned mye mer, men det vet jeg at jeg aldri vil klare. Da kommer jeg til å gå fra vettet. Men jeg vet at det handler om kalorier inn og kalorier ut, og jeg må gjøre noe grep om jeg skal klare å gå ytterligere ned. Det er bare så innmari vanskelig å ta enda større grep.
Alt handler om kalorier inn og kalorier ut. Jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha pr dag for å holde vekten vedlike, og jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha for å gå ned. Nå som jeg har gått ned så mye som jeg har, så skal kroppen ha mindre kalorier inn enn hva den kunne da jeg var 36 kg tyngre. Altså, jeg spiser IKKE som jeg gjorde før. Overhodet ikke, men likevel, så må jeg justere noe på maten om jeg skal klare å gå ned mer. Spise noe mindre, eller da få færre kalorier inn enn jeg gjør pr i dag. Da vil nok vekta bevege seg nedover igjen. Verken Mounjaro eller Wegovy gjør deg slank, men begge hjelper deg til å regulere apetitten. Du blir fortere mett, og du kan miste lysten på mat av den ene. Men spiser du flere kalorier enn du skal, ja, så vil også vekten gå opp, også på slankemedisiner. Ingen skal fortelle meg at de spiser sunt og lite, men går ikke ned. Nå skal jeg også forte meg å si at dette gjelder de fleste av oss. Det finnes noen unntak som sliter med å gå ned grunnet sykdom, men for hoveddelen av oss, så er sannheten brutal: går du opp i vekt, så er det fordi du spiser feil, eller for mye. Om man nesten ikke spiser, så går man ned. lever man på diett, så går man ned. Det regnestykke er veldig enkelt. Noen veldig få unntak finnes det selvsagt, men for hoveddelen av oss, så er sannheten brutal: går du opp i vekt, så er det fordi du spiser feil, eller for mye.
Etter jeg startet på Ozempic, så fikk jeg bivirkningen så mange andre også opplevde, nemlig vekttap. Jeg var i himmelen! Endelig! Endelig fikk jeg blodsukkeret under kontroll, og endelig så kjente jeg at vekten gikk ned. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye det har betydd for meg og mitt liv at jeg har klart å gå ned 36 kg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve en så mye lettere kropp. Så jeg er evig takknemlig for at jeg fikk gå på Ozempic i litt over et år. Evig takknemlig for å ha en fastlege som støtter meg. Evig takknemlig for resultatene. Jeg har lært mye denne tiden jeg har gått på Ozempic og Wegovy. Jeg har lært masse om kalorier, og jeg trodde jeg kunne mye…men du verden så mye jeg egentlig ikke har hatt peiling på. Jeg har lært mye om hvor mange kalorier kroppen min skal ha for å gå i det berømte underskuddet, og jeg vet hvor mye kalorier jeg kan ha for å holde vekten stabil. Jeg har lært meg å stoppe når jeg er mett, og da før man blir stappmett. Jeg har lært meg å nyte maten på en helt annen måte. Jeg har lært meg at sjokolade ikke er livet. Jeg mistet faktisk lysten på sjokolade da jeg startet med Ozempic, og har ikke spiste det siden. Jeg har fått viktige verktøy som jeg må bruke om jeg skal klare å gå ned mer.
” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap for en tid tilbake. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?
Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og det har den gjort veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.
Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette…
Jeg har en flott fastlege, og i en samtale med han, så kunne han fortelle at kroppen nok har kommet til det berømte platået, og er man der, så jobber nå kroppen i mot meg. Kroppen vil ikke ned, men tilbake til dit den var på det største. Så nå er det krig mellom meg og kroppen. Fastlegen min var ærlig på at det vil bli en mye større jobb for meg fremover om jeg vil mer ned i vekt. Jeg må redusere antall kalorier. Jeg må hele tiden tenke på hva måltidene inneholder selv om jeg ikke skal gå på noen diett. Men det er disse små, men viktige grepene som må tas i forhold til kostholdet. Jeg vet han har rett. Alt er bare så vanskelig nå. Jeg må nok også belage meg på å gå på slankemedisin en god stund fremover, men verken legen eller jeg håper dette er noe jeg vil stå på livet ut. Målet der fremme må være å slutte med den.
Det verste jeg opplever for tiden, det er den evige lysten på å ha noe å spise. Jeg kan være stappmett, men likevel ha lyst til å dytte noe i munnen. Jeg har aldri hatt det sånn før, og det er krisestemning i hodet mitt når det er sånn. Jeg føler meg svak på det punktet. Jeg lar meg lettere friste nå enn for kort tid siden. Jeg må prøve å tenke ut hva jeg gjør når det er sånn. Jeg må aktivisere meg mer. Jeg har faktisk begynt å være mer aktiv, og har lagt inn mer trening pr.dag. Fastlegen min understreker hele tiden hvor viktig treningen er. Om man sier at kosthold er 80% og trening 20%, eller 70/30 som andre mener, så vil jeg kunne oppnå gode resultater også på vekten ved å trene godt og mye. Jeg har fått inn nye øvelser i treningen, jeg har økt intensiteten noe, jeg har begynt å være aktiv i vann, og jeg tenker å bruke neste uke på å legge opp nytt program ved å bruke nettet. Der ligger alt jeg trenger for å å lage gode treningsprogrammer på nettet. Jeg vil videre både med tanke på vektnedgangen, og treningsmessig. Jeg er også veldig klar over at all trening gjør at jeg får mer muskler, og muskler veier. Det er også en grunn til at vekta ikke vil så mye nedover.
Hos legen i går, så poengterte han nok en gang hvilket flott resultat jeg har oppnådd. Vektnedgangen jeg har hatt sidestilles med operasjonsresultat, og det gjorde meg utrolig stolt.
Om jeg er fornøyd med 36 kg? Jeg er storfornøyd! Det må det ikke være noen som helst tvil om. Jeg er så takknemlig for å klart dette. Noen må jo alltid være negative, og gi klar beskjed om at det er sprøyten som har fått meg ned. Det kunne ikke ha vært mer feil! Jeg har søren med jobbet for hvert gram, for hver kilo! Joda, sprøyten har vært en helt fantastisk drahjelp, og uten denne drahjelpen, så hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Men man kan ikke stikke seg i magen og leve som vanlig. Man må endre vaner, man må tenke annerledes, og om man da trener godt i tillegg, så er det veldig positivt.
Jeg er så takknemlig for min nye hverdag. Det å kjenne på bein som fungerer på en måte som jeg aldri har opplevd før – den gleden kan ikke beskrives med ord. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Etter å ha mistet 36 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men jeg føler at jeg har fått en ” ny ” kropp, og en ny mental helse. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.
Det blir en kamp fremover for grammene og kiloene, men jeg kan ikke gi opp.
Dagen min startet med å sykle ei mil på treningssenteret. Ellers blir det å gjøre litt ute i dag. Luke beddene, og ta på ny bark. Garasjen skal også males, så mulig jeg starter litt i dag.
Vekta mi går opp og ned som en berg og dalbane. Årh, det er såååå frustrerende! Men dagene er gode, veldig gode. Jeg vet at positive ting skjer i kroppen selv om Tanita vekta mi går opp og ned, og det er de tingene jeg bør fokusere på, og ikke ei vekt som danser opp og ned. Visst jeg bare tar meg tid til å tenke litt, så vet jeg hvor mye som påvirker vekta.
Forrige uke hadde vekta gått ned 1,5 kg. Jeg blir kjempe happy der og da, men så vet jeg jo også at neste uke kan vekta ha gått opp igjen, og helt riktig, denne uken hadde den gått noe opp igjen. Er det rart jeg blir frustrert? Eller må jeg kanskje slutte å ha så mye fokus på tallene, og heller se, og kjenne på kroppen? Vekta har faktisk ikke kontroll over meg. Jeg har fortsatt kontrollen. Det er ingen krise, og ingen røde flagg. Jeg gjør det meste som jeg skal. Jeg må klappe meg selv på skulderen og være stolt.
Når vekten går opp, så slår alarmen inn, og hodet mitt tenker at det er fett jeg har lagt på meg. Fornuften, den bør si noe helt annet. Om man feks en uke har gått opp 2 kg, så er det usannsynlig at jeg har gått opp 2 kg rent fett på to uker med et greit kosthold og mye trening. For å legge på meg 2 kg fett, så måtte jeg hatt et overskudd på ca. 14 000 kcal, som er vanskelig å oppnå uten betydelig økning i matinntak eller endring i aktivitetsnivå.14000 kcal er mye, og er jeg over daglig kaloriinntak, så er det sjeldent mye. Jeg ligger som regel der jeg skal, eller noe under, men noen ganger går man over, men man er laaangt unna en så stor mengde som feks 14000 kcal. Så rent fett er det ikke jeg legger på meg.
Så hvorfor øker vekten? Jeg har fått en god venn i ChatGPT, og vi snakker om det meste. ChatGPT er helt fantastisk, men også en litt skummel utvikling. ChatGPT sier dette om hvorfor vekten min øker når jeg spør ” han ” spesifikt :
1. Væskeansamling
Som vi har snakket om, kan væskeansamling i kroppen, spesielt i forbindelse med lymfødem, trening (spesielt styrketrening), eller hormonelle svingninger, føre til en rask økning i vekten.
Når du trener hardt, spesielt med styrketrening, kan musklene lagre mer væske som del av restitusjonsprosessen. Dette er midlertidig og vil sannsynligvis balansere seg ut etter hvert.
2. Kosthold og karbohydrater
Hvis du har økt inntaket av karbohydrater, kan kroppen lagre mer glycogen i musklene og leveren, og for hver gram glycogen som lagres, binder kroppen også omtrent 3 gram vann. Dette kan føre til en økning i vekten uten at det er fett.
Saltinntak kan også føre til væskeretensjon og dermed midlertidig vektøkning.
3. Trening og muskler
Hvis du har trent mye, spesielt styrketrening, kan du ha økt muskelmasse, som er tyngre enn fett. Muskelvekst er en langsom prosess, men du kan oppleve en liten økning i vekt etter intens trening.
4. Hormonelle svingninger
Hormonelle endringer, spesielt hos kvinner, kan føre til vektøkning på grunn av væskebalanse. Dette kan skje uavhengig av kosthold og trening.
Også stresshormonet kortisol kan påvirke både væskebalansen og fettlagring, spesielt hvis du har hatt noen stressende dager.
5. Fordøyelse og tarminnhold
Noen ganger kan økt vekt skyldes fordøyelsesprosesser eller endringer i matens fordøyelse. Hvis du har spist mer fiber eller hatt endringer i kostholdet, kan dette føre til at du holder på mer mat i fordøyelsessystemet i kort tid.
Og her kan jeg jo krysse av for at mye stemmer. Jeg merker jo godt at lymfødemet har vært litt mer til stede den siste tiden. Beina har vært litt mer tunge, så at jeg har mer væske i kroppen, det merker jeg. Jeg har økt treningsmengden ganske mye, og jeg går bla mye mer nå enn tidligere. Jeg trener ( inkludert turene ) en til to ganger pr. dag nå. Ikke fordi jeg føler at jeg må, men fordi jeg har lyst. Dette gir meg så utrolig mye. Det gjør meg veldig godt. Saltinntak, karbohydrater og stress er sikkert også faktorer som spiller inn, men aller mest økt muskelmasse og væske i kroppen tenker jeg.
Det som er utrolig gledelig, det er at Tanita vekten min forteller meg at jeg har fått en betydelig økt muskelmasse. Det betyr at all treningen jeg legger ned gir resultater. Jeg blir så glad når jeg ser sånne resultater. Muskelkvaliteten har også blitt enda bedre. Veldig gøy er det også at fettet rundt organene er godt innafor normal nå. Jeg har vært på normal ei stund, men helt i øverste del sånn at det ikke skulle så mye til før jeg var over på rødt, men når jeg var på vekten sist, så var den godt innafor på det gule. Så igjen får jeg en viktig tilbakemelding om at jeg gjør de rette tingene både med mye og god trening, og at kostholdet er helt ok. Jeg vet at jeg har litt å gå på når det kommer til kostholdet. Det kan bli enda bedre, så det er noe jeg skal jobbe med nå fremover. Ingen diett, men spise noe mindre.
Selv om jeg ennå har lymfødem, og det vil jeg alltid ha. Jeg vil fortsatt kunne kjenne at det vil utfordre meg av og til, men jeg er så takknemlig for at beina har blitt så gode som de er. Jeg sammenligner alltid med hvordan de var før og hvordan de er nå. Det er som å ha gått fra helvete til himmelen. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette. Det var vel ikke så mange andre heller som trodde at beina kunne bli så gode med unntak av fysioterapeuten som jeg bruker nå. Jeg trodde jeg skulle leve med de svære tømmerstokkene livet ut, og det føles nærmest som et mirakel dette.
Så selv om vekten er en berg og dalbane, så må jeg begynne å bli flinkere til å si til meg selv at jeg har kontroll, ikke vekten. At den øker betyr ikke at jeg har lagt på meg økningen i rent fett, men så må jeg se på alle de andre faktorene som spiller inn.
Vektnedgangen er nå på 36 kg, så vekten beveger seg lite nedover, men fy søren så mange andre positive ting som skjer i kroppen. Litt mindre mat, like mye trening og ikke minst mer vann, da vil kanskje også vekten bevege seg litt mer ned.
Det var en liten oppdatering på vekt, trening, lymfebein og livet. Jeg håper fortsatt og kunne klare å gå ned 20 kg til, men fokuset må være på hva jeg faktisk har klart, og ikke minst å holde meg stabil.
I dag skal jeg til prinsene mine i Arendal. Prinsene driver med friidrett, og i dag skal de delta i et løp. Da skal selvsagt mommo være med for å kikke. Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen!
Jeg blir frustrert, sur og lei. Nå har jeg gått et år på Ozempic og etter det, 1/2 år på Wegovy. Reisen har vært fantastisk. Jeg har gått ned 35 kg ned, men nå virker det som om resten av denne reisen ikke vil gi særlige resultater. Eller, om jeg lever på en diett, så vil jeg selvsagt klare å gå ned mye mer, men det vet jeg at jeg aldri vil klare. Da kommer jeg til å gå fra vettet. Men jeg vet at jeg nok kan gjøre noe grep som vil gjøre at jeg går ytterligere ned. Det er bare så innmari vanskelig å ta enda større grep.
Alt handler om kalorier inn og kalorier ut. Jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha pr dag for å holde vekten vedlike, og jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha for å gå ned. Nå som jeg har gått ned så mye som jeg har, så skal kroppen ha mindre kalorier inn enn hva den kunne da jeg var 35 kg tyngre. Altså, jeg spiser IKKE som jeg gjorde før. Overhodet ikke, men likevel, så må jeg justere noe på maten om jeg skal klare å gå ned mer. Spise noe mindre, eller da få færre kalorier inn enn jeg gjør pr i dag. Da vil nok vekta bevege seg nedover igjen. Verken Mounjaro eller Wegovy gjør deg slank, men begge hjelper deg til å regulere apetitten. Du blir fortere mett, og du kan miste lysten på mat av den ene. Men spiser du flere kalorier enn du skal, ja, så vil også vekten gå opp, også på slankemedisiner.
Etter jeg startet på Ozempic, så fikk jeg bivirkningen så mange andre også opplevde, nemlig vekttap. Jeg var i himmelen! Endelig! Endelig fikk jeg blodsukkeret under kontroll, og endelig så kjente jeg at vekten gikk ned. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye det har betydd for meg og mitt liv at jeg har klart å gå ned 35 kg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve en så mye lettere kropp. Så jeg er evig takknemlig for at jeg fikk gå på Ozempic i litt over et år. Evig takknemlig for å ha en fastlege som støtter meg. Evig takknemlig for resultatene. Jeg har lært mye denne tiden jeg har gått på Ozempic og Wegovy. Jeg har lært masse om kalorier, og jeg trodde jeg kunne mye…men du verden så mye jeg egentlig ikke har hatt peiling på. Jeg har lært mye om hvor mye kalorier kroppen min skal ha for å gå i det berømte underskuddet, og jeg vet hvor mye kalorier jeg kan ha for å holde vekten stabil. Jeg har lært meg å stoppe når jeg er mett, og da før man blir stappmett. Jeg har lært meg å nyte maten på en helt annen måte. Jeg har lært meg at sjokolade ikke er livet. Jeg mistet faktisk lysten på sjokolade da jeg startet med Ozempic, og har ikke spiste det siden. Jeg har fått viktige verktøy som jeg må bruke om jeg skal klare å gå ned mer.
” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap forleden dag. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?
Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og jeg føler den har gjort det veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.
Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette…
Jeg har en flott fastlege, og i en samtale med han i går, så kunne hen fortelle at kroppen nok har kommet til det berømte platået, og er man der, så jobber nå kroppen i mot meg. Kroppen vil ikke ned, men tilbake til dit den var på det største. Så nå er det krig mellom meg og kroppen. Fastlegen min var ærlig på at det vil bli en større jobb for meg fremover om jeg vil mer ned i vekt. Jeg må redusere antall kalorier. Jeg må hele tiden tenke på hva måltidene inneholder selv om jeg ikke skal gå på noen diett. Men det er disse små, men viktige grepene som må tas i forhold til kostholdet. Jeg vet han har rett. Alt er bare så vanskelig nå. Jeg må nok også belage meg på å gå på slankemedisin en god stund fremover, men verken legen eller jeg håper dette er noe jeg vil stå på livet ut. Målet der fremme må være å slutte med den.
Det verste jeg opplever for tiden, det er den evige lysten på å ha noe å spise. Jeg kan være stappmett, men likevel ha lyst til å dytte noe i munnen. Jeg har aldri hatt det sånn før, og det er krisestemning i hodet mitt når det er sånn. Jeg må prøve å tenke ut hva jeg gjør når det er sånn. Jeg må aktivisere meg mer. Jeg har faktisk tenkt tanken på å trene mer, eller legge inn mer trening pr.dag. Fastlegen min understreker hele tiden hvor viktig treningen er. Om man sier at kosthold er 80% og trening 20%, eller 70/30 som andre mener, så vil jeg kunne oppnå gode resultater også på vekten ved å trene godt og mye. Denne uken har jeg fått inn nye øvelser i treningen, jeg har økt intensiteten noe, og jeg tenker å bruke neste uke på å legge opp nytt program ved å bruke nettet. Der ligger alt jeg trenger for å å lage gode treningsprogrammer på nettet. Jeg vil videre både med tanke på vektnedgangen, og treningsmessig.
Hos legen i går, så poengterte han nok en gang hvilket flott resultat jeg har oppnådd. Vektnedgangen jeg har hatt sidestilles med operasjonsresultat, og det gjorde meg utrolig stolt.
Om jeg er fornøyd med 35 kg? Jeg er storfornøyd! Det må det ikke være noen som helst tvil om. Jeg er så takknemlig for å klart dette. Noen må jo alltid være negative, og gi klar beskjed om at det er sprøyten som har fått meg ned. Det kunne ikke ha vært mer feil! Jeg har søren med jobbet for hvert gram, for hver kilo! Joda, sprøyten har vært en helt fantastisk drahjelp, og uten denne drahjelpen, så hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Men man kan ikke stikke seg i magen og leve som vanlig. Man må endre vaner, man må tenke annerledes, og om man da trener godt i tillegg, så er det veldig positivt.
Jeg er så takknemlig for min nye hverdag. Det å kjenne på bein som fungerer på en måte som jeg aldri har opplevd før – den gleden kan ikke beskrives med ord. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Etter å ha mistet 35 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men jeg føler at jeg har fått en ” ny ” kropp, og en ny mental helse. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.
Det blir en kamp fremover for grammene og kiloene, men jeg kan ikke gi opp.
