Brevet fra Heidi

” Kjære Heidi! 2015 har vært ett spennende år, men også et år med utfordringer….” – sånn startet brevet til meg selv som dumpet ned i postkassen nyttårsaften for over 10 år siden. Brevet hadde jeg skrevet til meg selv året før, og kom i postkassen som avtalt, og jeg husker det var utrolig fint å lese det. I går fant jeg frem brevet igjen, og bestemte meg for ut at jeg sannelig skal skrive ett nytt brev til meg selv som jeg skal lese nyttårsaften 2026/2027. Jeg gjorde det i fjor også, og også det brevet med mål og drømmer er herlig å lese året etter. Så mye som er nådd.

Du synes kanskje det er noe spesielt å skrive brev til seg selv, men brevet jeg fikk for over 10 år siden, det ligger det en historie bak, og samtidig, så ville jeg skrive litt om dette i dag fordi ett slikt brev er en god ting å skrive når vi nå fortsatt er veldig tidlig i ett helt nytt år.

SONY DSC

Jeg har ikke til vane å skrive brev til meg selv, men at det er en god ide, det er det ingen tvil om. Akkurat dette brevet som kom i postkassen nyttårsaften for litt over 10 år siden har altså en historie, og egentlig visste jeg jo om at det ville komme, men jeg hadde helt glemt det. Brevet ble den fineste nyttårsgave til meg selv.

I desember 2014 satt jeg i et klasserom på Tordenskjoldsgate Skole her i Kristiansand, og skrev brevet til meg selv hvor jeg starte brevet med ” Kjære Heidi.” La oss skru tiden litt tilbake til 10.desember 2014……

Høsten 2014 startet jeg på et kurs som skulle vise seg å bety enormt mye for den mentale delen av meg. Jeg hadde tidligere hatt timer med kognetiv terapi ,og det var i disse samtalene mye ” løsnet ” for meg. Disse timene ble ” redningen ” min mentalt. Det var sammen med Line, en utrolig dyktig teraput, og en helt fantastisk person at jeg knakk koden jeg skulle ønske at jeg hadde løst for lenge siden. Jeg klarte endelig å se hvor mye hodet betydde for vekten, og jeg var i gang med en lang, tøff og spennende mentale reise. Jeg vil alltid være evig takknemlig for hjelpen Line ga meg for de årene tilbake.

Helt tilfeldig traff jeg i 2014 Kai Jakobsen, en utrolig dyktig coach. Jeg hadde ett par timer sammen med han,  vi fant tonen, og holdt kontakten. Jeg har mye å takke Kai også for. Kai drev på den tiden Sørlandscoachen, og holder kursene “Spark i fua “…. for dere som ikke er sørlendinger, så betyr fua rett og slett rompa, og det er jo det vi trenger for å komme i gang – vi trenger ett skikkelig spark bak. Kai er der de fleste nå burde være, han mener at vekten definitivt sitter mellom ørene, og at det handler om så mye mer enn å spise mindre, og trene mer.

Høsten 2014 hadde Kai meldt meg på ett av sine kurs. Jeg hadde liten lyst. Først, og fremst fordi jeg skulle være sammen med masse ukjente mennesker, og i slike situasjoner, så kan jeg bli stille, veldig stille. Men sammen med ei god venninne, så dro jeg på kurs, og angrer ikke. Det var skummelt, det var faktisk kjempe skummelt. Det var skummelt å være sammen med så mange ukjente mennesker, og skulle snakke om noe som var sårt, for overvekt er ett sårt tema. Det var også skummelt fordi man lærte seg selv å kjenne på en ny måte, man fant svar man kanskje ikke ville finne, men som likevel var viktige å finne. Man fikk svar som har vært viktige for meg å få svar på for å kunne gå videre. Det var 7 lærerike uker. Fortsatt veldig skummelt å møte seg selv på den måten, og ikke moro å finne ut hvor dumme valg man faktisk tok hver eneste dag, og hvorfor man tok de.

På kursets siste dag, 10.desember 2014, så fikk vi i oppgave å skrive et brev til oss selv. Brevet skulle være basert på hvordan vi ønsket at 2015 skulle være. Hva slags mål hadde vi, hva ønsket vi å oppnå, hva skjedde egentlig i 2015. Vi skulle se et år frem i tid, og brevet skulle oppsummere året. På nyttårsaften skulle Kai sørge for at brevet lå i postkassen vår, og vi skulle få lese vårt eget brev, og se om 2015 ble slik vi tenkte at det skulle bli når vi satt i klasserommet året før.

Det er ikke lett å se at år frem i tid, men vi har våre tanker, ønsker, og mål. Jeg husker at jeg var så spent da jeg åpnet brevet  Jeg husket ikke et ord av hva jeg hadde skrevet, men jeg hadde tårer i øynene da jeg satt og leste det. Jeg forstod hvor mange av målene som var nådd dette året. 2015 som hadde vært ett veldig godt år for meg, men det hadde også  hatt sine utfordringer. Jeg husker at jeg hadde følt på at året ikke ble helt som jeg hadde ønsket, men det var før jeg hadde lest brevet til meg selv.

Vi er kun få dager inn i 2026. I dag skal jeg sannelig skrive ett nytt brev til meg selv. Et brev som skal inneholde mine mål, og ønsker. Nyttårsaften 2026/2027 skal jeg åpne brevet, og lese hva jeg skrev i januar 2026. Er målene nådd? Hva med drømmene mine? Brevet skal ikke inneholde kun ønsker for meg selv, men også for den flotte familien min, og for nære venner. Brevet jeg skrev i  klasserommet desember 2014 ga meg en slags ny giv. Nyttårsforsetter, det er jeg ferdig med for lengst, men jeg har mål, ønsker og drømmer. Jeg skal nok i tillegg til å skrive brevet til meg selv også lage måltavle. Selv om det på en side er noe av det samme som havner både i brevet og på måltavlen, men brevet vil omhandle mer enn bare personlige mål.

Jeg har bevist for meg selv gang på gang at jeg kan nå målene jeg setter meg, men jeg vet også at jeg i det nye året må gi enda mer for å komme dit jeg vil. Jeg skal gjøre meg selv stolt i 2026. Jeg skal fortsette den gode jobben jeg gjør, men også brette opp armene enda mer. Jeg vet jeg kan. Det handler bare om å ville det enda mer. Det kan koste mer også, men jeg er villig til å betale mer for å oppnå det jeg ønsker. Alle valgene jeg tar er mine, og jeg kan kun skylde på meg selv om jeg tar feil valg, eller dumme valg.

Kanskje du også skulle ta deg tid til å skrive et brev til deg selv ? Hva er dine mål, hva ønsker du at året skal bringe både for deg selv, og de rundt deg? Hva er drømmene?  Husk at mål er mulige å nå bare de er realistiske nok.  Brevet lukker du inn i en konvolutt. Enten skriver du det ferdig med navn, og adresse og får en person til å oppbevare det, og sende det til deg om et år, eller du kan lukke det godt igjen, og legge det bort, MEN husk å minne deg selv på brevet sånn at du finner det frem når 2026 er forbi, og husk hvor du legger det. For meg ble brevet en skikkelig opptur. Brevet ga meg et kick, og en motivasjon – brevet fortalte meg at mål er mulige å nå, og at jeg allerede har oppnådd veldig mye. Brevet til meg selv som jeg skrev i klasserommet den desemberkvelden, det avsluttes så fint synes jeg : ” Du er en vinner, kjære Heidi.”

Vi kan ikke vente

Denne uken leste jeg en artikkel som gjorde noe med meg. For første gang hørte jeg en lege si det så klart, så direkte, og så tydelig: overvekt – alvorlig fedme – er en sykdom. Ikke «lathet». Ikke «mangel på motivasjon». En sykdom. Punktum. (Dagens Medisin)

Screenshot

Denne legen møter pasienter som sliter med å puste, som ikke klarer å jobbe, som vil være der for barna sine — og han har medisinen som kan hjelpe. Problemet? Pasienten har ikke råd. (Dagens Medisin)

Det er ikke én pasient. Det er 70 000 nordmenn som kunne fått hjelp hvis politikerne bare tok et valg.

Fedme er biologi – ikke et spørsmål om «å ta seg sammen»

Legens ord sitter. Han sier at det er like hjelpsomt å be en person med alvorlig fedme om å «bare spise mindre» som å be en astmatiker om å «puste roligere». Når kroppen har satt en ny «termostat» for vekten, kjemper hele biologien mot vektnedgang. (Dagens Medisin)

70–80 % av kroppsvekten vår er genetisk bestemt, og når vi mister vekt, skrur kroppen opp sultsignaler og ned forbrenningen. Det er ikke et tegn på svakhet — det er ren biologi. Denne legen er ikke i tvil :  Medisiner kan redde liv, og de finnes rett foran nesen på oss.

For vi har endelig verktøy som virker: Wegovy og Mounjaro. Dette er ikke «slankekurer» eller mirakelkurer — det er behandling som regulerer appetitt og metthet og gir resultater på nivå med fedmekirurgi. (Dagens Medisin)

Og dette er ikke bare vektreduksjon. Store studier viser at risikoen for hjerteinfarkt og hjerneslag går ned, og dødeligheten av hjerte‑ og karsykdommer halveres i løpet av de første månedene med behandling. Dette er medisiner som faktisk redder liv, men dagens politikk gjør at vi nå har fått et klasseskille som dreper.

Likevel sitter politikerne og «vurderer». I mellomtiden må de med penger betale ca. 36 000 kroner i året for å få behandling — de uten penger må vente. Overvekt rammer skjevt – de med lavest inntekt er hardest rammet. Når kun de rikeste får behandling, sementerer vi et nytt klasseskille i helsevesenet. Er dette virkelig verdigheten vi ønsker av en velferdsstat? Politikerne overser tallene.

Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har konkludert at medisinene er kostnadseffektive, og anbefaler at medisinene bør være på blå resept for dem med alvorlig fedme og vektrelaterte sykdommer. (Dagens Medisin) Dette vil koste såpass mye at Direktoratet for medisinske produkter ikke kan ta avgjørelsen. Det må politikerne på Stortinget gjøre, men der har de verdens beste tid. Overvektiges liv er ikke, og har aldri vært viktig.

Politikerne tenker kanskje 2027… Om ett år. Kanskje….Og politikerne våre de tenker mens tusenvis får hjerteinfarkt som kunne vært forhindret. Mens en mengde mennesker forsvinner ut av arbeidslivet, og mens trykket på det norske helsevesenet bare øker. Ett år til mens håpet slukner i øynene på folk som vil leve et lettere og friskere liv.

Hva slags samfunn er dette?

La oss være klare:

  • Fedme er en kronisk sykdom, ikke dårlig karakter.
  • Vi har effektive medisiner som kan redde liv.
  • Samfunnet kan spare milliarder på å forebygge komplikasjoner framfor å behandle dem passive og dyrt.

Å bruke penger på behandling som virker, betaler seg tilbake mange ganger over litt tid.

 

I torsdagens debatt på NRK ble det smertefullt tydelig hva dette egentlig handler om. Ikke helse. Ikke menneskers liv. Men penger. Der kom det også klart frem at ingen en gang kan si sikkert om saken om Wegovy på blå resept faktisk blir sendt videre til Stortinget. Den kan bli stoppet allerede i departementet – og det finnes ingen tidslinje, ingen garanti og ingen som kan si når en endelig avgjørelse eventuelt kommer.

For oss som lever med alvorlig overvekt og følgesykdommer, er dette umulig å se på som noe annet enn at menneskers helse settes på vent, mens myndighetene regner på kroner og øre. Myndighetene drøyer behandlingen fordi de sier de vil vente på flere aktører i markedet, for å presse prisen ned. Flere aktører betyr konkurranse – og bedre forhandlingsmakt for staten. Det kan høres fornuftig ut på papiret. Men i virkeligheten betyr det at pasienter må vente, mens helsa forverres.

Samtidig er det kjent at produsenten bak Mounjaro skal ha sendt inn, eller er i ferd med å sende inn, søknad om blå resept. Også dette brukes som et argument for å vente. Som om menneskers helse kan settes på pause til markedet er «klart».

For dem er dette budsjetter, strategier og timing.

For oss er det kroppene våre. Livene våre.

Og når effektiv behandling finnes, men holdes utenfor fordi prisen ikke er lav nok ennå – da må det være lov å si det høyt: Dette handler ikke bare om penger. Det handler om menneskers liv.

Hvor er stemmen vår?

Hvor er vi alle – pasienter, fagfolk, pårørende – som burde rope høyere? Hvor er de som tør å si fra, som tør å kreve at livsviktig behandling ikke skal være et privilegium for de rike? Dette angår oss alle, og vi kan ikke la stillhet bli et valg. Vi er mange som kjenner kampen på kroppen, mange som vet hva det vil si å være fanget i en sykdom som samfunnet ikke tar på alvor. La oss bruke stemmen vår. La oss rope høyere. Dette er ikke en framtidig debatt. Dette er nå.

Politikerne må våkne – nå!

Til dere politikere som sitter og «vurderer»: Hver dag dere utsetter dette, dør mennesker som kunne vært reddet. Hver dag dere ser på tall og budsjetter, mister noen en sjanse til å være der for barna sine, til å puste lettere, til å leve et liv med verdighet.

Dette er ikke et spørsmål om prioritering i morgen. Dette er et spørsmål om liv – i dag. Hvis dere ikke tar ansvar i revidert statsbudsjett til våren, da viser dere tydelig at overvektige og deres liv ikke tas på alvor. Og det burde svi.

📣 Til oss alle: Del, snakk, engasjer, krev handling.

Bildet jeg har brukt i dag er et bilde tatt av VG da jeg tok et av de aller første stikkene med fedmemedisin, da med Ozempic. Dette var starten på et nytt liv, en ny hverdag og pr i dag en vektnedgang på 38 kg.

Når voksne mennesker blir nettroll

I går viste voksne mennesker igjen hvor stygge de kan være bak et tastatur. For det er nettopp der dere er tøffe i kjeften. Bak skjermen. Bak ordene.

Det er skremmende å se hvordan voksne folk – mange av dere med barn – sitter og spyr ut eder og galle om andre mennesker. Dere som burde vært forbilder. Dere som burde lært barn og unge empati, respekt og medmenneskelighet. I stedet lærer dere dem det motsatte.

I går handlet det om en mann som advarte mot slankesprøytene fordi han ble alvorlig syk etter bruk av en av disse. En enkeltskjebne. En historie. Et menneske. I kommentarfeltene var det ikke plass til nyanser, kunnskap eller empati. Der sto nettrollene klare. Klare til å bruke saken som brekkstang for å få ut alt hatet dere allerede bærer på – særlig da mot overvektige. Kommentarene haglet. Det fascinerer meg egentlig hvor mange eksperter det er der ute. Hvor mange som har så mye mer kunnskap enn alle leger og eksperter. Hvor mange som vet best. For en gudegave så mange av nettrollene har fått utdelt – tenk å vite hva som er best for alle.

Kommentarene er de samme, gamle, forutsigbare:

Manglende selvkontroll.

Dårlig disiplin.

Ingen vilje.

«Bare spis mindre og tren mer.»

Kalorier inn, kalorier ut.

Som om overvekt er et enkelt regnestykke. Som om menneskekroppen er en kalkulator. Som om liv, traumer, sykdom, hormoner, medisiner, psykisk helse og erfaringer ikke eksisterer.

 

For sannheten er denne:

Det er ikke så enkelt.

Hvis det var så enkelt, tror dere virkelig at millioner av mennesker verden over frivillig hadde valgt et liv med skam, stigma, diskriminering, blikk, kommentarer og fordømmelse?

Dere roper «lat» og «doven», men har dere noen gang spurt hvorfor?

Hvorfor noen spiser for mye.

Hvorfor noen trøstespiser.

Hvorfor mat blir en flukt.

Hvorfor kroppen blir et skjold.

«Hvorfor drikker Jeppe?» skrev Holberg.

Men dere spør aldri hvorfor noen spiser.

Traumer kan sette seg i kroppen.

Sorg kan sette seg i kroppen.

Overgrep kan sette seg i kroppen.

Medisiner kan gjøre det vanskelig å gå ned i vekt.

Sykdommer, hormoner, stoffskifte, overgangsalder, søvnmangel og stress spiller inn.

 

Og nei – en stor kropp er ikke automatisk ensbetydende med dårlig helse. Akkurat som en slank kropp ikke automatisk betyr god helse.

Men dette bryr dere dere ikke om.

For det handler ikke om helse.

Det handler om å tråkke ned.

For la oss være ærlige:

Hva bidrar dere egentlig med når dere velger å sparke nedover?

Hva gir det dere å trykke andre mennesker ned i kommentarfelt?

Hvilket tomrom er det dere forsøker å fylle?

Og ja – ofte er det menn som er verst når det kommer til å tråkke overvektige enda lengre ned. Voksne menn. Som burde visst bedre. Men for all del, voksne kvinner er ikke så mye bedre de heller. Menn og kvinner, ofte med egne barn.

 

Når det gjelder slankesprøyter, er kritikken den samme hver gang:

«Farlig!»

Men vet dere hva? Alle medisiner har bivirkninger.

Paracet. Ibux. Antibiotika. P-piller. Hjertemedisin. Blodtrykksmedisin.

Ikke alle bivirkninger er farlige.

De færreste får alvorlige bivirkninger.

Og ingen starter på medisiner uten lege involvert.

Hvorfor tror dere at dere vet mer enn fastleger og fagfolk ?

Hvorfor tror dere at dere har rett til å mene noe om andres medisinske valg?

Hvorfor kan dere ikke bare være glade på andres vegne?

Vi har fri vilje. Vi tar egne valg. Og de valgene tas i samarbeid med helsepersonell – ikke med kommentarfeltkrigere.

Og la oss snakke litt om selve kritikken mot slankesprøyta. Mange tror at vi velger denne løsningen fordi vi ønsker å slippe å gjøre en innsats – som om sprøyta alene skulle få oss til å gå ned i vekt. Sannheten er at det ikke finnes noen magisk løsning. Sprøyta kan være et verktøy, men vektnedgang krever egeninnsats, vilje til å endre vaner, og aktivt arbeid med kosthold og bevegelse. Man må legge om kursen, trene eller være aktiv på en måte som kroppen tåler, og gjøre varige endringer over tid. Det er ikke lett, og det er ikke raskt – men det er det som faktisk virker.

 

Stigmaet rundt overvekt er enormt.

Vi blir stemplet som late, udisiplinerte og dumme. Som om kroppen vår sier alt om hvem vi er som mennesker. Men en dag handler det ikke lenger om «de overvektige».

Da handler det om et menneske dere kjenner.

Med et liv. Med erfaringer dere ikke kjenner. Med kamper dere aldri har stått i.

Og en dag er det kanskje deres eget barn som sitter på andre siden av skjermen.

Barnet som ikke passer inn i malen.

Barnet som blir kommentert på kroppen sin.

Barnet som blir lært at verdi måles i kilo og selvforakt.

Da håper jeg dere husker ordene dere selv skrev.

Da håper jeg dere kjenner det stikke litt.

Da håper jeg dere forstår at tastaturet ikke beskytter dere mot konsekvensene av det dere lærer videre.

For barn gjør ikke som vi sier.

De gjør som vi gjør.

 

Så neste gang dere vurderer å trykke «send» på en kommentar full av forakt og fordømmelse –

spør dere selv:

Er dette virkelig mennesket jeg vil være?

Er dette verdiene jeg vil gi videre?

Jeg håper dere er stolte.

For internett glemmer ikke.

Og barna deres lærer av dere. 💔

 

Kanskje gjorde dette innlegget deg litt ukomfortabel.

Kanskje kjente du et lite stikk.

Eller kanskje tenkte du: «Dette gjelder ikke meg.»

Da er det kanskje nettopp derfor det bør deles.

For noen trenger å lese det som støtte.

Og noen trenger å lese det som et speil.

Hvis dette traff deg – enten i hjertet eller i samvittigheten –

så håper jeg du deler det videre.

Ord kan også brukes til å stoppe noe.

Ikke bare såre.

Bytte av slankesprøyte – sånn går det

Jeg brukte Wegovy i litt over 2 år, og hadde en fantastisk effekt. Totalt gikk jeg ned 38 kg, og det føltes som kroppen min endelig samarbeidet med meg. Endelig liksom etter å ha kjempet mot vekten i alle år. Men etter 1–1,5 år på Wegovy, så stoppet effekten opp, og vekta sto lenge helt stille. Helt normalt for de fleste. Gradvis begynte også ønsket om å gå ned mer å forsvinne – for når kroppen ikke responderer, mister man litt troen på at det faktisk er mulig.

Da jeg var på overvektsklinikken i desember, var overlegen veldig tydelig: Når effekten først stopper opp på Wegovy, vil den ikke komme tilbake. Uansett dose. Samtidig mente fastlegen min at et bytte til Mounjaro kunne gi kroppen min et nytt “kick”. Jeg bestemte meg for å prøve, og startet 25. november på laveste dose, 2,5 mg.

Jeg hadde ingen pause mellom Wegovy og Mounjaro – noen venter 4 uker for å gi kroppen en pause, men legen min vurderte at jeg kunne starte rett på. De første fire ukene på 2,5 mg merket jeg ingenting. Ingen bivirkninger heller, men heller ingen effekt. Jeg kjente tvilen på at dette ville bli bedre selv om jeg ” bare ” var på laveste dose. Mounjaro kan man få helt opp i 15 mg.

Lille julaften økte jeg til 5 mg, og plutselig etter noen dager, så skjedde det. For meg var det nesten magisk. Metthetsfølelsen kom tilbake, den kjappe metthetsfølelsen – den samme som da jeg startet på Wegovy. Ikke bare “litt mett”, men virkelig stappmett. Det tok noen dager før jeg turte å tro på det selv, hadde kroppen min reagert positivt på bytte? Jeg ga det noen dager for å kjenne etter.

Men akkurat nå: jeg blir mett veldig fort, og noen ganger så mye at det nesten blir ubehagelig. Det som skiller seg litt ut fra da jeg gikk på Wegovy, det er at etter en times tid etter måltidet kjenner jeg virkelig hvor mett jeg er, og følelsen varer i flere timer. Fort mett når jeg spiser. Stappmett etter en time. Noen dager kunne jeg nesten klart meg med bare ett måltid. Det er så godt å kjenne at kroppen min faktisk sier fra igjen såpass kjapt. Kjappere enn på lenge.

Resultatene har ikke latt vente på seg, og pr nå er Heidi overlykkelig. Første uken etter doseøkningen gikk jeg ned 1,7 kg, og uken etter ytterligere 1,4 kg – totalt 3,1 kg på to uker. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så glad i forhold til akkurat dette, og også optimistisk. Det gir motivasjon og energi til å fortsette reisen min, og minner meg på at kroppen min fortsatt kan reagere. Men tvilen, usikkerheten om dette vil vare, den vil alltid ligge der bak, men jeg må akkurat bare nå nyte det som skjer. Cravingsene er ikke helt borte. De er der fortsatt, men de er ikke så intense som tidligere.

Hvorfor kan Mounjaro virke når Wegovy har stoppet opp?

Begge medisinene er GLP-1-medisiner, og de fungerer på mange måter på samme måte: de påvirker sult- og metthetsfølelse, og kan hjelpe kroppen til å spise mindre. Men Mounjaro virker litt annerledes enn Wegovy. Den stimulerer nemlig flere reseptorer samtidig, ikke bare GLP-1, og dette kan gjøre at kroppen reagerer på nytt selv om Wegovy ikke lenger hadde effekt. For meg har dette betydd at metthetsfølelsen endelig er tilbake – kroppen “husker” hvordan den skal si fra når den har fått nok, og jeg kan spise mindre uten å føle sult.

Når det gjelder det økonomiske, må jeg være realistisk. Mounjaro er dyr, og jeg kjøper nå 10 mg og klikker meg fram til at jeg har sprøyta i to måneder. Jeg startet med å kjøpe 5 mg, og klikket 2,5 mg doser slik at jeg hadde sprøyten lengre enn 4 uker. Jeg kommer nok til å gå opp på 7,5 mg etter hvert, og vil kjøpe 15 mg og ha den i to måneder. Høyere doser har jeg ikke økonomi til, og det er sååå frustrerende – nesten en skam – at vi overvektige som får et nytt og lettere liv med medisinen må betale alt selv. For meg handler det ikke bare om vektnedgang eller metthetsfølelse, men om en enklere hverdag, mer energi, bedre helse og økt livskvalitet. Stortingspolitikerne skal etter hvert avgjøre om Wegovy skal på blå resept, men jeg tror ikke dette er noen sak de føler haster. Vi overvektige er overhode ikke viktige, så de tar det vel når de tar det. Kommer Wegovy på blå resept, så vil jeg tro at også Mounjaro gjør det. Fastlegen min fortalte at også selskapet bak Mounjaro har søkt om å få dette på blå resept, men de må selvsagt kunne vise til effekten, ikke bare på vekten, men helsen generelt. Jeg har lest lite studier om helseeffekten av Mounjaro, så det må jeg få gjort.

Jeg er utrolig takknemlig for at vekta endelig har begynt å gå nedover igjen, og for at kroppen responderer på nytt. Små seire som dette gjør hverdagen lettere, og minner meg på hvorfor jeg startet denne reisen i første omgang.

Jeg er også takknemlig for å kjenne metthetsfølelsen igjen, for fremgangen på vekten, og for den følelsen av kontroll og samarbeid med kroppen min. Det er en påminnelse om at tålmodighet, riktig oppfølging og å finne det som fungerer for ens egen kropp virkelig kan gi resultater.

Nyt lørdagen der du er! Jeg fikk bla penger til jul, og har nå kjøpt meg en JBL Xtreme høytaler som jeg kan bære med meg fra rom til rom. En høytaler med sykt god lyd, og den bassen! Jeg elsker musikk, og er helt avhengig av musikk, så i dag har jeg trent i loftstuen med musikken på ny høytaler. Skikkelig digg! I formiddag kommer det levering av ved, så mye av dagen blir brukt til å stable ved, noe jeg synes er veldig ålreit. Heldigvis har vi ikke så mye snø at jeg får problemer med å trille veden fra garasjen til vedboden. Vi blogges i morgen!

En overraskelse som varmet hjertet

På nyttårsaften skjedde noe helt uventet som gjorde hjertet mitt ekstra varmt: Jeg fikk prisen for «Årets kvinnelige blogger 2025» i Bunny Awards! 🥰 Jeg hadde ingen anelse om dette før dere, mine fantastiske lesere, begynte å tipse meg. Det var virkelig en overraskelse – og en skikkelig gledelig en.

Bunny Awards er en kåring som bloggeren Bunny står bak, sammen med en liten jury bestående av andre bloggere på Blogg.no. Det er ingen stor, nasjonal pris, men det gjør den ikke mindre betydningsfull for meg. For meg handler det ikke om størst, best eller flest følgere – det handler om å bli sett, hørt og lagt merke til.

Det å få en slik pris betyr at det jeg skriver faktisk betyr noe for noen der ute. At ord og erfaringer kan treffe et annet menneske – det er et privilegium jeg aldri tar for gitt. Mange har kalt meg et forbilde, og det er ord som både rører og utfordrer meg. For hva betyr det egentlig å være et forbilde? For meg handler det om å være ærlig, ekte og til stede, å dele både de lette øyeblikkene og de mer krevende. Det betyr at noen der ute har følt seg sett, mindre alene, kanskje inspirert – og det er stort.

Jeg må innrømme noe: Jeg leser ikke så mange blogger selv. Jeg er mer glad i å lytte – radio, musikk, stemmer som forteller historier. Men denne prisen har minnet meg på hvor viktig det er å løfte frem og følge andre dyktige bloggere. Det finnes så mange stemmer der ute som fortjener å bli hørt, som inspirerer, utfordrer og gleder. Ikke bare de aller største, men alle som legger sjelen sin i det de gjør.

Noen ganger kan det føles som om det er følgere og tall som bestemmer hvem som får oppmerksomhet. Når store, kommersielle priser som Vixen Influencer Awards arrangeres, er det lett å føle at de med flest følgere alltid vinner. Flere av dere har også foreslått meg til Vixen, og selvfølgelig ville det betydd mye å bli lagt merke til der også. Men vet du hva? Det aller viktigste for meg er ikke å stå øverst på en liste, men å bety noe for deg som leser dette nå. Det er det som virkelig teller.

💫 2025 har vært et spesielt år for bloggen. Jeg har fått så mange varme meldinger fra dere – om små seire, utfordringer og hverdagsøyeblikk. Det er disse stundene som minner meg på hvorfor jeg skriver: for å dele, inspirere, og noen ganger bare være en stemme som sier «du er ikke alene».

💫 Det er så mange bloggere som er utrolig flinke – hver og en på sin måte – og som aldri får den store rampelyset. Det er litt synd, for bak så mange små blogger finnes det ekte historier, klokskap, humor, varme, viktige perspektiver og knallhard innsats. Det er verdt å stoppe opp ved dem.

💛 Til alle dere som leser denne bloggen: Tusen, tusen takk.

Takk til Bunny og juryen for denne anerkjennelsen. Den gir meg enda mer energi og mot til å fortsette å skrive, dele og være meg – både i de små hverdagsøyeblikkene og i de mer betydningsfulle.

Bloggen blir med meg videre gjennom 2026 – og jeg gleder meg til å møte dere igjen her, igjen og igjen. 💕

2026 – håp, drømmer og små steg

Når et nytt år begynner, kjenner jeg alltid på et behov for å stoppe litt opp. Tenke. Kjenne etter. Hva ønsker jeg egentlig? Ikke bare på papiret, men i hjertet.

2026 ligger helt nytt og ubrukt foran oss. Et år fullt av muligheter, men også et år som naturlig nok bærer med seg både forventninger og en viss uro. Jeg velger likevel å se bort fra de store, tunge tingene som rører seg i verden – selv om de er umulige å ignorere helt. Fred er det største ønsket vi alle kan ha. Å slippe å kjenne på frykten for krig, for det uforutsigbare. Jeg håper 2026 blir et år med litt mer ro, litt mer trygghet – for oss alle.

Når jeg zoomer inn på mitt eget liv, er det først og fremst familien som fyller tankene mine. Barnebarna mine. Datteren min. Mammaen min. Alle de som står meg nær, flokken min. Jeg håper 2026 blir et år med gode dager sammen. Hverdager som ikke bare går, men som kjennes. Jeg håper jeg får være der for dem – til stede, trygg og sterk nok til å gi det jeg ønsker å gi.

Helsen min er, og vil fortsette å være, viktig. De siste to årene har gitt meg så mange positive endringer, og det er jeg enormt takknemlig for. Jeg håper virkelig at denne utviklingen fortsetter. At kroppen samarbeider litt mer, at energien får litt bedre vilkår, og at jeg kan kjenne meg stadig mer hjemme i meg selv.

Og ja – vekten betyr noe for meg. Sånn er det bare. I mai skal jeg til ny samtale med overlegen på overvektsklinikken. Målet er enkelt: at vekten viser mindre enn sist jeg var der i desember. Ingen hårete mål. Ingen tosifrede kilo. Bare et tydelig signal – til meg selv og til de rundt meg – om at jeg tar dette på alvor. Treningen blir som i 2025, kanskje med litt mer intensitet når kroppen tillater det. Små justeringer, ikke revolusjoner.

Jeg skal bli flinkere til å planlegge måltidene mine. Spise mindre porsjoner. Ta bedre valg, uten å gjøre livet strengt og firkantet. Jeg er fortsatt kresen, og det kommer jeg alltid til å være – men hjelpen jeg har fått til tilpassede planer har vært gull verdt, og det vil jeg fortsette å bruke.

Bloggen blir med videre. Etter ti år har jeg vært innom tanken på å avslutte dette kapittelet. Men sannheten er at bloggen – og dere som leser – betyr for mye for meg. Noen kritiserer meg for at vekten får for stor plass, men dette er min personlige blogg. Om mitt liv. Mine tanker. Mine kamper og seire. Det må få lov til å være ekte.

Jeg ønsker også å bli mer aktiv på sosiale medier. Dele mer av hverdagen. Flere videoer. Flere øyeblikk. Vise klær jeg kjøper, dele både frustrasjon og glede. Jeg vil bli mer synlig på Instagram og Snapchat – og kanskje våge meg inn i TikTok sin verden også. Litt skummelt. Litt utenfor komfortsonen. Men kanskje nettopp derfor viktig.

Og så er det kjærligheten. Jeg er fortsatt singel. Og jeg merker at jeg savner den ene. Den spesielle. En å dele hverdagen med. En å le sammen med, oppleve sammen med, være stille sammen med. Jeg har datet. Jeg har prøvd. Men den rette har jeg ikke møtt – ennå.

Å lete etter kjærligheten i en alder av 55 år er ikke enkelt. Det er sårt. Og til tider skummelt. Det er øyeblikk hvor man nesten gir opp. Likevel kjenner jeg dypt inni meg at jeg fortjener dette. Å bli elsket for akkurat den jeg er. Han trenger ikke være perfekt – bare perfekt for meg.

Jeg går også inn i 2026 med et spennende prosjekt. En drøm jeg har båret på lenge. Nå er tiden inne for å begynne å realisere den. Jeg kan ikke si så mye ennå, men det betyr enormt mye for meg – og jeg vet at det kan bli viktig for mange. Om det blir slik jeg håper, vet jeg ikke. Men jeg skal jobbe iherdig, med hjertet først.

Så 2026…

Vær snill med oss.

Gi oss gode dager.

Gi oss styrke når det trengs.

Og rom for både håp, utvikling og kjærlighet.

Dette er mine mål. Mine drømmer.

Og mitt stille ønske om at dette – virkelig – kan bli mitt år 🤍