Grevinneheng, og litt annet heng

Grevinneheng. De fleste av oss kvinner kjenner grevinneheng. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe på det beste. Dette slappe henget på overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug, spesielt når jeg holder armene ut til siden. Da dingler det godt. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned. Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse deilig løshud.

Joda, egentlig skal man juble over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste ganske vekt, også på armene. Så egentlig burde jeg rope ett høyt hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen. I mitt stille sinn, så roper jeg både hurra, og klapper meg på skulderen, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen ? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg om sommeren? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen. Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! Jeg har vært nødt til å forlate mange nydelige sommeroverdelene pga løshud som har lagt seg så vakkert på steder jeg slettes ikke ønsker det. Frustrasjonen er kanskje ikke verst fordi jeg må forlate noen sommertopper, men grevinneheng og løshud i en herlig kombinasjon, det er heller ikke særlig pent. Hadde det bare vært litt, og at jeg innbilte meg resten, så skulle jeg tatt et oppgjør med hodet mitt, men det er verken litt, eller noe jeg innbiller meg.

Overarmene mine tåler ikke veldig godt dagens lys. Jeg tror veldig mange kvinner med grevinneheng ønsker å skjuIe det. Hadde det bare vært fordi overarmene er kraftige, og fulle av muskler, så skulle jeg mer enn gjerne hatt så korte armer på overdeler, men det er liksom ikke der problemet ligger….etter mye styrketrening, så regner jeg med at det er blitt litt muskler også i armene, men muskler er liksom ikke det første man ser når man ser armene mine.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med disse fine, korte armene, eller topper som ikke har armer i det hele tatt, men så langt er jeg ikke kommet ennå. Jeg vet heller ikke om jeg kommer dit noen gang. Det handler om hva en selv føler på, ikke hva andre mener.  Jeg skal skjule hver eneste lille cm helt til jeg en gang der fremme kanskje har fått fjernet all løshud. Det er sikkert evigheter til jeg kanskje får fjernet løshud, men å gå med topper som viser de lekre overarmene mine, det skjer bare ikke. Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud som jeg selv ikke klarer å bli glad i. De fleste årstider fungerer det helt fint å ha grevinneheng, og løshud, for da går man jo alltid med lange armer, og man tenker sjeldent på det, men sommeren, den er en utfordring. Man blir jo også veldig todelt når det er slik – det blir litt sånn jippi jeg har mistet vekt også på armene samtidig som det er frustrerende at jeg ikke selv kan bestemme hvor løshuden skal være. Det er med løshuden som med vekten – veldig irriterende at kroppen selv skal bestemme hvor man skal gå ned først, og hvor man skal få løshud – for vi er jo aldri samstemte.

PT’en min fortalte da vi startet å trene sammen at det var ulike øvelser som var veldig gode om man slet med grevinneheng. Et lite øyeblikk var jeg lykkelig, men så slo realismen ned i meg. Jeg er 51 år, og har ikke akkurat lite heng, huden vil aldri trekke seg sammen. Hadde jeg vært i ungdomstiden min, så kanskje, men selv om jeg i hodet nok er mye yngre enn hva fødselsåret mitt, så måtte jeg nok innse at huden neppe vil trekke seg så mye sammen. Lykken ble kortvarig, men for all del, jeg trener alle øvelser som er gode for henget, sånn i tilfelle. Grevinnehenget som så lekkert henger ut av sommertoppens korte armer, vi får bare jobbe målbevisst sammen det neste året også. Håpe er viktig. Man sliter nok med å få av seg kiloene om man ikke skal tro at grevinnehenget også forsvinner.

Jeg har jo gjemt bort grevinneheng og løshud i alle settinger, men mirakler skjer. Hjemme, der har jeg forlatt komfortsonen. Der går jeg nå akkurat som jeg vil, og er veldig komfortabel med det. Den følelsen er god å kjenne på. Her flagrer både grevinneheng og løshud i topper uten armer. Her går jeg i kjoler uten armer, og med lekre kompresjonsstrømper til. Det føles godt å vandre rundt i hagen, på terrassen og i gata i akkurat de plaggene jeg vil. Et skritt av gangen ut av komfortsonen, så hvem vet hva man finner på neste sommer….

 

 

Stor både her og der

Som en størrelse for stor, og utfordringer med lymfeødem i begge legger, så har jeg flere utfordringer. En av de er at føttene mine har krever sko som går høyere enn str.41, eller str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Dette har jeg skrevet litt om før på bloggen min, og jeg vet at det er flere av dere som har store føtter.

Har man større føtter enn str. 42, så må man i ordinære butikker over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det er om man som kvinne må se på herremodeller. Jeg er jo også veldig glad i å kle meg pent, og da er det jo ekstra moro om man må velge en herremodell i sko. Bare tanken på å gå i herresko, den er ikke særlig god. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke er like fine som klærne, den følelsen er skikkelig kjip. 

Heldigvis har jeg sluppet å gå for mye i herremodeller, men jeg har måtte velge det i for eksempel joggesko, og kanskje fritidssko som kan ligne litt på joggesko. Ellers har jeg etter ellevill jakt som regel funnet noe. Ikke at man alltid har vært fornøyd, og sko og antrekk har ikke alltid matchet, men det har heldigvis blitt bittelitt bedre. Ikke at store størrelser i sko til kvinner er å finne i de fleste butikker, for det er langt fra sannheten, men det finnes et innmari godt utvalg nå. Utfordringen er å få tak i de. Å bestille fra utlandet, det er en stor sjanse å ta synes jeg, og i tillegg blir det dyrt med både moms og toll i tillegg til prisen for skoene. Det er en fysisk butikk i Norge som jeg vet om, og den ligger i Oslo. Jeg skal til Oslo i august, og da skal jeg definitivt dit.

Vår og høst, så bruker jeg veldig mye Gaitline. For meg er det verdens beste sko for mine utfordrende føtter. Sketchers har også gode modeller, men jeg holder en knapp på Gaitline. Men også de fineste skomodellene til Gaitline finnes kun i damestørrelser, og det er så kjedelig. De har nå i år fått inn flere fine damemodeller. Fine sko, og flotte farger….de går opp til str. 42. En slags rosa farge, blåfarger, grønn, beige, hvit…alle modeller til dame. Også tøffe høstsko som kom i fjor hvor en av modellene er i orange, også den kun i ordinære damestørrelser. Jeg skulle Gaitline kunne våge å prøve en modell til dame som gikk høyere enn 42. Jeg tror markedet er der. Kvinner liker å være kvinner. Også kvinner med store føtter.

Gode sko er viktig uansett skostørrelse, og uansett om man har små eller store føtter. Det er utrolig viktig å tenke på føttene, noe vi kanskje ikke alltid gjør i like stor grad som andre deler av kroppen. Vi piner ofte på oss sko som ikke akkurat er gode på beina, men vi gjør det fordi de er fine. Alle vi som har et lymfødem i beina, eller som har lipødem, vi bør tenke gode sko. Alle med ryggutfordringer bør tenke gode sko, men sånn sett bør vi alle gjøre det. Føttene skal bære oss gjennom hele livet, så da bør vi passe på de.

En kvinne skal liksom ikke ha store føtter. Heldigvis har jeg funnet forretninger som har ett veldig godt utvalg av sko i store størrelser til damer, selv om jeg ofte må jakte intenst på de. Endelig kan jeg også føle seg velkledd på føttene. Det betyr så mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man også på det feltet er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”. Hovenhet, og spreng i beina gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn ” normalen.” Ingen andre i min nære familie har store føtter. Det er kun jeg som har trukket ” vinnerloddet.” Datteren min, min mor, min søster, min niese, alle har de normale føtter, og ordinære skostørrelser…men ikke jeg. 

Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Det er ikke moro når ansatte i feks sportsbutikker tror jeg er i feil avdeling når jeg leter etter joggesko i herravdelingen. Eller når ansatte i skobutikker bare måper når du spør om de har sko som går høyere enn str. 42. Jeg føler meg veldig alene, selv om jeg vet at vi er mange med samme utfordring. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen med dukkeføtter i str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid veldig ut…de er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er større, og bredere, og jeg har jo gigantføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Men litt flaut er det ennå….

Dere som følger bloggen min vet at når jeg finner gode sko, så blir jeg skikkelig lykkelig! Jeg kjenner på lykkefølelsen i hele kroppen, jeg jubler og smiler. Gode sko er ikke en selvfølge for meg.  En sko er ikke alltid en god sko. Jeg har vært vant til sko som klemmer både her, og der, sko som gjør at føttene mine etter hvert protesterer. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene. Men forleden dag, så ble jeg skolykkelig igjen, og da går smilet rundt. Jeg håper bare at lykken varer etter hvert som jeg også bruker skoene en del. 

Jeg har funnet litt sko på nett, og er det en norsk nettbutikk som er kjent, da tar jeg sjansen. Da vet jeg at det er 0 problemer med å returnere om ting ikke stemmer når skoene kommer.

Lykken denne gang, det er en stilig sandal fra Dr. Martens. Jeg har aldri tenkt at mine føtter kan ha Dr. Martens, men jeg prøvde meg, og de passet så fint atte. Da er det lykke i heimen til Heidi. Ikke bare passet de, men de satt så utrolig godt på beina, slik gode sko skal sitte. Jeg er veldig fornøyd med å få så stilige sandaler til føttene mine. Disse jar såler med litt høyde, så jeg som er 178 cm blir noen cm høyere, og sålen er i tillegg veldig kraftig. Dette er en unisex modell, så den går fra dukkestørrelser og opp til herrestørrelser. Og når det er unisex, ja da føler jeg meg ikke særlig mandig i det hele tatt.

Om sommeren så går jeg mye på FitFlop sandaler, og er utrolig fornøyd med de. Jeg går også en del på Birkenstock sandaler, og er også veldig fornøyd med de selv med FitFlop på en solid 1.plass. I fjor kjøpte jeg Gaitline sandaler, en unisex modell, men den var jeg ikke så fornøyd med. Nå er det Dr. Martens jeg skal sprade rundt her i Kristiansand med, og foreløpig har jeg bare lovord. Sandalen kostet nesten 1300 kr, noe som er mye penger, men samtidig er det verdt hver krone om føttene mine jubler slik det ser ut for at de vil gjøre.

Å gjøre dagene gode

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Dette er en eviglang reise. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

I går fikk jeg ut litt frustrasjon rundt kompresjonsstrømper på varme dager. Det er et helt lite mareritt til tider. Og selv om det i boken står at man skal bruke kompresjon hele dagen gjennom, så må man selv finne ut hva som er best for en selv. Man må selv finne ut hva som gjør egne dager så gode som mulig. Jeg er ikke den flinkeste jenta i klassen. Jeg tar ofte kompresjonen av om kvelder, og om sommeren, så er det dager jeg går helt uten kompresjon. Man føler seg nesten litt rampete. Følelsen av at beina skal få luft, den er fantastisk. Det er kun om sommeren at kompresjonen ” plager ” meg. Ellers i året, så fungerer det veldig fint å ha disse lårstrømpene på. Jeg kjenner jo at de gjør meg godt, og jeg ser det, men å ha kompresjon på 24/7, det er ikke meg. Mange av dere har sikkert hatt på dere stay ups. Kompresjonsstrømpene mine er nok ikke like flotte og sexy som stay ups, men innimellom, når jeg kanskje er litt lei,  så tenker jeg at de er skikkelig sexy, og klarer å finne litt av den stay up følelsen 🙂 Jeg gleder meg til den dagen hvor man kan føle seg litt mer lekker med kompresjon. Ikke at jeg tror den dagen kommer, men man må ha håpet 🙂

Forleden dag, så fikk jeg kompresjonsstrømper uten tå. Det hjelper litt når dagene er varme, for da kan jeg gå i sandaler, og ikke tette sko. Det er en deilig følelse! Når jeg går i sandaler, så er det også viktig for meg å ha farge på tåneglene. Sandaler krever farge på tåneglene føler jeg. Joda, jeg er sikkert litt jålete, men det har man lov til å være. Velværefølelsen, den er viktig. I mitt hode, så er det så mye finere med farge på tåneglene enn å gå uten. Det er sikkert ikke akkurat mange andre som bryr seg om jeg har farge, eller ikke, men det er min følelse som betyr noe. Jeg er opptatt av de gode tingene for meg selv, ikke for andre.

Så med nye kompresjonsstrømper uten tå, så var det klart for å lakke negler denne uken. Jeg lakker alltid negler selv. Hendene er enkelt, men tånegler, det er ikke alltid like moro å gjøre selv. Jeg har min egen lille neglsalong her hjemme. Jeg bruker alltid gellack fordi den sitter så mye bedre, og lengre enn vanlig neglelakk. Med gellack, så må man bla ha lampe for å herde lakken. Det er en lengre prosess enn vanlig neglelakk, men jeg bruker heller de minuttene mer. Jeg bruker vel 30 min på grunnlakk, neglelakk og topplakk. Så var det tåneglene da….jeg var klar for å gjøre det selv, men så dukket det plutselig opp en annonse på Facebook med et supergodt tilbud på gellack på føttene. Det var ingen tvil om at dette måtte jeg slå til på. Vanligvis prioriterer jeg ikke å bruke såpass mye penger på noe jeg kan gjøre selv, men gode tilbud sier man ikke nei takk til, så jeg dro til en helt ny og ukjent salong. Jeg har mine faste, trygge plasser hvor jeg går når det er snakk om velvære. For meg er det så viktig å gå til personer som gir meg den gode følelsen. Det er viktig å gå steder hvor jeg kan senke skuldrene, være meg selv, og nyte behandlingen jeg får. Så når jeg denne uken dro til en helt ny salong, så var det langt utenfor min komfortsone. Jeg ble veldig fornøyd med lakkingen, og fargen, men stedet ga meg nok ikke den gode følelsen jeg trenger.

Jeg fylte også på litt mer farge på brynene mine denne uken. Det er Torhild på Stedet her i Kristiansand som har tatovert brynene mine. Det er selvsagt hun som også har tatovert eyeliner og lipliner på meg, og som fyller på når jeg trenger mer farge. Ikke bare er Torhild en utrolig dyktig linergist som virkelig kan faget sitt, men hun er også en trygg og god person som jeg føler meg vel hos. Det er så viktig.

Det er sikkert flere enn meg som føler på dette med begrensninger når man har noen kilo for mye. Det er synd, men sånn er det. Jeg jobber med disse tingene hele tiden i hodet mitt, og klarer å endre små ting stadig vekk, men det er en stor jobb. Det er leit at så mange av oss begrenser oss selv så mye. La oss fortsette å snakke om velvære. Hvorfor skal ikke vi prioritere å ta vare på oss selv like mye som alle andre? Jeg tror dørstokkmila er veldig høy for mange når det kommer til å la andre se, eller ta på kroppen vår. Vi misliker kroppen så sterkt, og da vil automatisk alle andre også gjøre det, tror vi. Jeg tror det å ta massasje er noe mange vegrer seg for, og kanskje aldri tar. Jeg har vært der selv, og kjenner alle følelsene. Jeg har også vegret meg masse for å ta fotpleie fordi jeg er så flau over tømmerstokkbeina mine. Jeg har sittet på nåler mange ganger, og bare ventet på at terapeuten skal bli ferdig. Med lymfeødem er det viktig med fotpleie, så jeg har gjort det i mange år, men det har ikke alltid vært noe jeg har sett frem til. I dag har jeg funnet en fotteraput som jeg føler meg trygg hos, og som jeg kan vise beina til uten at jeg føler på flauhet, og skam. Bor du i Kristiansand, og føler på disse tingene, så anbefaler jeg varmt Lena på Renates. Så fantastisk, og så utrolig dyktig. Det er ikke alltid like lett å tenke at det er en årsak til at beina mine er som de er, men finner man fagfolk som man føler seg trygg på, så glemmer man alle de negative tankene man hadde. Vi overvektige skammer oss for mye, og vi lar kiloene begrense oss fra å gjøre de gode tingene for oss selv. Vi glemmer ofte å være gode mot oss selv, og man tillater seg ikke å kjenne på de gode følelsene som også finnes.

Jeg brenner veldig for er at vi overvektige også skal kunne være flotte, og føle oss vakre! Vi trenger ikke kle oss i gamle, utslitte joggebukser, og et telt til overdel bare fordi vi er store. Vi må tenke annerledes. Man tror man gjemmer seg bort i joggebukse, og hettegenser, men det gjør man ikke. Det er kanskje enda flere som legger merke til oss da. Det å bruke litt tid på egenpleie, og det å ta på seg klær som man virkelig føler seg vel i, det skal jeg love gjør godt for selvfølelsen. Det å finne seg selv der inne… se seg selv i speilet, og se at man egentlig ikke er så verst. Det å vise verden at her er jeg, og være stolt av den du er. Det er ikke kiloene som forteller verden hvem man er. Det er en lang vei å gå, det å bli glad i seg selv, og det å drite i hva verden mener, men det er mulig… jeg håper jeg vil komme dit en gang. Jeg føler jeg er på god vei, og det føles himla godt. Nå går jeg med en mye rakere rygg enn jeg har gjort på evigheter, og ikke bryr meg ikke fullt så mye om at tante Olga sikkert synes at jeg er himla tjukk. Alle snakker oss ikke ned, og der er så mange mennesker som man møter som synes at vi er feiende flotte. Vi tror vi vet hva alle andre mener om oss, men det meste er i vårt hode. De fleste ser oss på en helt annen måte enn vi selv gjør, og det er jeg innmari glad for!

Jeg banner bittelitt i kirken nå….

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden. Det er virkelig flott å være brun og fin, gjerne mer enn  kun om sommeren, men min kropp er vel ikke akkurat bortskjemt med sol. I alle fall ikke fra livet og ned. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun selv om det faktisk er sånn at man også blir brun i skyggen. Man må bare ha en porsjon god tålmodighet.

Jeg har et par somre tenkt på selvbruningskrem , eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt …jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett. Så da ender jeg på en selvbruning. Den må være enkel å føre på beina, og den må ikke gi skiller. Å se at man har brukt selvbruningskrem, det er ikke akkurat lekkert. Jeg husker da selvbruningskremene kom, og da snakker vi evigheter siden. Da gikk jo mange rundt med orange hud. Heldigvis har veldig mye skjedd siden da. Selv om jeg ikke akkurat viser beina for mye om sommeren, så handler det om å føle seg vel. Jeg hadde definitivt følt meg mer vel med litt farge på beina.

Jeg skrev vel på bloggen for et par uker siden at jeg skulle teste ut selvbruning. Fortsatt står den på badet og roper på meg hver gang jeg er der inne. Kroppsskrubb, selvbruning og påføringshanske. Alt er i skjønneste orden. Jeg må bare gjøre det. Jeg har fått en veldig god selvbruning, så jeg bør være trygg på at dette vil gå bra å påføre. Jeg er likevel redd for skiller. Samtidig burde jeg jo ikke være redd for det. Hadde det skjedd mener jeg, så hadde jo ikke akkurat mange sett det. Skal vi si at jeg gir en rapport neste helg?

Sommeren er her. Vi har hatt dager med god varme, og det er nok her jeg banner litt i kirken. Varme dager, det blir fort for varmt for meg. Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men det kan det altså bli. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og denne herlige kombinasjonen gjør at en kjenner på ubehageligheter på varme dager. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina kan rett og slett bli skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de i varmen. På dager med en helt annen temperatur, så føles beina mine fine. Klart de kan være både hovne og sprengte, men ikke på langt nær slik de er nå i varmen.

For å sette deg litt inn i problematikken. Når man har lymfødem, så er det å bruke kompresjon daglig utrolig viktig. Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper om sommeren. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men jeg ser at jeg har klasse 3 som er de nest tykkeste. Det er nesten tortur å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt. Selv om kompresjon hjelper på hovenheten, så svetter hele kroppen når kompresjonsstrømpene er på. Vi snakker om at jeg svetter skikkelig. Jeg bruker jo lårstrømper. Tidligere brukte jeg knestrømper. Lårstrømper er en helt ny hverdag for meg. Så mye bedre for meg enn knestrømper. Går jeg uten kompresjon, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt. 

Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, det er et knips det, så føler jeg hovenheten og at det sprenger, men så er det prisen jeg må betale. Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat verken lett eller pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har ingen hevelse i føttene, så da fungerer det fint å gå barbeint i sandaler. Nå har jeg fått lårstrømper uten tå, og det fungerer veldig fint når jeg har sandaler. Jeg har også fått kompresjon i klasse 2 for å prøve om jeg svettet mindre da. Litt hjelper det nok i forhold til den tykkere kompresjonen, men du verden så varmt det uansett er.  

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet forverrer seg når det blir varme dager.  Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt heller. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, og kompresjon. Her hjemme går jeg med kjole, og det hjelper godt å bytte ut bukse med en kjole. Jeg er jo generelt veldig varm av meg, så det gjør jo kompresjon ekstra varmt for meg. De tynne sommerbuksene mine, de hjelper meg jo klart også. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone. Nå er det kjolene jeg utfordrer meg selv på…til hjemmebruk.

Jeg vet jeg banner i kirken i dag, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær, bare ikke altfor varme dager. Jeg ønsker meg en temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Du kan jo se for deg det herlige synet av en kokt hummer som svetter i strie strømmer , for det er meg på varme dager med kompresjon opp til lårene. Kompresjon som blir kastet vegg i mellom når jeg vet at jeg skal være hjemme resten av dagen. Så får tømmerstokker bare bli til betongblokker. Så var det selvbruningskremen da. Den ble varmt anbefalt på Renates her i Kristiansand. Det er lurt å gå gode tips fra de som kan dette istedenfor og bare kjøpe noe. Så nå må jeg teste den ut, og forhåpentligvis oppleve at beina ser ut som om de har vært i solen i times-vis. Det hadde hjulpet på velværefølelsen det.

Dette var stor stas

I går kjente jeg på stolthet, og jeg innrømmer glatt at det var stor stas. Man blir jo utrolig glad når det man skriver også for oppmerksomhet utenfor bloggen. At noen synes det man skriver er så bra, og så viktig at man ønsker å publisere det sånn at enda flere kan lese det man har skrevet.

I går stod blogginnlegget mitt ” Neste sommer ” på trykk i Bergens Tidende. På debattsidene i avisen kom det på trykk. Veldig moro for meg som blogger, og samtidig et viktig tema som jeg håper kan få mange til å tenke. Jeg er nok ikke den eneste som år etter år har tenkt at neste sommer, da skjer det. Neste sommer, da er jeg i mål. Neste sommer, den kom aldri, ikke den sommeren jeg lengtet etter. Samtidig så var det en trøst i å tenke at alt skulle bli så mye bedre…. neste sommer. Hver sommer jeg måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer. En ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min.

Det å være blogger er en utrolig spennende verden. Det er en spennende verden på godt og vondt, men for min del, så er det heldigvis mest positive ting jeg opplever. Jeg er en 40+ blogger med voksne lesere, og jeg har til nå unngått disse berømte nett trollene. Samtidig så er jeg fullstendig klar over at i det jeg viser ansiktet mitt i den offentlige rom, og begynte å mene mye offentlig, så må jeg også være klar for det som måtte komme av negative ting. Dette tok jeg mange runder på før jeg bestemte meg for å begynne å blogge. Man skal være forberedt på det meste, men jeg har vært utrolig heldig.

At bloggen virkelig har etablert seg betyr jo veldig mye for meg som legger så mye arbeid ned i innleggene mine, men det betyr jo også så utrolig mye at bloggen betyr noe for dere som leser. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen er så ærlig og usminket, og ikke minst at det er en blogg med innhold som er verdt å lese. Det betyr mer enn dere aner å få slike tilbakemeldinger. Ønsket mitt, og målet mitt er nettopp det at man skal sitte igjen med noe etter å ha lest den. At man skal kjenne seg igjen, at man kanskje starter en tankeprosess, at bloggen inspirerer og motiverer. At jeg kan tipse om klær, og om sko, det vet jeg dere setter stor pris på. At det jeg skriver er dønn ærlig, at jeg skriver om livet slik det er, det er sånn bloggen skal være.

Denne uken ble jeg kontaktet av debattredaksjonen i Bergens Tidende hvor en journalist hadde lest blogginnlegget mitt ” Neste Sommer “, og hun lurte på om de kunne få trykke innlegget på debattsiden deres. De mente innlegget var så godt skrevet, og med et så viktig tema. Jeg blir jo stolt av å høre slikt, og selvsagt sa jeg ja til at de kunne publisere det. I går kom det på trykk. Det ga meg en god følelse når jeg så det. Og det å kjenne på denne gode følelsen, det gjør veldig godt. Du kan se og lese innlegget her : https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/zgvr5r/hvorfor-snakker-vi-alltid-om-neste-sommer?utm_source=facebook&utm_content=deleknapp&utm_campaign=bunn&utm_medium=social%20media#_=_

Jeg har aldri vært utsatt for nett troll, og jeg har aldri fått en eneste stygg eller negativ kommentar som går på kropp og utseende, eller på det jeg skriver. Jeg har hatt et par gamle griser av beundrere som har ringt, jeg får en del tlf fra ukjent nummer hvor de legger på når jeg tar den, velkommen til bloggens verden tenker jeg da. Men…dette er bare små ting i forhold til alt det fine jeg opplever. Det å være blogger for dere som følger bloggen min, det gir meg så utrolig mye. Alle som leser innleggene hver helg, alle som kommenterer både på bloggen og på FB, alle som sender private meldinger, alle telefoner, og alle jeg møter på gata som stopper meg for å fortelle hvor mye bloggen betyr for de, og hvor fint de synes det er å lese den. Tusen takk!! Om jeg inspirerer og motiverer dere, så skal dere vite at dere gjør det samme med meg. Jeg har verdens flotteste lesere, og jeg er så takknemlig for at nettopp du velger å følge meg og min blogg.

Nyt søndagen!

Jeg husker det som om det var i går

Jeg husker det som om det var i går. Jeg ser ennå rødt når jeg hører navnet hans, eller tenker på han. Han som ødela så mye for meg. Han som fikk meg til å føle meg annerledes. Han som sa til meg at jeg var altfor tjukk.

Jeg gikk i 4.klasse. Mannen det er snakk om var skolelege på Solholmen Skole hvor jeg gikk. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg var så annerledes. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle leke, men jeg var alltid aktiv som barn. Jeg var med på alt de andre var med på. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle måles og veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som hette at man ikke ville. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Du vet vel at du er altfor tjukk.?”

Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret alt seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt.

Det diskuteres igjen veiing av barn i skolen. Praksisen ble stoppet i 1997. Da var begrunnelsen at man ikke ville bidra til å traumatisere barn som har fedme. Så kom vekta tilbake til skolen igjen ti år senere. Veiing av barn på skolen er en uting. Det er så mange med traumatiske opplevelser fra veiingen på skolen. Det skal ikke så mye til før man som barn faktisk havner i kategorien fedme. Noen få kilo skiller det en lege vil kalle normalt og det han vil kalle tjukk . Og tenk deg hvordan et barn vil oppleve forskjellen på om vedkommende er ” normal ”  eller tjukk. Når veiing av skolebarn igjen ble en del av skolehelsetjenesten, så var det fordi hver femte tredjeklassing (8-9-åringer) var overvektig. Vekta skulle da være et verktøy for skolene å jobbe med. Var verktøyet nyttig? Nei. I perioden 2005–2018 har andelen 8- og 9-åringer med overvekt og fedme vært stabil, så vektnedgangen har vært lik null.

Barns helse er utrolig viktig. Det samme er barns vekt, men det finnes da andre måter å følge dette på uten at man må ha denne grufulle veiedagen. At man som barn opplever å være tjukkere enn ” normalen ” kan få store, negative konsekvenser. Man leser den ene skrekkhistorien etter den andre, og jeg er sikker på at flere av dere som leser blogginnlegget mitt i dag også har negative opplevelser fra veiing på skolen. Kanskje har disse også preget deg i ettertid. Man har lest mange historier om utvikling av anoreksi etter veiingen på skolen fordi man har fått sjokk over å veie mer enn vennene sine.  Vi har også hørt historiene fra foreldre som har opplevd avmakten ved at barnets spiseforstyrrelse startet med beskjeden om at barnet er utenfor det som anses som “normalt.”

Vekta i skolen må bort. Barn skal få slippe å grue seg til veiedag, og de skal få slippe å kjenne på å være annerledes enn vennene sine. Veiing i skolen skaper negativt kroppsfokus så altfor tidlig. Man kan følge med på barns helse og vekt uten å ta frem vekta på skolen.

Skolelegen min ble etter hvert også ble kommunelege, og man kunne ikke unngå å se og høre han i media til tider. Jeg har tenkt mange ganger på å fortelle vedkommende hvordan hans behandling av meg påvirket meg negativt som barn. At det var da følelsen av å være annerledes og tjukk kom. Følelsen av og ikke være som alle vennene mine. Den følelsen har fulgt meg i alle år, og dukket opp i ulike situasjoner, som feks når jeg leser diskusjonen om veiing i skolen.

Jeg hater badevekter! Jeg har hatet vek siden 4.klasse. Jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne fæle tingen. Når legen min i går lurte på hvordan det gikk med vektnedgangen, og begynte å gå mot vekta, så kjente jeg panikken komme. Den vekta skulle ikke jeg på. Nå har jeg lovet fastlegen min å skaffe meg ei vekt. Og man må vel kanskje holde det man lover….eller?

Hvorfor snakker vi alltid om neste sommer?

Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel.

 

Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor lekker jeg følte meg. En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

At målet om neste sommer var reellt nok, det er det ingen tvil om. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også, trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte ikke meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang?

Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, det er bare jeg selv som kan bestemmer når den skal komme. I mens må jeg prøve å nyte hver sommer akkurat som den er og blir. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Jeg er sjef, og det er jeg som bestemmer hvordan både denne og neste sommer skal bli. Jeg feiler mye underveis, og sommeren kan absolutt være en stor utfordring, men det er meg som har valgt den sommeren jeg får. Styggen på ryggen kan godt sitte der han sitter han, men han skal ikke få meg ikke tilbake i gamle spor. Noen feilspor blir det, litt dårlig samvittighet blir det, men han skal ikke klare ikke å ødelegge det jeg har oppnådd.

Et sprøytestikk mot overvekt?

Er et sprøytestikk om dagen det som skal til for å gå ned i vekt, og dermed gjøre noe med fedmeproblematikken? Mange leger mener at sprøyten som nå er blitt godkjent i behandlingen mot fedme kan snu opp ned på måten vi behandler fedme på.

Når jeg leser om slike ting, så blir jeg utrolig nysgjerrig. Hva slags sprøyte er dette, og hva slags effekt kan et sprøytestikk om dagen ha på overvekt? Vi er jo ennå ikke der at mirakelkuren mot fedme er oppfunnet, så hva slags sprøyte er dette som jeg hørte en lege prate om i en podcast denne uken?

I podcasten ” Radiolegen “,  snakket fastlege, Morten Munkvik om denne sprøyten som han mener vil gi god hjelp til overvektige, og dermed være med å løse noe av problemet ved å klare å gå ned i vekt. Munkvik uttaler i podcasten at sprøyten kan være banebrytende for måten man behandler fedme og overvekt på. Ørene mine blir ekstra store når jeg hører slikt. Man får dette håpet selv om det er lite, og samtidig, så sitter man med masse spørsmål. Visst dette kan være banebrytende for behandling av fedme og overvekt, så bør jo da resultatet av behandlingen tilsi at man kan gå ned en del? Det bør være snakk om noen prosenter av kroppsvekten tenker jeg. Er man overvektig, og sliter med å klare å gå ned i vekt, så bør denne sprøyta være såpass banebrytende at man merker en vektnedgang…

Sprøyta det er snakk om, den ble egentlig brukt i behandling av diabetes 2. Under behandlingen, så oppdaget man at medisinen gjorde at pasientene også gikk ned i vekt. Da man så dette, så begynte man å bruke den for å behandle fedme også. Nå er det også mulig å få medisinen på blå resept, ved at fastlegen søker om refusjon.

Munkvik sier i podcasten at man ønsker å unngå fedmeoperasjoner. Det er mange til dels store bivirkninger etter en fedmeoperasjon. Da er denne medisinen bedre, sier han. Medisinen er ei sprøyte som man skal sette daglig. Den inneholder et metthetshormon som gir en følelse av å være «julekveld-mett» sier han. Morten Munkvik er overbevist om at sprøyta vil bli mer vanlig når folk får vite om den, og mener at det helt klart er en kjempegevinst i dette.

Når en lege er så positiv til denne sprøyta som et ledd i behandlingen av overvekt, da blir jo jeg enda mer nysgjerrig på om denne sprøyta faktisk kan hjelpe meg med å gå ned i vekt. Jeg har mange kilo igjen som bør bort. Det står lite om bivirkningene av denne sprøyten i artikkelen som NRK publiserte om saken, men i podcasten, så snakker Munkvik litt om dette. Bivirkningene følges nøye over hele verden fordi medisinen er såpass ny mot fedme. Den bivirkningen man vet om, det er at man kan få veldig vondt i magen. Man får en intens metthetsfølelse.

I en undersøkelse som er gjort blant overvektige som har satt denne sprøyta, så viste den at blant de 1300 personene som deltok i studien, så gikk man ned 15 kg i snitt på et år. Det er gode resultater! Det er også viktig å legge til at man ikke må ha diabetes type 2 for å kunne få denne sprøyten, men man må være ” feit nok ” som Munkvik sier i podcasten. Altså man må ha en for høy BMI.

Ingenting hadde vært bedre enn om denne sprøyta faktisk kunne hjelpe oss med å gå ned i vekt. Jeg hadde gladelig tatt en sprøyta en gang om dagen om den kunne hjelpe meg med overvekten, og hjelpe meg med å komme ytterligere ned i vekt. Det høres jo for godt ut til å være sant, men når leger har troen, så skal sannelig jeg også ha det. Jeg har ei venninne som har gått på denne sprøyten en stund, og hun har gått ned 14 kg. Hadde jeg visst at jeg også kunne spørre fastlegen min om denne, så hadde jeg gjort det for en god stund siden. Så nå skal jeg bestille time hos min fastlege for å ha en samtale med han rundt denne sprøyten. Det blir spennende å høre hva han tenker, og mener. En viktig ting jeg vil snakke med han om er også hvor lenge man må ta denne sprøyta, og når man slutter, vil man da gå kjapt opp i vekt igjen? Kan man når man slutter holde vekten stabil om man er aktiv, og spiser sunt? Må man unngå en viss type mat? En vektnedgang må jo gi en veldig boost også til å gjøre en jobb selv ved siden av vil jeg tro…Kanskje blir fastlegen min og jeg enige om at det kan være verdt å prøve et sprøytestikk hver dag….

Du kan lese og høre mer om saken her : https://www.nrk.no/rogaland/na-kan-fastlegen-skrive-ut-ny-medisin-mot-fedme-pa-bla-resept-1.15495519?fbclid=IwAR0PRndX8ukNdMgDJG7t8fvWfYfj1VgdZbhM8qjnThqcQ2sDMN8CAkTVddk

Fortsettelse følger 🙂