I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Hører man ordet kreft, så tenker man på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse. Denne uken fant jeg en gammel kronikk skrevet av Lene Wikander tilbake fra 2016. Kronikken hadde jeg tatt vare på fordi den satte ett utrolig viktig søkelys på livet etter en kreftsykdom. Jeg ble sittende lenge etter å ha lest kronikken. Det å våge å fortelle om livet etter kreftsykdommen kan være vanskelig for veldig mange. Man er evig takknemlig for å være frisk, for å være en overlever. Jeg har lært meg å sette helt andre fokus, og ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er fordi jeg var en av de heldige som fikk livet i gave på nytt. Likevel er det veldig få som snakker om livet etter sykdommen, for den kan også ha sine utfordringer. Man er ikke utakknemlig fordi man sier det…men hadde man sagt det når noen spurte hvordan det gikk, så hadde de vel sett på deg med litt sinte øyne, øyne som klart sa i fra at det kun er takknemlighet som gjelder? Hvorfor er noen overhodet i tvil om hvor takknemlige man er selv om man forteller om utfordringene i ettertid?

Kraftige blødninger fikk alarmklokkene til å ringe hos meg. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på. Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

I den gamle kronikken, så satte Lene Wikander ett viktig søkelys på tiden etter sykdommen. For det er ikke til å legge skjul på at sykdommen har sine senskader, kanskje spesielt for de som går igjennom cellegift, og strålebehandling. Mange sliter med kronisk utmattelsessyndrom, mange kommer i tidlig overgangsalder, man orker lite, man blir fort utslitt – man blir ofte kronisk syk. Fedme kan være en del av senskadene, det samme er depresjon, lymfeødem er det mange som får , og disse tingene hører vi sjeldent, eller aldri noe om.  Wikander følte at vi skammer oss om vi klager over senskader når vi tross alt er en overlever….Mange kreftoverlevere plages av skam over å ikke strekke til, og forventningspress om og hele tiden vise sin takknemlighet. Det er store tilleggsbelastninger i en ellers tøff hverdag. Det skal ikke være sånn at noen går rundt og tror at man ikke er takknemlig over å være frisk, at man var en av de heldige – jeg for min del kan ikke få understrekt nok hvor takknemlig jeg er. Mine senskader kan jeg fint leve med, men det er klart at det i blant er tøffe dager. I blant er jeg så utrolig lei av lymfødemet, jeg er drittlei kompresjonsstrømper, og nattstrømper, og de gangene jeg er der, så klager jeg. Jeg har vært utrolig mye trøtt, og sliten. Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg, men det var kun de nærmeste som hørte klagingen min. For selv om jeg er evig takknemlig for livet, så har man lov til å være frustrert over det som kan komme i kjølevannet. Å klage er ikke ensbetydende med å være utakknemlig.

Jeg har tatt meg selv i nakken mange ganger, og lurt på hvorfor jeg klager? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine, eller den ekstreme trøttheten. Er jeg utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve. Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og om jeg ikke hadde hatt en fantastisk gynekolog, men likevel kjenner jeg på frustrasjonen over det som kom i ettertid. Hvor er fornuften i dette? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde ikke valget vært vanskelig.

Det som er mest utfordrende skriver Wikander, det er forventningene til de rundt oss. Forventningene om at alt skal være som før hele tiden, og at man skal fungere akkurat som før. Mange vil klare å fungere som før, andre vil ikke. Jeg har mine bein som har bydd på store utfordringer. Beina har vært hovne, vonde, og huden har vært enormt hardt der ødemet sitter. Infeksjoner satt  seg fort, og huden klødde mye pga kompresjonen. Jeg har hatt en ekstrem tretthet som ikke handler om at jeg ikke sover nok. Etter vektnedgangen, så har heldigvis mye av utfordringene jeg har hatt med beina endret seg. Beina er fortsatt store, men likevel mye mindre. Infeksjonene holdes i sjakk, og huden har blitt mykere, og de er mindre hovne og sprengte. Men det har vært tøffe år. Veldig tøffe.

Jobb for meg er helt uaktuelt – jeg klarer det ikke. Dette er det mange som sliter med å forstå. Jeg som trener masse, og som prøver å være så aktiv som jeg kan, hvorfor kan ikke jeg jobbe? Er det fordi jeg ikke vil? Er jeg arbeidssky? Det er sårende når man merker at folk er kritiske, og det er sårende når folk lager sine egne historier om hvorfor ting er som de er. Jeg låner veldig villig ut beina mine, eller kroppen min til de som ønsker å kjenne hvordan dagene mine kan være, og hvor utfordrende ting kan være. Det er ikke en sjel som trenger å misunne meg at jeg sliter med å jobbe- jeg skulle gjerne ønsket at ting var annerledes, men når det er som det er, så er jeg flink til å gjøre dagene mine fine. Det er så viktig for meg. Jeg kjeder meg aldri, og fyller dagene med gode ting. Fokuset må bort fra det som er utfordringene, og så må man bare ikke bry seg om alle onde tunger som tror de vet alt om deg, og som lager sine egne meninger basert på det de selv tror. Det at man ikke kan jobbe fullt, det er en sorg i seg selv, og man må gjennom en slags sorgprosess. Ingen ønsker å være ute av arbeidslivet. Man ønsker å bidra om man kan. Jeg er så lei av dømmende mennesker. Mennesker som dikter opp historier basert på helt feil informasjon. Jeg er lei av de som mistror andre, og som tror at alt skal være som før så lenge man er frisk. Det er få som tenker på senskadene som veldig mange opplever etter en alvorlig sykdom.

Ikke la det være tabu å snakke om tiden etter en tøff sykdom. Livet blir ikke alltid som før, og ingen skal skamme seg over å fortelle hvordan man faktisk har det – og ikke vær i tvil : selv på tøffe dager er man evig takknemlig for livet.

Nyt søndagen der du er. Vi blogges til lørdag! Og husk å sjekke deg om noe i kroppen ikke er som det burde være!

Endelig skjer det kanskje noe. Det virker som om det blir litt mer fokus nå, og det er sannelig på tide. For det er virkelig på tide at noe skjer, ” problemet ” er større enn man kanskje tror.

Den siste tiden har jeg sett flere reportasjer om kvinner som har store føtter, og med store føtter, så tenker jeg på de av oss kvinner som bruker fra størrelse 43 og oppover. Jeg føler vel at utvalget av sko til kvinner, det stopper på str. 42. Før var det vel nesten umulig å få sko som var større enn 41, men nå er det vel også litt utvalg opp til str.42. Bruker man større enn 42, så får man ikke sko i ordinære butikker. Da må man på spesialbutikker som det er en av i Oslo, eller man må bestille på nett. På nett kan man heldigvis finne mye sko i store størrelser nå, men hvorfor kan ikke også butikker ta inn sko som går høyt til kvinner? Jeg hørte i en reportasje at en butikk uttalte at man ikke hadde produsenter som lagde større enn str.42. For noe tull å si! Det er flere produsenter som har sko større enn 42. Om ikke deres vanlige produsenter har det, så finner man de om man leter. Det handler vel mer om å ville enn det handler om at det ikke finnes.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Som en størrelse for stor, og med lymfeødem i begge bein, så krever mine føtter at jeg må opp i skostørrelse. Jeg kan ikke få i feks str.42 hvor sko til damer normalt slutter. Jeg har virkelig følt på kroppen hvordan det har vært å slite med å finne sko. Har man større føtter enn str. 42, så må man i ordinære butikker over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det er om man som kvinne må se på herremodeller. Jeg er jo også veldig glad i å kle meg pent, og da er det jo ekstra grusomt om man må velge en herremodell i sko. Bare tanken på å gå i herresko, den er ikke særlig god. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke er like fine som klærne, den følelsen er skikkelig kjip. Heldigvis har jeg sluppet å gå alt for mye i herremodeller. Jeg har lett med lupe, og jeg har vært så lei meg, så fortvilet og så sint. Blikkene fra butikkbetjeningen som sier mer enn tusen ord når man spør etter sko større enn 42.

En kvinne skal liksom ikke ha store føtter, men det er så mange flere enn man kanskje som sliter med å finne sko som er store nok. Og det handler ikke bare om formfulle kvinner. Dette gjelder kvinner i alle størrelser og former. Jeg så nettopp en reportasje om ei jente på 15 år med størrelse 45 og 46 i sko som ikke fant sko, og hvor det største ønsket var og kunne finne sko i butikkene. Det betyr så mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”.

Ingen andre i min nære familie har store føtter. Det er kun jeg som har trukket ” vinnerloddet.” Datteren min, min mor, min søster, min niese, alle har de normale føtter, og ordinære skostørrelser…men ikke jeg. Jeg har alltid trodd at jeg har så himla brede føtter, men ortopediingeniøren som hjelper meg med sko sier at de ikke er spesielt brede, men lange. Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Det er ikke moro når ansatte i feks sportsbutikker tror jeg er i feil avdeling når jeg leter etter joggesko i herravdelingen. Eller når ansatte i skobutikker bare måper når du spør om de har sko som går høyere enn str. 42. Jeg føler meg veldig alene, selv om jeg vet at vi er veldig mange med samme utfordring. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen med dukkeføtter i str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid veldig ut…de er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er større, og bredere, og jeg føler at jeg gigantføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Men litt flaut er det ennå….

Ordinære skobutikker må skjerpe seg. De må ta kvinner med store sko på alvor, og utvide sortimentet til også å gjelde sko større enn 42. Heldigvis så finnes det butikker på nettet som selger mye fine og gode sko også fra str. 42. Ofte går de opp til 45 og 46. Nå kan jeg finne stilige sko i min størrelse. For selv om jeg er veldig opptatt av at sko skal være gode for føttene mine, så kan jeg ikke alltid være fornuftig og gå feks i Gaitline eller Skechers. Jeg har et behov for å pynte meg også når det kommer til sko. Nå som jeg har gått såpass mye ned i vekt, så merkes også det på føttene mine. Jeg kan bruke en skostørrelse mindre, og jeg kan kjøpe skotyper som jeg aldri før har kunnet kjøpe. Som feks skoene jeg har på meg på bildet under her. Gjett om jeg jublet av lykke når føttene passet rett inn i disse, og i tillegg var de faktisk gode å ha på seg.

Ikke alle er komfortable med å kjøpe sko på nett. Jeg synes det er genialt, for på f.eks Zalando hvor jeg bestiller mye, så bestiller jeg flere par, får de hjem, passer de og sender enkelt i retur dersom noen skopar må returneres. Jeg liker å få sko og klær hjem, passe det i ro og mak og så bestemme meg for om jeg skal beholde eller sende i retur. Vi er ikke alle like der, og derfor håper jeg at det økte fokuset på store føtter blant kvinner kan gjøre at butikker tar seg sammen og også gir oss med store føtter et tilbud i butikkene. Det er mange kvinner med store føtter.

Denne helgen er prinsene her, og tid med dem er alltid fint. I dag skal vi til lekeland så de kan få ut litt energi, for energi, det har de masse av, og lekeland, det er stor stas for de. Ha en nydelig lørdag der du er. Vi blogges i morgen!

Av og til er det fint å sitte å mimre litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Samtidig så har man opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk. Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen, men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre. Man kommer seg videre. Bruddet i ekteskapet etter 25 år. En storm med orkan i kastene. Jeg stod stødig i stormen, og lukket døren med rak rygg, og har gått videre, og aldri sett tilbake.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. For meg er det litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Jeg har også i voksen alder fått nye venner som man kjenner en stor takknemlighet over at man har møtt på. Venner hvor man kan være seg selv 100%, hvor latter, smil , opplevelser og gode samtaler gir det gode påfyllet.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir vennekretsen naturlig noe mindre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg energi istedenfor å ta, de er der. Det er så mye bedre med en  kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år. Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Jeg har personer fra barndommen som har blitt i livet mitt. Mennesker jeg vet alltid er der. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at det er venner for livet. Det er godt å tenke på at leken, og vennskapet fra vi var små er der ennå.

Grunnen til at jeg satte meg ned i går for å mimre litt var fordi jeg begynte å tenke på radiotiden min. I år er det 40 år siden jeg startet med radio på hobbybasis i Radio Ung sine lokaler i Ekserserhuset. Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått 40 år er nesten ikke til å tro.

Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 40 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt! Det er så utrolig fint og kunne kjenne på den gode følelsen av at man har hatt en jobb man aldri har gruet seg til å gå til.  Alle de utrolig flotte menneskene man har fått møte, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor. Alle ukjente, men også alle kjente man har møtt. Jeg angrer nesten på at jeg ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett veldig hyggelig, men noen har vært sure, grinete, og lite hyggelige. Jeg husker ennå første dag på jobb i Radio Sør i 1989, og jeg ble sendt til Kjevik for å intervjue Øystein Sunde. Gud, som jeg hadde forberedt meg. Jeg hadde brukt lang tid, og syntes selv jeg hadde gode spørsmål klare… da vi møtte Sundes manager før intervjuet, så husker jeg vi fikk utdelt en liste over spørsmål som Sunde mislikte å bli spurt. En rask titt på listen, og panikken slo ned som et lyn i meg – alle disse spørsmålene han ikke likte å få var akkurat de spørsmålene jeg hadde planlagt å spørre han om! Jeg husker ikke helt hvordan det gikk, men jeg tror jeg gikk inn i en panikk transe Jeg mistet radiojobben under corona, og jeg savner å lage radio. Det er fortsatt drømmejobben. En jobb jeg har fått lov å ha litt av og på i 25 år.

Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Samtidig kan det også få meg til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner.

Bildene jeg legger ut i dag er jo bare helt fantastiske. Bildene er fra tiden i Radio Sør, fra ca 1989. Her er jeg sammen med Petter, Inger, Tom Kristian og Leif Robert som alle var med på å lage radio i den tiden. En fantastisk knippe mennesker, og dyktige radiofolk! Jeg legger nok spesielt godt merke til den fantastiske hårfargen jeg hadde. Hvem fortalte meg at jeg kledde nærmest orange hår, og hvem sa at jeg kledde sorte, store briller!!!! Klærne er jeg nok selv ansvarlig for.

Det begynner å bli noen år siden jeg fikk laget et eget treningsprogram til bloggens lesere. Jeg mener det var i 2016, så det er snart 9 år siden nå. Treningsprogrammet ble var satt sammen av  Lise Lund. Ett veldig bra program som de aller fleste kan utføre. Dette er et lavterskel program, og et program som man kan trene hjemme, eller egentlig hvor som helst uten at man er avhengig av å bruke treningsutstyr. I dag har jeg lyst til å presentere dette programmet på nytt for dere. Programmet inneholder ingen revolusjonerende nye treningsøvelser, men øvelsene er satt sammen slik jeg ønsket.

Treningsprogrammet er et program på lavterskel nivå, det skal være et program de aller fleste skal kunne klare å gjennomføre, og det skal være et program man kan gjøre hjemme uten noe som helst utstyr. Det skal ikke være mye styr for og kunne gjøre dette, og det tar heller ikke for mye av tiden din. Det betyr også at det vel ikke er særlig med unnskyldninger igjen for ikke å trene.

Programmet ble laget i samarbeid med , og under veiledning av Lise Lund.  Lise har over 20 års erfaring fra treningsbransjen. I dag bosatt i USA. Lise har kurset instruktører, hun har vært instruktør ved treningssentre, og har jobbet som PT. Hun elsker også dans, og det er dans hun driver mye med i USA i dag. Lise brenner for å spre treningsglede, og var ikke sen om å si ja til å sette sammen et treningsprogram når jeg spurte henne for de årene tilbake. Bildene som er vist her i treningsprogrammet, de begynner sannelig å bli noen år gamle de også….

Vi starter helt forsiktig

Treningsprogrammet skal være et program som alle uten de store helseutfordringer kan klare å gjennomføre. Vi skal starte veldig forsiktig, og første mål er å trene 2 ganger i uken. Treningsprogrammet består av 8 øvelser. Hver øvelse har 8 repetisjoner, og disse 8 repetisjonene skal gjøres 3 ganger. Det betyr at hver øvelse skal gjøres 24 ganger. Mellom hver repetisjon, så rister du litt løs på kroppen før du starter på an igjen. Det anbefales å ha 30-60 sekunders pause mellom hver repetisjon.

Oppvarming vil alltid være et spørsmål. Vi har tenkt at det fort vil bli et tiltak for mange å gjennomføre treningsprogrammet om man først skal ut å gå tur for å bli varm, eller om man skal løpe rundt huset, eller gå trapper. Vi legger derfor ikke for mye vekt på oppvarmingen, MEN gå gjerne litt på stedet før du starter på øvelsene. Ikke gå rett fra sofaen til trening. Går man litt på stedet før man starter, så får man brukt hjertepumpa litt. Føl at kroppen har en normal temperatur, og bevegelighet, og går man litt på stedet, så får man opp varmen litt før treningen. Vi vil på bloggen i dag vise deg hvordan hver øvelse skal gjøres, men her er det også veldig viktig at du gjør øvelsene ut i fra hva du klarer.

Øvelsene må ikke gjøres akkurat slik vi viser. Du kan gjøre øvelsene lettere, eller tyngre, men det viktige her er at øvelsene ikke skal gjøre vondt. Gjør øvelsene vondt, så har du utført de feil, eller gjort mer enn du skal. Kjenn etter hva som føles greit for deg. Man skal kjenne at øvelsene tar, og man skal kjenne at kroppen, og muskler blir brukt, men det skal altså ikke gjøre vondt. Vi har satt opp 8 repetisjoner som et utgangspunkt. Ikke øk på allerede første uken. Hold deg til de 8 repetisjonene. Dersom 8 repetisjoner blir for mye, så gjør så mange som du klarer. Klarer du 5, så er det veldig bra, klarer du 2, så er det også veldig bra. Du vil merke at uansett hvor mange du klarer å ta, så vil fremgangen komme. Du vil etter hvert som ukene går merke at kroppen din vil klare mer enn hva den gjorde når du startet opp. Du har ingen andre konkurrenter enn deg selv, og følger du treningsprogrammet, så er både Lise og jeg sikre på at du vil merke fremgangen. Selv ett forholdsvis ” enkelt ” program som dette vil på sikt gi deg resultater. Klarer du 2 ganger i uken, så er det veldig bra. Alt utover disse to gangene er en bonus 🙂 Tren gjerne programmet mer enn to ganger i uken, eller ta deg gjerne en gåtur en, eller flere dager, men sett deg som mål at du minimum skal trene to ganger i uken!

Fremdrift

Den første uken, så skal vi altså konsentrere oss om å trene 2 ganger i uken. Vi skal trene 8 øvelser hvor av hver øvelse skal ha 8 repetisjoner. Alle øvelsene skal gjøres 8 x 3 runder. Ikke øk på selv om du kanskje føler at du kunne ha gjort det. Vi har helt klart en plan for treningen, og etter hvert som ukene går, så skal vi øke både i antall repetisjoner, og kanskje også antall runder. Er man flink, og trener gjennom programmet slik man skal, så vil det gi resultater. Man vil merke fremgang, og man vil kjenne på følelsen av å mestre. Man vil kanskje også føle på at trening er ålreit. Vårt mål er å få deg i aktivitet ved å finne øvelser de aller, aller fleste kan gjennomføre. Vi vil vise at det er veldig mye man kan gjøre hjemme hos en selv, og man trenger ikke masse utstyr for å trene. Her trenger du en dør å lene deg mot, eller en sofarygg. Du kan støtte deg på kjøkkenbenken, og ellers kun bruke deg selv. Øvelsene på gulvet, der kan du kanskje ha et underlag, men bruk et teppe, eller et håndkle om du ikke har en matte. Ha gjerne også en vannflaske, eller et vannglass i nærheten da det er viktig å drikke godt under trening. Sliter du med å gjennomføre øvelser på gulv, så har vi alternativer.

Er du motivert til å bli med å trene ?

Jeg håper treningsprogrammet vil motivere mange av dere som følger bloggen til å se at trening ikke trenger å være et ork, og det trenger ikke å ta lang tid. Å sette av to dager i uken, og trene gjennom programmet, det har ALLE tid til! Det finnes ingen unnskyldninger i verden som er gode nok til at du ikke kan få til dette. Her går det på det å ville. Det går på å kaste alt av unnskyldninger på båten, og bare gjøre det. Finn frem selvdisiplinen, og viljen som ligger der et sted, og legg en plan. Det kan også være lurt å føre en trenings dagbok for deg selv. På den måten kan du følge med på egen utvikling. Skriv hva du føler er tungt, hva som føles greit, skriv antall repetisjoner, og så kan du på den måten følge med på hvordan din egen fremgang er fra uke til uke. Det gir en fantastisk følelse når man faktisk oppdager at det har skjedd en fremgang, og fremgangen kommer fortere enn du kanskje tror 🙂 Jeg håper treningsprogrammet kan være det du trenger for å få startet med det du har tenkt på så lenge. Jeg håper det kan være starten på noe veldig bra. Det er realistisk å få til to ganger i uken, og det å ha realistiske mål er viktig. Selv for de av leserne mine som er i ukentlig aktivitet, så kan det være fint å også trene dette programmet hjemme. Selv om jeg har mine ukentlige treninger, så skal jeg absolutt også trene dette sammen med dere to ganger i uken. Jeg håper mange blir med.

TRENINGSPROGRAM

Knebøy

Første øvelse er knebøy. Her kan du gjerne bruke kjøkkenbenken, eller en sofarygg som støtte. Her er det viktig at du selv kjenner hvor langt ned du vil gå. Øvelsen skal ikke gjøre vondt. Gå så lang ned du føler at du kan uten at det blir vondt for deg, og gjør 8 repetisjoner. Disse 8 repetisjonene tar du 3 ganger.

Armheving

Armheving, eller push ups  er en øvelse som jeg tror at de fleste kjenner til. Ofte gjøres den nede på gulvet, men her skal vi gjøre den ved bruk av kjøkkenbenken, eller du kan bruke en dør som du lener deg inntil. Gå så langt ned som du føler at du kan. Husk strake armer.  Øvelsen blir tyngre jo lengre ut fra benken/døren du står med bena. Her føler du deg frem, og husk at du ganske raskt vil merke fremgang. Ta 8 armhevinger, og gjenta øvelsen 3 ganger.

Kneløft, foran

Skal, skal ikke…skal, skal ikke…sånn durer det rundt i hodet mitt for tiden. Jeg sliter med å bestemme meg, og jeg er ekspert på akkurat det. Å bestemme meg for noe, det å ta et valg, det kan av og til være veldig vanskelig. Det er for og i mot hele tiden i veldig mange saker. Beslutningsvegring, det kjenner jeg godt til. Ikke i alt av avgjørelser som må tas heldigvis, men i veldig mange. Og akkurat det er både slitsomt og sykt irriterende!

Hva er det jeg sliter med å bestemme meg for nå da? Jo, det er om jeg skal investere i en tredemølle til å ha hjemme. Ei slik sammenleggbar som det reklameres for overalt for tiden. Ikke at jeg nylig har begynt å tenke på dette. Jeg har tenkt på det en stund, og tenker fortsatt. Litt typisk meg når det kommer til denne type kjøp. Men at det er en investering i helsen min, det er det ingen som helst tvil om.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Hvorfor får jeg ikke bestemt meg? Vel, for det første så er det jo en del penger. De koster vel fra 8000 kr og oppover. Jeg har sett billigere også, men da blir jeg nok litt skeptisk til kvaliteten. Jeg må være så trygg som mulig på kvaliteten, og den må være sammenleggbar. Jeg må kunne rydde den bort når jeg har trent. Jeg orker ikke treningsapparater verken i loftstua el andre rom. Det er helt genialt at man kan legge de sammen og f.eks. skyve den under sengen.

Et annet « problem « er å vite hva man eventuelt skal velge. Det florerer av tredemøller på markedet, så det å vite hva man skal legge vekt på, det sliter jeg med. Hvor høy fart f.eks.? Man må både kunne løpe og gå på den. Ikke at jeg er den store løperen, men jeg vil fortsette med løpeintervallene som jeg gjennomfører et par ganger i uken på treningssenteret. Man bør kunne variere farten godt, og man bør kunne ha ulike motbakker da jeg også trener bakkeintervaller. Akkurat motbakker, det går kanskje ikke på disse sammenleggbare. Men det å finne ut av slike ting, det synes jeg er vanskelig når man egentlig kun er vant til å bruke apparater som står klare for meg.

Belastning er jo et annet viktig punkt. Jeg må jo vite at mølla ikke nekter å bevege seg når jeg er klar for å trene. Og vektmessig kan det ikke være akkurat heller. Jeg har ikke som mål å gå opp i vekt, men litt slingringsmonn må det være.

Hadde jeg brukt tredemølla om jeg hadde kjøpt den, eller hadde den blitt en støvsamler under senga? Den hadde definitivt blitt brukt. Jeg kunne aldri ha sagt opp abonnementet mitt på Fresh for og kun trene hjemme. Der er jeg ikke disiplinert nok. Jeg må ut av huset. Likevel så er det fint å ha muligheten til å trene på dager hvor det f.eks. er snøkaos som de har meldt i morgen. Det og kunne trene ei økt på mølla når det er dårlig vær, el hvor det er andre årsaker som gjør at ei hjemmeøkt passer bedre. Med ei tredemølle hjemme, så kan jeg også noen dager trene to økter til dagen. Så ja, jeg vet den ville ha blitt brukt med tanke på hvor viktig trening har blitt i hverdagen min.

Har du tredemølle hjemme? Visst ja, hvilke erfaringer har du, og hva slags mølle har du? Har noen gode tips og anbefalinger, så tas de i mot med stor takk.

I dag har jeg treningsfri. Jeg har trent 6 dager denne uka, så jeg er storfornøyd. Visst det blir mye snø også her på kysten de neste dagene, så blir det garantert hjemmetrening på meg i snøværet. Ellers så er det litt rengjøring her i dag, og rydding i klesskapene. Jeg har mye klær som har blitt altfor store, og som må ut av skapene. Noen tar jeg vare på, sånn i tilfelle…noen favoritter tror jeg at jeg skal sy inn og noe skal selges.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag.

” Kjære Heidi! 2015 har vært ett spennende år, men også et år med utfordringer….” – sånn startet brevet til meg selv som dumpet ned i postkassen nyttårsaften for nå 9 år siden. Brevet hadde jeg skrevet til meg selv året før, og kom i postkassen som avtalt, og jeg husker det var utrolig fint å lese det. I går fant jeg frem brevet igjen, og bestemte meg for ut at jeg sannelig skal skrive ett nytt brev til meg selv som jeg skal lese nyttårsaften 2025/2026.

Du synes kanskje det er noe spesielt å skrive brev til seg selv, men brevet jeg fikk for 9 år siden, det ligger det en historie bak, og samtidig, så ville jeg skrive litt om dette i dag fordi ett slikt brev er en god ting å skrive når vi nå fortsatt er veldig tidlig i ett helt nytt år.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg har ikke til vane å skrive brev til meg selv, men at det er en god ide, det er det ingen tvil om. Akkurat dette brevet som kom i postkassen nyttårsaften for 8 år siden har altså en historie, og egentlig visste jeg jo om at det ville komme, men jeg hadde helt glemt det. Brevet ble den fineste nyttårsgave til meg selv – jeg ble så stolt da jeg leste det! At det har gått så lang tid siden jeg skrev dette er nesten ikke til å tro. Tiden flyr virkelig av sted med sjumilsstøvler.

I desember 2014 satt jeg i et klasserom på Tordenskjoldsgate Skole her i Kristiansand, og skrev brevet til meg selv hvor jeg starte brevet med ” Kjære Heidi.” La oss skru tiden litt tilbake til 10.desember 2014……

Høsten 2014 startet jeg på et kurs som skulle vise seg å bety enormt mye for den mentale delen av meg. Jeg hadde tidligere hatt timer med kognetiv terapi ,og det var i disse samtalene det mye ” løsnet ” for meg. Disse timene ble ” redningen ” min mentalt. Det var sammen med Line, en utrolig dyktig teraput, og en helt fantastisk person at jeg knakk koden jeg skulle ønske at jeg hadde løst for lenge siden. Jeg klarte endelig å se hvor mye hodet betydde for vekten, og jeg var i gang med en lang, tøff og spennende mentale reise. Jeg vil alltid være evig takknemlig for hjelpen Line ga meg for de årene tilbake.

Helt tilfeldig traff jeg i 2014 Kai Jakobsen, en utrolig dyktig coach. Jeg hadde ett par timer sammen med han,  vi fant tonen, og holdt kontakten. Jeg har mye å takke Kai også for. Kai drev på den tiden Sørlandscoachen, og holder kursene “Spark i fua “…. for dere som ikke er sørlendinger, så betyr fua rett og slett rompa, og det er jo det vi trenger for å komme i gang – vi trenger ett skikkelig spark bak. Kai er der de fleste nå burde være, han mener at vekten definitivt sitter mellom ørene, og at det handler om så mye mer enn å spise mindre, og trene mer.

Høsten 2014 hadde Kai meldt meg på ett av sine kurs. Jeg hadde liten lyst. Først, og fremst fordi jeg skulle være sammen med masse ukjente mennesker, og i slike situasjoner, så kan jeg bli stille, veldig stille. Men sammen med ei god venninne, så dro jeg på kurs, og angrer ikke. Det var skummelt, det var faktisk kjempe skummelt. Det var skummelt å være sammen med så mange ukjente mennesker, og skulle snakke om noe som var sårt, for overvekt er ett sårt tema. Det var også skummelt fordi man lærte seg selv å kjenne på en ny måte, man fant svar man kanskje ikke ville finne, men som likevel var viktige å finne. Man fikk svar som har vært viktige for meg å få svar på for å kunne gå videre. Det var 7 lærerike uker. Fortsatt veldig skummelt å møte seg selv på den måten, og ikke moro å finne ut hvor dumme valg man faktisk tok hver eneste dag, og hvorfor man tok de.  Jeg lærte hvordan jeg skulle jobbe med å endre tankemønsteret mitt, og handlingsmønsteret mitt. Jeg fant ut hva jeg ville, og satte meg mål, realistiske mål. Jeg lærte ulike teknikker, og fikk med meg viktige verktøy på veien videre. Blir vi mer bevisst på tankegangen, så blir vi mer bevisste på handlingene våre. Enkelt, men likevel veldig, veldig vanskelig.

På kursets siste dag, 10.desember 2014, så fikk vi i oppgave å skrive et brev til oss selv. Brevet skulle være basert på hvordan vi ønsket at 2015 skulle være. Hva slags mål hadde vi, hva ønsket vi å oppnå, hva skjedde egentlig i 2015. Vi skulle se et år frem i tid, og brevet skulle oppsummere året. På nyttårsaften skulle Kai sørge for at brevet lå i postkassen vår, og vi skulle få lese vårt eget brev, og se om 2015 ble slik vi tenkte at det skulle bli når vi satt i klasserommet året før.

Det er ikke lett å se at år frem i tid, men vi har våre tanker, ønsker, og mål. Jeg husker at jeg var så spent da jeg åpnet brevet  Jeg husket ikke et ord av hva jeg hadde skrevet, men jeg hadde tårer i øynene da jeg satt og leste det. Jeg forstod hvor mange av målene som var nådd dette året. 2015 som hadde vært ett veldig godt år for meg, men det hadde også  hatt sine utfordringer. Jeg husker at jeg hadde følt på at året ikke ble helt som jeg hadde ønsket, men det var før jeg hadde lest brevet til meg selv. Det var kun to punkter hvor jeg ikke var helt i mål, men på begge punktene, så kunne jeg likevel være stolt fordi jeg var på god vei til å nå de.

Vi er kun 4 dager inn i 2025. I dag skal jeg sannelig skrive ett nytt brev til meg selv. Et brev som skal inneholde mine mål, og ønsker. Nyttårsaften 2025/2026 skal jeg åpne brevet, og lese hva jeg skrev 4.januar 2025. Er målene nådd? Hva med drømmene mine? Brevet skal ikke inneholde kun ønsker for meg selv, men også for den flotte familien min, og for nære venner. Brevet jeg skrev i  klasserommet desember 2014 ga meg en slags ny giv. Nyttårsforsetter, det er jeg ferdig med for lengst, men jeg har mål, ønsker og drømmer. Jeg skal nok i tillegg til å skrive brevet til meg selv også lage måltavle. Selv om det på en side er noe av det samme som havner både i brevet og på måltavlen, men brevet vil omhandle mer enn bare personlige mål.

Jeg har bevist for meg selv gang på gang at jeg kan nå målene jeg setter meg, men jeg vet også at jeg i det nye året må gi enda mer for å komme dit jeg vil. Jeg skal gjøre meg selv stolt i 2025. Jeg skal fortsette den gode jobben jeg gjør, men også brette armene enda mer. Jeg vet jeg kan. Det handler bare om å ville det enda mer. Det kan koste mer også, men jeg er villig til å betale mer for å oppnå det jeg ønsker. Jeg er nødt til å gjøre noen endringer, jeg er nødt til å skifte litt spor, men jeg kan klare det. Jeg er utrolig fornøyd med veien jeg har tilbakelagt, og vil føle på å være like fornøyd med det som ligger der fremme. Alle valgene jeg tar er mine, og jeg kan kun skylde på meg selv om jeg tar feil valg, eller dumme valg.

Kanskje du også skulle ta deg tid til å skrive et brev til deg selv ? Hva er dine mål, hva ønsker du at året skal bringe både for deg selv, og de rundt deg? Hva er drømmene?  Husk at mål er mulige å nå bare de er realistiske nok.  Brevet lukker du inn i en konvolutt. Enten skriver du det ferdig med navn, og adresse og får en person til å oppbevare det, og sende det til deg om et år, eller du kan lukke det godt igjen, og legge det bort, MEN husk å minne deg selv på brevet sånn at du finner det frem når 2025 er forbi, og husk hvor du legger det. For meg ble brevet en skikkelig opptur. Brevet ga meg et kick, og en motivasjon – brevet fortalte meg at mål er mulige å nå, og at jeg allerede har oppnådd veldig mye. Brevet til meg selv som jeg skrev i klasserommet den desemberkvelden, det avsluttes så fint synes jeg : ” Du er en vinner, kjære Heidi.”