Det er vel Grethe Waitz og Ingrid Kristiansen som i sin tid var løpedronninger, men jeg føler meg litt som min egen løpedronning akkurat nå. Hehe, til og med det er å dra det litt vel langt, men jeg løper dere! Løper lengre og fortere, og jeg har omtrent ikke løpt siden jeg gang på gang ble sist på 60 m på barneskolen.

Dere som løper mye, dere vil nok dra litt på smilebåndet når dere hører om løpebragden min, men om dere tenker at løping er noe dere ikke har gjort siden dere var barn, så kan dere kanskje se hvor stas dette er for meg. For det dreier seg ikke om lange distanser dette, men for meg er det mestring på høyt nivå. Når jeg også nå kan løpe både lengre intervaller, og med høyere hastighet, da kjenner jeg på mestring.

Shopping

Spar stort: Knalltilbud på sport og friluft

Vektreisen min, den fortsetter. Fortsatt er det en kamp, og fortsatt opplever jeg at vekten mer eller mindre står stille. Fortsatt kjenner jeg på angst hver uke som jeg skal på vekta i frykt for om den har gått opp, og det er slitsomt å kjenne på. Å slappe av, og det å la være å tenke på det, det funker ikke for meg. Men når dagene er en kamp for å klare og gå ytterligere ned, så er det så herlig å kjenne på fremskritt på andre områder, som trening.

En liten periode så løp jeg 10 sekunders intervaller. Løpe 10 sek, og gå 50 sek, og sånn holdt jeg på i en del minutter. Nå har jeg økt intervallene. Jeg kjente på kroppen at det ville jeg klare uten problemer, og det stemte. Så nå løper jeg intervaller to ganger i uken. Da løper jeg 30 sekunder, og går i 30 sekunder. Sånn holder jeg på i 30-40 minutter. Det blir en sabla god økt. Jeg er svett og fornøyd etter endt økt. Jeg har også økt hastigheten på mølla når jeg har slike løpeintervaller, og jeg løper i litt bakke. Jeg kjenner at jeg nok kunne ha økt løpeintervallene, at jeg kunne løpt lengre enn disse 30 sekundene, men jeg holder det der foreløpig, og så kan jeg etter hvert øke både på hastighet, og kanskje også mer bakke. Knærne mine er helt fine, men jeg tenker jo litt på knærne når jeg holder på. At ikke de skal bli vonde, for det å løpe, det er de ikke vant til, og det er jo en belastning på knærne. Men pr nå fungerer de som de skal.

Man skal ikke så langt tilbake i tid hvor jeg aldri hadde våget å løpe på mølla om jeg ikke hadde vært helt alene på treningssenteret. Nå bryr jeg meg ikke. Jeg løper og går inn min egen, lille verden med god musikk på ørene. På tredemøllene rundt meg løper de lange distanser, og fort som fy, men jeg klarer og kun ha fokus på det jeg klarer å prestere.

Nå er det ikke noe mål i seg selv å bli noen løpedronning, eller begynne å ha løping som hobby der fremme, men det og kunne gjøre noe som har begrenset meg så lenge, det føles utrolig godt. Da føler jeg på at trening og vektnedgang gjør at jeg faktisk klarer dette nå. Jeg får noen ” tommel opp ” fra enkelte på treningssenteret som jeg har trent sammen med over en lang periode. De har sett utviklingen min, og er glade på mine vegne.

Treningen min generelt har jo hatt en veldig god progresjon. Jeg har økt på det meste. Både når det gjelder belastning på vekter, nye apparater som jeg mestrer, og også når det gjelder sykkelen. Jeg går også i et helt annet tempo, og jeg går i brattere bakke. Så det har skjedd mye også treningsmessig, og fortsatt trener jeg 5-6 dager i uken. Trening har blitt min morgenrutine, og helsen er jobb nr.1 for meg.

Løpedronning blir jeg aldri, og jeg kommer aldri til å melde meg på verken det ene eller det andre. Jeg skal utfordre meg selv uten å ha slike hårete mål. Men det å oppleve meg selv løpe, det hadde jeg nok ikke trodd. Og at jeg faktisk ser frem til disse løpeintervallene, det hadde jeg heller aldri i mitt liv trodd jeg skulle. Når du mestrer noe du ikke har gjort på sikkert 40 år, da blir man stolt. Jeg kan klappe meg selv på skulderen, og være så fornøyd med all trening jeg har lagt ned, og alle kiloene jeg har klart å gå ned. Trening for meg begynte med de små skrittene, og det er akkurat det som er så viktig. Vi må ikke sette oss høye, hårete mål, for da vil man som regel oppleve å bli skuffet. Man må begynne i det små. Babysteps har vi sikkert alle hørt om, men disse små skrittene er så viktige. Små skritt blir etter hvert store, og små skritt gjør at vi steg for steg kan nå det målet vi har satt oss. Og målet, det må ligge der fremme. Ikke om en uke, eller en mnd, men der fremme.

I dag startet jeg lørdagen med bakkeintervall på tredemølla og avsluttet med en 20 minutters sykkeltur. I dag er det jul som skal stå i fokus her hjemme. Jeg skal finne frem kransene til å ha ute, ta på lys i busken på utsiden, henge opp de nye julegardinene og gjøre klar adventsstaken. I morgen blir det vasking og pynting. Jeg gleder meg til jul, og det er godt å kjenne på.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Tømmerstokkene mine, de har jeg skrevet mye om på bloggen. Lymfebeina mine som jeg alltid har slitt med å akseptere. En ting er sykdommen, den har jeg akseptert at jeg har, men at jeg lymfødemet resulterte i store, væskefylte tømmerstokker, det har vært vanskelig å akseptere. Det å drasse rundt på disse store, tunge beina, det har uten tvil vært veldig utfordrende og til tider veldig tøft.

Når jeg startet på Ozempic med et stort håp om at medisinen også ville gi meg vekttap som en bieffekt, så var jeg nok veldig spent på hvordan beina mine ville reagere. Jeg har vært veldig bekymret for lymfebeina  i denne prosessen. Når jeg merket at vekta begynte å gå ned, så var jeg bekymret for hvordan beina ville reagere. Ville beina også følge med nedover, eller ville de forbli store tømmerstokker mens resten av kroppen ble mindre? Hva er lymfødem, og hva er lipødem? Hva er vanlig fett? Jeg var nok veldig redd for at beina ville forbli store…

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg har snakket om vektnedgang med mange leger og fagfolk, og de fleste fagfolk har vel vært ganske klare på at jeg måtte regne med at beina ville forbli store selv om jeg gikk ned. Noe ville jeg nok klare å gå ned på beina og, men jeg måtte være forberedt på å bli skuffet, og jeg var veldig forberedt på nettopp det. Fysioterapeuten min har vel vært den eneste som har vært positiv, og gitt meg håp. Så innimellom all bekymringen, så hadde hun også tent et lite håp hos meg.

Jeg husker ikke hvor mange kilo jeg hadde gått ned da jeg målte beinene mine første gang etter vektnedgangen, men jeg husker at jeg gråt da jeg satte meg i bilen etter målingen. Jeg hadde gått ned fra ankel til lår, og jeg hadde gått ned mange cm. Det betyr jo at fagfolk jeg hadde pratet med tidligere hadde feil, og dessuten var det nok mye fett og ikke bare lymfødem og lipødem. Sikkert mye mer fett enn andre ting. Jeg var så glad at jeg jublet mens tårene rant. Det jeg aldri hadde våget å håpe på, det hadde skjedd. Beina mine var i endring de også.

Jeg har hatt flere målinger etter den gang, og hver gang med utrolig gode resultater. Hver måling har vist nedgang i omkrets på alle punktene hun måler fra ankel og opp til lår. Målepunktene er de hun bruker når hun skal måle til nye kompresjonsstrømper til meg, så derfor blir det en grundig måling. Noen steder snakker vi om 20 cm reduksjon, og det er mye.

Før vektnedgangen så var beina blytunge. Det var en jobb å få de med seg til tider. Tungt å dra de opp trapper og bakker. På dårlige dager, så føltes det som om jeg fikk skikkelig melkesyre bare jeg beveget meg. Pulsen og beina spilte sjeldent på lag. Beina begynte å bli tunge og vonde lenge før jeg hadde fått pulsen opp. Beina er jo en stor grunn til at jeg alltid har likt å gå turer alene. Har man ikke opplevd å dra på tømmerstokker, så er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles selv om mange gjør et tappert forsøk. I tillegg til å være blytunge, så kunne de være vonde, men jeg har nok sluppet unna at beina har vært veldig smertefulle. Jeg slet mer med at de var hovne og sprengte. Følelsen av sprengt hud, det hadde jeg hver dag, og spesielt når jeg tok av meg kompresjonsstrømpene om kvelden. Sommeren var feks spesielt ille. varme og lymfødem, det er ingen god kombinasjon.

Nå har hverdagen min blitt helt annerledes. Det føles som om jeg har fått nye bein. Så gode er beina faktisk blitt, og da kan du kanskje tenke på hvilken lykkefølelse jeg kjenner på. Jeg har det siste året følt meg lett på beina. Av og til kjenner jeg på at jeg vil småløpe. Jeg merker at tempoet har blitt mye bedre. Følelsen av å dra beina med meg er borte. Det samme er følelsen av melkesyre. Sprengt hud, det er det også lenge siden jeg har følt på. Når kompresjonsstrømpene er tatt av for kvelden, så kan jeg fortsatt kjenne at jeg kan bli hoven, men ikke på langt nær så hoven som før. Tunge kan de også være i blant. De er jo ennå ikke som ” vanlige ” bein uten utfordringer, men for meg, så har jeg fått bein jeg aldri trodde jeg skulle få. Så for dere som sliter med det samme som meg, det er håp om noen skulle si det motsatte.

Jeg både ser og kjenner at beina har blitt mye mindre, og den følelsen, hjelpes så god den er! Beina har både øreknuter og løshud, så vakre, det er de ikke, men de har blitt både mindre og sunnere. Det var sikkert nå jeg skulle komme med et hårete mål om å løpe ett eller annet løp, eller gå til en eller annen topp, men slike mål skal jeg ikke sette meg. Jeg er så lykkelig over hver dag som beina kjennes lette og gode, og at jeg slipper å dra to tømmerstokker etter meg.

For et par uker siden, så var jeg til en ny måling fordi jeg trengte nye kompresjonsstrømper. Når beina stadig blir mindre, så betyr også det at kompresjonsstrømpene blir for store, og jeg må ha nye. Når jeg var hos fysioterapeuten nå sist, så var det kun 5-6 uker siden sist, så jeg tenkte at lite hadde skjedd, men der tok jeg feil. Noen steder var det 1 og 2 cm, men på lårene feks, så hadde jeg mistet 5 cm på det ene og 4 på det andre. Helt ville tall på så kort tid, så her takker jeg også treningen for de gode resultatene. Det er så moro å se at jeg faktisk har bein, og ikke bare svære tømmerstokker. Kne har jeg også hehe.

Fagfolk tok feil, og jeg har et håp om at gode ting kan fortsette å skje om jeg klarer å gå ytterligere ned i vekt. Det er ingen tvil om at vekta har påvirket beina mine negativt i tillegg til lymfødemet, og et eventuelt lipødem. Jeg skriver eventuelt lipødem. Jeg har fått diagnosen, men av og til undrer meg på hvor mye lipødem jeg har…

Nyt søndagen der du er! I dag er det regnvær her i sør. Evig takknemlig for regn og ikke snø. I dag blir det kino med prinsene. Vi skal se ” Askepote ” og gleder oss til film og popcorn. I ettermiddag skal vi starte med litt julegavelaging, og jeg vet at mottakerne vil bli veldig glade for det prinsene skal lage. Vi blogges til lørdag!

Reklame |

Jeg har skrevet om det før, og det fordi det er et problem som jeg ikke har vært alene om å oppleve. Når man da endelig har funnet noe som gjør at problemet kan bli løst for flere enn meg, så vil man gjerne dele. Og i dag må jeg bare fortelle en annen flott nyhet som jeg tror vil både glede og hjelpe mange av dere som følger bloggen min.

Jeg skal snakke litt om strømpebukser i dag, MEN ikke om de vanlige strømpebuksene som jeg har blogget om tidligere, og som jeg også solgte i nettbutikken da jeg hadde den. I dag har jeg lyst til å skrive litt om en type strømpebukser som MANGE har etterlyst, og som mange trenger nå som vi har kjent på kalde dager fra nord til sør. For det å finne tykke strømpebukser som varmer til oss formfulle kvinner, det er ikke lett. De fleste må bare gi opp. Enten så er strømpebuksene ikke store nok, eller så blir passformen helt feil. Mange har jo behov for varme på beina, så ofte har man måtte ta på seg noe som overhode ikke passer, og som bare blir en frustrasjon. Man bli utrolig lei og frustrert over at ingen kan tenke på oss som ikke kunne gå i det man kaller ” ordinære ” størrelser. For det er jo ikke akkurat få av oss som har former. Jeg følte på at ingen tok oss på alvor, og at det ikke var så nøye med oss.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Ull longs, det har man kunnet få tak i ei stund nå i store størrelser, men jeg har savnet gode, varme strømpebukser. Strømpebukser jeg kunne ta på meg om jeg ville ut på tur på kalde dager, og kjenne at beina holdt seg gode og varme. Jeg hater å fryse på beina! Og selv om jeg bor på Sørlandet hvor vi ikke har masse minus om vinteren, så kan det bli kaldt her også. Og på kalde dager her, så går det en tanke til de av dere om har det skikkelig kaldt hver vinter, og kanskje heller ikke får tak i gode, varme strømpebukser. Det hjelper ikke så mye å være varm på overkroppen visst man er gjennomfrossen på beina.

Jeg jublet høyt når jeg fikk melding fra Pamela Mann om at de nå hadde fått produsert strømpebukser for de kalde dagene. I nettbutikken så hadde jeg Modal, og de gir jo litt varme på beina, men nå har de kommet med strømpebuksene som så mange av dere har spurt om jeg har. Strømpebuksene for de ekstra kalde dagene : Strømpebukse med fleecefor, og strømpebukse i kashmir.

Strømpebuksen med fleecefor gir en herlig følelse, den er supermyk  og isolerende. Fleecefôret er perfekt for vinteren, og foret gir et ekstra lag med varme og komfort. Strømpebuksen har elastisk linningen som gir støtte og også komfort. For best pusteevne så er føttene ufôret. Disse kan du bruke til vinterkjolen, eller du kan bruke den som et ekstra lag under buksene for de ekstra kalde dagene. Perfekt også for deg som feks jobber i barnehage, på SFO eller har en jobb hvor du er mye ute også om vinteren. De er jo også perfekte for deg som er glad i å være ute på tur og som ikke ønsker at kulda skal stoppe deg. Strømpebuksen med fleecefor kommer i str. XL, 2 XL og 3 XL. Det er for deg som er fra størrelse 42/44 – 52. Prisen på disse vil ligge på 299 kr.

Kashmir strømpebuksen, det er en pen strømpebukse til hverdagen. Strømpebuksen er supermyk, og varm. Pamela Mann lover en kashmir strømpebukse av høy kvalitet. Kashmir strømpebuksen er enkel å style som en vinterstrikket strømpebukse. Også denne gir en veldig god varme på kalde dager. Kashmir strømpebuksen kommer i alle størrelser fra XL – 5 XL, og det er da fra str. 42/44 – 58/60. Kashmir er en del dyrere, og vil koste 399 kr.

Ta kontakt med meg på bloggens Facebook side, eller på mail : [email protected] visst du ønsker å bestille deg ei skikkelig varm strømpebukse. Det vil nok ta ca 14 dager fra jeg bestiller til jeg har de og kan sende videre til dere.

Jeg tror mange har slitt med det samme som meg i forhold til strømpebukser. Det å finne strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Da går de sjeldent lengre opp. Der stoppet de liksom, og er man ekstra heldig, så rakner de og i kampens hete. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene, eller strømpebukser som bare ruller ned, og legger seg under magen. Strømpebuksene man hele tiden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerte dårlig. Lange turer på kalde dager, det kunne jeg bare glemme. Jeg frøs jo beina av meg kun etter kort tid. Når man da faktisk finner den perfekte strømpebuksen, så er man helt i himmelen, og jeg jubler i alle fall høyt.

Nå kan også vi holde oss varme på beina, og et stort hurra for det!

Nyt lørdagen der du er! Her er prinsene på besøk, og i dag skal vi en tur i Dyreparken hvor det er jul på Kutoppen med konsert og moro. Det har blitt noe mildere å Sørlandet i dag heldigvis, så mens jeg venter på strømpebuksene, så blir det nok en ull longs på meg i dag. Jeg har jo kompresjonsstrømper opp til lårene, så bittelitt varmer jo de også. Vi blogges i morgen!

I 1 år har VG fulgt meg på reisen til et lettere liv. De ønsket å se nærmere på virkningen av Ozempic/ Wegovy. I 1 år har jeg sendt journalist Aslaug Tangvald-Pedersen ukentlige rapporter om vekt og om reisens oppturer og nedturer. I morgen kommer en ny reportasje om reisen min – 1 år etter jeg traff Aslaug for første gang.

Det var helt i starten av november i fjor at fikk jeg en telefon. Telefonen var fra en journalist Aslaug Tangvald- Pedersen i VG. Aslaug hadde lest bloggen min, og lest innleggene mine hvor jeg har skrevet åpent og ærlig om Ozempic på godt og vondt. Hun hadde lyst til å skrive om reisen jeg hadde startet på, og om mine erfaringer, nettopp på godt og vondt. Vi var inne i en tid hvor ingen medisiner solgte mer enn slankemedisiner, og ofte var det nok alt det rosenrøde som ble trukket frem. For selv om det for meg har vært ei fantastisk reise, så har det også vært tunge perioder, spesielt den siste tiden.

Shopping

Spar stort: Knalltilbud på sport og friluft

Uken etter jeg fikk telefonen fra Aslaug, så kom to fantastiske damer på besøk til meg her i Kristiansand. Aslaug hadde også med seg Janne som var fotograf. Vi hadde en lang, god og ærlig samtale både om mine erfaringer med Ozempic, og om min vekthistorie. 1.nyttårsdag i fjor, så kom artikkelen som en pluss artikkel på VG nett, og senere i papirutgaven.

Forrige uke var Aslaug tilbake hos meg her i Kristiansand. 1 år siden sist. Denne gangen alene som både journalist og fotograf. Det er enkelt å prate med Aslaug. Hun er direkte i spørsmålene, og det liker jeg. Når vi satt og snakket om året som har gått, så har det vært et år hvor det meste har gått på skinner, frem til de siste ukene. Jeg har fått en utrolig god drahjelp av Ozempic. Verken Ozempic eller Wegovy gjør deg slank, men de gir mange en bieffekt hvor man blir veldig fort mett. Det igjen betyr jo at man spiser mindre, og dermed kan oppleve å gå ned i vekt. Jeg føler ikke jeg har ofret noe, eller levd på en streng diett. Jeg har spist vanlig mat. Stort sett den samme maten som før jeg startet på Ozempic, men jeg spiste og spiser fortsatt mye mindre enn før. OG igjen vil jeg poengtere : jeg startet ikke på Ozempic for å gå ned i vekt. Jeg startet på Ozempic fordi jeg har diabetes 2. Vektnedgangen er en bieffekt for mange, men ikke alle opplever denne.

Jeg har også vært heldig som pr. nå ikke har hatt noen bivirkninger. Noe hard mage i perioder, men ellers ingen kvalme, oppkast eller følelsen av å være uvel. Ingen mageknip, eller magesmerter. Jeg føler vel det har gått litt på skinner, og jeg føler også at det fortjener jeg virkelig. Jeg har kjempet så mange kamper, og slitt i så mange år, så at jeg nå lykkes, det er fortjent føler jeg selv.

De siste ukene har jeg slitt mye mer. Jeg har virkelig kjempet, og jeg har opplevd å gå opp og ned, og også stått helt stille. Normalt så absolutt, men likevel frustrerende. Spesielt når jeg føler på at jeg kanskje kan spise noe mer enn bare for få uker siden. Blir jeg like fort mett? Spiser jeg noe mer? Er jeg mer kjesken? Det er litt opp og ned føler jeg. Jeg kjenner på angsten for at sprøyten skal slutte å virke. Plutselig kan vekta gå ned en god kilo, og jeg er i himmelen igjen, for så begynne å vandre frem og tilbake. Forrige uke klarte jeg å gå ned 1.2 kg, og dermed se et nytt tall på vekta. Lykke og mestring, men bak der så kjenner jeg frykten for hva som skjer neste uke lurer. Så jeg kjemper en kamp hver uke føler jeg.

Slutter Wegovy å virke? Jøran Hjelmesæth, professor ved OUS og seksjonsoverlege ved Sykehuset i Vestfold, han sier litt om det i artikkelen som Aslaug nå har skrevet, og som forhåpentligvis kommer i VG nett i morgen. Jeg må nok etter et såpass stort vekttap innstille meg på at jeg må jobbe mer og mer for å miste vekt nå. Jeg må bare være klar for å brette opp armene enda mer.

Mange kjenner seg igjen i historien min. Ikke bare rundt Ozempic og Wegovy, men også hvordan det er å være overvektig. Alle negative følelser man selv har, og hvor stygge folk rundt deg faktisk kan være. Det å fortelle meg at vi ikke skal bry oss, det skal ingen si til meg. Hvor lett er det og ikke bry seg når folk sårer deg, og er stygge mot deg fordi du bærer ekstra vekt.? Jeg har ofte tatt på meg ei maske, ei maske som forteller at jeg er sterk og at ingenting når inn til meg, men det er ei maske. Jeg er sterk, uten tvil, men jeg er også sårbar. Alt preller ikke av når man blir dømt for hvordan man ser ut. Jeg tror ikke på de som sier at de ikke bryr seg. Klart man bryr seg, men så er vi forskjellige i forhold til hvordan, og i hvilken grad man lar det påvirke oss.

I følge de siste opplysningene jeg har fått, så skal artikkelen om reisen min, 1 år etter komme i morgen. Men plutselig kan dato endre seg. Det blir en pluss artikkel, altså en artikkel man må ha betalt for og kunne lese. Om den også kommer på trykk i papirutgaven, det vet jeg ennå ikke. Jeg har lest gjennom artikkelen, og er fornøyd med resultatet. Jeg kjenner jeg er veldig spent på hvordan bildene ble. Jeg kjenner jeg gruer meg litt til å se de på nett, men jeg er veldig sikker på at de som leser den vil kunne se en forskjell på meg nå og da.

Jeg håper også at artikkelen vil være med å sette viktig fokus på at nå er det faktisk på tide at man hjelper overvektige til et bedre og lettere liv. Staten bør gi de som trenger det muligheten til å få Wegovy på blå resept. Nå er det på tide at vi overvektige blir tatt på alvor. Hadde halve Stortinget eller regjering vært overvektige, så hadde de satt himmel og jord i bevegelse for å gjøre noe. Da hadde de presset på. Nå er det endelig en medisin som kan hjelpe så mange, men kommer ikke denne på blå resept, så forblir det en medisin for ” de rike.” At staten ikke vil gi oss denne hjelpen, det er for meg helt ubegripelig. Fedme problematikken øker, men vi får bare beskjed om å spise mindre og trene mer. Denne moralprekenen har vi fått i mange år, men staten synes visst det er den hjelpen vi skal få. Åpne lommeboken, det skal de ikke. Altfor dyrt sier staten. Ikke bruk skattepengene våre på de feite skriker de som ikke aner hva overvekt i det hele tatt er. Visst du hadde vært syk, og hjelpen hadde vært rett foran nesen på deg, hvordan hadde du da reagert om du ble nektet hjelp?

Jeg er ubeskrivelig takknemlig for dette året som har gått. Året har gitt meg en ny hverdag og et helt nytt liv. Denne muligheten burde så langt flere få, så noe må skje, og det kjapt.

Her om dagen så kjøpte jeg størrelse 44 i ytterjakke! Det var en blanding av ” klyp meg i armen “, innvendig jubel, og en tåre i øyekroken da jeg tok på meg jakken, og den satt som et skudd. Fra ytterjakker i størrelse 50/52, så kan jeg nå kjøpe 44. Nå har ikke jeg prøvd alle jakker i str. 44 hehe, men denne jakken i 44, den gikk jeg rett inn i.

Når kunne jeg sist kjøpe størrelse 44 i klær? Jeg kan ikke huske når det kan ha vært, men jeg hadde en periode helt i starten av 20 årene hvor jeg nok kan ha gått i den størrelsen. Da tok jeg av meg ganske mye, men på den tiden var jeg heller ikke så stor som jeg ble spesielt etter å ha født datteren min. Jeg brukte på det største størrelse 58. Et par av disse toppene har jeg tatt vare på.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Denne utrolig fine ytterjakken, den ropte på meg der den hang. Jeg elsker jo klær, og jeg har en spesiell dragning mot jakker. Jeg er glad i farger og mønster, men det kan også være ensfargede jakker som denne jeg nå har kjøpt. Så der hang den i en sports outlet, og jeg var ikke der for å kjøpe meg ny jakke. Jeg har liksom alltid styrt unna slike ” vanlige ” butikker fordi det aldri har vært håp om å passe klærne som har vært der. Jeg var i butikken for å bytte en turbukse som datteren min fikk til bursdagen sin, og mens jeg gikk og lette etter den buksen hun skulle ha, så hang den der, og den ropte høyere og høyere. Jeg måtte dra bort til den, og jakken, den var opp i str. 48, så jeg hadde et lite håp om å passe den størrelsen. Men 48 var for stor. 46 hadde de ikke. Så da ble det å prøve 44, og det var jo like før hele butikken hadde hørt gledeshylet, men jeg klarte å holde det inni meg heldigvis. 44 satt som så fint, og jakken, den elsker jeg.

Jeg liker disse ytterjakkene som er litt lange nå som vinteren snart banker på døren. Da kan jeg holde meg varm også ett godt stykke nedpå beina. Jeg likte fargen veldig godt, og passformen var helt som den skal være. En god pris var det også, og jeg må jo være ærlig på at det er utrolig godt det og kunne ha valgmuligheter når det kommer til klær. At jeg ikke må kjøpe på spesialbutikkene hvor man ofte må betale noe mer. Når det er sagt, så er kvaliteten på spesialbutikkene veldig god, og passformen veldig bra om man finner den passformen som kler en. Ingen har heller den kunnskapen som de ansatte på disse butikkene har. Likevel er det godt og kunne velge ut i fra hva lommeboka tillater. Så det er et stort pluss ved å ha gått ned så mye i vekt. Jakken ble med meg hjem. Den var til 50 %, så jeg fikk en god pris på den. Nå har jeg to slike lange vinterjakker. Den andre fra Twentyfour, den er enda tykkere og for de enda kaldere dagene. Det er godt å ha jakker man kan velge ut i fra temperaturen.

34,4 kg har jeg nå tatt av meg. Det som er baksiden ved å gå ned så mye, det er jo bla at alle klærne mine har blitt altfor store. Når jeg var på det største, så kunne jeg ikke få klærne store nok. Nå merker jeg at jeg ikke kan gå med for vide klær. Når overdeler blir for store, så føler jeg at jeg går i telt. Jeg har alltid hatt mye klær, og det er derfor rart å oppleve at jeg faktisk ikke har det lengre. Jeg har et stort behov for en ny garderobe, men samtidig så er jeg ikke der jeg ønsker å være vektmessig, så jeg kan ikke ta helt av. Men litt etter litt så må jeg bygge på en ny garderobe, og det gjelder både overdeler og underdeler. Det er trist å legge bort den ene favoritten etter den andre, men sånn er det bare når man minsker. Jeg har tatt vare på en del, men jeg håper jeg ikke må ta det frem å bruke det igjen. Alt er opp til meg, og jeg håper og tror at jeg skal klare å holde meg der jeg er, og jobbe meg videre nedover. Det jeg ikke har beholdt, det er solgt, eller skal selges.

Jubel, takknemlighet, glede, stolthet, mestring – alle disse følelsene kjente jeg på når jeg stod der på butikken med en helt ny vinterjakke på meg i str.44.

Jeg skal ha en rolig lørdag. Det er treningsfri i dag, men jeg tenkte å komme meg ut for å gå en tur i løpet av dagen. Jeg skal også ut å kjøpe julegardiner, ensfargede røde. Jeg vet ikke hva som skjer, men jeg har julestemning, og kommer til å pynte om ikke så lenge. Jeg gleder meg til å få frem alt det røde, og det som er i gull. En periode etter skilsmissen, så var ikke julestemningen der, men i fjor og i år, så er den absolutt tilstede. Røde gardiner i spisestuen har jeg hatt lyst på lenge. Jeg mener at jeg hadde en gang, men hvor jeg har lagt de, det aner jeg ikke. Jeg har lett høyt og lavt. Juleputer i sofaen har jeg også lyst på, så kanskje i år… jeg har hørt på P4’s juleradio lenge allerede, og før bannet jeg den opp og i mente for å spille julemusikk i oktober. Jeg gleder meg til alle de teite julekalenderne, og til å se Blåfjell med guttene.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Reklame |

Når jentane drar på shoppingtur, da er det full fest, og høy stemning. Her snakker vi ikke om lesse ned på alkohol, det trenger ikke denne jentegjengen. Her snakker vi latter, smil og utrolig god stemning fra vi drar til vi er hjemme igjen. Man trenger heller ikke dra på de store turene for å ha det moro. Vi har det moro uansett hvor vi er, og på i går var vi på tur igjen, og som alltid når vi skal shoppe klær, så kjører vi til Nais i Lyngdal.

Nais er en av de fineste butikkene jeg vet om som selger klær for formfulle kvinner. Butikken ble for en liten stund tilbake enda større, og i tillegg til klær, så er det også masse flott tilbehør som  sko, undertøy og vesker. Nå nylig så har det også blitt litt interiør, og godteri for egen gane eller som en gave.Her er det klær for en hver smak, og for en hver lommebok.

Shopping

Spar stort: Knalltilbud på sport og friluft

Jeg husker veldig godt den første gangen jeg besøkte Nais. Jeg følte meg som om jeg var i en stor godtebutikk. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne å kikke, for det var så masse klær der. Og alle de flotte fargene som slo mot meg. Jeg elsker dessuten butikker som det ikke går en haug av på dusinet. Jeg begynner å bli lei av alle kjedebutikkene som er overalt. Jeg liker butikker som ikke er kjeder, butikker som kan være den butikken de ønsker å være, de spesielle, de som der kun finnes en av. Det er spesielt to type butikker jeg liker meg veldig godt i. Det ene er interiørbutikker, og det andre er kanskje ikke overraskende, klesbutikker. Og av de klesbutikkene jeg har vært i, så er Nais min store favoritt, noe de andre jentene garantert kan skrive under på.

Noe jeg setter stor pris på i en butikk, det er den gode servicen. Det får man virkelig på Nais. Man kjenner på en veldig god varme med en gang man kommer inn, og Barbro som driver butikken er en helt nydelig person med øye for kombinasjoner, og farger. Varm, hyggelig, smilende og serviceinnstilt på en måte som ikke er pågående, og sånn liker jeg det. Man merket at hun engasjerer seg i kunden, og hun er ærlig. Ærlighet er noe jeg setter veldig høyt når jeg skal handle klær. At man også har erfaring med hvor skoene trykker, det er også en stor fordel synes jeg.

I går var vi på shoppingtur igjen, og vi hadde alle fire shopping i blikket når vi kjørte mot Lyngdal. Shopping tar også tid. Det er mye klær som skal prøves og studeres før vi kommer så langt at det blir med oss hjem. Og det er utrolig godt å ha god tid, og det er utrolig godt å få de andres mening om klær man prøver. Farger, passform og design, alt skal stemme.

Når shoppingen er i gang, så gjelder det å få et overblikk over hele butikken, og så er det å gå gjennom stativ for stativ. Ofte må man gå over stativene flere ganger, for som regel dukker det opp noen go’biter man ikke har sett første gangen. Prøverommene er fulle, og vi tar oss god tid, også til å se på hverandre når vi prøver. Det at andre øyne også ser, det er viktig. Da føler man seg mye mer trygg i valgene man tar, og vet at det ikke man gjør disse berømte bomkjøpene som vi alle kjenner til. Jeg er blitt veldig flink til å kjenne på en sikkerhet før jeg kjøper noe nå. Plaggene skal sitte fint, og jeg skal være sikker på at plaggene vil bli brukt.

Barbro har så mye fine klær, og jeg kjente i dag på en glede over å shoppe klær igjen. Når jeg har hatt nettbutikk i to år, så blir man på en måte litt mettet, men jeg trenger nye klær etter vektnedgangen, og da var det så godt å kjenne på shoppinggleden igjen. Det var også en helt fantastisk følelse å se at jeg nå kan kjøpe helt andre størrelser enn før, og tro det eller ei, jeg kjøper nå overdeler som er korte, noe jeg aldri gjorde før. Nå som jeg har tatt av meg såpass mye, så ser jeg at jeg kler at overdelene er korte.

Det ble en god handel på oss alle fire, og noe som er utrolig gøy, det er at jeg ser hvordan spesielt to av damene har endret seg i stil og farger etter at vi ble kjent med hverandre. Jeg ser at de våger mer og mer når det kommer til å trø ut av den komfortsonen som de hadde. De bruker mer farger, de våger seg på mer enn ensfarget, og man ser tydelig at klær er blitt enda mer gøy. Det rører mitt kleshjertet. For klær er utrolig moro visst man bare finner sin stil, og finner den passformen som kler kroppen sin. Jeg vet at mange gruer seg til å kjøpe klær fordi man ikke vet hva man passer, men jeg skal love deg at forholdet til klær blir helt annerledes om man klarer å finne stilen sin, og fargene man kler. Riktig passform er alfa og omega. Og her er det viktig at vi har spesialbutikker som Nais, for her er kunnskapen stor når det kommer til akkurat disse tingene. Og skal spesialbutikkene overleve, så er det også viktig at vi bruker dem.

Det ble mellom 2,5 – 3 timer med shopping i går. Slitne og veldig fornøyde kjørte vi tilbake til Kristiansand. Det er jo faktisk god trening i seg selv å løpe fra klesstativ til klesstativ. Magemusklene har fått skikkelig juling, for vi ler og ler. Og så ble det viktig påfyll etter samvær med så flotte mennesker.

Bor du i og rundt Kristiansand, eller samme avstand andre veien, så er det en fin tur å kjøre til Lyngdal. Fra Kristiansand så bruker vi vel en god time. Fyll opp en bil med venninner og ta det som en venninnetur. Barbro har ikke nettbutikk, men hun sender varer dersom du bor andre steder i landet.

I dag startet jeg søndagen med ei mil på sykkelen. Det ble ei god treningsøkt. Ryggen krangler litt, så da er det best å sykle akkurat nå. Jeg håper på en bedre rygg i morgen, så jeg kan gjennomføre ei god styrkeøkt. Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

Tanita har flyttet inn i boligen min her i Kristiansand. Vi lærer hverandre å kjenne uke for uke, og selv om Tanita bare har bodd her et par uker, så tenker jeg at vi skal bli gode venner. Og det er Tanita som er min nye samboer.

Tanita, det er den nye badevekten min, og selv om jeg bare har hatt den i et par uker, og foretatt to målinger, så ser jeg at dette er en utrolig god investering. Tanita lærer meg å bli kjent med kroppen min på flere felt enn bare vekt og bmi, og det kjenner jeg at hodet mitt trenger. Samtidig er det veldig interessant å lære mer om hvordan kroppens sammensetning og tilstand. Om vekta har gått opp en uke, så får jeg her svar på hvorfor den kan ha gått opp. Det trenger ikke være rent fett som man ofte har lett for å tro, men det kan feks være mye væske, eller det kan være mer muskler. Tanita vekten forteller også om all jobben jeg legger ned i trening fungerer slik jeg ønsker. Gir all treningen resultater?

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg ble kjent med Tanita vekten da jeg var på kurs på overvektsklinikken på Sørlandet Sykehus for mange år tilbake. Når vi  ble veid på dette kurset, så var det på ei slik vekt. En noe mer avansert utgave, men samme prinsipp. Jeg tror faktisk jeg har resultatene fra den gangen, så de må jeg lete frem og sammenligne med dagens tall. Da jeg var på overvektsklinikken nå i mars, så ble jeg også veid på ei Tanita vekt, og det var veldig utrolig gøy å sammenligne tallene fra mars med tallene jeg fikk når jeg nå har min egen vekt.

Jeg kjøpte først ei bodyscan vekt fra Withings, men leverte den tilbake til butikken da den ikke ga meg samme kroppsoversikt som Tanita gjør uten å tegne månedsabonnement ved siden av kjøpet. Jeg valgte da å legge til 1000 kroner for da å kjøpe ei Tanita vekt. Nå får jeg alle tallene opp på vekta når jeg veier meg, og samtidig legges de også i appen som jeg har på telefonen. Det er utrolig kjekt å få tallene inn i en app også, for da kan man gå tilbake å se mer nøye på tallene, og man kan sammenligne ukene for å se om noen verdier har endret seg i den ene eller andre retningen.

Den nye vekten min viser forskjellige målinger : sammenlagt vekt, Body Mass Index ( BMI ) , kroppsfett, fettfri masse, indikator til innvollsfett, muskelmasse, sammenlagt kroppsvæske, beinmineralmasse, og metabolsk alder. Viktige målinger som kan si mye om kroppens tilstand. Målingene vises med et rødt, gult eller grønt bakgrunnslys når man er på vekta, er det målinger som vises med feks rød bakgrunn, så er det noe som er for høyt. Rødt er aldri noen god farge på vekten. Vekten er utrolig lett å sette opp, og koble til appen på telefonen.

En ting som er helt sikkert etter å ha vært på vekten : All treningen jeg legger ned gir utrolig gode resultater. Kroppen min er i veldig god form! Det var så jeg nesten ikke trodde resultatene som kom frem. Jeg tror jeg var på vekten tre ganger på rad for å være sikker på at tallene ble de samme, og det ble de. Jeg ble så glad jeg at tårene kom. Det å se så flotte og positive tall, det gjorde meg så glad og så stolt! All trening har betydd noe for kroppen min, noe veldig, veldig positivt. Jeg så klart og tydelig hvor viktig all treningen har vært, og betalingen er en frisk og sterk kropp.

Jeg scoret på rødt på BMI, og det var ingen stor overraskelse at BMI’en fortsatt er for høy. Samtidig så bryr jeg meg ikke så mye om BMI’en. Vi vet at mange veltrente personer har høy BMI, men gøy er det jo om den beveger seg nedover, og man på papiret kanskje kan få BMI bort fra overvekt. Når jeg sammenlignet tallene fra jeg var på overvektsklinikken i mars, og fra jeg var på vekta nå, så ser jeg at BMI’en har gått ned en del, så her er det også bevegelse. Jeg scoret også litt for høyt på beinmineralmasse. I mitt hode trodde jeg kanskje at det var positivt at man hadde høy beinmineralmasse, men lyset var rødt, og da det ikke være positivt. Dette var faktisk de eneste målingene som lyste rødt. Helt utrolig, men helt sant.

Jeg var veldig spent på fettmassen, fettet rundt organene, muskelmasse og også væsken i kroppen min. Væsken vil jo garantert variere veldig, spesielt på meg med lymfødem, men målingene vil gi meg en veldig god pekepinn.

Kroppsfett, der trodde jeg at jeg ville score for høyt, men her ligger jeg faktisk på normal! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Normalen skal ligge mellom 23% og 34 %, og her ligger jeg på 33%. Det at jeg her ligger på normal, og ikke på verken ” over ” eller ” fedme “, det er så fantastisk! Det er ikke rart at man får tårer i øynene. Jeg har vel trodd at kroppen har vært et beg av fett, og så stemmer dette overhode ikke.

Neste måling er muskelmasse. Muskelmassen er jo veldig viktig for bevegelighet, balanse og styrke. Det er et tegn på fysisk funksjon, og det er derfor vi alltid får beskjed om å bygge muskler. Takk til fysioterapeuten min som har gitt klar beskjed om hvor viktig styrketrening er for meg. Jeg har hørt på henne, og trener nå like mye styrke som jeg trener kondisjon. På muskelmasse er det tre kategorier : Lav, normal og muskuløs, og her, hold dere fast, her fikk jeg muskuløs! Jeg ligger på midten innenfor kategorien muskuløs. Er jeg stolt eller? Muskelmasse refererer til mengden muskelvev i kroppen. Dette inkluderer skjelettmuskler, glatt muskulatur som finnes i organer, og hjertemuskulatur.

Muscle quality, eller kvalitet på musklene, på denne målingen så er også kategoriene lav, normal og muskuløs. Også her havner jeg på midten av kategorien muskuløs. Jeg er jo sås totl at jeg nesten sprekker.

Så kom jeg til visceralt fett. Visceralt fett, også kalt magefett eller bukfett, er fettet som hoper seg opp rundt organene i magen. Dette fettet er ekstra farlig, da det øker risikoen for en rekke helseproblemer, som høyt kolesterol, høyt blodtrykk, hjertesykdommer, kreft, diabetes type 2 og andre metabolske sykdommer. Magefettet fører til mer fett i blodet, endret hormonproduksjon og dårligere regulering av blodsukkeret. I tillegg kan det danne en langvarig og kronisk inflammasjon, altså betennelse. Det er dette som gir en økt risiko for sykdommene som jeg har nevnt her. Jeg var sikker på at jeg ville score for høyt her, men sannelig, det gjorde jeg ikke. Her er kategoriene normal og høyt. Her havner jeg på normal. Normal skal være innenfor en verdi opp til 12. Her havner jeg på 9,5. Så jeg er fint innafor normalen. Jeg fikk jo nesten gåsehud når jeg så dette. På denne type fett, så er kondisjonstrening veldig bra, så jeg gjør definitivt mye riktig når jeg også legger ned en del tid på å trene kondisjon. Magefett er også ofte noe av det som forsvinner raskest ved vektnedgang, så en utrolig god motivasjon med andre ord!

Væske, der var jeg sikker på at jeg scoret altfor høyt pga lymfødemet mitt. Jeg var sikker på at jeg her kom på høy, men også her er jeg faktisk innenfor normalen. Jeg ligger faktisk på midten innenfor kategorien normal. Helt fantastisk! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg hadde trodd jeg var full av væske, men samtidig så kjenner jeg jo at mye har skjedd i beina min etter vektnedgangen.

Vekten sier også noe om din metabolske alder. Den metabolske alderen forteller noe om helsen din og trenger ikke å være den samme som den kronologiske alderen din. Noen ganger kan den metabolske alderen være langt høyere enn den kronologiske og omvendt. Alder, familiegenetikk og hormoner påvirker den metabolske alderen, men også muskulatur, kost og fysisk aktivitet. Jeg er 54 år, og Tanita vekten viste at min metabolske alder er  45 år, 9 år yngre enn min kronologiske alder. Stolt!

Da har jeg tatt dere med inn i min nye Tanita verden, og skrevet litt om målingene som vekta viste. Så skal man selvsagt ikke tro 100% på alle tallene, men Tanita vektene er vekter som skal være utrolig nøyaktige. Leger, sykehus, treningssentre osv bruker mye disse vektene. For meg var dette en utrolig god investering, og det var godt for min mentale helse. Denne uken hadde vekten gått opp litt, men så går jeg da inn og ser litt mer nøye på de ulike målingene. Er det noe som har endret seg siden vekten har gått opp litt? Og når jeg kikker, så ser jeg at jeg har noe mer væske i kroppen, og jeg ser at muskelmassen har økt. Så der er forklaringen på at vekten hadde gått noe opp. Da stresser ikke hodet mitt, for jeg vet at det ikke er fett jeg har lagt på meg.

Tanita og jeg kommer til å bli veldig gode venner, og ” hun ” vil hjelpe meg til å forstå både vektnedgang og oppgang på en helt ny måte.

Nyt lørdagen der du er! Jeg skal på jenteshopping til Nais i Lyngdal i dag, og gleder meg stort! Jeg som alltid har hatt overflod av klær, jeg begynner nå å kjenne på at jeg har svært lite klær som passer, så jeg må investere i ny garderobe litt etter litt.

Det ble litt klagesang fra meg på bloggen forrige helg, og det er garantert ikke siste gangen jeg kommer til å klage litt. Grunnen til klagingen var jo denne vekta da som stod litt stille. De siste ukene så hadde den egentlig ikke beveget seg noe særlig. Det var opp den ene uken, og ned igjen neste, og sånn har de siste ukene gått. Når vekta ikke går ned, så kommer angsten, angsten for at virkningen av Wegovy skal stoppe. Jeg gikk jo fra Ozempic til Wegovy for noen uker siden, og jeg har ikke gått ned noe som er til å juble for disse ukene.

Nå skal ikke jeg oppdatere dere på vekta hver uke, men jeg hadde likevel lyst til å fortelle at vekta nå har beveget seg igjen, og heldigvis har den beveget seg riktig vei, altså nedover. Da jeg gikk på vekta denne uken, så hadde vekta beveget seg ned 1,2 kg! Det er jo en fantastisk vektnedgang. Jeg skulle gjerne sett at vekta beveget seg ned så mye hver uke, men det er å være i overkant optimist. Men alt fra 0,5 kg og oppover får meg til å smile. Når vekta denne uken viste en nedgang på 1,2 kg, da ble det ellevill jubel på badet, og en liten dans på gulvet. Den følelsen som kommer inni meg når jeg ser et slikt resultat, den er bare helt nydelig. Da bruser det godt i hele kroppen, og jeg smiler og smiler.

Ja, jeg vet. Jeg må være mer tålmodig. Jeg må akseptere at vekta kan gå opp, at den kan stå stille i perioder, men det er ikke lett å finne denne tålmodigheten når man har jobbet iherdig uke etter uke. Men jeg vet at jeg gjør en sabla bra jobb, og jeg vet at jeg må være fornøyd med det jeg gjør, og det jeg har oppnådd. Jeg jobber med tålmodigheten, og jeg håper jeg blir bedre steg for steg, men lett er det ikke. Heldigvis har jeg så mye gode folk rundt meg som hele tiden minner meg på disse tingene. Som fysioterapeuten min som minner meg på hvor godt jeg trener, og at jeg da beholder muskelmasse, og bygger muskler. Muskler er som vi alle vet så viktig å jobbe godt for å beholde. Viktigheten av en solid kropp må vi ikke glemme. Mange som går ned i vekt mister også muskelmasse, og det er kun bra for tallet som vises på vekta, ikke for helsen og kroppen vår. Fastlegen min som bare er et stort smil når vi treffes, og som ikke kan fortelle meg nok ganger hvor utrolig bra denne vektnedgangen er, og hvor stolt jeg må være av meg selv. Jeg har aldri våget å spørre han om han hadde troen på at jeg ville klare dette. Jeg vet ikke jeg hadde troa selv for å være ærlig. Ikke helt fra starten. Ikke at det skulle bli så bra som dette.

Nå er vekttapet mitt på 34,3 kg. 34,3 kg siden september 2023. Så på snart 14 måneder så har jeg i snitt gått ned ca 2,5 kg hver måned, noe jeg bør være veldig fornøyd med. Nesten 69 halv kilos pakker med smør har forlatt kroppen min. Det er mye!

Jeg har vært veldig bekymret for lymfebeina mine i denne prosessen. Hvordan ville beina reagere når jeg gikk ned? Ville de følge med nedover, eller ville de forbli store tømmerstokker mens resten av kroppen ble mindre? Hva er lymfødem, og hva er lipødem? Hva er fett ? Jeg var nok veldig redd for at beina ville forbli store…men beina responderer positivt de også.  Det er lykke med stor L! Forrige gang jeg var hos lymfeterapeuten min, så hadde jeg gått ned mellom 6 og 8 cm på de ulike stedene hvor hun måler. Unntaket var anklene hvor jeg hadde gått ned 2 cm, men så har jeg heller ikke de største utfordringene i anklene mine. Denne uken var jeg på nytt hos fysioterapeuten for å måle beina. Jeg trengte nye kompresjonsstrømper, så da ønsket hun å måle selv om det bare er noen få uker siden sist. Jeg skal skrive mer om resultatene av målingen neste helg. En ting er helt sikkert : selv med både lymfødem og lipødem, så kan man også ha fett som kan forsvinne. Det er jeg et godt eksempel på.

Ellers har jeg denne uken fått den nye Tanita vekten min. Jeg leverte tilbake Withings vekten jeg hadde kjøpt da den ikke viste mer enn vekt og BMI uten at jeg hadde et betalt abonnement. Det hadde blitt ei dyr vekt med over 100 kr mnd i abonnement. Så den gikk i retur til butikken. Ikke ofte jeg bruker retten man har til åpent kjøp, men veldig kjekt denne gangen. Valget falt da på ei Tanita vekt som viser alle de verdiene jeg ønsker å ha oversikt over. Jeg vet overvektsklinikken her på sykehuset bruker Tanita vekt, dog i en noe mer avansert utgave. Fysioterapeuten jeg går til, der bruker de også Tanita. Jeg innviet vekten på torsdag, og den er akkurat slik jeg ønsker, så jeg er veldig fornøyd. Den kostet rett over 2000 kr med frakt, så det er jo en dyr vekt, men for meg er dette en verdifull investering. Jeg skal skrive mer om vekten, og resultatene den viste neste helg på bloggen. Vekta ga meg en veldig viktig beskjed : Treningen gir meg utrolige resultater!

I dag startet jeg søndagen på trening, og i dag opplevde jeg mestring på nytt, og jeg tok nye steg. Jeg har tidligere løpt intervaller på mølla. 10 sek løping og 50 sekunder hvor jeg går, og sånn holder jeg på til jeg ikke gidder mer. I dag følte jeg for å prøve og løpe lengre intervaller, så i dag løp jeg 30 sekunders intervaller, og gikk et minutt, og sånn fortsatte jeg i 30 minutter. Jeg kjente også når jeg løp intervallene at jeg nok kunne ha løpt noe lengre intervaller også, og det ga meg den beste følelsen av både mestring, lykke og at jeg får en kropp som stadig orker mer og mer.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

Så er den her, den nye slankemedisinen Mounjaro. I går var startdato for salg av Mounjaro i Norge. Jeg tenker det er mange som nå er spente på om Mounjaro vil ha en enda bedre effekt enn Wegovy slik studier viser. Studier viser at Mounjaro kan gi betydelig vekttap hos pasienter med fedme. Resultater har vist at behandling med legemiddelet kan gi en vektreduksjon på opptil 22,5 prosent. I tillegg oppnådde 40 prosent av de som fikk en dosering på 15 mg et vekttap på minst 25 prosent. Dette er utrolig gode resultater. Tallene for Wegovy er på 15 %. Andre studier finner at Ozempic og Wegovy gir vekttap på henholdsvis 5 % og 12 %, mens «Mounjaro» har gitt 21 % vekttap i løpet av 1,5 år. Mounjaro kan i følge fagfolk gi et vekttap på linje med fedmekirurgi.

Det som er det triste med Mounjaro, det er prisen. Prisen er det triste med Wegovy også. Fortsatt vil slankemedisinene på hvit resept være for de med en god økonomi, og Mounjaro ligger også høyere i pris enn Wegovy. Jeg skjønner at produsentene vil tjene penger, men medisinene vil ikke være tilgjengelige for alle som trenger den. Det er langt fra alle som kan betale det disse medisinene koster, og dermed får vi et klasseskille også på medisiner. Det skal ikke være sånn at kun de som kan betale skal ha mulighet til et bedre, og lettere liv. Og myndighetene, de bare skrur igjen alt av kraner og muligheter, og er ikke villige til å åpne verken øyne eller ører for å hjelpe de med fedme i Norge. Jeg blir ikke bare trist av det – jeg blir fly forbanna! Slankeoperasjoner og opphold på feks Evjeklinikken, det kan bruke masse penger på, men ikke medisiner. Medisinene hjelper da minst like mye som en slankeoperasjon. Og opphold på steder som Evjeklinikken, hvor mye koster ikke disse samfunnet, og hvor gode resultater har oppholdene på lang sikt? Jeg er ikke i mot slankeoperasjoner. Her må hver og en få ta sitt eget valg. En er selv sjef i eget liv. Opphold på steder som feks Evjeklinikken er jeg kanskje noe mer i mot å bruke penger på. Jeg synes oppleggene er innmari gode, men slike opplegg burde ha vært flyttet til nærmiljøene våre hvor sjansen for og lykkes er større. Det jeg er i mot er myndighetenes tafatthet i forhold til fedme. Jeg er frustrert over holdningen de har til oss overvektige. De prater og prater, og gir oss den berømte moralprekenen om å spise mindre og trene mer, og da synes jo de at de har gjort nok for oss. De er bekymret over at fedme blir et stadig større problem, men gjøre noe for å hjelpe, det skal de ikke. Istedenfor så skrur de heller igjen alle kraner. Vi tjukke skal hjelpe oss selv. Hvem andre med helseutfordringer får den samme beskjeden?

Shopping

Spar stort: Knalltilbud på sport og friluft

Tilbake til den nye slankemedisinen Mounjaro. Bak denne står det amerikanske selskapet Eli Lilly. Mounjaro får man i første omgang i 2,5 mg, og 5 mg. De kaller laveste dose en vedlikeholdsdose, og sånn jeg tolker dette, så er vel da meningen at man skal starte på 5 mg? 5 mg Mounjaro vil koste 4902 kr i mnd!  Å betale nesten 5000 kr i mnd for medisinen, det har ihvertfall ikke jeg anledning til. Så her føler jeg jo at Mounjaro priser seg ut fra første stund. Det eneste som kan gi Mounjaro et fortrinn, det er jo om medisinen faktisk gir en utrolig god nedgang i vekt. Laveste dose Mounjaro koster 3449 kr. Til sammenligning så koster Wegovy fra 1746 kr til 3040 kr for en mnd bruk. Amerikanske Eli Lilly forsvarer prisen, og mener den er priset riktig basert på effekten av medisinen og verdien den kan gi for enkeltpersoner, helsesystemer og samfunnet for å redusere den totale økonomiske byrden av type 2 diabetes og fedme.

Jeg hadde håpet at Mounjaro hadde blitt et rimeligere alternativ. Istedenfor legger de seg såpass mye høyere. Nå som Mounjaro og Wegovy blir konkurrenter, så hadde man også håpet det ville gitt utslag i pris, men foreløpig er det for få aktører på markedet. Konkurransen til de to slankemedisinene er rett og slett ikke stor og god nok enda. Om tre, fire år så kan medisiner med tilsvarende effekt, som også er lettere og billigere å produsere enn disse sprøytene, være på markedet. Da kan man kanskje se en nedgang i prisen. Wegovy og Mounjaro har vært på det amerikanske markedet i et par år, men prisene har holdt seg høye dessverre.

Man skal ikke bruke skattepengene våre på medisiner til tjukke. Det er skremmende mange med den holdningen der ute. Hvorfor vet så mange hva som er best for alle andre? Hvorfor tror noen at de sitter med svaret for hva som er best for oss tjukke? Hvorfor er det alltid ramaskrik når det kommer til overvekt og fedme? Jeg ser vel aldri at man sprer eder og galle når det kommer til andre sykdommer, og andre pasientgrupper. Hvorfor er så mange i mot å gi medisiner til tjukke? Vi skal ikke ha hjelp i følge mange andre, og det fordi det ikke er statens oppgave å slanke oss. Vi har spist oss selv feite, så da kan vi takke oss selv.  At vi har spist oss selv feite, den er drøy. Da kan man jo spørre om røykere skal få hjelp? Eller rusmisbrukere? De har jo selv en gang tatt et dårlig valg. Vi må slutte å tro at alt handler om kosthold når det kommer til overvekt, og jeg fatter ikke hvorfor noen skal nektes hjelp, og hvorfor så mange skal ha en mening om det? Mennesker som ikke kjenner oss, og som kanskje heller ikke vet hva overvekt og fedme egentlig er. Mennesker som ikke kjenner historien bak overvekten til mennesker de ser, men mene noe, det skal man. Og det er sjeldent positivt. Tjukke har alltid vært en skyteskive.

Jeg skulle også ønske at noen nå tok for seg regnestykket på hva det faktisk vil koste staten å gi slankemedisin på blå resept. Det vil koste mye i starten, men på sikt så vil dette utvilsomt bli et positivt regnestykke. Staten vil tjene på dette på sikt med tanke på hvor mange som vil få et lettere, og mye bedre liv. Jeg snakker ikke om at lett overvektige skal få slankemedisin på blå resept. Her er det snakk om de som har en høy overvekt/fedme. Men dessverre så blir ikke overvekt og fedme tatt på alvor. Dessverre så blir ikke fedme anerkjent som en sykdom på lik linje med andre sykdommer, og før man faktisk anerkjenner fedme som en sykdom, så vil man fortsatt måtte betale av egen lomme. Og det vil fortsatt være et skille mellom hvem som har anledning til å bruke medisinene. Det vil fortsatt være dem med tykkest lommebok.

Nå må staten vise ansvar, og ta regninga!

I dag blir en rolig dag hjemme. Jeg var på show på Kilden i går sammen med tre flotte venninner. Vi så June Kommune/ Jan Rune Holdhus. For et show, og for en mann. Kvelden ble avsluttet med et godt måltid, og gode samtaler. Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.