Jeg har passert 50 år. Faktisk blir jeg om få dager 54 år. Hodet mitt skjønner ikke alltid at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Jeg føler meg ikke som en 50 åring, og det må jo definitivt være positivt. Ikke at jeg vet hvordan en 50 åring skal føle seg om man føler seg akkurat som alderen, men hodet mitt er aldersmessig på en helt annen plass. Min mor som er blitt en voksen dame på 83 år, hun sier det samme. I hodet sitt, så er hun slettes ikke 83 år, men det er vel kroppen som stadfester at alderen er mer riktig. Jeg synes det er så godt at man føler seg yngre enn man er. Nå som kroppen min også er på et mye bedre sted helsemessig, så føler jeg meg nesten yngre enn bare for kort tid siden.

Selv om jeg gjerne skulle ha sagt at jeg er 49, og blitt der, så er jeg straks 54 år. Jeg føler meg på en veldig god plass i livet. Jeg føler at dagene blir bedre og bedre. Det meste fungerer så fint. Om jeg ikke er fornøyd med vekta, så er jeg veldig fornøyd ed vekttapet, og det å føle på en kropp som fungerer så mye bedre. Jeg må bli flinkere til å sette pris på alle de gode og positive tingene i livet. . Man er nok veldig flinke til å la det negative få mest fokus. Sånn er jeg til tider, og det blir feil fokus. Men kjenner jeg en endring der, og det føles godt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I dag tenkte jeg å skrive litt om positive nyheter for oss som har passert 50. For dere som følger bloggen min, så husker dere kanskje at jeg for en tid tilbake skrev om at vi overvektige, vi forbrant halvparten av en normalvektig person når vi trente. Sånn forskning må jeg bare prøve å glemme, og heller ta til meg den positive forskningen som dukker opp.

Forskning slår nemlig fast at vi 50 åringer har like god forbrenning som 20 åringer. Det er gode nyheter for oss som er blitt godt voksne. Kanskje litt dumt at man ikke kan bruke forbrenningen som unnskyldning når man som godt voksen legger på seg, men forbrenningen er faktisk forbausende stabil fra tenårene til vi runder 60. Det har vært gjengs oppfatning at kroppen gradvis forbrenner færre kalorier fra vi fyller 30 år. Nå må vi altså lete etter andre forklaringer når vi som godt voksne har belter som trenger nye hull.

I en studie har forskere målt det totale energiforbruket til omkring 6400 menn og kvinner fra 29 land. Deltakerne var mellom 8 dager og 95 år gamle. Mens forskere fant ut at forbrenninga endret seg mellom ulike livsfaser, så fant de overraskende nok ingen endring midt i livet.

Faktisk så holder forbrenninga seg på det samme nivået fra 20 årene, og helt til vi når 60-årene. Da skjer det en gradvis reduksjon, fram til når vi som 90-åringer har ei forbrenning som er rundt 26 prosent lavere enn hos de som er midt i livet. Vi vet at bilringer begynner å feste seg når vi blir 30-40 år gamle. Men vi kan altså ikke bruke forbrenninga som en unnskyldning før vi runder 60.

Det er jo veldig gode nyheter at forbrenningen til en 50 åring er like god som hos en 20 åring. Litt dumt kanskje at man ikke lengre kan bruke forbrenningen som en unnskyldning. Er man i tillegg en overvektig 50 åring, så forbrenner man bare halvparten hehe. Men her skal man fokusere på det positive som jeg skrev i starten av innlegget mitt i dag. Det er ikke hver dag en 50 åring kan føle seg som en 20 åring, men i dag kan alle vi 50 åringer føle oss akkurat som det, ihvertfall når det kommer til forbrenningen.

Ha en nydelig 1.påskedag fine lesere. I dag reiser prinser og datter tilbake til Arendal etter fine påskedager. Kjenner at jeg så gjerne skulle hatt de mye nærmere så vi kunne ha vært mye mer sammen i hverdagen. De har blitt så store, og eldste prinsen starter i 1.klasse til høsten. Nå øver vi på å skrive, og regne, og snart skal han velge ut sin første skolesekk som mommo skal kjøpe til han. Yngste prinsen som er 4 år ga meg i påsken en god oppfriskning av bibelhistorien når han med stor iver fortalte meg om Lepus som ble hengt på et kors fordi det var så mange som ikke likte han. Lepus ble så lagt i et bur og da de skulle vaske han, så hadde han forsvunnet opp i verdensrommet. Dette fordi Lepus nok var magisk. På spørsmål om hvem Lepus var, så trodde han at han egentlig var en kylling. Jeg lo så tårene trillet.

Nyt dagen! Vi blogges til lørdag.

Påske uten sjokolade. Mens mange har hamstret billig påskesjokolade, og smågodt til 10 kr hg, så har ikke jeg handlet en eneste sjokolade før påske. Det har aldri skjedd før. Ikke som jeg kan huske, for også når vi var barn, så fikk vi påskeegg som sikkert også inneholdt sjokolade. Denne påsken har jeg ikke handlet noe søtt til meg selv. Jeg har handlet en pose Sørlandschips med havsalt og mild paprika. Thats it.

Før noen rekker å arrestere meg, og fortelle at de har sett meg i smågodtavdelingen på Europris hvor jeg handlet nettopp sjokolade, det stemmer. Jeg har handlet smågodt, men ikke noe ble kjøpt til meg selv. Jeg har kjøpt både sjokolade og andre søte ting til både prinsene mine, og datteren min. Påskeegg er jo en tradisjon. Vi måtte jo også i år ha jakten på påskeeggene. Så klart eggene jeg laget til mine, de inneholdt både søtt og salt så klart. Men det å hamstre påskesjokolade til meg selv, fristet ikke, så da lar man være. Det at jeg ikke har lyst på sjokolade, det er helt rart. Jeg går ikke rundt og savner sjokolade heller. Jeg tenker ikke på sjokolade. Lysten er helt borte. Hvor rart er ikke det? Jeg har jo alltid elsket sjokolade, og etter jeg startet på Ozempic, så forsvant både lysten og suget på sjokolade. Det rare er at dette kun gjelder sjokolade. Gummigodteri som jeg elsker, det har jeg fortsatt lyst på. Salt også. Det er kun lysten på sjokolade som har forsvunnet. Men selv om lysten er tilstede på en del usunne ting, så kan jeg fint gå forbi det i butikken, og jeg kan la være å handle det. Men når jeg spiser noe usunt, så er det gummigodteri eller chips.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Påsken har alltid vært utfordrende for meg i forhold til at det alltid har vært mye inntak av usunne ting, og med slike inntak, så kommer også den dårlige samvittigheten. Den dårlige samvittigheten, den er slitsom den. Påskeegg, og lite aktivitet = full krise!  Man begynte å tenke på hvor mye man måtte trene for å få bort alle kaloriene disse velsmakende påskegodtene inneholdt, og begynte man først å tenke på det, så var det på grensen til at man hyperventilerte. Masse negative tanker begynte å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg. Etter å ha sluppet å puste i pose fordi man bare nesten hyperventilerte, så prøvde noen fornuftige tanker å trenge gjennom, og man begynte å tenke noe mer klart. Påskeegg og påskegodt vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for, men alt handler om mengder, og det handler om at bør være helt greit å kose seg litt  i påsken. Det handler om å prøve å ha litt kontroll over seg selv. Det å fortelle seg selv at litt påskegodt ikke betyr at det er sånn det vil bli også når påsken er over. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor selv om jeg koser meg litt.  Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man litt nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten. Litt smågodt kan i mitt hode føles som at alt jeg har tatt av meg har kommet på igjen. Fornuftig tankegang? Ikke i det hele tatt, men…hodet mitt er veldig rart til tider.

Skjærtorsdag var prinsene på jakt etter påskeeggene sine. To supergira gutter løste rebus etter rebus, og fant til slutt hvert sitt påskeegg med innhold de var svært fornøyd med. Også jeg fikk påskeegg. Et påskeegg med gummigodteri og proteinbarene som jeg elsker. På kvelden måtte jeg spise en del biter av gummigodteriet pluss at jeg hadde hatt litt popcorn også. Resultatet var 1. dårlig samvittighet 2. en mage som var vondt. Jeg hadde skikkelig mageknip, noe jeg ikke har hatt på evigheter. Hele natta var magen vond. I går kveld tok jeg noen biter av gummigodteriet igjen. Litt fordi jeg hadde lyst, men mest for å teste ut om jeg faktisk fikk vondt av godteriet. Det er jo evigheter siden jeg har spist såpass med godteri. Jeg har gjerne tatt noen få biter, men det ble en del flere biter på torsdag, og i går. I går fikk jeg på nytt vondt i magen, og igjen var det skikkelig mageknip. Ergo konkluderer jeg med at det rett og slett er godteriet som gir meg mageknip. Kanskje er det Ozempic som gjør at jeg reagerer med magesmerter når jeg spiser godteri, eller kanskje er det fordi dette er en type ” mat ” som magen min ikke lengre er vant til. Når dette skjer for andre gang, samme type smerter, da tenker jeg grunnen er dette usunne jeg har puttet i munnen. Så da blir det ikke godteri av denne typen igjen. Ikke mer enn max et par, tre biter om lysten skulle bli helt ellevill. Jeg vil ikke ha så vondt i magen pga noe godteri, og sånn sett så er det jo bare positivt at magen ikke orker dette lengre. Da slipper jeg både usunne ting, og dårlig samvittighet. Er det andre som går på Ozempic, eller Wegovy som reagerer når dere spiser godteri?

Jeg er sikker på at mange overvektige kjenner, og har kjent mye på den dårlig samvittigheten i påsken. Dårlig samvittighet har liksom blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men det å gi deg selv lov til å nyte litt, og prøve å gi blaffen i den dårlige samvittigheten, det tror jeg er viktig. Så lett å si, men så vanskelig å gjennomføre….

Det blir lite trening i påsken når prinsene er her. De kom onsdag kveld, og blir til søndag formiddag. Men med to gutter på besøk, så blir jo aktiviteten høy likevel. I går var vi noen timer i dyreparken, og mange skritt ble tilbakelagt. Mandag er det tilbake på trening, og påskeegget skal legges bort. Jeg ser frem til hverdagen igjen med gode treningsøkter og turer.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Et problem som ikke burde være et problem, det er treningsklær for oss som er en størrelse eller to for store. Det oppfordres til at vi som har noen kilo, eller flere for mye må være aktive. Vi må bevege oss mer. Når det oppfordres til mer aktivitet, så bør vi også kunne finne klær å trene i.

Det å finne treningsklær som går opp i størrelse, det har frustrert meg, og irritert meg mange ganger. Det har til tider vært umulig å finne. Som regel slutter treningsklær til kvinner der stormoten starter. Store menn har nok slitt like mye med å finne treningsklær i sin størrelse. Jeg har så mange ganger vært frustrert over at ingen ser at store også trenger gode klær å trene i, eller har mentaliteten vært litt sånn at det ikke er noen vits i å lage treningsklær til store, for de trener jo ikke uansett ?  Man skal faktisk ikke være særlig stor før man bare kan gå slukøret ut av butikkene som selger treningsklær. Ikke er det særlig moro heller å gå inn på sportsbutikker som en størrelse for stor, for å lete etter treningsklær, nettopp fordi det liksom ikke er stedet for oss som er store. Betjeningen har mange ganger sett dumt på meg når jeg har spurt etter trenings t-skjorte eller treningsjakke i stor størrelse.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Heldigvis har det endret seg litt. Nå er der noen flere muligheter både til å finne treningsklær og turklær. Likevel er det et stykke igjen å gå for de store produsentene spesielt når det kommer til treningsklær. Turklær, der synes jeg Twentyfour er veldig gode. Men ennå så stopper mye treningsklær i store størrelser på 48, men treningsklær må produseres slik at trening kan være for alle.

Det å ha behagelige, og teknisk gode treningsklær, det kan absolutt øke lysten til å være aktiv. Treningen blir ikke optimal når buksene er for trange, eller sklir ned hele tiden. Man blir oppgitt over for korte t-skjorter, for trange treningstopper, og at alle overdeler omtrent ikke har armer. Vi vil ikke trene i gamle joggebukser, og utslitte t-skjorter. Behagelige treningsklær til store krever en annen passform, andre lengder, og bredder enn i ordinære størrelser. Vi har andre krav for at vi skal føle oss vel i plaggene, og jeg kjenner jeg blir så provosert når enkelte produsenter bare legger til en del cm spesielt i vidden, og resultatet er at vi går rundt i svære telt – hvor moro er det?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg liker treningsklær som ikke er altfor kroppsnære. Vi har gjerne en bilring, eller to, eller en mage som man ikke vil skal bli et blikkfang. Overdelene må ha litt lengde, og da såpass at vi får den ned forbi rompa. Overdelen trenger ikke være telt, for vi kan gjerne vise formene våre, men det er en forskjell på å vise alt man har ekstra, og ha et plagg som fint følger kroppen. Så er det armene da. Der liker jeg litt lengde. Gjerne at lengden er ned mot albuen. Jeg synes det er fint å skjule grevinneheng og løshud, og der vet jeg at jeg ikke er alene.

I dag blir det litt egenreklame, for nå har jeg endelig fått treningsklær i nettbutikken min. Hurra! Endelig har Studio kommet med en ny treningsserie, og den er på plass i nettbutikken. Treningsklærne kommer fra str. S som er 42/44, og til str. XL som er 54/56. Det og kunne selge treningsklær i nettbutikken, det har jeg virkelig sett frem til.

Treningsserien fra Studio består av t-skjorte, jakke og to ulike tights. Treningstightsene kommer i en kort caprimodell og en lang modell. Plaggene har sort bunnfarge med kontrastdetaljer i grønt. Det er moro og kunne selge treningsklær i nettbutikken når jeg så lenge har klagd at utvalget kanskje ikke er helt  der det bør være. Treningsklærne er flotte å bruke både inne og ute. Klærne er i dette glatte stoffet som treningsklær oftest er, og i disse kan du svette i strie strømmer, for klærne de absorberer svetten slik gode treningsklær skal.

Armlengden på t-skjorten er veldig fin, og det gjør meg veldig glad. Modellbildet fra Danmark lyver litt, og jeg har ikke fått tatt egne bilder ennå. Armlengden er lengre enn hva bildet sier, så det er et stort pluss. T-skjorten er også noe lengre bak enn foran, og dekker rompen veldig godt. To lengder på tightsen, det er veldig bra. Man liker ikke det samme. Noen liker å trene i lang modell, andre kort. Den korte modellen er også fin for de som ikke er så veldig høye. Treningsjakke, det er også alltid kjekt å ha. Fint å ha på seg til og fra trening, eller over t-skjorten når man skal ut på tur.

For deg som er på jakt etter treningsklær i store størrelser : sjekk kolleksjonen fra Studio i nettbutikken min. Jeg får ikke linket til hvert plagg, men jeg linker til nettbutikken hvor to av plaggene sees på forsiden som du kommer til ved å klikke på linken. Jakken : Klikk på produkter på forsiden – så overdeler og deretter jakker. Den korte treningstightsen : Klikk på produkter på forsiden – så underdeler og deretter leggings/tights. Kommenter på FB eller på bloggen om du lurer på noe, eller send meg ei melding i innboksen. Trenger du hjelp til å bestille, så hjelper jeg deg gjerne. Tips gjerne personer du kjenner som er på utkikk etter treningsklær i store størrelser.

Akkurat nå er det også masse plagg til en veldig redusert pris. Sjekk ” salgsvarer.”

Når det gjelder størrelser : S = 42/44 , M = 46/48 , L = 50/52 og XL = 54/56

https://enstorrelseforstor.no/

I dag startet jeg søndagen på treningssenteret. Søndag er tredemølle med intervall løping. Ikke mye løping, men en begynnelse. Jeg går 50 sekunder, og så løper jeg 10 sekunder. Sånn fortsetter jeg i 40-45 minutter. Ei svett og veldig god økt. Ellers blir det rydding i skaper og skuffer i dag, og jeg starter ryddingen på soverommet. Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.

Denne uken fikk jeg to virkelig store oppturer. Den ene trodde jeg nesten ikke jeg skulle få oppleve. Det var tårer i øyekroken, og jeg følte en glede som ikke kan beskrives med ord tror jeg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mye har skjedd i hverdagen min, og i livet mitt etter jeg startet på Ozempic. Oppstart av Ozempic var fordi jeg har forhøyet blodsukker. Mange opplever at en av bivirkningene ved bruk av Ozempic er vektnedgang. Jeg føler liksom ikke at jeg trekker vinnerloddet i forhold til vektnedgang, så jeg trodde nok ikke jeg var en av de heldige der, men sannelig, vektnedgang er en bivirkning for meg, og jeg har fått et langtidssukker som akkurat nå er stabilt. To ting jeg kjenner stor takknemlighet over.

Jeg startet på Ozempic i september. Jeg var ikke på vekta før jeg fikk en tlf fra VG som hadde et ønske om å følge meg på reisen. Jeg hadde lovet  Aslaug i VG at jeg skulle gå på vekta før de kom, så  vektnedgangen min blir regnet fra oktober. Tallet er nok noe mer siden jeg sånn sett har ” mistet ” en mnd.

Ozempic for meg gjør at jeg blir stappmett av mye mindre mat enn før. Jeg kan egentlig bli mett av nesten ingenting. To knekkebrød på morgenen, og jeg er stappmett veldig lenge. En halv sandwich til lunsj i går, og jeg var stappmett frem til middag på kvelden. Til middag hadde jeg en burger, og jeg kjente jo at jeg ikke burde ha spist den opp, for jeg ble helt ødelagt etterpå. Selv om jeg spiser mye mindre enn før, så bør jeg nok stoppe å spise enda tidligere enn jeg kanskje gjør. Det er ingen vits i å spise når man er mett selv om man spiser mye mindre enn før. Så jeg må nok lære meg på å stoppe med en gang jeg kjenner at metthetsfølelsen kommer.

Så til oppturene. Den første oppturen, den kom på onsdag da jeg var hos lymfeteraputen min. Vi har avtalt at jeg ikke trenger å gå fast lengre fordi beina mine er så mye bedre, noe de har vært ei stund nå. Men på onsdag så var jeg der for å ta mål til nye kompresjonsstrømper. Lymfeterapeuten min ( som da er fysioterapeut ) ville ha nye mål siden jeg har gått såpass mye ned i vekt. I mitt hode så har jeg trodd at mulighetene for at beina kunne bli mindre var minimale. Jeg har jo både lymfødem og lipødem i tillegg til overvekt, så jeg vet ikke hva som er hva i tømmerstokkene mine, men jeg har vel vært forberedt på å leve med tømmerstokker resten av livet. Drømmen, den er noe helt annet, men så var det dette med å være realist også.

Lymfeterapeuten min var nesten like spent som meg da hun startet å måle. Hun har 5 faste mål hun tar fra ankel og opp til lysken, og hun smilte som ei sol under målingen. Beina mine har blitt smalere! Jeg kan nesten ikke tro det! Beina mine har blitt mellom 5,5 og 8 cm smalere! Noen steder 5,5, andre steder 8 cm. Faktisk er jeg blitt smalest der jeg er størst, altså rundt leggene. Jeg tror vi jublet om kapp, og jeg kjente en liten tåre eller to i øyekroken. 5,5 – 8 cm! Det er en del centimeter, og i tillegg i et område hvor jeg aldri trodde noe ville skje. Og så skjer det! Jeg har absolutt følt på meg at noe har skjedd. Jeg ser at noe har skjedd. I tillegg kan jeg dra i løshud øverst på lårene. Huden har også blitt mye bedre. Masse åreknuter har kommet til syne. Ikke fordi jeg har fått flere, men fordi disse har ligget skjult under huden, og poppet frem nå som det er mindre av det meste. Akkurat nå bryr jeg meg lite om åreknuter i overflod. Det kan bli noe å tenke på når jeg har mistet enda mer. Ikke vet jeg om jeg får bein som blir mindre, men håpet, det har absolutt blitt tent. Det å få oppleve at det jeg trodde var umulig faktisk er mulig, det er så stort at jeg ikke finner ord. Nå håper jeg virkelig at 5,5 – 8 cm vil bli enda flere cm. Kanskje kan jeg få bein som vil se noe mer ” normale ” ut ? Jeg har alltid hørt at med lymfødem, og lipødem, så må jeg forvente med å leve med beina som de er, for noe tull kan jeg si nå. Men her er det jo også overvekt i beina mine.

Opptur nummer 2 kom da jeg var på vekta denne uken. En dag senere enn vanlig, og som vanlig var jeg veldig spent. Forrige uke var ned 300 gram, og ingen stor jubel her hos meg. Men…300 g er 300 g. Det er ned, og det er viktigst. Som Mette skriver i en kommentar på bloggen min : ” Du har kommet i gang – gått ned MYE – og trener. Muskler veier også – så av og til kan det gå tid mellom hver “store” vektnedgangs-jubel 🙂 Det går nok i rykk og napp.” Jeg skulle gjerne fått hodet mitt til å tenke mer på akkurat det Mette skrev. Det kan gå noe tid mellom hver store vektnedgangs-jubel, og jeg vet det, jeg har erfart det mange ganger, men så var det dette hodet mitt da som ikke alltid spiller på lag med meg.

Denne uken var det stor jubel i heimen. 1.4 kg hadde jeg gått ned når jeg gikk på vekta denne uken. WOW sier jeg bare! 1.4 kg! Det er mye, og en skikkelig opptur. Nå har jeg totalt gått ned 21 kg. Men tallene er nok noe høyere som jeg skrev tidligere i blogginnlegget. Men fra jeg var på vekta i oktober, så har jeg nå gått ned 21 kg.

Mange av dere er i samme situasjon som meg. Enten at dere opplever at Ozempic gir dere en bivirkning i form av vektnedgang, eller at dere har startet på Wegovy. Endelig er det en medisin som kan hjelpe oss i kampen vi har kjempet så lenge. Det må fortsatt jobbes med å få Wegovy over på blå resept, eller at prisen senkes. Nå som det er flere slankemedisiner på vei inn på markedet, så vil jo også konkurransen bli større, og da vil nok også prisen gå ned. Samtidig så burde det tas grep nå slik at alle kan få muligheten til å få den hjelpen som finnes. Det skal ikke være sånn at kun de med en god økonomi skal kunne få hjelp til vektnedgang.

Hele livet mitt har jeg drømt om en magisk pille som kunne hjelpe meg med å gå ned i vekt. Drømmen hadde vel aldri noen trodd skulle bli virkelighet. Jeg skal fortsette å jobbe målbevisst for en bedre helse, og en lettere kropp. Ukens to oppturer ga meg en skikkelig boost!

Jeg har hatt ei god styrkeøkt på morraen i dag, sammen med litt sykkel. En veldig god start på dagen. Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen,

Mestringsfølelse. Den følelsen er gull verdt, og den følelsen har jeg kjent mye på den siste tiden. Jeg håper det fortsetter.

Jeg har skrevet mye om vektnedgangen, og oppturer og nedturer med Ozempic. Vi er mange i samme båt, og det jeg skriver om berører så veldig mange. Vi reagerer alle ulikt både på Ozempic og Wegovy. Noen får bivirkninger, andre ikke. Mange går ned i vekt, andre ikke. Noen har søtsug, andre ikke. Samme medisiner, men så mange ulike måter som vi reagerer på medisinen på. Det som fungerer for mange, det fungerer ikke for andre. Sånn er det med alt av medisiner. Så ulike er vi mennesker.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle gå ned 20 kg på snart 6 måneder ved å bruke diabetesmedisinen Ozempic. Jeg håpet, og trodde at blodsukkeret ville stabilisere seg, men troen på at vekten skulle gå ned noe særlig, den var ikke stor. Jeg leste og hørte om alle som opplevde vektnedgang som en bivirkning, og drømte om at jeg skulle være en av dem. Men så mye jeg har opplevd gjennom livet med kreft, lymfødem og lipødem, så har jeg alltid sett på vektnedgang som kun en drøm. Man må jo alltid håpe. Mister man håpet, så mister man alt. Men håpet var lite. Det skal jeg innrømme.

Minus 20 kg, det merkes på kropp og sjel. Jeg unner alle å kjenne på det samme som meg. Det å bevege seg er så mye lettere. Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. På trening så merker jeg vektnedgangen veldig. Jeg har trent 4-5 ganger i uken lenge. Nå trener jeg 5-6 ganger, og skulle det passe, så kan jeg nok ta på den 7.treningsøkten også. Lysten til å trene og utfordre meg selv har blitt mye større. Jeg våger å prøve mer, og jeg våger å gjøre øvelser uten å tenke på de andre som er der. Det er også en fremgang. Jeg går utenfor komfortsonen, og det kjennes godt og riktig.

Nå pusher jeg slede, noe jeg svært sjeldent har gjort med unntak av perioden jeg hadde PT. Jeg har startet å ta markløft med stang. Jeg står i planken, og kjenner på hvor mye lettere det er nå, og hvor mye lengre jeg kan stå. Jeg velter dekk. Jeg løper små intervaller på tredemølla. Slede er en skikkelig svetteøvelse. Det samme er velting av dekk. Jeg har startet med det minste dekket, så vi snakker ikke om mer enn 40 kg, men for meg er dette mestring. Både at jeg våger, og at jeg gjør det. Planken tok jeg også i perioden jeg hadde PT. Dette er en øvelse jeg liker godt, og jeg kjenner hvor herlig det er at her kan jeg stå ganske lenge, og mye lettere enn før. At jeg også nå har startet å løpe bittelitt, det er også stort for meg. Ikke at jeg har tenkt å bli noen løpedronning, men det å kjenne på at jeg kan løpe, den følelsen er god. Men her snakker vi babysteps. Virkelig babysteps. Jeg løper 10 sekunder, og går 50 sekunder. Slik fortsetter jeg i 40 minutter.

I nærområdet mitt, så har vi ei veldig fin løype som jeg har gått mye. Men nå er det sikkert halvannet år siden sist. Det var Bjørn Dæhlie som åpnet denne løypen i sin tid, og han var klar på at dette var en av de tøffere lysløypene. Jeg har pustet og pest meg gjennom her utallige ganger, og jeg har sagt stygge ting opp bakkene i denne løypen mange ganger. Noen av bakkene er svært krevende. Jeg har sjeldent gått løypa glad og fornøyd, men her om dagen, så kjente jeg på lysten etter å gå her igjen. Litt fordi det er godt å variere når man kan, og også for å kjenne på om minus 20 kg gjorde at det å gå her var lettere for meg. Det var så deilig å komme seg ut i naturen igjen. En flott morra var det også. Jeg kjente at jeg gledet meg til turen, og så frem til å gå. Bare det er jo en ganske så ny følelse. Etter å ha gått løypa, så kjente jeg så på mestring, på glede og håp. Det gikk så mye lettere å komme seg gjennom løypa nå enn tidligere. Bakkene, de var tunge, som før, men også her merket jeg en stor fremgang. Jeg grudde meg ikke til å gå de, og jeg gikk de opp uten å stoppe. Tidligere kunne jeg stoppe både en og flere ganger før jeg var på toppen. Jeg kjente det i beina, og i pusten. Jeg skal ikke få deg til å tro at jeg nesten løp bakkene opp, for det gjorde jeg absolutt ikke. Men det å gå uten stopp, kjenne at pusten gikk kjapt ned når jeg var på toppen – helt herlig.

Jeg vil fortsette å utfordre meg selv, og planen min er å komme meg mer ut på tur i tiden fremover. Det å kombinere treningssenteret med naturen, det vil være bra for meg. Jeg kjenner også på en slags redsel for at vekten ikke skal fortsette å gå ned. Denne uken gikk jeg ” bare ” ned 300 gram, og da kjenner jeg på skuffelse istedenfor glede over at det fortsatt går riktig vei. Jeg kjenner på at fornøyd, det er jeg først når jeg nærmer meg kiloen hver uke. Jeg synes også det er litt skummelt at jeg tenker mye på mat. Jeg er redd for at effekten plutselig skal stoppe. Dårlig samvittighet om jeg spiser noe jeg ikke skal, som i går da jeg tok en is når vi var på Lekeland med prinsene. Jeg er redd for å unne meg noe i redsel for å gå opp. Disse tankene liker jeg ikke, men det er kanskje noe som følger med for flere av oss. Jeg har et mål som jeg vet er mulig å nå, men jeg er utålmodig kjenner jeg. Jeg har brukt lang tid på å få en stor kropp, og kan ikke forvente at det å gå ned så mye som jeg ønsker er gjort på et knips. Men å få hodet mitt til å skjønne dette, det er ikke lett. Jeg har en drøm – jeg har et mål. Måtte drømmen gå i oppfyllelse, og målet nådd.

Ha en nydelig søndag der du er. Her var vi på lekeland i går, og i dag skal vi på ” Baldrian og Musa ” før prinsene og datter drar tilbake til Arendal. ” Baldrian og Musa ” er dukketeater, og har gledet barn i landsdelen i så mange år. Jeg hadde datteren min med meg på dette da hun var liten, så nå er det nye barn som får glede av forestillingene.

Nyt dagen! Vi blogges til lørdag.

Sjokolade, hvem elsker ikke det? Jeg tror ikke det er mange som vil si nei til en deilig sjokolade, og jeg hadde aldri trodd at jeg var en av de som kom til å droppe sjokolade. Men det er akkurat der jeg er. Sjokolade frister meg ikke lengre.

Det er helt utrolig at jeg ikke lengre har lyst på sjokolade. Jeg hadde jo mine sjokoladefavoritter, og elsket ” Kina ” og ” Pops.” feks. Eller Firkløver med kaffe. Egentlig var det meste av sjokolade innmari godt, og det ble jo noe sjokolade i helgene. Kanskje en liten bit nå og da i ukedagene, men det var før jeg startet på Ozempic. Etter oppstarten av Ozempic så har lysten på sjokolade helt forsvunnet. Jeg har en del sjokolade liggende i kjøleskapet i en skuff der, men jeg har ikke rørt en liten bit en gang siden september.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er ei stund siden september. Heller ikke i julen spiste jeg sjokolade. Jeg fikk sjokoladefavorittene mine i julestrømpen av datteren min, men det ligger i denne skuffen i kjøleskapet ennå. En del har jeg også bitt bort av det jeg hadde liggende. Jeg elsker feks disse små eggene fra Anton Berg med sjokolade inni. Det ligger urørte poser i skuffen. Og store sjokoladeplater. Og Kina. Og Smash. Alt urørt, og alt dette er helt utrolig.

Jeg har faktisk prøvd en sjokoladebit etter oppstarten av Ozempic. Jeg måtte teste om det var sånn at lysten var der når jeg fikk sjokoladen i munnen, men nei, sjokoladen smakte helt ok, men ikke slik sjokolade pleide å smake. Så hva er da visten med å spise sjokolade. Det er heller ikke noe savn. Jeg går forbi rekke på rekke med sjokolade på butikken, og det frister ikke, og jeg savner ikke å kaste en sjokolade opp i handlekurven.

Jeg er super fornøyd med at jeg har mistet lysten på sjokolade, men jeg har ikke mistet lysten på alt som er usunt. Gummigodteri og karameller, det smaker fortsatt utrolig godt. Et kakestykke kan jeg også ta. Salt er også fortsatt veldig godt, men det er et men her. Før kunne jeg godt snacke chips når jeg hadde en pose i kjøkkenskuffen. Nå er det utrolig sjeldent. Før hadde jeg alltid chips i løpet av ei uke. Nå kan det gå både 2 og 3 uker uten at jeg må ha det. Når det har gått veldig lang tid, da kan det plutselig friste, og da smaker også chipsen himmelsk. Det samme gjelder popcorn. Popcorn hadde jeg en gang i uken. Nå kan det gå mye lengre tid, men når lysten kommer, så smaker også popcorn helt himmelsk. Peanøtter, det kan jeg godt snacke i blant, så det kjenner jeg at ikke er så lurt å ha liggende. Peanøtter smaker alltid himmelsk, og hadde det vært sunt, så hadde det vært helt greit, men fy, det er mye kalorier i peanøtter.

Jeg er en av de som spiser middag sent. Da snakker vi kveld. Jada, jeg vet at mange har meninger om akkurat det, men for meg passer det best. Det er også fint i forhold til at jeg ofte kan få lyst på noe å putte i munnen på kvelden. Spiser jeg middag sent, så er jeg mett og orker sjeldent å snacke etterpå. Dagtid har sjeldent vært utfordrende. Men når jeg får lyst på noe, så er blå druer MYE bedre enn både gummigodteri og salte ting. Blå druer er himmelsk på denne tiden her. Ut over det så unner jeg meg en proteinbar nå og da. Ikke at proteinbarer er så veldig sunt, men jeg har funnet min store favoritt der. Barebells proteinbar ” salty peanut “, og da helst den som heter white. Den ” vanlige ” salty peanut er også innmari god. Rett over 200 kalorier er det i en av disse, og akkurat den, den smaker sååå godt. Koster 29 kr stk, og det er den verdt. Spiser en slik en med verdens beste samvittighet når lysten kommer. Kjenner jeg meg selv rett, så kommer jeg sikkert til å kjøpe inn et lite lager. Så blå druer og Barebells salty peanut, det er min kos for tiden.

Kjenner fortsatt at Ozempic gir meg en veldig god hjelp. Nedgangen skulle gjerne ha gått raskere, men har ikke tenk å sulte meg for å klare å gå ned fortere. Nå viser vekta minus 20 kg, og jeg er strålende fornøyd.

Helgen blir treningsfri. Prinsene mine og datteren min er her i helgen, så da da er det de som skal stå i fokus. Ha en nydelig lørdag. Vi blogges i morgen.

De er store. Jeg kamuflerer de godt med vide bukser. Enkelte tror nok bare jeg overdriver, men den harde fakta er at  de er unormalt store, og jeg kan ikke gjøre så mye med det. Det er deprimerende, og det er frustrerende i blant, men jeg har lært meg å akseptere. Dette er en del av meg, og vil alltid være det. Og tømmerstokkene mine, det er leggene mine.

På onsdag var det Verdens Lymfødemdag, og i hele mars vil det verden over vil settes fokus på sykdommen som man absolutt trenger mye mer kunnskap om. Snakk med legen din om lymfødem, det er ikke altfor mye vedkommende har lært om sykdommen i løpet av legestudiet. Det sier mye om hvor lite viktig man synes sykdommen er. Ingen er spesialister innen sykdommen i Norge. Vi har ( eller har hatt ? ) en overlege på sirkulasjon på Rikshospitalet som man ved mistanke om lymfødem kunne henvises til, men utover det, hvor er spesialistene? Veldig rart når man vet at det er så mange som blir rammet av sykdommen. Lymfødem rammer både kvinner og menn, så det er ingen kvinnesykdom heller. De fleste får lymfødem etter sykdom som har krevd operasjon, men noen er også født med sykdommen. Lymfødem skyldes ofte for dårlig transport av væskeoverskuddet i vevsvæsken. Når væsken blir liggende uten å bli transportert, så dannes ødemet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg ble alvorlig syk i 2002. Jeg fikk kreftdiagnose uten fare for spredning, men en aggressiv type. Det hastet å bli operert, så kun kort tid etterpå ble jeg operert på Radiumhospitalet i Oslo. Akkurat som da jeg tok ut separasjonen, så stod jeg sterkt gjennom krisen. Etter siste kontroll, 5 år etter jeg ble operert, så gråt jeg skikkelig for første gang. Kroppen hadde vært i forsvar i 5 år. Når skuldrene kunne senkes, og jeg kunne puste normalt, vite at jeg var frisk, da gråt jeg, og det i strie strømmer.

Når jeg mange ganger har skrevet at beina mine er som tømmerstokker, så tror nok mange at jeg setter det på spissen, men jeg gjør ikke det. Beina mine er som tømmerstokker. I tillegg har leggene mine vært harde som fy, men med god massasje, og drenasje, med bruk av kompresjon, og med god pleie, så er huden blitt noe bedre. Roseninfeksjoner har jeg hatt i bøtter og spann pga ødemet. Etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart å akseptere. Skal store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Absolutt ikke. Jeg har tunge dager hvor jeg er forbanna fordi ingen fortalte meg at lymfødem kunne være en senskade etter kreft, men man kan ikke skru tiden tilbake, så dag for dag, så måtte jeg jobbe med å akseptere, og om jeg ikke alltid aksepterer 100%, så synes jeg at jeg har klart det veldig fint likevel.

Det er ikke bare ” tjukke ” mennesker som har lymfødem. Slanke kvinner, menn barn, og ungdom kan bli rammet. Det er feks mange menn blir også rammet av lymfødem. Veldig mange av dem etter prostatakreft.  Det er ikke bare eldre som får lymfødem slik en leser fikk fortalt av sin lege, og det er heller ikke kun de av oss som har hatt kreft som utvikler lymfødem. Det er skremmende hvor lite legestanden vet. Det trengs virkelig økt kompetanse, og i mars vil det settes fokus på dette. Det er heller ikke kun i beina man kan få lymfødem. Det er nok mest vanlig at ødemet oppstår i armer og bein, men det kan også oppstå i ansikt, hals, ytre kjønnsorganer, rygg eller mage.

Selv om vi har en vei å gå for å øke informasjonen, og kompetansen om lymfødem, så er vi utrolig heldige her i Norge. Her får vi den hjelpen vi trenger. Vi får dekket kompresjonsplagg, og andre hjelpemidler som vi trenger. Vi har også spesialutdannede fysioterapeuter som kan gi oss lymfedrenasje. Det er definitivt ikke nok fysioterapeuter som har tatt denne tilleggsutdannelsen, så man må absolutt jobbe med å få utdannet flere, men vi har et godt behandlingstilbud. Det er veldig mange land som ikke har et slikt tilbud som det vi har. Vi trenger ikke gå lengre enn til noen av våre nordiske naboland. Så heldige, det er vi. Jeg har også vært så heldig og sittet som leder i Norsk lymfødem og lipødemforbund i 4 år, og har fått jobbet med masse for å bedre hverdagen for de som er rammet av lymfødem.

Jeg har en blanding av både lipødem, og lymfødem, kalt lipolymfødem. Det har tatt meg LANG tid å akseptere sykdommen, og at dette er en del av meg. Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Jeg bruker kompresjonsstrømper som går helt opp til lysken. Det er blitt en vane å bruke disse, men jeg blir lei av de, og da kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… men når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner veldig fort opp. Da er det faktisk en helt nydelig følelse å ta på seg kompresjonsstrømpene igjen. Om nettene sover jeg av og til med nattstrømper, og det høres nok ubehagelig ut, men det er akkurat det motsatte : nattstrømpene er behagelige, og gode å ha på seg. Men her er jeg ikke flink nok til å bruke de. Jeg får innimellom lymfedrenasje, en behandling som er godt for beina mine.  Jeg føler meg utrolig heldig som bor her jeg bor, og som kan få ett slikt flott tilbud som igjen kan lette min hverdag.

Hverdagen med lipødem/lymfeødem kan være utfordrende i blant. Jeg føler likevel jeg har vunnet kampen om å akseptere. Men når dagene er tunge, så prøver jeg  å tenke på hvor heldig jeg faktisk er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv selv om jeg har tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy.

Lurer du på hva symptomene på lymfødem er?

Kjenner du igjen en del av symptomene, enten på deg selv, eller noen nær deg, prat med fastlegen, eller ta kontakt med en fysioteraput med spesialkompetanse.

I mars settes det fokus på lymfødem, et veldig viktig fokus på en sykdom som kan ramme mange. Her i Norge må fokuset være på kunnskap, og at viktig informasjon om lymfødem blir gitt av helsepersonell til pasientene.

Jeg startet søndagen på tredemølla. Jeg har så smått begynt å løpe intervall på tredemølla. Jeg løper 10 sek, og går i 50. Sånn fortsetter jeg i 40 minutter. Ei veldig god økt. Dette er babysteps, og kun en dag i uken jeg gjør dette. Viktig å starte forsiktig, og da spesielt med tanke på knærne mine.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.

Det hender det er ellevill jubel, og en liten gla’ dans når jeg finner noe jeg har lett etter i evigheter. Forrige uke ble det ellevill jubel igjen, og jeg tror også det ble en helt ny gla’dans i loftstua. Jeg spiller som regel så høy musikk at jubelen aldri får naboene til å sperre ørene opp.

Noen synes dette er en bagatell, men for meg er det ikke det. Det handler om å føle seg vel. Man kan godt kjempe mot egne tanker, men man må også velge sine kamper tenker jeg. Det nytter lite hva andre sier. Det er en selv som skal være fornøyd, og kjenne seg vel. Dessuten er dette en kamp man ikke skulle ha vært nødt til å ta.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ingen stor sak kanskje. Det har jeg fått kommentarer om på bloggen tidligere. At jeg gidder liksom. Nei, kanskje er det ikke en av livets største utfordringer, men en viktig og stor sak for meg. Og saken, det er å ha treningsoverdeler som man føler seg vel i. Jeg tenker at man ikke burde være nødt til å bruke energi på å føle seg uvel når man trener, men det er jo en kamp det å finne treningsoverdeler som man føler seg vel i, og som passer slik man ønsker at den skal passe. Og det å lete med lupe for å finne det man ønsker, det tar så mye av energien som man heller skulle ha brukt helt andre steder. Noen synes sikkert dette høres dumt ut, men vi er forskjellige. Jeg kan ikke ha på meg en overdel på trening som er for kort, for trang, eller som har for korte armer. Det er nok helst armene jeg må ha riktig lengde på. Jeg synes ikke det er greit at all løshud, og valker på armene er synlig for de andre som trener samtidig som meg. Jeg sier ikke at jeg vil være fokuset deres, at det er meg, eller armene mine de ser på, men det er følelsen. Å vise løshud og valker, det gir meg en dårlig følelse. Jeg kan ikke bare si til meg selv at jeg ikke skal bry meg. Det fungerer ikke for meg. Løshuden på overarmene, den er blitt enda mer synlig og dissete etter at jeg nå har gått ned 20 kg i vekt. Løshuden er i tillegg blitt rynkete. Det gjør ikke meg så mye å se på dette, men det holder at jeg ser det.

Jeg har fortalt før om mine fire t-skjorter fra Stormberg med god armlengde, og perfekt lengde generelt. Disse har jeg hatt i evigheter, men de er tatt ut av produksjon. Jeg har ikke funnet noen andre som har en god armlengde, og det begynte å nærme seg at jeg måtte fornye trenings t-skjortene mine. De ser forsåvidt ganske fine ut ennå. Litt løse tråder, men ellers fine. Jeg har jo følt at jeg har gått rundt i en og samme t-skjorte i alle år jeg har trent…siden de er helt like.

Jeg hadde vel egentlig gitt opp å finne noe, men så plutselig dukket det opp en reklame på Facebook. Salg stod det og det var avbildet trenings t-skjorter med halvlang arm. De så jo helt perfekte ut. En slik arm er jo helt perfekt for meg. Da vises jo kun nederste del av armen. Kunne ikke bli bedre. Så jeg satte meg ned for å bestille, og håpte at disse trenings genserne også var teknisk gode. At de pustet, og av svette ble avvist. Det er grusomt å trene i noe som ikke tåler all svetten som kommer under ei treningsøkt. Mange fine farger var det også å velge blant, og det betyr faktisk en del det også at man ikke må ta til takke med sort, grått og marine. Vi som er en størrelse for stor, vi liker også og kunne kle oss i fine treningsplagg. Jeg husker med grøss og gru de årene tilbake hvor det var helt umulig å finne både det ene og det andre. Litt lengre har vi heldigvis kommet, men langt i fra langt nok. Det burde være et utvalg for alle, men det er det langt i fra. Hvorfor tar ikke sportsbutikker inn store størrelser, og hvorfor tror produsenter at vi som er en størrelse for store liker å kle oss i helt like plagg som slanke?

Treningsgenserne ankom kjapt, og det er jo treningsgenser, og ikke t-skjorte som jeg har en tendens til å kalle det for. Første øyekast = veldig fornøyd. Flotte farger på begge jeg hadde bestilt, en rosa og en lilla. Lengden var fin, og armlengden var helt perfekt. Treningsgenserne satt veldig fint på. Jeg følte meg vel. Hurra!! Da ble det en liten gledesdans i loftstua. Men jeg måtte også teste den ene på ei god treningsøkt, og den var helt optimal. Jeg er så fornøyd!

Når jeg finner noe jeg er fornøyd med, og som jeg bruker mye, da hamstrer jeg litt. Vel, hamstret har jeg vel ikke, men det ble å bestille to treningsgensere til slik at jeg har 4. Jeg har også valgt ulike farger slik at jeg ikke føler at jeg går i den samme hele tiden 🙂 Så to ulike lilla farger har nå ankommet heimen, så nå er det bare å trene på og vite at jeg har treningsgensere som jeg er fornøyd med og som holder mål. Treningsgenserne er fra Zizzi.

Etter jeg begynte å gå ned i vekt, så har jeg økt til 6 treningsdager i uken. Jeg utfordrer meg selv mye mer, og jeg våger mer. Jeg har blitt mye flinkere til ikke å bry meg om de rundt meg, men kun meg selv. Det er en veldig god følelse. I dag var jeg på trening kl.07, og har hatt ei god styrkeøkt med dekkvelting, sledetrekking, planke, markløft og push ups. I tillegg har jeg hatt 20 gode minutter på sykkelen. En herlig start på dagen!

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Interessen for slankemedisin har eksplodert siden Novo Nordisk lanserte Wegovy i 2022. Når vi snakker om slankemedisin, så snakker vi pr nå KUN om Wegovy. Ozempic som mange diabetikere bruker er IKKE en slankemedisin, men Ozempic har en veldig positiv bivirkning for veldig mange, nemlig vektnedgang. Jeg er en av de som er takknemlig for bivirkningen som Ozempic har.

Diskusjonen rundt Wegovy raser. Dette gjelder både i forhold til at overvektige og fedmerammende ikke får medisinen på blå resept, og debatten går også på hva man egentlig får i kroppen sin når man bruker Wegovy. Det som jeg blir veldig provosert av er at det som regel er normalvektige som har en sterk mening om medisinen. En masse mennesker som aldri har kjent overvekt på kroppen, de er de største kritikerne til at vi overvektige feks skal få slankemedisin på blå resept. Det er de samme menneskene som har en mening om hva man gjør med kroppen sin ved å bruke denne type medisin, og det er de samme menneskene som selvsagt vet hvordan vi skal komme ned i vekt uten bruk av medisiner. Hadde de samme menneskene sagt nei til denne medisinen om det var de selv som hadde et skrikende behov for hjelp? Neppe.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg er kanskje ganske ukritisk når det gjelder slankemedisin. Jeg har kjempet med nebb og klør mot vekten i så mange år uten og lykkes skikkelig. Jeg er ikke en sofasliter som ikke gidder å bevege meg, eller ei som stort sett kun spiser usunn mat dagen lang. Joda, klart usunn kost er en del av overvekten min. Såpass selvinnsikt har jeg. Men når man i tillegg sliter med lymfødem etter kreftoperasjon hvor lymfevæsken ikke vil sirkulere og samler seg i en haug i leggene mine. Og at man også har lipødem, denne type fett som ikke kan slankes bort. Da er det store utfordringer som ikke kun handler om mat og aktivitet. Selv på det største så var jeg en aktiv person, og de siste årene har jeg trent godt uke etter uke. Når man har kjempet såpass lenge som jeg har, i likhet med en masse andre mennesker der ute, så er det klart at man ønsker den hjelpen som nå finnes. At noen velger å si nei til denne type medisin, det har jeg stor respekt for. Samtidig som må de som sier ja få respekt for det valget disse tar. INGEN har rett til å uttale seg om valg andre tar. Min kropp – mitt valg.

Tilbake til om slankemedisin er farlig å bruke. Det store spørsmålet mange stiller seg er om det kan være helseskadelig å gå ned i vekt på medisinsk vis. Så langt er det imidlertid ingenting som tyder på det. Mange som egentlig ikke har kompetansen på dette mener selvsagt at det er skadelig uten å ha noe fakta å komme med. Det som sånn sett er sant, det er jo at man ikke vet på lang sikt hva dette kan gjøre med kroppen, men jeg stoler på de som pr nå vet mest om medisinen. Wegovy har på et tidspunkt vært mistenkt for å øke risikoen for kreft i skjoldbruskkjertelen, men mistanken ble avkreftet i en studie av European Medicines Agency i 2023. “GLP-1-medisiner anbefales ikke til personer som har en svært sjelden type kreft i skjoldbruskkjertelen, men bortsett fra det er det ingen som tar skade av å ta dem. Etter min mening bør alle som ønsker det, få lov til å ta det”, dette sier den danske diabetesforskeren og professoren Jens Juul Holst. Det var Jens Juul Holst som oppdaget tarmhormonet GLP-1, som er det metthetshormonet som etterlignes i Wegovy og i flere typer diabetesmedisiner.

De vanligste bivirkningene av Wegovy og andre GLP-1-medisiner er kvalme, oppkast, diaré, forstoppelse og oppblåsthet for å nevne noen. Bivirkningene oppstår vanligvis når man øker dosen og går i de fleste tilfeller over av seg selv. Mindre vanlige, men mer alvorlige bivirkninger inkluderer betennelse i bukspyttkjertelen, som ifølge pakningsvedlegget til Wegovy og Ozempic kan forekomme hos 1 av 100 personer. Tilstanden kan forårsake alvorlige og langvarige magesmerter som kan kreve behandling.

En studie fra University of British Columbia har også funnet en liten risiko for to andre alvorlige mage- og tarmproblemer hos personer som tar GLP-1-medisiner som Wegovy og Ozempic. Disse er delvis lammelse av magesekken og tarmobstruksjon, der en blokkering hindrer mat og væske i å passere gjennom tarmen. Tarmobstruksjon er allerede oppført som en sjelden bivirkning i de amerikanske pakningsvedleggene, mens det europeiske legemiddelbyrået for tiden undersøker om det skal legges til på listen. Slike bivirkninger er imidlertid ekstremt sjeldne. ALLE medisiner har bivirkninger. Man skulle tro at dette kun gjaldt slankemedisiner.

Det forskes heldigvis mye på om slankemedisiner kan ha bivirkninger, men av naturlige grunner kan forskerne ikke studere hva medisinene gjør med kroppen etter 20, 30 eller 40 år. Derfor så kan det selvsagt ikke utelukkes at det kan oppstå andre bivirkninger på lang sikt. Akkurat nå så undersøkes det om Ozempic og Wegovy i svært sjeldne tilfeller kan forårsake selvmordstanker og aspirasjon. Aspirasjon er en potensielt dødelig tilstand der man puster mat og drikke ned i lungene. Dette er imidlertid bare mistanker og ikke noe som er vitenskapelig bevist.

Jens Juul Holst, mannen som oppdaget tarmhormonet GLP-1, han forventer ikke å se noen alvorlige bivirkninger av Wegovy i fremtiden. I følge Juul Holst, så har det vært forsket på GLP-1-legemidler i mange år, og så langt har man stort sett kun oppdaget positive helseeffekter, for eksempel lavere risiko for hjerte- og karsykdommer”. Selv om Wegovy er et relativt nytt legemiddel, har virkestoffet semaglutid vært i bruk siden 2017 gjennom diabetesmedisinen Ozempic, og det lignende stoffet Liraglutid har vært på markedet siden 2009. Juul Hansen har klar tale rundt legemiddelet : Hvis man har et stort problem med vekten, hvorfor skal man da ikke kunne få behandlet det når det nå finnes et medikament som kan gjøre deg mindre overvektig. Jeg kunne ikke ha vært mer enig.

Når diskusjonen raser rundt Wegovy, og alle som ikke har kjent på overvekt uttaler seg negativt både rundt bruk, og dekning : det kunne ha vært deg, og hadde det vært deg som hadde kjempet en hard og lang kamp, så ville de aller fleste ønsket den hjelpen som nå finnes. Wegovy er en medisin på lik linje med andre medisiner. Hvorfor skal folk være så negative til at vi overvektige og fedmerammende skal få den hjelpen som nå finnes ? Hva er det dere har i mot oss ? Vi skal da ha hjelp på lik linje med alle andre. De som ikke har kjent overvekt på kroppen både fysisk og psykisk burde være glade på våre vegne, men det sitter visst langt inne hos veldig mange.

Selv er jeg i tenkeboksen rundt Wegovy. Og grunnen til at jeg er i tenkeboksen er jo fordi det vil bli en høy kostnad hver måned på ei lommebok. Jeg opplever en god vektnedgang ved å bruke Ozempic, og siden forrige uke har vekten gått ytterligere ned. Men på Wegovy kan jeg gå på høyere dose, og fastlegen min tror at jeg vil ha veldig god utbytte av å bruke den. Så det tenkes så det knaker her i Kristiansand.

Nyt søndagen! Her har jeg vært på trening kl.07, og hatt ei god intervalløkt på tredemølla. Vi blogges til lørdag.

Kilde : IForm

Jeg fant, jeg fant…tror jeg. Jeg kan ikke slippe gledeshylet ut helt ennå, men litt testing til, men det ser ut til å bli glede i heimen.

For noen uker siden så skrev jeg om en mulig trusekrise. Det er ikke bare for meg å gå inn på Cubus, eller HM for å kjøpe truser. Så enkelt er det ikke når man bla har en mage som skal ha plass. Jeg hater truser som liksom ikke passer noen steder. Sånt kan ikke jeg gå ned. Jeg kan ikke presse meg inn i noe som er laget for helt andre kropper enn det jeg har. Truser som feks legger seg under magen, det er for meg marerittet med stor M. Jeg må også ha truser som går høyt nok opp i livet. Blir de for korte, så er det en ubehagelig følelse. Jeg tror ikke undertøy nødvendigvis er lett for noen, men det er nok spesielt utfordrende for oss som har en del ekstra her og der.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Undertøy er en veldig viktig del av velværefølelsen min. Samtidig skal jeg være så ærlig å si at jeg gjerne vil at det skal se pent ut også. Vi husker sikkert alle bestemorstrusene. Slike vil jeg unngå for alt i verden, og heldigvis har jeg sluppet akkurat det. Jeg liker pent undertøy, men komforten er absolutt mer viktig. Men når jeg leter etter noe nytt, så leter jeg som en falk etter noe som både ser pent ut, og sitter pent på.

Det er altså gode, pene truser som for meg er vanskelig å finne. Bh’er, det kjøper jeg alltid på Miss Mary. Jeg elsker bodyer, men jeg klipper av skrittdelen, og setter på silikonbånd nede slik at det blir en bh topp. Vel, jeg gjør det ikke, men sydama mi, Marianne gjør dette for meg. Det kan jeg skrive mer om en annen gang.

Så var det den mulige trusekrisen som kanskje er avverget. Mine favoritt truser, de kjøpte jeg på Føtex i Danmark. Stinna trusene. Høye i livet, herlige å ha på, og veldig fine. Nå kan det se ut som om Stinna trusene mine har blitt endret. Fortsatt type boxer, men de siste jeg kjøpte, det var en modell som ikke var som favoritt trusemodellen min, og dette var en modell jeg ikke likte. Modellen var mye kortere, så jeg fikk den ikke særlig høyt opp i livet som jeg gjør med de andre. De satt heller ikke slik mine favoritter gjør. Jeg ble så skuffet, og jeg kjente panikken komme sakte, men sikkert. Hadde de sluttet å produsere min modell? Ble det nå trusekrise? En god venn av meg bor i Danmark, og pleier å kjøpe truser for meg som han sender til meg. Han er så snill som garantert går utenfor komfortsonen for å hjelpe meg med trusekjøp. Han var nylig innom Føtex, og det var mange Stinna modeller, også boxer modellen jeg pleide å kjøpe, men den var altså endret til min store fortvilelse. Jeg må sjekke med Føtex om dette stemmer. Stemmer det, så kan jeg glemme Føtex og Stinne ei god stund fremover.

Men når det kan bli krise med Stinna trusene mine, så måtte jeg sjekke hva jeg kan få her hjemme som jeg kan like: god komfort, høye i livet og gjerne pene. Jeg fikk to tips av lesere av bloggen: XLNT trusene til Kappahl, og high waist trusene til Careless. Jeg har kjøpt truser hos begge siden sist. Jeg var veldig spent på begge. Jeg har truser fra Kappahl, men ikke denne modellen som jeg kjøpte nå. Jeg kjøpte nå en hipster modell som heter høy midje. Veldig pene truser også med blondeparti i front. Careless sine er og veldig fine med blondeparti i sidene, og bak på rompa. Jeg synes prisen hos begge er høy. Kappahl sine kostet 199 kr stk, og Careless sine 249 kr stk. Det er høy pris for en truse synes jeg, for man trenger flere enn en. Begge hadde kampanje: 3 for 2 hos de begge, men likevel en høy pris for ei truse. Stinna trusene koster ca 90 kr stk.

Så var det å prøve, og for mine behov og ønsker, så ble Kappahl sine truser med høy midje en klar vinner. Veldig gode! De satt godt både foran og bak, de gikk høyt og godt opp, og de var pene. De satt godt hele dagen. Careless sine er sånn sett de peneste, men jeg synes ikke de satt like godt. De var ikke så faste i stoffet, skjæringen kunne vært noe annerledes, og jeg synes partiet bak i rompen ble noe slapt. Jeg føler også at stoffet bak skled inn mot rompen hele tiden, noe som jeg ikke synes er behagelig. Stort pluss skal de få for at trusene gikk høyt og godt opp i livet. Jeg skulle gjerne sett at stoffet i trusene var noe mer fast, at jeg følte de satt litt strammere. Jeg valgte str. XXL i trusene fra Careless. Mulig hadde de sittet bedre om jeg hadde gått ned en størrelse, men der var jeg noe redd de ville bli for små andre steder. Trusene fra Kappahl valgte jeg også i 2 XL. Den sorte er fra KappAhl, og den hvite fra Careless.

Jeg tror trusekrisen er avverget nå som jeg fant XLNT trusene fra Kappahl. Jeg får benytte meg av å kjøpe når de har kampanje på de. Da blir prisen innafor, men fortsatt synes jeg den er en høy pris for ei truse. Men nå har jeg funnet truser som er veldig gode. Heldigvis. Takk for tips! Det er utrolig fint at vi kan tipse hverandre, og dermed hjelpe hverandre.

Undertøy ER vanskelig, kanskje spesielt når man er en størrelse, eller flere for stor. Sikkert for mange andre også, men jeg vet det kan være vanskelig for oss plus size kvinner. Jeg har slitt masse med å finne gode truser som faktisk går litt opp, og som samtidig ikke ser ut som bestemor sine truser fra 50 tallet. Det skal stemme både oppe, og nede. Man skal føle seg vel, og samtidig, så skal det også se pent ut synes jeg. Ikke at det er undertøyet man viser frem i det man går ut døren, men det handler om hva man selv føler, og min følelse sier at det også skal være bra under .

Det er mye lekkert undertøy i store størrelser, men ofte går lekkerheten utover komforten. For en spesiell anledning nå, og da, så kan man godt gi litt slipp på den gode komfortfølelsen, og ha det litt ” ubehagelig “, men sånn i hverdagen, da har ikke jeg lyst til å ha det ” ubehagelig “, da kjører jeg på en god velværefølelse, men at det likevel skal være pent. Jeg sliter med å forså behageligheten av feks stringtruser, i alle fall i det daglige. En tynn strikk bak, og en liten flekk med stoff som egentlig ikke dekker der den skal fordi magen er bittelitt mye i veien? Det gir meg heller en følelse av å gå uten noe som helst om man ser bort i fra strikken som gnager, og bare irriterer, og absolutt sier i fra om at man har noe på seg. Men vi er ulike også her, og det skal vi være glade for. Dette er ene og alene mine personlige meninger.

Ha en god lørdag! Jeg startet lørdagen med ei skikkelig god treningsøkt kl.0645. Nå skal det jobbes i nettbutikken med å legge inn nytt vårtøy. Nettbutikken bugner av flotte klær fra str. 42 – 56. ta gjerne en tur innom. Vi blogges i morgen!