Jeg har begynt på TikTok.
Og bare det å skrive det føles litt… uvant.
For dette er langt utenfor komfortsonen min. Ikke det å dele – det har jeg jo gjort lenge. Men det å stå i det på video, bruke stemmen min på en annen måte, og vite at hvem som helst kan se det… det er noe annet.
Likevel kjente jeg at det var på tide.
Hvorfor jeg er der
Jeg er ikke på TikTok for å danse.
Jeg er der fordi jeg har noe jeg vil si.
Jeg har vært på en lang reise med kroppen min.
Med vekta. Med hodet. Med livet.
Og jeg vet at jeg ikke er alene.
Det er så mye som blir sagt om overvekt –
men veldig lite blir sagt fra oss som faktisk står i det.
Så jeg tenkte:
ok, da får jeg være en av de som sier noe.
Det å være en stemme
Det er litt skummelt å mene noe høyt.
For da kommer det reaksjoner.
Noen heier.
Noen kjenner seg igjen.
Og noen… gjør ikke det.
Og det er helt greit.
Men det jeg merker, er hvor viktig det faktisk er å bruke stemmen sin.
For når én tør å si noe, så tør plutselig flere.
Og det er litt det jeg håper på.
Ikke at alle skal være enige med meg –
men at flere tør å være ærlige.
Ja, det kommer kommentarer.
Og ja – noen av dem er akkurat sånn du tror.
“Bare spis mindre.”
“Selvkontroll er gratis.”
“Dette er bare en quickfix.”
Jeg kunne valgt å la det stoppe meg.
Men jeg gjør ikke det.
For jeg vet hva jeg står i.
Jeg vet hva dette har kostet.
Og jeg vet at virkeligheten er så mye mer sammensatt enn de kommentarene.
Så jeg svarer noen.
Lar noe stå.
Og lar det ikke få definere meg.
Så var det disse tallene da… som jeg egentlig ikke skulle bry meg om
Jeg la ut fire videoer.
Den første fikk rundt 12000 visninger.
Den andre litt over 3000.
Den tredje rundt 13 300. Så en på rundt 3000 igjen
Og så kom nummer fem…
Den har pr. nå passert 55500 visninger.
Jeg måtte faktisk stoppe litt opp da jeg så det.
For det er mange mennesker.
Veldig mange.
Og midt oppi alt det… så kom det også en kommentar jeg ikke helt klarer å slippe:
“for et forbilde du er Heidi. Takk for at du våger å bruke stemmen din.”
Den traff.
Jeg vet ikke helt hvor dette går.
Og det trenger jeg heller ikke vite.
Men jeg håper på dette:
At jeg kan være ærlig.
At jeg kan vise både oppturer og drittdager.
At noen kan kjenne seg litt mindre alene.
Og at jeg tør å fortsette –
selv når det blåser litt.
Og så får vi se
Dette er nytt.
Litt skummelt.
Og veldig spennende.
Akkurat nå føles dette veldig riktig. Så får vi se hvor veien går videre.
Lag deg en god dag der du er! Her er prinsene på helgebesøk, så her er det full fart, og masse kos. Vi blogges i morgen!