Jeg skal være helt ærlig. Sommeren er den årstiden jeg gruer meg mest til.

Det er litt rart å si det, for etter at jeg har gått ned over 60 kilo er det aller meste blitt lettere. Jeg tåler varmen bedre enn før, jeg beveger meg lettere, og hverdagen er på så mange måter enklere. Vektnedgangen har gitt meg et liv jeg aldri trodde jeg skulle få.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men én ting har den dessverre ikke klart å endre.

Lymfødemet.

Så fort sommervarmen kommer, blir beina igjen blytunge. De sprenger, verker og kjennes nesten umulige å bære rundt på. Det er kanskje den største påminnelsen om at selv om vektnedgangen har gitt meg utrolig mye, så lever jeg fortsatt med en kronisk tilstand som ikke lar seg slanke bort.

Noen dager føles det nesten som om jeg går rundt med sementblokker festet til beina.

Likevel trener jeg.

Ikke fordi det alltid frister. Ikke fordi det er lett. Men fordi jeg vet hvor viktig det er.

Resten av året kan jeg ofte holde et høyere tempo, men på de varmeste sommerdagene er det annerledes. Da blir beina så tunge at jeg må skru litt ned farten. Det viktigste er ikke hvor fort jeg går eller sykler – det viktigste er at jeg fortsatt beveger meg. Det er den bevegelsen som gjør kroppen godt, selv når sommeren gjør motstanden litt større.

For trening handler ikke bare om fart eller antall kilometer. Det handler om å ta vare på kroppen. Hver gang jeg trener, gjør jeg noe godt for hjertet. Jeg styrker musklene. Jeg hjelper kroppen med å regulere blodsukkeret. Jeg tar vare på ryggen, leddene og balansen. Jeg forbrenner energi, selv om tempoet må justeres noen hakk.

For oss som lever med lymfødem, har bevegelse en ekstra viktig funksjon. Muskelarbeidet fungerer som en pumpe som hjelper lymfevæsken med å sirkulere. Derfor er aktivitet noe av det beste jeg kan gjøre – også på de dagene hvor beina føles som bly.

Selvfølgelig finnes det dager hvor jeg helst bare vil sette meg ned og synes synd på meg selv. Når hvert steg gjør vondt, er det lett å tenke at det er bedre å la være.

Men erfaringen har lært meg noe.

Jeg angrer aldri på en treningsøkt.

Jeg angrer de gangene jeg tidligere lot kroppen vinne over hodet.

Jeg har lært at trening ikke trenger å være perfekt for å være verdifull. En roligere økt er ikke en dårlig økt. En litt lavere fart på mølla eller sykkelen er fortsatt en investering i helsa. Kroppen bryr seg ikke om hvor fort jeg beveger meg – den bryr seg om at jeg beveger meg.

Jeg trener ikke fordi jeg må være best. Jeg trener fordi jeg ønsker å gi kroppen de beste forutsetningene den kan få, også når den gjør motstand. Hver økt er en investering i hjertet mitt, musklene mine, blodsukkeret mitt, ryggen min og den framtidige helsa mi. Og ja – jeg trener også fordi jeg ønsker å forbrenne og fortsette den reisen jeg har jobbet så hardt for.

Så denne sommeren fortsetter jeg.

Kanskje med litt lavere tempo enn ellers. Kanskje med enda tyngre bein. Men jeg fortsetter.

For jeg trener ikke bare for vekta. Jeg trener for hjertet mitt. For helsa. For å holde kroppen i gang. For å kunne være en aktiv mormor. For å gi meg selv de beste forutsetningene for å leve et godt liv – også med lymfødem.

Noen ganger er det største steget du tar, ganske enkelt å møte opp.

Og akkurat det er mer enn godt nok.

Noen dager har jeg mye på hjertet. Andre dager har jeg mest lyst til å bare sette meg ned og skrive litt sånn som livet faktisk er akkurat nå. Ikke de store tankene. Ikke de tunge temaene. Bare litt hverdagsprat fra meg.

For akkurat nå er det mye som fyller dagene mine. Litt trening, litt rygg, litt tunge bein, litt latter, litt irritasjon, litt interiør, litt sommer og ganske mange tanker om alt jeg gjerne skulle rukket.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Akkurat nå holder jeg fortsatt fast i treningen min, selv om kroppen ikke alltid spiller helt på lag. Jeg trener fortsatt mye, og det betyr mye for meg. Noen dager er det styrke, andre dager sykkel, mølle, gåturer eller vanngym. Jeg kjenner jo hvor viktig det er for både kroppen og hodet mitt å holde meg i gang, og jeg er faktisk litt stolt over hvor mye jeg klarer å stå i over tid. Det er lett å glemme det når man hele tiden ser fremover mot neste mål.

Akkurat nå kjenner jeg også veldig på at sommer og varme ikke akkurat er bestevennen min. Jeg skulle så gjerne vært en sånn som bare jublet over hete dager, tok på meg lette sommerklær og nøt sola fra morgen til kveld. Men kroppen min fungerer ikke helt sånn. Beina blir tunge, varme og hovne, og jeg merker fort at energien blir annerledes. Det betyr ikke at jeg ikke vil ha sommer. Det betyr bare at jeg må gjøre den litt mer på min måte.

Akkurat nå bruker jeg også mye tid på uteplassen min. Ikke fordi jeg plutselig har blitt hageekspert, for blomster og hage har jo vært en del av somrene mine i mange år. Men akkurat i år har jeg hatt veldig lyst til å gjøre noe med de åpne områdene på terrassen. Gjøre det lunere, finere og mer gjennomført – ikke bare med blomster, men med benker, bord, krukker og små soner som faktisk føles hyggelige å være i.

Jeg føler meg ganske trygg på interiør inne. Der ser jeg ofte ganske fort hva jeg vil ha, hva som passer sammen og hvordan jeg vil ha det. Ute synes jeg det er vanskeligere. Der er det liksom ikke bare å sette ting på plass. Jeg synes det er mye vanskeligere å se helheten, hva som passer hvor, hvor mye som trengs – og ikke minst hva som faktisk gjør at det ser lunt og gjennomført ut, og ikke bare tilfeldig plassert. Men kanskje er det nettopp derfor det også er litt gøy. For når jeg først føler at noe begynner å falle på plass der ute, så kjenner jeg veldig på den mestringen.

Akkurat nå kjenner jeg også litt på at jeg prøver å finne balansen mellom alt jeg har lyst til og alt jeg faktisk orker. For det er jo kanskje den evige øvelsen min. Jeg har lyst til å gjøre mye. Være mye. Få til mye. Skrive, filme, trene, være mormor, ordne hjemme, ordne ute, følge opp, stille opp, rydde, handle, male, vaske, fikse. Og så kommer kroppen og minner meg på at jeg kanskje må velge litt smartere enn jeg egentlig har lyst til.

Akkurat nå betyr det også mye for meg å ha små ting å glede meg over. En god treningsøkt. En fin morgen. En dag der beina oppfører seg litt bedre. Et plagg som sitter fint. En melding fra noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver. Et barnebarn som kommer løpende. At noe på terrassen faktisk begynner å ligne på det jeg har sett for meg. At jeg fortsatt kjenner på motivasjon, selv om ikke alle dager er like lette.

Akkurat nå er jeg kanskje mest opptatt av å ta vare på de små, gode tingene i dagene. Ikke vente på at alt skal bli perfekt. Ikke tenke at jeg må være ferdig med hele reisen før jeg kan kjenne på stolthet eller glede. Men faktisk stoppe opp litt midt i alt og tenke at livet er her nå. Midt i alt det fine, alt det slitsomme, alt det uferdige og alt det håpefulle.

Og det er kanskje akkurat der jeg er nå.
Ikke ferdig. Ikke i mål. Ikke helt i ro.
Men midt i livet. Og det får være mer enn godt nok.

Jeg har fått svar på MR av ryggen.

Og selv om jeg ikke akkurat jubler over innholdet i svaret, så skal jeg være ærlig og si at det også kjennes litt godt. Ikke fordi jeg ønsker meg flere ting å forholde meg til, men fordi det er en lettelse når kroppen endelig får et språk. Når det du har kjent på over tid faktisk vises på papiret. Når det ikke bare er “vondt i ryggen”, men noe som faktisk kan forklare hvorfor kroppen oppfører seg som den gjør.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For det er ikke bare ryggen som har vært vond.

Det er smerter nederst i korsryggen. Stråling ned i beina. Nummenhet i fot. Tyngdefølelse. Ubehag når jeg står lenge. Og den følelsen av at kroppen ikke alltid spiller helt på lag, selv om jeg gjør så godt jeg kan for å holde den i gang. Jeg trener, går turer, sykler, svømmer… jeg har masse jeg gjør her hjemme…så jeg er i masse aktivitet hver dag. Jeg gjør så mye riktig som jeg bare kan. Likevel er det ting som ikke bare kan trenes bort.

MR-svaret viste at det faktisk er flere ting i ryggen min. Jeg har litt slitasjeforandringer, skjevhet i ryggen og forandringer i skivene mellom ryggvirvlene. I tillegg viser MR-en en prolaps nederst i ryggen, på venstre side, som trykker på nerver og som kan forklare både smerter, stråling og nummenhet. Det er også trange forhold i ryggen, en spinal stenose, som betyr at det er mindre plass i ryggkanalen enn det burde være.

Jeg trenger ikke å gjengi hele MR-beskrivelsen ord for ord, for den er skrevet på et språk som nesten krever egen utdannelse for å forstå. Men kort fortalt: ryggen min er ikke helt fornøyd. Den bærer preg av både slitasje, prolaps og trange forhold som irriterer nerver. Og det gir faktisk mening når jeg kjenner hvordan kroppen oppfører seg.

Det er rart med sånne svar.

På den ene siden blir man ikke akkurat glad. Man vil jo helst høre at alt ser fint ut. At det bare er litt muskulært. Litt overbelastning. Noe som går over. På den andre siden er det også noe trygt i å få en forklaring. For når man lever i en kropp som allerede krever mye, så begynner man noen ganger å lure på om man kjenner for mye etter. Om man overdriver. Om man bare må skjerpe seg litt.

Men nei. Noen ganger er det faktisk noe der.

Jeg tror mange tenker at hvis man trener, går turer og fungerer i hverdagen, så kan det ikke være så ille. Men sannheten er jo at mange av oss fungerer med mye mer enn det som synes på utsiden. Vi går på. Vi gjennomfører. Vi smiler. Vi ordner. Vi prøver å leve så normalt som mulig. Det betyr ikke at kroppen er enkel å bo i.

Og det er kanskje akkurat det dette MR-svaret minner meg om.

At det går an å være sterk og sårbar på samme tid. At det går an å være aktiv og samtidig ha vondt. At det går an å stå i mye uten at det betyr at kroppen har det bra. Og at det noen ganger faktisk er godt å få bekreftet at det man kjenner, ikke bare sitter i hodet.

Jeg vet ikke helt hva veien videre blir ennå. Men jeg vet at jeg skal fortsette å gjøre det jeg kan for å holde kroppen i gang. Jeg skal fortsette å trene, gå turene mine, ta vare på meg selv så godt jeg klarer og lytte til signalene kroppen sender. Det er jeg blitt nødt til å lære.

For kroppen min har båret meg gjennom mye.

Og akkurat nå trenger den kanskje litt ekstra forståelse. Også fra meg selv.

Det er sikkert mange som kommer til å riste på hodet av overskriften. Hvem hater vel sommeren?

Egentlig gjør ikke jeg det heller. Jeg hater bare hva varme gjør med beina mine.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg elsker lyse kvelder, blomster som står i full blomst, lukten av nyslått gress og muligheten til å være mer ute. Jeg elsker å sitte på terrassen, høre fuglene synge og se barnebarna leke i hagen.

Men kroppen min har et helt annet forhold til sommeren enn det hodet mitt har.

For når temperaturen stiger, skjer det noe med beina mine.

Jeg trenger ikke mange varme dager før jeg merker det. Beina blir tyngre. De hovner mer opp. De føles sprengte. Hvert skritt blir litt mer krevende, og jeg kjenner lymfødemet på en måte jeg nesten ikke gjør resten av året.

Det er rart hvordan noen få grader kan utgjøre en så stor forskjell.

For oss som lever med lymfødem, er varme en ekstra utfordring. Når temperaturen stiger, utvider blodårene seg. Det gjør at mer væske samler seg i vevet, og kroppen får vanskeligere for å transportere den bort. Resultatet er ofte mer hevelse, tyngre bein og økt ubehag.

Det er derfor mange av oss kjenner forskjellen nesten med en gang sommervarmen kommer.

Om høsten, vinteren og på kjølige vårdager tenker jeg nesten ikke over beina mine. Da går jeg turer, trener, sykler og lever livet uten at beina krever særlig oppmerksomhet. Da føles de nesten normale. Jeg kan fortsatt ha utfordringer, men de styrer ikke dagene mine.

Så kommer sommeren.

Mens andre jubler over temperaturer godt over tjue grader, kjenner jeg ofte en liten klump i magen. Jeg vet hva som venter. Tyngre bein. Mer hevelse. Mer spreng. Mer ubehag.

Jeg vet at mange synes det høres rart ut. Hvorfor skulle noen ønske seg kjøligere vær midt på sommeren?

Men når man lever med lymfødem, er varme ikke bare varme. Varme betyr ofte mer væske i vevet, mer hevelse og en kropp som jobber hardere enn den ellers gjør.

Og så er det kompresjonsstrømpene.

De er noe av det viktigste jeg har for å holde hevelsen under kontroll. Jeg vet hvor stor forskjell de gjør, og jeg vet at jeg trenger dem. Likevel skal jeg være ærlig og si at de kan være ekstra utfordrende om sommeren.

Når sola steker og temperaturen kryper oppover, da blir det varmt med kompresjon!  Det er ikke behagelig. Men alternativet er som regel verre.

Det er litt av paradokset med lymfødem. Nettopp når kroppen trenger kompresjonen aller mest, er det også da den kan være mest krevende å bruke.

Likevel tar jeg dem på. Dag etter dag. Fordi jeg vet at de hjelper.

Det er vanskelig å forklare til dem som aldri har kjent det selv. Hvordan beina kan føles som om de veier flere kilo mer enn de gjorde dagen før. Hvordan huden strammer. Hvordan hvert eneste skritt minner deg på at kroppen ikke fungerer helt som den skal.

Noen ganger ser folk bare sola og smilet. De ser ikke de tunge beina som møter gulvet om morgenen. De ser ikke ubehaget. De ser ikke kampen som foregår på innsiden av kroppen.

Og misforstå meg rett.

Jeg ønsker ikke sommeren bort.

Jeg ønsker bare at kroppen min kunne oppleve den slik mange andre gjør.

At jeg kunne glede meg over varme dager uten å kjenne hvordan beina sakte blir tyngre og mer hovne for hver grad temperaturen stiger.

At jeg kunne nyte sommeren uten å måtte ta hensyn til noe som alltid er med meg.

Så nei, jeg hater ikke sommeren.

Jeg hater bare det sommeren gjør med beina mine.

Og når høsten kommer, luften blir kjøligere og hevelsen roer seg, da kjenner jeg det hver eneste gang:

For meg er høsten ikke slutten på noe fint.

Den er begynnelsen på en kropp som igjen føles litt mer som min egen. 💛

Jeg leste nylig en artikkel om det som ble omtalt som «ufortjent vektnedgang». Og jeg må innrømme at jeg reagerte. Jeg ble skikkelig sint. Hva er egentlig galt med folk?

For når ble vektnedgang noe man må gjøre seg fortjent til?

Jeg har levd i en stor kropp store deler av livet mitt. Jeg har kjent på blikkene, kommentarene og fordommene. Jeg har hørt at jeg bare måtte spise mindre og bevege meg mer. Som om det var så enkelt. Som om ingen med overvekt noen gang har forsøkt nettopp det. Som om ikke overvektige har en historie som ikke alle bedreviterne kjenner til.

Nå har jeg gått ned over 40 kilo på 2,5 år.

Og plutselig er det noen som mener at vektnedgangen ikke teller fordi jeg bruker medisiner.

At den er mindre verdt.

At den er «ufortjent».

Virkelig?

La meg fortelle deg noe.

Det finnes ikke ett eneste kilo jeg har gått ned uten innsats.

Jeg trener. Jeg går turer. Jeg planlegger måltider. Jeg tar bevisste valg hver eneste dag. Jeg står på, også på dager hvor jeg ikke har lyst. Jeg fortsetter når vekta står stille. Jeg fortsetter når kroppen protesterer. Jeg fortsetter når motivasjonen er borte.

Ingen sprøyte i verden gjør det for meg.

Den får meg ikke opp av senga.

Den får meg ikke ut på trening.

Den får meg ikke til å ta bedre valg.

Den jobben må jeg fortsatt gjøre selv.

Forskjellen er at kroppen ikke lenger motarbeider meg på samme måte som før.

For første gang opplever jeg at kroppen samarbeider. Jeg blir fortere mett. Jeg har mindre matstøy.

Og det er en viktig ting mange ikke forstår.

Disse medisinene er ikke magi.

De er behandling.

Akkurat som medisiner for høyt blodtrykk, diabetes eller andre sykdommer.

Likevel er det noe spesielt som skjer når behandlingen handler om overvekt.

Da begynner diskusjonen om fortjeneste.

Da kommer moralismen.

Da skal vi plutselig avgjøre hvem som fortjener hjelp og hvem som ikke gjør det.

Og det provoserer meg.

For overvekt er ikke en karakterbrist.

Det er ikke et tegn på svak vilje.

Det er ikke et bevis på at du ikke prøver hardt nok.

Overvekt er en kompleks sykdom påvirket av genetikk, hormoner, miljø, psykologi, medisiner, sykdommer og livssituasjon.

Likevel blir mennesker med overvekt ofte møtt som om alt handler om valg og selvdisiplin.

Det finnes også en annen side ved dette som sjelden snakkes om.

Nemlig skammen.

Det er så mange som skjuler at de bruker slankemedisin.

Jeg kjenner mennesker som ikke forteller det til nære venner, eller kolleger. Heller ikke nær familie.

Mennesker som finner på andre forklaringer når folk spør hvordan de har gått ned i vekt.

Ikke fordi de har gjort noe galt.

Men fordi de er redde.

Redde for å bli dømt.

Redde for å bli stemplet som late.

Redde for å få høre at de har jukset.

Redde for at folk skal mene at vektnedgangen ikke er ekte.

Tenk litt over det.

Ingen skjuler at de bruker blodtrykksmedisin.

Ingen skammer seg over å få behandling for astma.

Ingen føler behov for å unnskylde at de tar medisiner for andre sykdommer.

Men når det gjelder overvekt, er det annerledes.

Da forventes det nesten at vi skal kjempe alene.

At vi skal lide oss gjennom prosessen.

At vi skal bevise at vi fortjener hjelp.

Og hvis hjelpen virker, blir den plutselig et problem.

Jeg synes det sier mye om holdningene våre.

For sannheten er at svært mange mennesker med overvekt har brukt hele livet på å kjempe.

De har prøvd dietter.

De har prøvd treningsprogrammer.

De har gått opp og ned i vekt.

De har kjent på skam, skyldfølelse og nederlag.

Og når noen endelig finner et verktøy som hjelper, blir de møtt med mistenksomhet i stedet for støtte.

Det er trist.

For det burde være motsatt.

Vi burde glede oss over at mennesker får bedre helse.

At de får mindre smerter.

At de får mer energi.

At de får et bedre liv.

Jeg er fortsatt den samme personen som før.

Jeg har fortsatt lymfødem.

Jeg har fortsatt gode og dårlige dager.

Jeg må fortsatt gjøre jobben.

Men jeg har fått et verktøy som gjør det mulig å lykkes bedre.

Og det er jeg ikke flau over å si.

Tvert imot.

Jeg er lei av at mennesker med overvekt skal skamme seg over å få hjelp.

Jeg er lei av at vi skal måtte forsvare behandling som virker.

Jeg er lei av at vektnedgang alltid skal måles opp mot hvor mye man har lidd for å oppnå den.

For helse handler ikke om lidelse.

Det handler om å få det bedre.

Så nei.

Min vektnedgang er ikke ufortjent.

Den er resultatet av tusenvis av valg, timer med trening, dager med motgang, vilje til å fortsette og hjelp fra en behandling som faktisk virker.

Og kanskje er det på tide at vi slutter å spørre om mennesker med overvekt fortjener hjelp.

Kanskje vi heller skal spørre:

Hvorfor er vi så opptatt av å nekte dem hjelpen som finnes?

Slankemedisin er ikke juks! Jeg har jobbet beinhardt for å komme dit jeg er nå! Jeg har fortjent å miste hver eneste kilo, og jeg skammer meg ikke et sekund over at jeg har brukt slankemedisin som et hjelpemiddel og verktøy.

I disse dager skjer det noe interessant i Frankrike.

Der har myndighetene valgt å gi mennesker med fedme tilgang til moderne behandling på statens regning. Ikke fordi de mener folk skal slippe å ta ansvar for egen helse. Ikke fordi de har gitt opp forebygging. Men fordi de har forstått noe som burde være innlysende:

Det er ikke enten forebygging eller behandling. Vi trenger begge deler.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Samtidig som Frankrike satser på folkehelse, kosthold og forebyggende tiltak for kommende generasjoner, velger de også å hjelpe dem som allerede er syke.

For fedme er en sykdom.

Det er ikke en dårlig vane.

Det er ikke mangel på viljestyrke.

Det er ikke et karakterbrist.

Det er en sykdom som rammer millioner av mennesker, og som øker risikoen for blant annet diabetes, hjerte- og karsykdommer, søvnapné, leddplager og en rekke andre alvorlige helseutfordringer.

Men hva er egentlig moderne behandling?

For mange handler moderne fedmebehandling om legemidler som Wegovy og Mounjaro. Medisiner som påvirker hormonene som regulerer sult, metthet og belønningssenteret i hjernen.

For mange av oss betyr det mindre matstøy, færre cravings, bedre metthetsfølelse og dermed en reell mulighet til å gjennomføre de livsstilsendringene helsevesenet forventer at vi skal klare.

Dette er ikke mirakelmedisiner.

Man må fortsatt ta gode valg. Man må fortsatt tenke på kosthold. Man må fortsatt være fysisk aktiv.

Men for første gang har mange fått et verktøy som gjør kampen mot fedmen mulig å vinne.

Likevel er det som om all forståelse forsvinner når sykdommen heter fedme.

Ingen ville sagt til en pasient med lungekreft at behandling må vente fordi vi heller burde bruke pengene på å forebygge røyking.

Ingen ville sagt til en pasient med diabetes at vi ikke kan behandle sykdommen fordi vi heller må fokusere på kosthold.

Men når det gjelder fedme, er tonen ofte en helt annen.

Da handler diskusjonen plutselig om hvorvidt pasientene fortjener hjelp.

Og det er nettopp der problemet ligger.

For norske politikere må slutte å spørre om vi fortjener hjelp.

De må begynne å spørre hva vi trenger.

For vi trenger hjelp.

Og vi fortjener den også.

Stigmaet rundt overvekt lever dessverre i beste velgående. Ikke bare i samfunnet generelt, men også blant dem som sitter med makten til å gjøre noe.

Når mennesker med fedme igjen og igjen må argumentere for hvorfor de skal få tilgang til behandling som kan forbedre helsen, livskvaliteten og i mange tilfeller redde liv, sender det et tydelig signal:

At sykdommen vår ikke tas like alvorlig som andre sykdommer.

Jeg leser stadig at departementet «vurderer» saken.

Vurderer.

Det ordet har vi hørt lenge nå.

Så lenge at mange av oss begynner å forstå hva det egentlig betyr.

At dette ikke ligger øverst i bunken.

At dette ikke haster nok.

At man sannsynligvis venter på flere aktører i markedet før man kanskje skal vurdere å vurdere dette enda en gang.

Imens går månedene.

Imens betaler mennesker med fedme tusenvis av kroner hver måned av egen lomme.

Imens står andre helt uten mulighet til å få behandling fordi økonomien rett og slett ikke strekker til.

For oss handler dette ikke om politikk.

Det handler om helse.

Det handler om livskvalitet.

Det handler om muligheten til å leve et lengre, friskere og bedre liv.

Jeg vet hva disse medisinene har betydd for meg.

Jeg vet hva de har betydd for tusenvis av andre.

Ikke som en «lettvint løsning», slik enkelte fortsatt liker å fremstille det.

Men som et verktøy som gjør det mulig å lykkes med de livsstilsendringene vi får beskjed om å gjøre.

Derfor blir jeg både frustrert og oppgitt når jeg ser at andre land nå tar grep, mens Norge fortsatt vurderer.

For hver måned som går, er det mennesker som ikke får den hjelpen de trenger fordi de ikke har råd til den.

Det burde bekymre politikerne mer enn det ser ut til å gjøre.

Frankrike har forstått at man både kan forebygge sykdom og behandle dem som allerede er syke.

Norge burde klare det samme.

For vi som lever med fedme trenger ikke flere utredninger, flere vurderinger eller flere år med venting.

Vi trenger handling.

Og vi trenger politikere som slutter å spørre om vi fortjener hjelp – og begynner å gi oss den hjelpen vi både trenger og fortjener. 💛

På oppfølgingstimen hos overlegen ved overvektsklinikken denne uken kom vi inn på et tema som jeg vet mange av dere er opptatt av.

Klikking.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har selv klikket på både Wegovy og Mounjaro. Det gjør også svært mange andre. Ikke fordi vi ønsker å være kreative med medisiner, men fordi behandlingen er dyr. Veldig dyr.

For mange handler det rett og slett om økonomi.

Derfor ble jeg litt overrasket da overlegen fortalte at hun ikke anbefaler klikking.

Det fikk meg til å tenke.

For hva vet vi egentlig om denne klikkingen som så mange av oss driver med?

Da Wegovy kom på markedet, begynte mange å kjøpe de sterkeste pennene og telle klikk for å få lavere doser. På den måten kunne pennen vare lenger, og kostnadene ble betydelig lavere.

Det samme ser vi nå med Mounjaro.

Noen kjøper høyere styrker og klikker seg ned til ønsket dose. Andre lar pennen vare lenger enn de fire ukene produsenten anbefaler.

Men her er det interessante:

Noen leger anbefaler dette.

Andre gjør det ikke.

Så hvem har rett?

Sannheten er at vi vet overraskende lite.

Det finnes svært lite forskning på selve klikkemetoden. Det betyr ikke at den er farlig. Men det betyr heller ikke at vi vet sikkert hvordan virkestoffet oppfører seg dersom pennen brukes utover det produsenten har testet og dokumentert.

For Mounjaro er anbefalingen at pennen skal kastes etter 30 dager.

For Wegovy finnes det også klare anbefalinger for hvor lenge en åpnet penn skal brukes.

Det er dette produsentene har forsket på.

Det er dette de kan garantere.

Men hva skjer dersom pennen brukes lenger?

Mister virkestoffet effekt?

Blir doseringen mindre nøyaktig?

Påvirkes stabiliteten?

Det vet vi faktisk ikke sikkert.

Og det er nettopp derfor overlegen min ikke anbefaler klikking.

Ikke fordi hun mener at folk gjør noe dumt, men fordi hun ønsker at behandlingen skal brukes slik den er testet og dokumentert.

Samtidig forstår jeg veldig godt hvorfor så mange klikker.

For dette handler også om penger.

Mange av oss betaler flere tusen kroner hver måned for en behandling vi trenger. Da er det ikke rart at man leter etter måter å få medisinen til å vare lenger på.

Jeg skal være ærlig:

Hadde disse medisinene vært på blå resept, tror jeg svært få av oss hadde sittet hjemme med kalkulator, klikkeskjemaer og regnestykker.

Da hadde vi brukt pennene akkurat slik produsentene har tenkt.

Jeg kommer ikke til å fortelle andre hva de skal gjøre.

Men etter samtalen med overlegen sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

For når det gjelder klikking, finnes det mange erfaringer og mange meninger.

Men overraskende få fakta.

Og kanskje er det nettopp det som er det mest interessante.

For min del, så slutter jeg nå å klikke. Usikker om jeg vil merke noe forskjell, men tenker å følge overlegens anbefaling.

Lag deg en god lørdag der du er! Jeg har hatt datter og barnebarn her et par dager, og det er verdifull tid. Vi blogges i morgen!