I disse dager skjer det noe interessant i Frankrike.

Der har myndighetene valgt å gi mennesker med fedme tilgang til moderne behandling på statens regning. Ikke fordi de mener folk skal slippe å ta ansvar for egen helse. Ikke fordi de har gitt opp forebygging. Men fordi de har forstått noe som burde være innlysende:

Det er ikke enten forebygging eller behandling. Vi trenger begge deler.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Samtidig som Frankrike satser på folkehelse, kosthold og forebyggende tiltak for kommende generasjoner, velger de også å hjelpe dem som allerede er syke.

For fedme er en sykdom.

Det er ikke en dårlig vane.

Det er ikke mangel på viljestyrke.

Det er ikke et karakterbrist.

Det er en sykdom som rammer millioner av mennesker, og som øker risikoen for blant annet diabetes, hjerte- og karsykdommer, søvnapné, leddplager og en rekke andre alvorlige helseutfordringer.

Men hva er egentlig moderne behandling?

For mange handler moderne fedmebehandling om legemidler som Wegovy og Mounjaro. Medisiner som påvirker hormonene som regulerer sult, metthet og belønningssenteret i hjernen.

For mange av oss betyr det mindre matstøy, færre cravings, bedre metthetsfølelse og dermed en reell mulighet til å gjennomføre de livsstilsendringene helsevesenet forventer at vi skal klare.

Dette er ikke mirakelmedisiner.

Man må fortsatt ta gode valg. Man må fortsatt tenke på kosthold. Man må fortsatt være fysisk aktiv.

Men for første gang har mange fått et verktøy som gjør kampen mot fedmen mulig å vinne.

Likevel er det som om all forståelse forsvinner når sykdommen heter fedme.

Ingen ville sagt til en pasient med lungekreft at behandling må vente fordi vi heller burde bruke pengene på å forebygge røyking.

Ingen ville sagt til en pasient med diabetes at vi ikke kan behandle sykdommen fordi vi heller må fokusere på kosthold.

Men når det gjelder fedme, er tonen ofte en helt annen.

Da handler diskusjonen plutselig om hvorvidt pasientene fortjener hjelp.

Og det er nettopp der problemet ligger.

For norske politikere må slutte å spørre om vi fortjener hjelp.

De må begynne å spørre hva vi trenger.

For vi trenger hjelp.

Og vi fortjener den også.

Stigmaet rundt overvekt lever dessverre i beste velgående. Ikke bare i samfunnet generelt, men også blant dem som sitter med makten til å gjøre noe.

Når mennesker med fedme igjen og igjen må argumentere for hvorfor de skal få tilgang til behandling som kan forbedre helsen, livskvaliteten og i mange tilfeller redde liv, sender det et tydelig signal:

At sykdommen vår ikke tas like alvorlig som andre sykdommer.

Jeg leser stadig at departementet «vurderer» saken.

Vurderer.

Det ordet har vi hørt lenge nå.

Så lenge at mange av oss begynner å forstå hva det egentlig betyr.

At dette ikke ligger øverst i bunken.

At dette ikke haster nok.

At man sannsynligvis venter på flere aktører i markedet før man kanskje skal vurdere å vurdere dette enda en gang.

Imens går månedene.

Imens betaler mennesker med fedme tusenvis av kroner hver måned av egen lomme.

Imens står andre helt uten mulighet til å få behandling fordi økonomien rett og slett ikke strekker til.

For oss handler dette ikke om politikk.

Det handler om helse.

Det handler om livskvalitet.

Det handler om muligheten til å leve et lengre, friskere og bedre liv.

Jeg vet hva disse medisinene har betydd for meg.

Jeg vet hva de har betydd for tusenvis av andre.

Ikke som en «lettvint løsning», slik enkelte fortsatt liker å fremstille det.

Men som et verktøy som gjør det mulig å lykkes med de livsstilsendringene vi får beskjed om å gjøre.

Derfor blir jeg både frustrert og oppgitt når jeg ser at andre land nå tar grep, mens Norge fortsatt vurderer.

For hver måned som går, er det mennesker som ikke får den hjelpen de trenger fordi de ikke har råd til den.

Det burde bekymre politikerne mer enn det ser ut til å gjøre.

Frankrike har forstått at man både kan forebygge sykdom og behandle dem som allerede er syke.

Norge burde klare det samme.

For vi som lever med fedme trenger ikke flere utredninger, flere vurderinger eller flere år med venting.

Vi trenger handling.

Og vi trenger politikere som slutter å spørre om vi fortjener hjelp – og begynner å gi oss den hjelpen vi både trenger og fortjener. 💛

På oppfølgingstimen hos overlegen ved overvektsklinikken denne uken kom vi inn på et tema som jeg vet mange av dere er opptatt av.

Klikking.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har selv klikket på både Wegovy og Mounjaro. Det gjør også svært mange andre. Ikke fordi vi ønsker å være kreative med medisiner, men fordi behandlingen er dyr. Veldig dyr.

For mange handler det rett og slett om økonomi.

Derfor ble jeg litt overrasket da overlegen fortalte at hun ikke anbefaler klikking.

Det fikk meg til å tenke.

For hva vet vi egentlig om denne klikkingen som så mange av oss driver med?

Da Wegovy kom på markedet, begynte mange å kjøpe de sterkeste pennene og telle klikk for å få lavere doser. På den måten kunne pennen vare lenger, og kostnadene ble betydelig lavere.

Det samme ser vi nå med Mounjaro.

Noen kjøper høyere styrker og klikker seg ned til ønsket dose. Andre lar pennen vare lenger enn de fire ukene produsenten anbefaler.

Men her er det interessante:

Noen leger anbefaler dette.

Andre gjør det ikke.

Så hvem har rett?

Sannheten er at vi vet overraskende lite.

Det finnes svært lite forskning på selve klikkemetoden. Det betyr ikke at den er farlig. Men det betyr heller ikke at vi vet sikkert hvordan virkestoffet oppfører seg dersom pennen brukes utover det produsenten har testet og dokumentert.

For Mounjaro er anbefalingen at pennen skal kastes etter 30 dager.

For Wegovy finnes det også klare anbefalinger for hvor lenge en åpnet penn skal brukes.

Det er dette produsentene har forsket på.

Det er dette de kan garantere.

Men hva skjer dersom pennen brukes lenger?

Mister virkestoffet effekt?

Blir doseringen mindre nøyaktig?

Påvirkes stabiliteten?

Det vet vi faktisk ikke sikkert.

Og det er nettopp derfor overlegen min ikke anbefaler klikking.

Ikke fordi hun mener at folk gjør noe dumt, men fordi hun ønsker at behandlingen skal brukes slik den er testet og dokumentert.

Samtidig forstår jeg veldig godt hvorfor så mange klikker.

For dette handler også om penger.

Mange av oss betaler flere tusen kroner hver måned for en behandling vi trenger. Da er det ikke rart at man leter etter måter å få medisinen til å vare lenger på.

Jeg skal være ærlig:

Hadde disse medisinene vært på blå resept, tror jeg svært få av oss hadde sittet hjemme med kalkulator, klikkeskjemaer og regnestykker.

Da hadde vi brukt pennene akkurat slik produsentene har tenkt.

Jeg kommer ikke til å fortelle andre hva de skal gjøre.

Men etter samtalen med overlegen sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

For når det gjelder klikking, finnes det mange erfaringer og mange meninger.

Men overraskende få fakta.

Og kanskje er det nettopp det som er det mest interessante.

For min del, så slutter jeg nå å klikke. Usikker om jeg vil merke noe forskjell, men tenker å følge overlegens anbefaling.

Lag deg en god lørdag der du er! Jeg har hatt datter og barnebarn her et par dager, og det er verdifull tid. Vi blogges i morgen!