Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Hun pyntet alltid til jul, men hun var nok ikke like i hundre som jeg er når jeg flyr rundt i huset for å gjøre det fint til jul.

Huset er ferdig julepyntet. Og juletreet da. Juletreet ble alltid pyntet lille julaften når jeg bodde hjemme, men hos meg, da pyntes det i starten av desember, så det nærmer seg.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Som en størrelse for stor, så har julen også vært en utfordring, og da ser vi bort i fra alle disse julete, hyggelige tingene. Julen for meg hadde også i en lang periode en liten bismak, og jeg er sikker på at mange av dere også både har følt på det samme, og føler på det samme…nemlig all den usunne maten som forsvinner inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg har slitt mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være litt fornuftig. Man skal ikke si nei til godsaker i julen, men man bør heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.

Jeg slet lenge med julens utfordringer. Og den største utfordringen er egentlig ikke en verkende mage, eller kvalmen etter julegodtet, men det er den forferdelige samvittigheten som hele tiden lå og gnagde. Styggen på ryggen som hele tiden fortalte deg hvor svak du var som ikke kunne stoppe å spise, eller som hele tiden fortalte deg hvor mye tjukkere du hadde blitt etter julens utskeielser. Klart man fort kan legge på seg i julen med all den gode maten, kakene og julegodtet. Men hvor mye er det egentlig snakk om? Er det ett par realistiske kilo ( kan være ille nok det altså ), eller er det som i mitt hode fort kilo med tosifrede tall? I mitt hodet, så var det fort mange kilo som plutselig bare festet seg på kroppen, og jeg følte meg sjeldent så flodhest som etter jul. En vaggende flodhest er vel den riktige betegnelsen, og jeg kan i dag ikke fatte at jeg virkelig trodde at jeg hadde lagt på meg både 10, og 20 kg etter ei jul, og at alt jeg kanskje hadde gjort av positive ting i forhold til vekten min nå var gått rett vest, totalt ødelagt alt sammen. Det nyttet lite at fornuftige sjeler prøvde å fortelle meg at jeg ikke var blitt en flodhest, eller at julen ikke ødela for endringene jeg jobbet med. Mitt hode visste best, og sa mitt hode en ting, så var det akkurat det som var sannheten. Følte man seg stor før julen, så kan man jo bare tenke seg hvordan man følte seg etter julen.

Jeg tenker annerledes nå selv om den dårlige samvittigheten fort fortsatt kan komme. Nå begrenser jo også slankesprøyten mengden mat jeg kan spise, og jeg er blitt mye mer bevisst. Selv om jeg føler at sprøytens effekt har avtatt noe, og jeg føler jeg kan spise noe mer før mettheten kommer, så gruer jeg meg ikke til julens utfordringer på samme måte. Jeg spiser naturlig mye mindre, og jeg må prøve å bruke verktøyene denne reisen har gitt meg siden jeg startet. Jeg kjemper for å gå videre ned, og vekta samarbeider ikke så veldig for tiden. Likevel har jeg troen på at denne julen, som den forrige, ikke skal bli ei jul med det samme, negative tankekjøret. Jeg må tenke på hva som går inn, og jeg må begrense meg, men jeg tror kampen blir lettere nå.

Julen er kun ett lite antall dager – året har 365 dager. Det skal noe til at få dager i julen velter ett helt lass. Det er tiden mellom nyttår, og nyttår som betyr noe… det er i denne perioden man legger grunnlaget, det er disse dagene som gjelder. Jeg har snart tilbakelagt ett spennende år med mange seire, men også et år med motgang, men jeg har absolutt hatt flest oppturer. Jeg har jobbet med meg selv, og jeg har jobbet med hodet som absolutt ikke alltid vil det samme som meg. Vi krangler fortsatt, og vi kan til tider krangle mye, men det er likevel mye mindre krangling nå enn tidligere. Jeg har fått mange svar, jeg tenker på en annen måte, og pr nå, så ser det ut som om sprøytene gir meg en drahjelp samtidig som den gir en viktig hjelp for diabetesen. Det er viktig og og ikke se seg tilbake, eller dvele med det som er fortid. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, men det er aldri for sent å gjøre noe med det som ligger der fremme.

I dag er det meldt oppholdsvær her i sør. Jeg hører det blåser mye, men planen er å dra på julemarked hvor guttene kan ri på ponni, se alpakkaer og være med på juleverksted. I går pyntet de hvert sitt pepperkakehus, og i dag skal de få lage ” seigmenner ” som skal på glasskrukker i julegave. Mommo har nok klart å lage massen noe for tynn, formen ble for stor, men vi får se om vi likevel kan få lagd litt seigmenner/juleflesk som kan gis bort. Rampenissen hadde i går tegnet både bart og bryn på guttene i løpet av natten, noe de hadde litt blandede følelser rundt 🙂 I natt har rampenissen stjålet alle boxerne deres, og hengt på alle mommos nisser rundt om i huset. Det er så moro med barn i huset før jul!

Nyt 2.søndag i advent der du er. Vi blogges til lørdag!

Det utrolige skjedde her om dagen, og gleden jeg følte, den kan nesten ikke beskrives med ord. Jeg kjenner på mange oppturer nå , så egentlig burde jeg skrive de ned i en bok slik at jeg kan ta den frem på de tøffe dagene hvor man trenger litt motivasjon.

Hva er det utrolige? Jo, jeg har kjøpt meg treningsbukse! I butikk! Hvor fantastisk er ikke det? Jeg kan ikke huske hvor mange år det er siden jeg sist kunne kjøpe meg ei treningsbukse. Jeg har i mange år fått sydd treningsbukser, og nå var de VELDIG store. Jeg hadde jo ikke andre enn disse, så jeg måtte jo bare bruke de, men jeg følte meg ikke vel i de. Vide har de alltid vært, men ikke så vide som nå, og den ene var også såpass stor i livet at det var et tidsspørsmål på når den falt av…

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Bukser kjøpt i butikk har jeg aldri passet visst de ikke har vært utrolig vide. Ekstra vide bukser har jeg passet en sjelden gang, men ellers har jeg fått sydd bukser i evigheter av år. Pga det kraftige lymfødemet, så har jeg vært nødt til å spesialsy bukser. Jeg har vært utrolig fornøyd med de buksene jeg. Det har jo sett ut som helt ordinære bukser, og da har jeg fått buksene slik at de ser fine ut på mine bein. Noen har nok følt at buksene har vært veldig vide, men det er sånn jeg har likt at buksene er. Jeg kunne ikke ha bukser som satt tett inntil beina fordi leggene spesielt var så store som de var. Leggene mine var nesten like store som lårene, så stramme bukser klarte jeg ikke, og den type bukser var også ganske umulig å få tak i. Alt av bukser var særdeles vanskelig for meg, så da blir man evig takknemlig for at jeg kunne få sydd bukser som satt slik jeg ønsket.

For en tid tilbake så prøvde jeg ei helt fantastisk bukse hos Nais i Lyngdal. Jeg pleier å gå rett fordi bukser, men jeg stoppet opp. Sikkert fordi buksene var litt vide, og sikkert fordi jeg ville se om det var muligheter til å kunne kjøpe ei treningsbukse på sikt. Akkurat den jeg passet, den var i en dempet rosa farge, så jeg tenkte kosebukse om jeg hadde vært så heldig at den passet.

Med 0 forventninger, så tok jeg den med meg inn på prøverommet, og vet du? Den satt som et skudd! WOW! Var det mulig at mine bein faktisk passet inn i ei butikkbukse? Jeg som ikke har passet ei bukse kjøpt på butikk på så lenge jeg kan huske. Når jeg fikk på meg buksen, så kunne jeg helt klart se at også beina mine har blitt ganske mye mindre. Buksen satt så fint på, så den ble med meg hjem i handleposen, eller for å være helt ærlig, to slike bukser ble med meg hjem. To helt like. Fint å ha to kosebukser å bytte på. Egentlig kunne jeg fint ha brukt de som vanlige bukser også. Så fine, og så utrolig herlige å ha på. Helt nydelig stoff, og en utrolig fin passform. Strikk i livet, og knytting. To gode lommer. Gjett om jeg var i lykkerus der i prøverommet.

Da jeg kom hjem, så tenkte jeg at disse kunne være fine som treningsbukser om jeg fant de i feks sort. Nais hadde ikke sorte, men et kjapt søk på nettet resulterte i at jeg fant disse i sort, så jeg bestilte to stykker. Treningsbuksene jeg hadde fra før, de var blitt så store og vide. Jeg måtte bruke de da jeg ikke hadde andre, men jeg følte faktisk at jeg gikk rundt i telt. Jeg er glad i vide bukser, men det er jo måte på….

Buksene ankom kjapt. De passet selvsagt like fint som de rosa, og vipps så hadde jeg to stk nye, butikk kjøpte treningsbukser. Jeg ser jo lett hvor mye finere disse er enn de gamle. Jeg ser hvor mye smalere jeg ser ut når jeg fikk på disse nye. Jeg føler meg mye mer vel nå. Skikkelig stolt er jeg også som nå faktisk kunne kjøpe disse nye treningsbuksene i butikk. De er garantert ikke produsert med tanke på trening, men for meg fungerer de helt perfekt til nettopp det. Jeg kjøpte størrelse L i buksene, og jeg vurderer å kjøpe en ny i str. M bare for å se hvordan den vil sitte.

Merket som buksene er i, det er et helt nytt og ukjent merke for meg. Det heter Wasabi. Jeg kjøpte en matchende rosa genser på nett til den rosa kosebuksen, et helt utrolig fint sett. Så nå føler jeg meg utrolig fin også hjemme. De gamle kosebuksene var nær ved å falle ned, og de var for vide, så nå er det moro å ha nye ” slengebukser ” hjemme. Jeg har kjøpt meg et par andre plagg også i dette merket. Det har jeg lyst til å skrive litt mer om i et senere blogginnlegg.

Nå er jeg den veldig lykkelige, og stolte eier av 4 par butikk kjøpte bukser. Jeg håper det kan fortsette sånn, for den følelsen jeg får når jeg på nytt oppdager hva jeg har oppnådd det siste året, den er gull verdt!

Prinsene mine er her denne helgen, og det blir mye førjulskos. I dag skal de pynte hvert sitt pepperkakehus og lage « seigmenner.» Vi skal også lage litt julegaver, og i morgen skal vi på julemarked. Rampenissen har også flyttet inn og i går var hele badet dekorert med dopapir.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Sammen med fastlegen min, så har vi nå bestemt oss for at jeg skal prøve Mounjaro. Mounjaro er den nye slankesprøyta som kom på det norske markedet 1.november. Den erbare en mnd gammel på det norske markedet, og man vet lite om hvordan erfaringene er, men jeg vil prøve.

Fastlegen min har holdt litt igjen på å gi resepter på Mounjaro til pasientene sine nettopp fordi den er så ny ennå. Jeg spurte han dagen før den kom på markedet om han kunne skrive en resept. Da fikk jeg nei, og det fordi han ønsket en grundig prat rundt dette, og det hadde vi på tirsdag, og vi ble enige om at jeg skulle prøve. Kjenner jeg er spent, og litt ” nervøs.”

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Hvorfor vil jeg så bytte fra Wegovy til Mounjaro? Hovedgrunnen er at jeg føler effekten av Wegovy ikke er helt der, ikke slik den var da jeg gikk på Ozempic. Wegovy og Ozempic skal være identiske medisiner i forhold til virkestoffene, men kan det likevel være andre ulikheter? Jeg er ikke alene om å føle at virkningen dabber av etter at man har brukt sprøytene rundt 1 år. Nå gikk jo jeg på Ozempic frem til de nye reglene kom. Da mistet jeg den på blå resept fordi legemiddelsjefene mente at de to medisinene jeg brukte for diabetes utenom Ozempic, at disse var god nok behandling alene. Legen kan vise til tall som sier at disse to ikke var gode nok alene, men hvem bryr seg?

Etter de nye reglene kom, så gikk jeg over på Wegovy, og har gått på 1.6 mg i noen uker nå. Jeg føler tiden etter Wegovy har vært en karusell uten like. Vekten har for det meste stått stille, noen uker opp, og noen uker ned, og sånn har vi holdt på vekten og jeg. Frustrerende for meg, og sikkert moro for vekten. Heldigvis har jeg Tanita vekten som også kan fortelle meg at jeg ikke har lagt på meg fett. Ofte har muskelmassen økt, andre ganger har jeg mye væske. Vekten kan jo variere 1-2 kg for mange. Det meste jeg har gått opp er 1 kg, og så har jeg surret rundt der. Opp og ned, og på stedet hvil. Dette har uten tvil frustrert meg, og vekta får i perioder for mye fokus. Litt sånn småangst for å veie meg selv om jeg vet at Tanita vekta vil gi meg svar på hvorfor det har gått den ene eller den andre veien. Ofte er det som nevnt en fornuftig forklaring.

Men i tillegg til frustrasjonen, så opplever jeg nok at jeg ikke blir like fort mett nå som for bare kort tid siden. Jeg er absolutt ikke tilbake der jeg var før i forhold til mengder med mat jeg spiser, men noe har endret seg i en retning jeg ikke liker. I tillegg kjenner jeg at hodet har mye fokus på mat, og det har jeg aldri hatt før. Å tenke så mye på mat, det er noe helt nytt for meg. Jeg kan kjenne på at jeg stadig har lyst på noe selv om jeg er mett. Det liker jeg ikke selv om jeg som oftest står i mot fristelsen som dukker opp i hodet, men ikke alltid. Jeg er helt klart enig med fastlegen i at man nå må ta i bruk alle verktøyene man har fått i løpet av det året man har gått ned så masse, og blitt så fort mett. Jeg har fått mange verktøy, men det er likevel vanskelig av og til å bruke de fordi fristelsen kan vinne over fornuften, og det man vet er riktig.

Så vet jeg jo også at når man går ned såpass mye som jeg har gått ned at det også handler om kalorier. Jeg kan ha mindre kalorier nå enn for 34 kg siden. Jeg prøver å loggføre, og prøve rå holde meg i underskudd. Likevel skal det mye ekstra kalorier til for å legge på seg feks en kg. Men jeg tror absolutt jeg også må redusere noe på kaloriene som kommer inn.

Hva er så forskjellen på Wegovy og Mounjaro? Man opplever nok medisinene ulikt som med de fleste andre medisiner. Det er så individuelt. Men begge medisinene skal dempe sultfølelsen og øker metthetsfølelsen. I tillegg skal de gjøre belønningssenteret mindre aktivt. Det betyr at mange som bruker medisinene mister lysten på å kose seg med mat. Jeg har ikke mistet lysten på å kose meg med mat, men har da hatt økt metthetsfølelse. Medisinene inneholder hver sin kunstige versjon av tarmhormonet GLP-1. Opprinnelig ble hormonet brukt i medisiner mot diabetes type 2, før danske Novo Nordisk – som de første i verden – bestemte seg for å bruke samme mekanisme i medisiner for vektreduksjon.

Studier viser at Mounjaro er mer effektiv enn Wegovy. Det som skal gjøre Mounjaro enda mer effektiv og kraftig, er at den inneholder enda et kunstig tarmhormon som heter GIP. Dette hormonet sender signal til hjernen om at du er mett. I tillegg bidrar det til å redusere «det farlige fettet». Mange fastleger holder nok litt tilbake på Mounjaro fordi det er forsket mer på Wegovy, og man har mer erfaringer å lene seg på.

Jeg har fortsatt to uker igjen på Wegovy før jeg går over på Mounjaro. Jeg starter på 2,5, og kan eventuelt øke etter 4 uker. Spent og litt nervøs. Jeg har tålt Ozempic og Wegovy veldig bra, men vil jeg tåle Mounjaro like bra? Og vil den ha ønsket effekt på meg? Jeg prøver å følge litt med på Facebook grupper hvor mange deler sine erfaringer med Mounjaro, og der er det jo delte erfaringer, men vi vet jo at inge medisiner virker 100% likt på oss. Man har ulike erfaringer med både Ozempic og Wegovy også. Noen går ned mye, noen  går ned en del og andre går ikke ned i det hele tatt. Sånn vil det også bli med Mounjaro. Den lille mnd sprøyta har vært på markedet, så er det mange med veldig gode erfaringer, men for noen så er ikke effekten der, ikke ennå ihvertfall. NÅ skal jeg bruke ferdig Wegovy. Den er altfor dyr til og ikke bruke opp, og så gir jeg Mounjaro et forsøk. Mange skriver at de mister matlysten, og jeg håper kanskje jeg kan komme dit at lysten på mat vil avta. Ikke at jeg må sette på alarm for å huske å spise, men at lysten på mat ikke får et så stort fokus, for det fokuset er min store utfordring akkurat nå.

Det er ikke et snev av rettferdighet at fedmerammede ikke skal få medisinene på blå resept. Her må det kjempes med nebb og klør. Jeg vet Wegovy skal opp til ny vurdering, men slikt tar tid. Veldig lang tid. Medisinen er rådyre, og jeg må gjøre prioriteringer for å ha anledning til å betale for den. Jeg dropper andre ting for å prioritere medisinen, og helsen min.

I dag er det treningsfri, og jeg sov helt til kl.07 i dag. Vanligvis er jeg oppe 06-06.15 for å dra på trening. Jeg elsker morraer, og fungerer aller best da. I går fikk jeg opp de røde gardinene i spisestua, lyskransene henger ved inngangsdøren, og den store stjernen har kommet opp i midt vinduet i spisestua. I dag skal det lys i busken. Jeg ga opp det i går fordi det regnet så mye. Så skal adventsstaker og julepynt opp. Så nå er det å stryke duker, og finne frem alt av julepynt. Jeg tror faktisk juletreet også kommer opp snart. Ikke i dag, men kanskje i morgen eller tirsdag.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!