For ei uke dette har vært!

Fy fader for ei uke dette har vært! Denne uken har jeg opplevd mestring på høyt nivå, og jeg har krysset dørstokkmila et par ganger. Denne uken har jeg vært så stolt av meg selv, og den følelsen var det innmari godt å kjenne på igjen.

Jeg løper ikke. Jeg vil nok aldri bli noen løpedronning. Jeg har liksom vært i tvil om jeg faktisk kan løpe. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Jeg vet jeg har småjogget noen ganger når jeg har gått tur i lysløypa her jeg bor, men utover det, aldri. Ellers må vi vel tilbake til når datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Så akkurat løping, det er ikke noe jeg har til vane å gjøre. Hva visst jeg er nødt til å løpe? Hva da ? Jeg har tenkt tanken noen ganger…

Klart jeg egentlig kan løpe. Det er jo ingenting som skulle tilsi noe annet. Jeg løp jo faktisk noe i lysløypa her jeg bor da jeg begynte livsstilsendringen. Når jeg ikke så noen mennesker i nærheten av meg, så husker jeg at jeg tok sjansen. Jeg løp korte stykker, gikk et stykke, og løp litt igjen. Det funket det. Jeg gjorde vel det for å forsikre meg om at jeg faktisk kunne løpe. At jeg nesten glemte disse bragdene er jo utrolig hehe.

Å oppleve mestring er en helt fantastisk følelse, og det å få kjenne på mestringsfølelsen i blant, det betyr så masse. Jeg føler vel lenge at treningen min har vært på et middels nivå i forhold til hva jeg egentlig ønsker, og når vi stod midt oppi den verste koronakrisen, så var det jo full treningskrise. Joda, jeg gikk turer, men det ble absolutt ikke sånn jeg ønsket det, og feilen, den lå som alltid i mitt hode. Men sånn var det. Aktivitet og trening var på nivå middels. Skal jeg klare å reise videre på denne spennende, men tøffe reisen, så må jeg fremover.

Etter at treningstudioeene åpnet opp igjen, så kjente jeg veldig på skal, skal ikke. Jeg telte på knappene. Heller ikke fastlegen min var veldig entusiastisk når vi snakket om å starte på treningsstudioet igjen. Han ville vel egentlig at jeg skulle drøye det litt, men til slutt, så ble vi enige om at jeg kunne dra på trening så lenge jeg er på trening så tidlig. Jeg er som regel på trening kl.07, noen ganger blir klokka 0730, og til nå har det nesten ikke vært folk på den tiden, noe det egentlig heller ikke var før korona. Vi er kanskje 4-5 stykker som trener så tidlig på morgenen, det står antibac overalt, og det er rengjøringspersonal som hele tiden vasker apparatene. heldigvis legger jeg også merke til at de som trener på samme sted som meg, de er flinke til å vaske apparater de også, og til å bruke antibac.

Denne uken har vært en rå treningsuke. Jeg har kommet et langt steg fremover føler jeg selv, og jeg ser at det er fremgang i treningen. I går var jeg så svett som jeg ikke har vært på lenge, og det er den beste følelsen. Jeg tok meg helt ut, og var dønn sliten etter endt økt. En time var jeg på tredemøllen i går. Det har jeg vært mange ganger før, men denne uken så gjennomførte jeg noe jeg har hatt lyst til lenge, men ikke våget. Jeg har tvilt på om jeg ville klare det, og jeg har nok vært redd for å prøve fordi det er andre tilstede på treningssenteret.

Denne uken har jeg løpt. Hvem skulle vel at jeg har løpt intervaller? Jeg har aldri hatt de store planene om å bli noen løpedronning, men jeg har nok alltid hatt lyst til å prøve, bare for å se om jeg ville mestre det. Bare for å se om jeg faktisk kan løpe. Når jeg går intervallene på tredemølla, så øker jeg jo tempoet hver gang jeg skal igang med en ny intervall, så tempoet jeg går i, det kunne jeg også ha løpt i. En av grunnene til at jeg ikke har prøvd å løpe før denne uken, det har jo også vært fordi jeg har hatt folk rundt meg på treningen. Jeg har ikke vært tøff nok, jeg har ikke våget. Jeg er jo ikke av de minste, og så skal jeg i tillegg løpe. Tanken på og ikke klare det mens noen ser det, den har vært for skremmende.

Jeg trener godt for tiden, men denne uken her, den trengte jeg virkelig for veien videre. Jeg trengte å kjenne på at jeg mestret, at jeg klarte og at jeg ikke brydde meg om de rundt meg. Jeg trengte å føle at jeg har gjort fremgang. Det kjente jeg virkelig denne uken her. Helt ut av det blå, så bestemte jeg meg for å løpe deler av intervallene. Så for hver intervall, så løp jeg halve tiden, og gikk resten. Intervallene er ikke lange, men for meg som ikke akkurat løper veldig ofte, så var dette veldig innafor. Jeg kjente pulsen slå litt ekstra da jeg gjorde meg klar for å løpe den første intervallen, men fy søren som jeg nailet det!

I går da jeg kom på treningen, så var det andre som trente rett ved meg, og jeg kjente jeg ble så skuffet over det. Da kunne ikke jeg få løpe intervallene mine. Andre kunne jo ikke se meg løpende på tredemølla. Der kjente jeg det sperret veldig. Jeg kjente jeg ble skuffet fordi jeg faktisk hadde gledet meg til å løpe igjen, men ett eller annet skjedde i hodet mitt. Plutselig fant jeg ut at jeg faktisk ikke brydde meg. Hadde jeg lyst til å løpe, så skulle ingen stoppe meg for å gjøre det. Så jeg løp, og ga blanke i om andre så meg løpe. Jeg så meg nok rundt de sekundene jeg hadde pause, men det var så godt å ikke bry meg. Jeg var mer opptatt av å kjenne på stolthetsfølelsen enn følelsen av og ikke tørre.

Denne uken har jeg krysset noen personlige grenser. Både ved og faktisk løpe deler av intervallene, og samtidig gjøre det uten å bry meg om hva andre kanskje ville si. Her snakker vi om den berømte dørstokkmila. I går så løp jeg faktisk også de fleste intervallene i motbakke. En helt fantastisk følelse. Mestring, stolt og et stort klapp på skuldren over fremgangen.

Man må ikke løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Men…det å gå er faktisk like bra som å løpe. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet.

Dere som har vært innom trening vet at trening må holdes ved like. Trening er det man kaller ferskvare. Det merker man kjapt om man har vært borte fra trening en stund, og skal starte på an igjen. Formen forfaller på et knips, så man må holde det vedlike. For å klare å holde trening og aktivitet vedlike, så må man finne noe man synes er lystbetont, og mange velger da å gå seg en tur. Forskjellen på det å gå, og det å løpe er nemlig ikke så stor som man kanskje tror. En gåtur i et tempo som gir deg litt puls, og litt svette på ryggen, det vil gi deg veldig god helseeffekt. Effekten ved å gå gir deg også bedre søvn, du takler stress bedre, og du blir roligere til sinns.  Til sammen vil dette kunne gi oss flere leveår. Det er virkelig noe verdt å tenke på.

I tillegg til mestringsfølelsen, og stolthetsfølelsen denne uken, så har jeg kjent at mitt lille løpeprosjekt har gjort at jeg igjen har begynt å glede meg til trening. Treningen har vært en vane, noe jeg må gjennomføre, men nå som jeg også har lagt inn litt løping, så kjenner jeg på treningsgleden igjen. Nå skal jeg utfordre meg selv på løpingen. Klarer jeg å løpe lengre intervaller? Klarer jeg å øke tempoet? Hvor mye motbakke kan jeg klare mens jeg løper? Jeg ser frem til ny trening i morgen. Jeg skulle trent i dag, men hælen har fått solid juling, så jeg tror det lureste er å la føttene hvile til i morgen. Om det er løpingen og motbakkene som er årsaken, det håper jeg ikke. Den ene hælen har sånn sett vært en kranglefant lenge, og i perioder. Selv om jeg kjenner på at jeg burde vært på trening, så skal jeg se om jeg klarer å la være….

I går skrev jeg om klær på bloggen, og helt avslutningvis, så har jeg lyst til å vise noen rålekre plagg fra GOZZIP som er i butikkene nå. To lekre topper i olivengrønt. GOZZIP er et merke jeg liker veldig godt. De har mye tøffe klær, klær som skiller seg litt ut. Det liker jeg veldig godt. Olivengrønt er og en farge jeg har blitt mer og mer glad i. Det er en utrolig flott farge. To ulike overdeler, så her spørs det hva man liker. Jeg liker begge to veldig godt, men den lengste overdelen har jo et utrolig stilig design. Den korteste overdelen, den er i lin, og i samme farge så kan du også få superstilige linbukser. I GOZZIP så kan man som regel gå ned en størrelse i forhold til hva man som regel bruker. GOZZIP er romslige i størrelsene.

 

Jeg følte et lite øyeblikk at den korteste overdelen kanskje var noe for kort for meg. Jeg er jo litt der at jeg fortsatt liker lengder selv om jeg er blitt mye bedre, og stadig utfordrer meg selv på lengde. Etter å ha hatt den på meg ei stund, og sett på bildene jeg tok med den på, så ser jeg igjen at jeg kan gå bruke kortere overdeler. Det er så godt å se det i blant sånn at jeg mer og mer også kan bruke det som er korte plagg i mine øyne.

Det blir en spennende høst også fra GOZZIP, og jeg gleder meg til å vise dere mer på bloggen fremover. Men sjekk ut de de flotte plaggene jeg viser på bloggen i dag i din nærmeste butikk, eller spør meg om du lurer på hvilke butikker som selger disse. Du kan følge GOZZIP på Facebook her : https://www.facebook.com/gozzipwoman/

 

Ha en nydelig søndag! Her i Kristiansand så høljer regnet ned. Dette blir en deilig innedag kjenner jeg.

 

Man blir jo bare glad

Reklame | Celli

Vi er i slutten av juli måned, og jeg er sikkert ikke alene om å undre på hvor sommeren er blitt av? Sommerdagene har løpt avgårde i rekordfart, og om en god måned, så er det høsten vi kjenner på. Jeg liker høsten jeg med alle sine flotte farger, men før høsten har sin anmarsj, så er det fortsatt sommeren som skal stå i fokus. Juli har nok ikke vært den store sommermåneden her i sør. Det har ikke vært den store varmen, og vi har hatt endel regn også, men jeg er heldigvis ikke værsyk.

Jeg håper du har fått brukt sommergarderoben din mye i sommer, og at du kanskje også har fått fornyet den litt. Jeg håper butikkene har fått kjenne på at vi som kunder nå er tilbake, og at butikkene nå reiser seg etter en veldig tøff periode. Jeg var minimalt i butikker under når pandemien stod på som verst. Nå er jeg endel roligere på akkurat det, og prøver å bruke butikkene nær meg istedenfor å handle alt på nettet. Samtidig så bruker jeg nettet også veldig mye, også når det kommer til klær. Når man kjenner merkene, og sin egen størrelse, så kan man veldig greit handle på nettet, og når det kommer til stormote, så har vi jo flere nettbutikker.

Celli holder til i Lørenskog. Der har de en fysisk butikk på Metrosenteret samt at det også har en fin nettbutikk man kan handle i om man bor andre steder i landet. Celli er innmari gode på å bruke de ansatte som modeller, og det er en utrolig fin måte å vise klærne på. Vi ønsker å se klær på andre enn modeller som egentlig ikke bruker våre størrelser. Det er så mye lettere å tenke seg til hvordan plagget vil bli på en selv når man bruker modeller som er vanlige, flotte kvinner som passer inn i storemote konseptet. Celli er også utrolig flinke til å legge ut videosnutter av nye klær de får inn i butikken, noe jeg setter veldig stor pris på. I tillegg blir jeg innmari glad av å se alle disse blide, flotte kvinnene som viser klærne.

I år hvor alle er på Norgesferie, så vil jeg absolutt anbefale deg å ta turen innom Celli. Visst du ikke kan ta turen innom, så bør du besøke nettbutikken deres. Her snakker vi masse spennende merker, og mye flott stormote i fra str 38/40 – 54.

I forrige uke fikk jeg en spennende pakke fra Celli. Jeg hadde nemlig sett et par flotte overdeler på en av videoene deres som så veldig flotte ut. Det var nok fargen jeg la merke til først, og når jeg kikket enda nøyere så la jeg merke til den gode lengden disse overdelene hadde. Den ene var en lang t-skjorte, og den andre var en topp uten armer, men med en god lengde. Fargene var som nevnt veldig flotte. Man blir jo bare så utrolig glad når man ser farger som cerise og turkis, iallefall er det farger som gjør meg innmari glad. Cerise er jo en av fargene jeg er innmari glad i. Den lyser så opp, og er bare lekker.

Den lange t-skjorten som dere ser på bildet her, den er fra Zhenzi, og går fra str. S- XL. jeg valgte str. L i denne, og synes den passet fint. I tillegg til cerise og turkis som bare er de flotteste sommerfargene, så kommer den også i sort og marineblå. Dette er en t-skjorte som er innmari deilig å ha på seg. Den har også en god lengde, den er romslig i størrelsen, og den har a – fasong. T-skjorten har jo også en veldig god pris, noe som også betyr mye for veldig mange.

https://celli.no/produkt/lang-t-skjorte-jasmin/

 

I den samme lekre cerise fargen, så har jeg da også anskaffet meg en topp uten armer. Jeg kan gå med en slik topp om jeg er hjemme, men ute, så viser jeg helst ikke grevinnehenget, og løshuden. Men denne armløse toppen, den er så fin å ha inni jakker, eller cardigans. Jeg har mange plagg som jeg trenger en fin topp under, og da er jo denne helt perfekt. Denne lekre toppen sammen med en fin skinnjakke når høsten nærmer seg, det er jo bare en av mange muligheter. Ofte er det fint å ha endel slike topper i garderoben. Denne kommer i samme fargene som t-skjorten: cerise, turkis, sort og marine. Den har den samme, gode lengden, og den har en veldig god pris.

https://celli.no/produkt/singlet-jasmin/

 

Så har jeg også lyst til å vise dere en annen helt nydelig tunika som jeg kjøpte fra Celli. Rett skal være rett, denne kalles vel for en kjole, og ikke en tunika, men jeg skal bruke den som tunika. Nå er jeg høy, så til meg hadde dette blitt en kort kjole. Kjolen/tunikaen kommer fra DNY, og jeg digger disse! Jeg har disse i ensfarget også, bla i sand og orange, og jeg har denne jeg nå kjøpte også i blått. Nå kjøpte jeg den grønne, og den er så fin! Bare det flotte mønsteret gjør en jo innmari glad. Fargene er flotte, og passformen, den er utrolig god! Kjolen/tunikaen er i lin, og så har den stretch i sidene. En av mine store favoritter! Denne kommer jeg til å bruke hele året, og så bytter jeg på hva slags jakker/cardigans som jeg bruker over. Det er jo mange farger som passer til dette flotte blomstermønsteret i grønt.

https://celli.no/produkt/kjole-i-lin-gronn-dana/

Det er en spennende høst som ligger foran oss også når det kommer til klær dere, og jeg gleder meg til å vise endel av det flotte som kommer i butikkene på bloggen min. Dersom det er spesielle klær, eller tilbehør dere er på utkikk etter, så skriv gjerne en kommentar, eller send meg en melding. Jeg vet mange er på jakt etter bla strømpebukser, og det har jeg blogget om før, men jeg oppdager stadig nye merker for oss som trenger litt størrelse, så det skal jeg bla komme tilbake til i et senere blogginnlegg.

Nå skal jeg på med treningstøyet, og komme meg på trening. Håper lørdagen blir strålende, og så blogges vi igjen i morgen.

Og du, jeg blir innmari glad om du deler bloggen min med dine venner og Facebook venner.

Den evige jakten

Reklame | Sempre Piu

Det er en utfordring hvert eneste år, og jeg skjønner faktisk ikke at det bør være et problem. Hvorfor skal det være så vanskelig liksom?

Hva jeg snakker om? T-skjorter. T-skjorter og sommerlige overdeler med god armlengde. Vi som er en størrelse for store, vi orker ikke de t-skjortene eller overdelene med en armlengde som slutter nesten før den har begynt. De fleste av oss ønsker overdeler med en arm som dekker det vi ønsker å dekke. Så kan man jo si at det bare er flott å vise grevinneheng og løshud, og at det er en del av både liv, og alder, men jeg skal ikke vise noen noe som helst. Jeg vil dekke det til selv om løshuden vitner om at jeg har gått ned i vekt. Jeg er ikke komfortabel med å vise verken grevinnehenget, eller løshuden min. Det er nok mest løshud som henger og dingler så vakkert frem og tilbake.

Jeg bruker mye tid på å finne t-skjorter med en perfekt armlengde, for det er ikke lett å finne. For et par år siden, så fant jeg noen utrolig gode t-skjorter fra No Secret, og da kjøpte jeg de i alle fargene som fantes, og jeg bodde i de. Jeg har brukt masse tid på å finne t-skjorter og overdeler med den armlengden som jeg trenger for at jeg skal føle meg komfortabel, og jeg skjønner faktisk ikke at produsentene ikke kan plusse på noen cm på armlengden. Jeg vet mange butikker har gitt tilbakemeldinger til produsenter på nettopp dette, men likevel så må man lete med lupe for å finne den gode armlengden.

God armlengde er for meg, og veldig mange andre uhyre viktig. I tillegg må t-skjorten være god på lengde generelt, og den må sitte både godt, og fint på. Kvaliteten teller mye. Den må holde passformen også etter endel vask.Jeg liker jo de som er litt tunge i stoffet spesielt godt. De faller veldig fint, og sitter veldig fint på.

Denne sommeren er reddet når det kommer til t-skjorter. Jeg har funnet en t-skjorte som er perfekt i mine øyne. Utrolig god armlengde, lengden generelt er som jeg ønsker den, flotte farger, små, men fine detaljer, og innmari god å ha på. Igjen så har jeg sørget for at jeg har fått tak i t-skjorten i flere farger.

T-skjorten er fra SEMPRE PIU. Kanskje er ikke merket kjent for alle, men dette er ikke noe nytt merke. Det ble startet tilbake i 1973 faktisk, og har spesialisert seg på stormote. I dag eies SEMPRE PIU av samme selskap som bla også eier Pont Neuf, så selskapet er på danske hender. SEMPRE PIU er også et merke som går veldig høyt opp i størrelse. Merket starter på str. 40, og går opp til str. 60. Merket er nok kjent for mye fargerikt i kolleksjonene sine, og mye print.

Jeg er høy. Jeg er 178 cm , så jeg kan ha overdeler med god lengde. Når jeg blogger om klær, så er jeg nok ikke like flink til å tenke at ikke alle er like høye som meg. Det som er passelig lengde for meg, blir kanskje for langt for andre, men for meg som da er 1.78 cm høy, så er disse t-skjortene helt perfekte fordi jeg liker at overdeler har en god lengde. T-skjortene har en lengde på ca 90 cm, og til meg, så er det en god lengde. T-skjortene går i hele størrelser, og jeg har kjøpt str. 50. Som dere ser, så er det flotte farger : rosa, smaragd og sort. T-skjortene har en en liten, men flott blingdetalj foran på brystet, og den lille detaljen gjør veldig mye. Så kan du jo sjekke armlengden! Her snakker vi om en armlengde som på meg dekker halve armen. Helt perfekt! Lengden går ned til albuen, og dekker dermed all løshud. Slike lengder er det mange som ønsker på sommerplagg. T-skjorten er i 95 % viskose, og 5 % elastan.

Til dere som aldri finner den ” perfekte “, ordinære t-skjorten, her er den altså. I mine øyne, og med min høyde, så har denne perfekt lengde, og den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker . Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, men jeg er dessverre ikke der ennå… Ei venninne av meg prøvde denne t-skjorten nå nylig, og det første hun sa var ” Jeg har aldri i mitt liv hatt ei bedre t-skjorte ” , og jeg er helt enig. Tommel opp for SEMPRE PIU for ei fantastisk t-skjorte på alle områder. Og så får dere unnskylde at den grønne, den burde vært strøket….

Et stort ansvar

Jeg føler på et ansvar for det jeg skriver. Jeg har vært bevisst på at bloggen min skal være en dønn ærlig blogg, og jeg skal kunne stå for det jeg skriver. Jeg vil ikke reklamere for noe som jeg selv ikke kan stå inne for uansett hvilken avtale man blir tilbudt. Jeg er nå det man kaller voksen, og min blogg har voksne lesere. Det blir annerledes for meg enn for de som skal nå de yngste leserne. Mine lesere har evne til å være kritisk, og til å legge seg opp sin egen mening. Likevel tenker jeg alltid godt igjennom det jeg skriver som kan påvirke de som leser innlegget mitt.

Å sette fokus på kroppspress, det er utrolig viktig. Det er farlig når de unge bloggerne glorifiserer det å fikse på utseende. Når alt av komplekser skal fikses på, så sender det veldig feil signaler til alle de unge som leser dette. En ting er å skrive, og snakke om komplekser, men det er en helt annen ting å normalisere det ved å fikse på de. Å sette fokus på det og ikke være fornøyd med egen kropp, det å sette fokus på hvorfor man ikke er det, det kan være viktige ting. Det er viktig å sette fokus på at man er bra nok akkurat sånn man er, så hvorfor ikke sette mer fokus på kroppspositivitet, det å akseptere egen kropp. Det skal være rom for ulikheter. Istedenfor å krangle om det, så kan kanskje hver og en av oss som blogger gjøre vårt for å sette kropp i fokus på en positiv måte. Det er klart man får et mediafokus på seg selv når man starter en krangel i det offentlige rom. I en så viktig debatt som kroppsdebatten, så bør man sørge for at ens egen stemme er en stemme som ønsker å sette et positivt fokus, en stemme som forteller unge jenter hvor flotte de er med akkurat den kroppen de har, en stemme som forteller unge jenter at kroppen er endel av dem, men det er ikke kroppen som forteller verden rundt hvem man er.

Jeg mener hver og en av oss selv må bestemme om vi vil fikse på egen kropp, eller ikke. Hva man velger å gjøre, og hva man velger å fikse på, det er et valg hver enkelt av oss må få lov ta. Ingen har noe med hva andre gjør, og hvilke valg som tas. Man kan ha en mening om at dette ikke passer for en selv, men valgfrihet, det er en viktig ting, også når det kommer til å fikse på utseende. Men denne valgfriheten gjelder oss voksne, den gjelder ikke unge jenter. Jeg synes jo helt klart at det er trist at unge jenter er så misfornøyd med egen kropp at de faktisk må legge seg under kniven. Det er jo faktisk også sånn at mange av inngrepene heller ikke blir vellykket. Det naturlige er ofte det beste. Man kan fort få unaturlige store bryster, eller lepper som er blitt så store at de skriker filler lang vei. Har man virkelig store komplekser for noe, så tenker jeg det er ting man kan diskutere med legen sin istedenfor at man legger seg under kniven uten helt å vite hva slags konsekvenser man får.

Jeg er for at voksne må få ta egne valg uten at vi andre skal blande oss inn. Vi kan ha en mening om det å fikse på utseende, men samtidig, så må man faktisk godta at vi har valgfrihet, og at vi alle er vår egen sjef. Vi må tro at hver enkelt har evnen til å ta egne valg, men de unge der ute, de er ikke der som vi voksne er i forhold til egne valg. De påvirkes negativt av som blir skrevet. Vi voksne, vi påvirkes jo også. Alt rundt oss som forteller hvordan vi bør se ut. Vi påvirkes i alle krinkler og kroker, men forhåpentligvis så har de fleste av oss evnen til å sortere, og dermed ta de valgene som vi mener er gode for oss. Det er ikke alltid like lett for de yngste. Når et forbilde forteller at noe er bra, så er det sånn det er. Og det er nettopp et forbilde mange bloggere er, og her må sannelig bloggere være det forbildet de faktisk kan være. Selv med egne valg, så må vi voksne også være forsiktige i forhold til hva slags signaler vi gir til de unge rundt oss.

Jeg er for valgfrihet når man er voksen. Vil noen fikse på utseende, så er det deres valg. Vi kan ikke være gud, og sitte å tro at våre meninger er de riktige. Vi tar våre valg, og må også ta eventuelle konsekvenser av valgene som tas. Jeg har mye jeg er misfornøyd med, og jeg skulle gjerne hatt en tryllestav som kunne fikset både på det ene og det andre. En slik tryllestav finnes dessverre ikke. Jeg kan gjøre mitt for å endre på de tingene jeg ikke liker, og jeg har valgt å gjøre det ved å endre på endel ting i livet mitt. Fra å ha hatet meg selv noe så intenst, så har jeg i dag kommet dit at jeg er fortrolig med egen kropp, iallefall det meste av tiden. Jeg kan fortsatt ha dager hvor de negative følelsene rundt egen kropp kommer snikende, men de er færre enn før fordi jeg har jobbet masse mentalt. Jeg er noe usikker på om jeg hadde lagt meg under kniven om jeg hadde kunnet endre på absolutt alt jeg kunne av ting jeg ikke liker ved meg selv. Inngrepene hadde vært mange da gitt…Noe hadde jeg kanskje vurdert, men det har liksom aldri vært noe man har brukt tid på å tenke på fordi det ikke er aktuelt.

Jeg er opptatt av å ta vare på meg selv. Jeg er opptatt av velvære. Jeg har blitt 50 år, og jeg får ofte høre at jeg har en veldig fin hud, og veldig lite rynker. Det er nok fordi jeg alltid har tatt godt vare på huden min. Fra jeg var tenåring, så har jeg renset huden morgen og kveld, og alltid brukt gode hudprodukter. Jeg har i bloggen vært helt ærlig på de tingene jeg har gjort. Jeg har tatovert øynebrynene, jeg har tatovert eyeliner oppe og nede, og jeg har tatovert lipliner. Dette for å slippe å bruke masse tid på å nappe og vokse brynene, dette fordi øynene mine renner så mye at en vanlig eyeliner på meg fort hadde vært langt nede på kinnene mine, lipliner for å slippe og alltid måtte ha på leppestift eller lipgloss. Ikke alle ville ha gjort det samme, men dette er mitt valg, og for meg er dette det riktige valget. Jeg har aldri angret en dag på at jeg tatoverte disse områdene. Det er en av de beste investeringene jeg har gjort, og det letter mye i hverdagen. Nå er det snart tid for påfyll både av eyeliner, bryn og lepper, så da skal dere få være med meg på salongen for å se hvordan noe sånt fungerer. Jeg er nok også en av de som kunne gjort noe små ting dersom det ble store endringer i ansiktet, men igjen, det hadde vært mine valg, og de valgene er jeg ene og alene sjef over.

Jeg håper at kropp fremover setter i fokus på en positiv måte. Jeg håper at alle tar det store ansvaret de faktisk. Bloggere/influencere er store forbilder for så mange, og det ansvaret må de ta på alvor. Jeg tenker det er på tide for å sette fokus på kroppspositivitet. Gi de unge selvtilliten de trenger i forhold til egen kropp.

Mens vi venter på høsten

Reklame | Pont Neuf, Adia, Sempre Piu

Det blir en annerledes sommer for de fleste av oss. Mange av oss blir feriegjester i eget land, et land som er så vakkert, og som det er en drøm å få utforske. Istedenfor å klage over at man ikke får gjort det man pleier å gjøre denne sommeren, så skal man være evig takknemlige for at korona ikke har rammet mer enn den har i vårt lille land. Jeg synes folk skriker og klager for mye, og jeg vet ikke hvor mye man faktisk tenker over at vi faktisk snakker om en pandemi. En pandemi som kan ramme hardt og brutalt, og den kan ramme oss alle. I tillegg så kjenner jeg meg frustrert og sint over at så mange ikke holder de smittevernreglene som gjelder. At man ligger som sild i tønne på badeplassene, eller står tett i tett på utesteder, eller omtrent hopper opp i lommene på andre i køen på butikkene.  Visst vi ikke ønsker oss tilbake til der vi var for kun kort tid siden, så må vi begynne å skjønne alvoret i dette. Det er ikke krise om man ikke kom til Kypros i år, og det er faktisk ikke synd på de som ikke har fått brukt leiligheten i Spania som de pleier. Vi snakker om forhåpentligvis EN sommer, en sommer som blir annerledes enn hva vi kanskje har vært vant til.

Mange butikker har slitt veldig under koronaen, noen såpass mye at de har måtte stenge dørene. Andre kjemper nå for å overleve, og det er viktigere enn noen gang at vi støtter opp om butikkene i området vårt. Det gjelder absolutt også klesbutikker. Jeg har lagt merke til at et par stormotebutikker på hver sin kant har måtte stenge, og det er innmari trist å registrere. Vi trenger et godt utvalg av stormotebutikker. Det betyr mye at man kan komme i butikken for å se plaggene, kjenne på de og prøve de. Jeg bruker også nettbutikker endel, og liker det godt, men de fysiske butikkene, de er viktige.

Selv om vi kun er i juli, og vi har sommer og sol, så starter nok salget snart slik at butikkene kan få plass til høstvarene som nå snart er på vei inn. Det er alltid spennende å se de ulike kolleksjonene, og jeg er spent på å se både hva som er trendene denne høsten, og jeg gleder meg til å se fargene. Jeg vet olivengrønt kommer, og det er en farge jeg er blitt mer og mer glad i.

Mens vi venter på høstvarene, så jeg i dag vise dere litt klær som er i butikkene nå, og som jeg er blitt innmari glad i. Dere som leser bloggen min, dere vet at jeg har mine klare favoritter blant klesprodusentene. For meg er passform alfa og omega. I tillegg så setter jeg stor pris på fine, og stilige design, og ikke minst bruken av fine farger. Pont Neuf er utvilsomt en av mine store favoritter. Pont Neuf er knallgode på passform. Her har jeg funnet mine modeller, og i tillegg så er Pont Neuf så utrolig flinke med farger og design. Blir man først kjent med Pont Neuf, så har man en venn for livet. Man vil elske merket.

Modellen jeg har på meg her heter Maya, og den er jeg blitt så utrolig glad i. Den har en veldig god passform til meg, og så er den så utrolig fin med dette store blomsterprintet. Det er egentlig en kjole, men denne bruker jeg som tunika med en fin bukse til. Denne passer superfint til den sorte volangbuksen min. Modellen er litt sånn A formet, den har rund hals, og en armlengde som jeg fint kan ha. Fargene er også veldig fine.

Den lekre jakken er også fra Pont Neuf, og er i en farge som heter mandarin. Fargen er råfin, og jakken er jeg blitt utrolig glad i. Jeg kommer til å bruke den mye. Den finnes også i en blå farge som heter water color. Begge fargene er veldig fine. Denne jakken kommer jeg nok til å bruke mest åpen med en topp inni. Det er mange farger som er fine inni denne mandarinfargede jakken, og visst man i tillegg har et langt, stilig smykke, så er antrekket komplett.

I familien til Pont Neuf, så finner vi også Adia. Jeg falt veldig for den fine blusen, og skjorten som jeg har på bloggen i dag. Blusen er uten armer, men her har jeg mye i garderobeskapene som jeg kan bruke over, ikke minst blusen i samme design. Jeg har veldig lite striper på klærne mine. Jeg er vanligvis ikke så glad i det, men så dukker dette designet opp, og jeg føler meg veldig komfortabel med å bruke dette stripedesignet. Det er i tillegg veldig fine farger med grått, sort og sølv. Plaggene er i god viskosekvalitet, og er så lette og behagelige å ha på seg.

Sempre Piu er også et av medlemmene i Pont Neuf familien, og jeg har tidligere blogget om en av t-skjortene fra årets sommerkolleksjon. Jeg får veldig mange henvendelser fra lesere som etterlyser t-skjorter med god armlengde, og da kan jeg absolutt anbefale denne flotte t-skjorten fra Sempre Piu. Den har en utrolig god passform, og i tillegg, så har den en perfekt armlengde for oss som ønsker å skjule både grevinneheng og løshud. Vi som er en størrelse for store, vi orker ikke de t-skjortene eller overdelene med en armlengde som slutter nesten før den har begynt. De fleste av oss ønsker overdeler med en arm som dekker det vi ønsker å dekke. Så kan man jo si at det bare er flott å vise grevinneheng og løshud, og at det er en del av både liv, og alder, men jeg skal ikke vise noen noe som helst. Jeg vil dekke det til selv om løshuden vitner om at jeg har gått ned i vekt. Jeg er ikke komfortabel med å vise verken grevinnehenget, eller løshuden min. Det er nok mest løshud som henger og dingler så vakkert frem og tilbake.

God armlengde er for meg, og veldig mange andre uhyre viktig. I tillegg må t-skjorten være god på lengde generelt, og den må sitte både godt, og fint på. Kvaliteten teller mye. Den må holde passformen også etter endel vask.Jeg liker jo de som er litt tunge i stoffet spesielt godt. De faller veldig fint, og sitter veldig fint på.

Denne sommeren er reddet når det kommer til t-skjorter. Jeg har da funnet en t-skjorte som er perfekt i mine øyne. Utrolig god armlengde, lengden generelt er som jeg ønsker den, flotte farger, små, men fine detaljer, og innmari god å ha på. Igjen så har jeg sørget for at jeg har fått tak i t-skjorten i flere farger. Den finnes i mørk og lys rosa, den finnes i en nydelig grønnfarge og den finnes i sort. Disse har jeg brukt mye til nå i sommer.

Snart er det høstklær som skal vises på bloggen, men i dag hadde jeg lyst til å vise dere noen av mine nye sommerklær. Sommeren, den er absolutt ikke over, og mye av sommerklærne kan vi også bruke etterhvert som høsten kommer.

 

Nyt søndagen, og ta kontakt om det er noe rundt klærne på dagens blogg som du lurer på.

Seriøst?

Er kroppspress positivt? Tenk litt på det. Gjør kroppspress at vi presterer, og kanskje strekker oss lengre?

Nei, kroppspress er aldri positivt, verken i liten, eller moderat grad. Kroppspress er en uting, og fører ingenting positivt med seg mener jeg. Ikke at jeg sitter på fasiten over hva som er positivt eller negativt, men vi har vel alle kjent på kroppspresset som eksisterer, og kjent hva slikt gjør med oss. De unge i samfunnet er spesielt en gruppe som burde ha vært skånet for det store kroppspresset som finnes der ute. Kroppspress er i så mange tilfeller knyttet til den psykiske helsen vår, og jeg er garantert ikke alene om å ha kjent på akkurat det.

Jeg håper mange er der jeg er når det kommer til kroppspress, og da er det faktisk ganske skremmende å se at en av Agders fylkespolitikere, Steinar Bergstøl Andersen fra Frp går ut i Fædrelandsvennen og forteller at kroppspress er positivt. Andersen er i tillegg leder av hovedutvalg for kultur, folkehelse og frivillighet i Agder fylkeskommune, så dette synes jeg virkelig var en innertier fra Andersens side. Andersen burde kanskje tenke litt på hvordan man kan minke kroppspresset, han burde bruke tiden sin på å fokusere på hvordan gjøre folkehelsen i Agder best mulig, ikke gå ut å gi signaler om at vi alle har godt av å oppleve litt kroppspress. Andersen hevder i god Frp politikk at press gjør oss bedre. Press i mindre, eller moderat grad gjør at vi presterer, og strekker oss lengre for å oppnå resultater.Han mener det er et slags kollektivt hysteri rundt begrepet kroppspress. Jeg håper Andersen forstår at det er stor forskjell på å presse seg selv fordi man selv ønsker det, og det å føle seg presset fordi andre mener at noe er riktig. Jeg har i løpet av min endringsreise presset meg selv utallige ganger, og for meg har det vært nødvendig for å oppnå de resultatene jeg har ønsket, men samtidig så har dette vært av egen, fri vilje. Man skal presse seg selv fordi man selv ønsker det, man skal være mer aktiv fordi man selv ønsker det, ikke fordi man opplever et press fra andre.

Jeg blir skremt når en politiker går ut med slikt. Andersen mener at noe og begrenset press kan være en motivasjon for å trene mer, spise sunnere og holde seg aktiv. Han savner samtidig nyanser i det offentlige ordskiftet om kosthold, slanke- og kroppspress. I tillegg klarer Andersen å presse ut at de som legger ut treningsbilder blir sett på som dårlige forbilder, mens de som spiser dårlig, og presser i seg 4 Big Mac i uken blir sett på som helter. Seriøst, Andersen? I hvilken verden er du, og på hvilket grunnlag kan du faktisk hevde noe slikt? De fleste av oss vil nok mene det motsatte av deg, nemlig at det inspirerer å se treningsbilder som blir lagt ut i sosiale medier, og jeg tenker kanskje du må tro bedre om menneskene rundt deg enn å tro at et dårlig kosthold er noe som blir hyllet.

Budskapet til Andersen er økt fokus på folkehelse. Skal han da løse det ved å akseptere kroppspress? Alle vet at kroppspress i veldig mange tilfeller er knyttet til den psykiske helsen vår. Det er ingenting som tyder på at kroppspress har noe positivt med seg. Så mange som 1 av 4 jenter oppgir at de er misfornøyde med eget utseende, viser Ung i Oslo – altså langt flere enn de som lider av overvekt. Det er mye forskning som viser at kroppspress er nært knytta til psykiske helseplager, spesielt blant unge jenter. Jeg tror mange av dere som leser dette også har opplevd hvor negativt kroppspress faktisk er. Jeg er definitivt en av de. Det å være utenfor den kroppsformen som er akseptert i samfunnet i dag, det er en tøff plass å være, og jeg vet ikke hvor mange av oss som føler at kroppspress inspirerer og motiverer til å ta tak? Et positivt fokus på folkehelse derimot, det vil bety mye for mange. Det å legge til rette for at man kan være mer aktive ved feks å legge til rette for gode turløyper som er overkommelig for alle, det burde definitivt være noe Andersen som politiker burde bruke tiden sin på. Det å komme seg ut, det å føle at man mestrer, det er virkelig noe som motiverer. Det å kjenne på at man mestrer, den følelsen er gull verdt.

Andersen ønsker at folk skal bli mer bevisste på fordelene det bringer med seg å være aktive og spise sunt. Der er han garantert på linje med de fleste. Det å være aktiv, det å ha et sunt og godt kosthold, det fører bare masse positivt med seg. Etter ei endt treningsøkt, så kjenner jeg alltid på den gode følelsen. Jeg har mestret, og jeg har gjennomført. Man blir absolutt mer opplagt, man ønsker å gjenta aktiviteten fordi det gir oss den gode følelsen. Å bli en bedre utgave av seg selv, det vil alltid være positivt. Men kroppspress, det fører oss ikke dit.

Du kan lese artikkelen i Fædrelandsvennen her : https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/xPKjy8/man-skal-ha-litt-daarlig-samvittighet-hvis-man-ligger-paa-fire-big-mac#_=_

I morgen skal du få se masse lekre klær på bloggen – bare å glede seg!

Eventyret nærmer seg sin slutt

31.juli er det offisielt over. 31.juli er siste dag i oppsigelsestiden min hos Radio Metro. Jeg kjenner veldig på det for tiden. Det er mye følelser, og tanker rundt alt dette som har skjedd etter at Radio Metro bestemte seg for å legge ned sin avdeling i Kristiansand. Endel av dette egner seg nok ikke på trykk, men jeg kjenner veldig på at jeg synes det er tøft å miste en jobb jeg er så innmari glad i. Jeg savner jobben veldig. Det og skulle få en ny jobb innen radio, det vil jo heller ikke være enkelt. Jeg tenker det vil være mer eller mindre umulig.

 

 

Jeg har hatt en periode i livet hvor jeg stod utenfor arbeidslivet. Årene etter kreftoperasjonen ble veldig tøffe, og jeg fungerte ikke i arbeidslivet. Min jobb ble å ta vare på meg selv. I den perioden, så kjente jeg også veldig på skammen over at jeg ikke jobbet. Jeg opplevde hvordan det føltes å bli mistrodd. Det var tungt å akseptere at jeg en periode ikke fungerte i jobb, og ikke minst så var det mange onde tunger som minnet meg om det. Det var tungt å stå utenfor, tungt at jeg ikke kunne bidra, og det at jeg ikke var en del av et miljø. Dette vet jeg at veldig mange kjenner på. Mange av oss ser også så friske ut på utsiden.

Jeg husker det var mange som ikke helt kunne skjønne hvorfor jeg ikke jobbet. Jeg som trente så mye som jeg gjorde, jeg som var så aktiv, hvorfor var ikke jeg i jobb? Jeg som smilte, og virket så fornøyd med livet, hvorfor jobbet jeg ikke? Var det fordi jeg ikke gadd? Du verden så mange det var som trodde at jeg ikke gadd. Hadde andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobbet ? Hadde ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg stod utenfor arbeidslivet? Det er altfor mange som mener for mye om det meste. Jeg tror det var få av de som undret som egentlig brydde seg om sannheten, sannheten om hvorfor jeg stod utenfor arbeidslivet. De brydde seg lite om sykdommen min,eller om den tøffe tiden etter sykdommen. Joda, jeg ble frisk, men livet etterpå har likevel ikke vært en dans på roser. Det å stå utenfor arbeidslivet føles ikke bare som en skam, men det var også en sorg. En sorg over å stå utenfor.

31.juli er det helt slutt.Da er Radio Metro Sørlandet historie. Dørene lukkes her i Kristiansand. Radio som har vært en viktig og stor del av livet mitt fra radiognisten ble tent hos ei 14 år gammel jente fra Tinnheia i 1984. Det å ha en jobb å dra til, det å få jobbe med noe man virkelig brenner for, det har betydd så masse. Jeg har truffet så masse flotte, og spennende mennesker, jeg har lært masse, og jeg har får tatt del i så utrolig mange spennende ting. En ny brikke falt på plass i januar i fjor, og jeg var definitivt på helt riktig plass, og på helt riktig hylle.

Det har blitt utallige timer med radio gjennom årene. Først som frivillig i Radio Ung fra jeg var 14 år til jeg var 18-19 år. Som 19 åring ble jeg etterhvert frivillig i Radio Sør hvor det ganske kjapt åpnet seg ene jobbmulighet for meg. Fra videregående gikk jeg rett ut i fast jobb når tilbudet kom fra Radio Sør.

Jeg har hatt fantastiske år i lokalradio. Jeg har fått lov å jobbe med det jeg elsker, jeg har fått lage utallige programmer og jeg har møtt så utrolig mange spennende, og flotte mennesker, både kjente og mindre kjente. Jeg har fått venner for livet. Jeg har fått oppleve så mye som kun få får oppleve. Det har vært så spennende, så lærerikt og en sånn type jobb har også gjort mye med meg som person.

 

Det er umåtelig trist at døren nå lukkes, iallefall døren til jobben i Radio Metro. Det er umåtelig trist at jobben er historie. At jeg aldri mer skal kunne ønske lyttere på Sørlandet en god morgen. At jeg ikke lenger skal sitte bak spaker og mikrofon, og gjøre det jeg kan aller best, nemlig å lage radio. Jeg vet at det å åpne en ny radiodør, det vil bli vanskelig. Antallet som lytter på radio generelt går ned, det er en tøff bransje hvor mange slåss om reklamekronene, og det er vanskelig å få til å drive en stor lokalradio.

Jeg vet at når en dør lukkes, så åpnes en annen, og det vil forhåpentligvis skje denne gangen også. Det er spennende å se hva som kan være bak døren som jeg ennå ikke har åpnet. Jeg tror det ligger nye, og spennende ting bak den nye døren. Nye utfordringer. Helt nye arenaer. Tanker jeg har tenkt kan bli reelle. Kanskje er det på tide for å våge? Kanskje er tiden inne for å gjøre ting jeg har hatt så lyst til å gjøre, men som i mitt hode har vært litt skumle? Jeg er nok en forsiktig person. Jeg liker det trygge, og det jeg kjenner godt, men jeg tror jeg vil vinne på å våge. Samtidig kjenner jeg absolutt på at kroppen ikke er der den skal være. Jeg har fortsatt utfordringer etter kreften i 2002, så det handler også om en balanse. Jeg vet uansett at jobb nr.1 fremover, det blir  ta vare på meg selv, og helsen min. Jeg skal trene bevisst for å komme nærmere det målet som kanskje er det viktigste akkurat nå. Helsen først.

De fleste eventyr begynner med det var en gang, og slutter med snipp, snapp, snute, og sånn kan også eventyret om Radio Metro på Sørlandet starte og avsluttes.  Det har vært en fantastisk fin tid, og jeg trodde det skulle bli flere år med en solid aktør i ryggen. Sånn gikk det dessverre ikke. Økonomisk så ble det visstnok for tøft å drive. Takk til alle som har vært med på å gjøre mine arbeidsdager i Radio Metro så flotte, og innholdsrike som de har vært. Jeg er så utrolig takknemlig for alle de menneskene jeg har fått møte, historier som har blitt fortalt og alle jeg har lært å kjenne. Det er ikke en dag jeg bare har hatt lyst til å trekke dyna over hodet og bli liggende i senga når vekkerklokke ringte. Jeg har gledet meg til hver morgensending. Jeg skal være ærlig å si at jeg nok ikke savner å stå opp 0430 hver morra, men resten savner jeg veldig. Ikke minst så savner jeg alle de flotte lytterne som har fulgt meg morgen etter morgen.

31.juli er det helt slutt. Nå starter veien mot en ny, og spennende dør.

 

Jeg vet jeg banner i kirken….

Jeg vet jeg banner litt i kirken nå, men jeg gjør det likevel. Jeg vet vi har ventet på sommer, og jeg er superglad på alle solhungrige nordmenns vegne, men jeg klager likevel : Dette har vært noe for varmt for meg.

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden slik mange ønsker. Det er så flott å være brun og fin, men min kropp blir ikke bortskjemt med sol. I alle fall ikke fra livet og ned. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun. Kanskje selvbruningskrem er noe for meg, eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt det også…jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett. Så da ender jeg vel på en selvbruningskrem dersom jeg var garantert å slippe skiller. Å se at man har brukt selvbruningskrem, det er ikke akkurat lekkert. Jeg husker da disse selvbruningskremene kom, og da snakker vi evigheter siden. Da gikk jo mange rundt med orange hud. Heldigvis har mye skjedd siden da.

Jeg ville nok ikke hatt selvbruningskrem på de stedene hvor solen får slippe til hos meg. Der vil jeg ha ekte farge, men på resten av kroppen, så kunne jeg gjerne brukt det, bare for å få følelsen av og ikke være konstant bleik, spesielt på denne tiden. Men jeg er livredd for å få et mislykket resultat. Livredd for skjolder. Ikke at så mange andre hadde sett det pr dags dato, men likevel…Jeg tror det er endel som bruker selvbruning, og kvaliteten er jo helt klart en annen enn da den kom på markedet. Dersom du har vært borte i selvbruning, så tips meg gjerne. Likbleke ben kunne godt hatt litt farge, for følelsens skyld. Jeg er nok litt opptatt av å føle meg vel. Noen mener jeg er jålete, og mener de det, så er jeg veldig komfortabel med det. Jeg har tatovert øynebryn, lepper og eyeliner, jeg går til fotpleie, jeg tar laser mot skjemmende hår på haken, jeg striper håret, lakker negler for å nevne endel, og alle disse tingene er viktige for meg. Det å tatovere øynebryn, lepper og eyeliner er feks en av de beste investeringene jeg har gjort. Jeg skal fortelle mer om tatoveringene jeg har gjort i et senere blogginnlegg, og da skal dere også få møte Torhild som er verdens beste på disse tingene. Så ja, jeg er forfengelig på mange området, og endel vil sikkert kalle meg jålete, men selv er det følelsen av å føle meg vel som er viktig…og det er viktig for meg å være kvinne. Så litt farge på beina kunne vært noe. Solarium, det skal jeg helst ikke være i pga lymfødemet, og jeg hadde heller ikke dratt dit i disse koronatider.

Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men de blir nå det. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og beina verker veldig. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina er rett og slett skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de i varmen. På dager med en helt annen temperatur, så føles beina mine fine. Klart de kan være både hovne og sprengte, men ikke på langt nær slik de er nå i varmen.

Jeg ” klager ” liksom ikke bare for å klage. Jeg vil ikke være vrang og vanskelig, eller sees på som ei som aldri blir fornøyd, men for mange er såpass varme dager som vi har hatt, en utfordring. Når jeg sitter i loftsetasjen min en lørdag morra og blogger, så ser jeg at det er overskyet ute i dag, jeg tror sannelig det regner litt på morrakvisten. Helgen skulle vel bli noe grå og regnfull her i sør. Temperaturen, den er også en helt annen. Jeg tenker det er helt ålreit at det nå skal bli noen dager uten den intense, varme solen.

For å sette deg litt inn i problematikken. Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper i denne varmen. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men jeg ser at jeg har klasse 3 som er de nest tykkeste. Det er nesten tortur å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt, og selv om kompresjon hjelper på hovenheten, så svetter hele kroppen når kompresjonsstrømpene er på. Vi snakker om at jeg svetter skikkelig. Jeg bruker jo lårstrømper. Tidligere brukte jeg knestrømper. Lårstrømper er en helt ny hverdag for meg. Så mye bedre for meg enn knestrømper. Går jeg uten kompresjon, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt.

Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, men så er det prisen jeg må betale. Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat verken lett eller pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har ingen hevelse i føttene, så da fungerer det fint å gå barbeint i sandaler. Nå har jeg fått lårstrømper uten tå, og det fungerer veldig fint når jeg har sandaler. Jeg har også fått kompresjon i klasse 2 for å prøve om jeg svettet mindre da, noe jeg gjorde. De gir ikke mye kompresjon til meg, men det føles godt å ha det på, så da er det helt innafor.

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet forverrer seg når det blir en slik varme som vi har nå. Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt heller. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, så det er klart at det også er rimelig varmt å gå med langbukser på slike dager som vi har nå. Har hatt litt skjørt på meg, og lang kjole, og det hjelper jo litt. Eller de tynne, nye sommerbuksene mine. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone.

Jeg vet jeg kastet inn en liten brannfakkel i dag, og bannet høyt i kirken, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær. Jeg ønsker meg bare en litt lavere temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Sånn som de siste dagene, da har temperaturen vært veldig levelig. Så må jeg vel få meg en selvbruningskrem jeg da, så det kan se ut som om beina har ligget i solen i times-vis.