Kjære, fineste pappa’en min – i dag er det din dag. I dag er du 83 år. Jeg får ikke feiret bursdagen sammen med deg. Det er 18 år siden sist jeg fikk feire deg. I dag feirer du sammen med alle de fine som har forlatt oss. Om det er i en himmel, det er jeg noe usikker på, men du er på et godt sted, det er jeg sikker på. Du er på et godt sted, på den andre siden hvor vi en gang møtes igjen.

18 år siden du reiste fra oss. 18 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 18 år siden du bodde her i samme huset som meg. 18 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du hadde dratt fra oss. 18 år er mange år, men det føles ikke som om det har gått så mange år. Tiden leger alle sår, og heldigvis, så er det sant, men jeg tenkt på deg nesten hver dag i en eller annen sammenheng i alle disse årene. Savnet deg, snakket med deg, minnet deg, og felt mange tårer.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Det verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste det på din måte, og jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hvor glad du var i meg, og de du hadde rundt deg. Ikke minst barnebarna dine. I 2018 og 2019 ble du olderfar til Henry og Alfred, og Henry, han er oppkalt etter faren din, Ole Henry.  Du hadde vært så stolt over å bli olderfar, og du hadde vært så stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv er mamma, og i ferd med å ta seg en ny utdannelse.

Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Ikke for noen av oss. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger.

Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har. Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg noen ganger innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. ” Selvsagt kommer du hjem igjen ” sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.

9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Du var helt spesiell for meg. Akkurat som mamma er. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.

Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.

Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg treffe deg igjen en dag.

I dag skal det settes blomster på graven din, og lys skal tennes. Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig. Takknemlige for at du var pappaen min.

Til oss som har voksne foreldre : ta godt vare på de. Ikke tenk at det er stress å besøke de, eller at det er stress å hjelpe de. Bruk tid på de. Mine foreldre har gitt meg det jeg har trengt opp i gjennom årene, og da er det en selvfølge for meg at jeg skal gi tilbake.  Vi blir selv eldre, og vil vi ikke selv ønske at de nær oss bruker tid på oss, og ikke ser på oss som et ork? Å besøke våre foreldre burde ikke være en plikt, men noe man gjør med glede. Våre foreldre skal ikke føle seg som en byrde. Bruk av tiden din på foreldrene dine om du er heldig og fortsatt ha en eller begge i live. Ta de med deg ut, gled dem med besøk, spør om du kan være til hjelp. Jeg er evig takknemlig for at jeg fortsatt har mammaen min, og jeg hjelper henne med glede. For meg er det en selvfølge, og nettopp en glede. Det er ikke verken et ork, eller bry. Ikke ta morgendagen som en selvfølge…

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag.

Tror man at man er bedre enn andre fordi man følger drømmene sine?  Tror man at man er bedre enn andre fordi man våger?  Tror man at man er bedre enn andre fordi man kanskje skiller seg ut fra mengden ved å være engasjert ? Noen mener helt klart det. Jeg er absolutt ikke en av de.

Janteloven. Janteloven står fortsatt sterkt. Jeg vet ikke om den står sterkere her i sør enn andre steder i landet. Jeg føler det. Sørlendinger skal helst ikke skille seg ut fra mengden. Vi skal  helst være lavmælte, og ikke så synlige i det store bildet. Man blir fort stemplet, og akkurat det siste, det har jeg kjent mye på. Egentlig helt fra jeg startet som programleder i lokalradioen og ble en kjent stemme for veldig mange, men også fordi jeg har stått på barrikadene for de overvektige. Jeg har hatt meninger, og jeg har uttalt de. For en del så betyr det at man tror man er så mye bedre enn andre. Man skal helst gå stille i dørene. Visst ikke så slår janteloven til. Man blir pratet om. Ikke sånn ansikt til ansikt, men via via er måten det gjøres på, ihvertfall her på Sørlandet.

Etter at jeg startet nettbutikken min for 2 år siden, så merket jeg også godt til janteloven. Fra enkelte så ble det liksom en boikott. Enkelte skulle ikke støtte opp opp om butikken min fordi de ikke ønsket at jeg skulle lykkes. Istedenfor å heie på oss som følger drømmene våre, så blir man heller snakket ned. Man tror man er noe, og man tror man er bedre enn andre. Jeg bryr meg ikke lengre om hva folk tenker om meg, og sier om meg. Før tok jeg meg nær av det, og ble såret. Sårt er det selvsagt ennå, men samtidig, så kan jeg ikke ta det til meg. Selv om jeg følger drømmene mine, og har et brennende engasjement, så betyr ikke det at jeg er en innbilsk skrytepave. De som kjenner meg vil nok si at jeg verken er innbilsk eller skrytete. Jeg er ikke en person som har en trang til å fremheve meg selv. Jeg har ikke et stort behov for å være midtpunktet, eller være den som roper høyest. Joda, jeg vet at det er en bitteliten del der ute som tror det motsatte, men jeg vet at dette kun er en liten brøkdel. Det er rart hvor mange som har meninger om meg uten og egentlig kjenne meg. Litt sånn opplevde jeg også bransjen jeg var i. At noen få hadde meninger uten og egentlig ha et grunnlag å mene på. Burde man ikke heller heie på hverandre? Når man selv ikke har det kunden ønsker, så vis kunden videre om man vet om andre som kan ha det kunden ønsker.

Janteloven ble skrevet tilbake i 1933 av Aksel Sandemose. Janteloven er en lov som stammer fra den fiktive småbyen Jante i  Aksel Sandemose sin roman En flyktning krysser sitt spor. Loven består av ti regler som beskriver et sett normer i små samfunn der individualitet og suksess ofte møtes med skepsis eller misunnelse. Vi skriver nå 2024, men janteloven står ennå sterkt enkelte steder. Hvorfor?

Hvorfor er det galt å tro på seg selv? Hvorfor er det galt å drømme stort? Hvorfor er det galt å våge, og dermed høre på den indre stemmen vår? Hvorfor blir suksess møtt med skepsis eller misunnelse? Janteloven burde brennes. Vi bør alle ha lov til å blomstre slik Karin kommenterte på bloggens Facebook side i går, og det uten å lure på hva folk rundt en tenker om en. Misunnelse er en stygg ting, og man burde kanskje være flinkere til å være glade på andres vegne. Samtidig så må man også huske at vi er alle gode til noe, og kanskje må man bli flinkere til å se nettopp det. Se hva du selv er god til, og bruk dette til noe positivt. De fleste har samme muligheter, men på ulike felt. Alle kan realisere en drøm. Det handler stort sett om å våge. Jeg er flink til noe, og du er flink til andre ting. Kanskje om man hadde sett sine egne evner og muligheter, kanskje det da hadde blitt mindre misunnelse og baksnakking.

Nå skal jeg også understreke noe ekstremt viktig: de aller, aller fleste støtter meg, heier på meg, og tror på meg. De aller, aller fleste er helt fantastiske. Jeg får så mye støtte og oppmuntring på alle felt i livet mitt. Både fra venner, bekjente og fra mennesker som ikke kjenner meg. Ikke minst alle dere som følger bloggen min uke etter uke – for en fantastisk herlig gjeng dere er! Men så er det denne bittelille prosenten som ikke unner andre verken det ene eller det andre. En bitteliten del som likevel kan skape så mye negativitet.

Vi må slutte å snakke andre ned. Om vi ikke har noe positivt å si, så bør vi egentlig lukke glidelåsen. Meningene, de kan vi gjerne ha, men la oss holde de for oss selv. Jeg mener janteloven bør knuses, og så bør vi heller innføre den reformerte janteloven som jeg fant på nettet her om dagen.

1. Du skal tro på deg selv
2. Du skal tro at du er unik
3. Du skal ta sjanser og følge din indre stemme
4. Du skal drømme STORT
5. Du skal våge å følge veien selv om du kanskje er den som går først
6. Du skal ikke miste motet selv om du ikke lykkes på første forsøk
7. Du skal aldri være redd for å be om hjelp
8. Du skal se muligheter når du møter motstand
9. Du skal våge å vise verden hvem du er
10. Du skal være den beste utgaven av deg selv

Jeg har også lyst til å takke for alle flotte tilbakemeldinger som jeg har fått på blogginnlegget jeg skrev i går. Et blogginnlegg hvor jeg fortalte om avgjørelsen som jeg nå har tatt om å gjøre endringer i nettbutikken. Kroppen har sagt klart i fra om at jeg måtte ta grep. Det å drive en nettbutikk alene, det har gått utover helsen. Mye jobb på meg alene har resultert i at jeg tok avgjørelsen om å avslutte salg av klær, og kun satse på strømpebukser og strømper. Hva som skjer der fremme, det vet jeg ikke pr.nå. Ingen dører lukkes, og jeg har mye jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg har fortsatt drømmer, og kanskje blir de realisert der fremme. Jeg har fortsatt mange planer, men akkurat nå må jeg roe det ned, og lytte til kroppen. Jeg skal senke skuldrene og puste.

Jeg har fått mange meldinger fra kunder som lurer på om jeg slutter med strømpebukser, og det gjør jeg ikke. Dette vil du fortsatt kunne handle hos meg. Det er verdens beste strømpebukser, og jeg vet hvor mange kunder som har felt en tåre fordi de endelig har fått strømpebukser som passer en formfull kropp.

Jeg startet søndagen med ei mil på sykkelen på treningssenteret, så får vi se hva resten av søndagen bringer. Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag!

De siste ukene har vært frustrerende. Litt sånn drittuker. Alt har jo ikke vært dritt, men når negative ting blir så intense, så føles alt litt dritt. Kanskje er jeg glad at jeg bor alene akkurat nå, for jeg har ikke akkurat vært i strålende humør. Det kan fort bli som å bevege seg inn i løvens hule om man våger seg inn til meg.

Så ille er det nok ikke. Føler meg ikke så en løve som kvesser klørne hele tiden, men humøret svinger veldig. Jeg merker at humøret ikke alltid er på topp. Jeg blir nok litt fort sur, eller gretten. Hovedgrunnen er de intense smertene under føttene, og smerter gjør vel noe med humøret til mange av oss. Jeg har hatt skikkelige smerter to ganger, og det var ved fødsel og når jeg hadde nyrestein, og jeg skal IKKE sammenligne dette med smertene jeg har nå, men etter de to nevnte tingene, så har jeg ikke hatt sånne intense smerter som dette tidligere. En skjærende, stikkende smerte. Bare skokanten så vidt berører de vonde områdene, så spretter tårene, og når jeg går inne, så går jeg på en merkelig måte for å unngå å få for mye trykk på hælene. Dere som har vært, eller er plaget av plantar fascitt, dere vet alt om disse smertene. Jeg har hatt det tidligere også, men da var det absolutt ikke så vondt som det er nå. Jeg fikk mange tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen da jeg skrev om dette for en uke siden, og det setter jeg så stor pris på. Det blir å prøve trykkbølgebehandling som mange av dere har gode erfaringer med. Jeg hadde håpet å få behandling denne uken, men til tirsdag, da har jeg fått time, og håpet er at kanskje den første behandlingen vil gi noe bedring. Sko med god demping som Gaitline sandalene, og Fitflop’ene gir noe avlastning. Og takk for tips om å tenke på hældrop på skoene. Okaki skoene som jeg bruker ute på tur redder meg godt der.

Vekta, det er jo en annen grunn til at humøret svinger litt. Hele endringsreisen er en berg og dalbane føler jeg. Heldige er dere som kun opplever nedgang. Som regel har vekten min gått ned uke etter uke siden september, men noen ganger på stedet hvil, og noen få ganger har den gått opp. For to uker siden gikk vekten opp 1,5 kg. Det er mye, og det stresser meg. Da begynner jeg med en gang å lete etter årsaken. Jeg vet at det er sånn denne reisen vil være med sine oppturer og nedturer, men når vekta går opp, og jeg vet at jeg har vært flink jente, da blir jeg sur og frustrert. Jeg er heldigvis ikke så lenge i kjelleren, men jeg må liksom ned der en tur.

Sprøyta gir meg veldig hard mage, og jeg er definitivt ikke vant til å ha det. Så vet man jo at hard mage, ja, det kan gjøre utslag på vekta i negativ retning. Så der er nok en årsak. Det har vært en god varme her den siste tiden, og sol, sommer og gode temperaturer, det er ikke noe lymfødemet mitt er særlig glad i. Så jeg merker veldig godt hvor mye mer hoven jeg har vært. Jeg har vært mer hoven i hele sommer, men spesielt de siste ukene. Jeg både merker det, og ser det. Det er stor forskjell på beina mine om sommeren, og når vi feks snart går over til høst. Sommer og lymfødem, det er ingen god kombinasjon. Man vet også at ødem, ja, det kan gi økt vekt. Så her er nok mye av årsaken til at vekta har gikk opp for to uker siden. Selv om jeg har tatt av meg mye på beina også, så vil lymfødemet alltid være der. Det er kronisk.

Jeg har veiedag på onsdager, og når jeg gikk på vekta på onsdag, så hadde jeg tatt av meg 1.1 kg av de jeg hadde lagt på meg. Jeg hadde jo selvsagt håpet på at jeg hadde tatt av meg alt, og kanskje litt til, men så heldig var jeg ikke. Men for all del, jeg skal være strålende fornøyd med å ha gått ned 1.1 kg.Da føler man at man er på rett spor igjen.

Jeg vet at det er mange av dere som følger bloggen min som bruker Ozempic eller Wegovy, noen bruker sikkert også Saxenda. Hva slags bivirkninger har dere av å bruke sprøytene? Jeg vet at en del har blitt såpass dårlige at de har sluttet, men dere som går fast på disse, opplever dere små eller store bivirkninger? Jeg har pr. nå ingen andre bivirkninger enn denne harde magen, og det er jo en bagatell sånn sett, og som jeg lever fint med.

Jeg føler også at jeg de to siste ukene ikke har blitt like fort mett som jeg ellers i denne perioden har blitt. Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Jeg føler også at jeg i perioder kan bli mer sugen på godsaker som jeg bør holde meg unna. Jeg klarer som regel å styre unna, og er det for ille, så tar jeg bittelitt og jeg blir fornøyd med det, men jeg liker ikke følelsen, og jeg lurer jo på hvorfor det er sånn? Jeg skal til oppfølging hos legen min om to uker, så dette er noe jeg skal ta opp med han. Jeg har lest at noen går ned på dose når de føler på dette, jeg fikk tips om å dele opp dosen over et par dager. Jeg kjenner jo litt på panikken for at effekten skal avta, men kanskje er det bare sånn innimellom, for at effekten skal avta er jo sånn sett rart i og med at det er medisin. Jeg kjenner at jeg er spent på Mounjaro når den kommer. Kanskje bør man prøve noe nytt ved siden av Ozempic.

Smertene under føttene gjør at det har blitt sykkel på meg på treningen både i går og i dag. Sykkel er nok mest skånsomt for hælene. Jeg håper jeg i morgen tidlig kan komme meg ut å gå en god tur. Nå er det dusjen, og så ut å male gjerdet mitt. Gjerdet er 47 m, men jeg har allerede kommet ganske så langt, så dette går fint. På med maletøy, og god musikk på ørene, så er jeg klar.

Nyt dagen der du er. Vi blogges i morgen!

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå. Jeg kjenner at jeg rødmer litt når jeg skriver dette, for jeg er nok også en som fort kan klage, også for små ting som jeg egentlig burde la passere. Kanskje spesielt små ting egentlig. Ting man burde la passere, ting som ikke er verdt å bruke så mye energi på. Ting man ikke kan gjøre noe med. For min del blir det jo helst ” vondter ” jeg klager over, men det blir vel helst moren min som får høre klagesangen, jeg klager sjeldent til andre.

Som akkurat nå når jeg har skikkelig vondt under hælene. Begge hælene, og det er smertefullt når jeg går. Jeg kjenner at jeg nok kan klage litt når det er så vondt som det er. Når jeg har på meg Fit Flop’ene eller Gaitline sandalene, så avlaster de ganske godt, men med en gang jeg har på meg andre sko, eller tar av meg skoene, så kommer smertene med det samme. Jeg har plantar fascitt, en betennelse som gir hælsmerter. En av årsakene til at jeg har dette har nok vært valg av sko. Jeg er utrolig flink i hverdagen til å bruke gode sko. Både på trening og ellers. Gaitline er de skoene jeg bruker aller mest. De er fantastisk til mine føtter. Om sommeren bruker jeg mye FitFlop, også de skoene har riktig såle for mine bein. Birkenstocker feks, der blir sålen altfor hard. Jeg har hatt skikkelige smerter i begge hælene over lengre tid nå, så om en ukes tid, så skal jeg komme meg til fysioterapeut å få strøm. Det har hjulpet meg veldig tidligere. Men dette er klaging, og ingen valg jeg må ta.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Hodet mitt er full av tanker for tiden. Jeg har flere valg jeg må ta, og nei, det er ikke lett. Det er mange hensyn å ta, og valgene vil jo påvirke mye. Valgene vil kun påvirke meg, og ingen andre. Det kan jo sånn sett gjøre prosessen noe lettere, men valg er ikke alltid lett. Jeg er i tillegg en person som tenker mye, overtenker til tider, og som ofte utsetter valgene fordi jeg vingler en del frem og tilbake.

Men tilbake til klagesangen vår, og valgene vi har. Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Som jeg har skrevet tidligere i blogginnlegget : jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider kanskje da over bagateller. Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til å ta bedre valg nå enn før. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder tidligere, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er vi selv som velger hvem vi ønsker å omgås, og det er kun vi som kan velge bort de som bare tar i et vennskap, og sjeldent gir. Det er bare vi som kan velge bort de som gir oss den dårlige energien, og som man blir i dårlig humør av når man treffer. De som kun snakker om seg selv og sitt, og som har klaget over det samme år etter år. Det er  vi selv som velger hvordan livet vårt skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt i hodene våre blitt så mye lettere…tror vi…

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av alle valgene man tar, så da blir mange valg vanskelige, og kanskje litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg.

For lenge siden, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på det meste. Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så må man prøve å glede seg over hver dag på en helt annen måte. Så jeg avslutter blogginnlegget i dag noen av reglene for å få et miserabelt liv. Kjenner du deg igjen i noen av disse 🙂

Beveg deg minst mulig. 

Spis junk.

Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour.

Sov mindre.

Vær en skikkelig grinebiter.

Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg….

Nyt søndagen! Her skal vi i bursdag i dag og feire en flott 4 åring. Bursdag er alltid stas. Vi blogges til lørdag.

Det er hjerteskjærende. Det skal ikke være sånn. Ingen skal måtte kjenne sånne ting på kroppen. Men realiteten er at flere enn vi tror gruer seg til jul. De gruer seg av ulike grunner. Fattigdom og ensomhet er vel det de fleste kjenner på av de som gruer seg til jul. Eller barn som gruer seg til jul fordi mamma og pappa drikker seg fulle….igjen. Tall fra 2021 viste at det var 3052 fattige barn i min hjemkommune, Kristiansand. I 2023 er tallet garantert mye høyere.

Fra 2021 og frem til nå, så har mye endret seg. Renta steg på nytt på torsdag selv om de fleste trodde den vil stå stille. Strømmen er dyr, maten er dyr, drivstoff, alt av varer og tjenester har blitt dyrere. Matkøene lengre og lengre. Så mange flere må gå til det skrittet og be om hjelp til mat på bordet. For et par uker siden kjørte jeg forbi to steder i Kristiansand sentrum hvor de deler ut mat. Køene var så lange. Det stakk i hjertet mitt samtidig som jeg blir så utrolig sint! Sint på de som styrer i kommunene. Sint på de som styrer landet. Et av verdens rikeste land, og så har vi matkøer, og et samfunn med mer og mer fattigdom. Eldre, uføre, studenter, familier med to inntekter, aleneforeldre…er det mulig!? I hele landet er det mange familier som gruer seg til om de får mat på bordet, ikke bare til jul, men ellers i året også.

Annonsørinnhold

Gigantisk salg: Spar opptil 70 prosent

Matposer blir delt ut hver uke, mer enn noen gang. I julen deles det ut esker med julemat takket være alle de frivillige organisasjonene. Her i Kristiansand startet Fædrelandsvennen en mataksjonen ” Sammen for byen ”  for å hjelpe de som sliter, og det har vært en fantastisk giverglede blant både næringsliv og private. Det er rørende, og det er så godt å vite at så mange familier kan senke skuldrene nå før jul og vite at det blir en fin jul.

Barnefattigdom burde være en av de viktigste sakene til regjeringen. Ingen barn skal vokse opp i fattigdom i Norge  i dag. Ingen skal være nødt til å kjenne på skammen og fortvilelsen som fattigdommen fører med seg. Nå som det visstnok skulle være vanlige folks tur, så må regjeringen ha misforstått veldig mye. Var det vanlige folks tur til å stå i matkø Støre mente da han så stolt kom med budskapet sitt? Regjeringen levere overhodet ikke. Ikke på barnefattigdom, ikke på å øke trygder og støtter til et nivå som virkelig merkes godt i lommeboken. Ikke på å gjøre de rette tingene for oss vanlige folk. Jeg er veldig glad for at barnefamilier får det litt lettere økonomisk, men ikke alle har barn. Mange av disse trenger også å kjenne på en økonomi som ikke holde de våkne om nettene. Det er en grunn til at folk er ute av arbeidslivet, og den grunnen står ikke skrevet i pannen deres. Arbeidsminister Tonje Brenna er mer opptatt av at man skal arbeide enn å øke inntekten til de som ikke kan jobbe. Alle kan ikke jobbe, og ingen går ut av arbeidslivet fordi man ikke gidder å jobbe. Det å må gå ut av arbeidslivet gir en stor sorg for de fleste, og en mye mindre inntekt. Og det gjør man frivillig liksom? Fordi man ikke vil jobbe? Regjeringen Støre er en tafatt regjering. Penger det har de. Det bevilges stadig store summer til absolutt viktige ting, men er ikke vi nordmenn viktige? Bør ikke vi også komme høyt opp på listen over de som skal få økte inntekter så det merkes? Man skal ikke ligge våken om natten fordi man ikke vet hvordan man skal få råd til de nødvendige ting. Man skal ikke være bekymret og skamfulle. Når det finnes penger i milliardklassen som stadig bevilges, så finnes det også penger til å øke trygder og hjelpestønader. Joda det ble noen kroner mer i budsjettforliket til diverse grupper, men det er jo ikke nok i det hele tatt. Men det er vel sånn det blir når de som sitter ved kongens bord aldri har kjent på hva det vil si og være vanlige folk med vanlige inntekter, eller har utfordringer som gjør at man må over på en trygdeytelse. Er det noen hjemme hos de som styrer, eller lukker de bare både øyne og lommeboken. Jeg vet at alle har sine budsjetter, men likevel…de finner penger til så mye, men ikke til vanlige folk…

Jeg er heldig. Jeg er heldig som har mulighet til mye selv om jeg ikke er på listen over de rikeste når det kommer til penger. Selv uten hytte som jeg lenge har ønsket meg, og selv uten millioner av kroner i banken, så er jeg likevel heldig. Jeg kjenner ikke på ensomhet, jeg får det økonomiske til å gå greit rundt, og jeg har stort hus. Jeg fryser aldri, det er alltid  mat i kjøleskapet, jeg har alt jeg trenger for et godt liv. Jeg har ikke økonomi til å reise hit og dit, og til å shoppe til jeg dropper. Jeg må tenke på hva jeg bruker pengene til. Jeg er alene og har en inntekt, men jeg er likevel heldig.

Jeg har heldigvis aldri kjent på følelsen av og ikke få endene til og møtes, og jeg har aldri opplevd og ikke ha muligheten til å kjøpe den maten man trenger, eller betale de regningene som skal betales . Jeg har aldri vært nødt til å nekte datteren min fine opplevelser, opplevelser som mange av oss tar som en selvfølge, men som faktisk ikke er en selvfølge for mange rundt oss. Klart jeg gjerne skulle hatt en enda større økonomisk frihet, jeg vasser ikke i penger, men jeg klarer meg fint.

I går gikk tankene mine igjen til ett sterkt møte jeg hadde for tre år siden. Et møte jeg aldri glemmer. Jeg har skrevet om dette møtet på bloggen før, men julen er tid for ettertanke, og omsorg. Dette møtet har jeg tatt frem hvert år etter at jeg traff ” Per.” Jeg tror det kan være til ettertanke for mange.

For fem år siden fikk jeg møtte jeg ” Per” gjennom jobben. Jeg skulle lage en avisreportasje om organisasjonen ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” , og Per var på lageret deres for å hente mat. Møtet med ” Per ” har gjort så sterkt inntrykk på meg. ” Per ” var familiefaren som hadde alt. Han hadde alt han ønsket seg av materielle goder, han hadde en veldig godt betalt lederjobb. ” Per ” var den som hadde anledning til å hjelpe, og som stadig snakket om å gjøre noe for andre. Han ga litt til Fretex nå og da, men ellers levde han det gode livet sammen med samboer, og 4 barn….aldri hadde han trodd at livet kunne snu fra topp til bunn, aldri hadde han trodd at han kunne miste det han hadde, og aldri hadde han trodd at han skulle komme i en situasjon hvor han måtte be andre om hjelp til mat…men livet snudde.”

” Per ” ble syk, han opplevde dødsfall tett innpå seg, og livet raste. Den gode lønnen han en gang hadde ble redusert til 66%.  Familien måtte leve på kun en inntekt, og plutselig stod han der, og opplevde livets tøffe sider. Skammen han følte var så stor, og det tok lang tid og komme dit at han faktisk måtte spørre andre om mat som han ikke selv hadde anledning til å kjøpe. Han som familiefar skulle jo være pilaren, det var han som skulle sørge for at familien hadde det de trengte. Fra å være vant til å prate foran store forsamlinger, så stod ” Per ” nå utenfor et lager i Kristiansand for å be om hjelp til mat. Per ” grudde seg til jul, og det faktum at han ikke kunne lage den samme julefeiringen for familien sin som han kunne før. Han var en av mange som har søkt organisasjonen om hjelp til julemat denne julen. “Per ” var evig takknemlig for at ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” fantes – de er engler på jord avsluttet Per samtalen vår med. Med seg hjem hadde han fått 3 gode poser med mat til familien, en hjelp som betyr så enormt mye i en vanskelig tid av livet, og en hjelp som betydde at de kunne feire jul. Jeg glemmer aldri ” Per.”

Møtet med ” Per ” forteller meg hvor takknemlig vi bør være de av oss som har det vi trenger, og det forteller meg også hvor fort livet kan snu for oss alle. Fra å være på toppen av livet, så kan ting endre seg fortere enn man tror…men de som styrer landet vårt bør være de som gjør alt de kan i sin makt for at når livet får en brutal vending, så har man et trygghetsnett også økonomisk. Et økonomisk trygghetsnett som gjør at vi aldri trenger å bekymre oss.  Møtet med ” Per ” får meg til å tenke på at det å være takknemlig er så uendelig viktig. ” Per ” sa en annen ting også som satte spor i meg….” barna mine får ikke ” alt ” de ønsker seg denne julen, men de får masse kjærlighet, og det er det som betyr noe.”

Dette er bare så flaut! Jeg som ble så glad for denne gaven, og som gledet meg så til å bruke den, og så finner jeg den ubrukt på kontorpulten min gjemt under masse papirer…

Jeg fikk en helt spesiell bok i gave. Jeg tror det er en av de fineste gavene jeg har fått på lenge. Boken i seg selv, den er rosa og fin. Utenpå er det gullskrift. Inne i boken er det mange blanke sider, så dette er ingen bok man skal lese fra perm til perm. Dette er en bok jeg skal skrive selv. Det er jeg som bestemmer innholdet. Dette er en viktig bok. Jeg husker at jeg gledet meg så til å starte å skrive i den, men så ble den borte både fra hodet mitt og øynene mine.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Jeg var så heldig i fjor at jeg fikk pakkekalender fra prinsene mine og datteren min. 24 gaver. En pakke hver dag frem til julaften. En kalender som inneholdt så mye jeg bruker i hverdagen, og litt godteri til helgen. 1.desember, der lå en gave som er en tradisjon. En gave som jeg alltid pleide å gi min datter første dagen i desember, nemlig en stor kakemann. Vi har alltid sagt at kakemenn, det skal ikke spises før 1.desember, så da lå kakemannen der i gaven den 1.desember. Uten å kommentere for mye, så er det jo galskap at man nå enkelte steder har endret ordet kakemann til kakeperson. Akkurat det bør være grunnlag for et eget blogginnlegg en gang….

2.desember, der lå den spesielle boken. Boken ” Grateful Journal.” En dagbok som man selv skal skrive det meste av innholdet i. Teksten som er inne i boken, den er på engelsk, men det er ikke veldig mye tekst, så dette vil de fleste kunne forstå. På bokens første side står følgende tekst oversatt fra engelsk : ” Takknemlighet hjelper oss å leve i nuet og se skjønnheten i alt. Det er alltid noe å være takknemlig for, og å uttrykke denne takknemligheten endrer livssynet ditt til det bedre. Tro på magien med takknemlighet, og du vil aldri se tilbake.”

Hver dag gjennom et helt år var planen at jeg skulle sette meg ned å skrive i boken. For hver dag er det tre linjer som skal fylles ut. Hver dag skal man skrive ned 3 ting man er takknemlig for. Det er dager hvor man føler at livet er utfordrende, og det negative får mye mer fokus enn det positive. Det er dager hvor man ikke helt klarer å se det positive, men det er sånn at selv på de tyngste dagene, så har man noe å være takknemlig for. Og det er nok også på de tyngste og mest utfordrende dagene man virkelig har behov for en bok som dette. Det å finne det positive som man er takknemlig for, det vil hjelpe oss når dagene er tunge tenker jeg. Det å sette pris på hver dag, det burde sikkert ha stått øverst på hver linje.

Boken ” Grateful Journal ” inneholder også små tekster som kan bety mye for oss i hverdagen. Tekster som kan få oss til å tenke som feks : ” Vi tar ofte for gitt de tingene som mest fortjener vår takknemlighet ” , ” livet er ikke et spørsmål om milepæler, men om øyeblikk “, og ” hver dag gir sine egne gaver.” Boken har og noen sider hvor fokuset er på personene man har i livet sitt. Her skal man skrive ned de personene som man er takknemlig for å ha i livet sitt. Ikke bare navnene, men man skal også begrunne hvorfor de er viktige. Boken har også noen blanke sider hvor man skal skrive litt om hva som gjør en lykkelig. Små og store ting som får en til å smile, og kjenne på glede.

For noen så høres kanskje en slik bok tåpelig ut, og det skal man ha respekt for. Men for min egen del, så er dette en bok jeg satte umåtelig stor pris på å få, men så ble den altså borte, og når den blir borte fra både hode, og øyne, da blir det borte. Flaut å innrømme at jeg ikke har skrevet et eneste ord i den med tanke på hvor mye jeg satte pris på den. Men boken, den er heldigvis oppdaget på ny, og jeg får en ny sjanse til å skrive i den både på gode, og dårlige dager. Jeg har tro på at en slik bok kan hjelpe oss på spesielt de tunge dagene. For uansett hvor mørkt det er, så kan vi finne noe i livet som vi er takknemlige for, og de tingene kan holde oss oppe.

” Grateful Journal “, den skal nå ligge på kontorpulten min, på et sted hvor den ikke vil forsvinne. Den skal ligge sånn at jeg må se den hver dag, og at jeg tar den frem for å skrive ned de tre tingene jeg er takknemlig for akkurat den dagen. Det er ikke noen datoer i boken, så det er bare å starte å skrive. Og denne boken kan kanskje være et julegavetips fra deg til en eller flere som du skal gi gave til denne julen.

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene så gode man kan.

Jeg er ikke politisk engasjert. Da jeg var en del yngre, så var jeg politisk aktiv en periode, men nå er jeg vel bare på det jevne samfunnsengasjert som de fleste andre. Jeg leser ikke avisene fra A til Å slik jeg måtte da jeg jobbet i radio. Nå kjenner jeg nok at jeg skumleser mye, og leser grundig det som engasjerer meg. Min mor på 82 år er mer oppdatert på det som skjer, spesielt i byen enn hva jeg er. For min del, så blir det mest Fevennen og VG på nett som jeg leser daglig.

Jeg kjenner at det spesielt er en sak som engasjerer meg. En sak som gjør meg så sinna, så frustrert og så fortvilet. Det virker som om de som styrer i et av verdens beste land bare sitter og ser  på den fattigdommen som er i landet vårt uten å gjøre noe. De sitter på sin høye hest de, og ser at flere og flere sliter med å få endene til og møtes. Flere barn bor i familier som er under fattigdomsgrensen, flere kjenner på ordet fattigdom, flere må be om hjelp for å få mat på bordet – det er en skam! Virkelig! Barnefamilier, uføretrygdede, arbeidsledige, pensjonister, studenter – flere og flere må be om mathjelp. Mennesker som for kort tid siden hadde det helt greit. Mennesker som klarte seg. De fikk endene til og møtes. Men nå er det så tøffe tider i et av verdens rikeste land at mennesker som aldri trodde de skulle være nødt til be om mathjelp, faktisk må gjøre nettopp det.

Annonsørinnhold

Gigantisk salg: Spar opptil 70 prosent

Dyrere mat, dyr strøm, kraftige renteøkninger, ja prisøkning på det meste egentlig, det har satt så mange i en helt uholdbar situasjon. En kamp for å overleve for så mange. Er det sånn vi faktisk skal ha det? Mennesker som hadde en inntekt de greide seg fint på hvor livssituasjonen plutselig har blitt snudd på hodet. Jeg er sikkert ikke alene om å føle at det er liten vilje til å virkelig å gi de som trenger det et skikkelig løft. For pengene, de har vi. Vi ser jo hvordan regjeringen Støre ” tryller ” frem penger når det trengs. De finner penger når de må, men de synes nok ikke at de MÅ gjøre noe med fattigdommen, og lave inntekter. Det er mye som er langt viktigere for regjeringen enn å gi landets befolkning en levelig hverdag.

Jeg hadde forhåpninger til statsbudsjettet. Jeg trodde regjeringen hadde gjort viktige prioriteringer når det gjaldt de som har den laveste inntekten. Jeg trodde de hadde løftet trygdede, pensjonistene, barnefamiliene – alle som sliter. En skattelette på et par hundrelapper i året, det er et hån. Mye penger for staten, det vet jeg, men kanskje skulle de ha brukt disse pengene på andre poster. Ikke et øre har regjeringen gitt til å bekjempe fattigdommen. Eller det ble vel litt feil. De har satt ned barnehagen til 2000 kr, og det er helt klart viktig for mange barnefamilier, så den heier jeg på. Men ikke alle har barn i barnehagen. Ikke alle har barn. Hva med dem? Regjeringen kunne ha bidratt sterkere til at enkelte grupper hadde fått mer å rutte med. Gruppene med de  laveste inntektene, og de som mottar trygd, de burde ha blitt prioritert. Statsbudsjettet inneholder ikke et løft til de som går på de laveste ytelsene.

En skal ikke sette ting opp mot hverandre sies det, og jeg vet det er ulike potter som skal ha penger på budsjettet. Jeg vet at budsjettet er et puslespill, og jeg vet at mange vil ha mer enn de får. Det er mange kamper, og viktige arenaer, og jeg har ikke satt meg inn i statsbudsjettet ut over det som har kommet frem i media. Men er det ikke en del poster som burde vært nedprioritert for å prioritere helt andre ting akkurat nå. Kunstsiloen her i Kristiansand jublet etter at staten har økt støtten til bygget med 11 millioner. Totalt har staten bidratt med 175 millioner kroner til byggingen. Jeg skal ikke starte noen diskusjon om kunstsiloen i Kristiansand selv om jeg mener at slike prosjekter bør kunne stå på egne ben, men poenget mitt er vel mer at pengene finnes, og at nå er tiden inne for å prioritere de som virkelig trenger det i eget land. Om man måtte ha tatt upopulære prioriteringer i årets budsjett, så burde man faktisk ha gjort det. Man skal ikke grue seg til hverdagen. Man skal ikke lure på om man har mat på bordet neste dag. Man skal ikke legge seg sulten. Barn skal kunne dra i bursdager og ha med gave. Barn skal kunne få være med på fritidsaktiviteter. Ingen skal fryse i eget hjem.

Dagens regjering gjør ingenting for de som trenger en lettere hverdag. At det må et regjeringsskifte til, det er det ingen tvil om, men hvem som skal sitte ved roret, ja, si det. Vi trenger politikere som bretter opp armene, som ser hvordan hverdagen er for så mange, og som ikke bare snakker om å gjøre noe, men faktisk gjør det. Fine ord, det har det vært nok av.

Forleden dag var jeg noen ærender i byen, og på vei hjem, så kjørte jeg forbi to ulike steder hvor de deler ut mat og klær her i byen. Det var køer begge steder. Lange køer. I respekt for de som faktisk stod der, så prøvde jeg å holde øynene borte, men i køene så stod alle mulige mennesker. Unge som eldre. Jeg fikk vondt langt inne i sjelen. Det å se så mange mennesker stå der, i lange køer for å få mat på bordet, og kanskje litt ” nye ” klær, det gjorde at jeg kjente tårene presse på. Dette er Norge. Jeg har aldri stemt SV i hele mitt liv, men det virker som om partiet vil ha gjennomført de sakene regjeringen ikke prioriterer når det kommer til feks fattigdom, så nå håper jeg SV stiller beinharde krav før de stiller seg bak statsbudsjettet. Dette er Norge, og i Norge skal vi ikke ha fattigdom. Og pengene, de er der. Sett Støre og Vedum i en kald, kommunal leilighet, og la de leve på en hundrelapp til dagen over en periode. La de kjenne på den skamfulle følelsen mange garantert har når de må stille seg i matkø. La de leve manges liv, så hadde garantert pengene kommet.

Så var det dette vannet da. Jeg skrev litt om vanndrikkingen min for et par uker siden. En periode hadde det blitt mindre vann enn jeg har pleid å drikke. I sommer og litt før sommeren, så ble det liksom Pepsi Max. Og jeg var virkelig blitt flink til å drikke vann i en lang periode. Hvorfor det ikke ble så mye en periode, det har jeg sannelig  ikke noe fornuftig svar på. Det ble liksom bare sånn.

Jeg har jo også kjøpt meg motivasjonsflaske. Hvem har ikke…disse flaskene som skal motivere deg til å drikke godt med vann, de ser man ” overalt.” Motivasjonsflaskene har tatt helt av, og de har blitt en trend. En trend som jeg har kastet meg på, i håp om å bli like flink til å drikke vann som jeg var før sommeren. Flere butikker har tatt inn motivasjonsflaskene. Meny er blant dem. I rundt 35 av deres butikker er det til nå solgt 18.000 flasker .Motivasjonsflaskene viser hvor mye vann du drikker i løpet av dagen. Hvis du skal overholde drikkeflaskens «regler», så skal du drikke rundt to liter til dagen.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Jeg leste en ” Sprek ” artikkel i Fævennen her om dagen. Det stod det litt om denne flasketrenden. Der finnes ulike flasker. Ulike farger, store og små. Flasker med tekst på engelsk og norsk, og teksten, den motiverer. Flasken har motiverende tekster etter hvert som man starter å drikke denne literen med vann : La oss begynne, husk målsetningen din, hold fokus, dette går unna, godt jobbet, du klarte det, fyll på og gjenta. Det er jo litt motiverende dette. Flasken skulle bare vært en termomodell som holdt vannet kaldt. Lunkent vann er ikke godt, så egentlig må jeg drikke denne literen fort hehe.Den flasken jeg har er merket opp til 900 ml, men kan fylles med én liter vann, og skal fylles opp to ganger i løpet av dagen.

” Sprek ” artikkelen som jeg leste, den stilte spørsmål om man trenger så mye vann pr. dag? Erik Arnesen er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo, avdeling for ernæringsvitenskap. Til ” Sprek ” sier han at det ikke er noen tvil om at vann er livsviktig, og at væskebalanse er nødvendig for at kroppen skal fungere. Men det absolutte daglige behovet for væske varierer fra person til person, og også fra dag til dag. Det avhenger ikke minst av fysisk aktivitetsnivå, klima og andre faktorer som påvirker hvor mye væske som går ut av kroppen. Å fastslå om noen får i seg for lite væske er også komplisert, sier han. Arnesen sier videre at man anslår at et inntak av 2 ( kvinner ) til 2,5 ( menn ) liter væske pr.dag er tilstrekkelig for de aller fleste voksne og tenåringer (fra 14 år) i Norge. Dette betyr likevel ikke at man må drikke to eller flere av slike flasken med vann. De 2-2,5 literne inkluderer nemlig også væske fra mat, kaffe osv. Mat bidrar i følge Arnesen betydelig til væskeinntaket. Mange matvarer har 90% vann, eller mer. Men her kommer det jo også an på hva slags kosthold man har. 

Jeg har jo alltid hørt at den nødvendige væskemengden man må ha, det gjelder kun vann, og så kommer alt utenom, men sånn er det altså ikke. Væskebehovet kan dekkes av en rekke ulike drikker (og oftest en kombinasjon av disse), som melk, juice, kaffe, te og så videre, og noe gjennom mat, men vann er den beste tørstedrikken. Det er helt uten kalorier, og vannet gir kroppen alt den trenger for å bygge seg opp igjen etter væsketap. Dersom du synes at vann blir for kjedelig å drikke, kan du tilsette noen dråper sitronsaft, eller du kan drikke vann med isbiter, vann med  appelsinskiver, eller gjøre slik som jeg gjør : ta noen dråper av saften ” Zeroh ” oppi. Med noen dråper ” Zeroh ” så blir plutselig kjedelig vann til noe langt mer fristende og godt. Når jeg nå skal bruke motivasjonsflasken min på trening, så er den fylt med vann…og noen deilige dråper ” Zeroh.”

Nyt lørdagen! Her er prinsene mine på besøk i helgen sammen med datteren min. Det å få være sammen med guttene i livet mitt, det er så utrolig fint. Alle som er besteforeldre kjenner sikkert til den utrolige følelsen av kjærlighet som man har for barnebarna sine. Jeg trodde nesten ikke det var mulig å føle så sterkt som jeg gjør. De to guttene beriker livet mitt så utrolig mye.

Vi blogges i morgen!

Denne uken har jeg hatt snekkere her hjemme. Et uhell gjorde at gulvet i stuen ble skadet, og når slikt skjer, så er det utrolig godt å oppleve at de dyre forsikringene man betaler for faktisk fungerer. Så det gamle gulvet ble fjernet, og nytt ble lagt. De startet mandag, og torsdag morgen var de ferdige. Jeg er strålende fornøyd.

Når man skal skifte gulv, så må stuen ryddes, og det er en jobb gitt. Da merker man virkelig hvor mye man har. Et pluss med en slik ryddejobb, det er jo at man får ryddet litt. Det ble litt som skal gis bort, og noe som havnet i søppeldunken. Noen endringer fikk jeg også gjort. Jeg har nok ingen minimalistisk stue, men fikk skapt litt mer luft ved å ta bort et hjørnebord jeg egentlig ikke var særlig glad i lengre. Da stod jeg plutselig med ei stor, flott lampe som jeg ikke var lei av, men som jeg ikke hadde plass til…et luksusproblem som ikke er løst. Lampen havner nok på Finn. En seksjon som tv stod på ble byttet ut med en skjenk som var lavere. Godt å få ryddet, og gjort litt endringer.

Da jeg skulle rydde stuen, så kom jeg over alle fotobøkene mine. Jeg måtte sette meg ned, og bla i de. Av og til er det fint å sitte å mimre litt. Tenkte tilbake på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Noen ting skulle man selvsagt ønske at man ikke hadde opplevd . En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men  sorgen, tapet, og utfordringene gjort meg sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli alvorlig syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men man kommer seg igjennom selv om det på et tidspunkt føles umulig. Verden raser, men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

For meg er det litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har fått opplevd som mange andre ikke har.  Gjennom alle årene i radio, årene som leder i NLLF. Alle debatter jeg har deltatt i, foredrag jeg har holdt, radio og tv intervjuer, stemmen jeg har fått lov å være. Alle de flotte menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og det er også noen som man er glad for at ikke er en del av livet mitt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går så godt overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Så er det de som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Vi treffes ikke hver dag, og vi prates ikke hver dag, men de har likevel denne spesielle plassen. Det merker man når man treffes. Selv om det har gått lang tid, så føles det som om det var i går. Det er en god følelse. Etter hvert som man blir voksen, så blir vennekretsen noe mindre enn når man var yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene, de som er igjen. Man setter nok kvalitet høyest, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst.

Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Jeg var speider i 10 år.  Jeg var både meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble nok ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Noen personer fra barndommen har blitt i livet mitt. Ikke at vi treffes så ofte, men vi vet at vi er der for hverandre. VI vil alltid ha de helt spesielle båndet. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at dette er venner for livet. Det er godt å tenke på at vennskapet vi hadde fra vi var små er der ennå.

Når jeg blar i fotobøkene, så finner jeg ut at det er i år er 39 år siden jeg startet med radio på hobbybasis i Radio Ung sine lokaler i Ekserserhuset.  Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått 39 år, det er helt utrolig. Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 39 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt!  Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett utrolig hyggelige mennesker, men absolutt noen sure, grinete, og lite hyggelige. Da corona pandemien rammet, så rammet den også lokalradioene i forhold til reklamesalg. Det er tvilsomt at jeg kommer tilbake til radiobransjen, men minnene, de skal jeg gjemme godt på. Og kanskje en dag…man skal aldri slutte å håpe.

Det var godt å stoppe opp litt, og se tilbake på alle menneskene som har krysset veien min, og som alle på sin måte har gitt meg noe i en periode av livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var så håpløse. Gråt og latter. Oppturer og nedturer. Sorg og glede. For meg gjorde det godt å se litt tilbake. Det ga meg en ro, og ny energi. Samtidig fikk det meg også til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner. En del av fotobøkene inneholdt masse flotte bilder av den fineste gaven jeg har fått, prinsene mine Henry og Alfred. Hjertet fylles av så masse kjærlighet når jeg ser de flotte guttene. Jeg trodde nesten ikke det var mulig å fylles med en slik kjærlighet som jeg føler for disse to fantastiske guttene, og sammen med disse to skal jeg skape mange fine minner fremover. Både store og små.

Sjekk ut den flotte frisyren jeg hadde da jeg var ca 17 år 🙂 Go’søndag!

Dagen i går var en dag hvor jeg virkelig kjente på mestringsfølelsen, og den følelsen, det er en fantastisk følelse å kjenne på. Det å kjenne på at ” dette klarte jeg “, hjelp så god den følelsen er.

Denne måneden er det 5 år siden jeg tok ut separasjon. Utrolig som tiden flyr. At det har gått fem år, det er nesten ikke til å tro. Det har vært fem år som startet med en skikkelig storm med orkan i kastene, fem år hvor jeg lukket en dør, og åpnet en ny, spennende dør. Fem år hvor jeg har fått den fineste gaven jeg kunne ha fått – nemlig to nydelige barnebarn. Fem år hvor jeg har datet litt, men ennå ikke funnet mannen i mitt liv. Fem år hvor jeg har fått realisert drømmen min om min egen bedrift, min egen nettbutikk. Fem år hvor jeg i dag fortsatt føler på en utrolig god følelse fordi jeg tok et riktig valg, og den gode følelsen på at jeg er på en utrolig god plass i livet. Jeg kjenner på stolthet, trygghet og lykke.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Det å bli alene, det byr også på en del utfordringer, og for meg så var utfordringene at jeg nå var huseier, alene. Jeg bor i et stort hus på 350 kvm. Et hus med stor terrasse, med en liten hage, med 40 m gjerde, stor garasje. Ja, jeg vil tro at de fleste av dere som bor i hus vet akkurat hvor mye arbeid det er i forhold til vedlikehold. Jeg ønsket å beholde huset etter skilsmissen, så da var det bare brette opp armene for å prøve meg frem på ting jeg aldri hadde gjort før. Plenen hadde jeg klippet, så jeg visste hvordan plenklipperen fungerte, men kantklipperen, den måtte jeg bli kjent med. Jeg hadde aldri malt noe særlig, ikke beiset terrasse, så det ble en ny verden jeg måtte bli kjent med. Hvilke malepensler skulle jeg bruke hvor, hva slags maling på de ulike stedene, hvordan rengjøre pensler, maskering, hvordan fjerne beis og påføre ny..ja, listen var lang. I tillegg til vedlikehold ute, så er det jo også vedlikehold inne, så masse nye ting. Men heldigvis hadde jeg jo tatt til meg mye i løpet av årene som gift, så jeg hadde jo mye kunnskap, men jeg har liksom aldri hatt behov for å bruke den.

Mye av dette utearbeidet, det har jeg som sagt ikke gjort så mye før jeg ble alene, men jeg tar fatt på oppgavene, og kjenner at mye av dette faktisk er veldig ålreit å holde på med. Jeg har lært masse i løpet av disse årene, og jeg har gått løs på alle oppgaver. Jeg har blitt litt som Pippi. Det jeg ikke har gjort før, men det skal jeg klare. Og det aller meste har jeg klart selv. Jeg liker ikke å spørre om hjelp. Litt fordi jeg gjerne vil klare det selv, men også fordi alle har sine ting å holde på med. Men hjelp har jeg fått, og den hjelpen jeg har fått i løpet av disse årene, den er jeg evig takknemlig for.

I år har det vært mye vedlikehold ute. Vasking av hus og garasje, det er det første jeg starter med hver vår. Jeg har fjernet beis på terrassen, vasket gjerde, skrapt gjerde, gjødslet – ja, listen er lang. Men i år tenkte jeg at det nok også var på tide å male huset. Jeg har aldri malt hus, og i tillegg hater jeg høyder, så det å gå opp i høyden for å male, det var helt uaktuelt. Å spørre de rundt meg om hjelp, det hadde jeg ikke så veldig lyst til. For selv om jeg kun trengte hjelp til å male høydene, så er det flere høyder, og huset er stort. Heldigvis ordnet det seg, og jeg fikk hjelp. Men alt annen enn høydene, det ville jeg male selv. Så da var det bare å kjøpe inn mer maling og det riktige utstyret, og sette i gang. Det å male hus, det har faktisk vært moro. Jeg liker å male kjenner jeg. Jeg tar på musikk i ørene, og går inn i min egen, lille verden. Det har jo vært litt blandet vær, og pga regn, så har jeg ikke fått malt sammenhengende. Det har tatt tid å få malt hele huset. Dette er første gangen jeg maler hus, og jeg maler sikkert ikke like fort som en som har gjort det mange ganger før, men i går ble jeg ferdig, og det var en herlig følelse! Hele huset er ferdig malt, og jeg kan klappe meg selv på skulderen, og være så fornøyd med at jeg mestrer dette også. Fint ble det også om jeg skal få lov til å skryte litt av meg selv. Sånn 100 % ferdig er jeg sånn sett ikke. Jeg har vinduene igjen, og noen hvite partier, men hovedjobben, den store jobben, den er utført. Jeg er stolt og så utrolig fornøyd! Mestring altså.