Mens dagene glir forbi….

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå. Jeg kjenner at jeg rødmer litt når jeg skriver dette, for jeg er nok også en som fort kan klage, også for små ting som jeg egentlig burde la passere. Kanskje spesielt små ting egentlig. Ting man burde la passere, ting som ikke er verdt å bruke så mye energi på. Ting man ikke kan gjøre noe med. For min del blir det jo helst ” vondter ” jeg klager over, men det blir vel helst moren min som får høre klagesangen, jeg klager sjeldent til andre.

Som akkurat nå når jeg har skikkelig vondt under hælene. Begge hælene, og det er smertefullt når jeg går. Jeg kjenner at jeg nok kan klage litt når det er så vondt som det er. Når jeg har på meg Fit Flop’ene eller Gaitline sandalene, så avlaster de ganske godt, men med en gang jeg har på meg andre sko, eller tar av meg skoene, så kommer smertene med det samme. Jeg har plantar fascitt, en betennelse som gir hælsmerter. En av årsakene til at jeg har dette har nok vært valg av sko. Jeg er utrolig flink i hverdagen til å bruke gode sko. Både på trening og ellers. Gaitline er de skoene jeg bruker aller mest. De er fantastisk til mine føtter. Om sommeren bruker jeg mye FitFlop, også de skoene har riktig såle for mine bein. Birkenstocker feks, der blir sålen altfor hard. Jeg har hatt skikkelige smerter i begge hælene over lengre tid nå, så om en ukes tid, så skal jeg komme meg til fysioterapeut å få strøm. Det har hjulpet meg veldig tidligere. Men dette er klaging, og ingen valg jeg må ta.

Hodet mitt er full av tanker for tiden. Jeg har flere valg jeg må ta, og nei, det er ikke lett. Det er mange hensyn å ta, og valgene vil jo påvirke mye. Valgene vil kun påvirke meg, og ingen andre. Det kan jo sånn sett gjøre prosessen noe lettere, men valg er ikke alltid lett. Jeg er i tillegg en person som tenker mye, overtenker til tider, og som ofte utsetter valgene fordi jeg vingler en del frem og tilbake.

 

Men tilbake til klagesangen vår, og valgene vi har. Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Som jeg har skrevet tidligere i blogginnlegget : jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider kanskje da over bagateller. Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til å ta bedre valg nå enn før. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder tidligere, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er vi selv som velger hvem vi ønsker å omgås, og det er kun vi som kan velge bort de som bare tar i et vennskap, og sjeldent gir. Det er bare vi som kan velge bort de som gir oss den dårlige energien, og som man blir i dårlig humør av når man treffer. De som kun snakker om seg selv og sitt, og som har klaget over det samme år etter år. Det er  vi selv som velger hvordan livet vårt skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt i hodene våre blitt så mye lettere…tror vi…

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av alle valgene man tar, så da blir mange valg vanskelige, og kanskje litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg.

For lenge siden, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på det meste. Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så må man prøve å glede seg over hver dag på en helt annen måte. Så jeg avslutter blogginnlegget i dag noen av reglene for å få et miserabelt liv. Kjenner du deg igjen i noen av disse 🙂

Beveg deg minst mulig. 

Spis junk.

Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour.

Sov mindre.

Vær en skikkelig grinebiter.

Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg….

Nyt søndagen! Her skal vi i bursdag i dag og feire en flott 4 åring. Bursdag er alltid stas. Vi blogges til lørdag.

Det er så hjerteskjærende…..

Det er hjerteskjærende. Det skal ikke være sånn. Ingen skal måtte kjenne sånne ting på kroppen. Men realiteten er at flere enn vi tror gruer seg til jul. De gruer seg av ulike grunner. Fattigdom og ensomhet er vel det de fleste kjenner på av de som gruer seg til jul. Eller barn som gruer seg til jul fordi mamma og pappa drikker seg fulle….igjen. Tall fra 2021 viste at det var 3052 fattige barn i min hjemkommune, Kristiansand. I 2023 er tallet garantert mye høyere.

Fra 2021 og frem til nå, så har mye endret seg. Renta steg på nytt på torsdag selv om de fleste trodde den vil stå stille. Strømmen er dyr, maten er dyr, drivstoff, alt av varer og tjenester har blitt dyrere. Matkøene lengre og lengre. Så mange flere må gå til det skrittet og be om hjelp til mat på bordet. For et par uker siden kjørte jeg forbi to steder i Kristiansand sentrum hvor de deler ut mat. Køene var så lange. Det stakk i hjertet mitt samtidig som jeg blir så utrolig sint! Sint på de som styrer i kommunene. Sint på de som styrer landet. Et av verdens rikeste land, og så har vi matkøer, og et samfunn med mer og mer fattigdom. Eldre, uføre, studenter, familier med to inntekter, aleneforeldre…er det mulig!? I hele landet er det mange familier som gruer seg til om de får mat på bordet, ikke bare til jul, men ellers i året også.

 

Matposer blir delt ut hver uke, mer enn noen gang. I julen deles det ut esker med julemat takket være alle de frivillige organisasjonene. Her i Kristiansand startet Fædrelandsvennen en mataksjonen ” Sammen for byen ”  for å hjelpe de som sliter, og det har vært en fantastisk giverglede blant både næringsliv og private. Det er rørende, og det er så godt å vite at så mange familier kan senke skuldrene nå før jul og vite at det blir en fin jul.

Barnefattigdom burde være en av de viktigste sakene til regjeringen. Ingen barn skal vokse opp i fattigdom i Norge  i dag. Ingen skal være nødt til å kjenne på skammen og fortvilelsen som fattigdommen fører med seg. Nå som det visstnok skulle være vanlige folks tur, så må regjeringen ha misforstått veldig mye. Var det vanlige folks tur til å stå i matkø Støre mente da han så stolt kom med budskapet sitt? Regjeringen levere overhodet ikke. Ikke på barnefattigdom, ikke på å øke trygder og støtter til et nivå som virkelig merkes godt i lommeboken. Ikke på å gjøre de rette tingene for oss vanlige folk. Jeg er veldig glad for at barnefamilier får det litt lettere økonomisk, men ikke alle har barn. Mange av disse trenger også å kjenne på en økonomi som ikke holde de våkne om nettene. Det er en grunn til at folk er ute av arbeidslivet, og den grunnen står ikke skrevet i pannen deres. Arbeidsminister Tonje Brenna er mer opptatt av at man skal arbeide enn å øke inntekten til de som ikke kan jobbe. Alle kan ikke jobbe, og ingen går ut av arbeidslivet fordi man ikke gidder å jobbe. Det å må gå ut av arbeidslivet gir en stor sorg for de fleste, og en mye mindre inntekt. Og det gjør man frivillig liksom? Fordi man ikke vil jobbe? Regjeringen Støre er en tafatt regjering. Penger det har de. Det bevilges stadig store summer til absolutt viktige ting, men er ikke vi nordmenn viktige? Bør ikke vi også komme høyt opp på listen over de som skal få økte inntekter så det merkes? Man skal ikke ligge våken om natten fordi man ikke vet hvordan man skal få råd til de nødvendige ting. Man skal ikke være bekymret og skamfulle. Når det finnes penger i milliardklassen som stadig bevilges, så finnes det også penger til å øke trygder og hjelpestønader. Joda det ble noen kroner mer i budsjettforliket til diverse grupper, men det er jo ikke nok i det hele tatt. Men det er vel sånn det blir når de som sitter ved kongens bord aldri har kjent på hva det vil si og være vanlige folk med vanlige inntekter, eller har utfordringer som gjør at man må over på en trygdeytelse. Er det noen hjemme hos de som styrer, eller lukker de bare både øyne og lommeboken. Jeg vet at alle har sine budsjetter, men likevel…de finner penger til så mye, men ikke til vanlige folk…

Jeg er heldig. Jeg er heldig som har mulighet til mye selv om jeg ikke er på listen over de rikeste når det kommer til penger. Selv uten hytte som jeg lenge har ønsket meg, og selv uten millioner av kroner i banken, så er jeg likevel heldig. Jeg kjenner ikke på ensomhet, jeg får det økonomiske til å gå greit rundt, og jeg har stort hus. Jeg fryser aldri, det er alltid  mat i kjøleskapet, jeg har alt jeg trenger for et godt liv. Jeg har ikke økonomi til å reise hit og dit, og til å shoppe til jeg dropper. Jeg må tenke på hva jeg bruker pengene til. Jeg er alene og har en inntekt, men jeg er likevel heldig.

Jeg har heldigvis aldri kjent på følelsen av og ikke få endene til og møtes, og jeg har aldri opplevd og ikke ha muligheten til å kjøpe den maten man trenger, eller betale de regningene som skal betales . Jeg har aldri vært nødt til å nekte datteren min fine opplevelser, opplevelser som mange av oss tar som en selvfølge, men som faktisk ikke er en selvfølge for mange rundt oss. Klart jeg gjerne skulle hatt en enda større økonomisk frihet, jeg vasser ikke i penger, men jeg klarer meg fint.

I går gikk tankene mine igjen til ett sterkt møte jeg hadde for tre år siden. Et møte jeg aldri glemmer. Jeg har skrevet om dette møtet på bloggen før, men julen er tid for ettertanke, og omsorg. Dette møtet har jeg tatt frem hvert år etter at jeg traff ” Per.” Jeg tror det kan være til ettertanke for mange.

For fem år siden fikk jeg møtte jeg ” Per” gjennom jobben. Jeg skulle lage en avisreportasje om organisasjonen ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” , og Per var på lageret deres for å hente mat. Møtet med ” Per ” har gjort så sterkt inntrykk på meg. ” Per ” var familiefaren som hadde alt. Han hadde alt han ønsket seg av materielle goder, han hadde en veldig godt betalt lederjobb. ” Per ” var den som hadde anledning til å hjelpe, og som stadig snakket om å gjøre noe for andre. Han ga litt til Fretex nå og da, men ellers levde han det gode livet sammen med samboer, og 4 barn….aldri hadde han trodd at livet kunne snu fra topp til bunn, aldri hadde han trodd at han kunne miste det han hadde, og aldri hadde han trodd at han skulle komme i en situasjon hvor han måtte be andre om hjelp til mat…men livet snudde.”

” Per ” ble syk, han opplevde dødsfall tett innpå seg, og livet raste. Den gode lønnen han en gang hadde ble redusert til 66%.  Familien måtte leve på kun en inntekt, og plutselig stod han der, og opplevde livets tøffe sider. Skammen han følte var så stor, og det tok lang tid og komme dit at han faktisk måtte spørre andre om mat som han ikke selv hadde anledning til å kjøpe. Han som familiefar skulle jo være pilaren, det var han som skulle sørge for at familien hadde det de trengte. Fra å være vant til å prate foran store forsamlinger, så stod ” Per ” nå utenfor et lager i Kristiansand for å be om hjelp til mat. Per ” grudde seg til jul, og det faktum at han ikke kunne lage den samme julefeiringen for familien sin som han kunne før. Han var en av mange som har søkt organisasjonen om hjelp til julemat denne julen. “Per ” var evig takknemlig for at ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” fantes – de er engler på jord avsluttet Per samtalen vår med. Med seg hjem hadde han fått 3 gode poser med mat til familien, en hjelp som betyr så enormt mye i en vanskelig tid av livet, og en hjelp som betydde at de kunne feire jul. Jeg glemmer aldri ” Per.”

Møtet med ” Per ” forteller meg hvor takknemlig vi bør være de av oss som har det vi trenger, og det forteller meg også hvor fort livet kan snu for oss alle. Fra å være på toppen av livet, så kan ting endre seg fortere enn man tror…men de som styrer landet vårt bør være de som gjør alt de kan i sin makt for at når livet får en brutal vending, så har man et trygghetsnett også økonomisk. Et økonomisk trygghetsnett som gjør at vi aldri trenger å bekymre oss.  Møtet med ” Per ” får meg til å tenke på at det å være takknemlig er så uendelig viktig. ” Per ” sa en annen ting også som satte spor i meg….” barna mine får ikke ” alt ” de ønsker seg denne julen, men de får masse kjærlighet, og det er det som betyr noe.”

En helt spesiell bok

Dette er bare så flaut! Jeg som ble så glad for denne gaven, og som gledet meg så til å bruke den, og så finner jeg den ubrukt på kontorpulten min gjemt under masse papirer…

Jeg fikk en helt spesiell bok i gave. Jeg tror det er en av de fineste gavene jeg har fått på lenge. Boken i seg selv, den er rosa og fin. Utenpå er det gullskrift. Inne i boken er det mange blanke sider, så dette er ingen bok man skal lese fra perm til perm. Dette er en bok jeg skal skrive selv. Det er jeg som bestemmer innholdet. Dette er en viktig bok. Jeg husker at jeg gledet meg så til å starte å skrive i den, men så ble den borte både fra hodet mitt og øynene mine.

Jeg var så heldig i fjor at jeg fikk pakkekalender fra prinsene mine og datteren min. 24 gaver. En pakke hver dag frem til julaften. En kalender som inneholdt så mye jeg bruker i hverdagen, og litt godteri til helgen. 1.desember, der lå en gave som er en tradisjon. En gave som jeg alltid pleide å gi min datter første dagen i desember, nemlig en stor kakemann. Vi har alltid sagt at kakemenn, det skal ikke spises før 1.desember, så da lå kakemannen der i gaven den 1.desember. Uten å kommentere for mye, så er det jo galskap at man nå enkelte steder har endret ordet kakemann til kakeperson. Akkurat det bør være grunnlag for et eget blogginnlegg en gang….

2.desember, der lå den spesielle boken. Boken ” Grateful Journal.” En dagbok som man selv skal skrive det meste av innholdet i. Teksten som er inne i boken, den er på engelsk, men det er ikke veldig mye tekst, så dette vil de fleste kunne forstå. På bokens første side står følgende tekst oversatt fra engelsk : ” Takknemlighet hjelper oss å leve i nuet og se skjønnheten i alt. Det er alltid noe å være takknemlig for, og å uttrykke denne takknemligheten endrer livssynet ditt til det bedre. Tro på magien med takknemlighet, og du vil aldri se tilbake.”

Hver dag gjennom et helt år var planen at jeg skulle sette meg ned å skrive i boken. For hver dag er det tre linjer som skal fylles ut. Hver dag skal man skrive ned 3 ting man er takknemlig for. Det er dager hvor man føler at livet er utfordrende, og det negative får mye mer fokus enn det positive. Det er dager hvor man ikke helt klarer å se det positive, men det er sånn at selv på de tyngste dagene, så har man noe å være takknemlig for. Og det er nok også på de tyngste og mest utfordrende dagene man virkelig har behov for en bok som dette. Det å finne det positive som man er takknemlig for, det vil hjelpe oss når dagene er tunge tenker jeg. Det å sette pris på hver dag, det burde sikkert ha stått øverst på hver linje.

Boken ” Grateful Journal ” inneholder også små tekster som kan bety mye for oss i hverdagen. Tekster som kan få oss til å tenke som feks : ” Vi tar ofte for gitt de tingene som mest fortjener vår takknemlighet ” , ” livet er ikke et spørsmål om milepæler, men om øyeblikk “, og ” hver dag gir sine egne gaver.” Boken har og noen sider hvor fokuset er på personene man har i livet sitt. Her skal man skrive ned de personene som man er takknemlig for å ha i livet sitt. Ikke bare navnene, men man skal også begrunne hvorfor de er viktige. Boken har også noen blanke sider hvor man skal skrive litt om hva som gjør en lykkelig. Små og store ting som får en til å smile, og kjenne på glede.

For noen så høres kanskje en slik bok tåpelig ut, og det skal man ha respekt for. Men for min egen del, så er dette en bok jeg satte umåtelig stor pris på å få, men så ble den altså borte, og når den blir borte fra både hode, og øyne, da blir det borte. Flaut å innrømme at jeg ikke har skrevet et eneste ord i den med tanke på hvor mye jeg satte pris på den. Men boken, den er heldigvis oppdaget på ny, og jeg får en ny sjanse til å skrive i den både på gode, og dårlige dager. Jeg har tro på at en slik bok kan hjelpe oss på spesielt de tunge dagene. For uansett hvor mørkt det er, så kan vi finne noe i livet som vi er takknemlige for, og de tingene kan holde oss oppe.

” Grateful Journal “, den skal nå ligge på kontorpulten min, på et sted hvor den ikke vil forsvinne. Den skal ligge sånn at jeg må se den hver dag, og at jeg tar den frem for å skrive ned de tre tingene jeg er takknemlig for akkurat den dagen. Det er ikke noen datoer i boken, så det er bare å starte å skrive. Og denne boken kan kanskje være et julegavetips fra deg til en eller flere som du skal gi gave til denne julen.

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene så gode man kan.

 

Jeg hadde et håp…

Jeg er ikke politisk engasjert. Da jeg var en del yngre, så var jeg politisk aktiv en periode, men nå er jeg vel bare på det jevne samfunnsengasjert som de fleste andre. Jeg leser ikke avisene fra A til Å slik jeg måtte da jeg jobbet i radio. Nå kjenner jeg nok at jeg skumleser mye, og leser grundig det som engasjerer meg. Min mor på 82 år er mer oppdatert på det som skjer, spesielt i byen enn hva jeg er. For min del, så blir det mest Fevennen og VG på nett som jeg leser daglig.

Jeg kjenner at det spesielt er en sak som engasjerer meg. En sak som gjør meg så sinna, så frustrert og så fortvilet. Det virker som om de som styrer i et av verdens beste land bare sitter og ser  på den fattigdommen som er i landet vårt uten å gjøre noe. De sitter på sin høye hest de, og ser at flere og flere sliter med å få endene til og møtes. Flere barn bor i familier som er under fattigdomsgrensen, flere kjenner på ordet fattigdom, flere må be om hjelp for å få mat på bordet – det er en skam! Virkelig! Barnefamilier, uføretrygdede, arbeidsledige, pensjonister, studenter – flere og flere må be om mathjelp. Mennesker som for kort tid siden hadde det helt greit. Mennesker som klarte seg. De fikk endene til og møtes. Men nå er det så tøffe tider i et av verdens rikeste land at mennesker som aldri trodde de skulle være nødt til be om mathjelp, faktisk må gjøre nettopp det.

Dyrere mat, dyr strøm, kraftige renteøkninger, ja prisøkning på det meste egentlig, det har satt så mange i en helt uholdbar situasjon. En kamp for å overleve for så mange. Er det sånn vi faktisk skal ha det? Mennesker som hadde en inntekt de greide seg fint på hvor livssituasjonen plutselig har blitt snudd på hodet. Jeg er sikkert ikke alene om å føle at det er liten vilje til å virkelig å gi de som trenger det et skikkelig løft. For pengene, de har vi. Vi ser jo hvordan regjeringen Støre ” tryller ” frem penger når det trengs. De finner penger når de må, men de synes nok ikke at de MÅ gjøre noe med fattigdommen, og lave inntekter. Det er mye som er langt viktigere for regjeringen enn å gi landets befolkning en levelig hverdag.

Jeg hadde forhåpninger til statsbudsjettet. Jeg trodde regjeringen hadde gjort viktige prioriteringer når det gjaldt de som har den laveste inntekten. Jeg trodde de hadde løftet trygdede, pensjonistene, barnefamiliene – alle som sliter. En skattelette på et par hundrelapper i året, det er et hån. Mye penger for staten, det vet jeg, men kanskje skulle de ha brukt disse pengene på andre poster. Ikke et øre har regjeringen gitt til å bekjempe fattigdommen. Eller det ble vel litt feil. De har satt ned barnehagen til 2000 kr, og det er helt klart viktig for mange barnefamilier, så den heier jeg på. Men ikke alle har barn i barnehagen. Ikke alle har barn. Hva med dem? Regjeringen kunne ha bidratt sterkere til at enkelte grupper hadde fått mer å rutte med. Gruppene med de  laveste inntektene, og de som mottar trygd, de burde ha blitt prioritert. Statsbudsjettet inneholder ikke et løft til de som går på de laveste ytelsene.

En skal ikke sette ting opp mot hverandre sies det, og jeg vet det er ulike potter som skal ha penger på budsjettet. Jeg vet at budsjettet er et puslespill, og jeg vet at mange vil ha mer enn de får. Det er mange kamper, og viktige arenaer, og jeg har ikke satt meg inn i statsbudsjettet ut over det som har kommet frem i media. Men er det ikke en del poster som burde vært nedprioritert for å prioritere helt andre ting akkurat nå. Kunstsiloen her i Kristiansand jublet etter at staten har økt støtten til bygget med 11 millioner. Totalt har staten bidratt med 175 millioner kroner til byggingen. Jeg skal ikke starte noen diskusjon om kunstsiloen i Kristiansand selv om jeg mener at slike prosjekter bør kunne stå på egne ben, men poenget mitt er vel mer at pengene finnes, og at nå er tiden inne for å prioritere de som virkelig trenger det i eget land. Om man måtte ha tatt upopulære prioriteringer i årets budsjett, så burde man faktisk ha gjort det. Man skal ikke grue seg til hverdagen. Man skal ikke lure på om man har mat på bordet neste dag. Man skal ikke legge seg sulten. Barn skal kunne dra i bursdager og ha med gave. Barn skal kunne få være med på fritidsaktiviteter. Ingen skal fryse i eget hjem.

Dagens regjering gjør ingenting for de som trenger en lettere hverdag. At det må et regjeringsskifte til, det er det ingen tvil om, men hvem som skal sitte ved roret, ja, si det. Vi trenger politikere som bretter opp armene, som ser hvordan hverdagen er for så mange, og som ikke bare snakker om å gjøre noe, men faktisk gjør det. Fine ord, det har det vært nok av.

I sin finanstale til Stortinget uttaler finansminister Vedum at “det som virkelig motvirker fattigdom, det som virkelig utjevner sosiale forskjeller, det er arbeid”. Deretter legger han til: “Derfor må det lønne seg å stå opp om morgenen.” Ikke gir han noe løft, og i tillegg fornærmer han en hel del mennesker som faktisk ikke kan jobbe. Hvem blir uføretrygdet frivillig? Seriøst? Joda, det skal lønne seg å jobbe, men å jobbe er ikke svaret på fattigdomskrisa. Det er faktisk mange mennesker i dette landet som er for syke til å jobbe. Som ikke kan stå opp hver morgen for å gå på jobb. og pensjonistene, de har gjort sin jobb for landet, og fortjener en verdig alderdom. Ikke stå i matkø, og fryse i sitt eget hjem.

Forleden dag var jeg noen ærender i byen, og på vei hjem, så kjørte jeg forbi to ulike steder hvor de deler ut mat og klær her i byen. Det var køer begge steder. Lange køer. I respekt for de som faktisk stod der, så prøvde jeg å holde øynene borte, men i køene så stod alle mulige mennesker. Unge som eldre. Jeg fikk vondt langt inne i sjelen. Det å se så mange mennesker stå der, i lange køer for å få mat på bordet, og kanskje litt ” nye ” klær, det gjorde at jeg kjente tårene presse på. Dette er Norge. Jeg har aldri stemt SV i hele mitt liv, men det virker som om partiet vil ha gjennomført de sakene regjeringen ikke prioriterer når det kommer til feks fattigdom, så nå håper jeg SV stiller beinharde krav før de stiller seg bak statsbudsjettet. Dette er Norge, og i Norge skal vi ikke ha fattigdom. Og pengene, de er der. Sett Støre og Vedum i en kald, kommunal leilighet, og la de leve på en hundrelapp til dagen over en periode. La de kjenne på den skamfulle følelsen mange garantert har når de må stille seg i matkø. La de leve manges liv, så hadde garantert pengene kommet.

En stor trend

Så var det dette vannet da. Jeg skrev litt om vanndrikkingen min for et par uker siden. En periode hadde det blitt mindre vann enn jeg har pleid å drikke. I sommer og litt før sommeren, så ble det liksom Pepsi Max. Og jeg var virkelig blitt flink til å drikke vann i en lang periode. Hvorfor det ikke ble så mye en periode, det har jeg sannelig  ikke noe fornuftig svar på. Det ble liksom bare sånn.

Jeg har jo også kjøpt meg motivasjonsflaske. Hvem har ikke…disse flaskene som skal motivere deg til å drikke godt med vann, de ser man ” overalt.” Motivasjonsflaskene har tatt helt av, og de har blitt en trend. En trend som jeg har kastet meg på, i håp om å bli like flink til å drikke vann som jeg var før sommeren. Flere butikker har tatt inn motivasjonsflaskene. Meny er blant dem. I rundt 35 av deres butikker er det til nå solgt 18.000 flasker .Motivasjonsflaskene viser hvor mye vann du drikker i løpet av dagen. Hvis du skal overholde drikkeflaskens «regler», så skal du drikke rundt to liter til dagen.

Jeg leste en ” Sprek ” artikkel i Fævennen her om dagen. Det stod det litt om denne flasketrenden. Der finnes ulike flasker. Ulike farger, store og små. Flasker med tekst på engelsk og norsk, og teksten, den motiverer. Flasken har motiverende tekster etter hvert som man starter å drikke denne literen med vann : La oss begynne, husk målsetningen din, hold fokus, dette går unna, godt jobbet, du klarte det, fyll på og gjenta. Det er jo litt motiverende dette. Flasken skulle bare vært en termomodell som holdt vannet kaldt. Lunkent vann er ikke godt, så egentlig må jeg drikke denne literen fort hehe.Den flasken jeg har er merket opp til 900 ml, men kan fylles med én liter vann, og skal fylles opp to ganger i løpet av dagen.

” Sprek ” artikkelen som jeg leste, den stilte spørsmål om man trenger så mye vann pr. dag? Erik Arnesen er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo, avdeling for ernæringsvitenskap. Til ” Sprek ” sier han at det ikke er noen tvil om at vann er livsviktig, og at væskebalanse er nødvendig for at kroppen skal fungere. Men det absolutte daglige behovet for væske varierer fra person til person, og også fra dag til dag. Det avhenger ikke minst av fysisk aktivitetsnivå, klima og andre faktorer som påvirker hvor mye væske som går ut av kroppen. Å fastslå om noen får i seg for lite væske er også komplisert, sier han. Arnesen sier videre at man anslår at et inntak av 2 ( kvinner ) til 2,5 ( menn ) liter væske pr.dag er tilstrekkelig for de aller fleste voksne og tenåringer (fra 14 år) i Norge. Dette betyr likevel ikke at man må drikke to eller flere av slike flasken med vann. De 2-2,5 literne inkluderer nemlig også væske fra mat, kaffe osv. Mat bidrar i følge Arnesen betydelig til væskeinntaket. Mange matvarer har 90% vann, eller mer. Men her kommer det jo også an på hva slags kosthold man har. 

Jeg har jo alltid hørt at den nødvendige væskemengden man må ha, det gjelder kun vann, og så kommer alt utenom, men sånn er det altså ikke. Væskebehovet kan dekkes av en rekke ulike drikker (og oftest en kombinasjon av disse), som melk, juice, kaffe, te og så videre, og noe gjennom mat, men vann er den beste tørstedrikken. Det er helt uten kalorier, og vannet gir kroppen alt den trenger for å bygge seg opp igjen etter væsketap. Dersom du synes at vann blir for kjedelig å drikke, kan du tilsette noen dråper sitronsaft, eller du kan drikke vann med isbiter, vann med  appelsinskiver, eller gjøre slik som jeg gjør : ta noen dråper av saften ” Zeroh ” oppi. Med noen dråper ” Zeroh ” så blir plutselig kjedelig vann til noe langt mer fristende og godt. Når jeg nå skal bruke motivasjonsflasken min på trening, så er den fylt med vann…og noen deilige dråper ” Zeroh.”

Nyt lørdagen! Her er prinsene mine på besøk i helgen sammen med datteren min. Det å få være sammen med guttene i livet mitt, det er så utrolig fint. Alle som er besteforeldre kjenner sikkert til den utrolige følelsen av kjærlighet som man har for barnebarna sine. Jeg trodde nesten ikke det var mulig å føle så sterkt som jeg gjør. De to guttene beriker livet mitt så utrolig mye.

Vi blogges i morgen!

 

Herlig påfyll

Denne uken har jeg hatt snekkere her hjemme. Et uhell gjorde at gulvet i stuen ble skadet, og når slikt skjer, så er det utrolig godt å oppleve at de dyre forsikringene man betaler for faktisk fungerer. Så det gamle gulvet ble fjernet, og nytt ble lagt. De startet mandag, og torsdag morgen var de ferdige. Jeg er strålende fornøyd.

Når man skal skifte gulv, så må stuen ryddes, og det er en jobb gitt. Da merker man virkelig hvor mye man har. Et pluss med en slik ryddejobb, det er jo at man får ryddet litt. Det ble litt som skal gis bort, og noe som havnet i søppeldunken. Noen endringer fikk jeg også gjort. Jeg har nok ingen minimalistisk stue, men fikk skapt litt mer luft ved å ta bort et hjørnebord jeg egentlig ikke var særlig glad i lengre. Da stod jeg plutselig med ei stor, flott lampe som jeg ikke var lei av, men som jeg ikke hadde plass til…et luksusproblem som ikke er løst. Lampen havner nok på Finn. En seksjon som tv stod på ble byttet ut med en skjenk som var lavere. Godt å få ryddet, og gjort litt endringer.

Da jeg skulle rydde stuen, så kom jeg over alle fotobøkene mine. Jeg måtte sette meg ned, og bla i de. Av og til er det fint å sitte å mimre litt. Tenkte tilbake på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Noen ting skulle man selvsagt ønske at man ikke hadde opplevd . En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men  sorgen, tapet, og utfordringene gjort meg sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli alvorlig syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men man kommer seg igjennom selv om det på et tidspunkt føles umulig. Verden raser, men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

For meg er det litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har fått opplevd som mange andre ikke har.  Gjennom alle årene i radio, årene som leder i NLLF. Alle debatter jeg har deltatt i, foredrag jeg har holdt, radio og tv intervjuer, stemmen jeg har fått lov å være. Alle de flotte menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og det er også noen som man er glad for at ikke er en del av livet mitt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går så godt overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Så er det de som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Vi treffes ikke hver dag, og vi prates ikke hver dag, men de har likevel denne spesielle plassen. Det merker man når man treffes. Selv om det har gått lang tid, så føles det som om det var i går. Det er en god følelse. Etter hvert som man blir voksen, så blir vennekretsen noe mindre enn når man var yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene, de som er igjen. Man setter nok kvalitet høyest, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst.

Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Jeg var speider i 10 år.  Jeg var både meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble nok ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Noen personer fra barndommen har blitt i livet mitt. Ikke at vi treffes så ofte, men vi vet at vi er der for hverandre. VI vil alltid ha de helt spesielle båndet. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at dette er venner for livet. Det er godt å tenke på at vennskapet vi hadde fra vi var små er der ennå.

Når jeg blar i fotobøkene, så finner jeg ut at det er i år er 39 år siden jeg startet med radio på hobbybasis i Radio Ung sine lokaler i Ekserserhuset.  Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått 39 år, det er helt utrolig. Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 39 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt!  Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett utrolig hyggelige mennesker, men absolutt noen sure, grinete, og lite hyggelige. Da corona pandemien rammet, så rammet den også lokalradioene i forhold til reklamesalg. Det er tvilsomt at jeg kommer tilbake til radiobransjen, men minnene, de skal jeg gjemme godt på. Og kanskje en dag…man skal aldri slutte å håpe.

 

Det var godt å stoppe opp litt, og se tilbake på alle menneskene som har krysset veien min, og som alle på sin måte har gitt meg noe i en periode av livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var så håpløse. Gråt og latter. Oppturer og nedturer. Sorg og glede. For meg gjorde det godt å se litt tilbake. Det ga meg en ro, og ny energi. Samtidig fikk det meg også til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner. En del av fotobøkene inneholdt masse flotte bilder av den fineste gaven jeg har fått, prinsene mine Henry og Alfred. Hjertet fylles av så masse kjærlighet når jeg ser de flotte guttene. Jeg trodde nesten ikke det var mulig å fylles med en slik kjærlighet som jeg føler for disse to fantastiske guttene, og sammen med disse to skal jeg skape mange fine minner fremover. Både store og små.

Sjekk ut den flotte frisyren jeg hadde da jeg var ca 17 år 🙂 Go’søndag!

 

Mestring altså

Dagen i går var en dag hvor jeg virkelig kjente på mestringsfølelsen, og den følelsen, det er en fantastisk følelse å kjenne på. Det å kjenne på at ” dette klarte jeg “, hjelp så god den følelsen er.

Denne måneden er det 5 år siden jeg tok ut separasjon. Utrolig som tiden flyr. At det har gått fem år, det er nesten ikke til å tro. Det har vært fem år som startet med en skikkelig storm med orkan i kastene, fem år hvor jeg lukket en dør, og åpnet en ny, spennende dør. Fem år hvor jeg har fått den fineste gaven jeg kunne ha fått – nemlig to nydelige barnebarn. Fem år hvor jeg har datet litt, men ennå ikke funnet mannen i mitt liv. Fem år hvor jeg har fått realisert drømmen min om min egen bedrift, min egen nettbutikk. Fem år hvor jeg i dag fortsatt føler på en utrolig god følelse fordi jeg tok et riktig valg, og den gode følelsen på at jeg er på en utrolig god plass i livet. Jeg kjenner på stolthet, trygghet og lykke.

Det å bli alene, det byr også på en del utfordringer, og for meg så var utfordringene at jeg nå var huseier, alene. Jeg bor i et stort hus på 350 kvm. Et hus med stor terrasse, med en liten hage, med 40 m gjerde, stor garasje. Ja, jeg vil tro at de fleste av dere som bor i hus vet akkurat hvor mye arbeid det er i forhold til vedlikehold. Jeg ønsket å beholde huset etter skilsmissen, så da var det bare brette opp armene for å prøve meg frem på ting jeg aldri hadde gjort før. Plenen hadde jeg klippet, så jeg visste hvordan plenklipperen fungerte, men kantklipperen, den måtte jeg bli kjent med. Jeg hadde aldri malt noe særlig, ikke beiset terrasse, så det ble en ny verden jeg måtte bli kjent med. Hvilke malepensler skulle jeg bruke hvor, hva slags maling på de ulike stedene, hvordan rengjøre pensler, maskering, hvordan fjerne beis og påføre ny..ja, listen var lang. I tillegg til vedlikehold ute, så er det jo også vedlikehold inne, så masse nye ting. Men heldigvis hadde jeg jo tatt til meg mye i løpet av årene som gift, så jeg hadde jo mye kunnskap, men jeg har liksom aldri hatt behov for å bruke den.

Mye av dette utearbeidet, det har jeg som sagt ikke gjort så mye før jeg ble alene, men jeg tar fatt på oppgavene, og kjenner at mye av dette faktisk er veldig ålreit å holde på med. Jeg har lært masse i løpet av disse årene, og jeg har gått løs på alle oppgaver. Jeg har blitt litt som Pippi. Det jeg ikke har gjort før, men det skal jeg klare. Og det aller meste har jeg klart selv. Jeg liker ikke å spørre om hjelp. Litt fordi jeg gjerne vil klare det selv, men også fordi alle har sine ting å holde på med. Men hjelp har jeg fått, og den hjelpen jeg har fått i løpet av disse årene, den er jeg evig takknemlig for.

I år har det vært mye vedlikehold ute. Vasking av hus og garasje, det er det første jeg starter med hver vår. Jeg har fjernet beis på terrassen, vasket gjerde, skrapt gjerde, gjødslet – ja, listen er lang. Men i år tenkte jeg at det nok også var på tide å male huset. Jeg har aldri malt hus, og i tillegg hater jeg høyder, så det å gå opp i høyden for å male, det var helt uaktuelt. Å spørre de rundt meg om hjelp, det hadde jeg ikke så veldig lyst til. For selv om jeg kun trengte hjelp til å male høydene, så er det flere høyder, og huset er stort. Heldigvis ordnet det seg, og jeg fikk hjelp. Men alt annen enn høydene, det ville jeg male selv. Så da var det bare å kjøpe inn mer maling og det riktige utstyret, og sette i gang. Det å male hus, det har faktisk vært moro. Jeg liker å male kjenner jeg. Jeg tar på musikk i ørene, og går inn i min egen, lille verden. Det har jo vært litt blandet vær, og pga regn, så har jeg ikke fått malt sammenhengende. Det har tatt tid å få malt hele huset. Dette er første gangen jeg maler hus, og jeg maler sikkert ikke like fort som en som har gjort det mange ganger før, men i går ble jeg ferdig, og det var en herlig følelse! Hele huset er ferdig malt, og jeg kan klappe meg selv på skulderen, og være så fornøyd med at jeg mestrer dette også. Fint ble det også om jeg skal få lov til å skryte litt av meg selv. Sånn 100 % ferdig er jeg sånn sett ikke. Jeg har vinduene igjen, og noen hvite partier, men hovedjobben, den store jobben, den er utført. Jeg er stolt og så utrolig fornøyd! Mestring altså.

 

De beste dagene!

Herregud, så deilig hverdagen er! De helt vanlige dagene hvor man gjør de helt vanlige gjøremålene, og hvor alt er på normalen. Så utrolig heldige vi er som hver morgen kan stå opp til en ny dag, og fylle dagene med både små, og store ting. Hverdagen er en utrolig god plass å være! Hverdagen med sine oppturer, og nedturer, og hvor man faktisk kan stoppe opp litt å kjenne på hvor heldige vi er. Vi suser ofte fra A til B, vi småklager litt om tidsklemme, og for lite tid, og vi er ikke alltid så flinke til å kjenne på hvor utrolige heldige vi er. Vi har muligheten til å være friske, og vi har muligheten til å velge hvordan dagene våre skal være. Vi kan kjøre full rulle gjennom ukene, og vi kan av og til stoppe opp litt å kjenne på den gode følelsen av hverdag, og takknemlighet.


Foto : Stormberg

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne en som samarbeider godt, ikke alltid like godt. VI har våre utfordringer, men vi kan stå opp til en ny dag og fungere. De fleste har sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage. Det er så mange som har det så mye verre er en setning jeg ofte får høre fra mennesker som sliter med ting som jeg ville sett på som store utfordringer. I det siste så har jeg selv kjent på hvor utrolig heldig jeg er, og jeg håper at jeg har lært og sette enda mer pris på hver eneste dag.

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort avgårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

 

Jeg har prinsene her i helgen. I går var vi på blåbærtur sammen med oldermor. Prinsene hadde nok ikke like mye tålmodighet som mommo, men vi fikk plukket litt i det flotte blåbærområdet vårt. Mye blåbær havnet også i magene til prisene. Det er lykke med disse to små, herlige guttene, og hjertet smelter når jeg henter de i barnehagen, og de løper mot meg og er så glad for å se meg, eller når de sitter på fanget og forteller at jeg er den fineste i hele verden. Dobbeltsmelt. De er så flinke med fine ord, og det rører meg veldig. De vet også å slite ut mommo. De er gutter med stor G. Masse energi, høyt og lavt hele tiden, og ørene er ikke alltid på riktig plass. Men jeg er heldig og takknemlig. Nå skal vi straks en tur på lekeplassen før de skal hjem sammen med mamma til Arendal.

Kan være et bilde av 2 personer

Storm, Yr og han der oppe

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi er fæle til å klage. Vi klager på alt, spesielt været. Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Styres livene våre av hvordan været er? Er det været som avgjør hvordan livet, og dagene våre skal være? Om det regner, hva så? Om du ikke kan gå på stranden som planlagt, har man da ingen andre ting å gjøre? Skal hele sommeren gli forbi mens man klager på det dårlige været?

Ei veldig god venninne av meg sa det så utrolig fint ” Jeg har egentlig ikke registrert hvordan sommerværet har vært, for vi nyter sommerdagene uansett vær.” Er det ikke sånn det bør være? Istedenfor å se dagene, og sommeren gli forbi fordi solen ikke skinner, så nyt hver eneste dag! Det er mye man kan fylle dagene med selv om man ikke kan sole seg, eller gå på stranda, eller sitte på brygga med tean i tanga. Jeg bryr meg lite om været fordi jeg hele tiden har fine ting å fylle dagene med. Jeg gidder ikke bruke verken tid, eller energi på å irritere meg verken på Storm, Yr, eller han der oppe 🙂 Været er som det er, og er det ikke litt trist at været skal ta så mye plass i livene våre?

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og tar ofte valg som gjør at vi klager vår store nød etterpå. Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Vi klager over jobben, tidsklemma, mangel på egentid, mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke? Er det alt vi MÅ gjøre? Alt vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv til sist? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre sist. Vi kan være den vi skal for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når man kan ta vare på seg selv at man kan være en god person for de rundt oss. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen over været, og bruk energien på ting som er gode.

Jeg legger ved 10 bud for de som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, vg. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som ?det har vi prøvd før? eller ?det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre (hvete-) boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil den bringe?

Kilde : Helseadferd.no

Syk for tredje gang….

Jeg blir litt småfortvilet. Jeg føler magen min til tider kan reagere på litt av hvert. Den er sikkert litt ømfintlig, og tarmene mine har vært litt rare etter jeg ble operert i 2002. Men når jeg nå reagerer på smoothie, da blir jeg fortvilet da!

Jeg elsker smoothie, og når jeg har kjøpt smoothie på kafe, så har jeg aldri reagert. For kort tid tilbake, så startet jeg å lage smoothie hjemme, og det har vært smooothie hver dag egentlig. Prinsene mine elsker også smoothie, så det står fast på menyen når de er hos mommo. Det er nesten det første de spør om når de kommer inn døren. Ekstra stas er det jo at de får lov å være med å lage smoothien. Jeg har også kjøpt en ny, og flott smoothiemaskin fra Wilfa.

Tre ganger nå så har jeg reagert på ananas og mango smoothie, sist nå på fredag. Jeg drakk to glass smoothie på kvelden, og på natta, så våknet jeg opp med magesmerter, og jeg måtte kaste opp. Akkurat sånn har det vært to ganger før. Jeg får magesmerter, må kaste opp og får feber. I hele går var jeg dårlig. Trøtt var jeg også da jeg omtrent ikke hadde sovnet noe natt til i går. Så i går ble det mye soving. Takk og lov at været var dårlig så jeg slapp å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk gjort noe ute. Heldigvis har ingen blitt dårlige når prinsene er her.

Jeg kan ikke komme på andre ting jeg kan ha reagert på enn smoothien. Fredag hadde jeg også papaya sammen med mango og ananas, og jeg elsker den smaken. Utrolig godt! Jeg lager også smoothie med jordbær, blåbær, bjørnebær, og banan, og når jeg drikker den, så har jeg aldri reagert.

Når jeg reagerte som jeg gjorde for tredje gang, så måtte jeg jo lese litt på nettet, og der kan jeg jo lese at man må huske at når man lager smoothie med frosne bær, så må man sjekke hvor bærene kommer fra. Bær som er importert fra varmere land kan nemlig inneholde bakterier, parasitter og virus. Frosne bær kan inneholde hepatitt A og norovirus, dersom de har blitt utsatt for håndtering av personer med dårlig håndhygiene, eller vært i kontakt med forurenset vann. Frosne bær og frukter kan gi en skikkelig sykdomsrunde om man er skikkelig uheldig. Jo takk, det har jeg merket.

Min karriere som smoothielager, den er ikke så lang, men når jeg først fikk snusen på det, så har det blitt laget mye smoothie her hjemme. Og ananas og mango smoothie er jo den smoothien jeg liker aller best, så at jeg har reagert på den nå tre ganger, det gjør vel sitt til at det ikke frister å lage den igjen.

Men hva gjør dere med frosne bær og frukter før dere bruker dette i mat, eller drikke? Å gi bær/frukter fra varmere land et oppkok er en ting som står på nettet. Det å skylle er kanskje ikke  godt nok? Her håper jeg at dere som leser bloggen min har gode tips slik at jeg fortsatt kan lage ananas og mango smoothie uten å bli syk….