I dag er jeg så takknemlig. Takknemlig for at nyresteinen nå er fjernet. Takknemlig for at operasjonen gikk så fint. Og evig takknemlig for engler i grønt og hvitt.

Tirsdag skulle jeg ha fjernet nyresteinen som har plaget meg siden starten av januar. Vel, vi visste ikke da at det var nyrestein. Legen var innom nyrestein da smertene oppstod, men falt ned på matforgiftning da jeg den kvelden hadde spist kyllingfilet som gikk ut på dato samme dagen. Jeg har vel aldri tatt så mye prøver, og undersøkelser som i tiden fra januar, så om det ikke var matforgiftning, så fikk vi svar på at foruten smertene, så var jeg frisk. Etter hvert kom nyrestein opp på nytt da jeg var hos legen, så da ble det CT, og der, i venstre urinleder lå synderen på de intense og grusomme smertene, nyrestein. Så var det å vente på å komme inn på sykehuset for å få fjernet denne synderen. Verken legen, eller personene på forundersøkelsen visste noe om denne nyresteinen. Ingen visste hvor stor den var, eller om det var flere. Men jeg er veldig fornøyd med at ventetiden ikke var veldig lang på å komme inn til operasjon. Man hører jo at menge må vente i evigheter.

Annonsørinnhold

Gigantisk salg: Spar opptil 70 prosent

Tirsdag denne uken hadde jeg fått time til operasjon. Jeg hadde psyket meg opp og forberedt meg. Klokka 07 samme dag får jeg telefon fra dagkirurgien. Operasjonen måtte avlyses da kirurgen var blitt syk. Sykehuset hadde ingen backup. Leger er jo bare vanlige mennesker som du og jeg, så klart de og kan bli syke, men surt var det at operasjonen ble avlyst, eller rettere sagt utsatt. De skulle sette meg opp på ny time, og jeg var forberedt på at jeg måtte vente i noen uker på ny time, og at det ble nye uker med smerter. Men sykehuset leverte virkelig! Allerede fredag, altså i går fikk jeg ny time. Så i går kl.0830 skulle jeg endelig få bort synderen som hadde gitt meg så mye smerter.

Pulsen var høy i går. Jeg grudde meg veldig, men jeg grudde meg faktisk noe mindre enn jeg kjente at jeg gjorde på tirsdag. Rart egentlig. En flott fysioterapeut som heter Kristin sa til meg at hun også hadde opplevd en del avlysninger, og jeg ville nok oppleve som henne at jeg kom til å grue meg mindre, og Kristin hadde helt rett. Litt før 0830 kom jeg til dagkirurgien, og allerede i resepsjonen ble man møtt på en utrolig fin måte. Det ble en god start. Og den gode opplevelsen fortsatte da jeg ble hentet av en utrolig positiv, blid og hjelpsom sykepleier som skulle ha ansvar for at jeg fikk skiftet, og at jeg fikk det jeg skulle av medikamenter før operasjonen. Det å få en så god start, det betydde utrolig mye. Som sikkert mange av dere har lest på bloggen, så har jeg ikke noe godt forhold til sykehus. Jeg har som mange av dere hatt noen lite hyggelig opplevelser pga vekten min som sitter godt i. Jeg har opplevd å bli behandlet utrolig dårlig både av leger og pleiere. Den ene gangen på Radiumhospitalet hvor et par pleiere ga klart uttrykk for at de mislikte min høye vekt når jeg lå på intensiven, og trengte noe hjelp. Jeg husker jeg ga beskjed til legen som opererte meg om dette, men det er vel en av de mest arrogante legene jeg noen gang har møtt. Jeg opplevde også en leges holdning til overvektige da jeg skulle sjekke åreknuter ved sykehuset i Arendal. Akkurat det er den verste opplevelsen jeg noen gang har hatt, og aldri har jeg følt meg så tråkket på, og snakket ned som den gangen. Jeg husker jeg begynte å gråte samtidig som jeg ble så sinna. Jeg skjelte ut legen i en flom av tårer, forlot konsultasjonen, og smalt døren igjen.

Er det et sted man skal føle seg ivaretatt og sett, så er det i helsevesenet. Der bør både pleiere og leger vite at overvekt ikke bare er overvekt. Alle overvektige har sin historie, en historie de ikke kjenner til. Vi bør behandles med respekt som alle andre pasienter. Klart overvektige kan være krevende pga høy vekt, men det er da mange pasienter som er krevende på ulike måter. Så jeg grudde meg veldig i går. Både til inngrepet, og hvordan jeg ville bli møtt pga at jeg er overvektig. Starten var veldig god, og jeg kjente at skuldrene senket seg noe.

Mens jeg satt og ventet på å komme inn i operasjonssalen, så kom kirurgen for å gå gjennom planen for operasjonen. Jeg ble møtt av en veldig hyggelig kirurg som forklarte inngrepet, og svarte på spørsmålene jeg hadde. Kirurgen kunne fortelle at det var en nyrestein, og han kunne veldig godt skjønne at denne steinen hadde gitt meg store smerter. Steinen var stor. Den var hele 8 mm, og i følge kirurgen så er det en veldig stor stein. Så planen var da og gå inn via urinblæra, opp i venstre urinleder, og så knuse steinen der. Inngrepet skulle ta ca 30 minutter. Skuldrene sank enda noe mer etter praten med kirurgen.

Så til englene i grønt. Englene på operasjonssalen. Jeg ble hentet at en en helt fantastisk operasjonssykepleier. Og inne på operasjonssalen var der flere engler i grønt. Jeg kan ikke få sagt hvor mye det betydde for meg å bli møtt på en slik måte. De tok så utrolig godt vare på meg. For de jeg møtte så er det en vanlig dag på jobben, for meg var dette nytt, og veldig skummelt. Og overvekten la hele tiden der bak i hodet…men den slapp ganske fort når jeg faktisk kjente at det var et fokus ikke de hadde. Kanyler kunne de virkelig sette, stikket av spinalbedøvelsen kjente jeg ikke i det hele tatt, og jeg fikk noe å slumre på som de sa. Så selv om jeg var våken, og var til stede, så var jeg i en deilig tilstand hvor jeg ikke brydde meg så mye, og det var veldig godt. Jeg fikk lov å ha med inn egen musikk, og ørepropper, og det hjalp meg også veldig. De tok så godt vare på meg hele tiden. De strøk meg når jeg i korte øyeblikk kjente litt smerte, og det føles utrolig godt når man ligger der og ikke helt vet hva som skjer. Og selv om jeg ikke var helt til stede, så skjønte jeg at kirurgen jobbet hardt med nyresteinen.

Inngrepet som skulle ta 30 minutter tok 1t og 45 min. Steinen var vanskelig å få knust, men det gikk til slutt. Det ligger noe grus igjen, men håpet er at dette skal komme ut via urinen. Jeg skal til ny sjekk om to uker. Da skal de se på CT om det ligger noe grus igjen. Spinalbedøvelsen gjorde at jeg ble lammet fra livet og ned, og det å ligge på overvåkningen å vente på og få følelsen tilbake, det er veldig spesielt, og litt ekkelt. Man vet følelsen vil komme tilbake, men likevel kjenner man litt på det. Man kan ikke bevege noe fra livet og ned. Rundt kl 17 var følelsen tilbake, og da var jeg glad gitt.

Til dere engler i grønt som var på operasjonssalen med meg i går: Tusen takk! Jeg er evig takknemlig for måten jeg ble behandlet på, og måten dere så meg på. Det betyr så mye mer enn dere tror. Det å føle seg behandlet med respekt på den måten jeg ble, det å bli sett og bli tatt så godt vare på, jeg har ikke ord for hva det betydde for meg. At dere ikke ga overvekten min noe fokus, heller ikke når dere måtte løfte de tunge lymfebeina mine, eller få meg over i senga etter operasjonen: tusen takk! På alle fronter ble jeg behandlet så fantastisk i går. Så jeg vil selvsagt også takke de som hadde ansvar for meg på overvåkningen, og den skjønne pleieren på kirurgisk sengepost.

Klokka 1930 i går kveld var jeg utskrevet og vel hjemme. Inngrepet gikk veldig fint. Formen er veldig fin, og jeg kan ha helt vanlige dager. Litt kan jeg jo kjenne, men de har jo vært inne i både urinblære og urinleder, men det skal nok gå veldig fint. Trene som vanlig kan jeg også, men hopper over trening i dag da 🙂

Vi blogges i morgen!

De ble nesten sjokkert, men for mange av oss så er det verken overraskende, eller sjokkerende. Det er sånn virkeligheten er for mange av oss. Det er sånn vi opplever det. Nei, det skal absolutt ikke være slik, men så var det dette med holdninger da som ikke alltid er lett å endre.

Jeg har i dag lyst til å ta opp tråden fra i går da jeg skrev litt om mine dårlige erfaringer fra behandlingen i norsk helsevesen fordi jeg er overvektig. Jeg fikk mange tilbakemeldinger etter jeg la ut det blogginnlegget. Det er så mange av dere som har opplevd det samme som meg, og mange av dere har hatt end verre opplevelser. Det gjorde så vondt å lese det mange av dere skrev. Det er hjerteskjærende rett og slett. Det gjør så vondt å lese hva folk opplever, veldig vondt. Jeg fikk også telefon fra to av mine nære venner. De ante tydeligvis ikke om erfaringene jeg har. Kanskje har jeg ikke pratet så mye om det. De var sjokkert, og mente som meg at er det et sted overvektige bør behandles med respekt, så er det nettopp i helsevesenet. De bør vite at alle overvektige bærer på en historie som de ikke kjenner.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Jeg er ikke den eneste som har opplevd helsevesenets negative holdninger til overvektige. Jeg er sikkert ikke den eneste som i en del tilfeller har gruet meg til sykehusbesøk, eller besøk hos spesialist fordi man vet at vekten vil komme opp som tema uansett, og fordi man vet at en del innen helsevesenet helt klart viser at de har samme holdninger til overvektige som så veldig mange andre i samfunnet.

Forskning viser feks at intensivsykepleiere kvier seg for å pleie pasienter som er overvektige. Natasja Robstad er universitetslektor på Institutt for helse- og sykepleievitenskap på Universitetet i Agder. Robstad tok for en tid tilbake doktorgrad på intensivsykepleieres holdninger til intensivpasienter med fedme. Intensivsykepleiere som har spesialutdannelse til å pleie kritisk syke pasienter, de deler de samme holdningene til personer med fedme som annet helsepersonell og samfunnet generelt, viser doktorgradsarbeidet til Robstad.

At intensivsykepleierne har så negative holdninger til overvektige pasienter, det var utrolig trist å lese, men det er dessverre ikke overraskende. Det er nettopp sånn veldig mange overvektige opplever helsevesenet generelt. At de tyngste pasientene kan være utfordrende å pleie når vekten er høy, akkurat det kan jeg se, men man møter da utfordringer på mange plan som ansatt i helsevesenet. Om man må være to for å hjelpe en pasient i noen minutter, så gjelder garantert det også andre enn kun overvektige, så her dreier det seg om andre ting enn kun pleiedelen. Her er det de negative holdningene som skinner igjennom.

De gangene jeg har vært innom helsevesenet, så har jeg flere ganger kjent på at uansett hva man er der for, så er det vekten som får skylden. Arrogante leger som bare må slenge med leppa. Arrogante leger som får deg til å føle at man nærmest ikke fortjener hjelp. Man sitter med en følelse av at alt er selvforskyldt. For det første så er det faktisk sånn at overvekt ikke er årsaken til alt man opplever av helsemessige utfordringer, og for det andre, så har en overvektig person rett til samme hjelp og omsorg som alle andre pasienter.

I Robstad sin doktorgradstudie, så kommer det helt klart frem at mange intensivsykepleiere hadde negative holdninger til overvektige. De stilte spørsmål ved om disse pasientene hadde rett til samme behandling som normalvektige, og de ga uttrykk for at fedme er selvforskyldt. Robstad innrømmer at hun egentlig hadde forventet å finne andre holdninger blant helsepersonell som arbeider med kritisk syke pasienter. Men også intensivsykepleiere viste seg å ha de samme negative holdningene til personer med fedme som man finner ellers i samfunnet. Overvektige pasienter blir oppfattet som mer late og med mindre viljestyrke enn normalvektige. Vi blir sett på som dårligere mennesker. Vi skal ikke ha krav på samme behandling som andre pasienter. Jeg blir lei meg, jeg blir frustrert og jeg blir sint når jeg leser sånt. Av alle steder, så burde helsevesenet både ha andre holdninger, og ikke minst, så burde helsevesenet vite bedre. Dette handler også om respekt, og alle har vi krav på å bli respektert. Det handler om at vi alle har en historie.

At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  Alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Hva med å se årsakene? Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. Historier som har preget livene på en vond måte. For mange overvektige så har mat vært en måte å glemme alt det vonde på. Det har vært en bitteliten glede, en bitteliten redning i et bittelite øyeblikk. Nå er det faktisk på tide at helsevesenet, og samfunnet generelt slutter å stemple oss som dumme, late og dårlige mennesker. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det er helt greit å snakke ned.

Visst helsevesenet, og intensivsykepleiere vegrer seg mot å gi overvektige samme behandling som andre fordi de mener overvekten er selvforskyldt, hva med andre pasientgrupper? Hva med personer som har andre typer spiseforstyrrelser? Hva med røykere, og de som snuser? Hva med personer som har rusutfordringer på ulike plan? Har disse krav på samme behandling som andre som ikke defineres inn i kategorien selvforskyldt?

Jeg har ved et par anledninger opplevd nettopp det som Robstad skriver om i studien. Den ene gangen på Radiumhospitalet hvor et par pleiere ga klart uttrykk for at de mislikte min høye vekt når jeg lå på intensiven, og trengte noe hjelp. Jeg husker jeg ga beskjed til legen som opererte meg om dette, men det er vel en av de mest arrogante legene jeg noen gang har møtt. Jeg opplevde også en leges holdning til overvektige da jeg skulle sjekke åreknuter ved sykehuset i Arendal. Akkurat det er den verste opplevelsen jeg noen gang har hatt, og aldri har jeg følt meg så tråkket på, og snakket ned som den gangen. Jeg husker jeg begynte å gråte samtidig som jeg ble så sinna. Jeg skjelte ut legen i en flom av tårer, forlot konsultasjonen, og smalt døren igjen. Jeg skrev brev til sykehuset om opplevelsen, og fikk vel en form for unnskyldning. Jeg har truffet legen igjen ved en anledning, og du verden som han smilte, og godsnakket….

Det må en holdningsendring til i norsk helsevesen. Norsk helsevesen må se mennesket, ikke bare fettet. Norsk helsevesen bør vite bedre enn å se på oss som dårligere mennesker, og når det gjelder at overvekt er selvforskyldt, så er det nok på tide at man ser at overvekt har en årsak.

Til slutt vil jeg jo også si som jeg har gjort så mange ganger før. En tynn kropp er ikke det samme som en sunn kropp, og en stor kropp er ikke det samme som en usunn kropp. Dette går ikke hånd i hanske. Det er nok mange normalvektige som har sine helseutfordringer i forhold til hvordan de lever livet sitt. En ting er hva man ser på utsiden, en annen ting er hva man ser på innsiden. Så tror jeg også de ansatte i helsevesenet skal huske på en viktig ting. Overvektige sliter ikke bare med vekten, men i veldig mange tilfeller, så sliter overvektige også med et veldig dårlig selvbilde. Det å bli behandlet dårlig i helsevesenet hjelper ikke akkurat på disse tingene.

En holdningsendring i samfunnet generelt, det tror jeg ikke vil skje, men en holdningsendring i helsevesenet, det må skje.

Helt avslutningsvis så må jeg også understreke at det også finnes en del fantastiske mennesker innen norsk helsevesen. Det finnes noen flotte leger, og nydelige pleiere som ser hele mennesket, og som viser deg respekt. Man skal ikke ta alle under en kam, og det er viktig og også trekke frem de som faktisk gjør en utrolig god jobb. Dessverre trekker flertallet ned disse…men takk til dere som gir oss den behandlingen, og respekten vi fortjener.

Jeg er sikkert ikke den eneste som har opplevd helsevesenets negative holdninger til overvektige. Jeg er sikkert ikke den eneste som i en del tilfeller har gruet meg til sykehusbesøk, eller besøk hos spesialist fordi man vet at vekten vil komme opp som tema uansett, og fordi man vet at en del innen helsevesenet helt klart viser at de har samme holdninger til overvektige som så veldig mange andre i samfunnet. Dette har jeg skrevet om før på blogge, og gjennom bloggen så har jeg fått mange meldinger fra lesere om nettopp dette. Det er utrolig trist, for er det et sted man bør kunne slippe å føle på disse tingene, så er det nettopp  i helsevesenet.

Som mange av dere sikkert har fått med dere, så var nyrestein årsaken til de intense smertene jeg har hatt over lang tid, og førstkommende tirsdag skal jeg opereres. Denne tirsdagen var jeg på forundersøkelse i forbindelse med denne operasjonen, og det er jo genialt at de har disse forundersøkelsene sånn at alt er gjennomgått, og klargjort FØR operasjonen, og at man slipper alt dette på operasjonsdagen. Jeg var sist til operasjon i 2003, så det er mulig dette opplegget har vært lenge, men nytt for meg.

Før jeg skulle til forundersøkelsen, så måtte jeg fylle ut et skjema digitalt med diverse opplysninger de trengte. På slutten kunne man skrive hva som skulle til for at behandlingen skulle bli best mulig for meg, og det var der jeg skrev om mine negative opplevelser med helsevesenet med tanke på min overvekt. Jeg skrev bla at jeg forventet å bli behandlet med respekt fordi ingen kjente min historie, og årsaken til min overvekt. Jeg var så spent på om jeg kunne føle at de hadde lest det jeg skrev, Sykepleieren som hadde ansvar for organiseringen av forundersøkelsen hadde tydeligvis ikke lest skjemaet i det hele tatt, for jeg fikk omtrent alle spørsmålene på nytt, men jeg ble behandlet veldig fint. Det ble jeg også av alle de andre jeg var inne hos. Jeg merket godt at anestesisykepleieren hadde lest det jeg skrev. Måten hun snakket på, og nok unngikk teamet overvekt, det merket jeg godt. Alt i alt, så ble forundersøkelsen en positiv opplevelse.

Når jeg opereres til tirsdag, så visst jeg at det enten ble i narkose, eller i spinalbedøvelse. Anestesilegen hadde gått for spinalbedøvelse. Det betyr at jeg får et sprøytestikk i ryggen, og blir lammet fra magen og ned til tærne. Jeg mister følelsen, og beina blir svært tunge. Som om de ikke er tunge nok fra før av 🙂 Jeg glemte å spør hvor lang tid operasjonen ville ta, men de skal gå inn med et lite instrument gjennom blæra, og videre til den venstre urinlederen for å knuse steinen/steinene, og så ta grusen med ut. Etterpå blir jeg liggende på overvåkningen til jeg får følelsen tilbake i beina, og jeg kan komme greit på toalettet. Når begge de tingene er i orden, så kan jeg reise hjem.

Jeg vet ikke om jeg helst ville hatt narkose. Da hadde jeg sovet, men samtidig er det jo alltid fint å slippe og tenker jeg. Når anestesilegen mente spinalbedøvelse var best for meg, så vet jeg at det er grundig vurdert. Å være våken, det har man jo ikke så lyst til. Om man kan ha musikk på ørene, så er det en ting, men man kan neppe ha med telefon og ørepropper inn på operasjonssalen. Jeg husker da jeg tok åreknuter, da hadde jeg epidural, og var våken. Jeg så litt blod i lampen over operasjonsbordet kan man si, men nå skal det ikke kuttes, men jeg tenker mer på lydene. Jeg kunne få noe å slappe av på, og det sier nok jeg ja takk til.

Jeg fikk informasjon om at jeg skulle hjem ettermiddag/kveld, og da blir jeg alltid glad. Men da jeg ringte dagkirurgien for å spørre om noe, så fikk jeg beskjed om at jeg høyst sannsynlig ble liggende til dagen etter. Da kjenner jeg panikken komme litt. Jeg er dessverre der at jeg takler dårlig å være innlagt på sykehus. Så kan sikkert mange le av meg, og synes det er litt tåpelig, men det er en grunn til det. Da jeg ble operert for kreft i 2002, så ble jeg etter noen dager overført til Sørlandet sykehus. Der fikk jeg en alvorlig infeksjon i operasjonsåret. Jeg ble lagt på isolat, og der lå jeg i lang tid før de fikk kontroll på infeksjonen, og i mange dager etter infeksjonen var under kontroll og. Det var en tøff tid, og det gikk veldig på psyken løs, og etter denne episoden, så vegrer jeg meg veldig om jeg må ligge på sykehuset. Opplevelsen av Radiumhospitalet var heller ingen god opplevelse, så det ble mye negativt. Men vi får se hvor lang tid det tar før jeg får følelsen tilbake i beina. På nettet stod det 1-4 timer, men det virket som om det kunne  ta lengre tid i følge hun jeg pratet med på dagkirurgien. Jeg må bare vente å se. Frykte det verste, og heller bli positivt overrasket. Får jeg følelsen igjen midnatt, så skal jeg hjem. Bilen kunne jeg ikke ha med i tilfelle det skulle bli narkose, eller at jeg fikk igjen følelsen i beina samme dagen. Jeg spurte om å få transport, men jeg kunne visst ta bussen. 3 busser må jeg ta for å komme til sykehuset, og i tillegg med en ganske så vond mage….

Jeg gruer meg til tirsdag. Gruer meg for stikket i ryggen. Det skal visst være hakket verre med epidural, og nålen jeg skal få nå under spinalbedøvelsen er tynnere. Epiduralen husker jeg var vond å sette. Men det vil nok gå veldig greit, og det skal bli så godt å få ut nyresteinen/steinene. Jeg ser frem til fullt fokus på helse og trening igjen når bare dette er over.

Har du hatt spinalbedøvelse? Hvordan opplevde du dette?

Kryss fingrene for meg på tirsdag. 0930 er operasjonen i gang.

Ha en nydelig lørdag! Jeg har prinsene her hos meg. De kom i går på formiddagen, så det ble en natt denne gangen. Jeg er så heldig som har to så flotte og fantastiske gutter.

Vi blogges i morgen!

Påskegodt, det skal dere få servert på bloggen i dag. Et variert og spennende påskeegg. Kanskje vil noen av dere elske godteriet mens andre kanskje ikke finner favoritten akkurat i dette egget. Noen finner kanskje en eller to go’biter blant alle. Smaken vår er heldigvis ulik, og det skal vi være glad for. Det hadde vært veldig kjedelig om vi alle hadde hatt de samme favorittene.

Påskeegget i dag er fylt med go’biter med vårklær fra Gozzip og Studio. Alt er fra vårkolleksjonene deres som er i butikkene nå. Det er jo også sånn at butikkene ikke velger ut samme klær, så utvalget vil variere fra butikk til butikk. Lurer du på hvilke butikker nær deg som har noen av go’bitene i påskeegget, så ta kontakt, så prøver jeg å hjelpe deg.

Først litt farger, og kanskje den fargen som er min favorittfarge, nemlig cerise. Jakken jeg har på meg i cerise, den har jeg tidligere vist i sort. Men jeg som elsker farger må definitivt ha cerise. Dette er en kort jakke i 100% bomull fra Gozzip. Dette er virkelig ei jakke som lyser opp, så du må tåle å bli sett når man har på seg en slik fantastisk farge.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Den neste jakken, den bare digger jeg! Denne jakken kommer fra Gozzip sin GozzipBlack kolleksjon. Der er så mange røffe og tøffe plagg fra disse kolleksjonene, så absolutt klær for den litt tøffe kvinnen. Og man må elske sort, og tøffe detaljer. Jakken kommer jeg til å bruke masse. Den er ganske tynn, og det passer meg perfekt. Jakken heter Mari Cardigan Jacket. Imiterte skinnpartier på bryst, rygg, sider og lommer. Ei jakke jeg virkelig falt for, og jeg kler meg egentlig i de fleste stiler, og synes denne er veldig fin til meg.

Vi skal fortsette med jakker eller cardigans, og vi skal fortsette med flotte farger. Også dette er en farge jeg elsker, nemlig orange. Orange er jo også en utrolig flott vår og sommer farge. Cardiganen jeg har på meg heter Vibe Cardigan. Fin åpen, eller den kan lukkes med glidelås.

I påskeegget i dag, så finner vi også en go’bit for deg som liker å gå med vest, og i tillegg liker blomster på klærne. Vesten heter Ali Long Waistcoat, og denne er fra Gozzip.

Farger og striper er det på det neste plagget jeg skal vise. Dette er en skjorte tunika i striper med friske, fine farger. Lommer er det også på denne. Det kan se ut som om denne er litt liten over brystet til meg da den spriker bittelitt, men jeg har faktisk god plass, så jeg skjønner ikke helt den der 🙂 Modellen heter Viktoria Shirt Tunic, og er fra Gozzip. Denne finnes også i kort bluse med de samme flotte fargene, og stripene.

Siden våren her kommet til store deler av Norge, så vil jeg til slutt vise to av mine store vårfavoritter når det gjelder jakker. Den ene innviet jeg i går, og den andre er det like før. Den lange jakken kommer fra Gozzip, og den er jeg blitt veldig glad i. Denne kommer jeg garantert til å bruke masse, og den passer til flere anledninger.

Den andre jakkefavoritten, det er den fantastiske softshelljakken fra Studio. Fantastisk blomsterdesign, og ei veldig god jakke å ha på seg. Den er så flott! Man må tåle at man sees når man bruker en slik jakke, men det tåler vi jo 🙂 Jeg håper å se mange flotte kvinner i denne fantastiske jakken! Jeg brukte den første gang når jeg var en kjapp tur på butikken i går, og jeg fikk flere flotte kommentarer for jakken, og det er jo ekstra hyggelig når personer man ikke kjenner kommer bort og skryter av et plagg man har på seg, og forteller hvor godt man kler den. Til og med moren min syntes jakken er så fin når hun så den på meg. Det syntes hun ikke da jeg viste den kjapt for henne når jeg fikk den.

Jeg håper det var noen go’biter i påskeegget for de fleste av dere i dag. Butikkene er fulle av vårklær nå, så benytt dere av å ta turen innom din butikk for kvinner med kurver. Og jeg kan jo også røpe av sommerkolleksjonen fra Studio og Gozzip er like rundt hjørnet, og som alltid så har du masse å glede deg til!

Kos deg videre i påsken. I dag har jeg vært på trening på morraen, og i formiddag skal jeg på ” vaffeldate ”  på Hamresanden med en god venn av meg. Moren min skal lage påskemiddag, og kanskje får jeg gjort noen småting ute uten at jeg ” plager ” naboene. Det kribler i fingrene etter å jobbe ute. Langfredag fikk jeg skrubbet og vasket grillen, så nå er den så klar for en ny grillsesong. Jeg brukte 2,5 timer på å få den så skinnende ren og fin. Alt ligger uansett til rette for at dette blir en fin 1.påskedag.

Vi blogges til lørdag!

Så skjer det endelig noe. Jeg føler jeg har ventet i en evighet, men egentlig så har det gått rimelig radig. Det er nok fordi jeg har gått med dette så lenge at jeg føler alt har tatt så lang tid.

Nå skal nyresteinen/steinene fjernes. Jeg vet ikke om det er en, eller flere, og jeg aner ikke hvor stor den, eller de er. Legen min hadde heller ikke fått noe informasjon om det. Det eneste jeg og legen vet er at steinen, eller steinene ligger i venstre urinleder. Nå har antall steiner ligget rolig ei lita stund. Jeg har hatt murring, men ikke sterke smerter heldigvis. Man skjønner at legen har vondt av deg når man får beskjed om at fungerer ikke Paralgin når smertene er som verst, så må jeg gi beskjed slik at hun kan skrive ut noe som er sterkere. Jeg har aldri hatt noe som er sterkere enn Paralgin, og tror ikke jeg vil trenge det nå heller. Når smertene har vært som verst, så har ikke Paracet hjulpet, men ellers har det fungert. Og dette med smerter har jo vært en berg og dalbane. Noen skal helst ikke ta smertestillende uansett hvor vondt det gjør, men der er ikke jeg. Kan jeg slippe å ha det vondt, eller redusere på smerter, så sier jeg ja takk til det som kan hjelpe meg.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Denne uken fikk jeg endelig innkallelse fra Sørlandet Sykehus. Ikke at jeg gleder meg, men det skal bli godt og forhåpentligvis slippe å ha det vondt. Men jeg er utrolig spent på hva som skal skje, for jeg har lest at det finnes ulike måter å fjerne stein fra urinlederen på. Jeg håper jo på at de kan knuses, men det spørs om jeg ikke skal i narkose da jeg ser at jeg skal ha samtale med anestesi.

Innkallelsen jeg fikk denne uken, den inneholdt to innkallelser. En innkallelse til en forundersøkelse, og en til kirurgi. Forundersøkelsen er allerede til tirsdag, og så er det satt opp operasjon tirsdagen etter. Forundersøkelsen ser ut til å være veldig grundig, og jeg må beregne å være på sykehuset i 5 timer. Først blodprøver, så skal jeg ta røntgen/EKG, deretter samtale rundt anestesi, og så samtale med turnuslege/sykepleier. Det er første gang jeg skal på urologisk poliklinikk. Jeg har heldigvis vært veldig lite på sykehuset, noe jeg er veldig glad for. Jeg liker ikke sykehus, og merker på akkurat det når jeg går inn på et sykehus. Jeg er veldig spent på forundersøkelsen, og jeg er veldig spent på hva slags inngrep jeg skal ha. Jeg er spent på å høre om det er flere steiner, og hvor store de er.

Jeg må også innrømme at jeg er veldig spent på hvor mye de vil fokusere på overvekten min. Der har jeg et par kjedelige opplevelser fra tidligere som gjør at jeg nok gruer meg litt ekstra til dette. Jeg har skrevet om leger, og helsepersonells holdninger til overvektige tidligere på bloggen, og da var det mange av dere som leser bloggen min som også har opplevd disse holdningene. Det er vondt at det skal være sånn blant enkelte leger, og sykepleiere. De av alle burde vite at all overvekt har en årsak, og de av alle burde vite hvor sårt og vondt dette er for mange. Man blir satt i en bås av en del helsepersonell på sykehusene også. Det skal ikke være sånn. Så jeg kjenner at jeg er spent og litt urolig for at de skal skylde på overvekten når jeg kommer dit, og så er jeg spent på om inngrepet i forhold til at jeg er overvektig. Når man har opplevd å bli behandlet dårlig av leger fordi man er stor, så sitter det godt i. Det er jeg sikker på at det er mange av dere som også kjenner på.

Det som var nytt for meg, og som var veldig fint, det var at når man fikk innkallelsen, så måtte man gå inn på en link for å svare på noen spørsmål elektronisk. Dette var vanlige spørsmål som medisiner, om man hadde hatt narkose før, om man tålte narkose, om man kunne ligge flatt osv. Nærmeste pårørende skulle også føres på. Det som var veldig fint med dette skjemaet, det var at sykehuset ønsket å vite om det var noe spesielt de kunne gjøre for at jeg skulle få den beste behandlingen som mulig. Jeg har aldri fylt ut et slikt elektronisk skjema før, og jeg ble positivt overrasket over at man kunne fylle inn en del selv slik at man som pasient kanskje ville få en mer positiv opplevelse. Og der benyttet jeg sjansen til å skrive litt om tidligere dårlige opplevelser rundt min overvekt, og at jeg forventet å bli behandlet med respekt. Jeg skrev også litt rundt lymfødemet mitt, og lipødemet. Jeg tenker dette er fint for de å vite litt om. Jeg synes det var så positivt at man fikk muligheten til å skrive litt dersom man hadde tanker rundt hva som skulle til for at man skulle få en positiv opplevelse. Så håper jeg det ikke bare ser fint ut på skjemaet, men at de faktisk leser det, og gjør sitt for at man skal få en god opplevelse. Jeg har møtt flere fantastiske leger, og sykepleiere, men det er disse få som man har opplevd negativt som sitter klistret.

Så endelig skjer det noe. Først forundersøkelse til uken, og operasjon uken etter. Jeg håper alt går som planlagt, og at de får ut det antall steiner som er der, og at jeg ikke vil få dette tilbake som noen gjør.

Jeg håper påsken din er fin der du er. Jeg har hjemmepåske, og har fine dager. Skjærtorsdag var jeg i Dyreparken med prinsene mine og datteren min. En fantastisk dag! Det var så herlig å se hvordan guttene storkoste seg. De er utrolig glad i dyr, og nordisk villmark og Kutoppen ble store favoritter. Stor stas var det også å kjøre traktor, og tog. Dyreparken er jo en helt fantastisk park, også for oss voksne som får oppleve barnas glede og iver.  Etter mange timer i Dyreparken, så var det hjem til mommo og lete etter påskeegg. Og eggene, de var jo nesten like store som guttene selv 🙂 Mommo har lov til å skjemme guttene bort litt 🙂 Jeg elsker tid med guttene mine, jeg elsker å ta del i deres liv, og se hvordan de vokser og utvikler seg. Jeg føler meg så utrolig heldig.

Jeg må legge til at mommo fikk det søteste, rosa påskeegget av guttene. Et egg fylt med mommos favoritter.

Ha en nydelig påskeaften. Vi blogges i morgen.

Man har lyst til å dunke hodet hardt i veggen. Man tror liksom ikke at noen kan stille slike spørsmål, men det er det faktisk noen som kan. Hva svarer man når man får spørsmål som: Hvordan er det å være sammen med deg sammenlignet med en slank kvinne? Hvordan fungerer dere formfulle i forhold til en slanke kvinner ? Kan dere ha sex på samme måte som slanke kvinner? Tror du det er et barn som lurer på disse tingene? Nei da, det er menn, voksne menn….

Jeg har så vidt våget meg inn i dating verdenen, og det er bare så vidt også. Jeg synes det og skulle prøve dating via nettet er skummelt og jeg føler meg nok ikke helt komfortabel med det. Men hvor treffer man en eventuell partner i dag? Selv om jeg er en sosial person, så går jeg ikke mye ut, og jeg er ikke involvert i organisasjoner eller lignende hvor man treffer mye mennesker. Og i dag så er jo ” alle ” single på ulike datingsider. Akkurat min debut på en slik datingside, og bakgrunnen for at jeg nå har våget meg så vidt inn i den verdenen, det skal jeg komme tilbake til i en senere blogginnlegg.

I dag måtte jeg bare få ut litt frustrasjon, for blant alle meldinger jeg mottar på denne siden, så er det noen menn som tror at vi formfulle kvinner er en egen rase, en rase som skiller seg ut fra det å være en helt ordinær kvinne. Vi formfulle fungerer visst på en annen måte enn andre. Vi tenker ulikt, vi oppfører oss ulikt. Om disse få mennene er seriøse? Definitivt. En hadde aldri vært i noe forhold med en formfull kvinne, så han lurte på hva som skilte oss formfulle fra slanke når det gjaldt det å være kjæreste. Seriøst ? Egentlig så burde man ikke svare på sånt, men jeg kan jo ikke la være, så jeg lurte på hva han selv trodde. Han hadde ikke noe svar, men jeg kunne fortelle han at vi nok var helt vanlige kvinner, og ingen egen rase. Forskjellen, den er bare at vi har noen ekstra lag på kroppen sammenlignet med slanke. Jeg kunne opplyse vedkommende om at jeg kunne tenke, føle og leve helt slik andre kvinner gjorde. Om han var litt treig i toppen? Aner ikke. I mitt hode, så manglet han ganske mye.

En annen lurte på hvordan vi fungerte i det daglige sammenlignet med slanke…samme person lurte også på om vi kunne ha sex. Her ga jeg opp, og tvilte et øyeblikk på menneskeheten. Men for all del, dette var to av mange, men jeg følte meg et øyeblikk ikke som en vanlig kvinne, men en helt spesiell rase som ingen visste noe særlig  om. Jeg svarte vedkommende at det nok var stor forskjell på formfulle og slanke kvinner. Det var to helt ulike verdener på alle plan, så om han var vant til slanke kvinner, så ville han nok få et stort sjokk om han begynte å date ei som var formfull. Og når det kommer til sex, så må vi nok leve i sølibat. Det syntes han var veldig trist at vi måtte….

Jeg husker da jeg var med på programmet ” Tjukk ” i programserien ” Ikke spør om det”, så var teamet sex noe mange lurte på. Kunne vi som overvektige egentlig ha sex? Gikk det an liksom? Kunne det fungere ? Jeg husker vi lo mye av alle disse spørsmålene før opptak, men samtidig, så er det jo også leit at noen tror vi er så annerledes enn slanke mennesker. Hvorfor skulle vi ikke kunne ha sex, og ha et godt sexliv fordi om vi er store? Noen som er veldig store vil sikkert oppleve visse utfordringer, men som alle andre, så er nok også store mennesker kreative og får det til å fungere optimalt. Jeg tror jeg må ha et eget blogginnlegg om dette teamet senere.

Det er så mange myter, så mye synsing, så mange rare tanker rundt det å være formfull, eller overvektig. Og det er på tide man begynner å skjønne at vi faktisk er akkurat som andre. Kroppen er annerledes, men ellers fungerer vi like bra, har et hode å tenke med som alle andre, og vi kan være en like god kjæreste som hvem som helst der ute. Å være en god kjæreste handler ikke om man er stor, eller liten, overvektig, eller slank. Det handler om personligheten min, og det handler om personligheten din.

Da jeg fikk disse spørsmålene, så følte jeg for at jeg måtte ut å undervise menn i hvordan en formfull kvinne fungerte. Jeg tror de som lurer hadde blitt overrasket over at det faktisk ikke er noen som helst forskjell annet enn størrelsen på kroppen.

Datingverdenen er skummel synes jeg, og jeg vet ikke helt om jeg kommer til å finne drømmeprinsen der. Akkurat det og mye mer skal jeg spare til et senere blogginnlegg.

Nyt søndagen! Jeg har vært på trening, og er noe usikker på hva resten av dagen kommer til å inneholde. men fin, det håper jeg den blir.

Voksne mennesker. Egentlig burde man ikke bli overrasket, men jeg blir det. Man har liksom bare hørt at posisjoner betyr at enkelte tramper over hvem som helst bare det er til egen fordel. For meg er ikke det mulig å forstå, men for en del andre er dette noe man gjør uten å blunke.

Man blir overrasket når mennesker man trodde man kjente veldig godt plutselig snur ryggen til. Når man opplever skittent spill for at noen skal oppnå posisjoner. Når enkelte mennesker du har kjent, og samarbeidet med over lang tid plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Jeg tror liksom ikke slikt om folk som har stått meg ganske nært, som man har samarbeidet så godt med. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den sannheten de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å svikte blir en del av spillet. Mennesker man har vært fortrolige med, samarbeidet med, støttet, satt pris på, vært ærlig med, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hva skjer, og hvorfor? Mennesker som kjenner sannheten, som kjenner samtaler og dialog, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan snu om og ” glemme ” viktige ting. Alt for å oppnå egne fordeler og posisjoner.

Å oppleve slike ting, det er jeg garantert ikke alene om. Selv har jeg heldigvis kun opplevd dett en gang før. Jeg har kjent på ett enormt sinne, og en stor skuffelse – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Et riktig valg om å trekke seg ut og bort fra et spill om posisjoner. Trekke seg bort fra mennesker som ikke kan være ærlige. Jeg gidder ikke å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Det å stå å se på at noen få mennesker gjør alt de kan for å ødelegge for å oppnå det de selv ønsker, det er liksom ikke til å tro. Man hører om det, og vet at det skjer ” overalt “, men det blir spesielt når man opplever det selv.

Samtidig så er det godt å se deres sanne ansikt etter å ha samarbeidet så tett så lenge. Tøft ? Absolutt. Det er alltid tøft å se at mennesker man trodde man kjente egentlig ikke er slik man trodde. Nå er jeg heldigvis kommet dit at de er ute av hodet mitt, og ute av tankene mine. Nå synes jeg bare synd på de. Det er synd på slike mennesker som velger feighet og løgn. Slike mennesker bruker jeg ikke lengre verken tid eller energi på. Det er en veldig god følelse å lukke døren godt igjen. Samtidig så har jeg spurt meg mange ganger hvorfor enkelte mennesker er slik. Jeg har ikke funnet noe svar annet enn posisjoner må bety mer enn mennesker. Jeg håper en slik oppførsel en dag vil bite de i rompa, og at feigheten de viser kun er et bevis på hvor svake, og falske de faktisk er.

Jeg er så takknemlig for at jeg ikke har opplevd noe slikt mer enn en gang før, og det var da jeg tok ut skilsmissen. Da opplevde jeg å bli sviktet av en person som hadde stått meg nær i 27 år. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve noe lignende igjen. Selv om opplevelsene er ulike, så har de også litt likheter. Jeg er så takknemlig for at jeg i alle år har hatt så gode mennesker rundt meg. Mennesker som vil mitt beste. Mennesker som er ærlige mot meg. Mennesker som sier sannheten. Det er slike mennesker jeg trenger i livet mitt. Ugress er det godt man får luket bort.

Ta godt vare på hverandre. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av seg og sitt. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget når jeg trakk meg tilbake, og det er en fantastisk god følelse.

Noen ganger kan livet være tøft. Det er da du skal huske at du er tøffere!

Dette er vårens sprekeste! Om det ikke det er vårens vakreste også , så definitivt vårens sprekeste. Jeg synes den er både vakker og sprek. Her er det masse varme, glede, farger og flott design.

Jeg har falt pladask for vårens sprekeste jakke. Et vakkert våreventyr av en jakke. Jeg blir så utrolig glad av å se på den, og enda gladere blir jeg når jeg får den på meg. Jakken oser av vår, farger og  glede.

Vårens sprekeste jakke er en flott softshelljakke fra Studio som heter Lotte. Nydelige, store blomster, og fargene, de er bare så flotte. Rødt, gult, grønt og hvitt på sort bunn. Jakken har en A-form med hette og frontlommer. Den har også en veldig fin lengde synes jeg. Vanligvis så bruker jeg str. M i klær fra Studio, men i jakker som denne softshelljakken, så går jeg som regel opp en størrelse. Jeg kunne nok hatt str. M, men da hadde den sittet strammere enn jeg har lyst at denne type jakke skal sitte. I str. L så har jeg også mulighet til å ha et varmere plagg under om jeg skal ut på tur.

Jeg ser nok at jeg kommer til å bruke denne jakken i hverdagen. Dette blir ingen turjakke. Jeg har flere jakker som jeg kan bruke på tur. Dette blir hverdagsjakken min, og snart er det temperatur til å starte å bruke den. Vi hadde flott vår forrige helg, men så endret temperaturen seg og vi fikk plutselig noen timer med snø, og et lite hvitt dekke. Kjente jo nesten at panikken kom. Måtte jeg virkelig finne frem snøskuffa igjen, men jeg ble reddet. Det ble varmere, og sola kom og smeltet snøen. Men vi har hatt ganske kalde dager etter det. Så nå lengter jeg etter varmere vårvær. Det kribler i fingrene etter å jobbe ute, og jeg vil bruke de flotte vårklærne.

Det er ikke alle som liker en såpass fargerik jakke som denne jeg viser i dag, og det er heller ikke alle som kler en sånn jakke. Hadde besøk på fredag hvor alle prøvde denne, og det var to som helt klart strålte mer i den sorte jakken som jeg også viser i dag. For Studio har tenkt på dere også som av ulike grunner ikke ønsker farger og mønster. Litt samme type softshelljakke kommer nemlig også i sort med litt mønster i hvitt foran og bak. Denne er mer klassisk, og passer jo til det meste. Man synes ikke like mye i denne som i den blomstrete. For det er klart at den blomstrete jakken, den synes man i. Man skal ikke være redd for å bli lagt merke til. Prisen på jakkene, den er helt lik, og også i den sorte, så har jeg gått opp til str. L.

Det er mange butikker rundt i Norge som fører Studio, og jeg er sikker på at mange butikker også sender jakken om den frister. Vil du vite om det er en butikk nær deg som selger jakken, så skal jeg prøve å finne ut av det for deg. For i vår så føler jeg på meg at vi er mange som kommer til å farge våren i denne spreke, flotte jakken. Jeg har en jakke i str. XL her hos meg om den skulle friste noen.

I dag skal jeg ha familieselskap her hjemme. Jeg synes det er hyggelig å markere bursdager, så i dag feirer jeg meg selv litt selv om bursdagen min ikke er før til tirsdag. I dag skal jeg servere kalkun til middag, og det er noe av det bedre jeg får å spise. Jeg har laget verdens beste som virkelig er verdens beste kake. Datteren min kommer forhåpentligvis med snickerskake som hun skal prøve for første gang i dag. Vi krysser fingrene.

Ha en nydelig søndag. Vi blogges til lørdag. Da tenker jeg at jeg skal vise dere litt mer lekre vårnyheter.

Så kom svaret. Endelig fant man årsaken til de intense magesmertene, og alt ubehaget jeg har hatt siden midten av januar. Endelig etter så mye prøver. Alle prøvene som var fine. Alle verdiene som var helt innenfor normalen. Jeg begynte jo å tro at det kanskje ikke var noe, men samtidig så måtte det være noe. Slike smerter, og ubehag, sånn skal man ikke ha det. Matlysten var helt borte i mange uker. Jeg gikk og brakk meg på butikken når jeg skulle handle. Til og med lysten på Pepsi Max var helt borte. Disse tingene har jeg aldri opplevd før.

Forrige uke var jeg på CT av nyrer og urinveier. Heldigvis var det CT og ikke MR. Jeg har aldri hatt MR, men jeg ser for meg at det er skrekkens maskin. Trangt og klaustrofobisk. CT gikk som en drøm. Jeg var forberedt på å kle av meg både det ene og det andre, men her trengte jeg ikke å ta av noen klær i det hele tatt. Litt ned med buksa pga glidelåsen, men ellers kunne alt av tøy beholdes på. En venn av meg tok den samme for kort tid siden, og måtte ta alt av klær. Jeg har konkludert at det måtte ha vært etter hans eget ønske hehe. CT’en tok noen veldig få minutter, så var det gjort. Sist jeg tok CT var på Radiumhospitalet før kreftroperasjonen, og det begynner å bli veldig mange år siden nå.

På torsdag kom svaret på CT’en, og der fant de årsaken til magesmertene. Jeg sier heldigvis at de fant noe. Ikke at jeg er glad for det sånn sett, men med tanke på hvor vondt jeg har hatt, så er jeg lettet over at de har funnet ut hva det er, og at de kan gjøre noe med det.

Legen min hadde rett. Jeg har nyrestein, og nyresteinen ligger nå i den venstre urinlederen. Det er ikke rart at jeg har hatt så intense smerter. Jeg har hørt hvor smertefullt andre har opplevd det samme. Ser man bort i fra det å føde, så er dette de verste smertene jeg har opplevd. I tillegg til at de fant nyrestein, så har jeg også noen utposninger på tykktarmen, kalt divertikler. En veldig vanlig tilstand. Disse utposningene kan bli betente, og bla gi smerter. Mine var ikke betente viste CT’en. De kan ha vært det siden jeg også har hatt en del feber i denne perioden, men de er ikke betente nå. Ingen vet nøyaktig hvorfor divertikler dannes, men en fiberfattig kost kan forverre tilstanden. Derfor anbefales mat med rikt innhold av kostfiber, så her må jeg være enda flinkere fremover. Kosten min er ikke fiberfattig, men jeg har sikkert forbedringspotensiale. Divertikler kan oppstå i spiserøret, magesekken og tynntarmen, men de er vanligst i tykktarmen hvor de da oppdaget mine.

Nå er jeg henvist til sykehuset for videre behandling der, og legen har bedt om høy prioritering. For min del hvor steinen sitter i urinlederen, kan det bli aktuelt å gjennomføre noe de kaller en ureteroskopi. Behandlingen skjer under lokalbedøvelse eller i narkose. Legen fører et langt tynt instrument opp i urinrøret, videre inn i blæren og opp i urinlederne i retning nyren. Når instrumentet når frem til steinen, kan den brytes opp med laser. Denne prosedyren skal ha god effekt.

Så da er det bare å vente på innkallelse. Kjenner jeg er spent på hva som skal gjøres, og jeg er jo alltid spent på hvordan legen behandler meg som overvektig. Gruer meg alltid litt til det. Har møtt for mange leger, og helsepersonell som har sine fordommer mot overvektige. Men for all del. Mange er motsatt også, så jeg skal ikke grue meg for mye på forhånd, men være forberedt.

I går hadde jeg flotte damer på besøk. Neste uke har jeg bursdag, og jeg synes det er koselig å invitere til et lite selskap i den anledning. Alle disse har jeg trent sammen med i ulike settinger. Fantastiske damer som det bare er så herlig å være sammen med. Vi skravler og ler i time etter time. Jeg er så takknemlig for å kjenne så mange flotte mennesker som får meg til å smile, og føle meg vel.

I dag blir en rolig lørdag, og i morgen skal jeg ha et lite familieselskap. Da kommer også prinsene mine, og gjett om jeg gleder meg til å se de igjen. I følge Henry som er eldst, så har de laget en bursdagsgave til meg, men han kunne ikke si hva det var, så jeg er så spent.

Litt om trening helt til slutt i dag. Har du lyst til å starte å trene, og bor i Kristiansands området, så har vi plass til et par, tre til på treningsgruppen vår. Vi er i dag kun jenter, men menn er veldig velkomne til å trene sammen med oss de også. Vi er en gjeng på 8-9 damer som trener sammen med en personlig trener hver mandag mellom 1830-1920 på Rona. Fantastisk gode timer med varierte øvelser. Vi bruker mest egen vekt, men det hender vi også har strikk, og manualer. Her blir hele kroppen trent, og det å trene en gang i uken er en start for mange. For mange har dette vært en start for mer aktivitet. Har du lyst til å være med i treningsgruppen vår, så ta kontakt med meg for mer informasjon. Du må ikke være overvektig for å være med, men et ønske om å starte opp å trene, og kanskje gjøre det du har tenkt på så veldig, veldig lenge.