Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner så for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Gjennom både bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting, og jeg får også truffet mange nye, flotte mennesker. Jeg får utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

For to uker siden ble jeg kontaktet av en journalist fra Norsk Ukeblad som ønsket å lage en reportasje om meg til en serie de har i bladet. Hun hadde lest bloggen min, og ønsket å sette et fokus på mitt liv som en størrelse for stor, hvordan det har vært, og hvordan det har blitt. Hun ønsket å sette fokus på gleden over klær, viktigheten av å kle seg pent og føle seg vel selv om man er stor. Jeg brenner jo for disse tingene, så jeg sa selvsagt ja til å snakke med Camilla, en flott journalist fra min egen hjemby. Jeg er spent på å lese reportasjen, spent på hvordan Camilla vinkler det.

Denne uken her har jeg fått lov til å tilbringe en del tid sammen med Marianne som er fotograf for Norsk Ukeblad. Hun kom til Kristiansand på mandag for å ta bilder til reportasjen, og fokuset på bildene var klær, fargerike klær. Jeg hadde på forhånd fått beskjed om å finne fire antrekk. En lett oppgave? Absolutt ikke. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på å finne disse fire antrekkene. Til mer man har, til vanskeligere blir det. Jeg brukte en evighet av tid. Prøvde, hang bort. Prøvde, hang bort. Sånn gikk det utover den kvelden. Etter lang tid endte jeg opp med fire antrekk, fire antrekk med farger, fire antrekk som jeg var veldig fornøyd med. Det ble litt endringer underveis etter at fotografen kom, men jeg fikk i alle fall en veldig god gjennomgang av garderoben min.

Å få være med på en fotoshoot med en så dyktig fotograf, det var utrolig spennende! Jeg har tidligere vært på fotoshoot hos Stormberg, men dette ble på en helt annen måte. Vi var sammen noen timer. Vi flyttet oss litt rundt for å ta bilder. Litt hjemme, litt i byen og litt på en stormotebutikk. Man får liksom en ørliten følelse av hvordan det er å være med på slike ting oftere enn det jeg er. Det er ikke gjort på et knips det å ta bilder, det tas utallige bilder med samme motiv, ingenting er tilfeldig. Det var utrolig spennende å se hvordan en fotograf jobber, og hvordan en fotograf tenker.

Bilder. Bilder er aldri moro bortsett fra de få gangene man virkelig er fornøyd med et bilde. Jeg har aldri likt verken å ta , eller å se bilder av meg selv. Jeg har alltid vært den som har tatt bildene, og dermed hatt muligheten til å gjemme meg bort. Å se seg selv som en vandrende flodhest var aldri moro. Noen tror sikkert at jeg elsker bilder av meg selv siden jeg legger mye bilder ut på bloggen, men sånn er det nok ikke. Samtidig så må jeg jo gjøre det om jeg skal blogge. Bilder er viktig. Jeg grudde meg nok litt til å ta disse bildene, for jeg gruer meg jo alltid til å se hvordan bildene blir. Man er alltid super kritisk til seg selv, og finner alltid 100 feil som andre ikke finner.

Det er alltid ting jeg er redd for med bilder. Jeg er aller mest redd for at ansiktet skal bli for stort, og at dobbelthaken skal komme for godt frem. Hos Stormberg var jeg også alltid redd for om overarmene ble for synlige når jeg viste for eksempel t-skjorter. Noe av det aller  ” verste ” , og som jeg bekymrer meg mest for er hvordan håret blir på bildene. En ” bad hair day ” er aldri en god ting på bilder, og er man ikke fin på håret, så blir mye ødelagt, i alle fall i mitt hode. Jeg tror mange tenker som meg akkurat der.

Jeg fikk se en del av bildene som Marianne tok av meg, og jeg må jo være så ærlig å si at der var veldig mange fine bilder. Er man en dyktig fotograf, så får man vel frem det beste i de fleste. Nå håper jeg bare at de beste bildene blir valgt ut. Jeg er utrolig spent.

Jeg er spent på å lese reportasjen. Glad om min historie kan inspirere og motivere. Glad om store kvinner kan se hvor flotte de faktisk er, og hvor viktig det er å føle seg vel. Kanskje kan jeg være med på at andre våger. Kan mine tanker, opplevelser og erfaringer bety noe for andre, så vet jeg at valget med å begynne å blogge var et veldig riktig valg. Når reportasjen kommer på trykk, det vet jeg ennå ikke, men vær sikker: dere skal få beskjed 🙂