På fotoshoot med Norsk Ukeblad

Jeg er heldig. Heldig som får lov til å være med på så mye spennende. Jeg får sette fokus som er så viktige også for så mange andre.  Jeg får snakke om såre, og vonde ting som så mange kjenner på hver eneste dag. Jeg får snakke om ting som mange synes er vanskelig å snakke om.

Som blogger, radiodame, og leder av Norsk Lymfødem og Lipødemforbund, så har jeg blitt kjent med så mange spennende og flotte mennesker. Jeg får være med å sette viktige fokus, jeg får lov til å si meningene mine i viktige forum, og jeg får lov til å jobbe med de tingene jeg virkelig brenner for.  Jeg får lov til å jobbe med å gjøre en forskjell. Jeg får tilbakemeldinger om at jeg motiverer og inspirerer, og man kan jo ikke få flottere tilbakemeldinger enn det? At bloggen betyr noe for så mange, det rører meg virkelig. Jeg må mange ganger tørke en tåre, elelr to av glede når jeg leser kommentarer og meldinger jeg får fra dere. Jeg er ikke alltid like flink til å svare på kommentarer, dagene løper ofte i rekordfart, men vit at jeg leser alle kommentarer og meldinger, absolutt alle. Dere rører virkelig hjertet mitt.

For få uker siden, så skrev Norsk Ukeblad en artikkel om meg, om bloggen min, min endringsreise og min kjærlighet for fargerike klær. Jeg var fornøyd med artikkelen, og egentlig veldig stolt over atNorsk Ukeblad ønsket å skrive om meg. Mange har spurt om jeg kan legge ut artikkelen ut på bloggen, noe jeg absolutt skal gjøre, men jeg sliter litt med å få den ut. Er ikke noe datageni, så jeg kommer fort til kort, men må nok be om hjelp for å få det til 🙂

Da Norsk Ukeblad skulle lage reportasjen om meg, så kom fotograf Marianne Otterdahl Jensen fra Oslo for å ta bildene. Marianne er ei herlig dame, og en utrolig dyktig fotograf. Vi tok bilder her hjemme, vi tok bilder på fiskebrygga i Kristiansand og vi tok bilder på PIP her i Kristiansand.  Det var spennende å være med på en slik fotoshoot, og veldig moro også. Ikke at jeg ser på meg selv som fotogen overhode, men bilder må tas, og man er jo spent på hvordan resultatet blir. Ikke at man vel noen gang blir fornøyd, men så lenge dobbelthaken ikke er for fremtredende, så blir jeg som oftest helt greit fornøyd. Har ennå tilgode at noen bare tar ett helt fantastiske bilder hvor ikke den nydelige dobbelthaka kommer frem.

Etter å ha gått ned såpass mye som jeg har, så er noe av det som er jeg mener er dobbelthake faktisk løst skinn som henger . Litt sånn som alle gamle damer hadde før, løst skinn som hang og slang. Sånn har jeg også litt av…vakkert 🙂 Hvor er kirurgen sier jeg da…

Endel har spurt om klærne jeg hadde på meg i reportasjen i Norsk Ukeblad, så det kan jeg jo fortelle litt om.

Hovedbilde i dag  der har jeg på meg ei semsket kåpe fra ZIZZI. Denne kjøpte jeg i Oslo tidlig høst i fjor. Jeg elsker den kåpen! Nydelig, dus rosa farge, og en utrolig god passform.

På bildet hvor jeg har på meg gult og blomster, så har jeg på meg en nydelig tunika/kjole fra Pont Neuf. Denne var i fjorårets sommerkolleksjon, helt nydelig! I tillegg har den en passform som er utrolig god. Se etter Pont Neuf i butikkene nå utover vår/sommer. Den gule, lange jakken er fra Boheme, og akkurat disse jakkene bare elsker jeg. Har også en i brun, en i hvit og en i rødt.

På bilde som Norsk Ukeblad brukte som hovedbilde i reportasjen sin, så har jeg lånt denne grønne, flotte jakken fra PIP her i Kristiansand.  Ulljakken er fra Boheme, og fargen er lekker! Boheme er flinke på knallfarger. Denne jakken er fra årets ( fjorårets ) høst/vinterkolleksjon. De kule vottene jeg har på meg lånte jeg også fra PIP i Kristiansand.

Jeg gleder meg til en spennende vår og sommer på klesfronten. Mye av det som har kommet av nyheter til nå er ikke helt i min smak. Mye er for kort, og mye har endel farger og mønster jeg ikke er fortrolig med, men jeg regner med at det kommer masse mer spennende!

Husk at jeg deler ut en treningstights på bloggen akkurat nå. Treningstightsen er 3/4 lengde og er fra Zhenzi.  Kommenter på bloggen, og du er med i trekningen. Noter også størrelsen din, det gjør ting mye lettere for meg. Disse går i stormote S, M, L og XL.

Lag deg en god søndag!

Min tøffeste reise

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Reisen vil vare livet ut. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Går man 4-5 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det  er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig,  jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket.

I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant når dagene kan bli litt tøffe. Jeg har hatt noen dager nå hvor kroppen har vært totalt utslitt. Jeg har følt meg sliten. Treningen er blitt et puslespill, men jeg begynne rå få brikkene på plass. Jeg hadde behov for å tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg er, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen. Alltid

Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Jeg har i tillegg gått igjennom et samlivsbrudd hvor det har stormet noe helt vanvittig. Nå som alt er over, så reagerer kroppen og forteller at den er sliten.   Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn. Jeg vinner litt hver dag.

Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på.

For at vi skal lykkes skritt for skritt, så må man hente motivasjonen i seg selv, og man må gjøre det for seg selv, ikke for alle andre. Det er vår helse, vår kropp, og vårt liv. Samtidig må vi også innse at i motsetning til alle de fantastiske kurene som finnes, så skal en livsstilsendring vare livet ut. Altså må endringene du gjør være endringer du kan leve med resten av livet. Så synes jeg det er viktig å huske at livet også skal nytes, og det skal leves. Man kan ikke leve på knekkebrød, og broccoli resten av livet. Jeg vil heller spise ” normalt”, og dermed godta at kiloene forsvinner noe senere.

Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta. Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker. Men husk alltid  : Det ” umulige ” er 100% mulig!

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg tar det i mitt tempo,  jeg aksepterer at det vil komme både nedturer, og bratte bakker underveis, og viktigst av alt : Jeg gjør det for meg selv, ingen andre.

Nå er det lenge siden vi har hatt en giveaway på bloggen, så da er det på tide. Jeg gir i dag ut en flott treningstights fra Zhenzi. Denne treningstightsen har 3/ 4 lengde, og er i stilig design og farger. Har du lyst til å vinne den flotte treningstightsen? legg igjen en kommentar på bloggen, og du kan bli den heldige vinneren. Oppgi også størrelse. Disse går i S,M,L og XL som da er  42/44, 46/48, 50/52 og 54/56. Hvem blir den heldige?

 

Alt har en bakside

For kort tid siden stod reportasjen om meg på trykk i Norsk Ukeblad. Journalist Camilla Høy hadde lest bloggen min, og ønsket å  skrive en artikkel om meg til bladet. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min, min endringsreise og min lidenskap for klær. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg i bladet.

Jeg har fått så utrolig mange fine tilbakemeldinger etter at artikkelen stod på trykk. Bloggen har fått veldig mange nye lesere. Jeg har fått telefoner, sms’er og meldinger på Facebook. Jeg blir både rørt, stolt og ikke minst utrolig glad. Bloggen har virkelig etablert seg, og lesertallene er utrolig gode de dagene jeg legger ut et nytt blogginnlegg. At bloggen virkelig har etablert seg betyr jo veldig mye for meg som legger så mye arbeid ned i innleggene mine, men det betyr jo også så utrolig mye at bloggen betyr noe for dere som leser. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen er så ærlig og usminket, og ikke minst at det er en blogg med innhold som er verdt å lese. Det betyr mer enn dere aner å få slike tilbakemeldinger. Ønsket mitt, og målet mitt er nettopp det at man skal sitte igjen med noe etter å ha lest den. At man skal kjenne seg igjen, at man kanskje starter en tankeprosess, at bloggen inspirerer og motiverer. At det jeg skriver er dønn ærlig, at jeg skriver om livet slik det er.

Jeg fikk som sagt mange utrolig flotte tilbakemeldinger etter reportasjen i Norsk Ukeblad, og bloggen fikk mange nye lesere, men jeg merket også at det å stå frem i et blad også kan ha sine baksider. Av alle telefoner jeg fikk, så fikk jeg også  tlf fra to menn som aldri helt ville slutte å ringe. Hadde tlf vært av et slag som resten av tlf jeg fikk, så hadde det vært en ting, men dette var samtaler som jeg så på som lite hyggelige. At de syntes jeg var flott, og ønsket kontakt, det burde kanskje ha vært smigrende i seg selv, men når meldinger, og beskjeder fort ble av en seksuell art, da blir man ikke særlig smigret, iallefall gjør absolutt ikke jeg det. Beskjeder og sms’er var direkte kvalme. Jeg blokkerte nummeret til de begge, men den ene hadde tydeligvis flere tlf nr, så han ga seg ikke så lett.

Tilslutt måtte jeg fortelle at jeg kom til å gå videre med dette om de ikke ga seg, og da ble det stille, og det har vært stille siden. Man hørte at begge var godt voksne menn, og det var ingenting med verken stemme, eller innhold som gjorde at dette var hyggelig. Hvert bein i kroppen min vrengte seg. Hadde det enda vært flotte, solide menn i en interessant alder, som på en seriøs måte ønsket kontakt,så kunne jeg nok ha blitt smigret hehe, men dette var bare kvalmt.

Jeg tåler det som skjedde, så ingen fare med det, men det er spesielt at man skal oppleve sånt. Det er nok endel menn som gjør slike ting i tillegg til alt som blir skrevet av kommentarer på blogger, og innlegg. Samtidig er jeg fullstendig klar over at stikker man seg frem på ulike arenaer, så må man også tåle det som eventuelt måtte komme, Dette gikk jeg mange runder på før jeg startet å blogge. Ville jeg tåle alle nett trollene som var der ute? Var jeg klar for negative kommentarer som gikk på kropp og vekt? Jeg valgte å stå i en eventuell storm, men jeg er heldig. Jeg har aldri vært utsatt for nett troll, og jeg har aldri fått en eneste stygg og negativ kommentar som går på kropp og utseende, eller på det jeg skriver. De to eldre beundrerne forsvant. Heldigvis skjønte de alvoret, og jeg har opplevd dette også.

Artikkelen som Camilla har skrevet for Norsk Ukeblad er blitt en artikkel jeg er stolt over. Artikkelen er  så positiv og fokuserer så fint på viktige ting for så veldig mange. Det er viktig at vi som er en størrelse for stor innser hvor flotte vi faktisk er. Det er viktig at vi kler oss opp, og ikke ned, og det er så viktig at vi begynner å bruke farger. Man må ikke gjemme seg bort i sort, og i store telt. Vi skal stråle som alle andre, og vi skal bære like flotte klær som alle andre. Når passform, farger og design stemmer, så får man bedre selvtillit, man føler seg mer vel, og man går med hodet hevet. Vi må lære oss å bli glad i oss selv, og se hvilke kvaliteter man faktisk har. Vekten er ikke oss

Jeg tenker artikkelen er en viktig artikkel som jeg håper mange har lest. Jeg håper artikkelen kan  inspirere og motivere andre frodige kvinner. Jeg er glad jeg valgte å kaste meg ut i bloggverdenen. At jeg ikke var altfor redd for nett-trollene, og for sårende kommentarer. Jeg er glad jeg følte på at min historie også kunne være viktig dele med andre som slet med overvekt og negative tanker rundt egen kropp.

Endel har spurt meg om jeg kan dele artikkelen på bloggen fordi endel ikke fikk kjøpt bladet. Det håper jeg at jeg skal få til. Jeg har fått artikkelen fra Camilla som skrev den, men jeg er ikke noe datageni, og jeg må bare finne ut hvordan jeg skal få den lesbar på bloggen. Jeg håper at jeg neste helg kan dele den med dere. Bildet på bloggen i dag er fra reportasjen i Norsk Ukeblad.

I dag er det morsdag, så gratulerer til alle flotte mødre der ute! Selv vil jeg sende en stor hilsen til min flotte mamma, og til min nydelige datter som er verdens beste mamma for prinsen min, Henry. Nyt dagen alle sammen! Torsdag er det den store kjærlighetsdagen, og selv om jeg aldri helt har latt meg fange inn i alt rundt en slik dag, så er det fint å sette pris på hverandre, og gjøre noe spesielt sammen, men husk at det skal man gjøre hver dag, ikke bare på Valentine. Så til torsdag er det for min del bare å vente på kort og sjokolade fra en ukjent beundrer, men da forhåpentligvis fra en stødig og solid kar, de to eldre herremennene som synes jeg var så fantastisk, de er ikke på ønskelisten min hehe.

 

For feit for ferie

 

Jeg liker egentlig ikke å se programmer som omhandler overvektige på en, eller annen måte. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje er det fordi jeg er redd for å kjenne meg igjen i problematikken, eller fordi jeg er redd for å få servert en sannhet, eller to. Ofte føler jeg vel også at overvektige blir latterliggjort så fort man har en anledning. Til tross for vegringen min mot sånne programmer, så blir jeg som oftest sittende å se allikevel, noe jeg også gjorde forleden dag.

Programmet omhandlet overvektige, og deres ferieutfordringer. Alle hadde de hatt vonde ferieopplevelser fordi de rett, og slett var for feite. Jeg fikk vondt i hele meg av å se programmet, men samtidig så innser man at på mange områder, så er det utfordrende å være stor, også når man har ferie, og skal kose seg. Jeg kjente meg igjen i en del av utfordringene. Forskjellen på meg, og de var først, og fremst at de hadde opplevd tingene, jeg er redd for å oppleve dem. Spørsmålet er også om det er reelle utfordringer, eller om det bare er en selv som begrenser seg.

Fly var et fokus under programmet.  Jeg er så overlykkelig for at jeg nå slipper å be om belteforlenger når jeg skal fly, for det er ikke moro! Det at man må spørre flyvertinnen om å få en ekstra sele fordi man er for stor til å få på seg beltet, den er innmari vond! For flyvertinnene er det en dagligdags ting at personer spør om belteforlenger, men det stikker litt ekstra når de kommer veivende med forlengeren slik at man er sikker på at hele flyet kan se at man ikke passer beltet som allerede er der. Ai, den svir altså! Jeg skal vel ikke påstå at man ønsker å synke ned i et hull i flyet, jeg er jo livredd der jeg sitter i ett trangt flysete, men man kan kanskje overlevere belteforlengeren litt mer diskre?

Flysetene er jo som regel en historie for seg selv, for der skal man ikke ha for mye ekstra før man sliter med plassen. Jeg husker jeg grudde meg fælt tidligere når jeg skulle sette meg i mitt tildelte sete. Jeg var livredd for ikke å få plass. Jeg har heldigvis aldri opplevd og ikke komme ned i setet, men gud, så trangt det har vært! Heldigvis vet jeg at mange andre også sliter med plassen i setene, bla de som har lange bein. Følelsen av og akkurat passe i setet, den er skikkelig kjip. Når man i tillegg er livredd for å fly, så ser man ikke akkurat frem til noen timers flygning. Nå sitter jeg mye bedre i setene, men jeg husker følelsen innmari godt.

Jeg har ofte tenkt på hvor høy vekt et fly kan tåle. En bekjent av meg som driver med flyskrekk kurs, han mener at tanken ikke bør tenkes en gang. Et fly kan godt ha et lag med svære brytere om bord uten at det vil påvirke flyturen. Hva om det sitter flere tungvektere på den ene siden i flyet, og færre på den andre? Vil ikke det påvirke flyet? I programmet jeg så om ferie utfordringer for overvektige personer, så var det et ektepar som opplevde å bli flyttet nettopp pga vekten deres! Paret satt helt bakerst i flyet og koste seg da den ene flyvertinnen med målrettet blikk kom nedover midtgangen. De trodde hun skulle sjekke at sikkerhetsbeltene satt ordentlig på. Det skulle hun ikke. På en diskret måte forklarte flyvertinnen at de var for tunge til at flyet kunne lette! Flyvertinnen ba en av dem om å flytte lengre fram i flyet for å jevne ut vekten, og ettersom kona gjemte ansiktet i hendene, måtte ektemann ta ansvar og bytte plass. Hva hadde man gjort om man hadde fått en sånn beskjed om bord i flyet?

Det å bade har jeg skrevet en del om før. Det er en utfordring for meg om sommeren, og der er jeg ikke alene. Jeg er nok en person som ser farer som kanskje ikke kommer, men jeg beskytter meg, og unngår en del ting for ikke å oppleve pinlige, og vonde situasjoner. Jeg har nok alltid tatt sorger, og potensielle pinlige situasjoner litt på forskudd. Idiotisk i noen tilfeller, fornuftig i andre. Jeg elsket karuseller som barn. I voksen alder, så har jeg unngått karuseller i frykt for å oppleve det mange i tv programmet opplevde, nemlig  at de ikke klarte å ta på sikkerhetsbelter, eller få over seg diverse stenger som skal sikre deg når du kastes hit, og dit i karusellene. Jeg har ingen dårlige erfaringer – jeg var bare føre var. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle skje fordi jeg var for stor, eller at jeg skulle havne i pinlige situasjoner pga vekten min.

Jeg har ikke tatt vannsklier i voksen alder, og jeg hadde jo aldri i verden tatt slike innebygde sklier. Jeg vet at overvektige har blitt sittende fast inne i de. Hvor ille hadde ikke det vært? Tenk å oppleve at store styrker på plassen må jobbe for å få en løs fra vannsklia! I tv programmet var det flere overvektige som hadde opplevd nettopp å bli sittende fast. Hele magen min vrengte seg.. Nå skal jeg i rettferdighetens navn innrømme at jeg nok aldri har vært så overvektige som en del av de som for eksempel ble sittende fast i sklia, men i hodet mitt, så kunne jeg fort ha vært en av dem.

Eller tenk deg at du er i en fornøyelsespark, og du har lyst til å ta en båttur med barna dine. Vekten er dårlig fordelt, og båten tipper over! Jeg hater små båter, og uansett hvor mye jeg tar av meg, så tror jeg alltid at jeg vil hate små båter. Følelsen av at båten omtrent synker når man går om bord, den følelsen er langt i fra en god følelse. Usikker er jeg når jeg går om bord, usikker hvor jeg skal sitte for at vekten blir fordelt så nogenlunde, og så er jo det store spørsmålet også hvor båten legger til i forhold til hvor lett det er å komme seg ut av denne båten igjen….og når man har kommet se ut av, så er det bare å grue seg til man skal tilbake igjen. Dumme, små båter!

Kafebesøk er en del av på sommeren, og det er alltid hyggelig synes jeg. Stol radaren, den var nok mer innebygget når jeg var på det største, men fortsatt er den nok på når man skal velge plasser å sette seg ned. Sikkert en del som smiler litt, men det er nok en del overvektige som har opplevd å sette seg på dårlige stoler. Jeg har ikke det, men igjen, så er jeg på alltid på forskudd, og lar radaren jobbe. Hvite, tynne plaststoler, de unngår man. Jeg har vært vitne til hvor ille det kan gå når stolen ikke tåler personen som setter seg, og jeg er glad at jeg aldri har vært den som har måtte oppleve noe sånt. Det har hendt jeg har vært nødt til å sette meg på disse tynne, ekle stolene fordi det har vært eneste mulighet. Jeg tror aldri jeg har sittet så stille i hele mitt liv, og det føles som å sitte på nåler, livredd for at noe skal skje.

At det følger utfordringer med når man er overvektig, det er det ingen tvil om. En annen ting som er helt sikkert, det er at man begrenser seg selv utrolig mye. Man lar hodet, og alle negative tanker være sjefen. Man beskytter seg… i tilfelle. Jeg har nok alltid begrenset meg selv mye pga vekten, og fryktet mye som kanskje ikke har vært reellt. Jeg har alltid tenkt hva som muligens kan skje, og så har jeg heller droppet det enn å utfordre meg selv. Jeg har aldri opplevd verken å bli flyttet på i flyet, sittet fast i en vannsklie, eller sittet fast i en stol på et spisested, men likevel, så er det mye man frykter, og som i mitt hodet plutselig kunne ha skjedd. Jeg har nok alltid vært redd for å komme i en situasjon hvor noen skal kommentere vekten, eller en situasjon hvor noen får seg en god latter pga vekten min. Selv om jeg nå er mye lettere enn jeg var på det tyngste, og selv om jeg forhåpentligvis vil bli enda lettere med tiden, så tror jeg at jeg må jobbe mye med hodet for ikke å kjenne på disse følelsene. Kanskje vil jeg kjenne på de helt til jeg faktisk utfordrer de, og kanskje kommer jeg til å gjøre det…. en dag 🙂

Min store lidenskap

Jeg regner med at jeg er avslørt for lenge siden. At jeg har en stor lidenskap for klær. At jeg også har en stor lidenskap for alt av tilbehør som fine klokker, armbånd, smykker, og ringer. Vesker liker jeg. Det samme med skjerf. Jeg liker å pynte meg. Jeg liker å føle meg vel. Jeg vet at det er personen som betyr noe, ikke det ytre, men jeg gjør det ikke for å fremstille meg selv som en annen enn den jeg er. Jeg bare liker å føle meg vel.

Klesskapene er fulle. Veldig fulle. Det er godt klær ikke har tanker og følelser. Det er godt klær ikke har klaustrofobi, for da hadde mine slitt, veldig. De henger der. Tett i tett. De hadde ikke fått puste om de hadde hatt behov for det. Jeg liker å se på de. Liker å ha noe å bytte på. Liker å kle meg pent i hverdagene da det er hverdager vi har mest av. Avdelingen for selskapsklær, den er langt fra like stor som hverdagsavdelingen min.

Jeg har mye av det meste, og min mor fortviler hver gang det ankommer noe nytt i hus : ” Heidi, du skal jo bruke alt også.” Min mor er en klok dame. Hun har selvsagt rett. Jeg skal jo bruke alt jeg anskaffer meg, men samtidig, så synes jeg at jeg er ganske flink til å bruke det jeg har….men jeg ser at jeg må bli flinkere. Kanskje må jeg ha som mål at jeg har noe nytt hver dag. Som regel har man sine favoritter, og de bruker man jo langt mer enn resten. Sånn er det for meg, og sånn er det garantert for deg også. Jeg må jo innrømme at det innimellom dukker opp plagg jeg ikke helt visste at jeg hadde. Det er pinlig, og spesielt dersom plagget er blitt for stort når jeg oppdager det.

Klær er en hobby på en måte. Ikke at jeg samler kun for å kikke på det jeg har, men jeg blir jo glad hver gang jeg får et nytt plagg. Jeg blir glad hver gang jeg har noe nytt å pynte meg med. Samtidig er jeg blitt flinkere til å være ” kresen”, eller kanskje bevisst er ett mye bedre ord. Jeg kjøper ikke kun for å kjøpe. Jeg tenker nøye, av og til så nøye at plagget er utsolgt når jeg endelig har bestemt meg. Det skal være et plagg som jeg passer, og kler. Et plagg jeg føler meg vel i.

Som regel så blir det klær man rydder bort. Klær som for min del er blitt for store. Trening og endringer gjør at jeg går inn i cm. Disse klærne er det jo fint om får nye eiere. Så for en tid tilbake, så opprettet jeg en Facebook side hvor jeg legger ut klær og tilbehør som jeg ønsker skal få nye eiere. En salgsside som jeg håper du har lyst til å bli medlem av. Her er det mye klær i store størrelser, men du finner også andre spennende og fine ting. Her vil det komme mye etter hvert, også i ” ordinære ” størrelser da jeg har litt klær klær fra min datter som jeg holder på å rydde i.

Det går litt i perioder hvor flink jeg er til å legge ut nye ting, men jeg skal prøve å bli flinkere. Jeg setter en pris på alt, men det er også lov å gi bud om det er noe som frister. Tips gjerne også andre om siden min, del gjerne dagens blogg.

Bli gjerne medlem på siden min : https://www.facebook.com/groups/1839657112970736/

Fra innerst i hjertet mitt – Tusen takk!

I dag har jeg lyst til å si tusen takk. Tusen takk til en herlig gjeng med flotte lesere som har vist meg så mye omsorg og omtanke etter innlegget mitt i går om separasjon og ekteskapsbrudd. Det er lenge siden jeg har grått så mye som jeg gjorde i går. Tårene rant i strie strømmer fordi det gjorde så utrolig inntrykk på meg å lese alle fine ordene dere skrev til meg. At dere bryr dere og viser en så utrolig omsorg, det betyr mer enn dere aner. Jeg blir så utrolig rørt, og så utrolig glad for at det finnes så flotte og gode mennesker som dere. Dere løfter meg opp, og gir meg styrke.

Tusen takk for alle fine ord. Tusen takk for fine ord om meg som person, om måten jeg skriver på, og om viktigheten av innlegget jeg skrev i går. For jeg er jo ikke alene om å ha opplevd ekteskapsbrudd. Vi er mange som har opplevd det å avslutte et ekteskap. Vi er mange som har trodd at ekteskapet skulle vare livet ut, og som aldri hadde trodd man skulle bli en del av statistikken. For meg var det for alltid, men livet ville det ikke slik.Livet fikk en brutal vending. Jeg opplevde en storm med orkan i kastene.

Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg har stått midt i en storm, men fy søren så støtt jeg har stått, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane.

I tillegg til at man opplever et brutalt brudd, så opplever man også å bli sviktet av folk som har stått deg nær. Det er tøft å oppleve løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker som man stolte på, og som man aldri hadde trodd ville snu ryggen til deg, og spre usannheter. Hvordan kan voksne mennesker oppføre seg sånn, og spesielt med tanke på at dette er mennesker man har kjent halve livet.

Jeg har aldri før opplevd at mennesker nær meg faktisk dolker meg i ryggen, og faktisk svikter meg. Det var tøft å se deres virkelige side etter så mange år, og det tok tid å innse at enkelte ikke vil mitt beste, og går med skylapper for å unngå sannheten. Klart det er tøft å bli sviktet. Nå er jeg heldigvis kommet dit at de er ute av hodet mitt, og ute av tankene mine. Nå synes jeg bare synd på de. Det er synd på slike mennesker som velger feighet og løgn. Slike mennesker bruker jeg ikke lengre verken tid eller energi på.

Jeg har stått sterkt i stormen, og nå som stormen har stilnet, så ser jeg hvor styrket jeg har kommet ut av dette. Et ekteskap er over. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og om noen måneder bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

Et ekteskap er over, men livet, det går videre, og for min del, så går livet videre på en veldig fin måte. Stormen har lagt seg, døren er lukket. Nå har jeg åpnet en helt ny, spennende dør, og jeg skal skrive et nytt kapittel i livet mitt. Et kapittel med mange nye, blanke sider som jeg skal farge med spennende og fine ting. Kanskje rart å si det, men jeg føler det meste er på plass. Jeg er heldig som har så mye fint i livet mitt. Oppi alt dette som har skjedd, så har jeg så utrolig mye å være takknemlig for. Det aller beste er prinsen min, Henry som kom til verden midt i stormen. For en gave, og for en lykke! Lille, nydelige Henry som fyller mormor hjertet med en uendelig stolthet og kjærlighet. Den vonde og tøffe tiden har også bragt positive ting med seg. Planer jeg endelig vil realisere, drømmer jeg har hatt som jeg ønsker å gå videre med. Jeg er tilbake i jobb, noe som er helt fantastisk. I tillegg får jeg jobbe med det jeg virkelig elsker.

Det meste er på plass, den nye døren er åpnet. Det eneste jeg mangler er en flott og solid mann, men der er jeg ikke ennå. Kanskje vil livet det sånn at jeg en dag opplever kjærligheten igjen. Kanskje får jeg oppleve å bli forelsket på nytt. Kanskje det en dag vil bli en ny mann i livet mitt. Klart man håper at drømmemannen en dag banker på døren. Klart jeg håper, men jeg våger nok ikke å tro. Det er da alle negative tanker rundt eget kropp plutselig kommer tilbake. 48 år, og endel størrelser for stor. I mitt hode forblir jeg singel, men jeg er heller ikke der at jeg allerede nå leter….men der fremme, en gang, så håper jeg at en blir til to.

Tusen takk til hver og en av dere for en fantastisk støtte og omsorg. Takk for alle fine ord. Takk for at dere løfter meg opp, og gir meg håp og tro. Takk for at dere deler deres egne erfaringer med meg.  Jeg tenker at det lønner seg å være ærlig og oppriktig. De som sviktet meg, jeg skal ikke bruke min dyrebare tid på mennesker som ikke vil mitt beste. Jeg kommer aldri til å rydde plass til de i livet mitt igjen. Veien går videre uten dem. Jeg skal være tro mot meg selv, og valget jeg har tatt. Det er ingen dør som står på gløtt. De tøffe valgene er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget. Uansett hvor smertefullt det har vært , uansett hvor stormfullt det har vært, så er det en innmari god følelse å kjenne at valget var det riktige valget.

Jeg avslutter i dag slik jeg gjorde i går:  Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

Fra himmel til helvete

Det har stormet med orkan i kastene de siste månedene. Midt i denne stormen stod jeg. Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg har stått midt i en storm, men fy søren så støtt jeg har stått, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane. Livet fikk en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd for kun få måneder siden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette, aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner.

Blogginnlegget i dag er nok det mest personlige, og det mest vonde jeg har skrevet. Jeg kjenner tårene presser på bare jeg begynner å skrive. Ikke fordi jeg er lei meg, men det gjør likevel innmari vondt å se tilbake på disse stormfulle månedene. Det føles som et nederlag på en måte selv om jeg vet at jeg ikke er årsak til stormen. Likevel sitter man med en følelse av at man ikke klarte det, og at man nå er endel av statistikken. Jeg vet jeg ikke må åpne meg på bloggen, men jeg velger å  være åpen rundt det. Det er sånn livet ble, og jeg vet også at den som er kommet styrkende ut av både storm og orkan, det er meg. Kanskje var det også en mening med alt når jeg ser tilbake, og ikke minst ser fremover.

Etter 25 år er ekteskapet mitt nå over. I august tok jeg ut separasjon fra mannen jeg har delt 26 år sammen med. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. Selv om jeg ikke så dette komme, og selv om alt som plutselig skjedde kom som lyn fra klar himmel, så var valget riktig. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Det er vondt å innse at vi ikke skal dele resten av livet sammen, eller at vi nå er en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen bare for å leve sammen.

Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Nå har ikke jeg tenkt å gå i detaljer om hva som skjedde. Jeg har ikke tenkt å svartmale noen, eller henge ut noen. Det som skjedde, det skjedde, og årsaken til bruddet ønsker jeg ikke å dele av hensyn til andre som er involvert. Jeg har jo opplevd hvordan mennesker jeg omtrent ikke kjenner lager sine egne historier, og det gjør meg så innmari sint! Hvorfor har enkelte behov for å fortelle en sannhet som ikke stemmer? Til tross for at enkelte lager sin egen historie, og mange spekulerer og undrer, så tenker jeg at de bare får holde på. Jeg har ikke tenkt å dele om meg med detaljer rundt et brudd som ingen har noe med. Men jeg har virkelig fått oppleve hvordan endel mennesker kan være, og det har vært en ny, og lite positiv opplevelse.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone.

Et ekteskap er over. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og om noen måneder bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Selv med stormfulle måneder, så har jeg kommet styrket ut av det. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

Noen tror meg ikke når jeg sier at jeg ikke har kjærlighetssorg. Jeg er ikke lei meg. Noen mener at reaksjonen garantert vil komme, og at det kun er et spill. Det er fint at alle mener noe om alt, men jeg vet at jeg  ikke sørger, og jeg vil ikke kjenne på sorg i tiden fremover. Det skjedde så mange vonde, sårende ting i prosessen at jeg føler alt annet enn sorg. Jeg er ikke redd for å bli alene. Jeg vet jeg vil klare meg og jeg vet at livet vil bli innmari fint. Tenk på alle de fine tingene jeg har i livet mitt : datteren min, den lille prinsen, svigersønnen min, familien min og alle venner. Jeg har begynt å jobbe med det jeg elsker mest i verden, jeg har ledervervet i Norsk lymfødem – og lipødemforbund, jeg har bloggen, og tro meg, det er mange spennende ting som ligger der fremme og venter. Selv om det har vært masse tårer, masse sinne, masse frustrasjon og fortvilelse, så har jeg nå endelig lukket døren til fortiden, og åpnet den nye til fremtiden. Og for de som skulle tro noe annet, livet smiler.

21.desember ble døren endelig lukket. Da ble huset mitt. Det å få beholde huset, det har betydd enormt mye for meg. Det at jeg klarer meg fint økonomisk, det er en god følelse å kjenne på. Jeg har hatt gode støttespillere rundt meg, ikke minst en dyktig advokat, og en bank som har ønsket at jeg skulle beholde huset. Nå er jeg huseier, og nå er det mange nye ting jeg må mestre, men jeg vet at jeg kan.

Noe av det mest vonde som har skjedd i disse månedene er jo det å oppleve at mennesker man trodde stod deg nær faktisk sviktet.  Når enkelte mennesker du har kjent halve livet plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Alle fine ord som plutselig ikke betyr noe. Alle samtaler, all støtte, alle gode ord. Alt er bare løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker man har kjent halve livet, mennesker man har støttet, vært glad i, hjulpet, og aldri gjort en vond ting mot, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hvordan skal man føle det da?

Jeg misliker så sterkt mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten, mennesker som ikke våger å stille krav. Mennesker som kjenner sannheten, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan dolke andre i ryggen. Mennesker som er mer opptatt av fasaden enn sannheten. Likevel så kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Det å stå å se på at noen få mennesker gjør alt de kan for å ødelegge for deg, det er en prøvelse. Fra å ha betydd så mye for disse menneskene, så betyr man plutselig ingenting.  Jeg vet også at det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Morgendagen kjenner man aldri. Jeg vet også at man i tilfeller som dette aldri ønsker tilbake det som var fordi enkelte  mennesker ikke fortjener å ha meg i livet sitt.

Jeg har i denne tøffe tiden sett hvem som virkelig står meg nær, og hvem som er vennene mine. Jeg vet at den lille familien min alltid er der. Min fantastiske, lille familie. At de stoler på meg og tror på meg. De kjenner meg, de er ved siden av meg om jeg trenger de. Vennene mine, de flotte, fine vennene mine, de ekte og ærlige. Det er når livet er tøft at man ser hvem som bryr seg. De som stadig sender meg meldinger for å høre hvordan jeg har det, de som ringer, som kommer på besøk, de som kommer når jeg trenger de, de som tar meg med på lunsj, eller som kommer med lunsj fordi de vet at mat ikke alltid står øverst på gjøre listen. Moren min har vært en klippe i denne tiden. Uten henne hadde ting vært tøffere. To barndomsvenner har utvilsomt betydd noe helt enormt for meg i denne tiden. Den ene har jeg kjent hele livet, den andre kom inn i livet mitt da jeg var 14 år. Dere vet hvem dere er – tusen takk <3

Et ekteskap er over, men livet, det går videre, og for min del, så går livet videre på en veldig fin måte. Stormen har lagt seg, døren er lukket, og da valgte jeg å være åpen på bloggen rundt dette i dag. Det har vært mange spekulasjoner, mange rykter, mange nyskjerrige mennesker som jeg nesten ikke kjenner som sender meg meldinger både her og der for å få vite om det er sant. Er det mulig….

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.