Jeg sitter og scroller gjennom innlegg på Facebook. Det er så mange som legger ut så mange fine bilder fra flotte turopplevelser. Mange drar på ulike toppturer, og klart det er fantastisk å se den flotte naturen som åpenbarer seg på slike turer. Det gjør noe med kropp og sjel det å komme seg ut på tur. Uansett om man kommer seg ut bare for å nyte, eller om man tar det som en treningstur, så er naturen en helt spesiell og flott opplevelse.

Jeg savner det å komme meg mer ut på tur. Jeg tror faktisk ikke jeg har vært noe særlig ute på tur siden jeg tok ut separasjonen i august, og jeg kjenner veldig på det nå at jeg savner det. Jeg savner det jeg kaller for treningsturer, og jeg savner de fine turene med pølser i sekken. Jeg savner vel kanskje også en å dele en slik turopplevelse med. Det er så mye lettere å komme seg ut når man er to, og turen blir også så mye finere når man har en å dele den med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lymfebeina mine har utfordret meg en del i det siste. Det er lenge siden de har kranglet så mye som de har gjort i det siste. Lymfebeina har ikke gitt meg så mye smerter tidligere, men den siste tiden har de gitt en del ubehag i form av at det er vært endel smerter når jeg går, og det er en ny ting for meg. Veldig kjedelig å kjenne på, men lite jeg kan gjøre. I bevegelse må jeg være likevel. Siden jeg har savnet turer i naturen, så fant jeg i går ut at jeg skulle bytte ut treningsstudioet med tursko og flott natur. Jeg bestemte meg for en flott tur i nærområdet, og det var så fint å komme seg ut! Noe av det som også var deilig å kjenne på var at den fysiske formen, turformen, den var minst like bra som sist jeg gikk samme turen. Bakkene gikk faktisk lettere, i alle fall i går, og det var en fantastisk følelse å kjenne på.

Tilbake til bilder fra flotte toppturer som mange legger ut på Facebook. Jeg har en topptur i minneboka mi, og mestringsboka mi. Kanskje burde jeg også si skryteboka mi. I fjor gikk jeg nemlig til Gaustatoppen, noe jeg aldri kan tro at jeg skal gjøre igjen.

Nå må jeg nok rette litt på ting her, for jeg gikk ikke helt til topps. Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg gråt noen bitre tårer der jeg satt i steinrøysa, og jeg kjente litt på følelsen av nederlag. Skulle jeg virkelig gi meg få meter før jeg faktisk var helt på toppen? Jeg har ikke til vane å gi meg, men beina ville ikke mer. De orket ikke mer oppover i tunge, bratte, og steinete partier. Jeg skulle jo ned igjen også. Så etter ca 12000 skritt opp mot toppen, og 4,6 km i ei løype ingen kan kalle for en søndagsskole, så bestemte jeg meg for at jeg ikke nådde helt på toppen, men for en spetakulær utsikt , for en natur, og for en personlig seier!

Man kan jo bli svett bare av tanken. Jeg som bla har en sterk allergi for bakker, sa altså ja til å gå turen,  det skjønner jeg ennå ikke. Lysten var der ikke nettopp pga min bakkeallergi, men så er det denne stemmen inni deg som sier at dette skal du faktisk gjøre. Om lysten ikke er der, så skal du slite deg gjennom det. Så en lørdag formiddag parkerte vi nede ved Gaustatoppen, og vi var langt i fra de eneste som skulle bruke store deler av lørdagen på å gå. Det krydde av mennesker der, og det føltes i perioder som om man gikk i kø.

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å gå toppturer, men det er noe med å gjøre det for å utfordre seg selv. Kondisjonen bør være sånn tålig bra etter mye kondisjonstrening, så jeg var ikke redd for ikke å klare det. Da vi stod nede ved bunnen, og jeg så oppover den løypa vi skulle gå, så hadde jeg nok mest lyst til å snu. Det var oppover så langt øye kunne se, og stigninger var vel det eneste det var mye i tillegg til steiner, masse steiner.

På forhånd hadde jeg hørt med ulike personer som alle har gått til Gaustatoppen. Alle hadde ulike svar når det kom til hvor krevende turen var. Turistforeningen hadde i sin informasjonsbrosjyre stemplet turen som krevende, så jeg gikk ut i fra at det var en tøff tur når jeg med friskt mot startet nede i bunnen, klar for å bestige toppen.

Det var en krevende tur. Det var stigning hele veien, og det var neste bare partier med steiner. Noen steder måtte jeg sannelig også ta frem klatrekunnskapene mine, og med tunge lymfebein, så er ikke klatring en av favorittene mine, men jeg klatret, og kom meg opp i de partiene også. Oppover til Gaustatoppen  gikk vi i samlet flokk. Her var tålmodige barn sammen med foreldre som vel helst var der for sin skyld, ikke barnas. Der var nok en del slitne, og  tverre barn man møtte underveis. Spreke pensjonister var der også endel av. Hovedgruppen lå nok mellom 25-50 år, og det var godt turvante mennesker, og så var det oss som bare ville gjennomføre for og kunne si at vi hadde vært der, vi som ville utfordre oss selv, vi som ville puste, og slite. Når rett skal være rett, så var det nok mange som ikke så på turen som like utfordrende som meg naturlig nok. Min vekt var nok en del høyere enn de fleste andres, og der var få overvektige personer å se både på turen opp, og turen ned. Jeg tror jeg møtte på to andre overvektige, så da kjente jeg litt på stolthetsfølelsen over at jeg prøvde  å gjennomføre.

Det var en slitsom tur. For meg var den krevende, og jeg hadde et par ganger lyst til å gi opp. Beina var så slitne. Jeg prøvde et par ganger å fortelle datteren min at vekta at jeg har i mine lymfebein nesten er hennes totale vekt, så det burde jo si mye om hvor tungt det er for meg å få beina med meg kontra en person som ikke har de samme utfordringene. Selv om det var tungt som bly å løfte disse tunge beina, så trasket jeg oppover, og oppover med Gaustatoppen som mål. Værgudene var på vår side selv om vi kjente vinden godt. Med Sirdaljakken fra Stormberg som en god turkamerat på min vei oppover, så gjorde det lite av det blåste.

Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg hadde ikke sjans til å nå selve toppen. Jeg hadde kanskje 200-300 meter igjen å gå, men samtidig, så hadde jeg vel det bratteste partiet igjen. Lymfebeina var dønn slitne, og jeg visste at jeg måtte gå ned igjen også, så valget ble tatt om at jeg nesten nådde toppen. Der og da var nesten ikke godt nok. Jeg var så sur på de fordømte, tunge beina, og der oppe i steinrøysa gråt jeg noen bitre tårer – det føltes som et nederlag og ikke nå helt på toppen.

Følelsen av nederlag ble likevel fort snudd til seier!
For fire år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg noen gang skulle gå en så krevende tur. For fire år siden hadde jeg heller ikke klart å gå mer enn noen få meter av en slik tur.

Så istedenfor å føle på nederlag over at jeg ikke kom absolutt helt opp, så er jeg innmari stolt over at jeg faktisk gikk denne krevende turen til Gaustatoppen. Det som er en selvfølge for mange er ingen selvfølge for meg.
Turen til Gaustatoppen er et bevis på at trening, og livsstilsendringer har gitt resultater   For meg ble det en stor, personlig seier. Turen er et resultat av en tøff, og spennende reise jeg har hatt gjennom de siste tre årene. En tur jeg aldri hadde klart å gjennomføre når jeg både utrent, og så mye tyngre enn jeg er i dag. Turen beviste hvor langt jeg har kommet, og den beviser at det som ser umulig ut, faktisk er mulig. Jeg var stolt der jeg tørket tårene i steinrøysa, og fant frem smilet. Jeg klappet meg forsiktig på skulderen, og sa : ” Innmari bra jobbet, Heidi – du har all grunn til å være stolt.”

Jeg skal aldri gå til Gaustatoppen igjen, og jeg skal heller ikke gå andre toppturer. Jeg har gått en, og opplevd en fantastisk mestring. Det holder lenge. Derimot så har jeg satt meg som mål at jeg skal komme meg mer ut på tur, om jeg så må gå alene. Jeg savner virkelig alle de flotte turene jeg har vært på, savner den flotte naturen og alle de fine opplevelsene det gir. Kanskje dukker drømmeprinsen opp en dag…en drømmeprins man kan dele slike flotte opplevelser med.  I dag tenker jeg det blir treningssenteret og tredemølla, men kanskje blir det en liten tur senere i dag….

Hva er det med enkelte mennesker? Hvordan er enkelte mennesker egentlig skrudd sammen?

De siste dagene har jeg kjent på et sinne som det er lenge siden jeg har kjent på. Jeg har rett og slett vært forbanna…sorry for ordbruken, men det ble et riktig ord å bruke akkurat nå. For mange år tilbake, så var jeg en krutt tønne, men i dag så skal det mye til før jeg blir skikkelig sint. Blir jeg skikkelig sint, og henter frem kruttet i meg, så er det fordi noen har gått langt over streken, og det er nettopp det noen har gjort nå.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Livet mitt fikk i august en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd kun få måneder før. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve det jeg da opplevde, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ta det valget som jeg tok…. aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner. Ingen kan heller si at man kjenner en annen person 100%. Man kan føle at man kjenner personer fra innerst til ytterst, men man gjør ikke det.

Etter 25 år så var ekteskapet mitt nå over i august. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Klart det er spesielt å innse at man ikke skal dele resten av livet sammen, eller at man nå er en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen uansett hva som skjer i livet. Jeg er 49 år, og vet at livet fremover blir innmari godt.

Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Nå har ikke jeg tenkt å skrive om hva som skjedde. De tingene er private, men man er likevel ved saken kjerne for blogginnlegget mitt i dag, og vi er ved bakgrunnen for at jeg blir så provosert og sint!

Hva er galt med enkelte mennesker? Mennesker man omtrent ikke kjenner tar kontakt med folk nær meg for å prøve å finne ut hva som skjedde. De fremstår så søte og snille, de fremstår som om de bryr seg, men sannheten er at de håper på noen delikate detaljer som de kan bringe videre til hele verden. I tillegg så plusser de på litt sånn at historien blir enda mer delikat. Hva er galt med enkelte? Dette er mennesker jeg kun vet hvem er, mennesker som jeg har pratet med fordi man har barn på samme alder. Man har aldri hatt noen omgang, vedkommende kjenner meg ikke. Likevel er man så freidig at man tar kontakt med personer som kjenner meg for se om det er mulig å grave opp noe dritt.

En annen av disse sladrekjerringene stod meg en gang nær, men det er evigheter siden vi overhode har hatt kontakt. Vi gikk hvert til vårt, og har aldri snakket sammen siden. Hva får slike mennesker til å ta kontakt med folk rundt meg for å finne ut hvorfor ekteskapet mitt er over? Den personen som en gang stod meg nær, der vet jeg jo at hun koser seg glugg over det som har skjedd, og kunne hun ha spedd på med litt delikate detaljer, så kunne hun ha kost seg ennå mer. I dette tilfelle så ligger det også sjalusi og misunnelse til grunn, men det er bare ikke greit. Slike mennesker er direkte farlige. Med list og sin skjønne sjarm, så prøver de seg. 

Noen gjennomskuer slike personer lett, andre klarer ikke helt å legge sammen 2+2. Jeg vet den ene sladrekjerringen fikk en sannhet som nok ikke var sannheten fordi vedkommende hun kontaktet gjennomskuet henne, og ble forbanna..men historien hun ble fortalt, den lever, og jeg ler så jeg griner. Jeg liker når personer nær meg ikke kaster meg under bussen, men faktisk står rak ved min side, også mot mennesker som lever livene sine gjennom andres liv og hendelser. Jeg liker når mennesker som står meg nær ikke ønsker å snakke om bakgrunnen for bruddet jeg har gått igjennom. Jeg liker når mennesker nær meg ser at ting er blitt fortalt i fortrolighet, og at ting skal komme fra meg, og ingen andre.

Nå er det få delikate detaljer å fortelle, men bruddet er likevel ikke noe andre har noe med. Et brudd er privat, og det som har skjedd er ikke noe en hel verden har noe med. Bry deg gjerne, ta gjerne kontakt, men ikke fordi du er nyskjerrig, og vil ha noe å fortelle videre. Ikke fordi livet ditt består av å fortelle sladder og usannheter. Ikke fordi du er ei sladrekjerring av dimensjoner som koser deg hver gang du kan ha noe delikat å fortelle. Få deg et liv!

Jeg har jo opplevd gjennom alle disse månedene at mennesker jeg omtrent ikke kjenner lager sine egne historier, og det gjør meg så innmari sint! Det har vært mange spekulasjoner, mange rykter, mange nyskjerrige mennesker som jeg nesten ikke kjenner som sender meg meldinger både her og der for å få vite om det er sant. Er det mulig….Jeg bryr meg egentlig ikke, men så jeg bryr meg likevel. Dette gjelder jo ikke kun meg. Jeg er sikker på at mange av dere har opplevd nøyaktig det samme. Hvorfor har enkelte behov for å fortelle en sannhet som ikke stemmer? 

Til tross for at enkelte lager sin egen historie, og mange spekulerer og undrer, så tenker jeg at de bare får holde på. Jeg har ikke tenkt å dele om meg med detaljer rundt et brudd som ingen har noe med. Jeg har ikke tenkt å fortelle at det er sant, men ikke det. Jeg har ikke noe behov for å forsvare meg…Men jeg har virkelig fått oppleve hvor grusomme endel mennesker kan være, og det har vært en ny, og lite positiv opplevelse.

Jeg har i disse månedene opplevd sladrekjerringer på sitt verste, jeg har opplevd svik og dolking i ryggen. Man er ikke forberedt. Jeg må nok bare innse at selv om stormen i mitt liv for lengst har stilnet, så vil sladrekjerringene holde på ei stund til.

Livet i dag er innmari godt, og det føler jeg et sterkt behov for å fortelle. Noen tror ikke på meg, andre mener at reaksjonen snart vil komme…da får de rett og slett tro akkurat det de vil. Livet smiler, og livet er godt. Tenk på alle de flotte tingene jeg har i livet mitt: Jeg har verdens fineste prins som nå er blitt 7 måneder, ei datter og en ” svigersønn “, jeg har min lille familie, jeg har et knippe virkelig gode venner…jeg har verdens beste radiojobb, ledervervet i NLLF og jeg har bloggen. Jeg har så mange gode ting å jobbe med, og så utrolig mange flotte mennesker i livet mitt. Jo, jeg har hatt det beintøft, men stormen har stilnet for lengst.

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. 

Vi blogges i morgen – nyt lørdagen!

Sommeren er reddet! Vet du, denne sommeren her, den har jeg tro på vil bli bedre enn på lenge. Da tenker jeg ikke på vær, eller temperatur, men i en pakke fra Danmark som jeg nettopp har fått, så lå der et plagg jeg lenge har ønsket at jeg skulle finne. Jeg har leitet, og leitet uten hell, men i Danmark, der fant jeg det, og jeg er så glad!! Dette er noe jeg vet flere meg vil bli glad for å lese om.

Sommeren har utvilsomt sine utfordringer for meg, og sikkert mange av leserne mine som er en størrelse for store. Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Der finnes jo flotte badedrakter med skjørt, men skjørtene er ikke så lange som jeg ønsker at de skal være. De dekker jo litt mer enn ei badedrakt uten skjørt, men likevel, så er de ikke lange nok for meg. Jeg har vurdert skilt rundt halsen som forteller hvorfor beina mine ser ut som de gjør, men det hadde kanskje bare skapt mer uønsket oppmerksomhet.

Jeg er innmari glad i å bade.Etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Likevel kjenner jeg på at jeg helst ikke vil være der. Jeg vil helst ikke være på en plass hvor andre ser beina mine. De store beina mine gjør at jeg ikke føler meg vel der jeg står i badedrakt, på vei ut i vannet. En svømmehall, det har jeg ikke vært i siden jeg gikk på barneskolen. Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Som regel dropper jeg å bade fordi det tar så lang tid å finne en plass hvor det er fint samtidig som det ikke er folk der. Jeg savner det å bade på varme dager.

Nå er sommeren reddet, i alle fall når det kommer til bading. Jeg sitter en del på nett for å kikke på klær både fra norske og utenlandske nettbutikker. Danske nettbutikker er jeg ofte innom, og danskene er utrolig gode på stormote. Det er jo også i Danmark de store stormoteprodusentene holder til. Jeg elsker klær fra Pont Neuf, fra Studio, fra Gozzip, og dette er bare noen av produsentene som virkelig kan stormote, og god passform.

Her en dag kom jeg innom en danske nettbutikk som heter Curvii.dk.  Curvii. dk er Danmarks største plus size webshop, og de sender også til Norge. Curvii er virkelig en flott nettbutikk! Her finner man flere av merkene som man også kjenner her i Norge, men jeg fant også klesmerker som jeg ikke kjente til fra før av. Her finner man et eget merke med treningsklær, man finner en egen kolleksjon med 50 talls kjoler, man finner lekkert undertøy til store kropper, og man finner en egen badedraktkolleksjon fra MIROU. Og det er i badedraktkolleksjonen jeg fant plagget som nok redder min sommer.

I kolleksjonen til MIROU så fant jeg BADEKJOLE! En lang badekjole som skjuler mye av beina mine! Badekjolen er mye lengre enn badedraktene med skjørt. Gjett om jeg ble glad da jeg så denne flotte badekjolen? Og jeg ble like glad når jeg fikk den tilsendt badekjolen fra Curvii. Så flott, og en helt perfekt lengde.

Badekjolen valgte jeg i str. 50, og den passet perfekt. Badekjolen er i str. 50 rundt 98 cm lang. Til meg som er 178 høy, så går badekjolen ca ned til knærne. Jeg får ikke skjult lymfeleggene, men det at jeg får dekket til lår, og at badekjolen går ned til knærne, det betyr at jeg føler meg noe mer vel, og det betyr at jeg faktisk kan bade i sommer.

Badekjolen består av 2 lag med en innvendig badedrakt som sitter inntil kroppen.Den innvendige badedrakt har et midtstykke i fintmasket microfiber, så badedrakten tørker raskt selvom den er i to lag. Denne badekjole har snøring ved brystet, noe som gir deg mulighet til å justere halspartiet. Stropperne er justerbare og derfor kan du lett finne den passformen på badekjolen som passer til deg. Prisen er også utrolig god. Du finner badekjolen her : https://www.curvii.dk/sort-turkis-badedragt-med-skort-i-lang-model

Jeg vet at det er mange av dere som følger bloggen min som også sliter i forhold til å finne en badedrakt som du føler deg vel i. Når jeg nå har funnet ei badedrakt som jeg faktisk kan bruke, så vet jeg at mange av dere også vil bli utrolig fornøyd med denne badekjolen. Curvii har også mange modeller med skjørt, og du finner hele kolleksjonen fra MIROU her : https://www.curvii.dk/maerker/mirou  MIROU produserer badetøy og badedrakter i store størrelser. De produserer de fleste modeller fra størrelse 42 til størrelse 60. Prisene er også veldig gode!

Curvii jobber i disse dager med åpning av en nettbutikk for det norske markedet. Helt nøyaktig når den åpner, det er litt usikkert ennå, men i løpet av sommeren, så kan nettbutikken være på plass. Jeg skal holde dere orientert om åpningen….men det er ikke skummelt å bestille fra Danmark. Mange føler det er litt skummelt, men det foregår på helt samme måte som det gjør om du bestiller fra en norsk nettbutikk. Frakten er på 99 kr, så det er heller ingen store kostnader selv om nettbutikken pr. i dag er i Danmark. Du finner nettbutikken til Curvii her : https://www.curvii.dk/ og følg de gjerne på Facebook her : https://www.facebook.com/curvii/

Min badesommer er reddet! Takk til MIROU som faktisk produserer lange badekjoler. Det skal bli så deilig igjen å kunne nyte sommeren i vannet igjen med en badedrakt jeg faktisk kan bruke uten å føle på skammen over de store lymfebeina mine. Sommeren kan komme.

De siste månedene har som dere vet vært tøffe. De har vært utrolig tøffe. At livet plutselig blir snudd på hodet, og du føler mye faller helt i grus. Man blir igjen en del av en berg og dalbane, og man må bare følge med uansett om den går opp, eller ned. Man har vel følt at livet har gått mest nedover, men så et sted, så finner man denne enorme styrken, og man tvinger berg og dalbanen til å gå mer riktig vei. I alle fall sånn at man holder hodet over vannet, og prøver å gjøre ens egen dag så god som mulig når ting er som de er.

Før jul lukket jeg døren til det som var, og åpnet en ny en. Vi skriver nå mai måned, og jeg er stolt over og kunne si at livet er innmari godt! Jeg har kommet meg godt videre. Den nye døren som er åpnet, på den siden av døren er det utrolig godt å være. Livet smiler til meg, og jeg smiler tilbake. Jeg vet at dagene vil fortsette å være fine, og jeg vet at mye godt og spennende venter der fremme.

Når jeg får spørsmål om hvordan jeg har det, og når jeg svarer at livet er godt, da er det nok en del som blir overrasket. Mange lurer på hvordan livet kan være bra med tanke på det jeg har gått igjennom. Noen tror nok jeg spiller et spill, men da må de få lov til å tro det. Jeg er den eneste som kjenner min egen sannhet, og det jeg forteller når noen spør, det er sannheten. At ekteskapet mitt ble avsluttet etter 25 år, det er ingen enkel sak, og jeg ser ikke lett på det heller, men valget som ble tatt var mitt, det var gjennomtenkt, og det var riktig. At jeg nå føler at livet bak den nye døren er fantastisk fint, det er en god ting. Vil andre tro noe annet, så tro i vei.

Før så tenkte jeg nok annerledes enn jeg gjør i dag, og jeg er ganske overrasket over hvilken styrke jeg har. Jeg er sannelig sterk. Opp i alt som skjedde, så var det godt å kjenne på. Å kjenne på motgang, sinne, frustrasjon og sorg, det ønsker man så lite som mulig å kjenne på, men når følelsene kommer slik det gjør for alle i løpet av livet, så er det godt å kjenne at man faktisk har styrke.

Jeg startet innlegget i dag med å skrive at jeg er stolt. Stolt over meg selv, og hvor langt jeg faktisk har kommet. Både med tanke på et langt ekteskap som er blitt avsluttet, og også disse årene hvor endring har stått i fokus. Livsstilsendring er så mye mer enn bare kilo og cm. I alle fall for min del. Det er også hodet. Endring av tanker. Det handler om å være på den gode plassen hvor man blir trygg på seg selv, stoler på seg selv. Jeg er på god vei til å komme dit. Komme på denne veldig gode plassen i livet. Egentlig føler jeg at jeg er der, men jeg har nok noen steg igjen.

På onsdag hentet jeg den nye bilen som jeg har kjøpt. Jeg har kjøpt en lekker, liten bil, en Volkswagen UP, hvit og flott. Akkurat passe for meg som er alene. Denne bilen har god plass til å ha med prinsen min, Henry, og jeg ser for meg masse mommo og Henry turer fremover.

I bilen på vei tilbake fra bilforretningen, så følte jeg en enorm stolthet, og jeg måtte faktisk felle noen tårer i ren glede. Tårene var for hva jeg faktisk har klart tross denne vanskelige tiden jeg har vært igjennom. Jeg stod stødig som fjell gjennom hele stormen, jeg oppførte meg som en voksen skal oppføre seg i en slik prosess, jeg fikk beholde huset som betyr så mye for meg, og onsdag ble jeg eier av en helt ny bil. Alt har jeg klart på egenhånd. Bare det å kjøpe en bil har jeg aldri gjort alene. Jeg er stolt, og så utrolig fornøyd med egen innsats.

Jeg skal ikke si at det ikke har kostet å stå i en slik storm. Kroppen fikk sitt etter at ting roet seg ned, og ting falt på plass. Fra å ha stått i beredskap 24/7, så kunne kroppen slappe av, og da reagerte den med å bli superstresset. Det var nesten skummelt å kjenne på…heldigvis var det en kort periode, så var det over, men kroppen sa i fra, og jeg måtte roe ned hektiske dager en periode for å få kroppen der den skulle være.

Nå skal jeg pakke bagen å dra på trening. Trening må jeg få opp på et bedre nivå enn jeg har hatt den siste tiden. Jobb og helse er det viktigste for meg nå ved siden av min lille, flotte familie, så nå må jeg pusle dette puslespillet igjen, og få treningsbrikkene der de skal være.

Nå har jeg trødd litt utenfor komfortsonen min. Det føles småskummelt, og jeg er noe usikker på om det føles godt eller vondt.  Er jeg faktisk blitt litt tøffere, eller kryper jeg fort tilbake der det er trygt og godt?

Jeg har kjøpt meg jumpsuit. Nå er ikke bildet verdens beste, men ett lite innblikk får dere. Grunnen til at jeg har kjøpt meg jumpsuit er rett og slett fordi buksedelen er så vidt, og dermed perfekt for mine lymfebein. Det er svært sjeldent at noe er perfekt for mine bein, iallefall av bukser som kan finner i butikker. Denne er i kategorien perfekt. Skikkelige vide bein, og en utrolig lekker jumpsuit.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har aldri eid en jumpsuit, og jeg har nok neppe tenkt tanken på å eie en jumpsuit. Nå er jeg eier av en, og sånn sett en lykkelig eier, for den er flott. I tillegg til vide bein og et flott utseende, så er den utrolig behagelig å ha på. Det er bare et ørelite problem, overdelen har veldig korte armer! Så korte armer at grevinneheng og løshud er i fritt fall.

Jeg liker ikke armene mine, iallefall ikke ukamuflerte. De trenger og dekkes til når de skal ut i verden. Her er det grevinneheng, men mest av alt, så er her masse løshud. Løshud er et resultat av at jeg har jobbet innmari godt, og tatt av meg masse kilo, men vakkert, det er det ikke. Jeg føler noen ganger at armene tilhører en gammel dame på rundt 80…huden ser gammel ut der den henger så lite vakkert.

Jeg har spurt legen om jeg kan få fjernet løshuden. Legen er vel ærlig på at løshud på armer ikke er førsteprioritet, og iallefall ikke nå når jeg fortsatt er på vei nedover. Når jeg er ved målet, så skal han gjerne søke, men om en søknad går igjennom, det er høyst uvisst. Jeg vet at hadde jeg vært slankeoperert, så hadde jeg mye lettere fått fjernet dette, og det er så urettferdig! Jeg har gjort jobben selv, og så skal legene rynke på nesen om jeg ønsker å fjerne hud etter beinhard jobbing! Vel, dette skal jeg skrive mer om senere.

Tilbake til jumpsuiten. Den er så god å ha på seg, og jeg synes ikke jeg ser så aller verst ut i den heller….men, så var det armene. Klarer jeg å vise armene? Klarer jeg å gå i en overdel med så korte armer? Jeg er veldig usikker. Med en jakke over, så er det jo godt innenfor komfortsonen, og det er pent også, men uten noe over? Det hadde hjulpet om jeg ble brun og fin, men akkurat nå med masse hud slengende, og bleik som fy. Jeg vet ikke…..men samtidig, så er det mulig jeg en dag våger meg utenfor denne trygge sonen hvor armene er godt kamuflert.

Beina på jumpsuiten er helt perfekt for dere som savner vidde på buksene. Det er ingen hverdags jumpsuit, denne er nok mer for dager hvor man skal pynte seg litt. Det er plisse, så jeg tror nok til og med jeg kommer til å bruke når der er såkalte spesielle anledninger. Litt usikker der, kanskje ikke. Det er ikke ofte man finner bukser som er så vide, så da grep jeg sjansen uten å ha forhåpninger, og jaggu var det en suksess.

Hvor mange av oss kvinner liker å vise armene våre? Hvor mange av oss jager ikke sommer etter sommer for å finne overdeler med en armlengde hvor vi slipper å vise for mye av overarmene våre? Det er mange av oss. Likevel så ser ikke stormoteprodusentene dette, for sommer etter sommer, så er det den samme, korte lengden, og jeg blir like frustrert. Selv om det er sommer, og sol, så vil ikke vi kvinner vise for mye av armene våre, sånn er det bare.

Grevinneheng. De fleste av oss kvinner kjenner grevinneheng. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe på det beste. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug, spesielt når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned! Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse deilig løshud. Joda, egentlig skal man juble jo over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste ganske vekt, også på armene. Så egentlig burde jeg rope ett høyt hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen.

I mitt stille sinn, så roper jeg både hurra, og klapper meg på skulderen, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen ? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg om sommeren? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen! Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! Jeg har vært nødt til å forlate mange nydelige sommeroverdelene pga løshud som har lagt seg så vakkert på steder jeg slettes ikke ønsker det.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med disse fine, korte armene, men så langt er jeg ikke kommet ennå. Jeg vet heller ikke om jeg kommer dit noen gang…men mulig jeg en dag nå skal prøve å krype ut av komfortsonen og gå med jumpsuiten, uten noe over. Vi får se. Jeg har nemlig en annen flott løsning også, nemlig en transparent overdel i sort som man kan ha under slike utfordringer. Jeg har jo heller ikke manko på jakker, så der er mye fint å ha over.

Den nydelige syrinfarga jakken jeg har på bildene, den er flott! Den er også ganske ny, så det smeller både titt og ofte hos meg. Merket på jakken er Zoey, og er fra NAYS Brotorvet. Du finner Nays Brotorvet her : https://www.facebook.com/NAYS.BROTORVET/     Jakken er i en nydelig farge, den har et tøft design og er myk og god å ha på seg.

Husk at du kan vinne en flott bluse fra Zhenzi på bloggen min. Blusen krever kanskje sin kvinne hehe, den er utrolig flott med sitt tøffe blomsterdesign. Kanskje er det denne som skal til for at du våger deg litt på mønster, og litt utenfor den sorte, trygge sonen. Har du lyst til å vinne blusen? Legg igjen en kommentar, og husk navn, epost og størrelse.

Neste helg skal jeg bla skrive om den spennende pakken som nå er kommet fra Danmark, og innholdet kan kanskje være med på å endre sommeren for meg.

Lag den en god søndag!

Nå vet jeg at mange  sikkert smiler godt. Noen ler, og rister sikkert på hodet. Jada, jeg vet det. Jeg er håpløs. Gjett hva som har ankommet mitt kjære hjem på Odderhei Platå? Jeg er sikker på at mange har gjettet riktig – en ny jakke 🙂

Den nye jakken er en flott dressjakke. Kalles det dressjakke nå forresten, eller er det bare jeg som fortsatt kaller disse jakkene for det? Blazer er vel også riktig, men jeg fortsetter å kalle jakkene for dressjakker. Jeg har noen dressjakker fra før kan man si, men ingen er som denne. Jeg er håpløs 🙂

Som dere vet – jeg er utrolig glad i farger. Fargene kan gjerne være skarpe, og de kan gjerne være det man kaller godt synlige. Jeg liker mange farger, men er nok aller mest glad i lilla, men jeg er også veldig glad i rosa, og da spesielt den cerise fargen. Jeg er glad i orange, turkis. Jeg tror vel de fleste farger er i mitt klesskap, og jeg tror faktisk ikke det er den sorte fargen som dominerer lengre. Jeg har helt klart mye sort, men ikke masse sort med litt farger innimellom. Det er fargerike klesskap.

Gult er faktisk den fargen jeg ikke har hatt mye av i klesskapet. En lang periode hadde jeg ikke et eneste gult plagg. Ikke at jeg ikke liker gult, men jeg har vel følt at jeg ikke har kledd gult så godt. Jeg har liksom aldri funnet den riktige gule fargen. Jeg føler meg kanskje litt bleik, og blass i gult, så der må fargen være god, og sterk om jeg skal bruke den. Gult er en flott farge, men der synes jeg ofte den har vært mye finere på andre enn meg selv. Blir den for lys, så føler jeg at både jeg og fargen forsvinner. Så gult hadde jeg overhode ikke inntil jeg fikk ei  gul regnkåpe fra Stormberg for ei god stund tilbake.

Den nye dressjakken min, den er gul, og den er sååå lekker! Jeg fant den på nett, og falt pladask. Lekker farge, og en lekker jakke. Gulfargen var den gulfargen som jeg liker. Det var en veldig klar gulfarge, og en gulfarge som ikke gjorde at jeg følte meg blass og blek. Jakken er fra ZIZZI, og jeg kjenner jo størrelsene der ganske godt, så da regnet jeg med at størrelsen jeg valgte ville passe. Jeg bestilte str. 48, og den satt som et skudd. Jeg var så fornøyd! I tillegg var prisen utrolig god. 500 kr betalte jeg, og jakken var satt ned med nesten 700 kr. Det kalles en veldig god handel.

På denne tiden så bruker jeg mye dressjakker. Jeg liker dressjakker som er litt tunge, for da sitter de fint, og de faller fint. Da er det veldig behagelige å ha på seg. Jeg har nok denne type jakker i mange ulike farger. Jeg har i cerise, marine, rødt, beige, sort og lys rosa, og nå, nå har jeg også en flott gul en. Jeg har ikke sett noen med en slik gul dressjakke, men nå vet du om den, så kanskje jeg ikke blir alene så lenge 🙂 Uansett alder, farger er flott! Uansett alder, denne type jakke passer alle.

Vi stråler mer når vi bruker farger. De fleste ” gjemmer ” seg bort i det sorte, men jeg kjøper gjerne klær som skiller seg litt ut dersom fargene, og passformen er meg. Det gjør jeg ikke fordi jeg vil skille meg ut, og fordi jeg vil vise verden at her kommer jeg, men jeg elsker farger! Rosa, lilla, korall. Turkis er flott, orange er flott, det samme er lyseblått. Grønt kan være fint. Nå også gult. Jeg elsker mønster, og tøffe design. Min kjære mor himler godt med øynene mange ganger når hun er med meg i klesbutikker, og ser hva jeg tar med meg til prøverommet.  ” Skal du gå i det der ” er en setning jeg ofte får høre 🙂 Ja til farger! Ja til mønster og tøffe design! Ja til å stråle!

I dag har jeg tenkt å gi bort en flott bluse til en av mine lesere, og det er en bluse som du vil skille deg ut i. Blusen er fra Zhenzi, den er med tøft blomsterdesign, og en veldig stilig bluse! Har du lyst til å vinne blusen? Legg igjen en kommentar på bloggen. Husk navn og størrelsen du bruker, så er du med i trekningen.

Er det greit å være feit? Er det greit at ” feite ” kvinner viser kroppen sin? Hva er feit, hva er tjukk og hva er frodig? Går alt av ekstra kilo under en kam?

Akkurat nå sitter jeg med tordenskyer over hodet, og har mest lyst til å filleriste endel mennesker. Hva er det i veien med mennesker som ikke klarer å se en kraftig kropp uten for mye klær, og som skriker overvekt bare man ser at en person har litt mer kjøtt på beinet enn ” normalen”? Hvorfor skrikes det om at man hyller overvekt når en frodig person bærer mindre klær, hva er overvekt?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har de siste dagene lest mye, og diskutert mye. Dette engasjerer meg veldig. Hver gang en formfull kvinne viser kropp, så skrikes det. Da begynner hylekorene. Jeg blir så frustrert. Jeg blir så sint! Når mennesker jeg sitter sammen med klart og tydelig viser avsky for plus size modeller, når mennesker jeg sitter sammen med forteller at store kropper nærmest bør pakkes inn for å skjule. Jeg er glad disse menneskene ikke er en del av mitt liv, for da hadde de ikke vært det lenge. Det skulle ikke være behov for slike diskusjoner, men dette er garantert ikke den siste diskusjonen jeg tar som omhandler store kvinner, store kropper og så mange menneskers skremmende holdninger til oss som bærer for mange kilo.

Dette er ingen ny diskusjon, for dette skjer hver eneste gang en frodig kropp blir vist feks på en forside av et magasin. Når det innimellom skjer at en Plus Size modell er på en forside, eller man ser store kropper på Instagram, eller FB, så er hylekoret i gang : De skriker at verden nå hyller fedme, og de mener bastant at man nå ønsker å fortelle hele verden at det er helt greit å være feit, tjukk, og lat. Hva i all verden er det som skjer? Hvordan kan et bilde av en stor kropp være med på å hylle fedme? 

Jeg husker den stygge diskusjonen som gikk verden over da Tess Holliday fikk modellkontrakt. Jeg husker diskusjonen da Sport llustrated swimsuit valgte å bruke vakre Ashley Graham på forsiden sin. Graham er i manges øyne feit, iallefall visst man skal legge til grunn alle kommentarene som er kom i etterkant. Hvem i all verden kan kalle en normal kvinnekropp feit? For det første så viste Ashley Graham frem en helt normal kvinnekropp. Hun er i tillegg utrolig vakker.

Etter at Graham fikk pryde forsiden, så ble det igjen ramaskrik, som det alltid gjør når en normalvektig kropp, eller en frodig kropp vises. Bla så gikk blogger Maria Høili ut og uttalte følgende : ” Verden blir bare fetere, og fetere. Og nå skal det bli allmenn aksept, og godkjennelse for å være feit også. Gratulerer med tilbakesteg.” Hvorfor går kritikken mot store modeller på at man fremmer ett usunt kroppsideal, og hvem har innbilt visse personer at man er usunn når man er stor, og supersunn når man er tynn? Det går ikke noe likhetstegn her! En stor kropp kan være langt sunnere enn en slank kropp! Man kan være både sunn, frisk, og ha ei utrolig god helse selv om man bærer endel mer kilo enn ” normalen”. Når skal man få lagt disse mytene døde? Aldri…..

For et par år siden gikk en ung jypling av en mannlig blogger ut og skrev at overvektige ikke burde få lov til å gå på stranden. Han ble kvalm av tjukke kropper. Er det rart mange vegrer seg for å bade om sommeren, eller sole seg sammen med mange andre når man vet hvilke holdninger som finnes der ute?

Nærmere 85 % av unge jenter sier at de opplever kroppspress. Unge jenter går på diett for å få den perfekte kroppen som lyser mot oss overalt. Små barn synes de er for tjukke! Når skal den røde alarmlampen gå? Ser vi ikke hva som er i ferd med å skje? Unge jenter med en helt normal kropp, de skammer seg over kroppen sin! Hver eneste dag lyser den ” perfekte ” kroppen mot oss i ukeblader, på nettet, på tv – overalt blir man fortalt hvordan man skal se ut for å være perfekt, og lykkelig. Er det rart at så mange unge jenter sliter med kroppen sin, og selvbildet sitt? Og hvorfor i all verden skal man rase av sinne når det en gang i mellom vises en normal kropp, eller en frodig kropp?

Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott og selvsikker selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle mener jeg, også store modeller.

Når store jenter legger ut bilder av seg selv lettkledd, så hyller de ikke overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. De fleste ønsker nok å gjøre noe med overvekten. Alle vet helsefarene med overvekt, men ingen vet hva hver enkelt jobber med. Ingen kjenner den enkeltes liv. Inntil man er der man ønsker å være, eller om man er der man ønsker å være, så er det herlig å se at store kvinner er fortrolige med den kroppen de har.Har du tenkt på at ingen skriker like høyt om en stor mann stiller opp lettkledd, men med en gang en kvinne gjør det samme, så er det ramaskrik!

Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. Å bære for mye vekt, det gjør man ikke for å vise verden hvor usunne man er, eller fordi man ønsker at alle skal bli som oss. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde. Vi store kvinner er så mye mer enn vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg digger dere store kvinner som oser av selvtillit, og som ikke skammer dere over å ha en stor kropp. Jeg har noen skritt igjen på den veien, men jeg er definitivt på vei. Nå er det snart sommer og sol, og klart vi skal bære mindre klær selv om vi er store.

I morgen skal jeg skrive litt om at jeg denne uken tråkket utenfor komfortsonen min, og jeg skal gi bort en flott gave. Jeg kan også fortelle at den spennende pakken fra Danmark er kommet, og det skal jeg fortelle om neste uke på bloggen.

JA til mangfold! JA til både normalvektige, og store modeller !!