Hva skjer egentlig med Ozempic fra i morgen av? Hvem vil kunne fortsette å få medisinen, og hvem vil ikke få den? Vil det bli mulig å få den på hvit resept, og vil den fortsatt være tilgjengelig på blå resept?

Det er full forvirring og usikkerhet rundt hva som skjer med diabetesmedisinen Ozempic fremover, men det man med sikkerhet vet er at det vil skje store endringer fra i morgen av. Tirsdag denne uken godkjente Stortinget en lov som åpner for å rasjonere medisiner som det er kritisk mangel på i Norge. Ozempic er en av disse. På hjemmesidene til Helfo så kan man lese om endringene som nå blir gjort, og det er ingen tvil om at det nå vil bli mye vanskeligere å få Ozempic på blå resept selv om man har diabetes.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Joda, bruken av Ozempic har eksplodert det siste året, og svært mange har brukt medisinen kun til slanking. Forbruket har vært så høyt at Norge har kjøpt inn rådyre medisiner fra utlandet for å mette markedet. Mange har fått resept på Ozempic uten å ha diabetes, men det bør jo få konsekvenser for legen som skriver ut Ozempic til de som verken har diabetes, eller som trenger å gå ned i vekt. Det skal da ikke gå ut over pasientene som faktisk har brukt for den, og som får hjelp av den. For mange er Ozempic eneste medisin som fungerer. Kommunikasjonsansvarlig i Diabetesforbundet, Ingvild Eilertsen uttaler til NRK at endringene vil bety at svært mange pasienter med diabetes type 2 ikke lenger vil ha tilgang til den behandlingen som virker aller best for dem.

Så hva blir endringene fra i morgen av. Den største endringen er at fastlegen ikke lengre kan skrive ut bare Ozempic til noen på blå resept. Dette må det skje i kombinasjon med andre diabetes-medisiner, som for eksempel insulin eller metformin. Helfo skriver på sine hjemmesider at vilkårene for å få Ozempic er de samme som tidligere :

• Pasienten må ha diabetes type 2.
• Pasienten må ha forsøkt metformin eller sulfonylurea eller insulin uten å ha oppnådd tilstrekkelig glykemisk kontroll.
• Pasienten må bruke Ozempic sammen med metformin eller sulfonylurea eller insulin.

Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt, så vil det ikke bli innvilget individuell stønad. De samme vilkårene gjelder for individuell stønad til Rybelsus tabletter. Fra 1. juli 2024 gis det ikke refusjon for utenlandske pakninger av Ozempic.

Endringene innebærer også at fastlegen fra i morgen av ikke kan skrive ut blå resept slik man er vant til at fastlegen gjør. Fra i morgen av så må fastlegene sende søknad om individuell stønad til Helfo for at pasientene skal kunne få Ozempic på blå resept.

Får du Ozempic på hvit resept, så vil du fra i morgen ikke kunne bruke resepten. Det er signalene som både Apotekerforeningen og Diabetesforbundet har fått. Har du Ozempic på blå resept, så vil du kunne bruke resepten i en overgangsperiode frem til 22.september dersom resepten er skrevet ut før 1.juli. Etter overgangsperioden må pasienten ha et gyldig vedtak om individuell stønad fra Helfo, og gyldig blå resept for å kunne få Ozempic på folketrygdens regning.

Det har vært snakket om at det nå er behov for endringene som har kommet. Bakgrunnen er jo at utgiftene til Ozempic på blå resept har vært altfor høye. Det har også vært solgt mye utenlandske pakninger som har en langt høyere pris enn de norske. Så har det jo da vært stor mangel på Ozempic, og det er jo fordi flere enn de med diabetes 2 har fått resept på medisinen. Stortinget vil nå sikre at kun de med diabetes 2 får tilgang på legemiddelet. Når en person uten diabetes som veier 65 kg får Ozempic av fastlegen sin, da er det noe riv, ruskende galt! Men slike ting skal ikke gå ut over de som faktisk har diabetes. At diabetespasienter med fedme faktisk opplever vektnedgang ved å bruke Ozempic, det føler jeg også at så mange reagerer negativt på. Hva i all verden er galt med at man opplever vektnedgang som en bivirkning av medisinen? Man får ikke medisinen for å gå ned i vekt! Man får medisinen fordi man har diabetes 2. Om man både får kontroll på blodsukker, og går ned i vekt ved å bruke Ozempic, burde ikke det bare være positivt med stor P?  Burde ikke andre være glad på vegne av de som opplever det? Neida, det er skriking og hyling i alt av kommentarfelt.

Jeg ser at det er nødvendig å innføre endringer, men jeg håper inderlig at dette ikke gjør at mange diabetikere ikke får den medisinen de får den beste hjelpen av. Å frata diabetikere en medisin som er den som hjelper de, det er drøyt. Jeg tror mange fastleger neste uke vil få både mange telefoner og besøk av pasienter med mange spørsmål.

Dersom vilkårene er som før for å få Ozempic, så håper og tror jeg at de fleste vil få medisinen som vanlig. Jeg bruker ikke Ozempic alene. Jeg bruker den i kombinasjon med Metformin, og jeg har prøvd ut andre medisiner alene uten å ha fått kontroll på blodsukkeret. Så ut i fra det jeg kan lese av vilkårene, så vil jeg falle inn under gruppen som fortsatt får Ozempic på blå resept, men sikker kan man ikke være før et vedtak kommer fra Helfo.

Omtrent hver gang det skrives om Ozempic og Wegovy, så skrives det også om at Novo Nordisk som produserer medisinene nå har blitt det mest verdifulle selskapet i Europa målt ut ifra børsverdi. Det er verdt mer en Disney, Nike og Starbucks til sammen. I fjor hadde Novo Nordisk en nettofortjeneste på 127 milliarder norske kroner, opp 51 prosent fra året før i følge avisen Dag og Tid. Hva så tenker jeg? Om Novo Nordisk har tjent seg søkkrike på slankemedisiner, hva har det med saken å gjøre? Tjener ikke andre legemiddelselskaper store penger på medisiner? Med en gang det har noe med overvekt og fedme å gjøre, så kvesses klørne, og alt er da galt. Jeg ser ingenting galt i at et selskap tjener penger på en revolusjonerende medisin, en medisin som hjelper så mange mennesker. Ingen gir bort noe i veldedighet. Skal man hyle over at legemiddelselskaper tjener penger, så må man hyle mot de alle sammen, ikke bare Novo Nordisk.Og så er det jo faktisk også sånn at AS Norge tjener store penger på at Novo Nordisk gjør det samme. Novo Nordisk er nemlig blant Oljefondets ti største investeringer….

En annen ting jeg har skrevet mye om før, det er myndighetenes nei til å hjelpe fedmerammede ved at de ikke vil gi Wegovy på blå resept. De lukker som alltid øynene og nekter å innrømme at overvekt er en sykdom på lik linje med andre sykdommer. De snakker i store ord om hvor tjukke befolkningen er, og at noe må gjøres. Hva gjøres egentlig fra myndighetenes side annet enn å snakke om at alle tjukke må spise sunnere og bevege seg mer? Svært lite er nok svaret der. Jeg skulle så gjerne hatt en time med helseminister Vestre og helsedirektør Guldvog, og det møtet skulle jeg ha hatt sammen med andre overvektige som vet hvordan det er å leve et liv med fedme. Kanskje kunne det ha åpnet øynene bittelitt på disse to. Hadde Stortinget vært fullt av overvektige representanter, så hadde nok Wegovy vært på blå resept nå.

Det blir nok en hektisk dag for både fastleger og apoteker i morgen. Det er nok flere enn meg som ønsker noen svar på hva som skjer med resepten vi har på Ozempic. Jeg venter til torsdag jeg, for da har jeg likevel en time hos fastlegen min.

Nyt søndagen! Jeg har hatt en time med intervall på tredemølla i dag morgens. Det var ganske tomt på treningssenteret kl.0650. Vi blogges til lørdag!

Kilder : NRK og Helfo

At fedme er farlig, det er det jo ingen som helst tvil om, men det er ikke den vekten jeg tenker på når jeg sitter og skal skrive dagens blogginnlegg. Jeg tenker på badevekta. Den hersens badevekta som tar altfor mye fokus. Jeg kan ikke si at jeg er blitt opphengt i den, men jeg begynner å bli redd for at det nærmer seg. Har jeg blitt en vektslave?

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Vekta skal frem en gang i uken. Det var planen min, men det er ikke alltid ting går etter planen. Jeg veier meg hver onsdag. Det var planen. Eller jeg veier meg hver onsdag, som er etter planen, men den vekta kommer sannelig frem andre dager også, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det! Den ene delen av hodet sier at jeg skal på vekta hver onsdag, og den andre delen av hodet sier at jeg bare må ta den frem akkurat når jeg føler for det. Det blir liksom jubel og nederlag om hverandre, og det er ikke godt for meg. Jubel den ene dagen, og nederlag den andre. Hvorfor kan jeg ikke holde meg til den ene dagen i uken? Hvorfor kan jeg ikke være konsekvent på dette. Jeg vet jeg ikke skal ta den frem andre dager, men det gir jo jeg søren i om jeg føler for å ta den frem en annen dag. Man føler seg så todelt. Jeg vet at det ikke er bra å holde på sånn, men jeg gjør det likevel…

Baderomsvekten kan være både misvisende og forvirrende… Vekta går opp, den går ned eller den forblir den samme. Vekta kan variere fra dag til dag, og den kan variere også på en og samme dag .Denne uken gikk vekta opp noe, og det er jo et nederlag som jeg ikke alltid takler så bra. En del av meg sier at dette er helt normalt, og at det kan være mange grunner til det, og en annen del av meg går helt i kjelleren, og SKAL finne årsaken. Det som er så ille er jo at jeg vet sååå godt at det er mye som påvirker vekta som feks muskler. Jeg trener jo veldig mye. Så er det ødemet mitt. Det er jo også en berg og dalbane, spesielt nå om sommeren. Enkelte dager så er jeg veldig hoven, og har mye lymfevæske i beina mine. Det påvirker jo også vekta. Ozempic gir meg også ganske hard mage. Det kan også påvirke vekten.

Joda, det er greit å vite hvor mye jeg veier eller å gjøre en sjekk en gang i uka. Mange veier seg kun en gang i mnd. Det som er utfordringen er at tallet på vekta fort kan avgjøre humøret mitt, eller hvordan dagen min blir. Når det blir sånn så har jeg jo ikke lenger i kontroll over vekta, da er det den som kontrollerer meg. Jeg er nok ikke alene om å kjenne at dagen blir påvirket negativt fordi man har gått opp noen gram eller i verste fall en kilo. Og også motsatt: hvor fantastisk dagen og humøret blir om tallene på vekta viser at man har gått ned.

Hvor mange av dere har den vanen å hoppe på vekta daglig, eller mer enn en gang i uken? Det jeg heller bør tenke på er hvor mye fettprosenten min er. Den kan si mye mer om helsa enn tallet på vekta mi. Så jeg har nå bestemt meg for å kjøpe ny vekt, en vekt som viser mer enn bare kiloene. Ei type Tanita vekt som også viser kroppsmasse, bein og muskelmasse, mengden vann i kroppen, kaloriforbruk, metabolisme, BMI, magefett. Lymfeterapeuten min har anbefalt en slik vekt lenge nettopp fordi det er så mange andre verdier som er viktigere enn tallene på vekta, verdier som sier så mye om helsen min. Så en slik vekt skal nå kjøpes.

Nå er det sikkert mange som mener jeg bør kaste vekta vegg imellom, men det skjer ikke. Den skal ikke ut av huset, for jeg skal følge denne reisen også på vekta, men med en annen type vekt, så kan jeg kanskje også se de andre endringene som skjer selv om tallene kanskje ikke går ned. Jeg har troa på at en slik type vekt kan gjøre at hodet mitt også kan få noe mer ro om vekta skulle gå opp noen gram, eller en kilo. Men kaste den ut – det skjer ikke.

Det er mye som påvirker tallene på vekta, og det må jeg jobbe mer med å forstå. Jeg vet to ting som jeg MÅ bli flinkere på, og som påvirker vekten. Det ene er å drikke MYE mer vann. Jeg var så flink til å drikke masse vann når jeg hadde PT, men nå er jeg nok ikke så flink lengre, og vann, ja det vet vi er viktig. En annen ting er søvn. I utgangspunktet så legger jeg meg slik at jeg får 7 t søvn, men jeg våkner så tidlig. Ofte våkner jeg rundt kl 0430 – 05 og får ikke sove skikkelig igjen. Litt smådupping til og fra, men ikke den gode søvnen. Noen ganger sovner jeg ikke i det hele tatt når jeg først våkner til. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med akkurat dette, men det resulterer i at jeg ikke får de 7 timene jeg skulle hatt, og jeg blir sliten dagen etter.

Mye påvirker tallene på vekta som sagt. Hvis man feks er litt dehydrert, så vil kroppen holde på vann og muligens forårsake tall på vekta som går oppover. Løsningen der er å drikke mye vann. Veier man feks 100 kg, så vil opptil 65 kg av dette være vann. I går leste jeg at drikker man en halvliter vann og så går på vekten , så vil man se at man har gått opp i vekt. Vann er kalorifritt, men gjør at du legger på deg. Null fett, bare vann. Når man spiser, så påvirker det naturlig nok fordøyelsen. Når du veier deg på morgenen kan det være mye som enda ikke har kommet ut av systemet. Null fett. Kun mage-tarm innhold. Variasjon i saltinntaket påvirker også væskebalansen. Det har ingenting med fett å gjøre det heller. Man tror ofte at det er lurt å innta lite salt, men kroppen er ikke dum. Da tviholder den visst nok bare enda mer på vannet. Det beste er i følge eksperter å ha et normalt inntak av salt, for da stabiliserer væskebalansen seg mer.

Livsnødvendige medisiner, slik som feks hjertemedisin, eller medisiner for å hjelpe deg gjennom utfordrende perioder, slik som antidepressiva kan gi økt væskemengde i kroppen. Dette er medisiner som påvirker kroppsvekten, men har ingenting med fett å gjøre. Nå har ikke jeg den type medisin som jeg har nevnt her, men jeg går på daglige medisiner som også kan påvirke vekten min.  Alkohol påvirker kroppsvekten, men jeg er avholds, og har vært det hele livet, så jeg kan ikke legge noe skyld der om jeg går opp i vekt. Stress påvirker også negativt, og jeg har til tider en hverdag preget av mye stress, og mye tanker. Så kanskje bør jeg jobbe med å stresse mindre og finne en indre ro. Jeg føler jo ofte at selv om jeg har en rolig kveld foran tv’en, så jobber hodet likevel.

Så er det jo også sånn at vekta kan ha en feilmargin på 0,5-1 kg. Den er ikke 100 % presis, slik mange tror. Skal man ha en presis vekt, så må man visstnok investere i en vekt som de bruker på Posten til flere hundre tusen. Det hadde kanskje blitt  i overkant drøyt

Vekta, den forsvinner ikke, men en ny vekt, det blir det. Så må jeg jobbe med meg selv, og hodet mitt. Jeg må prøve å holde meg til en veiedag i uken, og prøve å tenke på alle faktorene som påvirker. Og bli mye flinkere til å drikke vann. Masse vann. Og så var det den søvnene da….

Nyt lørdagen. Vi blogges i morgen.

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå. Jeg kjenner at jeg rødmer litt når jeg skriver dette, for jeg er nok også en som fort kan klage, også for små ting som jeg egentlig burde la passere. Kanskje spesielt små ting egentlig. Ting man burde la passere, ting som ikke er verdt å bruke så mye energi på. Ting man ikke kan gjøre noe med. For min del blir det jo helst ” vondter ” jeg klager over, men det blir vel helst moren min som får høre klagesangen, jeg klager sjeldent til andre.

Som akkurat nå når jeg har skikkelig vondt under hælene. Begge hælene, og det er smertefullt når jeg går. Jeg kjenner at jeg nok kan klage litt når det er så vondt som det er. Når jeg har på meg Fit Flop’ene eller Gaitline sandalene, så avlaster de ganske godt, men med en gang jeg har på meg andre sko, eller tar av meg skoene, så kommer smertene med det samme. Jeg har plantar fascitt, en betennelse som gir hælsmerter. En av årsakene til at jeg har dette har nok vært valg av sko. Jeg er utrolig flink i hverdagen til å bruke gode sko. Både på trening og ellers. Gaitline er de skoene jeg bruker aller mest. De er fantastisk til mine føtter. Om sommeren bruker jeg mye FitFlop, også de skoene har riktig såle for mine bein. Birkenstocker feks, der blir sålen altfor hard. Jeg har hatt skikkelige smerter i begge hælene over lengre tid nå, så om en ukes tid, så skal jeg komme meg til fysioterapeut å få strøm. Det har hjulpet meg veldig tidligere. Men dette er klaging, og ingen valg jeg må ta.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Hodet mitt er full av tanker for tiden. Jeg har flere valg jeg må ta, og nei, det er ikke lett. Det er mange hensyn å ta, og valgene vil jo påvirke mye. Valgene vil kun påvirke meg, og ingen andre. Det kan jo sånn sett gjøre prosessen noe lettere, men valg er ikke alltid lett. Jeg er i tillegg en person som tenker mye, overtenker til tider, og som ofte utsetter valgene fordi jeg vingler en del frem og tilbake.

Men tilbake til klagesangen vår, og valgene vi har. Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Som jeg har skrevet tidligere i blogginnlegget : jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider kanskje da over bagateller. Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til å ta bedre valg nå enn før. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder tidligere, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er vi selv som velger hvem vi ønsker å omgås, og det er kun vi som kan velge bort de som bare tar i et vennskap, og sjeldent gir. Det er bare vi som kan velge bort de som gir oss den dårlige energien, og som man blir i dårlig humør av når man treffer. De som kun snakker om seg selv og sitt, og som har klaget over det samme år etter år. Det er  vi selv som velger hvordan livet vårt skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt i hodene våre blitt så mye lettere…tror vi…

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av alle valgene man tar, så da blir mange valg vanskelige, og kanskje litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg.

For lenge siden, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på det meste. Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så må man prøve å glede seg over hver dag på en helt annen måte. Så jeg avslutter blogginnlegget i dag noen av reglene for å få et miserabelt liv. Kjenner du deg igjen i noen av disse

Beveg deg minst mulig. 

Spis junk.

Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour.

Sov mindre.

Vær en skikkelig grinebiter.

Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg….

Nyt søndagen! Her skal vi i bursdag i dag og feire en flott 4 åring. Bursdag er alltid stas. Vi blogges til lørdag.

En kilo hadde jeg gått ned når jeg var på vekta denne uken. Totalt har jeg nå gått ned 28,5 kg siden september. Jeg nærmer meg nå en vektnedgang på 30 kg Det er mye! Jeg har begynt å tenke på 1/2 kilos smørpakker når jeg prøver å se for meg hvor mye jeg har gått ned. Og vektnedgangen min er nå på 57 pakker med smør. 57 smørpakker! Jeg har mistet vekten av eldste barnebarn og litt av det yngste også. Når man lager slike bilder, så klarer man bedre å se hvor mye dette faktisk er.

Raskt nedover går det ikke. Siden jeg oppdaterte dere 1.juni, så har det ikke vært en nedgang på mer enn 1,5 kg, men det igjen er i snitt en halv kg i uken, og det er jeg fornøyd med. Ikke super fornøyd, men fornøyd. Skal jeg bli super fornøyd, så må vekta ha gått ned 1 kg eller mer i uken. Da skal jeg love deg at det er jubel på vekta. I dag ble det jubel, for i dag ble det altså 1 kg ned siden forrige uke. Jeg har min egen lille jubeldans på vekta.

Og joda, jeg vet. Jeg vet at jeg må være mer tålmodig. Jeg må akseptere at vekta kan gå opp, og at den kan stå stille i perioder, men det er ikke lett å finne denne tålmodigheten når man har jobbet iherdig uke etter uke. Men jeg vet at jeg gjør en sabla bra jobb, og jeg vet at jeg må være fornøyd med det jeg gjør, og det jeg har oppnådd. Jeg jobber med tålmodigheten hver dag, og jeg håper jeg blir bedre på dette steg for steg, men lett er det ikke. Jeg er jo heller ikke verdens mest tålmodige person i utgangspunktet, så utgangspunktet er jo ikke det beste. Heldigvis har jeg så mye gode folk rundt meg som hele tiden minner meg på disse tingene. Som fysioterapeuten min som minner meg på hvor godt jeg trener, og at jeg da beholder muskler. Muskler er som vi alle vet så viktig å jobbe godt for å beholde. Viktigheten av en solid kropp må vi ikke glemme. Mange som går ned i vekt mister også muskelmasse, og det er kun bra for tallet som vises på vekta, ikke for helsen og kroppen vår. Fastlegen min som bare er et stort smil når vi treffes, og som ikke kan fortelle meg nok ganger hvor utrolig bra denne vektnedgangen er, og hvor stolt jeg må være av meg selv. Jeg har aldri våget å spørre han om han hadde troen på at jeg ville klare dette. Jeg hadde vel ikke helt troa selv for å være ærlig. Ikke helt fra starten. Ikke at det skulle bli så bra som dette.

Jeg sier til alle jeg snakker med om vektnedgangen at jeg har fått et helt nytt liv, og en helt ny hverdag, og det er 100% sant. Alt er så mye lettere, og det å kjenne på den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alt av bevegelse er så mye lettere. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Ting som har vært et slit tidligere er ikke slitsomt lengre. Helsen min har blitt mye bedre. Blodsukkeret har stabilisert seg på et nivå som legen pr. nå er fornøyd med, men det er fortsatt en vei å gå her også for kanskje og kunne klare meg uten medisiner en dag. Om jeg kommer dit, det vet jeg jo ikke, men mange gjør det når de går ned i vekt, så man håper jo….en dag.

Den mentale helsen er også blitt mye bedre. Jeg merker at jeg ikke tenker så mange negative tanker som før. Jeg ser på meg selv på en annen måte. Jeg som person har ikke endret meg i forhold til hva jeg tenker, føler og mener. Den innvendige Heidi er akkurat som før, men jeg ser på kroppen min på en helt annen måte. Det føles godt og ikke ha det negative tankekjøret som jeg hadde før. Digg føler jeg meg ikke, men likevel har jeg en kropp som jeg er mer fornøyd med. Jeg er mer glad, og har et mye jevnere, godt humør. Jeg smiler mye mer. Det føles så ubeskrivelig godt.

Jeg ser at jeg kunne ha valgt å spise den typiske” slankematen “, men jeg tror at valget om å spise ” vanlig mat ” er det riktige valget for meg. De som tenker at det å gå på en av de ulike sprøytene er en quickfix, de tar veldig feil! Man får en drahjelp i forhold til at man blir fortere mett, og dermed ikke orker like mye mat som før, men det alene er jo ofte ikke nok. Man må jobbe målbevisst i forhold til å tenke på hva man spiser, og man bør ha inn en visse dose med aktivitet/trening. Når det gjelder trening, så føler jeg selv at der er jeg veldig god. Jeg trener mye og godt, og vet at jeg får en gevinst av å være såpass aktiv, ikke minst etter hvert som jeg blir eldre med en mer stabil og sterk kropp.

Målet er 30 kg til, eller når jeg kjenner meg fornøyd med kroppen min. Der er jeg absolutt ikke ennå. Tallene er ikke de viktigste, men jeg kjenner at de betyr en del. Vekten blir litt altoppslukende til tider. Det at jeg går på vekta mer enn en gang i uken feks. Det bør jeg ikke gjøre, men så gjør jeg det likevel. Her er det mye å jobbe med, men jeg tror ingenting kommer ut av kontroll, for kontrollen, den har jeg ennå selv om vekten nok blir litt for mye fokus til tider.

Nyt lørdagen der du er. Her er de to flotte prinsene på besøk sammen med datteren min, vi koser oss masse. Vi blogges i morgen!

Det å fikse på utseende, det vekker alltid stor diskusjon. Det skrikes ganske høyt fra mange når emnet kommer opp, og det er jo helst de som er i mot at man fikser på utseende som selvfølgelig skriker høyest, og som tenker at de vet best. Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt av slikt jeg. Når ble andre sjef over valg vi mennesker tar? Hvorfor skal vi mene så mye om hva andre velger å gjøre? Hvorfor tror så mange at de vet best? Dette gjelder ikke bare når det kommer til å fikse på utseende, men det gjelder det meste. Vi møter akkurat det samme når det kommer til bruken av feks slankesprøyter.

Ei god venninne tok nettopp sin første Botox injeksjon, og du verden så mye kritikk hun har møtt fra andre venninner som hun fortalte det til. Hun angrer dypt på at hun fortalte det, for kritikken har vært ganske så hard. Jeg tenker, hvorfor ikke om det er det hun ønsker? Jeg hadde gjort det samme om jeg hadde hatt behov for det, og kanskje kjenner jeg på behovet etter hvert. Jeg ser ingen grunn til å kritisere de som tar valget om feks botox. Hvorfor skal vi andre mene så mye om noe vi ikke har noe med?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg føler på et ansvar for det jeg skriver. Jeg har vært bevisst på at bloggen min skal være en dønn ærlig blogg, og jeg skal kunne stå for det jeg skriver. Jeg vil ikke reklamere for noe som jeg selv ikke kan stå inne for uansett hvilken avtale man blir tilbudt. Min blogg har voksne lesere. Det blir annerledes for meg enn for de som skal nå de yngste leserne. Mine lesere har evne til å være kritisk, og til å legge seg opp sin egen mening. Likevel så har jeg et stort ansvar, og jeg tenker alltid godt igjennom hvordan det jeg skriver kan påvirke de som leser innlegget mitt.

Jeg mener hver og en av oss voksne selv må bestemme om vi vil fikse på egen kropp, eller ikke. Hva man velger å gjøre, og hva man velger å fikse på, det er et valg hver enkelt av oss må få lov ta. Ingen har noe med hva andre gjør, og hvilke valg som tas. Valgfrihet, det er en viktig ting, også når det kommer til å fikse på utseende. Men denne valgfriheten gjelder oss voksne, den gjelder ikke unge jenter. Det er utrolig trist når unge jenter er så misfornøyd med egen kropp at de føler de må legge seg under kniven. Har man store komplekser for noe, så tenker jeg det er ting man bør diskutere med legen sin istedenfor å legge seg under kniven uten helt å vite hva slags konsekvenser det kan få.

Jeg er for at voksne må få ta egne valg uten at vi andre skal blande oss inn. Vi kan ha en mening om det å fikse på utseende, men vi trenger ikke hyle for høyt om det alltid. Si en mening er en ting, hvordan man sier det er en annen. Vi har ikke noe med hva andre gjør. Vi er alle vår egen sjef. Hver enkelt av oss voksne har evnen til å ta egne valg, men de unge der ute, det er en helt annen diskusjon. Der er det viktig at salonger og klinikker har strenge regler som blir fulgt. Vi påvirkes i alle krinkler og kroker, men forhåpentligvis så har de fleste av oss evnen til å sortere, og dermed ta de valgene som vi mener er gode for oss. Det er ikke alltid like lett for de yngste. Når et forbilde forteller at noe er bra, så er det sånn det er.  Og bloggere er jo et forbilde for veldig mange, og her må bloggere ta ansvar, og være det forbildet de faktisk kan være. Selv med egne valg, så må vi voksne også være forsiktige i forhold til hva slags signaler vi gir til de unge rundt oss.

Jeg er for valgfrihet når man er voksen. Vil noen fikse på utseende, så er det deres valg. Vi kan ikke være gud, og sitte å tro at våre meninger er de riktige. Vi tar våre valg, og så må vi ene og alene ta eventuelle konsekvenser av valgene som vi tar. Jeg har mye jeg er misfornøyd med, og jeg skulle gjerne hatt en tryllestav som kunne fikset både på det ene og det andre. En slik tryllestav finnes dessverre ikke. Jeg kan gjøre mitt for å endre på de tingene jeg ikke liker, og jeg har valgt å gjøre det ved å endre på en del ting i livet mitt. Men jeg ser også at vektnedgangen gjør at huden endrer seg i en negativ retning, og det kjenner jeg en del på. Det er ikke digg med løshud både her og der.

Jeg tenker med skrekk og gru på hvordan huden min vil bli om jeg klarer å gå ned 30 kg til. Hjelp! Det vil bli mye løshud det. Jeg har sett det for meg i hodet mitt mange ganger, men det er jo lov å håpe at det ikke blir så ille som jeg noen ganger tenker. Samtidig så er jeg 54 år, og hvor mye huden trekker seg tilbake, det er vel ikke så mye i min alder. Om jeg kommer til å ta bort hud om jeg en gang når målet mitt, det aner jeg ikke. Jeg har lest så mye om hvor smertefulle slike inngrep kan være, så der er jeg noe usikker gitt. Man må vel se hvor ille det eventuelt kommer til å bli. Åreknutene derimot, de skal jaffal bort. Beina mine har blitt et hav av åreknuter. Jeg fortalte legen min om hvor mye åreknuter jeg nå har fått. Men han kunne fortelle at åreknutene, de har nok vært der lenge. De har bare vært godt kamuflert, og kommer nå frem i takt med vektnedgangen min. Så sånn var det

Jeg er opptatt av å ta vare på meg selv. Jeg har blitt 54 år, og den tingen jeg nok frykter mest, det er at vektnedgangen min skal sette for dype spor i ansiktet mitt. En ting er den løshuden ingen andre enn meg kan se, men ansiktet, det ser jo alle som møter meg. Så jeg frykter masse løshud i ansikt og på hals. Jeg synes allerede jeg kan se spor av det på halsen. Jeg skal ikke si at det er krise, men jeg kan fort føle at det blir nettopp det. Jeg har ikke lyst til å se ” gammel ” ut i ansiktet, og det gjør jo veldig mange som går ned mye i vekt. Skjer det, så kan det godt være at jeg kommer til å fikse på det om jeg kan det. Jeg vet ikke hva man kan få dekket i det offentlige når det kommer til å fjerne overflødig hud, men ser jeg store, negative endringer i spesielt ansiktet, så skal jeg sjekke alle muligheter som finnes i håp om at jeg kan gjøre noe med det. Jeg ser ikke negativt på botox og andre ” hjelpemidler.” Ikke alle ville ha gjort det samme, men dette blir mitt valg, og for meg vil det da være det riktige valget. Det vil alltid være noen som har meninger om alt, og som vil kalle meg jålete og forfengelig. Jeg bryr meg lite. Det har jeg hørt i mange år allerede. Og her kommer vi tilbake til kjernen i blogginnlegget mitt i dag : Enkelte må liksom bare ha en mening om det meste, og om de fleste.

Jeg har lært meg å stå i stormen, men det er jo både frustrerende og sårende når andre skal mene så mye om valgene man tar. Det å være trygg på seg selv, og trygg på egne valg, det er en egenskap jeg digger hos mennesker. Trygghet er en egenskap som sier mye om en person. En trygg person stråler også av selvtillit, og selvtillit, det er sexy!

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag!

Det var smertefullt, og det gjorde vondt langt inn i sjelen. Jeg ble nesten litt uvel. Kanskje litt flau, og skamfull. Jeg vet ikke helt hva alt var, men jeg skal love deg at her ble det masse følelser og tanker på en gang. Få positive følelser for å si det sånn.

Dette bildet er tatt da jeg nok var på det største. Rundt 2000 kanskje.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg har aldri hatt høye tanker om meg selv og kroppen min. Jeg har aldri vært komfortabel i egen kropp. Vekta har gått opp og ned, og det er vel kun en gang jeg har gått ned skikkelig mye, og da var jeg rundt 20 år, og heller ikke sånn kjempe stor. Det var vel helst i tiden etter jeg fikk datteren min at kroppen ble større og større. Det var da lipødemet slo ut i full blomst, kostholdet kunne nok ha vært mye bedre, og selv om jeg var aktiv, så hadde jeg svart belte i unnskyldninger for ikke å trene. I 2002 fikk jeg også livmorkreft, og det ble en tøff tid både fysisk og mentalt. I etterkant av operasjonen hvor de fjernet lymfeknuter, så fikk jeg også lymfødem, noe som resulterte i to tømmerstokker av noen ben. Så overvekten min er en sammensetning av årsaker.

Selv om jeg aldri har vært glad i egen kropp, og aldri vært komfortabel med den store kroppen, så har jeg alltid stått på barrikadene for å få være den man er i den kroppen man har. Det å bli akseptert uansett har vært en viktig sak å fronte. Det å sette fokus på stigmatiseringen av overvektige har vært viktig for meg. Jeg har fått lov til å være et ansikt, og en stemme i mange sammenhenger.

Våren 2022 fikk jeg en tlf fra finsk tv. De skulle lage en dokumentar om hvordan kropp blir fremstilt i kunsten, og i media. De hadde lest bloggen min, og ville gjerne ha meg med. I september 2022 kom et filmteam på 4 stk fra Finland til Kristiansand for å treffe meg, og for å gjøre opptak til programmet jeg skulle delta i. Fokuset var mye på utstillingen til den finske kunstneren Iiu Susiraja som bla hadde utstilling her i Kristiansand i 2020. Ei utstilling som skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der brukte hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Jeg husker jeg deltok på NRK også i etterkant av utstillingen.

Det begynner å bli lenge siden det finske tv teamet var her i Kristiansand. Det begynner å nærme seg 2 år nå. Programmet skulle sendes i starten av 2023, men det tok sin tid før programmet var ferdig, og YLE sendte det i Finland. Det var i vår, så  to år etter jeg fikk telefonen fra dem. NRK skal også sendte programmet på nett, men jeg vet ikke når. Ikke vil jeg vite det heller, for det var smertefullt å se på….

Jeg fikk tilsendt linken fra den finske journalisten som intervjuet meg, og jeg var spent da jeg klikket inn for å se. Egentlig burde jeg kun ha brukt ørene, og ikke øynene, for det var smertefullt å se på. Det gjorde vondt innerst i sjelen. Var jeg så stor på det tidspunktet? Det var akkurat som om det var først da jeg innså hvor stor jeg faktisk har vært. Jeg kan ikke huske at jeg så meg selv sånn når jeg en sjelden gang så meg i speilet. Det var spesielt ansiktet som stresset meg når jeg så programmet. Ørten dobbelthaker liksom. Jeg så på måten jeg bevegde meg på. Så tungt. Nei, det var så vondt å se meg selv, og jeg fikk en slags ” wake up call.” Jeg vet at jeg har vært stor nærmest hele livet, og i programmet fikk jeg svart på hvitt hvor stor jeg så ut når andre så meg. Jeg har aldri fått det så nært på meg før som nå. Det var som om jeg glemte å høre på det jeg sa. jeg var kun opptatt av å se meg selv. Se hvor stor jeg var.

Dette er et screenshot fra det finske tv programmet.

En del kilo lettere. Bildet er vel tatt for et par mnd siden.

Etter å ha sett programmet, så satt jeg med en enorm takknemlighet over at den jenta jeg så i programmet, det er ikke den jenta jeg er lengre. Innvendig med tanker, følelser og meninger, så er jeg akkurat den samme, men utvendig har mye endret seg. Jeg sitter også med et håp om at jeg kan jobbe meg lengre nedover og få en kropp jeg kan bli glad i og være komfortabel med. Kropp er ikke lykke. Det er ikke kroppen som definerer meg, men når jeg ikke trives med kroppen jeg har, så er det viktig for meg det som har skjedd i forhold til vektreduksjonen. Jeg er både fysisk og mentalt på en helt annen plass i dag. En mye bedre plass. Livet og hverdagen er blitt så mye bedre, og jeg elsker endringene som har skjedd i livet mitt. Alt er så mye lettere, og kroppen jobber sammen med meg, ikke motsatt. Ting som var et slit før er ikke et slit lengre. Jeg beveger meg lettere. Orker mer. Klarer mer. Smiler mer. Kjenner mer på glede og lykke. Hodet er på en mer riktig plass. Jeg bruker ikke lengre så mye energi på å tenke på hvor stor og stygg jeg er. Det gjorde jeg før vekten begynte å gå ned. Å gå ned i vekt, det handler ikke om å bli verken digg eller attraktiv. Det handler om å bli glad i meg selv, og kroppen min. Det handler om helsen min, både den mentale og den fysiske.

Jeg kjenner at vekten går sent ned. Noen uker mye mer enn andre. Jeg nærmer meg – 28 kg, men jeg føler jeg må ha en god porsjon med tålmodighet. Kanskje er maten jeg spiser ” feil.” Jeg hadde sikkert gått ned mye mer om jeg levde på salat, og den typiske slankematen, men jeg spiser stort sett vanlig mat, men mye mindre enn før. Jeg blir veldig fort mett ennå, så mengden blir naturlig mye mindre enn hva jeg spiste før. Jeg spiser ikke sjokolade, men unner meg litt gummi godteri i blant, og litt salt, men mengdene kan ikke sammenlignes med hva jeg kunne spise før. Jeg trener også 6 ganger i uken, så det er klart at trening, det får man muskler av, og muskler veier mye. Jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å måle meg, men det blir liksom aldri noe. Men jeg vet at det er mange centimeter som har forlatt kroppen min.

Det smertet virkelig å se programmet fra finsk tv. Det var så vondt. Skikkelig vondt. Jeg kjente også en en glede og takknemlighet over at jeg er 28 kg lettere nå enn hva jeg var der. Etter å ha sett programmet så er jeg faktisk også veldig sikker på at jeg har gått ned en god del mer enn det jeg med egne øyne vet. Jeg hadde startet på Ozempic en god stund før jeg var på vekten første gangen. Det gikk noen måneder uten at jeg veide meg. Det var først da VG ville lage en reportasje at jeg gikk på vekta, så jeg er ganske så sikker på at jeg har tatt av en god del mer enn 28 kg…

Etter å ha sett programmet fra finsk tv, så er jeg stolt over vektnedgangen, og jeg sitter med et STORT ønske om at jeg aldri ender tilbake der jeg var, og det er det kun jeg som kan sørge for at jeg ikke gjør….

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Man har lyst til å dunke hodet hardt i veggen i blant. Man tror liksom ikke at noen kan stille slike spørsmål, men det er det faktisk noen som kan. Hva svarer man når man får spørsmål som: Hvordan er det å være sammen med deg sammenlignet med en slank kvinne? Hvordan fungerer dere formfulle i forhold til en slanke kvinner ? Kan dere ha sex på samme måte som slanke kvinner? Tror du det er et barn som lurer på disse tingene? Nei da, det er menn, voksne menn….

Jeg er med lilletåa inne i dating verdenen, så ikke mer enn såvidt. Jeg hadde for en tid siden en profil på Match, men jeg kjente at jeg ble noe oppgitt, så det ble med denne lille perioden. Nå har jeg en profil på Facebook dating, men jeg er ikke aktiv der i det hele tatt, og kommer kun på det når det ramler inn noen likes, og meldinger. Som oftest er de mye eldre enn meg, eller mye yngre enn meg. Begge deler er helt uaktuelt. Jeg synes dating via nettet er litt “skummelt “, og jeg føler meg nok ikke helt komfortabel med det. Men hvor treffer man en eventuell partner i dag? Selv om jeg er en sosial person, så går jeg ikke mye ut, og jeg er ikke involvert i organisasjoner eller lignende hvor man treffer mye mennesker. Og i dag så er jo ” alle ” single på ulike datingsider.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I dag måtte jeg bare få ut litt frustrasjon, for blant alle meldinger jeg mottar, så er det noen menn som tror at vi formfulle kvinner er en egen rase, en rase som skiller seg ut fra det å være en helt ordinær kvinne. Vi formfulle fungerer visst på en annen måte enn andre tror noen menn. Vi tenker ulikt, vi oppfører oss ulikt. Om disse få mennene er seriøse? Definitivt. En hadde aldri vært i noe forhold med en formfull kvinne, så han lurte på hva som skilte oss formfulle fra slanke når det gjaldt det å være kjæreste. Seriøst ? Egentlig så burde man ikke svare på sånt, men jeg kan jo ikke la være, så jeg lurte på hva han selv trodde. Han hadde ikke noe svar, men jeg kunne fortelle han at vi nok var helt vanlige kvinner, og ingen egen rase. Forskjellen, den er bare at vi har noen ekstra lag på kroppen sammenlignet med slanke. Jeg kunne opplyse vedkommende om at jeg kunne tenke, føle og leve helt slik andre kvinner gjorde. Om han var litt treig i toppen? Aner ikke. I mitt hode, så manglet han ganske mye.

En annen lurte på hvordan vi fungerte i det daglige sammenlignet med slanke…samme person lurte også på om vi kunne ha sex. Her ga jeg opp, og tvilte et øyeblikk på menneskeheten. Men for all del, dette var to av mange, men jeg følte meg et øyeblikk ikke som en vanlig kvinne, men en helt spesiell rase som ingen visste noe særlig  om. Jeg svarte vedkommende at det nok var stor forskjell på formfulle og slanke kvinner. Det var to helt ulike verdener på alle plan, så om han var vant til slanke kvinner, så ville han nok få et stort sjokk om han begynte å date ei som var formfull. Og når det kommer til sex, så må vi nok leve i sølibat. Det syntes han var veldig trist at vi måtte….

Jeg husker da jeg var med på programmet ” Tjukk ” i programserien ” Ikke spør om det”, så var teamet sex noe mange lurte på. Kunne vi som overvektige egentlig ha sex? Gikk det an liksom? Kunne det fungere ? Jeg husker vi lo mye av alle disse spørsmålene før opptak, men samtidig, så er det jo også leit at noen tror vi er så annerledes enn slanke mennesker. Hvorfor skulle vi ikke kunne ha sex, og ha et godt sexliv fordi om vi er store? Noen som er veldig store vil sikkert oppleve visse utfordringer, men som alle andre, så er nok også store mennesker kreative og får det til å fungere optimalt. Jeg tror jeg må ha et eget blogginnlegg om dette teamet senere.

Det er så mange myter, så mye synsing, så mange rare tanker rundt det å være formfull, eller overvektig. Det er kanskje på tide man begynner å skjønne at vi faktisk er akkurat som alle andre. Kroppen er annerledes, men ellers fungerer vi like bra, har et hode å tenke med som alle andre, og vi kan være en like god kjæreste som hvem som helst der ute. Å være en god kjæreste handler ikke om man er stor, eller liten, overvektig, eller slank. Det handler om personligheten min, og det handler om personligheten din.

Da jeg fikk disse spørsmålene, så følte jeg for at jeg måtte ut å undervise menn i hvordan en formfull kvinne fungerte. Jeg tror de som lurer hadde blitt overrasket over at det faktisk ikke er noen som helst forskjell annet enn størrelsen på kroppen.

Dating på nett er for meg utenfor komfortsonen, og litt “skummel .” Jeg vet ikke helt om jeg kommer til å finne drømmeprinsen der, men mulig jeg må tilbake på Match eller Møteplassen. Selvtilliten har nok også økt noe mer etter at vekten har gått såpass mye ned, og det gjør nok til at jeg vurderer nettdatingen på nytt. Det å være singel er absolutt ikke verken trist eller kjedelig. Jeg trives jeg, og kjeder meg aldri….men så var det dette med å være to. Det å ha en å dele hverdagen med, og oppleve sammen med, det savner jeg.

Ha en nydelig søndag der du er. I dag skal prinsene hjem til Arendal etter å ha vært her hos mommo siden torsdag. Jeg storkoser meg sammen med guttene mine, og jeg føler meg som verdens heldigste. Vi blogges til lørdag!

NB: Bilde jeg har brukt i dag er fra da jeg var med i programserien ” Ikke spør om det ” på NRK, så det er noen år gammelt nå….

Der falt buksa gitt. Rett ned. Jeg tok den på for å få status, og ned falt den. Det var ikke snakk om å sitte pent på plass i livet slik jeg er vant til at buksene mine gjør. Den ene etter den andre buksa falt ned, så denne dagen var det utvilsomt det store buksefallet her hjemme på Odderhei.

Jeg har aldri før opplevd at buksene har vært så store at de faller av. Aldri. Det var en sånn blanding av sjokk og glede tror jeg. Sjokk over at jeg faktisk har en buksekrise, glede over kiloene som er mistet. Altså buksekrise, det har jeg ikke hatt på mange år, og sist jeg hadde det, så var det ikke fordi buksene var for store, men fordi jeg slet med å få bukser til de store leggene mine. De siste årene har jeg hatt godt med bukser. Vide, gode bukser som jeg har følt meg vel i. Bukser som har skjult de store tømmer stokkene mine. Alltid stramme i livet, og over rompa, men med en veldig god vidde nedover. Som regel sorte bukser. Jeg har prøvd meg på andre farger, men det er de sorte jeg har vært mest glad i.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Pga utfordringene jeg har i beina, så har jeg sjeldent fått bukser på vanlige butikker, heller ikke i nettbutikken min. Av og til har jeg vært heldig at det har kommet inn en bukse med veldig god vidde, men det hører til sjeldenhetene. Så jeg har brukt sydame for å få spesialsydd bukser som kan passe mine utfordringer. Noen vil kanskje tro at jeg kun har ei bukse eller to fordi jeg som regel går i sort, og alle ser like ut, men jeg har hatt et godt utvalg av sorte bukser.

Nå som jeg har gått ned 27 kg, så merkes det også i klesskapene mine. Det er MYE klær som jeg har vært nødt til å legge bort. Masse overdeler som har har blitt altfor store, og jeg synes ikke det er så fint når klær slenger rundt meg. Da føler jeg meg bare enda større. Nå vil jeg helst ha overdeler som er litt mer kroppsnære, så gjett om ting endrer seg i takt med vekten. Det er ikke lenge siden jeg ikke klarte å gå med kroppsnære plagg.

Jeg hadde en opprydning i klesskapene for kort tid siden, og det var med blanda følelser jeg la bort det ene flotte plagget etter det andre. leit at jeg ikke kan bruke de flotte plagg lengre, men stor jubel fordi jeg endelig har klart å gå ned. Svære kasser ble fylt med klær som nå er for store.

Så var det tid for å prøve alle buksene mine. Jeg hadde tatt på ei bukse tidligere den dagen som var altfor stor i både liv og bein. Dette var i tillegg den nest siste buksen som sydama sydde til meg, så det er ikke så lenge siden den var perfekt i liv og bein. Nå var den stor både her og der. For stor i livet, for stor i beina og for stor over rompa. Jeg måtte bare legge den bort, for det så ikke fint ut, og i tillegg kan jeg ikke gå rundt å heise på buksen hele tiden når jeg er ute.

Så lenge denne buksen var såpass stor, så måtte jeg ta meg tid til å prøve alle buksene mine, og det fortsatt med de resterende som med den første : for stor, for stor, for stor, for stor… og sånn fortsatte det. 10 bukser måtte legges bort, eller det vil si, de fleste blir kastet. Jeg skal spare på to bare for å kunne se hvor jeg har vært en gang. de andre går i søpla. Disse er spesialsydd til meg. Spesialsydd til mine tømmerstokker og mine utfordringer, så derfor blir de kastet og ikke gitt bort. Og det å sy dem inn, det er en stor jobb, og samtidig så har sydama måtte lage nytt mønster tilpasset mine nye mål.

Når jeg kom til ei brun bukse, så opplevde jeg faktisk at den falt av meg! Jeg måtte bruke hendene for å holde den oppe, for denne ville ikke sitte i livet i det hele tatt. Og beina var også altfor store, og det hang masse stoff over rompa. Det så ikke akkurat pent ut. Jeg har prøvd å vise på et par bilder hvordan buksene nå har blitt til meg. Jeg er så glad i buksene mine, men…jeg er nok mer glad i å kjenne på at vekta har gått såpass mye ned som den er. Så selv om det faktisk er veldig trist at jeg må kvitte meg ned så mange fine bukser, så er det jo også stor jubel for at jeg faktisk opplever dette.

Nå er det buksekrise. Jeg har vel kanskje to bukser som jeg nå kan bruke, men det er kun sommerbukser. Så nå er sydama i gang med å sy to nye par med bukser til meg, og etter sommeren må jeg ha to par nye, sorte. Sydama skal også sy inn ei dongeribukse fra nettbutikken min. Aldri før har jeg passet disse, og nå må den syes inn. Det å oppleve buksekrise, det er noe helt nytt for meg gitt. I går måtte jeg ta på meg ei som var altfor stor, og da går man hele tiden å drar den opp. Litt sånn frustrerende det også. Man bruker så mye energi på å heise buksen opp for hvert skritt man tar.

I helgen har jeg prinsebesøk, noe som alltid er like fint. Jeg er så heldig som har to flotte barnebarn, og tid med dem er dyrbar tid.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Denne uken fikk jeg en veldig ubehagelig opplevelse, en opplevelse som for min del kunne ha endt verre enn den gjorde Og jeg vet at jeg aldri kommer til å sette mine bein på slike steder igjen.

Jeg er opptatt av velvære. For meg betyr det mye å ta vare på huden, på håret og ikke minst på føttene. Hudpleie har jeg alltid vært opptatt av, og jeg tenker at den store interessen kom sent i tenårene. Ikke at jeg har fått dette inn med morsmelken, for jeg kan aldri huske at mamma var så opptatt av disse tingene når jeg vokste opp, så interessen kom vel via blader kan jeg tenke meg. Tidlig begynte jeg å rense huden. Jeg var flink til å peele, og skrubbe, og jeg var flink til å legge maske. Jeg ser veldig tydelig at årene med omsorg for huden min, det har jeg fått igjen for. Jeg har opp igjennom vært skikkelig flink. Etter hvert som man ble mer voksen, så kom flere viktige produkter inn i den daglige omsorgen for huden min. Jeg har ikke så stor tro på at man kan fikse ting som allerede er der, men jeg tror hudpleie er veldig viktig forebyggende, at man vil få ” betalt ” for å starte med hudpleie tidlig.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

En annen ting jeg er veldig flink til, og som er veldig viktig for meg, det er å ta fotpleie. Jeg har en fast fotterapeut som jeg går til ca 3 ganger i året. Fotpleie er viktig for alle. Føttene skal fungere gjennom hele livet, og det er nok mange som ikke tenker på å ta vare på føttene på lik linje med andre ting. Jeg har gått til fotterapeut i flere år. I tillegg til at det generelt er viktig, så er det ekstra viktig for oss som sliter med lymfødem. Med lymfødem, så er huden gjerne veldig sensitiv, så det å passe på føtter og hud, det er noe man bør være bevisst på. Jeg har som nevnt gått til fotpleie i mange år, og jeg har alltid sørget for at jeg tar fotpleie som utføres at en autorisert fotterapeut. Dette fordi jeg da får ” riktig ” fotpleie, og jeg er trygg på at dette gjøres på en skånsom og god måte. De vet hva de gjør, og de spør også om fothelsen, og om man har noen helseutfordringer som kan påvirke behandlingen. De bruker jo bla skalpell, og for meg med som går på blodfortynnende medisin, så er det viktig for de å vite så de jobber mer forsiktig. I forhold til lymfødemet mitt, så er det også viktig at jeg ikke får noen kutt fordi det øker faren for roseninfeksjon. Så det er viktig å gå til en fotterapeut som kjenner til disse tingene. Her i Kristiansand så har vi så heldige at vi har en fotterapiskole, og der har man har mulighet til å dra for å få behandlinger av elevene. Man betaler en brøkdel av det man betaler ved en salong, og elevene får viktig erfaring under utdannelsen. Så der er jeg noen ganger i løpet av året som elevene gir behandling. Der er det lærer tilstede hele tiden som sjekker jobben de gjør, og eventuelt hjelper til.

Denne uken følte jeg på at jeg hadde lyst på gellack på tærne. Jeg har utstyr her hjemme, og kunne ha gjort det selv, men jeg så at jeg godt kunne ha fått klippet neglene, og ordnet neglbåndene litt, så jeg sjekket litt rundt for å se om noen hadde en mini fotpleie med gellack. Jeg fant et sted ikke langt fra meg. Jeg hadde aldri vært der før, men jeg leste på nettsiden deres, og de kunne fortelle om diplomer og utdannelse innen alle felt de jobbet med, bla føtter. Så lenge jeg ikke skulle ta hard hud, og de ikke skulle bruke skalpell på den behandlingen jeg valgte, så følte jeg meg trygg.  I ettertid så lurer jeg fælt på hva slags utdannelse alle ansatte på dette stedet egentlig har….

En ting var at den ansatte virker usikker på de fleste av elementene i behandlingen. Det går fint tenker jeg så lenge de vet hva de gjør, men det var jo der problemet lå. Vedkommende kan ikke helt ha visst hva hun drev med, for dette ble en veldig ubehagelig opplevelse for meg. Det ble både vondt og smertefullt, og slik skal ikke en fotbehandling være. Apparatet hun brukte til å file på neglene med, det var stadig borte i huden min, det samme var hun når hun skulle rense neglebåndene. Huden rundt neglene fikk skikkelig gjennomgå. Hun spurte flere ganger om det gikk bra fordi jeg måtte trekke til meg føttene flere ganger, og da fortalte jeg henne at det var smertefullt fordi hun hele tiden var borte i huden min. Jeg tror ikke hun registrerte det en gang. Jeg sa jo også før behandlingen startet at jeg hadde lymfødem – vedkommende satt som et stort spørsmålstegn når jeg sa det.

Det hele var en grusom opplevelse, og den ansatte kan ikke hatt utdannelsen sin på plass. Det eneste som gikk uten problemer, det var å ta på gellack. Det var også den eneste delen av behandlingen jeg var fornøyd med. Uansett hva jeg sa til henne når det var smertefullt, så reagerte hun ikke, heller ikke da jeg skulle betale. Egentlig skulle jeg ikke ha betalt ei krone for en så smertefull behandling, men jeg bestemte meg for å ta det med de som var ansvarlig for salongen. Jeg opplevde nemlig også å gå rundt med tær som både var ømme og såre når behandlingen var over.

Jeg sendte mail samme dag, og fikk en beklagelse tilbake. Men når jeg den natten våkner av at et par tær banker skikkelig, og er så vonde, da ble jeg skikkelig sint. Så da ble det sendt en ny mail hvor jeg faktisk skrev at jeg forventet å få pengene tilbake samt å vite hva slags kompetanse vedkommende hadde som utførte fotpleien på meg. Pengene skulle jeg få tilbake, og den ansatte hadde fått ” nødvendig ” opplæring fikk jeg som svar. Jeg fikk ikke noe svar på om vedkommende hadde utdannelse, så jeg tenker at nødvendig opplæring må være at hun har blitt lært opp i salongen. Det kan neppe være mer enn det, så dette gjør jeg aldri igjen. Når man bruker diverse utstyr for å både å klippe negler, file negler og ordne neglebånd, så bør man vite hvordan disse skal håndteres. For meg kunne dette ha resultert i roseninfeksjon, for jeg fikk kutt i huden, men uansett så skal jo faktisk fotpleie være en behagelig opplevelse, ikke smertefullt og vondt.

Så styr unna folkens!  Eller tenk deg nøye om, og sjekk dersom du er i tvil om de ansatte kan det de skal gjøre. Jeg skal holde meg til en autorisert fotpleier, og fotterapiskolen. Det gir meg den tryggheten som er viktig for meg , jeg vet at behandlingen blir utført slik den skal, og jeg vet det blir en god opplevelse uten såre og ømme tær i ettertid.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag! Og forresten: bildet på bloggen i dag er IKKE fra min ubehagelige minifotpleie. Den er fra en en tidligere behandling, utført av en superdyktig fotterapeut

Det ble litt klagesang fra meg på bloggen forrige helg, og det er garantert ikke siste gangen jeg kommer til å klage litt. Grunnen til klagingen var jo denne vekta da som stod litt stille. På nesten 3 uker så hadde den egentlig ikke beveget seg noe særlig, og da kommer angsten for at bivirkningen av Ozempic skal stoppe. Jeg er langt i fra heldig som har forhøyet blodsukker, men når man først har det, så er jeg så takknemlig for at bivirkningen jeg opplever med Ozempic er vekttap. Jeg opplever også at blodsukkeret stabiliseres seg, så dette er dobbel takknemlighet.

Nå skal ikke jeg oppdatere dere på vekta hver uke, men jeg hadde likevel lyst til å fortelle at vekta nå har beveget seg igjen, og heldigvis har den beveget seg riktig vei, altså nedover. Da jeg gikk på vekta denne uken, så hadde vekta beveget seg ned 1,5 kg! Det er jo en fantastisk vektnedgang. Jeg skulle gjerne sett at vekta beveget seg ned så mye hver uke, men det er å være i overkant optimist. Men alt fra 0,5 kg og oppover får meg til å smile. Når vekta denne uken viste en nedgang på 1,5 kg, da ble det ellevill jubel på badet, og en liten dans på gulvet. Den følelsen som kommer inni meg når jeg ser et slikt resultat, den er bare helt nydelig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Ja, jeg vet. Jeg må være mer tålmodig. Jeg må akseptere at vekta kan gå opp, at den kan stå stille i perioder, men det er ikke lett å finne denne tålmodigheten når man har jobbet iherdig uke etter uke. Men jeg vet at jeg gjør en sabla bra jobb, og jeg vet at jeg må være fornøyd med det jeg gjør, og det jeg har oppnådd. Jeg jobber med tålmodigheten, og jeg håper jeg blir bedre steg for steg, men lett er det ikke. Heldigvis har jeg så mye gode folk rundt meg som hele tiden minner meg på disse tingene. Som fysioterapeuten min som minner meg på hvor godt jeg trener, og at jeg da beholder muskler. Muskler er som vi alle vet så viktig å jobbe godt for å beholde. Viktigheten av en solid kropp må vi ikke glemme. Mange som går ned i vekt mister også muskelmasse, og det er kun bra for tallet som vises på vekta, ikke for helsen og kroppen vår. Fastlegen min som bare er et stort smil når vi treffes, og som ikke kan fortelle meg nok ganger hvor utrolig bra denne vektnedgangen er, og hvor stolt jeg må være av meg selv. Jeg har aldri våget å spørre han om han hadde troen på at jeg ville klare dette. Jeg vet ikke jeg hadde troa selv for å være ærlig. Ikke helt fra starten. Ikke at det skulle bli så bra som dette.

Nå er vekttapet mitt på 27 kg. 27 kg siden september. Så på 8 måneder så har jeg i snitt gått ned ca 3,3 kg hver måned. Målet mitt er å gå ned 30 kg til.

Jeg har vært veldig bekymret for lymfebeina mine i denne prosessen. Hvordan ville beina reagere når jeg gikk ned? Ville de følge med nedover, eller ville de forbli store tømmerstokker mens resten av kroppen ble mindre? Hva er lymfødem, og hva er lipødem? Jeg var nok veldig redd for at beina ville forbli store…men beina responderer positivt de også! Det er lykke med stor L! Forrige gang jeg var hos lymfeterapeuten min, så hadde jeg gått ned mellom 6 og 8 cm på de ulike stedene hvor hun måler. Unntaket var anklene hvor jeg hadde gått ned 2 cm, men så har jeg heller ikke de største utfordringene i anklene mine. Mandag var jeg på ny behandling, og da hadde det gått noen uker siden sist. Det første fysioteraputen min sa da jeg skulle legge meg på benken, det var hvor tydelig hun så at jeg hadde gått ned enda mer i beina. Jeg ser beina mine hver dag, så jeg ser ikke samme endringer som andre gjør som ikke ser meg så ofte. Så jeg var rimelig spent når fysioterapeuten tok frem målebåndet for å se om hun hadde rett.

Og joda, hun hadde helt rett. De fleste steder hvor hun måler så hadde jeg gått ned ytterligere 4-6 cm. Det var jubel i rommet for å si det sånn, og det kom nok også noen tårer i øyekroken. Du aner ikke hvor mye det betyr for meg å oppleve at beina mine også minsker. Beina som har vært så vanskelig å akseptere. Beina som har gitt meg så mange bekymringer, og også skam. Nå opplever jeg faktisk at de jobber sammen med meg, og blir mindre. 14 cm har beina minsket på noen steder. Det er mye. Det betyr også at mye i beina mine har masse ” vanlig ” fett, og det er jeg så takknemlig for. Jo mindre sykt fett jeg har, jo større er sjansen som at jeg kan bli enda mindre i beina. Jeg krysser alt jeg har.

I går hadde jeg lyst på noe snacks, og jeg prøver å unngå de store mengdene, noe jeg klarer. I går kjempet jeg en liten kamp, men det ble fire skumbiter og en veldig liten bolle med sørlandschips. det var nok, og jeg var fornøyd. Innerst inne så skulle jeg nok ha droppet det, men jeg må prøve å si til meg selv at jeg må kose meg litt i blant. Jeg skal jobbe litt fremover med at jeg kanskje blir enda flinkere i forhold til den sunne maten. Spise litt mer rå grønnsaker feks. Jeg spiser mye grønnsaker til middag, men lite utenom. Jeg er innmari glad i gulrøtter og kålrabi, så det å skjære dette opp og ha liggende i vann, det må jeg prøve å få til. En stor utfordring jeg opplever, det er at jeg tenker mye på mat selv om jeg er mett. Ikke at jeg spiser når jeg kjenner lysten komme, men jeg tenker likevel mye mer på mat nå enn før. Også når jeg da er veldig mett. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er sånn, for det er utfordrende tanker å ha.

Nå er jeg spent på neste ukes tur på vekta. Jeg håper jeg til onsdag har bevegd meg ned på et nytt 10 tall som jeg kan jobbe meg nedover på. Jeg lurer også mye på hvor mye jeg kan klare å gå ned når vi tar skrittet inn i 2025. Kan jeg ha klart de neste 27? Vi snakker da om 27 kg på 7 måneder. 1 måned mindre enn tiden jeg har brukt på de første 27….

Jeg startet lørdagen med ei god treningsøkt. Jeg håper været blir bedre utover dagen så jeg kan få jobbet litt ute. Nå som kroppen er blitt såpass mye lettere, så har jeg så mye mer energi, og ikke minst så mye mer lyst til å jobbe med hus og hage.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.