Fat and fit …eller tjukk, og veltrent :-)

Forleden dag jublet jeg høyt da jeg leste Dagbladet. Ikke at Dagbladet i seg selv alltid er så mye å juble for, men akkurat denne dagen, så var der en artikkel som fikk meg til å juble høyt. Jeg ble så innmari glad, og gleden deler jeg tydeligvis med Kari Jaquesson. Det er nok ikke alltid jeg er enig i det som kommer ut av munnen til trimdronningen, men denne gangen er vi veldig så enige 🙂 Grunnen til jubelen er forsiden av august nummeret til det amerikanske magasinet ” Womens Running”, og deres valg av forside modell. Som alltid når det brukes store modeller, så vekker det oppsikt, og det blir diskusjoner ut av det… denne gangen har det blitt mye positiv oppmerksomhet, og et fokus jeg tenker er veldig viktig. I august nummeret er det den 18 år gamle plus size modellen, Erica Jean Scenk som pryder forsiden, og fokuset til magasinet er at ” sunt ” , og ” trent ” kommer i alle størrelser, og fasonger. Det som også er så fint med forsiden er at magasinet ikke gjør noe nummer ut av at modellen er en plus size modell slik mange ofte gjør ved bruk av store modeller.

 

Denne gangen gir jeg også tommelen opp for Kari Jaquesson som i artikkelen setter disse tingene i det fokuset det bør stå i, og jeg synes det er utrolig bra, og viktig at man nå ser at man må fokusere på at man fint kan være stor, og også veltrent. Det er viktig å vise verden at også overvektige mennesker kan ha en sunn kropp, og det er viktig å vise at mange overvektige faktisk har en aktiv hverdag som inneholder mye, og god trening. Det er viktig å vise disse menneskene som hele tiden må tråkke oss overvektige ned at vi er mer enn valker, og fett som ikke gidder å løfte en finger. Det er en myte at store mennesker ikke trener, og Jaquesson som selv har drevet med trening i mange år, hun er ganske så klar på at man fint kan være ” fat og fit.” Hun opplever at det er mange som er rause i figuren som både har topp kondisjon, og som er veldig sterke. Det amerikanske magasinet som nå lar en frodig modell pryde forsiden i treningsklær, ute på joggetur mener at det fortsatt er mye stigma i vår kultur som tilsier at formfulle mennesker ikke trener, og de ønsker å sette fokus på hvor feil dette er. Magasinet ønsker også at formfulle kvinner som trener til må stå opp for seg selv.Håpet mitt er jo at også flere magasiner gjør som ” Womens Running”, og jeg er spent på om norske redaktører vil være med å sette dette viktige fokuset. Jeg tviler, men jeg håper.

Jeg er så utrolig glad for fokuset som nå kanskje settes, og håper flere vil sette samme fokus. Det er faktisk på tide å legge myten helt død om at store mennesker kun er dovne, late skapninger som ikke gjør annet enn å spise, og slite sofaen. Der er mange store som tar på seg joggeskoene langt mer enn mange normalvektige, og jeg har sagt det mange ganger før : innsiden av kroppene våre kan være langt sunnere enn hos mange av de som tilsynelatende ser ut til å være helt perfekte. En ting er hvordan vi ser ut på utsiden, men vi har en innside også, og det er den som faktisk betyr noe. Jeg vil heller ha høyere vekt, og en sunn innside enn jeg vil ha en slank kropp med en usunn innside. Jeg vet ikke hvorfor det er blitt sånn at overvekt alltid blir sett på som noe fælt, og usunt med et hjerteinfarkt rett rundt svingen, men det er nå sånn det er blitt, og man skal jo bare gløtte på ulike medier…der ligger nok noe av årsaken….der det er store mennesker med, så er det også involvert masse mat, og masse sofasliting.

 

Kari Jaquesson har ett veldig godt poeng i artikkelen i Dagbladet, for der sier hun noe som er veldig så sant, nemlig at mange overvektige innbiller seg at de er forhindret i å delta i fysisk aktivitet fordi de må ned i vekt først. Det er mye av dette jeg møter blant overvektige når vi kommer i snakk om treningsgruppen for overvektige. De må ned i vekt først, og så kan de begynne å trene, og det er jo å starte i hel feil ende, og dessuten er det jo da man ofte mislykkes! Hvorfor kjempe en og en kamp? Hvorfor må du først ned i vekt, og så trene når du kan gjøre begge ting vekt samtidig? Jeg har flere ganger påpekt at det å trene er tungt, det er veldig tungt til tider, og man føler mange ganger at man ikke verken orker, eller klarer…men det fine er at uansett hvor hardt det er å trene, uansett hvor svett man blir, og hvor mørbanket man kjenner seg, så går det helt fint. Vi overlever hver eneste trening, så unnskyldningen om at man ikke klarer, den kan man bare kaste på båten med det samme. Det er ikke farlig å trene. Det vil føles som ett ork den første tiden, og man vil føle seg som et slakt som har vondt både her, og der, men tenk på hvor lang tid det har tatt oss å bryte ned kroppen, da vil det også ta tid å bygge den opp igjen 🙂 Det er ubehagelig å kjenne svetten renne i stri strømmer, og det er ubehagelig å puste som en hvalross i starten, og kjenne at hele kroppen er som gele…det er vondt å kjenne på at man har lyst til å gi opp hele treningen…. men plutselig så er du på ett helt annet sted, og du merker at det gir gevinst at du ikke ga deg når alt føltes ganske så håpløst. Alle kan trene! Selvsagt er det noen som har store utfordringer, men vekten din gjør ikke at du er en av dem som har store utfordringer. Din utfordring er hodet, og viljen – ikke vekten. Det er hodet ditt som sier at du ikke vil, og ikke kan, det er unnskyldningene som får lov til å være sjefen i ditt liv, og en leser sa det så fint for en tid tilbake : Nå er jeg rett og slett tom for unnskyldninger, og jeg er lei av å høre meg selv fortelle alle disse unnskyldningene. Til uken starter hun opp med trening på Spring sammen med to venninner 🙂

Treningsgruppen vår for overvektige har jeg skrevet en del om, og jeg får en del henvendelser fra dere som leser bloggen om denne gruppen. Jeg skal snart blogge mer om gruppen, men jeg føler ikke jeg kan få sagt det nok ganger hvor unik denne treningsmuligheten er for overvektige som bor i og rundt Kristiansand. Alle som har savnet ett slikt tilbud har nå en flott mulighet. Dere som så mange ganger har fortalt meg hvor flott ett slikt tilbud hadde vært, men som plutselig har tonnevis med unnskyldninger for likevel ikke å være med når tilbudet er på plass : kanskje er det tomt for unnskyldninger hos dere også snart, og kanskje føler dere det slik jeg følte det, at man rett og slett blir flau over alt man faktisk prøver å unnskylde seg med…. Dere som har etterspurt informasjon om gruppen, dere håper jeg at jeg ser når gruppen starter opp igjen den 31.august. Dere som ønsker mer informasjon om gruppen kan sende meg en melding, så svarer jeg gladelig 🙂

 

I sommer har jeg prøvd noe spennende, nemlig Fish Spa. Når jeg har vært i utlandet,så har jeg sett dette mange ganger, men jeg har vært noe skeptisk til å sette beina mine opp i til disse fiskene samtidig som jeg ikke hadde likt å sitte på utstilling da dette ofte er noe som har vært tilbud på gata. Beina mine er jo heller ikke så fine at jeg har hatt lyst til å vise de frem 🙂 I forbindelse med en radioreportasje jeg lagde, så fikk jeg prøve Fish Spa hos Birte Lill Hayes som driver BiMi Fish Spa i Vennesla, like utenfor Kristiansand. Jeg var veldig skeptisk til at små fisk skulle gå løs på beina mine, og spise min tørre hud… jeg var nok mest skeptisk til hvordan det ville føles når fiskene gikk beserk på beina mine. Dette er små Garra Rufa fisker som ofte blir kalt doktorfisk. De har sin opprinnelse fra Tyrkia. Fiskene har ikke tenner, men suger til seg huden vår uten at det overhode oppleves som smertefullt. For meg var det en veldig flott opplevelse, og dette skal jeg absolutt gjøre igjen. Det kilte litt i starten, men etter hvert som ble man vant til det, og det føltes bare behagelig. Jeg opplevde jo også at mye av den tørre huden min forsvant, og beina føltes lette, og nye 🙂 Når man har såpass mye tørr hud som det jeg har, så vil nok ikke all tørr hud forsvinne etter en behandling, men mye forsvant, og resten tar sikkert fiskene neste gang. Fish Spa kan absolutt anbefales – en veldig god, og behagelig opplevelse 🙂 Du kan lese mer, og høre intervjuet jeg gjorde her : http://krs247.no/forbruker/helse-velvaere/her-kan-du-bli-spist-pa-av-fisk-11568/

Nå går turen ut i Sukkevannsløypa sammen med min aller beste. Vi går i hvert vårt tempo, så han er jo nesten ferdig før jeg er halvveis 🙂 Jeg har kun en konkurrent, og det er meg selv. Selv om vi ikke går sammen når vi kommer til løypa, så er det fint og kunne gjøre slike ting sammen. Det å få hverandre ut, det å motivere hverandre, det er viktig for oss begge. Så er det moro å konkurrere med seg selv, og se om tiden jeg bruker i dag er bedre enn den hadde i går. Med øreprobber full av god musikk, så er det helt greit å gå løypa med alle utfordrende bakker den har. Musikk er jeg helt nødt til å ha – jeg hater å høre meg selv puste, og pese 🙂 Jeg er glad for at jeg puster altså, men å høre meg selv som en sliten hvalross, det klarer jeg meg fint uten 🙂 I går hadde jeg også en stor seier, og jeg var såå fornøyd! I går da jeg gikk løypa, så ble det så varmt at jeg måtte knytte treningsjakke rundt livet, og kun gå i trenings toppen! Treningstoppen var uten armer, altså en singlet – og den gikk jeg i! Jeg møtte riktignok nesten ikke folk, men det vet man jo aldri, så i går bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle bry meg, så jeg tok av jakken, og gikk med singleten, og viste alt jeg har av grevinneheng, og løshud 🙂 For en personlig seier!! Jeg har ikke gått i en singlet på mange, mange år – hurra for meg, og hurra for at jeg våget – jeg var mer stolt av det i går enn at jeg kom meg ut i løypa med en achilles som faktisk fungerte som bare det 🙂 🙂  Ellers må jeg legge til at den flotte gjengen på de første bildet , er en del av den flotte gjengen som jeg trener sammen med på treningsgruppa for overvektige – en herlig gjeng som har betydd enormt mye for meg, og dit jeg nå er kommet 🙂 Ha en deilig fredag!!

Det er ekkelt når feite jenter viser kropp…..

Er vi overvektige ekle fordi man ønsker å kle av seg når det er sommer, og varmt? Hvorfor blir enkelte kvalme av å se oss i sommerklær, eller badetøy? Hvorfor er det faktisk sånn at en del ikke vil se tjukke mennesker på stranda, og dermed tillater seg å si akkurat hva de vil til oss ? Her om dagen traff jeg en trofast leser av bloggen min, og det hun fortalte meg gjorde meg både forbanna, og utrolig lei meg. Hva er det med enkelte mennesker som tror de kan si, og gjøre akkurat det de vil? Hvorfor er det helt ålreit å tråkke ned overvektige? Hvorfor er det sånn i samfunnet at overvektige er den gruppen mennesker som bare må tåle å være skyteskiven alle kan skyte fritt på? Selv har jeg aldri opplevd så stygge kommentarer som mange andre overvektige, og det gjør vondt langt inn i hjerteroten når man hører hva slags kommentarer en del får slengt etter seg bare fordi de bærer ekstra vekt.

 

Personen jeg nylig traff var nesten på gråten da hun fortalte om sine opplevelser. Hun hadde stolt kjøpt seg ny sommerkjole, og følte seg så fin der hun vandret ned gågada i Kristiansand. Den gode følelsen forsvant fort da 3 menn i 20 årene passerte henne, så hånlig på henne, og den ene sa ” du som er så feit kan ikke gå i en så kort kjole – det er bare ekkelt å se på deg – æsj.” Vedkommende som hadde følt seg så fin, og som var så glad, og fornøyd den dagen, fikk de verst tenkelige kommentarene slengt i trynet, og istedenfor en koselig bytur i ny sommerkjole, så gikk turen hjem med gråten i halsen, og tårer i øynene. Hva i all verden er det med folk? Hvem har lært dem at det er helt greit å si sånne ting? Man burde så klart svart at vedkommende ikke akkurat var noen blomst han heller, og at han neppe hadde sett seg selv i et speil på evigheter, men det er ikke lett….  helst vil man jo bare  forsvinne ned i dette berømte hullet i bakken. Vet drittsekkene hva som skjer i hodet vårt når man får slike ting slengt i trynet? Vi sliter nok med selvfølelsen om ikke andre skal føle at de har lov til å gjøre tingene enda verre for oss! Hvor er folkeskikken, og hvorfor er det sånn at samfunnet aksepterer at overvektige behandles som dritt?

Jeg vet selv hvordan det er å få blikk, og kommentarer, men jeg har aldri fått høre så fæle kommentarer som mange andre. Ingen har kalt meg verken ekkel, eller sagt at de blir kvalme av å se den feite kroppen min…men dessverre, så er det så utrolig mange overvektige som får høre sånne ting hver dag. De fleste av oss tar ikke igjen, man tar det til oss, og så kverner kommentarene rundt, og rundt i hodet, og så er det på an igjen med alle de negative tankene om hvor stygg man er, hvor feit man er, og man kjenner på den vonde følelsen av å være mislykket. Hvorfor skal min vekt bry andre? Hvorfor skal vi overvektige dømmes ut i fra antall kilo vi bærer? Sier mine kilo noe om hvem jeg er? Etter at jeg begynte å blogge, så får jeg mye meldinger fra de leser bloggen, og det er mye som gjør vondt å lese. Det er vondt å lese hva mange opplever, og det er vondt å innse hva slags holdninger som finnes der ute. En leser som glad, og fornøyd skulle til byen for å kjøpe seg en soft is fordi hun hadde vært så flink, og gått ned en del kilo. Soft isen var hennes premie for en veldig god innsats. Isen ble plutselig ikke så god når ett par damer bak henne konstaterer at det ikke er rart at hun er så tjukk når hun sitter der på ræva, og spiser is! Eller når en leser fornøyd har kjøpt seg ny badedrakt, og i det hun skal uti vannet, så er der en forholdsvis voksen mann som  ber henne kle på seg fordi han ikke orker å se den feite kroppen hennes! Slike kommentarer svir, og det verste av alt er at samfunnet godtar at vi overvektige får slengt sånne kommentarer etter oss. Når man tenker på hva slike kommentarer gjør med oss voksne, så kan man jo bare tenke hva sånne kommentarer gjør med de helt unge som også får høre slike ting. Det er utrolig skremmende!

 

Jeg kjenner at jeg blir så utrolig forbanna når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store! Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, og hvem har rett til å si at overvektige er stygge, mislykkede mennesker? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker på stranden, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange på disse mytene? Klart det er mange overvektige som spiser for mye, trimmer for lite, og sitter mye på sofaen, men det er det jaggu med mange normalvektige også som gjør! Har man noen gang tenkt over at det kanskje er en grunn til at enkelte overvektige isolerer seg med mat, og tv? Hva tror dere at det gjør med et menneske som gjennom livet hele tiden er blitt kalt både tjukk, og feit? Hvordan tror dere at det føles og hele tiden føle seg stygg? Kanskje er det blikk, kommentarer og mobbing som gjør at enkelte isolerer seg, og bruker mat som trøst? Jeg sier ikke at det er noen unnskyldning for at man er overvektig, for vårt liv, er vårt ansvar, men mye har en årsak, også overvekt. Samfunnets holdning til overvektige er utrolig stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Også i arbeidslivet må holdningene til overvektige endres. Det å søke jobb som overvektig er en stor utfordring fordi mange arbeidsgivere ser på overvektige som late, og at man dermed ikke kan klare å yte det man skal. Kanskje på tide å legge også denne myten død? Jeg blir så iltrende sint når mennesker ser ned på andre for hvordan man ser ut. Kanskje alle skulle ta en titt på seg selv i speilet, og se om man har noen grunn til å prate andre folk ned? Hvorfor er en normalvektig finere enn meg? Hvorfor skal ikke jeg få føle meg fin fordi om jeg har en del kg for mye? Hvem har rett til å si at jeg er stygg, eller uttale at man blir kvalm når man ser overvektige mennesker? Hva gjør alle andre til så mye bedre mennesker enn de som er overvektige? Å være overvektige er ikke ensbetydende med verken dårlig helse, mindreverdig eller latsabb. Jeg er sikker på at min kondisjon, og helse kan være langt bedre enn hos en normalvektig.

Når vi overvektige kler kiloene inne, og helst vil skjule det som skjules kan, så er en del raskt ute med å fortelle at vi er fine akkurat som vi er, men straks en del overvektige kler av seg, så hagler kommentarene, og da skal vi helst kle på oss. Hva er det som er så ekkelt med en stor jente som viser kropp? Selv viser jeg meg lite i badedrakt fordi jeg ikke føler meg vel. Her går det mer på hva jeg føler enn at jeg er redd for kommentarer tror jeg. Jeg er er ikke komfortabel med å vise mine lymfebein, og de bærer preg av både lip, lymfe, og utallige infeksjoner. Hadde jeg følt meg komfortabel med beina mine, så hadde jeg garantert badet på varme dager. Her har jeg en stor jobb å gjøre med å klare å akseptere, og jeg tror nok den dagen kommer. Uansett hvordan man ser ut, så er det ingen som har rett til å si at noen er ekkel, eller at man blir kvalm av å se en stor kropp, og vi overvektige skal ikke være skyteskiven alle kan skyte på. Ingen hadde gått bort til en person med et handicap og sagt sånne ting? Hvorfor er det da greit å si sånt til overvektige…..Vi sliter nok med å akseptere oss selv om ikke andre skal strø enda mer salt i såret.

 

Jeg er kommet langt i å jobbe med meg selv, og jeg kjenner at jeg er på god vei til å sette ett annet fokus enn før. Jeg ser at problemet ligger hos de som må tråkke andre ned, og ikke hos meg. Det er godt å føle at en ikke tenker de samme tankene om seg selv som man gjorde før, og det er godt å innse at man kan være flott, og kvinnelig selv om man er større enn” normalen.” Tommelen opp for alle store, flotte kvinner som stolt viser seg i både sommerkjoler, shorts, og badedrakt! Tommelen opp for alle som har lært og ikke bry seg om hva drittsekker måtte si om kroppen deres, og tommelen opp for alle som vet at skjønnhet kommer i alle størrelser. Gå i det du vil, og vær stolt av den du er!  Det er flott med både valker, mage, rompe, og grevinneheng!! Har noen problemer med å se en frodig kropp med flotte former, så kan de snu seg bort, de kan mene det de vil, men hold kjeften lukket, og innse at der sikkert er veldig mange som ikke synes at de heller den flotteste blomsten på blomsterenga!


Verden raste når Tess Holiday fikk kontrakt som plus size modell ….

Er det umulige mulig?

Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Vi vet det er en tøff kamp, men hadde vi ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde vi vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig… eller tar jeg rett, og slett helt feil? Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? Er det sånn at alt jeg har innstilt det lille hodet mitt til å forstå, at det bare er misbruk av tid? Bør jeg egentlig bare gi opp? Disse tankene er det sikkert mange som tenker i de periodene som man virkelig sliter med å holde motivasjonen oppe, men som regel så seirer fornuften til slutt. Når man da er på topp igjen, klar til å fortsette denne kampen mot valker, grevinneheng og litt ekstra her, og der, så dukker det opp forskning som skal forkludre alt man har brukt evigheter på å få hodet til å tro så sterkt på – hvor irriterende er ikke det! Hva er det med alle disse forskerne som til stadighet kommer med nye ting som ødelegger alt vi før har trodd på? Hvilke forskere sitter på sannheten, hvem skal vi tro på?

 

Britiske forskere er kommet frem til at det omtrent er umulig for overvektige å gå ned i vekt. Sånne ting trenger man virkelig ikke å lese! Man blir jo så deprimert at man nesten har lyst til å kaste all motivasjon på båten! Hvorfor skal jeg gidde å kjempe en kamp jeg ikke kan vinne? Skal jeg bruke dette for alt det er verdt, og bruke det til å unnskylde hvorfor jeg ikke gidder…? Eller skal jeg faktisk se på meg selv i speilet for en gangs skyld, og fortelle meg selv at det er mulig? Kroppen min har gjennom de siste 4-5 år mistet 45 kg, og disse er ennå ikke gått på igjen. Kan det være at de som har vært med i den britiske studien faktisk ikke har tatt tak i det største problemet med overvekten sin, nemlig hodet? Dersom man hadde fått mental hjelp i tillegg til å kjempe mot kiloene, så tror jeg kanskje resultatene hadde vært annerledes. Det er en stor undersøkelse som er foretatt i England, og hele 280000 mennesker har deltatt i den. Resultatet er nedslående 🙁 I løpet av en ti års periode, så var det 1 av 210 menn, og 1av 124 kvinner som klarte å komme ned i normalvekten sin. 0,8 % sjanse har vi kvinner til å lykkes, og 0,47% menn. Dette er ikke akkurat inspirerende:-( Forskerne mener at har man først blitt overvektig, så vil det nesten være umulig å komme tilbake til en sunn kroppsvekt …! Forbaska forskere! Har de ikke noe mer fornuftig å gjøre enn å ta gnisten vekk fra oss som både ønsker, og vil….og er dette sannheten? Det er fint å registrere at slike studier er blitt gjennomført, men jeg tror man skal lese, og så gå videre. Jeg tror det er uhyre viktig at slike ting ikke blir liggende i hodene våre, og ødelegge for prosessen vi er i. Det umulige er ikke umulig. Man må bare finne sin egen vei å gå, og sette seg mål som er realistiske.

For meg er det urealistisk å tro at jeg skal ned i en vekt på 60 kg. Ikke er det realistisk, og ikke har jeg tenkt å bruke verken tid, eller energi på å komme dit. Ikke ønsker jeg det heller. For meg er det mine ønsker som skal stå i fokus. Hva min vekt bør vise om jeg skulle vært normalvektig, det bryr jeg meg lite om. Jeg har ikke fokus på hva den perfekte vekta mi egentlig burde være.Jeg tenker ikke hvor mange kilo jeg burde gå ned før jeg har den vekta det perfekte samfunnet mener jeg bør ha. Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang, og det er sikkert et år siden jeg var på en vekt sist. Så jeg aner faktisk ikke hvor mye jeg har gått ned på dette året, men jeg vet at jeg har gått ned, og jeg vet at det må være en del kilo. Jeg vet også at ei vekt kan være en fiende om den ikke viser det man selv mener den bør vise, og det er vel grunnen til at jeg ennå ikke har fått badevekt her hjemme. Jeg er redd for å bli skuffet… derfor liker jeg bedre når jeg ser det på kroppen, og føler at ting skjer. Jeg merker det på klærne, og at jeg må ned i størrelse på en del av det jeg kjøper. Jeg merker det på buksene, og jeg ser det på målebåndet. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Jeg tror fokuset må rettes helt annerledes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta, men man blir lykkelig om man har en god helse, og en kropp som samarbeider, og spiller på lag med deg.

 

Realistiske mål er også en riktig vei å gå. Kanskje må man innse at man ikke blir en sylfide på 60 kg, og kanskje må man gå noen runder med seg selv for å finne ut av hvor viktig tallene på vekta egentlig er. Betyr det noe om man veier 80, eller 100 kg om kroppen faktisk er sunn, trent og frisk? Vi vet alle at med økt aktivitet, og en mer fysisk hverdag, så er det 100 % mulig å få en kropp som fungerer, og som er glad og fornøyd. Kanskje bør fokuset være nettopp der? Jeg blir nesten litt provosert når man får slengt i trynet at man som overvektig ikke kan bli normalvektig. Hvorfor skal jeg bli det? Hvorfor kan man ikke heller forske på hva man faktisk kan oppnå om man legger om til en mye mer fysisk hverdag? Hvorfor kan man ikke fokusere på gevinstene som trening ,og hverdagsaktiviteten gir oss? I mange år har mitt fokus vært å gå en hel haug, og man kan fort bli noe deprimert når man tillater hodet å tenke på hvor mye man da faktisk måtte gå ned. Man blir jo helt tullete, og man ser jo at det nesten er umulig om man i tillegg vil leve ett godt liv. I dag er jeg så utrolig lykkelig over at jeg har fått skiftet fokus. Jeg gidder ikke å tenke kiloer. Jeg kan aldri svare på hvor mye jeg skal ned når noen spør. Jeg vet bare at jeg vil ha en lettere kropp, og ett lettere liv, og da er jeg helt sikker på at jeg vil føle på kroppen når jeg er der jeg ønsker å være. Vi har et liv, og det livet skal ikke leves på evige dietter, og ett minimum med mat.  Man må finne ut hvilken verdi vektnedgang har for en selv, og hva som må til for at man skal klare å nå målene. Det er mer enn mat, og trening som skal til for å lykkes, og målene må være realistiske. Man setter seg ofte mål som man på forhånd vet man ikke vil lykkes med, så da er det vel bedre å sette seg mål som kan fungere for deg, og som gir deg en følelse av å mestre? Det er du som skal være lykkelig, det er for din egen skyld du skal gjøre  en endring – du skal ikke gjøre noe som helst for alle andre! Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker.

 

Jeg har lagd min egen måltavle, og den er med masse flotte bilder. Denne har jeg liggende på pulten ved pc slik at jeg ser den hver dag. Jeg har klippet, og limt, og den er innbundet i plast 🙂 Måltavlen lagde jeg i vår, og den inneholder det jeg ønsker for fremtiden. I går studerte jeg den skikkelig. Jeg tok for meg hvert mål, og tenkte hvor jeg var i forhold til de ulike målene. Det var så fantastisk å studere den!! Flere av målene var jeg godt i gang med å realisere, og andre mål er mer enn bare i tankene mine. Når jeg så på måltavlen, så ga det meg en fantastisk følelse av både lykke, og mestring. Stolt av at jeg har gjort noe for å oppnå det jeg virkelig ønsker. Ett av målene er ikke mitt, men ett stort ønske for min datter som er godt i gang med sin utdannelse innen sykepleie. Hjertet på tavlen symboliserer livet med min aller beste. At de 23 gode årene vi har hatt i sammen til nå skal blir mange flere fine år <3 Lag deg en måltavle. Hva er målene dine om 1 år, om 3 år, om 10 år? Lag deg delmål underveis. Måltavlen har vært en kjempeinspirasjon for meg, og følelsen av å lykkes er så herlig å kjenne på!! Det er fullt mulig å komme dit du ønsker. Ikke la forskere ødelegge for det du vil, og veien du har begynt å gå. Det er mye man ikke vet om studien, og selv om man innmari godt vet at det er vanskelig å kjempe mot kiloene, så er det umulige fullt mulig!

Det er til tider ikke så mye som minner om sommer, og smeigedager her i Kristiansand, og med en sur, kald vind, så er det ikke bare sommertøyet som er blitt brukt. På kalde kvelder ute på tur, så har jeg nå fått en deilig favorittjakke i en deilig, rosa farge! Jeg elsker rosa!! Fleecejakken er fra Stormberg: http://www.stormberg.com/no/vigor-d-ultrafleecejakke-hoved.html#10041940004.  Den er så lett, og herlig å ha på, og så varmer den godt. Anbefales! I går fikk jeg også shoppet litt klær, og det kjente jeg var en stund siden sist. Hvor moro er det ikke å handle klær når de er satt ned til 70 %, og i tillegg så var det klær jeg tidligere i sommer hadde vurdert å kjøpe 🙂 Jeg var svært så fornøyd med handelen, og skapet mitt skriker enda høyere om hjelp 🙂 Litt bilder fra shoppingturen kommer 🙂 Ha en nydelig lørdag – vi blogges plutselig igjen 🙂

Vil ikke, kan ikke – pisspreik!

I helgen traff jeg på ei jeg gikk en del sammen med for noen år tilbake. Også hun er overvektig, og har slitt med vekta i alle år. Tidligere trente vi litt sammen, men det rant ut i sanden, og ingen av oss oppnådde de store resultatene, men vi gjorde ett tappert forsøk en periode. Jeg har prøvd å sende henne meldinger for å høre om treningsgruppen vår for overvektige kanskje kunne være interessant for henne, og hele tiden fikk jeg til svar … snart er jeg klar… jeg skal bare…jeg må bare. Alle kjenner vi til disse unnskyldningene. Det er helt utrolig hvor mange unnskyldninger som kommer på løpende bånd ut av munnen vår. Jeg har noen ganger lurt på hvordan det er mulig å komme på så mye pisspreik i løpet av så kort tid. Selv synes man jo at unnskyldningene er både veldig gode, og veldig troverdige. Med slike unnskyldninger, så skjønner jo liksom alle at man ikke har tid til å trene, eller være aktiv. I tillegg til sykt dårlige unnskyldninger, så har man vel også en tendens til å sette alle andre foran seg selv, i alle fall var jeg veldig flink til det. Jeg lot meg dra i alle kanter, og jeg trodde vel til tider at uten meg til å ordne, og styre, så raste verden sammen. Jeg var liksom limet som kunne alt, og ordnet alt, og det var lite tid til Heidi, og når alle andre var prioritert, så hadde man ofte ikke så mye krutt igjen. Man så kanskje ikke at trening, og fysisk aktivitet ga nettopp nytt krutt, og ny energi.

 

Når jeg traff min gamle venninne igjen på gata, så lyste det dårlig samvittighet lang vei. Hadde hun ikke gått rett på meg, så hadde hun garantert gått lange omveier for ikke å møte på meg. Før jeg omtrent hadde fått sagt hei, så kom alle unnskyldningene på løpende bånd på hvorfor hun ikke hadde fått startet å trene : mangel på barnevakt, mangel på energi etter jobb, mye syk, barn som hadde vært syke, dårlig tilgang på bil akkurat når treningene var, mye jobb med seg hjem, legging av barn – listen var mye lengre enn dette. Jeg stod bare og lyttet, og lot henne unnskylde seg ferdig. Jeg kjente igjen mange av unnskyldningene. Mange av disse har jeg også servert en haug av ganger, men jeg vet nå at de fleste bare er unnskyldninger fordi man ikke kan komme seg opp av og stolen, og ta tak. Man klarer ikke å sparke seg selv i rompa, man klarer ikke ta seg selv i nakken. Dette har jeg svart belte i, og jeg kunne nesten ha skrevet en hel bok om alt jeg har brukt som unnskyldninger. Likevel følte jeg det ikke riktig at hun skulle stå der, og unnskylde seg til meg. Det var ikke jeg som skulle ha alle unnskyldningene, dette var ting hun sånn sette burde tatt opp med seg selv. Det er ikke meg det går ut over at hun ikke klarer å komme i gang med endringene, men hun selv. Jeg vet hvordan man sliter med samvittigheten når man vil, men ikke får det til. Jeg vet hva det koster når ting ikke går som planlagt, og man mislykkes gang på gang. Samtidig er det ingen andre enn deg selv som kan snu ting. Det er en selv som må ville.

Det var vondt å høre min tidligere venninne unnskylde seg, og det var vondt å føle at hun måtte det overfor meg. Hun hadde kjøpt is da hun møtte meg, og også det følte hun at hun måtte unnskylde… det var så varmt, så jeg måtte bare sa hun. Det er da lov å spise is – hvorfor unnskylde seg? Samtalen ble nok litt enveis, men jeg fikk da sagt at hun var velkommen i treningsgruppen når hun fant ut at hun ønsket å prioritere seg selv litt, og når hun følte at hun var klar for det. Man får det meste til om man virkelig ønsker det…. Hele tiden mens vi snakket, så stod hun å dro i overdelen som sikkert var noe trang. Hun målte meg opp, og ned, og kommenterte lavt at hun så at treningen hadde gitt meg resultater. Det satt langt inne, men jeg hadde på ingen måte forventet at hun skulle ha kommentert det, og jeg så hun slet veldig da hun sa det. Det var sikkert vondt å se andre kanskje er på vei til å oppnå det man selv ønsker. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Det er i perioder ikke så lett å glede seg over andres medgang, i alle fall ikke når man så gjerne skulle ha vært der selv. Det har vært mange tunge stunder når personer rundt meg har oppnådd vektnedgang, eller vært flinke til å ta grep. Man vil glede seg på deres vegne, men det er samtidig litt vondt når man så gjerne skulle oppnådd det samme. Det er ikke pent en plass å være misunnelig, men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært det både en, og flere ganger … men likevel kan jeg vel ikke ha trodd godt nok om meg selv siden jeg ikke brukte det til inspirasjon, og tok grep.

 

Etter at treningsgruppen for overvektige ble startet, så er det flere jeg møter som oser av dårlig samvittighet, og som føler en trang til å unnskylde seg fordi de ikke er med. Dette kommer nesten før man har startet en samtale, og jeg prater ikke om treningsgruppen om ikke de jeg møter spør, og jeg har en del andre ting jeg gjerne prater om 🙂 Jeg har da ingen rett til å la andre få dårlig samvittighet fordi de ikke trener, så da er det synd at en del føler det sånn når vi treffes. Hva hver enkelt gjør i sin hverdag er noe jeg ikke har noe som helst med. Valgene vi møter er våre egne, og hvordan vi velger, er opptil en selv. Jeg har jo helt klart et ønske om at overvektige ser den fantastiske muligheten de har her i Kristiansand til å kunne trene med mennesker i samme situasjon, og som alle har samme målet, men jeg skal ikke tvinge dette på noen, og jeg driver ikke med moralpreken om jeg treffer overvektige som ikke er med i treningsgruppen.

Nå som august snart banker på døren, og hverdagen etter hvert kommer for de fleste, så er det en gyllen mulighet til å sette seg mål. Man må jo ikke vente til ferien er over, men vi er litt sånn vi mennesker at vi gjerne synes visse tider passer bedre til en ny start enn andre, ferieslutt, og skolestart er en av de 🙂 Alle unnskyldningene bør kastes på båten. Det er så mye bedre å si til seg selv hva som egentlig er årsaken til at man ikke klarer å bli mer aktiv. Ingen tror på unnskyldningene våre likevel, så man kan jo starte med sannheten. Om man innser hva som er den egentlige årsaken, så er det så mye lettere å ta grep. Det man vil får man som regel til, og de som er sååå slitne etter jobb at man overhode ikke orker å trene, så kan jeg fortelle at treningen gir deg så mye ny energi at du kommer på jobb dagen etter med batterier som er fulladet 🙂 Barn kan mannen legge når du trener, eller er du alene, så vil garantert familie, eller venner stille opp slik at du kan gjøre noe som er godt for deg selv ett par, tre ganger i uken. Å trene er både tøft, og hardt, spesielt i starten, men man blir fort i bedre form, og merker at man mestrer . Jeg har mange ganger trodd at instruktørene har mistet all fornuft når de kjørre oss så hardt som de gjør. Jeg har mange ganger trodd at de ikke helt ser hvilke begrensninger vi har, og hvor mange ekstra kilo vi bærer på. Jeg har nesten vært sint i blant fordi jeg har trodd at helsen vår nesten har stått på spill, men vi klarer, og vi mestrer, og for hvert lille fremskritt, så gir det den beste følelsen. Jeg kan ikke beskrive hvordan det føltes når jeg faktisk innså at jeg kunne løpe, eller gleden jeg følte når jeg innså at jeg kunne både hoppe, stå i planken og mountain climbe. Jeg hadde aldri våget å tro at jeg skulle gjøre disse tingene, og når jeg forsøker, så mestrer jeg!! Det er så fantastisk å føle på at kroppen tar meg raskere fremover når jeg er ute og går, og når jeg går opp bakker, og trapper uten å puste som en hvalross, og må stoppe for hvert skritt omtrent. Jeg har nok vært flink til å begrense meg selv, og tro jeg ikke kan fordi jeg er stor, men det hjelper godt på når kroppen faktisk forteller meg at den har det mye bedre nå enn hva den hadde før 🙂

 

Selv om vi er store, så tåler vi mye. Vi tåler å bli presset, og vi tåler å bli kjørt hardt 🙂 Selv om det sikkert er stemmer inne i hodene våre som skriker hjelp når det er på det tøffeste, så er det ingen som noen gang har gått ned for telling 🙂 Ingen har mistet pusten, og ingen har fått hjerteinfarkt. Alle har overlevd hver eneste trening. Man må ikke bli tatt i med slikehansker selv om man er stor. Man både tåler, og klarer mer enn hodet vårt innbiller oss. Hodet begrenser oss mye, og det mye mer enn nødvendig. Er det ikke sånn at vi overvektige har en lang liste over ting vi ikke kan gjøre fordi vi er store? Jeg har min liste over ting jeg ikke gjør pga vekten. Noe er selvsagt reellt, man har jo helt klart visse begrensninger som overvektig. Andre ting er begrensinger som hodet vårt selv har laget selv. Litt tilbake  tid da jeg var 40 kg tyngre, så hatet jeg å fly! Vel, jeg hater fortsatt å fly… jeg er livredd for å fly fordi jeg tror min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord, og flyet tar av. En annen ting var selen. Da jeg var 40 kg tyngre, så passet ikke denne drittselen, den var for liten. Hvor moro er det da å spørre de cabinansatte om en forlenger? Det var flaut å spørre, og det var flaut at andre passasjerer så at jeg var så stor at jeg måtte ha en forlenger for å passe selen 🙁  I tillegg til flyskrekk, og for små seler, så tenker man også alle disse dumme tankene om hvor mange kilo et fly tåler… jeg er jo tyngre enn de fleste andre om bord… har man tatt sånne ting i betraktning… og hva om det sitter flere tunge mennesker på den ene siden enn den andre…. herregud, så mye teite ting man tillater hodet å tenke! 40 kg lettere, så trenger jeg ikke denne forlengeren, hurra, så nå kan jeg kun ha fokus på å komme meg levende frem til destinasjonen, men en seleforlenger var absolutt en begrensning.

 

Jeg kjører ikke karuseller, jeg hater å gå om bord i båter , jeg hater at båten kanskje legger til en plass hvor det er vanskelig å komme i land, hater strender med mye folk, hater svømmehaller, hater tynne plaststoler, hater å gå over broer hvor plankene har sett sine beste dager, eller som jeg ikke ser er bunnsolide  – listen kunne sikkert vært mye lengre. Tidligere så tenkte jeg også at treningstimer som jeg er med på i dag ikke var mulig å gjennomføre, hjertet kunne jo stoppe! Jeg drømmer om å vandre i fjellet, noe jeg til nå ikke har gjort fordi jeg tror at jeg kanskje ikke hadde orket. Jeg tenker ikke at man selv bestemmer etappene…nå vet jeg at jeg skal vandre i fjellet, og det blir nok ikke så lenge til 🙂 Jeg har aldri opplevd å sitte fast i en karusell, eller at båten jeg er i har sunket pga meg, jeg kommer meg alltid i land, jeg har ikke ødelagt en eneste stol, og broene kommer jeg alltid over uten å ødelegge en eneste planke….så hvorfor begrenser vi oss selv hele tiden? At jeg ikke skal sykle Kristiansand-Hovden, eller løpe maraton… slike ting begrenser seg naturlig  akkurat nå, og jeg skal heller aldri gjøre det, men hva med alt dette andre? Vi kan mer enn vi tror. Vi må bare slutte å begrense oss selv hele tiden. Vi må slutte å tro visst vi ikke vet. Jeg har trent timer jeg aldri trodde at jeg kunne klare – jeg hoppet, jeg klatret, og jeg beviste for meg selv at ting jeg så på som umulig rett og slett var mulig! For en seier! Jeg tror fortsatt jeg venter litt med karuseller, men jeg skal være klar om jeg en gang får barnebarn, men jeg skal absolutt jobbe masse med at vekten ikke skal få begrense meg så mye som den gjør i dag. Istedenfor å si kan ikke, og vil ikke, så skal jeg bli mye flinkere til å si at jeg kan, og jeg vil… men skulle jeg oppleve at en liten, tynn plaststol blir ødelagt om jeg setter meg i den, så er det lov å si at jeg aldri skal sette meg i en sånn stol igjen 🙂

 

Vi må slutte med alle disse utrolig dårlige unnskyldningene – ingen tror på de andre enn oss selv kanskje. Si det heller som det er. Sannheten kan være innmari vond, men det er nok sannheten så må til om vi skal klare å endre. Rydd plass i hodet til de positive tankene, sett fokus på deg selv, lag deg en måltavle, og innse at man kan ikke gjøre mirakler på en, to, tre – innse at du må bruke tid, og ha tålmodighet. Ta skritt for skritt, og gled deg over de små seirene du får underveis, og kom deg fort på riktig spor igjen om du skulle havne litt feil. Ingen skal heller ha dårlig samvittighet, eller unngå meg om vi treffes på gata. Dine valg er det du som bestemmer over, og jeg er innmari glad for å treffe deg uansett hva slags valg du har tatt 🙂 Det er du som betyr noe, ikke om du har valgt bort å trene 🙂

I dag skal jeg endelig begynne å trene litt igjen. Fysiotaraputen ser ut til å ha klart å behandle den vonde achillesen min. Nå har jeg hatt ei hel helg uten smerter, så da starter jeg opp med å spinne i dag, og håper det går bra. Spinning skal være skånsomt, så jeg krysser fingrene. De siste ukene har det vært så som så med trening fordi smertene har vært så intense, så hodet mitt prøver jo til stadighet  å innbille meg at mange kilo har gått på igjen, men jeg satser på å vinne over hodet om jeg bare kommer godt i gang med treningen igjen, for da kommer go’ følelsen fort tilbake. Må nok innrømme at det i disse ukene har havnet litt for mye fy ting inn i munnen, og at det er dette som får hodet mitt til å innbille meg at vekten bare har hoppet til himmels – men det kommer bedre tider 🙂 Jeg har ett  stort håp, og ett stort ønske, og det er at flere vil ha som mål å starte opp i treningsgruppa vår for overvektige. At flere ser at treningsgruppen, og våre lukkede treningstimer er den unike muligheten man kanskje trenger for å endre. Her er vi akkurat som vi er, og vi bruker ingen unnskyldninger fordi vi gleder oss til hver eneste time. Har du spørsmål om treningsgruppen vår på Spring, så svarer jeg gjerne 🙂 Ta kontakt med meg, så forteller jeg gjerne mer – vi vil veldig gjerne ha deg med på laget vårt, og sammen jobbe mot målet om ett lettere liv, og en bedre helse 🙂  Ha en herlig mandag!!

Alt skulle bli så lett…

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt.

 

Jeg har jobbet masse opp igjennom, og til tider har jeg jobbet beinhardt. Ett par ganger har jeg virkelig lyktes i å gå ned i vekt, men når man da tror at jobben da er gjort, så har man kanskje bare godt av å oppleve at vekten går opp igjen. Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Det må jobbes for å forbli der nede. Klart det er frustrerende å tenke på at man alltid må tenke på hva man putter inn, og at man får nok trening, og aktivitet. Jeg skjønner ta mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som enda tror at operasjon er løsningen, og at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. Det er mange som ikke innser at kiloene etter kort tid kan komme på igjen, og kanskje også enda flere enn man hadde. Jeg har vært akkurat der mange andre overvektige har vært. Jeg følte slaget var tapt, og ba fastlegen min søke slankeoperasjon for meg. Jeg var helt klar for å la meg operere, jeg orket ikke denne evige kampen lengre. Jeg var så utrolig lei! Lei av å starte på an igjen hver mandag, for så og mislykkes kun dager etterpå. Jeg var lei av å falle, lei av å føle meg mislykket, lei av å hate kroppen min, jeg var lei av at fokuset hele tiden skulle være på hvor stor jeg var. Jeg klarte aldri og akseptere at jeg var stor. Jeg så ikke annet enn en stor kropp, og slet med å se at det var så mye mer som betydde noe enn om jeg bar på så mange ekstra kilo. Hvorfor skulle mine ekstra kilo fortelle andre hvem jeg var? Kanskje var det jeg som lot kiloene bestemme, kanskje så ikke alle andre på min overvekt på samme måte som meg selv, men i mitt hode, så var det kiloene som utgjorde meg.

Vi hadde mange runder hjemme, og jeg vet at de egentlig ikke ønsket at jeg skulle gå igjennom en operasjon. Likevel så støttet de fleste valget mitt, men jeg har en datter som aldri helt kunne akseptere det. Likevel var det jo mitt valg, og min kropp. Jeg så bare at en operasjon ville gi meg en lettere kropp, og en lettere hverdag, men jeg tenkte lite på om jeg ville bli sunnere, og mer lykkelig. Jeg så ikke helt at helsen var det som burde komme først, og jeg så ikke at en lettere kropp ikke nødvendigvis betydde en sunnere kropp. I mitt hode, så var en lettere kropp det samme som en sunn kropp. Jeg visste bare at jeg var drittlei denne tunge kroppen som jeg hele tiden lot meg begrense av. Jeg var jo aktiv, jeg har aldri følt at jeg har hengt så etter fordi jeg er stor, eller at jeg ikke orker ting fordi jeg er stor, men jeg ville bli som ” alle andre .” Valget var tatt, jeg gikk på kurs som en forberedelse til mitt nye liv med en liten mage, et kurs som var utrolig lærerikt. Vi ble hele tiden fortalt at operasjon ikke var en enkel løsning, og at vi måtte være forberedt på beinhard jobbing etterpå.. Dette med beinhard jobbing forsvant vel litt ut av ørene i starten, men etter hvert, så bet jeg meg mer merke i mye av det som ble sagt. Jeg kjente at usikkerheten plutselig kom snikende. Usikkerheten kom først fordi jeg som sikkert er en av de mest kresne personene som finnes i matveien, plutselig fikk vite hva jeg måtte spise, og drikke i starten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle få i meg noe som helst. Hele listen vi fikk se var jo ei stor nei liste for meg, men etter hvert, så var det komplikasjonene, og tiden etterpå som gjorde meg veldig usikker. Ikke at jeg trodde jeg skulle klare underverker på egenhånd, men jeg innså at det kanskje var en mulighet om jeg grep ting litt annerledes an. Etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så ble valget tatt om at jeg ikke skulle under kniven. jeg ble redd når kirurgen fortalte om inngrepet, og mulige bivirkninger. I mitt hode, så var jo jeg den som ville få alt av bivirkninger, og litt til, men jeg innså også at kampen mot kiloene ikke ville være over selv om jeg lot meg operere. Utgangspunktet ville selvsagt være veldig mye bedre, men kampen måtte jeg likevel kjempe hver dag… for ikke å gå opp i vekt igjen.

 

Jeg avbestilte timen til operasjon, for den hadde de satt opp. Jeg kan fortsatt ombestemme meg, muligheten til operasjon er fortsatt der, men jeg vil ikke gripe den. Jeg har blitt mye bedre kjent med meg selv nå, og jeg vet hva jeg vil, og hva jeg kan klare. Jeg skal ikke bli en sylfide, jeg vil heller få mindre kilo, men fortsatt være frodig med former. Frodighet er fint, og helsen må komme først. Frodig i en sunn kropp, det er flott det 🙂 Jeg skal ikke kave etter å bli slank, det er ikke målet mitt. Jeg skal ikke kjempe med nebb, og klør for å miste en haug av kiloer. Jeg skal absolutt ned i vekt, men jeg skal gjøre det på den måten som jeg tror fungerer fint for meg. Jeg er på god vei ned. Jeg har mistet mange kilo, og jeg tror jeg nærmer meg 45 kilo i løpet av en 4 års periode. Jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg ser at det nytter. Det siste året hvor fokuset mitt har vært trening, og mental jobbing, så ser jeg at også det har gitt resultater uten at jeg har endret drastisk på kosten. Visse endringer er blitt gjort, men ikke de store…ennå. Jeg er blitt flinkere til å akseptere vekten min, og glede meg over de små resultatene i riktig retning. Jeg er blitt flinkere til å vinne over de negative tankene. Jeg har fortsatt drøssevis av negative tanker som vil tvinge seg frem, og noen ganger vinner de, men kun i en liten periode. Det føles godt å være litt sjef der jeg tidligere har tapt hver eneste kamp. Uten et hode på riktig plass, og uten en hverdag med aktivitet, så nytter det lite om vekta viser at man har mistet en haug av kilo. For meg er helsen så utrolig viktig. Som overvektig, så ligger man jo klart i gråsonen for mange sykdommer, noe jeg også har. Verdiene mine nå er strålende, og jeg skal jobbe for at kroppen skal få det enda bedre. Dette fokuset har jeg aldri hatt før. Da har det viktigste vært å miste så mange kilo som mulig.

 

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg i går hadde en samtale med en bekjent som har gjennomgått en slankeoperasjon, og hun syntes ting var så innmari vanskelig. Ikke at hun hadde fått så mye bivirkninger, men hun hadde begynt å merke at vekten hadde gått opp. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men da jeg spurte om hvordan aktivitetsnivået hennes var, så måtte hun innrømme at hun stort sett ikke gjorde så mye for å holde seg aktiv. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Vedkommende følte hun kjempet en større kamp etter operasjonen enn før, og kjente panikken komme for at vekten skulle gå tilbake der den var, men vedkommende var heller ikke så villig til å starte å trene, eller bevege seg mer. Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå sa hun…det blir ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Hun kunne spise alt nå, til og med store porsjoner kunne hun fortelle… er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en quickstart i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen. den vil man måtte kjempe hver eneste dag. Jeg blir sykt provosert når jeg ser slankeopererte dytte i seg alt man kan tenke seg, og at de i tillegg er stolt over at de kan det. Jeg sier ikke at man ikke skal kose seg, men har man fått en slik sjanse, så griper man den, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. Man sitter ikke på rompa, og tror at kiloene er borte for alltid, og har det samme mønsteret som man hadde før….

Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til de som virkelig jobber for å holde seg nede i vekt etter en operasjon. Jeg kjenner flere som er nettopp sånn, og jeg er full av beundring. De er så utrolig flinke, og de viser at de mente alvor når de la seg under kniven for å la seg operere. De visste hvilket valg de tok, og de visste at det etterpå måtte jobbes for å forbli nede. Dette er tøffe mennesker som virkelig vil, og som jaggu får det til også. Jeg er ikke mot slankeoperasjoner, men jeg synes staten burde begynne i en helt annen ende. De fleste kan om man får det riktige opplegget. Man må forplikte seg, og man må ønske det. En operasjon bør være den veien som velges når ett skikkelig livsstilsendringsprogram er forsøkt.

 

Treningsgruppen for overvektige som jeg er en del av er ett fantastisk flott tilbud, men som dessverre ikke har like mange deltakere som det burde hatt. Jeg hadde trodd at det ville være enda flere overvektige som ønsket å være i en gruppe hvor vi trener sammen mot ett felles mål. Hvorfor benytter ikke flere seg av tilbudet? Man etterlyser nettopp grupper når det kommer til overvektige, og når det endelig kommer et tilbud, så bakker man ut. Hva er årsaken? Vil man bare når der ikke finnes, men når det kommer, så vil man ikke likevel? Ønsker man ikke en endring? Hvor ligger frykten? Denne gruppen har betydd alt for meg. Det å møte denne flotte gjengen flere ganger i uken, og samtidig vite at jeg vil bli savnet om jeg ikke kommer. Å få trene sammen med andre som sliter med det samme som meg, og få være den jeg er uten at jeg skal være redd for verken blikk, eller kommentarer. 31.august startet gruppen vår opp igjen med gruppetimer, og da får vi 4 timer hver eneste uke, og treningen gir så absolutt resultater! Håpet mitt er at mange vil være med oss, og at dette kan være starten på et skritt i riktig retning. Bor du i Kristiansand, eller omegn, så håper jeg du har lyst til å trene sammen med oss. Tilbudet fra høsten blir både i Rona, og i Vågsbygd. Ta kontakt for mer info – vi vil gjerne  ha deg med på laget 🙂 

 

Ha en nydelig onsdag der ute – nyt dagen, og ta vare på hver eneste. Livet er så innmari skjørt, og plutselig kan det være over. I går fikk jeg vite at en person som tidligere har stått meg nær var gått bort. Helt uventet gikk hun bort i en samme alder som jeg er i. Jeg hadde fortsatt litt kontakt med henne, og det gjør så innmari vondt å vite at hun er borte. Det viser hvor skjørt livet kan være, og at vi må ta vare på hver dag vi har. Himmelen har fått en ny engel – RIP Anita <3

En uke med utfordringer

Mandag, og en ny uke ligger foran meg. Det har vært en uke med ulike utfordringer som nå er lagt bak meg. Uken som nå er passert var en uke hvor jeg virkelig fikk satt hodet mitt på prøve, viljen også. Det er ganske slitsomt å kjempe med viljen i blant, spesielt om den faktisk går av med seieren. Det er utrolig slitsomt å ha vondt i viljen, og det å ha vondt i viljen føles av og til som den verste hodepinen, og den verste forkjølelsen på en gang. Man verker ikke bare i hodet pga massiv tankevirksomhet når man har vondt i viljen, men man saumfarer jo hele kroppen for å kjenne veldig godt etter om noen deler av den ikke har det så bra. Det minste sykdomstegnet er grunn nok til at man ikke kan trene, og plutselig har man verdens beste unnskyldning. Noen som kjenner seg igjen 🙂 ?

 

Jeg har nok hatt litt vondt i viljen denne uken, jeg kunne sikkert ha jobbet mer med å finne riktig trening, men samtidig, så har jeg hatt gode grunner til at trening ikke har stått høyest på listen. Det har ikke manglet på vilje…egentlig, og jeg har ikke saumfart kroppen for å kjenne etter om jeg har vondt noen steder. Det var før det, og ikke nå. Der merker jeg store endringer. Selv om jeg har hatt gode grunner, så sliter det likevel veldig i meg. Den dårlige samvittigheten sliter, og river fordi det ble nok en uke  som gikk i vasken i forhold til planene som ble lagt uken før. Det er utfordrende når ting ikke går som planlagt. Jeg blir stresset, og sint på meg selv… selv om det ikke alltid er min skyld. Takk og lov for all den mentale treningen jeg har hatt. Fornuften som kommer inn, og alle verktøyene jeg nå må ta frem fra verktøyskrinet, og sette inn med all kraft. Hadde jeg ikke hatt all den mentale treningen, så hadde uken heller ikke gått som den gikk. Det sliter i meg, og det er en kamp, men i det jeg føler jeg ikke helt klarer å vinne, så setter fornuften inn med all kraft, og seieren er min!

Det er en forferdelig vond achilles-sene som er årsaken til at trening ble trening denne uken. To ganger har jeg prøvd å lure meg selv til å trene, og har måtte betale prisen etterpå. Ikke særlig smart trekk. Jeg vil så gjerne, og for hver dag jeg ikke får trent, så ser jeg vekta foran meg i mitt lille hodet, ei vekt som for hver dag bare går oppover, og det med rekordfart. Klart vekten ikke går opp som jeg prøver å innbille meg, men i mitt hodet, så er dette reellt. Jeg klemmer, og kjenner om det kan være en plass jeg har gått noe opp… jeg føler at jeg har lagt på meg, og det er helt utrolig hvor mye man kan innbille seg. Jeg har vært nødt til å ta meg selv i nakken mange ganger, faktisk ristet litt fornuft i meg selv, og det holder for en liten stund, så er det litt på an igjen. Denne uken har jeg slitt med hodet på en måte som jeg trodde jeg hadde lagt bak meg. Jeg trodde jeg var ferdig med alle disse idiotiske tankene, og denne dårlige samvittigheten. Man blir aldri helt kvitt dette, og i likhet med vekten, så tror jeg også alltid hodet vil utfordre oss. Jeg tror vi hele tiden må jobbe med tankene. Selv om man er kommet langt, så vil man vel aldri komme så langt at man hele tiden tenker fornuftig? Utfordringer vil alltid komme underveis. Det er hvordan man løser utfordringene som viser hvor langt man er kommet. Når en avsporing gjør at man ikke kommer på rett spor igjen, da sliter man, men visst avsporingen resulterer i at man fort kommer tilbake på det riktige sporet igjen, da har man kommet langt i den mentale prosessen. Heldigvis kommer jeg fort tilbake på riktig spor, og det gir en god følelse, men kampen mot tankene , den vil jeg nok kjempe lenge ennå.

 

Achillesen har vært så vond at det har verket uansett om jeg har sittet, gått, eller stått, men jeg fikk smertelig erfare at jeg nok ikke burde ha gått verken turer i utfordrende løyper, eller lure meg på tredemølla. Jeg har fått gjort en del styrke øvelser hvor achillesen ikke er blitt belastet, og det føltes godt. Jeg har vært hos fysioteraput tre ganger nå, og jeg har ikke hatt det store håpet om bedring da jeg hver gang har hatt enorme smerter. Etter siste behandling, så er derimot håpet blitt tent. I helgen er det lite jeg har kjent til smertene, og jeg tør ikke bli altfor glad ennå, men noe forteller meg at behandlingen kanskje likevel har fungert. Jeg får strøm, og laser, og jeg fikk en liten forsmak på trykkbølgebehandling light, og det var så smertefullt at jeg overhode ikke kan beskrive det. Tårene spratt, jeg ville helst hyle, og skrike – jeg har aldri i livet vært borte i noe så vondt. Nå er jeg kanskje reddet… for denne gangen i alle fall… trykkbølge ville vært neste steg på veien for å bli kvitt smertene, og jeg håper så inderlig at jeg slipper den smertefulle behandlingen. I dag er det ny time hos fysioteraputen, og jeg ser nå for meg at ting bedrer seg, og at treningen igjen kan starte opp. 

 

Denne uken blir en fin uke på mange måter. I dag skal jeg starte å jobbe med det jeg liker aller best, nemlig radio. I noen uker fremover nå, så skal jeg ha ettermiddagssendingen på Radio Sør, og jeg gleder meg stort! Det er radio jeg har jobbet med fra jeg var 14 år gammel, først som en lidenskapelig hobby, og deretter som levebrød. Med noen avbrekk innimellom, så har det blitt mange år med radioarbeid. Det er helt utrolig at jeg som 14 åring våget å starte opp som frivillig medarbeider i Radio Ung. Jeg var sjenert, og litt stille overfor fremmende, men jeg er utrolig glad for at jeg trosset en del sperrer, og dro ned til Ekserserhuset alle disse årene tilbake. Det ble etter hvert mange år med frivillig radioarbeid, og det ble mange timer med radiosendinger. Jeg flyttet vel nærmest inn i radiolokalene sammen med en haug av andre radiointeresserte ungdommer. For en ungdomstid jeg hadde! Jeg ville aldri ha valgt tiden bort. Jeg lærte en masse, jeg vokste som person, og jeg ble kjent med masse flotte mennesker. Da jeg fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør etter gymnaset i 1989, så var jeg ikke sen med å takke ja. Jeg tenkte ikke der og da på videre utdannelse, det var radio jeg ville drive med, og nå kunne jeg også få betalt for jobbet jeg elsket. Det ble radio i årene som fulgte, en jobb som har betydd så enormt mye. Man lærer en masse underveis, og man må utfordre seg selv hele tiden. Jeg har opp igjennom møtt masse flotte mennesker, både kjente, og ukjente, og i dag angrer jeg på at jeg ikke lagde en liten bok hvor jeg førte opp alle menneskene som jeg har vært så heldig å møte underveis. Mange vennskapsbånd er også blitt knyttet på veien.

 

Dere som leser bloggen min vet at jeg er veldig glad for at Stormberg har kommet med et utvalg av tur, og treningsklær i store størrelser. En del av dette har jeg blogget om før, og jeg vil fortsette å gjøre det slik at vi som må opp i størrelse kan finne klær som gjør at vi både ønsker å trene, og komme oss ut på tur. Dårlige klær skal ikke være den unnskyldningen som stopper oss. Det er mulig å finne klær som gjør både treningen, og turene til fine opplevelser. Det viktige er da at man vet om det, og at man benytter seg av å handle når det finnes. Jeg tror sortimentet av tur, og treningsklær i store størrelser stadig vil bli bedre. Mange har etterlyst friske farger også på klær som går opp i størrelse, og der skjer det ting, og der vil nok skje mer fremover. At man kommer til å produsere like mye i store størrelser som i ” vanlige ” størrelser, det vil nok neppe skje, men man kan jo ikke forlange at alt som finnes i vanlige størrelser, også skal finnes i store…

 

Min favorittjakke er definitivt Stormbergs jakke Sirdal. Jeg elsker den herlige, rosa fargen som den kommer i, og jakken er herlig å ha på seg! Jeg elsker farger, og er så glad for at en del av de store størrelsene også blir produsert i friske farger. Jeg blir glad av farger. Jeg kan ikke ha farger fra topp til tå, men farger som avbrekk er veldig fint. Sirdal jakken kommer også i flotte farger til menn som er store, og jeg synes den blåfargen som jakken kommer i til menn er utrolig fin. Noen har spurt hvordan herremodellen er til oss damer, så det har jeg testet ut. Jeg liker også blåfargen som kommer til herrer, men var redd herremodellen ville bli noe rar på meg, men det ble den ikke. Den var ikke så forskjellig fra damemodellen. Den største forskjellen var nok armlengden. Armene ble noe lange, men med borrelås nederst, så går det helt fint med lange armer. Ellers var modellen god. Jeg som har 4 XL i damejakken måtte ned til 3 XL i herrejakken. Regelen er som oftest at man må ned en størrelse om man velger en herremodell. Nå har jeg to herlige Sirdal jakker, og begge i flotte farger. Så frister blåfargen på herrejakka, så kan du som dame absolutt ha den 🙂 Sirdaljakken til dame finner du her : http://www.stormberg.com/no/catalog/product/view/id/50730/s/sirdal-jakke-dame/#10000240004 Jeg skal følge med, og blogge når det kommer andre fine klær i store størrelser. Har fått meg ett par andre flotte jakker som jeg blogger om i ett senere innlegg. Klær generellt har jeg handlet lite av i det siste, men du skal bli en av de første til å informeres når noe nytt komme rinn i klesskapet 🙂

Innlegget mitt om 60 + damene som saumfarer handlekurvene mine på butikken vekket engasjement, og jeg oppdaget fort at jeg ikke var alene om å føle på dette. Kanskje fikk noen en tankevekker. Jeg vet at jeg skal fortsette å si i fra når jeg oppdager sånne ting – jeg har lært meg å bite fra, så nå skal vi få det moro fremover, 6+ + damene og meg 🙂 Blogginnlegget fikk meg også inn på 6.plass på topplisten over 40 + bloggerne, og jeg er så stolt, takknemlig og glad! Jeg er umåtelig glad for at du leser bloggen, og følger meg, og min vei til ett lettere liv med en bedre helse. Jeg skriver det mange tenker, og jeg synes det er viktig å sette fokus på viktige ting. Jeg håper de som sliter med samme utfordringer som jeg kan finne motivasjon, og inspirasjon gjennom bloggen, og ikke minst få følelsen av at du er ikke alene om å ha de tankene du har. Takk til nettopp deg for at du er med på å heie meg frem 🙂

 Noen uker fremover nå , så skal jeg altså sende ettermiddagsradio på Radio Sør. Jeg gleder meg til å lage radio, og jeg gleder meg til å møte mange spennende mennesker i løpet av ukene, og mest av alt, så gleder jeg meg til å lage forhåpentligvis god radio for lytterne. Når jeg får lage radio, så storkoser jeg meg. Når man i tillegg får gode tilbakemeldinger på det man gjør, så blir man jo utrolig glad 🙂 Mellom kl.13-16.00 i ukene fremover, så er det hyggelig om du tuner radioen din inn på 98,6 dersom du bor i Kristiansandsområdet. Dersom du ikke bor her, så kan du høre sendingene våre på nettet : www.radiosor.no  Kanskje vi høres 🙂 Bildet jeg har med i bloggen her i dag viser meg, og Inger Skaar Moi under en radiosending tilbake i 1989. For en tid!! Ha en nydelig mandag – vi blogges plutselig igjen 🙂

Neste sommer

Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

 

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel om sommeren! Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor vel jeg følte meg! En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

At målet om neste sommer var reellt er det ingen tvil om. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også… trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte aldri meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang? Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

 

Man føler nok mange ganger at man går et skritt frem, og 10 tilbake, og sånn vil det være i en endringsprosess. Det viktige er da å finne ut hvorfor man går tilbake, og så gå videre. Det viktige er å finne ut hva som gjør at man går tilbake slik at man ikke gjør samme feilen neste gang. Det er viktig at man ikke gir opp, men innser feilen og går videre. Det høres så innmari lett ut når jeg skriver det her, men lett er det ikke. Det er aldri lett å komme tilbake på riktig spor, men det er fullt mulig. Jeg tror mye ligger i det å akseptere at man tar feil valg i blant. Man må akseptere at det ikke gikk som man ønsket, men tenk for en seier det er at man faktisk klarer å se hva som gikk galt, og tenk for en seier det er når man klarer å gå videre! Små skritt er viktig. Man skal feile masse underveis, det er av feilene man lærer. Man skal ikke la styggen på ryggen fortelle oss ting som ikke stemmer. Det stemmer ikke at man aldri vil lykkes, det stemmer ikke at man aldri vil kunne nå målet man setter seg. Målet må være reellt, man må ha små delmål underveis, og alle små skritt i riktig retning er en stor seier! Det er deilig å kjenne på det å lykkes, og det er deilig å kjenne på det å seire – alle kan kjenne på dette, men det gjelder å rydde i hodet, få bort gamle, negative tanker, og ikke tro at Rom ble bygd på en dag. Tenkt hvor mange år vi har brukt på å være stygge med kroppen vår. Da sier det seg selv at det vil ta tid å få kroppen til å spille på samme lag igjen også. Vi skal oppnå for mye på altfor kort tid, målene er for høye, og da faller man så innmari stygt. Jeg har lært meg å bruke tid, og jeg har lært at avsporing er helt greit, så lenge jeg kommer fort inn igjen på sporet som skal føre meg dit jeg ønsker.

 

Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, og så er det jeg som selv bestemmer hvor fort den skal komme. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Jeg feiler mye underveis, og sommeren er en utfordring, eller sommeren er en stor utfordring. Før treningsgruppen tok ferie, så hadde jeg planene klare, men jeg skal ærlig innrømme at det ikke har gått helt som planlagt. Nå er det viktig at jeg ikke lar styggen på ryggen fortelle meg at jeg er tilbake i gamle spor, og det er viktig at jeg ikke tror at jeg er i ferd med å ødelegge det jeg har oppnådd. Jeg kan fort komme dit, og jeg kjenner på den dårlige samvittigheten veldig ofte. Jeg kjenner at jeg er irritert, og frustrert over at jeg ikke kan ta meg selv i nakken, og komme i gang med planen. Jeg har ikke fått noe treningsforbud av fysioteraputen. Jeg må selv bare kjenne etter hva som gjør vondt, og la smerten bestemme. Jeg kan ikke skylde på vond achilles. Den er virkelig vond, men som fysioteraputen sa, så er det like ” farlig” at jeg ikke er i aktivitet. En vond achilles kan fort bli en unnskyldning for ikke å trene, og der må jeg bare ikke komme. Jeg kjenner at jeg fort kan komme tilbake i gammelt mønster om jeg ikke bruker alt coach Kai har lært meg. Det er nå det er nyttig å ta i bruk alle verktøyene jeg fikk på kurset hans. Dårlige unnskyldninger har vi nok av, og de skal ikke brukes, så her må det skjerpings til. Jeg skal i dag til byen for å kjøpe meg gode joggesko som jeg kan bruke når jeg trener i treningsstudioet. Jeg har lett for å ta de joggeskoene som er nærmest døren når jeg går, så ofte har jeg brukt salsko i studioet, og det har jeg bittert erfart at ikke er særlig lurt. Jeg vet nå hvor viktig det er med gode joggesko tilpasset mine bein, og behov, så nå skal jeg prøve å få noen skikkelig gode sko. Jeg gruer meg alltid til slike butikkbesøk, men jeg får håpe at jeg treffer på en barmhjertig samaritan i dag som kan hjelpe meg å finne akkurat det jeg trenger .

Neste sommer er du i alle fall godt på vei til å nå målet ditt om du innser at begrepet bare må kastes på søpla. Neste sommer blir sjeldent som man tenker seg, og istedenfor å tenke tilbake på alle nederlagene forrige sommer, sommeren før der, og alle før der igjen, så tenk annerledes. Tenk over hva du vil oppnå, og sett deg mål som du ser at du kan klare. Babysteps sier utrolig mye. Ta en ting av gangen, sett fokus en plass først, så vil resten komme etter hvert. Man kan ikke klare alt på en gang uten at hodet vil gå helt i surr. Vær fornøyd med det du klarer, vær fornøyd med de små seirene, aksepter at det ikke alltid går som planlagt, og kom deg fort inn på riktig spor igjen etter en avsporing. Jeg har snakket varmt om å rydde i hodet, og det er fortsatt den viktigste jobben man kan gjøre, og det viktigste grepet man kan ta. Uten en skikkelig ryddejobb, og uten svar på hvorfor man tar de valgene man gjør, så vil man fortere enn man aner havne tilbake i de gamle sporene som igjen vil få deg til å tenke….. neste sommer, da skal jeg klare det……

Å være harry er herlig i blant !

Sommer, og sol betyr også litt ferie for de fleste. Jeg skal jobbe endel i sommer med det jeg liker aller best, nemlig radio. Jeg har med ett par unntak drevet med lokalradio siden jeg var 14 år gammel. Ikke skjønner jeg hvordan jeg som ei 14 år gammel sjenert jente fra Tinnheia våget seg inn i lokalene til Radio Ung tilbake i 1984, men takk og lov for at jeg trosset litt sperrer, og forvillet meg inn på Ekserserhuset de årene tilbake. Det har blitt mye radio siden 1984, først på hobbybasis, og etterhvert som levebrød . Det har vært fantastiske år, jeg har opplevd så mye, og møtt så mange fantastiske mennesker, både kjente, og ukjente. Jeg hadde den beste ungdomstiden,lærte masse og vokste mye som person. At jeg fra 1989, litt til og fra har hatt radio som levebrød har vært helt fantastisk. Det er radio jeg kan, og det er her jeg føler meg helt hjemme. Dette skal jeg blogge mer om i ett senere blogginnlegg 🙂

 

I sommer blir det radiojobbing på meg, så det blir ikke all verdens med ferie de nærmeste ukene. Før jobbing, så lokket København. Det er noe spesielt med København, og det er noe som trekker meg dit. Kanskje er det fordi min olderfar bodde her, en olderfar vi vet lite om, en olderfar som høyst sannsynlig fikk oppleve at en rikmannssønn ikke gifter seg
med en jente fra arbeiderklassen. En olderfar som forlot Norge, og levde ett tilbaketrukket liv som sanger i København . Kanskje er det olderfar som trekker meg til en av Nordens fineste storbyer.  Til København kjører vi som regel bil fordi vi har ett viktig stopp underveis – Ullared <3 Jeg elsker Ullared, og følelsen av å være skikkelig Harry 🙂 Det har blitt noen besøk til Ullared nå, og jeg koser meg like mye hver gang. Til og med min aller beste liker seg her i hyllene med bilpleieprodukter, friluftsprodukter og blueray filmer 🙂 

Nærmere ultraharry enn Ullared kommer man neppe. Her er harryfaktoren høy der man vandrer rundt i det evigstore butikklokalet. Man ser at de fleste vet hva de skal ha, damene løper rundt med ville blikk, og løper sikksakk med handlevognene. Det er bare å skygge bane når de erfarne Ullared damene kommer løpende så vognhjulene skriker! Damene kan virkelig shoppe, og har mer enn en kurv. Er familien med, så har alle en kurv hver som fylles til randen. Her leser man opp med fryseposer, skyllemiddel, hårprodukter, barberskum, og klær til liten, og stor. Det selges mye belter, bh’er og sokker på Ullared. Det selges tonnevis av fryseposer, og aluminiumsfolie. Noen forskremte menn tvinges til å passe klær … svetten renner, og panikken brer seg. Håpet er at klærne passer – de klarer ikke en runde nr.2! Mannfolka vokter vognene mens damene løper med ville blikk, og tror at det straks er slutt på både fryseposer, og folie.

 

Ullared er en opplevelse! Jeg nyter å være harry i noen timer sammen med en mengde Ullared veteraner, og endel nykommere. Selv er jeg kanskje midt i mellom. Jeg vet hvor det meste er, og jeg klarer fint å orientere meg. Jeg har ikke møtt verken Ola Conni, Morgan, eller Boris. Det mangler for å gjøre Ullared opplevelsen maksimal 🙂 Det ble både fryseposer, skyllemiddel og en haug andre ting med i bilen etter noen timer i harryparadis. Store, fine og gule handleposer stappfulle med varer, og jeg er en ny Ullared opplevelse rikere 🙂 At det er harry å være på Ullared, det lever jeg godt med, og jeg koser meg med å være ultraharry i noen små øyeblikk.. 

 

Uken har inneholdt lite trening,men masse hverdagsaktivitet. Achillesen har fått behandling av fysioterapeut med både strøm,og laser, så nå er det bare å håpe på bedre dager. Mer behandling blir det i ukene som kommer, og jeg kan trene med måte. Det er best å komme litt tilbake på riktig spor, så ikke hodet mitt løper helt løpsk, og innbiller meg at alt jeg har tatt av kommer på igjen…

 

Fredag trakk jeg en heldig vinner av deilige velvære produkter fra Urtemor, og den heldige vinneren ble : LAILA HOMME!! Gratulerer så masse, og hipp hurra for deg, Laila. Produkter kommer i posten 🙂  Nye giveaways kommer plutselig. I morgen blogges vi igjen. Nyt søndagen!!

Ut med badevekta!

Jeg har som dere vet vært overvektige hele livet. Jeg har alltid vært en størrelse, eller to større enn mange andre. Dere som leser bloggen min vet også på hvilke måter det har påvirket meg, eller på hvilke måter jeg har tillat overvekten å påvirke meg. Det er helt klart en kombinasjon av hva vekten selv begrenser, og hva man selv tillater vekten å få lov til å begrense en. Ofte begrenser hodet mye mer enn hva man burde tillate. Jeg har mange ganger ledd godt av meg selv når jeg hører meg selv tenke alle de utrolig rare tankene mine. Godt ikke andre enn meg selv hører det, for da kunne fort menn i hvite frakker ha blitt tilkalt 🙂 En ting som ofte har bekymret meg enda jeg er voksen, og burde vite bedre, det er overvektige på fly. Jeg er jo livredd for å fly i utgangspunktet, og da har ofte dette med mange overvektige på samme fly bekymret meg. Vil flyet tåle såpass mange tunge mennesker, man blir jo liksom ikke spurt etter vekt når man bestiller billetter, og da er det jo ingen som vet hva alle om bord veier. Er det ingen max grense? Sånne tanker flyr ofte rundt i hodet mitt når jeg skal ut å fly. Jeg passer på å finne all verdens argumenter for at jeg egentlig ikke burde gå om bord i flyet. Petter som jeg har vært på flyskrekk kurs hos har gjentatte ganger prøvd  forklare meg også dette med vekten til passasjerene, så det begynner å synke inn nå. Jeg skal i ett senere blogginnlegg skrive litt mer om flyskrekken min, og hjelpen jeg har fått så jeg i alle fall går om bord i fly. Jeg har ikke reiser alene skilt rundt halsen når jeg er ute og flyr, men jeg har med meg et skriv som forteller om flyskrekken min slik at cabincrew vet om det i tilfelle 🙂

 

Det var en liten avsporing kanskje, men selv om jeg har vært stor hele livet, så er jeg nok en av veldig få personer som aldri har gått på en diett. Jeg har aldri shaket, aldri gått på lavkarbo, jeg har aldri gått verken på ananaskurer, kålrotkurer, eller andre kurer. Jeg var så vidt innom døren til Grethe Rhode en gang, men tenkte tilbake på min søsters første gang på kurs hvor hun var helt ekstrem på å veie mat, og gjøre alt etter boken, så det ble med den ene gangen inn døren. Det som har “reddet ” meg fra utallige dietter, og slankekurer er det faktum at jeg er ekstremt kresen i matveien. Jeg er ett ganske håpløst eksempel faktisk. Oppvokst på den gode, norske kosten, og synes alt av mat fra andre steder er både skummel, og vond. Smaker fra alle verdens hjørner er ikke noe for meg. Man skulle kanskje tro jeg var en liten drittunge som protesterer, og ikke vil, men det er veldig mye jeg ikke kan ha. Hjemme er jo dette helt greit, for jeg elsker å lage all verdens mat til mine to her hjemme, og de får servert det aller meste… så passer jeg på å lage noe annet til meg selv veldig ofte. Problemet er større når man skal besøke folk, og spesielt noen man ikke kjenner så godt, men da får jeg heller bare lide litt. Er jeg så vanskelig, så får jeg bare tåle det som kommer 🙂 Jeg tror  jeg skylder på mamma her. Hun er egentlig lite kresen, men veldig skeptisk til alt av smaker, og matretter som mine får servert her hjemme 🙂 Kresenheten min har i alle fall gjort at dietter, og slankekurer har vært helt uaktuelt for min del. Jeg kan ikke ha varm drikke, og jeg kan ikke ha suppe – suppe er det jo en del av i noen dietter. Kanskje har det vært godt for kroppen min akkurat når det kommer til dietter at jeg er kresen. Her har jeg sluppet unna en del av jojo slankingen som absolutt ikke er bra.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere slår fast er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår, og så bare overhører vi sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk, det er veldig mange overvektige med god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset nå fremover være en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenker å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg. Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Kanskje bør ikke målet være å bli som en fyrstikk, men ha en sunn, og frisk kropp som samarbeider med deg?

 

Mange tror at man i det øyeblikket vekten er der man ønsker, så er man plutselig sunn, og frisk. Sånn er det faktisk ikke. Å være slank betyr ikke at man er frisk, og sunn som veldig mange tror. En dansk studie viser nå at slankekurer absolutt ikke er bra for overvektige, og da spesielt de som er friske i utgangspunktet. Jeg sier ikke at overvektige ikke skal ha fokus på vektnedgang, men her er det snakk om måten man går ned på. Forskere mener at fokus nå må snus, og at holdningene må endres. Jeg tror å flytte fokus vil gi bedre resultater. Man må ha fokus bort fra badevekta, og mot en sunnere, og mer aktiv livsstil. Bort med slankekurene, og mer fokus på sunn kost, og massevis med mosjon. Det er helt klart ikke bra en plass å være overvektig, men med ett annet fokus enn kalorier, badevekt, og utallige ekstreme kurer, så vil man lettere få et fokus, og en levemåte som kan gjennomføres. Det aller viktigste er jo også at man ikke legger på seg. Vi må bort fra den store slankekuren hver gang januar kommer, og vi må bort fra panikkslankingen når badesesongen kommer. Jeg roper ett stort JA til en sunnere livsstil uten ekstreme dietter, og til en langt mer aktiv hverdag. Jeg har endret litt på kosten i prosessen jeg er i, men jeg ser også at fokuset mitt på mer aktivitet, og trening samt en storopprydning i hodet har gitt meg gode resultater uten at jeg har måttet gjennomføre verken diett, eller slankekur. Vekta hadde klart gått ned mye mer om jeg hadde slengt meg på en kur, men takket være at jeg er kresen, og kanskje har bittelitt sunn fornuft, så valgte meg annerledes, og er fornøyd med vektnedgangen. Når august kommer, og gruppetimene er i gang igjen, så skal fokuset på en sunnere kost enn i dag også innføres.

Jeg vurderer å anskaffe meg ny badevekt da vi ikke eier en slik en i øyeblikket, men det er mer for å følge litt med på vektnedgangen. Akkurat nå vet jeg ikke hva vekta sier…kanskje bør jeg revurdere anskaffelsen av badevekt. Jeg ser cm minker, og at klærne blir større, så jeg er uansett på riktig vei, og det føles herlig! Jeg kan godt leve med å være overvektig, for jeg har ingen tro på at jeg blir noen sylfide. Målet er å komme dit hvor jeg føler jeg er fornøyd, og hvor begrensingene er minimale. Jeg vil dit hvor kroppen er fornøyd. Ingen skal fortelle meg at veien til lykke er tallene på badevekta. En som har mistet 50 kg trenger ikke være verken mer lykkelig, eller ha en bedre helse enn en som fortsatt har disse ekstra kiloene.

 

 

Husk å legge igjen en kommentar på bloggen min etter at du har lest! Jeg deler ut en flott gave denne uken. Jeg gir deilige velværeprodukter fra Uretmor. Deilige fotprodukter, dagkrem og ringblomstsalve. Dere vet jeg blir glad for en kommentar fra deg, så skriv hva du vil, og så får vi se hvem jeg får glede til fredag når jeg trekker 🙂 Jeg skal nå straks til fysioteraput som skal se på den forbaska achillesen min. Det er uhyre smertefullt, og det smerter meg så mye at jeg heller ikke får trent. Dere vet jeg kan være litt rar i blant, så når jeg ikke får trent, så simpelthen ser jeg kiloene invadere kroppen min igjen, og le rått – liker ikke dette 🙁