Go’følelsen er tilbake – jeg er klar for en ny start :-)

Det er herlig å føle at livet er på vei dit det skal være. Denne berømte berg, og dalbanen er på vei oppover igjen, og det kjenner jeg på hele meg. De negative tankene har ikke lengre noe særlig fokus verken i hodet mitt, eller i magen min, og jeg kjenner på den gode følelsen av at det nå fremover skal fortsette å gå oppover. Infeksjonen i beinet er borte. Denne gangen satt den virkelig hardt i, men kroppen klarte det denne gangen også – det er godt å ha en sterk kropp. Jeg vet også at denne gangen skal jeg gå pencillinkuren noe lengre enn disse 7-10 dagene, for dette håper jeg virkelig å slippe på en stund. Nå føler jeg på en måte at jeg skal starte litt på nytt. Legge roseninfeksjoner, og achillessmerter bak meg, og se fremover. Det er godt å kjenne på, og jeg ser frem til en ny start med god trening, og en fortsettelse på veien jeg er i gang med å gå. Nå har det vært nok hindringer i veien, så nå krysser jeg alt for at alle odds er på min side, og at denne go’ følelsen vil fortsette, og at jeg igjen vil kjenne på følelsen av å mestre, og at jeg får kjenne på de gode fremskrittene.

 

Jeg gleder meg til mandag, og oppstart av trening igjen! Det har vært en sommer uten for mye trening, og jeg føler jo at jeg sikkert har lagt på meg 20 kg 🙂 Det stemmer selvsagt ikke. Jeg tror det har vært lite vektøkning, men når man ikke er i de rutinene som man hadde før sommeren, så er det mye rare tanker i hodet. Heldigvis kverner ikke tankene som før… de kommer, og de forlater meg – fremskritt! Det som har slitt mest er nok infeksjonen i beinet. For det første så sliter jeg med store legger fra før av, og når infeksjonen melder sin ankomst, så blir det jo bare enda verre. Da føler man seg ikke som det lekreste menneske på jord akkurat – og man føler ikke for å være så veldig sosial. Ikke at jeg vanligvis føler meg som det lekreste menneske på jord hehe, men føler meg i alle fall noe bedre enn når tømmerstokkene er verre enn vanlig 🙂 Nå som infeksjonen er borte, hevelsen er borte, så er det deilig å smile til verden,og det er en herlig følelse å gå med rak rygg, og egentlig bare nyte verden 🙂 

Mandag er det en ny start etter en slitsom sommer på noen felt. Mandag starter treningsgruppen for overvektige opp igjen med sine treningstimer, og det er helt utrolig, men jeg gleder meg så masse 🙂 Gleder meg til å komme tilbake til de gode treningsrutinene, jeg gleder meg til all motivasjonen treningene gir meg, jeg gleder meg til å gi alt, og jeg gleder meg til å treffe alle de herlige treningsvennene mine igjen. Etter en sommer som denne treningsmessig, så merker jeg hvor mye en slik gruppe betyr for meg, og hvor mye de flotte personene jeg trener sammen med betyr for meg. Uten gruppen hadde jeg aldri vært der jeg er nå, og jeg hadde nok ikke vært så motivert til å fortsette å jobbe for å nå målene mine. Fellesskapet en slik gruppe gir betyr så uendelig mye. Jeg skulle håpe at enda flere overvektige i Kristiansand, og omegn la alle unnskyldninger på hylla, og så hvor unikt ett slikt tilbud faktisk er. Jeg vet ikke om noe andre som gir ett slikt tilbud som det Spring gjør. Jeg skulle også ønske at flere som driver med trening andre steder enn her så hvor viktig ett slikt tilbud kan være for så utrolig mange overvektige, og at dette nettopp er veien å gå i kampen mot overvekten. Jeg skulle gjerne kastet meg inn i valgkampen for ett skikkelig tilbud til overvektige – operasjon er ikke det tilbudet man bør få som førstevalget. Jeg blir utrolig engasjert når det kommer til disse tingene. Jeg brenner for at overvektige skal bli tatt på alvor, og få skikkelig hjelp. En operasjon er en boost, en kickstart, men en kamp på lik linje med den vi kjemper som ikke er opererte. Hvor er Landsforeningen for overvektige i valgkampen? Hvorfor har ikke de kastet seg inn, og krevd litt svar?

 

Jeg møter mange overvektige, og mange tar også kontakt via bloggen, eller på Facebook. Jeg setter umåtelig stor pris på alle meldinger jeg får! Mange er veldig interessert i å få vite mer om treningsgruppen, men ofte stopper det der…man våger ikke gå videre. mange vil, men det er mye tanker som stopper oss, og det er disse tankene vi må få kastet på båten. De hjelper oss ingen verdens ting…de bare gjør det vanskeligere, og vanskeligere å få gjort noe med vekten vår. Styggen på ryggen må ikke få så stor plass, vi må slutte å snakke oss selv ned. Vi fortjener å gi oss selv en bedre helse, vi fortjener å kjenne at det er mulig om man bare tar de små skrittene, og vi fortjener å kjenne på følelsen av å mestre, og jeg garanterer at du vil få kjenne masse på den om du starter å bli fysisk aktiv 🙂 Jeg har sjeldent gledet meg til å trene før jeg fikk startet denne treningsgruppen. Jeg hadde vel aldri helt trodd at det skulle være mulig å kjenne at man gleder seg til å trene, men det er faktisk helt mulig 🙂 Klart man har sine ganger hvor det er noe mer slitsomt å komme seg av gårde, men da vet jeg at noen venter på meg, og det gjør det så mye lettere å komme seg på trening. Klart det er tungt å trene, men er det ikke sånn det skal være 🙂 Man skal kjenne pulsen gå som trommestikker, man skal svette som en gris, man skal puste som en hvalross – ingen av disse tingene tar livet av oss :-)Mandag er pausen forhåpentligvis slutt, og jeg er i gang igjen. Nye medlemmer skal på trening for første gang, og jeg gleder meg masse til å treffe de alle sammen. Jeg gir gjerne mer informasjon om noen vil vite mer, og jeg møter alle som synes det er skummelt å komme som ny på ett helt nytt sted 🙂 De siste dagene har jeg sendt ut info til alle byens legesentre, til helsestasjoner, og frisklivssentraler, og ett par legesentre har rost tiltaket, og gitt info videre til sine pasienter som sliter med overvekt. Håper legene i Kristiansand, og omegn ser viktigheten av treningsgruppen, og ser hvor mye det kan hjelpe pasientene som sliter med å komme ned i vekt.

Denne uken opplevde jeg igjen hvor flinke mange er på å gi komplimenter, og ros. Jeg ser veldig godt at dette er noe jeg må bli mye flinkere på, for jeg ser jo hvor mye det betyr for meg å få slike fine ord. Jeg tror vi alle må bli mye flinkere til å gi et smil, si et hei, og si fine ord til hverandre. For meg betyr slike ting så utrolig mye. Jeg blir jo så glad, og hvem gjør vel ikke det? Jeg var kjapt innom en butikk for en liten handel, og på min runde treffer jeg to mennesker, helt uavhengig av hverandre, Den ene er jeg vokst opp sammen med, den andre vet jeg bare hvem er. Begge stopper meg etter at vi har hilst, og begge kommer med de fineste komplimenter. Jeg er nok ikke den flinkeste til å ta i mot komplimenter… vet av og til ikke helt hva jeg skal si, men jeg fikk sagt til begge hvor mye disse ordene betydde for meg, og at de hadde gjort dagen min enda finere. Så fantastisk at to mennesker man ikke har noen omgang med stopper meg sånn for å fortelle meg hvor flink jeg har vært, og hvor synlig endringene er – jeg ble så utrolig glad, og rørt… og jeg ble jo også litt stolt 🙂 Takk for de fineste komplimenter – jeg skal bli mye flinkere selv når jeg kjenner på kroppen hvor mye sånt betyr for meg å høre 🙂

Jeg har trukket en vinner av fleecegenseren, og drikkeflaskene fra Stormberg, og vinneren denne gangen ble Nina! Gratulerer så masse til deg, Nina!! Etternavn la du ikke igjen, men jeg har mailadressen din, så jeg skal kontakte deg. Takk til alle som la igjen en kommentar. Det blir plutselig en ny giveaway her på bloggen 🙂 Fremover så blir det faste blogginnlegg mandager, og onsdager. Nyt lørdagen!! Ta godt vare på deg selv!!

Er jeg gammel når jeg blar litt i minneboken :-)

Av og til er det fint å sitte å mimre litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene..men å tenke tilbake er jo ikke alltid bare hyggelig. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk. Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre…man kommer seg videre….

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. Min datter ville vel hevde at jeg begynner å bli noe gammel når jeg snakker om å mimre, og se litt tilbake, men for meg er det også litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet ditt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går. Det er en god følelse.

 

 

Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir kanskje vennekretsen noe mindre enn når man var noe yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg noe, det er ofte de som er igjen. Man setter nok kvalitet aller først, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år 🙂 Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent 🙂 Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Man ser også at der er noen personer fra barndommen som har blitt i livet ditt. Ikke at vi treffes så ofte, men vi vet at vi er der for hverandre. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at det er venner for livet. Det er godt å tenke på at leken, og vennskapet fra vi var små er der ennå.

Grunnen til at jeg satte meg ned i går for å mimre litt var fordi vi prøver å få til en jubileumsfest fra tiden da vi drev på som frivillige i Radio Ung. I år er det 30 år siden jeg startet med radio på hobbybasis i Radio Ung sine lokaler i Ekserserhuset. Blir jo nesten litt stresset når man tenker på at det er 30 år siden. 30 år er jo så utrolig mange år. Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått 30 år er helt utrolig! Panikken sprer seg jo også litt når man tenker på at man er blitt 30 år eldre! Man løper til speilet for å se etter alle sporene etter disse 30 årene, og jeg håper så inderlig at det ikke er for mange av de….man ser febrilsk etter rynker, og grå hår, men puster litt lettet ut når jeg egentlig ikke ser særlig med rynker , og tenker at det som er, det er smilerynker 🙂 De grå hårene er heller ikke kommet under alle de lyse stripene i håret mitt. Jeg har sånn sett gitt frisøren klar beskjed at dersom hun oppdager grå hår, så vil jeg ikke vite om det før jeg kanskje en dag bare må innse at speilet ikke lyver. Når det gjelder rynker ,og grå hår, så har jeg gode gener tror jeg. Pappa hadde ingen rynker, og kun få grå hår. Mamma har så vidt noen grå hår, og rynkene kommer for det meste av andre ting enn alderdom. Min bedre halvdel ble veldig tidlig grå, og blir nærmest litt fornærmet når jeg har panikk for å finne disse små, grå hårene, og jeg, jeg sliter nok litt med å forklare hvorfor det er forskjell på han, og meg i denne saken… 🙂

 

Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 30 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt! Det er så utrolig fint og kunne kjenne på den gode følelsen av at man har hatt en jobb man aldri har gruet seg til å gå til. Jeg har vært så heldig! Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor. Alle ukjente, men også alle kjente man har møtt. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…ig noen utenlandske… stort sett bare på godt, men noen har vært sure, grinete, og lite hyggelige. Jeg husker ennå første dag på jobb i Radio Sør i 1989, og jeg ble sendt til Kjevik for å intervjue Øystein Sunde. Gud, som jeg hadde forberedt meg. Jeg hadde brukt lang tid, og syntes selv jeg hadde gode spørsmål klare… da vi møtte Sundes manager før intervjuet, så husker jeg vi fikk utdelt en liste over spørsmål som Sunde mislikte å bli spurt. En rask titt på listen, og panikken slo ned som et lyn i meg – alle disse spørsmålene han ikke likte å få var akkurat de spørsmålene jeg hadde planlagt å spørre han om! Jeg husker ikke helt hvordan det gikk, men jeg tror jeg gikk inn i en panikk transe, men jeg husker iallefall at han ikke var en videre hyggelig person å intervjue. Heldigvis er det få som er sånn 🙂 Fortsatt jobber jeg litt med radio, og fortsatt er det en jobb jeg virkelig liker, og jeg gleder meg fortsatt til hver dag jeg skal lage radio. Det er en fantastisk god følelse etter å ha drevet med nesten bare radio i alle disse 30 årene 🙂

Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var håpløse 🙂 Kanskje er man voksen når man tar seg tid til å tenke litt på fortiden, men for meg gjør det godt å ta frem de gode minnene. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Samtidig kan det også få meg til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner.

Bildene jeg legger ut i dag er jo bare helt fantastiske 🙂 Bildene er fra tiden i Radio Sør, fra ca 1989. Her er jeg sammen med Petter, Inger, Tom Kristian og Leif Robert som alle var med på å lage radio i den tiden. En fantastisk knippe mennesker, dyktige radiofolk! jeg legger nok spesielt merke til den fine hårfargen jeg hadde… hvem fortalte meg at jeg kledde nærmest orange hår, og hvem sa at jeg kledde sorte, store briller!!!! Klærne er jeg nok selv ansvarlig for 🙂 Fantastisk å se tilbake på 🙂

 

Fredag trekkes en heldig vinner av fleecegenseren, og drikkeflaskene fra Stormberg, og du kan bli den heldige. Genseren er som på bildet i farge, og kommer fra str. XS til 5XL. Legg igjen en kommentar her på bloggen, så er du med i trekningen til fredag 🙂

 

Ha en nydelig onsdag – og ta deg gjerne en pause for å bla litt i minneboken.

 

Kan jeg kalle deg feit?

Jeg blir såret om noen skulle kalle meg feit….ikke fordi jeg er hårsår, men fordi det er et ord full av negativitet. Er det lov å kalle noen feit? Hva kan man si, og når kan man si det? Kan man bruke ordet feit, eller hva med ordet tjukk, eller overvektig? Jeg synes debatten er viktig, og jeg synes ordet feit ikke er annet enn negativt ladet. Man skal kalle en spade for en spade, men ordet feit passer ikke inn noen steder, og er kun et ord som sårer uansett i hvilken sammenheng det blir sagt. Dessuten er det stor forskjell på hvem som sier det. Om jeg hadde brukt ordet feit om meg selv, så er det en ting, men ingen andre har rett til å bruke det når de prater til meg. Man velger selv å prate fritt om seg selv, mener det riktig at andre gjør det….??

Ordet feit er et ord som kun har masse negativt i seg, og jeg tror veldig få bruker det ordet som et positivt ord. Når jeg hører folk bruke ordet feit, så vrenger det seg i meg. Ordet er stygt, og utrolig diskriminerende. Ordet brukes når man virkelig skal poengtere hva man synes om overvektige mennesker. Når man kaller noen feit, så er det nærmest underforstått med at man er både lat, og dum, og ordet har så mange fordommer i seg. Jeg tror vi skal bli mye flinkere til å tenke hvor sårende mange ord faktisk kan være. Jeg er veldig enig med professor, Jøran Hjelmesæth som leder senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst når han nå har sett seg lei av på ordbruken mot folk med vektproblemer. Hjelmesæth som møter overvektige mennesker hver eneste dag vet hvor sårende bruken av ordet kan være for de som sliter med et vektproblem. Man vet selv veldig godt at man er overvektig, og ingen trenger å strø mer salt i sårene ved å bruke et ord som bare er med på å gjøre ting verre. Er vi hårsåre, og tåler vi ikke sannheten? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, eller menneskers behov for å snakke om hvorfor jeg er overvektig. Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. Disse nett trollene som bare må trakassere andre, eller de man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel er det vi som får dritten som blir den tapende parten. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du er så feit når du ødelegger livet ditt med cola, og chips.

 

Jeg tar gjerne en prat rundt overvekt, og jeg har for lengst innsett at jeg er overvektig. Jeg tåler å se sannheten, og det tror jeg de fleste overvektige gjør, men problemet er at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor man er overvektig, de kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet, og de tror de sitter på løsningen på alt, inkludert overvekt. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Det gjelder om man er overvektig, eller ikke. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det den de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned. Mennesker med behov for å slenge dritt, og tråkke andre mennesker ned er mennesker med store problemer, og det er mennesker jeg har null respekt for. Jeg føler meg ikke hårsår når jeg ikke liker at noen kaller overvektige feite. Jeg synes det handler om respekt, og ikke minst folkeskikk. Det er heller ikke i mangel på ord at man bruke ordet feit om overvektige, og jeg synes det er utrolig vanskelig å vite hva folk mener med ordet. Igjen, så er det ille at min, eller andres overvekt skal bry andre, og livet til de som bare må bry seg må være lite spennende når de må bruke tid, og energi på å snakke om hva jeg, eller andre overvektige veier, og hvorfor vi veier det vi gjør.

I motsetning til professor, Jøran Hjelmesæth, så synes jeg det er helt greit å bruke ordet overvektig. Det er jo overvektige vi er, og det ordet har lite negativt i seg synes jeg. Det sier egentlig bare at det er sånn det er.  Jeg bruker alltid ordet overvektig når jeg snakker om meg selv, og mine utfordringer.Jeg har liten tro på at det er mange overvektige som blir såret om noen sier at de er overvektige. Jeg tror grensen går ved ” feit “, og at overvektig er helt greit å bruke. Da kaller man en spade for en spade tenker jeg. Da vi startet treningsgruppen for overvektige på Spring, så var det noen medlemmer som reagerte på at vi brukte ordet overvektig, og dette var da medlemmer som ikke var overvektig selv. De syntes ordet var negativt ladet, men treningsgruppen var veldig enig i at dette ordet ikke var negativt, og at det skulle brukes for å fortelle hvem treningsgruppen var for. Ordet overvektig er ikke på noen måte støtende tenker jeg, men det er min oppfatning, og noen tenker kanskje annerledes….Eller man kan bruke ordet som fastlegen min bruker…han velger et latinske ordet, og sier adipøs 🙂 

 

Fasiten på ordbruk er det ofte Språkrådet som sitter på, og de vil ikke bytte ut verken ordet ” feit ” , eller ” overvektig “, men de ber folk tenke over ordbruken, og situasjonen. Jeg tenker det er viktig å ikke bruke ord som støter, eller sårer noen. Et eneste ord kan såre utrolig mye. Jeg synes ordet feit er et ord man ikke skal bruke, og at vi bør slike ord til livs. Man skal ikke karakterisere folk ved deres lidelser, eller sykdom. Man har fedme, men man er ikke feit. Vi har en sykdom, men vi er ikke en sykdom. Det er mange grunner til at man er som man er, og det er INGEN som har noe med hvorfor man sliter med det ene, eller det andre. Man skal ikke være nødt til å gå med en lapp rundt halsen som unnskylder oss. Ingen har noen som helst rett til å vite hva som er årsaken til at jeg er stor! Hvorfor skal man føle at andre har rett til å vite bare for kanskje å slippe unna alle vonde, og sårende kommentarer? Vi har alle våre ting, men på noen vises det bedre enn hos andre. Noen går med sine smerter, og sine problemer innvendig, de vises ikke, men hos andre, så er de innmari synlige, som hos oss overvektige.Kanskje klarer jeg å så noen tankekors hos en del når det kommer til hvilke holdninger vi har til store mennesker, og hvilke ord vi ikke bruker . Kanskje kan vi klare å se mennesket, og ikke bare kroppen. Kanskje kan vi bli flinkere til å se oss selv før man ser andre, eller ta tak i egne problemer før man tar tak i andres. Kanskje bør noen rett, og slett lære seg noen nye ord….?

Kall meg gjerne overvektig – men kall meg ikke feit!

Det er godt å være på riktig vei igjen <3

Det er utrolig godt å vite at jeg ikke er alene om å føle at livet i perioder er en berg, og dalbane. Det er godt å vite at du også kjører denne i perioder. Selv om man ikke ønsker at andre skal slite, og ha utfordrende perioder, så er det likevel godt å vite at man ikke er alene. Alle føler vel på at denne berg, og dalbanen i blant kjører brått nedover, og at det knirker litt før man igjen sakte beveger seg oppover. Etter onsdagens blogginnlegg, så har jeg fått så mange fine kommentarer, og meldinger, og jeg ser absolutt at de fleste av dere også kjører denne karusellen i blant. En leser sa det så utrolig fint i en kommentar til meg : Gi deg selv lov til å ha noen nedturer. Det ligger mye sant i denne kommentaren. Jeg er ikke flink til å akseptere nedturer, de stresser meg, og jeg blir så innmari lei meg. Jeg er en utålmodig person på en del plan, og når jeg ser dette skje med jevne mellomrom, så sliter jeg med å akseptere alle begrensningene det gir meg. Mye blir satt på vent, planene går rett i dass, og jeg kjenner at smilet er vanskelig å få frem. Jeg er heller ikke flink til å ta hensyn til kroppen når jeg får en infeksjon. Jeg skal for eksempel belaste det så lite som mulig, men jeg utfordrer meg selv hele tiden, og tar ikke så mye hensyn som jeg burde. I går måtte jeg kaste inn håndkleet på jobb etter at jeg har kjempet meg på jobb hele uken med feber, og vond legg. Jeg vil ikke skuffe noen, eller sette noen i en vanskelig situasjon, og dessuten elsker jeg å få jobbe der jeg trives aller best. I går måtte jeg lytte til kroppen, og rett og slett sette ting litt på pause. Ingen god følelse i det hele tatt, men jeg vet også at ting bare vil bli verre om jeg ikke tar til fornuft. Jeg er en sånn person som ikke alltid setter meg selv først, noe jeg kan oppleve at jeg må betale for i etterkant.

 

Samme leser som skrev at jeg måtte gi meg selv lov til å ha nedturer skrev også at i det øyeblikket hun tillot seg selv det, så merket hun også at ting ble raskere bra igjen, og det tror jeg virkelig på. Når de negative tankene får for mye plass, så vil man slite mer. Positive tanker, og det at man akseptere, det er en utrolig god medisin, og den medisinen kan gjøre underverker. Så takk til deg som skrev dette til meg. Du fikk meg til å tenke masse, og du fikk meg til å innse at når en utfordring som disse infeksjonene kommer min vei, så har jeg helt feil fokus. Jeg er liksom litt redd når infeksjonen kommer fordi jeg liksom ikke har kontroll, og jeg vet liksom ikke helt hvor det ender denne gangen. Istedenfor burde fokuset være på å bli rask frisk, akseptere at dette har skjedd, og så må jeg tenke hva jeg kan gjøre for at dette skal gå tilbake til slik det var før, hvor det nesten aldri skjedde. Jeg er ikke alene om å oppleve dette, men jeg føler meg alene når det skjer. Jeg har det vondt når det står på, og jeg synes så synd på meg selv.. for meg er det en kamp, men tenk hvor mange som kjemper så mange verre kamper enn dette… jeg burde sikkert skamme meg litt… jeg vet også at jeg fikk tømmerstokklegger, og fare for roseninfeksjoner fordi jeg var syk, og måtte operere. Jeg var en av de heldige, en av de som opplevde å bli helt frisk, og du verden så takknemlig jeg er….så da må jobben min nå være å tillate at disse nedturene kan komme, og gjøre alt jeg kan for å unngå at det skjer igjen. Jeg ser jeg er for slapp i forhold til de forbaska kompresjonsstrømpene som gnager meg i foten, og lager sår… jeg vet at de sårene er en stor risiko, så nå må jeg se hva som kan gjøres for å redusere faren . Jeg er også veldig lite flink til å la ting være i fred. Når noe klør, så klør jeg tilbake ennå jeg vet at jeg høyst sannsynlig klør hull…. det er faktisk mulig å være så idiot i hodet som jeg er akkurat da. Jeg vet jeg utsetter meg for en fare…. men klarer ikke å la være….joda, det er mulig… det er meg i et nøtteskall. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal slutte, jeg bare må motstå fristelsen med å klø tilbake. Det er godt i noen sekunder, men så blir det jo bare vondt, og kanskje verre. Dette hodet, dette hodet… hvor får man alle disse gale valgene fra…..Jeg synes selv jeg er blitt veldig flink på det mentale plan når det kommer til overvekt, trening og livsstilsendringen. Der er jeg sannelig stolt over meg selv … men når det kommer til disse hersens beina, infeksjoner, strømper som gnager, og sår som klør, så er jeg ikke like flink, og jeg kan vel ikke si jeg er så stolt over meg selv på dette feltet….men det skal skje endringer, det har jeg lovet meg selv.

Jeg er på bedringens vei. Formen er tilbake der den skal være sånn ca, feberen er borte, hevelsen er på vei ned, og jeg kan se at infeksjonen er på vei tilbake. Det er en god følelse når man ser at det går bra, og at det ser ut som man slapp innleggelse på sykehus fordi man ikke selv får kontroll over det som skjer i kroppen. Av en eller annen grunn, så er sykehus ett av mine største mareritt . Det er nok sine naturlige grunner til hvorfor det har blitt det, og jeg er selvsagt dypt takknemlig for at man har folk som kan ta vare på en når man trenger det, men sykehusoppholdet etter operasjonen i 2002 har satt sine spor, og sporene er vanskelige å slette. Alle dagene man lå der, alle komplikasjonene som oppstod, det meste fra det oppholdet er ingen gode minner, og det og måtte legges inn på sykehus er derfor noe jeg takler dårlig. Da blir man ekstra glad når det ser ut til å gå den veien det skal, og at pencillinen gjør jobben sin. Nå er det bare å ta kuren skikkelig ut sånn at jeg forhåpentligvis ikke må igjennom det samme om bare kort tid….Når en sånn infeksjon kommer, så er det frem med pennen, og streke opp slik at man kan følge med på om infeksjonen sprer seg. Den røde fargen skal ikke over streken, så man kan jo bli litt småstresset når man hele tiden prøver å kikke seg selv bak på leggen for å følge med. Det hender jo både titt, og ofte at man ser ting som ikke er reelle, så av og til kan det nok bli en utfordring for han her hjemme 🙂 Jeg ser jo ofte en rødfarge som ikke andre ser, og jeg se ofte at fargen er over streken… godt man har en flink, og veldig tålmodig mann 🙂

 

En trofast leser skrev i en utrolig flott kommentar at jeg kanskje burde stå på barrikadene for lymfesaken. Egentlig har jeg aldri orket fordi det har vært så mye annet, men det er for lite kunnskap om lymfeødem, og lipødem. Ikke bare hos folk flest, men også hos legene. Det er et felt de lærer svært lite om under legestudiene. Det er så vidt de er innom det, og da kan du tenke hvor viktig det ansees å være, og hvor mye helse Norge er villig til å prioritere det. Vi er mange med lymfeødem, og det er mange med lipødem, og mange vet garantert ikke at de har det fordi legestanden vet for lite om det! Jeg er født med lipødem, og har fått lymfeødem etter operasjonen. Ingen ante at jeg hadde lipødem før en svensk fysioteraput var helt klar da hun skulle teste ut noen strømper på meg. Lipødem som er en arvelig, kronisk feil i fettvevsdistribusjonen på lår, legger, og hofter. Det blir ofte kalt ridebukse syndromet. En type fett som legger seg, nesten kun hos kvinner, men som man ikke kan slanke bort. Ingen vet hvorfor det kommer, og hvorfor man ikke klarer å slanke dette bort. Dette har jeg hatt i alle år, og dette er en av årsakene til en del av overvekten min. Man tror dette skyldes hormonelle årsaker, og den slår ut ofte under puberteten, eller etter en graviditet. Jeg tror det er høye mørketall både på lipødem, og lymfeødem. Man skjønner ikke hvorfor kroppen endrer seg annerledes enn hos de fleste andre. Beina vokser, og man opplever at underkroppen blir større enn overkroppen. Mange sliter med mye smerter, noe jeg sjeldent gjør, men det er kanskje først om man opplever dette som smertefullt at man tar kontakt med lege, og legen vet som regel ingenting, og gjør ingenting…. det er jo heller ingen å henvise til, i alle fall ikke som allmennlegen vet om. Håpløst!  Kanskje må jeg stå litt på barrikadene slik at vi som har disse sykdommen kan bli tatt på alvor, og få den behandlingen vi trenger, og har krav på. Her i byen er det minimalt med lymfeteraputer, og de som er har stappfulle lister, og ventelister, og jeg som gjerne skulle hatt behandling to ganger i uken får nå 2 ganger i måneden….Takk for oppmuntring til å ta tak i de tingene som opptar meg, og for at dere tror på meg!

Takk for at du leser bloggen min. Jeg er så uendelig glad, og takknemlig for at det jeg skriver, og min hverdag kan bety mye for så veldig mange. Jeg ser at vi er mange som sliter med det samme, og jeg ser at det jeg opplever i min hverdag er ting andre også opplever, uansett om man sliter med overvekt, eller ikke. Kampen med hodet, og kampen mot tankene, den er det mange av oss som kjemper. Veien til en endring er det mange som går om man er stor, eller ikke, og det  betyr enormt mye når jeg får tilbakemeldinger om at jeg motiverer, og inspirerer. Jeg håpet at bloggen ville bety noe, og jeg blir jo så utrolig takknemlig når jeg faktisk opplever at den betyr mye for så mange…. det er ikke lett å sette ord på alt, men jeg har valgt å være åpen og ærlig fordi jeg vet at jeg ikke er alene…..Jeg er også så utrolig heldig at jeg pr. i dag ikke har møtt på ett eneste nett troll. Jeg vet at i det jeg begynte å blogge, så måtte jeg være forberedt på mye, også en del stygge kommentarer….heldigvis har jeg opplevd kun positive kommentarer. Jeg vet at ting kan snu seg fortere enn fy, men enn så lenge, så er det ingen troll som har vært på besøk 🙂

 

Fleecegenseren fra Stormberg har alle som legger igjen en kommentar på bloggen en mulighet til å vinne. Nydelig korallfarget fleecegenser til høst, og vinter. En farge som virkelig lyser opp. Genseren fås i alle størrelser, så her kan alle uansett størrelse få en flott genser 🙂 Du får også med to drikkeflasker til de aktive dagene fremover. Legg igjen en kommentar, så er det kanskje du som får genseren tilsendt hjem i posten. Jeg storkoser meg jo også når jeg leser alle kommentarene som dere legger igjen 🙂

 

Nyt lørdagen, og nyt helgen – vi blogges igjen til mandag!!

 

Nede for telling

Det er rart hvordan livet kan være. Som sikkert mange andre, så opplever jeg livet som en berg,og dalbane til tider. Det er så herlig når man er på toppen, og føler at det meste går din vei. Man suger til seg den gode følelsen av å være på toppen , og kjenner  hvor godt det er når planer man har lagt blir gjennomført, og målene man setter seg blir nådd. Man er fornøyd med seg selv, og veldig stolt. Man er såpass stolt at man stort sett bare smiler til verden. En berg,og dalbane stopper aldri på toppen, og blir der…dessverre så må man også være med ned igjen om man først har blitt med på reisen. Utfordringen blir å komme seg fort mot toppen igjen.

 

De siste to ukene har vært tøffe, og jeg kjenner godt på hvor vanskelig det er i sånne perioder å tenke positivt. Jeg er så godt i gang med endringene i livet mitt, endringer, og en positiv vei som betyr så mye for meg. Nå blir hodet mitt, og tankene utfordret skikkelig, så det er nå jeg må bruke alt jeg har lært den siste tiden, men det er søren med ikke lett når deler av kroppen ikke samarbeider som jeg ønsker. For meg er det utrolig viktig at ukene går uten de store utfordringene. Det er viktig at jeg får trent som jeg planlegger, og at ingenting ødelegger for planer, og mål. Jeg har jobbet så mye med hodet at jeg tror jeg er rustet om der kommer en utfordring min vei, men nå blir jeg virkelig satt på prøve.

Overvekten har jeg lært meg å akseptere, og jeg vet at jeg er på en spennende reise hvor jeg bevisst jobber meg mot ett lettere liv, og en bedre helse. Jeg har lært masse om meg selv på godt,og vondt, og jeg har funnet mange svar underveis. Svarene har gitt meg ett helt annet syn på meg selv, og jeg har akseptert at jeg aldri vil bli en sylfide. Jeg ser at det viktige ikke er en tynn kropp, men en kropp som fungerer bra, og som samarbeider med meg. En god helse, en god fysisk form, og en glad, og fornøyd  Heidi er så mye viktigere enn å veie 60 kg. Jeg er stolt over hvor langt jeg er kommet, jeg er stolt over resultatene, kroppen blir mindre, kroppen fungerer så mye bedre , og jeg har det så utrolig mye bedre…men så var det denne berg, og dalbanen da…disse tingene i livet man ikke er herre over, og som i en periode setter deg helt ut av kurs.

 

I 2002 ble jeg syk, og måtte gjennom en større operasjon. Operasjonen var vellykket, og jeg ble helt frisk…men operasjonen ga meg noen utfordringer i ettertid som ingen hadde fortalt meg om. Etterhvert som tiden gikk, så opplevde jeg store endringer i beina mine. Leggene økte i volum, og ingen kunne helt fortelle meg hvorfor. Dette var ikke pga overvekten, dette var ikke fordi jeg hadde lagt på meg, dette var noe helt annet. Den dag i dag skjønner jeg ikke hvorfor ingen på sykehuset fortalte meg at dette kunne skje etter operasjonen jeg var gjennom. Det var min egen fortjeneste at jeg fant ut av årsaken til at leggene økte i volum, og hvorfor de var sprengte, og til tider litt vonde. Etter flere legebesøk, så fikk jeg vite at jeg hadde lymfeødem. Lymfesystemet mitt var helt ødelagt, lymfevæsken ble ikke transportert rundt som den skulle, og væsken hopet seg opp i leggene mine. Jeg fikk vite at lite kunne gjøres da dette var kronisk. Så disse tømmerstokkene av noen legger ville ikke bli så mye mindre, men jeg kunne få det bedre ved at jeg jevnlig gikk til lymfedrenasje.Lymfedrenasjen hjelper huden å holde seg myk, noe som er veldig vitkig, og den hjelper lymfesystemet litt….volumet skjer det ikke så mye med. Det tar tid og skulle akseptere slike endringer, men med tid, og stunder, så klarer man det, og man har evnen til å se at operasjonen ble vellykket, og at man faktisk var heldig. Så får heller tømmerstokk legger være som de er. De fungerer så absolutt, og beina er kjempesterke, så får man se om man i Norge etterhvert gjør som andre land, og foretar medisinsk fettsuging slik at man får mer ” normale ” legger igjen. Foreløpig så gjøres ikke dette i Norge. De inngrepene som Norge ikke gjør er i helsevesenets øyne ikke verd å gjøre… som om Norge er best på alt som omhandler helse…. kanskje er det på tide for lymfepasienter og stå på barrikadene slik mange andre har gjort… kanskje bør vi kjempe for å få det bedre….

 

Der følger med noen utfordringer når man har lymfeødem, og jeg tror de fleste som sliter med dette kjenner til at man er veldig utsatt for infeksjoner i huden. Det skal bare en mikroskopisk åpning til, så kan man plutselig få en infeksjon, og noen ganger skjønner man liksom ikke hvor denne åpningen er, andre ganger vet man at man har hatt et sår, og ser hvordan man plutselig sitter der med rødt, hovent og sårt bein….og det er her jeg er akkurat nå. Kun kort tid etter forrige infeksjon, så er den i full aksjon i kroppen min igjen. Kanskje sluttet jeg med pencillinkuren for tidlig sist… enda jeg trodde de 7 dagene var nok. Når jeg trodde alt var bra igjen, og jeg kunne gå på igjen med friskt mot, så sitter jeg her igjen med feber, og ett rødt,hovent, og verkende høyrebein. I sånne situasjoner, så er det slettes ikke lett å være positiv. Jeg leter febrilsk i verktøykassen etter de riktige verktøyene å bruke, jeg leter febrilsk etter de positive tankene som kan fortelle meg at det er noen dager, og så er jeg i farta igjen….men jeg vet også at utfordringene kan bli større, infeksjonen kan bli verre å bli kvitt denne gangen her. Jeg har alltid vært heldig, og fått kontroll over infeksjonen selv, så jeg håper jeg klarer det denne gangen også… jeg vil trene, og være i aktivitet – jeg vil fortsette på den positive veien, og så skjer dette…igjen…hvilke verktøy skal jeg bruke når jeg i visse øyeblikk hater lymfebein, og infeksjoner… så her blir hodet, og tankene virkelig satt på prøve. 

 

Denne høsten håper jeg å kunne ha endel ” giveaways ” til dere som leser, og følger bloggen min. I sommer har det ikke vært faste blogginnlegg, men sånn blir det når det er sommer, og dagene blir litt annerledes enn ellers, men utover høsten skal det bli faste blogginnlegg hver uke, og jeg håper dere vil fortsette å lese, og følge meg fremover. Jeg håper også at bloggen stadig når ut til flere som kan føle det samme som mange av dere, nemlig at bloggen betyr noe for dere, at den inspirerer, og motiverer. Jeg vil fortsette å sette ord på det mange tenker, men kanskje ikke sier, og jeg vil fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor.

Akkurat nå har jeg lyst til å gi bort en deilig fleecegenser til en av dere. September banker fort nok på døren, og høsten kommer etterhvert om vi vil, eller ikke, så da kan det være godt å ha en god, og varm fleecegenser, en fleecegenser som i tillegg har en herlig farge som kan lyse opp når vi får mørkere dager. Fleecegenseren heter ” Vigør “, og er gitt av Stormberg. Denne fleecegenseren kan man få i alle størrelser, så her kan alle være med, ikke bare de som bruker store størrelser 🙂 Denne genseren finnes fra str. XS til 5 XL. I tillegg til fleecegenseren, så får den som blir trukket ut også to drikkeflasker fra Stormberg. Det eneste du trenger å gjøre for å være med i trekningen er å legge igjen en kommentar på selve bloggen, altså på denne siden her 🙂 Noen legger igjen kommentar på Facebook siden, men kommentaren din må legges igjen her. Du kan være anonym om du ønsker det, men du MÅ legge igjen epost adressen din  slik at jeg kan nå deg, og epost adressen er det kun jeg som kan se. Legg igjen en kommentar om at du gjerne kunne tenkt deg den flotte korallfargede fleecegenseren, eller du kan egentlig skrive akkurat det du har på hjertet 🙂 Håper på mange kommentarer – er jo alltid moro å se at dere er engasjerte 🙂 Fleecegenseren er forøvrig den samme som jeg har på meg på bildet , og du kan også ser den her : http://www.stormberg.com/no/vigor-d-ultrafleecegenser-hoved-4.html#10042120004 

 

Skriv i vei i kommentarfeltet, ha en nydelig onsdag, send meg noen positive tanker, og så blogges vi plutselig igjen 🙂

Hverdagen er en god plass å være

Ferien er over for de fleste, og fra mandag er vel hverdagen skikkelig på plass igjen. Det er godt med sommer, det er god med ferie, og det er godt med avbrekk, men du verden så godt det er når hverdagen er tilbake, og man er tilbake i rutiner, og det daglige livet. Selv om fri, og ferie er herlig, så er det ingenting som hverdagen! Hverdagen med sine faste ting, med jobb og aktiviteter, og en hverdag som man kan fylle slik en vil om man plutselig skulle synes at hverdagen blir kjedelig 🙂 Jeg elsker hverdagen, og jeg liker å fylle dagene med gode ting både for meg selv, og de rundt meg. Hverdagen er blitt litt mer Heidi dager som jeg kan fylle med ting som er viktige for meg uten å være en stor egoist. Jeg tror det er problemet med oss kvinner, vi får altfor lett dårlig samvittighet om man skulle bruke tid på oss selv. Det å sette av egentid føler man fort blir egotid, og at en kun tenker på seg selv. Ofte blir det til at man da ikke setter av tid til seg selv, men bruker all tid, og energi på alle andre.

 

Det er uhyre viktig at man ikke glemmer seg selv. Man trenger å puste, og man trenger å fylle noe av tiden med ting som er viktige for en selv. Man skal ikke ha denne dårlige samvittigheten når man tar seg litt alenetid, eller om man ønsker å gjøre de tingene som gir en glede, og energi. Det å få tenke litt på seg selv er bare positivt for de rundt en. Når man får sette seg selv litt i fokus, og gjøre ting som betyr noe for en, så gir det ny energi som igjen kommer de rundt oss til gode. Jeg har alltid vært lite flink til å sette av tid til meg selv. For meg har de rundt meg vært de viktigste, noe de fortsatt er, men jeg er blitt flinkere til å kjenne etter hva jeg ønsker, og vil. Hva trenger jeg for å gjøre min hverdag god? Hva gir meg glede, og hva trenger jeg for å kunne være den jeg ønsker for de rundt meg? Den siste tiden er jeg blitt flink til å se viktigheten av Heidi tid, og jeg bruker tid på meg selv uten å få denne dårlige samvittigheten. Det er ingen som trenger meg 24 timer i døgnet, og det er ingen verden som raser sammen om jeg ikke alltid er der. For meg er treningen uhyre viktig, og den er hellig. Det skal nærmest en krise til før jeg rokker på gruppetimene 🙂 Ellers er turer ut i løypa alene ting jeg gjerne gjør, eller jeg tar meg tid til velvære… en god massasje, en god ansiktsbehandling, stell av føtter – det er nytelse på høyt nivå, og noe jeg prioriterer i ny og ne. Shopping interessen har dabbet noe av den siste tiden, men når jeg føler for shopping, så er ingenting bedre enn å tråle byen, eller senteret på jakt etter nye klær, eller det meste av det vi kvinner liker å shoppe 🙂 Kanskje bør mange tenke litt mer på seg selv når planene for høsten, og vinteren legges?

Jeg har fått en del henvendelser fra lesere av bloggen som lurer veldig mye på hvor jeg kjøper klær, og hvor jeg finner treningsklær. Jeg er som jenter flest, jeg elsker klær, og jeg elsker det å føle meg velkledd. Noen ganger har jeg spurt meg selv om jeg bruker klær til å dempe fokuset på vekten min, men bak min elsk for klær, så ligger det ingen grunn – klær er bare en stor interesse 🙂 At man som stor trenger klær som kler kroppen, det er noe jeg er veldig opptatt av, og jeg er nok der at selv om man er stor, så trenger man ikke å kle seg i joggebukse, og store hettegensere av den grunn slik en del nok gjør. Jeg tror mange føler at de må prøve å gjemme seg bort, og jeg tror mange ser på seg selv som så stor og stygg at man ikke gidder å gjøre noe for å se bra ut… det nytter liksom ikke. Dette er så utrolig trist. Jeg blir så lei meg når jeg vet at mange tenker nettopp slik. Det er ikke klær som gjør deg til en fin person, men det gjør ingenting om man føler seg vel utenpå også… For meg er det uhyre viktig å føle meg velkledd, og jeg ønsker å være kvinnelig, og feminin. Stort sett så et utvalget av klær til store kvinner veldig bra. Der er mange butikker som nå selger store størrelser, og jeg er nok fortsatt der at jeg liker best å handle på spesialbutikker. Jeg synes kjedebutikker er utrolig dårlige på store størrelser. Lengde, og bredde passer liksom ikke helt sammen, og som oftest er det telt, eller  pølseskinn, og jeg liker ingen av delene noe særlig. Derfor liker jeg spesialbutikkene best hvor jeg føler de har tatt hensyn til min størrelse. Butikkene er fulle av flotte klær, så for oss kvinner, så er klær man kan bruke i det daglige sjeldent et problem.

 

Verre er det kanskje med treningsklær, det er iallefall det jeg får mange henvendelser om. Jeg blir oppriktig glad når jeg finner treningsklær som både passer fint, og som fungerer som de skal under trening. Det er ikke det samme å trene i en utslitt t-skjorte som blir søkkvåt, eller ei gammel treningsbukse som man hele tiden på dra opp fordi den sklir ned. Med ett såpass lite utvalg av treningsklær for oss som bruker noen størrelser større enn ” normalen “, så er det viktig å trekke frem det som er positivt. Jeg tror mange som leser bloggen min kanskje er noe overrasket over hvor vanskelig det er å finne treningsklær i store størrelser. Ei skrev så bra at det burde være en selvfølge at det fantes ett godt utvalgt til oss som virkelig hadde behov for å trene, og der ligger mye sannhet i det. Mange ønsker seg gode treningsklær, kanskje ikke alle liker farger som meg, og ønsker  litt mer nøytrale klær når man skal trene. Jeg er veldig glad i sort, og hovedvekten av klær i mitt klesskapet er nok sorte, men samtidig, så gjør farger meg utrolig glad, det frisker opp, og jeg føler at jeg gløder så mye mer. Farger tiltrekker seg kanskje også oppmerksomhet, man blir jo synlig… en del vil nok kanskje føle at de glir litt mer inni mengden i for eksempel sort. Jeg er nok ikke den personen som elsker oppmerksomhet, men jeg er såpass glad i å bruke litt farger at jeg egentlig ikke bryr meg om jeg får mer blikk, og jeg har stort sett sluttet å fundere på om det er fargene, eller størrelsen de ser på. Farger gjør meg glad, og det er det som betyr noe.

Tilbake til treningsklær. Dersom man er fra en str. 48, og oppover, så er det ingen enkel sak å finne gode treningsklær, så når der finnes, så skal det sannelig fortelles om 🙂 Sportsbutikker kan man egentlig bare glemme. De har muligens opp til str. 44, eller max 46. Noen kjedebutikker har prøvd seg på treningsklær, men jeg har ikke likt de. Igjen, så blir mye av det for smalt til de som må ha litt størrelse. Jeg har virkelig dårlige erfaringer med postordre, og opplever som oftest at jeg kler på meg ett stort telt. Så her er det utvilsomt Stormberg som går seirende ut. Stormberg har treningsklær, og turklær opp i str. 5 XL. Jeg tror man skal måle seg nøye om man bestiller i nettbutikken slik at målene dine stemmer overrens med målene til Stormberg. ” Problemet ” med Stormberg er at det veldig ofte er mye utsolgt. De store størrelsene forsvinner fort, så man må stadig inn på sidene for å se hva som er inne på lager. Butikkene skal jo også ha store størrelser, men jeg aner ikke hvor gode de er på å ta dette inn. Butikkene skal i alle fall være behjelpelige med å bestille inn dersom de ikke har det du ønsker. Akkurat nå ser det ut som om utvalget av store størrelser er ganske bra. Der er en veldig god trenings t-skjorte som heter Dante, Moment serien kan også anbefales. Når det kommer til tights, så må jeg melde pass da mine bein overhode ikke passer inn i tights 🙂 Ellers er der treningsjakker av ulike slag som også er veldig gode, og kan anbefales. Dersom du vet om andre som har treningsklær i store størrelser, så tips gjerne. Det er jo en trend blant mange nordmenn nå at det å kle seg i turklær er populært. Også innen turklær er det mye fint i store størrelser hos Stormberg, men man må som nevnt gjerne vært kjapt ute, for det blir fort utsolgt….En del spesialbutikker begynner også å ta inn litt treningsklær som holder mål, så et tips er jo å sjekke der også. Min fine rosa er kjøpt på PIP Stormote 🙂

 

Etter mitt forrige blogginnlegg om treningsgruppen, så har jeg fått en del henvendelser fra personer som har lyst på mer informasjon, eller som har lyst til å være med å trene sammen med oss. Det er utrolig moro!! Vi starter opp den 31.august her i Kristiansand, og vi har plass til mange flere 🙂 Noen lurer på hva som er overvekt, og det er alltid ett vanskelig spørsmål. Overvekt kan være så mangt, og før  jeg startet treningsgruppen, så tenkte jeg i mitt hode at her skulle det være med personer som virkelig hadde mange kilo for mye, men igjen, overvekt er så mangt. Nå skal man ikke alltid stole på denne BMI’en, for her kan jo de mest trente med mye muskler komme ut som overvektig, men 10-15 kilo for mye er også overvekt…. men jeg pleier å si at dersom man må lete med lupe etter noe ekstra på kroppen din, så er nok ikke treningsgruppen for overvektige noe for deg 🙂 Vi vi gjerne se både valker, mage, rompe, og grevinneheng 🙂 Vi gjerne ha med flere både kvinner, og menn, så ta kontakt via melding her, eller på mail, eller tlf 🙂 Mange lurer på om man må være spreke for å være med siden vi kaller oss ” Store, men spreke “, men treningene er for overvektige som både er trente, og utrente. Det er vi selv som bestemmer intensitet, belastning, vekt, og tempo – og det er det som er det flotte med gruppen! Om du sliter med dine ting helsemessig, eller om du har diverse vondter her, og der, så gjør du det DU kan, og mestrer. Ingen følger med på deg, ingen reagerer om noen ikke klarer alt, eller om du tar pauser – uansett så vil du få fremgang fordi du gjør ditt ytterste – ditt beste er mer enn godt nok!

Neste uke er hverdagen ordentlig på plass igjen, og da skal jeg også ha en ny ” Giveaway ” til dere lesere, og jeg håper jeg har mange godsaker å dele ut til dere gjennom høsten 🙂 Neste uke skal jeg jobbe som morgenvertinne på Radio Sør med sendinger som starter hver morgen kl.07 – jeg gleder meg, og jeg koser meg når jeg får jobbe med det jeg liker aller, aller best. Hektiske dager, men jeg er heldig i alle fall en periode til 🙂 Ha en herlig fredag, og ha en nydelig helg! Ta godt vare på deg selv, og tenk om du ikke har lyst til å gjøre en endring sammen med en haug av andre fra 31.august 🙂

 

I dag legger jeg ved et intervju jeg lagde på Radio Sør med Kai Jacobsen som er coach, og som jobber masse med livsstilsendringer. Han er mannen bak motivasjonskursene ” Spark i fua .”  Vekta sitter mellom ørene er hans klare tale – og jeg er såååå enig med han 🙂

http://krs247.no/forbruker/helse-velvaere/vekta-sitter-mellom-orene-12360/

 

Det nærmer seg

En sommer er snart over. Det er riktignok lovet sommer, og sol til Sørlandet fra i morgen, så vi kan få en veldig fin august måned. Dette har vært en sommer hvor vi stort sett har klaget over været, og selv om sommeren ikke har vært blant de beste værmessig, så blir vi vel egentlig aldri helt fornøyde. Vi har det heller ikke så verst når det største problemet vårt er været 🙂 Vi er noen rare skapninger 🙂 

 

Sommeren har vært fin. En litt annerledes sommer med mer jobbing enn ellers, men også en sommer med mange fine opplevelser. Det har vært en sommer med sine utfordringer i forhold til treningen, og sommerens planer på treningsfronten ble nok ikke helt som jeg hadde sett for meg. Heldigvis er ikke vekten gått opp, og jeg kjenner at det er en god følelse når ting ble som det ble. Man kan jo fort kjenne panikken gripe ett veldig godt tak når man føler at det går mer inn enn det skal, og samtidig så får man ikke trent, og forbrent det man skal. Jeg har jo kjent på den følelsen også i sommer, og det er jo nesten så man hyperventilerer ett lite øyeblikk. Vi er utrolig rart skrudd sammen vi mennesker, og av og til, så skulle man tro at man ikke var helt normalt skrudd sammen oppe i topplokket. For der sitter man med en smertefull achilles, og synes så synd på seg selv. Det er i det øyeblikket ingen i hele verden som har det så vondt som meg akkurat da. I noen små sekunder, så vet man ikke helt hva det vil si å tenke fornuftig. Man har det så fælt! Smertefull achilles, ingen trening, og hele verden er litt dum. Jeg tenker og funderer på hvor mye jeg vil gå opp i vekt i sommer når jeg faktisk ikke kan trene – jeg kan jo ikke gå tur en gang så vond er den hersens achillesen!  Jeg kjenner godt etter på de strategiske ” legg på ” plassene for å finne ut om det allerede har skjedd en liten krise, og drar godt ut i tøyet for å teste om det er blitt noe mindre plass der enn før den smertefulle achillesen kom inn og ødela hele opplegget mitt! Enden på visen blir litt for ofte at jeg stikker hånden ned i skuffen der jeg vet at posen med ” Godt og blandet ” ligger. Gjett hvem som har fortjent en gummibit, eller ti når jeg trossalt har det så ille som jeg har det…..

Er det mulig å være så dum, og er det mulig å synes så synd på seg selv? Jeg må jo bare le også, og det tror jeg det er noen her hjemme også som gjør i blant. Jeg har det ofte veldig ille når noe ikke går etter planen, men jeg pleier ikke så ofte løse det med å småspise lengre. I sommer har jeg nok falt litt tilbake der, men etter følelsen av hyperventilering noen sekunder, så kommer jeg meg fort inn igjen, og tenker at gummibitene var gode de, så det var helt greit at de kom inn i munnen selv om de egentlig ikke skulle inn der akkurat da. Når de først var i munnen, så er det liksom så lite jeg kan gjøre for å endre på det. De gikk inn, falt ned i magen, og sånn er det med den saken. De sekundene med hyperventilering er helt greit, og sjekken på om noe av gummien har plassert seg synlig på kroppen min, det er også helt ok så lenge det ikke er dette som har hatt hele fokuset i sommer, og det har det heldigvis ikke. Når man også etter hvert opplever at achillesen er blitt bra, og man er i gang med å trene igjen, da kommer den virkelig gode følelsen tilbake – herlig! Når den følelsen kommer tilbake, så glemmer man hvor ” ille ” man har hatt det, og nyter følelsen av å være tilbake der man ønsker å være. At det har blitt noen gummibiter for mye i sommer, og helt sikkert også noen sørlandschips for mye, det er helt greit. Det smakte fortreffelig, og jeg gidder ikke en haug av energi på å tenke mer på det enn de få minuttene som allerede er brukt på hyperventilering, og kontroll 🙂

 

31.august er en dag jeg virkelig ser frem til, og datoen nærmer 🙂 Etter en sommer uten for mye trening, så setter vi fullt fokus med gruppetimer fra den 31.august. Treningsgruppen for overvektige er en gruppe som betyr enormt mye for meg, og uten gruppen, og våre gruppetimer, så hadde jeg garantert ikke kommet så langt i prosessen som jeg er. Tanken om en egen treningsgruppe for overvektige er en tanke jeg har gått med lenge, og jeg har også tidligere prøvd å få en slik gruppe opp å gå uten å lykkes. Jeg tror jeg prøvde meg hos alle byens treningssentre, og andre som jeg tenkte kanskje kunne tenne på en slik ide, men det var liten interesse, og de som ønsket å vurdere det skulle ha en pris som ikke var aktuell. Dermed la jeg det litt på hylla i noen år, men ønsket om egen treningsgruppe slapp aldri helt taket. Jeg visste hvor mye en slik gruppe hadde betydd for meg, og jeg så at ett slikt fellesskap hvor alle var i samme situasjon var en god vei å gå. Det holder ikke med et opplegg som går over noen få uker, og så er du plutselig hele alene. Har man startet på en tøff reise, så må man også følges i mål uansett hvor lang tid det tar. Jeg er sikker på at med ett langsiktig opplegg, tett fulgt av fagpersoner både på trening, kost og det mentale, så vil veldig mange klare veien til ett lettere liv på egenhånd uten at man må legge seg under kniven. Jeg vet at mye har blitt prøvd i kampen mot overvekt, men det er vel aldri noen som har prøvd dette over lang tid. Det tar tid å endre, og man kan ikke bruke verken 2 mnd, eller 6 mnd – vi snakker år. Overvektige som virkelig ønsker å gjøre noe med vekten må forplikte seg til opplegget, og vise at det er dette de ønsker. De som ikke gidder skal heller ikke få en operasjon. Kun de som virkelig har gitt alt i kampen mot kiloene, men likevel ikke lykkes skal få operasjon….

Gi meg en personlig trener, og sammen med treningsgruppens opplegg, så skulle jeg ha klart vektnedgangen mye raskere enn hva jeg opplever nå. Jeg tror en personlig trener er gull verdt. Det å ha en som pusher deg til ditt ytterste, en som forventer noe av deg, og som du vet venter at du kommer til avtalt tid.Når man ikke har anledning til en personlig trener over lengre tid, så er en treningsgruppe som vår ett helt unikt tilbud. Det er litt over et år siden nå at vi fikk i gang tilbudet her i Kristiansand. Vi startet med treninger i en gymsal på en av skolene i området, og etter hvert så overtok treningskjeden Spring dette tilbudet. Et tilbud med lukkede timer kun for overvektige, og her er vi i alle størrelser, og i alle aldre. Ingen bryr seg om hva man har på seg, ingen bryr seg om ikke alle klarer alle øvelsene, men vi er alle overvektige, og ønsker en bedre helse! Det er et fellesskap i gruppen som er fantastisk. Det å vite at man blir savnet om man ikke kommer, det å få en oppmuntrende kommentar på tøffe dager, det å mestre sammen, og oppleve en helt utrolig treningsglede – det er motivasjon på høyt nivå! Det er tøff, og hard trening, og man føler sikkert av og til at den siste dagen er kommet når man svetter som en gris, og verker både her, og der, og omtrent gisper etter luft. Man ” hater ” instruktørene i blant når de står og skriker at man har mer å gi, og man allerede føler man har gitt mye mer enn man trodde man hadde… man har av og til lyst til å slå når de pusher deg til et nivå som i hodet virker hinsides all fornuft… men vi overlever alle sammen 🙂 Det å mestre en treningstime er den deiligste følelsen – da er det deilig å ligge som slakt på gulvet å smile fornøyd mens hele deg er gjennomvåt av svette. Det å føle på at man klarer ting man ikke før klarte – jeg hopper, jeg mountain climber, og jeg løper – aldri om jeg trodde jeg kunne disse tingene en gang, og du verden så stolt jeg er når jeg kjenner på følelsen av at jeg faktisk kan! På treningene med gruppen, så er der ingen konkurrenter. Jeg har en konkurrent, og det er meg selv. Jeg har et fokus, og det er meg selv. Jeg verken gidder, eller orker å tenke, eller se på hva de andre gjør – det er meg som betyr noe, og det er  jeg som skal gi alt det jeg kan.

 

Dessverre så er kanskje treningstilbudet for overvektige noe som ikke finnes så mange andre steder enn her i Kristiansand. Dere som leser bloggen min, og som bor andre steder, dere kan kanskje få til noe lignende der dere bor? Ta kontakt med treningssentre, eller aktuelle instanser for å høre om man kan få til noe lignende. Slike treningsgrupper bør finnes på mange steder. Jeg har mange ganger i bloggen undret meg over hvorfor ikke enda flere her i Kristiansand, og omegn er med i treningsgruppa vår. Der er mange overvektige som ønsker å komme i form, og det er så mange overvektige som trenger å komme i form. Jeg vet også at veldig mange ønsker nettopp en slik treningsgruppe, men likevel så kommer de ikke…. det finnes få unnskyldninger som er gode nok til at man ikke kan være med. Unnskyldninger har man i fleng : Man har ikke barnevakt, man har en mann som jobber så mye ( eller kone ) , man jobber selv mye, mangel på energi, for dyrt, timene passer ikke, det er for langt å kjøre, man har vondt i kneet, man har vondt i ryggen, man har vondt overalt egentlig….tenk over om unnskyldningene dine egentlig holder mål? Er det ikke egentlig sånn at man får til det meste om man ønsker det? Et medlemsskap kan høres dyrt ut, men om man tenker over hva man ellers bruker penger på, så er det kanskje ikke så mye likevel å bruke for å investere i helsen sin? Barnevakt får man som regel ordnet, det er sikkert mange som ønsker at du skal kunne prioritere deg selv litt. At man mangler energi er jo en veldig god grunn til å starte å trene, for man får jo masseevis av energi når man trener ! Vi har 4 gruppetimer å velge blant, og jeg er sikker på at noen av disse passer, og fra 31.august, så har vi treningstimer på to steder i Kristiansand : Både på Rona, og i Vågsbygd. Når det kommer til alle vondtene man har, så blir det uansett ikke bedre av at man ikke trener 🙂 Og til dere menn : Gruppen er ingen syforening selv om vi er mest kvinner 🙂 Vi har i dag en aktiv mann med i høneflokken. Han stortrives blant alle damene, men kan fort bli litt sliten av å være i mindretall, så han ønsker seg gjerne flere menn med 🙂

 

Fra 31.august, så er treningsgruppen for overvektige i gang igjen, og vi får 4 timer å velge mellom i uken. Her skal det trenes tabata, puls intervall, og spinning. Den nye timen vi får på ukeplanen er yoga. Ønsker du å være med i gruppen vår, så ta kontakt for mer informasjon. For deg som ikke bor her jeg bor, så kan du jo ha som mål at du også starter din vei mot en bedre helse sammen med oss. Det er fullt mulig å klare det alene, men man må ha en vilje av stål, og man må være målrettet. Sett deg små delmål, og innse at du ikke verken kan, eller skal klare alt på en gang! Få med deg ei venninne, eller lag dere en gågruppe. Bli aktive sammen. Alt er så mye lettere når man er flere : -)

JA til større plus size modeller!

Det er igjen oppe i media om bruken av plus size modeller. Hva er en plus size modell, og bør vi bruke ordet plus size på modellene som er større enn en del andre modeller? Er plus size modellene som blir brukt egentlig store nok til å gi det riktige bildet av klærne de viser? Samtidig er jeg rystet over hva enkelte i bransjen kan få seg til å si, som for eksempel modellmamma Donna Ionna.

 

Utgangspunktet for at dette på nytt er oppe i media er fordi HM i sin siste katalog har valgt å bruke en forholdsvis slank modell til å vise sin kolleksjon i store størrelser. Modellen de har brukt er en str. 44, og jeg ville aldri tenkt på henne som verken plus size, eller noe for stor, så jeg ser at mange reagerer. Skal man vise klær i store størrelser, så må vi som skal kjøpe klærne kunne identifisere oss med modellen. Det blir feil, og negativt overfor oss store når en modell i str. 44 blir omtalt som en plus size. Man må jo gå med lupe om man overhode skal kunne finne noe ekstra på denne modellen. Jeg vil se klær beregnet til min størrelse på modeller jeg kan identifisere meg med. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan jeg som er en str. 50 vil se ut i antrekket vist av en slank 44 modell. Når skal HM bli tøffere, når skal motebransjen generellt bli tøffere? HM selv sier at de ikke har fått reaksjoner på bruken av en slank plus size modell, noe jeg overhodet ikke tror på. HM har i sin plus size kolleksjon klær som går fra str. 44 til str. 54, og da velger man selvsagt å bruke en modell som kan gå i den minste størrelsen istedenfor å la en modell i str. 54 vise klærne. Hva er HM redd for? Er de redd for at klærne ikke vil selge når de vises på en modell som har den størrelsen en plus size modell bør ha? 

HM er ikke de eneste som ikke våger å være tøffe. Man har en lang vei å gå. Det skaper alltid store reaksjoner, og diskusjoner når en virkelig plus size modell blir brukt. Da skrikes det om at samfunnet fremhever det usunne, og at det gir de unge feil signaler. Tidligere i år, så ble det kjent at den amerikanske plus size modellen, Tess Holliday har underskrevet modellkontrakt med MiLK Model Management. Tess som tidligere har hatt ulike jobber for magasiner, og designere er vel den første plus size kvinnen som har signert med ett virkelig prestisjetungt modellbyrå. Hipp Hurra sier jeg da! Endelig ser modellverdenen at også store kvinner kan være flotte selv om de ikke passer inn i normen som man i utgangspunktet har for modeller. Hvem er vel bedre til å vise stormote enn vi som er store? Jeg har vært så frustrert så mange ganger over hvilke modeller som blir brukt til å vise klær i store størrelser. Visst jeg skal fristes til å kjøpe klær, så får jeg ett mye bedre inntrykk dersom det er en stor modell som viser dem. Stormote på en slank modell gjør meg bare frustrert, og irritert. Jeg har litt selvinnsikt, og vet veldig godt at stormote vist av en slank modell ikke vil sitte like fint på meg… Man ser jo at produsenter som lager klær for oss store etter hvert er blitt flinkere til å bruke store modeller, men også her er det en lang vei å gå. Selv om man kan unnskylde seg med at stormote starter på str. 42, så må man vel ikke bruke en 42 modell av den grunn? Hvor er modellene i str. 50,52 og 54, eller kanskje enda større? En såkalt plus size modell, som der heldigvis er blitt stadig flere av, det er modeller som er 172 cm høye, og som bruker fra str. 40-48 i klær. Stormoten går i butikker som oftest opp i str. 56, en del helt opp i str. 64. Hvor er disse modellene? 

 

Tilbake til Tess Holliday. Mange jublet den dagen det ble kjent at Tess som er en str. 52/54 hadde inngått denne prestisjetunge modellkontrakten, men flesteparten raste, og mente det var en skam. Istedenfor å se hvor viktig dette faktisk er, så kommer nok en gang folks holdninger til overvektige frem. Skjønnhet kommer i alle størrelser er det noe som heter, men for mange er det noe man bare føler man må si. Folk verden over var i harnisk over at en feit modell nå skulle pryde motebladene, og man var redde for at Tess nå med sin overvekt skulle bli en rollemodell, og et forbilde. Jeg har lest mange av kommentarene som er blitt skrevet her hjemme etter oppslagene om Tess sin modellkontrakt, og jeg skjønner ikke hvorfor folk er så stygge i uttalelsene sine? Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en overvektig person vise hud? Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en stor mage, store lår, og i det hele tatt en stor kropp? Hadde Tess kun vist puppene sine, så hadde det vært helt ålreit, men dama viser sin store kropp, hun viser hud, og verden er i sjokk! Man er livredd for at de unge som vokser opp skal se på Tess å si at sånn vil jeg også bli. Dette dreier seg ikke om helse, det dreier seg om mote. Tess har ikke fått kontrakt på å fremme helsen sin, men for å vise klær og undertøy i store størrelser. Tess er en utrolig flott, og vakker kvinne, og jeg som stor ønsker å se klær på modeller som henne, ikke en str.40!

Tess Holliday må være en utrolig sterk kvinne. For å tåle så mye vonde kommentarer for hvordan hun ser ut, det skal man være sterk for å klare. Heldigvis er det også mange der ute som heier henne frem, men som jeg har skrevet tidligere : hvem har rett til å komme med stygge kommentarer for hvordan vi ser ut? Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Da det ble kjent at Tess hadde fått modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre? Nok en gang vises det hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun har oppnådd istedenfor å gi henne alle disse helserådene som hun garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former? Verken Tess, eller modellbyrået har gått ut for å fremme at overvekt er sunt. Likevel klarer noen drittsekker å snu alt på hodet.

Det er få mennesker som får meg til å se rødt, og som får blodtrykket mitt til å gå til værs. En av de som klarte det var Jørgen Foss. En del av hans meninger, og uttalelser var hårreisende. Jeg fikk dessverre aldri muligheten  til å debattere med Jørgen Foss ansikt til ansikt, men jeg fikk ett par gode radiodebatter med han før han trakk seg som leder. En annen person som får meg til å se rødt er modellmamma Donna Ionna. I en reportasje om nettopp plus size modeller,  i NRKs beste sendetid i går, så klarer Donna Ionna å uttale dette om de som reagerer på bruken av en slank plus size modell : ” Hvor feite vil de at vi kvinner egentlig skal bli? Og hvorfor skal vi representere noe som er usunt?” Er det mulig at en voksen kvinne kan uttale noe sånt? Samme Donna Ionna fikk også sterkt kritikk da hun som dommer i Top Model Norge ga beskjed til en av deltakerne at hun var for tjukk til å bli modell! Hvem er med på å skape et helt feil bilde her, og ett helt usunt fokus på kropp? Hvem har innbilt Donna Ionna at store kvinner er usunne? Er de mer sunne disse radmagre modellene hun ønsker å få opp, og frem? Hva er sunt med å leve på ingenting, og hva er sunt med en kropp hvor man kun kan telle ribbeina, og er det ikke flottere å se på en kvinnekropp med former enn en uten? Det er i alle fall ingenting sunt over det faktum at mange unge identifiserer seg med disse radmagre modellen, og vil bli som dem! Donna Ionna burde være mer oppegående enn å komme med slike diskriminerende uttalelser, og hun burde også ha folkeskikk nok til at hun ikke kaller mennesker for feite!

 

Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor sunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde. Fokuset på Tess sin helse er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person som Tess kan leve ett sunt liv. At Tess forteller at hun trener flere ganger i uken med personlig trener, prøver å leve sunt, og har ett aktivt liv, det tror ikke bedreviterne på. Hadde det vært ett snev av sannhet i det, så hadde selvsagt ikke Tess vært så feit som hun er. Tess er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Tess promoterer selvtillit, hun skammer seg ikke over å ha en stor kropp. Hun er stolt over den hun er, og forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. Hun oser av fantastisk selvtillit, en selvtillit jeg gjerne skulle hatt mer av. Hun er vakker, sexy og bryr seg ikke om hva alle andre mener.

 

Jeg sier ett stort JA til bruk av større plus size modeller!!

Hylekor, dietter og ett skikkelig spark bak

” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. 5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når” venninner” satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene. Jeg var liksom ikke en del av deres verden på det punktet.Her vil jeg også legge til en viktig ting: ingen av mine gode, nære venninner er del av dette hylekoret 🙂

 

De siste årene har dette blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene av noen venninner. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet – jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av. Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Jeg ser at 5 kilo kan sitte dønn fast, men det er ikke moro å sitte å høre på for de som må kjempe en årelang kamp for å klare å komme så nogenlunde i mål. Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Noen har ennå ferie, men snart er hverdagen i gang for de fleste. Skolen starter, barna skal i barnehagen, man skal tilbake på jobb, og man skal tilbake til hverdagens rutiner. August er også den måneden hvor mange kjenner panikken komme i forhold til vekt, og trening. Sommeren har kanskje ikke vært optimal i forhold til verken trening, eller mat, så nå er det mange som skal brette opp armene, og komme i gang med en endring, eller komme seg tilbake på riktig spor igjen. Treningssentrene får mange nye medlemmer i august. Det er i august man som regel starter opp, eller så er det etter at julematen er blitt fortært, og det er blitt januar. Flere, og flere trener, og det er ikke lengre noe flest unge gjør. Alle aldre trener, og dette er jo en positiv utvikling. Også for seniorer er det egne treningsgrupper på mange treningssentre. Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening, og de dagene du kanskje har gruppetimer, så er det kun uhyre viktige ting som skal få lov til å holde deg borte fra timene. Treningstimene med overvektsgruppen er hellige for meg. Disse er det ingen som skal få rokke med visst det ikke er uhyre viktige ting. Det er lite som får meg til å droppe en time, og sånn tror jeg det må være. Man må være bestemt mot seg selv, for det er så lett å gli ut, og glir man først ut, så kan det være vanskelig å komme inn på riktig spor igjen. Dette vet dere sikkert alt om 🙂

 

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Ordet ” fua ” er kanskje veldig sørlandsk, og det krever kanskje en forklaring for alle leserne av bloggen min som ikke er kjent med sørlandske ord og uttrykk 🙂 Fua betyr rompa, og det var ett skikkelig spark i rompa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg… 

Etter en samtale med en annen deltaker i etterkant av kurset, så kunne hun fortelle hvor mye det hadde hjulpet henne å gå til disse samtalene… så fint for deg tenkte jeg, men jeg som er så sterk psykisk er jo ikke på samme plass som deg… så fint at du har hatt nytte av det, men jeg har full kontroll…samtalen satt i lenge etter at den var over. Jeg tenkte på alt hun hadde sagt, og selv om jeg hadde blitt mer, og mer bevisst på at hodet måtte være på riktig plass for å klare en livsstilsendring, så var jeg kanskje ikke helt klar over at man ikke alltid kan klare den biten alene. Det at jeg trengte hjelp til å rydde tanker, det å få hjelp til å sette fokus, og ikke minst det å få hjelp til å finne ut hvorfor man tar alle disse dårlige valgene… disse tingene så jeg mer, og mer klart at jeg nok ikke hadde kompetanse til å klare helt alene. Jeg trengte hjelp av noen som kunne rydde sammen med meg, og få meg til å finne svar. Det er alltid en grunn til at vi velger usunt fremfor sunt, det er en grunn til at vi er skapsnokere, og det er en grunn til alle disse hyppige besøkene i kjøleskapet. Hvorfor trenger vi å trøstespise, eller kjedespise, hvorfor spiser vi når vi opplever glede, og hvorfor er alltid denne maten usunn? Hvorfor spiser vi oss så mette at vi ikke kan bevege oss på en time, eller to, hvorfor vil ikke hjernen vår at vi stopper når magen er mett…det er utrolig mange spørsmål som man ønsker svar på, og hadde ikke Anette fra kurset på sykehuset tatt telefonen for meg, og satt meg opp til samtale hos teraputen, så tror jeg ikke at jeg hadde vært så langt i prosessen som jeg er i dag… men for all del… jeg har en lang vei igjen å gå, men det er godt å føle at man er på riktig vei.

 

Nå som august er i gang, så er det en fin måned å starte med den endringen du ønsker deg. Det er fullt mulig å klare det! Jeg håper for fremtiden at staten setter inn ressursene på andre ting enn slankeoperasjoner, og at den halve milliarden de bruker på fedmeoperasjoner kan bli brukt til å hjelpe oss med det vi virkelig trenger  av hjelp, og dette hadde ikke kostet en halv milliard heller. Staten vil kunne spare penger, store penger på å sette inn de riktige tiltakene i kampen mot overvekt. Å opererer folk slanke er ikke løsningen som vil hjelpe i lengden. Det er for veldig mange en kortvarig, og dyr lykke. Samtidig kan man ikke sitte på gjerdet og vente på at staten skal tenke riktig, for det er politikere vi snakker om her 🙂 Du kan gjøre ditt liv, og din helse bedre ved å sette fokus på at du skal gå et steg av gangen. Du må være realistisk, og tenke på hva som er realistisk for deg å oppnå. Hva vil du jobbe med først? Hodet ? Trening? Kost? Min vei startet med hodet, og så trening, og selv om jeg ikke har gjort de store endringene på kosten ennå, så går jeg likevel ned i vekt. Kosten er neste steg for meg, og til nå har jeg kuttet ned masse på det søte, og det salte, og så skal jeg fortsette med endringer, men jeg skal ikke gå på en eneste diett, og jeg skal spise normalt, men jeg skal fokusere på mengdene. Lag deg en måltavle, en måltavle som du kan se hver dag. Gi deg selv en premie for hvert delmål du når, og hva delmålet er, det er det du som bestemmer. Ikke la deg verken lure, eller lokke av alle vidunderkurene som du vil kunne lese om i de fleste ukeblad nå fremover. De funker sikkert som bare det, men da kan du likegodt slutte å spise, for alle går ned i vekt med minimalt med mat. Du vet hva du kan klare, og om det tar lengre tid enn om du skulle sulte deg noen uker, så vil du oppnå noe som er mye mer varig enn en quick fix kur 🙂

Det å jobbe med hodet er så utrolig viktig, og det er sikkert ikke siste gangen jeg skriver om det 🙂 Det å innse at overvekten sitter i hodet vårt, og at hodet må spille på lag for at vi skal klare det som er så innmari vanskelig. Vi vil ikke klare en stor livsstilsendring uten at vi vet hvorfor ting er som de er. Etter samtalene jeg hadde på sykehuset innså jeg mer, og mer at hodet kommer først, og deretter kunne jeg ta tak i trening, og endringer i kosten. Alt måtte spille på lag, og jeg følte jeg hadde behov for mer hjelp. Helt tilfeldig kom jeg over en reklame for Sørlandscoachen, og det var sånn jeg kom i kontakt med Kai, en helt fantastisk coach som har betydd mye for meg. Gjennom tre enkelttimer, og deretter hans kurs ” Spark i fua “, så har jeg fått masse verktøy å jobbe med på veien mot ett lettere liv. Ikke at jeg har rast ned i vekt etter dette, men jeg vet  mye mer om mitt eget tankemønster, og handlingsmønster. Hvordan jeg skal tenke for å klare og endre en vane, hvordan skal jeg trene dette med selvdisiplin. Jeg ble mer bevisst på hvordan jeg tenker, og hva som skal til for å endre dette hodet mitt med så mye rare tanker i. Det å snu negativt til positivt, det og ikke gå i kjelleren når valget akkurat den dagen ble dårligere enn man hadde tenkt seg, det å komme seg på rett spor igjen etter en liten avsporing. Noe av det som har betydd mest for meg å bli bevisst på, det er og ikke slite med denne dårlige samvittigheten hele tiden. Gjør jeg et dårlig valg som for eksempel å spise en deilig sjokolade en helt vanlig onsdag “, så er jeg bevisst på det, jeg godtar valget jeg har tatt, og tar ikke det samme valget dagen etter… du aner ikke hvor deilig det er å slippe denne dårlige samvittigheten som gnager så intenst hver gang man tar ett dårlig valg, og dårlige valg tar jeg fortsatt, men jeg er mye mer bevisst på hvorfor jeg gjør det, og konsekvensene av det. Det gjør også at antall dårlige valg er blitt færre. Kai er en motivator uten like, han er ærlig, og han er rett frem. Han går ikke rundt grøten, og godsnakker – han sier det akkurat som det er, og han gir oss ett skikkelig spark i fua fordi han vet at det er nettopp det vi trenger. Kursene hans er ikke et slankekurs, men et motivasjonskurs, og får man hodet til å spille på lag sammen med både fysisk aktivitet, og ett mer riktig fokus på kostvanene våre, så vil resultatet på sikt bli at man går ned i vekt. Skummelt ? Absolutt….. men i blant må man bare utfordre seg selv….