Jeg leste nylig en artikkel om det som ble omtalt som «ufortjent vektnedgang». Og jeg må innrømme at jeg reagerte. Jeg ble skikkelig sint. Hva er egentlig galt med folk?

For når ble vektnedgang noe man må gjøre seg fortjent til?

Jeg har levd i en stor kropp store deler av livet mitt. Jeg har kjent på blikkene, kommentarene og fordommene. Jeg har hørt at jeg bare måtte spise mindre og bevege meg mer. Som om det var så enkelt. Som om ingen med overvekt noen gang har forsøkt nettopp det. Som om ikke overvektige har en historie som ikke alle bedreviterne kjenner til.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå har jeg gått ned over 40 kilo på 2,5 år.

Og plutselig er det noen som mener at vektnedgangen ikke teller fordi jeg bruker medisiner.

At den er mindre verdt.

At den er «ufortjent».

Virkelig?

La meg fortelle deg noe.

Det finnes ikke ett eneste kilo jeg har gått ned uten innsats.

Jeg trener. Jeg går turer. Jeg planlegger måltider. Jeg tar bevisste valg hver eneste dag. Jeg står på, også på dager hvor jeg ikke har lyst. Jeg fortsetter når vekta står stille. Jeg fortsetter når kroppen protesterer. Jeg fortsetter når motivasjonen er borte.

Ingen sprøyte i verden gjør det for meg.

Den får meg ikke opp av senga.

Den får meg ikke ut på trening.

Den får meg ikke til å ta bedre valg.

Den jobben må jeg fortsatt gjøre selv.

Forskjellen er at kroppen ikke lenger motarbeider meg på samme måte som før.

For første gang opplever jeg at kroppen samarbeider. Jeg blir fortere mett. Jeg har mindre matstøy.

Og det er en viktig ting mange ikke forstår.

Disse medisinene er ikke magi.

De er behandling.

Akkurat som medisiner for høyt blodtrykk, diabetes eller andre sykdommer.

Likevel er det noe spesielt som skjer når behandlingen handler om overvekt.

Da begynner diskusjonen om fortjeneste.

Da kommer moralismen.

Da skal vi plutselig avgjøre hvem som fortjener hjelp og hvem som ikke gjør det.

Og det provoserer meg.

For overvekt er ikke en karakterbrist.

Det er ikke et tegn på svak vilje.

Det er ikke et bevis på at du ikke prøver hardt nok.

Overvekt er en kompleks sykdom påvirket av genetikk, hormoner, miljø, psykologi, medisiner, sykdommer og livssituasjon.

Likevel blir mennesker med overvekt ofte møtt som om alt handler om valg og selvdisiplin.

Det finnes også en annen side ved dette som sjelden snakkes om.

Nemlig skammen.

Det er så mange som skjuler at de bruker slankemedisin.

Jeg kjenner mennesker som ikke forteller det til nære venner, eller kolleger. Heller ikke nær familie.

Mennesker som finner på andre forklaringer når folk spør hvordan de har gått ned i vekt.

Ikke fordi de har gjort noe galt.

Men fordi de er redde.

Redde for å bli dømt.

Redde for å bli stemplet som late.

Redde for å få høre at de har jukset.

Redde for at folk skal mene at vektnedgangen ikke er ekte.

Tenk litt over det.

Ingen skjuler at de bruker blodtrykksmedisin.

Ingen skammer seg over å få behandling for astma.

Ingen føler behov for å unnskylde at de tar medisiner for andre sykdommer.

Men når det gjelder overvekt, er det annerledes.

Da forventes det nesten at vi skal kjempe alene.

At vi skal lide oss gjennom prosessen.

At vi skal bevise at vi fortjener hjelp.

Og hvis hjelpen virker, blir den plutselig et problem.

Jeg synes det sier mye om holdningene våre.

For sannheten er at svært mange mennesker med overvekt har brukt hele livet på å kjempe.

De har prøvd dietter.

De har prøvd treningsprogrammer.

De har gått opp og ned i vekt.

De har kjent på skam, skyldfølelse og nederlag.

Og når noen endelig finner et verktøy som hjelper, blir de møtt med mistenksomhet i stedet for støtte.

Det er trist.

For det burde være motsatt.

Vi burde glede oss over at mennesker får bedre helse.

At de får mindre smerter.

At de får mer energi.

At de får et bedre liv.

Jeg er fortsatt den samme personen som før.

Jeg har fortsatt lymfødem.

Jeg har fortsatt gode og dårlige dager.

Jeg må fortsatt gjøre jobben.

Men jeg har fått et verktøy som gjør det mulig å lykkes bedre.

Og det er jeg ikke flau over å si.

Tvert imot.

Jeg er lei av at mennesker med overvekt skal skamme seg over å få hjelp.

Jeg er lei av at vi skal måtte forsvare behandling som virker.

Jeg er lei av at vektnedgang alltid skal måles opp mot hvor mye man har lidd for å oppnå den.

For helse handler ikke om lidelse.

Det handler om å få det bedre.

Så nei.

Min vektnedgang er ikke ufortjent.

Den er resultatet av tusenvis av valg, timer med trening, dager med motgang, vilje til å fortsette og hjelp fra en behandling som faktisk virker.

Og kanskje er det på tide at vi slutter å spørre om mennesker med overvekt fortjener hjelp.

Kanskje vi heller skal spørre:

Hvorfor er vi så opptatt av å nekte dem hjelpen som finnes?

Slankemedisin er ikke juks! Jeg har jobbet beinhardt for å komme dit jeg er nå! Jeg har fortjent å miste hver eneste kilo, og jeg skammer meg ikke et sekund over at jeg har brukt slankemedisin som et hjelpemiddel og verktøy.

I disse dager skjer det noe interessant i Frankrike.

Der har myndighetene valgt å gi mennesker med fedme tilgang til moderne behandling på statens regning. Ikke fordi de mener folk skal slippe å ta ansvar for egen helse. Ikke fordi de har gitt opp forebygging. Men fordi de har forstått noe som burde være innlysende:

Det er ikke enten forebygging eller behandling. Vi trenger begge deler.

Samtidig som Frankrike satser på folkehelse, kosthold og forebyggende tiltak for kommende generasjoner, velger de også å hjelpe dem som allerede er syke.

For fedme er en sykdom.

Det er ikke en dårlig vane.

Det er ikke mangel på viljestyrke.

Det er ikke et karakterbrist.

Det er en sykdom som rammer millioner av mennesker, og som øker risikoen for blant annet diabetes, hjerte- og karsykdommer, søvnapné, leddplager og en rekke andre alvorlige helseutfordringer.

Men hva er egentlig moderne behandling?

For mange handler moderne fedmebehandling om legemidler som Wegovy og Mounjaro. Medisiner som påvirker hormonene som regulerer sult, metthet og belønningssenteret i hjernen.

For mange av oss betyr det mindre matstøy, færre cravings, bedre metthetsfølelse og dermed en reell mulighet til å gjennomføre de livsstilsendringene helsevesenet forventer at vi skal klare.

Dette er ikke mirakelmedisiner.

Man må fortsatt ta gode valg. Man må fortsatt tenke på kosthold. Man må fortsatt være fysisk aktiv.

Men for første gang har mange fått et verktøy som gjør kampen mot fedmen mulig å vinne.

Likevel er det som om all forståelse forsvinner når sykdommen heter fedme.

Ingen ville sagt til en pasient med lungekreft at behandling må vente fordi vi heller burde bruke pengene på å forebygge røyking.

Ingen ville sagt til en pasient med diabetes at vi ikke kan behandle sykdommen fordi vi heller må fokusere på kosthold.

Men når det gjelder fedme, er tonen ofte en helt annen.

Da handler diskusjonen plutselig om hvorvidt pasientene fortjener hjelp.

Og det er nettopp der problemet ligger.

For norske politikere må slutte å spørre om vi fortjener hjelp.

De må begynne å spørre hva vi trenger.

For vi trenger hjelp.

Og vi fortjener den også.

Stigmaet rundt overvekt lever dessverre i beste velgående. Ikke bare i samfunnet generelt, men også blant dem som sitter med makten til å gjøre noe.

Når mennesker med fedme igjen og igjen må argumentere for hvorfor de skal få tilgang til behandling som kan forbedre helsen, livskvaliteten og i mange tilfeller redde liv, sender det et tydelig signal:

At sykdommen vår ikke tas like alvorlig som andre sykdommer.

Jeg leser stadig at departementet «vurderer» saken.

Vurderer.

Det ordet har vi hørt lenge nå.

Så lenge at mange av oss begynner å forstå hva det egentlig betyr.

At dette ikke ligger øverst i bunken.

At dette ikke haster nok.

At man sannsynligvis venter på flere aktører i markedet før man kanskje skal vurdere å vurdere dette enda en gang.

Imens går månedene.

Imens betaler mennesker med fedme tusenvis av kroner hver måned av egen lomme.

Imens står andre helt uten mulighet til å få behandling fordi økonomien rett og slett ikke strekker til.

For oss handler dette ikke om politikk.

Det handler om helse.

Det handler om livskvalitet.

Det handler om muligheten til å leve et lengre, friskere og bedre liv.

Jeg vet hva disse medisinene har betydd for meg.

Jeg vet hva de har betydd for tusenvis av andre.

Ikke som en «lettvint løsning», slik enkelte fortsatt liker å fremstille det.

Men som et verktøy som gjør det mulig å lykkes med de livsstilsendringene vi får beskjed om å gjøre.

Derfor blir jeg både frustrert og oppgitt når jeg ser at andre land nå tar grep, mens Norge fortsatt vurderer.

For hver måned som går, er det mennesker som ikke får den hjelpen de trenger fordi de ikke har råd til den.

Det burde bekymre politikerne mer enn det ser ut til å gjøre.

Frankrike har forstått at man både kan forebygge sykdom og behandle dem som allerede er syke.

Norge burde klare det samme.

For vi som lever med fedme trenger ikke flere utredninger, flere vurderinger eller flere år med venting.

Vi trenger handling.

Og vi trenger politikere som slutter å spørre om vi fortjener hjelp – og begynner å gi oss den hjelpen vi både trenger og fortjener. 💛

På oppfølgingstimen hos overlegen ved overvektsklinikken denne uken kom vi inn på et tema som jeg vet mange av dere er opptatt av.

Klikking.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har selv klikket på både Wegovy og Mounjaro. Det gjør også svært mange andre. Ikke fordi vi ønsker å være kreative med medisiner, men fordi behandlingen er dyr. Veldig dyr.

For mange handler det rett og slett om økonomi.

Derfor ble jeg litt overrasket da overlegen fortalte at hun ikke anbefaler klikking.

Det fikk meg til å tenke.

For hva vet vi egentlig om denne klikkingen som så mange av oss driver med?

Da Wegovy kom på markedet, begynte mange å kjøpe de sterkeste pennene og telle klikk for å få lavere doser. På den måten kunne pennen vare lenger, og kostnadene ble betydelig lavere.

Det samme ser vi nå med Mounjaro.

Noen kjøper høyere styrker og klikker seg ned til ønsket dose. Andre lar pennen vare lenger enn de fire ukene produsenten anbefaler.

Men her er det interessante:

Noen leger anbefaler dette.

Andre gjør det ikke.

Så hvem har rett?

Sannheten er at vi vet overraskende lite.

Det finnes svært lite forskning på selve klikkemetoden. Det betyr ikke at den er farlig. Men det betyr heller ikke at vi vet sikkert hvordan virkestoffet oppfører seg dersom pennen brukes utover det produsenten har testet og dokumentert.

For Mounjaro er anbefalingen at pennen skal kastes etter 30 dager.

For Wegovy finnes det også klare anbefalinger for hvor lenge en åpnet penn skal brukes.

Det er dette produsentene har forsket på.

Det er dette de kan garantere.

Men hva skjer dersom pennen brukes lenger?

Mister virkestoffet effekt?

Blir doseringen mindre nøyaktig?

Påvirkes stabiliteten?

Det vet vi faktisk ikke sikkert.

Og det er nettopp derfor overlegen min ikke anbefaler klikking.

Ikke fordi hun mener at folk gjør noe dumt, men fordi hun ønsker at behandlingen skal brukes slik den er testet og dokumentert.

Samtidig forstår jeg veldig godt hvorfor så mange klikker.

For dette handler også om penger.

Mange av oss betaler flere tusen kroner hver måned for en behandling vi trenger. Da er det ikke rart at man leter etter måter å få medisinen til å vare lenger på.

Jeg skal være ærlig:

Hadde disse medisinene vært på blå resept, tror jeg svært få av oss hadde sittet hjemme med kalkulator, klikkeskjemaer og regnestykker.

Da hadde vi brukt pennene akkurat slik produsentene har tenkt.

Jeg kommer ikke til å fortelle andre hva de skal gjøre.

Men etter samtalen med overlegen sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

For når det gjelder klikking, finnes det mange erfaringer og mange meninger.

Men overraskende få fakta.

Og kanskje er det nettopp det som er det mest interessante.

For min del, så slutter jeg nå å klikke. Usikker om jeg vil merke noe forskjell, men tenker å følge overlegens anbefaling.

Lag deg en god lørdag der du er! Jeg har hatt datter og barnebarn her et par dager, og det er verdifull tid. Vi blogges i morgen!

Da jeg startet på Mounjaro, kjente jeg det ganske raskt. Den følelsen jeg husket så godt. Mettheten som kom fort. Mettheten som varte lenge. Den roen i hodet. Og vekta… den gikk ned. 7 kilo på relativt kort tid. Det føltes nesten litt sånn: “Det er sånn det skal være ja .”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men sannheten er at dette ikke var første gang jeg kjente det. Jeg hadde kjent akkurat det samme før, da jeg gikk på Wegovy. Den tydelige metthetsfølelsen. Den lange varigheten. Den roen. Og så… forsvant den også der. Men den sterke Wegovy effekten varte i ca 1 1/2 år.

Så ble det bestemt at jeg skulle prøve å bytte fra Wegovy til  Mounjaro, og jeg kjente den samme sterke effekten igjen. Det var så fantastisk å kjenne på. Det å få alt dette tilbake. Jeg hadde troen, men jeg hadde også den  lille tanken bak i hodet: “Jeg vet hvordan dette kan utvikle seg…”

For så skjer det noe her også. Den sterke, merkbare effekten blir mindre. Metthetsfølelsen er ikke like tydelig. Den varer ikke like lenge. Og tankene kommer snikende: “Virker det ikke lenger?” “Er jeg virkelig tilbake der jeg var? Etter såpass kort tid ? ” Jeg kjente og på en følelsen av urettferdighet fordi mange har effekten så mye lengre på begge sprøytene. Legen min sa at jeg nå kunne øke fra 7,5 mg til 10 mg eller 15 mg, og på papiret, så kan jeg det, men økonomisk, så har jeg ikke anledning til å betale nesten 6000 kr hver mnd. Nå betaler jeg den summen annenhver mnd, og det svir mer enn nok.

Men dette med effekt, det er faktisk noe forskning også peker på. Den tydeligste og mest merkbare effekten kommer ofte i starten. Etter hvert tilpasser kroppen seg, og følelsen av metthet kan bli mindre tydelig. Det betyr ikke nødvendigvis at medisinen har sluttet å virke. Studier på både Wegovy og Mounjaro viser at mange fortsatt kan ha effekt over tid, selv om den sterke følelsen av metthet blir mindre. Samtidig viser forskning også at mye av vekten ofte kommer tilbake hvis man slutter helt. Og kanskje sier det noe viktig: dette er for mange ikke en kort kur, men en behandling over tid, kanskje livet ut.

Og så er det dette med dose. Mange tenker kanskje at man må opp i høyeste dose for at det skal fungere. Men det er ikke nødvendigvis så enkelt. Forskning og erfaring viser at effekten er individuell. Noen trenger høyere dose. Andre klarer seg fint på lavere. Det viktigste er ikke å stå på mest mulig, men å finne den dosen som fungerer for deg. Jeg skulle sikkert hatt den høyeste, men når medisinen ikke er på blå resept, så kan jeg ikke gå høyere. Jeg er jo heldig som har hatt mulighet til å betale selv. Ikke alle er der, og det er en stor skam. Alle med sykelig overvekt skulle hatt den samme muligheten. Arbeiderpartiet jobber ikke for likhet på dette feltet ihvertfall.

Selv om jeg ikke kjenner den samme tydelige mettheten lenger, så kan effekten fortsatt være der. Jeg blir fortsatt mett, bare ikke like like raskt, men raskere enn før jeg startet reisen min. Jeg har fortsatt mer kontroll, bare ikke like automatisk. Det er fortsatt lettere å ta gode valg, men jeg må være mer bevisst.

Og så er det dette med oss mennesker. Vi er forskjellige. Kroppene våre reagerer ulikt. Noen kjenner sterk effekt lenge. Andre opplever at den flater ut raskere. Og så har vi forventningene våre. Når noe fungerer så godt i starten, så håper vi kanskje at det skal fortsette sånn. Hele veien. Medisiner har jo oftest jevn virkning hele tiden, men disse er blant de som skiller seg ut der. Klart medisiner ofte må justeres, men man kommer oftest i mål med den dosen som er riktig. Her er det mye vanskeligere over tid.

Men kanskje er det ikke sånn det er med denne medisinen. Kanskje er det slik at medisinen gir oss en start. Et dytt. Et verktøy. Og så… må vi ta mer av jobben selv etter hvert.

Jeg kjenner i hvert fall på det nå. At jeg ikke kan lene meg like mye på følelsen av metthet. At jeg må være litt mer bevisst. Litt mer til stede i valgene mine. Og det er ikke alltid like lett. Vekta går sååå sent ned, og det er så frustrerende. men så er det også noe med at jobben bare blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som flere og flere kilo går av. Kroppen stritter i mot alt den kan.

Men kanskje er det nettopp her den virkelige jobben starter. Ikke når alt går av seg selv. Men når det ikke gjør det lenger. Slankemedisinen er ingen magi. Man må virkelig jobbe selv. Slankemedisinene er et utrolig godt verktøy, spesielt i starten.

Jeg vet ikke helt hvor dette ender. Men jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på det. Og kanskje er det nettopp det som er viktigst å si: at selv om effekten ikke føles like tydelig, så betyr det ikke nødvendigvis at den er borte. Og jeg våger aldri i livet å slutte pr.nå, men jeg hadde håpet på litt mer ” magi ” i lengre tid enn jeg opplever 💛

Jeg har hatt en times økt på treningssenteret i dag tidlig, og skal bruke resten av dagen til å gjøre en del her hjemme. Ute regner det, så en fin dag til å gjøre gode ting inne. Lag deg en så god dag som mulig! Vi blogges i morgen!

Denne uken leste jeg en artikkel som gjorde noe med meg. For første gang hørte jeg en lege si det så klart, så direkte, og så tydelig: overvekt – alvorlig fedme – er en sykdom. Ikke «lathet». Ikke «mangel på motivasjon». En sykdom. Punktum. (Dagens Medisin)

Denne legen møter pasienter som sliter med å puste, som ikke klarer å jobbe, som vil være der for barna sine — og han har medisinen som kan hjelpe. Problemet? Pasienten har ikke råd. (Dagens Medisin)

Det er ikke én pasient. Det er 70 000 nordmenn som kunne fått hjelp hvis politikerne bare tok et valg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fedme er biologi – ikke et spørsmål om «å ta seg sammen»

Legens ord sitter. Han sier at det er like hjelpsomt å be en person med alvorlig fedme om å «bare spise mindre» som å be en astmatiker om å «puste roligere». Når kroppen har satt en ny «termostat» for vekten, kjemper hele biologien mot vektnedgang. (Dagens Medisin)

70–80 % av kroppsvekten vår er genetisk bestemt, og når vi mister vekt, skrur kroppen opp sultsignaler og ned forbrenningen. Det er ikke et tegn på svakhet — det er ren biologi. Denne legen er ikke i tvil :  Medisiner kan redde liv, og de finnes rett foran nesen på oss.

For vi har endelig verktøy som virker: Wegovy og Mounjaro. Dette er ikke «slankekurer» eller mirakelkurer — det er behandling som regulerer appetitt og metthet og gir resultater på nivå med fedmekirurgi. (Dagens Medisin)

Og dette er ikke bare vektreduksjon. Store studier viser at risikoen for hjerteinfarkt og hjerneslag går ned, og dødeligheten av hjerte‑ og karsykdommer halveres i løpet av de første månedene med behandling. Dette er medisiner som faktisk redder liv, men dagens politikk gjør at vi nå har fått et klasseskille som dreper.

Likevel sitter politikerne og «vurderer». I mellomtiden må de med penger betale ca. 36 000 kroner i året for å få behandling — de uten penger må vente. Overvekt rammer skjevt – de med lavest inntekt er hardest rammet. Når kun de rikeste får behandling, sementerer vi et nytt klasseskille i helsevesenet. Er dette virkelig verdigheten vi ønsker av en velferdsstat? Politikerne overser tallene.

Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har konkludert at medisinene er kostnadseffektive, og anbefaler at medisinene bør være på blå resept for dem med alvorlig fedme og vektrelaterte sykdommer. (Dagens Medisin) Dette vil koste såpass mye at Direktoratet for medisinske produkter ikke kan ta avgjørelsen. Det må politikerne på Stortinget gjøre, men der har de verdens beste tid. Overvektiges liv er ikke, og har aldri vært viktig.

Politikerne tenker kanskje 2027… Om ett år. Kanskje….Og politikerne våre de tenker mens tusenvis får hjerteinfarkt som kunne vært forhindret. Mens en mengde mennesker forsvinner ut av arbeidslivet, og mens trykket på det norske helsevesenet bare øker. Ett år til mens håpet slukner i øynene på folk som vil leve et lettere og friskere liv.

Hva slags samfunn er dette?

La oss være klare:

• Fedme er en kronisk sykdom, ikke dårlig karakter.
• Vi har effektive medisiner som kan redde liv.
• Samfunnet kan spare milliarder på å forebygge komplikasjoner framfor å behandle dem passive og dyrt.

Å bruke penger på behandling som virker, betaler seg tilbake mange ganger over litt tid.

I torsdagens debatt på NRK ble det smertefullt tydelig hva dette egentlig handler om. Ikke helse. Ikke menneskers liv. Men penger. Der kom det også klart frem at ingen en gang kan si sikkert om saken om Wegovy på blå resept faktisk blir sendt videre til Stortinget. Den kan bli stoppet allerede i departementet – og det finnes ingen tidslinje, ingen garanti og ingen som kan si når en endelig avgjørelse eventuelt kommer.

For oss som lever med alvorlig overvekt og følgesykdommer, er dette umulig å se på som noe annet enn at menneskers helse settes på vent, mens myndighetene regner på kroner og øre. Myndighetene drøyer behandlingen fordi de sier de vil vente på flere aktører i markedet, for å presse prisen ned. Flere aktører betyr konkurranse – og bedre forhandlingsmakt for staten. Det kan høres fornuftig ut på papiret. Men i virkeligheten betyr det at pasienter må vente, mens helsa forverres.

Samtidig er det kjent at produsenten bak Mounjaro skal ha sendt inn, eller er i ferd med å sende inn, søknad om blå resept. Også dette brukes som et argument for å vente. Som om menneskers helse kan settes på pause til markedet er «klart».

For dem er dette budsjetter, strategier og timing.

For oss er det kroppene våre. Livene våre.

Og når effektiv behandling finnes, men holdes utenfor fordi prisen ikke er lav nok ennå – da må det være lov å si det høyt: Dette handler ikke bare om penger. Det handler om menneskers liv.

Hvor er stemmen vår?

Hvor er vi alle – pasienter, fagfolk, pårørende – som burde rope høyere? Hvor er de som tør å si fra, som tør å kreve at livsviktig behandling ikke skal være et privilegium for de rike? Dette angår oss alle, og vi kan ikke la stillhet bli et valg. Vi er mange som kjenner kampen på kroppen, mange som vet hva det vil si å være fanget i en sykdom som samfunnet ikke tar på alvor. La oss bruke stemmen vår. La oss rope høyere. Dette er ikke en framtidig debatt. Dette er nå.

Politikerne må våkne – nå!

Til dere politikere som sitter og «vurderer»: Hver dag dere utsetter dette, dør mennesker som kunne vært reddet. Hver dag dere ser på tall og budsjetter, mister noen en sjanse til å være der for barna sine, til å puste lettere, til å leve et liv med verdighet.

Dette er ikke et spørsmål om prioritering i morgen. Dette er et spørsmål om liv – i dag. Hvis dere ikke tar ansvar i revidert statsbudsjett til våren, da viser dere tydelig at overvektige og deres liv ikke tas på alvor. Og det burde svi.

📣 Til oss alle: Del, snakk, engasjer, krev handling.

Bildet jeg har brukt i dag er et bilde tatt av VG da jeg tok et av de aller første stikkene med fedmemedisin, da med Ozempic. Dette var starten på et nytt liv, en ny hverdag og pr i dag en vektnedgang på 38 kg.

Jeg brukte Wegovy i litt over 2 år, og hadde en fantastisk effekt. Totalt gikk jeg ned 38 kg, og det føltes som kroppen min endelig samarbeidet med meg. Endelig liksom etter å ha kjempet mot vekten i alle år. Men etter 1–1,5 år på Wegovy, så stoppet effekten opp, og vekta sto lenge helt stille. Helt normalt for de fleste. Gradvis begynte også ønsket om å gå ned mer å forsvinne – for når kroppen ikke responderer, mister man litt troen på at det faktisk er mulig.

Da jeg var på overvektsklinikken i desember, var overlegen veldig tydelig: Når effekten først stopper opp på Wegovy, vil den ikke komme tilbake. Uansett dose. Samtidig mente fastlegen min at et bytte til Mounjaro kunne gi kroppen min et nytt “kick”. Jeg bestemte meg for å prøve, og startet 25. november på laveste dose, 2,5 mg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde ingen pause mellom Wegovy og Mounjaro – noen venter 4 uker for å gi kroppen en pause, men legen min vurderte at jeg kunne starte rett på. De første fire ukene på 2,5 mg merket jeg ingenting. Ingen bivirkninger heller, men heller ingen effekt. Jeg kjente tvilen på at dette ville bli bedre selv om jeg ” bare ” var på laveste dose. Mounjaro kan man få helt opp i 15 mg.

Lille julaften økte jeg til 5 mg, og plutselig etter noen dager, så skjedde det. For meg var det nesten magisk. Metthetsfølelsen kom tilbake, den kjappe metthetsfølelsen – den samme som da jeg startet på Wegovy. Ikke bare “litt mett”, men virkelig stappmett. Det tok noen dager før jeg turte å tro på det selv, hadde kroppen min reagert positivt på bytte? Jeg ga det noen dager for å kjenne etter.

Men akkurat nå: jeg blir mett veldig fort, og noen ganger så mye at det nesten blir ubehagelig. Det som skiller seg litt ut fra da jeg gikk på Wegovy, det er at etter en times tid etter måltidet kjenner jeg virkelig hvor mett jeg er, og følelsen varer i flere timer. Fort mett når jeg spiser. Stappmett etter en time. Noen dager kunne jeg nesten klart meg med bare ett måltid. Det er så godt å kjenne at kroppen min faktisk sier fra igjen såpass kjapt. Kjappere enn på lenge.

Resultatene har ikke latt vente på seg, og pr nå er Heidi overlykkelig. Første uken etter doseøkningen gikk jeg ned 1,7 kg, og uken etter ytterligere 1,4 kg – totalt 3,1 kg på to uker. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så glad i forhold til akkurat dette, og også optimistisk. Det gir motivasjon og energi til å fortsette reisen min, og minner meg på at kroppen min fortsatt kan reagere. Men tvilen, usikkerheten om dette vil vare, den vil alltid ligge der bak, men jeg må akkurat bare nå nyte det som skjer. Cravingsene er ikke helt borte. De er der fortsatt, men de er ikke så intense som tidligere.

Hvorfor kan Mounjaro virke når Wegovy har stoppet opp?

Begge medisinene er GLP-1-medisiner, og de fungerer på mange måter på samme måte: de påvirker sult- og metthetsfølelse, og kan hjelpe kroppen til å spise mindre. Men Mounjaro virker litt annerledes enn Wegovy. Den stimulerer nemlig flere reseptorer samtidig, ikke bare GLP-1, og dette kan gjøre at kroppen reagerer på nytt selv om Wegovy ikke lenger hadde effekt. For meg har dette betydd at metthetsfølelsen endelig er tilbake – kroppen “husker” hvordan den skal si fra når den har fått nok, og jeg kan spise mindre uten å føle sult.

Når det gjelder det økonomiske, må jeg være realistisk. Mounjaro er dyr, og jeg kjøper nå 10 mg og klikker meg fram til at jeg har sprøyta i to måneder. Jeg startet med å kjøpe 5 mg, og klikket 2,5 mg doser slik at jeg hadde sprøyten lengre enn 4 uker. Jeg kommer nok til å gå opp på 7,5 mg etter hvert, og vil kjøpe 15 mg og ha den i to måneder. Høyere doser har jeg ikke økonomi til, og det er sååå frustrerende – nesten en skam – at vi overvektige som får et nytt og lettere liv med medisinen må betale alt selv. For meg handler det ikke bare om vektnedgang eller metthetsfølelse, men om en enklere hverdag, mer energi, bedre helse og økt livskvalitet. Stortingspolitikerne skal etter hvert avgjøre om Wegovy skal på blå resept, men jeg tror ikke dette er noen sak de føler haster. Vi overvektige er overhode ikke viktige, så de tar det vel når de tar det. Kommer Wegovy på blå resept, så vil jeg tro at også Mounjaro gjør det. Fastlegen min fortalte at også selskapet bak Mounjaro har søkt om å få dette på blå resept, men de må selvsagt kunne vise til effekten, ikke bare på vekten, men helsen generelt. Jeg har lest lite studier om helseeffekten av Mounjaro, så det må jeg få gjort.

Jeg er utrolig takknemlig for at vekta endelig har begynt å gå nedover igjen, og for at kroppen responderer på nytt. Små seire som dette gjør hverdagen lettere, og minner meg på hvorfor jeg startet denne reisen i første omgang.

Jeg er også takknemlig for å kjenne metthetsfølelsen igjen, for fremgangen på vekten, og for den følelsen av kontroll og samarbeid med kroppen min. Det er en påminnelse om at tålmodighet, riktig oppfølging og å finne det som fungerer for ens egen kropp virkelig kan gi resultater.

Nyt lørdagen der du er! Jeg fikk bla penger til jul, og har nå kjøpt meg en JBL Xtreme høytaler som jeg kan bære med meg fra rom til rom. En høytaler med sykt god lyd, og den bassen! Jeg elsker musikk, og er helt avhengig av musikk, så i dag har jeg trent i loftstuen med musikken på ny høytaler. Skikkelig digg! I formiddag kommer det levering av ved, så mye av dagen blir brukt til å stable ved, noe jeg synes er veldig ålreit. Heldigvis har vi ikke så mye snø at jeg får problemer med å trille veden fra garasjen til vedboden. Vi blogges i morgen!

Denne uken gjorde jeg noe jeg har vurdert lenge – jeg har byttet fra Wegovy til Mounjaro. Det var fastlegen min som foreslo det, og forklarte at mange som har brukt Wegovy over lengre tid kan oppleve at effekten avtar, noe jeg har kjent veldig på. Etter et halvt år med stagnasjon, føltes det som riktig tidspunkt å prøve noe nytt. Så jeg fulgte fastlegens råd, og vi har lagt en plan.

Jeg startet på 2,5 mg Mounjaro på tirsdag, og skal øke til 5 mg etter 4 uker. Jeg har gått fra minste dose til høyeste dose av Wegovy, og i 1 1/2 år fungerte det som bare det, men etter det, i ca 6 mnd, så har kroppen min stått stille. Selv om jeg trener hver dag, jeg går turer, sykler, styrker kroppen, svømmer og trener trampoline, så har tallet på vekten vært låst. Mat er et problem selvsgat fordi jeg nå kan spise noe mer, og har denne enorme cravingen. Fastlegen mener at Mounjaro kanskje kan hjelpe der. Det har vært frustrerende og mentalt tungt det å føle at man ikke kommer videre, men nå prøver jeg å se på dette som en ny mulighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvorfor er det så viktig for meg å nå dette målet om å komme ned 20 kg til ? Det handler ikke bare om et tall på vekten. Det handler om helse, livskvalitet, og det å få tilbake energien og ikke minst en bedre selvfølelse. Det har vært en vanvittig lang reise, og reisen fortsetter. Noen ganger føles det som om man nesten er desperat etter å finne det som fungerer. Tanken på kirurgi har også streifet meg, der skal jeg være helt ærlig, men jeg vil først gi kroppen min en sjanse til med Mounjaro. Fastlegen var helt klar på at jeg ville nå målet og mer til om jeg valgte kirurgi, men her er det mye å tenke på føre et slikt drastisk valg eventuelt blir tatt. Det er skummelt og man vet ikke hva livet etterpå vil gi, men til dere som har gjort det, jeg forstår dere så sabla godt.

Hva vet vi om bytte fra Wegovy til Mounjaro?

Det er flere som har hatt gode resultater med å bytte, spesielt de som har stagnert lenge på Wegovy. Dette gir håp om at kroppen min kan få en ny start. Samtidig er det også mange som ikke har kommet videre selv med bytte. 

Hva er forskjellen på Wegovy og Mounjaro?

Her er en enkel oversikt over forskjellene mellom de to sprøytene:

Kort sagt: Wegovy hjelper hovedsakelig med appetitt og metthet, mens Mounjaro kombinerer to hormoner for å gi kroppen et ekstra dytt, spesielt når Wegovy ikke lenger virker like godt.

Hva føler jeg nå?

Litt nervøs. Litt spent. Litt usikker. Har vel ikke den store troen, men er likevel bittelitt håpefull, men følelsen er mikroskopisk om jeg skal være helt ærlig. Jeg må lete langt der bak liksom.

Jeg forventer ikke mirakler, men jeg håper dette kan gi kroppen min et lite dytt i riktig retning igjen. Målet mitt er ikke bare et tall på vekten, men helse, energi og livskvalitet – og ja, 20 kilo til ned er fortsatt drømmen. Fastlegen min er veldig enig i at det å gå ned 20 kg til vil være veldig bra for meg helsemessig.

Veien videre er å prøve Mounjaro ei stund nå, så får vi se. 2.5 mg er jo heller ikke mye, ikke 5 mg heller. Økonomisk kan jeg ikke stå på de høyeste dosene uke etter uke, så her må det klikkes når jeg skal høyere opp.

Jeg kommer til å dele reisen min videre med dere – med ærlighet, både på gode og dårlige dager. Mange av dere har kjent på den samme stagnasjon, den samme frustrasjon og den samme tvilen,  men også håpet. Så da blir dette en ny «restart».

Uansett hvordan det går: Jeg gir ikke opp 💛 Målet ligger der fremme, og jeg vet jeg kan, men fy søren, så utrolig vanskelig og tøft det er. 

Nyt dagen der du er! Jeg har trent hjemme i dag. Ei god økt på 40 minutter. Nå er det en del ærender som står for tur. Det ble bestilt litt på Black Friday som skal hentes litt rundt forbi. I tillegg fikk jeg handlet masse julegaver på nett i går. Shopping er ikke lengre min favoritt aktivitet, og jeg går fort lei av å gå rundt i butikker, så nettet er genialt. Jeg vet man skal støtte lokale butikker, og det gjør jeg selvsagt også, men når samme varer koster mye mindre på nett selv om man mange ganger må betale frakt, så sier min lommebok ja takk til det. Vi blogges i morgen!

I utgangspunktet så er det sannheten. Slankesprøyta Wegovy kan nå endelig komme på blå resept. Bare det at man har kommet hit er jo en bitte, bitte liten seier, men det er fortsatt en lang vei å gå. Nå er det opp til våre folkevalgte å bestemme om personer med sykelig fedme skal få viktig medisin på blå resept. Nå skal det bli spennende å se hvem som virkelig bryr seg, og hvor mye stigma som også sitter hos de vi har valgt til å styre landet vårt.

Denne uken kom nyheten om at Direktoratet for medisinske produkter (DMP) og Novo Nordisk var blitt enige, og at forhandlingene var i mål. Partene hadde blitt enige om pris på Wegovy. En pris som oppfyller kriteriene for blå resept. Myndighetene har fått en vesentlig lavere pris på legemiddelet som nå gir et rimelig forhold mellom nytte og kostnader. Hvor mye prislappen er på, det er ikke kjent, men når prislappen er på mer enn 100 millioner, så må Stortinget godkjenne at pengene går over statsbudsjettet. Dermed er det våre folkevalgte som skal ta stilling til om sykelig overvektige skal få den hjelpen de så sårt trenger. At Stortinget er splittet i denne saken, det er det ingen tvil om. Har jeg har troen på at flertallet av våre folkevalgte nå kommer til å gå inn for dekning på blå resept? Egentlig ikke, og det er veldig synd at dette kom etter valgkampen, og ikke før. Men jeg tror vi nå er mange som må bruke stemmen vår, og legge press på politikerne som sitter på Stortinget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er også synd at enigheten om å la Stortinget vurdere Wegovy på blå resept kom etter at forslag til statsbudsjett har blitt lagt frem, og ikke før. Sjansene for at dette vil tas med i vurderingen i budsjettet for 2026, den er svært liten. Nå ligger saken på bordet til Helse og omsorgsdepartementet som deretter må fremme saken for Stortinget, og i departementet kan statssekretæren fortelle at de skal ta seg god til på å vurdere dette. Klart de skal det, de kommer til å ha verdens beste tid. Overvekt og overvektige blir ikke prioritert. Stigmaet lever nok i beste velgående også både i departementet og blant våre folkevalgte.

Joda, en prislapp på over 100 millioner kroner er mye penger, men når man vet at fedme og overvekt koster samfunnet flere milliarder kroner, så burde vel regnestykket være veldig enkelt. I 2022 kostet fedme og overvekt samfunnet 238 milliarder. Det å gi Wegovy på blå resept vil spare samfunnet for store beløp hvert år. At sykelig overvektige skal betale medisinen selv, det skaper også et enormt klasseskille. Det skal ikke være lommeboka som bestemmer om man har råd til å få hjelp, eller ikke.

Det vil stilles krav til hvem som eventuelt vil få Wegovy på blå resept. Dette vil selvsagt ikke være ” for alle.” Kravene som stilles er at man har en BMI ( eller KMI nå ) på over 35, og man må i tillegg ha to vektrelaterte sykdommer. Det antas at rundt 70000 nordmenn vil kunne komme inn under blå resept ordningen. Slankemedisin skal ikke være en medisin for ” alle.” Den skal være til hjelp for de som virkelig trenger det. Man skal ikke få slankemedisin om man har 5-10 kg for mye.

Nå skal først helseministeren og hans folk se på dette. Så er det de som skal vurdere om saken skal videre til Stortinget. Skal vi tjukke endelig bli tatt på alvor, eller er man fortsatt der at det er vår skyld at vi er tjukke? Fagfolk som jobber med dette hver dag, de er klare på at nå må noe skje. Fedme er en kronisk sykdom. Det handler ikke bare om livsstil. Vi har kommet lengre enn det, men det spørs om politikerne har det.

Nå tenker jeg det er på tide at vi alle bruker stemmen vår, og legger press på politikerne. Landsforeningen for overvektige er en klar og god stemme i også denne saken, og de gjør en god jobb her. Men jeg tenker at også vi andre kan gjøre mye for å påvirke. Vi kan bla legge press på de som sitter på Stortinget for det fylket vi selv bor i, eller legge press på hele den gjengen som etter hvert skal avgjøre om vi skal få nødvendig helsehjelp, eller ikke.

Jeg leste på TV2.no at FRPs helsepolitiske talsperson, Kristian Eilertsen er helt klar på at dette haster å få på plass. Han mener at regjeringen ikke kan vente med denne saken til statsbudsjettet for 2027, men at en beslutning om offentlig finansiering må komme på plass senest i forbindelse med revidert budsjett. Han er tydelig på at alvorlig fedme er et problem enormt mange nordmenn sliter med, og at dette er ikke et problem som forsvinner av seg selv – tvert imot vil det bare bli dyrere og mer belastende jo lenger man venter med å tilby effektiv behandling på blå resept mener han. Jeg blir så innmari glad når jeg ser at et parti har skjønt det, og ikke minst at dette ikke er en sak som bør ligge på bordet til Helse og omsorgsdepartementet frem til budsjettet for 2027. Jeg håper FRP også gjør sitt for å legge press på regjeringen så man kanskje har et bitte, bitte lite håp om at noe kan skje før det har gått et helt år. Hva er det egentlig å tenke på, og vurdere?Departementet vet allerede nå alt de trenger å vite. Dette er en sak man kjenner veldig godt til før de fikk den på bordet. Men nå tror jeg det dessverre skal letes med lupe etter å finne unnskyldninger for at Wegovy ikke skal over på blå resept. Vi er et lite skritt videre, men veien er fortsatt lang…..

Nyt dagen der du er! Vi blogges i morgen!

Denne uken har nyhetene vist oss noe som gjør meg så utrolig sint, og så utrolig frustrert: nordmenn betaler tusenvis av kroner for å få tilgang til slankesprøyter som Wegovy og Mounjaro. Midt i alt snakket om forebygging, livskvalitet og helsetiltak, sitter staten stille i båten – og lar overvektige betale av egen lomme. Hvorfor skal de bry seg om oss. Det har de aldri gjort, og det kommer de aldri til å gjøre.

Jeg blir både sint og trist når jeg tenker på dette. Overvekt er en sykdom, en risikofaktor for en rekke alvorlige helseproblemer, og en belastning som mange prøver å håndtere hver eneste dag. Likevel får de som trenger medisinsk hjelp ikke støtte fra det offentlige. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tallene taler sitt tydelige språk: i løpet av de første månedene av 2025 har bruken av slankemedisiner økt markant fra samme periode året før – flere pakninger, flere brukere og økt omsetning. Med ca. 35 000 kr per år per bruker må de fleste betale dette selv. Dette er ikke lenger en liten gruppe eller et nisjeproblem — det har blitt en massiv utfordring, for både privatøkonomi og samfunnsøkonomi.

Hva sprøytene betyr for overvektige

For mange er disse sprøytene mer enn et medikament for vektreduksjon. De kan gi:

• Bedre helse – reduserer risiko for diabetes, hjertesykdom og leddplager.

• Bedre livskvalitet – mindre smerter, mer energi, bedre søvn.

• Psykisk støtte – når kroppen endrer seg, kan selvfølelse og sosial deltagelse øke.

Dette er ikke kosmetikk; det er helsehjelp. For mange føles det som å få en sjanse til å leve livet sitt uten den daglige belastningen av overvekt.

Stigma og psykiske belastninger

Overvekt er fortsatt sterkt stigmatisert i samfunnet. Mange opplever å bli møtt med moraliserende kommentarer om egen viljestyrke, snarere enn forståelse for at dette er en sykdom med komplekse årsaker: genetikk, hormoner, stress og sosiale faktorer.

• Mange føler skam og skyld når de ikke får hjelp.

• Psykisk belastning forsterkes av økonomiske barrierer: å måtte betale tusenvis av kroner for behandling som kunne vært livreddende, er en konstant påminnelse om at samfunnet ikke ser verdien av helsen vår.

Jeg har levd største delen av livet mitt med overvekt. Jeg vet hvordan det føles å stå i kampen – ikke bare mot kiloene, og mot hodet mitt, men også mot holdningene. For det handler ikke bare om kroppen, men om hvordan samfunnet ser på deg når du er overvektig. Når du blir møtt med blikk, kommentarer eller stillhet som forteller deg at du burde «ta deg sammen». Alle bedreviterne som hele tiden kan fortelle at det er så enkelt som å spise mindre, og trene mer. For det er det mange tror. Man tror at overvekt er et valg. At det handler om viljestyrke. Men hadde det vært så enkelt, så hadde vi vel ikke vært så mange som kjemper den samme kampen? Noe av det verste er nettopp hvordan samfunnet ser på oss. Vi blir møtt med dømming og moral. Vi ” må bare ta oss sammen”, som om dette handler om latskap.

Da jeg begynte med Ozempic, og deretter Wegovy, så endret livet mitt seg. Ikke over natten, men gradvis. Jeg fikk en ro i hodet jeg ikke hadde kjent på før. Matfokuset forsvant litt, og jeg fikk kontroll. Ikke bare over spisingen, men over livet. Det høres dramatisk ut, men det er sant. Jeg fikk en kropp som fungerte, og mer tro på meg selv. Jeg begynte å kjenne igjen den jeg egentlig er – bak vekten, bak skammen. Slankesprøyten ble et verktøy, ikke en snarvei.

Derfor gjør det vondt å se hvordan staten behandler dette temaet. I Norge gis det ikke støtte til Wegovy, eller Munjaro, og for mange betyr det at medisinen rett og slett blir uoppnåelig. Prisen er altfor høy, og mange som virkelig trenger hjelp, blir stående utenfor. Begrunnelsen fra myndighetene handler om at effekten ikke står i forhold til prisen, og at medisinen må brukes over lang tid. Men for oss som faktisk har brukt den – som har kjent forskjellen i både kropp og sinn – så vet vi at effekten handler om mye mer enn tall på vekta. Det handler om livskvalitet, om helse, om å orke å leve.

Jeg får så mange meldinger fra dere som leser bloggen min, og det er så vondt å lese om stor vektnedgang som endrer seg til det motsatte fordi man ikke lengre har råd til å betale medisinen selv. Så mange som forteller at de må prioritere sprøyten foran andre viktige ting i livet. Mange setter sprøytene foran privat økonomien, foran det å betale regninger. Sånn skal det ikke være! Kostanden for staten hadde nok vært stor i starten, men på sikt, så hadde de spart så mye mer enn hva dette hadde kostet. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det ikke er nøye med. Det er jo vår skyld at vi er tjukke, så da får vi sannelig redde oss selv uten hjelp fra staten. Hvilke andre grupper hadde godtatt dette? Er vi for snille? Burde vi presset på mye mer for å få dekning av medisinen som kan endre så mange liv? Hvor mye ble dette temaet nevnt i valgkampen?  Vi burde rope mye høyere, og bli mange. For det er en stor skam at politikerne og helsefaglige ansvarlige ikke vil gi oss hjelpen som nå er her. Nei, de skal fortsette å snakke om kost og aktivitet som eneste løsning på et problem som bare vokser.

Så hvorfor skal nordmenn med overvekt betale av egen lomme for behandling som har dokumentert helsegevinst, mens andre sykdommer dekkes av staten? Hvor er rettferdigheten i at de som trenger hjelp mest, må klare seg selv? Klart det må være en grense for å få disse dekket. Klart det er de med alvorlig fedme som skal få disse på blå, men staten vil ikke gi de til noen. Nok et bevis på hvordan samfunnet stigmatiserer overvektige.

Vi snakker ikke om luksus. Vi snakker om helsehjelp, forebygging og rettferdighet. Det er på tide med handling. Ikke mer stillesitting. 35000 kr bruker man gjennomsnittlig på disse medisinene i året. Det er utrolig høye tall, og dette merkes godt i lommeboken til oss som må kjøpe medisinen måned etter måned. Det er på tide å vise at også våre liv er verdt noe….

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag! Da skal jeg fortelle mer om en STOR glede jeg opplevd denne uken. I dag måtte jeg ha ut litt frustrasjon.

🩵 Små seire, store lærdommer – slik har den siste måneden egentlig vært

Noen måneder flyter bare fint. Andre føles som en kamp mellom det man vil, det man får til – og det man orker. September disse dagene i oktober har vært en sånn miks for meg. Litt fremgang, litt frustrasjon, men mest av alt: læring.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror mange av oss er altfor flinke til å se på alt vi ikke får til. Vi glemmer de små tingene vi faktisk mestrer midt i alt kaoset. Derfor ville jeg samle tankene mine litt –  ikke fordi alt har gått perfekt, men fordi jeg har innsett at det er nettopp i de uperfekte ukene jeg lærer mest.

💪 Det som faktisk gikk bra

Treningen. Jeg må faktisk si det rett ut – jeg er stolt. Det er sjelden jeg ikke har lyst til å trene, og det er en stor seier i seg selv. Den følelsen av at kroppen vil, at hodet gleder seg, og at det ikke føles som et ork – det er verdt alt arbeidet jeg har lagt ned.

Jeg har funnet en rytme som funker for meg. Ikke fordi jeg presser meg, men fordi jeg har variasjon. Jeg går turer med staver, trener styrke, sykler inne, går på mølle, gjør vanngym – og nå har jeg til og med fått trampolinen i hus. Det å kunne velge ut fra dagsform og humør gjør at jeg ikke går lei. Det er det som holder gnisten oppe, og det er kanskje den viktigste lærdommen av alle: Variasjon skaper mestring.

Jeg har også kjent litt mer på metthetsfølelsen de siste to, tre ukene– og det har vært godt, men kanskje også tilfeldig. Det gir et lite glimt av hvordan kroppen kan fungere når alt spiller på lag.

🤷‍♀️ Det som ikke gikk som planlagt

Cravings. Det er kanskje det som har vært mest frustrerende denne perioden. Etter lang tid med Wegovy har jeg kjent at effekten ikke er som før. Lysten på mat og småspising har økt veldig, og det tærer litt på motivasjonen. Kroppen prøver å dra meg tilbake dit jeg var, men jeg nekter å gi etter.

Jeg har nå – sammen med min fantastiske fastlege, som virkelig er på mitt lag – bestemt meg for å teste 0,5 mg Wegovy i fire uker.  Vi ønsker å se hvordan kroppen reagerer når dosen justeres litt ned, og om metthetsfølelsen kan mer stabil. Sikkert ikke, men verdt et forsøk. Det handler om at målet må være å klare seg uten, og det å bruke slankemedisin, det er dyrt.

Men hvis jeg merker at jeg blir enda mer sulten, får sterkere cravings eller begynner å gå opp i vekt, så skal jeg faktisk prøve Mounjaro, etter forslag fra fastlegen. Planen er da 5 mg. Jeg kjenner at jeg er klar for å finne ut hva som faktisk fungerer best for meg, og om slankesprøytene i det hele tatt gir meg noen effekt nå – ikke bare fortsette på autopilot fordi “det er det jeg alltid har tatt”.

Jeg synes det er viktig å være åpen om dette. Mange står i akkurat samme situasjon, og det er ikke svakhet å prøve noe nytt. Det handler om å lytte til kroppen – og ta grep når noe ikke lenger fungerer slik det skal.

💬 Litt om forskjellen mellom Wegovy og Mounjaro

For de som ikke kjenner forskjellen: Wegovy og Mounjaro virker ganske likt, men det er faktisk en viktig forskjell i hvordan de jobber i kroppen. Wegovy inneholder semaglutid, som etterligner hormonet GLP-1. Det hjelper med å dempe appetitten, gi metthetsfølelse og bremse magesekktømmingen.

Mounjaro, derimot, inneholder tirzepatid, som påvirker to hormoner – både GLP-1 og GIP. Det betyr at den jobber på litt flere områder, blant annet med insulinfølsomhet og fettforbrenning, og mange opplever at de får sterkere og mer stabil metthetsfølelse med Mounjaro.

Jeg vet at flere har merket at Wegovy mister litt effekt etter en stund, og det er nok derfor mange vurderer å bytte. For noen gir Mounjaro en ny start – mindre cravings, bedre kontroll og mer energi. Men som med alt annet: det er individuelt, og jeg gjør dette i tett samarbeid med min fastlege, vi spiller på lag sammen. 

Jeg er veldig spent på hvordan kroppen min vil reagere på disse ukene med lav dose Wegovy, og hva jeg eventuelt vil merke hvis jeg går over til Mounjaro etterpå.

💬 Har du erfaring med dette?

Jeg vet at mange av dere som leser, også bruker medisiner som Wegovy eller Mounjaro – og kanskje står dere midt i de samme tankene som meg. Har du gått over på Mounjaro med suksess? Hvordan opplevde du endringene i cravings, metthet, trening og motivasjon?

Del gjerne din erfaring i kommentarfeltet eller send meg en melding 💌 Det kan bety mye – både for meg og for andre som prøver å finne sin vei videre.

🌱 Veien videre

Selv om cravingsene har utfordret meg, og kroppen mange ganger tester tålmodigheten min, føler jeg meg likevel sterk. Treningen gir meg glede, energi og mestringsfølelse – og den minner meg om hvor langt jeg faktisk har kommet.

Neste uke og de kommende fire ukene blir et nytt eksperiment med 0,5 mg Wegovy, og jeg går inn i det med nysgjerrighet og åpenhet. Samtidig vet jeg at Mounjaro er et alternativ dersom kroppen min trenger det. Det føles godt å ha en plan, og å vite at jeg ikke står alene – og jeg har erfaringene mine og små seire å bygge videre på.

Dette handler ikke om perfeksjon, men om å lære å lytte til kroppen, feire fremgang – og å gi seg selv litt ekstra raushet på de dagene ting ikke går som planlagt. Hver dag, hver treningsøkt og hvert valg teller, og sammen blir det små skritt mot forhåpentligvis større resultater.

☕ Til deg som leser

Kanskje du også kjenner deg igjen i følelsen av å stå litt fast, men samtidig vite at du er på vei? Da håper jeg du gir deg selv litt ekstra raushet. Fremgang handler ikke bare om tall – det handler om å stå i prosessen, selv når det går sakte.

Nyt dagen der du er! Vi blogges til lørdag!