Denne uken gjorde jeg noe jeg har vurdert lenge – jeg har byttet fra Wegovy til Mounjaro. Det var fastlegen min som foreslo det, og forklarte at mange som har brukt Wegovy over lengre tid kan oppleve at effekten avtar, noe jeg har kjent veldig på. Etter et halvt år med stagnasjon, føltes det som riktig tidspunkt å prøve noe nytt. Så jeg fulgte fastlegens råd, og vi har lagt en plan.

Jeg startet på 2,5 mg Mounjaro på tirsdag, og skal øke til 5 mg etter 4 uker. Jeg har gått fra minste dose til høyeste dose av Wegovy, og i 1 1/2 år fungerte det som bare det, men etter det, i ca 6 mnd, så har kroppen min stått stille. Selv om jeg trener hver dag, jeg går turer, sykler, styrker kroppen, svømmer og trener trampoline, så har tallet på vekten vært låst. Mat er et problem selvsgat fordi jeg nå kan spise noe mer, og har denne enorme cravingen. Fastlegen mener at Mounjaro kanskje kan hjelpe der. Det har vært frustrerende og mentalt tungt det å føle at man ikke kommer videre, men nå prøver jeg å se på dette som en ny mulighet.

Hvorfor er det så viktig for meg å nå dette målet om å komme ned 20 kg til ? Det handler ikke bare om et tall på vekten. Det handler om helse, livskvalitet, og det å få tilbake energien og ikke minst en bedre selvfølelse. Det har vært en vanvittig lang reise, og reisen fortsetter. Noen ganger føles det som om man nesten er desperat etter å finne det som fungerer. Tanken på kirurgi har også streifet meg, der skal jeg være helt ærlig, men jeg vil først gi kroppen min en sjanse til med Mounjaro. Fastlegen var helt klar på at jeg ville nå målet og mer til om jeg valgte kirurgi, men her er det mye å tenke på føre et slikt drastisk valg eventuelt blir tatt. Det er skummelt og man vet ikke hva livet etterpå vil gi, men til dere som har gjort det, jeg forstår dere så sabla godt.

Hva vet vi om bytte fra Wegovy til Mounjaro?

Det er flere som har hatt gode resultater med å bytte, spesielt de som har stagnert lenge på Wegovy. Dette gir håp om at kroppen min kan få en ny start. Samtidig er det også mange som ikke har kommet videre selv med bytte. 

Hva er forskjellen på Wegovy og Mounjaro?

Her er en enkel oversikt over forskjellene mellom de to sprøytene:

Kort sagt: Wegovy hjelper hovedsakelig med appetitt og metthet, mens Mounjaro kombinerer to hormoner for å gi kroppen et ekstra dytt, spesielt når Wegovy ikke lenger virker like godt.

Hva føler jeg nå?

Litt nervøs. Litt spent. Litt usikker. Har vel ikke den store troen, men er likevel bittelitt håpefull, men følelsen er mikroskopisk om jeg skal være helt ærlig. Jeg må lete langt der bak liksom.

Jeg forventer ikke mirakler, men jeg håper dette kan gi kroppen min et lite dytt i riktig retning igjen. Målet mitt er ikke bare et tall på vekten, men helse, energi og livskvalitet – og ja, 20 kilo til ned er fortsatt drømmen. Fastlegen min er veldig enig i at det å gå ned 20 kg til vil være veldig bra for meg helsemessig.

Veien videre er å prøve Mounjaro ei stund nå, så får vi se. 2.5 mg er jo heller ikke mye, ikke 5 mg heller. Økonomisk kan jeg ikke stå på de høyeste dosene uke etter uke, så her må det klikkes når jeg skal høyere opp.

Jeg kommer til å dele reisen min videre med dere – med ærlighet, både på gode og dårlige dager. Mange av dere har kjent på den samme stagnasjon, den samme frustrasjon og den samme tvilen,  men også håpet. Så da blir dette en ny «restart».

Uansett hvordan det går: Jeg gir ikke opp 💛 Målet ligger der fremme, og jeg vet jeg kan, men fy søren, så utrolig vanskelig og tøft det er. 

Nyt dagen der du er! Jeg har trent hjemme i dag. Ei god økt på 40 minutter. Nå er det en del ærender som står for tur. Det ble bestilt litt på Black Friday som skal hentes litt rundt forbi. I tillegg fikk jeg handlet masse julegaver på nett i går. Shopping er ikke lengre min favoritt aktivitet, og jeg går fort lei av å gå rundt i butikker, så nettet er genialt. Jeg vet man skal støtte lokale butikker, og det gjør jeg selvsagt også, men når samme varer koster mye mindre på nett selv om man mange ganger må betale frakt, så sier min lommebok ja takk til det. Vi blogges i morgen!

I utgangspunktet så er det sannheten. Slankesprøyta Wegovy kan nå endelig komme på blå resept. Bare det at man har kommet hit er jo en bitte, bitte liten seier, men det er fortsatt en lang vei å gå. Nå er det opp til våre folkevalgte å bestemme om personer med sykelig fedme skal få viktig medisin på blå resept. Nå skal det bli spennende å se hvem som virkelig bryr seg, og hvor mye stigma som også sitter hos de vi har valgt til å styre landet vårt.

Denne uken kom nyheten om at Direktoratet for medisinske produkter (DMP) og Novo Nordisk var blitt enige, og at forhandlingene var i mål. Partene hadde blitt enige om pris på Wegovy. En pris som oppfyller kriteriene for blå resept. Myndighetene har fått en vesentlig lavere pris på legemiddelet som nå gir et rimelig forhold mellom nytte og kostnader. Hvor mye prislappen er på, det er ikke kjent, men når prislappen er på mer enn 100 millioner, så må Stortinget godkjenne at pengene går over statsbudsjettet. Dermed er det våre folkevalgte som skal ta stilling til om sykelig overvektige skal få den hjelpen de så sårt trenger. At Stortinget er splittet i denne saken, det er det ingen tvil om. Har jeg har troen på at flertallet av våre folkevalgte nå kommer til å gå inn for dekning på blå resept? Egentlig ikke, og det er veldig synd at dette kom etter valgkampen, og ikke før. Men jeg tror vi nå er mange som må bruke stemmen vår, og legge press på politikerne som sitter på Stortinget.

Det er også synd at enigheten om å la Stortinget vurdere Wegovy på blå resept kom etter at forslag til statsbudsjett har blitt lagt frem, og ikke før. Sjansene for at dette vil tas med i vurderingen i budsjettet for 2026, den er svært liten. Nå ligger saken på bordet til Helse og omsorgsdepartementet som deretter må fremme saken for Stortinget, og i departementet kan statssekretæren fortelle at de skal ta seg god til på å vurdere dette. Klart de skal det, de kommer til å ha verdens beste tid. Overvekt og overvektige blir ikke prioritert. Stigmaet lever nok i beste velgående også både i departementet og blant våre folkevalgte.

Joda, en prislapp på over 100 millioner kroner er mye penger, men når man vet at fedme og overvekt koster samfunnet flere milliarder kroner, så burde vel regnestykket være veldig enkelt. I 2022 kostet fedme og overvekt samfunnet 238 milliarder. Det å gi Wegovy på blå resept vil spare samfunnet for store beløp hvert år. At sykelig overvektige skal betale medisinen selv, det skaper også et enormt klasseskille. Det skal ikke være lommeboka som bestemmer om man har råd til å få hjelp, eller ikke.

Det vil stilles krav til hvem som eventuelt vil få Wegovy på blå resept. Dette vil selvsagt ikke være ” for alle.” Kravene som stilles er at man har en BMI ( eller KMI nå ) på over 35, og man må i tillegg ha to vektrelaterte sykdommer. Det antas at rundt 70000 nordmenn vil kunne komme inn under blå resept ordningen. Slankemedisin skal ikke være en medisin for ” alle.” Den skal være til hjelp for de som virkelig trenger det. Man skal ikke få slankemedisin om man har 5-10 kg for mye.

Nå skal først helseministeren og hans folk se på dette. Så er det de som skal vurdere om saken skal videre til Stortinget. Skal vi tjukke endelig bli tatt på alvor, eller er man fortsatt der at det er vår skyld at vi er tjukke? Fagfolk som jobber med dette hver dag, de er klare på at nå må noe skje. Fedme er en kronisk sykdom. Det handler ikke bare om livsstil. Vi har kommet lengre enn det, men det spørs om politikerne har det.

Nå tenker jeg det er på tide at vi alle bruker stemmen vår, og legger press på politikerne. Landsforeningen for overvektige er en klar og god stemme i også denne saken, og de gjør en god jobb her. Men jeg tenker at også vi andre kan gjøre mye for å påvirke. Vi kan bla legge press på de som sitter på Stortinget for det fylket vi selv bor i, eller legge press på hele den gjengen som etter hvert skal avgjøre om vi skal få nødvendig helsehjelp, eller ikke.

Jeg leste på TV2.no at FRPs helsepolitiske talsperson, Kristian Eilertsen er helt klar på at dette haster å få på plass. Han mener at regjeringen ikke kan vente med denne saken til statsbudsjettet for 2027, men at en beslutning om offentlig finansiering må komme på plass senest i forbindelse med revidert budsjett. Han er tydelig på at alvorlig fedme er et problem enormt mange nordmenn sliter med, og at dette er ikke et problem som forsvinner av seg selv – tvert imot vil det bare bli dyrere og mer belastende jo lenger man venter med å tilby effektiv behandling på blå resept mener han. Jeg blir så innmari glad når jeg ser at et parti har skjønt det, og ikke minst at dette ikke er en sak som bør ligge på bordet til Helse og omsorgsdepartementet frem til budsjettet for 2027. Jeg håper FRP også gjør sitt for å legge press på regjeringen så man kanskje har et bitte, bitte lite håp om at noe kan skje før det har gått et helt år. Hva er det egentlig å tenke på, og vurdere?Departementet vet allerede nå alt de trenger å vite. Dette er en sak man kjenner veldig godt til før de fikk den på bordet. Men nå tror jeg det dessverre skal letes med lupe etter å finne unnskyldninger for at Wegovy ikke skal over på blå resept. Vi er et lite skritt videre, men veien er fortsatt lang…..

Nyt dagen der du er! Vi blogges i morgen!

Denne uken har nyhetene vist oss noe som gjør meg så utrolig sint, og så utrolig frustrert: nordmenn betaler tusenvis av kroner for å få tilgang til slankesprøyter som Wegovy og Mounjaro. Midt i alt snakket om forebygging, livskvalitet og helsetiltak, sitter staten stille i båten – og lar overvektige betale av egen lomme. Hvorfor skal de bry seg om oss. Det har de aldri gjort, og det kommer de aldri til å gjøre.

Jeg blir både sint og trist når jeg tenker på dette. Overvekt er en sykdom, en risikofaktor for en rekke alvorlige helseproblemer, og en belastning som mange prøver å håndtere hver eneste dag. Likevel får de som trenger medisinsk hjelp ikke støtte fra det offentlige. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tallene taler sitt tydelige språk: i løpet av de første månedene av 2025 har bruken av slankemedisiner økt markant fra samme periode året før – flere pakninger, flere brukere og økt omsetning. Med ca. 35 000 kr per år per bruker må de fleste betale dette selv. Dette er ikke lenger en liten gruppe eller et nisjeproblem — det har blitt en massiv utfordring, for både privatøkonomi og samfunnsøkonomi.

Hva sprøytene betyr for overvektige

For mange er disse sprøytene mer enn et medikament for vektreduksjon. De kan gi:

• Bedre helse – reduserer risiko for diabetes, hjertesykdom og leddplager.

• Bedre livskvalitet – mindre smerter, mer energi, bedre søvn.

• Psykisk støtte – når kroppen endrer seg, kan selvfølelse og sosial deltagelse øke.

Dette er ikke kosmetikk; det er helsehjelp. For mange føles det som å få en sjanse til å leve livet sitt uten den daglige belastningen av overvekt.

Stigma og psykiske belastninger

Overvekt er fortsatt sterkt stigmatisert i samfunnet. Mange opplever å bli møtt med moraliserende kommentarer om egen viljestyrke, snarere enn forståelse for at dette er en sykdom med komplekse årsaker: genetikk, hormoner, stress og sosiale faktorer.

• Mange føler skam og skyld når de ikke får hjelp.

• Psykisk belastning forsterkes av økonomiske barrierer: å måtte betale tusenvis av kroner for behandling som kunne vært livreddende, er en konstant påminnelse om at samfunnet ikke ser verdien av helsen vår.

Jeg har levd største delen av livet mitt med overvekt. Jeg vet hvordan det føles å stå i kampen – ikke bare mot kiloene, og mot hodet mitt, men også mot holdningene. For det handler ikke bare om kroppen, men om hvordan samfunnet ser på deg når du er overvektig. Når du blir møtt med blikk, kommentarer eller stillhet som forteller deg at du burde «ta deg sammen». Alle bedreviterne som hele tiden kan fortelle at det er så enkelt som å spise mindre, og trene mer. For det er det mange tror. Man tror at overvekt er et valg. At det handler om viljestyrke. Men hadde det vært så enkelt, så hadde vi vel ikke vært så mange som kjemper den samme kampen? Noe av det verste er nettopp hvordan samfunnet ser på oss. Vi blir møtt med dømming og moral. Vi ” må bare ta oss sammen”, som om dette handler om latskap.

Da jeg begynte med Ozempic, og deretter Wegovy, så endret livet mitt seg. Ikke over natten, men gradvis. Jeg fikk en ro i hodet jeg ikke hadde kjent på før. Matfokuset forsvant litt, og jeg fikk kontroll. Ikke bare over spisingen, men over livet. Det høres dramatisk ut, men det er sant. Jeg fikk en kropp som fungerte, og mer tro på meg selv. Jeg begynte å kjenne igjen den jeg egentlig er – bak vekten, bak skammen. Slankesprøyten ble et verktøy, ikke en snarvei.

Derfor gjør det vondt å se hvordan staten behandler dette temaet. I Norge gis det ikke støtte til Wegovy, eller Munjaro, og for mange betyr det at medisinen rett og slett blir uoppnåelig. Prisen er altfor høy, og mange som virkelig trenger hjelp, blir stående utenfor. Begrunnelsen fra myndighetene handler om at effekten ikke står i forhold til prisen, og at medisinen må brukes over lang tid. Men for oss som faktisk har brukt den – som har kjent forskjellen i både kropp og sinn – så vet vi at effekten handler om mye mer enn tall på vekta. Det handler om livskvalitet, om helse, om å orke å leve.

Jeg får så mange meldinger fra dere som leser bloggen min, og det er så vondt å lese om stor vektnedgang som endrer seg til det motsatte fordi man ikke lengre har råd til å betale medisinen selv. Så mange som forteller at de må prioritere sprøyten foran andre viktige ting i livet. Mange setter sprøytene foran privat økonomien, foran det å betale regninger. Sånn skal det ikke være! Kostanden for staten hadde nok vært stor i starten, men på sikt, så hadde de spart så mye mer enn hva dette hadde kostet. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det ikke er nøye med. Det er jo vår skyld at vi er tjukke, så da får vi sannelig redde oss selv uten hjelp fra staten. Hvilke andre grupper hadde godtatt dette? Er vi for snille? Burde vi presset på mye mer for å få dekning av medisinen som kan endre så mange liv? Hvor mye ble dette temaet nevnt i valgkampen?  Vi burde rope mye høyere, og bli mange. For det er en stor skam at politikerne og helsefaglige ansvarlige ikke vil gi oss hjelpen som nå er her. Nei, de skal fortsette å snakke om kost og aktivitet som eneste løsning på et problem som bare vokser.

Så hvorfor skal nordmenn med overvekt betale av egen lomme for behandling som har dokumentert helsegevinst, mens andre sykdommer dekkes av staten? Hvor er rettferdigheten i at de som trenger hjelp mest, må klare seg selv? Klart det må være en grense for å få disse dekket. Klart det er de med alvorlig fedme som skal få disse på blå, men staten vil ikke gi de til noen. Nok et bevis på hvordan samfunnet stigmatiserer overvektige.

Vi snakker ikke om luksus. Vi snakker om helsehjelp, forebygging og rettferdighet. Det er på tide med handling. Ikke mer stillesitting. 35000 kr bruker man gjennomsnittlig på disse medisinene i året. Det er utrolig høye tall, og dette merkes godt i lommeboken til oss som må kjøpe medisinen måned etter måned. Det er på tide å vise at også våre liv er verdt noe….

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag! Da skal jeg fortelle mer om en STOR glede jeg opplevd denne uken. I dag måtte jeg ha ut litt frustrasjon.

🩵 Små seire, store lærdommer – slik har den siste måneden egentlig vært

Noen måneder flyter bare fint. Andre føles som en kamp mellom det man vil, det man får til – og det man orker. September disse dagene i oktober har vært en sånn miks for meg. Litt fremgang, litt frustrasjon, men mest av alt: læring.

Jeg tror mange av oss er altfor flinke til å se på alt vi ikke får til. Vi glemmer de små tingene vi faktisk mestrer midt i alt kaoset. Derfor ville jeg samle tankene mine litt –  ikke fordi alt har gått perfekt, men fordi jeg har innsett at det er nettopp i de uperfekte ukene jeg lærer mest.

💪 Det som faktisk gikk bra

Treningen. Jeg må faktisk si det rett ut – jeg er stolt. Det er sjelden jeg ikke har lyst til å trene, og det er en stor seier i seg selv. Den følelsen av at kroppen vil, at hodet gleder seg, og at det ikke føles som et ork – det er verdt alt arbeidet jeg har lagt ned.

Jeg har funnet en rytme som funker for meg. Ikke fordi jeg presser meg, men fordi jeg har variasjon. Jeg går turer med staver, trener styrke, sykler inne, går på mølle, gjør vanngym – og nå har jeg til og med fått trampolinen i hus. Det å kunne velge ut fra dagsform og humør gjør at jeg ikke går lei. Det er det som holder gnisten oppe, og det er kanskje den viktigste lærdommen av alle: Variasjon skaper mestring.

Jeg har også kjent litt mer på metthetsfølelsen de siste to, tre ukene– og det har vært godt, men kanskje også tilfeldig. Det gir et lite glimt av hvordan kroppen kan fungere når alt spiller på lag.

🤷‍♀️ Det som ikke gikk som planlagt

Cravings. Det er kanskje det som har vært mest frustrerende denne perioden. Etter lang tid med Wegovy har jeg kjent at effekten ikke er som før. Lysten på mat og småspising har økt veldig, og det tærer litt på motivasjonen. Kroppen prøver å dra meg tilbake dit jeg var, men jeg nekter å gi etter.

Jeg har nå – sammen med min fantastiske fastlege, som virkelig er på mitt lag – bestemt meg for å teste 0,5 mg Wegovy i fire uker.  Vi ønsker å se hvordan kroppen reagerer når dosen justeres litt ned, og om metthetsfølelsen kan mer stabil. Sikkert ikke, men verdt et forsøk. Det handler om at målet må være å klare seg uten, og det å bruke slankemedisin, det er dyrt.

Men hvis jeg merker at jeg blir enda mer sulten, får sterkere cravings eller begynner å gå opp i vekt, så skal jeg faktisk prøve Mounjaro, etter forslag fra fastlegen. Planen er da 5 mg. Jeg kjenner at jeg er klar for å finne ut hva som faktisk fungerer best for meg, og om slankesprøytene i det hele tatt gir meg noen effekt nå – ikke bare fortsette på autopilot fordi “det er det jeg alltid har tatt”.

Jeg synes det er viktig å være åpen om dette. Mange står i akkurat samme situasjon, og det er ikke svakhet å prøve noe nytt. Det handler om å lytte til kroppen – og ta grep når noe ikke lenger fungerer slik det skal.

💬 Litt om forskjellen mellom Wegovy og Mounjaro

For de som ikke kjenner forskjellen: Wegovy og Mounjaro virker ganske likt, men det er faktisk en viktig forskjell i hvordan de jobber i kroppen. Wegovy inneholder semaglutid, som etterligner hormonet GLP-1. Det hjelper med å dempe appetitten, gi metthetsfølelse og bremse magesekktømmingen.

Mounjaro, derimot, inneholder tirzepatid, som påvirker to hormoner – både GLP-1 og GIP. Det betyr at den jobber på litt flere områder, blant annet med insulinfølsomhet og fettforbrenning, og mange opplever at de får sterkere og mer stabil metthetsfølelse med Mounjaro.

Jeg vet at flere har merket at Wegovy mister litt effekt etter en stund, og det er nok derfor mange vurderer å bytte. For noen gir Mounjaro en ny start – mindre cravings, bedre kontroll og mer energi. Men som med alt annet: det er individuelt, og jeg gjør dette i tett samarbeid med min fastlege, vi spiller på lag sammen. 

Jeg er veldig spent på hvordan kroppen min vil reagere på disse ukene med lav dose Wegovy, og hva jeg eventuelt vil merke hvis jeg går over til Mounjaro etterpå.

💬 Har du erfaring med dette?

Jeg vet at mange av dere som leser, også bruker medisiner som Wegovy eller Mounjaro – og kanskje står dere midt i de samme tankene som meg. Har du gått over på Mounjaro med suksess? Hvordan opplevde du endringene i cravings, metthet, trening og motivasjon?

Del gjerne din erfaring i kommentarfeltet eller send meg en melding 💌 Det kan bety mye – både for meg og for andre som prøver å finne sin vei videre.

🌱 Veien videre

Selv om cravingsene har utfordret meg, og kroppen mange ganger tester tålmodigheten min, føler jeg meg likevel sterk. Treningen gir meg glede, energi og mestringsfølelse – og den minner meg om hvor langt jeg faktisk har kommet.

Neste uke og de kommende fire ukene blir et nytt eksperiment med 0,5 mg Wegovy, og jeg går inn i det med nysgjerrighet og åpenhet. Samtidig vet jeg at Mounjaro er et alternativ dersom kroppen min trenger det. Det føles godt å ha en plan, og å vite at jeg ikke står alene – og jeg har erfaringene mine og små seire å bygge videre på.

Dette handler ikke om perfeksjon, men om å lære å lytte til kroppen, feire fremgang – og å gi seg selv litt ekstra raushet på de dagene ting ikke går som planlagt. Hver dag, hver treningsøkt og hvert valg teller, og sammen blir det små skritt mot forhåpentligvis større resultater.

☕ Til deg som leser

Kanskje du også kjenner deg igjen i følelsen av å stå litt fast, men samtidig vite at du er på vei? Da håper jeg du gir deg selv litt ekstra raushet. Fremgang handler ikke bare om tall – det handler om å stå i prosessen, selv når det går sakte.

Nyt dagen der du er! Vi blogges til lørdag!

Jeg har levd største delen av livet mitt med overvekt. Jeg vet hvordan det føles å stå i kampen – ikke bare mot kiloene, og mot hodet mitt, men også mot holdningene. For det handler ikke bare om kroppen, men om hvordan samfunnet ser på deg når du er overvektig. Når du blir møtt med blikk, kommentarer eller stillhet som forteller deg at du burde «ta deg sammen». Alle bedreviterne som hele tiden kan fortelle at det er så enkelt som å spise mindre, og trene mer. For det er det mange tror. Man tror at overvekt er et valg. At det handler om viljestyrke. Men hadde det vært så enkelt, så hadde vi vel ikke vært så mange som kjemper den samme kampen? Noe av det verste er nettopp hvordan samfunnet ser på oss. Vi blir møtt med dømming og moral. Vi ” må bare ta oss sammen”, som om dette handler om latskap.

Men forskningen viser at fedme er en kronisk sykdom, påvirket av gener, hormoner, søvn og stress. Det handler om at mange bærer en historie, og den historien har ført til at man bruker mat som trøst. For mange blir mat en trygg havn. Likevel møter vi en pekefinger der andre får sympati. Og når staten nekter å gi støtte til medisiner som i dag finnes på markedet, ja, så føles det som om det synet blir bekreftet: At vi ikke er verdt hjelpen. At vi må klare oss selv, fordi det er vår egen feil.

Da jeg begynte med Ozempic, og deretter Wegovy, så endret livet mitt seg. Ikke over natten, men gradvis. Jeg fikk en ro i hodet jeg ikke hadde kjent på før. Matfokuset forsvant litt, og jeg fikk kontroll. Ikke bare over spisingen, men over livet. Det høres dramatisk ut, men det er sant. Jeg fikk en kropp som fungerte, og mer tro på meg selv. Jeg begynte å kjenne igjen den jeg egentlig er – bak vekten, bak skammen. Slankesprøyten ble et verktøy, ikke en snarvei.

Derfor gjør det vondt å se hvordan staten behandler dette temaet. I Norge gis det ikke støtte til Wegovy, eller Munjaro, og for mange betyr det at medisinen rett og slett blir uoppnåelig. Prisen er altfor høy, og mange som virkelig trenger hjelp, blir stående utenfor. Begrunnelsen fra myndighetene handler om at effekten ikke står i forhold til prisen, og at medisinen må brukes over lang tid. Men for oss som faktisk har brukt den – som har kjent forskjellen i både kropp og sinn – så vet vi at effekten handler om mye mer enn tall på vekta. Det handler om livskvalitet, om helse, om å orke å leve.

Flere land er foran Norge når det gjelder å få til refusjonsordninger. EU har også bedt medlemslandene vurdere fedme på lik linje med andre kroniske sykdommer. Det gir håp. Håp om at også Norge snart vil se på dette med nye øyne. For fedme er ikke en svakhet, det er en kompleks sykdom som handler om biologi, psykologi og miljø – ikke karakterbrist. Her i Norge skal Legemiddelverket  vurdere Wegovy på nytt. Novo Nordisk har sendt inn ny søknad om refusjon for dem med høy BMI og tilleggssykdommer. Det betyr ikke at alt løser seg, men det betyr at saken er oppe på bordet igjen. Kanskje, om vi er heldige, vil noen etter hvert kunne få medisinen på blå resept. For blå resept skal selvsagt ikke være for alle som har lyst til å gå ned i vekt. Den skal være for de med fedme. De med høy BMI, og tilleggssykdommer. Det skal ikke være for de som veier 70 kg, og som på død og liv skal ned i 60 kg. Jeg får litt frysninger når jeg leser innlegg på diverse sider, og ser hvor mange jeg ville ha karakterisert som normalvektige, og som faktisk bruker slankesprøyte. For mange av oss som allerede vet hva forskjellen betyr, føles ventetiden uendelig, og jeg tror vel ikke Legemiddelverket prioriterer søknaden veldig høyt, men samtidig, så har de en frist de må forholde seg til.

Legemiddelverket sier at Wegovy ikke er “kostnadseffektivt”. At prisen ikke står i forhold til nytten. Men hvordan måler man egentlig nytte? Er det bare kilo og kroner – eller teller det at folk får livet sitt tilbake? Joda, medisinene vil koste mye i starten. Det vil bli en betydelig utgift for staten, men på sikt, så vil staten spare penger. Tenk på alt av utgifter som kommer i kjølevannet av overvekt. En refusjonsordning til bety mindre trykk på helsevesenet, mindre sykemeldinger, færre på uføretrygd, mindre utenforskap, færre slankeoperasjoner mm.

Når man ser på forskningen, skjønner man hvorfor disse medisinene betyr så mye for mange:

• Betydelig vektnedgang – ofte 10–15 % av kroppsvekten. Mange enda mer

• Bedre helse – lavere risiko for diabetes, bedre blodtrykk, kolesterol og søvn.

• Bedre psykisk helse – mindre skam, mer kontroll, bedre selvfølelse.

For meg er det sistnevnte kanskje det viktigste. Jeg føler meg friere. Mindre fanget i egen kropp. Det er vanskelig å sette en prislapp på den følelsen. Selvfølgelig er det ikke magi. Sprøytene kan ha bivirkninger som all annen medisin. Man henger seg veldig opp i at medisinen har bivirkninger, men har ikke det meste av medisiner man bruker bivirkninger, så hvorfor henger alle seg så opp i akkurat det på disse medisinene?

Jeg tenker ofte på mennesker jeg treffer som forteller hvor tøft det er økonomisk å bruke slankemedisinen, for sannheten er at mange prioriterer den fremfor andre viktige ting i livet. Jeg møtte to ulike kvinner for kort tid siden. Begge slet med overvekt og hadde prøvd alt. Den ene fikk endelig prøve Wegovy, og for første gang på mange år opplevde hun at kroppen samarbeidet. Hun gikk ned i vekt, fikk mer energi og mindre smerter. Men etter noen måneder måtte hun slutte – ikke fordi hun ikke ønsket å fortsette, men fordi hun ikke hadde råd. Den andre fortsatte behandlingen, men det kostet henne dyrt på andre måter. Hun måtte prioritere bort viktige ting i hverdagen, lå etter på regninger og kjente på konstant dårlig samvittighet. Dette er realiteten for mange i Norge i dag. Vi som ønsker hjelp møter et system som sier nei. Staten begrunner det med at medisinen er for dyr og at effekten ikke står i forhold til prisen. Men ekspertene sier noe annet. De understreker at Wegovy er en effektiv behandling for fedme, at den hjelper folk med kronisk overvekt og kan forebygge sykdommer. Studier viser tydelig at den gir betydelig vekttap og forbedrer både fysisk og psykisk helse for mange. Jeg håper virkelig at staten en dag vil forstå hva dette faktisk handler om. Ikke luksus, ikke forfengelighet – men helse, verdighet og et ønske om å få leve et lettere og friskere liv.

Det skjer mye i kulissene. Flere nye medisiner er på trappene – blant annet kombinasjoner som gir enda bedre resultater enn Wegovy. Det er tabletter på trappene, men tidligst i 2027. Men hva hjelper det hvis vi likevel må betale alt selv? Det er vanskelig å juble over medisinske fremskritt når man vet at de bare er for de som har råd. Det skal ikke være et klasseskille når det kommer til medisiner. Slankemedisinene skal ikke kun være for de som har god økonomi.

For meg handler det ikke om å bli tynn. Jeg kommer aldri til å bli tynn. Ikke ønsker jeg det heller. Men det handler om helse, energi, og livskvalitet. Det handler om å orke å leve, ikke bare eksistere. Men det svir sabla godt i lommeboka hver gang jeg skal hente ut ei ny slankesprøyte, og jeg føler meg som en som ikke er verdt å hjelpe….

Nyt lørdagen der du er! Her i sør skriker vinden i veggene. Jeg skal ha ei god treningsøkt hjemme. Prinsene, prinsessa og datteren min har vært her fra mandag til i går. Masse kos og viktig tid sammen. Men jeg kjente også da de var dratt at jeg ikke er 20 lengre, men det er så verdt en sliten kropp, og et slitent hode. Vi blogges i morgen.

Naturlig nok er jeg veldig opptatt av effekten av slankemedisiner, og akkurat det er jeg nok ikke alene om. Vi er mange som bruker den ene eller den andre medisinen i håp om å gå ned i vekt. Dere som følger bloggen min vet at jeg har oppnådd en stor vektnedgang det siste 1,5 året, men dere vet også at akkurat nå kjemper jeg for hvert eneste gram som jeg klarer å gå ned. Kanskje er dette det berømte platået, men jeg tror dette er den brutale sannheten, nemlig at slankemedisinene på et punkt vil slutte å virke.

” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap for en tid tilbake. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og jeg føler den har gjort det veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.

Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette..det tror jeg også, men det er tøft og måtte innse det.

Ozempic og Wegovy er begge to versjoner av semaglutid, et legemiddel som kan senke blodsukkeret og dempe appetitten ved å etterligne hormonet GLP-1, som signaliserer til hjernen at man er mett. Studier har vist at disse legemidlene kan hjelpe folk til å gå ned gjennomsnittlig 15 prosent av kroppsvekten, men det er jo ikke alle som opplever et vekttap på 15%. Noen opplever også mer enn 15%. Eksperter er også klare på at pasienter som tar disse medisinene mot fedme, vil nå et punkt der de slutter å gå ned i vekt og medisinen slutter å virke. Dette kalles visstnok «Ozempic-platået», eller ” Wegovy – platået.” Mange leger får henvendelser fra pasienter som hevder at medisinen ikke virker etter at de har nådd stoppunktet. Selv om mange drar nytte av medisinens evne til å dempe appetitten, opplever mange at vekttapet ikke varer så lenge som forventet.

I følge overlege Jens Meldgaard Bruun, så har all vektnedgang et platå. Til Illustrert Vitenskap så sier han at man ikke kan fortsette å gå ned i vekt, for da ender man opp med å ikke veie noe. Kroppen tilpasser seg vekttapet for å bevare seg selv», sier Bruun, som er klinisk professor og leder for det nasjonale fedmesenteret i Danmark. Platået inntreffer gjerne etter at pasienten har gått betydelig ned i vekt og nærmer seg en sunn vekt. Ifølge Meldgaard inntreffer det typisk i løpet av de første 3-12 månedene hos de fleste pasienter.

Jeg ser at man ikke kan fortsette å gå ned gjennom hele livet, men hadde bare vektnedgangen stoppet når man nærmet seg en sunn vekt, så hadde det vært perfekt. Jeg føler ikke at jeg er på en sunn vekt ennå. Jeg har fått mange fine kommentarer og meldinger fra lesere som har opplevd det samme som meg, men som også har opplevd at det plutselig slapp igjen, og vekta fortsatte å gå ned. Jeg håper jeg også er der. Kunne jeg klart målet, så hadde jeg vært mer en strålende fornøyd, og da kunne jeg jobbet med kun vedlikehold.

Mange som opplever at virkningen avtar, de slutter ofte på medisinen. Der er ikke jeg. Jeg våger ikke å slutte. Slutter jeg, så vil jeg nok erfare det samme som så mange andre, nemlig at vekten går opp igjen. Man har lest flere artikler om at det er dette som ofte skjer når man slutter å ta sprøyten, og  Illustrert Vitenskap har vært i kontakt med flere tidligere Ozempic-brukere som følte seg «umettelige» etter at de sluttet med medisinene. Dette førte til at de stadig småspiste og tok større porsjoner når de spiste – og dermed gikk opp i vekt igjen.

Kanskje må vi bare innse at medisinen på et punkt vil slutte å virke? For min del, så håper jeg at kiloene vil slippe taket igjen, og at jeg kan nå målet mitt, men det aller viktigste er definitivt å vedlikeholde den vektnedgangen jeg har hatt til nå, og også å nyte min nye hverdag. Jeg innser også at mye ligger på meg i forhold til kost…kaloriene som går inn må nok reduseres ennå mer…

Stadig færre blir slankeoperert i Norge.  Årsaken til at antall fedmeoperasjoner går ned, den er enkel : slankemedisiner. At antall fedmeoperasjoner går ned, det betyr også at staten Norge sparer penger, masse penger. En fedmeoperasjon koster staten mye, og når så mange nordmenn velger å ta medisin istedenfor å legge seg under kniven, så kan staten gni seg i hendene og smile fornøyd.

Jeg synes selvsagt det er utrolig bra at færre nå velger å legge seg under kniven fordi så mange har en veldig god effekt av å bruke slankemedisiner. En operasjon gir alltid fare for alvorlige bivirkninger. Medisiner har også en risiko for bivirkninger, men de ansees som mindre enn en operasjon. Det er nok også ønskelig både fra pasienter og fagfolk å unngå operasjon og heller ta medisiner. Medisiner er hjelpen vi overvektige har håpet på så lenge, og når den nå er her, så skal ihvertfall ikke staten hjelpe ved å ta en del av regningen. Jeg synes det er ganske utrolig at staten villig tar regningen når noen ønsker en fedmeoperasjon, men medisiner, nei, det skal ikke staten betale noe for.

Joda, jeg vet at enda flere hadde ønsket hjelp om staten ga klarsignal for at slankemedisiner kom på blå resept, og jeg vet at det hadde kostet samfunnet mye penger i starten. Regnestykket hadde garantert gått i pluss over tid. De fleste hadde blitt friskere både fysisk og psykisk, og dermed hadde de ikke hatt samme behovet for hjelp i helsevesenet. Flere hadde kunnet kommet seg ut i arbeidslivet, og dermed bidratt til fellesskapet som AP er så veldig opptatt av. Utenforskap hadde blitt et mindre problem. Man kunne ha slått tilbake den omtalte fedmeepidemien. En stor utgift i starten hadde blitt en stor gevinst på alle områder over tid.

Siden 2020 har antall fedmeoperasjoner i det offentlige falt fra rundt 2.000 årlig til rundt 1.400. Jøran Hjelmesæth som er seksjonsoverlege ved avdeling for hormon, overvekt og ernæring ved sykehuset i Vestfold og professor ved Universitetet i Oslo sier at den viktigste årsaken til dette er de nye slankemedisinene. Han mener at denne utviklingen i stor grad er bra hvis medisinene hadde vært mer tilgjengelige for alle. Bruker man feks høyeste dose Wegovy som er 2.4 mg, så koster denne over 3000 kr i mnd, noe som igjen betyr at man må ut med over 36000 kr i året for å holde vekten nede. Det kan også være nødvendig å ta medisinen i mange år, potensielt resten av livet. Mens pasientene selv må betale for dette, blir altså operasjoner betalt av staten.

Jeg har ombestemt meg. Det blir endringer i planene mine. Eller kanskje det blir mer riktig å si at planer blir satt på vent inntil videre. Hvor lenge er uvisst. Kanskje til over nyttår. Kanskje noe lengre.

Planen min var å starte på den nye slanke sprøyten, Mounjaro nå, men jeg har bestemt meg for å vente. Jeg har ikke fått kalde føtter for å prøve noe helt nytt, men jeg velger å vente litt til jeg føler meg noe mer sikker. Jeg føler så mange opplever liten eller ingen effekt av Mounjaro i forhold til de som har en veldig god effekt av den nye slanke sprøyta. Jeg vil følge litt mer med på andres erfaringer før jeg starter opp.

Før Mounjaro kom på det norske markedet, så var det nok flere enn meg som hadde store forventninger. Først og fremt til effekten, men også prisen. Studier har vist at effekten av Mounjaro har vært bedre enn effekten av Wegovy, så da er det ikke rart at forventningene har vært høye. Prismessig var jeg sikker på at produsenten av Mounjaro ville legge seg under prisen på Wegovy, men det stemte ikke. Mounjaro har en høyere pris uansett om man velger en dose på 2,5 mg el 5 mg.

Jeg undrer på de to dosene som er på Mounjaro pr i dag er høye nok til å gi den gode effekten? Må man opp i de høyere dosene før man virkelig vil føle på effekten produsenten snakker så varmt om, og når kommer de høyere dosene til Norge? Hva prisen blir på de høyere dosene, det blir også interessant å se. Hvorfor går de inn på det norske markedet kun med to lave doser når det finnes flere? Jeg mener det er tre høyere doser. Det finnes i hvert fall 10 og 15 mg, og ut i fra det jeg har lest, så skal de komme på det norske markedet i løpet av 2025.

Jeg har fått resept på Mounjaro, og etter planen, så skulle jeg ha startet julaften. Jeg tenker julaften er et dårlig valg av oppstart i tilfelle jeg skulle få bivirkninger. Jeg har ikke lyst til å ødelegge den dagen, og heller ikke nyttårsaften. Så da fortsetter jeg med Wegovy litt til. Da får jeg også fulgt litt mer med på andres erfaringer. De vil selvsagt alltid være forskjellige siden vi alle ér forskjellige, men det har overrasket meg hvor mange som overhode ikke har effekt når jeg leser på diverse Facebook grupper hvor man deler erfaringer.

Når jeg leser innlegg på Facebook grupper, så føler jeg mange av de som ikke har effekt har brukt Wegovy først. Kanskje helt tilfeldig…det er selvsagt også de som ikke har hatt effekt av Wegovy, men som opplever at Mounjaro har effekt. Man vil nok aldri bli klok før man selv erfarer effekten, så kanskje starter jeg etter time hos fastlegen i starten av januar, men pr nå er jeg usikker kjenner jeg.

Jeg er ikke så redd for eventuelle bivirkninger, men at den ikke skal gi meg ønsket effekt. Jeg trenger en bedre hjelp enn det jeg føler at Wegovy gir meg. Jeg føler effekten av Wegovy kontra effekten jeg hadde av Ozempic er som natt og dag. Enten avtar effekten etter et års tid, el så er virkestoffene i de to sprøytene ulikt satt sammen. Jeg får mange tilbakemeldinger fra flere følgere som opplever akkurat det samme som meg. Så vet man at jo mer man går ned, jo mindre må inn av kalorier. Så det er sikkert litt å gå på også når det gjelder inntaket mitt av mat. Mindre mat inn vil jo gjøre at vekta beveger seg nedover. Noen diett blir det ikke i det nye året. Skal jeg leve på diett, så vet jeg at jeg ikke vil klare det. Da får det heller ta noe lengre tid.

Det kommer til å skje mye når det gjelder slankesprøyter/tabletter fremover. Flere produsenter er i gang med produksjoner. Medisiner testes ut i håp om at det vil komme noen med enda bedre effekt fremover, men når neste produsent er klar sin medisin, det vet man ikke. Men at det skjer revolusjonerende ting for å hjelpe oss overvektige, det er det ingen tvil om. Hjelpen man har drømt om så lenge, den er endelig her.

Det blir Wegovy i noen uker til på meg, så får jeg se når jeg starter opp med Mounjaro. Jeg skal til fastlegen min helt i starten av januar, så da får vi ta en ny prat. Jeg vet at han er litt skeptisk pr nå til Mounjaro, og det påvirker jo helt klart mitt valg om å vente litt med oppstart. Jeg vil lese litt mer erfaringer, og så tror jeg faktisk at man må opp i dose for å få den effekten man ønsker. Jeg leser at enkelte går ned mye den første tiden, men den første tiden er det jo også mye vann som forsvinner…Mounjaro har kun vært på det norske markedet siden 1.nov, så det er jo ikke så lang tid å høste mye erfaringer på, men jeg kjenner jeg er nysgjerrig, og så har man alltid dette håpet om at den vil gi effekten jeg nå trenger. Jeg går i dag på 1.7 mg Wegovy, og undrer jo også på om det er noen forskjell dersom jeg øker til 2.4….Har du erfaringer med Wegovy i forhold til at effekten har avtatt, men kanskje kommet tilbake ved doseregulering?

Har du prøvd Mounjaro, og om du har, hva er dine erfaringer? Kjenner du noen som har prøvd Mounjaro, og hvilke erfaringer har de?

Julen banker straks på døren, og jeg er klar for julefeiring. Jeg skal ha 11 stykker her på julaften, og 1.juledag skal jeg være gjest hos min niese med familie. Jeg ser frem til fine juledager med mine nære. Jeg skal lage litt kransekakestenger i dag, men ellers er jeg egentlig ferdig. Handling før jul i morgen, og så med kranser og lys på graven til pappa, en kjær onkel og besteforeldrene mine på mandag. Så kan julefreden senke seg.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Sammen med fastlegen min, så har vi nå bestemt oss for at jeg skal prøve Mounjaro. Mounjaro er den nye slankesprøyta som kom på det norske markedet 1.november. Den erbare en mnd gammel på det norske markedet, og man vet lite om hvordan erfaringene er, men jeg vil prøve.

Fastlegen min har holdt litt igjen på å gi resepter på Mounjaro til pasientene sine nettopp fordi den er så ny ennå. Jeg spurte han dagen før den kom på markedet om han kunne skrive en resept. Da fikk jeg nei, og det fordi han ønsket en grundig prat rundt dette, og det hadde vi på tirsdag, og vi ble enige om at jeg skulle prøve. Kjenner jeg er spent, og litt ” nervøs.”

Hvorfor vil jeg så bytte fra Wegovy til Mounjaro? Hovedgrunnen er at jeg føler effekten av Wegovy ikke er helt der, ikke slik den var da jeg gikk på Ozempic. Wegovy og Ozempic skal være identiske medisiner i forhold til virkestoffene, men kan det likevel være andre ulikheter? Jeg er ikke alene om å føle at virkningen dabber av etter at man har brukt sprøytene rundt 1 år. Nå gikk jo jeg på Ozempic frem til de nye reglene kom. Da mistet jeg den på blå resept fordi legemiddelsjefene mente at de to medisinene jeg brukte for diabetes utenom Ozempic, at disse var god nok behandling alene. Legen kan vise til tall som sier at disse to ikke var gode nok alene, men hvem bryr seg?

Etter de nye reglene kom, så gikk jeg over på Wegovy, og har gått på 1.6 mg i noen uker nå. Jeg føler tiden etter Wegovy har vært en karusell uten like. Vekten har for det meste stått stille, noen uker opp, og noen uker ned, og sånn har vi holdt på vekten og jeg. Frustrerende for meg, og sikkert moro for vekten. Heldigvis har jeg Tanita vekten som også kan fortelle meg at jeg ikke har lagt på meg fett. Ofte har muskelmassen økt, andre ganger har jeg mye væske. Vekten kan jo variere 1-2 kg for mange. Det meste jeg har gått opp er 1 kg, og så har jeg surret rundt der. Opp og ned, og på stedet hvil. Dette har uten tvil frustrert meg, og vekta får i perioder for mye fokus. Litt sånn småangst for å veie meg selv om jeg vet at Tanita vekta vil gi meg svar på hvorfor det har gått den ene eller den andre veien. Ofte er det som nevnt en fornuftig forklaring.

Men i tillegg til frustrasjonen, så opplever jeg nok at jeg ikke blir like fort mett nå som for bare kort tid siden. Jeg er absolutt ikke tilbake der jeg var før i forhold til mengder med mat jeg spiser, men noe har endret seg i en retning jeg ikke liker. I tillegg kjenner jeg at hodet har mye fokus på mat, og det har jeg aldri hatt før. Å tenke så mye på mat, det er noe helt nytt for meg. Jeg kan kjenne på at jeg stadig har lyst på noe selv om jeg er mett. Det liker jeg ikke selv om jeg som oftest står i mot fristelsen som dukker opp i hodet, men ikke alltid. Jeg er helt klart enig med fastlegen i at man nå må ta i bruk alle verktøyene man har fått i løpet av det året man har gått ned så masse, og blitt så fort mett. Jeg har fått mange verktøy, men det er likevel vanskelig av og til å bruke de fordi fristelsen kan vinne over fornuften, og det man vet er riktig.

Så vet jeg jo også at når man går ned såpass mye som jeg har gått ned at det også handler om kalorier. Jeg kan ha mindre kalorier nå enn for 34 kg siden. Jeg prøver å loggføre, og prøve rå holde meg i underskudd. Likevel skal det mye ekstra kalorier til for å legge på seg feks en kg. Men jeg tror absolutt jeg også må redusere noe på kaloriene som kommer inn.

Hva er så forskjellen på Wegovy og Mounjaro? Man opplever nok medisinene ulikt som med de fleste andre medisiner. Det er så individuelt. Men begge medisinene skal dempe sultfølelsen og øker metthetsfølelsen. I tillegg skal de gjøre belønningssenteret mindre aktivt. Det betyr at mange som bruker medisinene mister lysten på å kose seg med mat. Jeg har ikke mistet lysten på å kose meg med mat, men har da hatt økt metthetsfølelse. Medisinene inneholder hver sin kunstige versjon av tarmhormonet GLP-1. Opprinnelig ble hormonet brukt i medisiner mot diabetes type 2, før danske Novo Nordisk – som de første i verden – bestemte seg for å bruke samme mekanisme i medisiner for vektreduksjon.

Studier viser at Mounjaro er mer effektiv enn Wegovy. Det som skal gjøre Mounjaro enda mer effektiv og kraftig, er at den inneholder enda et kunstig tarmhormon som heter GIP. Dette hormonet sender signal til hjernen om at du er mett. I tillegg bidrar det til å redusere «det farlige fettet». Mange fastleger holder nok litt tilbake på Mounjaro fordi det er forsket mer på Wegovy, og man har mer erfaringer å lene seg på.

Jeg har fortsatt to uker igjen på Wegovy før jeg går over på Mounjaro. Jeg starter på 2,5, og kan eventuelt øke etter 4 uker. Spent og litt nervøs. Jeg har tålt Ozempic og Wegovy veldig bra, men vil jeg tåle Mounjaro like bra? Og vil den ha ønsket effekt på meg? Jeg prøver å følge litt med på Facebook grupper hvor mange deler sine erfaringer med Mounjaro, og der er det jo delte erfaringer, men vi vet jo at inge medisiner virker 100% likt på oss. Man har ulike erfaringer med både Ozempic og Wegovy også. Noen går ned mye, noen  går ned en del og andre går ikke ned i det hele tatt. Sånn vil det også bli med Mounjaro. Den lille mnd sprøyta har vært på markedet, så er det mange med veldig gode erfaringer, men for noen så er ikke effekten der, ikke ennå ihvertfall. NÅ skal jeg bruke ferdig Wegovy. Den er altfor dyr til og ikke bruke opp, og så gir jeg Mounjaro et forsøk. Mange skriver at de mister matlysten, og jeg håper kanskje jeg kan komme dit at lysten på mat vil avta. Ikke at jeg må sette på alarm for å huske å spise, men at lysten på mat ikke får et så stort fokus, for det fokuset er min store utfordring akkurat nå.

Det er ikke et snev av rettferdighet at fedmerammede ikke skal få medisinene på blå resept. Her må det kjempes med nebb og klør. Jeg vet Wegovy skal opp til ny vurdering, men slikt tar tid. Veldig lang tid. Medisinen er rådyre, og jeg må gjøre prioriteringer for å ha anledning til å betale for den. Jeg dropper andre ting for å prioritere medisinen, og helsen min.

I dag er det treningsfri, og jeg sov helt til kl.07 i dag. Vanligvis er jeg oppe 06-06.15 for å dra på trening. Jeg elsker morraer, og fungerer aller best da. I går fikk jeg opp de røde gardinene i spisestua, lyskransene henger ved inngangsdøren, og den store stjernen har kommet opp i midt vinduet i spisestua. I dag skal det lys i busken. Jeg ga opp det i går fordi det regnet så mye. Så skal adventsstaker og julepynt opp. Så nå er det å stryke duker, og finne frem alt av julepynt. Jeg tror faktisk juletreet også kommer opp snart. Ikke i dag, men kanskje i morgen eller tirsdag.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

I 1 år har VG fulgt meg på reisen til et lettere liv. De ønsket å se nærmere på virkningen av Ozempic/ Wegovy. I 1 år har jeg sendt journalist Aslaug Tangvald-Pedersen ukentlige rapporter om vekt og om reisens oppturer og nedturer. I morgen kommer en ny reportasje om reisen min – 1 år etter jeg traff Aslaug for første gang.

Det var helt i starten av november i fjor at fikk jeg en telefon. Telefonen var fra en journalist Aslaug Tangvald- Pedersen i VG. Aslaug hadde lest bloggen min, og lest innleggene mine hvor jeg har skrevet åpent og ærlig om Ozempic på godt og vondt. Hun hadde lyst til å skrive om reisen jeg hadde startet på, og om mine erfaringer, nettopp på godt og vondt. Vi var inne i en tid hvor ingen medisiner solgte mer enn slankemedisiner, og ofte var det nok alt det rosenrøde som ble trukket frem. For selv om det for meg har vært ei fantastisk reise, så har det også vært tunge perioder, spesielt den siste tiden.

Uken etter jeg fikk telefonen fra Aslaug, så kom to fantastiske damer på besøk til meg her i Kristiansand. Aslaug hadde også med seg Janne som var fotograf. Vi hadde en lang, god og ærlig samtale både om mine erfaringer med Ozempic, og om min vekthistorie. 1.nyttårsdag i fjor, så kom artikkelen som en pluss artikkel på VG nett, og senere i papirutgaven.

Forrige uke var Aslaug tilbake hos meg her i Kristiansand. 1 år siden sist. Denne gangen alene som både journalist og fotograf. Det er enkelt å prate med Aslaug. Hun er direkte i spørsmålene, og det liker jeg. Når vi satt og snakket om året som har gått, så har det vært et år hvor det meste har gått på skinner, frem til de siste ukene. Jeg har fått en utrolig god drahjelp av Ozempic. Verken Ozempic eller Wegovy gjør deg slank, men de gir mange en bieffekt hvor man blir veldig fort mett. Det igjen betyr jo at man spiser mindre, og dermed kan oppleve å gå ned i vekt. Jeg føler ikke jeg har ofret noe, eller levd på en streng diett. Jeg har spist vanlig mat. Stort sett den samme maten som før jeg startet på Ozempic, men jeg spiste og spiser fortsatt mye mindre enn før. OG igjen vil jeg poengtere : jeg startet ikke på Ozempic for å gå ned i vekt. Jeg startet på Ozempic fordi jeg har diabetes 2. Vektnedgangen er en bieffekt for mange, men ikke alle opplever denne.

Jeg har også vært heldig som pr. nå ikke har hatt noen bivirkninger. Noe hard mage i perioder, men ellers ingen kvalme, oppkast eller følelsen av å være uvel. Ingen mageknip, eller magesmerter. Jeg føler vel det har gått litt på skinner, og jeg føler også at det fortjener jeg virkelig. Jeg har kjempet så mange kamper, og slitt i så mange år, så at jeg nå lykkes, det er fortjent føler jeg selv.

De siste ukene har jeg slitt mye mer. Jeg har virkelig kjempet, og jeg har opplevd å gå opp og ned, og også stått helt stille. Normalt så absolutt, men likevel frustrerende. Spesielt når jeg føler på at jeg kanskje kan spise noe mer enn bare for få uker siden. Blir jeg like fort mett? Spiser jeg noe mer? Er jeg mer kjesken? Det er litt opp og ned føler jeg. Jeg kjenner på angsten for at sprøyten skal slutte å virke. Plutselig kan vekta gå ned en god kilo, og jeg er i himmelen igjen, for så begynne å vandre frem og tilbake. Forrige uke klarte jeg å gå ned 1.2 kg, og dermed se et nytt tall på vekta. Lykke og mestring, men bak der så kjenner jeg frykten for hva som skjer neste uke lurer. Så jeg kjemper en kamp hver uke føler jeg.

Slutter Wegovy å virke? Jøran Hjelmesæth, professor ved OUS og seksjonsoverlege ved Sykehuset i Vestfold, han sier litt om det i artikkelen som Aslaug nå har skrevet, og som forhåpentligvis kommer i VG nett i morgen. Jeg må nok etter et såpass stort vekttap innstille meg på at jeg må jobbe mer og mer for å miste vekt nå. Jeg må bare være klar for å brette opp armene enda mer.

Mange kjenner seg igjen i historien min. Ikke bare rundt Ozempic og Wegovy, men også hvordan det er å være overvektig. Alle negative følelser man selv har, og hvor stygge folk rundt deg faktisk kan være. Det å fortelle meg at vi ikke skal bry oss, det skal ingen si til meg. Hvor lett er det og ikke bry seg når folk sårer deg, og er stygge mot deg fordi du bærer ekstra vekt.? Jeg har ofte tatt på meg ei maske, ei maske som forteller at jeg er sterk og at ingenting når inn til meg, men det er ei maske. Jeg er sterk, uten tvil, men jeg er også sårbar. Alt preller ikke av når man blir dømt for hvordan man ser ut. Jeg tror ikke på de som sier at de ikke bryr seg. Klart man bryr seg, men så er vi forskjellige i forhold til hvordan, og i hvilken grad man lar det påvirke oss.

I følge de siste opplysningene jeg har fått, så skal artikkelen om reisen min, 1 år etter komme i morgen. Men plutselig kan dato endre seg. Det blir en pluss artikkel, altså en artikkel man må ha betalt for og kunne lese. Om den også kommer på trykk i papirutgaven, det vet jeg ennå ikke. Jeg har lest gjennom artikkelen, og er fornøyd med resultatet. Jeg kjenner jeg er veldig spent på hvordan bildene ble. Jeg kjenner jeg gruer meg litt til å se de på nett, men jeg er veldig sikker på at de som leser den vil kunne se en forskjell på meg nå og da.

Jeg håper også at artikkelen vil være med å sette viktig fokus på at nå er det faktisk på tide at man hjelper overvektige til et bedre og lettere liv. Staten bør gi de som trenger det muligheten til å få Wegovy på blå resept. Nå er det på tide at vi overvektige blir tatt på alvor. Hadde halve Stortinget eller regjering vært overvektige, så hadde de satt himmel og jord i bevegelse for å gjøre noe. Da hadde de presset på. Nå er det endelig en medisin som kan hjelpe så mange, men kommer ikke denne på blå resept, så forblir det en medisin for ” de rike.” At staten ikke vil gi oss denne hjelpen, det er for meg helt ubegripelig. Fedme problematikken øker, men vi får bare beskjed om å spise mindre og trene mer. Denne moralprekenen har vi fått i mange år, men staten synes visst det er den hjelpen vi skal få. Åpne lommeboken, det skal de ikke. Altfor dyrt sier staten. Ikke bruk skattepengene våre på de feite skriker de som ikke aner hva overvekt i det hele tatt er. Visst du hadde vært syk, og hjelpen hadde vært rett foran nesen på deg, hvordan hadde du da reagert om du ble nektet hjelp?

Jeg er ubeskrivelig takknemlig for dette året som har gått. Året har gitt meg en ny hverdag og et helt nytt liv. Denne muligheten burde så langt flere få, så noe må skje, og det kjapt.