Jeg har levd største delen av livet mitt med overvekt. Jeg vet hvordan det føles å stå i kampen – ikke bare mot kiloene, og mot hodet mitt, men også mot holdningene. For det handler ikke bare om kroppen, men om hvordan samfunnet ser på deg når du er overvektig. Når du blir møtt med blikk, kommentarer eller stillhet som forteller deg at du burde «ta deg sammen». Alle bedreviterne som hele tiden kan fortelle at det er så enkelt som å spise mindre, og trene mer. For det er det mange tror. Man tror at overvekt er et valg. At det handler om viljestyrke. Men hadde det vært så enkelt, så hadde vi vel ikke vært så mange som kjemper den samme kampen? Noe av det verste er nettopp hvordan samfunnet ser på oss. Vi blir møtt med dømming og moral. Vi ” må bare ta oss sammen”, som om dette handler om latskap.

Men forskningen viser at fedme er en kronisk sykdom, påvirket av gener, hormoner, søvn og stress. Det handler om at mange bærer en historie, og den historien har ført til at man bruker mat som trøst. For mange blir mat en trygg havn. Likevel møter vi en pekefinger der andre får sympati. Og når staten nekter å gi støtte til medisiner som i dag finnes på markedet, ja, så føles det som om det synet blir bekreftet: At vi ikke er verdt hjelpen. At vi må klare oss selv, fordi det er vår egen feil.

Da jeg begynte med Ozempic, og deretter Wegovy, så endret livet mitt seg. Ikke over natten, men gradvis. Jeg fikk en ro i hodet jeg ikke hadde kjent på før. Matfokuset forsvant litt, og jeg fikk kontroll. Ikke bare over spisingen, men over livet. Det høres dramatisk ut, men det er sant. Jeg fikk en kropp som fungerte, og mer tro på meg selv. Jeg begynte å kjenne igjen den jeg egentlig er – bak vekten, bak skammen. Slankesprøyten ble et verktøy, ikke en snarvei.

Derfor gjør det vondt å se hvordan staten behandler dette temaet. I Norge gis det ikke støtte til Wegovy, eller Munjaro, og for mange betyr det at medisinen rett og slett blir uoppnåelig. Prisen er altfor høy, og mange som virkelig trenger hjelp, blir stående utenfor. Begrunnelsen fra myndighetene handler om at effekten ikke står i forhold til prisen, og at medisinen må brukes over lang tid. Men for oss som faktisk har brukt den – som har kjent forskjellen i både kropp og sinn – så vet vi at effekten handler om mye mer enn tall på vekta. Det handler om livskvalitet, om helse, om å orke å leve.

Flere land er foran Norge når det gjelder å få til refusjonsordninger. EU har også bedt medlemslandene vurdere fedme på lik linje med andre kroniske sykdommer. Det gir håp. Håp om at også Norge snart vil se på dette med nye øyne. For fedme er ikke en svakhet, det er en kompleks sykdom som handler om biologi, psykologi og miljø – ikke karakterbrist. Her i Norge skal Legemiddelverket  vurdere Wegovy på nytt. Novo Nordisk har sendt inn ny søknad om refusjon for dem med høy BMI og tilleggssykdommer. Det betyr ikke at alt løser seg, men det betyr at saken er oppe på bordet igjen. Kanskje, om vi er heldige, vil noen etter hvert kunne få medisinen på blå resept. For blå resept skal selvsagt ikke være for alle som har lyst til å gå ned i vekt. Den skal være for de med fedme. De med høy BMI, og tilleggssykdommer. Det skal ikke være for de som veier 70 kg, og som på død og liv skal ned i 60 kg. Jeg får litt frysninger når jeg leser innlegg på diverse sider, og ser hvor mange jeg ville ha karakterisert som normalvektige, og som faktisk bruker slankesprøyte. For mange av oss som allerede vet hva forskjellen betyr, føles ventetiden uendelig, og jeg tror vel ikke Legemiddelverket prioriterer søknaden veldig høyt, men samtidig, så har de en frist de må forholde seg til.

Legemiddelverket sier at Wegovy ikke er “kostnadseffektivt”. At prisen ikke står i forhold til nytten. Men hvordan måler man egentlig nytte? Er det bare kilo og kroner – eller teller det at folk får livet sitt tilbake? Joda, medisinene vil koste mye i starten. Det vil bli en betydelig utgift for staten, men på sikt, så vil staten spare penger. Tenk på alt av utgifter som kommer i kjølevannet av overvekt. En refusjonsordning til bety mindre trykk på helsevesenet, mindre sykemeldinger, færre på uføretrygd, mindre utenforskap, færre slankeoperasjoner mm.

Når man ser på forskningen, skjønner man hvorfor disse medisinene betyr så mye for mange:

• Betydelig vektnedgang – ofte 10–15 % av kroppsvekten. Mange enda mer

• Bedre helse – lavere risiko for diabetes, bedre blodtrykk, kolesterol og søvn.

• Bedre psykisk helse – mindre skam, mer kontroll, bedre selvfølelse.

For meg er det sistnevnte kanskje det viktigste. Jeg føler meg friere. Mindre fanget i egen kropp. Det er vanskelig å sette en prislapp på den følelsen. Selvfølgelig er det ikke magi. Sprøytene kan ha bivirkninger som all annen medisin. Man henger seg veldig opp i at medisinen har bivirkninger, men har ikke det meste av medisiner man bruker bivirkninger, så hvorfor henger alle seg så opp i akkurat det på disse medisinene?

Jeg tenker ofte på mennesker jeg treffer som forteller hvor tøft det er økonomisk å bruke slankemedisinen, for sannheten er at mange prioriterer den fremfor andre viktige ting i livet. Jeg møtte to ulike kvinner for kort tid siden. Begge slet med overvekt og hadde prøvd alt. Den ene fikk endelig prøve Wegovy, og for første gang på mange år opplevde hun at kroppen samarbeidet. Hun gikk ned i vekt, fikk mer energi og mindre smerter. Men etter noen måneder måtte hun slutte – ikke fordi hun ikke ønsket å fortsette, men fordi hun ikke hadde råd. Den andre fortsatte behandlingen, men det kostet henne dyrt på andre måter. Hun måtte prioritere bort viktige ting i hverdagen, lå etter på regninger og kjente på konstant dårlig samvittighet. Dette er realiteten for mange i Norge i dag. Vi som ønsker hjelp møter et system som sier nei. Staten begrunner det med at medisinen er for dyr og at effekten ikke står i forhold til prisen. Men ekspertene sier noe annet. De understreker at Wegovy er en effektiv behandling for fedme, at den hjelper folk med kronisk overvekt og kan forebygge sykdommer. Studier viser tydelig at den gir betydelig vekttap og forbedrer både fysisk og psykisk helse for mange. Jeg håper virkelig at staten en dag vil forstå hva dette faktisk handler om. Ikke luksus, ikke forfengelighet – men helse, verdighet og et ønske om å få leve et lettere og friskere liv.

Det skjer mye i kulissene. Flere nye medisiner er på trappene – blant annet kombinasjoner som gir enda bedre resultater enn Wegovy. Det er tabletter på trappene, men tidligst i 2027. Men hva hjelper det hvis vi likevel må betale alt selv? Det er vanskelig å juble over medisinske fremskritt når man vet at de bare er for de som har råd. Det skal ikke være et klasseskille når det kommer til medisiner. Slankemedisinene skal ikke kun være for de som har god økonomi.

For meg handler det ikke om å bli tynn. Jeg kommer aldri til å bli tynn. Ikke ønsker jeg det heller. Men det handler om helse, energi, og livskvalitet. Det handler om å orke å leve, ikke bare eksistere. Men det svir sabla godt i lommeboka hver gang jeg skal hente ut ei ny slankesprøyte, og jeg føler meg som en som ikke er verdt å hjelpe….

Nyt lørdagen der du er! Her i sør skriker vinden i veggene. Jeg skal ha ei god treningsøkt hjemme. Prinsene, prinsessa og datteren min har vært her fra mandag til i går. Masse kos og viktig tid sammen. Men jeg kjente også da de var dratt at jeg ikke er 20 lengre, men det er så verdt en sliten kropp, og et slitent hode. Vi blogges i morgen.

Naturlig nok er jeg veldig opptatt av effekten av slankemedisiner, og akkurat det er jeg nok ikke alene om. Vi er mange som bruker den ene eller den andre medisinen i håp om å gå ned i vekt. Dere som følger bloggen min vet at jeg har oppnådd en stor vektnedgang det siste 1,5 året, men dere vet også at akkurat nå kjemper jeg for hvert eneste gram som jeg klarer å gå ned. Kanskje er dette det berømte platået, men jeg tror dette er den brutale sannheten, nemlig at slankemedisinene på et punkt vil slutte å virke.

” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap for en tid tilbake. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og jeg føler den har gjort det veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.

Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette..det tror jeg også, men det er tøft og måtte innse det.

Ozempic og Wegovy er begge to versjoner av semaglutid, et legemiddel som kan senke blodsukkeret og dempe appetitten ved å etterligne hormonet GLP-1, som signaliserer til hjernen at man er mett. Studier har vist at disse legemidlene kan hjelpe folk til å gå ned gjennomsnittlig 15 prosent av kroppsvekten, men det er jo ikke alle som opplever et vekttap på 15%. Noen opplever også mer enn 15%. Eksperter er også klare på at pasienter som tar disse medisinene mot fedme, vil nå et punkt der de slutter å gå ned i vekt og medisinen slutter å virke. Dette kalles visstnok «Ozempic-platået», eller ” Wegovy – platået.” Mange leger får henvendelser fra pasienter som hevder at medisinen ikke virker etter at de har nådd stoppunktet. Selv om mange drar nytte av medisinens evne til å dempe appetitten, opplever mange at vekttapet ikke varer så lenge som forventet.

I følge overlege Jens Meldgaard Bruun, så har all vektnedgang et platå. Til Illustrert Vitenskap så sier han at man ikke kan fortsette å gå ned i vekt, for da ender man opp med å ikke veie noe. Kroppen tilpasser seg vekttapet for å bevare seg selv», sier Bruun, som er klinisk professor og leder for det nasjonale fedmesenteret i Danmark. Platået inntreffer gjerne etter at pasienten har gått betydelig ned i vekt og nærmer seg en sunn vekt. Ifølge Meldgaard inntreffer det typisk i løpet av de første 3-12 månedene hos de fleste pasienter.

Jeg ser at man ikke kan fortsette å gå ned gjennom hele livet, men hadde bare vektnedgangen stoppet når man nærmet seg en sunn vekt, så hadde det vært perfekt. Jeg føler ikke at jeg er på en sunn vekt ennå. Jeg har fått mange fine kommentarer og meldinger fra lesere som har opplevd det samme som meg, men som også har opplevd at det plutselig slapp igjen, og vekta fortsatte å gå ned. Jeg håper jeg også er der. Kunne jeg klart målet, så hadde jeg vært mer en strålende fornøyd, og da kunne jeg jobbet med kun vedlikehold.

Mange som opplever at virkningen avtar, de slutter ofte på medisinen. Der er ikke jeg. Jeg våger ikke å slutte. Slutter jeg, så vil jeg nok erfare det samme som så mange andre, nemlig at vekten går opp igjen. Man har lest flere artikler om at det er dette som ofte skjer når man slutter å ta sprøyten, og  Illustrert Vitenskap har vært i kontakt med flere tidligere Ozempic-brukere som følte seg «umettelige» etter at de sluttet med medisinene. Dette førte til at de stadig småspiste og tok større porsjoner når de spiste – og dermed gikk opp i vekt igjen.

Kanskje må vi bare innse at medisinen på et punkt vil slutte å virke? For min del, så håper jeg at kiloene vil slippe taket igjen, og at jeg kan nå målet mitt, men det aller viktigste er definitivt å vedlikeholde den vektnedgangen jeg har hatt til nå, og også å nyte min nye hverdag. Jeg innser også at mye ligger på meg i forhold til kost…kaloriene som går inn må nok reduseres ennå mer…

Stadig færre blir slankeoperert i Norge.  Årsaken til at antall fedmeoperasjoner går ned, den er enkel : slankemedisiner. At antall fedmeoperasjoner går ned, det betyr også at staten Norge sparer penger, masse penger. En fedmeoperasjon koster staten mye, og når så mange nordmenn velger å ta medisin istedenfor å legge seg under kniven, så kan staten gni seg i hendene og smile fornøyd.

Jeg synes selvsagt det er utrolig bra at færre nå velger å legge seg under kniven fordi så mange har en veldig god effekt av å bruke slankemedisiner. En operasjon gir alltid fare for alvorlige bivirkninger. Medisiner har også en risiko for bivirkninger, men de ansees som mindre enn en operasjon. Det er nok også ønskelig både fra pasienter og fagfolk å unngå operasjon og heller ta medisiner. Medisiner er hjelpen vi overvektige har håpet på så lenge, og når den nå er her, så skal ihvertfall ikke staten hjelpe ved å ta en del av regningen. Jeg synes det er ganske utrolig at staten villig tar regningen når noen ønsker en fedmeoperasjon, men medisiner, nei, det skal ikke staten betale noe for.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Joda, jeg vet at enda flere hadde ønsket hjelp om staten ga klarsignal for at slankemedisiner kom på blå resept, og jeg vet at det hadde kostet samfunnet mye penger i starten. Regnestykket hadde garantert gått i pluss over tid. De fleste hadde blitt friskere både fysisk og psykisk, og dermed hadde de ikke hatt samme behovet for hjelp i helsevesenet. Flere hadde kunnet kommet seg ut i arbeidslivet, og dermed bidratt til fellesskapet som AP er så veldig opptatt av. Utenforskap hadde blitt et mindre problem. Man kunne ha slått tilbake den omtalte fedmeepidemien. En stor utgift i starten hadde blitt en stor gevinst på alle områder over tid.

Siden 2020 har antall fedmeoperasjoner i det offentlige falt fra rundt 2.000 årlig til rundt 1.400. Jøran Hjelmesæth som er seksjonsoverlege ved avdeling for hormon, overvekt og ernæring ved sykehuset i Vestfold og professor ved Universitetet i Oslo sier at den viktigste årsaken til dette er de nye slankemedisinene. Han mener at denne utviklingen i stor grad er bra hvis medisinene hadde vært mer tilgjengelige for alle. Bruker man feks høyeste dose Wegovy som er 2.4 mg, så koster denne over 3000 kr i mnd, noe som igjen betyr at man må ut med over 36000 kr i året for å holde vekten nede. Det kan også være nødvendig å ta medisinen i mange år, potensielt resten av livet. Mens pasientene selv må betale for dette, blir altså operasjoner betalt av staten.

Jeg har ombestemt meg. Det blir endringer i planene mine. Eller kanskje det blir mer riktig å si at planer blir satt på vent inntil videre. Hvor lenge er uvisst. Kanskje til over nyttår. Kanskje noe lengre.

Planen min var å starte på den nye slanke sprøyten, Mounjaro nå, men jeg har bestemt meg for å vente. Jeg har ikke fått kalde føtter for å prøve noe helt nytt, men jeg velger å vente litt til jeg føler meg noe mer sikker. Jeg føler så mange opplever liten eller ingen effekt av Mounjaro i forhold til de som har en veldig god effekt av den nye slanke sprøyta. Jeg vil følge litt mer med på andres erfaringer før jeg starter opp.

Før Mounjaro kom på det norske markedet, så var det nok flere enn meg som hadde store forventninger. Først og fremt til effekten, men også prisen. Studier har vist at effekten av Mounjaro har vært bedre enn effekten av Wegovy, så da er det ikke rart at forventningene har vært høye. Prismessig var jeg sikker på at produsenten av Mounjaro ville legge seg under prisen på Wegovy, men det stemte ikke. Mounjaro har en høyere pris uansett om man velger en dose på 2,5 mg el 5 mg.

Jeg undrer på de to dosene som er på Mounjaro pr i dag er høye nok til å gi den gode effekten? Må man opp i de høyere dosene før man virkelig vil føle på effekten produsenten snakker så varmt om, og når kommer de høyere dosene til Norge? Hva prisen blir på de høyere dosene, det blir også interessant å se. Hvorfor går de inn på det norske markedet kun med to lave doser når det finnes flere? Jeg mener det er tre høyere doser. Det finnes i hvert fall 10 og 15 mg, og ut i fra det jeg har lest, så skal de komme på det norske markedet i løpet av 2025.

Jeg har fått resept på Mounjaro, og etter planen, så skulle jeg ha startet julaften. Jeg tenker julaften er et dårlig valg av oppstart i tilfelle jeg skulle få bivirkninger. Jeg har ikke lyst til å ødelegge den dagen, og heller ikke nyttårsaften. Så da fortsetter jeg med Wegovy litt til. Da får jeg også fulgt litt mer med på andres erfaringer. De vil selvsagt alltid være forskjellige siden vi alle ér forskjellige, men det har overrasket meg hvor mange som overhode ikke har effekt når jeg leser på diverse Facebook grupper hvor man deler erfaringer.

Når jeg leser innlegg på Facebook grupper, så føler jeg mange av de som ikke har effekt har brukt Wegovy først. Kanskje helt tilfeldig…det er selvsagt også de som ikke har hatt effekt av Wegovy, men som opplever at Mounjaro har effekt. Man vil nok aldri bli klok før man selv erfarer effekten, så kanskje starter jeg etter time hos fastlegen i starten av januar, men pr nå er jeg usikker kjenner jeg.

Jeg er ikke så redd for eventuelle bivirkninger, men at den ikke skal gi meg ønsket effekt. Jeg trenger en bedre hjelp enn det jeg føler at Wegovy gir meg. Jeg føler effekten av Wegovy kontra effekten jeg hadde av Ozempic er som natt og dag. Enten avtar effekten etter et års tid, el så er virkestoffene i de to sprøytene ulikt satt sammen. Jeg får mange tilbakemeldinger fra flere følgere som opplever akkurat det samme som meg. Så vet man at jo mer man går ned, jo mindre må inn av kalorier. Så det er sikkert litt å gå på også når det gjelder inntaket mitt av mat. Mindre mat inn vil jo gjøre at vekta beveger seg nedover. Noen diett blir det ikke i det nye året. Skal jeg leve på diett, så vet jeg at jeg ikke vil klare det. Da får det heller ta noe lengre tid.

Det kommer til å skje mye når det gjelder slankesprøyter/tabletter fremover. Flere produsenter er i gang med produksjoner. Medisiner testes ut i håp om at det vil komme noen med enda bedre effekt fremover, men når neste produsent er klar sin medisin, det vet man ikke. Men at det skjer revolusjonerende ting for å hjelpe oss overvektige, det er det ingen tvil om. Hjelpen man har drømt om så lenge, den er endelig her.

Det blir Wegovy i noen uker til på meg, så får jeg se når jeg starter opp med Mounjaro. Jeg skal til fastlegen min helt i starten av januar, så da får vi ta en ny prat. Jeg vet at han er litt skeptisk pr nå til Mounjaro, og det påvirker jo helt klart mitt valg om å vente litt med oppstart. Jeg vil lese litt mer erfaringer, og så tror jeg faktisk at man må opp i dose for å få den effekten man ønsker. Jeg leser at enkelte går ned mye den første tiden, men den første tiden er det jo også mye vann som forsvinner…Mounjaro har kun vært på det norske markedet siden 1.nov, så det er jo ikke så lang tid å høste mye erfaringer på, men jeg kjenner jeg er nysgjerrig, og så har man alltid dette håpet om at den vil gi effekten jeg nå trenger. Jeg går i dag på 1.7 mg Wegovy, og undrer jo også på om det er noen forskjell dersom jeg øker til 2.4….Har du erfaringer med Wegovy i forhold til at effekten har avtatt, men kanskje kommet tilbake ved doseregulering?

Har du prøvd Mounjaro, og om du har, hva er dine erfaringer? Kjenner du noen som har prøvd Mounjaro, og hvilke erfaringer har de?

Julen banker straks på døren, og jeg er klar for julefeiring. Jeg skal ha 11 stykker her på julaften, og 1.juledag skal jeg være gjest hos min niese med familie. Jeg ser frem til fine juledager med mine nære. Jeg skal lage litt kransekakestenger i dag, men ellers er jeg egentlig ferdig. Handling før jul i morgen, og så med kranser og lys på graven til pappa, en kjær onkel og besteforeldrene mine på mandag. Så kan julefreden senke seg.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Sammen med fastlegen min, så har vi nå bestemt oss for at jeg skal prøve Mounjaro. Mounjaro er den nye slankesprøyta som kom på det norske markedet 1.november. Den erbare en mnd gammel på det norske markedet, og man vet lite om hvordan erfaringene er, men jeg vil prøve.

Fastlegen min har holdt litt igjen på å gi resepter på Mounjaro til pasientene sine nettopp fordi den er så ny ennå. Jeg spurte han dagen før den kom på markedet om han kunne skrive en resept. Da fikk jeg nei, og det fordi han ønsket en grundig prat rundt dette, og det hadde vi på tirsdag, og vi ble enige om at jeg skulle prøve. Kjenner jeg er spent, og litt ” nervøs.”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvorfor vil jeg så bytte fra Wegovy til Mounjaro? Hovedgrunnen er at jeg føler effekten av Wegovy ikke er helt der, ikke slik den var da jeg gikk på Ozempic. Wegovy og Ozempic skal være identiske medisiner i forhold til virkestoffene, men kan det likevel være andre ulikheter? Jeg er ikke alene om å føle at virkningen dabber av etter at man har brukt sprøytene rundt 1 år. Nå gikk jo jeg på Ozempic frem til de nye reglene kom. Da mistet jeg den på blå resept fordi legemiddelsjefene mente at de to medisinene jeg brukte for diabetes utenom Ozempic, at disse var god nok behandling alene. Legen kan vise til tall som sier at disse to ikke var gode nok alene, men hvem bryr seg?

Etter de nye reglene kom, så gikk jeg over på Wegovy, og har gått på 1.6 mg i noen uker nå. Jeg føler tiden etter Wegovy har vært en karusell uten like. Vekten har for det meste stått stille, noen uker opp, og noen uker ned, og sånn har vi holdt på vekten og jeg. Frustrerende for meg, og sikkert moro for vekten. Heldigvis har jeg Tanita vekten som også kan fortelle meg at jeg ikke har lagt på meg fett. Ofte har muskelmassen økt, andre ganger har jeg mye væske. Vekten kan jo variere 1-2 kg for mange. Det meste jeg har gått opp er 1 kg, og så har jeg surret rundt der. Opp og ned, og på stedet hvil. Dette har uten tvil frustrert meg, og vekta får i perioder for mye fokus. Litt sånn småangst for å veie meg selv om jeg vet at Tanita vekta vil gi meg svar på hvorfor det har gått den ene eller den andre veien. Ofte er det som nevnt en fornuftig forklaring.

Men i tillegg til frustrasjonen, så opplever jeg nok at jeg ikke blir like fort mett nå som for bare kort tid siden. Jeg er absolutt ikke tilbake der jeg var før i forhold til mengder med mat jeg spiser, men noe har endret seg i en retning jeg ikke liker. I tillegg kjenner jeg at hodet har mye fokus på mat, og det har jeg aldri hatt før. Å tenke så mye på mat, det er noe helt nytt for meg. Jeg kan kjenne på at jeg stadig har lyst på noe selv om jeg er mett. Det liker jeg ikke selv om jeg som oftest står i mot fristelsen som dukker opp i hodet, men ikke alltid. Jeg er helt klart enig med fastlegen i at man nå må ta i bruk alle verktøyene man har fått i løpet av det året man har gått ned så masse, og blitt så fort mett. Jeg har fått mange verktøy, men det er likevel vanskelig av og til å bruke de fordi fristelsen kan vinne over fornuften, og det man vet er riktig.

Så vet jeg jo også at når man går ned såpass mye som jeg har gått ned at det også handler om kalorier. Jeg kan ha mindre kalorier nå enn for 34 kg siden. Jeg prøver å loggføre, og prøve rå holde meg i underskudd. Likevel skal det mye ekstra kalorier til for å legge på seg feks en kg. Men jeg tror absolutt jeg også må redusere noe på kaloriene som kommer inn.

Hva er så forskjellen på Wegovy og Mounjaro? Man opplever nok medisinene ulikt som med de fleste andre medisiner. Det er så individuelt. Men begge medisinene skal dempe sultfølelsen og øker metthetsfølelsen. I tillegg skal de gjøre belønningssenteret mindre aktivt. Det betyr at mange som bruker medisinene mister lysten på å kose seg med mat. Jeg har ikke mistet lysten på å kose meg med mat, men har da hatt økt metthetsfølelse. Medisinene inneholder hver sin kunstige versjon av tarmhormonet GLP-1. Opprinnelig ble hormonet brukt i medisiner mot diabetes type 2, før danske Novo Nordisk – som de første i verden – bestemte seg for å bruke samme mekanisme i medisiner for vektreduksjon.

Studier viser at Mounjaro er mer effektiv enn Wegovy. Det som skal gjøre Mounjaro enda mer effektiv og kraftig, er at den inneholder enda et kunstig tarmhormon som heter GIP. Dette hormonet sender signal til hjernen om at du er mett. I tillegg bidrar det til å redusere «det farlige fettet». Mange fastleger holder nok litt tilbake på Mounjaro fordi det er forsket mer på Wegovy, og man har mer erfaringer å lene seg på.

Jeg har fortsatt to uker igjen på Wegovy før jeg går over på Mounjaro. Jeg starter på 2,5, og kan eventuelt øke etter 4 uker. Spent og litt nervøs. Jeg har tålt Ozempic og Wegovy veldig bra, men vil jeg tåle Mounjaro like bra? Og vil den ha ønsket effekt på meg? Jeg prøver å følge litt med på Facebook grupper hvor mange deler sine erfaringer med Mounjaro, og der er det jo delte erfaringer, men vi vet jo at inge medisiner virker 100% likt på oss. Man har ulike erfaringer med både Ozempic og Wegovy også. Noen går ned mye, noen  går ned en del og andre går ikke ned i det hele tatt. Sånn vil det også bli med Mounjaro. Den lille mnd sprøyta har vært på markedet, så er det mange med veldig gode erfaringer, men for noen så er ikke effekten der, ikke ennå ihvertfall. NÅ skal jeg bruke ferdig Wegovy. Den er altfor dyr til og ikke bruke opp, og så gir jeg Mounjaro et forsøk. Mange skriver at de mister matlysten, og jeg håper kanskje jeg kan komme dit at lysten på mat vil avta. Ikke at jeg må sette på alarm for å huske å spise, men at lysten på mat ikke får et så stort fokus, for det fokuset er min store utfordring akkurat nå.

Det er ikke et snev av rettferdighet at fedmerammede ikke skal få medisinene på blå resept. Her må det kjempes med nebb og klør. Jeg vet Wegovy skal opp til ny vurdering, men slikt tar tid. Veldig lang tid. Medisinen er rådyre, og jeg må gjøre prioriteringer for å ha anledning til å betale for den. Jeg dropper andre ting for å prioritere medisinen, og helsen min.

I dag er det treningsfri, og jeg sov helt til kl.07 i dag. Vanligvis er jeg oppe 06-06.15 for å dra på trening. Jeg elsker morraer, og fungerer aller best da. I går fikk jeg opp de røde gardinene i spisestua, lyskransene henger ved inngangsdøren, og den store stjernen har kommet opp i midt vinduet i spisestua. I dag skal det lys i busken. Jeg ga opp det i går fordi det regnet så mye. Så skal adventsstaker og julepynt opp. Så nå er det å stryke duker, og finne frem alt av julepynt. Jeg tror faktisk juletreet også kommer opp snart. Ikke i dag, men kanskje i morgen eller tirsdag.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

I 1 år har VG fulgt meg på reisen til et lettere liv. De ønsket å se nærmere på virkningen av Ozempic/ Wegovy. I 1 år har jeg sendt journalist Aslaug Tangvald-Pedersen ukentlige rapporter om vekt og om reisens oppturer og nedturer. I morgen kommer en ny reportasje om reisen min – 1 år etter jeg traff Aslaug for første gang.

Det var helt i starten av november i fjor at fikk jeg en telefon. Telefonen var fra en journalist Aslaug Tangvald- Pedersen i VG. Aslaug hadde lest bloggen min, og lest innleggene mine hvor jeg har skrevet åpent og ærlig om Ozempic på godt og vondt. Hun hadde lyst til å skrive om reisen jeg hadde startet på, og om mine erfaringer, nettopp på godt og vondt. Vi var inne i en tid hvor ingen medisiner solgte mer enn slankemedisiner, og ofte var det nok alt det rosenrøde som ble trukket frem. For selv om det for meg har vært ei fantastisk reise, så har det også vært tunge perioder, spesielt den siste tiden.

Uken etter jeg fikk telefonen fra Aslaug, så kom to fantastiske damer på besøk til meg her i Kristiansand. Aslaug hadde også med seg Janne som var fotograf. Vi hadde en lang, god og ærlig samtale både om mine erfaringer med Ozempic, og om min vekthistorie. 1.nyttårsdag i fjor, så kom artikkelen som en pluss artikkel på VG nett, og senere i papirutgaven.

Forrige uke var Aslaug tilbake hos meg her i Kristiansand. 1 år siden sist. Denne gangen alene som både journalist og fotograf. Det er enkelt å prate med Aslaug. Hun er direkte i spørsmålene, og det liker jeg. Når vi satt og snakket om året som har gått, så har det vært et år hvor det meste har gått på skinner, frem til de siste ukene. Jeg har fått en utrolig god drahjelp av Ozempic. Verken Ozempic eller Wegovy gjør deg slank, men de gir mange en bieffekt hvor man blir veldig fort mett. Det igjen betyr jo at man spiser mindre, og dermed kan oppleve å gå ned i vekt. Jeg føler ikke jeg har ofret noe, eller levd på en streng diett. Jeg har spist vanlig mat. Stort sett den samme maten som før jeg startet på Ozempic, men jeg spiste og spiser fortsatt mye mindre enn før. OG igjen vil jeg poengtere : jeg startet ikke på Ozempic for å gå ned i vekt. Jeg startet på Ozempic fordi jeg har diabetes 2. Vektnedgangen er en bieffekt for mange, men ikke alle opplever denne.

Jeg har også vært heldig som pr. nå ikke har hatt noen bivirkninger. Noe hard mage i perioder, men ellers ingen kvalme, oppkast eller følelsen av å være uvel. Ingen mageknip, eller magesmerter. Jeg føler vel det har gått litt på skinner, og jeg føler også at det fortjener jeg virkelig. Jeg har kjempet så mange kamper, og slitt i så mange år, så at jeg nå lykkes, det er fortjent føler jeg selv.

De siste ukene har jeg slitt mye mer. Jeg har virkelig kjempet, og jeg har opplevd å gå opp og ned, og også stått helt stille. Normalt så absolutt, men likevel frustrerende. Spesielt når jeg føler på at jeg kanskje kan spise noe mer enn bare for få uker siden. Blir jeg like fort mett? Spiser jeg noe mer? Er jeg mer kjesken? Det er litt opp og ned føler jeg. Jeg kjenner på angsten for at sprøyten skal slutte å virke. Plutselig kan vekta gå ned en god kilo, og jeg er i himmelen igjen, for så begynne å vandre frem og tilbake. Forrige uke klarte jeg å gå ned 1.2 kg, og dermed se et nytt tall på vekta. Lykke og mestring, men bak der så kjenner jeg frykten for hva som skjer neste uke lurer. Så jeg kjemper en kamp hver uke føler jeg.

Slutter Wegovy å virke? Jøran Hjelmesæth, professor ved OUS og seksjonsoverlege ved Sykehuset i Vestfold, han sier litt om det i artikkelen som Aslaug nå har skrevet, og som forhåpentligvis kommer i VG nett i morgen. Jeg må nok etter et såpass stort vekttap innstille meg på at jeg må jobbe mer og mer for å miste vekt nå. Jeg må bare være klar for å brette opp armene enda mer.

Mange kjenner seg igjen i historien min. Ikke bare rundt Ozempic og Wegovy, men også hvordan det er å være overvektig. Alle negative følelser man selv har, og hvor stygge folk rundt deg faktisk kan være. Det å fortelle meg at vi ikke skal bry oss, det skal ingen si til meg. Hvor lett er det og ikke bry seg når folk sårer deg, og er stygge mot deg fordi du bærer ekstra vekt.? Jeg har ofte tatt på meg ei maske, ei maske som forteller at jeg er sterk og at ingenting når inn til meg, men det er ei maske. Jeg er sterk, uten tvil, men jeg er også sårbar. Alt preller ikke av når man blir dømt for hvordan man ser ut. Jeg tror ikke på de som sier at de ikke bryr seg. Klart man bryr seg, men så er vi forskjellige i forhold til hvordan, og i hvilken grad man lar det påvirke oss.

I følge de siste opplysningene jeg har fått, så skal artikkelen om reisen min, 1 år etter komme i morgen. Men plutselig kan dato endre seg. Det blir en pluss artikkel, altså en artikkel man må ha betalt for og kunne lese. Om den også kommer på trykk i papirutgaven, det vet jeg ennå ikke. Jeg har lest gjennom artikkelen, og er fornøyd med resultatet. Jeg kjenner jeg er veldig spent på hvordan bildene ble. Jeg kjenner jeg gruer meg litt til å se de på nett, men jeg er veldig sikker på at de som leser den vil kunne se en forskjell på meg nå og da.

Jeg håper også at artikkelen vil være med å sette viktig fokus på at nå er det faktisk på tide at man hjelper overvektige til et bedre og lettere liv. Staten bør gi de som trenger det muligheten til å få Wegovy på blå resept. Nå er det på tide at vi overvektige blir tatt på alvor. Hadde halve Stortinget eller regjering vært overvektige, så hadde de satt himmel og jord i bevegelse for å gjøre noe. Da hadde de presset på. Nå er det endelig en medisin som kan hjelpe så mange, men kommer ikke denne på blå resept, så forblir det en medisin for ” de rike.” At staten ikke vil gi oss denne hjelpen, det er for meg helt ubegripelig. Fedme problematikken øker, men vi får bare beskjed om å spise mindre og trene mer. Denne moralprekenen har vi fått i mange år, men staten synes visst det er den hjelpen vi skal få. Åpne lommeboken, det skal de ikke. Altfor dyrt sier staten. Ikke bruk skattepengene våre på de feite skriker de som ikke aner hva overvekt i det hele tatt er. Visst du hadde vært syk, og hjelpen hadde vært rett foran nesen på deg, hvordan hadde du da reagert om du ble nektet hjelp?

Jeg er ubeskrivelig takknemlig for dette året som har gått. Året har gitt meg en ny hverdag og et helt nytt liv. Denne muligheten burde så langt flere få, så noe må skje, og det kjapt.

Så er den her, den nye slankemedisinen Mounjaro. I går var startdato for salg av Mounjaro i Norge. Jeg tenker det er mange som nå er spente på om Mounjaro vil ha en enda bedre effekt enn Wegovy slik studier viser. Studier viser at Mounjaro kan gi betydelig vekttap hos pasienter med fedme. Resultater har vist at behandling med legemiddelet kan gi en vektreduksjon på opptil 22,5 prosent. I tillegg oppnådde 40 prosent av de som fikk en dosering på 15 mg et vekttap på minst 25 prosent. Dette er utrolig gode resultater. Tallene for Wegovy er på 15 %. Andre studier finner at Ozempic og Wegovy gir vekttap på henholdsvis 5 % og 12 %, mens «Mounjaro» har gitt 21 % vekttap i løpet av 1,5 år. Mounjaro kan i følge fagfolk gi et vekttap på linje med fedmekirurgi.

Det som er det triste med Mounjaro, det er prisen. Prisen er det triste med Wegovy også. Fortsatt vil slankemedisinene på hvit resept være for de med en god økonomi, og Mounjaro ligger også høyere i pris enn Wegovy. Jeg skjønner at produsentene vil tjene penger, men medisinene vil ikke være tilgjengelige for alle som trenger den. Det er langt fra alle som kan betale det disse medisinene koster, og dermed får vi et klasseskille også på medisiner. Det skal ikke være sånn at kun de som kan betale skal ha mulighet til et bedre, og lettere liv. Og myndighetene, de bare skrur igjen alt av kraner og muligheter, og er ikke villige til å åpne verken øyne eller ører for å hjelpe de med fedme i Norge. Jeg blir ikke bare trist av det – jeg blir fly forbanna! Slankeoperasjoner og opphold på feks Evjeklinikken, det kan bruke masse penger på, men ikke medisiner. Medisinene hjelper da minst like mye som en slankeoperasjon. Og opphold på steder som Evjeklinikken, hvor mye koster ikke disse samfunnet, og hvor gode resultater har oppholdene på lang sikt? Jeg er ikke i mot slankeoperasjoner. Her må hver og en få ta sitt eget valg. En er selv sjef i eget liv. Opphold på steder som feks Evjeklinikken er jeg kanskje noe mer i mot å bruke penger på. Jeg synes oppleggene er innmari gode, men slike opplegg burde ha vært flyttet til nærmiljøene våre hvor sjansen for og lykkes er større. Det jeg er i mot er myndighetenes tafatthet i forhold til fedme. Jeg er frustrert over holdningen de har til oss overvektige. De prater og prater, og gir oss den berømte moralprekenen om å spise mindre og trene mer, og da synes jo de at de har gjort nok for oss. De er bekymret over at fedme blir et stadig større problem, men gjøre noe for å hjelpe, det skal de ikke. Istedenfor så skrur de heller igjen alle kraner. Vi tjukke skal hjelpe oss selv. Hvem andre med helseutfordringer får den samme beskjeden?

Tilbake til den nye slankemedisinen Mounjaro. Bak denne står det amerikanske selskapet Eli Lilly. Mounjaro får man i første omgang i 2,5 mg, og 5 mg. De kaller laveste dose en vedlikeholdsdose, og sånn jeg tolker dette, så er vel da meningen at man skal starte på 5 mg? 5 mg Mounjaro vil koste 4902 kr i mnd!  Å betale nesten 5000 kr i mnd for medisinen, det har ihvertfall ikke jeg anledning til. Så her føler jeg jo at Mounjaro priser seg ut fra første stund. Det eneste som kan gi Mounjaro et fortrinn, det er jo om medisinen faktisk gir en utrolig god nedgang i vekt. Laveste dose Mounjaro koster 3449 kr. Til sammenligning så koster Wegovy fra 1746 kr til 3040 kr for en mnd bruk. Amerikanske Eli Lilly forsvarer prisen, og mener den er priset riktig basert på effekten av medisinen og verdien den kan gi for enkeltpersoner, helsesystemer og samfunnet for å redusere den totale økonomiske byrden av type 2 diabetes og fedme.

Jeg hadde håpet at Mounjaro hadde blitt et rimeligere alternativ. Istedenfor legger de seg såpass mye høyere. Nå som Mounjaro og Wegovy blir konkurrenter, så hadde man også håpet det ville gitt utslag i pris, men foreløpig er det for få aktører på markedet. Konkurransen til de to slankemedisinene er rett og slett ikke stor og god nok enda. Om tre, fire år så kan medisiner med tilsvarende effekt, som også er lettere og billigere å produsere enn disse sprøytene, være på markedet. Da kan man kanskje se en nedgang i prisen. Wegovy og Mounjaro har vært på det amerikanske markedet i et par år, men prisene har holdt seg høye dessverre.

Man skal ikke bruke skattepengene våre på medisiner til tjukke. Det er skremmende mange med den holdningen der ute. Hvorfor vet så mange hva som er best for alle andre? Hvorfor tror noen at de sitter med svaret for hva som er best for oss tjukke? Hvorfor er det alltid ramaskrik når det kommer til overvekt og fedme? Jeg ser vel aldri at man sprer eder og galle når det kommer til andre sykdommer, og andre pasientgrupper. Hvorfor er så mange i mot å gi medisiner til tjukke? Vi skal ikke ha hjelp i følge mange andre, og det fordi det ikke er statens oppgave å slanke oss. Vi har spist oss selv feite, så da kan vi takke oss selv.  At vi har spist oss selv feite, den er drøy. Da kan man jo spørre om røykere skal få hjelp? Eller rusmisbrukere? De har jo selv en gang tatt et dårlig valg. Vi må slutte å tro at alt handler om kosthold når det kommer til overvekt, og jeg fatter ikke hvorfor noen skal nektes hjelp, og hvorfor så mange skal ha en mening om det? Mennesker som ikke kjenner oss, og som kanskje heller ikke vet hva overvekt og fedme egentlig er. Mennesker som ikke kjenner historien bak overvekten til mennesker de ser, men mene noe, det skal man. Og det er sjeldent positivt. Tjukke har alltid vært en skyteskive.

Jeg skulle også ønske at noen nå tok for seg regnestykket på hva det faktisk vil koste staten å gi slankemedisin på blå resept. Det vil koste mye i starten, men på sikt så vil dette utvilsomt bli et positivt regnestykke. Staten vil tjene på dette på sikt med tanke på hvor mange som vil få et lettere, og mye bedre liv. Jeg snakker ikke om at lett overvektige skal få slankemedisin på blå resept. Her er det snakk om de som har en høy overvekt/fedme. Men dessverre så blir ikke overvekt og fedme tatt på alvor. Dessverre så blir ikke fedme anerkjent som en sykdom på lik linje med andre sykdommer, og før man faktisk anerkjenner fedme som en sykdom, så vil man fortsatt måtte betale av egen lomme. Og det vil fortsatt være et skille mellom hvem som har anledning til å bruke medisinene. Det vil fortsatt være dem med tykkest lommebok.

Nå må staten vise ansvar, og ta regninga!

I dag blir en rolig dag hjemme. Jeg var på show på Kilden i går sammen med tre flotte venninner. Vi så June Kommune/ Jan Rune Holdhus. For et show, og for en mann. Kvelden ble avsluttet med et godt måltid, og gode samtaler. Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Naturlig nok er jeg veldig opptatt av effekten av slankemedisiner, og akkurat det er jeg nok ikke alene om. Vi er mange som bruker den ene eller den andre medisinen i håp om å gå ned i vekt. Dere som følger bloggen min vet at jeg har oppnådd en stor vektnedgang det siste året, men dere vet også at akkurat nå kjemper jeg for hvert eneste gram som jeg klarer å gå ned. Kanskje er dette det berømte platået, eller er det faktisk sånn at slankemedisinene  på et punkt vil slutte å virke?

” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap forleden dag. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?

Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og jeg føler den har gjort det veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.

Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette…

Ozempic og Wegovy er begge to versjoner av semaglutid, et legemiddel som kan senke blodsukkeret og dempe appetitten ved å etterligne hormonet GLP-1, som signaliserer til hjernen at man er mett. Studier har vist at disse legemidlene kan hjelpe folk til å gå ned gjennomsnittlig 15 prosent av kroppsvekten, men det er jo ikke alle som opplever et vekttap på 15%. Eksperter er også klare på at pasienter som tar disse medisinene mot fedme, vil nå et punkt der de slutter å gå ned i vekt og medisinen slutter å virke. Dette kalles visstnok «Ozempic-platået», eller ” Wegovy – platået.” Mange leger får henvendelser fra pasienter som hevder at medisinen ikke virker etter at de har nådd stoppunktet. Selv om mange drar nytte av medisinens evne til å dempe appetitten, opplever mange at vekttapet ikke varer så lenge som forventet.

I følge overlege Jens Meldgaard Bruun, så har all vektnedgang et platå. Til Illustrert Vitenskap så sier han at man ikke kan fortsette å gå ned i vekt, for da ender man opp med å ikke veie noe. Kroppen tilpasser seg vekttapet for å bevare seg selv», sier Bruun, som er klinisk professor og leder for det nasjonale fedmesenteret i Danmark. Platået inntreffer gjerne etter at pasienten har gått betydelig ned i vekt og nærmer seg en sunn vekt. Ifølge Meldgaard inntreffer det typisk i løpet av de første 3-12 månedene hos de fleste pasienter.

Jeg ser at man ikke kan fortsette å gå ned gjennom hele livet, men hadde bare vektnedgangen stoppet når man nærmet seg en sunn vekt, så hadde det vært perfekt. Jeg er ennå ikke på en sunn vekt, og jeg håper at virkningen av medisinen vil fortsette, at det bare er et platå som jeg må gjennom. Jeg har fått mange fine kommentarer og meldinger fra lesere som har opplevd det samme som meg, men som også har opplevd at det plutselig slapp igjen, og vekta fortsatte å gå ned. Jeg håper jeg også er der. Kunne jeg klart målet, så hadde jeg vært mer en strålende fornøyd, og da kunne jeg jobbet med kun vedlikehold. Om jeg noen gang blir fornøyd? Definitivt!

Mange som opplever at virkningen avtar, de slutter ofte på medisinen. Der er ikke jeg. Jeg våger ikke å slutte. Slutter jeg, så vil jeg nok erfare det samme som så mange andre, nemlig at vekten går opp igjen. Man har lest flere artikler om at det er dette som ofte skjer når man slutter å ta sprøyten, og  Illustrert Vitenskap har vært i kontakt med flere tidligere Ozempic-brukere som følte seg «umettelige» etter at de sluttet med medisinene. Dette førte til at de stadig småspiste og tok større porsjoner når de spiste – og dermed gikk opp i vekt igjen.

Kanskje må vi bare innse at medisinen på et punkt vil slutte å virke? For min del, så håper jeg at kiloene vil slippe taket igjen, og at jeg kan nå målet mitt, men det aller viktigste er definitivt å vedlikeholde den vektnedgangen jeg har hatt til nå, og også å nyte min nye hverdag. Jeg venter også spent på at Mounjaro skal komme på det norske markedet. Mounjaro skal ha i studier ha vist en vektnedgang på 21% i løpet av 1,5 år….

I dag blir datteren min 30 år, så i dag skal hun feires litt. Tenk at det er 30 år siden hun kom til verden på Sørlandet Sykehus, en chubby baby på 4730 gram. I dag er hun mamma til to flotte gutter og i gang med ny utdannelse. Prinsene, de har begge hatt bursdag den siste uken, Henry har blitt 6 år, og Alfred har blitt 5 år, så i morgen skal vi ha familieselskap for de alle tre.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Så er den her, den nye slankemedisinen Mounjaro. I går var startdato for salg av Mounjaro i Norge. Jeg tenker det er mange som nå er spente på om Mounjaro vil ha en enda bedre effekt enn Wegovy slik studier viser. Studier viser at Mounjaro kan gi betydelig vekttap hos pasienter med fedme. Resultater har vist at behandling med legemiddelet kan gi en vektreduksjon på opptil 22,5 prosent. I tillegg oppnådde 40 prosent av de som fikk en dosering på 15 mg et vekttap på minst 25 prosent. Dette er utrolig gode resultater. Tallene for Wegovy er på 15 %. Andre studier finner at Ozempic og Wegovy gir vekttap på henholdsvis 5 % og 12 %, mens «Mounjaro» har gitt 21 % vekttap i løpet av 1,5 år. Mounjaro kan i følge fagfolk gi et vekttap på linje med fedmekirurgi.

Det som er det triste med Mounjaro, det er prisen. Prisen er det triste med Wegovy også. Fortsatt vil slankemedisinene på hvit resept være for de med en god økonomi, og Mounjaro ligger også høyere i pris enn Wegovy. Jeg skjønner at produsentene vil tjene penger, men medisinene vil ikke være tilgjengelige for alle som trenger den. Det er langt fra alle som kan betale det disse medisinene koster, og dermed får vi et klasseskille også på medisiner. Det skal ikke være sånn at kun de som kan betale skal ha mulighet til et bedre, og lettere liv. Og myndighetene, de bare skrur igjen alt av kraner og muligheter, og er ikke villige til å åpne verken øyne eller ører for å hjelpe de med fedme i Norge. Jeg blir ikke bare trist av det – jeg blir fly forbanna! Slankeoperasjoner og opphold på feks Evjeklinikken, det kan bruke masse penger på, men ikke medisiner. Medisinene hjelper da minst like mye som en slankeoperasjon. Og opphold på steder som Evjeklinikken, hvor mye koster ikke disse samfunnet, og hvor gode resultater har oppholdene på lang sikt? Jeg er ikke i mot slankeoperasjoner. Her må hver og en få ta sitt eget valg. En er selv sjef i eget liv. Opphold på steder som feks Evjeklinikken er jeg kanskje noe mer i mot å bruke penger på. Jeg synes oppleggene er innmari gode, men slike opplegg burde ha vært flyttet til nærmiljøene våre hvor sjansen for og lykkes er større. Det jeg er i mot er myndighetenes tafatthet i forhold til fedme. Jeg er frustrert over holdningen de har til oss overvektige. De prater og prater, og gir oss den berømte moralprekenen om å spise mindre og trene mer, og da synes jo de at de har gjort nok for oss. De er bekymret over at fedme blir et stadig større problem, men gjøre noe for å hjelpe, det skal de ikke. Istedenfor så skrur de heller igjen alle kraner. Vi tjukke skal hjelpe oss selv. Hvem andre med helseutfordringer får den samme beskjeden?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tilbake til den nye slankemedisinen Mounjaro. Bak denne står det amerikanske selskapet Eli Lilly. Mounjaro får man i første omgang i 2,5 mg, og 5 mg. De kaller laveste dose en vedlikeholdsdose, og sånn jeg tolker dette, så er vel da meningen at man skal starte på 5 mg? 5 mg Mounjaro vil koste 4902 kr i mnd!  Å betale nesten 5000 kr i mnd for medisinen, det har ihvertfall ikke jeg anledning til. Så her føler jeg jo at Mounjaro priser seg ut fra første stund. Det eneste som kan gi Mounjaro et fortrinn, det er jo om medisinen faktisk gir en utrolig god nedgang i vekt. Laveste dose Mounjaro koster 3449 kr. Til sammenligning så koster Wegovy fra 1746 kr til 3040 kr for en mnd bruk. Amerikanske Eli Lilly forsvarer prisen, og mener den er priset riktig basert på effekten av medisinen og verdien den kan gi for enkeltpersoner, helsesystemer og samfunnet for å redusere den totale økonomiske byrden av type 2 diabetes og fedme.

Jeg hadde håpet at Mounjaro hadde blitt et rimeligere alternativ. Istedenfor legger de seg såpass mye høyere. Nå som Mounjaro og Wegovy blir konkurrenter, så hadde man også håpet det ville gitt utslag i pris, men foreløpig er det for få aktører på markedet. Konkurransen til de to slankemedisinene er rett og slett ikke stor og god nok enda. Om tre, fire år så kan medisiner med tilsvarende effekt, som også er lettere og billigere å produsere enn disse sprøytene, være på markedet. Da kan man kanskje se en nedgang i prisen. Wegovy og Mounjaro har vært på det amerikanske markedet i et par år, men prisene har holdt seg høye dessverre.

Man skal ikke bruke skattepengene våre på medisiner til tjukke. Det er skremmende mange med den holdningen der ute. Hvorfor vet så mange hva som er best for alle andre? Hvorfor tror noen at de sitter med svaret for hva som er best for oss tjukke? Hvorfor er det alltid ramaskrik når det kommer til overvekt og fedme? Jeg ser vel aldri at man sprer eder og galle når det kommer til andre sykdommer, og andre pasientgrupper. Hvorfor er så mange i mot å gi medisiner til tjukke? Vi skal ikke ha hjelp i følge mange andre, og det fordi det ikke er statens oppgave å slanke oss. Vi har spist oss selv feite, så da kan vi takke oss selv.  At vi har spist oss selv feite, den er drøy. Da kan man jo spørre om røykere skal få hjelp? Eller rusmisbrukere? De har jo selv en gang tatt et dårlig valg. Vi må slutte å tro at alt handler om kosthold når det kommer til overvekt, og jeg fatter ikke hvorfor noen skal nektes hjelp, og hvorfor så mange skal ha en mening om det? Mennesker som ikke kjenner oss, og som kanskje heller ikke vet hva overvekt og fedme egentlig er. Mennesker som ikke kjenner historien bak overvekten til mennesker de ser, men mene noe, det skal man. Og det er sjeldent positivt. Tjukke har alltid vært en skyteskive.

Jeg skulle også ønske at noen nå tok for seg regnestykket på hva det faktisk vil koste staten å gi slankemedisin på blå resept. Det vil koste mye i starten, men på sikt så vil dette utvilsomt bli et positivt regnestykke. Staten vil tjene på dette på sikt med tanke på hvor mange som vil få et lettere, og mye bedre liv. Jeg snakker ikke om at lett overvektige skal få slankemedisin på blå resept. Her er det snakk om de som har en høy overvekt/fedme. Men dessverre så blir ikke overvekt og fedme tatt på alvor. Dessverre så blir ikke fedme anerkjent som en sykdom på lik linje med andre sykdommer, og før man faktisk anerkjenner fedme som en sykdom, så vil man fortsatt måtte betale av egen lomme. Og det vil fortsatt være et skille mellom hvem som har anledning til å bruke medisinene. Det vil fortsatt være dem med tykkest lommebok.

Nå må staten vise ansvar, og ta regninga!

I dag blir en rolig dag hjemme. Jeg var på show på Kilden i går sammen med tre flotte venninner. Vi så June Kommune/ Jan Rune Holdhus. For et show, og for en mann. Kvelden ble avsluttet med et godt måltid, og gode samtaler. Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Så ble det slutt for meg også. Jeg har blitt en av mange som ikke lengre for Ozempic på blå resept, og jeg har blitt en av mange som absolutt ikke skjønner hvorfor. Heller ikke fastlegen min skjønner noe av dette, og han er ikke alene blant legene rundt forbi i landet.

Jeg var helt sikker på at jeg kom innenfor de nye reglene. Fastlegen min var så sikker han også. På apoteket jeg går på, så pratet vi også om de nye reglene, og også der mente de jeg ville være innafor med klar margin, så jeg fikk et stort sjokk da jeg kom til fastlegen min for kort tid siden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde bestilt legetime for å fornye resepten på Ozempic, og for at legen min skulle sende individuell søknad til Helfo om dekning på blå resept slik man må nå for å få Ozempic. Det ble aldri noen søknad. Legen var helt sikker på at vi ville få avslag. Han hadde han flere ” sikre ” pasienter som meg, men en etter en hadde de fått avslag. Her kjører staten over legene, og skruer igjen det meste av kraner. VI av oss som trodde at det meste ville bli som før for oss som har diabetes, vi tok skammelig feil.

Når de nye reglene kom i sommer, og mange var spente på hva som egentlig ville skjer egentlig med Ozempic?  Hvem vil kunne fortsette å få medisinen, og hvem vil ikke få den? På hjemmesidene til Helfo så kunne man lese om endringene som nå har blitt gjennomført, og det er ingen tvil om at det nå er mye vanskeligere å få Ozempic på blå resept selv om man har diabetes.

Den største endringen er at fastlegen ikke lengre kan skrive ut bare Ozempic til noen på blå resept. Dette må det skje i kombinasjon med andre diabetes-medisiner, som for eksempel insulin eller metformin. Helfo skriver på sine hjemmesider at vilkårene for å få Ozempic er de samme som tidligere :

• Pasienten må ha diabetes type 2.
• Pasienten må ha forsøkt metformin eller sulfonylurea eller insulin uten å ha oppnådd tilstrekkelig glykemisk kontroll.
• Pasienten må bruke Ozempic sammen med metformin eller sulfonylurea eller insulin.

Jeg brukte Metformin sammen med Ozempic, så jeg burde helt klart vært innafor. MEN jeg bruker også en tredje diabetesmedisin, og så lenge jeg brukte en tredje, så mener staten at denne pluss Metformin er god nok diabetesbehandling. Da mener de at jeg ikke trenger Ozempic også. Og den avgjørelsen tas uten at de feks spør legen hvorfor man gjør det, eller spør hvordan resultatene var før jeg fikk Ozempic. Hadde de spurt om litt tall, så kunne fastlegen ha vist til at det først var da jeg fikk Ozempic at man fikk blodsukkeret under kontroll. Så hvor er fornuften er? Hvordan kan man overkjøre leger sånn?

Jeg kunne ha sluttet å ta sprøyte, og latt blodsukkeret stige igjen, og deretter sendt en søknad om Ozempic, men det vil jeg ikke. Jeg ønsker ikke et blodsukker ute av kontroll igjen, og jeg ønsker ikke å leve i frykten for å gå opp i vekt igjen. At Ozempic har gitt meg en utrolig god bieffekt, det er det ingen som helst tvil om, men hva er galt med det? Burde ikke myndigheten bare være glade for at man faktisk får en stabilt blodsukker samtidig som man også får en lettere kropp? Skal man skru igjen det meste av kraner fordi en medisin har en bieffekt som kun er positiv?

Jeg valgte å gå over på Wegovy, og dermed betale behandlingen selv. Jeg våger ikke å stoppe, for jeg ønsker verken høyt blodsukker, eller økt vekt. Jeg går på dose 1.7 og må betale 2475 kr hver måned. Jeg vet mange har betaler for Wegovy, men da har man ikke en diabetes som gir grunnlag for dekning av Ozempic.

Jeg har valgt å prioritere Wegovy, så får jeg heller nedprioritere andre ting. Man merker 2475 kr hver mnd, og spesielt når man er alene og har en inntekt. Men helsen er viktig, så da blir min prioritering sånn. Jeg håper at legene presser på slik at det skjer endringer rundt Ozempic for oss som har diabetes. Legene vet best hva slags behandling som fungerer for hver enkelt pasient, og da blir det veldig feil å overkjøre de på denne måten. Også de som kun tåler Ozempic bør jo få den medisinen de faktisk tåler. Det er jo vanvittig at de må over på medisiner som gjør de dårlige.

Jeg er spent på om jeg vil merke noen forskjell på Ozempic og Wegovy. Dosen jeg går på nå er høyere, så får vi se om det vil bety noe for meg den ene eller andre veien. Jeg tok andre dosen Wegovy på tirsdag, og den veldige metthetsfølelsen, den er tilbake. Jeg følte den var noe redusert en periode, men nå blir jeg stappmett av veldig lite igjen. Vekta beveger seg nedover igjen, men det behøver ikke være Wegovy sin fortjeneste, men spennende, det blir det. Ozempic og Wegovy skal som nevnt være 100 % identiske, så får vi se om det stemmer.

Reisen, den fortsetter.