Hypnose og overvekt

Det er mye man søker etter på nett. Når jeg lurer på noe, så bruker iallefall jeg nettet. Ofte spør jeg ikke andre en gang, jeg bare søker. Det er mye jeg har blogget om, og ting jeg har vært med på i media som ligger på nettet, så jeg får mye henvendelser fra folk, også ting som ligger ganske langt bak i tid. Den siste tiden har jeg fått flere henvendelser på bakgrunn av mine erfaringer med hypnose.

De siste dagene har jeg fått ulike henvendelser fra personer som har funnet reportasjen som ble skrevet om meg da jeg som første sørlending skulle prøve hypnose i kampen mot overvekten. Det begynner å bli noen år siden nå. Det var på slutten av 2012 at jeg møtte den danske hypnotisøren, Bo Christensen via min daværende jobb i Radio Sør, så begynte jeg å leke med tanken om å prøve hypnose. Hypnose forbinder jeg stort sett med alle disse menneskene som hypnotisøren får til å gjøre de villeste tingene på scenen. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å kakle rundt som ei høne, eller krype på alle fire, gryntende som en gris. Jeg skjønte fort at denne type hypnose var underholdningshypnose, og hadde lite å gjøre med behandlingshypnose.

Jeg var skeptisk til hypnose. Jeg tror mange generelt er skeptisk. Noen tror du er i en slags transehypnose der du sover og hypnotisøren kan få deg til å tro hva som helst. Men det er altså ikke slik det foregår. Du får en time der du ligger på en benk. Du er våken og får med deg alt som skjer. Selv om du er tilstede, og egentlig skjønner alt som skjer, så er du likevel ikke tilstede om du skjønner…du er så utrolig avslappet, og du har det så innmari godt. Hypnotisøren jobber hele tiden med underbevisstheten din.

Gastric Band Hypnose fungerer på den måten at du i prinsippet skal få hjelp til å kunne spise langt mindre porsjoner uten å føle deg sulten. Det skal heller ikke gi noen bivirkninger. Du skal føle at du har et bånd på magen, og det er dette båndet som gjør at du skal bli fortere mett. Hypnotisøren skal hele tiden jobbe med underbevisstheten din. Han skal overbevise underbevisstheten om at du har et bånd på magen som skal få deg til å føle deg mett, og gjøre at du får mindre lyst på mat. Bo Christensen jobbet masse med hodet mitt, og tankene mine. Vi ryddet, og ryddet. Gamle tanker i form av bøker i et bibliotek ble kastet ut, og nye bøker ble satt inn. Han jobbet masse med å få underbevisstheten min til å skjønne forholdet mett – sulten, og det ble jobbet en del med suget etter søtt, og salt. Å være i hypnose er en fantastisk tilstand! Aldri har jeg vært roligere, og aldri har jeg slappet så av. Bare den herlige tilstanden å være i, og føle seg så avslappet, det var verd hver time jeg var der. Jeg fikk også med meg en cd hjem som jeg skulle lytte på når jeg la meg om kvelden, og mens jeg sov, så jobbet hypnotisøren via cd’en med underbevisstheten min.

Om jeg har tro på hypnose mot overvekt? Det er jeg veldig usikker på. Om man tror at kiloene skal rase av, så bør man ikke prøve hypnose. Noen av de som prøver gastric ban

Hypnose for å bli slank? Nei! Hypnose som hjelp med det mentale? Ja! Sliter man med stort søtsug, eller lite motivasjon, og man vil jobbe spesifikt med akkurat de tingene, så kan hypnose være til hjelp, men jeg tror likevel jeg heller hadde valgt å gå til en coach, eller til en teraput. Det er store kostnader også knyttet til hypnosebehandling. Man skal også være skeptiske i forhold til hvem man velger om man ønsker å prøve hypnose. Der finnes flere der ute som tilbyr hypnoseterapi mot overvekt, og jeg tror man skal lese, undersøke, og sjekke, og se at vedkommende har det som kreves.

Jeg har stor tro på hypnose i forhold til smertebehandling, røykeslutt, flyskrekk, og fobier. Overvekt er så mye, og så sammensatt. Hypnose kan ikke ta bort smerter, men hypnose utført av seriøse behandlere, kan gjøre gode ting i forhold til å flytte fokus bort fra problemet. Om man lar det som er problemet få mindre plass, så vil man få det mye bedre, og man klarer å leve med de utfordringer man har på en helt annen måte.

Det jeg derimot er veldig sikker på, det er at hypnose kan være til stor hjelp om man velger å ta tak i det mentale. Alt sitter i hodet. Hypnosen kan gjøre gode ting med hodet ditt, og underbevisstheten din. Du kan få hjelp til å endre tankemønster ditt. Visst man ikke klarer å endre måten vi tenker, og føler på, så vil man gå rundt i det samme mønsteret hele tiden. Visst vi ikke finner svarene på hvorfor vi er overvektige, og hvorfor vi handler som vi gjør, så vil vi heller aldri kunne gjøre noe med overvekten. Så enkelt er det, men likevel så vanskelig. Det er ingen dietter, pulver, bøker, eller piller som kan hjelpe deg å endre det mentale. Hypnose, og all mental jobbing handler også om å flytte fokus. At man flytter fokuset bort fra overvekten, og over på ting i livet vårt som er gode, og som man setter stor pris på.

 

 

 

Bare å stålsette seg

Jeg er sikkert ikke alene om å ha klesskap som er så fulle at dørene nærmest nekter å lukke seg. Klær er en lidenskap.Det er en interesse jeg vel alltid har hatt…. eller jeg var vel aldri som barn den jenta som alltid skulle ha prinsessekjoler, men fra ungdomstiden, så ble klær en stor interesse. Min mor ser ikke helt hvem jeg har arvet denne klesinteressen fra, men jeg liker å kle meg pent, liker å føle meg velkledd, og jeg synes det er en god følelse det å føle seg feminin. Noen tror kanskje klær er en måte å skjule størrelsen på, men for meg er det nesten motsatt. Jeg synes det er fint og kunne vise at store kvinner også kan være flotte, og velkledde.Ikke minst det å vise hvor mye flotte klær der er i store størrelser.  Jeg ser heldigvis at jeg har blitt bedre på mye med tiden, og jeg er nok ikke den impulsshopperen som jeg var før. Jeg er heller ikke lag på lag på lag. Nå overveier jeg ting noe mer, og kjøper stort sett klær som jeg føler meg 100 % sikker på. Skapet tyder jo på at jeg ikke alltid har tenkt sånn.

Jeg har en hel vegg med skyvedørsgarderobe på soverommet. På min datters tidligere rom, så har jeg to stativer fulle med klær. Nede i gangen, så har jeg også et stort garderobeskap. Åpner man det,så vil man tr at det bor en familie i huset mitt…men her er det kun jeg som bor. Mye jakker. Jeg elsker jakker.

Heldigvis har mye skjedd innen stormote. Jeg husker den første stormote butikken som kom i Kristiansand, og kort tid etter, så dukket det opp en til. Det var jo nærmest en sensasjon med egne butikker som solgte klær til oss som hadde behov for store størrelser. Jeg husker butikken Donna hvor jeg kjøpte konfirmasjonsantrekket mitt, og jeg husker stormote butikken i Det Hvite Hus. Jeg kan le litt for meg selv når jeg ser konfirmantantrekket nå, men det er jo en evighet siden, og i 1985 da jeg var konfirmant, så var antrekket absolutt veldig flott….men jeg ser ikke helt hvorfor i all verden jeg hadde sløyfe! Sort sløyfe! Hvor var selvinnsikten, og hvor var mamma… det skulle vært totalt ulovlig for jenter å ha på seg sløyfe.

Stormoten de første årene var nok ikke beregnet på unge jenter. Noen trodde nok at de som trengte store klær var de godt voksne damene som ikke var så opptatt av hva de hadde på seg. Det var mye kjerringtøy, og ikke bare moro å ha på seg slike klær når man var tenåring….men man hadde ikke så mye å velge mellom, så da ble det for meg som de godt voksne damene, man måtte egentlig bare ta det som var, men butikkene var flinke til å sette sammen, så det ble faktisk ikke så galt til slutt.

I dag er utvalget av klær i store størrelser veldig, veldig bra. Vi har absolutt ingenting å klage over. De er ett godt utvalg av butikker de fleste steder, i alle fall for oss kvinner. Store menn har nok en mye større utfordring, og jeg tror mange store menn bruker nettbutikkene veldig flittig. Det er synd at ikke flere ser behovet for store klær til menn, for også menn liker å kle seg pent, og stilig. For oss kvinner, så er der både spesialbutikkene, og kjedebutikkene. Det betyr at man uansett økonomi, har mulighet til å kunne kle seg pent, eller i alle fall finne klær i den stilen man selv har. Jeg har jo en tendens til å tenke at det jeg synes er pent, det liker alle andre også, men heldigvis, så er utvalget noe for enhver smak.

Jeg er nok klassisk i klesveien, jeg synes ikke det nødvendigvis skal være så stor forskjell på hverdag, og fest. Jeg liker å bruke fine klær uansett om det er mandag, eller søndag. Jeg liker å pynte meg uansett hvilken dag i uken det er. Jeg har jo en liten del av klesskapet som inneholder klær som er kun til fest, men resten bruker jeg om hverandre uansett hva jeg skal, og hvilken dag det er.

Innimellom alt hverdagsklær og selskapsklær, så har jeg også litt turklær. Det er en lang vei å gå når det gjelder turklær i store størrelser, men det kommer seg, og jeg vet enda mer vil skje her. Noe jeg skal blogge om noe senere.

Våren er snart her, iallefall så kommer vårklærne snart i butikkene. Noe har kommet, og jeg skal vise dere litt på bloggen neste helg. Det er bare å stålsette seg, iallefall de av oss med samme lidenskapen for klær. Jeg er spent på å se hva som kommer fra de ulike produsentene denne våren, og neste helg skal det være motemesse på Fornebu, så da skal butikker velge ut høst og vinterklær for 2020.

Våren er en herlig tid for nye klær! Masse fine vårnyheter, masse flotte farger håper jeg kommer. Jeg liker å kle meg i farger uten at det må bli for mye av det gode, men rosa, eller lilla i overdel til sort bukse – babyrosa, eller cerise – nydelige farger 🙂 Jeg kler meg gjerne i klær en del andre sikkert ikke hadde våget å kle seg i, men det skal være stilig, og klassisk… i mine øyne i alle fall.

Jeg må stadig rydde i klesskapene mine. Det blir for fullt rett og slett. Jeg må av og til ta harde og vanskelige grep. Jeg vil egentlig aldri kvitte meg med noe, men noe blir aldri brukt, og noe blir etterhvert for stort. Mye er ikke blitt brukt en gang, og akkurat det er for galt, jeg ser det.

Jeg har en egen side på Facebook hvor jeg legger ut klær og andre ting når jeg har noe jeg skal selge. Om du ikke er med i gruppen min, så bli gjerne det. Du finner siden min her :

https://www.facebook.com/groups/1839657112970736/

 

 

Det er så smertefullt

Fedme er et av våre absolutt største samfunnsproblem, men fedme er ikke bare fedme. Man regner med at så mange som 100000 norske kvinner kan ha lipødem, sykdommen som gjør at kroppen produserer fett som ikke kan slankes bort. Sykdommen er svært smertefull, og kan i verst fall være invalidiserende. Vi vet at en del kvinner har forlatt arbeidslivet, og gått over på uføretrygd fordi de har mistet mobiliteten.

Man anslår at 10% av verdens kvinner  har lipødem. Det er nok også store mørketall, da veldig mange har sykdommen uten å vite det. Spør en fastlege om lipødem, og de fleste vil sitte som et spørsmålstegn. Har du store lår, legger, rompe? Er disse kroppsdelene større enn overkroppen? Det typiske bildet for lipødem er en betydelig fedme samlet i begge lår og legger, og hofte og sete-partiet, men med en normal, eller i alle fall langt slankere overkropp. Det er et kriterium at fettansamlingen ikke står i forhold til fettfordeling ellers på kroppen. Lipødem er en kronisk sykdom i fettvev og i lymfekanaler som ofte gir “pæreform”.

“Pæreformen” er altså ikke alltid tegn på overvekt eller fedme. Lipødem kalles også for smertefullt fettsyndrom. Lipødem kan nemlig være innmari smertefullt. Lipødem fettceller kan bare ta opp fett, ikke gi det fra seg. Over tid utvikles også ekstra markerte fettputer på innsiden av knær, og på utsiden av lår ( ridebukseforandringer ), på innsiden av leggen, rett under kneledd. Rumpeballer er generelt forstørret. En stor del av kvinner med lipødem er i tillegg overvektig, slik at forskjellen mellom overkropp og underliv blir mindre synlig. Dette gjør også diagnosen vanskeligere. Når man går med sykdommen ubehandlet over lang, så blir man mindre aktiv, og da kan mange med lipødem utvikle fedme.

Nå i voksen alder, så ser jeg at ting endret seg for meg i puberteten. Jeg skjønte det ikke da. Jeg hadde bare store lår og legger. Jeg ser på bilder fra tenårene at det var da beina begynte å øke i volum. Min mor som absolutt ikke er overvektig, hun sliter også med store bein. Søsteren min har også fått diagnosen lipødem. Lipødem forekommer ofte under, og etter puberteten, under svangerskap, og i forbindelse med overgangsalder, altså ved hormonelle forandringer. Som tenåring blir du kanskje plutselig overrasket over at du har mer cellulitter enn venninnene dine. Kanskje er man til og med mer aktiv enn klassekameratene, men er likevel større rundt hofter og bein enn noen av de andre. Dessverre er mitt lipolymfødem kommet så langt at det min hud er hard, lite elastisk og huden på beina er flere steder mindre pen. I tillegg er jo min sykdom kommet så langt at mine legger og lår er veldig store, spesielt leggene.

Huden er i begynnelsen glatt og spenstig, men man mister etterhvert elastisiteten, og det oppstår tydelige hudforandringer (appelsinhud/cellulitt). Senere blir hud og underhudsfett stivere og fastere, som tegn for arrdannelse (fibrose) med varige skader. Man får veldig lett blåmerker, det er for mange smertefullt og bare berøre huden. De fleste opplever smerter og ømhet i legger og lår. I tillegg har man ubehag og tyngdefølelse. Tretthet og lite energi er også typisk ved lipødem.

Denne måneden fikk lipødem for første gang fokus på NRK. Lipødem ble en av sakene i nyhetene, og det ble også en nettsak, begge laget av NRK Rogaland. At NRK endelig satte fokus på lipødem, det gledet et lederhjerte. Jeg ble stolt over at alt arbeidet vi legger ned for å få lymfødem og lipødem mer kjent, det hadde gitt resultater. Noen har klippekort i media, en viktig og ukjent sykdom som lipødem, og til dels også lymfødem, det er ikke noe media er særlig interessert i å snakke om, eller skrive om. Så innslaget på NRK, og også på nett, det var absolutt ei fjær i hatten for NLLF, og mange hadde fått dette med seg. Vi fikk mange henvendelser.

I dag er det ingen som diagnostiserer lipødem. Skal man foreta operasjon for å fjerne lipødemfett, så må man betale det av egen lomme. Tilhører man Helse Nord så har man ved UNN startet med lipødemoperasjoner. Helt i det små, men der er et tilbud der. Ting er kanskje i ferd med å skje. 1.mars skal det plastikk kirurgiske miljøet levere en rapport til Helsedepartementet hvor de skal si noe om det bør etableres et kirurgisk behandlingstilbud i Norge til pasientgruppen. De skal vurdere utredning og behandlingsmetoder, og hvilke kriterier som skal legges til grunn for kirurgisk behandling. Jeg tror operasjon vil bli et offentlig tilbud etterhvert, så vi er spente på rapporten, og tiden videre. Det vil uansett gå tid før tilbudet er på plass.

Det er et spennende, og utrolig givende arbeid å få lov til å lede NLLF. Det er tungt til tider fordi det er et vanskelig arbeid å nå leger, helsepersonell, og ikke minst media. Det er ikke alltid like lett å bli hørt, sett og trodd. Jeg tror likevel vi er på riktig vei, og at ting nå kommer til å skje. Jeg skulle likevel ønske at leger lyttet mer på pasientene sine, og ikke bare gir den letteste løsningen når man ikke vet nok om sykdommen. Da er det enkleste å si at de må slanke seg og spise mindre. Jeg skulle ønske at media så hvor alvorlig denne sykdommen faktisk er, og kunne være med å sette fokus.

Jeg legger med link til nettsaken som NRK Rogaland lagde : https://www.nrk.no/rogaland/lipodem_-kvinnesykdommen-som-er-lite-kjent-1.14769641

Jeg har håpet og jeg har troen på at vi en dag skal vinne kampen som vi i dag kjemper for å få Helse Norge og politikerne til å se oss, forstå oss, og tro oss. Jeg tror vi vinner kampen om diagnostisering, nødvendig helsehjelp og operasjon dekket av det offentlige. NLLF er i gang med et svært viktig arbeid. Ingenting er gjort med et knips, men kampen er i gang.

 

Jeg vil, jeg kan, jeg må

Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble fort sliten, og når den ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna.

 

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Eller mer riktig, ikke gadd. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene. Når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro når man alltid var sistemann. Det var ikke moro å se de man gikk sammen med snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem. Dersom de fant ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.

Jeg er ikke stolt av treningsinnsatsen jeg har lagt ned i 2019. Jeg har slitt mye med dårlig samvittighet, og jeg ser jo at prioriteringene mine har vært feil. Trening burde vært på på 3.plass på listen min etter jobb og familie. Treningen er viktig for meg. Det er viktig for helsen, det er viktig for Heidi. Jeg må sette meg selv mer i fokus i det nye året. Trene mer. Trene mer variert. Trene riktig. Jeg vil ha resultater. Jeg vil, jeg kan og jeg skal.

Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Jeg fikk vel aldri kjeft. Emnet vektreduskjon ble nok tatt opp av den tidligere fastlegen min, men han burde nok vært mer på, og snakket mer med meg om dette. Jeg hadde sikkert stukket fingrene i ørene, og nektet å høre, men han burde nok ha prøvd mer. I dag har jeg en ny fastlege, og en lege jeg kan prate med alt om. Han er slik alle leger bør være, og jeg er super fornøyd med han. I dag er også verdiene mine veldig fine, og det er jeg stolt av.

Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, jeg ser at det kan være et slit å komme seg på trening, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seierene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Eller når målebåndet viser at noe positivt har skjedd. Jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker lengre, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av det siste året som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen. I går hos fastlegen min, så kunne han stolt fortelle at jeg nok en gang hadde blodtrykk som en konfirmant. Blodsukker, og kolestrol var strålende – fastlegen min var både stolt av meg, og fornøyd med grepene jeg har tatt. Forleden traff jeg ei barndomsvenninne som jeg ikke hadde sett på ei god stund. Jeg føler jo ikke at vekten har blitt mindre den siste tiden, men hun gjorde dagen min når hun fortalte at hun så at vekten fortsatte å gå nedover: ” Du blir slankere og slankere du.” Er det rart jeg strålte som ei sol resten av dagen.

Finnes det egentlig noen unnskyldning for ikke å trene? Kroppen vil hele tiden stritte i mot inntil man viser hvem som bestemmer. Min kropp stritter fortsatt mye i mot, og det er mye jeg ikke ser for meg at jeg vil kunne gjøre ennå, men jeg er blitt flinkere til så mye. Vi tar ofte de letteste løsningene.Bare det å bli glad i å gå, det er ikke en liten seier for meg, men en kjempestor en! På kurs på sykehuset, så fokuserte de veldig mye på viktigheten av hverdagsaktiviteten, og her ser jeg også at jeg må bli flinkere. Jeg vil så gjerne bli flinkere til å komme meg ut på tur. Etter jeg ble alene, så er det blitt noe vanskeligere, jeg innrømmer det glatt. Jeg var mye mer ute på tur før. Jeg kjenner at jeg må jobbe med motivasjonen. Jeg må jobbe med hodet mitt. Jeg må endre.

På torsdag var jeg med ei venninne av meg på ei treningsøkt på studioet hvor hun trener. Vi skulle hatt denne økten sammen lenge. På torsdag ble det trening. Lymfebeina mine utfordrer meg endel for tiden, men selv om beina ikke liker å trene, så liker resten av kroppen det.. Marie, venninnen min, hun er en person jeg setter utrolig stor pris på. Alltid ærlig, og sier det hun mener, ikke det jeg nødvendigvis ønsker å høre. Hun stiller spørsmål som får meg til å tenke. Hun utfordrer meg, hun motiverer, og inspirerer. Økten vi hadde ble ei veldig god økt hvor vi ble svette og varme. Først noen minutter på tredemølla, så ei god økt på sykkel og deretter strikkøvelser for armene. Det var fint å kjenne på en god puls, og kjenne at man får brukt kroppen. Viktigheten av å variere så jeg litt bedre da. Viktigheten av ikke å belaste for mye som jeg nok gjør når jeg alltid kjører intervalløkter på tredemølla. Fra at jeg alltid trener alene, så var det fint med en treningspartner. Da vi gikk hvert til vårt etter trening, så hadde vi oppsummert at jeg kan, jeg vil og jeg skal. Dette skal jeg skrive på tavla ved pulten min hjemme. Takk, Marie.

For deg som bærer noen, eller mange kilo for mye :  Her i Kristiansand så har vi en egen crossfit gruppe for overvektige. Crossfit høres kanskje skummelt ut, men det er innmari god trening. Man får brukt hele kroppen. Her bestemmer man nivået selv. Man jobber så hardt som egen kropp orker, og det er så viktig å få frem. Vi blir også passet godt på av instruktør. Treningen er for både kvinner og menn, og det er for alle uansett alder. Vi har unge med, og vi har damer på rundt 60 år. Vi har noen med 10 kg for mye, og vi har noen med større overvekt. Det er så sosialt. Vi ler masse, og det fine er at vi er alle i samme situasjon, og det gjør treningen mye lettere. Mange har prøvd en time, men så ser vi det ofte ikke igjen. Det skal være hardt å trene. Man skal få høy puls. Man skal svette. Men det er likevel ingen som har opplevd at hjertet har stoppet, eller at man har blitt dårlige – man må bare tåle at kroppen blir sliten. Så enkelt.

Det er ikke lett å få overvektige med på å trene. Jeg skjønner ikke hvorfor. Det er så mange der ute som har savnet et eget tilbud for overvektige. Når det kommer, så trekker man seg tilbake, og finner all verdens unnskyldninger for ikke  være med. Jeg skal ikke gå mer inn på akkurat det, men grip sjansen som du har dersom du bor i Kristiansand og omegn. Treningen er to ganger i uken, og med to treninger i uken, så har du startet på reisen du har ønsket å starte så lenge. Treningene er tirsdager 1730 og torsdager 1630. Ta kontakt for mer info.

Treningene gjør meg dønn sliten, og de utfordrer meg masse. Det å sitte med en god mestringsfølelse, det er også en utrolig stor seier…. om jeg nå får dette med endring til å høres lett ut, så er det absolutt ikke det. Det har kostet mye, og det koster fortsatt mye. Jeg MÅ bli flinkere i det nye året. Jeg har fortsatt en laaaaang vei å gå. Vekta skulle jeg helt klart ønsket gikk fortere ned, men det er godt å føle at det man gjør er riktig, og det er godt å ha en kropp som samarbeider mye bedre enn den gjorde før. Jeg har fortsatt troa på 2020.

Den evige kampen

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rekende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. I løpet av 2020, så vil mange der ute stå overfor det samme valget som meg for endel år siden. Det er ikke noe lett valg å bestemme seg for operasjon, eller ikke – ingen vet utfallet, ingen vet hvordan livet vil bli, det eneste man vet er at man er så lei av å være tjukk, og tung, man er lei av begrensningene som en overvekt ofte fører med seg. Å la seg slankeoperere er ikke et valg man tar på strak arm – de fleste har gått mange runder med seg selv før valget blir tatt. Kanskje er valget det viktigste valget man tar i løpet av livet.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for ca 5 år siden når jeg avlyste slankeoperasjonen. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Min vei startet da valget om slankeoperasjon ble tatt.

Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Jeg skjønner at mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som med en operasjon tror at kampen mot kiloene nå er over. Men jeg skjønner fortvilelsen. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. Det er mange som ikke innser at kiloene etter kort tid kan komme på igjen, og kanskje også enda flere enn man hadde. Jeg har vært akkurat der mange andre overvektige har vært. Jeg følte slaget var tapt, og ba fastlegen min søke slankeoperasjon for meg. Jeg var helt klar for å la meg operere, jeg orket ikke denne evige kampen lengre. Jeg var så utrolig lei! Lei av å starte på an igjen hver mandag, for så og mislykkes kun dager etterpå. Jeg var lei av å falle, lei av å føle meg mislykket, lei av å hate kroppen min, jeg var lei av at fokuset hele tiden skulle være på hvor stor jeg var. Jeg klarte aldri og akseptere at jeg var stor. Jeg så ikke annet enn en stor kropp, og slet med å se at det var så mye mer som betydde noe enn om jeg bar på så mange ekstra kilo. Hvorfor skulle mine ekstra kilo fortelle andre hvem jeg var? Kanskje var det jeg som lot kiloene bestemme, kanskje så ikke alle andre på min overvekt på samme måte som meg selv, men i mitt hode, så var det kiloene som utgjorde meg.

Vi hadde mange runder hjemme, og jeg vet at de egentlig ikke ønsket at jeg skulle gå igjennom en operasjon. Likevel så støttet de fleste valget mitt, men jeg har en datter som aldri helt kunne akseptere det. Likevel var det jo mitt valg, og min kropp. Jeg så bare at en operasjon ville gi meg en lettere kropp, og en lettere hverdag, men jeg tenkte lite på om jeg ville bli sunnere, og mer lykkelig. Jeg så ikke helt at helsen var det som burde komme først, og jeg så ikke at en lettere kropp ikke nødvendigvis betydde en sunnere kropp. I mitt hode, så var en lettere kropp det samme som en sunn kropp. Jeg visste bare at jeg var drittlei denne tunge kroppen som jeg hele tiden lot meg begrense av. Jeg var jo aktiv, jeg har aldri følt at jeg har hengt så etter fordi jeg er stor, eller at jeg ikke orker ting fordi jeg er stor, men jeg ville bli som ” alle andre .” Valget var tatt, jeg gikk på kurs som en forberedelse til mitt nye liv med en liten mage, et kurs som var utrolig lærerikt. Vi ble hele tiden fortalt at operasjon ikke var en enkel løsning, og at vi måtte være forberedt på beinhard jobbing etterpå.. Dette med beinhard jobbing forsvant vel litt ut av ørene i starten, men etter hvert, så bet jeg meg mer merke i mye av det som ble sagt. Jeg kjente at usikkerheten plutselig kom snikende. Usikkerheten kom først fordi jeg som sikkert er en av de mest kresne personene som finnes i matveien, plutselig fikk vite hva jeg måtte spise, og drikke i starten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle få i meg noe som helst. Hele listen vi fikk se var jo ei stor nei liste for meg, men etter hvert, så var det komplikasjonene, og tiden etterpå som gjorde meg veldig usikker. Ikke at jeg trodde jeg skulle klare underverker på egenhånd, men jeg innså at det kanskje var en mulighet om jeg grep ting litt annerledes an. Etter en dag på operasjonskole i Arendal, så ble valget tatt om at jeg ikke skulle under kniven. Jeg ble redd når kirurgen fortalte om inngrepet, og mulige bivirkninger. I mitt hode, så var jo jeg den som ville få alt av bivirkninger, og litt til, men jeg innså også at kampen mot kiloene ikke ville være over selv om jeg lot meg operere. Utgangspunktet ville selvsagt være veldig mye bedre, men kampen måtte jeg likevel kjempe hver dag…

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg i romjulen hadde en samtale med en bekjent som har gjennomgått en slankeoperasjon, og hun syntes ting var så innmari vanskelig. Ikke at hun hadde fått så mye bivirkninger, men hun hadde begynt å merke at vekten hadde gått opp. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men da jeg spurte om hvordan aktivitetsnivået hennes var, så måtte hun innrømme at hun stort sett ikke gjorde så mye for å holde seg aktiv. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Vedkommende følte hun kjempet en større kamp etter operasjonen enn før, og kjente panikken komme for at vekten skulle gå tilbake der den var, men vedkommende var heller ikke så villig til å starte å trene, eller bevege seg mer. Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå sa hun…det blir ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Hun kunne spise alt nå, til og med store porsjoner kunne hun fortelle… er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en quickstart i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. ” Det får gå som det går ” sa vedkommende….” jeg har i alle fall fått føle på det å veie mye mindre…går jeg opp, så går jeg opp.”  Jeg kjente jeg ble provosert. Hva er det vedkommende ikke har forstått? Staten har ikke betalt 100000 kr for at noen skal føle på det å veie mindre! Har man fått en slik sjanse, så griper man den med begge hender, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor.

Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse.  På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

 

De tøffe dagene

I perioder av livet vårt, så har vi sikkert alle sammen opplevd tunge dager. Kroppen fungerer ikke helt som den skal, vi opplever tankekjør, vi blir fortere slitne og det å komme seg ut døren for aktivitet eller sosiale settinger, det kan ofte være et ork. Det kan være mange årsaker til at vi har disse periodene, men at det er tungt når dagene er slik, det er det ingen tvil om.

Jeg har mange baller i luften. Jeg har min faste jobb, jeg har ledervervet, jeg har bloggen, og ved siden av alt dette, så jobber jeg med flere prosjekter. Så det er mye som skal jobbes med, og som skal inn i min hverdag. Jeg kjenner at jeg nok ikke er så strukturert som jeg var tidligere, og det gjør nok stressnivået høyere enn det hadde trengt å være. Når det hoper seg opp med arbeid, så kjenner jo jeg også på at dagene kan bli utfordrende til tider. Det er aldri positivt å ha så mange ting å jobbe med at det føles som om luften i perioder går helt ut av en.

Jeg har heldigvis ikke kjent på det å være deprimert, og jeg har ikke kjent på det å møte veggen, men det er klart at jeg absolutt har kjent på at jeg kanskje ikke har vært så langt unna verken det ene eller andre. Treningen hjelper meg godt når dagene er utfordrende. Da klarer jeg å fylle på med litt energi, og jeg klarer å kjenne på de gode følelsene. Jeg tror jeg er bevisst på hvordan jeg har det, og hvordan jeg kjenner meg. Jeg vet ikke, for jeg har jo aldri vært på de tøffe stedene, men jeg tror kan klare å ta eventuelle signaler om de skulle dukke opp.

Denne uken leste jeg en veldig interessant artikkel. Den handlet om fysisk aktivitet i behandling av mild depresjon. I dag behandles de aller fleste deprimerte med medikamenter selv om mange studier viser at fysisk aktivitet har en positiv effekt både for å hindre at depresjon oppstår og i behandlingen av depresjon. Ole Petter Hjelle er lege og hjerneforsker, og har skrevet bok om dette. Han uttaler at rundt 20 % av alle kvinner og 10 % av alle menn vil få en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Og at hyppigheten er økende. Hjelle skriver i boken sin at det er mange årsaker til at fysisk aktivitet som behandling er å foretrekke fremfor piller. For det første er det en rekke bivirkninger av en medikamentell behandling. For det andre viser studier at fysisk aktivitet har en bedre langtidsvirkning enn piller ved lett til moderat depresjon. Kommer man i gang med fysisk aktivitet, så kjenner man på opplevelsen av å ta tak i eget liv, man opplever mestringsfølelse og det endrer hele selvbildet vårt.

Studier viser at det er utrolig lite som skal til for å forebygge tunge perioder. Vi snakker om så lite som en times aktivitet i uken. Feks en times gåtur. Klarer man 30 minutters aktivitet tre ganger i uken, så har det utrolig mye å si for psyken vår, og forebygging av tunge perioder. Ole Petter Hjelle har tre gode tips for å klare å hode seg fysisk aktiv : 1. Ha realistiske mål   2. Finn noen å trene sammen med   3. Finn en aktivitet som du liker, og som kroppen din tåler.

Dette med trening og fysisk aktivitet, det er sikkert et nyttårsforsett mange hadde da året gikk fra 2019 til 2020. Jeg har ikke nyttårsforsetter lengre, og det er fordi jeg aldri har kjent på og lykkes med forsettene mine. Når man ikke lykkes, så har iallefall jeg kjent på følelsen av og mislykkes. Jeg har mål, og måltavle, og det har fungert så mye bedre for meg. I går leste jeg en interessant artikkel som handlet om nettopp nyttårsforsetter. Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg uttalte til NRK at det var bra med nyttårsforsetter selv om man ikke klarte å gjennomføre de. Det er bedre å prøve enn og ikke forsøke mener han.

Nyttårsforsettene våre er som oftest å trene mer, spise sunnere eller å gå ned i vekt. Dette er jo også forsetter som krever mye av oss. De krever som regel store endringer. Livsstilsendringer er det som krever mest innsats fra oss og er de nyttårsforsettene som brytes oftest. For mange handler det om veldig store endringer i hverdagen. Jeg er nok der at punktet med å ha realistiske mål, det er det som har hjulpet meg gjennom mine endringer. Fra å ha hårete mål som jeg aldri klarte, så har jeg nå realistiske mål som jeg vet jeg kan oppnå. Hesselberg mener det blir feil å tenke at man har mislyktes selv om man ikke klarer målet man har satt seg. Han mener vi må tenke at vi er en erfaring rikere, noe som kan være nyttig neste gang. Psykologspesialisten mener de som prøver, tar et skritt frem, og at det kan ta oss til nye steder i livet. Står man helt stille, så  kommer man ingen vei. Hesselberg gir oss følgende råd : 1. Ha konkrete mål     2. Vær realistisk     3. Lag en plan     4. Hold det enkelt – gjør ikke flere ting samtidig     5. Gi deg selv belønning eller ” straff.”

Må 2020 bli et godt år for oss alle. Et år med mål, et år med mange fine oppturer, et år med mestringsfølelse, et år hvor vi kommer dit vi ønsker. Må 2020 bli et år uten tunge tanker, og tøffe utfordringer. Jeg vil at 2020 skal bli mitt og ditt år.

Nettshopping faktisk

Jeg handler sjeldent klær på nett. Det er fordi jeg så mange ganger tidligere har blitt skuffet og frustrert over hvordan plaggene er når jeg mottar de, og fordi passformen ofte er veldig dårlig. Passformen er så utrolig viktig, og endel av firmaene som er blitt store på netthandel, og som også har sine egne plus size kolleksjoner, de er ikke alltid like flinke på passform. Jeg har kjent mye på teltfølelsen når jeg har handlet på nett. At plaggene har vært altfor store. Ofte har de også vært altfor korte i forhold til den lengden jeg ønsker. Pølseskinnfølelsen, den har jeg også kjent på. Det er liksom ingen mellomting ofte. Enten er plaggene kjempestore, eller så sitter de tett som pølseskinn. Når man for ofte kjenner på disse følelsene, så har det blitt lite nettshopping. Har jeg shoppet på nett, så har det blitt merker jeg kjenner godt. Da er jeg veldig trygg på at plagget vil passe.

 

Dårlige passformer, og følelsen telt/pølseskinn er også en følelse jeg ofte får når jeg prøver klær i kjedebutikkenes stormoteavdelinger. Jeg har mange ganger lurt på hva designerne tenker når de sitter og tegner plus size klær. Vi ønsker jo at klærne skal sitte fint. Vi ønsker jo å se bra ut, føle oss vel. Og de følelsene, de kjenner ikke jeg på når jeg ei gang i blant prøver klær hos kjedebutikkene. Jeg kjenner som oftest bare på frustrasjon, og at kjedene faktisk burde ta stormote litt mer på alvor om de skal ha en egen plus size kolleksjon.

Dette med størrelser er jo også en ting som ikke alltid er så lett. Jeg er alt fra str. 48 til str. 52. Det spørs hvem som er produsenten. Det er få produsenter som er helt like på størrelser. Størrelser er ofte er stort problem når det kommer til de store nettbutikkene. Nå kan det absolutt være at du har andre erfaringer. Jeg kan kun snakke for meg selv, og hvordan jeg har opplevd det.

Det hender jo når jeg sitter på pc’en og jobber at det frister å gå innom noen av nettbutikkene. Ofte er jeg inne og kikker etter undertøy. Fint undertøy er det vanskelig å finne i butikker synes jeg. Iallefall undertøy som virkelig sitter godt på kroppen. Det popper jo også ofte opp diverse reklamer når man sitter på nett, og da er det jo lett å klikke seg inn. Og har man først klikket seg inn, så vet vi jo at disse reklamene stadig dukker opp på pc’en. Og rett før jul kom det jo opp en fristende reklame da, og jeg måtte jo bare klikke meg inn, og jeg måtte jo bare bestille.

Valget falt på noe flotte jakker. Kanskje ikke så overraskende at det ble jakker. Nå skal jeg forte meg å skyte inn at den ene jakketypen, en blazer, den hadde jeg fra før, så jeg visste modellen og passformen, og jeg visste hvilken størrelse jeg måtte ha. Jeg kjøpte også en tunika som matchet den ene jakken, og jeg kjøpte en gul, flott ytterjakke. Ofte er det veldig spennende å motta klær kjøpt på nett, for jeg har opplevd utallige ganger at plaggene ikke helt stemmer overens med bildene man så på nett.

Det er spennende å åpne pakker man får. Selv om jeg hadde blazeren fra før i en annen farge, så er man jo spent på om fargene stemmer med bildene som ligger på nett. Jeg må si jeg ble kjempefornøyd. Den ene blazeren hadde jeg bestilt i marine, og den andre i en flott, lilla farge. Utrolig flotte blazere! Jeg liker godt blazere. Det er så tidløst, og et plagg man kan bruke om det er hverdag eller fest. Det som gjør disse blazerne så spesielle og veldig fine, det er blondepartiet nederst på jakkene. Det gjør noe helt ekstra med jakkene. Det er nesten halve jakken som er blonder, og jeg faller for slike feminine plagg. Disse sitter også veldig fint på kroppen, og jeg føler meg fin i de. Den ene var også på salg, og det er jo et stort pluss. Nå er de ikke veldig dyre i utgangspunktet, men at noe er på salg, det er alltid et stort pluss. Jeg trives også veldig godt i blazere. Fra før av hadde jeg den samme blazeren i en lys, rosa farge. Jeg så kjapt at lillafargen nok ikke var helt lik den lilla jeg hadde sett på nett. På nettet var den mørkere, men fargen var flott, så det betydde ikke noe. Tunikaen som matchet den lilla blazeren, den ble pølseskinn gitt. Så 52 i den ble altfor lite. Nå prøver jeg å bestille en str større og håper den kan passe, for tunikaen var lekker. Den gule ytterjakken som jeg hadde bestilt i str. 50, den ble bittelitt trang, så den vil jeg også prøve i en størrelse større, for jakken var utrolig fin.Kvalitetsmessig, så vet jeg ikke hvordan kvaliteten i det lange løp er. Blazeren jeg hadde fra før av, den har jeg brukt endel, og den er fortsatt veldig fin. Men den er ennå ikke vasket, så det gjenstår å se hvordan de vil bli etter vask.

Alt i alt, så ble dette et kjøp jeg er veldig fornøyd med, og jeg har to nye, flotte jakker i garderoben min. Min mor rister bare på hodet over alle klærne mine. Klær er en lidenskap, og en interesse, og så lenge jeg har full kontroll, og ikke får Luksusfellen på besøk, så kan folk egentlig si hva de vil.Klær er viktig for meg. Jeg liker å kle meg pent. Jeg liker å pynte meg. Jeg liker å være kvinne.

Blazerne er kjøpt hos Bonprix, og jeg har i disse str.52. Jeg har ikke fått tid til å ta bilder av meg med jakkene på, men jeg synes bildene gir et bra inntrykk, og i tillegg så vet dere at jeg er strålende fornøyd.

Neste helg skal jeg vise dere mer klær, for Pont Neuf har ny kolleksjon i butikkene. Men jeg skal også vist et par andre, spennende, danske merker. Det er bare å glede seg.