Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon…Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer – spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten?

For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke?

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen?

Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra?

Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige….

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

Denne uken har jeg vært i NRK. For en opplevelse! Dette var et minne for livet. Samtidig fikk jeg anledning til å sette et viktig fokus, og jeg fikk lov til å snakke om et tema som engasjerer meg, og som jeg brenner for.

Tirsdag hadde NRK opptak til tv serien jeg skal være med i. Serien heter ” Ikke spør om det “, og programmet jeg skal være med i handler om overvekt. På forhånd har ulike personer anonymt fått anledning til å stille spørsmål som de lurer på om overvekt, spørsmål man kanskje aldri har våget å stille. Det er jo et faktum at det er mange myter rundt overvekt, det er nok mange spørsmål en del ønsker å stille, men som aldri blir spurt fordi man ikke våger. Vi ante ingenting på forhånd om hvilke spørsmål som kom til å bli stilt, og vi som deltakere i programmet skulle svare så ærlig og åpent som mulig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

TV serien er viktig. Den handler om grupper av mennesker som blir stigmatisert. I tillegg til overvekt, så skal serien også ha programmer om kortvokste, om å være født i feil kropp, personer som sitter i rullestol skal være med, personer med Tourettes for å nevne noen. Utrolig viktige fokus, og det var faktisk fint og kunne svare på spørsmål som man vet at mange lurer på.

Hvorfor er du tjukk, hvor mye mat spiser du, hvordan er det å ha sex, har du fått mange henvendelser fra menn som drømmer om å ha sex med store kvinner – nå skal ikke jeg røpe flere av spørsmålene, men dette var et veldig lite knippe av de spørsmålene vi ble stilt. Vi fikk også fortelle om sårheten, om alt det vonde man har opplevd rundt det å være overvektig. Det var ingen av spørsmålene som satte meg ut. Jeg svarte åpent og ærlig på alle. Det blir spennende å se hvordan NRK velger å sette sammen programmet. Vi er vel 6 deltakere som skal være med i programmet om overvekt. Alle får de samme spørsmålene, og så blir det klippet, redigert og satt sammen til et ferdig program som skal vises på NRK.

Jeg føler at det gikk veldig greit. Jeg var ikke nervøs, bare veldig spent. Det er jo ikke hver dag man er med på tv, og for meg var dette en helt ny opplevelse, og en veldig fin opplevelse. Silje Ese som har ansvar for programmet jeg var med i er en fantastisk person som tok meg så godt i mot, og som fikk meg til å slappe av, og egentlig bare kose meg. Det var spennende å se hvordan en tv produksjon som denne ble laget. Det var utrolig fine timer hos NRK, og jeg er spent på resultatet, veldig spent. Jeg vet jeg gjorde det riktige da jeg sa ja til å være med. Jeg følte jeg svarte godt på spørsmålene, men det er klart at i ettertid, så husker man ikke helt hva man svarte, og man kunne sikkert ha svart annerledes, og kanskje mer utfyllende på noen av spørsmålene. Men alt i alt, så er jeg veldig fornøyd.

Under opptaket på tirsdag så svarte jeg på spørsmål sammen med Leif fra Hardanger. Etter å ha hørt Leif fortelle om sin barndom, og mobbingen som førte til at han spiste på følelser, og dermed ble overvektig, så kjenner jeg på to ting: Jeg blir forbanna og frustrert over at der finnes mennesker som gjennom ord og handlinger gjør et liv utfordrende å leve fordi de har meninger om en annens kropp. Det er så hjerteskjærende å høre noen fortelle om en barndom, en ungdom og et voksent liv som er preget av negative tanker rundt seg selv, og hvor man ender opp med å isolere seg fordi noen gjennom lengre tid har mobbet deg fordi de ikke liker den store kroppen din. En kropp som kanskje også i utgangspunktet ikke var stor, men kanskje annerledes, og som etter år med mobbing blir større og større fordi man har begynt å spise på følelser.

Jeg kjente også på at jeg har vært heldig. Heldig som ikke har opplevd mobbing. Jeg har gjennom hele barndommen og oppveksten hatt venner og klassekamerater som ikke har tenkt særlig over at jeg var større enn dem. For dem var jeg Heidi, ikke en tjukk unge. Det var først i mer voksen alder at det startet for min del. Det var kommentarer fra ukjente, det var blikk og sårende ord. Alt dette gjorde at jeg fikk alle disse negative tankene rundt egen kropp, og som igjen resulterte i et tøft tankekjør, og mange tunge, vonde år. Men jeg var flink til å skjule det. Jeg smilte gjennom masken. Jeg var aktiv. Ingen visste, kun jeg selv.

Jeg føler meg også stolt over at jeg har klart å ta tak. Jeg er stolt over at jeg tok tilbake kontrollen over livet mitt. At jeg ble sjef i eget liv. Jeg hadde prøvd utallige ganger før, men før jeg ville legge meg under kniven, så ønsket jeg å gi meg selv en siste sjanse, og jeg klarte det. Det handler ikke om å bli en sylfide, det handler ikke om å bli slank. Det handler om å komme dit jeg selv ønsker å være. Der er jeg ikke ennå, men jeg vet at jeg kommer dit. Jeg vet også at beina er som de er, og tømmerstokkene er en del av meg.

Konseptet til NRK synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

Programmet har ikke fått fastsatt sendedato ennå. Høyst sannsynlig blir det sendt til høsten. Jeg vil få nærmere informasjon, og den skal jeg selvsagt dele med dere. Jeg hadde en utrolig fin opplevelse hos NRK, et viktig fokus ble satt, og helt ærlig, så var det utrolig stas å få lov til å være med i dette programmet.

Jeg har tatt et valg, og jeg føler meg både motivert og klar. Samtidig er jeg veldig spent, spent på om jeg klarer å følge opp dette, spent på om dette er det som skal til for at jeg skal komme videre på veien jeg har begynt på. Alt er opp til meg. Følger jeg opp, så vil også resultatene komme.

En avgjørelse er tatt, og så får vi se om den vil hjelpe meg videre på veien for å nå målet om ytterligere vektreduksjon. Jeg håper og jeg tror. Jeg er motivert og klar. Jeg har aldri før vært så klar for å prøve noe nytt. Jeg føler at jeg har stått stille en god stund nå når det kommer til vekten, og jeg har vel også følt at jeg trenger noen flere utfordringer på treningssiden.

Jeg har vel alltid være ” redd ” for å gjøre store endringer når det kommer til kostholdet. Mye av årsaken til det er kanskje fordi jeg har vært redd for å ” ofre ” for mye, at jeg må gi slipp på mye av den maten jeg liker å spise. Diett hadde aldri fungert for meg. Jeg hadde aldri kommet dit jeg er nå, og klart å ta av meg 50 kg dersom jeg hadde satt meg selv på diett. I mitt hode så har jeg vel ikke sett at jeg ikke nødvendigvis er nødt til å legge om kosten så drastisk for å komme meg videre, og for at jeg skal kjenne på at vekten fortsetter å gå nedover.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Robbie Mcdermott driver PrivateFitness. PrivateFitness  skreddersyr trenings og kostholdsplaner. Dette gjør de sammen med deg for å gjøre veien litt lettere og klarere sånn at man kan nå målene man har.  PrivateFitness tilbyr onlinecoaching, de får deg i gang og følger deg opp. Det er et spennende konsept, og et konsept som gjorde meg nyskjerrig, spesielt når det kom til trening. Jeg var nok noe mer skeptisk til en kostholdsplan.

Jeg leste om PrivateFitness på Facebook en dag, og jeg har sånn sett lenge hatt lyst på en PT, eller i alle fall noe som kan sparke meg litt bak, gi meg råd og tips. Det at man ikke står helt alene, det kjente jeg var litt viktig for meg der jeg er akkurat nå. Jeg hadde et møte med Robbie hvor vi snakket om konseptet, og noe av det som jeg kjente veldig på var hvordan han glødet for dette, og hvor sikker han var på at han kunne hjelpe meg. Jeg er av ulike grunner veldig kresen når det kommer til mat. Det er MYE jeg ikke spiser, og det er klart utfordrende i mange sammenhenger. Av den grunn så visste jeg at en kostholdsplan ikke ville bli lett for Robbie å skrive. Så er jeg jo også redd for å kjenne på at jeg ” ofrer ” for mye, at den gode maten jeg liker skulle bli borte. Feil tankegang? Mulig, men det er nå sånn jeg er skrudd sammen.

Jeg vet ikke hvor ” galt ” jeg har spist, men jeg har de siste årene vært veldig flink i forhold til søtt og salt. Jeg føler selv at kostholdet ikke har vært så galt, men jeg vet at jeg har spist for få måltider, og at jeg sikkert kunne ha hatt en mer variert kost enn det jeg har. Jeg har heller ikke kjent så mye på vektnedgang den siste tiden, så jeg innså at noe måtte gjøres for å komme ytterligere ned i vekt.

Treningsdelen, den var jeg klar for. Robbie ønsket også å lage en kostholdsplan, men han merket nok også at jeg holdt litt igjen der. Jeg vet jo innmari godt hvor viktig kosten er, men likevel, en kostholdsplan satt langt inne. Robbie ga seg ikke, og var på meg en del ganger. Han var skråsikker på at han ville klare å lage en kostholdsplan som jeg ville klare å følge, og en kostholdsplan som inneholdt den maten jeg likte å spise. Tilslutt sa jeg ja, og må innrømme at jeg var mer enn litt spent på hvordan denne kostholdsplanen ville se ut.

Robbie trodde nok ikke jeg ville bli en så stor utfordring som jeg faktisk var. Det er mye jeg ikke spiser, og han måtte gjøre en del endringer underveis. Likevel var han optimist, og veldig sikker på at vi skulle lande på en kostholdsplan som jeg ville bli fornøyd med. Jeg var i tvil, men du verden så imponert jeg er over resultatet! Virkelig imponert! Planen inneholder jo det jeg spiser. Den inneholder bare mat jeg liker. Jeg måtte jo nesten juble litt for meg selv der jeg satt og så over planen. Imponert og veldig glad. Ordet diett har jo blinket rødt foran meg. Dette er ingen diett, men en plan for hvordan jeg best kan spise for å gå ned i vekt.

Kostholdsplanen er virkelig bra! Den inneholder som sagt bare mat jeg liker. Her kan jeg spise både kylling, svin, laks og okse. Her er det grovbrød og knekkebrød i en fin variasjon, her er det grønnsaker, litt poteter og til og med litt saus. Her kan jeg spise litt frukt, og drikke smoothie. Jeg kan spise mørk sjokolade, og jeg kan spise en spesiell type proteinbar. Jeg kan har også rom for å kose meg. Det som er viktig for Robbie og PrivateFitness er at de ønsker å lage et kostholdsprogram som man kan leve med. Det handler ikke om å gå på diett eller bare spise agurk. Det handler om å tilrettelegge for en ny livsstil. Spis hva du vil, så lenge det passer inn i regnestykket. Og igjen så må jeg si at jeg er så imponert over hva jeg faktisk kan spise. Det handler om sammensetning, og det handler om å få i seg nok måltider, og det handler om mengde.

Treningsprogrammet er jeg også veldig fornøyd med. Etter jeg startet i ny jobb i januar, så har trening blitt et puslespill. Morgentreningene mine, de kan jeg ikke opprettholde lengre, men jeg har fått trent, men jeg må nok være ærlig å si at jeg nok ikke har fått trent så mye som før. Jeg har også følt at jeg trengte utfordringer på treningssiden. Treningsprogrammet jeg har fått er spennende, det er utfordrende, men det trigger meg til å gjennomføre. Jeg er mer motivert enn på lenge. Jeg sier ikke farvel til tredemølla, men jeg skal nok ikke trene like lenge på mølla som før. Nå er det mye mer fokus på styrke. Mye nye øvelser, men når de nye øvelsene sitter, så tenker jeg at dette skal bli spennende, utfordrende og ikke minst moro. Det fine er at PrivateFitness kan skreddersy både kostholds og treningsplan uansett hvor i landet du bor, og du er slettes ikke avhengig av å gå på et treningssenter for å trene programmet du får.

Jeg har lagt bak meg den første uken med kostholdsplan. Jeg var så spent, og når jeg i dag gjør opp status for denne første uken, så kan jeg bare si at jeg er kjempefornøyd. Jeg kjenner meg for første gang motivert til å gjøre noe med kosten. Planen har fungert optimalt. Jeg er faktisk stolt av meg selv, og stolt av Robbie som faktisk har klart å sette sammen denne planen for meg. Jeg har spist godt, mindre, men godt. Middagsporsjonen for eksempel er en del mindre enn hva jeg har spist før, og jeg satt med en veldig god følelse etterpå. Jeg kjente meg god og mett, altså har jeg nok spist altfor mye før. Fredag var jeg nærmest i sjokk da jeg innså at jeg ikke hadde spist noe godteri i løpet av uken. Jeg hadde ikke spist ei eneste skive med fint brød før i går da jeg hadde ei skive til en gryterett. Jeg har i løpet av uken sagt nei til både vafler og kake, og det har vært ikke vært noe problem i det hele tatt.

Etter en uke så føler jeg på flere ting. Jeg er stolt av meg selv som tilslutt sa ja til å gjøre visse endringer i kosten. Jeg er stolt over at jeg er motivert for dette. Jeg er utrolig glad for at det finnes mennesker som Robbie som ikke gir opp, og som har så stor tro på det han driver med at han er sikker på at dette vil gi resultater. Jeg har innsett at jeg kan spise godt, og likevel gå ned i vekt. Jeg har også i løpet av denne første uken merket noe positivt på kroppen. Jeg kan ikke helt forklare hva, men en mer fornøyd og glad kropp, og også et lettere sinn. Jeg veier meg ikke ennå, det kommer etter hvert, men jeg måler. Jeg tror faktisk jeg har gått ned noe i løpet av denne uken, i alle fall føler jeg noe på kroppen som er veldig positivt. Jeg kjenner også på at jeg er motivert til å fortsette, og jeg ser at følger jeg opp, så vil dette gå min vei.

Jeg er så spent på tiden videre. Jeg har ingen vektmål, men det er ingen tvil om at jeg gjerne vil ned en del flere kilo. Beina er som de er, kanskje vil jeg kunne oppnå noe der også. Jeg er spent, motivert og veldig klar. Skulle alt gå en viss plass, så skal jeg være ærlig på det også, men jeg har troa, og det hjelper å ha en i ryggen som også har tro på deg og på planen som er satt opp.

Du skal få følge veien min her på bloggen. Du skal få bli mer kjent med Robbie Mcdermott og PrivateFitness også. Ta turen innom hjemmesiden deres: https://privatefitness.no/

Eller på Facebook, og lik gjerne siden : https://www.facebook.com/privatefitness.no/

Jeg er sikker på at dette vil være løsningen for mange av dere for å komme videre på veien dere ønsker. Er det håp for meg, så er håp for de fleste 🙂 En prat med Robbie vil kanskje være starten på det du ønsker….

Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Snakke åpent og ærlig om de tingene jeg brenner for. Jeg er heldig som får lov til å være med å sette viktige fokus rundt temaer som vi kanskje ikke snakker så mye om.

Gjennom bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting. Jeg får truffet så mange nye, flotte mennesker. Ikke minst så får jeg utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gjennom bloggen så setter jeg fokus på viktige temaer som vi overvektige ikke alltid snakker om. Det er så mange der ute som har det akkurat slik jeg har hatt det, og har det, og det er så viktig at vi snakker om det. Visst vi ikke snakker om det, så vil vi overvektige alltid bli stigmatisert. Nå tror jeg sånn sett at vi overvektige alltid vil være en skyteskive, men vi må likevel ikke gi opp. Vi må opp og fortelle hvordan vi har det. Vi må fortelle at vi er mer enn tallene på badevekta, vi må fortelle at vi er mer enn late personer uten mål for livet som sitter foran tv ruta og spiser chips og drikker cola. Vi må stå opp og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg brenner så for dette!

Denne uken ble jeg kontaktet av en journalist i NRK som lager en tv serie om stigmatisering, og en serie hvor man svarer på alt som andre måtte lure på rundt ulike temaer, i mitt tilfelle så vil dette være overvekt. En serie hvor jeg kan bli spurt om absolutt alt, så jeg må være klar for det meste for å si det sånn.

Konseptet synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Jeg har sagt ja til å være med i programserien til NRK. Du skal få vite mer om dette på bloggen etterhvert. Jeg reiser til Oslo og NRK til uken for å gjøre opptak til serien, og til det programmet jeg skal være med i. Det er ikke meg alene. Flere overvektige skal være med i programmet, og jeg tror det er en god spredning i alder, og hvordan man har opplevd det å være en størrelse eller flere for store gjennom livet.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har nok en sånn grugleder følelse. Jeg har aldri vært med på TV før, så bare det å se hvordan en produksjon blir til er jo utrolig spennende. Så tenker man jo på hva man skal ha på seg, og mest av alt: hvordan blir man seende ut på tv. Min største utfordring er at jeg alltid synes ansiktet blir så stort, og da spesielt hake/hals området. Jeg må bare legge det til side. Jeg skal være med å sette viktig fokus, og være med å fortelle en sannhet om det å være en størrelse for stor.

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Så gjelder det å være åpen, og svare ærlig og håpe at resultatet blir noe jeg kan være stolt av å ha vært med på. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Snakke åpent og ærlig om de tingene jeg brenner for. Jeg er heldig som får lov til å være med å sette viktige fokus rundt temaer som vi kanskje ikke snakker så mye om.

Gjennom bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting. Jeg får truffet så mange nye, flotte mennesker. Ikke minst så får jeg utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Gjennom bloggen så setter jeg fokus på viktige temaer som vi overvektige ikke alltid snakker om. Det er så mange der ute som har det akkurat slik jeg har hatt det, og har det, og det er så viktig at vi snakker om det. Visst vi ikke snakker om det, så vil vi overvektige alltid bli stigmatisert. Nå tror jeg sånn sett at vi overvektige alltid vil være en skyteskive, men vi må likevel ikke gi opp. Vi må opp og fortelle hvordan vi har det. Vi må fortelle at vi er mer enn tallene på badevekta, vi må fortelle at vi er mer enn late personer uten mål for livet som sitter foran tv ruta og spiser chips og drikker cola. Vi må stå opp og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg brenner så for dette!

Denne uken ble jeg kontaktet av en journalist i NRK som lager en tv serie om stigmatisering, og en serie hvor man svarer på alt som andre måtte lure på rundt ulike temaer, i mitt tilfelle så vil dette være overvekt. En serie hvor jeg kan bli spurt om absolutt alt, så jeg må være klar for det meste for å si det sånn.

Konseptet synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Jeg har sagt ja til å være med i programserien til NRK. Du skal få vite mer om dette på bloggen etterhvert. Jeg reiser til Oslo og NRK til uken for å gjøre opptak til serien, og til det programmet jeg skal være med i. Det er ikke meg alene. Flere overvektige skal være med i programmet, og jeg tror det er en god spredning i alder, og hvordan man har opplevd det å være en størrelse eller flere for store gjennom livet.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har nok en sånn grugleder følelse. Jeg har aldri vært med på TV før, så bare det å se hvordan en produksjon blir til er jo utrolig spennende. Så tenker man jo på hva man skal ha på seg, og mest av alt: hvordan blir man seende ut på tv. Min største utfordring er at jeg alltid synes ansiktet blir så stort, og da spesielt hake/hals området. Jeg må bare legge det til side. Jeg skal være med å sette viktig fokus, og være med å fortelle en sannhet om det å være en størrelse for stor.

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Så gjelder det å være åpen, og svare ærlig og håpe at resultatet blir noe jeg kan være stolt av å ha vært med på. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

Det var ikke varsellampene som fikk meg til å skjønne at jeg måtte ta grep. Jeg var en vandrende flodhest, og alle lamper blinket vel. Det var nok heller forkurset på Sørlandet sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort tusen ganger før, men samtalene som gikk på kogentiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under de samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel lyst mange ganger tidligere uten at det gikk for mye inn på meg. Det var i ” terapi ” jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg . det var der ting begynte å skje. Det var da jeg våknet. Det hender fortsatt at jeg sovner av og til, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Overvekt er ikke ett enkelt tema å snakke om, og jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, det er vondt, og det er så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Det er vondt å føle seg som verdens største taper. Den som aldri mestrer, aldri klarer målene.  Løsningen er så enkel oppe i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å gå amokk.

Når livsstilssykdommene kommer på rekke og rad, eller alarmene begynner å ule, så må legen prate med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at legene ikke foreslår kirurgi som første løsning. Min tidligere fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider ved kirurgi, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg. Jeg skulle nok ha ønsket at min tidligere fastlege hadde tatt seg mer tid til å snakke om overvekten min selv om det var sårt, og vondt for meg, og sikkert vanskelig for han.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere lenge har sagt er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår.

Vi overhører sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk. Mange overvektige har en god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset over på en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenke på å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg.

Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Samtidig er det hardt og brutalt, men trening er 20%, og kostholdet 80 %. For meg som trener så mye, så er det deprimerende, men samtidig ser jeg at treningen for min del er nødt til å være hovedgrunnen til mitt vekttap.

Jeg tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter.

Pr. i dag, så er det svært lite hjelp å få, provoserende lite, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. På et punkt må man se sannheten i øynene.

Jeg tror for mange leger er dømmende, og at de skyver det meste av kroppslige utfordringer på overvekten. Jeg har møtt noen opp igjennom. Jeg har hatt mange klumper i halsen, og tårer i øynene for måten jeg er blitt behandlet på. Heldigvis har livsstilsendringene gjort meg tøffere, også mot leger, så nå våger jeg å si i fra om noe er urettferdig.

” Du har vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og alle kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Det er ikke hans fortjeneste, men likevel. Jeg har fått en fantastisk ny fastlege, og det betyr så mye at man kan drøfte alt. Med min tidligere fastlege, så satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min. Jeg var livredd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, livredd for at han skulle fortelle at overvekten kunne ta livet mitt altfor tidlig.

Den tidligere fastlegen min sa aldri de tingene, han snakket nesten aldri om overvekten min selv om varsellampene begynte å lyse. Det er meg selv som skal ha æren for endringene i livet mitt, og det er jo til syvende og sist kun en selv som kan gjøre noe. Det tok tid før jeg var klar,  varsellampene hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært lavere. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige.

Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, og så vondt. Det er vondt å kjenne på følelsene, og det er vondt når andre kommenterte hvordan jeg ser ut. Sannheten er vond, men den må fortelles.

Følg meg gjerne på Instagram og Snapchat : heidirosander

Jeg er så stolt! Det å se endringene som har skjedd gjennom årene, det er stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken nå. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser at det sannelig er blitt mindre av meg. Jeg har sannelig oppnådd mye. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret.

Jeg har fått så mange henvendelser de siste dagene fra lesere som lurer på min endringsreise. Derfor valgte jeg i dag å finne frem et blogginnlegg som jeg skrev for noen måneder siden. Jeg håper det kan inspirere og motivere. Jeg hadde en artikkel i Fædrelandsvennen for en tid tilbake. Denne legger jeg ut link til, og håper den fortsatt fungerer slik at dere får lest min historie der.

De siste mnd har vært tunge. Livet har vist seg fra en brutal side, og jeg har stått midt i en kraftig storm med orkan i kastene. Hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg ikke taklet det som har skjedd. Jeg har alltid vært sterk, men likevel. Endringsreisen har endret meg. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg har tro på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.

I perioder så kan det oppstå to kamper på likt. Den ene hvor livet viser seg fra en brutal side, og så er det mitt forhold til egen kropp. Det sistnevnte er jo blitt utrolig mye bedre, men av og til, så dukker styggen på ryggen opp med denne flodhestfølelsen, men han får aldri bli der lenge før jeg klarer å dytte han bort.

Når flodhestfølelsen kommer snikende, så må jeg jobbe mentalt for å skjønne at det er ei stund siden jeg var en virkelig stor flodhest, en sånn mega flodhest lissom. Følelsen av å være en vandrende flodhest, den kan nemlig fortsatt komme, selv om det er veldig sjeldent sammenlignet med før. Følelsen av å være en vandrende flodhest kommer ofte når jeg av ulike årsaker har vært nødt til å nedprioritere trening. Nødt til å nedprioritere trening? Det er vel egentlig kun når jeg er syk at trening ikke skjer. Men av og til kan det bli mye bursdagsfeiringer, og smågodt til svenskepriser, så da kommer flodhestfølelsen snikende. Da ser jeg at ” verdens beste ” og smørbukk med sjokoladetrekk har lagt seg synlig, og på strategiske plasser på kroppen. Jeg med mine superøyne, jeg kan da stå foran speilet å se at alle kaloriene har lagt seg på kroppen, og jeg ser akkurat hvor de ligger.

Mitt viktigste verktøy for å komme meg igjennom tunge perioder når det kommer til kroppen, det er å se på gamle bilder. Dessverre så er det veldig få bilder av meg på det største. Jeg tok bilder av alle andre, eller gjemte meg unna når andre skulle ta bilder. Derfor er det ikke så mange bilder jeg har, men de jeg har, de tar jeg frem og kikker på.  En dag kan jeg kanskje fortelle hvor mye jeg faktisk har veid, men den dagen, den er ikke nå. Bildene sier endel, og på disse, så var jeg absolutt ikke på mitt største.

Jeg har lyst til å dele noen gamle og nye bilder med dere i dag. Jeg ser klart at jeg er blitt eldre, kanskje naturlig akkurat det. Bildene av meg er fra da jeg var en størrelse større enn jeg er i dag. Jeg vet at jeg i alle fall har gått ned 50 kg, men det er lenge siden jeg har vært på vekta nå. Spent på hvor mye det er nå. Bildene er fra 2003, og noe senere var jeg enda større enn på disse bildene.

Jeg har lyst til å vise dere disse bildene for å vise at det er mulig. Det er mulig å gjøre en endring. En endring for en lettere kropp, men viktigst, for å få en bedre helse. Jeg kunne ha gjort større endringer i form av at jeg kunne lagt om kostholdet enda mer, men jeg har valgt å bruke tid, og heller spise ” vanlig.” Kan jeg, så kan du.  Kanskje kan bildene inspirere og motivere. Nå tørker jeg gledestårene, og drar på trening.

Jeg skrev en artikkel til Fædrelandsvennen for kort tid siden. Om linken fortsatt fungerer, så kan du lese saken.Visst ikke kan du kopiere linken og sette den inn i søkefeltet.  Artikkelen og innlegget i dag passer fint når jeg nå skal starte en ny endring i livet mitt. Planen var å skrive om dette denne helgen, men jeg har valgt å vente til neste helg da alt er mer på plass. En avgjørelse er tatt, og så får vi se om den vil hjelpe meg videre på veien for å nå målet om ytterligere vektreduksjon. Jeg håper og jeg tror. Jeg er motivert og klar. Jeg har aldri før vært så klar for å prøve noe nytt. Går jeg på trynet, så skal jeg være dønn ærlig om det også. Jeg hadde ikke klart det alene. Jeg får god hjelp, og jeg tror det er ett slikt opplegg som må til for at vi skal klare jobben.

Her er saken fra Fædrelandsvennen : https://www.fvn.no/lokalsporten/i/ddew61/All-overvekt-sitter-i-hodet

Jeg har trukket en heldig vinner av den flotte tunikaen/kjolen fra NAYS Brotorvet, og den heldige vinneren ble : ANNE LISE MEHLUM!! Gratulerer så masse, Anne-Lise!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av helgen!

Jeg har fått klar beskjed – frem med midjen, og ut med puppene. Jeg som vel aldri har følt at jeg har hatt en midje, jeg har nok litt problemer med å se at den faktisk er der, og jeg har i alle fall aldri tenkt at jeg må begynne å vise den. Jeg har jo visst at den lå skjult der et sted, men den har liksom gått i ett med alt annet stort på kroppen min. Mage, midje, pupper, alt har vært stort, og ikke så mye av dette har vært markert. Puppene har heldigvis ikke gått i ett med resten, men derifra, og ned, så har vel det meste gått i ett tidligere.

Det er sikkert flere enn meg som har mage. En sånn mage som er så stor at den henger skikkelig. Min mage har vært kjempestor. Så stor at den lå nedover lårene, noe som igjen har vært ubehagelig å kjenne på. Likevel så blir man jo vant til at den henger der. Noen ganger husker jeg at jeg har løftet på magen for å føle på hvordan det kjentes når den ikke hang der. Jeg husker hvor deilig det var å kjenne på, og hvor høyt jeg ønsket at magen skulle forsvinne så jeg slapp å kjenne at den hang der. Er det noen som kjenner seg igjen? Det føltes lite sexy med sånn hengemage, så jeg studerte den sjeldent for å si det sånn. Den var ekkel, stor, og irriterende. Den var i veien! Nederste del av magen ble som en stor pølse som hang der. Når jeg var på det største, så var magen så stor at jeg ikke kunne se føttene mine. Å se bilder fra den tiden er todelt – jeg er så utrolig glad for at det var da, og ikke nå, men samtidig vondt å se hvor stor jeg har vært.

Nå har det skjedd store endringer. Den ekle, store, irriterende magen er blitt mye mindre. Nå henger ikke denne store pølsa nedover lårene mine på samme måte. Den store samlingen av åreknuter som jeg aldri så fordi magen dekket de, de kan jeg nå se klart og tydelig, og den er også ett godt bevis på hvor mye av magen som  er borte. Den henger ikke like mye. Jeg skal ikke skryte på meg at den er borte, for det er den ikke, men mye er borte.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Magen dekker ikke lysken lengre, nå kjenner jeg at jeg faktisk har bein der. Jeg er stolt over alt fettet som jeg nå virkelig kan se er borte. Magen er der som sagt ennå. Den både kjennes, og synes, og det vil ta tid å få bort mer. Noe må kanskje opereres bort, men jeg har lært meg å glede meg over det jeg har oppnådd, og ikke tenke så mye på det som gjenstår. Jeg har alltid vært flink til å ha fokus på jobben som er igjen, ikke den store jobben jeg faktisk har gjort, så nå har jeg fått endret tankene mine litt.

Frem med midjen, og ut med puppene – jeg har fått klar beskjed. Jeg skulle ha ny selskapskjole fra KK Design forleden, og størrelse ble diskutert. Jeg har visst satt meg selv på autopilot når det kommer til størrelse. 50/52 har jeg vært ei stund nå, men endel er nå i 48/50, jeg kjøpte nylig en tunika i 46/48. Sistnevnte er sikkert romslig i størrelsen, men moro er det jo når 46/48 står klart og tydelig på plagget. Autopiloten mente i alle fall at kjolen måtte være str. 52, men da fikk jeg klar beskjed om at jeg slettes ikke var en størrelse 52 lengre! Jeg har liksom ikke tenkt at jeg kan gå med klær som er FOR tettsittende i frykt for at valker skal tyte ut. Sannheten er visst at jeg ikke har så mye valker som før, og at jeg nok fortsatt har en tendens til å havne i klær som kan være litt for store. Selskapskjolen ble i størrelse 50, og jeg kunne nok gått ned i str. 48…men så er det dette hodet mitt igjen da. Kjolen er fantastisk lekker, den er fotsid, og lilla. Jeg skal vise den på bloggen veldig snart. Jeg skal ha den på meg i dåpen til prinsen min, så da skal jeg også vise den på bloggen. KK Design har lekre selskapskjoler, virkelig lekre!

Jeg kan visst gå med tettsittende klær. Jeg har visst en midje som tåler dagens lys, og som kan vises frem.  At jeg faktisk har en midje nå er jo fantastisk! Det å se midjen, og blir fortalt at jeg ser flott ut ( om man ser fra livet og opp hehe ), det er ord jeg ikke akkurat jeg har hørt for ofte. Det er jo nesten så det kommer noen tårer når noen sier så fine ting. Nå går ikke jeg rundt og tror at jeg ser flott ut, det kommer jeg aldri til å føle, eller tro, men det er klart at når jeg ser bildene av meg selv i de flotte kjolene fra Snefrids Hus, så ser jeg jo at mye har skjedd, og jeg ser jo selv at jeg faktisk har en midje. Kanskje jeg våger å vise midjen min litt mer fremover, puppene er der fortsatt noe igjen av, så jeg får kanskje følge den klare beskjeden jeg har fått.

Det er utrolig hyggelig når folk rundt meg ser endringene. Ikke at jeg må ha skryt, men det er klart at det gjør mye for selvfølelsen, og det gir jo ekstra motivasjon når også andre ser at den harde jobben jeg gjør gir resultater. Jeg trener 4-5 ganger i uken, og da ønsker man jo et resultat på sikt selv om det tar tid. Treningen har ikke kommet i første rekke etter jeg begynte i jobb i januar. Da har trening blitt et puslespill å få til, spesielt treningene med crossfit, men jeg er bevisst på det, og jeg vet det kun er i en kort periode. I morgen er jeg tilbake på banen med fullt fokus på treningen igjen, og snart et spennende opplegg som jeg håper jeg vil lykkes med. Når jeg stod foran speilet på soverommet tidligere denne uken, og så endringene klart, og tydelig, så skrek jeg av glede. Jeg hoppet ett lite hopp også faktisk, og det kom noen tårer i øyekroken. Samtidig vet jeg veldig godt at det skal lite til før jeg er på et sidespor som fort kan bli skummelt. Derfor er jeg glad for at jeg er bevisst, at jeg ser at jeg må inn på riktig spor igjen, og jeg er glad for at det dukker opp personer underveis som ønsker å hjelpe meg videre.

Fy fader, jeg har vært flink! Jeg som tidligere aldri har klart å trene over tid. Jeg som alltid har begynt med friskt mot, for så å kjenne på følelsen av å mislykkes. Jeg har sannelig bevist overfor meg selv at jeg kan. Jeg er ikke uten viljestyrke. Jeg kan sette meg mål som jeg klarer å gjennomføre. Snart legges nye mål som jeg skal strekke meg mot. Skummelt, men jeg føler meg endelig klar. Jeg klarer å trene over tid, og holde meg til treningsplanen. Jeg føler meg fortsatt som en vandrende flodhest i blant. Jeg føler fortsatt at jeg har lagt på meg når det kanskje er motsatt. Når kroppen endres, så er de negative piggene ute med en gang. Jeg skjønner ikke alltid at når kroppen endres, når kroppen ser, og føles annerledes ut, så kan det være positive endringer . I mitt hode er de alltid negative. Men i dag sier jeg hurra – jeg har sannelig en midje, jeg har liv, jeg kjenner bein i kroppen jeg aldri har kjent før. Reisen er ikke ferdig, men en del av reisen er gjennomført, og jeg er så klar for å fortsette denne spennende reisen. Så til meg selv, og alle andre : Frem med midjen, og ut med puppene!

I samarbeid med NAYS på AMFI Brotorvet, så skal jeg på bloggen gi bort en flott kjole/tunika fra Zhenzi til en heldig leser. Dette er en flott, navy- og hvitstripete tunika/kjole (95cm lang) med 3/4 lange armer. Verdien på kjolen/tunikaen er kr 699,- og fåes i doble størrelser fra 42-56. Kjolen/tunikaen er superflott!! Denne kan bli din 🙂

Har du lyst til å bli den heldige eier av denne flotte kjolen/tunikaen ? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Husk at du også skriver inn epostadressen din, og ta gjerne også med størrelsen din.

Jeg elsker klær. Ingen overraskelse vil jeg tro. Jeg elsker også alt av tilbehør som smykker, klokker, skjerf, og vesker. Jeg er jo også veldig glad i sko, men pga store føtter, så kan jeg ikke velge og vrake akkurat på det området. Klær er nok likevel den største lidenskapen min. Jeg har alltid vært glad i klær, i alle fall fra jeg var 14-15 år, og så har det vel egentlig bare tatt av etter det. Selv når jeg var 40-50 kg tyngre enn jeg er i dag, så elsket jeg klær, og jeg fant som regel mye fint selv om jeg måtte opp i både størrelse 58, og noen ganger 60.

Selv om jeg måtte opp i så store størrelser, og utvalget var noe mindre, så trålte jeg butikker, og ikke minst nettbutikker, og fant alltid noe. Det var mer jobb å finne noe da enn nå, men jeg har vel alltid fått mye fine tilbakemeldinger på at jeg har kledd meg veldig fint opp igjennom. Det har alltid vært viktig for meg å kle meg fint. Ikke for å skjule kiloene, eller ta fokuset bort, men for meg har det alltid vært viktig å vise at også store kvinner kan kle seg flott, og være stilige. Der finnes så mye på markedet i alle størrelser, og i alle prisklasser, så de fleste vil kunne finne en del som gjør at de kan skinne der de går.

Jeg blir så lei meg jeg. Det er så leit at vi kvinner så ofte skal være så stygge mot oss selv. Selvsagt fortjener vi å føle oss både fine, og vakre fordi det er nettopp det vi er! Den gode velværefølelsen, den er gull verdt! Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode  følelsen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Rundt forbi i landet, så finnes det mange flotte stormotebutikker. Selv om mye handel foregår på nettet, så er det noe spesielt med å gå i butikker. Det er fint og kunne passe klærne, ta på klærne, og kjenne om man får den gode følelsen når man har klærne på seg. Personlig service er også en viktig ting. Vil man ha et levende sentrum, vil man ha en levende by, og vil man ha nisjebutikker, da må man også bruke butikkene som er i nærområdet vårt!

For meg er det viktig og kunne fortelle mine lesere om butikker som finnes for oss som er en størrelse eller to for store. Det er fint og kunne fortelle når nye butikker åpner, og det er nettopp det jeg skal på bloggen i dag. For i februar åpnet den en ny stormotebutikk. Denne gangen på Stathelle i Bamble kommune i Telemark. Butikken ligger langs E18, så for oss som feks kjører endel østover, så er det en enkel sak å stoppe for å shoppe.

Siv Heidi Borgeraas åpnet butikken NAYS på AMFI Brotorvet i begynnelsen av februar. NAYS har klær til kvinner i alle aldre, og i de fleste størrelser da de har klær fra str. 38-56. De har hovedsakelig danske merker som DNY, ZOEY og ZHENZI. NAYS selger også bukser fra tyske KJBRAND, og dette skal være bukser som er veldig gode for de som trenger bukser som er romslige, og som har litt vidde. Og jeg vet at det er mange som er på jakt etter gode, vide bukser. NAYS har også tatt inn flotte armbånd fra Collection, og dette er armbånd som jeg har skrevet masse om på bloggen tidligere. Collection har armbånd i tre lengder, så dette er også armbånd for oss med kraftige håndledd.

Siv Heidi har altså åpnet NAYS på kjøpesenteret AMFI Brotorvet som ligger på Stathelle i Bamble. Da er vi i Telemark fylke, og vi snakker om et kjøpesenter som ligger langs E18. For de av oss som feks er endel innover mot Oslo, så er det jo bare et flott stopp i Telemark. NAYS holder til i et flott hjørnelokale i 2. etasje, og utvalget er alt fra den klassiske stil og til det litt mer røffe. Siv Heidi har 3 ansatte som alle har jobbet innen salg- og serviceyrket, også innen stormote i mange år.

I samarbeid med NAYS på AMFI Brotorvet, så skal jeg i dag gi bort en flott kjole/tunika fra Zhenzi til en heldig leser. Dette er en flott, navy- og hvitstripete tunika/kjole (95cm lang) med 3/4 lange armer. Verdien på kjolen/tunikaen er kr 699,- og fåes i doble størrelser fra 42-56. Kjolen/tunikaen er superflott!! Denne kan bli din 🙂

Har du lyst til å bli den heldige eier av denne flotte kjolen/tunikaen ? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Husk at du også skriver inn epostadressen din, og ta gjerne også med størrelsen din. Vi trekker en heldig vinner på mandag.

Jeg har denne uken tatt en viktig og spennende avgjørelse, og dette skal jeg fortelle mer om neste uke på bloggen. En avgjørelse som jeg har tenkt på lenge, men som har vært litt skummel. Takket være en fantastisk person som har tro på meg, som har tro på at det jeg skal inn i vil være noe jeg mestrer, så kjenner jeg på spenning, forventning, og jeg gleder meg også bittelitt 🙂 Etter jeg startet i ny jobb i Metro Sør i januar, så har mye vært et puslespill når det kommer til livsstilsendringen jeg holder på med. Jeg har vært livredd for å komme ut av de gode treningsrutinene, livredd for å legge på meg igjen, så nå har jeg tatt tak, og det skal du får høre mer om neste uke. Jeg er sikker på at avgjørelsen jeg har tatt også vil være noe som kan både inspirere, og motivere dere til kanskje å gjøre det samme.

Lag den en god lørdag – det skal absolutt jeg gjøre!

Jeg har skrevet om det før, men jeg må bare skrive om det igjen. Jeg sitter også å skriver på et innlegg som kommer til å koste litt å publisere som omhandler litt av det samme teamet, men det kommer noe senere på bloggen.

Jeg kommer i kontakt med så utrolig mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som vel egentlig føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? For ikke å snakke om alle feige menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det visst nok er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Der er masse flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet.

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre…så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit – hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg. I tillegg ville hun blitt lykkelig….. hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det vel ingen overvektige som er veldig overrasket over at sånne ting blir sagt, mange av oss har vel hørt noe lignende opp igjennom…hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Og pene? Og flotte ? Hvorfor har jeg ingen rett, eller grunn til å være lykkelig? Eller få en flott mann ? Fordi jeg er tjukk?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt så mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart man har hørt det. Man har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få din godkjenning. Carina Carlsen som var med i Norske Talenter for en god stund siden sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : ” Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. ” Det er også så utrolig herlig når kvinner som henne gir blaffen i hva andre mener. ” Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott” sa Carina – hurra for slike kvinner, og sånn skulle flere av oss både tenke, og utstråle.

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt av den grunn. Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner!

Hvorfor er det sånn at en del menn ikke våger og innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu for mange menn, og ” alle ” skal blendes av kvinner som er innenfor ” normalen” . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle fordi jeg var stor….og akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min også.

Det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Er en del menn feige, eller hva er grunnen til at det er flaut å like frodige kvinner ? Og hvorfor er det ålreit at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre ” hadde du bare vært en del kilo lettere  – da hadde du vært så mye penere, du hadde kunnet velge og vrake blant menn, du hadde vært lykkelig…” Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre – og hvem har sagt at å være slank betyr lykkelig, og tjukk betyr ulykkelig? Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte…

Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….” Det er ikke alle store som sitter inne foran tv’en og trøstespiser fordi man har for mye vekt, og de som gjør nettopp det, det er kanskje de som nettopp har blitt fortalt hvor mye bedre de hadde vært, og sett ut om de hadde vært noen kilo lettere…..overvekt har mange årsaker, og en av dem er mobbing, og sårende kommentarer.

Se deg i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det er ikke lett fordi vi er vant til å si akkurat det motsatte til oss selv. Helst løper vi forbi speilet for å slippe å se oss selv med valker, grevinneheng og litt ekstra her og der. Små skritt, litt dag for dag, så vil negative tanker bli mer positive. Du er utrolig flott!!