Snart legger vi 2025 bak oss, og foran oss ligger et helt nytt år – med blanke ark og 365 nye muligheter. Jeg kjenner på en rar blanding av takknemlighet og refleksjon når jeg ser tilbake.
2025 har vært et godt år på mange måter. Jeg har så mye å være takknemlig for. Samtidig har det vært et år med frustrasjon rundt vekten min. Jeg vet at noen kan synes jeg fokuserer for mye på det, men dette er jo min personlige blogg – mine tanker og følelser. Når jeg ikke når målene mine, blir jeg både skuffet og oppgitt.
Jeg har holdt vekten relativt stabil i det store og hele, og jeg har gått ned noen kilo. Det var ikke så mye som jeg hadde håpet, men jeg prøver å anerkjenne det lille som er oppnådd også. For meg handler det ikke bare om tall, men om å kjenne at kroppen fungerer, og at jeg tar vare på meg selv.
Midt i alt dette, har 2025 gitt meg noen av livets største gaver. Den aller største kom 18. juli – da ble lille Filippa født, mitt tredje barnebarn. Hun er en liten solstråle, så blid og fornøyd, og hun har allerede fått meg til å smile på en måte jeg nesten hadde glemt at jeg kunne. Snart et halvt år gammel, og jeg gleder meg sånn til å tilbringe enda mer tid med henne – og selvfølgelig med de flotte prinsene mine – i året som kommer. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått tre, fantastiske barnebarn.
Jeg er også utrolig takknemlig for mamma, som snart fyller 85. Hun har beholdt en relativt god helse, selv om alderen naturlig nok byr på noen utfordringer. Hun klager aldri, og klarer seg så bra på egenhånd. Jeg er heldig som bor rett ved siden av, og at jeg kan stille opp for henne når hun trenger det. Det er ikke noe mas, ikke en plikt – jeg gjør det med glede, og det gir meg så mye tilbake.
Snart tar vi farvel med 2025, og foran oss ligger et nytt år med blanke ark og nye muligheter. Når jeg ser tilbake, kjenner jeg både stolthet og takknemlighet. Dette året har hatt sine utfordringer, men også så mange små og store gleder som har gjort livet rikt.
Det har vært frustrerende å kjenne at vekten ikke alltid beveger seg slik jeg ønsker, men samtidig kan jeg se tilbake på alt jeg har oppnådd de siste årene. Jeg har jobbet hardt med kroppen min, med helsen min, og jeg har stått i det selv når det har vært vanskelig. Treningen har blitt en del av hverdagen min, og det gir meg både energi og mestringsfølelse. Det føles nesten utrolig å tenke på hvor langt jeg har kommet – fra en tid hvor jeg stadig fant unnskyldninger til å ikke trene, til å nå gjøre det hver eneste uke, nesten hver eneste dag.
Dette året har også vært året jeg virkelig har våget å utfordre meg selv. Jeg har opplevd gleden ved vannet, jeg har badet og svømt, og jeg har kjent på følelsen av å være komfortabel i badedrakt. Det var lenge utenkelig, men nå gleder jeg meg til flere turer i Aquarama, og også badeland sammen med familien. Vannet har blitt en magisk arena, ikke minst for beina mine.
Jeg har også tatt små, men viktige steg i hverdagen som har gitt meg selvtillit og glede. Jeg har gått i kjole igjen – noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle føle meg komfortabel med. Å kunne kle meg slik jeg ønsker, og å føle meg fin i det, har gitt meg en frihetsfølelse jeg ikke hadde forutsett. Jeg har gått ned flere størrelser i klær, og jeg kan nå kjøpe klær på vanlige butikker. Jeg kan se meg selv i speilet og jeg kan kjenne at jeg begynner å bli glad i den jenta som jeg ser. Alle negative tanker rundt meg selv og kroppen min er nesten helt borte, og det er vel en av de største gledene jeg kjenner på. Totalen i vektnedgang siden oppstart av denne reisen min er nå på 38 kg. Totalen siden jeg var på det største er mellom 60-70 kg.
Jeg er også utrolig takknemlig for alle dere som følger bloggen min. At dere leser, kommer tilbake helg etter helg, og deler reisen min på deres måte, betyr så mye. Takk for at du følger meg, engasjerer deg og heier på meg. Og for alle de små og store øyeblikkene i hverdagen – familie, venner og mennesker som stiller opp når jeg trenger det – 2025 har gitt meg minner jeg vil bære med meg lenge.
Nå ser jeg frem mot 2026. Nye dager, nye muligheter og nye minner som skal skapes. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og jeg har planer og drømmer jeg vil jobbe mot i det nye året. Akkurat det skal jeg dele mer om neste helg.
Julen er alltid en litt spesiell når det kommer til mat. Som jeg har skrevet om før, så gruer jeg meg litt til julen. Jeg tenker på ribbe, riskrem, julekaker og alt det andre som hører høytiden til, og bekymrer meg for at det skal bli for mye kalorier. Jeg har hatt et bilde i hodet av julen er en tid hvor alt går ut av kontroll, der jeg spiser mye mer enn jeg egentlig trenger og der vekta beveger seg mer oppover enn jeg liker. Men jeg vet også godt hvordan juledagene pleide å være kontra hvordan de er nå. Det er en veldig stor forskjell på datid og nåtid.
Det har gått mye bedre enn jeg fryktet, men likevel, så har tankene om vekta ligget i bakhodet hele tiden. De tankene slipper liksom aldri helt, og de kan dukke opp selv på dager hvor alt føles ganske balansert. Jeg har ikke vært på vekta ennå, så jeg aner ikke hvordan tallene ser ut, men jeg føler ikke at jeg har spist så enormt mye overskudd hver dag. Alt i alt har det faktisk vært ganske greit. Underskudd har det nok ikke vært, men jeg føler meg relativt flink faktisk. Dommen kommer neste uke når jeg går på vekta igjen. Jeg har fått beveget meg masse, og jeg har også fått trent. Ikke julaften, og ikke 1.juledag, men da var jeg på beina stort sett hele dagen.
Jeg har spist litt ribbe to dager på rad, og litt kalkun, men vanlige porsjoner, ikke noe overdrevent. Litt multekrem og litt riskrem har det også blitt, men i små mengder. Jeg har hoppet over julekaker, og sjokolade spiser jeg omtrent ikke. Det har vært lite julegodteri ellers. Derimot har jeg kost meg med Bixit-kjeks, micropopcorn og litt chips. Jeg må innrømme at jeg er svak for de små posene med Bixit-kjeks – altfor svak. Det føles egentlig ganske godt å kunne si at jeg har hatt kontroll uten at det har vært streng selvdisiplin. Jeg har kunnet spise litt kos, men ikke på en måte som føles ute av kontroll.
Det er interessant hvordan forventninger og frykt påvirker hvordan vi tenker på mat. Før jul gruer jeg meg ofte til alt som kan gå galt – til overspising, stress og dårlig samvittighet. Men når jeg ser tilbake på det, har det faktisk gått veldig bra. Jeg har kost meg, og samtidig hatt vanlige måltider med grønnsaker, middag og nok proteiner. Jeg har latt meg selv kose meg litt, men uten å “gi opp” hverdagsrutinene fullstendig.
Å spise ribbe to dager på rad føles helt greit fordi porsjonene ikke var voldsomme. Litt multekrem eller riskrem har ikke ødelagt noe. Jeg har kjent på at jeg kan nyte maten samtidig som jeg holder meg komfortabel og balansert. Selv små “svakheter”, som de små Bixit-posene, fordelt på mer enn en dag, det har vært greit – det har ikke blitt en overveldende snacking som tar over hele dagene.
Julen har vært veldig fin, både sosialt og matmessig. Juleaften sammen med flokken min, og min kjære mamma. Juledagene med nær familie. Jeg føler ikke at jeg har gått “ut av kontroll”, og den følelsen er god å kjenne på. Små gleder som kjeks, popcorn eller riskrem har gitt en følelse av julekos uten at det har blitt overdrevent. Jeg ser frem til januar, men ikke som et “straffemoment” eller et nyttårsforsett om å spise perfekt. Jeg ser frem til roligere rutiner og litt mer bevissthet, men akkurat nå handler det om å nyte julen og maten som hører høytiden til.
Juledagene har altså gått bedre enn jeg fryktet. Jeg har kost meg, hatt vanlige måltider, unnet meg litt små godsaker, og likevel følt at jeg har kontroll. Jeg har som sagt ikke vært på vekta ennå, men det føles som om balansen jeg har hatt har vært god.
Når julen er over og vi går inn i det nye året, føler jeg meg klar til å sette meg mål for det nye året – uten stress og uten å måtte starte med alt for mye skyldfølelse. Nå handler det om å lukke desember med god følelse, ta med seg lærdommen og starte januar med en rolig, realistisk tilnærming til mat og hverdagsvaner. Jeg gleder meg til å legge en plan for det nye året med drømmer og mål. Etter søndag skal jeg sette med med å lage ei ny måltavle for 2026. Jeg har allerede en ting jeg skal bruke mye tid på å det nye året. En ting jeg har hatt lyst til så lenge, og i 2026 så begynner jeg på drømmen min, og så får jeg håpe at jeg også kan få realisert den. Men det blir mer enn dette på måltavla mi, og det skal jeg fortelle mer om i et senere blogginnlegg.
Jeg håper julen har vært fin for dere alle. Ikke alle liker julen av ulike grunner. Jeg håper dere som synes julen er vond og vanskelig også har kommet dere gjennom den på en god måte.
I dag blir en texas dag for meg. Jeg skal straks trene litt hjemme, og så er det ut å gjøre tusen ærender. Vi skal ha dåp i morgen. Min nydelige prinsesse, Filippa skal døpes, og jeg skal få bære henne til dåpen. Etterpå blir det selskap med den nærmeste familie her hos meg med koldtbord og kaker, og et selskap krever en del forberedelse.
Jeg skrev i går om frykten, frykten for å legge på meg i julen. Takk for alle kommentarer og meldinger. Vi er mange som er der jeg er. Dessverre, men samtidig godt.
I dag kjenner jeg at uroen fortsatt er til stede – Ikke fordi noe dramatisk har skjedd, men fordi tankene ikke helt slipper taket.
For det er ikke bare frykten i seg selv som er slitsom.
Det er det å aldri vite hva vektoppgangen faktisk betyr.
Når jeg ser at vekta har gått opp, klarer jeg ikke å se forskjell på hva som er hva.
Er det fett?
Er det væske?
Er det mat i systemet, hormoner, stress – eller alt på én gang?
Og akkurat denne uvissheten gjør noe med meg.
Når man har vært stor lenge, og gått ned mye, så forsvinner ikke frykten for å legge på seg igjen. Hos meg sitter den dypt. For nå handler det ikke bare om hvordan jeg ser ut, men om kontroll. Om ikke å havne tilbake dit jeg brukte år på å komme meg bort fra.
Det holder å se et høyere tall på vekta, så begynner hodet mitt å jobbe på høygir:
Hva gjorde jeg feil?
Spiste jeg for mye?
Må jeg stramme inn nå – før dette sklir ut?
Samtidig finnes det også fakta jeg kjenner godt.
Fakta jeg har lest, lært og forhåpentligvis forstått.
Men som ikke alltid når helt inn når følelsene tar over.
For skal man faktisk legge på seg fett, må man spise i et reelt kalorioverskudd over tid. Det snakkes ofte om at rundt 7–8 000 kalorier i overskudd tilsvarer omtrent 1 kilo fett. Kroppen fungerer ikke som et regnestykke, det vet jeg – men dette sier likevel noe viktig: Fett legger seg ikke på kroppen av noen ekstra måltider, noen dager med mer mat, eller én uke som er litt annerledes enn vanlig.
Skal man legge på seg merkbart med fett på én uke, må man spise betydelig mer enn man forbrenner hver eneste dag, dag etter dag. Ikke bare litt ekstra her og der. Likevel kan vekta vise flere kilo opp, helt uten at det handler om fett i det hele tatt.
Man kan nok merke det særlig nå i desember.
Mer salt.
Mer karbohydrater.
Andre rutiner.
Men strukturen, den har jeg inne.
Kroppen min responderer – ofte med væske.
Søvn er også en faktor jeg kjenner godt på. Jeg sover stort sett 6–7 timer hver natt, og selv om det kanskje høres «greit nok» ut, vet jeg at det er i nedre sjikt av det jeg egentlig trenger. Når jeg sover lite, tåler jeg stress dårligere, føler meg tyngre i kroppen – og vekta kan vise mer, uten at det sier noe om fett.
I tillegg kommer treningen. Økter som egentlig gjør meg godt, men som også kan gi små, midlertidige betennelser i muskulaturen. Og stresset som følger med det å hele tiden følge med, veie, analysere.
Alt dette kan gi utslag på vekta – både ett, to og tre kilo.
Og hver gang skjer det samme: uroen våkner.
For tallet på vekta forklarer ingenting. Det bare vises.
Og jeg fyller stillheten med frykt.
Akkurat nå handler det ikke om å være modig, positiv eller avslappet.
Det handler om å stå i denne uroen uten å la den ta alle avgjørelser for meg.
Om å tåle at jeg ikke vet, uten å gå rett i panikkmodus.
Jeg vet ikke hva vekta viser etter jul.
Og ja – det skremmer meg.
Men kanskje er det viktigste akkurat nå å erkjenne at denne frykten finnes, uten å bruke den som en pisk.
For den betyr ikke at jeg gjør noe galt.
Den betyr bare at dette fortsatt er viktig for meg.
Til slutt vil jeg bare ønske deg som leser dette en riktig god jul.
Uansett hvordan julen din ser ut i år.
Enten du er omgitt av folk, eller sitter alene.
Enten du gleder deg, eller bare prøver å komme deg gjennom dagene.
Enten kroppen kjennes lett, tung – eller et sted midt imellom.
Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Det er lenge siden jeg har hatt sånn skikkelig julestemning, men i år har jeg virkelig det. Pyntet veldig tidlig, og elsker å gå rundt i julehuset mitt. Hver kveld tennes alt som tennes kan, og jeg storkoser meg med å se all julepynten og lysene. Det at jeg har denne gode julestemningen i år, det er en utrolig god følelse å kjenne på.
Tidligere så var julen en utfordring. Ikke i forhold til stemningen rundt julen, men all den usunne maten som forsvant inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg slet mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være fornuftig. Man skal jo ikke si nei til godsaker i julen, men man bør heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.
Mye har endret seg. Jeg er ikke der lengre. Heldigvis. Julen er fortsatt en tid hvor man nok spiser mer enn man vanligvis gjør, og unner seg noe mer godteri, men det overdrives ikke. Julekaker spises nesten ikke her hos oss, men tre sorter har blitt bakt. Jeg hadde en liten smakebit av hver den dagen de ble bakt, men ut over det, så har jeg ikke spist en eneste julekake. Jeg har verken kjøpt eller spist favorittkakemannen min fra Liebermann heller. Likevel kjenner jeg på uroen som kommer snikende…mat…vekt.
Jeg er i en periode hvor kroppen min ikke vil ned. Jeg står fast. Eller rettere sagt – jeg svinger. 1–3 kilo opp og ned, helt uten at jeg føler jeg har mistet kontrollen, men det er mentalt tungt.
Når man allerede er der, i en fase hvor ingenting “løsner”, da kjennes julen ekstra krevende. For julen er ikke akkurat kjent for å være en lavkalori-høytid.
Må man forberede seg på å gå opp i vekt i julen? Dette er kanskje det ærligste spørsmålet av alle. Og svaret er: kanskje – ja.
Og det er vanskelig å skrive. Enda vanskeligere å akseptere.
For sannheten er at:
vi spiser mer salt
vi spiser mer karbohydrater
vi spiser mer fet mat
vi beveger oss ofte litt mindre
Det betyr at vekta kan gå opp. Men det betyr ikke automatisk fettøkning. Mye av det som skjer i julen er:
væske som binder seg i kroppen
fulle glykogenlagre
hormonelle svingninger
tregere fordøyelse
Alt dette kan gi flere kilo på vekta – midlertidig. Så ja, kanskje må man forberede seg mentalt på at vekta kan vise mer. Men ikke på at man har ødelagt noe.
Hvor kaloririk er egentlig julematen?
La oss ta fakta – uten panikk.
En klassisk julemiddag kan fort ligge på:
800–1200 kalorier avhengig av mengde, saus, fett og tilbehør.
Det er mye.Men det er også:
én middag
én dag
én del av året
Problemet oppstår ikke av én stor middag, men av mange dager på rad med overspising uten pauser. Og her er det viktige: Kroppen din reagerer ikke på kalenderen. Den reagerer på gjennomsnitt over tid.
Riskrem, multekrem – og den dårlige samvittigheten
Dessertene er ofte det som gir meg mest uro. For der kommer tankene: “Burde jeg?” “Trenger jeg egentlig?” “Hva skjer hvis jeg sier ja?”
Men en porsjon riskrem eller multekrem:
er ikke ekstrem
er ikke farlig
er ikke et nederlag
Det er dessert. Punktum. Det som derimot kan bli farlig, er tankegangen:
“Nå har jeg allerede spist for mye, så da kan jeg like gjerne…” De tankene bør man unngå.
Julen trenger ikke å være perfekt. Den trenger bare å være normal.
Når medisinene ikke hjelper – ennå
Jeg har jo startet på Mounjaro, men jeg er fortsatt på 2,5 mg. I følge overlegen på overvektsklinikken, så kunne det være en god mulighet for at Mounjaro, i høyere dose vil kunne hjelpe meg videre nedover. Men helt ærlig – det har foreløpig ikke gitt meg den hjelpen jeg håpet på, men det var jeg sånn sett forberedt på. Jeg øker til 5 mg neste uke, og jeg håper det vil gjøre en forskjell.
Men akkurat nå står jeg midt i julen, i en kropp som ikke samarbeider, og det gjør meg ekstra sårbar. Og kanskje er det derfor disse tankene kommer så innmari sterkt nå.
Man bør ikke tenke :
“Hvordan kan jeg spise minst mulig?”
“Hvordan kan jeg unngå alt?”
Men heller tenke :
Hvordan kan jeg spise nok, men ikke for mye?
Hvordan kan jeg kose meg uten å føle at jeg mister meg selv?
For meg betyr det:
vanlige porsjoner
spise sakte
stoppe når jeg er mett, ikke når tallerkenen er tom
velge det jeg virkelig har lyst på – og droppe resten
Alt trenger ikke å smakes på. Alt trenger ikke å spises opp.Men det er vanskelig….
Trening i julen – for hodet, ikke for straff
Jeg kommer til å trene i julen. Ikke nødvendigvis på julaften, men i juledagene. Ikke for å “rette opp” julematen. Men fordi trening:
gir meg ro
gir meg struktur
gir meg følelsen av å ta vare på meg selv
Det handler ikke om forbrenning. Det handler om balanse. Kanskje dette er den viktigste julen å være snill med seg selv. Jeg tror ikke oppskriften på en fin jul er å kontrollere alt.
Jeg tror den er å gi litt slipp – uten å gi helt opp.
✔ Julemat
✔ Dessert
✔ Bevegelse
✔ Hvile
❌ Skam
❌ Panikk
❌ Alt-eller-ingenting
Kanskje må jeg tåle at vekta viser litt mer en periode. Men jeg vet det vil bli tøft. Kanskje er det prisen for å ha en jul som også gir rom for matglede også. For kroppen husker helheten.
Jeg er egentlig en av dem som aldri er syk. Bank i bordet. Det er evigheter siden. Jeg kan være sliten, lei, ha perioder med lite overskudd og kjenne på både vondter og tunge dager, men sykdom har ikke vært en del av hverdagen min de siste årene. Nettopp derfor føles det ekstra provoserende at det måtte skje nå. I desember. Når alt allerede er litt mer enn vanlig, og når man helst bare vil ha flyt, kontroll og forutsigbarhet.
Jeg har ikke vært sengeliggende. Jeg har ikke hatt høy feber. Jeg har ikke vært “skikkelig” syk. Likevel har jeg vært ganske redusert. Sånn redusert at man ikke orker det man vanligvis fyller dagene med. Man kjenner at kroppen ikke er der den pleier. Det er et ork noen ganger bare å bevege seg fra A til B. Så kan man glimte til, og man tror formen er på vei oppover, men så tok man feil…igjen. Men jeg kjenner at jeg er skikkelig lei nå, og lengter tilbake til de vanlige dagene mine. Man kjenner også på hvor innmari godt man har det når dagene er som de pleier. Jeg kjenner på en takknemlighet for de gode dagene jeg vanligvis har.
Det startet som en helt vanlig forkjølelse, med litt sår hals, og det er nok det dette er, en kraftig forkjølelse. Så kom whiskystemmen. Rennende nese. Rennende øyne. Litt hoste som til tider har litt slim. Noen dager med litt forhøyet temperatur. En dag hadde jeg ikke stemme i det hele tatt. Jeg gikk bare rundt og pep. En kropp som ikke helt var med, selv om jeg var oppe og i gang. Jeg har tatt selvtest for både influensa, RS og covid. Den slo ikke ut på noe. Likevel sitter dette i, dag etter dag. Og det er mentalt slitsomt når man hele tiden venter på å bli bedre, uten at det egentlig skjer.
Denne uka har derfor blitt en uke med veldig lite aktivitet. Lite overskudd. Lite ork. Jeg som er vant til å bevege meg daglig, som trives med rutiner og kjenner meg selv som et menneske i full bevegelse og aktivitet, har måttet stoppe opp. Ikke fordi jeg vil, men fordi kroppen har sagt ifra. Og det irriterer meg mer enn jeg liker å innrømme.
For det er ikke bare kroppen som har vært redusert. Hodet har vært fullt av dårlig samvittighet. Samvittighet for ikke å trene. Frykten for å ødelegge noe jeg har brukt lang tid på å bygge opp. Den gnagende følelsen av at alt er skjørere enn det egentlig er. Og så er det maten. For ja – matlysten har vært der. Selv om kroppen har vært sliten, har appetitten vært ganske normal. Det er en krevende kombinasjon når man samtidig ikke beveger seg som vanlig, og lett å la redselen for å legge på seg ta mer plass enn den burde.
Midt i alt dette har jeg måttet ta et valg jeg egentlig visste var riktig, men som føltes vanskelig. Jeg måtte gi meg selv pause fra trening. Ikke fordi jeg er lat. Ikke fordi jeg har gitt opp. Men fordi kroppen fortsatt jobber. Slimhoste, hes stemme og den diffuse følelsen av å ikke være helt seg selv er tegn på at immunforsvaret fortsatt er i gang. Når kroppen er der, er trening ikke restitusjon – det er belastning.
Jeg har også blitt mer bevisst på hvor jeg trener. Jeg trener en del på treningssenter, og det betyr nærkontakt med andre mennesker, felles apparater, felles luft og felles flater. Selv om jeg ikke føler meg veldig syk, vet jeg at jeg fortsatt kan være smittsom. Hoste, nysing og slim gjør det ikke akkurat bedre. Å dra på senter i den fasen handler ikke bare om meg, men også om hensyn til andre. Jeg vil ikke være den som “bare skulle ta en rolig økt”, men som potensielt tar med seg smitte videre. Det er også en del av vurderingen når man velger å ta pause.
Jeg har lært at det er lurt å vente med trening når kroppen føles annerledes enn normalt, selv i hvile. Når hosten er slimete og ikke bare litt irritasjon i halsen. Når energien er merkbart lavere enn vanlig. Da trenger kroppen arbeidsro. Presser man seg for tidlig, risikerer man å bli syk lengre, få tilbakefall eller dra infeksjonen videre ned i luftveiene. Det er ikke verdt det – uansett hvor redd man er for å miste fremgang.
Samtidig betyr ikke pause at man må ligge helt stille. Det betyr å la være å trene. Å ikke presse puls, lunger og systemet. Å gi kroppen rom til å gjøre jobben sin. Det har vært uvant for meg. Og frustrerende. Men også nødvendig.
Når kan man trene igjen? For meg er svaret egentlig ganske tydelig når jeg først lytter. Når stemmen er tilbake til normalen. Når hosten har gitt seg, eller i hvert fall ikke lenger er slimete. Når kroppen føles som meg i ro, ikke bare i bevegelse. Da er det grønt lys. Og da starter jeg ikke hardt. Jeg starter rolig. Kort. Snilt. Ikke for å ta igjen det tapte, men for å komme tilbake.
Akkurat nå sitter jeg her og synes litt synd på meg selv. Jeg er irritert. Utålmodig. Lei av å vente. Men jeg vet også dette: Ei uke, eller to, med lite aktivitet ødelegger ingenting. Det jeg har bygget opp over tid, forsvinner ikke fordi jeg tar vare på meg selv når kroppen trenger det.
Denne uka ble en drittuke. Den var unødvendig, upraktisk og frustrerende. Men den minner meg også på at styrke ikke alltid handler om å presse seg videre. Noen ganger handler det om å stoppe i tide. Og akkurat nå er det mer enn nok.
Lag deg en god 3.søndag i advent der du er! Her blir det jo da en rolig søndag, men jeg tenker å bruke søndagen til å pakke inn julegaver, og hjelpe min mor med det samme. Kanskje hjelpe henne med å pynte litt til jul. Min mor på 84 år har også fått det samme som meg. En av oss har smittet den andre, eller begge har vært på samme plass hvor smitten var. Jeg kjenner jo litt mer på det når mamma ikke er helt i form, og hun er sikkert litt lei av at jeg noen ganger pr dag spør hvordan hun har det, men for meg handler det om at jeg bryr meg og ikke ønsker at hun skal bli verre. Jeg følger med i tilfelle vi må en tur innom legen hennes. Men den dama, hun har hele livet hatt et immunforsvar av stål, og det har både jeg og datteren min arvet…men viktig å følge med, spesielt når man har blitt godt voksen.
I forrige uke skrev jeg at jeg skulle tilbake til overvektsklinikken. Jeg gikk dit uten forventninger. Jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til. Jeg ønsket vel egentlig bare noen svar. En slik poliklinikk er jo mest kjent for operasjonsskolen – at man får undervisning, informasjon og forberedelse før en eventuell gastric bypass eller sleeve. Men fantes det noe mer der? Hadde de andre tilbud? Har de kompetansen til å følge opp slike som meg – som ikke skal opereres, men som trenger hjelp med veien videre? Jeg ante ikke. I mitt hode burde det være noe for oss som lever med overvekt. Etter så mange år med prøving, egeninnsats og dyre medisiner uten støtte, har jeg lært meg å ikke håpe for mye. Men jeg dro likevel – fordi jeg måtte vite. Jeg er innmari glad for at jeg lot fastlegen henvise meg, og at jeg tok timen, for timen ble noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg, på den beste måten.
Jeg har brukt både Wegovy og nå Mounjaro. Jeg vet hvordan de fungerer for meg, men det hadde vært godt å høre hva de ser hos pasienter som har gått på dem lenge.
Hva er vanlig?
Hva kan jeg forvente videre?
Når flater effekten ut, og hva gjør man da?
🧭
2. Råd når vekten stopper opp
Jeg er flink. Jeg trener. Jeg gjør mye riktig. Likevel står vekten mye mer stille. Kanskje de kan se noe jeg selv ikke klarer å se.
🧰
3. Om de faktisk har noe å tilby
Fins det oppfølging?
Samtaler?
Veiledning?
😔
4. Å bli tatt på alvor
Dette er kanskje det viktigste.
At noen lytter.
At noen forstår hvor krevende dette er – fysisk, psykisk og emosjonelt.
At de ser at jeg ikke er lat, ikke umotivert, ikke “ute og kjøre”. Jeg har kjempet i årevis, og jeg kjemper fortsatt.
I fjor var jeg også på overvektsklinikken, da for å få hjelp til å søke om Wegovy på blå resept. Den gangen målt, og veid. Her har de også ei Tanita vekt, men en som er mye mer avansert enn den jeg har hjemme. Jeg hadde for lav BMI for å få Wegovy på blå resept, men jeg husker at det var et fint møte jeg hadde der. Jeg foretok samme måling og veiing også denne gangen, og når tallene på vekta dukket opp, kjente jeg et sug i magen. 15 kilo lettere enn i fjor. Det var en deilig følelse det! Jeg visste jo at jeg hadde gått ned en god del siden forrige gang jeg var der,men når noen som jobber med dette hver dag stopper opp, hever øyenbrynene og oppriktig sier “Dette er utrolig bra”, så lander det på en annen måte. Overlegen var rett og slett imponert – og den reaksjonen traff meg mer enn jeg trodde. Det er ikke ofte jeg hører skryt om egen vekt og helse. Man har nok opplevd mye av det motsatte opp igjennom årene.
Samtalen med en helt fantastisk overlege ga mening – og mange svar. Samtalen var ærlig, ryddig og utrolig nyttig. Det er noe med å møte noen som ikke bare leser tallene dine, men som også ser innsatsen bak dem. Vi gikk gjennom hva slags tilbud de faktisk har:
1. Kirurgi
Hun var tydelig: Dette er alltid en siste utvei. Hun har sett mange gode resultater, men hun snakket også åpent og tydelig om risikoene, både de små og de mer alvorlige. Vi snakket om hva kirurgi kunne gjøre for meg – og hva det ikke nødvendigvis ville gjøre. Det mest ærlige hun sa, var dette:
“Du vil mest sannsynlig gå ned mer på overkroppen, men hvor mye som skjer i beina er veldig usikkert.” Hun tenkte da på lymfødemet mitt. Jeg har jo gjennom de to siste årene opplevd en utrolig bedring i beina, og gått ned mye der også, men hvor mye mer jeg ville kunnet gått ned med kirurgi, det var hun ærlig på at var et usikkerhetsmoment. Beina har og er fortsatt min største utfordring – både fysisk og mentalt. Å få høre at det ikke finnes noen garanti, selv ikke med kirurgi, gjorde vondt, men også godt. For det er sant. Og sannhet er lettere å leve med enn falske forhåpninger. Mange mente at jeg aldri ville gå ned noe i beina, at jeg måtte leve med store tømmerstokker. De tok veldig feil, for jeg har gått mye ned i beina, men at kirurgi kanskje ikke vil ta mye mer, det var fint å få en ærlig mening på.
2. Livsstilsendringskurs
Klinikken tilbyr kurs for livsstilsendring, både poliklinisk og som opphold. De tilbyr kurs både for de som vil operere, og for de som ønsker livsstilsendring uten kirurgi. Man kan også få opphold ved klinikker hvor man er over tid. Tidligere var disse oppholdene på Evjeklinikken , men siden Evje ikke fikk fornyet kontrakten med staten i november, så flyttes dette tilbudet til Eiken fra sommeren. Frem til da er tilbudet ved en klinikk i Hønefoss.
Overlegen var helt ærlig her også:
“Jeg tror ikke du vil ha noe utbytte av verken kurs, eller opphold. Du har kommet for langt. Du vet hva du skal gjøre. Du kan dette.”
Det var rart å høre, men også utrolig fint. For ja – jeg har kommet langt. Jeg trener hver eneste dag. Jeg jobber aktivt fysisk og psykisk hver eneste dag. Jeg har stått i måneder med cravings, platå, frustrasjon og likevel gir jeg meg ikke. Et kurs som starter på scratch ville nesten vært et steg tilbake for meg, så jeg var veldig enig med henne i at dette nok ikke er noe for meg.
Men så kom vi inn på noe viktigere enn både kirurgi og kurs for meg. Noe jeg har ønsket og etterlyst lenge. Noe jeg virkelig føler at jeg trenger. For midt opp i all den medisinske praten, så kom vi inn på det mentale. Det kjente og evige tankekjøret. Den evige følelsen av at jeg må mer. At jeg burde gjort mer. At jeg aldri er bra nok, tynn nok, flink nok. At resultatene mine ikke teller, selv når objektive tall sier det motsatte. For meg er det mentale utrolig viktig, og jeg vet at tankene trenger og luftes. Det trengs en rydding der oppe, og det mentale endte opp med å bli det viktigste i hele timen for meg. Jeg spurte rett ut om de kunne tilby psykolog, og det fikk jeg! Overlegen skjønte at det jeg kanskje trengte mest akkurat nå, var noen å snakke med.
Før jeg visste ordet av det hadde hun gitt meg time hos psykolog. Jeg får ingen langvarig oppfølging, men noen samtaler. Noen verktøy. En mulighet til å jobbe med hodet – som ofte er den delen av reisen som skriker høyest.
Jeg ble så glad. Lettelse, takknemlighet, håp – alt på én gang. Dette har jeg ønsket lenge. Noen som kan hjelpe meg å sortere, utfordre tankene, roe hodet og hjelpe meg å se meg selv med litt mindre kritiske øyne. I februar har jeg fått time. Og jeg tror det kan bety mer enn jeg helt forstår akkurat nå.
Slankesprøytene:
Her kunne overlegen fortelle interessante ting. På et eller annet tidspunkt, så vil effekten reduseres kraftig, og det gjelder begge sprøytene. Det visste jeg sånn sett, men det hun også sa var at dersom effekten først har blitt redusert, så vil man ikke få den tilbake uansett. Er den redusert eller borte, så er den det. Derimot kan man ha effekt av å bytte sprøyte slik jeg byttet fra Wegovy til Mounjaro. Selv om jeg har gått to år på Wegovy, så kan jeg få en effekt når jeg nå byttet til Mounjaro. Dette har de sett hos flere pasienter. Dosen er nok noe for lav ennå, men hun hadde tro på at jeg kunne få effekt ved å øke dosen noe etter hvert. På ett eller annet tidspunkt, så vil også Mounjaro slutte å virke, men at den ville ha noe effekt før dette, det trodde hun.
Skryt som faktisk sank inn
Det kanskje mest overraskende med hele timen var hvor mye skryt jeg fikk. Og ikke sånn overfladisk “bra jobba”, men ordentlig, faglig, gjennomtenkt skryt:
“Dette er på høyde med kirurgi-resultater.”
“Du har gått ned langt mer enn man vanligvis forventer av medisiner alene.”
“Du viser kontroll, innsats og forståelse for egen helse.”
“Jeg er veldig imponert.”
Jeg satt der og kjente at noe i meg løsnet litt. En slags indre knute. Jeg har vært så utrolig streng med meg selv i så mange år, at det nesten er uvant å høre fra en fagperson at jeg faktisk har gjort det bra. Jeg følte at det ga meg en boost. En av de skikkelig gode. En som ikke handler om “nå må du stå på mer”, men heller: “Se hva du faktisk får til.”
Videre oppfølging – og en litt lettere følelse
Jeg ble også utrolig glad da overlegen spurte om jeg ville ha en ny oppfølgingstime hos henne. Noe jeg absolutt ønsket, så jeg skal tilbake i mai. Bare det gav meg motivasjon. Følelsen av at noen følger med, at noen heier på meg, at jeg ikke står alene i alt dette. Jeg kjenner at jeg innen da vil vise at jeg kan klare å gå ytterligere ned
Jeg gikk ut fra overvektsklinikken lettere – ikke bare fysisk, men mentalt. Jeg dro dit for å få oversikt over hvilke tilbud som finnes. Jeg kom hjem med noe helt annet:
en bekreftelse på at innsatsen min betyr noe
en psykologtime som kan gi meg viktige mentale verktøy
en lege som faktisk ser meg
og en klar anerkjennelse av alt jeg har oppnådd
Og kanskje viktigst av alt: en følelse av at jeg faktisk fortsatt er på rett vei.
Det ble et litt langt innlegg i dag, men jeg tror mange av dere kan ha utbytte av å lese om tilbudet som pr i dag finnes. Dette er jo Helse Sørøst da. Jeg kan heller ikke få skrytt nok av en helt fantastisk overlege som er ved Kongsgård. Slike skulle det vært enda flere av blant leger.
Lag deg en god dag der du er! Denne uken har vært skikkelig kjip. Mer om det når vi blogges i morgen.
Det å finne gode, og perfekte strømpebukser når du har former kan lett bli et mareritt. Enten sklir de ned og legger seg under magen, de kommer ikke ordentlig opp i livet, skrittet blir for kort, eller så er de så ubehagelige på fordi de rett og slett ikke er laget for kvinner med kurver. Jeg har prøvd så mange merker som lover “stretch” og som går såkalt opp i store størrelser, men det endte alltid opp med at jeg ble skuffet, og kvelden ble et mareritt.
Derfor ble jeg oppriktig overlykkelig da jeg oppdaget de fantastiske strømpebuksene fra Pamela Mann. Jeg trodde aldri jeg skulle finne strømpebukser som faktisk sitter helt perfekt, føles gode – og som er laget med kurver i tankene. Men disse gjør akkurat det, og det føles nesten som en liten hverdagsglede hver gang jeg tar dem på.
Pamela Mann er et britisk merke som har holdt på siden 1956, og som har et stort fokus på kvalitet, gode materialer og passform for kvinner med ulike kroppstyper. Mange av produktene produseres i Italia, kjent for sin høye tekstilkvalitet, kombinert med britisk design og mange tiår med erfaring.
Curvy-modellene har bedre skrittlengde, mye mer generøs stretch og en linning som holder seg der den skal. Det betyr at strømpebuksene ikke sklir ned i løpet av dagen, og at de føles komfortable uansett hva du gjør – fra gåturer ute til lange dager på jobb.
Jeg fikk nettopp varer fra Pamela Mann. Det meste var forhåndsbestilt, men jeg har litt ekstra av alt.
Strømpebukser med fleecefor – i XL og 2XL, både med og uten fot
Et lite utvalg i bambus
Noen få modeller i kashmirblanding
Sorte strømpebukser med sølvskimmer – perfekte til jul og nyttår ✨
Litt mer om de ulike stoffene
Fleece – varme, myke og perfekte for de som er mye ute.
Fleece isolerer utrolig godt fordi stoffet holder på varmen gjennom små luftlommer, samtidig som det puster. Fleeceforede strømpebukser føles myke mot huden og gir god varme gjennom hele dagen. De passer perfekt for deg som er mye ute i kulda, enten på turer, handleturer eller andre aktiviteter. Samtidig er de lette og bevegelige – du mister ikke komforten selv om du er aktiv.
Bambus er mykt, pustende og temperaturregulerende. Bambus er et av de mest komfortable tekstilene mot huden. Det er naturlig mykt, nesten som en blanding av bomull og silke, og det regulerer temperaturen effektivt. Du holder deg kjøligere når du er varm og varmere når det er kaldt. Bambusstoff puster godt og gir en glatt, behagelig følelse – perfekt for de som er sensitive eller lett irriteres av syntetiske materialer.
Kashmir – mykt, luksuriøst og kjempevarmt. Kashmirblandinger gir en følelse av hverdagsluksus. Materialet er lett, mykt og isolerende uten å bli tykt eller klumpete. Perfekt for kalde vinterdager eller når du vil unne deg litt ekstra komfort og varme. Disse føles nesten som et lite koseplagg for bena dine.
Jeg har også fått inn et lite parti sorte strømpebukser med sølvskimmer. De er elegante og perfekte til julebord, jul, nyttår eller når du vil føle deg litt ekstra fin. Den sorte basen passer til alt, mens sølvskinnet gir herlig festfølelse og løfter antrekket med en gang.
Med kjole eller skjørt: Fleece og kashmir gir varme og komfort uten at det blir klumpete.
Under bukser: Bambus og fleece fungerer supert under vanlige bukser for ekstra varme uten å føles trangt.
Sko: Sorte strømpebukser med sølvskimmer løfter antrekket med fine støvletter eller pumps.
Lag-på-lag: Fleece eller bambus gir fleksibilitet til å bruke dem sammen med skjørt og kjoler i lag uten at det strammer.
Størrelsene
XL = 44/46
2XL = 48/50
3XL = 52/54
4XL = 58/60
5XL = 62/64
(Fleeceforede modeller finnes i XL og 2XL akkurat nå.)
Hvorfor disse strømpebuksene så godt for kvinner med kurver
Riktig skritthøyde, så de ikke sklir ned i løpet av dagen
Linningen ligger flatt over magen og føles behagelig
Stoffene har god stretch og holder formen uten å stramme
Curvy-passformen gir rom der vi trenger det, og unngår ubehagelige trykkpunkter
Materialene er valgt for komfort, varme og holdbarhet
Hvis du ønsker noen av strømpebuksene, er det bare å sende meg en melding. Jeg ordner bestillingen for deg, og du rekker å få dem før jul.
Dette er også flotte julegaver – enten til noen som trenger noe varmt og praktisk, eller til de som elsker litt ekstra glam.
Nyt søndagen der du er! I dag er det 2.søndag i advent, og et nytt lys skal tennes. Her hos meg har guttene våknet til en ny rampestrek fra rampenissen. I går hadde rampenissen pakket inn skolettene til guttene i julepapir, og hengt dem rundt i huset. den siste lå i kjøleskapet sammen med rampenissen selv. I dag hadde rampenissen pakket inn sekkene deres i toalettpapir, og hengt skjortene deres opp på veggen med tape på badet. Selv satt rampenissen plastret over hele seg på badet – han hadde sklidd i vann på gulvet etter at guttene badet i går. Stor suksess begge dager. I formiddag skal vi på besøk til min niese og hennes barn, og der skal vi bake kakemenn før ferden går hjem til Arendal. Kvalitetstid hele helgen med de flotte prinsene mine. Vi blogges til lørdag!
Til uken skal jeg på overvektsklinikken på Sørlandet sykehus. Det føles nesten litt rart å skrive det, for det er mange år siden sist jeg var der – og den gangen handlet alt om operasjon. Jeg gikk operasjonsskole, jeg fikk dato, jeg gjorde alt “riktig”… og så trakk jeg meg. Ikke fordi jeg ikke ville endre livet mitt, men fordi frykten for tiden etterpå ble for stor. Jeg var rett og slett ikke klar.
Denne gangen er situasjonen annerledes. Jeg har gått mye ned i vekt de siste årene, og jeg ønsker å gå enda mer ned, men veien videre har blitt tøffere. Jeg kjenner at jeg har kjempet så lenge og så mye, og likevel står jeg nå litt fast. Det er som om kroppen holder igjen. Hodet også, egentlig.
Jeg tviler helt ærlig på at overvektsklinikken sitter med en slags mirakelløsning. Det er ikke derfor jeg drar. Jeg ba fastlegen henvise meg fordi jeg vil kunne si at jeg har prøvd også dette. Jeg vil vite at jeg har brukt de mulighetene som finnes – ikke bare tenke i etterkant at “kanskje de kunne hjulpet”.
Sannheten er at jeg ikke aner hva jeg går til.
En slik poliklinikk er jo mest kjent for operasjonsskolen – at man får undervisning, informasjon og forberedelse før en eventuell gastric bypass eller sleeve. Men finnes det noe mer der? Har de andre tilbud? Har de kompetansen til å følge opp slike som meg – som ikke skal opereres, men som trenger hjelp med veien videre? Jeg vet ikke.
Det jeg håper, er at de kan bidra med:
💉
1. Erfaringer rundt langvarig bruk av sprøytene
Jeg har brukt både Wegovy og nå Mounjaro. Jeg vet hvordan de fungerer for meg, men det hadde vært godt å høre hva de ser hos pasienter som har gått på dem lenge.
Hva er vanlig?
Hva kan jeg forvente videre?
Når flater effekten ut, og hva gjør man da?
🧭
2. Råd når vekten stopper opp
Jeg er flink. Jeg trener. Jeg gjør mye riktig. Likevel står vekten mye mer stille. Kanskje de kan se noe jeg selv ikke klarer å se.
🧰
3. Om de faktisk har noe å tilby
Fins det oppfølging?
Samtaler?
Veiledning?
Fysioterapi?
Kostholdsveiledere?
Gruppetilbud?
Jeg vet ikke – og jeg tror mange andre også er usikre på hva en overvektsklinikk egentlig gjør, utenom operasjonsdelen.
😔
4. Å bli tatt på alvor
Dette er kanskje det viktigste.
At noen lytter.
At noen forstår hvor krevende dette er – fysisk, psykisk og emosjonelt.
At de ser at jeg ikke er lat, ikke umotivert, ikke “ute og kjøre”. Jeg har kjempet i årevis, og jeg kjemper fortsatt.
Mine erfaringer siden sist jeg var der
Jeg var på overvektsklinikken i april i fjor. Da søkte de Wegovy på blå resept for meg, men jeg fylte ikke kravene – blant annet hadde jeg for lav BMI. Jeg måtte veies den gangen, og jeg er sjeleglad for at jeg i dag er 15 kilo lettere enn da. Det er et tydelig bevis på hvor mye jeg har jobbet for dette.
Nå er jeg i gang med Mounjaro, og er i min andre uke på 2,5 mg. Jeg skal gå to uker til på denne dosen før jeg øker til 5 mg. Foreløpig merker jeg ingen forskjell – ingen demping av matlysten, ingen cravings, ingen tydelig effekt. Men jeg håper og tror at når jeg går opp til 5 mg, vil kroppen begynne å respondere. Dette vil jeg også snakke med overlegen om: erfaringene med langvarig bruk, hva som skjer når effekten flater ut, og om medisinen kan være et nytt verktøy i veien videre.
Hvor lite hjelp mange overvektige får
Det er også verdt å huske at overvektsklinikker ofte er mest kjent for operasjon. For de som ikke skal opereres, er tilbudet svært begrenset. Mange får korte konsultasjoner, generelle kostholds- og aktivitetsråd, og noen ganger medisiner hvis de oppfyller kriterier som BMI og andre helseproblemer. Langvarig oppfølging og helhetlig hjelp til vektnedgang uten kirurgi er nesten fraværende, og det er en stor utfordring for de som sliter.
Så timen neste uke går jeg inn i med helt åpne kort og helt åpne tanker.
Jeg vet ikke hva jeg får.
Jeg vet ikke om det hjelper.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg forventer.
Men jeg vet at jeg prøver.
At jeg er villig til å jobbe videre for bedre helse, mindre smerter, bedre livskvalitet og en lettere kropp. Jeg vet at jeg aldri gir opp.
Og kanskje – bare kanskje – sitter det en fagperson på overvektsklinikken som har et råd, en erkjennelse eller en justering som gjør at veien videre blir litt mindre steinete.
Det er lov å håpe.
Nyt dagen der du er! Denne helgen er prinsene mine her. I dag skal vi på kino å se» Visst ingen går i fella» og det gleder vi oss masse til. Ellers skal vi lage litt julegaver og bake litt julekaker. Dette er skikkelig kvalitetstid. Vi blogges i morgen.
