Med lymfebein til Gaustatoppen

Jeg sitter og scroller gjennom innlegg på Facebook. Det er så mange som legger ut så mange fine bilder fra flotte turopplevelser. Mange drar på ulike toppturer, og klart det er fantastisk å se den flotte naturen som åpenbarer seg på slike turer. Det gjør noe med kropp og sjel det å komme seg ut på tur. Uansett om man kommer seg ut bare for å nyte, eller om man tar det som en treningstur, så er naturen en helt spesiell og flott opplevelse.

Jeg savner det å komme meg mer ut på tur. Jeg tror faktisk ikke jeg har vært noe særlig ute på tur siden jeg tok ut separasjonen i august, og jeg kjenner veldig på det nå at jeg savner det. Jeg savner det jeg kaller for treningsturer, og jeg savner de fine turene med pølser i sekken. Jeg savner vel kanskje også en å dele en slik turopplevelse med. Det er så mye lettere å komme seg ut når man er to, og turen blir også så mye finere når man har en å dele den med.

Lymfebeina mine har utfordret meg en del i det siste. Det er lenge siden de har kranglet så mye som de har gjort i det siste. Lymfebeina har ikke gitt meg så mye smerter tidligere, men den siste tiden har de gitt en del ubehag i form av at det er vært endel smerter når jeg går, og det er en ny ting for meg. Veldig kjedelig å kjenne på, men lite jeg kan gjøre. I bevegelse må jeg være likevel. Siden jeg har savnet turer i naturen, så fant jeg i går ut at jeg skulle bytte ut treningsstudioet med tursko og flott natur. Jeg bestemte meg for en flott tur i nærområdet, og det var så fint å komme seg ut! Noe av det som også var deilig å kjenne på var at den fysiske formen, turformen, den var minst like bra som sist jeg gikk samme turen. Bakkene gikk faktisk lettere, i alle fall i går, og det var en fantastisk følelse å kjenne på.

Tilbake til bilder fra flotte toppturer som mange legger ut på Facebook. Jeg har en topptur i minneboka mi, og mestringsboka mi. Kanskje burde jeg også si skryteboka mi. I fjor gikk jeg nemlig til Gaustatoppen, noe jeg aldri kan tro at jeg skal gjøre igjen.

Nå må jeg nok rette litt på ting her, for jeg gikk ikke helt til topps. Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg gråt noen bitre tårer der jeg satt i steinrøysa, og jeg kjente litt på følelsen av nederlag. Skulle jeg virkelig gi meg få meter før jeg faktisk var helt på toppen? Jeg har ikke til vane å gi meg, men beina ville ikke mer. De orket ikke mer oppover i tunge, bratte, og steinete partier. Jeg skulle jo ned igjen også. Så etter ca 12000 skritt opp mot toppen, og 4,6 km i ei løype ingen kan kalle for en søndagsskole, så bestemte jeg meg for at jeg ikke nådde helt på toppen, men for en spetakulær utsikt , for en natur, og for en personlig seier!

Man kan jo bli svett bare av tanken. Jeg som bla har en sterk allergi for bakker, sa altså ja til å gå turen,  det skjønner jeg ennå ikke. Lysten var der ikke nettopp pga min bakkeallergi, men så er det denne stemmen inni deg som sier at dette skal du faktisk gjøre. Om lysten ikke er der, så skal du slite deg gjennom det. Så en lørdag formiddag parkerte vi nede ved Gaustatoppen, og vi var langt i fra de eneste som skulle bruke store deler av lørdagen på å gå. Det krydde av mennesker der, og det føltes i perioder som om man gikk i kø.

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å gå toppturer, men det er noe med å gjøre det for å utfordre seg selv. Kondisjonen bør være sånn tålig bra etter mye kondisjonstrening, så jeg var ikke redd for ikke å klare det. Da vi stod nede ved bunnen, og jeg så oppover den løypa vi skulle gå, så hadde jeg nok mest lyst til å snu. Det var oppover så langt øye kunne se, og stigninger var vel det eneste det var mye i tillegg til steiner, masse steiner.

På forhånd hadde jeg hørt med ulike personer som alle har gått til Gaustatoppen. Alle hadde ulike svar når det kom til hvor krevende turen var. Turistforeningen hadde i sin informasjonsbrosjyre stemplet turen som krevende, så jeg gikk ut i fra at det var en tøff tur når jeg med friskt mot startet nede i bunnen, klar for å bestige toppen.

 

Det var en krevende tur. Det var stigning hele veien, og det var neste bare partier med steiner. Noen steder måtte jeg sannelig også ta frem klatrekunnskapene mine, og med tunge lymfebein, så er ikke klatring en av favorittene mine, men jeg klatret, og kom meg opp i de partiene også. Oppover til Gaustatoppen  gikk vi i samlet flokk. Her var tålmodige barn sammen med foreldre som vel helst var der for sin skyld, ikke barnas. Der var nok en del slitne, og  tverre barn man møtte underveis. Spreke pensjonister var der også endel av. Hovedgruppen lå nok mellom 25-50 år, og det var godt turvante mennesker, og så var det oss som bare ville gjennomføre for og kunne si at vi hadde vært der, vi som ville utfordre oss selv, vi som ville puste, og slite. Når rett skal være rett, så var det nok mange som ikke så på turen som like utfordrende som meg naturlig nok. Min vekt var nok en del høyere enn de fleste andres, og der var få overvektige personer å se både på turen opp, og turen ned. Jeg tror jeg møtte på to andre overvektige, så da kjente jeg litt på stolthetsfølelsen over at jeg prøvde  å gjennomføre.

Det var en slitsom tur. For meg var den krevende, og jeg hadde et par ganger lyst til å gi opp. Beina var så slitne. Jeg prøvde et par ganger å fortelle datteren min at vekta at jeg har i mine lymfebein nesten er hennes totale vekt, så det burde jo si mye om hvor tungt det er for meg å få beina med meg kontra en person som ikke har de samme utfordringene. Selv om det var tungt som bly å løfte disse tunge beina, så trasket jeg oppover, og oppover med Gaustatoppen som mål. Værgudene var på vår side selv om vi kjente vinden godt. Med Sirdaljakken fra Stormberg som en god turkamerat på min vei oppover, så gjorde det lite av det blåste.

 

Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg hadde ikke sjans til å nå selve toppen. Jeg hadde kanskje 200-300 meter igjen å gå, men samtidig, så hadde jeg vel det bratteste partiet igjen. Lymfebeina var dønn slitne, og jeg visste at jeg måtte gå ned igjen også, så valget ble tatt om at jeg nesten nådde toppen. Der og da var nesten ikke godt nok. Jeg var så sur på de fordømte, tunge beina, og der oppe i steinrøysa gråt jeg noen bitre tårer – det føltes som et nederlag og ikke nå helt på toppen.

Følelsen av nederlag ble likevel fort snudd til seier!
For fire år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg noen gang skulle gå en så krevende tur. For fire år siden hadde jeg heller ikke klart å gå mer enn noen få meter av en slik tur.

Så istedenfor å føle på nederlag over at jeg ikke kom absolutt helt opp, så er jeg innmari stolt over at jeg faktisk gikk denne krevende turen til Gaustatoppen. Det som er en selvfølge for mange er ingen selvfølge for meg.
Turen til Gaustatoppen er et bevis på at trening, og livsstilsendringer har gitt resultater   For meg ble det en stor, personlig seier. Turen er et resultat av en tøff, og spennende reise jeg har hatt gjennom de siste tre årene. En tur jeg aldri hadde klart å gjennomføre når jeg både utrent, og så mye tyngre enn jeg er i dag. Turen beviste hvor langt jeg har kommet, og den beviser at det som ser umulig ut, faktisk er mulig. Jeg var stolt der jeg tørket tårene i steinrøysa, og fant frem smilet. Jeg klappet meg forsiktig på skulderen, og sa : ” Innmari bra jobbet, Heidi – du har all grunn til å være stolt.”

Jeg skal aldri gå til Gaustatoppen igjen, og jeg skal heller ikke gå andre toppturer. Jeg har gått en, og opplevd en fantastisk mestring. Det holder lenge. Derimot så har jeg satt meg som mål at jeg skal komme meg mer ut på tur, om jeg så må gå alene. Jeg savner virkelig alle de flotte turene jeg har vært på, savner den flotte naturen og alle de fine opplevelsene det gir. Kanskje dukker drømmeprinsen opp en dag…en drømmeprins man kan dele slike flotte opplevelser med.  I dag tenker jeg det blir treningssenteret og tredemølla, men kanskje blir det en liten tur senere i dag….

Sladrekjerringer!

Hva er det med enkelte mennesker? Hvordan er enkelte mennesker egentlig skrudd sammen?

De siste dagene har jeg kjent på et sinne som det er lenge siden jeg har kjent på. Jeg har rett og slett vært forbanna…sorry for ordbruken, men det ble et riktig ord å bruke akkurat nå. For mange år tilbake, så var jeg en krutt tønne, men i dag så skal det mye til før jeg blir skikkelig sint. Blir jeg skikkelig sint, og henter frem kruttet i meg, så er det fordi noen har gått langt over streken, og det er nettopp det noen har gjort nå.

Livet mitt fikk i august en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd kun få måneder før. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve det jeg da opplevde, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ta det valget som jeg tok…. aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner. Ingen kan heller si at man kjenner en annen person 100%. Man kan føle at man kjenner personer fra innerst til ytterst, men man gjør ikke det.

Etter 25 år så var ekteskapet mitt nå over i august. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Klart det er spesielt å innse at man ikke skal dele resten av livet sammen, eller at man nå er en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen uansett hva som skjer i livet. Jeg er 49 år, og vet at livet fremover blir innmari godt.

Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Nå har ikke jeg tenkt å skrive om hva som skjedde. De tingene er private, men man er likevel ved saken kjerne for blogginnlegget mitt i dag, og vi er ved bakgrunnen for at jeg blir så provosert og sint!

Hva er galt med enkelte mennesker? Mennesker man omtrent ikke kjenner tar kontakt med folk nær meg for å prøve å finne ut hva som skjedde. De fremstår så søte og snille, de fremstår som om de bryr seg, men sannheten er at de håper på noen delikate detaljer som de kan bringe videre til hele verden. I tillegg så plusser de på litt sånn at historien blir enda mer delikat. Hva er galt med enkelte? Dette er mennesker jeg kun vet hvem er, mennesker som jeg har pratet med fordi man har barn på samme alder. Man har aldri hatt noen omgang, vedkommende kjenner meg ikke. Likevel er man så freidig at man tar kontakt med personer som kjenner meg for se om det er mulig å grave opp noe dritt.

En annen av disse sladrekjerringene stod meg en gang nær, men det er evigheter siden vi overhode har hatt kontakt. Vi gikk hvert til vårt, og har aldri snakket sammen siden. Hva får slike mennesker til å ta kontakt med folk rundt meg for å finne ut hvorfor ekteskapet mitt er over? Den personen som en gang stod meg nær, der vet jeg jo at hun koser seg glugg over det som har skjedd, og kunne hun ha spedd på med litt delikate detaljer, så kunne hun ha kost seg ennå mer. I dette tilfelle så ligger det også sjalusi og misunnelse til grunn, men det er bare ikke greit. Slike mennesker er direkte farlige. Med list og sin skjønne sjarm, så prøver de seg. 

Noen gjennomskuer slike personer lett, andre klarer ikke helt å legge sammen 2+2. Jeg vet den ene sladrekjerringen fikk en sannhet som nok ikke var sannheten fordi vedkommende hun kontaktet gjennomskuet henne, og ble forbanna..men historien hun ble fortalt, den lever, og jeg ler så jeg griner. Jeg liker når personer nær meg ikke kaster meg under bussen, men faktisk står rak ved min side, også mot mennesker som lever livene sine gjennom andres liv og hendelser. Jeg liker når mennesker som står meg nær ikke ønsker å snakke om bakgrunnen for bruddet jeg har gått igjennom. Jeg liker når mennesker nær meg ser at ting er blitt fortalt i fortrolighet, og at ting skal komme fra meg, og ingen andre.

Nå er det få delikate detaljer å fortelle, men bruddet er likevel ikke noe andre har noe med. Et brudd er privat, og det som har skjedd er ikke noe en hel verden har noe med. Bry deg gjerne, ta gjerne kontakt, men ikke fordi du er nyskjerrig, og vil ha noe å fortelle videre. Ikke fordi livet ditt består av å fortelle sladder og usannheter. Ikke fordi du er ei sladrekjerring av dimensjoner som koser deg hver gang du kan ha noe delikat å fortelle. Få deg et liv!

Jeg har jo opplevd gjennom alle disse månedene at mennesker jeg omtrent ikke kjenner lager sine egne historier, og det gjør meg så innmari sint! Det har vært mange spekulasjoner, mange rykter, mange nyskjerrige mennesker som jeg nesten ikke kjenner som sender meg meldinger både her og der for å få vite om det er sant. Er det mulig….Jeg bryr meg egentlig ikke, men så jeg bryr meg likevel. Dette gjelder jo ikke kun meg. Jeg er sikker på at mange av dere har opplevd nøyaktig det samme. Hvorfor har enkelte behov for å fortelle en sannhet som ikke stemmer? 

Til tross for at enkelte lager sin egen historie, og mange spekulerer og undrer, så tenker jeg at de bare får holde på. Jeg har ikke tenkt å dele om meg med detaljer rundt et brudd som ingen har noe med. Jeg har ikke tenkt å fortelle at det er sant, men ikke det. Jeg har ikke noe behov for å forsvare meg…Men jeg har virkelig fått oppleve hvor grusomme endel mennesker kan være, og det har vært en ny, og lite positiv opplevelse.

Jeg har i disse månedene opplevd sladrekjerringer på sitt verste, jeg har opplevd svik og dolking i ryggen. Man er ikke forberedt. Jeg må nok bare innse at selv om stormen i mitt liv for lengst har stilnet, så vil sladrekjerringene holde på ei stund til.

Livet i dag er innmari godt, og det føler jeg et sterkt behov for å fortelle. Noen tror ikke på meg, andre mener at reaksjonen snart vil komme…da får de rett og slett tro akkurat det de vil. Livet smiler, og livet er godt. Tenk på alle de flotte tingene jeg har i livet mitt: Jeg har verdens fineste prins som nå er blitt 7 måneder, ei datter og en ” svigersønn “, jeg har min lille familie, jeg har et knippe virkelig gode venner…jeg har verdens beste radiojobb, ledervervet i NLLF og jeg har bloggen. Jeg har så mange gode ting å jobbe med, og så utrolig mange flotte mennesker i livet mitt. Jo, jeg har hatt det beintøft, men stormen har stilnet for lengst.

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. 

Vi blogges i morgen – nyt lørdagen!

 

 

Sommeren er reddet!

Sommeren er reddet! Vet du, denne sommeren her, den har jeg tro på vil bli bedre enn på lenge. Da tenker jeg ikke på vær, eller temperatur, men i en pakke fra Danmark som jeg nettopp har fått, så lå der et plagg jeg lenge har ønsket at jeg skulle finne. Jeg har leitet, og leitet uten hell, men i Danmark, der fant jeg det, og jeg er så glad!! Dette er noe jeg vet flere meg vil bli glad for å lese om.

Sommeren har utvilsomt sine utfordringer for meg, og sikkert mange av leserne mine som er en størrelse for store. Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine.

Der finnes jo flotte badedrakter med skjørt, men skjørtene er ikke så lange som jeg ønsker at de skal være. De dekker jo litt mer enn ei badedrakt uten skjørt, men likevel, så er de ikke lange nok for meg. Jeg har vurdert skilt rundt halsen som forteller hvorfor beina mine ser ut som de gjør, men det hadde kanskje bare skapt mer uønsket oppmerksomhet.

Jeg er innmari glad i å bade.Etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Likevel kjenner jeg på at jeg helst ikke vil være der. Jeg vil helst ikke være på en plass hvor andre ser beina mine. De store beina mine gjør at jeg ikke føler meg vel der jeg står i badedrakt, på vei ut i vannet. En svømmehall, det har jeg ikke vært i siden jeg gikk på barneskolen. Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Som regel dropper jeg å bade fordi det tar så lang tid å finne en plass hvor det er fint samtidig som det ikke er folk der. Jeg savner det å bade på varme dager.

Nå er sommeren reddet, i alle fall når det kommer til bading. Jeg sitter en del på nett for å kikke på klær både fra norske og utenlandske nettbutikker. Danske nettbutikker er jeg ofte innom, og danskene er utrolig gode på stormote. Det er jo også i Danmark de store stormoteprodusentene holder til. Jeg elsker klær fra Pont Neuf, fra Studio, fra Gozzip, og dette er bare noen av produsentene som virkelig kan stormote, og god passform.

Her en dag kom jeg innom en danske nettbutikk som heter Curvii.dk.  Curvii. dk er Danmarks største plus size webshop, og de sender også til Norge. Curvii er virkelig en flott nettbutikk! Her finner man flere av merkene som man også kjenner her i Norge, men jeg fant også klesmerker som jeg ikke kjente til fra før av. Her finner man et eget merke med treningsklær, man finner en egen kolleksjon med 50 talls kjoler, man finner lekkert undertøy til store kropper, og man finner en egen badedraktkolleksjon fra MIROU. Og det er i badedraktkolleksjonen jeg fant plagget som nok redder min sommer.

I kolleksjonen til MIROU så fant jeg BADEKJOLE! En lang badekjole som skjuler mye av beina mine! Badekjolen er mye lengre enn badedraktene med skjørt. Gjett om jeg ble glad da jeg så denne flotte badekjolen? Og jeg ble like glad når jeg fikk den tilsendt badekjolen fra Curvii. Så flott, og en helt perfekt lengde.

Badekjolen valgte jeg i str. 50, og den passet perfekt. Badekjolen er i str. 50 rundt 98 cm lang. Til meg som er 178 høy, så går badekjolen ca ned til knærne. Jeg får ikke skjult lymfeleggene, men det at jeg får dekket til lår, og at badekjolen går ned til knærne, det betyr at jeg føler meg noe mer vel, og det betyr at jeg faktisk kan bade i sommer.

Badedragt fra Mirou.

Badekjolen består av 2 lag med en innvendig badedrakt som sitter inntil kroppen.Den innvendige badedrakt har et midtstykke i fintmasket microfiber, så badedrakten tørker raskt selvom den er i to lag. Denne badekjole har snøring ved brystet, noe som gir deg mulighet til å justere halspartiet. Stropperne er justerbare og derfor kan du lett finne den passformen på badekjolen som passer til deg. Prisen er også utrolig god. Du finner badekjolen her : https://www.curvii.dk/sort-turkis-badedragt-med-skort-i-lang-model

Jeg vet at det er mange av dere som følger bloggen min som også sliter i forhold til å finne en badedrakt som du føler deg vel i. Når jeg nå har funnet ei badedrakt som jeg faktisk kan bruke, så vet jeg at mange av dere også vil bli utrolig fornøyd med denne badekjolen. Curvii har også mange modeller med skjørt, og du finner hele kolleksjonen fra MIROU her : https://www.curvii.dk/maerker/mirou  MIROU produserer badetøy og badedrakter i store størrelser. De produserer de fleste modeller fra størrelse 42 til størrelse 60. Prisene er også veldig gode!

Curvii jobber i disse dager med åpning av en nettbutikk for det norske markedet. Helt nøyaktig når den åpner, det er litt usikkert ennå, men i løpet av sommeren, så kan nettbutikken være på plass. Jeg skal holde dere orientert om åpningen….men det er ikke skummelt å bestille fra Danmark. Mange føler det er litt skummelt, men det foregår på helt samme måte som det gjør om du bestiller fra en norsk nettbutikk. Frakten er på 99 kr, så det er heller ingen store kostnader selv om nettbutikken pr. i dag er i Danmark. Du finner nettbutikken til Curvii her : https://www.curvii.dk/ og følg de gjerne på Facebook her : https://www.facebook.com/curvii/

Min badesommer er reddet! Takk til MIROU som faktisk produserer lange badekjoler. Det skal bli så deilig igjen å kunne nyte sommeren i vannet igjen med en badedrakt jeg faktisk kan bruke uten å føle på skammen over de store lymfebeina mine. Sommeren kan komme.

 

 

 

 

 

 

Fy søren så stolt jeg er!

De siste månedene har som dere vet vært tøffe. De har vært utrolig tøffe. At livet plutselig blir snudd på hodet, og du føler mye faller helt i grus. Man blir igjen en del av en berg og dalbane, og man må bare følge med uansett om den går opp, eller ned. Man har vel følt at livet har gått mest nedover, men så et sted, så finner man denne enorme styrken, og man tvinger berg og dalbanen til å gå mer riktig vei. I alle fall sånn at man holder hodet over vannet, og prøver å gjøre ens egen dag så god som mulig når ting er som de er.

Før jul lukket jeg døren til det som var, og åpnet en ny en. Vi skriver nå mai måned, og jeg er stolt over og kunne si at livet er innmari godt! Jeg har kommet meg godt videre. Den nye døren som er åpnet, på den siden av døren er det utrolig godt å være. Livet smiler til meg, og jeg smiler tilbake. Jeg vet at dagene vil fortsette å være fine, og jeg vet at mye godt og spennende venter der fremme.

Når jeg får spørsmål om hvordan jeg har det, og når jeg svarer at livet er godt, da er det nok en del som blir overrasket. Mange lurer på hvordan livet kan være bra med tanke på det jeg har gått igjennom. Noen tror nok jeg spiller et spill, men da må de få lov til å tro det. Jeg er den eneste som kjenner min egen sannhet, og det jeg forteller når noen spør, det er sannheten. At ekteskapet mitt ble avsluttet etter 25 år, det er ingen enkel sak, og jeg ser ikke lett på det heller, men valget som ble tatt var mitt, det var gjennomtenkt, og det var riktig. At jeg nå føler at livet bak den nye døren er fantastisk fint, det er en god ting. Vil andre tro noe annet, så tro i vei.

Før så tenkte jeg nok annerledes enn jeg gjør i dag, og jeg er ganske overrasket over hvilken styrke jeg har. Jeg er sannelig sterk. Opp i alt som skjedde, så var det godt å kjenne på. Å kjenne på motgang, sinne, frustrasjon og sorg, det ønsker man så lite som mulig å kjenne på, men når følelsene kommer slik det gjør for alle i løpet av livet, så er det godt å kjenne at man faktisk har styrke.

Jeg startet innlegget i dag med å skrive at jeg er stolt. Stolt over meg selv, og hvor langt jeg faktisk har kommet. Både med tanke på et langt ekteskap som er blitt avsluttet, og også disse årene hvor endring har stått i fokus. Livsstilsendring er så mye mer enn bare kilo og cm. I alle fall for min del. Det er også hodet. Endring av tanker. Det handler om å være på den gode plassen hvor man blir trygg på seg selv, stoler på seg selv. Jeg er på god vei til å komme dit. Komme på denne veldig gode plassen i livet. Egentlig føler jeg at jeg er der, men jeg har nok noen steg igjen.

På onsdag hentet jeg den nye bilen som jeg har kjøpt. Jeg har kjøpt en lekker, liten bil, en Volkswagen UP, hvit og flott. Akkurat passe for meg som er alene. Denne bilen har god plass til å ha med prinsen min, Henry, og jeg ser for meg masse mommo og Henry turer fremover.

Bildet kan inneholde: bil

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.

I bilen på vei tilbake fra bilforretningen, så følte jeg en enorm stolthet, og jeg måtte faktisk felle noen tårer i ren glede. Tårene var for hva jeg faktisk har klart tross denne vanskelige tiden jeg har vært igjennom. Jeg stod stødig som fjell gjennom hele stormen, jeg oppførte meg som en voksen skal oppføre seg i en slik prosess, jeg fikk beholde huset som betyr så mye for meg, og onsdag ble jeg eier av en helt ny bil. Alt har jeg klart på egenhånd. Bare det å kjøpe en bil har jeg aldri gjort alene. Jeg er stolt, og så utrolig fornøyd med egen innsats.

Jeg skal ikke si at det ikke har kostet å stå i en slik storm. Kroppen fikk sitt etter at ting roet seg ned, og ting falt på plass. Fra å ha stått i beredskap 24/7, så kunne kroppen slappe av, og da reagerte den med å bli superstresset. Det var nesten skummelt å kjenne på…heldigvis var det en kort periode, så var det over, men kroppen sa i fra, og jeg måtte roe ned hektiske dager en periode for å få kroppen der den skulle være.

Nå skal jeg pakke bagen å dra på trening. Trening må jeg få opp på et bedre nivå enn jeg har hatt den siste tiden. Jobb og helse er det viktigste for meg nå ved siden av min lille, flotte familie, så nå må jeg pusle dette puslespillet igjen, og få treningsbrikkene der de skal være.

Grevinneheng i fritt fall

Nå har jeg trødd litt utenfor komfortsonen min. Det føles småskummelt, og jeg er noe usikker på om det føles godt eller vondt.  Er jeg faktisk blitt litt tøffere, eller kryper jeg fort tilbake der det er trygt og godt?

Jeg har kjøpt meg jumpsuit. Nå er ikke bildet verdens beste, men ett lite innblikk får dere. Grunnen til at jeg har kjøpt meg jumpsuit er rett og slett fordi buksedelen er så vidt, og dermed perfekt for mine lymfebein. Det er svært sjeldent at noe er perfekt for mine bein, iallefall av bukser som kan finner i butikker. Denne er i kategorien perfekt. Skikkelige vide bein, og en utrolig lekker jumpsuit.

Jeg har aldri eid en jumpsuit, og jeg har nok neppe tenkt tanken på å eie en jumpsuit. Nå er jeg eier av en, og sånn sett en lykkelig eier, for den er flott. I tillegg til vide bein og et flott utseende, så er den utrolig behagelig å ha på. Det er bare et ørelite problem, overdelen har veldig korte armer! Så korte armer at grevinneheng og løshud er i fritt fall.

Jeg liker ikke armene mine, iallefall ikke ukamuflerte. De trenger og dekkes til når de skal ut i verden. Her er det grevinneheng, men mest av alt, så er her masse løshud. Løshud er et resultat av at jeg har jobbet innmari godt, og tatt av meg masse kilo, men vakkert, det er det ikke. Jeg føler noen ganger at armene tilhører en gammel dame på rundt 80…huden ser gammel ut der den henger så lite vakkert.

Jeg har spurt legen om jeg kan få fjernet løshuden. Legen er vel ærlig på at løshud på armer ikke er førsteprioritet, og iallefall ikke nå når jeg fortsatt er på vei nedover. Når jeg er ved målet, så skal han gjerne søke, men om en søknad går igjennom, det er høyst uvisst. Jeg vet at hadde jeg vært slankeoperert, så hadde jeg mye lettere fått fjernet dette, og det er så urettferdig! Jeg har gjort jobben selv, og så skal legene rynke på nesen om jeg ønsker å fjerne hud etter beinhard jobbing! Vel, dette skal jeg skrive mer om senere.

Tilbake til jumpsuiten. Den er så god å ha på seg, og jeg synes ikke jeg ser så aller verst ut i den heller….men, så var det armene. Klarer jeg å vise armene? Klarer jeg å gå i en overdel med så korte armer? Jeg er veldig usikker. Med en jakke over, så er det jo godt innenfor komfortsonen, og det er pent også, men uten noe over? Det hadde hjulpet om jeg ble brun og fin, men akkurat nå med masse hud slengende, og bleik som fy. Jeg vet ikke…..men samtidig, så er det mulig jeg en dag våger meg utenfor denne trygge sonen hvor armene er godt kamuflert.

Beina på jumpsuiten er helt perfekt for dere som savner vidde på buksene. Det er ingen hverdags jumpsuit, denne er nok mer for dager hvor man skal pynte seg litt. Det er plisse, så jeg tror nok til og med jeg kommer til å bruke når der er såkalte spesielle anledninger. Litt usikker der, kanskje ikke. Det er ikke ofte man finner bukser som er så vide, så da grep jeg sjansen uten å ha forhåpninger, og jaggu var det en suksess.

Hvor mange av oss kvinner liker å vise armene våre? Hvor mange av oss jager ikke sommer etter sommer for å finne overdeler med en armlengde hvor vi slipper å vise for mye av overarmene våre? Det er mange av oss. Likevel så ser ikke stormoteprodusentene dette, for sommer etter sommer, så er det den samme, korte lengden, og jeg blir like frustrert. Selv om det er sommer, og sol, så vil ikke vi kvinner vise for mye av armene våre, sånn er det bare.

Grevinneheng. De fleste av oss kvinner kjenner grevinneheng. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe på det beste. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug, spesielt når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned! Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse deilig løshud. Joda, egentlig skal man juble jo over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste ganske vekt, også på armene. Så egentlig burde jeg rope ett høyt hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen.

I mitt stille sinn, så roper jeg både hurra, og klapper meg på skulderen, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen ? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg om sommeren? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen! Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! Jeg har vært nødt til å forlate mange nydelige sommeroverdelene pga løshud som har lagt seg så vakkert på steder jeg slettes ikke ønsker det.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med disse fine, korte armene, men så langt er jeg ikke kommet ennå. Jeg vet heller ikke om jeg kommer dit noen gang…men mulig jeg en dag nå skal prøve å krype ut av komfortsonen og gå med jumpsuiten, uten noe over. Vi får se. Jeg har nemlig en annen flott løsning også, nemlig en transparent overdel i sort som man kan ha under slike utfordringer. Jeg har jo heller ikke manko på jakker, så der er mye fint å ha over.

Den nydelige syrinfarga jakken jeg har på bildene, den er flott! Den er også ganske ny, så det smeller både titt og ofte hos meg. Merket på jakken er Zoey, og er fra NAYS Brotorvet. Du finner Nays Brotorvet her : https://www.facebook.com/NAYS.BROTORVET/     Jakken er i en nydelig farge, den har et tøft design og er myk og god å ha på seg.

Husk at du kan vinne en flott bluse fra Zhenzi på bloggen min. Blusen krever kanskje sin kvinne hehe, den er utrolig flott med sitt tøffe blomsterdesign. Kanskje er det denne som skal til for at du våger deg litt på mønster, og litt utenfor den sorte, trygge sonen. Har du lyst til å vinne blusen? Legg igjen en kommentar, og husk navn, epost og størrelse.

Neste helg skal jeg bla skrive om den spennende pakken som nå er kommet fra Danmark, og innholdet kan kanskje være med på å endre sommeren for meg.

 

Lag den en god søndag!

 

Så smalt det….igjen….

Nå vet jeg at mange  sikkert smiler godt. Noen ler, og rister sikkert på hodet. Jada, jeg vet det. Jeg er håpløs. Gjett hva som har ankommet mitt kjære hjem på Odderhei Platå? Jeg er sikker på at mange har gjettet riktig – en ny jakke 🙂

 

Den nye jakken er en flott dressjakke. Kalles det dressjakke nå forresten, eller er det bare jeg som fortsatt kaller disse jakkene for det? Blazer er vel også riktig, men jeg fortsetter å kalle jakkene for dressjakker. Jeg har noen dressjakker fra før kan man si, men ingen er som denne. Jeg er håpløs 🙂

Som dere vet – jeg er utrolig glad i farger. Fargene kan gjerne være skarpe, og de kan gjerne være det man kaller godt synlige. Jeg liker mange farger, men er nok aller mest glad i lilla, men jeg er også veldig glad i rosa, og da spesielt den cerise fargen. Jeg er glad i orange, turkis. Jeg tror vel de fleste farger er i mitt klesskap, og jeg tror faktisk ikke det er den sorte fargen som dominerer lengre. Jeg har helt klart mye sort, men ikke masse sort med litt farger innimellom. Det er fargerike klesskap.

Gult er faktisk den fargen jeg ikke har hatt mye av i klesskapet. En lang periode hadde jeg ikke et eneste gult plagg. Ikke at jeg ikke liker gult, men jeg har vel følt at jeg ikke har kledd gult så godt. Jeg har liksom aldri funnet den riktige gule fargen. Jeg føler meg kanskje litt bleik, og blass i gult, så der må fargen være god, og sterk om jeg skal bruke den. Gult er en flott farge, men der synes jeg ofte den har vært mye finere på andre enn meg selv. Blir den for lys, så føler jeg at både jeg og fargen forsvinner. Så gult hadde jeg overhode ikke inntil jeg fikk ei  gul regnkåpe fra Stormberg for ei god stund tilbake.

Den nye dressjakken min, den er gul, og den er sååå lekker! Jeg fant den på nett, og falt pladask. Lekker farge, og en lekker jakke. Gulfargen var den gulfargen som jeg liker. Det var en veldig klar gulfarge, og en gulfarge som ikke gjorde at jeg følte meg blass og blek. Jakken er fra ZIZZI, og jeg kjenner jo størrelsene der ganske godt, så da regnet jeg med at størrelsen jeg valgte ville passe. Jeg bestilte str. 48, og den satt som et skudd. Jeg var så fornøyd! I tillegg var prisen utrolig god. 500 kr betalte jeg, og jakken var satt ned med nesten 700 kr. Det kalles en veldig god handel.

På denne tiden så bruker jeg mye dressjakker. Jeg liker dressjakker som er litt tunge, for da sitter de fint, og de faller fint. Da er det veldig behagelige å ha på seg. Jeg har nok denne type jakker i mange ulike farger. Jeg har i cerise, marine, rødt, beige, sort og lys rosa, og nå, nå har jeg også en flott gul en. Jeg har ikke sett noen med en slik gul dressjakke, men nå vet du om den, så kanskje jeg ikke blir alene så lenge 🙂 Uansett alder, farger er flott! Uansett alder, denne type jakke passer alle.

Vi stråler mer når vi bruker farger. De fleste ” gjemmer ” seg bort i det sorte, men jeg kjøper gjerne klær som skiller seg litt ut dersom fargene, og passformen er meg. Det gjør jeg ikke fordi jeg vil skille meg ut, og fordi jeg vil vise verden at her kommer jeg, men jeg elsker farger! Rosa, lilla, korall. Turkis er flott, orange er flott, det samme er lyseblått. Grønt kan være fint. Nå også gult. Jeg elsker mønster, og tøffe design. Min kjære mor himler godt med øynene mange ganger når hun er med meg i klesbutikker, og ser hva jeg tar med meg til prøverommet.  ” Skal du gå i det der ” er en setning jeg ofte får høre 🙂 Ja til farger! Ja til mønster og tøffe design! Ja til å stråle!

 

I dag har jeg tenkt å gi bort en flott bluse til en av mine lesere, og det er en bluse som du vil skille deg ut i. Blusen er fra Zhenzi, den er med tøft blomsterdesign, og en veldig stilig bluse! Har du lyst til å vinne blusen? Legg igjen en kommentar på bloggen. Husk navn og størrelsen du bruker, så er du med i trekningen.

 

Er det liksom ålreit å være feit?

Er det greit å være feit? Er det greit at ” feite ” kvinner viser kroppen sin? Hva er feit, hva er tjukk og hva er frodig? Går alt av ekstra kilo under en kam?

Akkurat nå sitter jeg med tordenskyer over hodet, og har mest lyst til å filleriste endel mennesker. Hva er det i veien med mennesker som ikke klarer å se en kraftig kropp uten for mye klær, og som skriker overvekt bare man ser at en person har litt mer kjøtt på beinet enn ” normalen”? Hvorfor skrikes det om at man hyller overvekt når en frodig person bærer mindre klær, hva er overvekt?

Jeg har de siste dagene lest mye, og diskutert mye. Dette engasjerer meg veldig. Hver gang en formfull kvinne viser kropp, så skrikes det. Da begynner hylekorene. Jeg blir så frustrert. Jeg blir så sint! Når mennesker jeg sitter sammen med klart og tydelig viser avsky for plus size modeller, når mennesker jeg sitter sammen med forteller at store kropper nærmest bør pakkes inn for å skjule. Jeg er glad disse menneskene ikke er en del av mitt liv, for da hadde de ikke vært det lenge. Det skulle ikke være behov for slike diskusjoner, men dette er garantert ikke den siste diskusjonen jeg tar som omhandler store kvinner, store kropper og så mange menneskers skremmende holdninger til oss som bærer for mange kilo.

Dette er ingen ny diskusjon, for dette skjer hver eneste gang en frodig kropp blir vist feks på en forside av et magasin. Når det innimellom skjer at en Plus Size modell er på en forside, eller man ser store kropper på Instagram, eller FB, så er hylekoret i gang : De skriker at verden nå hyller fedme, og de mener bastant at man nå ønsker å fortelle hele verden at det er helt greit å være feit, tjukk, og lat. Hva i all verden er det som skjer? Hvordan kan et bilde av en stor kropp være med på å hylle fedme? 

Jeg husker den stygge diskusjonen som gikk verden over da Tess Holliday fikk modellkontrakt. Jeg husker diskusjonen da Sport llustrated swimsuit valgte å bruke vakre Ashley Graham på forsiden sin. Graham er i manges øyne feit, iallefall visst man skal legge til grunn alle kommentarene som er kom i etterkant. Hvem i all verden kan kalle en normal kvinnekropp feit? For det første så viste Ashley Graham frem en helt normal kvinnekropp. Hun er i tillegg utrolig vakker.

Etter at Graham fikk pryde forsiden, så ble det igjen ramaskrik, som det alltid gjør når en normalvektig kropp, eller en frodig kropp vises. Bla så gikk blogger Maria Høili ut og uttalte følgende : ” Verden blir bare fetere, og fetere. Og nå skal det bli allmenn aksept, og godkjennelse for å være feit også. Gratulerer med tilbakesteg.” Hvorfor går kritikken mot store modeller på at man fremmer ett usunt kroppsideal, og hvem har innbilt visse personer at man er usunn når man er stor, og supersunn når man er tynn? Det går ikke noe likhetstegn her! En stor kropp kan være langt sunnere enn en slank kropp! Man kan være både sunn, frisk, og ha ei utrolig god helse selv om man bærer endel mer kilo enn ” normalen”. Når skal man få lagt disse mytene døde? Aldri…..

For et par år siden gikk en ung jypling av en mannlig blogger ut og skrev at overvektige ikke burde få lov til å gå på stranden. Han ble kvalm av tjukke kropper. Er det rart mange vegrer seg for å bade om sommeren, eller sole seg sammen med mange andre når man vet hvilke holdninger som finnes der ute?

Nærmere 85 % av unge jenter sier at de opplever kroppspress. Unge jenter går på diett for å få den perfekte kroppen som lyser mot oss overalt. Små barn synes de er for tjukke! Når skal den røde alarmlampen gå? Ser vi ikke hva som er i ferd med å skje? Unge jenter med en helt normal kropp, de skammer seg over kroppen sin! Hver eneste dag lyser den ” perfekte ” kroppen mot oss i ukeblader, på nettet, på tv – overalt blir man fortalt hvordan man skal se ut for å være perfekt, og lykkelig. Er det rart at så mange unge jenter sliter med kroppen sin, og selvbildet sitt? Og hvorfor i all verden skal man rase av sinne når det en gang i mellom vises en normal kropp, eller en frodig kropp?

Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott og selvsikker selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle mener jeg, også store modeller.

Når store jenter legger ut bilder av seg selv lettkledd, så hyller de ikke overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. De fleste ønsker nok å gjøre noe med overvekten. Alle vet helsefarene med overvekt, men ingen vet hva hver enkelt jobber med. Ingen kjenner den enkeltes liv. Inntil man er der man ønsker å være, eller om man er der man ønsker å være, så er det herlig å se at store kvinner er fortrolige med den kroppen de har.Har du tenkt på at ingen skriker like høyt om en stor mann stiller opp lettkledd, men med en gang en kvinne gjør det samme, så er det ramaskrik!

Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. Å bære for mye vekt, det gjør man ikke for å vise verden hvor usunne man er, eller fordi man ønsker at alle skal bli som oss. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde. Vi store kvinner er så mye mer enn vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg digger dere store kvinner som oser av selvtillit, og som ikke skammer dere over å ha en stor kropp. Jeg har noen skritt igjen på den veien, men jeg er definitivt på vei. Nå er det snart sommer og sol, og klart vi skal bære mindre klær selv om vi er store.

I morgen skal jeg skrive litt om at jeg denne uken tråkket utenfor komfortsonen min, og jeg skal gi bort en flott gave. Jeg kan også fortelle at den spennende pakken fra Danmark er kommet, og det skal jeg fortelle om neste uke på bloggen.

JA til mangfold! JA til både normalvektige, og store modeller !!

Solide tømmerstokker i rosa badedrakt

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Varmen har sine utfordringer. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre … neste sommer. Neste sommer har man gått ned i vekt, så da tyter ikke valkene frem verken her eller der. Ingen valker som tyter ut av sommertoppene. Grevinnehenget som så lekkert henger der og disser, det er også borte…neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda – så flink skal man være frem mot neste sommer.

Jeg liker gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. Jeg er glad i sommer, og sol, og jeg er heldigvis blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel  bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn. Jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha?

Vi kjenner nok alle til begrepet ” neste sommer.” Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet.  Alt skal bli så mye bedre neste sommer. Man har god tid til å være klar for neste sommer. Man har jo ett helt år. Jeg er drittlei visse utfordringer som for min del dukker opp hver eneste sommer, men jeg har nå sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ærligtalt ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet nå at jeg stadig vil få en lettere sommer, og akkurat det er mer enn nok for meg. Den sommeren hvor jeg kan virkelig kan kjenne hvor lettere alt er blitt, den kommer ikke denne sommeren, sikkert ikke neste sommer heller, men den kommer, og denne sommer er jeg ett godt steg nærmere. Det å kjenne mindre valker, det å kjenne at det tyter mindre enn tidligere, det å kjenne at klærne sitter bedre og bedre, det å føle seg vel – det betyr så mye mer enn at en faktisk tror man en sommer skal sprade rundt i bikini i str. 40.

Beina mine liker ikke varme, og skal heller ikke ha for mye direkte varme. Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Det finnes jo badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert et skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er som ” alle ” andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Likevel hadde jeg kanskje fått mer forståelse.

Jeg er glad i å bade. Etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall…eller iallefall vasser ut i før jeg svømmer avgårde. Dessverre så bader jeg ikke så ofte som jeg har lyst til. Jeg bader sjeldent. Jeg orker ikke vise beina mine. Det er trist, veldig trist, men sånn er det. Jeg drømmer om at noen en dag plutselig kommer med et privat basseng som jeg kan ha på terrassen min – for en drøm!

Jeg skulle gjerne gått i Aquarama, eller vært med på vanntrening, men det er utfordring nok og bade på stranda selv om det kanskje ikke er folk i umiddelbar nærhet.  Jeg vil helst ikke være der alle andre er. Jeg vet jeg burde gi blanke. Jeg vet at jeg ikke burde bry meg. Men jeg bryr meg. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda, eller Aquarama skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har jeg lært meg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Ett stort fremskritt var jo at jeg i fjor investerte i ny badedrakt. Rosa, og fin er den, så badedrakten, den er på plass i alle fall. Hvor mye den vil få dyppet seg i sommer, det er høyst uvisst, men den ligger nå der, så rosa og fin.

Samtidig så er der et lite håp denne sommeren. Jeg venter nemlig på en spennende pakke fra Danmark. I den pakken så ligger det noe som kanskje vil redde sommeren for meg, og garantert for veldig mange andre også. Jeg er så spent! Jeg gleder meg så til pakken kommer, og du som leser bloggen min, du skal få vite mer om innholdet i pakken straks den ankommer hjemmet mitt 🙂

Lag deg en herlig søndag!!

Hurra for 49!

For å ta det aller først –  jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 49. Jeg føler meg ikke som 49. Ikke at jeg vet hvordan en 49 åring skal føle seg. Da jeg var yngre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, og alder er kun et tall.

Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om under et år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det 🙂 Min mor som er 78 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså,  jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Så stopper man opp litt og kjenner på alle gode minner, og naturlig dukker også andre ting opp.

Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av aller mest fine ting, men jeg har også opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

I 1993 gikk jeg ned kirkegulvet, og i alle år var jeg sikker på at ekteskapet skulle bli ” til døden skiller oss av “. 25 år ble det. Sølvbryllup ble det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en del av statistikken. Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.

Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Jeg føler meg heldig som har så mange flotte mennesker i livet mitt. Mennesker som gir meg energi, mennesker jeg blir glad av å prate med, de som gjør meg god, mennesker som kan utfordre meg, de som er dønn ærlige, og som ikke bare sier det jeg ønsker å høre, mennesker som jeg kan være 100% meg selv sammen med. Takk til dere alle som er en viktig del av livet mitt. 

Jeg fikk verdens flotteste gave i oktober når prinsen min Henry kom til verden. Alle sa det var fantastisk å få barnebarn – det er mer enn fantastisk. Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken glede og gave det er. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov til å være mommo til en nydelig prins som Henry er. Henry ble nylig 6 mnd, og han er blitt stor gutt. Det å se utviklingen hans, det er helt utrolig. Han smiler, ler, prøver å komme seg fremover, ruller rundt, han er så herlig aktiv, og en skikkelig kosegutt. Mommohjerte renner over av stolthet og kjærlighet, og jeg savner han skikkelig når vi ikke er sammen. Henry og foreldrene hans bor i dag i Arendal, og jeg skal være ærlig å innrømme at jeg gjerne skulle hatt de mer i nærheten sånn at jeg kunne fått enda mer mommotid med prinsen i livet mitt.

Jeg innrømmer det : Jeg har panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg tror på vidunderkremer, og jeg propper huden full av alle herligheter som ikke skal gi meg rynker. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…Jeg tror ikke på kremer som skal fikse et problem der og da, men jeg tror på forebygging. Jeg har tatt vare på huden siden jeg var 15 år tror jeg. Så pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg litt panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 78 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.

Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa ut, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Det er moro å bla i minner, moro å se på gamle bilder, og det er så fint å  kjenne glede og takknemlighet. Selv om jeg har hatt stormfulle måneder, og selv om livet også har vært brutalt, så er jeg i dag på en utrolig god plass i livet. Livet smiler, og det skjer så mye spennende, og fint i livet mitt. Om noen tror det er et spill for galleriet, så får de bare tro det. Livet er innmari fint, og det som befinner seg på den andre siden av den nye døren, det gleder jeg meg til. En dag kommer det kanskje en flott mann inn i livet mitt. Jeg er nok ikke skapt til å være alene, å være to er utrolig fint…men jeg har ikke dårlig tid. Det som skjer, det skjer…..så får vi håpe at det ennå er noen år til jeg hardt og brutalt kanskje må innse at jeg også med tiden vil få rynker og grått hår 🙂

Store kropper provoserer

Former er flott! Frodige, formfulle kvinner er flotte. Hva er så galt med å si det? Hvorfor skal samfunnet se rødt når en formfull modell blir brukt, og stolt viser frem en stor kropp? Å vise en stor kropp er faktisk ikke ensbetydende med at man hyller overvekt. Å bruke en stor modell er ikke det samme som å si at overvekt er en god ting, men det er en god måte å fortelle samfunnet at også store, formfulle kvinner er flotte kvinner.

 

Jeg blir ikke fanget av at en modell i str. 38/40 som skal vise meg hvordan jeg skal kle meg. Jeg har vært så frustrert så mange ganger over hvilke  modeller som blir brukt til å vise klær i store størrelser. Visst jeg skal fristes til å kjøpe klær, så får jeg ett mye bedre inntrykk dersom det er en stor modell som viser dem. Stormote på en slank modell gjør meg bare frustrert, og irritert. Jeg har litt selvinnsikt, og vet veldig godt at store klær vist på en slank modell ikke vil sitte like fint på meg. Hvor er modellene i str. 50,52 og 54, eller kanskje enda større? En såkalt plus size modell, som der heldigvis er blitt stadig flere av, det er i byråenes øyne modeller som er 172 cm høye, og som bruker fra str. 40-48 i klær. Stormoten går i butikker som oftest opp i str. 56, en del helt opp i str. 64. Hvor er disse modellene?

Etter at jeg begynte å blogge, og etter at jeg begynte å bruke Instagram litt mer aktivt, så har jeg begynt å følge en del store, flotte modeller. De fleste av disse er amerikanske. Jeg blir så glad når jeg ser hvordan de stråler på bildene! Her er det store mager, og store lår. Her er det grevinneheng, og dobbelthaker. Her er det også en del som sliter med lymfeødem/lipødem slik jeg gjør, men som likevel viser frem beina, og som ikke bryr seg det grann. Det er så herlig, og så utrolig bra!! Det er jo sånn det skal være, men jeg tror de aller fleste er som meg at vi mer prøver å gjemme enn å vise. Jeg er jo som jeg er, og hvorfor skal det hemme meg i å leve akkurat slik jeg ønsker? Beina mine er ikke meg, ikke de ekstra kiloene heller.

Tallene på vekta sier ingenting om hvem jeg er, men du verden så vanskelig det er å snu tankegangen der. Jeg er blitt mye mer fornøyd med meg selv, eller det er kanskje mer rett å si at jeg aksepterer meg selv mer enn jeg gjorde før, men det er en lang vei å gå for å komme dit at jeg ikke skal bry meg om hva andre tenker, og sier.

Mange jublet den dagen det ble kjent at amerikanske Tess Holliday som er en str. 52/54 fikk en prestisjetung modellkontrakt, men de aller fleste, de raste, og mente det var en skam. Istedenfor å se hvor viktig dette faktisk var, så kommer nok en gang folks holdninger til overvektige frem. Skjønnhet kommer i alle størrelser er det noe som heter, og det er fint å kunne si det, men for mange er det noe man bare føler man må si. Folk verden er i harnisk hver gang en stor modell kommer på banen, ofte er de ikke store heller, men formfulle. Skal overvektige modeller bli rollemodeller, og et forbilde.

Jeg har lest mange av kommentarene som er blitt skrevet her hjemme når diskusjoner om plus size modeller kommer opp, og jeg må innrømme at jeg blir ganske så sjokkert. At så mange kan være så stygge i uttalelsene sine? Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en overvektig person vise hud? Hva er det som gjør at man blir provosert, og kvalm av å se en stor mage, store lår, og i det hele tatt en stor kropp? Hadde de samme modellene kun vist puppene sine, så hadde det vært helt ålreit, men damene viser kropp, de viser hud, og verden er i sjokk! Man er livredd for at de unge som vokser opp skal se på disse modellene, og si at sånn vil jeg også bli. Dette dreier seg ikke om helse, det dreier seg om mote. De store modellene har ikke fått kontrakt på å fremme helsen sin, men for å vise klær og undertøy i store størrelser. Jeg blir stolt jeg når jeg ser disse flotte plus size modellene, men jeg vet også at det må koste dem mye å vise seg med en stor kropp for hele verden.

Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Når byråer knytter til seg store modeller, så blir plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handler det om at man nå er redd for at sykelig overvekt skal bli fremmet som noe positivt. Skal man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler vil da ikke store modeller sende? Det blir fokus på  helsetilstanden deres, og at disse garantert snart vil få alvorlige helseproblemer. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre? Det viser vel bare nok en gang hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun oppnår istedenfor å gi modellene alle disse helserådene som man garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former?

Verken Tess Holliday, eller modellbyråene som knytter til seg store modeller har gått ut for å fremme at overvekt er sunt. Likevel klarer noen drittsekker å snu alt på hodet. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor sunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde.

Fokuset på helsen til plus size modellene er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. At feksTess Holliday forteller at hun trener flere ganger i uken med personlig trener, prøver å leve sunt, og har ett aktivt liv, det tror ikke bedreviterne på. Hadde det vært ett snev av sannhet i dette, så hadde selvsagt ikke Tess vært så feit som hun er. Tess, og resten av plus size modellene er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg synes de promoterer selvtillit, de skammer seg ikke over å ha en stor kropp. De er stolt over den de er, og forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. De oser av fantastisk selvtillit, en selvtillit jeg gjerne skulle hatt mer av. Jeg synes de er vakre, og sexy – skjønnhet kommer definitivt i alle størrelser – også om man er mange størrelser for stor…….