En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Yngste barnebarnet mitt, Alfred som blir 5 år i oktober, han er veldig klar i sin tale : Mommo har veldig lange og myke muskler, og siden jeg har så lange muskler, så kan jeg ihvertfall ikke drive med karate. Karate har vel aldri vært et ønske hehe, men prinsene mine, de snakker mye om å starte på karate. Skal man starte på karate, så kan ikke musklene være så lange og myke som mine sier Alfred.

Lange, myke muskler, det er altså løshuden på armene mine. Huden som henger der på armene, og slenger godt når jeg beveger de. Det har blitt masse løshud spesielt på armene, og Alfred er så fascinert av dette. Han synes ” musklene ” er så myke og gode, og han må stadig bort å kjenne på de. Begge guttene lurer jo også fælt på hvorfor mine armer er sånn, for de kjenner ingen andre med så myke, og lange muskler. Så da må man prøve å forklare på en god måte hvorfor mommo sine armer har blitt sånn. Jeg har vel også fortalt at jeg etter hvert kanskje kommer til å fjerne all den ekstra huden som jeg har på armene, og at det er hud og ikke muskler. Jeg skal nok være veldig glad for at det ikke er musklene mine som henger der og slenger. Så om legen en dag kutter musklene bort som Alfred sier, da kan jeg kanskje starte med karate, men han er likevel noe usikker fordi jeg nok er for gammel i tillegg, og litt for treig hehe. Jeg har vel sagt til guttene at jeg en dag skal løpe om kapp med de. De smilte godt da jeg sa det, og så vel for seg at de kom til å ligge ei mil foran meg, men for min del, så er det vel bare legge seg i hardtrening.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Løshud. Masse løshud. Etter å ha gått ned 30 kg, så har det blitt mye løshud gitt. Jeg har hatt løshud lenge, men minus 30 kg setter sine spor, og også på steder jeg ikke har hatt det før. Overarmene, der har jeg alltid hatt både grevinneheng og løshud, men ikke så mye som nå. Det henger og slenger godt der gitt, og huden blir jo ganske så rynkete når den er i fritt fall. I tillegg har jeg faktisk fått løshud på underarmen. Huden har begynt å bli skrukkete, og den har begynt å henge litt på en måte, spesielt på høyre arm. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle få løshud der også. Men jeg har skjønt at det blir løshud over det meste av kroppen når man får et stort vekttap, og kroppen spør ikke akkurat hvor det passer best å få det. Det samme gjelder hvor på kroppen man mister kiloene. Man må bare godta at man mister de der man mister de. Ofte er det jo feks brystene som får gjennomgå først, og la oss si det sånn, det har blitt mindre bryster også, og det er bittelitt kjedelig om jeg skal være ærlig. Bryster er pent og kvinnelig synes jeg, og selv om jeg fortsatt har bryster, så er de blitt mindre. Hadde man fått dekket inngrep for å løfte og få tilbake den opprinnelige størrelsen, så tror jeg at jeg hadde prioritert det først. Jeg håper jeg en dag kan gjøre noe med det, men da blir det vel på egen regning. Er det noen som vet om staten dekker inngrep som har med brystene å gjøre etter vekttap?

Ellers er det løshud på lårene. Masse løshud. Magen, der er det ikke så mye ennå selv om jeg har mistet mye vekt der også. Det jeg gruer meg mest til, det er å se hvordan halsen blir når jeg forhåpentligvis mister enda flere kilo. Jeg ser at den begynner å bli litt sånn rynkete, noe skjer i negativ forstand. Jeg er blitt smalere i ansiktet, noe jeg er super happy for, men har ikke lyst til å få løshud og rynker på halsen. Det er jo noe alle kan se veldig godt. Nei, jeg vet jeg ikke bestemmer dette, og ja, jeg er sikkert forfengelig, men akkurat det ser jeg noe mørkt på. Men ikke så mørkt at jeg ikke vil fortsette reisen mot et enda lettere liv. Å få en lettere kropp trumfer alt dette.

Åreknuter. Åreknuter har jeg hatt masse av. Skikkelige klumper. Et sted på låret er det en stor klump med flere åreknuter. Denne klumpen var tidligere dekket av magen min, magen hang liksom over. Nå er det ingen mage som henger over den, så den er stor og tydelig. Etter jeg nå har mistet 30 kg, så føler jeg at jeg har fått en haug av nye åreknuter. Det er jo rene åreknutegalleriet på lårene mine. Men legen kunne fortelle at jeg nok ikke har fått flere åreknuter, men etter vekttapet så har de kommet mye mer frem, og flere har nok ligget under huden uten at jeg har sett dem. Om jeg klarer å gå dobbelt så mye ned i vekt som nå, så skal de fjernes. Eller de skal fjernes uansett, for jeg har altfor mange. Jeg har fjernet åreknuter to ganger før, og den ene gangen var jeg også på det største tror jeg. De forsvant, men kom veldig fort tilbake igjen, sikkert mye pga vekten. Nå skal jeg uansett vente ei stund.

Det er laaangt igjen til at jeg overhode hadde fått et tilbud om kirurgi, og jeg vet ikke om jeg kommer til å legge meg under kniven heller. Mest fordi jeg er så redd for å ha det innmari vondt i tiden etterpå. Da skal det bli fordi jeg har så mye at det går ut over livskvaliteten. Fastlegen er tydelig på at det meste kan ordnes når man har nådd en vekt man er fornøyd med.

Pent er det ikke. Jeg tenker jo og på hva det vil gjøre med selvtilliten, og selvbildet om jeg skulle være så heldig å treffe en ny mann. This is me liksom. Jeg trenger ikke bekymre meg for verken det ene eller det andre nå. Jeg har ikke tatt av meg så mye av noe slikt hadde vært aktuelt nå uansett. En ny mann er det heller ikke i sikte. Selv om selvtilliten er blitt bedre med vektnedgangen, så er jeg ikke på noen arenaer pr nå hvor det kan være aktuelt å treffe en heller. Dating er ikke bare bare, men jeg håper jo og ønsker meg en ny mann i livet mitt.

Har du fjernet hud, og hvordan var dette for deg?

Alfred får nok kjenne på mommos myke, lange muskler ei stund til, men kanskje vil jeg fjerne de med tid og stunder, og om jeg velger det, da kan jeg begynne på karate, om jeg ikke er eldgammel innen da 🙂

De siste ukene har vært smertefulle. Skikkelig smertefulle. Nå må noe gjøres, for sånn som dette kan jeg ikke ha det.

De intense smertene er smerter i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. En del verre i høyre enn venstre, men det er til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden når man går, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. Det er også smertefullt når man har sittet stille og så skal reise seg.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Det er garantert plantar fascitt’en som på nytt plager meg. Det er faktisk en stund siden sist nå, men slikt kan jo komme og gå. Og har jeg rett at dette er plantar fascitten som igjen plager meg, så er dette mye verre smerter enn jeg noen gang har hatt. Smertene er så intense, og det er skikkelig vondt å gå. Trening kan og være utfordrende, men jeg trener som vanlig. Jeg kan ikke sitte stille i en stol med beina høyt. Sykle er jo skånsomt for det meste, men det å tråkke pedalene rundt og rundt i ei god mil, det kjennes. Styrketrening belaster jo kun når jeg går fra øvelse til øvelse.

Plantar fascitt er smerter på undersiden av hælen. De intense smertene kjennes ut som skarpe knivstikk. Sårheten og ømheten kjennes under foten, og på innsiden av fotbuen. Jeg kjenner godt at jeg er veldig hoven, og det er en sene under hver hæl som jeg kjenner er skikkelig tykk og betent. Jeg har hatt dette tidligere, men det har aldri vært så intense smerter som nå. Nå er det smertefullt bare å gå noen få skritt.

Hva gjør jeg med dette? Joda, jeg har vært hos fastlegen. Der var jeg for to uker siden. Tidligere har jeg tatt kortisonsprøyte, og blitt veldig bra etterpå. Nå ønsker ikke fastlegen at jeg skal ta en slik sprøyte. Han tenker på vekten min, og påvirkning på blodsukkeret. Jeg vet vekten kan påvirkes av langvarig bruk av tabletter, men tidligere har jeg fått klarsignal dersom det ikke har vært mer enn to sprøyter i året. Kortisontabletter vil jeg ikke ha. Jeg kan ikke ta Voltaren pga blodsukkeret. Paracet hjelper ikke. Jeg har kjøpt spesielle såler til avlastning av hælene. De fungerte ikke. Jeg har kjøpt gelesokker fra spesialbutikk på fotprodukter, men den avlastende geleen inni disse, den forsvant etter to timers bruk. Jeg har spesialsåler fra Blatchford, men de hjelper ikke på smertene de heller. Jeg har hatt to timer med strøm og laser hos fysioterapeut, og kun de to timene har ikke hjulpet. Men nå måtte jeg ta en ufrivillig pause fordi fysioterapeuten skulle ha ferie. Neste time er i starten av august, og det føles innmari lenge ut.

Hælene er så vonde at jeg begynner å bli desperat etter å finne noe som hjelper NÅ. Jeg har fått time hos en vikarlege til fastlegen min til tirsdag. Jeg har ikke store forhåpninger, men jeg må bare høre med han. Man skal jo kontakte lege om smertene blir intense, noe jeg gjorde, men jeg følte kanskje ikke at jeg ble hørt slik jeg pleier. Jeg vet at kortisoninjeksjoner kan bidra til å redusere hælsmerter på kort sikt, men kan injeksjon påvirke vekten negativt? Jeg vil jo helst ikke det når jeg har klart å gå ned 30 kg…..Kiropraktoren jeg har tatt kortisonsprøyte hos tidligere, han har også ferie, og tilbake i starten av august. Hurra. Jeg vet at smertene i hælen som regel går bort av seg selv, men det kan ta noen måneder..skal jeg ha måneder med slike smerter som dette? Hos noen kan smertene vare i opptil ett og et halvt år.

Om man er plaget over et halvt år uten at vanlig behandling hjelper, så kan visst sjokkbølgebehandling (ESWT) være en løsning. Denne behandlingen sendes korte energibølger inn i det smertefulle vevet. Det skal visstnok være smertefullt, men den hadde jeg glatt tatt. Lymfeterapeuten min utfører trykkbølgebehandling, men gjett hva? Hun har ferie hun også.

Vi får starte med en ny runde hos legen. Ikke veldig glad for at det er en vikarlege som ikke kjenner historikken, men satser på at han forstår hvor ille dette faktisk er. Kanskje er det noen av dere som har opplevd det samme som meg, og som har noen gode tips eller råd. Jeg tar imot alt med stor takk! Føler meg veldig desperat etter hjelp nå…

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

De siste ukene har vært smertefulle. Skikkelig smertefulle. Nå må noe gjøres, for sånn som dette kan jeg ikke ha det.

De intense smertene er smerter i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. En del verre i høyre enn venstre, men det er til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden når man går, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. Det er også smertefullt når man har sittet stille og så skal reise seg.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Det er garantert plantar fascitt’en som på nytt plager meg. Det er faktisk en stund siden sist nå, men slikt kan jo komme og gå. Og har jeg rett at dette er plantar fascitten som igjen plager meg, så er dette mye verre smerter enn jeg noen gang har hatt. Smertene er så intense, og det er skikkelig vondt å gå. Trening kan og være utfordrende, men jeg trener som vanlig. Jeg kan ikke sitte stille i en stol med beina høyt. Sykle er jo skånsomt for det meste, men det å tråkke pedalene rundt og rundt i ei god mil, det kjennes. Styrketrening belaster jo kun når jeg går fra øvelse til øvelse.

Plantar fascitt er smerter på undersiden av hælen. De intense smertene kjennes ut som skarpe knivstikk. Sårheten og ømheten kjennes under foten, og på innsiden av fotbuen. Jeg kjenner godt at jeg er veldig hoven, og det er en sene under hver hæl som jeg kjenner er skikkelig tykk og betent. Jeg har hatt dette tidligere, men det har aldri vært så intense smerter som nå. Nå er det smertefullt bare å gå noen få skritt.

Hva gjør jeg med dette? Joda, jeg har vært hos fastlegen. Der var jeg for to uker siden. Tidligere har jeg tatt kortisonsprøyte, og blitt veldig bra etterpå. Nå ønsker ikke fastlegen at jeg skal ta en slik sprøyte. Han tenker på vekten min, og påvirkning på blodsukkeret. Jeg vet vekten kan påvirkes av langvarig bruk av tabletter, men tidligere har jeg fått klarsignal dersom det ikke har vært mer enn to sprøyter i året. Kortisontabletter vil jeg ikke ha. Jeg kan ikke ta Voltaren pga blodsukkeret. Paracet hjelper ikke. Jeg har kjøpt spesielle såler til avlastning av hælene. De fungerte ikke. Jeg har kjøpt gelesokker fra spesialbutikk på fotprodukter, men den avlastende geleen inni disse, den forsvant etter to timers bruk. Jeg har spesialsåler fra Blatchford, men de hjelper ikke på smertene de heller. Jeg har hatt to timer med strøm og laser hos fysioterapeut, og kun de to timene har ikke hjulpet. Men nå måtte jeg ta en ufrivillig pause fordi fysioterapeuten skulle ha ferie. Neste time er i starten av august, og det føles innmari lenge ut.

Hælene er så vonde at jeg begynner å bli desperat etter å finne noe som hjelper NÅ. Jeg har fått time hos en vikarlege til fastlegen min til tirsdag. Jeg har ikke store forhåpninger, men jeg må bare høre med han. Man skal jo kontakte lege om smertene blir intense, noe jeg gjorde, men jeg følte kanskje ikke at jeg ble hørt slik jeg pleier. Jeg vet at kortisoninjeksjoner kan bidra til å redusere hælsmerter på kort sikt, men kan injeksjon påvirke vekten negativt? Jeg vil jo helst ikke det når jeg har klart å gå ned 30 kg…..Kiropraktoren jeg har tatt kortisonsprøyte hos tidligere, han har også ferie, og tilbake i starten av august. Hurra. Jeg vet at smertene i hælen som regel går bort av seg selv, men det kan ta noen måneder..skal jeg ha måneder med slike smerter som dette? Hos noen kan smertene vare i opptil ett og et halvt år.

Om man er plaget over et halvt år uten at vanlig behandling hjelper, så kan visst sjokkbølgebehandling (ESWT) være en løsning. Denne behandlingen sendes korte energibølger inn i det smertefulle vevet. Det skal visstnok være smertefullt, men den hadde jeg glatt tatt. Lymfeterapeuten min utfører trykkbølgebehandling, men gjett hva? Hun har ferie hun også.

Vi får starte med en ny runde hos legen. Ikke veldig glad for at det er en vikarlege som ikke kjenner historikken, men satser på at han forstår hvor ille dette faktisk er. Kanskje er det noen av dere som har opplevd det samme som meg, og som har noen gode tips eller råd. Jeg tar imot alt med stor takk! Føler meg veldig desperat etter hjelp nå…

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Slankesprøyten Mounjaro er godkjent for salg i Norge. Studier viser nå også at Mounjaro er mye mer effektiv enn Ozempic. Så at Novo Nordisk nå får en sterk konkurrent, det er det ingen som helst tvil om. Mounjaro er amerikansk, og ble godkjent som slankemedisin i USA i 2022.

Forskere har undersøkt helsejournalene til over 18.000 pasienter som har fått sprøyter med Mounjaro og Ozempic, og resultatet av studien kan man lese i siste utgave av tidsskriftet JAMA Internal Medicine. Gjennomsnittsalderen blant pasientene var 52 år, over sju av ti var kvinner og den gjennomsnittlige vekten deres var 110 kilo. 52 prosent hadde diabetes type 2.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

• De fleste pasientene som fikk Ozempic og Mounjaro, gikk ned i vekt. Men de som fikk det sistnevnte legemiddelet, gikk både oftere og mer ned i vekt, viser studien.
• Nærmere 82 prosent av pasientene som fikk Mounjaro, fikk et vekttap på minst 5 prosent, mens andelen var 67 prosent blant dem som fikk Ozempic.
• 62 prosent av dem som fikk Mounjaro, reduserte vekten med minst 10 prosent, mot 37 prosent som fikk Ozempic.
• 42 prosent av dem som fikk Mounjaro, reduserte vekten med minst 15 prosent, mot 18 prosent som fikk Ozempic, viser studien.

Mounjaro og Ozempic har ikke de samme virkstoffene. Ozempic inneholder semaglutid, som etterligner et hormon som vi har i tarmen vår. Dette hormonet reduserer aktiviteten i magen, og på den måten blir sultsignalene fra magen til hjernen svakere. I 2023 kom det flere studier som slo fast at tirzepatid er enda mer effektivt hos personer med fedme. Det er dette virkestoffet som er i Mounjaro.

Fra 1.juli ble det strengere regler for hvem som får hente ut Ozempic. Dette er mest pga mangelen som har vært. Derfor er det blitt vedtatt av kun diabetes 2 pasienter får hente ut Ozempic, og kun for en mnd av gangen. De som har hatt Ozempic på hvit resept, de får ikke lengre hente ut medisinen. Fastlegene må også søke individuell refusjon fra Helfo for hver enkelt pasient, og man må også bruke en annen diabetesmedisin i tillegg til Ozempic som feks Metaformin. Det er ikke kjent hvordan norske myndigheter vil forholde seg til Mounjaro, som nå er godkjent for salg i Norge.

Ozempic og Mounjaro har omtrent like bivirkninger som bla frdøyelsesbesvær, svimmelhet og noe forhøyet hjertefrekvens. Jeg har ikke opplevd noen av disse den tiden jeg har brukt Ozempic, men der reagerer vi alle veldig forskjellig. Studier har vist at begge reduserer på samme tid risikoen for hjerteinfarkt og slag, og det foreligger også beviser for at de reduserer risikoen for enkelte fedme-relaterte kreftformer, inkludert kreft i nyrene og bukspyttkjertelen, i spiserøret, eggstokkene, leveren og tykktarmen.

Det spørsmålet mange nok stiller seg nå er hvordan Mounjaro vil ligge i pris sammenlignet med Wegovy. Noen eksakt pris har jeg ikke klart å finne, men det kan se ut som om den vil ligge ca på samme pris som Wegovy, kanskje bittelitt lavere. Det er nok mange med meg som hadde håpet at Mounjaro ville bli en rimeligere medisin enn Wegovy, og at Novo Nordisk dermed fikk en skikkelig konkurrent, men det kan se ut som om konkurransen vil handle om resultatene og ikke prisen.

Det blir en spennende tid fremover med tanke på slankemedisiner. Flere medisiner er på vei, også en som man skal kunne ta i tablettform. Det hele er revolusjonerende. Hvem hadde trodd at dette ville skje på fedmefronten for få år tilbake? jJeg håper konkurransen blir så hard at medisinene vil få en langt lavere pris, en pris de fleste kan ha anledning til å betale. Med stor konkurranse så vil det forhåpentligvis også bli rom for nye prisforhandlinger mellom staten og legemiddelprodusentene for å få slankemedisinen på blå resept for de med fedme.

Jeg skulle også ønske at noen nå tok for seg regnestykket på hva det faktisk vil koste staten å gi Wegovy/slankemedisin på blå resept. Det vil koste mye i starten, men på sikt så vil dette utvilsomt bli et positivt regnestykke. Staten vil tjene på dette på sikt med tanke på hvor mange som vil få et lettere, og mye bedre liv. Jeg snakker ikke om at lett overvektige skal få Wegovy på blå resept. Her er det snakk om de som har en høy overvekt/fedme. Men dessverre så blir ikke overvekt og fedme tatt på alvor. Dessverre så blir ikke fedme anerkjent som en sykdom på lik linje med andre sykdommer, og før man faktisk anerkjenner fedme som en sykdom, så vil man fortsatt måtte betale Wegovy av egen lomme. Og det vil fortsatt være et skille mellom hvem som har anledning til å bruke Wegovy – det vil fortsatt være dem med tykkest lommebok….Men det skjer mye nå, veldig mye.

Kilde : VG

Denne uken gikk vekten min ned 0,8 kg. Det betyr at jeg nå har passert minus 30 kg. 30,4 kg for å være helt nøyaktig, og på en reise som dette, så teller hvert gram.

30,4 kg. Det er helt fantastisk, og nesten litt uvirkelig. Jeg har drømt om det, og håpet, men jeg hadde vel aldri trodd jeg skulle oppleve dette om jeg skal være helt ærlig. Jeg har kjempet og kjempet i så mange år.  Et steg frem, og to tilbake. Jeg har liksom aldri klart å komme der jeg er nå føler jeg. Vektproblematikken har vært en evig berg og dalbane. Jeg har gått ned i årenes løp. Jeg har vært mye tyngre enn jeg var da jeg startet på Ozempic, og begynte å kjenne bieffekten som den hadde på meg. Jeg har vært rundt 40 kg tyngre enn jeg var da jeg startet i september i fjor, men det virket som om det kom til et punkt hvor ting bare stoppet opp.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

30,4 kg ned. Jeg har begynt å tenke i halv kilos smørpakker for å klare å se bildet av hvor mye dette faktisk er. Så nå har nesten 61 slike smørpakker forlatt kroppen min. Det er mye! Tenk å samle 61 halv kilos pakker med smør, og tenke på at alt det har vært på kroppen min, og er nå borte vekk.

Raskt nedover går det ikke. Siden jeg oppdaterte dere 22.juni, så har det ikke vært en nedgang på mer enn nesten 2 kg,  men det igjen er i snitt ca 0,5 kg i uken, og det er jeg fornøyd med. Ikke super fornøyd, men fornøyd. Skal jeg bli super fornøyd, så må vekta ha gått ned 1 kg eller mer i uken. Da skal jeg love deg at det er jubel i heimen. På onsdag som er min veiedag, så ble det en liten jubeldans på badet siden jeg nesten nådde 1 kg ned.

Jeg går ikke på Ozempic for å gå ned i vekt, men jeg går på Ozempic for å få kontroll på blodsukkeret mitt. Jeg har prøvd ulike medisiner før jeg startet med Ozempic, og det var først når jeg tok Ozempic sammen med Metformin at vi fikk bedre kontroll på blodsukkeret. At jeg går såpass ned i vekt, det er jo en fantastisk bieffekt som jeg er evig takknemlig for at jeg opplever. Det er mange som opplever denne bieffekten av sprøyten, og da burde alle være glade på våre vegne synes jeg. At vi får kontroll på en diabetes sykdom, og i tillegg går ned i vekt, det betyr at vi kan bli en friskere utgave av oss selv Vi får en bedre helse både fysisk og psykisk, og vi blir en mindre belastning for samfunnet i forhold til helserelaterte utfordringer. For mange vil det å gå ned i vekt også bety at man kan komme tilbake til arbeidslivet fullt eller delvis. Det er samfunnsøkonomisk positivt at alle med fedme får denne hjelpen på blå resept. Dyrt på kort sikt, lønnsomt på lengre sikt.

Og til deg som er så negativ til at overvektige skal få hjelp med sin fedmeproblematikk: Visst du var syk, og kanskje hadde vært syk i mange år, ville ikke du da ha kjempet med nebb og klør for å få medisinen som ville ha hjulpet deg til å få et mye bedre liv? Kjempet for å få den på blå resept slik andre som er syke får? Hvorfor skal lommeboka vår bestemme hvem som skal ha rett til medisinsk hjelp?

Ingen av sprøytene eller tablettene som finnes er noen quickfix. Man må legge ned en innsats for å gå ned i vekt. Sprøytene hjelper deg i forhold til metthetsfølelsen. Du blir innmari fort mett, og dermed så klarer du ikke å spise så mye som du gjorde før. Jeg er mett  mange timer etter et måltid. Jeg spiser sjeldent frokost, og det har jeg egentlig aldri gjort. Noen morraer så tar jeg et par knekkebrød med hamburgerrygg, eller ei westfalerskive, men som regel så spiser jeg ikke før rundt kl.13. Da spiser jeg en god lunsj. Jeg spiser da gjerne noe brødmat, lager meg noe eggerøre, steker meg et par egg eller tar ei pølse på grillen. Kanskje lager jeg en god sandwich. Jeg spiser helt vanlig mat, men mengden begrenser seg naturlig. Utover det så må jeg jo være bevisst i forhold til maten som inneholder for mye kalorier. Jeg spiser ikke sjokolade lengre, men har ikke mistet lysten på annet snacks…men spiser lite av det. Jeg har lært noe viktig den siste tiden, og det er at det ikke handler så mye om hva man spiser i løpet av en dag, men at man alltid er i kaloriunderskudd. Man får jo alltid pekefingeren når man spiser fy mat, men så lenge man er i underskudd, så er det underskuddet som teller.

Jeg har også blitt flink å legge til sunn snacks når jeg skal kose meg. Jeg kan ha druer, skjære opp litt eple, litt pære, kanskje litt gulrot eller kålrabi, og så kan jeg ta meg noe chips ved siden av dette, eller en proteinbar. Når jeg får skjært opp frukt og grønnsaker, så smaker det så godt, og samvittigheten blir mye bedre når jeg kan spise litt av hvert og ikke bare det usunne. Jeg spiser gjerne en proteinbar når jeg har lyst på noe snacks. Ikke at de er uten kalorier, for det er de ikke. Jeg liker best Barebells sine proteinbarer, og disse har relativt lite sukker, og inneholder rundt 200 kalorier. Jeg kan også ta meg et par knekkebrød på kvelden om jeg føler jeg må ha noe.

Middag er dagens måltidshøydepunkt for meg. Jeg koser meg max med middagen. Jeg spiser også helt vanlig mat til middag. Jeg spiser mye kyllingfilet som jeg tar i airfryeren. Jeg digger airfryeren! Jeg bruker den så masse. Det jeg ikke bruker airfryer til er når jeg skal ha biff. Den stekes i panna. Ellers er jeg veldig glad i svin indre eller ytrefilet. Elsker makrell. Lager meg biffsnadder, eller en gryterett. Komper spiser jeg ennå. Jeg er jo sørlending. Jeg steker alltid løk og paprika til middagen, eller lager en salat. Broccoli er et must. Jeg er også så heldig at jeg har en mamma som jeg spiser hos. Ingen slår mammas lapskaus, kjøttkaker, plukkfisk eller fiskegrateng. Så helt vanlig middag også.

Jeg er så takknemlig for den nye hverdagen jeg har fått med en mye lettere kropp. Hva det har betydd for meg å gå ned 30 kg, det kan man først forstå når man opplever det selv. Jeg er takknemlig for et helt nytt liv, både fysisk og psykisk. De fleste tunge, negative tankene er i ferd med å forlate hodet mitt. Jeg var sikker på at de ville følge meg til the bitter end.

Til slutt kan jeg kanskje få litt hjelp fra dere som følger bloggen min. Jeg skal kjøpe meg ny vekt, en vekt som måler bmi, fettmasse, muskelmasse osv. Jeg har veid meg på ei Tanita vekt et par ganger tidligere, men dette kan fort bli ei vekt som er veldig dyr. Jeg vet det finnes en noe rimeligere utgave også av Tanita vekten, men er det noen av dere som har ei vekt som leser mer enn bare hva man veier? Jeg vil gjerne ha tips om du har ei du er fornøyd med.

” Du må trene mer styrke.” Anbefalingen fra fysioterapeuten min var tydelig og klar for et år siden. Jeg er 54 år nå, og da er det viktig og trene styrke. Fokuset bør være der. Styrke er viktig spesielt nå som man begynner å bli voksen. Man kan forebygge mye, og være rustet til det som måtte bli utfordringene i årene fremover.

Jeg har gjort som fysioterapeuten min ga meg klar beskjed om, og det siste året har jeg trent minst 2 styrkeøkter i uken. Noen uker blir det tre styrkeøkter. Før dette så trente jeg mest kondisjon. Jeg har tenkt at det å få opp kondisjonen burde være fokus nr.1. Jeg liker å sykle, eller gå på tredemølla i intervaller. Men nå har det blitt mer styrke, og jeg kjenner at liker styrketrening og jeg. Jeg gruer meg aldri til trening, og jeg vet jeg er rar, men jeg liker å trene alene. Jeg kan godt ha en gruppetime, eller to, men det å trene alene med musikk på ørene, det er en ting jeg trives veldig godt med. Inn i min egen lille verden, og være i min egen lille treningsboble med god musikk på ørene.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Det er ikke så mye som skal til av trening i uken for at man skal oppnå gode resultater.  Små mengder med styrketrening kan nemlig redusere risiko for mange fysiske plager uansett alder. Helsedirektoratet oppdaterte i 2022 anbefalingene sine når det kommer til fysisk aktivitet for voksne og eldre, og her anbefales voksne å være fysisk aktive i minst 150-300 minutter i uken med moderat intensitet, og 75 – 150 minutter med høy intensitet. Det samme gjelder voksne over 65 år. Når jeg leste dette så ser jeg at jeg fremover må legge inn 3 styrkeøkter i uken. Jeg er vel på en kombinasjon av moderat og høy intensitet.

Tradisjonelt har utholdenhetstrening blitt fremhevet som den mest avgjørende formen for fysisk aktivitet når det gjelder helsegevinster. Imidlertid har nyere forskning vist at styrketrening har like mange, om ikke flere, gunstige helseeffekter. Styrketrening bedre blodsukkerregulering, reduserer risikoen for overvekt, forbedrer beintetthet og forebygger skader. Det styrker også ledd og muskler, lindrer smerter og forbedrer funksjoner hos personer med kroniske lidelser som feks leddgikt. I tillegg har styrketrening vist seg å ha positive effekter på hjerte- og karsystemet ved å senke blodtrykket og forbedre kolesterolverdiene. Altså kan små mengder med styrketrening redusere risiko for en rekke fysiske plager i alle aldre.

Styrketrening trenger ikke være komplisert eller tidkrevende, og du kan fint integrere en effektiv styrketreningsrutine i en travel hverdag. Så lite som fire øvelser, gjentatt to ganger i uka, gi veldig god effekt over tid. Hver treningsøkt trenger ikke å ta mer enn 15–30 minutter. Helsedirektoratet anbefaler å trene styrke på de store muskelgruppene to eller flere dager i uka, men selv en ukentlig treningsøkt på 15 minutter vil gi deg økt styrke og betydelige helsegevinster, spesielt hvis du er utrent fra før. Så er det viktig å trene over tid. Man trenger ikke trene på treningsstudio. Man kan trene hjemme, eller om du er ute på tur. Det å trene har jo også stor innvirkning på humør og livskvalitet.

Det er lite som skal til, og det er aldri for sent. For meg betyr trening så mye. Jeg trener 6 ganger i uken ( noen uker blir det 5 økter ), og jeg prøver å trene en styrkeøkt mer enn kondisjon. Jeg trener som regel en god time. Jeg merker mange positive endringer, og selv om man sier at i forhold til vektnedgang, så er trening bare 20 %, så er aktivitet og trening veldig viktig i en prosess hvor man ønsker å gå ned i vekt. Noen hevder at trening forverrer lymfødemet, men det er ikke tilfelle hos meg. Lymfebeina mine har veldig god effekt av trening. De kan være vonde og tunge når jeg starter treningsøkten, og etter økten er beina mye bedre. Lymfebeina mine spiller mye mer på lag etter jeg startet å trene. Kroppen er også mye bedre. Jeg merker små, men så utrolig viktige endringer hele tiden. Endringer som betyr mye i hverdagen min, som betyr mye for bevegelsen. Sammen med en veldig god vektnedgang, så er hele hverdagen min blitt en helt annen. Lymfeødem vil jeg alltid ha, og lymfebeina mine vil nok alltid utfordre meg på en eller annen måte. Jeg vil sikkert alltid ha gode og dårlige dager, men trening og vektnedgang har hatt en utrolig positiv effekt. På trening kjenner jeg også på mestringsfølelse, og det å kjenne på mestring, det er viktig for oss.

Jeg savner PT’en min veldig. Jeg hadde PT i en del uker, og det ga meg utrolig mye. PT’en jeg hadde flyttet, og så er det jo heller ikke til ås tikke under en stol at det koster mye å ha en PT, og akkurat nå, så er ikke det noe jeg ønsker å prioritere. Jeg hadde også en fantastisk PT som det nok skal bli vanskelig å erstatte, for man må finne den gode kjemien og den gode tonen med en person man skal jobbe så tett sammen med.

Trening er blitt utrolig viktig for meg, og det har det vært de siste årene. Etter mange dårlige erfaringer med det å trene på treningsstudio, så er det nesten helt utrolig å føle på at treningssenter nå ikke lengre er utenfor min komfortsone. Jeg har trent fast på treningssenter en del år nå, og det gir meg så masse. De 2-3 siste årene så har jeg nok blitt enda mer bevisst på å trene mye og godt. Jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har hatt lyst til å dra dyna godt over hodet når alarmen på tlf gir klar beskjed om å stå opp. Jeg kan huske to ganger liksom. Det er liksom aldri noe å dvele over. Når alarmen går, da er det opp av sengen, inn på badet, hoppe i treningsklær, fylle vannflasken og kjøre til trening. Jeg står opp 06.15 hver dag, også i helgene. Da er jeg på trening rundt 0645. Jeg liker å stå opp tidlig, liker å trene tidlig, så har jeg hele dagen foran meg som jeg kan fylle med andre ting.

Kanskje har dette inspirert noen av leserne til å tenke på viktigheten av styrke, og hvor lite som faktisk skal til for å forebygge. Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.

Ta gjerne en tur innom nettbutikken min hvor det er mye nyheter, og masse salg : https://enstorrelseforstor.no/

Hva er det som får voksne mennesker til å skrive slike kommentarer som “feite faen”, og deretter gyve løs på overvektige mennesker i en svært stygg tone?  Voksne mennesker som skriver slikt. Man burde egentlig ikke bli sjokket over noe som helst lengre når det kommer til kommentarer på nettet, men jeg blir det på en måte likevel. Jeg skjønner liksom ikke hvordan voksne mennesker kan oppføre seg slik, og si så mye stygt om andre mennesker. Og hva er det så mange har i mot oss overvektige?

Forrige helg skrev jeg om de nye restriksjonene som nå har kommet på bruken av Ozempic. Fra 1.juli så er det slutt på å få Ozempic på hvit resept, og det er slutt at diabetikere kan ta ut Ozempic dersom man ikke bruker en annen diabetesmedisin i tillegg. Fastlegen må også heretter søke individuell refusjon for hver enkelt pasient, og man får ikke hentet ut Ozempic for mer enn en mnd av gangen. Når det blir skrevet om slike saker, så gløder kommentarfeltene av nettroll som bare må få ut alt sin hat mot overvektige. Hva er det som gjør at så mange misliker overvektige så sterkt? Er det fordi vi er stygge å se på? Plager vi øynene deres med den store kroppen vår? Hvorfor skaper overvekt så mye diskusjon? Det er jo ingen hemmelighet at de som misliker overvektige mest, det er jo de som i deres egne øyne er slanke og fine. De som har de perfekte kroppene, og den perfekte helsen. Det er de som ikke aner hva overvekt er, og som aldri har kjent overvekt på kroppen. Det er de som vet alt om hvorfor vi er tjukke, og som selvsagt har løsningen på verdens fedmeproblematikk. De som mener at vi må lære oss å spise salat og få den tjukke ræva vår opp av godstolen og bevege oss. Det er alle disse bedreviterne, og de er det dessverre mange av, altfor mange. En ting er å ha en saklig mening, en annen ting er å drive hets og mobbing.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Jeg blir oppgitt over andre kommentarer også. Er vi ikke forbi kommentarene om at vi overvektige bare kan spise sunnere og trene mer? Men den går igjen overalt, om og om og om igjen. Vi burde skjønne nå at overvekt og fedme er en sammensatt problematikk. All overvekt har en årsak, og det handler ikke bare om at vi spiser oss tjukke, og ikke gidder å bevege oss. Det handler om forbrenning, det handler om gener, det handler om sykdom, det handler om medisiner og det handler om traumer. Jeg blir så lei av voksne mennesker som alltid ber oss komme oss på treningssenteret, og legge om kostholdet. Hadde det vært så enkelt som altfor mange mener, så hadde vi ikke hatt en fedmeproblematikk.

Jeg tror også mange glemmer en veldig viktig ting, og det er at dersom man selv blir syk, så ønsker man den hjelpen man kan få. De som gyver løs på overvektige med de styggeste kommentarene, hva ville de ha ønsket om de ble syke, og trengte medisinsk hjelp? Ville ikke de ha kjempet med nebb og klør for å få den hjelpen som finnes? Hvorfor skal det være annerledes når det kommer til overvekt? Hva om du selv av ulike grunner la på deg masse, og fikk kjenne overvekt på kroppen? Ville ikke du ha ønsket den hjelpen som faktisk finnes, og hadde det vært rettferdig om du måtte betale i dyre dommer mens andre pasientgrupper hadde fått medisinene de trengte på blå resept? Nå skal jeg forte meg å si at ikke alle overvektige ønsker å bruke slankesprøytene, og det respekterer jeg selvsagt, men jeg snakker her om de som ønsker å bruke sprøytene.

Jeg støtter 100% opp om at Ozempic nå kun gis på blå resept til de som har diabetes type 2, og det støtter jeg kun fordi det er stor manko på medisinen. Men jeg kan også forstå leger som har skrevet ut Ozempic på hvit resept til overvektige pasienter når de hadde mulighet til det. Det må være så fortvilende for leger og ikke ha noe å tilby av hjelp til den delen av pasientene deres som er overvektige. Det er jo enten et opphold på en fedmeklinikk som feks Evje, eller slankeoperasjon som har vært mulighetene. Eller et 12 ukers kurs på Frisklivsentralen. Både korte kurs og opphold på fedmeklinikk resulterer som regel i at man ganske fort er tilbake i gamle mønster fordi man ikke blir fulgt opp over lengre tid. Når da Ozempic viste seg å gi vektnedgang som en bieffekt, så var det lykke for fastlegene. Endelig hadde de noe å gi av hjelp til pasientene sine. Så kom Wegovy. Wegovy som er 100% lik Ozempic, kun med et annet navn. Wegovy ble rettet mot fedme alene. Når denne medisinen ble rettet mot fedme, så ble også medisinen skrudd opp i pris. Samme medisin, men ulik pris. Wegovy kan man også ta i høyere dose enn Ozempic. Wegovy er kostbar, og går man på full dose som er 2,4 mg, så må man ut med rundt 3000 kr hver mnd. Ozempic som er for diabetes, den koster langt mindre enn Wegovy. Jeg er noe usikker på prisen da jeg får den på blå resept, men er det ikke rundt 1200 kr mnd. Det skiller mye i pris, så jeg skjønner at Ozempic har blitt brukt som den sprøyten legene har skrevet ut.

Det skal ikke være sånn i Norge at man har klasseskille når det kommer til medisin. Det skal ikke være sånn at kun de med den beste økonomien skal kunne bruke Wegovy. Det skal ikke handle om tykkelsen på lommeboken vår om man kan få muligheten til å bruke en medisin eller ikke. Medisinen som kan hjelpe så mange til et lettere liv, den er her, men staten vil vi skal betale selv for å få den hjelpen vi har ønsket i mange år. Hvorfor skal overvektige betale selv når de fleste andre får den medisinen de trenger på blå resept? Har man feks høyt blodtrykk, eller høyt kolestrol, så får man medisiner på blå resept, men overvektige skal ikke få hjelp. Er det fordi stat og legemiddelverk fortsatt mener at overvekt er selvforskyldt? Klart det er det. Overvekt blir ikke sett på som en sykdom, og da skal vi heller ikke ha rett på medisin på blå resept.

Jeg skjønner at overvektige er desperate etter å få hjelp når den faktisk er rett foran øynene på oss, men jeg undrer på hvorfor helseminister Vestre og helsedirektør Guldvog er så i mot å gi oss hjelpen? Og hvor er politikerne som våger å kjempe saken for oss og sammen med oss?

Uansett, vi må lære å oppføre oss. Vi må lære å behandle mennesker med respekt. Vi voksne er et forbilde for barna våre, og når vi voksne har slike holdninger, og ytrer de høyt, hva gjør det med barna våre? Vi må slutte å sitte bak tastaturet, og servere eder og galle. Vi overvektige er blitt ei skyteskive som det er helt greit å skyte på uten at så mange reagerer på det. I en kommentar forrige helg så fikk vi klar beskjed om at vi ikke dør av å spise salat og bevege oss. Det er helt sant, vi dør ikke av det. Men stygge kommentarer gjør noe med oss, og stygge kommentarer kan gi stygge sår, og arr som ikke alltid blir helet.

Helt på tampen i dag, så vil jeg si et høyt hurra for Linnea Myhre som på Tik Tok ga klar beskjed til de som stadig kritiserer og snakker stygt om andres kropp : Slutt med det! Hør hele budskapet hennes på Tik Tok, for dette er et innmari viktig budskap!

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Hva skjer egentlig med Ozempic fra i morgen av? Hvem vil kunne fortsette å få medisinen, og hvem vil ikke få den? Vil det bli mulig å få den på hvit resept, og vil den fortsatt være tilgjengelig på blå resept?

Det er full forvirring og usikkerhet rundt hva som skjer med diabetesmedisinen Ozempic fremover, men det man med sikkerhet vet er at det vil skje store endringer fra i morgen av. Tirsdag denne uken godkjente Stortinget en lov som åpner for å rasjonere medisiner som det er kritisk mangel på i Norge. Ozempic er en av disse. På hjemmesidene til Helfo så kan man lese om endringene som nå blir gjort, og det er ingen tvil om at det nå vil bli mye vanskeligere å få Ozempic på blå resept selv om man har diabetes.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Joda, bruken av Ozempic har eksplodert det siste året, og svært mange har brukt medisinen kun til slanking. Forbruket har vært så høyt at Norge har kjøpt inn rådyre medisiner fra utlandet for å mette markedet. Mange har fått resept på Ozempic uten å ha diabetes, men det bør jo få konsekvenser for legen som skriver ut Ozempic til de som verken har diabetes, eller som trenger å gå ned i vekt. Det skal da ikke gå ut over pasientene som faktisk har brukt for den, og som får hjelp av den. For mange er Ozempic eneste medisin som fungerer. Kommunikasjonsansvarlig i Diabetesforbundet, Ingvild Eilertsen uttaler til NRK at endringene vil bety at svært mange pasienter med diabetes type 2 ikke lenger vil ha tilgang til den behandlingen som virker aller best for dem.

Så hva blir endringene fra i morgen av. Den største endringen er at fastlegen ikke lengre kan skrive ut bare Ozempic til noen på blå resept. Dette må det skje i kombinasjon med andre diabetes-medisiner, som for eksempel insulin eller metformin. Helfo skriver på sine hjemmesider at vilkårene for å få Ozempic er de samme som tidligere :

• Pasienten må ha diabetes type 2.
• Pasienten må ha forsøkt metformin eller sulfonylurea eller insulin uten å ha oppnådd tilstrekkelig glykemisk kontroll.
• Pasienten må bruke Ozempic sammen med metformin eller sulfonylurea eller insulin.

Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt, så vil det ikke bli innvilget individuell stønad. De samme vilkårene gjelder for individuell stønad til Rybelsus tabletter. Fra 1. juli 2024 gis det ikke refusjon for utenlandske pakninger av Ozempic.

Endringene innebærer også at fastlegen fra i morgen av ikke kan skrive ut blå resept slik man er vant til at fastlegen gjør. Fra i morgen av så må fastlegene sende søknad om individuell stønad til Helfo for at pasientene skal kunne få Ozempic på blå resept.

Får du Ozempic på hvit resept, så vil du fra i morgen ikke kunne bruke resepten. Det er signalene som både Apotekerforeningen og Diabetesforbundet har fått. Har du Ozempic på blå resept, så vil du kunne bruke resepten i en overgangsperiode frem til 22.september dersom resepten er skrevet ut før 1.juli. Etter overgangsperioden må pasienten ha et gyldig vedtak om individuell stønad fra Helfo, og gyldig blå resept for å kunne få Ozempic på folketrygdens regning.

Det har vært snakket om at det nå er behov for endringene som har kommet. Bakgrunnen er jo at utgiftene til Ozempic på blå resept har vært altfor høye. Det har også vært solgt mye utenlandske pakninger som har en langt høyere pris enn de norske. Så har det jo da vært stor mangel på Ozempic, og det er jo fordi flere enn de med diabetes 2 har fått resept på medisinen. Stortinget vil nå sikre at kun de med diabetes 2 får tilgang på legemiddelet. Når en person uten diabetes som veier 65 kg får Ozempic av fastlegen sin, da er det noe riv, ruskende galt! Men slike ting skal ikke gå ut over de som faktisk har diabetes. At diabetespasienter med fedme faktisk opplever vektnedgang ved å bruke Ozempic, det føler jeg også at så mange reagerer negativt på. Hva i all verden er galt med at man opplever vektnedgang som en bivirkning av medisinen? Man får ikke medisinen for å gå ned i vekt! Man får medisinen fordi man har diabetes 2. Om man både får kontroll på blodsukker, og går ned i vekt ved å bruke Ozempic, burde ikke det bare være positivt med stor P?  Burde ikke andre være glad på vegne av de som opplever det? Neida, det er skriking og hyling i alt av kommentarfelt.

Jeg ser at det er nødvendig å innføre endringer, men jeg håper inderlig at dette ikke gjør at mange diabetikere ikke får den medisinen de får den beste hjelpen av. Å frata diabetikere en medisin som er den som hjelper de, det er drøyt. Jeg tror mange fastleger neste uke vil få både mange telefoner og besøk av pasienter med mange spørsmål.

Dersom vilkårene er som før for å få Ozempic, så håper og tror jeg at de fleste vil få medisinen som vanlig. Jeg bruker ikke Ozempic alene. Jeg bruker den i kombinasjon med Metformin, og jeg har prøvd ut andre medisiner alene uten å ha fått kontroll på blodsukkeret. Så ut i fra det jeg kan lese av vilkårene, så vil jeg falle inn under gruppen som fortsatt får Ozempic på blå resept, men sikker kan man ikke være før et vedtak kommer fra Helfo.

Omtrent hver gang det skrives om Ozempic og Wegovy, så skrives det også om at Novo Nordisk som produserer medisinene nå har blitt det mest verdifulle selskapet i Europa målt ut ifra børsverdi. Det er verdt mer en Disney, Nike og Starbucks til sammen. I fjor hadde Novo Nordisk en nettofortjeneste på 127 milliarder norske kroner, opp 51 prosent fra året før i følge avisen Dag og Tid. Hva så tenker jeg? Om Novo Nordisk har tjent seg søkkrike på slankemedisiner, hva har det med saken å gjøre? Tjener ikke andre legemiddelselskaper store penger på medisiner? Med en gang det har noe med overvekt og fedme å gjøre, så kvesses klørne, og alt er da galt. Jeg ser ingenting galt i at et selskap tjener penger på en revolusjonerende medisin, en medisin som hjelper så mange mennesker. Ingen gir bort noe i veldedighet. Skal man hyle over at legemiddelselskaper tjener penger, så må man hyle mot de alle sammen, ikke bare Novo Nordisk.Og så er det jo faktisk også sånn at AS Norge tjener store penger på at Novo Nordisk gjør det samme. Novo Nordisk er nemlig blant Oljefondets ti største investeringer….

En annen ting jeg har skrevet mye om før, det er myndighetenes nei til å hjelpe fedmerammede ved at de ikke vil gi Wegovy på blå resept. De lukker som alltid øynene og nekter å innrømme at overvekt er en sykdom på lik linje med andre sykdommer. De snakker i store ord om hvor tjukke befolkningen er, og at noe må gjøres. Hva gjøres egentlig fra myndighetenes side annet enn å snakke om at alle tjukke må spise sunnere og bevege seg mer? Svært lite er nok svaret der. Jeg skulle så gjerne hatt en time med helseminister Vestre og helsedirektør Guldvog, og det møtet skulle jeg ha hatt sammen med andre overvektige som vet hvordan det er å leve et liv med fedme. Kanskje kunne det ha åpnet øynene bittelitt på disse to. Hadde Stortinget vært fullt av overvektige representanter, så hadde nok Wegovy vært på blå resept nå.

Det blir nok en hektisk dag for både fastleger og apoteker i morgen. Det er nok flere enn meg som ønsker noen svar på hva som skjer med resepten vi har på Ozempic. Jeg venter til torsdag jeg, for da har jeg likevel en time hos fastlegen min.

Nyt søndagen! Jeg har hatt en time med intervall på tredemølla i dag morgens. Det var ganske tomt på treningssenteret kl.0650. Vi blogges til lørdag!

Kilder : NRK og Helfo

At fedme er farlig, det er det jo ingen som helst tvil om, men det er ikke den vekten jeg tenker på når jeg sitter og skal skrive dagens blogginnlegg. Jeg tenker på badevekta. Den hersens badevekta som tar altfor mye fokus. Jeg kan ikke si at jeg er blitt opphengt i den, men jeg begynner å bli redd for at det nærmer seg. Har jeg blitt en vektslave?

Vekta skal frem en gang i uken. Det var planen min, men det er ikke alltid ting går etter planen. Jeg veier meg hver onsdag. Det var planen. Eller jeg veier meg hver onsdag, som er etter planen, men den vekta kommer sannelig frem andre dager også, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det! Den ene delen av hodet sier at jeg skal på vekta hver onsdag, og den andre delen av hodet sier at jeg bare må ta den frem akkurat når jeg føler for det. Det blir liksom jubel og nederlag om hverandre, og det er ikke godt for meg. Jubel den ene dagen, og nederlag den andre. Hvorfor kan jeg ikke holde meg til den ene dagen i uken? Hvorfor kan jeg ikke være konsekvent på dette. Jeg vet jeg ikke skal ta den frem andre dager, men det gir jo jeg søren i om jeg føler for å ta den frem en annen dag. Man føler seg så todelt. Jeg vet at det ikke er bra å holde på sånn, men jeg gjør det likevel…

Baderomsvekten kan være både misvisende og forvirrende… Vekta går opp, den går ned eller den forblir den samme. Vekta kan variere fra dag til dag, og den kan variere også på en og samme dag .Denne uken gikk vekta opp noe, og det er jo et nederlag som jeg ikke alltid takler så bra. En del av meg sier at dette er helt normalt, og at det kan være mange grunner til det, og en annen del av meg går helt i kjelleren, og SKAL finne årsaken. Det som er så ille er jo at jeg vet sååå godt at det er mye som påvirker vekta som feks muskler. Jeg trener jo veldig mye. Så er det ødemet mitt. Det er jo også en berg og dalbane, spesielt nå om sommeren. Enkelte dager så er jeg veldig hoven, og har mye lymfevæske i beina mine. Det påvirker jo også vekta. Ozempic gir meg også ganske hard mage. Det kan også påvirke vekten.

Joda, det er greit å vite hvor mye jeg veier eller å gjøre en sjekk en gang i uka. Mange veier seg kun en gang i mnd. Det som er utfordringen er at tallet på vekta fort kan avgjøre humøret mitt, eller hvordan dagen min blir. Når det blir sånn så har jeg jo ikke lenger i kontroll over vekta, da er det den som kontrollerer meg. Jeg er nok ikke alene om å kjenne at dagen blir påvirket negativt fordi man har gått opp noen gram eller i verste fall en kilo. Og også motsatt: hvor fantastisk dagen og humøret blir om tallene på vekta viser at man har gått ned.

Hvor mange av dere har den vanen å hoppe på vekta daglig, eller mer enn en gang i uken? Det jeg heller bør tenke på er hvor mye fettprosenten min er. Den kan si mye mer om helsa enn tallet på vekta mi. Så jeg har nå bestemt meg for å kjøpe ny vekt, en vekt som viser mer enn bare kiloene. Ei type Tanita vekt som også viser kroppsmasse, bein og muskelmasse, mengden vann i kroppen, kaloriforbruk, metabolisme, BMI, magefett. Lymfeterapeuten min har anbefalt en slik vekt lenge nettopp fordi det er så mange andre verdier som er viktigere enn tallene på vekta, verdier som sier så mye om helsen min. Så en slik vekt skal nå kjøpes.

Nå er det sikkert mange som mener jeg bør kaste vekta vegg imellom, men det skjer ikke. Den skal ikke ut av huset, for jeg skal følge denne reisen også på vekta, men med en annen type vekt, så kan jeg kanskje også se de andre endringene som skjer selv om tallene kanskje ikke går ned. Jeg har troa på at en slik type vekt kan gjøre at hodet mitt også kan få noe mer ro om vekta skulle gå opp noen gram, eller en kilo. Men kaste den ut – det skjer ikke.

Det er mye som påvirker tallene på vekta, og det må jeg jobbe mer med å forstå. Jeg vet to ting som jeg MÅ bli flinkere på, og som påvirker vekten. Det ene er å drikke MYE mer vann. Jeg var så flink til å drikke masse vann når jeg hadde PT, men nå er jeg nok ikke så flink lengre, og vann, ja det vet vi er viktig. En annen ting er søvn. I utgangspunktet så legger jeg meg slik at jeg får 7 t søvn, men jeg våkner så tidlig. Ofte våkner jeg rundt kl 0430 – 05 og får ikke sove skikkelig igjen. Litt smådupping til og fra, men ikke den gode søvnen. Noen ganger sovner jeg ikke i det hele tatt når jeg først våkner til. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med akkurat dette, men det resulterer i at jeg ikke får de 7 timene jeg skulle hatt, og jeg blir sliten dagen etter.

Mye påvirker tallene på vekta som sagt. Hvis man feks er litt dehydrert, så vil kroppen holde på vann og muligens forårsake tall på vekta som går oppover. Løsningen der er å drikke mye vann. Veier man feks 100 kg, så vil opptil 65 kg av dette være vann. I går leste jeg at drikker man en halvliter vann og så går på vekten , så vil man se at man har gått opp i vekt. Vann er kalorifritt, men gjør at du legger på deg. Null fett, bare vann. Når man spiser, så påvirker det naturlig nok fordøyelsen. Når du veier deg på morgenen kan det være mye som enda ikke har kommet ut av systemet. Null fett. Kun mage-tarm innhold. Variasjon i saltinntaket påvirker også væskebalansen. Det har ingenting med fett å gjøre det heller. Man tror ofte at det er lurt å innta lite salt, men kroppen er ikke dum. Da tviholder den visst nok bare enda mer på vannet. Det beste er i følge eksperter å ha et normalt inntak av salt, for da stabiliserer væskebalansen seg mer.

Livsnødvendige medisiner, slik som feks hjertemedisin, eller medisiner for å hjelpe deg gjennom utfordrende perioder, slik som antidepressiva kan gi økt væskemengde i kroppen. Dette er medisiner som påvirker kroppsvekten, men har ingenting med fett å gjøre. Nå har ikke jeg den type medisin som jeg har nevnt her, men jeg går på daglige medisiner som også kan påvirke vekten min.  Alkohol påvirker kroppsvekten, men jeg er avholds, og har vært det hele livet, så jeg kan ikke legge noe skyld der om jeg går opp i vekt. Stress påvirker også negativt, og jeg har til tider en hverdag preget av mye stress, og mye tanker. Så kanskje bør jeg jobbe med å stresse mindre og finne en indre ro. Jeg føler jo ofte at selv om jeg har en rolig kveld foran tv’en, så jobber hodet likevel.

Så er det jo også sånn at vekta kan ha en feilmargin på 0,5-1 kg. Den er ikke 100 % presis, slik mange tror. Skal man ha en presis vekt, så må man visstnok investere i en vekt som de bruker på Posten til flere hundre tusen. Det hadde kanskje blitt  i overkant drøyt 🙂

Vekta, den forsvinner ikke, men en ny vekt, det blir det. Så må jeg jobbe med meg selv, og hodet mitt. Jeg må prøve å holde meg til en veiedag i uken, og prøve å tenke på alle faktorene som påvirker. Og bli mye flinkere til å drikke vann. Masse vann. Og så var det den søvnene da….

Nyt lørdagen. Vi blogges i morgen.

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå. Jeg kjenner at jeg rødmer litt når jeg skriver dette, for jeg er nok også en som fort kan klage, også for små ting som jeg egentlig burde la passere. Kanskje spesielt små ting egentlig. Ting man burde la passere, ting som ikke er verdt å bruke så mye energi på. Ting man ikke kan gjøre noe med. For min del blir det jo helst ” vondter ” jeg klager over, men det blir vel helst moren min som får høre klagesangen, jeg klager sjeldent til andre.

Som akkurat nå når jeg har skikkelig vondt under hælene. Begge hælene, og det er smertefullt når jeg går. Jeg kjenner at jeg nok kan klage litt når det er så vondt som det er. Når jeg har på meg Fit Flop’ene eller Gaitline sandalene, så avlaster de ganske godt, men med en gang jeg har på meg andre sko, eller tar av meg skoene, så kommer smertene med det samme. Jeg har plantar fascitt, en betennelse som gir hælsmerter. En av årsakene til at jeg har dette har nok vært valg av sko. Jeg er utrolig flink i hverdagen til å bruke gode sko. Både på trening og ellers. Gaitline er de skoene jeg bruker aller mest. De er fantastisk til mine føtter. Om sommeren bruker jeg mye FitFlop, også de skoene har riktig såle for mine bein. Birkenstocker feks, der blir sålen altfor hard. Jeg har hatt skikkelige smerter i begge hælene over lengre tid nå, så om en ukes tid, så skal jeg komme meg til fysioterapeut å få strøm. Det har hjulpet meg veldig tidligere. Men dette er klaging, og ingen valg jeg må ta.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Hodet mitt er full av tanker for tiden. Jeg har flere valg jeg må ta, og nei, det er ikke lett. Det er mange hensyn å ta, og valgene vil jo påvirke mye. Valgene vil kun påvirke meg, og ingen andre. Det kan jo sånn sett gjøre prosessen noe lettere, men valg er ikke alltid lett. Jeg er i tillegg en person som tenker mye, overtenker til tider, og som ofte utsetter valgene fordi jeg vingler en del frem og tilbake.

Men tilbake til klagesangen vår, og valgene vi har. Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Som jeg har skrevet tidligere i blogginnlegget : jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider kanskje da over bagateller. Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til å ta bedre valg nå enn før. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder tidligere, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er vi selv som velger hvem vi ønsker å omgås, og det er kun vi som kan velge bort de som bare tar i et vennskap, og sjeldent gir. Det er bare vi som kan velge bort de som gir oss den dårlige energien, og som man blir i dårlig humør av når man treffer. De som kun snakker om seg selv og sitt, og som har klaget over det samme år etter år. Det er  vi selv som velger hvordan livet vårt skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt i hodene våre blitt så mye lettere…tror vi…

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av alle valgene man tar, så da blir mange valg vanskelige, og kanskje litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg.

For lenge siden, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på det meste. Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så må man prøve å glede seg over hver dag på en helt annen måte. Så jeg avslutter blogginnlegget i dag noen av reglene for å få et miserabelt liv. Kjenner du deg igjen i noen av disse 🙂

Beveg deg minst mulig. 

Spis junk.

Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour.

Sov mindre.

Vær en skikkelig grinebiter.

Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg….

Nyt søndagen! Her skal vi i bursdag i dag og feire en flott 4 åring. Bursdag er alltid stas. Vi blogges til lørdag.