En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Jeg tror det startet på ungdomskolen, og fra da av så har vel lidenskapen bare vokst. Moren min rister bare på hodet, og mener jeg kunne ha kvittet meg med halve garderoben, og likevel hatt mye mer klær enn de fleste. ” Du skal jo bruke alle klærne også “, den setningen får jeg høre til stadighet, eller ” Men, Heidi, du trenger jo ikke mer klær.” Jeg må smile. Litt rett har hun kanskje, men bare litt. Jeg har mye klær, kanskje veldig mye, men klær er en stor lidenskap. Jeg liker å kle meg pent. Jeg liker å føle meg velkledd. Jeg liker farger, jeg liker stilige design, jeg liker det som er elegant, jeg liker det feminine. Det kan godt glitre litt, det kan godt skille seg ut. Jeg liker det klassiske også. Og det trygge. Jeg liker så mye.

Jeg vet jeg har mye klær, og sikkert en god del mer enn ” normalt.” Det er trangt om saligheten. Kanskje dere en dag skal få se. På soverommet har jeg en skyvedørsgarderobe som går fra den ene enden til den andre på langveggen. Der er det mye plass. I tillegg har jeg to store klesstativer med klær som står på datteren min sitt gamle rom. Der henger det tett kan man si. Ingen av mine klær må ha klaustrofobi, og ingen må ha stort behov for å være den som blir sett først. På gjesterommet har jeg samme skyvedørsgarderobe som på mitt soverom. I den ene delen henger jakkene mine, iallefall noen av dem. Akkurat nå er det vinterjakkene som har plass der. Etterhvert bytter de plass med vår og sommerjakkene som akkurat nå henger nede i gangen min. I skyvedørsgarderoben min i gangen, så er det vel få som tror at det kun bor en person i huset. Ser man på antall jakker, så skulle man sikkert tro at det bodde en hel familie der. Her henger det jakker for enhver anledning. Jeg har ikke helt oversikt over hvor mange jakker jeg har, men dere som leser bloggen min, dere vet at jeg har jakkedilla, og at jeg stadig går på en jakkesmell.

Det viktigste opp i denne store lidenskapen for klær, det er at jeg har full kontroll. Det er ingen fare for at jeg havner hos Hallgeir i Luksusfellen. Jeg handler aldri over evne. Jeg har en lidenskap for klær som jeg ikke har dårlig samvittighet for at jeg har. Jeg er utrolig flink med økonomi, og hadde aldri tatt opp et forbrukslån for å handle klær, eller andre ting. Så lenge jeg har kontroll, og heller ikke er en shopoholiker, så skal jeg nyte denne lidenskapen. Som jeg skrev tidligere i innlegget, så liker jeg å være velkledd uansett om det er hverdag eller fest. Jeg har en liten avdeling for selskapsklær, klær jeg kun bruker ved spesielle anledningen, og så har jeg hverdagsklærne. Mange ville kanskje ment at mange av hverdagsklærne burde ha vært for spesielle anledninger, men jeg lar ikke masse klær henge til spesielle anledninger. Det er hverdager vi har flest av, og klærne skal brukes. Jeg liker å pynte meg hver dag, så enkelt.

Jeg liker butikker som har et godt utvalg av klær. Butikker som har endel ulike merker, og som også har priser for de fleste lommebøker. Jeg liker butikker som har den gode servicen som jeg ønsker. Ikke ansatte som henger over meg, og kommer løpende inn i prøverommet med klær jeg slettes ikke har spurt om å få prøve, eller som stadig stikker hodet inn i prøverommet. Man må heller ikke bli oversett som kunde, så det er en balanse. Jeg liker å kikke på det som er i butikken, og så spørre om råd og veiledning om jeg føler at jeg har behov for det. Jeg liker at butikken har den gode atmosfæren, og ansatte som ser deg, som er varme, og serviceinnstilte.

Det blir ofte at jeg handler på butikker nær meg. Når jeg er på på møter med forbundet jeg er leder i, så er det mye Oslo, og det er som regel møter fra jeg kommer til jeg drar. Når jeg har vært på ferie eller turer andre steder i landet, så prøver jeg alltid å søke opp om der er stormotebutikker i nærheten av der jeg skal. Det er spennende med nye butikker, og jeg får også endel tips fra dere som leser bloggen om butikker jeg bør besøke om jeg er i nærheten. En av butikkene jeg har fått tips om, og som jeg gleder meg til å besøke, det er CELLI på Lørenskog.

Celli ligger på Metrosenteret på Lørenskog. Etter jeg fikk tipset om butikken, så har jeg begynt å følge dem på Facebokk, og jeg kjenner at jeg virkelig gleder meg til å besøke butikken. For en flott butikk! Dette er butikk etter min smak. Celli er en stor butikk med et veldig godt utvalg. Når man følger dem på Facebook, så ser man virkelig at dette er en butikk hvor man kan bruke masse tid, og hvor man garantert kommer smilende ut med både en og to poser. Etter jeg begynte å følge dem, så har jeg også fått kontakt med Kathrine som driver Celli, og jeg gleder meg til å vise dere mer av butikken i et blogginnlegg neste helg. Slike butikker ønsker jeg å trekke frem, og jeg vet at mange av dere som leser bloggen min setter stor pris på tips om butikker. Både i nærheten av der dere bor, men også at dere vet om butikker andre steder i landet som dere kan besøke når dere er i nærheten. Celli åpner også snart nettbutikk, så det betyr at flere av dere kan handle klær fra den flotte butikken. Jeg skal komme tilbake til nettbutikken når den åpner.

I dag viser jeg dere litt klær som jeg har kjøpt på Celli. Flotte klær og gode merker som jeg gleder meg til å bruke nå utover.

Den flotte, fargerike tunikaen, den er fra Boheme. Er den ikke lekker? Den er så utrolig fin!! Sjekk det stilige designet den har. Jeg var litt usikker om jeg kledde så mye mønster, men jeg synes den satt utrolig fint på meg, og jeg synes jeg kledde den. Den korte jakken i en helt nydelig farge, den er også fra Boheme. Jeg har veldig sans for Boheme. De er utrolig flinke til å designe klær som er spesielle, klær som skiller seg ut, klær med flotte farger – jeg liker det spesielle, og jeg føler meg vel i mange av Boheme sine klær. Noe blir for boheme aktig, og det er ikke meg, men de kan virkelig klær. Boheme er et dyrt merke, men har man anledning, så bør man definitivt prøve det ut om man ennå ikke har det. Jeg ble forelsket i både tunikaen og jakken fra Boheme.

Den blomstrete tunikaen falt jeg pladask for da jeg så den på et bilde som Celli la ut på Facebook. Helt nydelig! Og like nydelig da jeg fikk den hjem, og fikk den på meg. Tunikaen er fra Studio, og blir en absolutt favoritt. Den rosa jakken jeg har over, den er fra ZIZZi, og er også helt lekker, og ikke minst, så har den en helt nydelig farge.

Jeg legger også ut litt bilder som Celli selv har tatt og lagt ut på Facebook, så kan dere se de samme plaggene på andre kroppsfasonger. Det kan være veldig fint tenker jeg. Celli er utrolig flinke til å legge nyheter ut på Facebook. De har flotte modeller som viser klærne, og modeller i ulike kroppsfasonger. Når klær vises på den måten, så får man et mye bedre inntrykk av hvordan de kan se ut på egen kropp. Celli har klær fra str. 38/40 – 54.

Dere skal få bli enda bedre kjent med Celli neste helg, vi kommer også til å kjøre en giveaway etterhvert, men inntil videre, så kan dere sjekke ut Facebook siden deres, og følge dem der : https://www.facebook.com/cellimetro/

 

Før var det uaktuelt. Jeg drømte om det, og tenkte ofte tanken, men jeg våget aldri. Det og skulle vise kroppen, eller deler av kroppen til fremmede mennesker, det var aldri aktuelt. Det var jo ille nok å se egen kropp. Heldigvis har dette endret seg, og det er jeg utrolig glad for.

Egenpleie og velvære er viktige ting for meg. Det å bruke tid på seg selv, det å være god mot seg selv, det er så utrolig viktig. Jeg har alltid vært flink til egenpleie. Jeg har alltid tatt vare på huden min, alltid vært opptatt av gode hud og kroppsprodukter, alltid renset hud morgen og kveld. Jeg har alltid valgt kroppsprodukter som gir huden min det den trenger, så egenpleie har vært viktig. Jeg er veldig sikker på at min hud er veldig i fin i en alder av 49 år fordi jeg begynte i tenårene å ta vare på den.

Jeg elsker massasje, og jeg vet hvor innmari godt det er for kropp og sjel det å ta en massasje i blant. Jeg som sitter mye, jeg sitter sikkert mye feil. Det kan jeg kjenne i skuldre og øvre del av ryggen i blant. Jeg trener mye og ikke alltid like flink til å tøye ut. Muskelknuter har jeg hatt litt av. Det å ta seg tid til å dra til en salong for å få massasje, det betyr veldig mye for meg. Det er en stund hvor tiden står litt stille, hvor man er i sin egen, nydelige boble, og bare nyter. Massasje er virkelig godt både for kropp og sjel. Kroppen har så utrolig godt av det, og det samme har sjelen. Å nyte, det å kjenne roen, det å senke skuldrene, det å gjøre noe godt for seg selv, det er så viktig.

De fleste av oss er for lite flinke til å sette av tid til oss selv. Vi er for lite flinke til å gjøre noe godt for oss selv. Det må vi bli flinkere til! Det er på tide at du setter deg selv litt i første rekke, og det er på tide at du ikke har dårlig samvittighet fordi du gjør gode ting for deg selv. Har du det godt, så har de rundt deg det godt. Smiler du, så smiler andre. Ingen er tjent med en sliten deg som føler at alle rundt deg er viktigere enn deg selv. Du fortjener å være god mot deg selv, og egentid, og egenpleie er viktig.

Denne uken var jeg på fantastisk massasje hos Louise på Pusterom Hudpleie. Det var første besøk på Pusterom Hudpleie, men det blir definitivt ikke siste gangen. Det var virkelig 30 minutter i himmelen. Jeg hadde en klassiske rygg/nakke massasje, og man kjenner lenge etterpå hvor godt det gjør for hele meg. Massasje er ikke bare luksus.En massasje kan også behandle og forebygge muskel- og leddplager. De mest kjente fordelene ved klassisk massasje er reduksjon av muskelspenninger,og relaterte plager som stress og stive, ømme muskelgrupper. Massasje kan gi bedre søvnkvalitet, bedre kroppsholdning, og også mindre påkjenning av stress  Jeg kjenner virkelig på mye av dette etter en massasje. Massasje har så mange flere fordeler enn vi sikkert tenker over. Det handler virkelig om så mye mer enn luksus. I tillegg så har man så utrolig godt av å slappe helt av, senke skuldrene, og få ny energi.

I Posebyen i Kristiansand ligger Pusterom Hudpleie. Salongen er ganske ny, og ligger veldig fint til i Kristian IV gate 67. En liten, stemningsfull salong som tilbyr massasje, hudpleie, negler, vipper/bryn, fotbehandling og voksing. I salongen finner man Louise og Jenny, og man merker med en gang man åpner døren at salongen har den gode atmosfæren, og den gode varmen som iallefall er veldig viktig for meg. Man blir tatt i mot med varme, og man føler at her er det jeg som bli satt i sentrum. Massasjerommet er varmt og stemningsfullt med dempet belysning, og den rolige, nydelige musikken som i seg selv gjør at man slapper av. Man føler roen med det samme. Og sånn må det være for at jeg skal ha utbytte av en massasje. Atmosfæren er så viktig. Man senker skuldrene helt når man går inn døren, og man blir tatt så godt i mot. Jeg kan fort bli skeptisk fordi jeg må føle meg trygg på slike salonger. Her følte jeg tryggheten fra første stund. Louise er jo også ett nydelig menneske, noe som betyr masse.

Tidligere slet jeg veldig i forhold til egen kropp. Jeg hyller fortsatt ikke kroppen min, men nå klarer jeg feks å ta massasje, og jeg klarer å nyte den. Det og skulle ta av seg på overkroppen for å ta en rygg/nakke massasje, det satt lenge veldig langt inne. Det skjedde ikke. Ingen fremmende skulle se min kropp. Jeg mislikte den for sterkt. Da jeg startet min endringsreise både i kropp og hode, så endret også dette seg. Jeg husker godt den første massasjen jeg tok. Jeg ble vettskremt når jeg tenkte på at jeg skulle kle av meg. Vedkommende jeg møtte på salongen endret de negative tankene mine fra første sekund. Hun møtte meg på en måte som gjorde at jeg ble trygg med det samme. Jeg er så glad for at det ble mitt første møte med en velværesalong, for det gjorde at jeg våget å gjøre det igjen.

Louise på Pusterom Hudpleie er en sånn nydelig person. Så smilende, så trygg og varm. Alt blir så naturlig. Man slapper av og man nyter. Dette er ingen selvfølge. Jeg har opplevd det motsatte også. Derfor er jeg veldig nøye med hvor jeg går for å ta massasje, eller for å ta fotpleie. Når jeg anbefaler et sted, så skal dere være trygge på at jeg er ærlig i det jeg sier, og det er utrolig viktig for meg. Jeg vet at mange av dere sliter med det samme som jeg gjorde før. Jeg vet at mange ikke vil ta av dere på kroppen, men tro meg: dersom du kjenner på en varme og trygghet i det du kommer, så skal jeg love deg at du ikke vil tenke på at du må ta av deg klær for å ta massasjen. Det føles helt naturlig. Man kler jo heller ikke av seg med noen tilstede i rommet. Man får en privat stund for å kle av seg, og legge seg på behandlingsbenken. I det du legger deg på benken under pleddet, så kan jeg garantere at du vil kjenne roen senke seg, og du vil klare å nyte.

Jeg kan også legge til at behandlingsbenken er veldig god å ligge på. For meg som er noen størrelser for stor, så er faktisk det veldig viktig. Jeg husker det første jeg tok massasje at jeg fryktet behandlingsbenken litt. Ville den tåle vekten min? Det er en lite hyggelig tanke. Da slapper man ikke av. Benken var veldig god å ligge på, og nå tenker jeg aldri over om den tåler meg. Jeg legger meg godt til rette og nyter massasjen. En annen veldig god ting når du besøker Pusterom at du kan parkere rett utenfor døren, og du finner også ledig parkeringsplass. Det betyr mye at det er enkelt å komme seg til salongen.

Uansett hvilken alder man er i, så er man aldri for gammel til å tenke på seg selv, til å gjøre gode ting for seg selv. Har man anledning økonomisk, så har man også tiden. Det kalles prioritering. Å ta vare på seg selv betyr ikke at man verken er selvopptatt eller jålete. Å ta vare på seg selv, det å sette av litt tid til seg selv, det er kun positivt. Det gir energi, og masse gode følelser. Jeg har fra jeg var i tenårene alltid tatt vare på huden min. Jeg renser hud morgen, og kveld. Jeg tar massasje i blant, jeg tar fotpleie. ” At du gidder ” for jeg ofte høre. Jo, jeg gidder. Jeg har alt igjen for at jeg har tatt vare på huden, og gjort noe godt for meg selv gjennom årene.

Pusterom Hudpleie har lyst til at DU nå skal gjøre noe godt for deg selv. Nå er det på tide å sette deg selv i sentrum. Som jeg skrev tidligere i dagens blogg, så er det faktisk sånn at har du det godt, så har de rundt deg det godt. Smiler du, så smiler andre. Ingen er tjent med en sliten deg, og ingen er tjent med at du setter andre før deg selv hele tiden. Du fortjener å være god mot deg selv. Nå skal du ha egentid, og egenpleie. Derfor ønsker vi å gi deg 20% rabatt på rygg/nakke massasje.

Gå inn på http://pusteromhudpleie.no/index.html   Der kan du enkelt bestille time, og det er virkelig enkelt å bestille. Du velger dag og klokkeslett som passer for deg, så det er genialt og kunne sitte på nett å bestille. Når du har valgt dato og klokkeslett, så får du opp en rubrikk som heter ” Notat ” – der skriver du Heidi20, og dermed får du da 20% på rygg/nakke massasjen. Skulle du lure på noe, så er det bedre at du spør enn at du dropper det 🙂 Følg gjerne Pusterom Hudpleie på Facebook :  https://www.facebook.com/pusteromhudpleie/

Nå håper jeg at flere av dere benytter dere av å gjøre noe godt for deg selv nå, og jeg vil gjerne se flere av dere kommentere at dere nå skal prøve rygg/nakke massasje hos Louise på Pusterom Hudpleie. Det er så verdt det – det er 30 minutter i himmelen, uten tvil.

 

At det er høst, det er det ingen som helst tvil om. Høsten ligger i luften selv på de fine, varme dagene hvor solen skinner. Jeg merker godt at hvor mye mørkere det er når jeg kjører på jobb om morgenen. Victoriaplommene i hagen som pleier å være modne i det sommer blir til høst. I dag skal jeg på plommeslang i egen hage. Plommer er vel den frukten jeg liker aller best, og da skal det helst være Victoria plommer. Treet i hagen gir også i år godt med plommer. Ikke så godt som i fjor, for da hang plommene tett i tett, men det er likevel mye plommer.

Høst betyr også nye klær i butikkene. Endel høstklær har vært i butikkene en stund allerede, men det kommer stadig klær for høst og vinter, og butikkene fylles opp. Ny kolleksjon er alltid spennende. Hva slags trender kommer, og ikke minst, hva slags farger skal vi bruke. Høsten er en flott årstid, og ofte har det vært sånn at vi ikke skal kle oss i for mye farger høst og vinter. For noe tull tenker jeg. Det er jo flott med farger når man er inni en så mørk tid av året. Farger gjør iallefall  meg veldig glad, så da er det jo ekstra viktig å bruke farger på denne tiden. Jeg får ofte kommentarer på at jeg er så flink til å bruke farger, og jeg ønsker jo at enda flere skal bli flinkere til nettopp det. Man må liksom bare litt utenfor komfortsonen ofte. Der finnes et hav av farger, og man trenger ikke kun å bruke sort, blått, og grått.

Denne høsten preges av at det er endel farger. I tillegg til de typiske høstfargene, så kan vi bruke burgunder,orange, grønt, mørke gul. Endel flotte mønster er det også. I dag skal jeg vise dere endel fra høstkolleksjonen til Pont Neuf. Pont Neuf som utvilsomt er en av mine aller største favoritter. For dere som har prøvd Pont Neuf, så skjønner dere hvorfor jeg er så glad i dette danske merket. Har du først på deg et Pont Neuf plagg, så faller du pladask, garantert.

Igjen, så skuffer ikke Pont Neuf. For en utrolig lekker høstkolleksjon! Mange av plaggene jeg viser i dag er vel opprinnelig det Pont Neuf kaller kjole, men jeg bruker de som tunika. Noen ganger syr jeg de litt opp, men for det meste så bruker jeg den lengden som er.

Kitty er den første kjolen/tunikaen jeg har på meg i dag. Sjekk den lekre fargen! Nydelig rosa. Den er så utrolig fin, og jeg er så utrolig glad i både fargen og modellen. Kitty er en god modell til meg. Kitty har 3/4 lange armer. Modellen sitter tett over brystet, og så får man en god vidde fra livet og ned. Det gjør at modellen faller så fint, og sitter så fint.

 

Cardiganen jeg har på meg heter Melissa, og igjen – jeg elsker den! Nydelig farge, og et veldig fint design. Fin for meg som har endel topper som trenger en jakke over. Absolutt en stor høstfavoritt i min garderobe. Denne finnes også i petrol.

Jeg har tidligere vist dere Andrea på bloggen min, men da viste jeg den i petrol. Denne finnes også i den mørge orange fargen som dere også ser i cardigan. Lekker! Så utrolig lekker! Den har lange armer, påsydde lommer, og tøff hette.

Pixie er en annen høstfavoritt. Sjekk det tøffe designet! Jeg liker de store blomstene, og fargekombinasjonen. Den kommer jeg til å bruke masse!

Jeg elsker farger og tøffe design, men jeg kan også like det ensfarga, trygge og klassiske. Rakel er en sånn modell. Sort, med ballongeffekt, og med små, enkle detaljer i halsen.En slik enkel modell kan jeg bruke tøffe smykker til, og jeg kan ha på meg en fargerik jakke.

Til slutt vil jeg vise dere en topp som jeg er så utrolig glad i. Toppen Ulla har jeg mange av. Disse har jeg ofte på meg når jeg vet at jeg ikke skal ut døren hjemme. Da tar jeg på meg kosebuksen, og toppen Ulla. Jeg har både sorte og hvite. Deilige å ha på seg, og de sitter utrolig fint på kroppen. Jeg bruker de også under jakker, og det er denne jeg har brukt under den orange cardiganen. Dette er toppen som kan brukes til så utrolig mye, og de er så utrolig gode å ha på seg. Anbefales!

Håper dere ble inspirert av den flotte Pont Neuf høsten. Jeg gleder meg til å bruke alle de flotte plaggene, eller jeg har brukt de fleste allerede. Jeg vet dette er plagg som kommer til å bli brukt masse utover nå. Butikkene bugner av høsten sflotte klær. Ta deg en tur innom din stormotebutikk for å se, og prøve.

Neste uke skal jeg ta dere med på deilig velvære, og dere skal få bli kjent med en fantastisk stormotebutikk som straks også åpner nettbutikk. Jeg har nettopp blitt kjent med butikken, og slike butikker skulle det vært mange av. For en lekker butikk! Bare å glede dere!!

 

Tidligere i år, så var jeg hos NRK i Oslo for å være med i serien ” Ikke spør om det.” En serie om stigmatisering, og en utrolig viktig serie. Det var en fantastisk opplevelse.Det var absolutt et minne for livet. Samtidig fikk jeg anledning til å sette et viktig fokus, og jeg fikk lov til å snakke om et tema som engasjerer meg, og som jeg brenner for.

Programmet jeg er med i handler om overvekt. På forhånd hadde ulike personer anonymt fått anledning til å stille spørsmål som de lurer på om overvekt, spørsmål man kanskje aldri har våget å stille. Det er jo et faktum at det er mange myter rundt overvekt, det er nok mange spørsmål en del ønsker å stille, men som aldri blir spurt fordi man ikke våger. Vi ante ingenting på forhånd om hvilke spørsmål som kom til å bli stilt, og vi som deltakere i programmet skulle svare så ærlig og åpent som mulig.

TV serien er viktig. Den handler om grupper av mennesker som blir stigmatisert. I tillegg til overvekt, så er det programmer om kortvokste, om å være født i feil kropp, personer som sitter i rullestol skal være med, personer med Tourettes for å nevne noen. Utrolig viktige fokus, og det var faktisk fint og kunne svare på spørsmål som man vet at mange lurer på.

Hvorfor er du tjukk, hvor mye mat spiser du, hvordan er det å ha sex, har du fått mange henvendelser fra menn som drømmer om å ha sex med store kvinner – nå skal ikke jeg røpe flere av spørsmålene, men dette var et veldig lite knippe av de spørsmålene vi ble stilt. Vi fikk også fortelle om sårheten, om alt det vonde man har opplevd rundt det å være overvektig. Det var ingen av spørsmålene som satte meg ut. Jeg svarte åpent og ærlig på alle.

Jeg var utrolig spent på å se hvordan NRK valgte å sette sammen programmet. Vi er vel 7 deltakere som var med. Alle med ulike historier, og jeg skjønte at jeg hadde vært heldig sammenlignet med flere av de andre. Alle fikk de samme spørsmålene, og så har det blitt klippet, redigert og satt sammen til et ferdig program som nå aller først kan sees på nett, og så kommer det på tv senere i september.

Jeg fikk på forhånd beskjed om at jeg ikke var så mye med i programmet. Klart man blir litt skuffet fordi jeg vet at jeg fikk sagt veldig mye bra, og mye viktig, men jeg fikk også en ærlig tilbakemelding på hvorfor jeg ikke er så mye med. Da NRK skulle redigere serien, så følte de at jeg kanskje ikke passet så godt inn som flere av de andre. De hadde hatt mange runder på det, og de følte på at jeg var for tynn. For tynn, det er vel noe jeg aldri har hørt før, men samtidig må jeg jo ta det som et kompliment at jeg ikke blir sett på som en flodhest lengre, at jeg kanskje ikke er så tjukk som jeg føler meg. Akkurat det er det flere som har sagt til meg den siste tiden, og jeg blir jo glad når jeg innser at de som møter meg ikke ser på meg slik jeg selv gjør. Å få høre at man er en fantastisk flott dame også av det motsatte kjønn, jeg innrømmer det glatt, det gjør veldig godt.

Selv om jeg er lite med i programmet, så må dere se det. Det er et utrolig viktig program, et program som forteller såre historier om det å være overvektig. Under opptaket jeg var med på, så svarte jeg på spørsmål sammen med Leif fra Hardanger. Etter å ha hørt Leif fortelle om sin barndom, og mobbingen som førte til at han spiste på følelser, og dermed ble overvektig, så kjenner jeg på to ting: Jeg blir forbanna og frustrert over at der finnes mennesker som gjennom ord og handlinger gjør et liv utfordrende å leve fordi de har meninger om en annens kropp. Det er så hjerteskjærende å høre noen fortelle om en barndom, en ungdom og et voksent liv som er preget av negative tanker rundt seg selv, og hvor man ender opp med å isolere seg fordi noen gjennom lengre tid har mobbet deg fordi de ikke liker den store kroppen din. En kropp som kanskje også i utgangspunktet ikke var stor, men kanskje annerledes, og som etter år med mobbing blir større og større fordi man har begynt å spise på følelser.

Jeg kjente også på at jeg har vært heldig. Heldig som ikke har opplevd mobbing. Jeg har gjennom hele barndommen og oppveksten hatt venner og klassekamerater som ikke har tenkt særlig over at jeg var større enn dem. For dem var jeg Heidi, ikke en tjukk unge. Det var først i mer voksen alder at det startet for min del. Det var kommentarer fra ukjente, det var blikk og sårende ord. Alt dette gjorde at jeg fikk alle disse negative tankene rundt egen kropp, og som igjen resulterte i et tøft tankekjør, og mange tunge, vonde år. Men jeg var flink til å skjule det. Jeg smilte gjennom masken. Jeg var aktiv. Ingen visste, kun jeg selv.

Jeg føler meg også stolt over at jeg har klart å ta tak. Jeg er stolt over at jeg tok tilbake kontrollen over livet mitt. At jeg ble sjef i eget liv. Jeg hadde prøvd utallige ganger før, men før jeg ville legge meg under kniven, så ønsket jeg å gi meg selv en siste sjanse, og jeg klarte det. Det handler ikke om å bli en sylfide, det handler ikke om å bli slank. Det handler om å komme dit jeg selv ønsker å være. Der er jeg ikke ennå, men jeg vet at jeg kommer dit. Jeg vet også at beina er som de er, og tømmerstokkene er en del av meg.

Konseptet til NRK er utrolig spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Se programmet her : https://tv.nrk.no/serie/ikke-spoer-om-det/2019/MDNY14000319

Programmet kommer også på NRK1 tirsdag 17.september kl.22.35, og på NRK2 lørdag 28.september kl.21.20

Se programmet. Mange vil kjenne seg igjen i veldig mye. Mange har mye å lære. Jeg har etter programmet ble lagt ut på nett fått flere meldinger fra mennesker jeg ikke kjenner. Utrolig fine meldinger. meldinger som har rørt meg, og som nok forteller en annen sannhet enn den jeg selv går rundt og tror. Tilbakemeldingene inspirerer meg og motiverer meg til å reise videre på denne spennende, men tøffe reisen. Det gjør også alle fine tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min – tusen takk!

 

 

Livet på Facebook er fascinerende. Facebook er en fin ting synes jeg, men det er klart at noen tar jo helt av. Jeg har forstått etterhvert at de unge bruker mer snap, mens vi litt eldre, vi bruker Facebook. Jeg har snap jeg også, og jeg bruker snap litt i hverdagen, men det er nok Facebook jeg bruker aller mest. Instagram har jeg også, men den brukes vel bare innimellom. Å være like aktiv på alle sosiale medier, der er jeg ikke kommet ennå. Men jeg er på Facebook hver dag, og noen ganger flere ganger til dagen…men det blir kun litt scrolling, og så er jeg ute igjen. Jeg bruker ikke timer på Facebook daglig.

 

Facebook er en fin arena for å holde kontakt med venner og kjente. Jeg synes det er fint jeg og kunne følge med litt på hva som skjer i livene til mennesker jeg kjenner, men for endel, så er nok utvilsomt Facebook blitt en arena hvor ALT deles, en arena for både bitterhet og rosa dager. Noen bruker utvilsomt Facebook for mye, og deler for private saker, men ser man bort i fra det, så synes jeg det er fint å følge med, og jeg setter pris på alle de flotte bildene som deles. Her kan man også holde kontakt med venner som bor et stykke unna.

Ett av de første blogginnleggene jeg skrev handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og livet på Facebook kan i mange tilfeller bli veldig rosa, og kanskje vises det en lykke som ikke helt er tilstede.

Livet på Facebook er veldig rosa for veldig mange, og mange opplever lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke. På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn. Det er mye carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som oser av lykke. Det er nok ikke sånn alle dagene våre er, men likevel så vil vi gjerne gi andre et bilde av at alt er så perfekt til enhver tid, selv om sannheten er en annen.

Hvorfor har vi behov for å fortelle om hvor lykkelig man alltid er når sannheten der og da ofte er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger.

Jeg kan absolutt gå i meg selv når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, da skrev jeg ingenting. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mest fine dager, de fleste dagene var både rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien min når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa . Ennå er hun flink til å minne meg på det.

For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt. Klart det er finest å lese om de gode dagene, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker bilder av rotete hus, og en kaotisk hverdag. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen man ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.

Profilbilder er en annen historie. Jeg sliter veldig med å legge ut bilder. Sikkert ikke så mange som tror det pga bloggen min, men å legge ut bilder av meg selv, det sitter like langt inne hver gang jeg gjør det. Noen liker å bytte profilbilder oftere enn meg, og det er en veldig god ting….men nye profilbilder hver dag, og kanskje flere ganger til dagen. Det er fint å bytte profilbilde, eller bakgrunnsbilde, eller å legge ut bilder av seg selv fra en fin tur, eller en annen fin opplevelse man har hatt, men skikkelig posering, hver dag… Jeg er ikke misunnelig om det skulle komme opp som et tema, men jeg er kanskje litt oppgitt over at voksne oppfører seg litt som tenåringer igjen på Facebook. Ingen på min alder bør posere på bilder som en tenåring med trutmunn, og dådyr øyne….

Jeg legger ut endel på Facebook, og jeg legger ut en del bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men da fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. . I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele noe av veien jeg går. Det å få noen klapp på skuldren, det å ha en heiagjeng, det betyr mye.  Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje litt trøst når livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å skryte av seg selv. Jeg blir selvsagt kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg legger ikke ut bilde etter bilde dag hver dag. Jeg tenker de som leser hadde blitt veldig lei til slutt. Nå som jeg er stolt mommo, så deler jeg også litt om den delen av livet mitt. Den delen er virkelig rosa, og den delen er virkelig lykke med stor L.

Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat da.

Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Jeg har nok aldri vært borti den aller mørkeste av fargene. Jeg har aldri vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og at livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky. Det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken!

Jeg vil lese om rosa lykke og deilige skyer på Facebook. Jeg vil lese om ditt liv, og din hverdag, men jeg vil lese om hverdagen akkurat slik den er. Jeg vil også lese om utfordringer, og hverdagens kaos. Jeg vil lese om dine betraktninger rundt livet, om oppturer og nedturer. Jeg vil gjerne se alle de flotte bildene som du legger ut, men rosa lykke hver dag? Kanskje ikke….

 

Jeg får noen spørsmål fra endel av dere som leser bloggen om dere kan legge meg til på Facebook, og selvsagt kan dere det! Jeg føler jo nesten at jeg kjenner mange av dere. Mange av dere har fulgt meg siden jeg startet å blogge. Mine lesere er mine venner. Så bare å legge meg til.

Det er fantastisk når man på dager hvor man har denne flodhestfølelsen møter på mennesker som ser en helt annen person enn den du føler deg som. Det blir litt flodhestfølelsen for tida når jeg ikke kommer helt inn i det treningsmønsteret som man vil, og når man føler at saltstenger og seige godbiter havner litt for mye inn i munnen. Neida, det er ingen store mengder, men hvor er jernviljen min, og hvordan skal jeg få få tilbake disse gode treningsrutinene som jeg hadde? Jeg får trent, men jeg vil trene mer, og jeg vil trene bedre. Jeg vil videre på treningsreisen. Jeg trenger egentlig en som jeg kan forplikte meg til, en som kan pushe meg, men jeg føler ikke en PT er det jeg bør bruke pengene på akkurat nå. Når man nå har en lønn å forholde seg til, og ikke to, så må man prioritere annerledes enn før. En PT er store kostnader, så kanskje ikke ennå, men det er utvilsomt ønske nr.1.

Jeg begynte blogginnlegget med hvor fantastisk det er å møte mennesker som ikke ser deg slik som man føler seg. Før hadde jeg piggene ute hver gang jeg fikk et kompliment. Det å tro at andre kunne like noe ved meg, det trodde jeg aldri på. Ingen kunne like meg? Ingen kunne da synes at jeg var pen? At jeg hadde fint smil, og nydelige øyne, hvorfor sa de sånt? Det slo meg aldri at noen faktisk kunne mene det. I mitt hode dreide det seg om at de sa det fordi de syntes synd på meg. De syntes synd på meg fordi jeg så ut som jeg gjorde. Fordi jeg var så tjukk, så trengte jeg å høre noen fine ting selv om de ikke stemte. Jeg var alltid på vakt, og hadde alltid piggene ute.

Jeg har fått mye ” kjeft ” opp igjennom fordi jeg aldri har kunne ta et kompliment. I jobbsammenheng og andre ting som ikke gikk på hvordan jeg så ut, der har jeg vært bedre til å ta i mot komplimenter, men aldri på utseende. Jeg så jo selv hvor tjukk og stygg jeg var, så kunne ikke bare folk holde kjeft. Litt sånn var det. Utrolig slitsomt å gå rundt å tro at man har et utseende kun en mor kan elske, og utrolig slitsomt for de som faktisk mente de tingene de sa. ” Kjeften ” gikk aldri inn. Jeg fortsatte i samme spor i evigheter. Speilet jeg av og til bare måtte se i, det sa mer enn tusen ord…i mitt hode.

Denne uken har jeg møtt igjen mennesker som jeg ikke har sett på en stund, og jeg har fått så utrolig mange fine komplimenter. Jeg synes fortsatt det er uhyre vanskelig å ta i mot komplimenter, men jeg merker at det som sies faktisk går inn nå. Jeg blir utrolig glad, og jeg ser at jeg har hatt ei utrolig endringsreise også på det planet. Ingen pigger ute, ingen i hodet mitt som vil at vedkommende bare skal holde kjeft. Ingen i hodet mitt som sier at vedkommende bare sier det fordi de synes synd på meg. DET er en fantastisk følelse å kjenne på. Jeg blir nok fortsatt litt satt ut, og litt sjenert når jeg får komplimenter, og jeg synes fortsatt de er litt vanskelige å forholde seg til. Jeg vet ikke alltid hva jeg skal svare, men mye har skjedd, og det er utrolig herlig å innse.

Det å få høre at man ser bra ut, at man virkelig stråler, det er godt å høre. En venn av meg uttrykker alltid at han ikke helt kan tro at jeg er 50 neste år, han leter alltid etter rynkene han mener at han ikke finner. Jeg smiler med hele meg får jeg ofte høre. Det gjør godt å høre slike ting. Spesielt når man har vært igjennom det man har det siste året, og også når man vet hvor man har vært når det kommer til tanker om seg selv.

I år er det 30 år siden vi var russ. Jeg gikk på Oddernes Gymnas her i Kristiansand, og jeg var rødruss og revysjef. Jeg husker at jeg manglet en stemme på å bli russepresident, og i protest ble jeg revysjef. Jeg hadde ingen erfaring overhode, og ikke hadde jeg lyst heller. Men revy ble det, og en fantastisk tid. Nå planlegger vi 30 års jubileum, og sammen med to flotte medruss, så er vi i gang med å planlegge jubileumsfest. Det som slår meg når man prater er hvor fascinerende det er å snakke om hva man har tenkt om hverandre, og hvordan man har sett seg selv og faktisk hatt det. Den populære jenta, den jenta som alle guttene var forelsket i, den jenta som alltid var kledd i merkeklær – den jenta var egentlig så usikker og fant aldri sin identitet. Hvem hadde trodd? Og så mange ganger jeg har møtt folk som har lest bloggen min, og som ikke kan forstå at jeg har hatt det slik jeg har. Jeg som alltid virket så selvsikker, jeg med jobb i radio, jeg som alltid måtte forholde meg til masse ukjente mennesker – at jeg har slitt med sånne tanker som jeg har, det har overrasket utrolig mange. Så den man viser utad er nok ikke alltid den man er inni. Og usikkerheten kommer ofte til syne ved et tøft ytre, og en god maske.

Det er så godt å kjenne at jeg er på en så god plass i livet som jeg er nå. Når mange forteller at jeg stråler, og smiler, så er det sannheten. Endelig så snakker utsiden og innsiden min godt sammen. Ikke at jeg går rundt og tror at jeg ser så innmari bra ut, men det gjør likevel godt å høre det. Og så er det jo sånn da at det finnes noen få mennesker som sier ting de ikke mener, men heldigvis så er de fleste ikke der. De aller fleste sier ting fordi de mener det, og jeg klarer liksom å se det nå. Det er en stor seier, og en god følelse.

Etter det stormfulle året jeg har vært igjennom, så er det alltid noen som tror at jeg spiller et spill. At jeg egentlig ikke har det så bra. At jeg gir uttrykk for noe som ikke stemmer. Man kan liksom ikke ha det så bra som jeg sier etter å ha gått igjennom det jeg har. De om det. Jeg bruker ikke energien på det. Visst de tror jeg er en så god skuespiller, så må de får lov til å tro det. Livet er godt, innmari godt, men det er samtidig ikke for pyser.  Alle dager er ikke rosa, men heldigvis er det flere av de rosa enn de mørkeblå. Jeg kjenner at jeg smiler mer, jeg kjenner at mye har endret seg på en veldig positiv måte. En arena hvor jeg nok ennå hadde vært veldig usikker, det må være kjærlighetsarenaen. Jeg vil ikke være alene resten av livet, men dette er nok en arena hvor selvtilliten ikke er tilstede. Jaja, vi lar den ligge. Der er ingen prins i kikkerten, og heller ingen hvit hest.

 

Går man mange år tilbake i tid, så var det litt sånn at man måtte ta det man passet når det kom til stormote. Jeg som alltid har vært en størrelse for stor, jeg husker min mor ble så glad når man kunne begynne å kjøpe klær i store størrelser. Bare det å finne klær som satt bra, det var en veldig god følelse å kjenne på. Det er klart at som ungdom, så kunne jo utvalget ha vært litt mer spennende, og det var ikke alltid like moro å gå på samme butikker som godt voksne damer, men jeg fant iallefall klær som passet kroppen min. Her i Kristiansand, så lå en av de første stormotebutikkene i kjelleren på Det hvite hus i gågada. Der var jeg mye. Interessen for klær kom ganske tidlig.

At en av mine store lidenskaper er klær, det kommer vel ikke som noe stort sjokk på noen av dere. Jeg får veldig mange fine tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min på at dere setter stor pris på alle tipsene jeg kommer med, og alle klærne jeg viser frem. Lidenskapen er stor, og ja, jeg har veldig mye klær. Det er trangt om saligheten i klesskapene og på klesstativene. Det er jo nesten som å legge ut på en oppdagelsesreise hver gang jeg går skikkelig igjennom alt jeg har, for jeg oppdager alltid noe nytt hver gang, eller klær jeg hadde glemt at jeg hadde. Her om dagen fant jeg et par bomberjakker som jeg helt hadde glemt bort, og jeg har fått to nye favoritter.

Jeg er blitt flink til å unngå impulskjøpene. Disse kjøpene hvor man bare kjøper for å kjøpe. Disse kjøpene hvor man ikke er helt sikker, men der og da så var det fint. Disse kjøpene hvor plaggene sitter fint, men kanskje ikke så fint som det bør for at jeg skal betale det som plagget koster, og ikke minst for at jeg skal føle meg vel. Selv om plagg er på 50 % og 70%, så tenker jeg akkurat likt. Før var det litt sånn at passet det, så kjøpte jeg det, og resultatet var at det som oftest ble lite brukt. Jeg har foretatt mange bomkjøp, og jeg er garantert alene.

Passform er bud nr en når jeg skal ha klær. Det å finne klær som passer min kroppsform, det er utrolig viktig. Ikke at jeg alltid treffer, men jeg synes jeg treffer i de aller fleste tilfellene. Finner man ikke passformen som passer ens egen kropp, så kommer denne følelsen man helst ikke vil ha, følelsen av og ikke føle seg vel. En hel dag kan bli ødelagt om man går og føler på at et plagg ikke passer. Det kan sitte stygt, det kan være for stort eller for smått, så passform for meg er bud nr.1. Så handler det også om design og farger, at man finner design og farger som man er fin i. Jeg vet at mange hater å kjøpe klær fordi de aldri finner noe de er fine i. I tillegg så møter man kanskje på butikkansatte som ikke helt har den kunnskapen man bør ha, og da kan man fort komme hjem med klær man ikke føler seg vel i fordi butikkansatte ikke ser at klærne ikke var fine på deg.

Jeg må ha den gode følelsen når jeg går ut av en butikk. Jeg må smile, og kjenne at mage følelsen er riktig. Er ikke magefølelsen som den bør være, og kjenner jeg meg ikke 100% fornøyd, så er ikke kjøpet riktig. Bruk stormotebutikkene når du skal handle. De har kunnskapen, de kan hjelpe deg med å finne passform, design og farger som passer deg. Jeg ser veldig fort hva som passer meg, og hva som ikke gjør det, og kjenner jeg meg ikke vel når jeg går ut døren hjemme, så blir ikke dagen som den bør være.

Det er mange produsenter av stormote, og det er et hav av klær å velge mellom. Vi er heldige vi kvinner med former som har så mye å velge blant. Nå er det ikke et lite og smalt marked som da jeg var yngre. Nå er det noe for enhver smak, og for enhver lommebok. Produsentene er mange, og merkene like mange. Store menn er dessverre ikke like heldige. Jeg vet at mange menn sliter med å finne klær i store størrelser, og det er veldig synd. Jeg har utvilsomt mine favoritter, og det er jo Pont Neuf som troner øverst. Har man ikke kjennskap til Pont Neuf, så kan jeg love deg at du får en bestevenn for livet den dagen du passer et Pont Neuf plagg før første gang. Ei venninne sa det helt klart her en dag at hun skjønte godt hva jeg mente. Hun hadde da kjøpt Pont Neuf for første gang. Det samme sa en bekjent av meg når jeg introduserte henne for Pont Neuf. Men det finnes mange virkelig gode merker. Mange produsenter er virkelig gode på klær som passer min smak og min kropp. Jeg elsker jo klær som både er pene og gjerne fargerike. Jeg liker det feminine, det kvinnelige, men jeg kan også bruke klær som er røffe.

Et klesmerke som ikke er nytt, men som jeg ikke har hatt så stor kjennskap til, det er danske Zoey. Danskene kan det. Der er mye spennende med adresse Danmark. Jeg har en blondetunika fra Zoey som jeg kjøpte for noen år siden, og den er jeg veldig fornøyd med. I sommer har jeg kjøpt et par plagg til fra denne produsenten. Zoey er feminint og kvinnelig, og det liker jeg veldig godt. De har ofte disse fine detaljene som gjør så veldig mye.

 

I sommer har jeg kjøpt en nydelig, rosa tunika/kjole som jeg bare falt pladask for. Jeg så den på nett, og den var satt ned til 70%, og da måtte jeg bare ta sjansen, og heldigvis, så passet tunikaen veldig fint. Jeg elsker fargen, og blondepartiet øverst. Til de helt spesielle anledningene sier min mor, men neida, denne skal jeg bruke også på de vanlige dagene. Nå er denne noe krøllete ser jeg på bildene, men jeg satser på at det går fint, og så skal jeg heller finne frem steameren.

Den mønstrete toppen, den elsker jeg! Den er utrolig fin, og den sitter så utrolig fint synes jeg. Noen plagg bare vet man at blir favoritter. Denne kommer jeg til å bruke mye. Jeg ser at denne også kommer tilbake i høst, men da i en annen farge. Den står det utvilsomt mitt navn på. Jeg føler at den sitter veldig fint, og når folk og kommenterer det, da vet man at det var et godt kjøp. Jeg vet at det i fremtiden kommer til å bli mer klær fra Zoey i klesskapene mine.

Høstvarene er på vei inn i butikkene, og jeg synes det er så spennende når nye kolleksjoner kommer. Jeg følger mange butikker på FB og Instagram, og jeg ser at butikkene virkelig fylles med mye flott. Jeg skal i nær fremtid la dere bli kjent med en vanvittig flott butikk. Noen butikker skiller seg virkelig ut med utvalget de har, og denne butikken er definitivt en av de. Gled dere.

Det siste bildet, der måtte jeg bare vise en rød tunika som jeg også kjøpte på salg i sommer. Den er fra Zhenzi. Utrolig fin farge, og en veldig fin tunika/kjole med veldig fine detaljer. Dressjakken er fra Levolution, og jeg har aldri hatt dressjakker med bedre passform enn dressjakkene fra Levolution. Den lyseblå dressjakken som jeg har sammen med den rosa fra Zoey, den jakken er også fra Levolution.

Jeg føler meg egentlig litt som Espen Askeladden igjen jeg. Jeg har virkelig jaktet på denne her, og da snakker vi virkelig jaktet…men jeg måtte gi opp. Den var ikke å oppdrive. Den følelsen når noe man virkelig ønsker seg ikke er å finne, den er kjedelig å kjenne på.

I starten av sommeren, så fant jeg den stiligste og tøffeste buksen jeg har sett på lenge. Ikke bare var den stilig og tøff, men den var også utrolig fin. Den var helt spesiell, og den passet mine store tømmerstokker. Jeg husker at jeg smilte litt da Barbro kom med den, for det var vel ikke en bukse for hvem som helst. Ikke alle hadde gått med den. Det fordi den absolutt skiller seg ut. Men buksen er så stilig, den har god vidde for leggene mine, og en tøff, grønn farge. Buksen er fra greske MAT. Jeg var veldig spent på om den passet, og jeg jublet i prøverommet da jeg fikk den på meg, og da jeg så at den satt som et skudd. Buksen har volanger fra knærne og ned, og det kan se ut som et skjørt når man står stille. Buksen har også en fin lengde, og det er i bukse jeg kommer til å bruke stort sett hele året med unntak av de kaldeste dagene.

På Nais så hadde de også buksen i sort, men der var selvsagt størrelsen min utsolgt da jeg kjøpte den grønne. Jeg kunne veldig gjerne hatt den i sort også. Jeg var i kontakt med så mange stormote butikker for å høre om de hadde buksen…men enten så var de utsolgt, eller så hadde de den ikke. Jeg var også i kontakt med MAT i Hellas, men heller ikke de kunne oppdrive buksen. Så etterhvert så måtte jeg bare gi opp buksejakten….og det hadde jeg helt inntil jeg fikk en tlf fra Barbro på Nais for få dager siden. Barbro hadde fått inn igjen buksen! Hvor fantastisk er ikke det? Jeg ble så glad! Jeg fikk denne herlige lykkefølelse inni meg. Jeg jublet høyt, og smilet gikk jo nesten helt rundt.

Det at jeg faktisk har funnet bukser i butikk, det er jo fantastisk i seg selv. Det skjer jo sånn ca aldri at jeg kan kjøpe ei bukse i en ordinær butikk. Mine tømmerstokker krever masse plass, så bukser i butikk, det skjer aldri. Det er leggene mine som krever mest plass. Lymfødem og lipødem er noe dritt! Når jeg står i speilet for å studere lår og legger, så ser jeg jo at leggene nesten er større enn lårene mine. Da er det kanskje ikke så rart at bukser i butikker blir en utfordring.

Selv om jeg vet at sikkert ikke så mange har legger av min størrelse, så har jeg mange ganger lurt på hvorfor produsentene ikke lager bukser med skikkelig vidde. Det er stilig å se på, og jeg synes det er behagelig å gå med. Det er vel ca hvert jubel år at det dukker opp bukser med skikkelig vidde i stormoten. Jeg kan se på personer som dukker opp på tv ruta og som bruker ordinære størrelser at de ofte har på seg bukser med vidde. Hvorfor er det da så vanskelig å få bukser i store størrelser med samme vidde?

Bukser er som sagt en stor utfordring for meg, men jeg har ei utrolig flink sydame, og hun syr bukser til meg som jeg er veldig fornøyd med. Jeg er nok veldig klassisk, og veldig ” kjedelig ” når det kommer til bukser og farger. På bukser blir det lite farger. Der er det sort som går igjen på omtrent alt. Jeg kunne tenke meg brunt til høsten. En fin brunfarge, men det er heller ikke lett å finne godt buksestoff, for jeg må ha noe som faller fint, og som ikke er så tynt at det viser alle de fine bulkene på lårene mine. Jeg er kresen sånn. Ikke har jeg peiling på stoff heller, og føler meg helt lost i stoffbutikker. Ikke alle er like flinke til å hjelpe heller.

Jeg er så fornøyd med den nye, sorte buksen, og gleder meg til å bruke den. Den er så tøff, og den er så fin. I tillegg er den så utrolig behagelig å gå med! Og det er litt sånn at liker bukser kjenner jeg : at den godt kan være noe stram i lårene, og at den har god vidde fra knærne og ned. Når den i tillegg er så tøff, da er jeg veldig fornøyd. Nå har jeg både en sort og en grønn bukse, og jeg har masse overdeler og jakker som passer til. En fin ting med tiden vi nå går i møte, det er at jeg kan få brukt endel av dressjakkene mine. De skriker etter å bli brukt.

 

Hurra for ny bukse! Det skal ikke mer til for glede meg. Er den ikke stilig? Det er sikkert mange som føler at den er litt for spesiell til at de våger å bruke den, men vi må bare våge å trø ut av denne berømte komfortsonen vår. Alt må ikke være klassisk og trygt.

Jeg må også skryte litt av den røde overdelen jeg har på meg. Er den ikke lekker? Jeg er blitt så glad i den. Noen plagg blir man bare sånn ekstra glad i, og denne har jeg brukt mye. Den er fra sommerkolleksjonen til Pont Neuf. Fantastisk fin rødfarge! Det er en tunika/kjole som jeg har fått sydd opp litt, og for meg som har så mye jakker, og overdeler hvor jeg trenger en topp under, så er denne perfekt. Den er uten armer. Dere vet jo hvor utrolig glad jeg er i Pont Neuf 🙂 Denne røde overdelen har jeg fått utrolig mye skryt for, og jeg tror mange faller for fargen. Den grønne jakken oppdaget jeg ganske tilfeldig her om dagen. Den hadde gjemt seg gitt, og nå bruker jeg den masse. Jeg har sans for den type jakker, og fargen er utrolig fin.

I morgen skal jeg vise mer klær på bloggen, og jeg skal vise litt av et nytt merke som jeg har blitt veldig glad i. Ikke at merket er nytt, men jeg har ikke hatt så veldig mye i akkurat dette merket. Etterhvert som jeg har kjøpt litt av det, så er jeg blitt innmari glad i det. Denne produsenten har så mye lekkert, og feminint. Bare å glede seg!

 

Det var så trist, så ufattelig trist. Jeg kjenner at møtet satte dype spor. Var det slik det faktisk skulle gå?

 

 

Forleden dag møtte jeg en bekjent av meg i byen. Jeg hadde ikke sett vedkommende på en veldig lang stund. Vi snakker sikkert om 3-4 år. Sist jeg snakket med henne, så hadde hun nylig gjennomgått en slankeoperasjon, og var så optimist for tiden fremover. Hun hadde allerede mistet endel kilo, og utad var hun iallefall veldig fornøyd.Hun smilte da vi sa ha det, og fornøyd med valget hun hadde tatt.

Da jeg traff henne igjen, så var smilet borte. Hun så gammel, og dradd ut. Dette var ikke den sprudlende jenta jeg traff sist. Noe hadde skjedd, og det så ut som om livet var litt tøft akkurat nå. Så lenge hun ikke er en nær venninne, så trør iallefall jeg veldig forsiktig, og starter praten på en vanlig måte. Det kom fort frem at livet var rimelig tøft for tiden. Hun hadde fortsatt å miste kiloer, og var helt klart en slankere utgave enn den jeg så sist, men jeg skjønte at livet kanskje var mer enn bare litt tøft akkurat nå.

For mange overvektige, så er maten en flukt, og en trøst når livet blir litt tøft. Mat blir en avhengighet for mange. Jeg har sett mange skrekkeksempler på hvor stor avhengigheten kan bli om man ser på endel programmer fra feks USA, men jeg har også lest endel om utfordringene som kan oppstå ved slankeoperasjoner når man ikke lengre har mat som en avhengighet. I mange tilfeller blir en avhengighet byttet ut med en annen. Kan kan ikke spise den maten man før spiste i store mengder, så finner man en ny avhengighet, og det var det som hadde skjedd i dette tilfellet.

Istedenfor å spise, så hadde vedkommende funnet en ny avhengighet, alkohol. Det var ikke lengre kun i helger, eller ved spesielle anledninger. Helger var blitt til hverdager, og alt hadde kommet ut av kontroll. Heldigvis virket vedkommende bevisst på hva som skjedde, og hadde søkt hjelp. Det var vondt å se henne, og det var vondt å se at smilet og gleden hun hadde sist jeg så henne, alt dette var helt borte. Hun kunne ikke lengre glede seg over kiloene hun hadde mistet, for nå hadde nye problemer dukket opp, og hun følte alt hadde blitt en større kamp enn før.

NRK publiserte for en tid tilbake en tankevekkende artikkel. En artikkel som mange bør lese, spesielt de av dere som vurderer slankeoperasjon. Også fagfolk bør lese denne, for artikkelen forteller om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme flere år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte. Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir for endel starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!

Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene. Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din. Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv…Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.

NRK sin artikkel satt ett enormt viktig fokus, og forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex…veldig mange utvikler et alkoholproblem. Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.

I NRK sin artikkel står to slankeopererte frem. Begge misbruker i dag alkohol. Den ene har hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyser de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon. Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyser de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene…. Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så ville man få mange som faktisk takket nei til operasjon etterpå, og de som hadde latt seg operere uansett, de hadde fått en god start på sitt nye liv. Er det jeg som er dum, og tenker for enkelt, eller er det faktisk helsemyndighetene som tenker, eller handler helt feil?

All overvekt har en årsak. Årsaken er ikke alle de ekstra kiloene man bærer på. Vi har alle hver vår årsak, og årsaken sitter i hodet vårt. Ville det ikke ha vært fint og visst hvorfor du er overvektig. Det er ofte ikke så enkelt som at du bare er veldig glad i mat, eller veldig glad i snop. Det er ofte mye mer underliggende enn det. Mange har stort utbytte av en operasjon, og i disse tilfellene, så er jeg utrolig glad på deres vegne. For mange andre, så kan det dreie seg om mer underliggende vansker som kan knytte seg til kropp, mat, selvbilde, og følelser. For alle disse så vil ikke en operasjon være løsningen. Man kan ikke operere bort problemer man sliter med. Problemene vil være der frem til du selv tar tak i de, og får den hjelpen du trenger. Jeg er ganske så sikker i min sak at dersom man hadde fått tilbud om profesjonell hjelp til det mentale,  før det overhodet var snakk om en slankeoperasjon, så er jeg sikker på at antall slankeoperasjoner ville blitt redusert veldig naturlig. Får man den hjelpen man trenger til å jobbe med hodet, så vil man også finne svarene, og få de riktige verktøyene som man trenger på veien til en bedre helse, og ett lettere liv.

Det var vondt å si ha det til min bekjent denne gangen. Smilet som var borte, gnisten i øynene som ikke var der, håpet som var så lite. Når jeg har slitt som verst med de dumme tankene rundt trening og vekt i det siste, så har jeg et par ganger tenkt at jeg bare skulle ha tatt den operasjonen for de årene tilbake. Jeg mener jo ikke det. Jeg hadde aldri gjort det, men når ting er litt dritt, så er det mange tanker som florerer i mitt tenkende hode. Slankeoperasjon er ingen enkel løsning som mange tror. Jeg har truffet flere som har klarer å holde vekten nede flere år etter operasjon, og disse imponerer meg. Selv sier de det rett ut at det er blod, svette og tårer for å klare å holde seg slanke. De fleste er nok enige i at det ikke er noen dans på roser, men de fikk den starten de trengte. Jeg heier på alle dere! Samtidig er det trist å se alle de som tok for lett på det. De som ikke holdt seg i aktivitet, de som fort var tilbake i det gamle spisemønsteret, de som er tilbake der de var før operasjonen. De fikk en gyllen sjanse, men livet ble ikke slik de antok. Så har man alle de som sliter, og som gjerne skulle omgjort valget de tok. De som sliter med komplikasjoner, de som sliter med fatique, og som min bekjent som sliter med et alkoholproblem.

Selv om jeg mange ganger har stilt spørsmålstegn ved slankeoperasjoner, så er det tilbudet jeg setter spørsmålstegn ved, ikke menneskene som velger operasjon. Det er det så viktig for meg å understreke.

Jeg skal nå komme meg på trening, og håper at hælen holder etter et besøk hos kiropraktor denne uken her. Den har vært så intenst smertefull grunnet en hælspore som har dukket opp igjen. Hælsporer er visst ganske vanlig bla hos overvektige. Jeg har et par styrkeprogrammer, men jeg har denne dragningen mot tredemølla altså….

Neste helg skal jeg vise litt mer klær på bloggen. Det vet jeg mange setter stor pris på. Nyt søndagen!!

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag skal jeg ikke skrive om verken trening, klær, eller livsstilsendring. Jeg synes nok den siste tiden har vært litt utfordrende. Mest med tanke på at treningen ikke er helt der den burde være, og da kjenner jeg på den dårlige samvittigheten. Det er hektiske dager. Det er mye som skjer, mye som skal gjøres. Jeg kjenner mer på flodhestfølelsen når treningene ikke blir like mange som jeg ønsker, men for all del, dette er ikke på nivå som tidligere. Ikke på langt nær. Jeg tror sånn sett alle føler det sånn i blant. Uansett.

Samtidig har jeg brukt tid på å tenke på hvor heldig jeg faktisk er, og hvor mye flinkere jeg må bli til å sette pris på hver eneste dag. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei? Må dagene være fulle fra morgen til kveld? Må barna kjøres til og fra aktiviteter hele uken? Må vi selv, og de rundt oss gjøre noe hele tiden? Jeg tror vi er for opptatt av at det må skje noe, barna må være med på alt, og selv skal vi være tilstede for oss selv, og de rundt oss 24/7…hvor blir det av de virkelig gode stundene? De stundene hvor vi ikke gjør noe som helst, og hvor vi kjenner roen, hvor vi senker skuldrene, og virkelig kjenner hvor gode dagene virkelig kan være.

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede.

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt! Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, kjenne på roen, og kjenne at man lever. Ingenting er en selvfølge….de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på dagene på en annen måte. Må man komme til livets tøffe realitet før an ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag….

 

Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, det blir litt rosa for mange .Jeg sier ikke at man skal tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr mye for meg. Alt trenger ikke være så stort, og flott, det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg at min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke kreften ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av takknemlighet for at jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave, og kjenner på en enorm takknemlighet. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok litt ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett… men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Jeg tror min hverdag gjennom sykdomstiden, og endringsreisen minr har vært lettere fordi jeg valgte å se fremover, og fordi jeg nektet å la sykdommen, og så mye vektfokus prege dagene for mye. En god hverdag burde være en selvfølge. Det er sånn de fleste dagene i alle fall burde være. Det er vondt at det ofte må alvorlige ting til før man innser viktigheten av å ha det godt, og gjøre gode ting. Jeg har med årene blitt mindre kravstor, og jeg har ikke de store behovene lengre, men det har ikke alltid vært sånn. For meg er de små tingene, og hverdagen blitt det viktigste. Hvorfor skal det kun være i ferietiden man virkelig nyter, og koser seg? Hvorfor må man reise bort, og helst til andre siden av jorden for å være lykkelig? Jeg reiser gjerne på turer, og vil gjerne oppleve masse nye ting, men det vil jeg gjøre i hverdagen også… det er hverdager man har mest av.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at livet skal være godt? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor… vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Livet har fått ett annet perspektiv. For min del endret også mye seg da jeg mistet pappa for snart 13 år siden, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. Samlivsbruddet for 1 år siden gjorde også noe med meg, i positiv forstand.

Hælspore, litt mye snoking i skuffene på kjøkkenet, litt for lite trening, flodhestfølelsen som dukker opp en gang i blant, hektiske dager – litt sånn er det for tiden. Men jeg er en tenker, og jeg klarer heldigvis å snu negative tanker ganske fort. Så vil dagene for oss alle gå litt opp og ned. Sånn er livet.

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Ingenting er en selvfølge….