En liten, reddende engel

Reklame | Urtemor

Jeg har en liten reddende engel i hyllen på soverommet mitt, og denne lille engelen har jeg lyst til å skrive litt om i dag. Den lille engelen er et må ha produkt i mitt hjemmeapotek. Min mor har også alltid denne stående lett tilgjengelig hos seg. Denne lille engelen har hjulpet oss begge mye i mange år, og så er det en liten engel som kan hjelpe på så mange felt.

Jeg var lenge skeptisk til naturprodukter. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg var vel som mange andre som helst stolte på det man fikk kjøpt i butikker, og på apotek. Det man kan lage selv hjemme på kjøkkenbenken, det var jeg skeptisk til. Ikke at jeg hadde prøvd så mye. Jeg var bare skeptisk. Man har jo lært at man ikke skal uttale seg om noe før man har grunnlag for det man sier og hevder, og det hadde jeg ikke. Denne lille engelen på krukke, det er altså et naturprodukt som du sikkert har skjønt.

Jeg har opp igjennom årene slitt mye med roseninfeksjoner. Heldigvis er det nå mange år siden sist, men det var da jeg fikk en av de tøffeste roseninfeksjonene at jeg måtte krype til korset og prøve ringblomstsalve. Det var lymfeødemet mitt som var årsaken til at jeg stadig fikk roseninfeksjon, og tro meg : Roseninfeksjon er noe skikkelig herk! Man blir så dårlig med feber, frostrier, og en elendig allmenntilstand. Rosen (erysipelas) er en avgrenset betennelse i huden. Den infiserte huden blir rød, varm og hoven. Rosen skyldes at bakterier trenger gjennom huden på grunn av skade eller sykdom i huden. Eksempler på dette er sprekkdannelser i huden, fotsopp, brennkopper, vannkopper, insektsstikk og eksem. Forstyrret sirkulasjon i lymfekar og vener kan også være bakgrunn for rosen.

Den siste roseninfeksjon jeg hadde, den hadde jeg nok for ca 8-9 år siden. Det var en tøff infeksjon, og jeg fikk et sår som aldri ville gro. Såret fikk åpnet opp øynene mine for naturprodukter. Jeg hadde prøvd alt apoteket kunne tilby, jeg var på sårklinikken på sykehuset, jeg prøvde medisinsk honning. Ingenting hjalp. Såret ville ikke lukke seg. Jeg var så lei av å rense sår, og skifte Mepore. Jeg var sikkert den som la ned mest penger på Mepore på apoteket i denne perioden. Det var rett før det gikk rundt for meg at den lille engelen dukket opp. Ei venninne nærmest tvang meg til å prøve ringblomstsalve. Tro meg, hun hadde prøvd mange ganger før uten og lykkes. Jeg var så drittlei sår at jeg sa ja til å prøve. Hadde jeg bare prøvd lenge før. Hadde jeg bare trodd at ringblomstsalven kunne hjelpe meg. Da hadde jeg sluppet masse frustrasjon.  Ringblomstsalven ble min lille, reddende engel. Etter kun kort tids bruk av salven, så lukket såret seg. Etter dette har jeg alltid ringblomstsalve i huset.

Det er Marie som lager ringblomstsalven. Jeg har kjent Marie siden 90 tallet. Marie har drevet med naturprodukter siden 1995. I 30 år har hun produsert ulike naturprodukter, og blant produktene også ringblomstsalve. Marie er aromateraput, hun er hudpleier, og hun er sykepleier med mastergrad i klinisk helse, har jobbet mange år i helsevesenet og jobber nå med å utdanne sykepleiere. Marie har jobbet mye med produktene, og ringblomstsalven er ett av de produktene som hun aldri har hatt behov for å justere oppskriften på, og salven er ett av produktene som har fulgt henne gjennom alle disse årene.

Jeg bruker ringblomstsalven til så mye. En ting er å lukke sår, men jeg bruker den også når jeg får rifter, eller insektsstikk. Jeg bruker den på utslett, når huden er irritert, eller når jeg har brent meg. Jeg bruker den mye på guttene når de har sår av ulike slag. Da de brukte bleier, så brukte jeg den på bleieutslett.

Ringblomstsalven er kjent for sine beroligende, helende og fuktgivende egenskaper – og passer til så mye:
✨ Tørr og sprukken hud
✨ Eksem, kløe og irritasjon
✨ Solbrenthet og små brannsår
✨ Småsår, rifter og insektstikk
✨ Sprukne hæler og neglebånd
✨ Babyhud og bleieutslett
✨ Hud som trenger litt ekstra pleie
Den har en mild og naturlig duft, trekker godt inn og gir huden masse fukt og ro.

Ringblomstsalven er 100% naturlig. Den inneholder ingen parabener. Råvarene er antiseptiske, og langtidsholdbare. Min lille, reddende engel inneholder kun få ingredienser. Den inneholder bivoks, den inneholder god, kaldpresset, økologisk olivenolje, en olje som har vært kjent siden oldtiden for sine hudlegende egenskaper. I tillegg inneholder salven eterisk olje av lavendel, og ringblomstekstrakt. Dette er konsentrert uttrekk av blomsten som har vært brukt i uminnelige tider i folkemedisinen på grunn av sine hudlegende egenskaper.”

Vil du prøve ringblomstsalve, så tar jeg i mot bestillinger. Send meg ei melding, eller legg igjen en kommentar på Facebook. Marie lager opp ny batch i slutten av neste uke. Du kan selvsagt få den sendt dit du bor. Ringblomstsalve er også en super å gi i gave! Ringblomstsalven har en mild og naturlig duft, trekker godt inn og gir huden masse fukt og ro. 🔸 Pris: 200 kr for 100 ml, noe som er en veldig god pris. I tillegg har du ei slik krukke leeenge.

Lag deg en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag.

 

Voksenlivets første badetur

Hvem hadde vel trodd? Jeg hadde definitivt ikke. Men det har skjedd, og jeg blir bare mer og mer trygg og komfortabel. Man kan godt spørre seg selv om hvorfor man ikke har gjort dette for lenge siden, men jeg har svaret. Jeg var ikke klar for dette før nå. Så enkelt.

Jeg har skrevet om det før på bloggen. Om det store steget jeg tok når jeg endelig har våget å bade. Først i Badelandet i Dyreparken, og så i Aquarama. Jeg er så stolt av meg selv. Så stolt over at jeg faktisk har kommet så langt i endringsprosessen min. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg tok på meg badedrakt( og tights ) og badet som om det var en av de mest naturlige tingene i livet. Jeg som alltid har skjult meg i langbukser, og som aldri kunne få overdeler lange nok, og vide nok. Jeg som aldri har våget å vise noe som helst av beina mine. Nå har hele tankemønsteret endret seg takket være vektnedgangen. Så kan man tenke seg grønn på at det burde ha skjedd tidligere. Det hadde ikke skjedd tidligere. Det hadde ikke skjedd når jeg var 36 kg tyngre. Det er nå jeg er klar, og det er nå jeg er komfortabel, og trygg.

Voksenlivets første badetur er overskriften i dag, og onsdag var voksenlivets første badetur. Badetur til Hamresanden med flokken min, og med niese og hennes barn. Jeg har vært på Hamresanden hundrevis av ganger, men da får å gå tur. Ikke bade. Jeg har alltid skygget unna stranda. Hatet den som pesten. Onsdag ble det mitt første strandbesøk på evigheter av år, og det føltes så naturlig og fint.

Jeg skal ikke skryte av at jeg la meg på svøm, for det gjorde jeg ikke. Men jeg vasset rundt i vannet sammen med barna. Først kjentes vannet sykt kaldt ut for meg som er en pyse, men det ble kjapt en god temperatur. Grunnen til at det ikke ble mer enn å vasse, det var underlaget. Det var sykt ubehagelig å gå utover når underlaget var steiner. Men bare det å føle seg komfortabel med å gå der på stranda i badekjolen min og ikke tenke på verken de andre som var der, eller beina mine, for en herlig følelse å kjenne på. Gleden ved å kunne være på stranda med prinsene mine, den var enorm. Være med dem i vannet, se gleden deres og høre latteren, det gjør noe med et mommohjerte. Jeg ser jo også hvor mye det betyr for dem at mommo er med. Prinsene har hele tiden vært en av de største motivasjonene mine under denne endringsreisen. Det og kunne delta mer i leken, ha mer energi og være enda mer tilstede for dem. De er også motivasjonen min når jeg kjemper videre på min vektreise.

En stor kropp har i mange år gjort at jeg ikke har våget å bade. Frykten for blikk og kommentarer har vært for stor. Nei, det skal ikke være sånn, men sånn har det vært. Det hjelper lite at andre bare sier at man må gjøre det. Bare heve seg over det som måtte komme av blikk og kommentarer. Lettere sagt enn gjort. Jeg har ikke klart det. Slike ting er altfor sårt, og for å beskytte meg selv, så har jeg valgt og ikke bade. Datteren min badet alltid med sin far. Jeg kunne være med på stranda, men jeg badet ikke….
Det er sikkert noen som ikke helt skjønner verken frykten for å bade, eller gleden over at jeg endelig faktisk har gjort det. Jeg har ikke orket at andre mennesker skulle kommentere min kropp. Jeg beskyttet meg mot å bli såret. Kroppen ga meg nok tunge stunder. Jeg trengte ikke flere. Når jeg da etter 1 1/2 år faktisk har klart å kjempe en tøff kamp mot kiloene, og endelig er på en plass hvor jeg er komfortabel med å gå i vannet, da er det så utrolig stort for meg å gjøre det. Jeg elsker å bade, og nå kan jeg nyte vannet på lik linje med alle andre som elsker å bade. Klart det er stort.

Nå er jeg der jeg vil være. Nå har jeg badet alle steder hvor jeg har ønsket å bade, og det skal jeg også fortsette med. Voksenlivets første badetur – gjennomført.

De myke, lange musklene

Yngste barnebarnet mitt, Alfred som blir 6 år i oktober, han er veldig klar i sin tale : Mommo har veldig lange og myke muskler, og siden jeg har så lange muskler, så kan jeg ihvertfall ikke drive med karate. Karate har vel aldri vært et ønske hehe, men Alfred han synes karate er kult. Skal man starte på karate, så kan ikke musklene være så lange og myke som mine sier Alfred.

Lange, myke muskler, det er altså løshuden på armene mine. Huden som henger der på armene, og slenger godt når jeg beveger de. Det har blitt masse løshud spesielt på armene, og Alfred er så fascinert av dette. Han synes ” musklene ” er så myke og gode, og han må stadig bort å kjenne på de. Begge guttene lurer jo også fælt på hvorfor mine armer er sånn, for de kjenner ingen andre med så myke, og lange muskler. Mommo er jo nesten som en superhelt med slike myke muskler. Så da må man prøve å forklare på en god måte hvorfor mommo sine armer har blitt sånn. Jeg har vel også fortalt at jeg etter hvert kanskje kommer til å fjerne disse myke musklene,  og at det faktisk er hud og ikke muskler. Jeg skal nok være veldig glad for at det ikke er musklene mine som henger der og slenger. Så om legen en dag kutter musklene bort som Alfred sier, da kan jeg kanskje starte med karate, men han er likevel noe usikker fordi jeg nok er for gammel i tillegg, og litt for treig hehe. Jeg har vel sagt til guttene at jeg en dag skal løpe om kapp med de. De smilte godt da jeg sa det, og så vel for seg at de kom til å ligge ei mil foran meg, men for min del, så er det vel bare legge seg i hardtrening.

Løshud. Masse løshud. Etter å ha gått ned 36 kg, så har det blitt mye løshud gitt. Jeg har hatt løshud lenge, men minus 36 kg setter sine spor, og også på steder jeg ikke har hatt det før. Overarmene, der har jeg alltid hatt både grevinneheng og løshud, men ikke så mye som nå. Det henger og slenger godt der gitt, og huden blir jo ganske så rynkete når den er i fritt fall. Huden har begynt å bli skrukkete, og den har begynt å henge litt på en måte, spesielt på høyre arm. Men jeg har skjønt at det blir løshud over det meste av kroppen når man får et stort vekttap, og kroppen spør ikke akkurat hvor det passer best å få det. Det samme gjelder hvor på kroppen man mister kiloene. Man må bare godta at man mister de der man mister de. Ofte er det jo feks brystene som får gjennomgå først, og la oss si det sånn, det har blitt mindre bryster også, og det er bittelitt kjedelig om jeg skal være ærlig. Bryster er pent og kvinnelig synes jeg, og selv om jeg fortsatt har bryster, så har de blitt mindre. Hadde man fått dekket inngrep for å løfte og få tilbake den opprinnelige størrelsen, så tror jeg at jeg hadde prioritert det først. Jeg håper jeg en dag kan gjøre noe med det, men da blir det vel på egen regning. Kosmetiske inngrep kalles slikt, og det dekker ikke staten.

Ellers er det løshud på lårene. Masse løshud. Det er nesten vittig å se så masse løs hud på lår. Magen, der er det ikke så mye ennå, men likevel såpass mye at jeg kan løfte en del hud i det området. Halsen begynte jeg å bekymre meg for, men nå er det helt innafor synes jeg. Jeg er blitt smalere i ansiktet, noe jeg er super happy for, men har ikke lyst til å få løshud og rynker på halsen, eller i ansiktet om jeg kan bestemme. Det er jo noe alle kan se veldig godt. Nei, jeg vet jeg ikke bestemmer dette, og ja, jeg er sikkert forfengelig, men akkurat det ser jeg noe mørkt på. Men ikke så mørkt at jeg ikke vil fortsette reisen mot et enda lettere liv. Å få en lettere kropp trumfer alt dette.

Åreknuter. Åreknuter har jeg hatt masse av. Skikkelige klumper. Et sted på låret er det en stor klump med flere åreknuter. Denne klumpen var tidligere dekket av magen min, magen hang liksom over så jeg ikke så den. Nå er det ingen mage som henger over den, så den er stor og tydelig. Etter jeg nå har mistet 36 kg, så føler jeg at jeg har fått en haug av nye åreknuter. Det er jo rene åreknutegalleriet på lårene mine. Men legen kunne fortelle at jeg nok ikke har fått flere åreknuter, men etter vekttapet så har de kommet mye mer frem, og flere har nok ligget under huden uten at jeg har sett dem. Legen har henvist meg til Arendal for vurdering om de kan fjernes fordi de er vonde, og de klør. Innen november skal jeg få time i følge sykehuset. Så får vi se hva de sier. Jeg har fjernet åreknuter to ganger før, og den ene gangen var jeg også på det største tror jeg. De forsvant, men kom tilbake igjen, sikkert mye pga vekten.

Det er laaangt igjen til at jeg overhode hadde fått et tilbud om kirurgi for å fjerne løshud, og jeg vet ikke om jeg kommer til å legge meg under kniven heller. Mest fordi jeg er så redd for å ha det innmari vondt i tiden etterpå. Da skal det være fordi jeg har så mye løshud at det går ut over livskvaliteten. Fastlegen er tydelig på at det meste kan ordnes når man har nådd en vekt man er fornøyd med. Samtidig så er jo også all løshuden et bevis på en fantastisk reise, for alle tårer, all svette, alle kamper som er kjempet, all glede jeg har opplevd og all mestring. Løshuden er et bevis på minus 36 kg og et nytt liv. En annen flott ting er at jeg faktisk nesten ikke bryr meg om all huden som henger på armene. Jeg går feks i topper uten armer. Hvem hadde trodd det for to somre tilbake.

Alfred får nok kjenne på mommos myke, lange muskler ei stund til. Kanskje vil jeg fjerne de med tid og stunder, og om jeg velger det, da kan jeg begynne på karate, om jeg ikke er eldgammel innen da 🙂

Den brutale sannheten

Naturlig nok er jeg veldig opptatt av effekten av slankemedisiner, og akkurat det er jeg nok ikke alene om. Vi er mange som bruker den ene eller den andre medisinen i håp om å gå ned i vekt. Dere som følger bloggen min vet at jeg har oppnådd en stor vektnedgang det siste 1,5 året, men dere vet også at akkurat nå kjemper jeg for hvert eneste gram som jeg klarer å gå ned. Kanskje er dette det berømte platået, men jeg tror dette er den brutale sannheten, nemlig at slankemedisinene på et punkt vil slutte å virke.

” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap for en tid tilbake. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?

Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og jeg føler den har gjort det veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.

Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette..det tror jeg også, men det er tøft og måtte innse det.

Ozempic og Wegovy er begge to versjoner av semaglutid, et legemiddel som kan senke blodsukkeret og dempe appetitten ved å etterligne hormonet GLP-1, som signaliserer til hjernen at man er mett. Studier har vist at disse legemidlene kan hjelpe folk til å gå ned gjennomsnittlig 15 prosent av kroppsvekten, men det er jo ikke alle som opplever et vekttap på 15%. Noen opplever også mer enn 15%. Eksperter er også klare på at pasienter som tar disse medisinene mot fedme, vil nå et punkt der de slutter å gå ned i vekt og medisinen slutter å virke. Dette kalles visstnok «Ozempic-platået», eller ” Wegovy – platået.” Mange leger får henvendelser fra pasienter som hevder at medisinen ikke virker etter at de har nådd stoppunktet. Selv om mange drar nytte av medisinens evne til å dempe appetitten, opplever mange at vekttapet ikke varer så lenge som forventet.

I følge overlege Jens Meldgaard Bruun, så har all vektnedgang et platå. Til Illustrert Vitenskap så sier han at man ikke kan fortsette å gå ned i vekt, for da ender man opp med å ikke veie noe. Kroppen tilpasser seg vekttapet for å bevare seg selv», sier Bruun, som er klinisk professor og leder for det nasjonale fedmesenteret i Danmark. Platået inntreffer gjerne etter at pasienten har gått betydelig ned i vekt og nærmer seg en sunn vekt. Ifølge Meldgaard inntreffer det typisk i løpet av de første 3-12 månedene hos de fleste pasienter.

Jeg ser at man ikke kan fortsette å gå ned gjennom hele livet, men hadde bare vektnedgangen stoppet når man nærmet seg en sunn vekt, så hadde det vært perfekt. Jeg føler ikke at jeg er på en sunn vekt ennå. Jeg har fått mange fine kommentarer og meldinger fra lesere som har opplevd det samme som meg, men som også har opplevd at det plutselig slapp igjen, og vekta fortsatte å gå ned. Jeg håper jeg også er der. Kunne jeg klart målet, så hadde jeg vært mer en strålende fornøyd, og da kunne jeg jobbet med kun vedlikehold.

Mange som opplever at virkningen avtar, de slutter ofte på medisinen. Der er ikke jeg. Jeg våger ikke å slutte. Slutter jeg, så vil jeg nok erfare det samme som så mange andre, nemlig at vekten går opp igjen. Man har lest flere artikler om at det er dette som ofte skjer når man slutter å ta sprøyten, og  Illustrert Vitenskap har vært i kontakt med flere tidligere Ozempic-brukere som følte seg «umettelige» etter at de sluttet med medisinene. Dette førte til at de stadig småspiste og tok større porsjoner når de spiste – og dermed gikk opp i vekt igjen.

Kanskje må vi bare innse at medisinen på et punkt vil slutte å virke? For min del, så håper jeg at kiloene vil slippe taket igjen, og at jeg kan nå målet mitt, men det aller viktigste er definitivt å vedlikeholde den vektnedgangen jeg har hatt til nå, og også å nyte min nye hverdag. Jeg innser også at mye ligger på meg i forhold til kost…kaloriene som går inn må nok reduseres ennå mer…

Se hva jeg har kjøpt

Gjett hva jeg har kjøpt? Jeg er skikkelig stolt jeg. Det må være mange år sist jeg kjøpte noe lignende. Ikke kan jeg huske sist jeg brukte det heller.

 

Så hva har jeg kjøpt meg? Jo, jeg har kjøpt meg kjole. Jeg tror dette må være voksenlivets første hverdagskjole. En kjole jeg vet at jeg kommer til å bruke, og en kjole jeg føler meg fin i. Jeg kjøpte meg en denim kjole tilbake i 2017, og var veldig klar for å bruke den. Kjolen ble brukt en gang, og deretter solgt. Jeg kjøpte også en kjole året før, en kjole jeg hadde med meg til syden. Den ble vel brukt to ganger der nede, men jeg følte meg aldri vel i kjole.

Kjoler har alltid vært skummelt. Jeg har aldri vært en kjoledame. Jeg har liksom aldri gått i kjole. Ikke fordi kjole ikke er fint, for kjoler er utrolig fint, men jeg har ikke følt meg komfortabel i kjole. Jeg har vært livredd for å vise beina mine. Jeg gikk kun i kjole ved helt spesielle anledninger. Snefrid ved Snefrids Hus sydde et par helt nydelige drakter til meg når datteren min ble konfirmert. Ei flott lilla, og ei nydelig sort. Flotte, lange skjørt med nydelige korsett overdeler, og kort jakke til. Dette var virkelig flotte selskapsklær som jeg følte meg fin i, men det ble jo hvert jubelår at jeg kledde meg så flott liksom. Nå er disse draktene altfor store, så de henger kun i skapet mitt, noe som er veldig synd. jeg får meg likevel ikke til å selge de fordi det er Snefrid som har sydd disse til meg. Kanskje jeg skulle ha lånt de ut til andre som trenger selskapsklær.

Foruten disse to flotte draktene, så har jeg også en annen selskapskjole fra Snefrids Hus. En helt nydelig, lilla kjole. En drøm av en kjole. Jeg har også en nydelig, lilla selskapskjole fra Kirsten Krogh, og det er den kjolen man kalte tryllekjolen fordi den skjulte det man ønsket å skjule. Den ene kan jeg bruke om jeg legger godviljen til. De har blitt for store.

Jeg har alltid skammet meg over lymfebeina mine, eller tømmerstokkene som jeg har kalt de i mange år. Det var først, og fremst frykten for å vise tømmerstokkene mine som var årsaken til at jeg aldri har gått i kjoler annet enn ved helt spesielle anledningene. Beina mine tålte liksom ikke dagens lys. I tillegg til tømmerstokker av noen bein, så bruker jeg jo kompresjonsstrømper. Det er vel ingen som ennå har uttalt at kompresjonsstrømper er vakkert, og kjolen måtte være så lang at den gikk i bakken om den skulle skjule kompresjonsstrømpene, og om den i det hele tatt skulle vurderes. Var den fotsid, så ble jo ikke beina synlige. Kjole er jo så pent, så jeg fatter ikke hvorfor jeg tenkte sånn, men hurra for hodet som ikke alltid tenker fornuftige tanker.

Jeg har prøvd å snu tankegangen mange ganger, men hodet fortalte meg hele tiden at kjole ikke var noe for min kropp, så hodet vant over lysten til å gå med kjole. Heldigvis har mye skjedd på det mentale planet den siste tiden. Vektnedgangen har også resultert i at jeg har det så mye bedre mentalt. Det at jeg ikke snakker meg ned så mye som før, det er en seier. Den stygge, feite kroppen var det første jeg tenkte på når jeg våknet, og det siste jeg tenkte på før jeg sovnet, og gjennom dagene kvernet de negative tankene om en stygg kropp. Nå er disse tankene borte. Ikke fordi kroppen har blitt så slank og fin, men fordi den har blitt lettere, fordi den har det så mye bedre, og fordi jeg trives mye bedre i den.  Jeg engster meg ikke for helsen på samme måte som før fordi jeg nå lever et aktivt liv med mye trening og bevegelse, noe jeg vet påvirker helsen positivt. Selv om vekten vil være en kamp hele livet, så er jeg på en veldig god plass nå både fysisk og psykisk.

Siden jeg startet endringsreisen i september 2023, så har mye positivt skjedd. Bla så har jeg også mistet mye vekt i beina, og det gjelder både i legger og lår. Vekten og cm jeg har mistet der betyr at tømmerstokkene ikke lengre er så store som de en gang var. Det igjen betyr at jeg våger å vise beina mer. Jeg går i badeland og svømmehall med badekjole, og en tights til knærne, og jeg har kjøpt meg kjole. En kjole jeg definitivt skal gå med, og jeg tenker at det kommer til å bli flere kjoler på meg etter hvert. Jeg er på utkikk etter en maxikjole med halvlange armer i friske sommerfarger.

Kjolen jeg kjøpte er fra Careless, og er i en pen lys lilla farge. Det var helt tilfeldig at det ble kjole. Datteren min skulle innom der, og så sier hun plutselig at jeg må gå bort å se på noen kjoler på et stativ. De var satt ned fra 1399 kr til 400 kr. Jeg tok med meg en inn i prøverommet, og kjolen ble definitivt med meg hjem. Kjolen er i størrelse XL, og jeg føler meg så fin i den. For kort tid tilbake, så hadde jeg aldri gått med en kjole som er tettsittende, men det er jeg helt komfortabel med nå, og jeg elsker den følelsen. Denne kjolen er jo helt fotsid, så perfekt lengde. Nå må jeg bare få kjøpt meg noen lyse sko, for sort blir fort litt hardt mot den lyse lilla.

Så ble det endelig kjole på meg, og jeg er så happy! Denne skal ikke bli hengende i skapet. Den må gjerne bli for stor en gang der fremme, men bruke den, det skal jeg.

Minus 36 kg, og der står jeg…..

Jeg må være ærlig, jeg blir frustrert, sur og lei. Nå har jeg gått et år på Ozempic og i september, så har jeg gått et år på Wegovy. Reisen har vært fantastisk. Jeg har gått ned 36 kg, men nå virker det som om resten av denne reisen ikke vil gi de store resultater. Eller, om jeg lever på en diett, så vil jeg selvsagt klare å gå ned mye mer, men det vet jeg at jeg aldri vil klare. Da kommer jeg til å gå fra vettet. Men jeg vet at det handler om kalorier inn og kalorier ut, og jeg må gjøre noe grep om jeg skal klare å  gå ytterligere ned. Det er bare så innmari vanskelig å ta enda større grep.

Alt handler om kalorier inn og kalorier ut. Jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha pr dag for å holde vekten vedlike, og jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha for å gå ned. Nå som jeg har gått ned så mye som jeg har, så skal kroppen ha mindre kalorier inn enn hva den kunne da jeg var 36 kg tyngre. Altså, jeg spiser IKKE som jeg gjorde før. Overhodet ikke, men likevel, så må jeg justere noe på maten om jeg skal klare å gå ned mer. Spise noe mindre, eller da få færre kalorier inn enn jeg gjør pr i dag. Da vil nok vekta bevege seg nedover igjen. Verken Mounjaro eller Wegovy gjør deg slank, men begge hjelper deg til å regulere apetitten. Du blir fortere mett, og du kan miste lysten på mat av den ene. Men spiser du flere kalorier enn du skal, ja, så vil også vekten gå opp, også på slankemedisiner. Ingen skal fortelle meg at de spiser sunt og lite, men går ikke ned. Nå skal jeg også forte meg å si at dette gjelder de fleste av oss. Det finnes noen unntak som sliter med å gå ned grunnet sykdom, men for hoveddelen av oss, så er sannheten brutal:  går du opp i vekt, så er det fordi du spiser feil, eller for mye. Om man nesten ikke spiser, så går man ned. lever man på diett, så går man ned. Det regnestykke er veldig enkelt. Noen veldig få unntak finnes det selvsagt, men for hoveddelen av oss, så er sannheten brutal:  går du opp i vekt, så er det fordi du spiser feil, eller for mye.

Etter jeg startet på Ozempic, så fikk jeg bivirkningen så mange andre også opplevde, nemlig vekttap. Jeg var i himmelen! Endelig! Endelig fikk jeg blodsukkeret under kontroll, og endelig så kjente jeg at vekten gikk ned. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye det har betydd for meg og mitt liv at jeg har klart å gå ned 36 kg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve en så mye lettere kropp. Så jeg er evig takknemlig for at jeg fikk gå på Ozempic i litt over et år. Evig takknemlig for å ha en fastlege som støtter meg. Evig takknemlig for resultatene. Jeg har lært mye denne tiden jeg har gått på Ozempic og Wegovy. Jeg har lært masse om kalorier, og jeg trodde jeg kunne mye…men du verden så mye jeg egentlig ikke har hatt peiling på. Jeg har lært mye om hvor mange kalorier kroppen min skal ha for å gå i det berømte underskuddet, og jeg vet hvor mye kalorier jeg kan ha for å holde vekten stabil. Jeg har lært meg å stoppe når jeg er mett, og da før man blir stappmett. Jeg har lært meg å nyte maten på en helt annen måte. Jeg har lært meg at sjokolade ikke er livet. Jeg mistet faktisk lysten på sjokolade da jeg startet med Ozempic, og har ikke spiste det siden. Jeg har fått viktige verktøy som jeg må bruke om jeg skal klare å gå ned mer.

” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap for en tid tilbake. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?

Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og det har den gjort veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.

Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette…

Jeg har en flott fastlege, og i en samtale med han, så kunne han fortelle at kroppen nok har kommet til det berømte platået, og er man der, så jobber nå kroppen i mot meg. Kroppen vil ikke ned, men tilbake til dit den var på det største. Så nå er det krig mellom meg og kroppen. Fastlegen min var ærlig på at det vil bli en mye større jobb for meg fremover om jeg vil mer ned i vekt. Jeg må redusere antall kalorier. Jeg må hele tiden tenke på hva måltidene inneholder selv om jeg ikke skal gå på noen diett. Men det er disse små, men viktige grepene som må tas i forhold til kostholdet. Jeg vet han har rett. Alt er bare så vanskelig nå. Jeg må nok også belage meg på å gå på slankemedisin en god stund fremover, men verken legen eller jeg håper dette er noe jeg vil stå på livet ut. Målet der fremme må være å slutte med den.

Det verste jeg opplever for tiden, det er den evige lysten på å ha noe å spise. Jeg kan være stappmett, men likevel ha lyst til å dytte noe i munnen. Jeg har aldri hatt det sånn før, og det er krisestemning i hodet mitt når det er sånn. Jeg føler meg svak på det punktet. Jeg lar meg lettere friste nå enn for kort tid siden. Jeg må prøve å tenke ut hva jeg gjør når det er sånn. Jeg må aktivisere meg mer. Jeg har faktisk begynt å være mer aktiv, og har lagt inn mer trening pr.dag. Fastlegen min understreker hele tiden hvor viktig treningen er. Om man sier at kosthold er 80% og trening 20%, eller 70/30 som andre mener, så vil jeg kunne oppnå gode resultater også på vekten ved å trene godt og mye. Jeg har fått inn nye øvelser i treningen, jeg har økt intensiteten noe, jeg har begynt å være aktiv i vann, og jeg tenker å bruke neste uke på å legge opp nytt program ved å bruke nettet. Der ligger alt jeg trenger for å å lage gode treningsprogrammer på nettet. Jeg vil videre både med tanke på vektnedgangen, og treningsmessig. Jeg er også veldig klar over at all trening gjør at jeg får mer muskler, og muskler veier. Det er også en grunn til at vekta ikke vil så mye nedover.

Hos legen i går, så poengterte han nok en gang hvilket flott resultat jeg har oppnådd. Vektnedgangen jeg har hatt sidestilles med operasjonsresultat, og det gjorde meg utrolig stolt.

Om jeg er fornøyd med 36 kg? Jeg er storfornøyd! Det må det ikke være noen som helst tvil om. Jeg er så takknemlig for å klart dette. Noen må jo alltid være negative, og gi klar beskjed om at det er sprøyten som har fått meg ned. Det kunne ikke ha vært mer feil! Jeg har søren med jobbet for hvert gram, for hver kilo! Joda, sprøyten har vært en helt fantastisk drahjelp, og uten denne drahjelpen, så hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Men man kan ikke stikke seg i magen og leve som vanlig. Man må endre vaner, man må tenke annerledes, og om man da trener godt i tillegg, så er det veldig positivt.

Jeg er så takknemlig for min nye hverdag. Det å kjenne på bein som fungerer på en måte som jeg aldri har opplevd før – den gleden kan ikke beskrives med ord. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Etter å ha mistet 36 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men jeg føler at jeg har fått en ” ny ” kropp, og en ny mental helse. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.

Det blir en kamp fremover for grammene og kiloene, men jeg kan ikke gi opp.

Dagen min startet med å sykle ei mil på treningssenteret. Ellers blir det å gjøre litt ute i dag. Luke beddene, og ta på ny bark. Garasjen skal også males, så mulig jeg starter litt i dag.

Nyt lørdagen – vi blogges i morgen.

Jeg skal bli mommo igjen!

Tenk at jeg skal bli mommo igjen!

I neste måned blir jeg mommo til ei lita prinsesse, og de to nydelige prinsene mine skal få ei lillesøster. Guttene er i ekstase, og synes de må vente veldig lenge på denne lillesøsteren sin. De koser magen, prater og synger til lillesøster, og kan snart ikke vente lengre. Nå er det bare ca 5 uker til termin, men for de så er det en evighet. Både Henry og Alfred kom før termin, så kanskje skjer det samme denne gangen.

Jeg ble mommo for første gang 24.oktober i 2018. 17.oktober året etter, så kom mitt andre barnebarn. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle få flere barnebarn, og var veldig fornøyd med de to nydelige prinsene mine, men sannelig, så blir det et barnebarn til, og jeg gleder meg masse. Denne gangen så kommer jenta, og jeg skal være ærlig på at jeg synes det er veldig stor stas at nr.3 blir ei jente. Guttene synes også det er stor stas med ei lita søster.

Tenk så heldig jeg er som snart er mommo til 3 stykker. Et barn og tre barnebarn, det er sannelig ikke verst. Jeg som vel ikke helt trodde at jeg skulle få barnebarn i det hele tatt da datteren min nok var litt lunken til tanken på å få barn, men når man møter den rette, og livet endrer seg, så er barn plutselig et stort ønske.

Celina er mitt eneste barn. Jeg har nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om jeg hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.

” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre vet at det er helt fantastisk. For en gave vi får vi som er så heldige å bli besteforeldre.

Jeg har et nært og tett bånd til prinsene mine, og det er jeg så evig takknemlig for.  Jeg skulle selvsagt ønsket at de bodde nærmere meg selv om Arendal ikke er verdens ende. Av og til føles det som om det er verdens ende fordi jeg ofte ikke kan ta del i hverdagene deres på samme måte som om vi hadde bodd nærmere hverandre. Det å hente i barnehage og skole, ta en sporadisk tur på kino eller noe annet gøy en ettermiddag, ha de på middag midt i uken, bare hente de når jeg vil…sånne ting blir det ikke så mye av. De går på skole og i barnehage, de går på 2 fritidsaktiviteter hver, så det blir ikke så mye tid igjen i hverdagen ofte. Men så fort det åpner seg en mulighet, så er vi sammen. Helgene er jo gull. Da er vi mye sammen, og de overnatter mye hos meg. Kan du tenke deg noe som varmer hjertet mer enn når vi møtes igjen, og begge guttene kommer løpende mot meg med åpne armer, roper ” mommo ” og gir meg verdens beste bamseklem. Eller når de forteller at de elsker meg, og at jeg er den beste mommo’en i hele verden. Da smelter hjertet, og jeg skjønner at jeg betyr masse for de to guttene mine. Og gjett om det også går andre veien.

Det er så utrolig flott å få være mommo, og jeg har masse å gi til begge prinsene mine, og også den lille prinsessa som nå snart kommer inn i livene våre. Jeg ønsker å være der for de alle. Det er utrolig viktig for meg. Jeg stiller opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe tid med guttene og nå snart også den lille jenta,  det gir meg så mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av Henry og Alfred sitt liv, og etter hvert også prinsessa som kommer til verden. Oppleve sammen, trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry og Alfred vil sitte på fanget for å lese, eller bare kose…eller når de legger kinnet sitt tett inntil mitt for å fortelle at jeg er verdens beste. Jeg nyter hvert sekund. Guttene blir nok litt bortskjemt her hos mommo, men sånn skal det være…det samme blir nok også den lille prinsessa. Det er besteforeldres privilegier å skjemme bort på en fin måte. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarna mine litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg er den bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og Alfred, og også til prinsessa som kommer i juli.

 

Det er tusen følelser inni meg. To små gutter beriker livet mitt. Snart har jeg også ei jente som skal berike livet mitt. Jeg er så utrolig heldig. Henry er oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Alfred er oppkalt etter sin olderfar på farssiden. Den lille jenta som snart kommer vil også få et familienavn, navnet til min olderfars søster ( på min mors side)….et helt nydelig navn.

Jeg er mormor til to vakre gutter. Snart er jeg mormor til ei vakker prinsesse. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi alle tre oppmerksomhet og masse kjærlighet.

Jeg gleder meg så til juli!

 

 

Jeg føler meg minst 10 år yngre

Jeg fylte 55 år i april. Jeg synes det er innmari rart å tenke på at jeg har blitt så voksen. Jeg vil ikke si gammel, for å være 55 år, det er for de fleste ingen alder. Jeg føler meg ikke gammel, men jeg føler meg heller ikke som 55 år. Jeg aner ikke hvordan det føles å være 55 år, men jeg føler meg nok langt yngre enn de harde fakta i fødselsattesten min.

Jeg tror de fleste har det sånn som meg, at vi ikke føler alderen vi faktisk er. Og jeg skal være dønn ærlig å si at jeg føler meg yngre nå etter å ha gått ned så mye enn jeg følte meg på det tyngste, men jeg har aldri følt den faktiske alderen min. I hodet er jeg yngre. Usikker hvor mye yngre jeg føler meg, men jeg kunne nok glatt å trukket fra 10 år ihvertfall. Også min mamma på 84 år føler seg mye yngre i hodet, men merker alderen på kroppen. Jeg føler meg altså yngre enn jeg er, og samtidig så føler jeg meg på en innmari god plass i livet. Fra jeg passerte 40 år, så har jeg følt det sånn. Tryggere på meg selv, og trygg på livet. Sånn har det vært i årene frem til nå. Dagene er gode, og livet er innmari godt. Jeg har det veldig godt med meg selv. Det er liksom bare mannen i mitt liv som mangler, men han er det vanskelig å finne gitt….

Når jeg sier at jeg nok føler meg ti år yngre, så er det faktisk der de fleste ligger. Vi føler oss 10 år yngre enn alderen vår. Undersøkelser viser det. Og vi ønsker oss ytterligere 10-20 år yngre. I to ulike undersøkelser har aldersforsker Svein Olav Daat­land spurt 3.500 nordmenn mellom 49 og 79 år om deres oppfatning av egen og andres alder. 70 prosent av de spurte opplevde seg yngre enn de var. Andelen med denne oppfatningen økte svakt med alderen skriver Vi over 60. Allerede sent i 20-årene begynner svært mange å føle seg yngre enn de faktisk er. Internasjonale studier viser at selv på steder og til tider der eldre har status og prestisje, vegrer folk seg mot å bli eldre. Aldersforskeren mener vi kan se på dette som en indikator for helse og trivsel.Han mener at det å gi seg selv noen færre år på baken, ikke behøver å bety at du ser ned på eldre mennesker, bare at vi yter motstand mot prematur aldring.

Hva er du mest redd for når det gjelder aldring? For min del er jeg mest redd for en dårlig helse. Jeg tenker mye på hvordan kroppen vil fungere etter hvert som man blir eldre. Et stort pluss er selvsagt at jeg trener masse, og dermed styrker kroppen min. Med mye trening, spesielt styrketrening, så vil jeg jo være mye bedre rustet når alderdommen virkelig kommer. Så styrketrening dere, det er så viktig for oss, og det er heller aldri for sent. Deretter er jeg redd for rynker, og jeg er nok redd for hvordan kroppen vil endre seg. Nå har jeg jo ganske mye løshud/overflødig hud etter stort vekttap, så det spiller kanskje ingen rolle i forhold til hvordan kroppen vil bli hehe.

Undersøkelser viser at også mange er veldig redde for å legge på seg. Det er jo jeg allerede som snart 55 åring. Livredd for å legge på meg det jeg har tatt av meg, og den redselen vil nok følge meg også fremover, og antageligvis for alltid. Det at huden i ansiktet vil endre seg, og se mer gammel ut, det er også en stor frykt jeg har, og jeg er helt seriøs på det. Så kan mange bare le og synes dette er helt idiotisk, men sånn føler jeg det. Jeg synes rynker er vakkert på innmari mange. Det at livet har satt spor etter levde år, men jeg tror ikke jeg hadde syntes det hadde vært vakkert på meg, og vakkert for mitt hode. Men jeg vet jo at det kommer. Så rynker, ja, det er noe jeg ” frykter.”

Rynkene jeg har ved siden av øynene, de liker jeg faktisk. De kommer spesielt godt frem når jeg smiler, og nei, dette er ikke bare smilerynker. Utover disse, så har jeg jo mistet elastikk i området rundt munnen, og der er jeg sikkert ikke alene. Utover det, så har jeg pr nå veldig lite rynker, og jeg har en ganske pen og god hud. Jeg tror jeg får tilbakebetalt for at jeg fra veldig ung alder har passet på huden min. Jeg tror ikke at man kan gjøre så mye når utfordringene plutselig er der, men at man kan forebygge, det tror jeg på.

Posene jeg har under øynene, det handler ikke så mye om alder, men kanskje mer om at jeg feks drikker altfor lite vann, kanskje får jeg lite søvn…disse tingene er nok de største årsakene…og jeg hater virkelig posene jeg har, og tenker iherdig på hvordan jeg skal få de mindre. Tips tas i mot med takk, men utover å drikke mer vann, så vet jeg ikke om noe kan gjøres….men om posene blir større, og kanskje begynner å henge, det er en tanke jeg ikke liker. Så tenker sikkert andre helt annerledes, men for meg er poser og rynker noe jeg ikke ser frem til.

Undersøkelser viser at over 70 prosent i alle aldersklasser opplever seg som yngre enn de er. Hvor mye yngre du føler deg i forhold til kronologisk alder, øker noe med alderen: En gjennomsnittlig 45-åring opplever seg som 39, mens 74-åring typisk opplever seg selv som 65. Menn i alderen 40–79 år ønsket seg i snitt 20 år yngre, mens kvinner i samme aldersspenn nøyde seg med å ville trekke 15 år fra alderen. Jo eldre du er, desto lavere i forhold til din egen alder setter du «den ideelle alder». En 45-åring synes 35 er den ideelle alder, mens en 75-åring peker på 45 som en perfekt alder. De fleste mener vi er «voksen» når vi er 20 år, «middelaldrende» ved fylte 50, «eldre» ved 65 eller 70 og «gammel» når vi er 80. Så da er jeg en middelaldrende kvinne med en gammel mamma. Ifølge gerontolog Becca Levy på Yale University risikerer de som har et negativt syn på aldring, en tung alderdom selv. De som har et mer positivt bilde av eldre mennesker, har større sjanse for selv å få et bedre og til og med lengre liv skriver Vi over 60.

Å føle seg yngre enn man faktisk er, det handler ikke om å fornekte alder for min del. Jeg tror det handler om å se positivt på egen situasjon, og at det dermed øker sjansen for å føle seg lykkelig. Vi er den alderen vi er, og jeg er jo evig takknemlig for å få lov til å bli eldre…men jeg føler meg likevel mye yngre, og den følelsen, den vil jeg beholde.

I dag startet jeg dagen på treningssenteret. Styrkeøkt i dag, men startet på mølla, og avsluttet på sykkelen. Ellers skinner sola i Kristiansand i dag, så da blir det å vaske ferdig huset og starte med å skrape ei tverrplanke i front av gjerdet som må males i år. Liker meg ute.

 

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Man lærer hele tiden

For kort tid siden, så kjente jeg mye på en veldig vond korsrygg samt at jeg opplevde at beina var litt slitne. Korsryggen var mest vond om nettene, og når jeg skulle stå opp om morgenen, og når det gjelder beina, så kjente jeg på at det var tyngre å gå opp bakker når jeg var ute på tur. Jeg tenkte umiddelbart at det er lymfødemet mitt som har vært årsaken, men samtidig, så belaster jeg beina mye med tanke på hvor mye jeg trener for tiden.

Når jeg er ute og går tur, så går jeg mye på grus, noe som er hardt, og som gjør at jeg helt klart får mye belastning på beina. Kroppen min bærer fortsatt høy vekt, og det merker jo beina når jeg er ute og går. Akkurat det har jeg aldri tenkt på når jeg kjenner på slitne bein, men i følge fysioterapeuten min, så vil også korsryggen min få ekstra belastning når jeg er ute og går.

Jeg fikk flere råd fra fysioterapeuten. Det ene har jeg skrevet litt om tidligere, nemlig gåstaver. Jeg tok rådet til meg, og kjøpte staver. Stavene har jeg brukt hver eneste gang jeg har vært ute på tur. Veldig rart de to første gangene. Man må bli vant til å bruke de. Bare det å feste båndet rundt håndleddene brukte jeg lang tid på. Det ble hele tiden feil, men nå tror jeg at det sitter. Fysioterapeuten hjelp meg også til å stille stavene inn i riktig høyde, noe som også er viktig

Jeg har som nevnt aldri brukt staver. Jeg kjøpte staver for mange år siden. Denne uken havnet de på søpla. Jeg går heller ikke på ski, så det å bruke staver er helt nytt for meg.

Rart og ukjent de to første gangene. Nå går alt så mye bedre, og jeg kjenner hvor mye bedre det er for kroppen å bruke staver ute på tur. Jeg merker veldig godt at stavene fordeler belastningen fra bein og korsrygg over til overkroppen og armene, noe som kan redusere trykket på ryggraden. Jeg var litt støl i armene, spesielt etter de to første gangene med staver. Jeg merker også veldig godt at jeg får en mer oppreist gange og en forbedret kroppsholdning. Dette kan igjen minske belastning på korsryggen min. Stavene gjør at jeg får ekstra kraft i stegene og jeg får en rytme over gangen min. I motbakker så gir staver ekstra skyv, og i nedoverbakker fungerer de som en veldig god støtte. Dette reduserer også belastningen på knærne mine. Jeg er veldig fornøyd med stavene, og de kommer alltid til å være med meg på tur. Jeg er så glad for det gode rådet fra fysioterapeuten, for stavene gir effekt.

Fysioterapeuten ga meg også et annet råd som jeg har tatt til meg, nemlig å kjøpe et par ekstra sko som jeg kan bruke når jeg går tur. Jeg kjøpte nylig et par nye Salomon sko som jeg bare elsker. De er så gode på beina mine. Fysioterapeuten mente nok at Salomon skoene var aller best i terreng, og kanskje ikke like gode på grus. Jeg kommer nok til fortsatt å bruke de på grus fordi de er så gode, og jeg føler at beina går på skyer. Men jeg har kjøpt meg et par sko til som jeg bruker ute på tur. Jeg skjønner nå viktigheten av å bytte på sko, og ikke alltid bruke de samme. Egentlig burde jeg nok hatt enda flere som jeg kunne ha byttet på, men gode sko koster, så pr nå blir det disse to parene.

Jeg dro til Løplabbet for å finne gode sko til beina mine. Jeg har overpronasjon, og i tillegg måtte skoene ha veldig god demping, og en god støtte. På Løplabbet kan de sko, og de scanner jo også føttene. Den ene foten min var klart lengre enn den andre, noe jeg feks ikke visste. Etter scanningen ble jeg presentert for tre ulike sko. Den ene kunne jeg bare sette bort med en gang etter prøving, men de to andre, der slet jeg. Begge var utrolig gode på beina. Jeg måtte ta meg en bytur for så å komme tilbake for å prøve på nytt før jeg klarte å bestemme meg.

Valget falt på Brooks Adrenaline GTS. En helt fantastisk sko! Så gode på beina, så lette, og med både god demping og støtte. Kjempegode når jeg går på grus. Jeg tenkte at de ville være mye dyrere på Løplabbet enn på nett, men der tok jeg feil. Det å finne sko som er så gode på beina, det er en god følelse, og det å kjøpe de et sted hvor de har kompetansen, det gir en veldig trygghet. Så nå bytter jeg på Salomon skoene, og Brooks skoene. Jeg vil etter hvert kjøpe et par til i et annet merke, for det er også viktig at man ikke bytter på den samme skoen.

Hvordan er så ryggen, og beina for tiden med både staver og nye sko? Korsryggen er betydelig bedre. Jeg kan fortsatt kjenne at jeg har litt vondt noen netter, og etter en dag med mye bøying, men ikke som før jeg tok grep. Beina, de er ikke vonde en plass. Ikke slitne, og ikke vonde. Tilfeldig? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror rådene jeg fikk fra fysioterapeuten har gjort meg veldig godt.

Denne helgen er jeg på tur med deler av familien. Vi ga min mor en tur med familien når hun hadde bursdag. Så denne helgen er jeg på tur med min mor, min søster, nevø, niese og « tantebarn .» Vi storkoser oss. I går var vi bla i badeland. I dag avslutter vi turen med en skikkelig harryhandel i Strømstad.

Nyt dagen der du er. Vi blogges til lørdag.

Jeg gjorde det igjen!

Jeg gjorde det igjen, og jeg elsker det!

En stor kropp har i mange år gjort at jeg ikke har våget å bade. Frykten for blikk og kommentarer har vært for stor. Nei, det skal ikke være sånn, men sånn har det vært. Det hjelper lite at andre bare sier at man må gjøre det. Bare heve seg over det som måtte komme av blikk og kommentarer. Lettere sagt enn gjort. Jeg har ikke klart det. Slike ting er altfor sårt, og for å beskytte meg selv, så har jeg valgt og ikke bade. Datteren min badet alltid med sin far. Jeg kunne være med på stranda, men jeg badet ikke….
Det er sikkert noen som ikke helt skjønner verken frykten for å bade, eller gleden over at jeg endelig faktisk har gjort det. Jeg har ikke orket at andre mennesker skulle kommentere min kropp. Jeg beskyttet meg mot å bli såret. Kroppen ga meg nok tunge stunder. Jeg trengte ikke flere. Når jeg da etter 1 1/2 år faktisk har klart å kjempe en tøff kamp mot kiloene, og endelig er på en plass hvor jeg er komfortabel med å gå i vannet, da er det så utrolig stort for meg å gjøre det. Jeg elsker å bade, og nå kan jeg nyte vannet på lik linje med alle andre som elsker å bade. Klart det er stort.
For tre helger siden, så var jeg i Badeland i Dyreparken med prinsene mine. Det gikk så fint. Jeg er veldig glad for at det var omkledningsrom der, for det gjorde alt så mye lettere for meg. Å være i vannet viste meg også hvor godt det er for meg med lymfødem å være der. Beina elsket det, og det merket jeg både den dagen, og dagen etter. Vann er god medisin og velvære for oss med lymfødem. Jeg var i de fleste bassengene, også i Bølgen, og la oss si det sånn, dit skal jeg aldri igjen. Jeg så jo nesten døden i øynene. Eldste prinsen lurte meg med på dette, og jeg ante jo ikke at en stor container med vann plutselig slapp ut alt vannet den hadde….hjelp så redd jeg var. Så Bølgen blir det ikke en gang til – resten av bassengene skal jeg besøke masse.
Forrige helg skrev jeg at jeg at neste steg nå ble å besøke Aquarama. Jeg har aldri vært i Aquarama. Kun sett bilder, og hørt andre snakke om alt av bassenger de har, og hvor deilig det er der. Jeg er som sagt veldig glad i å være i vannet, så jeg har drømt mye om å komme meg ned i Aquarama. Når jeg da først hadde vært i Badelandet, så var det bare å gi gass og ta det neste steget.
Tirsdag denne uken var jeg på plass i Aquarama. Ei venninne var også med. Det var veldig trygt, ikke minst fordi hun er lommekjent der nede. Jeg har veldig respekt for vann etter å ha hatt en skremmende opplevelse som barn. Jeg vil helst vite hvor jeg kan stå, så å svømme langt utover i et vann uten å vite hvor jeg kan stå, det gjør jeg nok ikke ennå. Så i Aquarama ble det ikke det store idrettsbassenget første gangen, men jeg tror jeg prøvde det meste av andre bassenger. Motstrømsbassenget ble nok en favoritt akkurat den dagen. Da fikk vi trent godt ved å gå litt motstrøms, men ellers det å kombinere svømming med å småjogge, hoppe litt og gå litt, det var så bra. Jeg var i det varme bassenget som de har ute, og det å ligge der i bassenget å se ut på sjøen, og på Bystranda, det var så utrolig flott selv på en gråværsdag.
Venninnen min fikk meg også inn i badstu for første gang. Jeg kan ikke huske at jeg har vært i badstu før. Jeg var kanskje noe negativ til akkurat det, men det ble en fin opplevelse, og noe jeg garantert kommer til å gjøre igjen. Fra badstua, så gikk turen ned i den kalde kulpen. Venninnen min dukket seg, men det klarte ikke jeg. Jeg kom meg ned stigen og i vannet, men så kom jeg med i ekspressfart opp igjen. Det er vel 10 grader i den kalde kulpen. Fra den kalde kulpen avsluttet vi Aquaramaturen i det aller varmeste bassenget. Veldig varmt med en gang, men så ble det fort helt utrolig deilig. Aquarama har familiegarderober med egen dusj og omkledning, men der var det ørten barnehagebarn, så det ble vanlig garderobe. Men det fungerte også fint fordi de har egne avlukker med dusj, og de har omkledningsrom. Og også denne gangen hadde jeg tightsen på og badekjolen min. Fungerte som gull.
Foto : Aquarama
Badelandet og Aquarama –  gjennomført! Vi har årskort i Dyreparken, så jeg ser for meg en del bading i Badelandet fremover. I Aquarama, der ser jeg for meg at jeg vil kjøpe månedskort. Det negative er jo at man må gjennom bomringen, og det koster en del med parkering, så det vil jo koste litt om man vil bade en del. En mulighet er selvsagt å ta bussen. Da vil man jo spare en del penger.
Jeg er så utrolig stolt av meg selv! Etter å ha gått ned 36 kg, og dermed fått en mye mindre kropp, så har jeg endelig tatt steget over den skumle terskelen. Jeg mestret med glans, og jeg storkoste meg 💜