Det er så smertefullt

Fedme er et av våre absolutt største samfunnsproblem, men fedme er ikke bare fedme. Man regner med at så mange som 100000 norske kvinner kan ha lipødem, sykdommen som gjør at kroppen produserer fett som ikke kan slankes bort. Sykdommen er svært smertefull, og kan i verst fall være invalidiserende. Vi vet at en del kvinner har forlatt arbeidslivet, og gått over på uføretrygd fordi de har mistet mobiliteten.

Man anslår at 10% av verdens kvinner  har lipødem. Det er nok også store mørketall, da veldig mange har sykdommen uten å vite det. Spør en fastlege om lipødem, og de fleste vil sitte som et spørsmålstegn. Har du store lår, legger, rompe? Er disse kroppsdelene større enn overkroppen? Det typiske bildet for lipødem er en betydelig fedme samlet i begge lår og legger, og hofte og sete-partiet, men med en normal, eller i alle fall langt slankere overkropp. Det er et kriterium at fettansamlingen ikke står i forhold til fettfordeling ellers på kroppen. Lipødem er en kronisk sykdom i fettvev og i lymfekanaler som ofte gir “pæreform”.

“Pæreformen” er altså ikke alltid tegn på overvekt eller fedme. Lipødem kalles også for smertefullt fettsyndrom. Lipødem kan nemlig være innmari smertefullt. Lipødem fettceller kan bare ta opp fett, ikke gi det fra seg. Over tid utvikles også ekstra markerte fettputer på innsiden av knær, og på utsiden av lår ( ridebukseforandringer ), på innsiden av leggen, rett under kneledd. Rumpeballer er generelt forstørret. En stor del av kvinner med lipødem er i tillegg overvektig, slik at forskjellen mellom overkropp og underliv blir mindre synlig. Dette gjør også diagnosen vanskeligere. Når man går med sykdommen ubehandlet over lang, så blir man mindre aktiv, og da kan mange med lipødem utvikle fedme.

Nå i voksen alder, så ser jeg at ting endret seg for meg i puberteten. Jeg skjønte det ikke da. Jeg hadde bare store lår og legger. Jeg ser på bilder fra tenårene at det var da beina begynte å øke i volum. Min mor som absolutt ikke er overvektig, hun sliter også med store bein. Søsteren min har også fått diagnosen lipødem. Lipødem forekommer ofte under, og etter puberteten, under svangerskap, og i forbindelse med overgangsalder, altså ved hormonelle forandringer. Som tenåring blir du kanskje plutselig overrasket over at du har mer cellulitter enn venninnene dine. Kanskje er man til og med mer aktiv enn klassekameratene, men er likevel større rundt hofter og bein enn noen av de andre. Dessverre er mitt lipolymfødem kommet så langt at det min hud er hard, lite elastisk og huden på beina er flere steder mindre pen. I tillegg er jo min sykdom kommet så langt at mine legger og lår er veldig store, spesielt leggene.

Huden er i begynnelsen glatt og spenstig, men man mister etterhvert elastisiteten, og det oppstår tydelige hudforandringer (appelsinhud/cellulitt). Senere blir hud og underhudsfett stivere og fastere, som tegn for arrdannelse (fibrose) med varige skader. Man får veldig lett blåmerker, det er for mange smertefullt og bare berøre huden. De fleste opplever smerter og ømhet i legger og lår. I tillegg har man ubehag og tyngdefølelse. Tretthet og lite energi er også typisk ved lipødem.

Denne måneden fikk lipødem for første gang fokus på NRK. Lipødem ble en av sakene i nyhetene, og det ble også en nettsak, begge laget av NRK Rogaland. At NRK endelig satte fokus på lipødem, det gledet et lederhjerte. Jeg ble stolt over at alt arbeidet vi legger ned for å få lymfødem og lipødem mer kjent, det hadde gitt resultater. Noen har klippekort i media, en viktig og ukjent sykdom som lipødem, og til dels også lymfødem, det er ikke noe media er særlig interessert i å snakke om, eller skrive om. Så innslaget på NRK, og også på nett, det var absolutt ei fjær i hatten for NLLF, og mange hadde fått dette med seg. Vi fikk mange henvendelser.

I dag er det ingen som diagnostiserer lipødem. Skal man foreta operasjon for å fjerne lipødemfett, så må man betale det av egen lomme. Tilhører man Helse Nord så har man ved UNN startet med lipødemoperasjoner. Helt i det små, men der er et tilbud der. Ting er kanskje i ferd med å skje. 1.mars skal det plastikk kirurgiske miljøet levere en rapport til Helsedepartementet hvor de skal si noe om det bør etableres et kirurgisk behandlingstilbud i Norge til pasientgruppen. De skal vurdere utredning og behandlingsmetoder, og hvilke kriterier som skal legges til grunn for kirurgisk behandling. Jeg tror operasjon vil bli et offentlig tilbud etterhvert, så vi er spente på rapporten, og tiden videre. Det vil uansett gå tid før tilbudet er på plass.

Det er et spennende, og utrolig givende arbeid å få lov til å lede NLLF. Det er tungt til tider fordi det er et vanskelig arbeid å nå leger, helsepersonell, og ikke minst media. Det er ikke alltid like lett å bli hørt, sett og trodd. Jeg tror likevel vi er på riktig vei, og at ting nå kommer til å skje. Jeg skulle likevel ønske at leger lyttet mer på pasientene sine, og ikke bare gir den letteste løsningen når man ikke vet nok om sykdommen. Da er det enkleste å si at de må slanke seg og spise mindre. Jeg skulle ønske at media så hvor alvorlig denne sykdommen faktisk er, og kunne være med å sette fokus.

Jeg legger med link til nettsaken som NRK Rogaland lagde : https://www.nrk.no/rogaland/lipodem_-kvinnesykdommen-som-er-lite-kjent-1.14769641

Jeg har håpet og jeg har troen på at vi en dag skal vinne kampen som vi i dag kjemper for å få Helse Norge og politikerne til å se oss, forstå oss, og tro oss. Jeg tror vi vinner kampen om diagnostisering, nødvendig helsehjelp og operasjon dekket av det offentlige. NLLF er i gang med et svært viktig arbeid. Ingenting er gjort med et knips, men kampen er i gang.

 

Jeg vil, jeg kan, jeg må

Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble fort sliten, og når den ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna.

 

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Eller mer riktig, ikke gadd. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene. Når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro når man alltid var sistemann. Det var ikke moro å se de man gikk sammen med snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem. Dersom de fant ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.

Jeg er ikke stolt av treningsinnsatsen jeg har lagt ned i 2019. Jeg har slitt mye med dårlig samvittighet, og jeg ser jo at prioriteringene mine har vært feil. Trening burde vært på på 3.plass på listen min etter jobb og familie. Treningen er viktig for meg. Det er viktig for helsen, det er viktig for Heidi. Jeg må sette meg selv mer i fokus i det nye året. Trene mer. Trene mer variert. Trene riktig. Jeg vil ha resultater. Jeg vil, jeg kan og jeg skal.

Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Jeg fikk vel aldri kjeft. Emnet vektreduskjon ble nok tatt opp av den tidligere fastlegen min, men han burde nok vært mer på, og snakket mer med meg om dette. Jeg hadde sikkert stukket fingrene i ørene, og nektet å høre, men han burde nok ha prøvd mer. I dag har jeg en ny fastlege, og en lege jeg kan prate med alt om. Han er slik alle leger bør være, og jeg er super fornøyd med han. I dag er også verdiene mine veldig fine, og det er jeg stolt av.

Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, jeg ser at det kan være et slit å komme seg på trening, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seierene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Eller når målebåndet viser at noe positivt har skjedd. Jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker lengre, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av det siste året som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen. I går hos fastlegen min, så kunne han stolt fortelle at jeg nok en gang hadde blodtrykk som en konfirmant. Blodsukker, og kolestrol var strålende – fastlegen min var både stolt av meg, og fornøyd med grepene jeg har tatt. Forleden traff jeg ei barndomsvenninne som jeg ikke hadde sett på ei god stund. Jeg føler jo ikke at vekten har blitt mindre den siste tiden, men hun gjorde dagen min når hun fortalte at hun så at vekten fortsatte å gå nedover: ” Du blir slankere og slankere du.” Er det rart jeg strålte som ei sol resten av dagen.

Finnes det egentlig noen unnskyldning for ikke å trene? Kroppen vil hele tiden stritte i mot inntil man viser hvem som bestemmer. Min kropp stritter fortsatt mye i mot, og det er mye jeg ikke ser for meg at jeg vil kunne gjøre ennå, men jeg er blitt flinkere til så mye. Vi tar ofte de letteste løsningene.Bare det å bli glad i å gå, det er ikke en liten seier for meg, men en kjempestor en! På kurs på sykehuset, så fokuserte de veldig mye på viktigheten av hverdagsaktiviteten, og her ser jeg også at jeg må bli flinkere. Jeg vil så gjerne bli flinkere til å komme meg ut på tur. Etter jeg ble alene, så er det blitt noe vanskeligere, jeg innrømmer det glatt. Jeg var mye mer ute på tur før. Jeg kjenner at jeg må jobbe med motivasjonen. Jeg må jobbe med hodet mitt. Jeg må endre.

På torsdag var jeg med ei venninne av meg på ei treningsøkt på studioet hvor hun trener. Vi skulle hatt denne økten sammen lenge. På torsdag ble det trening. Lymfebeina mine utfordrer meg endel for tiden, men selv om beina ikke liker å trene, så liker resten av kroppen det.. Marie, venninnen min, hun er en person jeg setter utrolig stor pris på. Alltid ærlig, og sier det hun mener, ikke det jeg nødvendigvis ønsker å høre. Hun stiller spørsmål som får meg til å tenke. Hun utfordrer meg, hun motiverer, og inspirerer. Økten vi hadde ble ei veldig god økt hvor vi ble svette og varme. Først noen minutter på tredemølla, så ei god økt på sykkel og deretter strikkøvelser for armene. Det var fint å kjenne på en god puls, og kjenne at man får brukt kroppen. Viktigheten av å variere så jeg litt bedre da. Viktigheten av ikke å belaste for mye som jeg nok gjør når jeg alltid kjører intervalløkter på tredemølla. Fra at jeg alltid trener alene, så var det fint med en treningspartner. Da vi gikk hvert til vårt etter trening, så hadde vi oppsummert at jeg kan, jeg vil og jeg skal. Dette skal jeg skrive på tavla ved pulten min hjemme. Takk, Marie.

For deg som bærer noen, eller mange kilo for mye :  Her i Kristiansand så har vi en egen crossfit gruppe for overvektige. Crossfit høres kanskje skummelt ut, men det er innmari god trening. Man får brukt hele kroppen. Her bestemmer man nivået selv. Man jobber så hardt som egen kropp orker, og det er så viktig å få frem. Vi blir også passet godt på av instruktør. Treningen er for både kvinner og menn, og det er for alle uansett alder. Vi har unge med, og vi har damer på rundt 60 år. Vi har noen med 10 kg for mye, og vi har noen med større overvekt. Det er så sosialt. Vi ler masse, og det fine er at vi er alle i samme situasjon, og det gjør treningen mye lettere. Mange har prøvd en time, men så ser vi det ofte ikke igjen. Det skal være hardt å trene. Man skal få høy puls. Man skal svette. Men det er likevel ingen som har opplevd at hjertet har stoppet, eller at man har blitt dårlige – man må bare tåle at kroppen blir sliten. Så enkelt.

Det er ikke lett å få overvektige med på å trene. Jeg skjønner ikke hvorfor. Det er så mange der ute som har savnet et eget tilbud for overvektige. Når det kommer, så trekker man seg tilbake, og finner all verdens unnskyldninger for ikke  være med. Jeg skal ikke gå mer inn på akkurat det, men grip sjansen som du har dersom du bor i Kristiansand og omegn. Treningen er to ganger i uken, og med to treninger i uken, så har du startet på reisen du har ønsket å starte så lenge. Treningene er tirsdager 1730 og torsdager 1630. Ta kontakt for mer info.

Treningene gjør meg dønn sliten, og de utfordrer meg masse. Det å sitte med en god mestringsfølelse, det er også en utrolig stor seier…. om jeg nå får dette med endring til å høres lett ut, så er det absolutt ikke det. Det har kostet mye, og det koster fortsatt mye. Jeg MÅ bli flinkere i det nye året. Jeg har fortsatt en laaaaang vei å gå. Vekta skulle jeg helt klart ønsket gikk fortere ned, men det er godt å føle at det man gjør er riktig, og det er godt å ha en kropp som samarbeider mye bedre enn den gjorde før. Jeg har fortsatt troa på 2020.

Den evige kampen

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rekende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. I løpet av 2020, så vil mange der ute stå overfor det samme valget som meg for endel år siden. Det er ikke noe lett valg å bestemme seg for operasjon, eller ikke – ingen vet utfallet, ingen vet hvordan livet vil bli, det eneste man vet er at man er så lei av å være tjukk, og tung, man er lei av begrensningene som en overvekt ofte fører med seg. Å la seg slankeoperere er ikke et valg man tar på strak arm – de fleste har gått mange runder med seg selv før valget blir tatt. Kanskje er valget det viktigste valget man tar i løpet av livet.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for ca 5 år siden når jeg avlyste slankeoperasjonen. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Min vei startet da valget om slankeoperasjon ble tatt.

Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Jeg skjønner at mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som med en operasjon tror at kampen mot kiloene nå er over. Men jeg skjønner fortvilelsen. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. Det er mange som ikke innser at kiloene etter kort tid kan komme på igjen, og kanskje også enda flere enn man hadde. Jeg har vært akkurat der mange andre overvektige har vært. Jeg følte slaget var tapt, og ba fastlegen min søke slankeoperasjon for meg. Jeg var helt klar for å la meg operere, jeg orket ikke denne evige kampen lengre. Jeg var så utrolig lei! Lei av å starte på an igjen hver mandag, for så og mislykkes kun dager etterpå. Jeg var lei av å falle, lei av å føle meg mislykket, lei av å hate kroppen min, jeg var lei av at fokuset hele tiden skulle være på hvor stor jeg var. Jeg klarte aldri og akseptere at jeg var stor. Jeg så ikke annet enn en stor kropp, og slet med å se at det var så mye mer som betydde noe enn om jeg bar på så mange ekstra kilo. Hvorfor skulle mine ekstra kilo fortelle andre hvem jeg var? Kanskje var det jeg som lot kiloene bestemme, kanskje så ikke alle andre på min overvekt på samme måte som meg selv, men i mitt hode, så var det kiloene som utgjorde meg.

Vi hadde mange runder hjemme, og jeg vet at de egentlig ikke ønsket at jeg skulle gå igjennom en operasjon. Likevel så støttet de fleste valget mitt, men jeg har en datter som aldri helt kunne akseptere det. Likevel var det jo mitt valg, og min kropp. Jeg så bare at en operasjon ville gi meg en lettere kropp, og en lettere hverdag, men jeg tenkte lite på om jeg ville bli sunnere, og mer lykkelig. Jeg så ikke helt at helsen var det som burde komme først, og jeg så ikke at en lettere kropp ikke nødvendigvis betydde en sunnere kropp. I mitt hode, så var en lettere kropp det samme som en sunn kropp. Jeg visste bare at jeg var drittlei denne tunge kroppen som jeg hele tiden lot meg begrense av. Jeg var jo aktiv, jeg har aldri følt at jeg har hengt så etter fordi jeg er stor, eller at jeg ikke orker ting fordi jeg er stor, men jeg ville bli som ” alle andre .” Valget var tatt, jeg gikk på kurs som en forberedelse til mitt nye liv med en liten mage, et kurs som var utrolig lærerikt. Vi ble hele tiden fortalt at operasjon ikke var en enkel løsning, og at vi måtte være forberedt på beinhard jobbing etterpå.. Dette med beinhard jobbing forsvant vel litt ut av ørene i starten, men etter hvert, så bet jeg meg mer merke i mye av det som ble sagt. Jeg kjente at usikkerheten plutselig kom snikende. Usikkerheten kom først fordi jeg som sikkert er en av de mest kresne personene som finnes i matveien, plutselig fikk vite hva jeg måtte spise, og drikke i starten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle få i meg noe som helst. Hele listen vi fikk se var jo ei stor nei liste for meg, men etter hvert, så var det komplikasjonene, og tiden etterpå som gjorde meg veldig usikker. Ikke at jeg trodde jeg skulle klare underverker på egenhånd, men jeg innså at det kanskje var en mulighet om jeg grep ting litt annerledes an. Etter en dag på operasjonskole i Arendal, så ble valget tatt om at jeg ikke skulle under kniven. Jeg ble redd når kirurgen fortalte om inngrepet, og mulige bivirkninger. I mitt hode, så var jo jeg den som ville få alt av bivirkninger, og litt til, men jeg innså også at kampen mot kiloene ikke ville være over selv om jeg lot meg operere. Utgangspunktet ville selvsagt være veldig mye bedre, men kampen måtte jeg likevel kjempe hver dag…

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg i romjulen hadde en samtale med en bekjent som har gjennomgått en slankeoperasjon, og hun syntes ting var så innmari vanskelig. Ikke at hun hadde fått så mye bivirkninger, men hun hadde begynt å merke at vekten hadde gått opp. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men da jeg spurte om hvordan aktivitetsnivået hennes var, så måtte hun innrømme at hun stort sett ikke gjorde så mye for å holde seg aktiv. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Vedkommende følte hun kjempet en større kamp etter operasjonen enn før, og kjente panikken komme for at vekten skulle gå tilbake der den var, men vedkommende var heller ikke så villig til å starte å trene, eller bevege seg mer. Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå sa hun…det blir ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Hun kunne spise alt nå, til og med store porsjoner kunne hun fortelle… er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en quickstart i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. ” Det får gå som det går ” sa vedkommende….” jeg har i alle fall fått føle på det å veie mye mindre…går jeg opp, så går jeg opp.”  Jeg kjente jeg ble provosert. Hva er det vedkommende ikke har forstått? Staten har ikke betalt 100000 kr for at noen skal føle på det å veie mindre! Har man fått en slik sjanse, så griper man den med begge hender, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor.

Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse.  På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

 

De tøffe dagene

I perioder av livet vårt, så har vi sikkert alle sammen opplevd tunge dager. Kroppen fungerer ikke helt som den skal, vi opplever tankekjør, vi blir fortere slitne og det å komme seg ut døren for aktivitet eller sosiale settinger, det kan ofte være et ork. Det kan være mange årsaker til at vi har disse periodene, men at det er tungt når dagene er slik, det er det ingen tvil om.

Jeg har mange baller i luften. Jeg har min faste jobb, jeg har ledervervet, jeg har bloggen, og ved siden av alt dette, så jobber jeg med flere prosjekter. Så det er mye som skal jobbes med, og som skal inn i min hverdag. Jeg kjenner at jeg nok ikke er så strukturert som jeg var tidligere, og det gjør nok stressnivået høyere enn det hadde trengt å være. Når det hoper seg opp med arbeid, så kjenner jo jeg også på at dagene kan bli utfordrende til tider. Det er aldri positivt å ha så mange ting å jobbe med at det føles som om luften i perioder går helt ut av en.

Jeg har heldigvis ikke kjent på det å være deprimert, og jeg har ikke kjent på det å møte veggen, men det er klart at jeg absolutt har kjent på at jeg kanskje ikke har vært så langt unna verken det ene eller andre. Treningen hjelper meg godt når dagene er utfordrende. Da klarer jeg å fylle på med litt energi, og jeg klarer å kjenne på de gode følelsene. Jeg tror jeg er bevisst på hvordan jeg har det, og hvordan jeg kjenner meg. Jeg vet ikke, for jeg har jo aldri vært på de tøffe stedene, men jeg tror kan klare å ta eventuelle signaler om de skulle dukke opp.

Denne uken leste jeg en veldig interessant artikkel. Den handlet om fysisk aktivitet i behandling av mild depresjon. I dag behandles de aller fleste deprimerte med medikamenter selv om mange studier viser at fysisk aktivitet har en positiv effekt både for å hindre at depresjon oppstår og i behandlingen av depresjon. Ole Petter Hjelle er lege og hjerneforsker, og har skrevet bok om dette. Han uttaler at rundt 20 % av alle kvinner og 10 % av alle menn vil få en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Og at hyppigheten er økende. Hjelle skriver i boken sin at det er mange årsaker til at fysisk aktivitet som behandling er å foretrekke fremfor piller. For det første er det en rekke bivirkninger av en medikamentell behandling. For det andre viser studier at fysisk aktivitet har en bedre langtidsvirkning enn piller ved lett til moderat depresjon. Kommer man i gang med fysisk aktivitet, så kjenner man på opplevelsen av å ta tak i eget liv, man opplever mestringsfølelse og det endrer hele selvbildet vårt.

Studier viser at det er utrolig lite som skal til for å forebygge tunge perioder. Vi snakker om så lite som en times aktivitet i uken. Feks en times gåtur. Klarer man 30 minutters aktivitet tre ganger i uken, så har det utrolig mye å si for psyken vår, og forebygging av tunge perioder. Ole Petter Hjelle har tre gode tips for å klare å hode seg fysisk aktiv : 1. Ha realistiske mål   2. Finn noen å trene sammen med   3. Finn en aktivitet som du liker, og som kroppen din tåler.

Dette med trening og fysisk aktivitet, det er sikkert et nyttårsforsett mange hadde da året gikk fra 2019 til 2020. Jeg har ikke nyttårsforsetter lengre, og det er fordi jeg aldri har kjent på og lykkes med forsettene mine. Når man ikke lykkes, så har iallefall jeg kjent på følelsen av og mislykkes. Jeg har mål, og måltavle, og det har fungert så mye bedre for meg. I går leste jeg en interessant artikkel som handlet om nettopp nyttårsforsetter. Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg uttalte til NRK at det var bra med nyttårsforsetter selv om man ikke klarte å gjennomføre de. Det er bedre å prøve enn og ikke forsøke mener han.

Nyttårsforsettene våre er som oftest å trene mer, spise sunnere eller å gå ned i vekt. Dette er jo også forsetter som krever mye av oss. De krever som regel store endringer. Livsstilsendringer er det som krever mest innsats fra oss og er de nyttårsforsettene som brytes oftest. For mange handler det om veldig store endringer i hverdagen. Jeg er nok der at punktet med å ha realistiske mål, det er det som har hjulpet meg gjennom mine endringer. Fra å ha hårete mål som jeg aldri klarte, så har jeg nå realistiske mål som jeg vet jeg kan oppnå. Hesselberg mener det blir feil å tenke at man har mislyktes selv om man ikke klarer målet man har satt seg. Han mener vi må tenke at vi er en erfaring rikere, noe som kan være nyttig neste gang. Psykologspesialisten mener de som prøver, tar et skritt frem, og at det kan ta oss til nye steder i livet. Står man helt stille, så  kommer man ingen vei. Hesselberg gir oss følgende råd : 1. Ha konkrete mål     2. Vær realistisk     3. Lag en plan     4. Hold det enkelt – gjør ikke flere ting samtidig     5. Gi deg selv belønning eller ” straff.”

Må 2020 bli et godt år for oss alle. Et år med mål, et år med mange fine oppturer, et år med mestringsfølelse, et år hvor vi kommer dit vi ønsker. Må 2020 bli et år uten tunge tanker, og tøffe utfordringer. Jeg vil at 2020 skal bli mitt og ditt år.

Nettshopping faktisk

Jeg handler sjeldent klær på nett. Det er fordi jeg så mange ganger tidligere har blitt skuffet og frustrert over hvordan plaggene er når jeg mottar de, og fordi passformen ofte er veldig dårlig. Passformen er så utrolig viktig, og endel av firmaene som er blitt store på netthandel, og som også har sine egne plus size kolleksjoner, de er ikke alltid like flinke på passform. Jeg har kjent mye på teltfølelsen når jeg har handlet på nett. At plaggene har vært altfor store. Ofte har de også vært altfor korte i forhold til den lengden jeg ønsker. Pølseskinnfølelsen, den har jeg også kjent på. Det er liksom ingen mellomting ofte. Enten er plaggene kjempestore, eller så sitter de tett som pølseskinn. Når man for ofte kjenner på disse følelsene, så har det blitt lite nettshopping. Har jeg shoppet på nett, så har det blitt merker jeg kjenner godt. Da er jeg veldig trygg på at plagget vil passe.

 

Dårlige passformer, og følelsen telt/pølseskinn er også en følelse jeg ofte får når jeg prøver klær i kjedebutikkenes stormoteavdelinger. Jeg har mange ganger lurt på hva designerne tenker når de sitter og tegner plus size klær. Vi ønsker jo at klærne skal sitte fint. Vi ønsker jo å se bra ut, føle oss vel. Og de følelsene, de kjenner ikke jeg på når jeg ei gang i blant prøver klær hos kjedebutikkene. Jeg kjenner som oftest bare på frustrasjon, og at kjedene faktisk burde ta stormote litt mer på alvor om de skal ha en egen plus size kolleksjon.

Dette med størrelser er jo også en ting som ikke alltid er så lett. Jeg er alt fra str. 48 til str. 52. Det spørs hvem som er produsenten. Det er få produsenter som er helt like på størrelser. Størrelser er ofte er stort problem når det kommer til de store nettbutikkene. Nå kan det absolutt være at du har andre erfaringer. Jeg kan kun snakke for meg selv, og hvordan jeg har opplevd det.

Det hender jo når jeg sitter på pc’en og jobber at det frister å gå innom noen av nettbutikkene. Ofte er jeg inne og kikker etter undertøy. Fint undertøy er det vanskelig å finne i butikker synes jeg. Iallefall undertøy som virkelig sitter godt på kroppen. Det popper jo også ofte opp diverse reklamer når man sitter på nett, og da er det jo lett å klikke seg inn. Og har man først klikket seg inn, så vet vi jo at disse reklamene stadig dukker opp på pc’en. Og rett før jul kom det jo opp en fristende reklame da, og jeg måtte jo bare klikke meg inn, og jeg måtte jo bare bestille.

Valget falt på noe flotte jakker. Kanskje ikke så overraskende at det ble jakker. Nå skal jeg forte meg å skyte inn at den ene jakketypen, en blazer, den hadde jeg fra før, så jeg visste modellen og passformen, og jeg visste hvilken størrelse jeg måtte ha. Jeg kjøpte også en tunika som matchet den ene jakken, og jeg kjøpte en gul, flott ytterjakke. Ofte er det veldig spennende å motta klær kjøpt på nett, for jeg har opplevd utallige ganger at plaggene ikke helt stemmer overens med bildene man så på nett.

Det er spennende å åpne pakker man får. Selv om jeg hadde blazeren fra før i en annen farge, så er man jo spent på om fargene stemmer med bildene som ligger på nett. Jeg må si jeg ble kjempefornøyd. Den ene blazeren hadde jeg bestilt i marine, og den andre i en flott, lilla farge. Utrolig flotte blazere! Jeg liker godt blazere. Det er så tidløst, og et plagg man kan bruke om det er hverdag eller fest. Det som gjør disse blazerne så spesielle og veldig fine, det er blondepartiet nederst på jakkene. Det gjør noe helt ekstra med jakkene. Det er nesten halve jakken som er blonder, og jeg faller for slike feminine plagg. Disse sitter også veldig fint på kroppen, og jeg føler meg fin i de. Den ene var også på salg, og det er jo et stort pluss. Nå er de ikke veldig dyre i utgangspunktet, men at noe er på salg, det er alltid et stort pluss. Jeg trives også veldig godt i blazere. Fra før av hadde jeg den samme blazeren i en lys, rosa farge. Jeg så kjapt at lillafargen nok ikke var helt lik den lilla jeg hadde sett på nett. På nettet var den mørkere, men fargen var flott, så det betydde ikke noe. Tunikaen som matchet den lilla blazeren, den ble pølseskinn gitt. Så 52 i den ble altfor lite. Nå prøver jeg å bestille en str større og håper den kan passe, for tunikaen var lekker. Den gule ytterjakken som jeg hadde bestilt i str. 50, den ble bittelitt trang, så den vil jeg også prøve i en størrelse større, for jakken var utrolig fin.Kvalitetsmessig, så vet jeg ikke hvordan kvaliteten i det lange løp er. Blazeren jeg hadde fra før av, den har jeg brukt endel, og den er fortsatt veldig fin. Men den er ennå ikke vasket, så det gjenstår å se hvordan de vil bli etter vask.

Alt i alt, så ble dette et kjøp jeg er veldig fornøyd med, og jeg har to nye, flotte jakker i garderoben min. Min mor rister bare på hodet over alle klærne mine. Klær er en lidenskap, og en interesse, og så lenge jeg har full kontroll, og ikke får Luksusfellen på besøk, så kan folk egentlig si hva de vil.Klær er viktig for meg. Jeg liker å kle meg pent. Jeg liker å pynte meg. Jeg liker å være kvinne.

Blazerne er kjøpt hos Bonprix, og jeg har i disse str.52. Jeg har ikke fått tid til å ta bilder av meg med jakkene på, men jeg synes bildene gir et bra inntrykk, og i tillegg så vet dere at jeg er strålende fornøyd.

Neste helg skal jeg vise dere mer klær, for Pont Neuf har ny kolleksjon i butikkene. Men jeg skal også vist et par andre, spennende, danske merker. Det er bare å glede seg.

Velkommen 2020

Et nytt år har banket på døren. Jeg har brukt litt tid i det nye året på å se tilbake på året som har passert. Noen planer legges, men for meg er det viktigste å sette meg nye mål.

Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn kun få dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust. Jeg klarte aldri å holde de, og så gikk jeg resten av året, og følte meg som den største taperen. Jeg prøvde nok å ta opp igjen nyttårsforsettene både en, og flere ganger, men det gikk aldri.

Går man tilbake til 2018, så ble ble et år jeg aldri hadde drømt om. 2018 ble året hvor livet endret seg dramatisk, et stormfullt år med orkan i kastene. 2018 ble året jeg aldri ønsker meg tilbake. Det ble også året hvor jeg viste meg selv hvilken styrke jeg har, hvor sterk jeg er og hvor støtt jeg kan stå når det virkelig stormer. 2018 var året hvor jeg så hvem som stod meg nær, og hvem som ikke gjorde det. 2018 ble året hvor nær familie sviktet meg, og viste at sannheten ikke er så viktig bare man kan redde sin egen, ” perfekte ” fasade. 2018 ble året hvor man opplevde hvor brutalt livet plutselig kan snu.

Da 2019 kom, så begynte stormen å stilne. Jeg kunne etterhvert lukke døren til fortiden, og se fremover. i 2019 fortsatte jeg å stå sterkt. Jeg stod rak i de få restene som kom av storm og orkan. Jeg hadde kjempet dag ut og dag inn i flere måneder. Jeg hadde vært så sliten. Jeg hadde grått, jeg hadde vært sint, redd og fortvilet, men det var aldri et alternativ å gi opp. I 2019 kunne jeg begynne å senke skuldrene, og åpne en dør til en helt ny fremtid. 2019 har vært et utrolig godt år på alle fronter. Gråten, fortvilelsen og redselen er helt borte. Jeg står så trygt, og det føles så utrolig godt.  21.desember 2018 fikk jeg førjulsgaven som gjorde at jeg endelig kunne lukke døren til det stormfulle som hadde vært. Det å kunne den lukke døren, og åpen en helt ny en når man startet i 2019, det har betydd mye. Det å vite at jeg vant kampen, at det var jeg som kom styrket ut av stormen, det var en god ting å føle på. Det å kunne la tårene renne og vite at det styrken jeg hadde vist ga de resultatene jeg håpet på, det var en fantastisk følelse.

2019 ble også et år fylt med masse lykke. 17.oktober fikk jeg verdens fineste gave når nydelige Alfred ble født, og jeg ble mormor på nytt. Nå har jeg to prinser i livet mitt, og jeg er verdens lykkeligste mormor. Å få være mormor til Henry og Alfred gir meg så mye. De gjør meg lykkelig, de får mormor hjertet til å renne over av stolthet og kjærlighet. De får meg til å føle følelser jeg aldri har følt før. Jeg gleder meg til masse mormortid sammen med prinsene mine.

I 2019 fikk jeg også tilbud om jobb i Radio Metro, og en jobb jeg jublende sa ja til. Radio har vært en så viktig del av livet mitt i så mange år, og selv etter mange år, så brenner jeg for jobben. Det å få komme tilbake til jobb i radio, det har betydd enormt mye for meg. Dette året i Radio Metro har vært en utrolig flott år. Det er tidlig å stå opp kl.0430 for å dra på jobb 0530, men det har ikke vært en dag jeg har følt at jeg bare vil ligge under dyna. Det å få være morgenvertinne på Sørlandet, det er en jobb jeg virkelig elsker. Jeg har i løpet av 2019 hatt mange timer med morgensending, og jeg har vært så heldig å møte så utrolig mange flotte mennesker gjennom dette radioåret. Noe av det fine med jobben er jo at jeg får treffe så mange flotte, spennende mennesker. Jeg har en flott gjeng med kolleger. Både her i Kristiansand, og i Oslo. Nå er ny kontrakt skrevet, og jeg gleder meg virkelig til et nytt år som programleder i Radio Metro.

I april ble jeg gjenvalgt som leder i Norsk Lymfødem og Lipødemforbund, og det har vært en fantastisk tid å få lede NLLF. Jeg gikk inn i ledervervet helt uerfaren fra denne type arbeid, men sammen med et styret bestående av flotte, engasjerte mennesker som ønsker det samme som meg, så har vi jobbet beinhardt, og målrettet. Det er ingen lett oppgave og skal jobbe inn mot leger, og politikere, det er ikke lett å jobbe for å bli mer synlig, og for at flere skal få viktig kunnskap om to sykdommer som rammer svært mange nordmenn, men vi har tatt viktige tak, vi har begynt ett stort, og viktig arbeid, og jobben begynner nå å gi resultater.Denne uken fikk vi for første gang satt fokus på lipødem på nyhetene på NRK, og en nettsak ble lagt ut på nettsiden deres. For sentralstyret, så var dette en stor fjær i hatten. Siste helgen i mars er det landsmøte igjen.

I 2019 fikk jeg også være med i en tv serie om stigmatisering på NRK, episoden tok for seg det å være tjukk. Jeg har fått holde foredrag på kvinnekonferansen til Norske Kvinners Sanitetsforening, og jeg har fått være med på viktige arrangementer for NLLF. Norsk Ukeblad har skrevet om bloggen min og engasjementet mitt. Disse tingene er jeg helt klart stolt av.

Trening er et ømt punkt, og 2019 har ikke vært et godt år treningsmessig. Jeg er ikke stolt av treningsåret 2019, og jeg har kjent mye på panikken over å havne tilbake i dårlige spor. Jeg vet at jeg aldri vil havne der jeg var, men når treningen ikke blir slik den var, og fokuset ikke har vært det samme, så kjenner jeg på redselen. Jeg har jobbet så beinhardt for å komme dit jeg er, og da skal jeg sannelig ikke være så dum at jeg ødelegger den utrolig gode jobben jeg har gjort gjennom flere år. Med dette frisk i minne, så har jeg likevel ikke klart å komme inn i nye, gode treningsrutiner. Det har vært så lett å prioritere andre ting som har dukket opp, ting som ikke er viktigere enn treningen. Jeg kan komme med tusen dårlige unnskyldninger for at det har blitt som det har blitt, men ingen er gode nok. Det finnes ingen unnskyldning for at jeg ikke skal kunne fortsette den gode treningsjobben. Absolutt ingen.

Treningen må nå nye høyder i det nye året, så der har jeg absolutt mine mål som jeg vet jeg skal klare. Vekta SKAL og MÅ ytterligere ned. I løpet av 2020 så har jeg lyst til at målet skal være at minus 10 kg fett bort. Jeg klarte ikke det målet i 2019, og det er jeg ikke stolt av. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å gjøre meg selv stolt i 2020. Jeg vil likevel ikke sikte høyere enn at jeg vet målet kan nås.10 kg er fullt oppnåelig. Ikke hoppe på diverse dumme dietter. Ikke slutt med å spise. Gjøre små endringer, ta dette berømte ene skrittet av gangen. Tar man dette berømte ene skrittet av gangen, og kjenner at man lykkes, så kan man ta det neste, og det er sånn man oppnår de resultatene som vil få deg til å føle deg som en vinner. For innerst inne så er vi vinneren alle mann.

Jeg skal ikke på en eneste diett,  jeg skal ikke shake en eneste shake, men treningen skal i fokus i det nye året. Mulig jeg rett og slett må lage en ukesplan hver uke sånn at jeg har noe å forholde meg til, og slik at jeg vet hva jeg skal bruke tiden min på hver dag. Jeg skal også gjøre de små grepene som jeg vet vil gi resultater. Jeg vet godt hvilke endringer som jeg kan gjøre i kostholdet for at kroppen skal miste litt mer fett enn den har i 2019. La oss si det sånn, jeg tror ikke det er mye fett som har forlatt denne kroppen i 2019, men jeg tror heller ikke det er for mye fett som har fått fast bopel i kroppen min i året som har gått. Så kan jeg si at det er et år uten vektoppgang og uten vektnedgang, så må jeg være veldig fornøyd. Jeg skal ikke slutte å spise verken sjokolade, eller chips, men jeg skal prøve å være enda flinkere enn i år. Det er ingen krise om man unner seg litt en vanlig dag så lenge man ikke gjør det hver dag. Jeg tror resepten på og lykkes er og ikke nekte seg selv alt. Man skal også leve. Man skal nyte. Man skal ikke leve på minimalt av mat. Hva slags liv er det?

Jul, og romjul har nok vært preget av mange ” dårlige”  valg, men det har vært mine valg, og jeg kjenner at jeg lever ganske godt med de valgene jeg har tatt. Dårlig samvittighet? Joda, selvsagt. En hel masse. Skal den dårlige samvittigheten få ødelegge for alt jeg har gjort som jeg er så innmari stolt av? Aldri.Jeg skal heller ikke være sukkerfri i verken 60, eller 100 dager…jeg skal prøve å  være mer bevisst på å redusere på sukkeret, men jeg vet at jeg ikke vil holde verken 60, eller 100 dager uansett, og hva er egentlig vitsen med å ha sukkerfrie perioder? Man kommer til å stupe i sukkeret når perioden er over. Er det ikke bedre da å redusere om man føler man må det? Jeg skal heller ikke ha en eneste kjøttfri måned. Jeg skal ta mine grep rundt kostholdet, håper jeg….det er i alle fall ett av målene mine for det nye året som jeg vet vil gi positive resultater, men jeg skal ikke slutte å spise.

Spise oftere, og mindre…passe på å få spist de måltidene jeg skal. Jeg skal prøve å spise noe mindre porsjoner, redusere på noe, legge til på noe annet. Jeg vet at kosten nå MÅ settes mer i rammer. Ukebladene vil de neste ukene skrike mot oss, og fortelle om hvilke superkurer man må følge for å få den slanke, fine kroppen. Drit i alle ukeblader, og overskrifter!  Kast alt av nyttårsforsetter på båten. Du vel like godt som meg at diettene ikke holder, og når X antall dietter er over, så er du tilbake der du var før du startet disse superdiettene som egentlig ikke finnes!

Den beste dietten du kan starte, det er å ta grep i eget liv! Sett deg mål som er mulige å nå. Sett deg realistiske mål! Det er ikke realistisk at du skal trene hver dag, og det er ikke realistisk at du skal bli slank på verken shaker, nutrilettbarer, eller ananas. Mat er en del av livet. Det handler om å tenke fornuftig, spise sunt, og heller kutte ned på det du vet at kroppen ikke har så veldig godt av. Det handler om å finne erstatninger, det handler om å aktivisere seg selv når søtsuget kommer, og du vil gå beserk i sjokoladeskuffen. Det handler om å kose seg, og innse at kosen er en del av det gode livet.

Det handler om å spise en sjokolade om det er det du vil, og så spiser du ikke den samme sjokoladen i morgen. Det handler om å få kontroll over samvittigheten, og være snill med deg selv. Det handler om å gjøre det du alltid har snakket om. Kom deg ut i en aktivitet, begynn å tren, finn frem joggeskoene som du fikk til jul for fem år siden. Det handler om de små skrittene, og det handler om og slutte å tro at lykken ligger i kiloene du bærer. Aksepter deg selv for den du er – du er ikke vekten din, og lykken er verken større, eller finere i en slank kropp. Se deg selv i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Lov deg selv at du heretter skal slutte å snakke deg selv ned. Ingen andre skal heller få lov å snakke deg ned. Lykken er ikke kropp – lykken er de gode følelsene, det gode livet, de gode opplevelsene – lykken er å ha det godt med seg selv uansett størrelse.

2020 blir et spennende år på flere fronter for min del. Der ligger store, og spennende planer der fremme. Dette er planer som jeg ennå ikke kan si så mye om, men straks mer er klart, så skal dere fine lesere få være blant de første som skal få innblikk i planene. Jeg vet iallefall at en drøm jeg aldri har våget å drømme kan bli en realitet dette året. Iallefall skal jobben påbegynnes. De siste årene har gjort at jeg vet at drømmer ikke bare kan drømmes, men de kan også gå i oppfyllelse. Jeg skal også jobbe målrettet mot andre ting som jeg har drømt om lenge, og som jeg nå er veldig klar for. Jeg er også så utrolig heldig at jeg de siste årene har møtt så mange flotte mennesker. Flotte mennesker som tror på meg, og som ser hva som bor i meg, og som vil gå veien sammen med meg for at jeg skal nå målene mine.

Bloggen vil også være viktig for meg i det nye året. Det vil fortsatt være en helgeblogg da tiden til å blogge oftere ikke er tilstede. Dessuten har jeg mer å gi til dere lesere om jeg blogger kun i helger. Hva fremtiden vil bringe, det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg skal fortsette å blogge. Med alle de fine tilbakemeldinger jeg får fra dere, så ser jeg at bloggen er viktig for så mange, og jeg synes det er viktig å kunne snakke om alle de tingene som ikke alltid er så lett å snakke om. For meg er det viktig at bloggen er åpen og ærlig, og som på godt og vondt viser hvordan livet er når man er en størrelse for stor.

Kjærligheten. Den spør mange meg om. Jeg håper jo at 2020 kan bli et år for kjærlighet også, og at en flott mann vil få en stor plass i livet mitt.

Takk for 2019 kjære, fine lesere. Det føles som om dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger, for alle fine kommentarer. Takk for alle gode samtaler. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus. Takk for at du også vil følge meg i det nye året. Takk også til deg som deler bloggen min. For meg er det klart viktig å få flere lesere, så det betyr masse.

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget i 2018, og det er en god følelse når det stormer som verst.

Velkommen 2020

 

 

Bortkasta øyeblikk

Reklame | Celli, NO.1 BY OX og Cutie.no

Det hender jeg tar et skippertak og rydder på pc’en. Jeg sparer på alt, og sletter lite. Jeg er redd den en dag tar kvelden fordi den kveles av alt jeg samler på. I går ryddet jeg igjen, og da kom jeg over en artikkel som jeg fant for et par år siden, og jeg husker den virkelig fikk meg til å tenke. Jeg måtte lese den på nytt, og i går som for de to årene tilbake, så ble jeg sittende å tenke lenge. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes.

 

Mange gjør en stor, ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte, de sliter med akkurat de samme tankene. Og tanker, de går ofte i arv.

De tanker man har om seg selv, det er tanker vi gir videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Dersom du føler deg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for barna våre….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir jo selvfølgelig fanget opp.

Kasey Edwards er en australsk forfatter, og i artikkelen jeg fant, så var hun en av mange kjente personer som hadde skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å fortelle dem før det var for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards hadde alltid sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt til moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin.

Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….hvorfor er det sånn at man ikke skal ha lov til å føle seg bra fordi om man bærer ekstra kilo?

Jeg ble virkelig sittende å tenke i går kveld også, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så er jeg ganske trygg på at den ikke har gjort det i noen stor grad. Jeg snakket sjeldent, eller aldri med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat.

Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er! Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som lar dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.

Det er ingen som er styggere mot oss enn vi er mot oss selv. Vi straffer oss selv om vi ikke når målene vi har satt oss, vi blir aldri fornøyde, og vi kommer aldri dit vi vil, og dette blir en evig, negativ runddans. Vi fortjener så mye bedre enn å la dagene bli ødelagt av alle disse negative tankene vi har rundt egen kropp. Kilo, og cm bør ikke definere hvem vi er, eller hvem våre barn skal bli. Disse tingene sier ingenting om hva vi kan, og hvem vi er. Vi må slutte å tro at vekt handler om hva vi som personer er verdt, vi må slutte å straffe oss selv, vi må slutte å snakke stygt om oss selv, og vi må slutte å begrense oss selv. Det er ingen lett jobb å ta tak i, men det er en viktig jobb. Jeg er glad dagene mine er blitt mye finere, og mye lysere. Jeg smiler mer, og nyter livet mer…men tankene utfordrer meg likevel mange ganger. Veldig mange ganger.

Visst man tenker på hvor mange timer, og dager man har brukt på å føle oss store, og stygge – det er mye tid man kunne ha brukt til gode ting istedenfor. Kasey Edwards sier det så godt i brevet til sin mor : “Hvert øyeblikk vi bruker til å bekymre oss over våre fysiske feil, er et bortkastet øyeblikk. Ett dyrbart stykke av livet som vi aldri får tilbake. La oss ære, og respektere kroppen vår for det den gjør, og ikke forakte den for slik den ser ut.” Edwards poengterer viktigheten av å fokusere på å leve ett så sunt, og aktivt liv som mulig, og nyte gleden som hver dag gir oss. Noen fnyser nok av alle disse fine ordene, men det ligger så mye sannhet i hvert eneste ord. Vi må jobbe med hodet, og tankene våre. Vi vil nok få en stor ryddejobb, men når ryddingen er ferdig, så ser man hvor mye rot man har båret med seg gjennom livet. Gammelt skal ut, og nytt skal inn.

Så var det vinnerne av den siste luken i bloggens julekalender. Bak siste luke, så lå det hele tre gaver, og vi har trukket ut tre vinnere blant alle dere som har lagt igjen en kommentar.

Den heldige vinneren av en stk wonderjeans fra Celli, det ble : INGRID BRANDTZÆG!! Gratulerer så mye med ny bukse, Ingrid!! 

Den heldige vinneren av cardigan fra NO.1 BY OX ble : MONICA LINDLAND!! Gratulerer så masse med ny cardigan, Monica!!

Tilslutt den heldige vinneren av valgfri strømpebukse fra Cutie. Den heldige vinneren ble der : ANNE KARI MENTZONI!! Gratulerer så masse til deg også, Anne Kari!! 

Jeg tar kontakt med alle vinnerne i løpet av dagen.

 

Vi blogges neste helg.

Romjulsdrøm

Reklame | NO.1 BY OX, ALEXIS MOTE, PONT NEUF, CELLI, NAIS, WILHELMINES, CUTIE, MOTHER INDIA, MARY KAY KONSULENT RANDI KOKKERUD

Så er romjulen her. Det har vært dager med  samvær med familie, det har vært god mat og avslapning. Jeg har fått masse mormortid med Henry og Alfred, og det er så fantastisk å få være en del av livene deres. De beriker mitt liv noe helt enormt. Jeg har også brukt romjulen til å tenke endel på det nye året som snart er her. Jeg har begynt å tenke drømmer, og mål. Har du en romjulsdrøm? En drøm som du våger å begynne å tenke nå, og som du vil fullføre i det nye året?

Det har også vært tid til å kjenne på den dårlige samvittigheten, men ikke som jeg gjorde før endringsreisen min startet. Jeg føler jo helt klart at godteriet, ribba og riskremen har lagt seg på sine bestemte steder på kroppen, sånn godt synlig, og ja, tankene gnager, de er der absolutt, men tankene gnager ikke som de gjorde før. Alle valgene som tas er mine, og er de dumme, og idiotiske, så er de like fullt mine. Akkurat det er også irriterende egentlig. Kunne man ikke hatt noen man kunne lagt skylden på i det minste? Ikke bare noen å skylde på, men som faktisk var ansvarlig for de dumme valgene. Man leter , men det nytter ikke. Valgene er våre egne.

Jeg har mine drømmer, og jeg har mine mål. Begge deler tenker jeg mye på i romjulen. Jeg er nødt til å fortsette den gode jobben jeg har gjort rundt trening og endring dersom jeg skal få en lettere kropp, og ett enda bedre fungerende hode. Jeg vil videre fra der jeg er nå. Jeg vil fortsette å kjenne på at jeg mestrer, at jeg kan og at jeg lykkes. Jeg vil fortsette å se kroppen endre seg positivt. Jeg vil fortsette å jobbe for helsen, og en bedre utgave av meg selv. Det siste året har ikke treningen stått så i fokus som tidligere, og det kjenner jeg veldig på. Fra å ha trent nærmest hver dag, så har jeg vært strålende fornøyd om jeg har kommet meg på trening 2-3 dager i uken. Det er bra det, men jeg må komme tilbake til et bedre system. At jeg trener godt, og at jeg kommer meg mer ut på turer i skog og mark. Selv om jeg begynner på jobb tidlig hver dag, og selv om jeg har ledervervet i NLLF som tar endel tid, så har jeg tiden til trening og aktivitet. For meg er de tingene så utrolig viktig. Ikke fordi jeg sitter her og drømmer om å bli slank, men jeg gjør det for helsen min, for et bedre liv på det fysiske plan, og for å kunne være enda mer tilstede for barnebarna mine.

Jeg skal i romjulen lage meg måltavle for 2020. Hvilke delmål har jeg for 2020, og hva er de store målene mine. Tavlen skal henge foran meg her oppe i loftstuen hvor jeg sitter og jobber ved pc. 2020 blir et spennende år, og jeg må tro det blir året hvor mål blir nådd, og drømmer oppfylt.

Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå jobber i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokus var på vekten. Jeg kjenner at absolutt ikke 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så jeg skal stadig øve mer og mer på og ikke bry meg. Ikke la de få lov til å såre meg. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen liker meg, men så velger de å se vekten istedenfor meg. Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi. I dag tenker jeg at ingen har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

Det er jo absolutt ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam om man lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv.Det er altfor mange der ute som sliter psykisk pga vekten, og jeg får vondt langt inne i hjerterota. Jeg har møtt mange av de. Det er ingen som kjenner historien bak vekten, for all overvekt har en årsak. Klarer man å jobbe med årsaken, så kan man også gjøre noe med vekten. Det nytter ikke å jobbe med vekten uten å gjøre noe med årsaken. En slankeoperasjon gjør kroppen lettere, men den gjør ikke noe med hodet, med årsaken. Det er også grunnen til at så mange går opp i vekt igjen etter en operasjon.

Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle likevel ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer ” akseptabelt ” at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo.

Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke så farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har tross alt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver ” perfekte ” kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp nå enn da jeg startet min endringsreise. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er fornøyd, og jeg har virkelig tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er. Akkurat det er veldig vanskelig, men nødvendig. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da må jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil absolutt falle underveis, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise – ta vare på hver dag!

Jeg er også heldig at jeg har personer som setter meg på plass. Når noen sier fine ting om meg, og til meg, så er det vanskelig å ta det i mot. Det er vanskelig å tro på det. At noen feks synes at jeg er vakker. Det er så vanskelig å tro fordi jeg alltid har snakket meg selv ned. At noen liker meg for den jeg er, det må jeg lære å tro på. Ved og ikke tro, og ved å uttrykke at man ikke tror det som blir sagt, så er det ikke rettferdig mot den som sier det, og man kan ødelegge noe fint. Da er det også godt at der er personer som sier at jeg må gjøre noe med den dårlige selvtilliten, og som mener selvinnsikten trenger en finpuss.

Forrige søndag åpnet vi den siste luken i bloggens adventskalender. Tre gaver lå bak luken : En wonderjeans fra Celli, en cardigan fra NO.1 BY OX og en valgfri strømpebukse fra Cutie. Disse gavene trekker vi tre vinnere på i morgen, så det betyr at du fortsatt har mulighet til å være med i trekningen av gavene. Legg igjen en kommentar og gjerne med størrelse du bruker i bukse, og overdel. Det gjør ting mye lettere for meg. Husk også epostadressen din. Hvem av dere blir de heldige vinnerne….

Bildet kan inneholde: 2 personer, personer smiler, folk som står og tekst

 

Årets kalendergaver er gitt av :

NO.1 BY OX            https://www.no1byox.dk/

ALEXIS MOTE         https://www.alexismote.no/

PONT NEUF             http://pontneuf.dk/eng/

CELLI                        https://celli.no/

NAIS                          https://www.facebook.com/naisbutikken/?epa=SEARCH_BOX

WILHELMINES         https://www.facebook.com/wilhelminesas/  

CUTIE                        https://www.cutie.no/

MOTHER INDIA        https://www.facebook.com/Motherindia.kristiansand/

MARY KAY KONSULENT RANDI KOKKERUD      https://www.facebook.com/groups/298920770899641/

Vi åpner den siste luken i bloggens adventskalender

Reklame | NO.1 BY OX, ALEXIS MOTE, PONT NEUF, CELLI, NAIS, WILHELMINES, CUTIE, MOTHER INDIA, MARY KAY KONSULENT RANDI KOKKERUD

Klær er en lidenskap jeg deler med mange av dere som leser bloggen min. Klær er spennende, og det å kunne føle seg velkledd, det er en god følelse å kjenne på. Det er jo enkelte som tror at jeg bruker klær for å få fokuset bort fra vekten min, men om jeg ville ” forsvinne ” i mengden, så hadde jeg kanskje ikke valgt klær med farger og mønster. Jeg velger heller ikke å kle meg pent for å oppmerksomhet fra andre. Jeg er bare utrolig glad i klær. Jeg liker å kle meg pent for min egen del. Jeg er nok der i livet at jeg gjør svært lite for andres skyld om jeg ikke ønsker det selv. Jeg liker farger, jeg liker stilige design, jeg liker det som er elegant, jeg liker det feminine. Det kan godt glitre litt, det kan godt skille seg ut. Jeg liker det klassiske også. Og det trygge. Jeg liker så mye.

Å komme inn i en flott stormotebutikk, det er som å komme inn i en godtebutikk. En butikk med et godt utvalg hvor man kan gå i evigheter å kikke, kjenne og prøve. Butikker som har endel ulike merker, og som også har priser for de fleste lommebøker. Jeg liker butikker med den gode atmosfæren. Butikker som har den gode servicen som jeg ønsker. Ikke ansatte som henger over meg, og kommer løpende inn i prøverommet med klær jeg slettes ikke har spurt om å få prøve, eller som stadig stikker hodet inn i prøverommet. Det har jeg opplevd i et par butikker, og da ønsker man ikke å dra tilbake dit. Man må heller ikke bli oversett som kunde, så det er en balanse. Jeg liker å kikke på det som er i butikken, og så spørre om råd og veiledning om jeg føler at jeg har behov for det. Den gode følelsen er så viktig. Den gjør at man ønsker å komme tilbake.

En butikk jeg definitivt skal besøke, det er Celli på Lørenskog. Butikken ligger på Metrosenteret, og ved å følge dem på Facebook, så ser jeg at dette er en sånn type butikk som jeg virkelig liker. Celli har også åpnet nettbutikk, noe som betyr at det er lettere for dere som bor langt unna å handle i butikken. Bor du i nærheten, så ta en tur innom. Det er garantert en butikk du ønsker å dra tilbake til. Du kan følge Celli på Facebook her : https://www.facebook.com/cellimetro/

Jeg elsker butikker som der ikke går en haug av på dusinet. Jeg går omtrent aldri i kjedebutikker. Der mangler det kunnskap om passform. Det er enten som å ta på seg et pølseskinn, eller en sekk. Sjeldent noe som passer perfekt. Celli er ikke kjedeavhengig, og dermed står man mye friere til å velge blant det som finnes av klær, og produsenter. Jeg synes også det er så utrolig viktig at vi støtter opp om butikkene som finnes. Det er så viktig at de uavhengige butikkene, de som står på egne ben, at de klarer seg i det tøffe markedet som er nå. Det er veldig tøft, spesielt med konkurransen fra nettbutikkene.Selv om netthandel er fint, jeg handler selv endel på nett, men det vil det aldri kunne erstatte de fysiske butikkene, og menneskene som jobber der, og som kan hjelpe deg. Jeg vet mange misliker å handle klær, men det er nok også fordi man ikke har funnet klær som passer kroppsformen man har. Føler man seg ikke vel, så er det ikke moro med klær, og butikkbesøk er ikke det som står øverst på ønskelisten. Det er da spesialbutikker er så gode å ha. De kan hjelpe oss til å finne frem i en jungel av klær og produsenter, og dermed få deg til å se hvor mye det betyr å finne de riktige klærne til den kroppen man har.

Det er Kathrine Thoresen driver Celli, og gjennom samtaler med henne på tlf, så hører man fort at hun gløder for jobben sin, og det er garantert felles for alle jentene som jobber i butikken. Den gløden, den betyr så mye for oss som kunder. Kathrine tok over ZIZZI på Triaden sommeren 2014, da som franchisetager. Kathrine klarte å bygge opp en butikk som la ganske død til å bli en bra butikk. Da ZIZZI selv ønsket å overta butikken, så bestemte Kathrine seg for å starte opp for seg selv, og 3.mai i fjor, så åpnet hun Celli på Metrosenteret på Lørenskog.Etterhvert så har det også blitt en nettbutikk. Du kan besøke nettbutikken her : https://celli.no/

Celli har Kathrine en gjeng med 6 jenter som jobber sammen med henne. Kathrine brenner for klær som passer til damer med fasong og former. Hun er i likhet med meg veldig opptatt av at klær ikke skal være som en sekk. Klær skal være stilige, og ha den gode passform, man skal kjenne den gode følelsen uansett om det er hverdag eller fest.

For meg er klær uhyre viktig. Jeg har aldri gjemt meg bort i en gammel joggebukse, og en hettegenser. Selv om jeg alltid har vært flere størrelser for stor, så har det vært viktig for meg å kle meg pent. Jeg bruker både farger, og mønster, og jeg liker også å kle meg i klær som ikke alle nødvendigvis går i. Jeg liker det spesielle like godt som jeg liker det klassiske. Jeg har funnet min stil. Jeg liker å være kvinne, og jeg liker å være feminin. De fleste som produserer stormote har klær som passer meg, og min stil, men man finner jo alltid favoritter, og man er stadig på leting etter nye merker. Å handle på nett er fint i blant, men det betyr mye å kunne besøke en butikk hvor man kan se klærne, kjenne på dem og prøve dem.

I bloggens julekelander i dag, så skal jeg sammen med Celli gi bort en flott bukse. En heldig leser får nemlig en WONDERJEANS. Wonderjeans er visstnok en helt fantastisk bukse, og dette er buksen som veldig mange kjøpte på Pm. Dette var bestselgeren til Pm som mange nå har slitt med å få tak i. Celli har nå fått inn wonderjeansen. Jeansen går fra str. 36 – 48, og har ulike benlengder. Den finnes i en klassisk modell, og en mer tettsittende modell.

Wonderjeans Skinny

 

Dersom du vil være med i trekningen av en wonderjeans fra Celli, så legger su som vanlig igjen en kommentar på bloggen. Trekningen skjer i romjulen.

 

Bak dagens luke, så finner vi også en annen flott gave, nemlig  en VALGFRI STRØMPEBUKSE FRA CUTIE.NO.  Cutie er en norsk nettbutikk som har spesialisert seg på strømper til alle type bein, også for beina til oss store kvinner. Denne nettbutikken har en egen stormoteavdeling hvor endel av strømpene og strømpebuksene går høyt opp i størrelse. Det er utrolig fint å vite at en slik nettbutikk faktisk finnes. Cutie selger bla mine favorittstrømpebukser fra Pamela Mann. Jeg vet mange av dere har kjøpt disse etter jeg blogget om de, og jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger fra veldig fornøyde kjøpere. Det gjør meg utrolig glad! Du finner nettbutikken her : https://www.cutie.no/   Legger du igjen en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen av en valgfri strømpebukse, og utvalget hos Cutie, det er veldig stort.

 

I dag så blir det faktisk hele tre gaver bak dagens luke. Dette er den siste luken i årets julekalender. Det er nemlig sånn at bak den aller første luken vi åpnet, så lå der en fantastisk flott cardigan fra danske NO.1 BY OX. En råstilig og utrolig fin CARDIGAN. Verdien på cardiganen er 1000 kr. Dette er en cardigan i stilig design, og med en utrolig god passform. Dette er viskose strikk.  Den er lekker! Den som ble trukket ut som vinner, den personen har jeg ikke fått tak i selv etter å ha forsøkt flere ganger. Det betyr at vi trekker en ny vinner av denne. Vil du være med i trekningen av den flotte cardiganen fra NO.1 BY OX, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Husk to ting : Oppgi størrelsen du bruker ( disse går i S, M, L og XL – i stormote hvor feks M er 46/48 ), og oppgi epostadressen din. 

Du finner NO.1 BY OX her : https://www.no1byox.dk/ og på Facebook : https://www.facebook.com/no.1byox/?epa=SEARCH_BOX

 

Tre fantastisk flotte gaver bak dagens luke, og du kan være en av de heldige. Alle som kommenterer er med i trekningen av alle tre gavene.

Så skal jeg også fortelle hvem som vant kalendergavene i går. I går hadde vi en nydelig overdel fra Wilhelmines på Vikersund. En nydelig overdel fra Pont Neuf. Den heldige vinneren av overdelen ble : SIGNE LILL!! Gratulerer så masse med den flotte overdelen, Signe Lill!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.

Så har det og blitt trukket en vinner av den Oil-free eyemakeup remover fra Mary Kay, og Mary Kay konsulent, Randi Kokkerud. Den heldige vinneren av den ble : TOVE S.LINDGREN. Gratulerer så masse, Tove. Jeg tar kontakt med deg også i løpet av dagen.

Jeg merker at julen nærmer seg. Det virker som om stresset har tatt veldig mange. Jeg tror de aller fleste bloggere merker at det er andre ting enn blogger som blir prioritert i disse dager. Jeg håper at du i en stresset hverdag før jul tar deg tid til å puste i blant. Hos meg er jeg veldig i rute. Jeg skal pakke inn litt gaver i dag som det siste som står på min ” må gjøre ” liste før jul, men det å pakke gaver, det er noe jeg liker veldig godt. Jeg legger litt av hjerte og sjelen min i hver eneste pakke som jeg pakker inn. Så i dag skal jeg kose meg med det, og høre på julemusikk for å få den gode stemningen. Julehandelen er også unnagjort, og det fikk jeg gjort i går sammen med halve Kristiansand føltes det som..men du verden så godt det var å få gjort det sånn at jeg i dag og i morgen bare kan slappe av og nyte. I morgen skal jeg også en tur på kirkegården og legge ned kranser og tenne lys. Det er også litt sårt i julen. Selv om pappa gikk bort for 13 år siden, så tenker jeg enda mer på han i julen. Pappa var så glad i julen, og elsket pakker. Jeg savner han dypt og inderlig, og i morgen skal jeg tenne lys på graven hans, og sende han masse gode julehjerter, og varme tanker. Jeg vet han følger med meg selv om han ikke er her sammen med meg.

 

Årets kalendergaver er gitt av :

NO.1 BY OX            https://www.no1byox.dk/

ALEXIS MOTE         https://www.alexismote.no/

PONT NEUF             http://pontneuf.dk/eng/

CELLI                        https://celli.no/

NAIS                          https://www.facebook.com/naisbutikken/?epa=SEARCH_BOX

WILHELMINES         https://www.facebook.com/wilhelminesas/  

CUTIE                        https://www.cutie.no/

MOTHER INDIA        https://www.facebook.com/Motherindia.kristiansand/

MARY KAY KONSULENT RANDI KOKKERUD      https://www.facebook.com/groups/298920770899641/

 

Strømpekrise rett før jul?

Reklame | NO.1 BY OX, ALEXIS MOTE, PONT NEUF, CELLI, NAIS, WILHELMINES, CUTIE, MOTHER INDIA, MARY KAY KONSULENT RANDI KOKKERUD, ATELIER ALEXANDRA

Jeg har fått mange henvendelser de siste dagene fra lesere som er midt opp i ei strømpekrise. De har lest på bloggen om at jeg har funnet de perfekte strømpebuksene, og lurer på hvor de får tak i disse. Nå som det er rett før julen ringes inn, så vil det nok for mange bli en stor utfordring å få tak i disse dersom du ikke bor i nærheten av Kristiansand. Det kan jo også være en ide å ringe rundt til stormotebutikker nær deg for å høre om de forhandler disse strømpebuksene, eller ringe til butikker som fører mye strømper. Julaften er på tirsdag, og du vil ikke kunne motta disse før jul nå om de må sendes. Jeg vet alt om hvordan det er å utsette alt til siste liten, iallefall når det kommer til slike ting som strømpebukser. Det kommer sjeldent høyt opp på prioriteringslistene.

Verdens beste strømpebukser for meg, de har jeg blogget om, og jeg kunne ha skrevet om de igjen og igjen. Jeg har aldri hatt bedre strømpebukser. Disse er for meg helt perfekte på alle områder. Jeg var så lykkelig når jeg prøvde disse at jeg tror jeg felte en tåre. Så mye betyr det å finne en ting som man har lett og lett etter, men aldri funnet. Etter intens leting over mange år, så dukker de plutselig opp. Det er virkelig lykke, og sikkert ikke så forståelig for alle de som aldri sliter med å få feks strømpebukser.

Det er for sent å bestille disse dersom man skal ha de til jul, men dersom du bor i nærheten av Kristiansand, så kan du ta turen til Lillesand og besøke Atelier Alexandra. Alexandra fører også Pamela Mann, og hun selger mine ” verdens beste strømpebukser.” Pamela Mann har mange ulike strømpebukser, og jeg har også prøvd modeller som jeg absolutt ikke passer. Det er denne spesielle modellen som jeg anbefaler alle som sliter med å få tak i gode strømpebukser for bein som kanskje er noe utfordrende, som mine.

På bildet her, så ser du hvilken modell det er jeg anbefaler. Jeg har denne både i 90 denier, og i 50 denier. Modellen er den samme, og begge er like fantastiske. Jeg bruker store ord, men det har jeg all grunn til å gjøre. Egentlig bør man jo bare hamstre for å være sikker på at man har…i tilfelle noen høyt oppe i systemet skulle finne ut at de skal ut av produksjon. Det er alltid min store frykt når man finner noe som er perfekt. Disse går opp i str. 5 XL, og jeg bruker den største størrelsen.

Jeg har ikke vært glad i nylonstrømper. Ikke fordi det er nylonstrømper, men fordi jeg alltid har slitt med å finne noe som sitter perfekt på mine store legger, og lår. Strømpebukser har vært et mareritt. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene.

Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig opp i livet, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt. Så har du de strømpebuksene som sklir ned, og ligger under magen. Strømpebuksene man hele tiden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerte dårlig. Jeg har kjøpt strømpebukser til 200 kr i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerte ikke de heller. Når man da faktisk finner den perfekte strømpebuksen, så er man helt i himmelen, og jeg jubler i alle fall høyt.

Er du på jakt etter strømpebukser til en stor kropp, så er redningen strømpebuksene fra PAMELA MANN. Jeg fikk teste disse i vinter, og de er rett og slett perfekte. Jeg har flere par i undertøyskuffen min nå. De kommer greit over både legger og lår, de sitter godt i skrittet, de går høyt opp i livet, og de sitter der de skal. Helt fantastiske! Atelier Alexandra i Lillesand selger disse. Så bor du i nærheten, ta en telefon til henne, eller stikk innom henne i Strandgata i Lillesand. Du kan også bestille disse på cutie.no  

Jeg har nylig også testet en annen strømpebuksemodell fra Pamela Mann som Atelier Alexandra fører. Også denne går opp i 5 XL. Denne modellen testet jeg i hudfarge, og denne hadde også en veldig fin, liten detalj med en søm som gikk hele veien ned bak på strømpebuksen. En sånn liten detalj gjør veldig mye om man har en kjole hvor endel av strømpebuksen vises. Også disse strømpebuksene passet jeg. De var romslige, og jeg fikk de godt opp…utfordringen var nok at jeg drar såpass mye over legger, og lår at jeg ikke fikk disse like godt opp i skrittet. Jeg fikk de godt opp i livet, men ikke helt slik jeg ønsket i skrittet. Det ble litt ubehagelig for meg…men den vil nok likevel være en god strømpebukse for veldig mange som ikke har de samme utfordringene med masse ødem i spesielt legger. Det er nok modellen ” curvy figure ” som står høyest for meg.

 

Når jeg blogget om disse sist, så vet jeg at flere kjøpte de, og da er det moro når jeg har får så mange tilbakemeldinger fra lesere som er like fornøyde med disse strømpebuksene som det jeg er.

Forrige søndag, så lå det et gavekort på 1000 kr fra Mother India bak kalenderluken. Dette gavekortet må brukes på resturanten her i Kristiansand. Mange ønsket seg indisk mat, og det er blitt trukket ut en vinner. Den heldige som kan spise deilig, indisk mat er : JANNE KRISTIN KNUTSEN!! Gratulerer så masse med gavekortet fra Mother India, Janne Kristin!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.

Bak luken forrige søndag, så lå det også en nydelig håndkrem fra Mary Kay konsulent, Randi Kokkerud. Den heldige vinneren av håndkremen, Satin Hands ble : ESTHER MARIE FÆRAAS KNUTSEN!! Gratulerer så mye med en helt nydelig håndkrem, Esther Marie!! Du hører fra meg i løpet av dagen.

 

I dag skal vi åpne en ny luke, og også i dag finner vi en fantastisk flott topp fra Wilhelmines på Vikersund. Den flotte overdelen er fra danske Pont Neuf, og trofaste lesere vet hvor glad jeg er i Pont Neuf. Wilhelmines selger klær fra innerst til ytters, for liten og stor. De selger dameklær i alle størrelser, og har også en fin avdeling med stormote. Følg gjerne Wilhemines på Facebook : https://www.facebook.com/wilhelminesas/

 

Ønsker du å være med i trekningen om den flotte overdelen fra Wilhelmines og Pont Neuf, så legg igjen en kommentar på bloggen. Husk at du oppgir størrelse, og epostadresse.

 

I dag skal jeg også gi bort en ny velværegave fra Mary Kay konsulent, Randi Kokkerud. Gaven som Randi gir bort i dag er en av mine Mary Kay favoritter, nemlig:  Oil-free eyemakeup remover. Oljefri øyesminkefjerner som er nydelig å bruke. Besøk gjerne Randi sin konsulentside : https://www.facebook.com/groups/298920770899641/

Alle som legger igjen en kommentar på bloggen er med i begge trekningene.

 

Årets kalendergaver er gitt av :

NO.1 BY OX            https://www.no1byox.dk/

ALEXIS MOTE         https://www.alexismote.no/

PONT NEUF             http://pontneuf.dk/eng/

CELLI                        https://celli.no/

NAIS                          https://www.facebook.com/naisbutikken/?epa=SEARCH_BOX

WILHELMINES         https://www.facebook.com/wilhelminesas/  

CUTIE                        https://www.cutie.no/

MOTHER INDIA        https://www.facebook.com/Motherindia.kristiansand/

MARY KAY KONSULENT RANDI KOKKERUD      https://www.facebook.com/groups/298920770899641/