Brikken i puslespillet

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg se meg selv i speilet, eller finne frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Etter at jeg i januar fikk verdens beste jobb som morgenvertinne i Radio Metro Sørlandet, så har jeg merket at mye er blitt et puslespill. Et puslespill hvor spesielt en viktig brikke er vanskelig å få på riktig plass. Denne brikken heter trening. Før jeg startet i radioen igjen, så var jeg som regel på på trening rundt kl.07, og da trente jeg 5 ganger i uken. Nå som jeg våker radiolytterne på Sørlandet fra kl.06, så må jeg finne andre treningstider enn før, og det er da trening plutselig er blitt et puslespill. Å gå på trening rett etter jobb, det har vært planen lenge, men så skjer det som regel noe, eller så er det noen dager i uken hvor det er rimelig fullt på treningssenteret når jeg er ferdig på jobb og klar for å trene. Det er også en jobb å vende hodet til å tenke at det kan trenes andre tider av døgnet også enn morgener, eller formiddager. Hodet mitt vil gjerne trene så tidlig som mulig.

Struktur er også en ting jeg må bli flinkere på. I tillegg til radiojobben min, så har jeg jo også ledervervet i Norsk lymfødem-og lipødemforbund, et verv som krever mye jobbing og masse tid, og jeg har bloggen som også er viktig for meg, og som jeg bruker mye tid på. Det og skulle få tid til alt dette pluss trening 4-5 ganger i uken, pluss å ha et liv utenom, det er utfordrende. Likevel må jeg strukturere dagene mine sånn at jeg også får tid til treningen. Treningen som har vært så viktig for meg de siste årene. Treningen som er årsaken til at jeg har klart å gå ned så mye i vekt, den må på plass igjen, og jeg må strukturere dagene mine slik at denne viktige brikken kommer på plass i puslespillet.

Når jeg ikke får trent like mye som før, så kommer også denne dårlige samvittigheten. I tillegg kommer også panikken. Panikken får å legge på meg igjen. Hodene våre er skrudd sammen på en måte som gjør at man ikke alltid tenker fornuftig og rasjonelt. Når trening blir nedprioritert, så kan jo jeg nesten se at kiloene legger seg på igjen med et knips. Jeg er håpløs i blant samtidig som jeg vet hvor fort det er å legge på seg igjen. Det å ta av seg, det er noe som tar tid, men det å legge på seg igjen, det er fort gjort det. Jeg vil aldri tilbake der jeg var, og derfor må jeg ta meg selv i nakken og bli mer strukturert. Døgnet har 24 timer, og selv om jeg har mye å gjøre, så er det god plass til trening også. Jeg må bli flinkere til å si nei til ting som dukker opp når jeg egentlig skal trene. Unnskyldninger for ikke å trene, de er det mange av, men tilbake dit vil jeg heller ikke.

En av dere som følger bloggen min skrev i en kommentar i går at jeg fokuserte mye på trening i forhold til vektnedgangen min, men at det vel også hadde endel med kosthold å gjøre. De første årene, så hadde det ikke det. Klart jeg har endret litt på kosten også, men for meg har treningen vært viktigst, og det mot alle odds. Man vet jo hva eksperter nå sier, nemlig at det er kostholdet, og nesten kostholdet alene som gjør at man klarer å gå ned i vekt. For min del er trening nødt til å ha spilt en større rolle. Jeg har kuttet ned på søtt og salt, jeg prøver å kutte mengder, og jeg prøver å spise oftere, men noen diett har det ikke vært, og i mitt hode har ikke mat hatt det største fokuset. Likevel har jeg mistet over 50 kg. Om det er en kombinasjon, eller hva som gjør at jeg har klart en så stor vektnedgang, det vet jeg ikke, men jeg vet at fokuset på trening, det har vært mye større enn på maten jeg spiser.

For kort tid siden så fikk jeg god hjelp til å sette opp en kostholdsplan. Det var en utfordrende jobb for Robbie som satte opp denne for meg, og det fordi jeg er så kresen i matveien, men han kom i mål, og jeg fikk en kostholdsplan som stort sett bestod av mat jeg også før spiste, men det handlet om mengder, og det handlet om sammensetninger. Jeg ble ikke satt på streng diett, men det var en plan som viste hvor mye jeg skulle spise, og hva jeg skulle spise når. For meg har denne planen fungert veldig bra. Jeg er blitt mer bevisst på hva jeg spiser, jeg er blitt mer bevisst på å spise flere måltider enn de to jeg som regel får i meg i løpet av en dag. Jeg har også skjønt at jeg kan spise meg god og mett om jeg må redusere litt på mengden. Jeg tror jeg lider av ” redd for at det skal bli tomt” syndromet. Jeg vet at jeg mange ganger lager for mye mat. Jeg vet at jeg kommer til å kaste endel, men likevel lager jeg for mye.

Selv om brikken trening nok er blitt noe nedprioritert den siste tiden, så opplever jeg at noe likevel skjer med kroppen min. Jeg fortsetter å gå ned. Jeg merket det på målebåndet når jeg måler meg. Jeg merker det på klær. Og selv om man alltid har disse dagene hvor man føler at man har lagt på seg 100 kg igjen, så vet man innerst inne at sannheten er en annen. Alle kommentarene jeg får fra alle de flotte menneskene jeg møter, de er også med på å fortelle hodet mitt at gode ting skjer. Forleden dag traff jeg en av mine flotte lesere i byen. Vi hadde en fin prat sammen, og senere på dagen fikk jeg en veldig hyggelig melding fra henne. I meldingen skrev hun bla noe som varmet hjertet mitt noe så innmari. Hun skrev ” selv om bloggen handler om å være en størrelse for stor, så ser du nok mye mindre ut enn du tror.” Jeg ble så glad da jeg leste det hun skrev. Kanskje er det sånn at hodet mitt tror en ting, og at sannheten er en annen. De jeg treffer ser meg nok på en annen måte enn jeg selv gjør.

Forleden dag var jeg hos min fantastiske sydame i Lillesand for å sy nye bukser. Det hadde gått noen måneder siden sist jeg hadde vært der, og da jeg stod foran speilet med en bukse på meg som hun hadde sydd i høst, og som var blitt altfor stor, så utbryter hun: ” Er det mulig! Se på deg selv, Heidi! Du har fått hofter, du har fått liv – se på den fine innsvingen du har fått. Du har markert liv! Rompen din er blitt mindre, og se på magen hvor mye mindre den er blitt. Dette er helt fantastisk, og jeg får frysninger av å se hva du har klart siden sist jeg så deg.” Hvor fantastisk er det ikke å få høre slike ting? I tillegg så vet man at denne damen ikke sier noe hun ikke mener. For en lykkefølelse jeg hadde da jeg gikk ut fra systuen den dagen. Jeg smilte fra øre til øre. Jeg kjente meg så stolt. Stolt over hva jeg har fått til, og ikke minst, så følte jeg meg så stolt over at vekten fortsetter å gå ned selv om brikken som omhandler trening har vært vanskelig å plassere i puslespillet en periode.

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg skal aldri gi opp selv når bakkene blir tunge å gå, og jeg skal aldri tilbake dit jeg en gang var. Som jeg skrev i går : Livet og jeg smiler sammen, og fy søren så deilig det er!

 

– Tungt å være stor

Dette er meg. Bildet er fra Fædrelandsvennen. Et noe uklart bilde, men det er tatt fra avisreportasjen med telefonen min. Noe originalbilde har jeg ikke. Reportasjen er fra 2004, og jeg var 34 år gammel. Dette var to år etter jeg var alvorlig kreftsyk. Reportasjen fra Fædrelandsvennen omhandlet folks forhold til egen kropp. Ulike personer i ulike aldre fortalte om sitt forhold til sin egen kropp. Jeg skilte meg nok ut som den mest negative til egen kropp. Kanskje ikke så rart. Jeg var stor. Jeg har vært en del større enn jeg er på bildet fra 2004, men likevel så er det ingen tvil om at jeg hadde en veldig høy vekt her.

” Tungt å være stor ” – det var mitt forhold til egen kropp i 2004. Det var tungt, og jeg var i en periode av livet mitt hvor alle negative tanker rundt egen kropp fikk altfor stor plass. Jeg husker at journalisten spurte om hva jeg var mest fornøyd med når det gjaldt egen kropp, og jeg husker at jeg ikke kunne finne noe positivt. Det var ingenting med min store, stygge kropp som var positivt. Svaret mitt ble at jeg var mest fornøyd med den personen jeg var under alle kiloene.

Da jeg fant igjen denne reportasjen under litt rydding, så måtte jeg sette meg ned å lese den. Jeg kjente at jeg først ble veldig trist. Plutselig husket jeg alle årene hvor kiloene preget livet mitt altfor mye. Øynene mine falt på ansiktet aller først. Det store ansiktet med den store dobbelthaken. Smilet på bildet var nok ekte der og da, og jeg husker veldig godt at jeg alltid var flink til å smile, men bak smilet var det en intens kamp som foregikk. Kampen mot alle de negative tankene som hele tiden fortalte meg hvor tjukk og stygg jeg var. I reportasjen har jeg også fått frem at jeg var fornøyd med smilet mitt. I dag smiler jeg enda mer, og i dag er smilet ekte. Det er så stor forskjell på smilet den gang og i dag. Nå smiler jeg fordi jeg mener det, og fordi jeg er så fornøyd med livet. Livet og jeg smiler sammen, og det er så godt å føle på.

 

Det var en mørk periode. En tung periode. Jeg var mye i kjelleren. Jeg var mye lei meg selv om jeg skjulte det veldig godt. Så kan man selvsagt tenke at man burde tatt tak før, og så kan man være trist og frustrert fordi man ikke gjorde det, men det nytter ikke å angre på noe man ikke kan endre. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, og det som er sagt er sagt. Fremtiden, den kan man endre på, og for 5 år siden tok jeg nettopp en avgjørelse som endret livet mitt på en fantastisk måte. Det øyeblikket hvor jeg tok avgjørelsen, det glemmer jeg aldri. I en foredragssal på Arendal sykehus mens en kirurg fortalte om hvordan en slankeoperasjon foregikk, og om hvordan tiden etter en operasjon kunne bli, det var da jeg tok valget. Jeg hadde prøvd 1000 ganger før å endre livet mitt, nå skyldte jeg meg selv å prøve 1001 gang. Jeg angrer ikke.

2 år før reportasjen stod på trykk, så hadde jeg også vært alvorlig kreftsyk. Jeg fikk i tiden etter sykdommen andre tanker rundt livet. Jeg innså hvor heldig jeg hadde vært. Jeg hadde kreft i det tidligste stadiumet, og det var ingen fare for spredning. Jeg slapp både cellegift, og stråling, men jeg hadde gjennomgått noe dramatisk. Frykten for å dø, drømmen om et barn til som aldri ville bli oppfylt, møtet med Radiumhospitalet, leger, prøver, operasjon. Ikke minst tiden etterpå. Kontrollene hver 3.mnd. Den lille frykten som hver gang var der. Det var en tøff tid også etterpå. Og selv om man fikk et helt annet syn på livet, så var årene etterpå også såpass tøffe at jeg egentlig ikke fikk tatt de takene jeg burde ha tatt i forhold til vekten og helsen. Men smilet var nok mye mer ekte når jeg tenker etter, for jeg var så utrolig takknemlig for at jeg var en av de heldige som ble frisk.

I reportasjen så sier jeg noe om at jeg aldri har følt at jeg passer inn i normalen, og akkurat det er det nok mange av dere også som føler på. At folk ser kiloene før de ser oss. At de dømmer oss før de faktisk tar seg tid til å bli kjent med oss. Klart vi må gi slipp på de negative tankene rundt egen kropp. Vi bør ikke la det hemme oss, og det bør ikke gå inn på oss hvordan mange behandler overvektige, eller hvordan de tenker rundt oss. Alt dette er en prosess. Det er lett å si at man skal gi slipp. Det er lett å si at man ikke skal bry seg, men få av oss er skrudd sammen på den måten at man bare kan skru av en bryter. At man bør ta tak, det bør man. Jeg oppsøkte hjelp i min prosess. Jeg fikk hjelp både av en kognetiv teraput, og også av en coach. For meg var dette helt nødvendig. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg aldri vært der jeg er i dag.

Det var også fint å lese reportasjen. Etter noen minutter hvor jeg følte meg trist, og hvor tankene tok meg tilbake til tiden rundt sykdom, og stor vekt, så kom smilet, og takknemligheten. Først takknemligheten over at jeg ble frisk, så takknemligheten for hva livet har lært meg, og så stoltheten over hvilke grep jeg tok for 5 år siden, og ikke minst gleden og stoltheten over hvor livet har tatt meg og hvor jeg er i dag.

 

Livet er en reise. Hver dag gir oss nye muligheter. Reportasjen fra 2004 ga meg motivasjon til å fortsette reisen jeg er på. Reportasjen fortalte meg at jeg aldri skal tilbake til tiden hvor kiloene preget livet mitt, og hvor de mørke tankene var sjefen i livet mitt. Jeg skal videre. Jeg skal fortsette å trene, og jeg skal fortsette å ha positivt fokus. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg skal fortsette å smile, og jeg skal fortsette å elske livet <3 Livet er en reise, og det er en spennende reise hvor det kun er du og meg som kan gjøre noe med eget liv, og egne tanker. Fortid er fortid – det er i fremtiden muligheten ligger, og fremtiden, den kan man gjøre noe med.

 

Hva sier speilbildet ditt?

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.

Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.

Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.

Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.

Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?

Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.

Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.

Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

 

Et herlig steg utenfor komfortsonen

Forrige uke skrev jeg om å føle seg som Espen Askeladden når jeg plutselig faktisk finner en buske som passer mine store tømmerstokker. Den Askeladden følelsen, det fortsatte denne uken her. Hvor fantastisk er ikke det!

Jeg vet at det er flere enn meg som sliter med å finne bukser med vidde. Mange ønsker nok klassiske bukser, gjerne ensfargede bukser, og det er jo det jeg også liker aller best. Bukser som passer til alt. Jeg bor i sorte bukser, og det ser jo ut som om jeg kun har en bukse. Sannheten er at jeg vel har 6-7 sorte bukser. De er ikke helt like, men jeg må nok innrømme at det er vanskelig å se forskjellen på dem. Stoff de er sydd i er forskjellig, men ellers må jeg se på knappene hehe. Jeg liker jo veldig godt farger på overdeler og jakker, og da er sort en veldig trygg farge, men jeg tenker å utvide fargesortimentet mitt litt på de neste buksene. Ikke mye, men litt brunt kanskje, litt grått.

Heidi Askeladden har funnet flere bukser med vidde. Veldig utenfor min komfortsone. Dette er bukser med mønster, og det har jeg aldri hatt før. Jeg har vel egentlig aldri vurdert å få sydamen min til å sy bukser med mønster. Jeg er liksom en klassisk type som vel finner bukser med mønster litt ” bråkete.” En ting er at jeg alltid har bodd i ensfargede bukser, men også fordi jeg ser utfordringen med å finne overdel i forhold til farge som kan passe.

Forrige uke var en gjeng som har trent sammen på shopping til Nais i Lyngdal. Det ble et par gode shoppingtimer, og alle fikk shoppet i den fine butikken til Barbro. Forrige helg viste jeg dere den flotte, grønne buksen med volanger jeg fikk kjøpt meg. Jeg har lett og lett hele denne uken etter den samme buksen i sort, men jeg har ennå ikke hatt lykken med meg. Jeg var til og med i kontakt med MAT i Hellas, men heller ikke der hadde de buksen. Jeg gir ikke helt opp, men jeg ser at det høyst sannsynligvis ikke blir noen sort bukse på meg.

På Nais fant jeg også en annen bukse som ble med meg hjem. Buksen hadde mønster som dere ser, litt sånn army lignende mønster kanskje, og litt sånne farger. Jeg var litt i tvil, det skal jeg innrømme, men når jeg hadde hatt den på meg en stund, så ser jeg at den er stilig. Med riktige farger, som for eksempel sort eller hvitt, så blir det et veldig fint antrekk. Buksen er fra QUE, og jeg tenker at jeg nok kommer til å bruke den en del i sommer. Lett i stoffet, og det er en fordel fordi det er sommer, men jeg går også med kompresjonsstrømper under, så man kan si at det er varmt på varme dager.

Jeg har også fått gode tips fra lesere av bloggen på bukser med vidde, og det setter jeg utrolig stor pris på! Bukser med vidde er alltid av interesse. Jeg vet hvordan det er å traske butikk etter butikk og aldri finne noen bukser som passer mine tømmerstokker. Jeg vil nok aldri kunne gå i en butikk som de fleste andre for å kjøpe bukser, men det er vill jubel og 17.mai følelse når jeg en sjeldent gang finner noe.

Tilbake til tips jeg har fått. Tusen takk til dere som har tipset meg. Et av tipsene har jeg sjekket ut til stort hell. Flotte Anne Lise tipset meg om en bukse hun hadde kjøpt som hadde veldig god vidde. Jeg tenker jo alltid at de nok ikke er vide nok for meg, men når hun sendte meg målene, så skjønte jeg at det var et håp. Jeg gikk til en av kjedebutikkene faktisk, jeg fant buksen i 2 XL, fant veien til prøverommet, og buksen passet! Når den attpåtil var på 50%, så er det jo enda mer lykke. Denne buksen har som dere ser blomstermønster, og også denne er nok et stykke utenfor komfortsonen min…men absolutt en bukse jeg vil bruke. Sommerslig og fin. Tynn og lett i stoffet. Med de riktige fargene i overdel, så tenker jeg det kan bli veldig fint.

Nå har jeg tre sommerbukser, og det har jeg aldri hatt før. Om sommeren har jeg for det meste gått i hvite bukser. Jeg har aldri hatt farger på bukser, og aldri mønster. Nå satser jeg på at jeg bruker disse buksene, og trør utenfor komfortsonen. Vidden er i alle fall på plass.

Forrige helg fikk jeg en del spørsmål om blusen jeg hadde på meg, og som jeg også har på disse bildene. Blusen er kjempefin! Jeg må innrømme at jeg hadde glemt den litt bort, men her om dagen så dukket den opp i skapet når jeg ryddet litt. Blusen er nok 4-5 år gammel når jeg tenker meg litt om, og den er fra Boheme.

Lag deg en god lørdag – vi blogges i morgen.

Jeg fant, jeg fant

Jeg føler meg egentlig litt som Espen Askeladden nå, for jeg har funnet noe helt spesielt, og noe jeg egentlig aldri pleier å finne. Jeg har skrevet det før, men når jeg finner noe jeg aldri tror jeg skal finne, så blir jeg så glad! Jeg får en herlig lykkefølelse inni meg. Jeg jubler høyt, og smilet går jo nesten helt rundt. Akkurat sånn har jeg det nå.

Jeg har nemlig funnet meg bukse! Tenk deg det! Jeg har kjøpt meg bukse i en ordinær butikk! Det skjer jo sånn ca aldri at jeg kan kjøpe ei bukse i en ordinær butikk. Mine tømmerstokker krever masse plass, så bukser i butikk, det skjer aldri. Det er jo helst leggene mine som krever så mye plass. Lymfødem og lipødem er noe dritt!Når jeg står i speilet for å studere lår og legger, så ser jeg jo at leggene nesten er større enn lårene mine. Da er det kanskje ikke så rart at bukser i butikker blir en utfordring.

Selv om jeg vet at sikkert ikke så mange har legger av min størrelse, så har jeg mange ganger lurt på hvorfor produsentene ikke lager bukser med skikkelig vidde. Det er stilig å se på, og jeg synes det er behagelig å gå med. Det er vel ca hvert jubel år at det dukker opp bukser med skikkelig vidde i stormoten. Jeg kan se på personer som dukker opp på tv ruta og som bruker ordinære størrelser at de ofte har på seg bukser med vidde. Hvorfor er det da så vanskelig å få bukser i store størrelser med samme vidde?

Bukser er som sagt en stor utfordring for meg, men jeg har ei utrolig flink sydame, og hun syr bukser til meg som jeg er veldig fornøyd med. Jeg er nok veldig klassisk, og veldig ” kjedelig ” når det kommer til bukser og farger. På bukser blir det lite farger. Der er det sort som går igjen på omtrent alt. Jeg har hvite til sommeren, jeg har ei grå, og jeg har marineblå. En fin brunfarge tenker jeg blir det neste, men det er heller ikke lett å finne gode buksestoff, for jeg må ha noe som faller fint, og som ikke er så tynt at det viser alle de fine bulkene på lårene mine. Jeg er kresen sånn. Ikke har jeg peiling på stoff heller, og føler meg helt lost i stoffbutikker. Ikke alle er like flinke til å hjelpe heller.  Om du vet om butikker som virkelig er gode på buksestoff, eller om du har noen tips til gode stoff, så tar jeg i mot med stor takk!

Jeg har altså kjøpt meg bukse. I butikk. Fredag var vi 9 jenter som var på shoppingtur til Nais i Lyngdal. Nais er utvilsomt en av de fineste stormotebutikkene jeg vet om. Barbro som driver Nais er så utrolig flink til å velge klær til butikken. Mange spennende merker, flotte plagg, lekre farger, mye stilig tilbehør og så er det også klær for alle lommebøker. Jentene jeg var på shoppingtur med er flotte damer som jeg har trent sammen med, og det er så herlig å gå rundt i butikken sammen med disse. Smilet, og latteren satt løst, og så hadde man også flere øyne som kunne se når man passet klær.

På fredag fant jeg den stiligste og tøffeste buksen jeg har sett på lenge. Ikke bare var den stilig og tøff, men den var også utrolig fin. Jeg smilte litt da Barbro kom med den, for det er vel ikke hvem som helst som hadde gått med den. Det fordi den absolutt skiller seg ut. Men buksen var så stilig, den hadde god vidde for leggene mine, og en tøff, grønn farge. Buksen var fra greske MAT. Jeg var veldig spent på om den passet, og jeg jublet i prøverommet da jeg fikk den på meg, og jeg så at den satt som et skudd. Buksen har volanger fra knærne og ned som du ser på bildene, og det kan se ut som et skjørt når man står stille. Buksen hadde også en fin lengde, og med sandaler til, så blir den en veldig fin bukse som jeg kan bruke nå i sommer. Min mor smilte godt da jeg viste henne buksen, men gjett om det var ei som endret mening da hun så den på meg.

Jeg er så fornøyd med ny bukse, og gleder meg til å bruke den. Det er mange fine farger som passer i overdel til den grønne fargen på buksen. I overdeler har jeg jo litt å velge mellom sånn fargemessig. Sort og hvitt er nok aller finest. På Nais så hadde de også buksen i sort, men der var selvsagt størrelsen min utsolgt 🙁 Så nå skal jeg på leting i butikker rundt forbi i landet for å høre om noen kan ha buksen i sort. Om du vet om butikker som selger klær fra MAT, så tips meg gjerne. Har du sett denne buksen i en butikk, så vil jeg veldig gjerne vite det 🙂

Dersom du også trenger vidde i buksene, men ikke nødvendigvis har sånne store tømmerstokker som meg, så er det jo noen produsenter som selger bukser med litt vidde. På fredag på vår shoppingtur, så prøvde jeg vel fire bukser med vidde. Jeg passet ei anna bukse og som jeg tenker jeg må ha. Den buksen hadde mye mønster, og det er jeg ikke vant til, men jeg tror likevel jeg skal kjøpe den, for den var veldig stilig. Likte du buksene jeg har på bildene, eller lurer du på andre bukser med vidde, så kontakt Barbro, så hjelper hun deg videre. Du finner Nais her : https://www.facebook.com/naisbutikken/?epa=SEARCH_BOX

I dag har jeg trukket ut to heldige vinnere som begge vinner fotografering fra Berdalen Design og Foto i Vennesla. Det var mange som ønsket å være med i trekningen, og to heldige er trukket ut.

Vinneren av portrettfotograferingen inkludert stell av hår og legging av makeup, det ble : TOVE SOLHEIM!! Gratulerer så masse til deg, Tove med fotografering og styling!! Jeg er sikker på at dette kommer til å bli en flott opplevelse. Kanskje kan jeg også få lov til å vise et bilde eller to på bloggen når du har tatt bildene 🙂

Jeg har også trukket ut en heldig vinner av valgfri fotografering. Da kan man ta bilder av seg selv, babybilder, eller familiebilder – dette bestemmer man selv. Den heldige vinneren av valgfri fotografering ble : SIRI BERGE!! Gratulerer også til deg, Siri!! Jeg er sikker på at du også vil få en flott opplevelse når det skal tas bilder.

For de av dere som ikke ble trukket ut som vinnere av denne giveawayen, så planlegger vi en spennende fotoshoot når høsten kommer. Da ønsker vi å gi bloggens lesere muligheten til å bli med på en fotoshoot hvor man også blir stylet før bildene tas. Jeg vet at mange av dere har lyst til å ta skikkelige bilder, og jeg mener det er viktig sånn at du kan se hvor flott du faktisk er! Vi vil tilby ulike pakkeløsninger for dere, og ikke minst en fantastisk opplevelse! Høres ikke det spennende ut? Er det noe du kunne tenke deg å være med på? Mer info kommer etter hvert.

Ha en nydelig søndag! Neste helg på bloggen, så skal du få se mer av fra min shoppingtur til Lyngdal, og jeg har fått en super spennende pakke fra Danmark som du bare kan glede deg til å se innholdet i. Dette er et danske merke som ennå ikke er å få kjøpt i Norge, men forhåpentligvis vil det snart bli mulig 🙂

 

Jeg skal bli mormor igjen!!

Det går unna i svingene – jeg skal bli mormor igjen!! Hvor fantastisk er ikke det? Jeg føler meg så utrolig heldig. I slutten av november er jeg faktisk mormor til to!!

Jeg skal innrømme at jeg trodde ” svigersønnen ” min spøkte da han spurte meg om jeg var klar for å bli mormor igjen. Jeg lo det bort, og tenkte ikke mer på det. Men så var det altså sant! Min flotte datter, og ” svigersønn ” skal ha barn nummer 2, og termin er i slutten av november. Det er helt utrolig fantastisk å tenke på at jeg om få måneder har to barnebarn. Jeg gleder meg stort, for det er ingen tvil om at det å ha barnebarn er en helt fantastisk gave. Alle som har barnebarn fortalte hvor flott det var, og det er akkurat sånn, og enda finere.

Min nydelige prins, Henry ble født 24.oktober, og har blitt 8 måneder gammel. En måned etter Henry fyller 1 år, så skal han bli storebror. Tenk at den lille, flotte prinsen min skal bli stolt storebror 🙂

Det blir bare finere og finere å være mommo. Henry er blitt så stor, og jeg kan nesten ikke huske hvor liten han var da han ble født. Han var så liten og fin der han lå i armene mine. Nå er han snart for stor til å ligge i armene mine. Det har skjedd så utrolig mye på disse 8 månedene, og det har vært så fantastisk å se hvordan han vokser, og utvikler seg. La oss si det sånn, Henry er en aktiv gutt. Han vil helst være overalt, alt skal utforskes, alt skal i munnen, han kryper avgårde på oppdagelsesferd, han reiser seg opp til alt han får tak i, han klapper kake, og elsker når jeg synger ” Nøtteliten ” for han. Han er så utrolig blid og fornøyd. Han har det hjerteligste smilet….han smiler fra øre til øre, prater som en foss – gjett om det smelter mommohjertet mitt. Praten har han nok fått inn med morsmelken. Vi er ikke akkurat en familie som prater lite hehe.

Ultralyden som datteren min nettopp tok, den viste at jeg skal bli mommo til en ny prins. Så i november er jeg mommo til to nydelige gutter. Klart det blir en hektisk hverdag, spesielt for foreldrene når man får to barn som er så tette, men det har jo absolutt sine fordeler også, ikke minst det faktum at de vil få masse glede av hverandre. Det er jo alltid noen som skal ha meninger om alt, og som mener at dette gikk litt for fort i svingene. Hva har andre med det? Jeg begynner å kjenne at jeg er litt lei av folk som bryr seg om ting de ikke har noe med. At man ønsker to tette barn, det er det vel kun de kommende foreldrene som har noe med. Mange har to barn med kort tid mellom, og flere vil få det i fremtiden. Det viktigste er at foreldrene ønsker det, og er klar for det. Og jeg er ikke i tvil om verken det ene eller det andre i dette tilfellet.

Celina er mitt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om jeg hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.

Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Celina var 24 år når Henry kom til verden. Hun var like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på fire. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes vokser nesten dag for dag. Det er også rart på en veldig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.

Det er så utrolig flott å få være mommo, og jeg har definitivt masse å gi til begge prinsene mine. Jeg ønsker å være der. Jeg prøver å stille opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe masse tid med Henry, det gir meg så utrolig mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av Henry sitt liv, og etter hvert også den nye prinsen som kommer til verden. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry legger kinnet sitt tett inntil mitt for å kose. Eller når han legger seg godt inntil meg. Jeg nyter hvert sekund. Henry blir nok litt bortskjemt, og det samme blir nok den nye prinsen. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg blir bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og prinsen som kommer i november.

Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå er mormor til Henry, og snart en prins til. Det er tusen følelser inni meg. En liten gutt beriker livet mitt. Snart har jeg to gutter som beriker livet mitt. Jeg er så utrolig heldig. Henry er for øvrig oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Det betyr mye at Henry er oppkalt etter han.

Jeg er mormor til den vakreste gutten i hele verden. Snart er jeg mormor til to vakre prinser. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi prinsene oppmerksomhet og masse kjærlighet.

 

NB: I morgen på bloggen så trekkes to vinnere av fotograferingen – bare å glede seg 🙂

Bloggens bakside

Det å være blogger er en spennende verden. Det er en spennende verden på godt og vondt, men for min del, så er det heldigvis mest positive ting jeg opplever. Jeg er en 40+ blogger med voksne lesere, og jeg har til nå unngått disse berømte nett trollene. Samtidig så er jeg fullstendig klar over at i det jeg viste ansiktet mitt i den offentlige rom, og begynte å mene mye offentlig, så må jeg også være klar for det som måtte komme av negative ting. Dette tok jeg mange runder på før jeg bestemte meg for å begynne å blogge. Man skal være forberedt på det meste, men jeg har vært utrolig heldig.

 

For en tid siden stod det en reportasje om meg på trykk i Norsk Ukeblad. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min, min endringsreise og min lidenskap for klær. Jeg må innrømme at jeg kjente meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg.

Jeg fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger etter at artikkelen stod på trykk. Bloggen har fått veldig mange nye lesere. Jeg har fått telefoner, sms’er og meldinger på Facebook. Jeg blir både rørt, stolt og ikke minst utrolig glad. Bloggen har virkelig etablert seg, og lesertallene er utrolig gode de dagene jeg legger ut et nytt blogginnlegg.

At bloggen virkelig har etablert seg betyr jo veldig mye for meg som legger så mye arbeid ned i innleggene mine, men det betyr jo også så utrolig mye at bloggen betyr noe for dere som leser. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen er så ærlig og usminket, og ikke minst at det er en blogg med innhold som er verdt å lese. Det betyr mer enn dere aner å få slike tilbakemeldinger. Ønsket mitt, og målet mitt er nettopp det at man skal sitte igjen med noe etter å ha lest den. At man skal kjenne seg igjen, at man kanskje starter en tankeprosess, at bloggen inspirerer og motiverer. At jeg kan tipse om klær, og om sko, det vet jeg dere setter stor pris på. At det jeg skriver er dønn ærlig, at jeg skriver om livet slik det er, det er sånn bloggen skal være.

I kjølevannet av denne reportasjen, så fikk jeg også kjenne at verden er ganske så gal. Jeg skrev om det på bloggen i starten av året, men først nå er det blitt rolig. Av alle telefoner jeg fikk, så fikk jeg også  tlf fra to menn som aldri helt ville slutte å ringe. Hadde tlf vært av et slag som resten av tlf jeg fikk, så hadde det vært en ting, men dette var samtaler som jeg så på som lite hyggelige. At de syntes jeg var flott, og ønsket kontakt, det burde kanskje ha vært smigrende i seg selv, men når meldinger, og beskjeder ble av en seksuell art, da blir man ikke særlig smigret, iallefall gjør ikke jeg det. Beskjeder og sms’er var direkte kvalme. Jeg blokkerte nummeret til de begge, men den ene hadde tydeligvis flere tlf nr, så han ga seg ikke så lett. Denne ene var stadig ” på tråden.” Jeg hadde blokkert nummeret, men han klarte å legge ned beskjeder på svareren min, og å få sperret nr helt var ingen lett oppgave.

I perioder var det stille, men så var det på an igjen. Melding etter melding. Man hørte at vedkommende var en godt voksen mann, og det var ingenting med verken stemme, eller innhold som gjorde at dette var hyggelig. Hvert bein i kroppen min vrengte seg. Hadde det enda vært flotte, solide menn i en interessant alder, som på en seriøs måte ønsket kontakt, så kunne jeg nok ha blitt smigret, men dette var bare kvalmt. Etter en lang periode med beskjeder, og mye styr, så håper og tror jeg at det nå er stille. For en gal verden, og for en hobby enkelte har.

Jeg tåler det som skjedde, så ingen fare med det, men det er spesielt at man skal oppleve sånt. Det er nok endel menn som gjør slike ting i tillegg til alt som blir skrevet av kommentarer på blogger, og innlegg. Samtidig er jeg fullstendig klar over at stikker man seg frem på ulike arenaer, så må man også tåle det som eventuelt måtte komme. Ville jeg tåle alle nett trollene som var der ute? Var jeg klar for negative kommentarer som gikk på kropp og vekt? Jeg valgte å stå i en eventuell storm, men jeg har vært heldig. Jeg har aldri vært utsatt for nett troll, og jeg har aldri fått en eneste stygg og negativ kommentar som går på kropp og utseende, eller på det jeg skriver. Den gamle grisen av en beundrer, han håper jeg virkelig er borte nå. Når man opplever sånt, så tenker man på alle de unge rosabloggerne der ute som opplever slike ting nesten daglig. Det må være en utrolig tøff påkjenning.

Jeg har også merket en annen ting etter spesielt et av blogginnleggene mine, og det er at det tydeligvis er noen som føler seg truffet av det jeg skriver, på en negativ måte. Etter jeg skrev blogginnlegget om ” sladrekjerringer” så er det nok noen som har følt at det var skrevet til dem. Det har vært en utrolig spesiell opplevelse. En ting er at mange har kommentert det når jeg har truffet de, men jeg har blitt hengt ut på private Facebook sider, jeg har fått meldinger fra folk som lurer på om de kjenner disse menneskene som jeg kaller sladrekjerringer, folk som ønsker å vite hvem disse sladrekjerringene er, og jeg merker så tydelig at enkelte føler seg truffet. Folk føler seg truffet selv om innlegget ikke var beregnet på dem, det er en spesiell opplevelse må jeg si. Det er tydelig at det er mange som føler at de har pratet mye om ting de verken har noe med, eller kjenner sannheten rundt.

Som jeg skrev i innlegget om sladrekjerringer – folk må bare prate. Ja, det er helt klart sårende at ” alle ” vet ” sannheten ” bak mitt samlivsbrudd, men sånn er nå verden. Jeg tåler det, men ikke bland inn mennesker rundt meg. Ikke oppsøk mennesker nær meg for å prøve å finne ut noe som man kan dikte videre på. Der er mange historier bak bruddet skjønner jeg, og jeg bryr meg ikke, men jeg bryr meg jo litt likevel. Samtidig så bryr jeg meg ikke så mye at jeg på noe som helst tidspunkt kommer til å snakke om det til folk som ikke har noe med det. Visse ting er private, men den grensen er det en del som ikke helt ser og skjønner.

Å bli hengt ut på en FB side, det var en ubehagelig opplevelse. Jeg var dog ikke navngitt, men det var ikke vanskelig å skjønne hvem denne bloggeren var som ble hengt ut. Når man i tillegg vet hvem vedkommende er som skrev innlegget, og man ikke på noen som helst måte kan skjønne hvorfor vedkommende skulle ha følt seg truffet, da begynner man å tenke.

Jeg har fått kommentarer opp igjennom fra personer som ikke er enig i det jeg skriver, og jeg setter stor pris på andre meninger. Vi kan ikke alle tenke likt, og mene likt. Meningsutvekslinger er jo en utrolig fin ting. Alle må ikke være enige med meg. Jeg blir ikke fornærmet om noen sier meg i mot, men jeg blir oppriktig lei meg, og oppgitt når noen henger meg ut på feil grunnlag. Når noen reagerer på det jeg har skrevet, og mener jeg har raknet i sømmene, det er drøyt synes jeg. Når et eget innlegg på Facebook handler om meg og et blogginnlegg jeg har skrevet, da reagerer jeg.  Hvorfor ikke være så voksen å ta det opp personlig med meg før man durer løs med uttalelser som ikke henger på greip? Er det ikke en god ting å vite sikkert før man durer løs, og tror noe som ikke er tilfelle?

Velkommen til bloggens verden tenker jeg nå. Men…dette er bare små ting i forhold til alt det fine jeg opplever. Det å være blogger for dere som følger bloggen min, det gir meg så utrolig mye! Alle som leser innleggene hver helg, alle som kommenterer både på bloggen og på FB, alle som sender private meldinger, alle telefoner, og alle jeg møter på gata som stopper meg for å fortelle hvor mye bloggen betyr for de, og hvor fint de synes det er å lese den. Tusen takk!! Om jeg inspirerer og motiverer dere, så skal dere vite at dere gjør det samme med meg. Jeg har verdens flotteste lesere, og jeg er så takknemlig for at nettopp du velger å følge meg og min blogg. Det lille negative jeg har opplevd, det overlever jeg fint, men det er utrolig trist at det er sånn verden er.

 

Husk at vi har en giveaway gående akkurat nå, en giveaway som jeg trekker neste helg.

To heldige lesere skal få hver sin fotografering hos Berdalen Design og Foto. 

Jeg vet at mange har et ønske om å få tatt skikkelige bilder, men det sitter ofte litt langt inne. Tenk så flott å bli sminket, få stelt håret skikkelig, og så få en proff fotograf til å ta flotte bilder. Det er et minne for livet! Du som leser bloggen min kan vinne nettopp dette, og det er en utrolig flott gave og kunne gi bort. Hovedpremien er styling og fotografering, men vi skal også gi bort en valgfri fotografering i tillegg til en heldig leser. Selv om dette er i Vennesla utenfor Kristiansand, så tenker jeg at dette ikke kun er forbeholdt de som bor akkurat her. Jeg tenker man godt kan kjøre litt for å få tatt flotte bilder. Noen begrensninger er det selvsagt i forhold til avstand, men jeg tenker likevel at noe kan man kjøre for å en så flott gave. Mange kommenterte forrige helg, men det er plass til flere lapper i bollen når vi trekker, og premiene er jo utrolig flotte!

Hovedpremie :

Portrettfotografering : Bli ny med sminke, stell av hår og fotografering. Velg om du ønsker å ta bilder i fotostudio eller ute på lokasjon i Vennesla.
Dette er portrett av voksen hvor man også blir sminket og får stell av hår. Sminke og stell av hår er det Cecilie Nygaard Johnsen som har ansvaret for.
I tillegg gir Lise Merethe også bort :
Valgfri fotografering
Det betyr at du kan velge mellom Portrett, baby fra 8 uker, barn, 1 årsfoto, felles søskenbilder eller familiebilder.
Har du lyst til å vinne en fotografering, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, og gjerne hvorfor også om du ønsker det. Du har også lov til å nominere andre som du synes fortjener dette. Man kan ikke ta bilder i sommer da Lise Merethe nettopp er blitt mamma til ei lita jente, men dette er noe man kan benytte fra august og utover. Jeg gleder meg til mange kommentarer, og jeg gleder meg til å se hvem de to heldige vinnerne blir neste helg.

Lykkefølelse er aldri feil

Som en størrelse for stor, og utfordringer med lymfeødem i begge legger, så har jeg flere utfordringer. En av de er at føttene mine har krever sko som går høyere enn str.41, eller str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Har man større føtter enn str. 42, så må man i ordinære butikker over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det er om man som kvinne må se på herremodeller. Jeg er jo også veldig glad i å kle meg pent, og da er det jo ekstra moro om man må velge en herremodell i sko. Bare tanken på å gå i herresko, den er ikke særlig god. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke er like fine som klærne, den følelsen er skikkelig kjip. 

Heldigvis har jeg sluppet å gå for mye i herremodeller, men jeg har måtte velge det i for eksempel joggesko, og kanskje fritidssko som kan ligne litt på joggesko. Ellers har jeg etter ellevill jakt som regel funnet noe. Ikke at man alltid har vært fornøyd, og sko og antrekk har ikke alltid matchet, men det har heldigvis blitt bittelitt bedre. Ikke at store størrelser i sko til kvinner i de fleste butikker, for det gjør man absolutt ikke, men noen svært få butikker har det vært som har solgt store størrelser, men man må som regel ut av egen by, og det er og en utfordring.

Gode sko er viktig uansett skostørrelse, og uansett om man har små eller store føtter. Det er utrolig viktig å tenke på føttene, noe vi kanskje ikke alltid gjør i like stor grad som andre deler av kroppen. Vi piner ofte på oss sko som ikke akkurat er gode på beina, men vi gjør det fordi de er fine. Alle vi som har et lymfødem i beina, eller som har lipødem, vi bør tenke gode sko. Alle med ryggutfordringer bør tenke gode sko, men sånn sett bør vi alle gjøre det. Føttene skal bære oss gjennom hele livet, så da bør vi passe på de. Det samme gjelder også med fotpleie, at vi steller godt med føttene med jevne mellomrom.

En kvinne skal liksom ikke ha store føtter. Heldigvis har jeg funnet forretninger som har ett veldig godt utvalg av sko i store størrelser til damer. Endelig kan jeg også føle seg velkledd på føttene. Det betyr så mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man også på det feltet er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”. Hovenhet, og spreng i beina gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn ” normalen.” 

Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Det er ikke moro når ansatte i feks sportsbutikker tror jeg er i feil avdeling når jeg leter etter joggesko i herravdelingen. Eller når ansatte i skobutikker bare måper når du spør om de har sko som går høyere enn str. 42. Jeg føler meg veldig alene, selv om jeg vet at vi er mange med samme utfordring. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen med dukkeføtter i str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid veldig ut…de er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er større, og bredere, og jeg har jo gigantføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Men litt flaut er det ennå….

Dere som følger bloggen min vet at når jeg finner gode sko, så blir jeg skikkelig lykkelig! Jeg kjenner på lykkefølelsen i hele kroppen, jeg jubler og smiler. Gode sko er ikke en selvfølge for meg.  En sko er ikke alltid en god sko. Jeg har vært vant til sko som klemmer både her, og der, sko som gjør at føttene mine etter hvert protesterer. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene.

Jeg har ikke alltid likt typiske fritidssko som ligner litt på joggesko. Jeg liker å kle meg pent, og da synes jeg ofte ikke at fritidssko, eller joggesko passer så bra, men jeg har gitt litt slipp på disse tankene nå. Gode sko skal føles som luft når man går, og sånne sko hadde ikke jeg hatt før jeg fant de aller beste skoene for en liten tid tilbake. Jeg husker at jeg var skeptisk. Jeg var veldig skeptisk. Jeg husker jeg så en reklame for skoene, men reklame skal man ikke alltid tro på sies det, men her fortalte faktisk reklamen sannheten. Jeg har bodd i disse skoene siden da,og skoene er bare utrolig gode!! De koster litt, men dette er en investering, og dette er ikke sko som går i stykker etter noen kilometer gange! Dette er sko som virkelig holder, og det lenge. Jeg har nå hatt mine i to år, og først nå kan man begynne å se at de er brukt.

Er du spent på hvilke sko dette er? Dette er Gaitline som jeg igjen har kjøpt på Enklere Liv. Fantastiske sko, og ikke bare for mine lymfebein, men for alle som vil gå godt, og ta vare på føttene sine. Gaitline er utvilsomt min skofavoritt i det daglige. Skoen fra Enklere Liv som skal forandre livet ditt het det i reklamen da skoene kom på markedet, og på en måte har den gjort det for meg med tanke på at dette er en helt utrolig god sko for mine problemføtter.

Gaitline er en norskutviklet sko som skal hjelpe oss til å bevege oss mer riktig, og bidra til en bedre balanse. Skoene er dyre, så jeg husker at forventningene var veldig store. Gaitline innfridde. Skoene er innmari gode både å ha på seg, og å gå med.

Nå er Gaitline kommet med en ny modell som heter Molto. Dette er den samme, gode skoen, men i nytt utseende. Jeg må si at Gaitline nå har gjort et bra trekk når de nå lanserer denne modellen. Molto er en mye finere modell enn tidligere modeller. Den er mer pen liksom. Man føler seg litt mer ” pyntet ” med den på føttene. Nå er man jo sånn sett ikke veldig pyntet med en fritidssko på føttene, men mange fritidssko er blitt penere å se på, og Molto fra Gaitline er absolutt en av de. Designet er mye finere enn det har vært tidligere, og det er mye lettere å ta på seg denne skoen til ulike antrekk føler jeg. Den modellen jeg har, den er sort med sort såle, og det synes jeg er mye finere når en sort sko har sort såle. Jeg valgte som sagt den sorte modellen, men den finnes også i en farge de kaller avokado, og en hvit modell. I fritidssko, så liker nok jeg best sort. Det passer til det meste av mine klær.

Gaitline og Molto er innmari gode på føttene, føttene blir heller ikke slitne . Ikke klemmer de noen steder, ikke gnager de noen steder, og jeg føler at jeg går mer riktig. Gaitline kan virkelig anbefales om man har anledning til å investere noen kroner. Når de i tillegg er fine, så er det et stort pluss tenker jeg. Du finner skoene fra Enklere Liv her : https://www.enklereliv.no/gaitline-molto-black-white

 

Jeg jubler og kjenner på lykkefølelsen her jeg sitter : DEILIG med gode sko!!

Hvorfor er det så vanskelig?

Hver sommer så jakter jeg, og jeg er ikke alene. Jeg skjønner virkelig ikke problemet. Jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig. Hvorfor kan ikke bare produsentene kaste seg rundt når de vet at det er et problem for mange?

Jeg får så mange henvendelser fra lesere som er på utkikk etter overdeler med god armlengde. Dette har jeg skrevet mye om på bloggen. Det er ikke lett å finne gode, og fine overdeler med en like god armlengde. Jeg fatter ikke hvorfor det skal være så vanskelig å produsere en god lengde på armer når det er så mange som ønsker det.

Jeg leter hver sommer, og jeg finner som regel noe etter å ha lett høyt og lavt. Jeg har funnet noen overdeler som har god armlengde, og som i tillegg er fine. Ikke mange, men noen. De fleste av de jeg har, de har nok overvintret både en og flere sesonger i klesskapet mitt. Jeg er stadig på leting. Det står armlengde i blikket mitt når jeg er i butikker om sommeren.

Den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker – den er innmari vanskelig å finne. Jeg får så mange henvendelser fra dere som leser bloggen om nettopp dette. Hvor finner man fine, lette sommeroverdeler hvor også armene kan føle seg vel? Hvor finner man vanlige t-skjorter med gode armer? Hvor finner man overdelene med armlengde som skjuler det man ønsker å skjule? Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, for det er jo sånn det skal være….men for oss andre, så er det så frustrerende at ikke produsentene skjønner at vi ønsker god armlengde! Hvor vanskelig kan det være å legge på noen få cm på armene?

For dere som følger bloggen min, så vet dere at en av mine store favoritter er Pont Neuf. Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man aldri vil slutte å elske. Passformen er så utrolig god. Plaggene sitter så fint på kroppen, og Pont Neuf er innmari flinke med farger og design. Sommerkolleksjonen til Pont Neuf har mange flotte plagg, også overdeler med god armlengde.

I fjor sommer hadde Pont Neuf en del blomster i kolleksjonen. Blomster er der også litt av denne sommeren, bla på den modellen som nok blir en av mine sommerfavoritter. Modellen heter Maya, og finnes både i sort og hvitt med blomster. Modellen har korte ermer og flotte lommer plassert foran. Modellen er sydd i en en flott printet viskose jersey med et flott blomster print. Modellen er lett tettsittende over brystet og får deretter endel vidde fra livet og ned. Armlengden er god. Hadde jeg bestemt, så hadde jeg nok lagt på et par, tre cm til på lengden, men jeg kan absolutt gå med denne armlengden.

Maja finnes som nevnt i både sort og hvitt som dere ser på bildene på bloggen i dag. Disse to blir garantert to av mine sommerfavoritter. Disse kommer jeg til å bruke mye. I fjor hadde også Pont Neuf flotte overdeler med blomster, og de henger også klare til og brukes. Overdelen finnes også i en kortere modell som heter Riva, og den hvite finnes i en singlet modell, altså overdel uten armer.

 

Ellers vil jeg minne om den flotte Give Away’en som jeg har på bloggen akkurat nå. Jeg vet at mange har et ønske om å få tatt skikkelige bilder, men det sitter ofte litt langt inne. Tenk så flott å bli sminket, få stelt håret skikkelig, og så få en proff fotograf til å ta flotte bilder. Det er et minne for livet! Du som leser bloggen min kan vinne nettopp dette. Hovedpremien er styling og fotografering fra Berdalen Design og Foto, men vi skal også gi bort en valgfri fotografering i tillegg til en heldig leser. Selv om dette er i Vennesla utenfor Kristiansand, så tenker jeg at dette ikke kun er forbeholdt de som bor akkurat her. Jeg tenker man godt kan kjøre litt for å få tatt flotte bilder. Noen begrensninger er det selvsagt i forhold til avstand, men jeg tenker likevel at noe kan man kjøre litt for å en så flott gave

Hovedpremie :

Portrettfotografering : Bli ny med sminke, stell av hår og fotografering. Velg om du ønsker å ta bilder i fotostudio eller ute på lokasjon i Vennesla.
Dette er portrett av voksen hvor man også blir sminket og får stell av hår. Sminke og stell av hår er det Cecilie Nygaard Johnsen som har ansvaret for.
I tillegg gir Lise Merethe også bort :
Valgfri fotografering
Det betyr at du kan velge mellom Portrett, baby fra 8 uker, barn, 1 årsfoto, felles søskenbilder eller familiebilder.
Har du lyst til å vinne en fotografering, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, og gjerne hvorfor også om du ønsker det. Du har også lov til å nominere andre som du synes fortjener dette. Man kan ikke ta bilder i sommer da Lise Merethe nettopp er blitt mamma til ei lita jente, men dette er noe man kan benytte fra august og utover. Jeg gleder meg til mange kommentarer, og jeg gleder meg til å se hvem de to heldige vinnerne blir.

 

En drømmedag som kan bli din

Jeg vet at mange av dere har det akkurat som meg i forhold til dette med fotografering og bilder. Du vil sikkert også være den personene som tar bildene istedenfor å være på bildet. Sånn hadde jeg det i mange år. Jeg hatet bilder! Jeg hatet å se flodhesten som fylte hele bildet, og i forhold til meg, så ble de andre bare små prikker. Eller om jeg en uhyre sjeldent gang var alene på bildet, så ville jeg aldri se på det bildet. Bildet sa på en måte sannheten om hvordan jeg så ut. Jeg så den store flodhesten med tømmerstokker. Andre mennesker så Heidi.

 

 

Bilder har jeg aldri vært fortrolig med. Nå tror sikkert mange at jeg bare elsker bilder siden jeg legger ut såpass mange bilder av meg selv på bloggen, men jeg er fortsatt ikke fortrolig med bilder. Jeg hater ikke bilder lengre, men jeg er fortsatt ikke fortrolig med å bli fotografert. Samtidig så ser jeg jo at noen bilder blir bra, og da kan jeg faktisk kjenne på at jeg er fornøyd, og det er en god følelse. Fotogen er jeg ikke, men likevel så kan et bilde av meg bli bra. Så fra å hate bilder, så er jeg blitt mye mer fortrolig med det. Bildene blir undersøkt nøye, og jeg får ” panikk” om jeg for eksempel får dobbelthake, eller stort ansikt på bildene. At det kanskje er meg, at det er sånn jeg ser ut, det holder ikke i mitt hode.

Jeg har siden jeg begynte å blogge tatt masse bilder, noen er også tatt av profesjonell fotograf, og det er moro synes jeg å få være med på fotoshoot. Jeg har tatt masse bilder med Stormberg, jeg har tatt til ulike reportasjer i blader og aviser, og jeg har tatt bilder hvor jeg er blitt sminket og kledd opp før bildene er blitt tatt. Nå som jeg er såpass mye tryggere på meg selv, så klarer jeg å kjenne på den gode følelsen. Jeg synes det er moro å ta skikkelige bilder. Ikke at jeg tror jeg er flotteste modell, men det å få tatt bilder av en som virkelig kan ta bilder, det er utrolig moro.

Prinsen i livet mitt er snart 8 mnd. For en fantastisk gave det er å få være mommo til Henry. Tiden bare løper av sted. Fra at han lå rolig i armene mine, og bare sov og spiste, så er han nå blitt en herlig propell av en sjarmør. Han kryper, han skal ut å gå, han prøver å reise seg, alt skal i munnen, alt skal dras i, så nå, nå gjelder det å følge med i svingene. Han er en utrolig aktiv kar som helst skal oppdage hele verden på en gang, og det er ikke så rart, for det er jo en svær, spennende verden han nå skal til å oppdage og bli kjent med. Jeg vet alle sa hvor fantastisk det var å få barnebarn, og det var enda mer fantastisk enn jeg trodde. Det å få synge for han, klappe kake med han, leke med han, se han smile, og le, se han kryper rundt på oppdagelsesferd, det å få kose de herligste, små kinnene, det er helt fantastisk.

Til dåpen ga jeg Henry fotografering, og for kort tid siden, så var han og tok bilder hos Berdalen Design og Foto, og fotograf Lise Merethe Berdalen Dåstøl som holder til i Vennesla utenfor Kristiansand.

 

Lise Merethe er en travel mamma til 2 gutter og ei lita jente. Hun har stor lidenskap for fotografering. Hun har alltid drevet på med film og foto, og det hele startet med småprosjekter hjemme. Både film, foto og redigering. På ungdomskolen lærte hun mye om grunnleggende kamerainnstillinger og faget rundt dette. Siden utviklet dette seg på videregående. Hun hadde noen års opphold med foto grunnet høyere utdanning i noe helt annet. Savnet  ble derimot stort noen år senere.

Som selvstendig næringsdrivende startet dette allerede ved 16 års alder med ungdomsbedrift. Siden har Lise Merethe jobbet med dette på si og fått en del oppdrag. Alt fra undervisning av bilderedigering til å undervise på videregående i ulike mediefag og vært sensor ved tentamen og prøveeksamen.
I 2017 startet Lise Merethe eget fotostudio, hun pussa opp kjellerstua og kjøpte inn helt enkelt utstyr. Siden har både hun og studio utviklet oss med stormskritt. Hun fotograferer gravide, nyfødte, småbarnsfamilier, hun tar portretter og får også mulighet til å ta bilder i bryllup.
Da prinsen min skulle ta bilder, så fikk jeg lov å bli med. Jeg hadde et stort ønske om å få ta noen bilder av han og meg sammen, og resultatet ble veldig bra. Blant bildene av Henry her hjemme, så er der og en forstørrelse av oss to, og det bildet betyr masse for meg.
Det var en utrolig flott opplevelse å få være med når Lise Merethe tok bilder av Henry. Det var ikke lenge han var skeptisk før han smilte fra øre til øre på omtrent samtlige bilder, og bildene ble så utrolig flotte! Foreldrene til Henry hadde store problemer med å velge ut bilder fordi alle var så utrolig fine. Lise Merethe er utrolig flink, og ikke minst flink til å føle oss avslappet og vel når hun knipser det ene bildet etter det andre.
Jeg kan absolutt anbefale Lise Merethe på det varmeste, og prisene er også utrolig gode. Så tenker du gravidfotografering, babyfotografering, familiefotografering, bryllup, eller portrett, så ta en prat med Lise Merethe. Du finner mer informasjon om henne her : https://www.facebook.com/berdalendesign/ 

eller på hjemmesiden : http://www.berdalendesign.no/

Jeg lovet forrige helg at jeg skulle ha en flott giveaway på bloggen denne helgen, og det skal jeg virkelig. Denne gangen skal vi nemlig gi bort fotografering! Ikke en, men faktisk to fotograferinger. Det betyr at to heldige vinnere får hver sin fotografering hos Berdalen Design og Foto. 

Jeg vet at mange har et ønske om å få tatt skikkelige bilder, men det sitter ofte litt langt inne. Tenk så flott å bli sminket, få stelt håret skikkelig, og så få en proff fotograf til å ta flotte bilder. Det er et minne for livet! Du som leser bloggen min kan vinne nettopp dette, og det er en utrolig flott gave og kunne gi bort. Hovedpremien er styling og fotografering, men vi skal også gi bort en valgfri fotografering i tillegg til en heldig leser. Selv om dette er i Vennesla utenfor Kristiansand, så tenker jeg at dette ikke kun er forbeholdt de som bor akkurat her. Jeg tenker man godt kan kjøre litt for å få tatt flotte bilder. Noen begrensninger er det selvsagt i forhold til avstand, men jeg tenker likevel at noe kan man kjøre for å en så flott gave

Hovedpremie :

Portrettfotografering : Bli ny med sminke, stell av hår og fotografering. Velg om du ønsker å ta bilder i fotostudio eller ute på lokasjon i Vennesla.
Dette er portrett av voksen hvor man også blir sminket og får stell av hår. Sminke og stell av hår er det Cecilie Nygaard Johnsen som har ansvaret for.
I tillegg gir Lise Merethe også bort :
Valgfri fotografering
Det betyr at du kan velge mellom Portrett, baby fra 8 uker, barn, 1 årsfoto, felles søskenbilder eller familiebilder.
Har du lyst til å vinne en fotografering, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, og gjerne hvorfor også om du ønsker det. Du har også lov til å nominere andre som du synes fortjener dette. Man kan ikke ta bilder i sommer da Lise Merethe nettopp er blitt mamma til ei lita jente, men dette er noe man kan benytte fra august og utover. Jeg gleder meg til mange kommentarer, og jeg gleder meg til å se hvem de to heldige vinnerne blir.
Lag deg en nydelig lørdag. Vi blogges igjen i morgen.