Strømpebuksemarerittet er over

Strømpebukser er et mareritt! Jeg vil tro flere av dere som leser bloggen min er enige i akkurat det. Det å finne strømpebukser som passer store kropper, og store bein, det har ikke vært lett. Strømpebukser har ødelagt mye for meg. Jeg er garantert ikke den eneste som har hatt et hat forhold til strømpebukser. Da er det herlig å vite at dette var før, og ikke nå.

Curvy super stretch 90 denier Pamela mann

Glem strømpebukser som sklir ned, jeg har funnet de perfekte strømpebuksene. Strømpebuksene sitter som støpt på mine store bein. Det å finne tynne strømper, og strømpebukser som man er fornøyd med, det er ikke lett. Jeg vet at det er mange med meg som sliter med det akkurat det samme, og som stadig kjemper kampen om å finne strømper, og strømpebukser som faktisk sitter, og som man føler seg komfortabel med å ha på seg.

Julen nærmer seg med sine julebord, og juleselskaper. Julekjolen skal på, eller finbuksen, og fra å ha gruet meg til å måtte gå med strømpebukser som er et mareritt å ha på seg, så vet jeg ta jeg har strømpebukser som passer mine store lymfebein helt perfekt. Det er en fantastisk følelse å kjenne på.

Jeg har tidligere skrevet om stay up’ene som jeg bare elsker, de som jeg bestiller fra London, og som er både lekre, og fantastiske å ha på seg. Men det er fint at man også har muligheten til å ha på seg strømpebukser når man føler for det. Det å ha valgmuligheter, det er en god ting.

Jeg får mange henvendelser fra dere som følger bloggen min, og jeg får mange spørsmål om strømpebukser. Hvor finner man strømpebukser til store kropper? Strømpebukser som faktisk sitter. Jeg har heldigvis funnet både strømper og strømpebukser som er det jeg kaller perfekte, det er fint og kunne dele med dere.

Jeg er ikke glad i nylonstrømper. Ikke fordi det er nylonstrømper, men fordi jeg alltid har slitt med å finne noe som sitter perfekt på mine store legger, og lår. Strømpebukser har vært et mareritt. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene.

Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig opp i livet, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt. Så har du de strømpebuksene som sklir ned, og ligger under magen. Strømpebuksene man hele tiden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerte dårlig. Jeg har kjøpt strømpebukser til 200 kr i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerte ikke de heller. Når man da faktisk finner den perfekte strømpebuksen, så er man helt i himmelen, og jeg jubler i alle fall høyt.

Er du på jakt etter strømpebukser til en stor kropp, så er redningen strømpebuksene fra PAMELA MANN. Jeg har testet disse, og de er rett og slett perfekte. Jeg har flere par i undertøyskuffen min nå. De kommer veldig greit over både legger og lår, de sitter veldig godt i skrittet, de går høyt opp i livet, og de sitter der de skal. Helt fantastiske! Jeg hadde 90 denier i vinter, men disse finnes også i tynnere utgaver, og de finnes også i mange ulike farger. Jeg har brukt mine mye, og vasket de en del, og de er like fine. På denne tiden, så synes jeg 90 denier er veldig fint å bruke, men som sagt, så har Pamela Mann også tynnere strømper, og de skal også ha tykkere.

Jeg liker heller ikke knestrømper i nylon. For meg som har lymfødem, så fungerer knestrømper dårlig. Ofte bruker jeg nylonstrømper når jeg skal pynte meg, og skal jeg noe spesielt, så skal jeg sannelig ikke ha på meg de hersens kompresjonsstrømpene! Da forlater kompresjonen beina mine til fordel for tynnere strømper. Knestrømper borer seg inn i huden min, og lager fine groper. I tillegg så strammer de. Sånt er ikke akkurat bra for lymfødemet. Vi skal helst ha noe som ligger ledig og lett over beina, så strømper uten strikk er det jeg ofte bruker om jeg skal ha på meg ordinære sokker.

Der finnes en norsk nettbutikk som har spesialisert seg på strømper til alle type bein, også for beina til oss store kvinner. Denne butikken har en egen stormoteavdeling hvor endel av strømpene og strømpebuksene går høyt opp i størrelse. Det er utrolig fint å vite at en slik nettbutikk faktisk finnes. Butikken heter CUTIE og du finner butikken her : https://www.cutie.no/

Cutie selger strømpebuksene til Pamela Mann. Akkurat den i 90 denier, den finner du her : https://www.cutie.no/products/curvy-super-stretch-90-denier-pamela-mann

Jeg som har spesielt store legger som krever sin plass, så har jeg 5 XL i denne. Jeg har ikke prøvd 50 denier ennå, men jeg regner med at jeg i den kan ha samme størrelse. I følge nettbutikkens eier, så skal det også komme inn tykkere strømpebukser fra Pamela Mann, og jeg venter i spenning. Jeg kunne nemlig godt tenke meg en perfekt strømpebukse som er litt tykkere enn den jeg har i 90 denier.

Curvy super stretch 50 denier Pamela mann

Jeg har prøvd et par andre strømpebukser også fra nettbutikken som kommer fra andre leverandører. Den ene passet ikke mine store bein, men strømpebuksen fra Lida, den passet jeg. Den var endel strammere å ta på enn den fra Pamela Mann, men igjen, så er jo mine bein spesielle, og veldig store. Strømpebuksene fra Lida som jeg prøvde, de har jo også en utrolig fin dekor med hjerter i sølv nederst på beina. En utrolig flott detalj som gjør strømpebuksene spesielle. Slike detaljer, det liker vi store kvinner også.

Det er så befriende å slippe strømpebukser som kun skaper trøbbel. Det er så herlig å vite at det finnes perfekte strømpebukser til mine store bein, og til plus size kvinner som sliter med å finne strømpebukser i butikkene. Og for meg som har slitt så lenge med strømpebuksefrustrasjon og strømpebukseirritasjon, og til tider også strømpebuksevegring, da er det verdt et jubelrop når jeg nå kan legge alt dette til side.

Strømpebukser og strømper var et stort mareritt, men heldigvis, det var før det.

 

Skam ble til takknemlighet

Skammen er borte, og det føles så utrolig godt. I tillegg så er det så godt å kjenne på at man kan være med å bidra, at man kan få være endel av noe, og få bruke den kunnskapen man har.

Jeg har skrevet om det før. Om skammen jeg har følt på ved ikke å være i jobb. Det siste året har jeg kjent på takknemlighet på mange plan, og ikke minst rundt det å være tilbake i jobb. Det å få muligheten til å jobbe med det jeg elsker mest av alt, det å få bruke kunnskapen min og erfaringen min, det å være en del av et fellesskap, og det å få være med å bidra. Alt dette betyr så uendelig mye. Å kjøre på jobb hver morgen kl.0530, det er tidlig, men jeg har ikke en morgen dette siste året bare hatt lyst til å trekke dyna godt over hodet og sove videre. Det sier en hel masse om hva det betyr for meg å være tilbake i arbeidslivet.

Skammen jeg har følt på handler om det å være ute av arbeidslivet, det å føle seg mistrodd. Det var tungt å akseptere at jeg en periode ikke fungerte i jobb, og ikke minst så var det mange onde tunger som minnet meg om det. Det var tungt å stå utenfor, tungt at jeg ikke kunne bidra, og det at jeg ikke var en del av et miljø.

Det var mange som ikke helt kunne skjønne hvorfor jeg ikke jobbet. Jeg som trente så mye som jeg gjorde, jeg som var så aktiv, hvorfor var ikke jeg i jobb? Jeg som smilte, og virket så fornøyd med livet, hvorfor var ikke jeg i jobb? Var det fordi jeg ikke gadd? Du verden så mange det var som trodde at jeg ikke gadd. Hadde andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobbet ? Hadde ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg stod utenfor arbeidslivet?

Det er fantastisk at jeg nå har lagt skammen bak meg. For jeg har følt så utrolig mye på skammen over og ikke jobbe. Det var få som egentlig brydde seg om sannheten om hvorfor jeg en periode stod utenfor arbeidslivet. De brydde seg lite om sykdommen min, om den tøffe tiden, og ikke minst den tøffe tiden etter sykdommen. Joda, jeg ble frisk, men livet etterpå er likevel ikke en dans på roser. Det å stå utenfor arbeidslivet var ikke bare en skam, men det var også en sorg. En sorg over å stå utenfor.

Det å være tilbake i arbeidslivet, det betyr utrolig mye for meg. Ikke for skammens skyld, men for meg personlig. Det føles så godt å dra på jobb hver eneste dag, og få jobbe med radio som jeg både elsker og brenner for. I januar har jeg jobbet i Radio Metro i 1 år. Jeg er heldig som får treffe så utrolig mange flotte, og spennende mennesker, jeg lærer hele tiden masse nye ting, jeg får ta del i spennende ting, og jeg merker hvor godt det gjør for kropp og sjel at jeg nå er i jobb igjen. En ny brikke falt på plass i januar i fjor, og jeg er definitivt på helt riktig plass, og på riktig hylle.

Jeg blir så sint jeg på mennesker som skal mene noe om alt og alle. Mennesker som tror de sitter på sannheten, og som lager sine egne historier som de forteller til andre. Hele kroppsspråket deres sier hva de mener.  Hele kroppen deres forteller meg at de er skeptiske til det jeg sier. Jeg har sluttet å forsvare meg, og spesielt til mennesker som absolutt ikke har noe med hva som skjer i livet mitt, og hvorfor ting er som det er. Det er godt å ha kommet til at det gidder jeg ikke bruke energi på, men irritere meg, det kan jeg fortsatt.

Jeg møter utrolig mange flotte mennesker i hverdagen som lurer på hvordan jeg har det etter alt som har skjedd i livet mitt de siste månedene. Noen holder jeg konsekvent avstand fra, men jeg vet at 99% av de spør, de spør fordi de bryr seg. Den følelsen er så utrolig god å kjenne på. Jeg ser det fort i øynene til folk om de er oppriktige, eller ikke. Man merker det på væremåte, og talemåte. Mange av de som kommer bort er mennesker jeg kjenner, eller mennesker som jeg vet hvem er, men mange av dere som leser bloggen kommer også bort, og det setter jeg umåtelig stor pris på. Det å få høre hva bloggen også betyr for så mange, det er så rørende og det går dypt inn i hjerterota. Mange føler de kjenner meg gjennom alt jeg har delt, og det er en utrolig fin ting. Jeg deler min hverdag med dere på godt og vondt, og jeg vet at tingene jeg skriver om er ting som berører så mange av dere på ulike plan. Det blir nært, og ærlig, og sånn skal det være. Jeg har lyst til å si takk jeg. Takk til alle som kommer bort for å si hei, eller slå av en prat. For meg betyr det masse.

Tilbake til skammen som er borte. Fy søren så deilig det er. Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Sorgen og skammen for ikke å være i jobb, den er borte. Jeg stortrives i jobben min, og gleder meg til hver dag jeg får jobbe med det jeg virkelig elsker. Jeg får lage morgenradio for Sørlandet – jeg er så utrolig heldig, og takknemlig! Jeg får også være en del av Radio Metro sin flotte gjeng av fine mennesker, det betyr også veldig mye.

Kanskje var det en mening at livet snudde i august i fjor. Jeg tror det. Livet mitt skulle ta en annen retning. Fremtiden min lå en annen vei. Mennesker jeg møter forteller at jeg stråler, at jeg ser så godt ut. Det er så innmari fint at de ser det jeg føler. Jeg er på en bedre plass enn jeg har vært på veldig lenge. Skulle jeg savne noe, så må det være en flott og solid mann i livet mitt, men dating er skummelt, så jeg er vel der at jeg håper han bare faller ned fra himmelen en dag.

Livet er innmari godt, og jeg er takknemlig.

Gled dere!

Denne uken fikk jeg endelig treffe flotte Anette Oxenbøll,kvinnen bak det danske klesmerket NO.1 BY OX. Anette og jeg har hatt kontakt ei stund, men vi har aldri truffet hverandre før nå. Anette holder til i København, og hun har mange års erfaring fra stormote i Danmark. I Danmark er hun et kjent ansikt innen plus size.

Vårt bekjentskap startet med at jeg så en av hennes flotte skinnjakker i en nettbutikk i Danmark. Jeg hadde aldri hørt om merket før, men ble veldig nysgjerrig, og fant fort nettsiden til NO.1 BY OX, og oppdaget da fantastiske klær! NO. 1 BY OX er virkelig flotte klær. Klærne er spennende, stilige, de er kvinnelige og feminine. Klærne har utrolig god passform, de har så mange flotte detaljer og man blir bare så utrolig glad når man ser de. Jeg liker å være kvinne, jeg liker det feminine. Jeg liker klær som skiller seg ut på en god og positiv måte. Klær med farger, og klær med disse detaljene som betyr så mye. NO. 1 BY OX er virkelig et klesmerke for meg.

Anette har hatt et ønske om at klærne hennes også skal selges i Norge, og gjennom våre samtaler, så bestemte hun seg for at hun skulle komme til Norge og prøve å treffe noen norske forhandlere, og vise kolleksjonen til dem. Så denne uken har hun vært i Norge, og vist kolleksjonen sin til noen av stormotebutikkene. Det å være ny på markedet er ikke alltid like lett, men når man har en kolleksjon som NO.1 BY OX, så burde det være klær som mange av de norske stormotebutikkene er interessert i å ta inn i sine butikker. Klærne er lekre, og det å ta inn noe nytt er jo alltid en fin ting for oss kunder. Det at klærne til Anette har den gode passformen som de har, det betyr mye for oss som skal handle. Når prisene også er gode, så er jo det også en veldig viktig ting.

Onsdag så fikk jeg endelig treffe Anette. For ei fantastisk flott kvinne! Hun oser av livsglede og positivitet, og hun hadde med seg en lekker kolleksjon som jeg også fikk se. Anette tok den lange turen fra Oslo til Kristiansand før hun returnerte til Danmark, og da tok hun også turen til Barbro på Nais hvor jeg traff henne.

Jeg hadde fra før av den flotte, gule skinnjakken fra NO.1 BY OX, og den skinnjakken elsker jeg virkelig. Passformen er så utrolig god, og den er fantastisk god å ha på seg. Disse skinnjakkene kommer i en rekke flotte farger. Både trygge farger som sort, marine og cognac, men også friskere farger som rødt og grønt foruten den gule som jeg har. Til våren kommer skinnjakken i oliven, og den er virkelig lekker! Dette er ekte skinnjakker, og man kjenner fort forskjellen mellom det som er ekte, og det som er uekte. Skinn er så utrolig behagelig å ha på seg. NO.1 BY OX er utrolig gode på skinnjakker. De har også lange modeller som er utrolig flotte, og som sitter utrolig fint på.

Jeg fikk se vårens flotte kolleksjon fra NO.1 BY OX, og jeg var jo helt i himmelen! Så mye flotte klær! Så spennende, så stilige, så feminine. Anette er veldig opptatt av at klærne man kjøper skal følge kurvene våre, og ikke omvendt. NO.1 BY OX fremhever, og det er viktig. Her er det klær til hverdag og fest selv om jeg nok kommer til å bruke klærne som hverdagsplagg. Her er masse kombinasjonsmuligheter. Flotte farger, flotte print, men selv om NO.1 BY OX spenstige klær, så kan man også få klær som er mer klassiske og ” trygge.”

Nå er det bare å glede seg! NO.1 BY OX kommer snart til å bli solgt i Norge. Det er noen utvalgte butikker som skal ta inn klær fra Anettes kolleksjoner. Skinnjakkene vil bli å få tak i veldig snart, og jeg skal selvsagt komme tilbake til det på bloggen min. Jeg falt jo også helt pladask for de lekre ponchoene som Anette har i kolleksjonen. Ponchoer med pels og flotte steiner. Disse kan også fåes uten steiner. Man kan få ponchoer med pelskant, og du ser begge typene på bloggen i dag. Kolleksjonen som kommer, den ser du også litt av på bloggen i dag. Flotte tunikaer, overdeler, kjoler, t-shirts, skinnjakker, bukser – kolleksjonen er helt rå!

Jeg gleder meg stort til at man kan få kjøpt Anettes flotte klær i Norge, og jeg vet at mange av dere som leser bloggen vil elske disse klærne like mye som meg. Design, passform og pris er viktige ting, og NO.1 BY OX er god på alle disse punktene. Man blir glad av å se klærne, og man føler seg enda gladere når man har klærne på. Det er moro med nye klesmerker, og jeg tenker det er viktig at butikkene også tenker nytt, spesielt når klær er gode på det vi kunder virkelig ønsker oss.

Jeg gleder meg til at klærne er på plass i Norge, og jeg gleder meg til å følge NO.1 BY OX. Jeg gleder meg til å ta på meg Anettes flotte klær, og til å vise de frem. Norge trenger absolutt Anettes klær! Snart kommer Anette tilbake til Norge med en ny kolleksjon, og jeg gleder meg allerede.

Dette kan være årsaken til at du aldri lykkes med slanking

Lykkes du aldri med å slanke deg? Reagerer du på at bena dine er unormalt tykke i forhold til resten av kroppen din? Kanskje har du også mye smerter?

 

Jeg har skrevet om det før på bloggen min, men det er så viktig å sette mer fokus. Det er så utrolig mange kvinner som aldri lykkes med slankingen selv etter utallige forsøk, og som sliter med hovne, og smertefulle ben, ben som også er tykkere enn resten av kroppen. Kvinner som går til legen og spør hvorfor, og som får til svar at du må nok bare slanke deg jenta mi, og bli mer aktiv. En fortvilende og frustrerende beskjed å få. Som om du ikke har gjort det legen ber deg om igjen og igjen. Likevel skjer det ingenting, og bena blir bare verre.

De aller fleste leger har ingen kunnskap om lipødem. Lymfødem, det har nok de fleste litt kunnskap om, men lipødem, der er det dessverre få leger som har kunnskap om. Går du til legen for å snakke med vedkommende om lipødem, så vær forberedt på at kunnskapen nok ikke er der. Det er i dag svært få spesialister som kan diagnostisere et lipødem. Med svært få, så kommer man langt med å telle på en hånd. Dette er en av tingene som NLLF jobber veldig med for tiden. Lipødem bør oppdages så tidlig som mulig. Det er bla veldig mange unge jenter som går rundt med ben som de føler er større enn de burde være, og som har bein med mye smerter. Pubertet, svangerskap og overgangsalder er faser i livet hvor lipødem kan slå ut for full blomst. Mange unge jenter må slutte med trening fordi smertene er så store. Likevel får de beskjed om å slanke seg. Konsekvensene kan bli brutale. Pr. i dag er det en spesiell type fettsuging som kan hjelpe på livskvaliteten til kvinner med lipødem, men dette er ikke dekket av det offentlige, noe som igjen betyr at kvinner må ta opp store lån for å få utført denne operasjonen, og ofte må man ha mer enn en. NLLF jobber for at det offentlige skal ta regningen, og arbeidet er i gang, og jeg har tro på at vi vinner frem.

Det er to diagnoser som gjør at man aldri lykkes med slanking. Det ene er lymfødem, og det andre er lipødem. Kanskje har man en kombinasjon av begge deler. Som leder av Norsk lymfødem og lipødemforbund, så snakker jeg med fortvilede kvinner omtrent hver eneste dag, og jeg får mange henvendelser fra lesere av bloggen som lurer på om de kan ha en av diagnosene. Noe er født med lymfødem, men størsteparten av de som får lymfødem får det etter kirurgiske inngrep, bla som senskade etter kreft hvor lymfeknuter har blitt fjernet. Lipødem er man født med, og dette lipødemfettet, det kan ikke slankes bort. Lymfødem handler om stopp i sirkulasjonen i lymfesystemet, lipødem er fettvev som samler seg lokalt og symmetrisk på bena. Det antas at lipødem er genetisk og utvikler seg over tid, men man vet ikke helt hvorfor dette skjer.

Jeg har et lipolymfødem. Jeg har begge diagnosene, og i tillegg har jeg en overvekt. Kiloene jeg har tatt av meg, det er det normale fettet som har forsvunnet, og det hadde jeg masse av. Bena har mistet noe, men det er her jeg sliter med å slanke meg, for beina har både dårlig sirkulasjon, og i tillegg har jeg lipødem.

Jeg har fått mange henvendelser den siste tiden fra lesere som lurer på lipødem spesielt, og i derfor tenkte jeg at jeg i dag ville legge ut en link til en artikkel som først ble publisert i Hjemmet Helse i sommer, og Hjemmet Helse er et blad som kun abonnenter får. Denne uken ble denne artikkelen publisert på klikk.no, og den hadde jeg lyst til å dele med dere i dag. Les artikkelen, og gå gjerne også inn på NLLF sine hjemmesider for å lese mer om sykdommene : www.nllf.no   Ta også gjerne kontakt med meg om du lurer på noe.

I morgen på bloggen…jeg kan bare si : Gled dere!

Artikkelen kan du lese her : https://www.klikk.no/helse/doktoronline/sykdommer/lipodem-og-lymfodem-6783046?fbclid=IwAR028QfJMR6x2QRMZdqGJeeQfDGLE6VlFpxY16uOHSrb3hYa-0LswiB_ux8

Det er faktisk sårende

Jeg satt en kveld og leste en del kommentarer etter et innlegg som dreide seg om det å tiltrekkes av store kvinner, eller feite kvinner som det stod. Vet du, jeg gikk litt i sjokk! Hvordan er det mulig å si så mye stygt om store kvinner? Jeg ble så lei meg, og jeg ble så provosert. Vi er mer enn vandrende fett med svære valker, og lår som gnisser! Om du ikke tiltrekkes av store kvinner, så er det selvsagt helt greit, men hold munn, og ikke kom med sånne kommentarer. ” Du må ikke bry deg ” sier en del til meg. Nei, jeg burde kanskje ikke det. Jeg vet de som uttaler seg er uvitende mennesker uten folkeskikk, men likevel så bryr jeg meg. Jeg blir trist, og jeg blir lei meg når jeg vet at det er sånn en del mennesker ser på meg, og de som er overvektige. En kommentar fra et uvitende hankjønn definerte feite kvinner sånn : 75 kg = Feit, 85 kg = Æsj, 90-100 kg = FEIT, og 100 kg +  = FAT. Er det mulig sier jeg bare. En enkel og barnslig beskrivelse, men jeg lar meg likevel provosere.

Jeg blir såret om noen kaller meg feit. Ikke fordi jeg er hårsår, men fordi det er et ord full av negativitet. Er det lov å kalle noen feit? Hva kan man si, og når kan man si det? Kan man bruke ordet feit, eller hva med ordet tjukk, eller overvektig? Jeg synes debatten er viktig, og jeg synes ordet feit ikke er annet enn negativt ladet. Man skal kalle en spade for en spade, men ordet feit passer ikke inn noen steder, og er kun et ord som sårer uansett i hvilken sammenheng det blir sagt. Dessuten er det stor forskjell på hvem som sier det. Om jeg hadde brukt ordet feit om meg selv, så er det en ting, men ingen andre har rett til å bruke det når de prater til meg. Man velger selv å prate fritt om seg selv, mener det riktig at andre gjør det….?? Jeg må også legge til at jeg aldri ville brukt ordet om meg selv heller.

Når jeg hører folk bruke ordet feit, så vrenger det seg i meg. Ordet er stygt, og utrolig diskriminerende. Ordet brukes når man virkelig skal poengtere hva man synes om overvektige mennesker. Ordet har så mange fordommer i seg. Jeg tror vi skal bli mye flinkere til å tenke hvor sårende mange ord faktisk kan være, og det gjelder sånn sett også generellt. Jeg er veldig enig med professor, Jøran Hjelmesæth som leder senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst når han nå har sett seg lei av på ordbruken mot folk med vektproblemer. Hjelmesæth som møter overvektige mennesker hver eneste dag vet hvor sårende bruken av ordet kan være for de som sliter med et vektproblem. Man vet selv veldig godt at man er overvektig, og ingen trenger å strø mer salt i sårene ved å bruke et ord som bare er med på å gjøre ting verre.

Er vi hårsåre,tåler vi ikke sannheten? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, eller menneskers behov for å snakke om hvorfor jeg er overvektig. Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. Disse nett trollene som bare må trakassere andre, eller de man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du er så feit når du ødelegger livet ditt med cola, og chips.

Jeg tar gjerne en prat rundt overvekt, og jeg har for lengst innsett at jeg er overvektig. Jeg tåler sannheten, og det tror jeg de fleste overvektige gjør, men problemet er at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor man er overvektig, de kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned. Slike mennesker har jeg 0 respekt for. Jeg føler meg ikke hårsår . Jeg synes det handler om respekt, og ikke minst folkeskikk. Det er heller ikke i mangel på ord at man bruke ordet feit om overvektige.

I motsetning til professor, Jøran Hjelmesæth, så synes jeg det er helt greit å bruke ordet overvektig. Det er jo overvektige vi er, og det ordet har lite negativt i seg synes jeg. Det sier egentlig bare at det er sånn det er.  Jeg bruker alltid ordet overvektig når jeg snakker om meg selv, og mine utfordringer. Jeg har liten tro på at det er mange overvektige som blir såret om noen sier at de er overvektige. Jeg tror grensen går ved ” feit “, og at overvektig er helt greit å bruke.  Ordet overvektig er ikke på noen måte støtende tenker jeg, men det er min oppfatning, og noen tenker kanskje annerledes….Eller man kan bruke ordet som fastlegen min tidligere fastlege brukte…han velger det latinske ordet, og sier adipøs 🙂

Fasiten på ordbruk er det ofte Språkrådet som sitter på, og de vil ikke bytte ut verken ordet ” feit ” , eller ” overvektig “, men de ber folk tenke over ordbruken, og situasjonen. Et eneste ord kan såre utrolig mye. Jeg synes ordet feit er et ord man ikke skal bruke, og at vi bør slike ord til livs. Man skal ikke karakterisere folk ved deres lidelser, eller sykdom. Man har fedme, men man er ikke feit. Vi har en sykdom, men vi er ikke en sykdom.  Vi har alle våre ting, men på noen vises det bedre enn hos andre. Noen går med sine smerter, og sine problemer innvendig, de vises ikke, men hos andre, så er de innmari synlige, som hos oss overvektige. Kanskje klarer jeg å så noen tankekors hos en del når det kommer til holdninger, og ordbruk. Kanskje kan vi klare å se mennesket, og ikke bare en stor kropp. Kanskje kan vi bli flinkere til å se oss selv før man ser andre, eller ta tak i egne problemer før man tar tak i andres. Kanskje bør noen rett, og slett lære seg noen nye ord….?

 

Vinneren av den flotte kjolen er trukket. Den av mine lesere som får seg ny, sort kjole, det er : VIVI!! Det står ikke noe etternavn, men jeg har mailadressen din. Gratulerer så masse med ny kjole, Vivi!! Plutselig dukker det opp nye giveaways, og snart er det jo også adventstid, og kanskje dukker det opp en ny kalender i år 🙂

 

30 år ? Det er mange år siden det

I år er det 30 år siden jeg var rødruss i Kristiansand. Det er virkelig rart å tenke på at det har gått 30 år siden vi spradet rundt i de røde russedressene våre med russelua på hodet fulle av bevis på at vi hadde tatt ganske mange knuteregler. Vi synes jo at vi var småsprø med tanke på alt vi fant på, men sammenlignet med dagens russ, så var vi vel egentlig snille som lam. Vi overnattet i rundkjøringer, vi badet før 1.mai, kjøpte kondomer på apoteket ved bruk av tegnspråk, kjørte i 20 km/t til og fra Vennesla og vi overnattet hjemme hos en lærer uten at han visste om det og lagde frokost til han neste dag. Noen fant også ut at de skulle løpe nakne gjennom gågata i Kristiansand, og andre spiste på resturant i bare undertøyet. Det var så ” gale ” endel var. Også i vår russetid var det helt klart mye knuter som dreide seg om drikking, men jeg var avholds, og er fortsatt avholds, og ingen knuteregler dreide seg om å drikke Pepsi Max, så det var ingen drikkeknuter i min russelue.

Grunnen til at jeg går tilbake til russetiden i dag, det er fordi vi i går hadde russejubileum. 30 års jubileum. Sammen med to andre, så fant vi ut at vi hadde lyst til å arrangere en 30 årsfest for de to skolene i Kristiansand som hadde rødruss i 1989. Bare det å arrangere et slikt 30 års jubileum er moro,. og vi tre som arrangerte dette sammen har aldri vært tette venninner, men felles var at vi alle tre hadde vært rødruss, og ønsket å lage et fint jubileum. Det er klart at man legger mye tid ned i planlegging, og det er krever endel det å gjennomføre et slikt arrangement, men du verden så moro det er. I går var vi samlet masse flott 89 russ til en minnerik kveld, for det ble en utrolig flott kveld!

Grunnen til at jeg ønsker å skrive litt om russefesten på bloggen i dag, det er mest fordi jeg så hvordan jeg har endret meg på disse årene, og hvilken reise det har vært. Jeg har nok sett på meg selv som sjenert  i russetiden, men det var kanskje ikke sånn andre oppfattet meg. Og det er det som er så fascinerende med sånne fester, det å høre hvordan andre så og oppfattet en. Ofte er det helt annerledes enn hva man selv tror, og har følt. I russetiden hadde jeg allerede startet med lokalradio, men da på hobbybasis. Jeg var også da en størrelse for stor, og jeg var vel også der at jeg hadde begynt å slite litt med forholdet til egen kropp. Det hadde begynt å hemme meg litt. Tankene hadde begynt å spinne. Men bare for å ha sagt det med en gang, jeg hadde ei fantastisk russetid. Ei flott russetid sammen med masse fantastiske mennesker. Man ble kjent med masse nye mennesker, man fikk være med på spennende opplevelser, så jeg har bare gode minner.

Jeg må ha vært litt ” frempå ” i russetiden også, for jeg hadde et stort ønske om å være russepresident for rødrussen. , et valg jeg tapte med en stemme. I protest sa jeg ja til å bli revysjef, for et verv måtte jeg jo ha. I mitt stille sinn, så var jeg klar for og ikke løfte en finger for å få til en revy, men jeg ble bitt av et eller annet, så det ble russerevy. Vi satt opp fire forestillinger på teateret i Kristiansand, og vi hadde nesten full sal på alle sammen. Jeg sang for første gang alene foran et publikum, og jeg husker ennå en klassekamerat reiste seg opp og ga meg stående applaus. Riktignok var han ikke helt edru, men som han sa i går, det kom rett fra hjertet, og for meg betydde det enormt mye.

I går var endel av oss samlet, 30 år etter. Jeg var spent på å møte alle igjen. 30 år er mange år, og man lurer jo på hvordan alle er i dag. Selv har jeg hatt oppturer og nedturer. Livet har smilt, og livet har også gitt meg en på trynet i blant. Sånn er det for alle. Som person har jeg også endret meg mye, og det i positiv retning. 20 års jubileumet, det var jeg ikke på, og det var fordi jeg ikke var på en god plass i forhold til egen kropp. Jeg ville ikke treffe de. Jeg var tjukk og usikker. Så jeg gikk aldri på 20 års festen. Mye har skjedd på disse 10 årene, og denne gangen så jeg virkelig frem til å være med. Jeg så frem til å arrangere en fin fest, og jeg så frem til å treffe igjen disse som jeg var russ sammen med. Tjukk er jeg ennå, men mye har skjedd, kiloer er mistet, men viktigst av alt er tryggheten jeg har funnet i meg selv. Jeg går med mer rak rygg, jeg smiler mer, er mer selvsikker, og absolutt mer utadvendt. Før når jeg var på det tjukkeste, så slet jeg nok endel med å forholde meg til mennesker jeg ikke kjente så godt. Ingen tror det når jeg sier det, for jeg var radiojenta som satt og pratet til hele Sørlandet, og som oste av selvtillit på lufta. Ingen visste hvordan jeg egentlig hadde det. Hvor usikker jeg egentlig var. Det verste jeg visste var når jeg møtte mennesker som kun hadde hørt meg på lufta, for vi danner oss alltid et bilde av hvordan personen bak stemmen ser ut, og det hatet jeg. Jeg har alltid fått mye ros for radiostemmen min, og da likte jeg ikke når de så hvem jenta bak den fine radiostemmen så ut.

Mye har skjedd på disse 30 årene. Det meste har for min del skjedd på de siste 5-6 årene når jeg startet min endringsreise. I går gledet jeg meg masse til å se alle igjen. Ikke at jeg husket absolutt alle, men de fleste kjente jeg, og det var så fint og få hilse dem velkommen til 30 års fest. Litt tanker har man alltid, men jeg var nok mer selvsikker enn på lenge, og det føltes så utrolig fint. Det var fint å snakke om skoletiden, og russetiden. Det var fint å høre hvor veien hadde gått videre for de man var russ sammen med. Hva gjorde de etter gymnaset, og hvor førte veien dem til der de er i dag. Jeg hadde så utrolig mange fine samtaler, og jeg satte så stor pris på hver enkelt av dem. Det var også fint å høre at mange hadde fulgt med på mye av det jeg har gjort i løpet av disse årene. At de hørte meg på radioen, at de leste bloggen, at de hadde sett meg i media og at de mente stemmen min var en viktig stemmen i sakene jeg brenner for. Det å høre de fortelle dette, det betyr enormt mye.

For en fin kveld, for en fin gjeng. Så mange gode samtaler, så mange gode klemmer, så mange fine ord og tilbakemeldinger. Så mange som heier på meg, og følger meg. Noe av det fineste jeg opplevde i går var utvilsomt de som kom bort til meg og fortalte hvor mye jeg har betydd for de i skoletiden. Det var flere ganger tårene var i ferd med å renne. En samtale gjorde spesielt inntrykk på meg i går. En person som fortalte at jeg hadde gjort skoletiden hans til en fin tid. Jeg hadde sett han, jeg hadde pratet med han, inkludert han, og jeg hadde brydd meg. For han hadde dette betydd så utrolig mye. Jeg hadde vært et forbilde, en person som gjorde en forskjell. Ikke hadde jeg forventet dette, for denne personen var for meg en person jeg likte å omgås, en person det var en selvfølge at jeg brukte tid sammen med. Det var fantastisk å høre han fortelle dette, og det lå en tåre eller to i øyekroken.

30 år er mange år, og mye har nok skjedd i alles liv på disse årene. I går var jeg glad for å være med på russejubileumet. Jeg var stolt, jeg hadde rak rygg, og jeg hadde en utrolig fin kveld. Takk til alle som kom og var med på å gjøre kvelden så fin som den ble. I går var det så fint å kjenne på helt andre følelser enn jeg gjorde i deler av skoletiden, og i årene etterpå. Livet føles så utrolig godt. Jeg er på en innmari god plass, og ser frem til tiden som ligger foran meg. Bak den nye døren er det utvilsomt mye spennende som venter.

Har du fått med deg at jeg gir bort en kjole fra Crispy? Den kjolen trekker jeg en vinner på i morgen.

Kanskje er du på utkikk etter en kjole til julebordet, eller til julens selskaper. Kjolen er ikke julerød, men den er klassisk sort. Jeg har den samme kjolen, og jeg synes den er så flott, og den har så spesielle, og fine armer. Kjolen er fra Crisphy, og det er vel under samme eier som Zhenzi. Dersom du vil være med i trekningen av denne flotte kjolen, så legg igjen en kommentar på bloggen, og du er automatisk med i trekningen. Jule og nyttårskjolen kan være i boks! Husk også at du oppgir størrelsen du bruker. Kjolen går i S,M,L og XL, og da snakker vi stormote størrelser. Det gjør ting mye lettere for meg om du husker å oppgi størrelse. M er feks 46/48, og XL 54/56, så da vet du hvordan størrelsene går. Det er lov å med i trekningen to ganger også 🙂

I dag skal jeg til Arendal, og feire prinsen min som ble 1 år den 24.oktober. Vi har allerede feiret han vi nærmeste, men i dag skal han feires av familie på begge sider. Pliktene kaller – jeg har kakelagingstjeneste 🙂

 

Juhu!! Jeg gir bort en ny gave på bloggen!!

Forleden dag byttet jeg dekk på bilen. Nå var det ikke sånn at jeg gjorde det selv, for skifte dekk, det har jeg aldri gjort. Så jeg har dekkene mine på dekkhotell, noe som er helt genialt. Da oppbevarer de dekkene mine, selv om jeg ikke har plassmangel her hjemme, de vasker de, og de innkaller meg til dekkskifte når det er på tide å skifte. Jeg tenkte i utgangspunktet at det var noe tidlig å bytte dekk, men jeg oppdaget fort at jeg ikke var alene om å gjøre det når jeg kom ut for å levere bilen. Der var det mange i samme ærend, og vinteren, den kan jo plutselig komme. Dessuten er det ikke lenge til november, og datoen hvor dekkene må være skiftet. Så nå er bilen vinterskodd, men bare tanken på vinter og snø får meg til å grøsse. Jeg innrømmer det glatt, jeg hater snø! Ikke at det snør i ett her i sør, men all snø som kommer,den hater jeg som pesten. Jeg liker best snøfri veier, og skal man ha snø, så kan man dra til fjells. Tanken på og måtte stå opp midt på natta for å måke snø for å komme seg på jobb, den tanken liker jeg ikke i det hele tatt. Jeg krysser fingrene for en snøfattig vinter i sør. Jeg har faktisk også vært så lur i år at jeg har kjøpt meg ny snøskuffe. Da er jeg godt forberedt, og jeg slipper å stresse rundt for å få tak i dersom snøen mot alle mine odds skulle komme.

Årstiden betyr også at det er klart for jakkeskifte. Vår og sommerjakkene må vike plass for de noe mer tykke jakkene, og de veldig tykke jakkene. Jeg tror jeg er skodd for alle høstens og vinterens temperaturer. Det er jo som å oppdage et skattekammer når man skal finne frem jakkene man brukte forrige vinter. Noen husker man, andre blir man så glad for å oppdage at man har i garderoben. Jeg har alltid lyst på jakker, og det tror jeg dere som leser bloggen har forstått. Vinteren har mange jakkefristelser. Jeg digger ytterjakkene i speilfløyel. Jeg kjøpte ei i fjor, ei rød ei fra MAT. Jeg elsker den jakken! Denne høst/vinter så kommer det mer speilfløyel. Jeg har falt pladask for en jakke fra Loft i petrol, og en litt lengre modell fra en annen leverandør som er i sort. Speilfløyel på jakker er lekkert. Jeg har det man kaller mer enn nok jakker, men likevel….de frister, og de roper høyt, og jeg, jeg er i tenkeboksen. Jeg har også falt for ei rosa dunjakke fra Loft. Puh, den er utrolig fin…men også veldig dyr…

Denne uken så var vi en gjeng fra treningsgruppen som var på shopping på Nais i Lyngdal. Vi pleier å dra en gjeng et par ganger i året for å shoppe hos Barbro som driver Nais. Denne gangen var vi 8 damer som kom til butikken rett etter stengetid, og som storkoste oss i noen timer med å kikke, prøve og shoppe. Det er jo moro når en butikk bugner av flotte klær slik Nais alltid gjør. Jentene fikk handlet, det kan jeg love deg, og det var fornøyde jenter som dro fra Lyngdal med fulle poser, og masse lekre, nye klær.

Etter at jeg forrige helg blogget om de nye ytterjakkene fra Pont Neuf, og som jeg viste i flere fine farger, så har jeg fått mange henvendelser om hvor man kan få kjøpt de. Jeg har ikke full oversikt over hvilke stormotebutikker som har tatt de inn, men sjekk med din nærmeste stormotebutikk, eller sjekk nettbutikkene. Jeg vet at Nais har tatt inn den røde, og at Celli har tatt inn den orange, og det kan jo være de har muligheten til å bestille inn andre farger. Jeg hadde iallefall sjekket med dem. På Nais fikk jeg tatt noen bilder, bla så ser dere den røde Pont Neuf jakken sammen med en ny, flott tunika/kjole fra vinterkolleksjonen til Pont Neuf. Jakkene heter VEGA, og tunikaen heter ANJA. Denne tunikaen/kjolen finnes også i en kortere modell, da mer som en topp.

 

Boheme er også et merke jeg liker veldig godt. Noe blir for bohemeaktig for meg, men de har også endel som er veldig min stil. Tunikaen du ser på bildet, den er fra kolleksjonen som mange butikker har fått inn den siste tiden. Nå tar jo ikke alle butikker inn like varer, så dette vil jo variere. Tunikaen jeg har på meg har Nais tatt inn, og også denne finnes i en kortere modell, og med andre design, bla høstblader. Legg også merke til det flotte smykket jeg har på meg.

Samtidig med en hektisk hverdag, så er jeg med på å planlegge russejubileum her i Kristiansand. I år er det 30 år siden jeg var rødruss, og dette skal vi markere. 30 år siden jeg var russ! Seriøst? 30 år er veldig mange år. Når jeg ser på datteren min, og vet hvor gammel hun er, så skjønner jeg jo at årene har gått, men at det er 30 år siden russetid, og russerevy, det er helt utrolig. Jeg var russ ved Vågsbygd Videregående her i Kristiansand, og sammen med medruss fra Katedralskolen, så skal vi markere at det er 30 år siden russetiden. Vi syntes jo vi var småsprø da vi var russ, men sammenlignet med nåtidens russ, så var vi jo engler. Noen løp nakne i Markens, og spiste på resturant i undertøy, men det var vel det mest gale. Jeg tok mange russeknuter, og hadde en fantastisk russetid. Jeg brukte mye av russetiden på russerevyen vi satte opp. Jeg hadde det ærefulle oppdraget med å være revysjef, et oppdrag jeg tok på meg i protest fordi jeg tapte presidentvalget med en stemme. Jeg hadde ikke tenkt å løfte en finger egentlig, men jeg ble hekta, og det ble russerevy. Det var også under russerevyen at jeg for første gang sang offentlig…alene…og det for stort sett fullsatte forestillinger. Jeg husker jeg var så stolt da begge byens aviser ga meg så flotte kritikker for sangen. Avisklippene har jeg spart på, og det er moro å se tilbake på i blant. Fredag førstkommende samles vi en flott gjeng mennesker som alle var rødruss her i byen i 1989. Jeg gleder meg veldig til dette. Vi har planlagt og styrt, og håper på et veldig fint jubileum. Det å treffe mennesker man ikke har sett på åresvis, det skal bli både spennende og fint. Det å høre hva andre har gjort disse årene, hvor de er og hva de gjør, det gleder jeg meg stort til.

Denne uken har jeg tenkt å gi bort en flott kjole til en heldig leser. Kanskje er du på utkikk etter en kjole til julebordet, eller til julens selskaper. Kjolen er ikke julerød, men den er klassisk sort. Jeg har den samme kjolen, og jeg synes den er så flott, og den har så spesielle, og fine armer. Kjolen er fra Crisphy, og det er vel under samme eier som Zhenzi. Dersom du vil være med i trekningen av denne flotte kjolen, så legg igjen en kommentar på bloggen, og du er automatisk med i trekningen. Jule og nyttårskjolen kan være i boks! Husk også at du oppgir størrelsen du bruker. Kjolen går i S,M,L og XL, og da snakker vi stormote størrelser. Det gjør ting mye lettere for meg om du husker å oppgi størrelse. M er feks 46/48, og XL 54/56, så da vet du hvordan størrelsene går.

Nyt søndagen!

 

Torturkammeret

Jeg liker ikke hold in produkter. Eller rettere sagt, tarmene mine liker ikke hold in produkter. Tarmene protesterer høylytt når jeg en gang i blant har prøvd å ta på meg et hold in produkt. Det blir for stramt, og jeg får det rett, og slett veldig ubehagelig. Årsaken er nok operasjonen i 2002 da tarmene fikk litt hard medfart. Etter operasjonen kan tarmene bli i ulage om noe strammer for mye. Jeg klarer meg fint uten hold in, men av og til er det innmari kjekt. Jeg har prøvd noen hold in produkter opp igjennom, fra ulike leverandører, men ubehaget kommer fort, så jeg har egentlig lagt disse produktene godt inn i skapet, og ikke tenkt så mye på de. I tillegg så sliter man jo med å puste, og man må konsentrere seg mer om å klare og puste enn å hygge seg på julebord. Når jeg tenker etter, så tror jeg de aller fleste hold in plaggene jeg har hatt havnet i søpla.

 

Det nærmer seg julebordtid, og julens festligheter. Julekjolen skal på, og den skal gjerne sitte så bra som mulig. Kanskje er det en valke eller to som man ønsker å skjule. Hvordan gjør man det på best mulig måte? Jeg får endel henvendelser i disse dager som går på hold in produkter eller shape produkter som vel er det navnet man bruker, om jeg har noen anbefalinger å komme med.

Hold in produkter er jo i utgangspunktet flotte saker.Når kjole skal på, eller ett spesielt plagg som man ønsker skal sitte ekstra fint. Det er innmari fint å holde mage, og valker på plass, og det er en god følelse at det ikke buler både her, og der. Jeg er jo sånn generellt  og personlig ikke så glad i valker i fri dressur. Kan jeg holde de litt på plass, så føler jeg meg mest vel. Derfor velger jeg ofte bh topper istedenfor vanlige bh’er. Bh’toppene har ikke hold in effekt, men det er godt med noe som dekker magen. Bare å kjenne at jeg har noe der.

Hold in produkter er fine saker, men samtidig, så skal man jo ikke lide heller. Det må ikke bli så stramt at man verken kan puste, eller bevege seg. Så mye hold in er jo ikke bra for noen. Når trenden for en tid tilbake har vært å trene med hold in produkter, da snakker vi galskap med stor G! En hold in truse, eller en hold in topp når man føler for å skjule litt av det som buler, eller i alle fall holde det litt samlet, det synes jeg er helt ok. Så får man heller være forberedt på sjokket når kvelden kommer, og hold in trusen, eller toppen skal av, og alt som har blitt holdt så fint på plass bare velter ut.

Som nevnt, mine hold in produkter ligger langt bak i undertøysskuffen, eller i søpla tror jeg flere forsvant, så hold in har vært et avsluttet kapittel…men det var før jeg fikk prøve ” torturkammeret.” Jeg lo så jeg skreik da jeg var på en stormotebutikk en dag, og en kunde kom inn og spurte om de hadde torturkammer. Torturkammer er jo ett helt fantastisk navn på disse produktene som skal få oss smalere, og fastere. Kunden i butikken siktet altså til en hold in kjole, og jeg tenkte, stakkars kvinne som skal tre på seg en hel kjole! Det var en slik kjole hvor man beholder egen bh på, og hold in kjolen går under puppene. For meg så skrek tarmene himmelhøyt bare av å se denne torturkjolen.

Kunden kjøpte sitt torturkammer, og nysgjerrig som jeg er, så måtte jeg jo studere denne kjolen, og jeg lurte på hvordan man skulle få på seg noe slikt, og ikke minst, hvordan skulle man få av seg noe slikt når den først hadde kommet på? Kanskje hele slekten måtte til for at man i det hele tatt skulle få av seg kjolen? Jeg er som sagt veldig nysgjerrig på nye produkter, og selv om kjolen skrek tarmvondt, og tortur mot meg, så måtte jeg prøve den. Selv om jeg ikke bruker så mye kjoler, så kan den fint brukes om man har på seg bukse, og overdel også, så vel hjemme, så bar det rett inn på nett,og hjem i postkassen ett par dager senere kom en Cupid hold in kjole i farge hud. Jeg liker egentlig ikke hudfargede produkter, men en slik hold in kjole kan godt være i hud for å passe til mye.

Så var det å prøve denne hold in kjolen da. Jeg regnet med at jeg ville bruke lang tid, jeg regnet med at tarmene ville begynne å skrike med det samme den kom på, og jeg innrømme at jeg så for meg en skrekkscene hvor jeg ikke fikk den av meg igjen. Ingenting stemte. Hold in kjolen gikk greit på uten at jeg måtte styre for mye. Det er jo trossalt et produkt som skal stramme, og holde på plass, så noe mer tid enn en man bruker på en vanlig overdel, det må man beregne, men det gikk egentlig lekende lett. Hold in kjolen passet perfekt, den strammet, og holdt inn der den skulle, og det var utrolig fint at man kunne ha på seg sin egen bh. Puppene fikk jo i tillegg ett løft, og når man er 49 år, så gjør jo ikke akkurat det noe.

Tarmene sa ikke et ord. Tarmene var helt rolige, noe som vel aldri har skjedd før. Skrekkscenen jeg hadde sett for meg hvor jeg ikke fikk av meg denne kjolen, det stemte heldigvis ikke. Hold in kjolen kom greit av den. Det er jo naturlig noe mer jobb enn med en vanlig kjole, men det er vel ingen stor overraskelse for noen av oss. Orker man ikke litt ekstra jobb, så må man holde seg borte fra slike produkter.

Nå har jeg faktisk et hold in produkt jeg kan bruke ved de anledningene hvor jeg gjerne vil at et plagg skal sitte litt penere. Nå har jeg et plagg som strammer litt, og som holder bulker, og valker på plass uten at jeg får vondt! Hurra! Jeg synes også at å bruke en hold in kjole er bedre enn å bruke topp, og truse, alene, eller sammen.

Hold in kjole heter Cupid. Den glatter, og den holder inn. Stoffet er helt glatt, noe som gjør at kjolen faller veldig fint/sitter veldig fint. Kjolen har også en silikonkant nede, og det er jo helt genialt. Da sitter kjolen på plass, og man slipper å være redd for at den skal skli opp. Silikonkanten på hold in produkter skal alltid være i kontakt med huden for å fungere som de skal. Det står vel at man skal ta den på seg nedenfra, og opp, men her må man bare prøve seg frem. Jeg tar den på meg ovenfra, og ned, og synes det fungerer veldig fint. Kjolen finnes i tillegg til hud også i sort. Jeg har kjøpt meg kjolen i sort også. Den kommer fra str. M som er 38/40, og opp til str. 2 XL som er 50/52. Min er i str. 2XL, og strammere enn dette vil jeg ikke hatt den. Da tror jeg tarmene ville ha protestert. Gode hold in produkter koster litt, men samtidig, så har man produktet lenge, så for meg har det vært verd investeringen, og denne kjolen kan anbefales på det varmeste. Julebordet er reddet!

Hurra for 49!

For å ta det aller først –  jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 49. Jeg føler meg ikke som 49. Ikke at jeg vet hvordan en 49 åring skal føle seg. Da jeg var yngre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, og alder er kun et tall.

 

Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om 1/2 år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det hehe. Min mor som er 78 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså,  jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere tok jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. 

Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av aller mest fine ting, men jeg har også opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

I 1993 gikk jeg ned kirkegulvet, og i alle år var jeg sikker på at ekteskapet skulle bli ” til døden skiller oss av “. 25 år ble det. Sølvbryllup ble det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en del av statistikken. Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Jeg tok et tøft, men veldig riktig valg, og jeg har ikke angret. Det ble fra himmel til helvete, og tilbake igjen. Om jeg mangler en brikke, eller to på at jeg er i himmelen, så er livet utrolig godt, og jeg er på en fantastisk plass.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verd hver krone. 

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.

Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Jeg føler meg heldig som har så mange flotte mennesker i livet mitt. Mennesker som gir meg energi, mennesker jeg blir glad av å prate med, de som gjør meg god, mennesker som kan utfordre meg, de som er dønn ærlige, og som ikke bare sier det jeg ønsker å høre, mennesker som jeg kan være 100% meg selv sammen med. Takk til dere alle som er en viktig del av livet mitt. Når jeg i april blir 50 år, da skal jeg feire stort. Da skal mennesker som både har og er endel av livet mitt inviteres. Der er mange mennesker som på hver sin måte har betydd mye for meg for en kortere, eller lengre periode. Kanskje er det også flere som ikke vet hvor mye de faktisk har betydd for meg. Jeg vil samle alle disse til fest for å feire når jeg blir 50.

Jeg fikk verdens flotteste gave i oktober i fjor når prinsen min Henry kom til verden. Alle sa det var fantastisk å få barnebarn – det er mer enn fantastisk. Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken glede og gave det er. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov til å være mommo til Henry .

Til torsdag blir Henry 1 år, og han er blitt en stor gutt. Det å se utviklingen hans, det er helt utrolig. Han smiler, og ler, synger og danser. Det er like før han går, han kryper i ekspressfart, han kommer seg opp alle trappene hos mommo, og vet nøyaktig hvordan han skal komme seg opp, han utforsker absolutt alt, og er overalt. Han er en utrolig aktiv gutt, en liten eventyrer. Han er så herlig aktiv, og en skikkelig kosegutt. Mommohjerte renner over av stolthet og kjærlighet, og jeg savner han skikkelig når vi ikke er sammen. Henry og foreldrene hans bor i dag i Arendal, og jeg skal være ærlig å innrømme at jeg gjerne skulle hatt de mer i nærheten sånn at jeg kunne fått enda mer mommotid med prinsen i livet mitt. Jeg har vært så heldig at jeg har hatt prinsen hos meg et par dager nå, og selv om jeg er helt utslitt etter en dag med han, det krever litt å holde tritt med en 1 åring, så er jeg utslitt på en herlig og god måte, og jeg bare gleder meg til enste gang vi får Henry og mommtid sammen. Og til torsdag skal han feires på sin aller første bursdag.

Når vi snakker om alder : Jeg innrømmer det : Jeg har litt panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…Jeg tror ikke på kremer som skal fikse et problem der og da, men jeg tror på forebygging. Jeg har tatt vare på huden siden jeg var 15 år tror jeg. Så pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg litt panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 78 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.

Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa ut, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Det er moro å bla i minner, moro å se på gamle bilder, og det er så fint å  kjenne glede og takknemlighet. Selv om jeg har hatt stormfulle måneder, og selv om livet også har vært brutalt, så er jeg i dag på en utrolig god plass i livet. Livet smiler, og det skjer så mye spennende, og fint i livet mitt. Om noen tror det er et spill for galleriet, så får de bare tro det. Livet er innmari fint, og det som befinner seg på den andre siden av den nye døren, det gleder jeg meg til. En dag kommer det kanskje en flott mann inn i livet mitt. Jeg er nok ikke skapt til å være alene, å være to er utrolig fint…men jeg har ikke dårlig tid. Det som skjer, det skjer…..

Jeg kjenner på stolthet. Det å se endringene som har skjedd de siste årene, det er utrolig stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken når jeg tenker på hva jeg har oppnådd.. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser tilbake på en fantastisk endringsreise. Jeg ser og kjenner at det er blitt mye mindre av meg. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg går med rak rygg. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret, og som ser på meg selv med helt andre øyne. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg tror på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.

Hurra for 49! Hurra for hver dag! Hurra for livet!

Det smeller igjen og igjen

Er det mulig? Jepp, alt er mulig når det gjelder meg. Iallefall når det kommer til klær. Lidenskap med stor L. Mange tror sikkert jeg lider av en avhengighet, men så ille er det ikke. 0 problemer, økonomien helt under kontroll, og ikke noe besøk av Luksusfellen verken i nær el fjern fremtid. Jeg har kontroll. Full kontroll. Jeg lider heller ikke av noen avhengighet om noen tror. Jeg er bare over snittet glad i klær.

Det smeller igjen og igjen. Noen vet kanskje hva jeg mener med det. Dere som leser bloggen vet det kanskje allerede….min store lidenskap for jakker. Som om det ikke er nok jakker i garderobeskapet mitt i gangen. De som er på besøk, og ikke vet, de tror jo det bor en svær familie i huset. Men…det er nok bare meg som bor her, men som har jakker for en storfamilie kun på deling med meg selv.

Jada, jeg har gjort det igjen. Nye jakker er ankommet Odderhei Platå. MEN  disse nye, de skiller seg ut fra resten, og det må jo være en god ting. Ingen andre jakker jeg har er like. Samtidig som jeg falt pladask for den orange, så måtte jeg jo også ha den jordbærfarget, og den i patrol. I utgangspunktet ikke en jakke jeg trodde jeg hadde falt for, mest fordi det er ull i de, men så feil kan man ta. Jeg digger de! Jakkene er fra Pont Neuf, og heter ” VEGA ” Det stod Heidi på de med store bokstaver. Jada, jeg skjønner at unnskyldningen er litt tynn. Jeg er ikke i manko på jakker, men de var spesielle, og fine, og da kunne jeg ikke la de være. Ny adresse ble derfor  Odderhei Platå.

Jakkene er fine ytterjakker man kan bruke på fine høstdager. Det er 40% ull i jakkene, og jakkene heter ” VEGA.” Jeg har de som dere ser i tre ulike farger, og liker alle tre like godt egentlig. Jakken finnes også i grått.  Til nå har jeg nok brukt den mørke orange mest, og da med en råtøff tunika som har den samme orange fargen i seg. Jeg har fått masse skryt for det antrekket. Tunikaen/kjolen som jeg har under den orange jakken heter ” Edith.”

 

Jakkene har jeg i str. XL, og da er de veldig fine til meg. XL skal være ca 46/48. Jeg prøvde L også. Den passet, men ble altfor lang på armene, og da så jakken rar ut. Modellene er gode.Tøffe med hette, og gode lommer, og selv om det er ull i, så klør de ikke, og jeg er var for ull som klør.

Pont Neuf skuffer aldri, heller ikke på ytterjakkene i årets høstkolleksjon. En fin jakke på fine høstdager, men når vinteren kommer, så blir disse for tynne, men da kan man bruke den som en innejakke eventuelt.

Under jakken i petrol, så har jeg en flott, turkis tunika/kjole som heter ” Hilda.” Disse finnes i flere flotte farger.

Under den røde jakken, så har jeg en tunika jeg har vist en gang før, så den er ikke helt ny, men den er fra høstkolleksjonen til Pont Neuf. Tunikaen/kjolen heter ” Anja.” Veldig flott den også.

Til slutt en veldig spesiell jakke fra Pont Neuf, nemlig jakken som heter : ” Elisa.”  Praktisk lengde, som går til under rompa,som igjen gjør den perfekt til de kaldere høstdagene. I flerfarget print med lommer, hette og lynlåslukning. Kanskje noe usikker med det første, men gjett om den er stilig! Og jeg er ikke lengre usikker en plass.

Jeg elsker farger som dere vet. Vi stråler mer når vi bruker farger. De fleste ” gjemmer ” seg bort i det sorte, men jeg kjøper gjerne klær som skiller seg litt ut dersom fargene, og passformen stemmer. Det gjør jeg ikke fordi jeg vil skille meg ut, og fordi jeg vil vise verden at her kommer jeg, men jeg elsker farger! Rosa, lilla, korall. Turkis er flott, orange er flott, det samme er lyseblått. Grønt kan være fint. Nå også gult. Jeg elsker mønster, og tøffe design. Min kjære mor himler godt med øynene mange ganger når hun er med meg i klesbutikker, og ser hva jeg tar med meg til prøverommet.  ” Skal du gå i det der ” er en setning jeg ofte får høre 🙂 Ja til farger! Ja til mønster og tøffe design! Ja til å stråle!