En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Unnskyld språket, men fy fader for et grusomt døgn det har vært. Jeg vet de to første døgnene under en roseninfeksjon kan være helt grusomme. Jeg har kanskje ikke svart belte i rosen, men nesten. For en del år siden så fikk jeg denne infeksjonen igjen og igjen. Jeg var hele tiden på vakt, sjekket huden, og med en gang jeg så røde felt, så fikk jeg panikk. Jeg vet ikke hvor mange roseninfeksjoner jeg har hatt, men det er mange. De siste årene har jeg vært heldig, og sluppet unna denne dritten. Det betyr også at jeg ikke har trengt å vie rosen noen tanker overhodet.

Som lyn fra klar himmel så kom denne drittinfeksjonen tilbake, og jeg har hatt et døgn i helvete. Som jeg skrev i går, så tenkte jeg corona når jeg natt til lørdag våknet og var gørrdårlig. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvor dårlig jeg var. Frostrier, ansiktet brant, allmenntilstanden var helt elendig. Jeg var så dårlig at det var vondt å bevege seg. Svettet, og frøs. Da et rødt felt kom til syne ved kneet, så visste jeg at jeg ikke trengte å ta noen coronatest. Hadde jeg orket å skrike, så hadde jeg skreket høyt. Marerittet var tilbake. Usikkerheten om antibiotikaen ville slå det tilbake. Jeg fant frem nød antibiotikaen, og begynte kampen mot dritten. For oss med lymfødem som har hatt rosenangrep, så anbefales det at vi har antibiotika liggende hjemme slik at vi kan starte behandlingen med det samme. Jeg måtte sjekke datoen på tablettene, for jeg var redd de hadde gått ut på dato, men de var heldigvis innafor.

Nå er det ikke sånn at alle som har lymfødem får rosen, men sjansene er veldig store, og veldig mange lymfødempasienter har hatt en eller flere. Mange har også  flere sykehusinnleggelser når infeksjonen slår til. Jeg har hatt en innleggelse, og da lå jeg noen døgn før de hadde infeksjonen under kontroll. Innleggelse er også noe jeg frykter når dritten kommer. Det er heller ikke kun lymfødempasienter som får rosen. NHI skriver på sine nettsider at rosen, eller erysipelas som er det opprinnelige navnet, er forholdsvis vanlig. Antall nye tilfeller oppgis til omtrent 200 tilfeller per år i en befolkning på 100.000. Erysipelas forekommer hyppigere jo eldre man blir, men også barn kan rammes. Infeksjon på leggene er den hyppigste lokalisasjonen. Og det har alltid vært på leggene mine at jeg har fått infeksjonen. Det ser man tydelig på min høyre legg. Den har en helt annen farge enn den venstre. Den er mye mørkere. Jeg kunne jo ha sagt at den har fått en del mer sol enn den venstre, eller at det var pga mislykket selvbruning, men det er rett og slett misfarging. Så høyre legg har fått en del juling. Huden er også litt annerledes der.

En del av dere har spurt hva rosen egentlig er. For veldig mange av dere så er dette en infeksjon dere aldri har hørt om. Jeg hadde heller aldri hørt om den før jeg fikk første angrep. Ingen hadde fortalt meg at jeg med lymfødem kunne få dette. Akkurat som at ingen på verken Radiumhospitalet, eller Sørlandet Sykehus hadde fortalt meg at jeg kunne få lymfødem da de fjernet lymfer under kreftoperasjonen. Rosen skyldes en infeksjon med bakterier som trenger gjennom huden på grunn av rift, en sprekk eller sykdom i huden. Bakteriene sprer seg så under hudoverflaten. Det finnes en rekke disponerende årsaker. De hyppigste er sprekkdannelser i huden, fotsopp, brennkopper, vannkopper, lymfødem, eksem, leggsår og hudskader. Jeg har 0 peiling på hva som har vært årsaken for infeksjonen jeg fikk nå.

Prognosen er heldigvis god når man får riktig behandling. Uten behandling, så kan rosen bli alvorlig. Da kan infeksjonen spre seg til dypere hudlag. Omtrent en av fem vil oppleve at tilstanden rammer på nytt. Tilstanden bedres som regel i løpet av 24 til 48 timer. Jeg er nå inne i mitt andre døgn, og det verste har lagt seg, heldigvis. Allmenntilstanden er bedre, jeg er mer tilstede, og feberen har sluppet litt taket. Jeg krysser alt jeg har for at jeg er på bedringens vei, at det positive som jeg kan kjenne litt på nå ikke plutselig snur. Det kan virke som om antibiotikaen har startet å virke. Jeg håper, men våger ikke å tenke at det nå bare går oppover. Jeg kjenner at jeg har lyst på mat. Litt fikk jeg i meg i går, men stort sett brakk jeg meg når jeg så mat, eller tenkte på mat. Heldigvis har jeg drukket masse vann.

Jeg er litt mer optimist i dag. Fra at jeg ikke orket noe som helst i går, så går det fint å bevege seg litt i huset i dag, og formen kjennes ganske mye bedre ut. Derfor har jeg i dag våget meg på et bilde hvor jeg har et bittelite smil under sløret. En veldig forsiktig optimist. En STOR TAKK  til dere fantastiske lesere for alle nydelige hilsner. Jeg har lest alle sammen både på bloggen og på bloggens Facebook side, og dere skal vite at jeg setter så stor pris på hver eneste en. Det varmet skikkelig mye. Blir rørt, og glad, så igjen: Tusen takk!!

Til slutt, så har jeg et spørsmål til dere som jeg håper dere kan gi meg noen innspill på. Jeg skal kjøpe meg pulsklokke, og har nå brukt evigheter på å prøve å bestemme meg for hvilken jeg skal velge. Jeg er jo mosjonist, og ingen toppidrettsutøver, så jeg trenger ikke alle verdens funksjoner, men jeg vil ha en god klokke som registrerer treningen min, skrittene mine, aktiviteten min i løpet av en dag. Gjerne ei klokke som sier i fra når det er for lenge siden jeg har rørt på meg hehe. GPS er fint å ha for en som ikke har verken retningssans eller stedsans. Jeg har to modeller jeg har kikket mest på, men kanskje har du en annen klokke som du vil anbefale. Det som er veldig viktig å understreke er at selve klokken må være stor så jeg ikke føler at den forsvinner på armen min. Gjerne også en litt feminin modell, at den ikke ser ut som en typisk pulsklokke. De modellene jeg har sett på er Garmin Vivoactive eller Venu, samt Polar Ventage M2. Polar er ikke super feminin, men likevel innafor. Har noen av dere erfaringer med en av disse som dere vil dele med meg? Eller har du en annen du vil anbefale?

 

Jeg skal tilbake til sengen. Hvile og ro er viktig fremover. Jeg har troa på bedre dager, og krysser alt jeg har.

Som lyn fra klar himmel slo det til. Det er evigheter siden sist, men jeg hadde jo et håp om at det skulle holde seg borte for alltid. At vi aldri skulle være nødt til å ha noe med hverandre å gjøre, men der tok jeg feil, veldig feil.

Beina mine kan gi meg utfordringer, men bortsett fra at beina ikke liker varme, så spiller vi veldig på lag, og har gjort det lenge nå. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store beina, det har ikke vært lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av store bein. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, utfallet kunne ha vært så mye verre. Når man blir frisk etter alvorlig sykdom, så er store bein noe man fint kan leve med.

Rundt kl.02 i natt, så våknet jeg av at jeg kjente meg dårlig. Corona er det første man tenker på. Jeg frøs, jeg verket i ledd, og muskler, jeg følte jeg brant opp i ansiktet. Jeg skjønte at noe var på gang, og tenkte at det bare var å prøve å karre seg for å ta en coronatest i dag. men…det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette ikke var corona. Jeg hadde begynt å bli ganske så varm og rød på det ene beinet. Diagnosen ble fort endret fra mulig corona til rosen.

Jeg har lyst til å banne. Jeg har ikke hatt rosen på mange år, men går man tilbake i tid, så har jeg hatt utallige rosenangrep. Jeg har ikke enset rosen en tanke på evigheter. Jeg trodde nok at vi var ferdige med hverandre, men neida, i natt, så slo dritten til igjen. Heldigvis har jeg alltid antibiotika liggende sånn at jeg raskt kan sette i gang behandling for å få det fort under kontroll. Jeg er alltid spent på om antibiotikaen virker, for gjør den ikke, så er det sykehusinnleggelse.

En av utfordringene med å ha lymfødem, som også er en  kroniske tilstand, det er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde i natt. Et sted på venstre bein, mot kneet, så begynte det å bli ømt, og varmt. Jeg følte disse influensasymptomer, spesielt fordi leddene begynte å verke. Jeg skjønte tegnene, en ny infeksjon var på gang.  Jeg har hatt mine runder med dette før som sagt, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med antibiotika. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Når jeg har antibiotika liggende hjemme, så er det i gang ved den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Det gjorde jeg i natt.

Jeg aner ikke hva som forårsaket en ny rosen infeksjon denne gangen, men at den rir i kroppen er det ingen tvil om. Det første døgnet er et mareritt. Så akutt. Før man vet ordet av det, så er man så syk. Frostriene er de verste. I tillegg kommer den høye feberen, og allmenntilstanden er helt blæh. Området med rosen er sårt, og  ømt.Her innbiller man seg ikke noe som helst. Man er gørrsjuk. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. 10 dager uten trening gjør at jeg hyperventilerer. 10 dager er altfor mange dager uten at jeg skal få gå på trening.  Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, kanskje, men så sliter jeg. Jeg hater rosen. Jeg hater virkelig å få dette. Det er en del av livet med lymfeødem, men jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette. Det at jeg stadig sjekker om rødfargen er gått ned, svetter som en gris grunnet feber, beinet er ømt og vondt, og så er det denne usikkerheten om antibiotikaen tar infeksjonen denne gangen også.

Jeg håper, og jeg tror at antibiotikaen klarer å gjøre jobben denne gangen også, og at den tar knekken på infeksjonen. Feberen absolutt ikke har gitt seg. Man føler seg tygd, og spyttet ut igjen. Kanskje vil humøret også stige etter hvert. Jeg blir lei, og jeg blir sinna. Det nytter ikke, men jeg blir det likevel. Årsaken kan jeg bare lure på, men jeg kan ikke være på vakt hele tiden, og små sår/kutt/rifter kan man ikke unngå. Det er nok mange med bla lymfødem som har det sånn som meg i blant. Som har sine utfordringer som dukker opp innimellom. Jeg er ikke alene. Jeg synes bare litt synd på meg selv enda jeg vet at det ikke er noe mer synd på meg enn andre.

Nede for telling, men forhåpentligvis snart på vei opp igjen.

Reklame | Gozzip og Studio

Vi er inne i den siste uken av juli. Planen om å være ferdig med alle prosjekter utenfor innen utgangen av juni, den sprakk. Men du verden så mye jeg har fått gjort, og det som er igjen, det er en del maling, og de varmeste dagene, da er det ikke maling som står høyest oppe på listen før kvelden kommer. Jeg har igjen å skrape ca 25% av gjerdet, og i tillegg grunne og male ca 50%. Planen er også å få malt garasjeporten, og dørene i garasjen. Det bør være oppnåelig før høstdagene kommer.

Mange butikker har startet salget. Kryss i taket: jeg har ikke vært på salg. Ikke ennå. Men jeg tenker det er klær til prinsene som kommer  i første rekke om jeg skal på salg. Det er minst like moro å kjøpe klær til guttene som meg selv, og selv om det høres veldig tidlig ut, så skal jeg faktisk snart begynne å tenke på gaver til guttenes pakkakalender. 48 pakker er en del, og jeg tenker det er smart å starte nå som det er salg så mange plasser.

Tilbake til klær. Mens mange klesbutikker nå har salg for å selge ut det som er igjen av vår og sommerklærne, så begynner samtidig høsten klær å komme i butikkene. Jeg vet at Tabita som selger Studio og Gozzip i Norge, hun skal nå i august ut til butikkene med vår 2022, så jeg var så heldig å få se høstens kolleksjon fra Studio og Gozzip allerede helt  i starten av dette året, så produsenter, selgere og butikker ligger ganske mye lengre frem i tid enn hva som vises i butikkene, og sånn er det jo helt nødt til å være.

Det er en del høstvarer som er på vei til butikkene. Noe er allerede på plass. Jeg gleder meg til å vise dere en del av det som kommer i butikkene i høst og vinter på bloggen min. Som vanlig, så er det masse fint som kommer inn. Flotte farger, og spennende design. Jeg er så glad for at også høst og vinter byr på farger. Om man ikke får de typiske sommerfargene, så er det slutt på at høst og vinter skal være kjedelige årstider på klær. Det vil også bli flotte print og design. Litt strikkede plagg vil det også komme. Tøffe jakker. Jeg tenkte å vise noe som vil være på plass i butikkene veldig snart, og denimjakken, den er på plass i mange butikker allerede.

Det er vanskelig å plukke ut en favoritt blant plaggene jeg skal vise dere i dag. Jeg liker alle veldig godt, og gleder meg til å bruke de. Et av plaggene som kanskje skiller seg litt ekstra ut i mine øyne blant disse, det er nok den som heter Bianca Dress fra Studio. Er den ikke bare utrolig flott? Jeg skal absolutt bruke den som en tunika, og den ser jo ut som en flott poncho. Så utrolig god å ha på seg, og så utrolig fin, ikke minst med de nydelige armene. Under ponchodelen, så er det en fastsydd topp som er en del lengre enn selve ponchoen. At begge delene er sydd sammen, det er genialt. Det blir fort styr når man skal ta på seg to deler. Lett og luftig. Flott print. Jeg har str. M i denne, og den sitter veldig fint.

I samme print, så vil jeg vise Åsa Dress. Kjole for noen, men for meg, så er dette en tunika. God lengde, og passformen til Studio er jeg som regel alltid veldig fornøyd med. Denne ser nok ut som om den er todelt, men alt er i et plagg. Et plagg til både hverdag og fest, akkurat som ponchoen. Også denne har jeg i str. M, og da sitter den løst og fint på meg.

Denimjakke, det er noe alle bør ha i garderoben sin. Det er et plagg som passer til det meste. Fint til både bukse, skjørt og kjole. Gozzip har denimjakke i sin høstkolleksjon, og denne skal være i en del butikker nå. Denne jakken elsker jeg, for selv om denimjakker kan se like ut, så er de slettes ikke det. Jakken fra Gozzip har en fantastisk god stretch, og det liker jeg godt på denimjakker. Man kjenner med en gang man tar den på hvor utrolig god den er. Jeg har str. L i denimjakken. Jeg kunne fint hatt str. M, og selv om det er veldig god stretch i den, så liker jeg at denne type jakker er litt romslige. Fin utover høsten med et stilig skjerf til. Har du ikke denimjakke, så bør du definitivt kjøpe Gozzip sin.

Til slutt vil jeg vise deg ei råfin langskjorte. Jeg har virkelig begynt å elske slike lange skjorter. Jeg går med de åpne, og har en topp, eller tunika inni. Det har vært litt skjorter av denne typen i de siste kolleksjonene. Denne skjorten heter egentlig shirt dress, altså skjortekjole. Denne kan brukes både som kjole, og som jakke. Skjortekjolen heter Kamma Shirt Dress. Den er i 50 % viskose, og 50 % lin. Den skal også komme i fargen dusty rose som er en veldig fin, rosa farge.

Det var litt klær på en søndag, og en liten smugtitt på noen av høstens go’biter. Som du skjønner, det er bare å glede seg!

Nyt søndagen!

Forbanna lymfebein. Det er akkurat sånn jeg føler det for tiden.

Varme dager er drittdager. Eller det blir feil å si at dagene er dritt, for det stemmer overhode ikke. Det blir mer riktig å si utfordrende. Dagene er utfordrende på enkelte plan. Utfordrende på et spesielt plan.

Vi har alle vårt. Vi har alle drittdager, og utfordrende dager. Egentlig bør jeg kanskje lukke glidelåsen, men jeg vet at det jeg skriver om i dag, det gjelder mange der ute, og på min egen blogg, der kan jeg klage litt. Føler vel ikke at jeg klager heller, men man kjenner litt på fortvilelsen i blant når beina  tar sommerferie. Istedenfor å nyte varmen vi har hatt, så vil beina til Nordpolen. Beina vil slettes ikke nyte sola. Da protesterer de. Enten ved å bli så varme, noe som igjen betyr at jeg er nødt til å flykte i skyggen, eller de får meg til å ” synde ” ved å kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom. Det siste har jeg gjort masse denne sommeren…for å overleve. Jeg vet jeg får betale for det, men da velger jeg heller sprengte, harde og vonde bein istedenfor at jeg kollapser i varmen.

Strømpene jeg bruker til vanlig, når det ikke er sommer, de har kompresjonsgrad 3. Høyeste kompresjonsgrad er 4. Strømpene jeg hadde før gikk til knærne. For noen dritt strømper. De skled ned hele tiden. Vi var ikke gode venner. Kanskje, og mest sannsynlig, så er det mine bein som har skylden for at de skled, og ikke strømpene i seg selv, men det er fint å gi skylden på noen andre som ikke kan protestere. Så fikk jeg lårstrømper. En helt ny verden. Lårstrømper med dobbel silikonkant øverst. Sitter som et skudd, faktisk behagelige å ha på seg, og jeg føler absolutt at jeg mangler noe om jeg går en dag uten. Jeg er blitt god venn med lårstrømpene, og de gir den gode kompresjonen jeg trenger.

Når jeg er dritt lei kompresjonsgrad 3, så tar jeg på meg kompresjonsgrad 2. De er tynnere, og enda mer behagelig å ha på seg. De gir ikke like god kompresjon, men det er mine bein og meg som bestemmer. Så blir det de de tynnere lårstrømpene, så blir det akkurat de. Det er også disse tynnere jeg bruker på sommeren. Du kan jo tenke deg hvor deilig det hadde vært om du måtte gå med tykke strømpebukser i varmen, som i tillegg sitter sååå tight inntil beina. Da kan du tenke deg sånn ca hvordan det er å gå med kompresjonsstrømper opp til lårene i sommervarmen. Og tenk deg den deiligste følelsen når jeg bare  vrenger de av meg når jeg blir skikkelig drittlei. Beina er fri for en liten stund.

Det går noen få minutter fra jeg vrenger av meg kompresjonsstrømpene, og er i “beina er fri himmelen” til jeg kjenner at noe skjer med beina…de begynner å hovne, jeg kjenner det begynner å sprenge, men etter en dag i varmehelvete, så vil jeg heller kjenne at det sprenger, og at jeg hovner enn å ta på meg strømper igjen. Nei, jeg er ikke den flinkeste jenta i klassen som går med strømper 24/7 i en sånn varme som nå, men da får jeg heller banne i kirken, eller være rampete og ulydig. Til syvende og sist er det kun en som vil lide av en slik avgjørelse, og det er meg.

Jeg trener også med kompresjon. Det er det aller beste for beina, men jeg svetter jo dobbelt på denne tiden…varmt ute, sånn sett svalt inne, men med kompresjon når pulsen virkelig øker. Helt nydelig kan du tro. Men på trening er jeg ganske tro, og bruker strømpene. Det er fordi det er svalt inne på treningssenteret.

Det tar også litt tid å få på seg disse lårstrømpene. Man kan ikke ha dårlig tid når de skal på. Det er masse stoff som skal fra foten og helt opp til det øverste av lårene. Når kompresjon i tillegg skal sitte tett, så tar det en del lengre tid enn å ta på seg et par sexy stay ups kan man si. Så er det varmt når de skal på…ja, du ser tegninga.

Jeg vet jeg banner i kirken i dag, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær, bare ikke altfor varme dager. Jeg ønsker meg en temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Du kan jo se for deg det herlige synet av en kokt hummer som svetter i strie strømmer , for det er meg på varme dager med kompresjon opp til lårene. Kompresjon som blir kastet vegg i mellom når jeg vet at jeg skal være hjemme resten av dagen. Så får tømmerstokker bare bli til betongblokker.

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden. Det er virkelig flott å være brun og fin, gjerne mer enn  kun om sommeren, men min kropp er vel ikke akkurat bortskjemt med sol. I alle fall ikke fra livet og ned. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun selv om det faktisk er sånn at man også blir brun i skyggen. Man må bare ha en porsjon god tålmodighet. Nå har jeg jo testet ut selvbruning til beina mine, noe som fungerte helt optimalt, men for min del, så vil jeg neste gang fra medium til dark.

Sånn. Da fikk jeg ut litt frustrasjon. Nå skal jeg finne frem de nye lårstrømpene som jeg fikk i posten på torsdag. Så skal jeg ut å male. En benk som jeg har ute på terrassen trengte litt kjærlighet i form av litt maling. En benk i litt gammel look sånn utseendemessig. Jeg var fast bestemt på at benken skulle males sort. Min mor, som ellers ikke har noen formeninger om farger og interiør, hun mente benken burde være grå. Jeg har kun tenkt sort i mitt hode, men samtidig ble jeg veldig fortrolig med tanken på en grå benk. Maling ble kjøpt. Jeg traff på en perfekt farge der jeg stod i malingsavdelingen på Coops Obs Bygg lettere forvirret sammen med en haug gråfarger. Jeg tok den som så finest ut. Den er kjempefin! Så den tenkte sorte benken har fått første strøket grått. Nå skal den få sitt andre, og forhåpentligvis siste strøk.

I morgen, da skal jeg vise lekre klær på bloggen. Nyt lørdagen!

 

Jeg kjenner at jeg ikke har godt av å lese innlegg som handler om overvekt. Blodtrykket går oftest rett til værs. Ikke fordi noen poengterer at overvekt er skadelig. Det vet vi alle, men kommentarfeltene oversvømmes av negative kommentarer, og alle får tømt seg for all dritten de har mot overvektige. Jeg blir så provosert, jeg blir så sint, og jeg blir så utrolig lei meg. Hver gang det blir skrevet om overvekt, og man har åpne kommentarfelt, så er helvete i gang. Man får bevis gang etter gang på all negativitet og stigmatisering som finnes der ute når det kommer til overvekt, og overvektige mennesker. Som om vi overvektige er dumme mennesker som ikke skjønner vårt eget beste. Som om vi fortjener å bli behandlet som dritt.

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen. Overvektige er den gruppen mennesker i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er fordi vi selv er skyld i vekten vi bærer, og den store kroppen vår. Så lenge vi selv har tillat oss å bli så store, så har vi godt av å bli behandlet dårlig. Det er helt greit med stygge kommentarer, og det er helt greit at folk ler av oss. Hvilke andre grupper i samfunnet, med utfordringer opplever at slike ting er greit?

I går satt jeg og scrollet litt på Facebook, og kom over en artikkel i Dagsavisen som handlet om kroppspositivitet. Dvs artikkelen var vel et svar på en kronikk i VG som gikk ut mot tjukke coronakropper. Akkurat den artikkelen skal jeg ikke ha noen mening om, og den er ikke så interessant i denne sammenhengen. Dagsavisen hadde uansett hatt en prat med Carina Carlsen om hvordan får vi et bedre forhold til kroppen vår, om sommerkropp og stigmatisering. Carlsen er kroppsaktivist, og det er her trøbbelet starter når det kommer til kommentarer. Jeg er absolutt ikke enig i alt Carlsen uttaler når det kommer til overvekt. For meg kan mye av det bli ” litt for mye”, men kroppspositivitet, det heier jeg på. Det burde vi alle gjøre.

Noen av disse tøffe netttrollene går til angrep mot kroppspositivitisme med en gang, og setter likhetstegn mellom dette og overvekt. At positivitet til kroppen kun handler om overvektiges forhold til egen kropp. At kroppspositivitet handler om å normalisere, og glorifisere overvekt. Her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Kroppspositivitet handler om alle kropper, uansett hvordan de ser ut. Det handler om å godta den kroppen man har. Det handler ikke om at vi med ekstra kilo tror at overvekt er sunt, eller at vi ønsker at å fortelle at overvekt ikke kan være farlig. Kroppspositivitet handler om min og din kropp. At vi skal godta den kroppen vi har, og være glad i oss selv. Det er ikke bare overvektige mennesker som sliter med forhold til egen kropp. Dette burde alle vite. Det er så mange mennesker der ute som aldri blir fornøyd med den kroppen de har. Jeg har gjennom bloggen min fått så mange meldinger fra mennesker som takker meg for at jeg setter ord på det jeg gjør når det kommer til kropp. Så mange unge, men også så mange godt voksne som har levd med et dårlig forhold til egen kropp i alle år. Slanke, flotte kropper som aldri blir flotte nok. Tykke kropper som aldri blir tynne nok. Tynne kropper som ikke klarer å legge på seg. Mest kvinner, men også noen menn. Vi vet at mange menn også sliter enormt med kroppsbildet sitt.

I kommentarfeltet jeg leste, så oste det av negativitet mot overvektige. At kroppsaktivister ønsker at overvekt skal sees på som ufarlig, at vi overvektige ikke skjønner vårt eget beste, at overvekt glorifiseres og normaliser, at artiklene om kroppspositivitisme er patetiske..at man prøver å ignorere hvor skadelig det er å være overvektig, at overvekt bagatelliseres…Helsearbeidere som forteller helt klart at overvektige ødelegger helsen deres…og sånn fortsetter det. Kroppspositivitisme handler om egenverd og personen inni kroppen; å ta bolig i egen kropp og slutte å skamme seg over seg selv, og sin egen kropp. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er. Kroppspress og spiseforstyrrelser er et økende problem spesielt blant barn og unge, så fokus på aksept av egen kropp er så uhyre viktig.

Jeg vet at overvekt kan være veldig skadelig. Jeg vet at mange store kropper ikke er sunne kropper. Jeg ønsker ikke å glorifisere overvekt, fordi det ikke er noe å glorifisere. Det er ingen positive ting med å være overvektig. Jeg ønsker ikke at noen skal slite med en stor kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal ha det negative tankekjøret som jeg har og har hatt mot egen kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal oppleve å få stygge kommentarer, eller bli ledd av pga en stor kropp. Jeg har ikke tenkt  å overbevise noen om at det er sunt å være overvektig. Å være overvektig er ikke bra. Punktum. At man har valgt det selv er en riktig, men likevel ikke riktig. Jeg satte meg ikke ned en dag og bestemte meg for å bli overvektig.  Jeg har helt klart tatt mange dårlige valg som jeg selv må stå for. Valg som kun var mine. Jeg kan ikke skylde på noen andre fordi jeg er overvektig, eller for valgene jeg har tatt, men jeg forventer å bli respektert på lik linje med alle andre. All overvekt har en årsak. Dessuten er det heller ingen sannhet i at alle slanke kropper alltid er mye sunnere enn større kropper.

 

Ingen har rett til å dømme, eller fortelle hva man skal gjøre for å passe inn i en spesiell type kropp. Snarere tvert i mot. Respekter meg, og ikke tro at jeg mangler verken selvdisiplin eller verdier. Jeg tenker at kroppspositivitisme ikke handler om å promotere fedme, men at det er en «kamp» for å slippe trakassering/diskriminering for utseende. De fleste kroppsaktivister promoterer mosjon, og sunt kosthold også, men prøver formidle at folk over str XS også har livets rett.

Jeg skulle gjerne møtt disse nettrollene ansikt til ansikt, og tatt dem med inn i en verden de kanskje ikke kjenner.

Nettroll altså. Uvitenhet altså. Blodtrykket er på vei ned.

 

Lykke, det kan være så mye. For mange av oss kvinner, så kjenner vi på lykkefølelsen når vi er på shopping, og finner noe som vi kanskje har lett lenge etter, eller noe som bare roper på oss, og som bare må bli med oss hjem i en pose, eller flere. Jeg kjenner heldigvis på lykkefølelsen på flere plan, men også jeg er kvinne, og kan kjenne på lykkefølelsen når jeg finner noe som bare roper på meg. Jeg kjenner også på lykkefølelsen når jeg finner noe som jeg har lett lenge etter, eller når jeg finner noe som jeg kanskje ikke trodde jeg skulle finne.

Som en størrelse for stor, og utfordringer med lymfeødem i begge legger, så har jeg flere utfordringer. En av de er at føttene mine krever sko som går høyere enn str.41, eller str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Dette har jeg skrevet om før på bloggen min, og jeg vet at det er flere av dere som også har store føtter. Når jeg da finner gode sko, og også fine og stilige sko til mine føtter, da blir jeg glad da! Da kjenner jeg på den gode lykkefølelsen. Det at jeg finner noe som ” alle andre ” går med når det kommer til sko, da blir jeg utrolig glad.

Denne uken har vært en slik uke. Jeg har kjent på skolykke følelsen. Jeg har funnet superfine sko som passet perfekt til mine store føtter. Jeg er så utrolig glad for at jeg har funnet Zalando som selger mye flotte sko for oss kvinner som må opp i størrelse på sko. Når man ser utvalget av sko på denne nettbutikken, så ser man også at det er mange kjente produsenter som har kvinnesko som går opp i størrelse. Da kjenner jeg på frustrasjonen over at det ikke ” vanlige ” skobutikker kan ta inn store størrelser. Det er mange kvinner med store føtter, og det må vel bare være veldig positivt om skobutikker iallefall hadde et lite utvalg av sko også for oss som trenger store størrelser? Jeg har ofte fått til svar at det er så vanskelig å få tak i store størrelser, men det kan jo ikke stemme? Denne uken har jeg fått hjem både skoletter til vinteren, fritidssko og pumps. Og når man ser på utvalget hos feks Zalando, så ser man jo hvor mye som finnes fra ulike produsenter. Jeg skulle gjerne sett et større utvalg i pumps, og pensko, men man finner litt av det også. Så at det er vanskelig å finne sko i store størrelser, det kan neppe stemme. Det handler vel om at butikkene ikke tror at de får solgt skoene som går opp i størrelse, og at nye ting kan være skummelt.

Denne uken fikk jeg hjem de fineste pumpsene, og føttene mine gikk rett i de. Hælene her var nok noe i høyeste laget for meg, men det er jo fantastisk å finne slike råstilige pumps, og kjenne at føttene mine finner plassen sin i de med det samme. Pumpsene var fra en leverandør som heter Even&Odd. Ukjent merke for meg, men jeg har skjønt at det er et kjent merke, og et merke med mye flotte sko til kvinner med store føtter. Jeg kjøpte også to par flotte fritidssko. Rosa! Begge i en veldig fin, dus rosa farge. Det ene paret var fra Nike, og det andre var fra Adidas. Begge disse produsentene har et utrolig stort utvalg av sko som går opp i størrelse, og her får man også sko i veldig mange fine farger. Det er fantastisk å ta sko ut av eskene sine som man passer perfekt. Den følelsen er ny å kjenne på.

Skoletter og støvletter, det kan også være en utfordring for meg, og selv om man er i juli måned, så er det greit å forberede seg på at det også kommer en vinter. Så jeg fant et par stilige snørestøvletter som jeg bestilte. Også disse passet perfekt. Juhu! Det betyr at vinteren er reddet når det kommer til støvletter. Mustang heter snørestøvlettene.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen!

 

I dag trør jeg nok litt utenfor komfortsonen, men det føles mer godt enn skummelt. Det er også utrolig moro og kunne vise noe jeg veldig sjeldent gjør, nemlig bukser. Og når jeg først skal vise ei bukse, så er det jo ekstra moro at dette er ei skikkelig tøff bukse som skiller seg ut fra de fleste andre bukser man finner i butikkene.

Snekkerbukse, det elsket jeg før når jeg hadde ben som kunne ha på seg butikk kjøpte bukser. Jeg har et par gamle snekkerbukser liggende fra den gang beina var tilnærmet normale, og hvor jeg nok var på det tynneste. Det var da jeg kunne gå på Buksesmekken her i Kristiansand for å kjøpe bukser. Jeg vet ikke hvorfor jeg har samlet på de, for jeg vil nok aldri kunne ha de på meg igjen. Likevel får jeg meg ikke til å kaste de.

Tilbake til snekkerbuksa. Jeg synes snekkerbukser er så fint, og innimellom, så kommer de tilbake på markedet. Det er en snekkerbukse jeg faktisk har tatt på meg i dag. Er den ikke tøff? Man kan jo feks velge en mer feminin overdel, så får buksen et helt annet uttrykk med en gang. Buksen er fra Adia, og er skikkelig tøff synes jeg. Mine lår og legger tar jo en del plass, så dette er en veldig vid modell. Ikke bare er buksa veldig tøff, men den er også sååå utrolig god å ha på seg. Jeg kunne bodd i den siden jeg fikk den. Jeg føler meg vel i den. Danskene kaller dette en buksedrakt. Jeg kaller det en snekkerbukse. Buksen har smale stropper og har et helt ensfarget design. Buksen skal ha en avslappet og løs passform. Den er laget i en ren, eksklusiv lyocellkvalitet, som utmerker seg for sin miljøvennlige fremstillingsprosess og sin bløte overflate. Den er virkelig myk. Buksen går fra XS – XL. Her har jeg str. L. I livet kunne jeg hatt M, men ikke i lår, og legger. Jeg kunne sikkert hatt XL pga lår og legger, men da hadde buksen ramlet av meg. Nok en komfortsone er krysset når jeg viser dere bilde av meg i denne buksen – hurra! Nais i Lyngdal vet jeg er en av butikkene som selger denne buksen.

Så til litt jakker. Først en super stilig army jakke, også den fra Adia. Etter hvert som jeg har blitt kjent med Adia, så ser jeg hvor mye stilig og fine klær de har i sine kolleksjoner. Nå er det absolutt ikke alle butikker som selger store størrelser som tar inn klær fra Adia, men sjekk med din butikk. Jeg vet at Nais i Lyngdal tar inn litt av dette merket. Armyjakken som jeg viser i dag – den er som nevnt super stilig! Noe av det som gjør jakken så stilig i tillegg til armyprintet, det er jo alle detaljene. Sjekk ryggen som jeg viser dere bilde av. Det er også tøffe detaljer andre steder på jakken. Dette er en tynn jakke som man kan ha som ytterjakke både vår, sommer og tidlig høst. Jeg er egentlig ingen armyjente, men nå er jeg sannelig blitt bittelitt army, for denne jakken, den skal jeg gå med masse. Jakken er noe liten i størrelsen, så her måtte jeg opp i str. 52.

Trening. Ja, dere vet hvor viktig trening er i livet mitt. Selv om det er sommer, så får jeg trent godt. Jeg blir bedre og bedre venn med trimsykkelen. Hvem skulle ha trodd det? Jeg hadde et litt elsk/hat forhold til sykkelen. Greit å varme opp 10 minutter, men helst ikke mer. Nå sykler jeg 1-1,5 mil på sykkelen, tre ganger i uken. Det går bedre og bedre. Der jeg kjenner det, det er i føttene, eller under fotsålen, og på den ene siden av en fot. Mulig jeg skal bytte joggesko rett og slett, for å se om det blir bedre å tråkke pedalene. Jeg hadde klart mer enn 1,5 mil om jeg ikke hadde slitt med smerter under fotsålen på den ene foten. Så her er det bare å prøve meg frem.

Når jeg drar på trening om morgenen, så har jeg ofte ei collegejakke over trenings skjorten. Ikke på de varmeste morraene akkurat nå, men ellers i året også. Brukte mye collegejakke også vår og høst. Jeg har en collegejakke fra Apricot som jeg er utrolig glad i. Den har en utrolig flott grønn farge, og så er den så myk og god å ha på seg. Skikkelig god er den. Apricot har forøvrig mye stilig treningsklær som vel ikke så mange butikker her i Norge har hatt inn. Treningstopper, trenings t-skjorter, tights og også collegejakker. Modellen er en del av Aprico Sport. Collegejakkene er jo ikke ei jakke som kun har brukes til trening. Mange bruker de som et hverdagsplagg.

Jeg har nå fått nye collegejakker fra Apricot. Super gode! I tillegg så er det fine farger. Disse er i sort, rødt og petrol. Jakken i petrol er i feil størrelse, men ville vise den likevel, så dere ser fargen. I disse jakkene, så har jeg str. L. Jeg prøvde str. M. den passet, men jeg synes den da ble litt for tettsittende. Collegejakken har en A-formet, figursydd passform, så kroppens kurver fremheves. Modellen er utført i en lekker bomullskvalitet med stretch for god passform. Collegejakken er laget i 95% bomull og 5% elastan.

Ellers har jeg bestilt meg litt sko på nett som jeg håper og kunne skrive litt om på bloggen neste helg. Er så spent samtidig som jeg vet at jeg også vil bli skuffet. Jeg vil nok oppleve at noen av skoparene er for smale for føttene mine selv om størrelsen er der….

Vi blogges neste helg! Nyt dagene!

 

Jeg tror vi skal tilbake til 1973. Det var da dette klesmerket så dagens lys. Nesten helt utrolig at det ble designet klær for kvinner med kurver i 1973. Nå skal ikke jeg påstå at klesmerket alltid har vært for kvinner med kurver, men i mange år har Chalou vært et klesmerke som går opp i størrelse. Det er ikke ofte jeg har blogget om klær fra Chalou. Det er ikke så mye klær jeg har fra dette klesmerket. Chalou er et klesmerke for de av dere som liker mye farge, og mye mønster. De har mye topper, og overdeler, og disse er ofte fargerike, og med mye mønster. En del er kanskje klær også for kvinner som er mer voksne enn meg. Men produsenten har også mer klassiske klær.

I dag skal jeg vise to flotte bluser/overdeler fra nettopp Chalou. Overdelene har en fin lengde, også på armene. Perfekt armlengde for meg. Så må jeg også si at jeg synes begge fargene er flotte. Den hvite, klassiske, elegante som passer til alt, og så kommer den også i en farge de kaller flaskegrønn. Den grønne lyver bittelitt på bildet. Den er nok noe mer klarere grønn i virkeligheten, noe som er veldig positivt. Lyseblå er også en farge denne kommer i, så kommer du over den i en butikk, så bare må du prøve den. Overdelen heter Clarissa. Jeg vet at Barbro på Nais i Lyngdal hadde overdelen  i den lyseblå fargen sist jeg var der. Ellers er det bare å høre i din butikk om de fører Chalou.

Så skal vi til Pont Neuf. Jeg vil tro at mange av dere som følger bloggen min kjenner til Pont Neuf. Om dere ikke har prøvd ut merket ennå, så har dere nok hørt navnet flere ganger. Jeg er veldig fornøyd med Pont Neuf. Først og fremst så er det den gode passformen, men også designene. Pont Neuf er gode på farger, og design. De er gode på klær som man ikke ser dusin av. Klær som skiller seg ut på en veldig positiv måte. Jeg har tidligere vist tunikaen som er blitt en av mine store sommerfavoritter, Flo. En Lekker tunika med ¾-lange armer, en fin V-hals og tøft, mønstret design i bølgede former og primært holdt i forskjellige, grønne nyanser. Tunikaen er laget i en bløt, eksklusiv og ren viskosekvalitet, og den har en avslappet passform. Denne er i 100% viskose, og er en del av Pont Neufs bærekraftige linje, EcoVero. Denne tunikaen, den elsker jeg! Den er så fin, og så utrolig deilig å ha på seg. Jeg måtte bare vise den en gang til. Jeg vet at Alexis Mote har denne i sin nettbutikk.

Den neste tunikaen kommer også til å bli en stor favoritt. Også den er en del av Pont Neufs bærekraftige linje, EcoVero. Tunikaen heter Mara. Også denne har 3/4 arm. Den har en fin, liten V-hals og har et veldig fint botanisk print i lyse nyanser. Tunikaen har en løs, A-formet passform, og den er både er komfortabel og feminin, og er laget i en fantastisk bløt viskosekvalitet.

Den neste tunikaen kommer også i kategorien favoritter. Nydelig å se på, nydelig farge, og har en avslappet passform. Denne skal sitte løst. Tunikaen heter Michala. Tunikaen har korte armer med en liten V-hals. Ensfarget design med små splitter i siderne. Tunikaen er i en veldig fin, ensfarget grønn farge, og kan brukes til både hverdag og fest.

Det var litt nye klær på en lørdag. Jeg skal vise dere litt mer i morgen. Da blir det litt jakker, og ei skikkelig tøff bukse. Bare å glede seg.

Noen av dere har spurt om selvbruningskremen som jeg har testet ut på beina mine, og vil gjerne ha en oppdatering der. Jeg er fortsatt fornøyd jeg. Fargen sitter ennå. Jeg påførte farge 3 dager på rad etter råd fra Renate på Renates. Til tirsdag skal jeg ta en ny omgang med skum, og hanske. Jeg har fått en lys brunfarge som sitter veldig godt. Dersom du ønsker en farger som tilsier at du har ligget et par uker i solen, så ville jeg nok ha valgt den som heter dark. Jeg ser jo for meg at jeg nå er litt ” hektet ” på farge på beina, så jeg tror nok det er store muligheter for at den enste selvbruningen blir dark. Fint med enda mer farge på beina når sommeren er på hell. Jeg er utrolig fornøyd med Vita Liberata. Den er så god å påføre, og dermed har jeg ikke skrekken for skjolder lengre.

Nyt lørdagen. I dag skal jeg ha minste prinsen på overnatting til i morgen, så i dag blir det Alfred og mommo tid.

 

Så er det gjort. Det tok sin tid, men endelig tok jeg sats og hørte på skrikene fra badet.

For deg som følger bloggen min, så husker du nok at jeg har skrevet litt om tømmerstokkene mine som ikke får særlig mye sol om sommeren. Kompresjon får nok skylden for mye av det. Så når man på mange andre kan se en fin, brun farge, så kunne jeg garantert vært reklame for Blenda. Mine bein er så hvite så hvite. Når det er sånn at de ikke vises til verden, så burde det være helt ok at de var hvite. Det er jo ikke akkurat mange som ser mine bein. Likevel, så er det noe med følelsen som litt farge gir. Jeg synes jo litt farge på beina er fint, så selv om jeg ikke sprader rundt i minikjole om sommeren, så er det godt å føle på den velværefølelsen som litt farge gir. Ikke at jeg har så mye erfaring med det. Da skal vi mange år tilbake i tid. Men jeg er jo opptatt av min egen velværefølelse. Det at jeg kjenner på gode følelser, det er utrolig viktig. Så derfor bestemte jeg meg for å prøve selvbruning.

Det begynner å bli en stund siden jeg kjøpte selvbruningen. Den stod lenge på badet og ropte på meg hver gang jeg var der inne. Kroppsskrubb, selvbruning og påføringshanske. Alt var i skjønneste orden. Jeg måtte liksom bare gjøre det. Jeg hadde fått en veldig god selvbruning, så jeg burde være trygg på at dette vil gå bra å påføre. Jeg var likevel redd for skiller. Livredd faktisk. Selv om svært få ville se dette om det ble katastrofe. Likevel tok det dager og uker før jeg tok sats og prøvde.

I går var den store testdagen. Jeg var godt forberedt. Jeg som alltid tenker mye, jeg hadde tenkt på dette lenge. For lenge faktisk. Min selvbruning er fra Vita Liberata, og denne har jeg kjøpt på Renates her i Kristiansand. Jeg er så trygg på produkter jeg kjøper på Renates. Jeg får så god veiledning, jeg får de beste anbefalinger som passer meg. Her kan jeg også spørre om det jeg lurer på uten at jeg føler meg dum. For meg er det så viktig. Renates har så mange utrolig dyktige, og behagelige ansatte. Så blide, så hjelpsomme. Det er et sted hvor jeg kan senke skuldrene, og hvor jeg blir så godt ivaretatt. Det er også her jeg fast tar fotpleie. Så bor du i Kristiansand og vurderer fotpleie, så kan jeg varmt anbefale Renates. Jeg går til Lena som er en helt nydelig person, så behagelig og så utrolig dyktig.

Tilbake til selvbruning. Jeg er helt grønn på selvbruning, og da hadde jeg noen spørsmål. Jeg trengte feks en selvbruning som var lett å påføre. En selvbruning som hadde minimale sjanser for skjolder. En selvbruning som ikke ga altfor mye farge. Altfor mørk kan jeg ikke bli føler jeg. Alt dette og mer til fikk jeg svar på hos Renates. Jeg ble da anbefalt selvbruningen fra Vita Liberata. Fra før av har jeg et solpudder derfra som jeg er veldig fornøyd med, og med de varmeste anbefalinger, så var jeg trygg på selvbruningen som ble med meg hjem. Jeg har en selvbruning som heter medium.

Endelig. Den store testdagen var i går. Inn i dusjen hvor jeg bla skrubbet kroppen med en bodyskrubb som jeg kjøpte sammen med selvbruningen. Den er også fra Vita Liberata. Denne skrubben heter Super Fine Skin Polish. En nydelig, mild skrubb. Vita Liberata Super Fine Skin Polish inneholder jojobaperler som effektivt skrubber bort døde hudceller og gjør at selvbruningen ikke bare ser bedre ut på kroppen, men også at den holder lengre. Massér produktet inn på tørr hud og skyll . Etter dusj og skrubbing, så er det bodylotion på de partiene som er utsatte for å bli tørre. For meg som skulle ta beina, så er jo det knærne.

Så til påføringen. Jeg var trygg på at dette skulle gå bra, og det gjorde det også. Jeg tok skummet på hansken, og påførte i lette sirkelbevegelser. Det gikk så greit! En av fordelene med selvbruningen fra Vita Liberata er at ved 3 påføringer, så har du en brunfarge som varer i opptil 2-3 uker. Med nærende økologiske ekstrakter og sin unike pHenO2 teknologi, gjør dette at fargen sitter 4 ganger lengre enn vanlig selvbruning. Etter første påføring i går, så merket jeg et stort pluss ved at selvbruningen tørket umiddelbart, og jeg så etter hvert at jeg hadde fått litt farge. Jeg hadde glemt å påføre selvbruning på føttene, og dermed så merket jeg at jeg hadde fått farge. Føttene var likbleke, og resten av beina hadde faktisk fått en lys brunfarge.

Jeg ønsker en brunere farge enn hva første påføring ga meg, så jeg skal gjenta dette i dag, eller i morgen. Og jeg skal nok ha 3 påføringer før jeg har det fargen jeg vil ha. Gleder meg til å se hvordan det da blir når jeg etter første påføring har fått litt farge. Og neste gang skal jeg også huske føttene 🙂

Jeg vet at mange som leser bloggen har ventet spent på referat fra selvbruningen min nettopp fordi dere også har vært redd for skjolder, og kanskje en farge som ikke akkurat er brun. Selvbruningsproduktene i dag er heldigvis ikke som før, men jeg tror likevel man skal være trygg på valget som man kan, og høre på tips og råd. Spør slik jeg gjorde. Det er du som skal være trygg i valget du tar.

Selvbruningen fra Vita Liberata kan anbefales på det varmeste. Veldig lett å påføre, og en god brunfarge. For deg som bor i Kristiansand, så ville jeg tatt turen ned på Renates visst du tenker å prøve denne. Da får du noen gode råd med på veien. Renates sender også dersom du ikke bor i min by, men har lyst til å prøve ” min ” selvbruning.

Nå skal jeg endelig få farge på beina, og kjenne på en god velvære følelse, og jeg er veldig glad for at det finnes farge ” på boks ” slik at lymfebeina mine slipper å pine seg gjennom timer i sola for å få litt farge.

Reklame | Studio

Jeg er ikke alene om å ha denne store interessen for klær. Jeg ser jo nesten stjerner når jeg ser klær, og kan boltre meg i nyheter. Jeg vet at mange har det motsatt. At de gruer seg til de er nødt til å handle klær. Jeg skulle ønske flere fant glede i å kjøpe klær. At flere så gleden i å pynte seg uansett om det er mandag, onsdag eller lørdag. Jeg skulle ønske at flere kjente på den gode følelsen når man finner klær som bare er helt slik man ønsker. Mange hater nok å handle klær fordi de sliter med å finne passformer, design og farger som de føler seg vel i, og dette med passform, design og farger er så utrolig viktig. Visst man aldri får den gode følelsen, og man gang på gang kanskje også gjør bomkjøp, da skjønner jeg at det å handle klær føles mer som tvang enn noe man skal glede seg til.

Jeg har alltid likt klær, eller jeg fikk vel den store lidenskapen da jeg kom på ungdomskolen, og det begynte å bli litt utvalg av klær i store størrelser. Jeg ler godt av bildet fra ungdomsskolen hvor man vel ser rouge’n før man ser meg, og man sitter å smiler i favoritt antrekket mitt med skikkelige 80 talls permanent. Permanent var utvilsomt inn i min ungdom, også blant gutter. Langt hår, og krøller – joda, det var mange jenter som falt pladask når guttene kom med dette.

Min mor rister mange ganger på hodet, og kan ikke skjønne hvem jeg har arvet denne interessen fra. Min mor har aldri brydd seg om klær, og hun har aldri vært opptatt av å være feminin. Vi prøvde mange ganger min far og meg, men vi måtte bare gi opp. Så fra henne kommer interessen definitivt ikke. Så jeg er kanskje et lite utskudd akkurat der.

Sommeren er godt i gang, og jeg har fått brukt mye av sommerklærne mine. Og når vi nå er inni juli mnd, og vi fortsatt har en del sommerdager igjen, så starter sommersalget i mange butikker, også hos de som selger klær for kvinner med kurver. Det er vanskelig å styre seg når det selges klær til 50%, men ennå har jeg ikke vært på shopping, verken på nett, eller fysisk, men hvor lenge jeg klarer å holde meg, det spørs.

Når vi nyter sommer, så begynner butikkene å forberede høstklærne. Jeg har vært så heldig at jeg har sett høstkolleksjonene til Studio og Gozzip, og dere har så mye å glede dere til. Det begynner å bli lenge siden jeg så kolleksjonene, men nå er klærne kommet. Jeg er blitt så utrolig glad i begge merkene. Så god passform, så mange fine design og farger, og begge produsentene er veldig flinke på detaljer. Noe nytt er allerede i butikkene, det er Pre Autumn kolleksjonene, og noe skal jeg vise dere i dag.

Aller først må jeg bare vise dere en av mine store favoritter fra den nye Studio kolleksjonen. Det er en lekker poncho med topp under. Denne heter Tine dress. Sjekk de flotte fargene! Og ponchoen, den er bare så fin, og så utrolig herlig å ha på seg. Jeg gleder meg så til å bruke den. Der er som sagt en topp under som sitter fast i ponchoen, og den toppen er lang og god.

En annen favoritt fra Pre Autumn kolleksjonen til Studio, det er en lekker topp, eller bluse som den vel egentlig heter. Toppen heter Ditte, og er enkel sort med veldig stilig print på brystet. Dette printet gjør så mye. Jeg valgte print med farger, men det finnes også ensfarget print som er sølvfarget. Jeg vet at bla Alexis Mote skal ha den med sølvfarget print.

Joan dress er et annet plagg jeg liker veldig godt fra Studio sin Pre Autumn kolleksjon. Denne er i en viskose/jersey mix , rund hals og med 3/4 armer. Denne synes jeg sitter fint på meg, og med et fint, langt smykke, så blir overdelen veldig fin.

Den siste er veldig spesiell. Denne har denne detaljen som utgjør så mye. I hver side er den tøff plisse, og slikt faller jeg veldig fot. Selve tunikaen er klassisk sort, men så har du da disse detaljene i hver side. Så utrolig stilig! Denne heter Oda Zip Dress.

Det var litt høstnytt fra Studio. Det er mange butikker som selger klær fra Studio. Lurer du på noen av de jeg har vist i dag, så hjelper jeg deg å finne en butikk som har tatt det inn. Jeg kan love deg mange flere go’biter fra høstkolleksjoner fremover.

I dag er vel Kristiansand en av få plasser med regn, men vi må bare smile og nyte dagen. Plutselig er solen tilbake også over Sørlandet. Nyt dagen! Vi blogges i morgen.