Sannheten sårer

Det var ikke varsellampene som fikk meg til å skjønne at jeg måtte ta grep. Jeg var en vandrende flodhest, og alle lamper blinket vel. Det var nok heller forkurset på Sørlandet sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort tusen ganger før, men samtalene som gikk på kogentiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under de samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel lyst mange ganger tidligere uten at det gikk for mye inn på meg. Det var i ” terapi ” jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg . det var der ting begynte å skje. Det var da jeg våknet. Det hender fortsatt at jeg sovner av og til, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Overvekt er ikke ett enkelt tema å snakke om, og jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, det er vondt, og det er så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Det er vondt å føle seg som verdens største taper. Den som aldri mestrer, aldri klarer målene.  Løsningen er så enkel oppe i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å gå amokk.

Når livsstilssykdommene kommer på rekke og rad, eller alarmene begynner å ule, så må legen prate med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at legene ikke foreslår kirurgi som første løsning. Min tidligere fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider ved kirurgi, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg. Jeg skulle nok ha ønsket at min tidligere fastlege hadde tatt seg mer tid til å snakke om overvekten min selv om det var sårt, og vondt for meg, og sikkert vanskelig for han.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere lenge har sagt er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår.

Vi overhører sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk. Mange overvektige har en god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset over på en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenke på å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg.

Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Samtidig er det hardt og brutalt, men trening er 20%, og kostholdet 80 %. For meg som trener så mye, så er det deprimerende, men samtidig ser jeg at treningen for min del er nødt til å være hovedgrunnen til mitt vekttap.

Jeg tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter.

Pr. i dag, så er det svært lite hjelp å få, provoserende lite, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. På et punkt må man se sannheten i øynene.

Jeg tror for mange leger er dømmende, og at de skyver det meste av kroppslige utfordringer på overvekten. Jeg har møtt noen opp igjennom. Jeg har hatt mange klumper i halsen, og tårer i øynene for måten jeg er blitt behandlet på. Heldigvis har livsstilsendringene gjort meg tøffere, også mot leger, så nå våger jeg å si i fra om noe er urettferdig.

” Du har vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og alle kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Det er ikke hans fortjeneste, men likevel. Jeg har fått en fantastisk ny fastlege, og det betyr så mye at man kan drøfte alt. Med min tidligere fastlege, så satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min. Jeg var livredd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, livredd for at han skulle fortelle at overvekten kunne ta livet mitt altfor tidlig.

Den tidligere fastlegen min sa aldri de tingene, han snakket nesten aldri om overvekten min selv om varsellampene begynte å lyse. Det er meg selv som skal ha æren for endringene i livet mitt, og det er jo til syvende og sist kun en selv som kan gjøre noe. Det tok tid før jeg var klar,  varsellampene hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært lavere. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige.

Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, og så vondt. Det er vondt å kjenne på følelsene, og det er vondt når andre kommenterte hvordan jeg ser ut. Sannheten er vond, men den må fortelles.

Følg meg gjerne på Instagram og Snapchat : heidirosander

 

En tåre renner – dette er meg

Jeg er så stolt! Det å se endringene som har skjedd gjennom årene, det er stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken nå. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser at det sannelig er blitt mindre av meg. Jeg har sannelig oppnådd mye. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret.

Jeg har fått så mange henvendelser de siste dagene fra lesere som lurer på min endringsreise. Derfor valgte jeg i dag å finne frem et blogginnlegg som jeg skrev for noen måneder siden. Jeg håper det kan inspirere og motivere. Jeg hadde en artikkel i Fædrelandsvennen for en tid tilbake. Denne legger jeg ut link til, og håper den fortsatt fungerer slik at dere får lest min historie der.

 

De siste mnd har vært tunge. Livet har vist seg fra en brutal side, og jeg har stått midt i en kraftig storm med orkan i kastene. Hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg ikke taklet det som har skjedd. Jeg har alltid vært sterk, men likevel. Endringsreisen har endret meg. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg har tro på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.

I perioder så kan det oppstå to kamper på likt. Den ene hvor livet viser seg fra en brutal side, og så er det mitt forhold til egen kropp. Det sistnevnte er jo blitt utrolig mye bedre, men av og til, så dukker styggen på ryggen opp med denne flodhestfølelsen, men han får aldri bli der lenge før jeg klarer å dytte han bort.

Når flodhestfølelsen kommer snikende, så må jeg jobbe mentalt for å skjønne at det er ei stund siden jeg var en virkelig stor flodhest, en sånn mega flodhest lissom. Følelsen av å være en vandrende flodhest, den kan nemlig fortsatt komme, selv om det er veldig sjeldent sammenlignet med før. Følelsen av å være en vandrende flodhest kommer ofte når jeg av ulike årsaker har vært nødt til å nedprioritere trening. Nødt til å nedprioritere trening? Det er vel egentlig kun når jeg er syk at trening ikke skjer. Men av og til kan det bli mye bursdagsfeiringer, og smågodt til svenskepriser, så da kommer flodhestfølelsen snikende. Da ser jeg at ” verdens beste ” og smørbukk med sjokoladetrekk har lagt seg synlig, og på strategiske plasser på kroppen. Jeg med mine superøyne, jeg kan da stå foran speilet å se at alle kaloriene har lagt seg på kroppen, og jeg ser akkurat hvor de ligger.

Mitt viktigste verktøy for å komme meg igjennom tunge perioder når det kommer til kroppen, det er å se på gamle bilder. Dessverre så er det veldig få bilder av meg på det største. Jeg tok bilder av alle andre, eller gjemte meg unna når andre skulle ta bilder. Derfor er det ikke så mange bilder jeg har, men de jeg har, de tar jeg frem og kikker på.  En dag kan jeg kanskje fortelle hvor mye jeg faktisk har veid, men den dagen, den er ikke nå. Bildene sier endel, og på disse, så var jeg absolutt ikke på mitt største.

Jeg har lyst til å dele noen gamle og nye bilder med dere i dag. Jeg ser klart at jeg er blitt eldre, kanskje naturlig akkurat det. Bildene av meg er fra da jeg var en størrelse større enn jeg er i dag. Jeg vet at jeg i alle fall har gått ned 50 kg, men det er lenge siden jeg har vært på vekta nå. Spent på hvor mye det er nå. Bildene er fra 2003, og noe senere var jeg enda større enn på disse bildene.

Jeg har lyst til å vise dere disse bildene for å vise at det er mulig. Det er mulig å gjøre en endring. En endring for en lettere kropp, men viktigst, for å få en bedre helse. Jeg kunne ha gjort større endringer i form av at jeg kunne lagt om kostholdet enda mer, men jeg har valgt å bruke tid, og heller spise ” vanlig.” Kan jeg, så kan du.  Kanskje kan bildene inspirere og motivere. Nå tørker jeg gledestårene, og drar på trening.

Jeg skrev en artikkel til Fædrelandsvennen for kort tid siden. Om linken fortsatt fungerer, så kan du lese saken.Visst ikke kan du kopiere linken og sette den inn i søkefeltet.  Artikkelen og innlegget i dag passer fint når jeg nå skal starte en ny endring i livet mitt. Planen var å skrive om dette denne helgen, men jeg har valgt å vente til neste helg da alt er mer på plass. En avgjørelse er tatt, og så får vi se om den vil hjelpe meg videre på veien for å nå målet om ytterligere vektreduksjon. Jeg håper og jeg tror. Jeg er motivert og klar. Jeg har aldri før vært så klar for å prøve noe nytt. Går jeg på trynet, så skal jeg være dønn ærlig om det også. Jeg hadde ikke klart det alene. Jeg får god hjelp, og jeg tror det er ett slikt opplegg som må til for at vi skal klare jobben.

 

Her er saken fra Fædrelandsvennen : https://www.fvn.no/lokalsporten/i/ddew61/All-overvekt-sitter-i-hodet

 

Jeg har trukket en heldig vinner av den flotte tunikaen/kjolen fra NAYS Brotorvet, og den heldige vinneren ble : ANNE LISE MEHLUM!! Gratulerer så masse, Anne-Lise!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av helgen!

Frem med midjen – ut med puppene

Jeg har fått klar beskjed – frem med midjen, og ut med puppene. Jeg som vel aldri har følt at jeg har hatt en midje, jeg har nok litt problemer med å se at den faktisk er der, og jeg har i alle fall aldri tenkt at jeg må begynne å vise den. Jeg har jo visst at den lå skjult der et sted, men den har liksom gått i ett med alt annet stort på kroppen min. Mage, midje, pupper, alt har vært stort, og ikke så mye av dette har vært markert. Puppene har heldigvis ikke gått i ett med resten, men derifra, og ned, så har vel det meste gått i ett tidligere.

Det er sikkert flere enn meg som har mage. En sånn mage som er så stor at den henger skikkelig. Min mage har vært kjempestor. Så stor at den lå nedover lårene, noe som igjen har vært ubehagelig å kjenne på. Likevel så blir man jo vant til at den henger der. Noen ganger husker jeg at jeg har løftet på magen for å føle på hvordan det kjentes når den ikke hang der. Jeg husker hvor deilig det var å kjenne på, og hvor høyt jeg ønsket at magen skulle forsvinne så jeg slapp å kjenne at den hang der. Er det noen som kjenner seg igjen? Det føltes lite sexy med sånn hengemage, så jeg studerte den sjeldent for å si det sånn. Den var ekkel, stor, og irriterende. Den var i veien! Nederste del av magen ble som en stor pølse som hang der. Når jeg var på det største, så var magen så stor at jeg ikke kunne se føttene mine. Å se bilder fra den tiden er todelt – jeg er så utrolig glad for at det var da, og ikke nå, men samtidig vondt å se hvor stor jeg har vært.

Nå har det skjedd store endringer. Den ekle, store, irriterende magen er blitt mye mindre. Nå henger ikke denne store pølsa nedover lårene mine på samme måte. Den store samlingen av åreknuter som jeg aldri så fordi magen dekket de, de kan jeg nå se klart og tydelig, og den er også ett godt bevis på hvor mye av magen som  er borte. Den henger ikke like mye. Jeg skal ikke skryte på meg at den er borte, for det er den ikke, men mye er borte.

Magen dekker ikke lysken lengre, nå kjenner jeg at jeg faktisk har bein der. Jeg er stolt over alt fettet som jeg nå virkelig kan se er borte. Magen er der som sagt ennå. Den både kjennes, og synes, og det vil ta tid å få bort mer. Noe må kanskje opereres bort, men jeg har lært meg å glede meg over det jeg har oppnådd, og ikke tenke så mye på det som gjenstår. Jeg har alltid vært flink til å ha fokus på jobben som er igjen, ikke den store jobben jeg faktisk har gjort, så nå har jeg fått endret tankene mine litt.

Frem med midjen, og ut med puppene – jeg har fått klar beskjed. Jeg skulle ha ny selskapskjole fra KK Design forleden, og størrelse ble diskutert. Jeg har visst satt meg selv på autopilot når det kommer til størrelse. 50/52 har jeg vært ei stund nå, men endel er nå i 48/50, jeg kjøpte nylig en tunika i 46/48. Sistnevnte er sikkert romslig i størrelsen, men moro er det jo når 46/48 står klart og tydelig på plagget. Autopiloten mente i alle fall at kjolen måtte være str. 52, men da fikk jeg klar beskjed om at jeg slettes ikke var en størrelse 52 lengre! Jeg har liksom ikke tenkt at jeg kan gå med klær som er FOR tettsittende i frykt for at valker skal tyte ut. Sannheten er visst at jeg ikke har så mye valker som før, og at jeg nok fortsatt har en tendens til å havne i klær som kan være litt for store. Selskapskjolen ble i størrelse 50, og jeg kunne nok gått ned i str. 48…men så er det dette hodet mitt igjen da. Kjolen er fantastisk lekker, den er fotsid, og lilla. Jeg skal vise den på bloggen veldig snart. Jeg skal ha den på meg i dåpen til prinsen min, så da skal jeg også vise den på bloggen. KK Design har lekre selskapskjoler, virkelig lekre!

Jeg kan visst gå med tettsittende klær. Jeg har visst en midje som tåler dagens lys, og som kan vises frem.  At jeg faktisk har en midje nå er jo fantastisk! Det å se midjen, og blir fortalt at jeg ser flott ut ( om man ser fra livet og opp hehe ), det er ord jeg ikke akkurat jeg har hørt for ofte. Det er jo nesten så det kommer noen tårer når noen sier så fine ting. Nå går ikke jeg rundt og tror at jeg ser flott ut, det kommer jeg aldri til å føle, eller tro, men det er klart at når jeg ser bildene av meg selv i de flotte kjolene fra Snefrids Hus, så ser jeg jo at mye har skjedd, og jeg ser jo selv at jeg faktisk har en midje. Kanskje jeg våger å vise midjen min litt mer fremover, puppene er der fortsatt noe igjen av, så jeg får kanskje følge den klare beskjeden jeg har fått.

Det er utrolig hyggelig når folk rundt meg ser endringene. Ikke at jeg må ha skryt, men det er klart at det gjør mye for selvfølelsen, og det gir jo ekstra motivasjon når også andre ser at den harde jobben jeg gjør gir resultater. Jeg trener 4-5 ganger i uken, og da ønsker man jo et resultat på sikt selv om det tar tid. Treningen har ikke kommet i første rekke etter jeg begynte i jobb i januar. Da har trening blitt et puslespill å få til, spesielt treningene med crossfit, men jeg er bevisst på det, og jeg vet det kun er i en kort periode. I morgen er jeg tilbake på banen med fullt fokus på treningen igjen, og snart et spennende opplegg som jeg håper jeg vil lykkes med. Når jeg stod foran speilet på soverommet tidligere denne uken, og så endringene klart, og tydelig, så skrek jeg av glede. Jeg hoppet ett lite hopp også faktisk, og det kom noen tårer i øyekroken. Samtidig vet jeg veldig godt at det skal lite til før jeg er på et sidespor som fort kan bli skummelt. Derfor er jeg glad for at jeg er bevisst, at jeg ser at jeg må inn på riktig spor igjen, og jeg er glad for at det dukker opp personer underveis som ønsker å hjelpe meg videre.

Fy fader, jeg har vært flink! Jeg som tidligere aldri har klart å trene over tid. Jeg som alltid har begynt med friskt mot, for så å kjenne på følelsen av å mislykkes. Jeg har sannelig bevist overfor meg selv at jeg kan. Jeg er ikke uten viljestyrke. Jeg kan sette meg mål som jeg klarer å gjennomføre. Snart legges nye mål som jeg skal strekke meg mot. Skummelt, men jeg føler meg endelig klar. Jeg klarer å trene over tid, og holde meg til treningsplanen. Jeg føler meg fortsatt som en vandrende flodhest i blant. Jeg føler fortsatt at jeg har lagt på meg når det kanskje er motsatt. Når kroppen endres, så er de negative piggene ute med en gang. Jeg skjønner ikke alltid at når kroppen endres, når kroppen ser, og føles annerledes ut, så kan det være positive endringer . I mitt hode er de alltid negative. Men i dag sier jeg hurra – jeg har sannelig en midje, jeg har liv, jeg kjenner bein i kroppen jeg aldri har kjent før. Reisen er ikke ferdig, men en del av reisen er gjennomført, og jeg er så klar for å fortsette denne spennende reisen. Så til meg selv, og alle andre : Frem med midjen, og ut med puppene!

 

I samarbeid med NAYS på AMFI Brotorvet, så skal jeg på bloggen gi bort en flott kjole/tunika fra Zhenzi til en heldig leser. Dette er en flott, navy- og hvitstripete tunika/kjole (95cm lang) med 3/4 lange armer. Verdien på kjolen/tunikaen er kr 699,- og fåes i doble størrelser fra 42-56. Kjolen/tunikaen er superflott!! Denne kan bli din 🙂

Har du lyst til å bli den heldige eier av denne flotte kjolen/tunikaen ? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Husk at du også skriver inn epostadressen din, og ta gjerne også med størrelsen din.

Spennende, ny stormotebutikk, og ny giveaway!

Jeg elsker klær. Ingen overraskelse vil jeg tro. Jeg elsker også alt av tilbehør som smykker, klokker, skjerf, og vesker. Jeg er jo også veldig glad i sko, men pga store føtter, så kan jeg ikke velge og vrake akkurat på det området. Klær er nok likevel den største lidenskapen min. Jeg har alltid vært glad i klær, i alle fall fra jeg var 14-15 år, og så har det vel egentlig bare tatt av etter det. Selv når jeg var 40-50 kg tyngre enn jeg er i dag, så elsket jeg klær, og jeg fant som regel mye fint selv om jeg måtte opp i både størrelse 58, og noen ganger 60.

Selv om jeg måtte opp i så store størrelser, og utvalget var noe mindre, så trålte jeg butikker, og ikke minst nettbutikker, og fant alltid noe. Det var mer jobb å finne noe da enn nå, men jeg har vel alltid fått mye fine tilbakemeldinger på at jeg har kledd meg veldig fint opp igjennom. Det har alltid vært viktig for meg å kle meg fint. Ikke for å skjule kiloene, eller ta fokuset bort, men for meg har det alltid vært viktig å vise at også store kvinner kan kle seg flott, og være stilige. Der finnes så mye på markedet i alle størrelser, og i alle prisklasser, så de fleste vil kunne finne en del som gjør at de kan skinne der de går.

Jeg blir så lei meg jeg. Det er så leit at vi kvinner så ofte skal være så stygge mot oss selv. Selvsagt fortjener vi å føle oss både fine, og vakre fordi det er nettopp det vi er! Den gode velværefølelsen, den er gull verdt! Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode  følelsen.

Rundt forbi i landet, så finnes det mange flotte stormotebutikker. Selv om mye handel foregår på nettet, så er det noe spesielt med å gå i butikker. Det er fint og kunne passe klærne, ta på klærne, og kjenne om man får den gode følelsen når man har klærne på seg. Personlig service er også en viktig ting. Vil man ha et levende sentrum, vil man ha en levende by, og vil man ha nisjebutikker, da må man også bruke butikkene som er i nærområdet vårt!

For meg er det viktig og kunne fortelle mine lesere om butikker som finnes for oss som er en størrelse eller to for store. Det er fint og kunne fortelle når nye butikker åpner, og det er nettopp det jeg skal på bloggen i dag. For i februar åpnet den en ny stormotebutikk. Denne gangen på Stathelle i Bamble kommune i Telemark. Butikken ligger langs E18, så for oss som feks kjører endel østover, så er det en enkel sak å stoppe for å shoppe.

Siv Heidi Borgeraas åpnet butikken NAYS på AMFI Brotorvet i begynnelsen av februar. NAYS har klær til kvinner i alle aldre, og i de fleste størrelser da de har klær fra str. 38-56. De har hovedsakelig danske merker som DNY, ZOEY og ZHENZI. NAYS selger også bukser fra tyske KJBRAND, og dette skal være bukser som er veldig gode for de som trenger bukser som er romslige, og som har litt vidde. Og jeg vet at det er mange som er på jakt etter gode, vide bukser. NAYS har også tatt inn flotte armbånd fra Collection, og dette er armbånd som jeg har skrevet masse om på bloggen tidligere. Collection har armbånd i tre lengder, så dette er også armbånd for oss med kraftige håndledd.

Siv Heidi har altså åpnet NAYS på kjøpesenteret AMFI Brotorvet som ligger på Stathelle i Bamble. Da er vi i Telemark fylke, og vi snakker om et kjøpesenter som ligger langs E18. For de av oss som feks er endel innover mot Oslo, så er det jo bare et flott stopp i Telemark. NAYS holder til i et flott hjørnelokale i 2. etasje, og utvalget er alt fra den klassiske stil og til det litt mer røffe. Siv Heidi har 3 ansatte som alle har jobbet innen salg- og serviceyrket, også innen stormote i mange år.

I samarbeid med NAYS på AMFI Brotorvet, så skal jeg i dag gi bort en flott kjole/tunika fra Zhenzi til en heldig leser. Dette er en flott, navy- og hvitstripete tunika/kjole (95cm lang) med 3/4 lange armer. Verdien på kjolen/tunikaen er kr 699,- og fåes i doble størrelser fra 42-56. Kjolen/tunikaen er superflott!! Denne kan bli din 🙂

Har du lyst til å bli den heldige eier av denne flotte kjolen/tunikaen ? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Husk at du også skriver inn epostadressen din, og ta gjerne også med størrelsen din. Vi trekker en heldig vinner på mandag.

Jeg har denne uken tatt en viktig og spennende avgjørelse, og dette skal jeg fortelle mer om neste uke på bloggen. En avgjørelse som jeg har tenkt på lenge, men som har vært litt skummel. Takket være en fantastisk person som har tro på meg, som har tro på at det jeg skal inn i vil være noe jeg mestrer, så kjenner jeg på spenning, forventning, og jeg gleder meg også bittelitt 🙂 Etter jeg startet i ny jobb i Metro Sør i januar, så har mye vært et puslespill når det kommer til livsstilsendringen jeg holder på med. Jeg har vært livredd for å komme ut av de gode treningsrutinene, livredd for å legge på meg igjen, så nå har jeg tatt tak, og det skal du får høre mer om neste uke. Jeg er sikker på at avgjørelsen jeg har tatt også vil være noe som kan både inspirere, og motivere dere til kanskje å gjøre det samme.

Lag den en god lørdag – det skal absolutt jeg gjøre!

Hadde du bare vært noen kilo lettere

Jeg har skrevet om det før, men jeg må bare skrive om det igjen. Jeg sitter også å skriver på et innlegg som kommer til å koste litt å publisere som omhandler litt av det samme teamet, men det kommer noe senere på bloggen.

Jeg kommer i kontakt med så utrolig mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som vel egentlig føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? For ikke å snakke om alle feige menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det visst nok er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Der er masse flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet.

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre…så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit – hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg. I tillegg ville hun blitt lykkelig….. hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det vel ingen overvektige som er veldig overrasket over at sånne ting blir sagt, mange av oss har vel hørt noe lignende opp igjennom…hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Og pene? Og flotte ? Hvorfor har jeg ingen rett, eller grunn til å være lykkelig? Eller få en flott mann ? Fordi jeg er tjukk?

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt så mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart man har hørt det. Man har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få din godkjenning. Carina Carlsen som var med i Norske Talenter for en god stund siden sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : ” Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. ” Det er også så utrolig herlig når kvinner som henne gir blaffen i hva andre mener. ” Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott” sa Carina – hurra for slike kvinner, og sånn skulle flere av oss både tenke, og utstråle.

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt av den grunn. Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner!

Hvorfor er det sånn at en del menn ikke våger og innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu for mange menn, og ” alle ” skal blendes av kvinner som er innenfor ” normalen” . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle fordi jeg var stor….og akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min også.

Det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Er en del menn feige, eller hva er grunnen til at det er flaut å like frodige kvinner ? Og hvorfor er det ålreit at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre ” hadde du bare vært en del kilo lettere  – da hadde du vært så mye penere, du hadde kunnet velge og vrake blant menn, du hadde vært lykkelig…” Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre – og hvem har sagt at å være slank betyr lykkelig, og tjukk betyr ulykkelig? Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte…

Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….” Det er ikke alle store som sitter inne foran tv’en og trøstespiser fordi man har for mye vekt, og de som gjør nettopp det, det er kanskje de som nettopp har blitt fortalt hvor mye bedre de hadde vært, og sett ut om de hadde vært noen kilo lettere…..overvekt har mange årsaker, og en av dem er mobbing, og sårende kommentarer.

Se deg i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det er ikke lett fordi vi er vant til å si akkurat det motsatte til oss selv. Helst løper vi forbi speilet for å slippe å se oss selv med valker, grevinneheng og litt ekstra her og der. Små skritt, litt dag for dag, så vil negative tanker bli mer positive. Du er utrolig flott!!

 

Mandag morra blues

Så var helgen over, og en ny uke ligger foran oss. Helgen har vært utrolig fin, og været vi fikk lov å oppleve her på Sørlandet i går, det gjør noe utrolig godt med oss. Smilet sitter løsere, og humøret kan jo nesten boble over. Slike dager trenger vi virkelig, og det ser ut som om vi skal få en del slike dager nå fremover. Nå sitter jeg her og tenker at jeg fremover må bli flink til å komme meg ut på tur. Tur er ikke alltid det samme når man er alene, men samtidig så må jeg jo og være så ærlig å si at dersom jeg skal ut på tur for å trene, så trives jeg best alene. Jeg puster og peser best alene.

Jeg har tenkt mye den siste tiden. Etter jeg startet i ny jobb i januar, så er det mye som er blitt et puslespill, men det er kun jeg som må sette meg mål, og få strukturert meg. Jeg må starte å sette meg klare mål for ukene, og så må jeg gjennomføre. Jeg var så flink med ukesmål, og der må det ikke glippe. Jeg trenger en ny måltavle. Jeg liker måltavler, for da kan jeg følge med på om målene blir nådd. Så måltavle hvor jeg klipper og limer og skriver, det er et viktig verktøy for meg.

Jeg ønsker meg videre ned i vekt. Jeg har stått stille lenge nå, så jeg må ta grep.Jeg har planer for hvilke grep som må tas. Spørsmålet er bare om jeg er klar, eller bunner det ut i at jeg ikke vil være klar? Er jeg redd for at jeg må forsake noe, redd for at ikke ting skal bli som det er, det vanlige og trygge. Jeg tror nok mye ligger der. Jeg har folk som er klare til å hjelpe, det står kun på meg. Denne uken må jeg bestemme meg for om det blir en av veiene videre. Jeg skal holde dere oppdatert.

Heldigvis er det lenge siden jeg har følt på denne mandag morra blues, mandager hvor man ligger i senga, og egentlig ikke har så lyst til å stå opp. Jeg har hatt det mye sånn. Det var tungt å stå opp, og mest fordi jeg hadde alle disse idiotiske, frustrerende tankene som kvernet i hodet mitt hele tiden. Noen tror jeg tuller når jeg sier at jeg i perioder snakket meg ned omtrent konstant. Hele tiden lå disse tankene i hodet mitt som fortalte meg hvor stor, og stygg jeg var. Jeg brukte uendelige mye tid, og masse energi på å la hodet mitt tenke negativt. Uansett setting, eller uansett hvor jeg var, så dukket disse tankene opp. At jeg ikke ble sprø er jo et under. Mandagene var ofte de verste, for da hadde man i tillegg denne dårlige samvittigheten over helgens utskeielser som også skulle ha sin plass i hodet… anger over det man spiste, eller kanskje mest over mengdene man spiste… i tillegg var det en periode magen også var ekstra ille på mandager… og det var fordi man hadde spist så mye blandet mat i løpet av helgen.

Jeg er glad disse dagene er over. For en tung tid! Klart man fortsatt har negative tanker, men i forhold til før, så er dette bare peanøtter. Det er altfor mange som har slike tunge dager. Hva skal til for at man ikke prater seg selv ned hele tiden. Hvorfor skal man gå rundt og tenke så stygt om seg selv? Tenk om disse tankene kunne fått mindre plass, tenk så mye mer positivt man kunne bruke tid, og energi på. Uansett hvor mange av mine nære i familien, eller blant venner som prøvde å fortelle meg hvor flott jeg var, eller fortelle meg hvor mange flotte egenskaper jeg hadde, så var det helt nytteløst. De sa det kun for å ” trøste ” meg, og jeg hadde da øyne selv som kunne se sabla godt. Vil man ikke selv gjøre en endring, så nytter det ingenting hva de rundt en sier. Man kan få råd, tips, og anbefalinger, men visst man ikke vil ta alt et skritt videre, så fortsetter man i det samme sporet. Jeg ble jo så sliten av alle disse negative tankene, og så ble jeg nok heller ikke den letteste personen å være rundt til tider.

Det man er flink til, og det tror jeg gjelder oss alle, det er å ta på oss denne berømte masken. Man er flinke til å kamuflere hvordan man egentlig har det, og hva svarer man når noen spør hvordan man har det…?….joda, man har det selvfølgelig veldig fint, eller som vi kristiansandere alltid sier : Æ har det så greit atte 🙂 Klart det er et nederlag å fortelle hvordan man egentlig har det. Man smiler utad, men innvendig så skriker hele deg. Ikke det at jeg mener at hele verden nødvendigvis må vite hvordan man egentlig har det, men det er dette da med å leve på denne rosa skyen som nok til tider er mer mørkeblå. Jeg er mer glad i mørkeblått enn sort, for helt mørke dager har det heldigvis vært veldig få av.

Komplimenter er jeg også så utrolig dårlig på. Det å høre at noen setter pris på hvem jeg er, og det jeg gjør. Det å få komplimenter om hvor fin jeg er, og hvor flott jeg ser ut, det er ting jeg takler veldig dårlig. For det første, når komplimenter går på det utvendige, så har jeg nok fortsatt en evne til og nesten gå litt i forsvar : hvorfor sier noen at jeg er flott når hele verden vet at det ikke stemmer? Inni meg, så blir det litt kaos… hvor gidder man å si noe som ikke stemmer… ingen trenger å trøste meg… hvorfor synes noen synd på meg, og dermed føler dette behov for å trøste meg…står det skrevet på meg at jeg trenger trøst?

Det er helt utrolig hva man kan få seg til å tenke, man er så stygg med seg selv…heldigvis, så er det mennesker der ute som synes at nettopp jeg er flott. Det finnes mennesker som sier dette fordi de mener at jeg fortjener å høre det, og fordi de så innmari ønsker å si det til meg. Hvorfor skal jeg da snu alt motsatt? Akkurat her har jeg nok en vei å gå. Jeg er blitt flinkere til å se at mange faktisk sier sannheten, men jeg er ikke helt i mål ennå. Kanskje kommer jeg aldri helt i mål, kanskje er dette litt meg som person, men flinkere skal jeg bli. Komplimenter som går på ting jeg gjør, det tar jeg mer til meg. Jeg vet hva jeg er flink til, og jeg digger å få tilbakemeldinger når jeg har gjort noe bra. Det å takle komplimentene kan likevel være noe vanskelig. Jeg blir liksom litt satt ut, og litt tom for ord. Hva jeg skal svare er ofte mitt dilemma. Jeg vet jeg skal si takk, men ofte føler man at man må tilføye noe mer når man får et kompliment. Skriftlige komplimenter er jeg rå på. Det er så lett å skrive et svar, og det er så mye lettere å skrive enn å si noe ansikt til ansikt. Når jeg skriver, så slipper jeg å rødme lett, og bli litt tom for ord 🙂

Jeg har kommet langt, og jeg er innmari stolt av meg selv. Jeg våkner hver morgen uten disse tankene om hvor stor, og stygg jeg er. Det høres nok litt sånn sukkersøtt ut, men jeg er utrolig glad for hver dag på en helt annen måte enn før.

Å leve med tømmerstokker

De er store, faktisk kjempestore. Jeg kamuflerer de godt, og enkelte tror nok bare jeg overdriver, men den harde fakta er at  de er unormalt store, og jeg kan ikke gjøre en dritt med det! Det er deprimerende, og det er frustrerende at stort ikke alltid kan bli smått når det er det man ønsker, men jeg må leve med at det er stort, og akseptere at dette er meg. Mye som er stort kan jo normalt slankes mindre, og da er det tøft og måtte innse at en del av meg ikke blir slik jeg ønsker. Noe kan kanskje bli mindre, men mye vil forbli der…for alltid.

Jeg ble alvorlig syk i 2002. Jeg fikk kreftdiagnose uten fare for spredning, men en aggressiv type. Det hastet å bli operert, så kun kort tid etterpå ble jeg operert på Radiumhospitalet i Oslo. Akkurat som separasjonen, så stod jeg sterkt gjennom krisen. Etter siste kontroll, 5 år etter jeg ble operert, så gråt jeg skikkelig for første gang. Kroppen hadde vært i forsvar i 5 år. Når skuldrene kunne senkes, og jeg kunne puste normalt, vite at jeg var frisk, da gråt jeg, og det i strie strømmer.

Når jeg mange ganger har skrevet at beina mine er som tømmerstokker, så tror nok mange at jeg setter det på spissen, men jeg gjør ikke det. Beina mine ER som tømmerstokker! I tillegg har leggene mine vært harde som fy, men med god massasje, og drenasje, med bruk av kompresjon, og med god pleie, så er huden blitt mye bedre. Lårene mine har ikke den glatte, pene huden overalt. Huden er litt sånn klumpete. Jeg får lett blåmerker, og ved knærne har jeg fettansamlinger som jeg skulle gitt mye for å bli kvitt. Det er ikke alltid lett å akseptere , og det er ikke lett og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart det. Skal store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Innlegget i dag er litt langt, men det er så innmari viktig, så ta deg tid til å lese.

Det er ikke bare ” tjukke ” mennesker som har lymfødem, eller lipødem. Slanke kvinner, barn, ungdom kan bli rammet av begge sykdommene, menn kan bli rammet av lymfødem.  Det er ikke bare eldre som får lymfødem slik en leser fikk fortalt av sin lege, og det er heller ikke kun de av oss som har hatt kreft som utvikler lymfødem. Det er skremmende hvor lite legestanden vet. Det trengs virkelig økt kompetanse.

Jeg har både lipødem, og lymfødem, noe som da kalles lipolymfødem. Jeg er sikker på at også flere som sitter og leser bloggen akkurat nå kanskje også har det akkurat som meg, eller kjenner seg igjen i mye av dette. Lymfødem er mer kjent for legene enn lipødem. Lipødem er en sykdom svært få leger her til lands har kunnskap om. Nevn lipødem, og de sitter som et spørsmålstegn. De færreste bruker heller ikke tiden på å finne ut mer om en sykdom som ble kjent i USA allerede på 40 tallet, og som mange land har god kunnskap om, men ikke Norge. Her anerkjenner vi den bare så vidt. Man vet ikke hvor mange som er rammet, men tall fra Tyskland sier at så mange som 10 % av et lands befolkning kan ha lymfødem, og lipødem.  Det er utrolig høye tall, og så sitter man her på berget om vet omtrent ingenting.

Lipødem er fettet som ikke vil forsvinne, og de som er rammet av dette har nok kjent masse på frustrasjonen over dette fettet som aldri lar seg slankes bort. Lipødem er en kronisk sykdom i fettvev og i lymfekanaler som ofte gir “pæreform”. Pæreformen” er altså ikke alltid tegn på overvekt eller fedme. Lipødem kalles også for smertefullt fettsyndrom. Lipødem kan nemlig være innmari smertefullt. Karakteristisk for lipødem er symmetrisk, overflødig fettvev, spesielt ved hofter, ben og av og til armer. Man har hevelse i bena, men ikke i føttene.  Lipødem angriper kvinner. Årsak til lipødem er ikke klarlagt, men man tror det er en genetisk basert sykdom. Dette kan også ha hormonelle faktorer. Det er også veldig vanlig at flere kvinner i familien har lipødem.

Jeg synes det er utrolig viktig å sette fokus både på lymfødem,og  lipødem. Jeg vet mange der ute kan lide av disse sykdommen uten å vite det. Derfor er fokus så utrolig viktig. Leger må få større kompetanse. Det er mange ulike symptomer på lipødem, men symptomer kan også være forskjellig fra person til person. Man må ikke ha alle for å ha lipødem. Hender, og føtter er som regel ikke angrepet av lipødem. Her er noen av de vanligste :

  • Fettansamlinger over, under og på innsiden av kneleddet, og på den ytre delen av låret
  • Tap av elastisitet i huden
  • Ikke stående grop i ødemet ved berøring i tidlig fase, kan bli til såkalt lipo-lymfødem
  • Pasienten får lett blåmerker
  • Lavkalori diett har ingen påvirkning på fettansamlingene
  • Negativt Stemmer-tegn, det vil si at man kan løfte huden på foten eller hånden uten at underliggende vev følger med
  • Begynner ofte under puberteten, ved graviditet eller ved overgangsalder
  • Føtter og hender er vanligvis uberørte av sykdommen inntil siste fase
  • Overkroppen er ofte slank, mens underkroppen utvikler fettansamlinger
  • Pasienten blir mindre førlig ettersom tiden går og hvis sykdommen ikke blir behandlet​.
  • Sykdommen utvikler seg i ulike stadier som dere ser på bildet under.

 

  • Stadium 1: 

    Glatt hud. Hevelse blir verre ettersom dagen går og blir bedre ved hvile og ved å heve bena. Blir bedre ved behandling

    Stadium 2: Huden har små groper. Pasienten kan få lipomer. Eksem og rosen kan være tilstede. Hevelse blir verre på slutten av dagen, og blir ikke alltid bedre ved hvile og heving av bena. Kan bli bedre ved behandling.

    Stadium 3: Hardere bindevev.  Hevelse i bena konstant. Store mengder skinn og fett som henger. Ikke fullt så lett å behandle, og noen metoder er ikke lenger virksomme.

    Stadium 4: Fibrosklerose og elefantiasis (elefantsyke). Konstant hevelse. Store mengder skinn og fett som henger. Lipo-lymfødem med lymfødem tilstede i tillegg til lipoødem. Vanskeligere å behandle.

Symptomer på lymfødem er oftest:

  • diffust ubehag
  • tyngdefølelse
  • sprengsmerter
  • hevelse

Jeg har som nevnt en blanding av både lipødem, og lymfødem, kalt lipolymfødem, i tillegg til ødelagt venesystem. Det har tatt meg LANG tid å akseptere sykdommen, og at dette er en del av meg. Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, og når jeg er møkklei disse strømpene, så kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… men når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp veldig fort. Da er det faktisk en helt nydelig følelse å ta på seg kompresjonsstrømpene igjen.  Om nettene sover jeg med nattstrømper, og det høres nok ubehagelig ut, men det er akkurat det motsatte : nattstrømpene er behagelige, og gode å ha på seg. En gang i uken får jeg lymfedrenasje, en behandling som betyr mye for meg, og ikke minst for beina mine.  Hjemme har jeg pulsator slik at jeg kan ha hjemmebehandling. Jeg føler meg utrolig heldig som bor her jeg bor, og som kan få ett slikt flott tilbud som igjen kan lette min hverdag.

Visst du tror at du kan ha lymfødem, lipødem, eller begge deler, så er det kanskje ikke så mye hjelp å få hos fastlegen din. ” Det er bare å slanke seg jenta mi” er et svar veldig mange har fått. På siden til Norsk lymfødem og lipødemforbundet, så finner du mye nyttig informasjon, bla så finner du en oversikt over de fysioteraputene med spesialkompetanse innen lymfødem. Disse kan hjelpe deg. Ta kontakt med forbundet, eller ta gjerne kontakt med meg om du ønsker mer informasjon. Meld deg gjerne inn i forbundet vårt – sammen står vi sterkere! Du finner nettsiden vår her : http://nllf.no/

Hverdagen med lipødem/lymfeødem kan være tøff. Jeg føler likevel jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå har tunge dager, akkurat nå er jeg nok inne i en litt tung periode. Men når dagene er tunge, så prøver jeg  å tenke på hvor heldig jeg egentlig er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv om jeg har tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile. Mange kvinner der ute, og ikke minst unge jenter har garantert lipødem uten å vite det. Mange menn har utviklet lymfødem etter sykdom, ofte etter for eksempel prostatakreft. Kjenner du igjen en del av symptomene som jeg har skrevet om på bloggen i dag, enten på deg selv, eller noen nær deg, prat med fastlegen, eller ta kontakt med en fysioteraput med spesialkompetanse.  Du har krav på svar, veldig viktige svar! Ikke godta en fastlege som ikke tar deg på alvor!

Norsk Lymfødem – og lipødemforbud har i tillegg til hjemmesiden vår også en Facebookside. Denne finner du her : https://www.facebook.com/lymfoedem/

 

Vi har trukket vinneren av den flotte treningstightsen. Den heldige vinneren ble : GRETHE M. HELGESEN!! Gratulerer så masse, Grethe!!  Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.

Skammen som forsvant

Skammen som forsvant heter dagens blogginnlegg. Det er så utrolig godt å kjenne på. Skammen jeg har bært på ganske lenge, den er borte.

Skammen handler om det å være ute av arbeidslivet, det å føle seg mistrodd. Det var så tungt å akseptere at jeg en periode ikke fungerte i jobb, og ikke minst så var det mange onde tunger som minnet meg om det. Det var tungt å stå utenfor, tungt at jeg ikke kunne bidra, og det at jeg ikke var en del av et miljø.

Det var mange som ikke helt kan skjønne hvorfor jeg ikke  jobbet, jeg som trente så mye som jeg gjorde, jeg som var så aktiv, hvorfor var ikke jeg i jobb? Jeg som smilte, og virket så fornøyd med livet, hvorfor var ikke jeg i jobb? Var det fordi jeg ikke gadd? Du verden så mange trodde at jeg ikke gadd. Det var utrolig sårende når enkelte lagde sine egne historier om min situasjon. Måtte jeg gå rundt med svære lapper rundt halsen som fortalte at jeg var syk? Hadde andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobbet ? Hadde ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg stod utenfor arbeidslivet?

Det er fantastisk at jeg nå kan legge skammen bak meg. For jeg har følt så utrolig mye på skammen over og ikke jobbe. Det var få som tok seg tid til å høre hvorfor jeg en periode stod utenfor arbeidslivet. De kunne gått i mine sko, så skal vi se hvordan de hadde fungerte i jobb. De kunne opplevd min sykdom, min tøffe tid, og ikke minst den tøffe tiden etter sykdommen.

Skammen er borte, og jeg må innrømme at det føles utrolig godt. Det betyr også mye for meg personlig det å være tilbake i jobb. Jeg klarte etter hvert og ikke bry meg om hva andre tenkte og mente, men jeg skal være ærlig å innrømme at det å være tilbake i arbeidslivet, det betyr utrolig mye for meg. Ikke for skammens skyld, men for meg personlig. Det føles så godt å dra på jobb hver dag, få jobbe med radio som jeg både elsker og brenner for. Jeg er heldig og treffer masse flotte mennesker, jeg får ta del i spennende ting, og jeg merker hvor godt det gjør for kropp og sjel at jeg nå er i jobb igjen. En ny brikke har falt på plass, og jeg er på helt riktig plass. Livet er utrolig godt.

Jeg blir så sint jeg på mennesker som skal mene noe om alt og alle. Mennesker som tror de sitter på sannheten, og som lager sine egne historier som de forteller til andre. Hele kroppsspråket deres sier hva de mener.  Hele kroppen deres forteller meg at de er skeptiske til det jeg sier. Hvorfor må jeg hele tiden forsvare meg, og spesielt til mennesker som absolutt ikke har noe med hva som skjer i livet mitt, og hvorfor ting er som det er!

Mange mennesker er direkte frekke fordi de legger seg opp i ting de ikke har noe med. Som når mennesker som man ikke har sett eller snakket med på evigheter ringer til familien min for å få informasjon om separasjonen min. Hva er i veien med folk?

Hvorfor skal noen bry seg på en lite hyggelig måte? Mennesker som ikke kjenner oss en gang lager sine egne historier, og gjør seg opp sine egne meninger om ting de ikke aner noe som helst om! Også folk jeg kjenner gjør det. Det er en grunn til alt, og det er leger, og spesialister som har tok avgjørelsen om min arbeidssituasjon. Hvorfor skal da noen leke gud, og tro at de vet best? Joda, jeg trener masse, og det gjør jeg fordi trening er viktig for helsen min, og situasjonen min, og jeg prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig – skal ikke jeg ha rett til å trene bare fordi jeg ikke jobbet? Nå som jeg er i jobb, så er det ikke like interessant for de samme menneskene. det positive er ikke like spennende.

Jeg er innmari fornøyd med livet! Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, og smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Sorgen og skammen for ikke å være i jobb, den er borte. Jeg stortrives i jobben, og gleder meg til hver dag jeg får jobbe med det jeg virkelig elsker. Jeg får lage radio for Sørlandet – jeg er utrolig heldig!kevel bærer jeg på en sorg, en sorg som ikke så mange skjønner, og som enkelte er med på å gjøre enda verre. Tømmerstokkbeina gir meg store utfordringer, jeg er fortsatt er en størrelse, eller to for stor, men likevel er det utrolig godt å kunne si at livet er innmari fint.  Jeg tror det handler om at jeg har lært meg å akseptere utfordringene mine, og jeg har lært meg å leve med de. Man kan sette seg ned, og skylde på alle andre, og man kan sette seg ned og synes veldig synd på seg selv, men livet blir ikke noe lettere om man velger det alternativet. Det å ha fokus på de gode tingene, og det å ha fokus på det man kan gjøre, og det man kan klare, det er viktig. Det å flytte fokus har som dere vet vært veldig viktig for meg.

 

På fotoshoot med Norsk Ukeblad

Jeg er heldig. Heldig som får lov til å være med på så mye spennende. Jeg får sette fokus som er så viktige også for så mange andre.  Jeg får snakke om såre, og vonde ting som så mange kjenner på hver eneste dag. Jeg får snakke om ting som mange synes er vanskelig å snakke om.

Som blogger, radiodame, og leder av Norsk Lymfødem og Lipødemforbund, så har jeg blitt kjent med så mange spennende og flotte mennesker. Jeg får være med å sette viktige fokus, jeg får lov til å si meningene mine i viktige forum, og jeg får lov til å jobbe med de tingene jeg virkelig brenner for.  Jeg får lov til å jobbe med å gjøre en forskjell. Jeg får tilbakemeldinger om at jeg motiverer og inspirerer, og man kan jo ikke få flottere tilbakemeldinger enn det? At bloggen betyr noe for så mange, det rører meg virkelig. Jeg må mange ganger tørke en tåre, elelr to av glede når jeg leser kommentarer og meldinger jeg får fra dere. Jeg er ikke alltid like flink til å svare på kommentarer, dagene løper ofte i rekordfart, men vit at jeg leser alle kommentarer og meldinger, absolutt alle. Dere rører virkelig hjertet mitt.

For få uker siden, så skrev Norsk Ukeblad en artikkel om meg, om bloggen min, min endringsreise og min kjærlighet for fargerike klær. Jeg var fornøyd med artikkelen, og egentlig veldig stolt over atNorsk Ukeblad ønsket å skrive om meg. Mange har spurt om jeg kan legge ut artikkelen ut på bloggen, noe jeg absolutt skal gjøre, men jeg sliter litt med å få den ut. Er ikke noe datageni, så jeg kommer fort til kort, men må nok be om hjelp for å få det til 🙂

Da Norsk Ukeblad skulle lage reportasjen om meg, så kom fotograf Marianne Otterdahl Jensen fra Oslo for å ta bildene. Marianne er ei herlig dame, og en utrolig dyktig fotograf. Vi tok bilder her hjemme, vi tok bilder på fiskebrygga i Kristiansand og vi tok bilder på PIP her i Kristiansand.  Det var spennende å være med på en slik fotoshoot, og veldig moro også. Ikke at jeg ser på meg selv som fotogen overhode, men bilder må tas, og man er jo spent på hvordan resultatet blir. Ikke at man vel noen gang blir fornøyd, men så lenge dobbelthaken ikke er for fremtredende, så blir jeg som oftest helt greit fornøyd. Har ennå tilgode at noen bare tar ett helt fantastiske bilder hvor ikke den nydelige dobbelthaka kommer frem.

Etter å ha gått ned såpass mye som jeg har, så er noe av det som er jeg mener er dobbelthake faktisk løst skinn som henger . Litt sånn som alle gamle damer hadde før, løst skinn som hang og slang. Sånn har jeg også litt av…vakkert 🙂 Hvor er kirurgen sier jeg da…

Endel har spurt om klærne jeg hadde på meg i reportasjen i Norsk Ukeblad, så det kan jeg jo fortelle litt om.

Hovedbilde i dag  der har jeg på meg ei semsket kåpe fra ZIZZI. Denne kjøpte jeg i Oslo tidlig høst i fjor. Jeg elsker den kåpen! Nydelig, dus rosa farge, og en utrolig god passform.

På bildet hvor jeg har på meg gult og blomster, så har jeg på meg en nydelig tunika/kjole fra Pont Neuf. Denne var i fjorårets sommerkolleksjon, helt nydelig! I tillegg har den en passform som er utrolig god. Se etter Pont Neuf i butikkene nå utover vår/sommer. Den gule, lange jakken er fra Boheme, og akkurat disse jakkene bare elsker jeg. Har også en i brun, en i hvit og en i rødt.

På bilde som Norsk Ukeblad brukte som hovedbilde i reportasjen sin, så har jeg lånt denne grønne, flotte jakken fra PIP her i Kristiansand.  Ulljakken er fra Boheme, og fargen er lekker! Boheme er flinke på knallfarger. Denne jakken er fra årets ( fjorårets ) høst/vinterkolleksjon. De kule vottene jeg har på meg lånte jeg også fra PIP i Kristiansand.

Jeg gleder meg til en spennende vår og sommer på klesfronten. Mye av det som har kommet av nyheter til nå er ikke helt i min smak. Mye er for kort, og mye har endel farger og mønster jeg ikke er fortrolig med, men jeg regner med at det kommer masse mer spennende!

Husk at jeg deler ut en treningstights på bloggen akkurat nå. Treningstightsen er 3/4 lengde og er fra Zhenzi.  Kommenter på bloggen, og du er med i trekningen. Noter også størrelsen din, det gjør ting mye lettere for meg. Disse går i stormote S, M, L og XL.

Lag deg en god søndag!

Min tøffeste reise

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Reisen vil vare livet ut. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Går man 4-5 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det  er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig,  jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket.

I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant når dagene kan bli litt tøffe. Jeg har hatt noen dager nå hvor kroppen har vært totalt utslitt. Jeg har følt meg sliten. Treningen er blitt et puslespill, men jeg begynne rå få brikkene på plass. Jeg hadde behov for å tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg er, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen. Alltid

Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Jeg har i tillegg gått igjennom et samlivsbrudd hvor det har stormet noe helt vanvittig. Nå som alt er over, så reagerer kroppen og forteller at den er sliten.   Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn. Jeg vinner litt hver dag.

Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på.

For at vi skal lykkes skritt for skritt, så må man hente motivasjonen i seg selv, og man må gjøre det for seg selv, ikke for alle andre. Det er vår helse, vår kropp, og vårt liv. Samtidig må vi også innse at i motsetning til alle de fantastiske kurene som finnes, så skal en livsstilsendring vare livet ut. Altså må endringene du gjør være endringer du kan leve med resten av livet. Så synes jeg det er viktig å huske at livet også skal nytes, og det skal leves. Man kan ikke leve på knekkebrød, og broccoli resten av livet. Jeg vil heller spise ” normalt”, og dermed godta at kiloene forsvinner noe senere.

Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta. Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker. Men husk alltid  : Det ” umulige ” er 100% mulig!

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg tar det i mitt tempo,  jeg aksepterer at det vil komme både nedturer, og bratte bakker underveis, og viktigst av alt : Jeg gjør det for meg selv, ingen andre.

Nå er det lenge siden vi har hatt en giveaway på bloggen, så da er det på tide. Jeg gir i dag ut en flott treningstights fra Zhenzi. Denne treningstightsen har 3/ 4 lengde, og er i stilig design og farger. Har du lyst til å vinne den flotte treningstightsen? legg igjen en kommentar på bloggen, og du kan bli den heldige vinneren. Oppgi også størrelse. Disse går i S,M,L og XL som da er  42/44, 46/48, 50/52 og 54/56. Hvem blir den heldige?