En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Det er lenge siden jeg har skrevet et blogginnlegg nå, men hva passer vel bedre å komme tilbake med enn noe som er både varmt, mykt og veldig aktuelt akkurat nå?

For nå er høsten her. Og jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er definitivt en av dem som fryser lett. Da er gode strømpebukser gull verdt – og spesielt når de faktisk finnes i størrelser som passer oss som trenger litt mer plass.

Jeg har tidligere vist dere de fleecefôrede strømpebuksene fra Pamela Mann, og disse har blitt en skikkelig favoritt hos meg. Jeg bruker dem ikke bare under kjoler og skjørt. Jeg kan fint gå med dem hjemme også når jeg fryser, for de er rett og slett utrolig deilige å ha på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva er egentlig fleece?

Fleece er et mykt materiale som er laget for å holde godt på varmen uten at plagget nødvendigvis trenger å bli veldig tungt. På disse strømpebuksene ligger fleecen som et mykt og varmt lag på innsiden.

Det er nettopp det jeg liker så godt med dem. På utsiden ser de ut som vanlige sorte strømpebukser, mens innsiden er deilig myk og lun. Det gjør dem perfekte utover høsten og vinteren – enten du skal bruke dem til kjole, skjørt eller bare ønsker et ekstra varmt lag på beina.

Fleecevarianten finnes både med fot og uten fot, så her kan du velge det du liker best.

De kommer i:

XL – 44/46
2XL – 48/50
3XL – 52/54

Prisen er 299 kroner.

Bambus – mykt og pustende

Hvis du ikke trenger fullt så mye varme som fleece gir, finnes det også strømpebukser i bambus.

Bambusvarianten er myk og behagelig, samtidig som materialet er pustende. Det gjør den til et fint alternativ for deg som ønsker en god strømpebukse som ikke er fullt så varm som fleecevarianten.

Og her kommer noe jeg vet mange vil sette pris på: Bambusstrømpebuksene går helt opp til 5XL.

De kommer i:

XL – 44/46
2XL – 48/50
3XL – 52/54
4XL – 58/60
5XL – 62/64

Prisen er 299 kroner.

Og så har vi kashmir …

Dette er den litt ekstra luksuriøse varianten.

Kashmir er kjent for å være utrolig mykt og lunt, og strømpebuksene inneholder blant annet viskose og kashmir. De er et fint alternativ for deg som ønsker noe varmt og behagelig, men som ikke nødvendigvis vil ha den fleecefôrede varianten.

Også kashmirstrømpebuksene går helt opp til 5XL:

XL – 44/46
2XL – 48/50
3XL – 52/54
4XL – 58/60
5XL – 62/64

Prisen er 399 kroner.

Vil du bestille?

Alle variantene tas inn på forhåndsbestilling, og betaling skjer på forhånd.

Fleece – 299 kr
Med eller uten fot.
XL (44/46), 2XL (48/50) og 3XL (52/54).

Bambus – 299 kr
XL (44/46), 2XL (48/50), 3XL (52/54), 4XL (58/60) og 5XL (62/64).

Kashmir – 399 kr
XL (44/46), 2XL (48/50), 3XL (52/54), 4XL (58/60) og 5XL (62/64).

Send meg en melding dersom du ønsker å bestille, og skriv hvilken variant og størrelse du ønsker. Bestiller du fleece, må du også skrive om du ønsker med eller uten fot. Frakt kommer i tillegg på 75 kr. Strømpebuksene er i bestilling, og vil være her om 2-3 uker.

Det burde ikke være så vanskelig å finne gode strømpebukser

Det er kanskje akkurat dette jeg liker aller best med disse: At noen faktisk har tenkt på at kvinner kommer i flere størrelser.

For det burde være en selvfølge.

Vi som bruker større størrelser vil også kunne gå med kjoler og skjørt om vinteren uten å fryse beina av oss. Vi vil også ha strømpebukser som er myke og behagelige, som har plass til kroppen vår og som ikke stopper idet størrelsene begynner å bli interessante.

Så enten du er en frysepinne som meg og vil ha fleece og kashmir, eller ønsker den myke bambusvarianten, finnes det altså flere alternativer.

Og jeg må bare si det igjen: Dette er deilige og varme strømpebukser med komfort, utrolig passform og stretch. Når høsten og vinteren først skal komme, kan vi i det minste møte den med varme bein. ❤️

Det har vært ganske stille her inne en stund.

Ikke fordi jeg har sluttet å dele, og heller ikke fordi En størrelse for stor skal legges ned. Men måten jeg deler på har forandret seg litt.

Den siste tiden har jeg blitt mer og mer glad i å lage videoer. Jeg liker den direkte måten å formidle på, og jeg opplever at jeg kommer enda litt nærmere dere som følger meg når jeg kan snakke om ting i stedet for å skrive alt.

Derfor har mye av det jeg tidligere ville skrevet om her på bloggen, i stedet blitt til videoer på bloggens Facebook-side.

Der deler jeg fortsatt livet på godt og vondt som en størrelse for stor. Vektreisen min, trening, klær, tanker og erfaringer – både oppturer og de dagene som ikke er fullt så enkle.

Og jeg håper at dere som kanskje først og fremst har fulgt meg her på bloggen, også har lyst til å bli med meg over dit og følge videoene mine.

På Facebook finner dere meg på siden En størrelse for stor – Heidi Rosander. Der legger jeg jevnlig ut nye videoer, og det er nok der dere kommer til å høre mest fra meg framover.

Men bloggen forsvinner ikke.

Jeg har vært blogger i mange år, og En størrelse for stor betyr altfor mye for meg til at jeg bare kan sette punktum. Jeg kommer fortsatt til å skrive når jeg har noe jeg kjenner at jeg vil skrive om. Det blir bare ikke like ofte som før.

Så dette er egentlig ikke et farvel til bloggen.

1. Det er bare En størrelse for stor – på litt flere måter enn før. ❤️

Noen ting har en verdi som ikke kan måles i kroner.

For meg er dette bestikket en av de tingene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg arvet det etter onkel Reidar, og det betyr utrolig mye for meg. Ikke fordi det er laget av sølv, men fordi det kommer fra en person som betydde mye for meg. Derfor ønsker jeg ikke at det skal bli liggende i en skuff. Jeg vil se det hver eneste dag.

Jeg har derfor bestemt meg for å lage et minnebilde.

Bestikket har vært hos gullsmed og blitt pusset opp, og det ble rett og slett utrolig flott. Nå skinner det nesten som nytt, samtidig som minnene og historien er akkurat de samme.

Jeg har også kjøpt en dyp IKEA-ramme som jeg tenker er perfekt til prosjektet. Planen er å montere bestikket sammen med et bilde av onkel Reidar og en liten tekst om ham. Jeg ser det så tydelig for meg, og jeg tror det kan bli en utrolig fin måte å ta vare på både minnene og historien hans.

Problemet er bare én ting…

Hvordan i all verden fester jeg bestikket uten å ødelegge det?

Det er her jeg håper dere kan hjelpe meg.

Jeg ønsker ikke å lime direkte på sølvet, bore hull eller gjøre noe som kan skade bestikket. Samtidig må det sitte godt, og helst være mulig å ta det ut dersom det en gang skulle trenge en ny puss.

Jeg har fått mange gode forslag allerede. Jeg har snakket med gullsmed, vært innom fotobutikk og fått mange tips fra dere. Blant annet magneter, heftemasse, lærertyggis og ulike typer borrelås. Likevel har jeg ennå ikke funnet den løsningen som føles helt riktig.

Så nå håper jeg at noen av dere sitter på den geniale idéen.

Har du gjort noe lignende? Kjenner du noen som jobber med innramming? Eller har du rett og slett et smart tips jeg kanskje ikke har tenkt på?

Legg gjerne igjen en kommentar. Jeg setter utrolig stor pris på all hjelp. ❤️

Jeg lover å vise resultatet når prosjektet en dag er ferdig, for dette ønsker jeg virkelig å få til. Jeg tror det kan bli en helt spesiell måte å hedre onkel Reidar på, samtidig som jeg får ha et vakkert minne om ham hengende på veggen hver eneste dag. ❤️

Ikke vent på neste sommer

Jeg gjorde det.

Jeg ventet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ventet på den dagen jeg skulle bli slankere. Modigere. Mer komfortabel i egen kropp.

Jeg tenkte at da skulle jeg leve litt mer.

Men så begynte jeg å gå ned i vekt. Og noe skjedde som var mye viktigere enn tallet på vekta.

Tankegangen min begynte å forandre seg.

Jeg oppdaget at livet ikke handler om å være perfekt. Det handler om å være til stede.

Jeg begynte å bade igjen. Jeg tok på meg klær jeg aldri trodde jeg kom til å gå med. Jeg stilte meg foran kamera. Jeg sa oftere ja enn nei.

Ikke fordi jeg plutselig hadde den “perfekte” kroppen.

Men fordi jeg innså at jeg hadde brukt altfor mange år på å vente.

Jeg ønsker fortsatt å gå ned mer i vekt. Reisen min er ikke over. Men livet kan ikke stå på vent til den dagen jeg når målet.

Derfor :

Ikke vent til neste sommer.

Ikke vent til du har gått ned i vekt.

Ikke vent til du føler deg fin nok.

Ta bildene. Bad. Reis. Le. Vær med.

For denne sommeren kommer ikke tilbake. Men minnene kan du ta med deg resten av livet.

Nyt dagen der du er! Her i sør er det endelig blitt noe lavere temperaturer, og kanskje beina kan gå fra betong til levelig. I dag er også prinsessa mi 1 år. Helt utrolig at det allerede har gått 1 år siden hun kom inn i livene våre, og fylte hjertene med så masse smil, latter og kjærlighet. For en gave hun er. Ei lita prinsesse med så masse personlighet. Jeg er så heldig! I dag kommer hele gjengen for å være her noen dager. Litt feiring i dag og familieselskap i morgen. I dag skal prinsessa få servert rosa krem.

Denne sommeren har beina mine vært ekstra tunge. De har sprengt, verket og hovnet opp mer enn vanlig. Varme og lymfødem er rett og slett en dårlig kombinasjon, og i år har jeg virkelig kjent det på kroppen.

Likevel har jeg gjort altfor lite av det som kanskje hjelper aller mest.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg burde egentlig ha bodd i vannet.

Lymfeterapeuten min har sagt det mange ganger: «Vær mest mulig i vann.» Hun vet hva hun snakker om, og jeg vet at hun har rett. Likevel blir det ofte til at jeg utsetter det. Det er så lett å tenke at jeg tar et bad en annen dag. Plutselig har enda en varm sommerdag gått.

Men sannheten er at vann er fantastisk medisin for oss som lever med lymfødem.

Det mange ikke vet, er at vannet fungerer litt som en naturlig kompresjonsstrømpe. Når du står eller beveger deg i vann, presser vanntrykket jevnt mot beina. Jo dypere du står, desto større blir trykket. Det hjelper kroppen med å transportere lymfevæske og blod tilbake mot hjertet, slik at væsken ikke blir stående i beina på samme måte.

I tillegg blir kroppen lettere i vann. Tyngden av beina reduseres, og det blir enklere å bevege seg. Bare det å gå litt rundt i vannet eller bevege beina rolig frem og tilbake setter i gang muskelpumpen, som igjen hjelper kroppen med å flytte væsken dit den skal. Mange opplever derfor mindre hevelse, mindre spreng og en lettere følelse i beina etter et bad.

Jeg kjenner det selv. Når jeg først kommer meg uti, føles beina lettere. Smertene dempes, og kroppen får en liten pause fra alt presset som ellers følger med lymfødem.

Kanskje er det derfor jeg blir litt irritert på meg selv. For jeg vet jo hvor godt det gjør. Jeg vet at vannet hjelper. Likevel har jeg ikke prioritert det slik jeg burde denne sommeren.

Det er lett å tenke at et bad bare handler om å kjøle seg ned. For meg handler det om så mye mer. Det handler om å gi kroppen de beste forutsetningene den kan få. Om å lindre symptomer på en naturlig måte. Om å gjøre noe godt for beina som bærer meg gjennom hver eneste dag.

Har du lymfødem, vil jeg virkelig oppfordre deg til å bruke vannet hvis du har mulighet. Du trenger ikke svømme lange distanser. Det kan være nok å stå, gå litt rundt eller bevege beina rolig i vannet. Litt er mye bedre enn ingenting.

Jeg tror faktisk jeg skal lytte litt bedre til lymfeterapeuten min resten av sommeren.

For kanskje er den aller beste behandlingen ikke alltid en salve, en maskin eller en behandlingstime.

Kanskje er den rett og slett et bad.

Hvor mange ganger har du tenkt: «Når jeg har gått ned litt til, da skal jeg begynne å leve?»

Jeg vet hvor lett det er å tenke sånn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å si nei til ting. Å unngå å bli tatt bilde av. Å la være å bade fordi du ikke vil vise kroppen din. Å føle at du må bli litt mindre før du fortjener å ta plass.

Men vet du hva?

Hvis vi hele tiden venter på den perfekte kroppen eller den perfekte vekta, kan vi ende opp med å la livet gå forbi.

Jeg har vært der.

Jeg har gjemt meg bort. Ikke fordi jeg ville, men fordi usikkerheten var større enn lysten til å være med.

Noe av det som har vært aller vanskeligst for meg, har vært å bade. Ikke fordi jeg ikke liker vann, men fordi jeg har vært redd for blikkene, kommentarene og følelsen av å skille meg ut.

Ingen skal måtte ha det sånn.

For sannheten er at vi fortjener å leve livet, uansett størrelse.

Vi fortjener å skape minner med familien. Vi fortjener å være med på bildene. Vi fortjener å reise, le, bade og kjenne på gleden – ikke en gang i fremtiden, men nå.

Jeg er utrolig stolt av vektnedgangen min. Men den største forandringen har ikke skjedd på vekta.

Den har skjedd i hodet.

Jeg øver fortsatt på å være snillere mot meg selv. På å ta plass. På å ikke la kroppen bestemme hva jeg skal oppleve.

For vi får antagelig bare ett liv.

Ikke vent med å bade.
Ikke vent med å være med på familiebildet.
Ikke vent med å skape minner med dem du er glad i.
Ikke vent med å leve.

For de som er glade i deg, ønsker deg med – akkurat som du er.

Så dette er oppfordringen min til deg i dag:

Ikke gjem deg bort.

Du trenger ikke å være mindre for å fortjene et stort liv. Livet skjer ikke den dagen du når målet ditt.

Livet skjer nå 🩷🩷

Jeg skal være helt ærlig. Sommeren er den årstiden jeg gruer meg mest til.

Det er litt rart å si det, for etter at jeg har gått ned over 60 kilo er det aller meste blitt lettere. Jeg tåler varmen bedre enn før, jeg beveger meg lettere, og hverdagen er på så mange måter enklere. Vektnedgangen har gitt meg et liv jeg aldri trodde jeg skulle få.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men én ting har den dessverre ikke klart å endre.

Lymfødemet.

Så fort sommervarmen kommer, blir beina igjen blytunge. De sprenger, verker og kjennes nesten umulige å bære rundt på. Det er kanskje den største påminnelsen om at selv om vektnedgangen har gitt meg utrolig mye, så lever jeg fortsatt med en kronisk tilstand som ikke lar seg slanke bort.

Noen dager føles det nesten som om jeg går rundt med sementblokker festet til beina.

Likevel trener jeg.

Ikke fordi det alltid frister. Ikke fordi det er lett. Men fordi jeg vet hvor viktig det er.

Resten av året kan jeg ofte holde et høyere tempo, men på de varmeste sommerdagene er det annerledes. Da blir beina så tunge at jeg må skru litt ned farten. Det viktigste er ikke hvor fort jeg går eller sykler – det viktigste er at jeg fortsatt beveger meg. Det er den bevegelsen som gjør kroppen godt, selv når sommeren gjør motstanden litt større.

For trening handler ikke bare om fart eller antall kilometer. Det handler om å ta vare på kroppen. Hver gang jeg trener, gjør jeg noe godt for hjertet. Jeg styrker musklene. Jeg hjelper kroppen med å regulere blodsukkeret. Jeg tar vare på ryggen, leddene og balansen. Jeg forbrenner energi, selv om tempoet må justeres noen hakk.

For oss som lever med lymfødem, har bevegelse en ekstra viktig funksjon. Muskelarbeidet fungerer som en pumpe som hjelper lymfevæsken med å sirkulere. Derfor er aktivitet noe av det beste jeg kan gjøre – også på de dagene hvor beina føles som bly.

Selvfølgelig finnes det dager hvor jeg helst bare vil sette meg ned og synes synd på meg selv. Når hvert steg gjør vondt, er det lett å tenke at det er bedre å la være.

Men erfaringen har lært meg noe.

Jeg angrer aldri på en treningsøkt.

Jeg angrer de gangene jeg tidligere lot kroppen vinne over hodet.

Jeg har lært at trening ikke trenger å være perfekt for å være verdifull. En roligere økt er ikke en dårlig økt. En litt lavere fart på mølla eller sykkelen er fortsatt en investering i helsa. Kroppen bryr seg ikke om hvor fort jeg beveger meg – den bryr seg om at jeg beveger meg.

Jeg trener ikke fordi jeg må være best. Jeg trener fordi jeg ønsker å gi kroppen de beste forutsetningene den kan få, også når den gjør motstand. Hver økt er en investering i hjertet mitt, musklene mine, blodsukkeret mitt, ryggen min og den framtidige helsa mi. Og ja – jeg trener også fordi jeg ønsker å forbrenne og fortsette den reisen jeg har jobbet så hardt for.

Så denne sommeren fortsetter jeg.

Kanskje med litt lavere tempo enn ellers. Kanskje med enda tyngre bein. Men jeg fortsetter.

For jeg trener ikke bare for vekta. Jeg trener for hjertet mitt. For helsa. For å holde kroppen i gang. For å kunne være en aktiv mormor. For å gi meg selv de beste forutsetningene for å leve et godt liv – også med lymfødem.

Noen ganger er det største steget du tar, ganske enkelt å møte opp.

Og akkurat det er mer enn godt nok.

Noen dager har jeg mye på hjertet. Andre dager har jeg mest lyst til å bare sette meg ned og skrive litt sånn som livet faktisk er akkurat nå. Ikke de store tankene. Ikke de tunge temaene. Bare litt hverdagsprat fra meg.

For akkurat nå er det mye som fyller dagene mine. Litt trening, litt rygg, litt tunge bein, litt latter, litt irritasjon, litt interiør, litt sommer og ganske mange tanker om alt jeg gjerne skulle rukket.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Akkurat nå holder jeg fortsatt fast i treningen min, selv om kroppen ikke alltid spiller helt på lag. Jeg trener fortsatt mye, og det betyr mye for meg. Noen dager er det styrke, andre dager sykkel, mølle, gåturer eller vanngym. Jeg kjenner jo hvor viktig det er for både kroppen og hodet mitt å holde meg i gang, og jeg er faktisk litt stolt over hvor mye jeg klarer å stå i over tid. Det er lett å glemme det når man hele tiden ser fremover mot neste mål.

Akkurat nå kjenner jeg også veldig på at sommer og varme ikke akkurat er bestevennen min. Jeg skulle så gjerne vært en sånn som bare jublet over hete dager, tok på meg lette sommerklær og nøt sola fra morgen til kveld. Men kroppen min fungerer ikke helt sånn. Beina blir tunge, varme og hovne, og jeg merker fort at energien blir annerledes. Det betyr ikke at jeg ikke vil ha sommer. Det betyr bare at jeg må gjøre den litt mer på min måte.

Akkurat nå bruker jeg også mye tid på uteplassen min. Ikke fordi jeg plutselig har blitt hageekspert, for blomster og hage har jo vært en del av somrene mine i mange år. Men akkurat i år har jeg hatt veldig lyst til å gjøre noe med de åpne områdene på terrassen. Gjøre det lunere, finere og mer gjennomført – ikke bare med blomster, men med benker, bord, krukker og små soner som faktisk føles hyggelige å være i.

Jeg føler meg ganske trygg på interiør inne. Der ser jeg ofte ganske fort hva jeg vil ha, hva som passer sammen og hvordan jeg vil ha det. Ute synes jeg det er vanskeligere. Der er det liksom ikke bare å sette ting på plass. Jeg synes det er mye vanskeligere å se helheten, hva som passer hvor, hvor mye som trengs – og ikke minst hva som faktisk gjør at det ser lunt og gjennomført ut, og ikke bare tilfeldig plassert. Men kanskje er det nettopp derfor det også er litt gøy. For når jeg først føler at noe begynner å falle på plass der ute, så kjenner jeg veldig på den mestringen.

Akkurat nå kjenner jeg også litt på at jeg prøver å finne balansen mellom alt jeg har lyst til og alt jeg faktisk orker. For det er jo kanskje den evige øvelsen min. Jeg har lyst til å gjøre mye. Være mye. Få til mye. Skrive, filme, trene, være mormor, ordne hjemme, ordne ute, følge opp, stille opp, rydde, handle, male, vaske, fikse. Og så kommer kroppen og minner meg på at jeg kanskje må velge litt smartere enn jeg egentlig har lyst til.

Akkurat nå betyr det også mye for meg å ha små ting å glede meg over. En god treningsøkt. En fin morgen. En dag der beina oppfører seg litt bedre. Et plagg som sitter fint. En melding fra noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver. Et barnebarn som kommer løpende. At noe på terrassen faktisk begynner å ligne på det jeg har sett for meg. At jeg fortsatt kjenner på motivasjon, selv om ikke alle dager er like lette.

Akkurat nå er jeg kanskje mest opptatt av å ta vare på de små, gode tingene i dagene. Ikke vente på at alt skal bli perfekt. Ikke tenke at jeg må være ferdig med hele reisen før jeg kan kjenne på stolthet eller glede. Men faktisk stoppe opp litt midt i alt og tenke at livet er her nå. Midt i alt det fine, alt det slitsomme, alt det uferdige og alt det håpefulle.

Og det er kanskje akkurat der jeg er nå.
Ikke ferdig. Ikke i mål. Ikke helt i ro.
Men midt i livet. Og det får være mer enn godt nok.

Jeg har fått svar på MR av ryggen.

Og selv om jeg ikke akkurat jubler over innholdet i svaret, så skal jeg være ærlig og si at det også kjennes litt godt. Ikke fordi jeg ønsker meg flere ting å forholde meg til, men fordi det er en lettelse når kroppen endelig får et språk. Når det du har kjent på over tid faktisk vises på papiret. Når det ikke bare er “vondt i ryggen”, men noe som faktisk kan forklare hvorfor kroppen oppfører seg som den gjør.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For det er ikke bare ryggen som har vært vond.

Det er smerter nederst i korsryggen. Stråling ned i beina. Nummenhet i fot. Tyngdefølelse. Ubehag når jeg står lenge. Og den følelsen av at kroppen ikke alltid spiller helt på lag, selv om jeg gjør så godt jeg kan for å holde den i gang. Jeg trener, går turer, sykler, svømmer… jeg har masse jeg gjør her hjemme…så jeg er i masse aktivitet hver dag. Jeg gjør så mye riktig som jeg bare kan. Likevel er det ting som ikke bare kan trenes bort.

MR-svaret viste at det faktisk er flere ting i ryggen min. Jeg har litt slitasjeforandringer, skjevhet i ryggen og forandringer i skivene mellom ryggvirvlene. I tillegg viser MR-en en prolaps nederst i ryggen, på venstre side, som trykker på nerver og som kan forklare både smerter, stråling og nummenhet. Det er også trange forhold i ryggen, en spinal stenose, som betyr at det er mindre plass i ryggkanalen enn det burde være.

Jeg trenger ikke å gjengi hele MR-beskrivelsen ord for ord, for den er skrevet på et språk som nesten krever egen utdannelse for å forstå. Men kort fortalt: ryggen min er ikke helt fornøyd. Den bærer preg av både slitasje, prolaps og trange forhold som irriterer nerver. Og det gir faktisk mening når jeg kjenner hvordan kroppen oppfører seg.

Det er rart med sånne svar.

På den ene siden blir man ikke akkurat glad. Man vil jo helst høre at alt ser fint ut. At det bare er litt muskulært. Litt overbelastning. Noe som går over. På den andre siden er det også noe trygt i å få en forklaring. For når man lever i en kropp som allerede krever mye, så begynner man noen ganger å lure på om man kjenner for mye etter. Om man overdriver. Om man bare må skjerpe seg litt.

Men nei. Noen ganger er det faktisk noe der.

Jeg tror mange tenker at hvis man trener, går turer og fungerer i hverdagen, så kan det ikke være så ille. Men sannheten er jo at mange av oss fungerer med mye mer enn det som synes på utsiden. Vi går på. Vi gjennomfører. Vi smiler. Vi ordner. Vi prøver å leve så normalt som mulig. Det betyr ikke at kroppen er enkel å bo i.

Og det er kanskje akkurat det dette MR-svaret minner meg om.

At det går an å være sterk og sårbar på samme tid. At det går an å være aktiv og samtidig ha vondt. At det går an å stå i mye uten at det betyr at kroppen har det bra. Og at det noen ganger faktisk er godt å få bekreftet at det man kjenner, ikke bare sitter i hodet.

Jeg vet ikke helt hva veien videre blir ennå. Men jeg vet at jeg skal fortsette å gjøre det jeg kan for å holde kroppen i gang. Jeg skal fortsette å trene, gå turene mine, ta vare på meg selv så godt jeg klarer og lytte til signalene kroppen sender. Det er jeg blitt nødt til å lære.

For kroppen min har båret meg gjennom mye.

Og akkurat nå trenger den kanskje litt ekstra forståelse. Også fra meg selv.

Det er sikkert mange som kommer til å riste på hodet av overskriften. Hvem hater vel sommeren?

Egentlig gjør ikke jeg det heller. Jeg hater bare hva varme gjør med beina mine.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg elsker lyse kvelder, blomster som står i full blomst, lukten av nyslått gress og muligheten til å være mer ute. Jeg elsker å sitte på terrassen, høre fuglene synge og se barnebarna leke i hagen.

Men kroppen min har et helt annet forhold til sommeren enn det hodet mitt har.

For når temperaturen stiger, skjer det noe med beina mine.

Jeg trenger ikke mange varme dager før jeg merker det. Beina blir tyngre. De hovner mer opp. De føles sprengte. Hvert skritt blir litt mer krevende, og jeg kjenner lymfødemet på en måte jeg nesten ikke gjør resten av året.

Det er rart hvordan noen få grader kan utgjøre en så stor forskjell.

For oss som lever med lymfødem, er varme en ekstra utfordring. Når temperaturen stiger, utvider blodårene seg. Det gjør at mer væske samler seg i vevet, og kroppen får vanskeligere for å transportere den bort. Resultatet er ofte mer hevelse, tyngre bein og økt ubehag.

Det er derfor mange av oss kjenner forskjellen nesten med en gang sommervarmen kommer.

Om høsten, vinteren og på kjølige vårdager tenker jeg nesten ikke over beina mine. Da går jeg turer, trener, sykler og lever livet uten at beina krever særlig oppmerksomhet. Da føles de nesten normale. Jeg kan fortsatt ha utfordringer, men de styrer ikke dagene mine.

Så kommer sommeren.

Mens andre jubler over temperaturer godt over tjue grader, kjenner jeg ofte en liten klump i magen. Jeg vet hva som venter. Tyngre bein. Mer hevelse. Mer spreng. Mer ubehag.

Jeg vet at mange synes det høres rart ut. Hvorfor skulle noen ønske seg kjøligere vær midt på sommeren?

Men når man lever med lymfødem, er varme ikke bare varme. Varme betyr ofte mer væske i vevet, mer hevelse og en kropp som jobber hardere enn den ellers gjør.

Og så er det kompresjonsstrømpene.

De er noe av det viktigste jeg har for å holde hevelsen under kontroll. Jeg vet hvor stor forskjell de gjør, og jeg vet at jeg trenger dem. Likevel skal jeg være ærlig og si at de kan være ekstra utfordrende om sommeren.

Når sola steker og temperaturen kryper oppover, da blir det varmt med kompresjon!  Det er ikke behagelig. Men alternativet er som regel verre.

Det er litt av paradokset med lymfødem. Nettopp når kroppen trenger kompresjonen aller mest, er det også da den kan være mest krevende å bruke.

Likevel tar jeg dem på. Dag etter dag. Fordi jeg vet at de hjelper.

Det er vanskelig å forklare til dem som aldri har kjent det selv. Hvordan beina kan føles som om de veier flere kilo mer enn de gjorde dagen før. Hvordan huden strammer. Hvordan hvert eneste skritt minner deg på at kroppen ikke fungerer helt som den skal.

Noen ganger ser folk bare sola og smilet. De ser ikke de tunge beina som møter gulvet om morgenen. De ser ikke ubehaget. De ser ikke kampen som foregår på innsiden av kroppen.

Og misforstå meg rett.

Jeg ønsker ikke sommeren bort.

Jeg ønsker bare at kroppen min kunne oppleve den slik mange andre gjør.

At jeg kunne glede meg over varme dager uten å kjenne hvordan beina sakte blir tyngre og mer hovne for hver grad temperaturen stiger.

At jeg kunne nyte sommeren uten å måtte ta hensyn til noe som alltid er med meg.

Så nei, jeg hater ikke sommeren.

Jeg hater bare det sommeren gjør med beina mine.

Og når høsten kommer, luften blir kjøligere og hevelsen roer seg, da kjenner jeg det hver eneste gang:

For meg er høsten ikke slutten på noe fint.

Den er begynnelsen på en kropp som igjen føles litt mer som min egen. 💛