Jeg gruer meg ikke. Ikke en plass faktisk. Rart er det, men ingen grunn til å grue seg. Egentlig er man vel faktisk heldig.

5.april blir jeg 50 år, og jeg har bestemt meg for å gå inn i 50 årene med glans. Feires skal det også. Ingenting å grue seg for å bli 50. Alder er og blir tall, og vi er heldige som får lov å bli eldre. Jeg planlegger stor feiring av en stor dag. Jeg har jo sånn sett alltid vært glad i å feire, og stelle istand selskaper, både for meg selv og andre. Jeg gikk noen runder for å finne ut hvordan jeg skulle feire 50 årsdagen, og endte på å leie lokale og invitere venner og familie til feiring. Det jeg har valgt å gjøre til 50 års festen, det er å ha invitere mennesker som alle på sin måte har betydd noe for meg i alle disse årene. Kanskje er jeg ikke så nær de i dag, men de har alle hatt en spesiell plass i hjertet mitt, og de har på hver sin måte betydd noe helt spesielt. Det er ikke sikkert de er klar over selv hva de har betydd for meg, og denne 50 årsdagen er en fin måte å fortelle dem det på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når man sitter og planlegger fest og feiring, så blir man også sittende å mimre. Det er fint å sitte å mimre litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Jeg har vært utrolig heldig som har fått være med på så mye, som har vært endel av så fine miljøer. Man har også opplevd sorg, og  store utfordringer langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde. En styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun var 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen. Men så var det denne styrken da som man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

Bloggen skal ikke handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. Min datter ville vel hevde at jeg begynner å bli noe gammel når jeg snakker om å mimre, og se litt tilbake, men for meg er det også litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle de flotte menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Noen er der en periode, så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det også noen mennesker som jeg er glad for at ikke er en del av livet mitt lengre. Noen har bare tatt energi, og aldri gitt noe, men så lærer man av det også.

Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir kanskje vennekretsen noe mindre enn når man var noe yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg noe, de er igjen. Man setter kvalitet aller først, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år. Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim. Noen veldig flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år.

Personer fra barndommen som fortsatt har en stor plass i hjertet mitt. Ikke at vi treffes på daglig basis, men likevel venner for livet. Evig vennskap. Vi vet at vi er der for hverandre. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til. Snart 50 år, og vennskapet er like sterkt.

Det er altså feiringen av 50 årsdagen min som gjorde at jeg ble sittende å bla i minner. Barne og ungdomsårene. Speideren var viktig, men den tiden som nok har betydd mest for meg var tiden i Radio Ung. Det var der min interesse for radio startet. En interesse som etterhvert ble levebrød. Jeg var 14 år da jeg våget meg ned i radioens lokaler i Ekserserhuset her i Kristiansand.  Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått så mage år, det er helt utrolig. Panikken sprer seg jo også litt når man tenker på at det er så mange år siden. Jeg kan jo løpe til speilet for å se etter rynker, og grå hår. De grå hårene har ikke kommet under alle de lyse stripene i håret mitt. Jeg har sånn sett gitt frisøren klar beskjed at dersom hun oppdager grå hår, så vil jeg ikke vite om det før jeg kanskje en dag bare må innse at speilet ikke lyver. Når det gjelder rynker ,og grå hår, så har jeg gode gener tror jeg. Pappa hadde ingen rynker, og kun få grå hår. Mamma har så vidt noen grå hår, og rynkene kommer for det meste av andre ting, men nå begynner hun jo også å bli en voksen dame.

Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 36 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt! Det er så utrolig fint og kunne kjenne på den gode følelsen av at man har hatt en jobb man aldri har gruet seg til å gå til. Jeg har vært så heldig! Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor.

Alle ukjente, men også alle kjente man har møtt. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett bare på godt, men noen har vært sure, grinete, og lite hyggelige. Jeg husker ennå første dag på jobb i Radio Sør i 1989, og jeg ble sendt til Kjevik for å intervjue Øystein Sunde. Gud, som jeg hadde forberedt meg. Jeg hadde brukt lang tid, og syntes selv jeg hadde gode spørsmål klare… da vi møtte Sundes manager før intervjuet, så husker jeg vi fikk utdelt en liste over spørsmål som Sunde mislikte å bli spurt. En rask titt på listen, og panikken slo ned som et lyn i meg – alle disse spørsmålene han ikke likte å få var akkurat de spørsmålene jeg hadde planlagt å spørre han om. Jeg husker ikke helt hvordan det gikk, men jeg tror jeg gikk inn i en panikk transe, men jeg husker iallefall at han ikke var en videre hyggelig person å intervjue. Heldigvis er det få som er sånn.

Radio har i veldig mange år vært levebrødet mitt. Mange år i Radio Sør, så i Radio Søgne, tilbake i Radio Sør, og nå i Radio Metro. Gjennom alle disse årene har jeg møtt så mange flotte mennesker som alle på sin måte har betydd masse for meg. Ikke alle har jeg kontakt med i dag, men der er flere som alltid vil ha en plass dypt inne.

Treningen gjennom de siste årene, og en helt spesiell person som fikk meg inn på den veien, og som var der for meg lags veien i flere år. Treningstimene sammen med alle de flotte, overvektige damene både i gymsalen på Dvergsnes Skole, på Spring og etterhvert nå også på crossfit’en. For noen damer. For en gjeng. Klart flere av disse har betydd noe for meg. Samholdet, latteren, de gode samtalene, det å vite at man er en viktig del av en gruppe.

Ledervervet i NLLF. Det har vært to fantastiske år! Jeg hadde aldri hatt et lederverv før jeg sa ja til NLLF, aldri jobbet så mye organisasjon, men med et brennende engasjement for lymfødem og lipødemsaken. Det har vært en bratt læringskurve, men arbeidet gir meg så utrolig mye. Jeg har lært så masse, jeg har fått jobbet med ting som engasjerer meg, og jobben vi har gjort, den begynner nå å gi resultater. Jeg har et flott styre, og jeg har mennesker rundt meg som betyr masse for meg, som jeg jobber så godt sammen med. Jeg kan sparre, lufte frustrasjon og ideer. Personer jeg alltid vil ha med meg i hjertet. Personer som gir meg energi, som kan inspirere og motivere, og som er dønn ærlige.

50 årsdagen min blir en reise ned ” Memory Lane.” Jeg har lyst til å samle mennesker som har betydd noe for meg. Mennesker som på hver sin måte alltid vil ha en plass i hjertet mitt. Jeg tror det blir en flott feiring og en flott kveld. Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var like håpløse. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Mens jeg satt der og mimret, så vandret tankene også over på fremtiden. Hva vil jeg fremover? Jeg har så masse planer. Spennende planer. Nå må jeg bare lande de viktigste ballene. At tiden der fremme blir spennende, det er det ingen som helst tvil om, og når planene er klare, så skal jeg selvsagt dele de med dere. Jeg må bare tørre. Jeg må bare realisere alle de tingene jeg har lyst til.

Men jeg trenger litt hjelp av dere flotte lesere til planleggingen av den store dagen min : Underholdning. Ikke de typiske selskapslekene hvor man driter seg loddrett ut, men det må da være andre, morsomme leker? Andre forslag for å få kvelden ekstra fin?

Debatten om bildene til den finske kunstneren liu Sisuraja raser videre, eller debatten om mine meninger rundt kunsten, den raser videre i enda større fart. Hvorfor blir det feil å ha en negativ meningen om kunsten som blir vist? Jeg synes den gir et usmakelig bilde av overvekt. Jeg synes kunsten er med på å latterliggjøre oss overvektige. Hvorfor er det ikke lov å si dette?  Hvorfor må jeg som overvektig være enig i at utstillingen gir oss et riktig bilde av kampen mot skjønnhetsmalen når jeg ikke mener det ? Hvorfor skal de som analyserer bildene i bauger og kanter gå så hardt til angrep som enkelte har gjort? Samtidig blir jeg både provosert og lei meg av å lese at andre tolker meningene mine på en helt feil måte. Det blir så feil at noen legger meninger i munnen min som ikke er mine.

Kunst skal provosere, og kunst skal skape debatt. Som jeg skrev i innlegget mitt i går, så er det en god ting ved denne utstillingen, at den skaper en debatt, en veldig viktig debatt.Vi trenger en god debatt rundt skjønnhetsmalen, om stigmatiseringen, om det å sette overvektige i bås. Vi trenger endringer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi overvektige vil ha aksept. Får vi mer aksept av å vise overvekt på en slik nedlatende måte? Jeg kommer ikke til å endre syn uansett hvor mye hardt skyts som skytes mot meg. Kunsten er usmakelig, og her settes vi virkelig i bås. Er det ikke nettopp denne båsen man ønsker å komme ut av? Det er de færreste som analyserer kunsten. De ser det de ser, og det er dette de gjør seg opp en mening om. Visst vi tar med oss ulike mennesker for å se utstillingen, så er jeg sikker på at flertallet vil reagerer akkurat slik jeg gjør. Av kommentarer og meldinger som jeg har fått i ettertid, så ser jeg jo at kunsten vekker negative reaksjoner. De aller fleste synes dette er kunst som går langt over streken, som man blir uvel av å se, og kunst som fremstiller overvekt på en usmakelig måte. Dette er jo gull for de som allerede latterliggjør store kropper, for det er jo nettopp det jeg føler hun gjør, latterliggjør oss. Joda, jeg vet at hun ønsker det motsatte. Jeg vet at hun ønsker å ta et oppgjør mot skjønnhetsmalen. At det skal være rom for alle kropper, men hun lykkes ikke. Her oppnår kunstneren at folk ler, og de ler ikke fordi de synes kunsten hennes er så innmari morsom.

Ei av mange som har engasjert seg i debatten som kom etter blogginnlegget mitt i går, hun sa det på en innmari bra måte når det kommer til å vise overvekt og frodighet på en vakker måte. Hun sa at en kreativ fotoserie som hadde vist personen som MENNESKE og ikke et OBJEKT ville være mer interessant og kanskje også mer normaliserende. Hun mente også at denne utstillingen mer er om kunstnerens personlige utfordringer enn et mål om å gjøre folk mer ‘vant til’ overvekt. Jeg er så veldig enig. Dette var så godt sagt.

Jeg har fått hard skyts fordi enkelte mener at jeg vil forskjønne overvekt. De mener at jeg synes store kropper skal dolles, og styles. Hvor har jeg skrevet det?? Hvor har jeg skrevet at jeg ønsker at overvektige skal vises frem på en unaturlig måte? At jeg ikke vil vise frem store kropper slik de faktisk er? Ikke en plass har jeg skrevet det. Jeg har skrevet og sagt at overvekt og frodighet kan vises på en vakker måte. Der er det en stor forskjell faktisk. Enkelte mener at jeg personlig også er med på å forskjønne overvekt, og at jeg viser et galt bilde av det som er ” vanlig ” ved at jeg selv er opptatt av ” dolling og styling. ” Jeg blir bare oppgitt. Skal ikke jeg ha lov til å være opptatt av klær og velvære uten at jeg på noen måte forteller at det er er sånn alle overvektige skal være? Hvor har dere dette i fra? Visst kritikerne mine absolutt skal analysere det jeg sier og skriver, så la iallefall analysene være riktige. Jeg har aldri noe sted snakket om at vi ikke skal vise en stor kropp som den er. Noen av oss er mer opptatt av ” dolling og styling ” enn andre, og jeg har aldri sagt at det ene er mer rett enn det andre. Vi skal få lov til å være akkurat den vi er. Jeg har aldri snakket om forskjønning, eller at man skal gi et uærlig bilde. Jeg har aldri noen steder sagt at det skal være noe glamourpresentasjon av store kropper. Hvor i all verden har dere som er så kritiske til meningene mine lest det?

Som jeg skrev i går. Jeg har i mange år jobbet for kroppspositivitet, og det vil jeg fortsette å gjøre. Jeg vil fortsette å jobbe for mindre stigmatisering, og jeg vil fortsette å jobbe for å vise at frodige kropper også kan være vakre kropper. Jeg vil fortsette å jobbe for at det skal være plass til alle kropper i samfunnet vårt. Jeg vil fortsette å engasjerer meg i forhold til endringer, og til trening. Så temaet i bildene til den finske kunstneren er et veldig viktig tema, men det er måten hun prøver å nå frem på med budskapet sitt på som jeg reagerer på. At jeg blir provosert, sint og lei meg, det har jeg lov til å bli. Jeg tolker kunsten på min måte, og jeg er verken kunstinteressert, eller kunstkjenner. Jeg er den vanlige dama i gata, og jeg liker ikke måten overvekt blir fremstilt på i utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum hvor overvekt blir fremstilt på en usmakelig måte.

Det har også blitt hevdet at jeg har uttalt meg som leder i NLLF, noe som ikke stemmer. Ikke et sted har det stått verken NLLF, eller leder av NLLF. Jeg ble intervjuet som samfunnsdebatant og blogger. Det er viktig for meg å understreke. Jeg har også fått kritikk fra enkelte som har reagert på at jeg ikke har kommentert at den finske kunstneren kan ha lipødem. Siden jeg er leder av NLLF, så burde jeg ha nevnt det mener enkelte. Burde jeg faktisk ha gjort det? Nei, det burde jeg absolutt ikke. Er det min oppgave å diagnostisere? Skal jeg som ikke en gang har noe medisinsk bakgrunn fortelle at kunstneren høyst sannsynlig har lipødem? Som leder av NLLF så har jeg ikke lov til å gjøre slikt. Vi skal ikke uttale oss medisinsk. Vi kan ha en mening, men også den skal vi være forsiktige med å uttale oss om. Hva om denne finske kunstneren ikke har lipødem? Skulle jeg ha stått på NRK og gitt henne en diagnose som vi ikke en gang vet om hun har? Hvor feil kunne det ha blitt? Det er mye mulig den finske kunstneren har lipødem, og jeg kan tenke mine tanker, og ha mine meninger, men jeg kan da ikke si de i en slik sammenheng? I innslaget så var fokuset overvekt, og en kunstners måte å kanskje prøve å rive ned tabuer på. Det er mye overvekt i samfunnet, og ikke all overvekt er relatert til lipødem eller lipolymfødem. Når jeg blir spurt om å uttale meg om kunst hvor en overvektig kropp blir eksponert, så kan jeg ikke begynne å spekulere i om kunstneren har lipødem/lipolymfødem. Jeg må prate om det det jeg blir spurt om.

Jeg har blogget i 5 år nå, og jeg har aldri som blogger opplevd personangrep før dette innslaget som ble sendt på Dagsrevyen og NRK Sørlandet, og da spesielt også etter blogginnlegget mitt i går. Jeg var forberedt på det, og jeg står i stormen. Jeg vet at når jeg offentlig uttaler meg, så må jeg være forberedt på negativ kritikk også. Jeg har sterk rygg til å tåle det som har kommet. Vi har alle lov til å ha vår meningen om kunsten som blir vist, men vi må også akseptere hverandres meninger. Det er det dessverre ikke alle som gjør, og det synes jeg er trist. Det som gjør meg ekstra trist er når jeg ser hvem som retter de hardeste skytsene. Skyt i vei, men spør deg selv hvordan du selv ville ha likt å få den samme kritikken/personangrepet. Gå på sak, og ikke person tenker jeg. Nå er det garantert noen som vil analysere det jeg skriver her også. At jeg vil sympati, at jeg ikke tåler kritikk, skyt i vei. Det er ikke mitt poeng i det hele tatt. Jeg understreker bare at det er vondt å kjenne på kroppen hvor sinte enkelte kan bli fordi jeg ikke mener det samme som dem. Det går jo klart inn på meg når jeg opplever hva enkelte er i stand til å si og mene. Personangrep er ikke greit! Nå er jeg en voksen kvinne, og tåler det som kommer, men hva med de unge bloggerne der ute som får enda hardere skyts? Av og til må man veie sine ord litt, og tenke sak, ikke person. Ei av de yngre som blogger kunne fortelle at de verste til å kommentere negativt var voksne kvinner, og jeg ser jo også etter mine opplevelser at de som går til personangrep er kvinner på min alder. Jeg har alltid vært så fornøyd med at jeg ikke har opplevd netttroll, men denne saken her, den fikk frem endel negativt i enkelte.La sak være sak, og person være person.

Jeg mener ikke at vi skal forskjønne alt, men jeg mener at vi kan vise store kropper på en vakker og fin måte. Er vi ikke vakre selv om vi har ” avvikende ” kropper? Jeg synes ikke kunsten som blir vist er vakker, men igjen, det er min personlige mening. Jeg mener ikke at vi skal vise et bilde av kropper som ikke er naturlig. Det er ikke det jeg mener når jeg sier at man kan vise frodighet på en vakker måte. Lag en mer positiv ramme rundt frodighet. Vis hvor flott frodighet kan være. Vi trenger ikke få verden til å tro at vi er grå, deprimerte mus som egentlig synes livet er ganske kjipt. Ikke fremstill oss på en stakkarslig måte. Og må man sette likhetstegn mellom overvekt og mat hele tiden? Hvordan skal andre få et mer normalt forhold til våre store kropper om vi ikke selv har det til egen kropp? Frodighet kan da være flott, la oss vise det i kunsten. La oss vise de som ser kunsten, men som ikke nødvendigvis analyserer den at også våre kropper kan være flotte med både mager, valker og grevinneheng. Og viktigst av alt, det vil alltid være personen inni. Det er også viktig å ta med sånn helt på tampen.

Takk for engasjement, for tilbakemeldinger, for meldinger og telefoner. Jeg vil alltid være en klar og ærlig stemme når det kommer til disse tingene som engasjerer meg. Og til deg som mener at bloggen min kun handler om slanking? Sorry kjære deg, da har du nok ikke lest bloggen min særlig mye….

Torsdag ringte NRK til meg og ville gjerne ha min mening om utstillingen ” Dry Joy ” som i disse dager går på Sørlandet Kunstmuseum her i Kristiansand. Bak utstillingen står den finske kunstneren Iiu Susiraja, en samtidskunstner som bruker seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett utstillingen, så blir jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper?

Jeg mener nei. Kunstneren oppnår helt klart debatt rundt temaet, og debatt trenger vi. Vi trenger en debatt rundt stigmatiseringen av overvektige. Vi trenger en debatt rundt skjønnhetsmalen. Vi trenger en debatt som forteller at alle kropper er vakre kropper. Vi trenger en debatt som gir alle lov til å være glad i den kroppen de har, til å være stolt av seg selv. Men får å få til det, blir det da en riktig vei å gå når man viser seg selv på den måten den finske kunstneren gjør? De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mener det er humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg ser ikke noe morsomt i dette i det hele tatt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Susiraja har valgt å arbeide med selvportretter fordi hun mener det er enklere å eksponere, eller til og med ydmyke seg selv, fremfor å gjøre det samme mot andre. Hvorfor føler hun en trang til å ydmyke seg selv, og kroppen sin? Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så føler jeg også at hun fremstiller livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Det ser på alle bildene ut som om hun nettopp har våknet, ikke smiler hun, så livet ser ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss?

Jeg har fått så utrolig mange flotte tilbakemeldinger etter innslaget på Dagsrevyen i går. Både fra kjente og ukjente. Om de er enig i det jeg sier, det er sikkert ikke alle, men de roser meg fordi jeg er ærlig, og fordi jeg har en klar stemme. De har stor respekt for resonnementene mine, og elsker at jeg er den tydelige stemmen jeg er. Slikt varmer veldig, og betyr enormt mye. Jeg skulle selvsagt ha ønsket at enda mer av det jeg sa kom med, men sånn er media, og det kjenner jeg jo selv til. Noen negative reaksjoner har jeg også fått, og det regnet jeg med. Ikke alle er enig i min tolkning av kunsten hennes, og sånn skal det jo være. Vi skal ikke være enig i alt. Når man først sier ja til å uttale seg, så må man stå for det man sier, og tåle det som eventuelt måtte komme i ettertid. Personlige angrep er jo det man frykter mest, og de fleste som ikke er enig med meg, de har klart å holde seg sånn tålig saklige. Et par stykker har nok et horn i siden til meg, og prøver på sin måte å vise det, istedenfor og faktisk forstå hva akkurat denne saken her gjelder. Det er fint at noen mener at dette er kunst, og at det er flott kunst med et viktig budskap, og med masse humor. Jeg er bare ikke enig, og det er en rett jeg har.

Da NRK kontaktet meg, så ble jeg kontaktet som samfunnsdebatant/blogger, og ikke som leder i Norsk lymfødem og lipødemforbund. Det er viktig å understreke. Ikke en plass ble NLLF nevnt, og ikke en plass ble det nevnt at jeg er leder. Jeg er ikke bare leder i et forbund. Jeg er også en privatperson med jobb og andre engasjementer. Her var fokus overvekt, og en kunstners måte å kanskje prøve å rive ned tabuer på. Det er mye overvekt i samfunnet, og ikke all overvekt er relatert til lipødem eller lipolymfødem. Når jeg blir spurt om å uttale meg om kunst hvor en overvektig kropp blir eksponert, så kan jeg ikke begynne å spekulere om kunstneren har lipødem/lipolymfødem. Jeg må prate om det jeg blir spurt om. Jeg vet selvsagt at lipødemfettet ikke kan slankes bort, men det ” vanlige ” fettet, det kan slankes bort. Jeg har et lipolymfødem, altså både lipødem og lymfødem, men jeg har også overvekt i tillegg. Jeg har fått bort ca 50 kg med ” vanlig ” fett, og har fortsatt mer ” vanlig ” fett som skal bort. Så i tillegg til å være kronisk syk, så er jeg overvektig, så ærlig må jeg jo være. Og det var som overvektig jeg i går uttalte meg.

Jeg synes budskapet den finske kunstneren prøver å få frem blir gjort på en helt feil måte. Jeg hyller kropper i alle fasonger, og jeg hyller alle som stolt viser frem frodige og store kropper, men jeg reagerer på måten den finske kunstneren gjør det på. Skaper hun et mer positivt bilde av frodighet på denne måten? Klarer hun å gjøre noe med stigmatiseringen mot overvekt ? Det var disse tingene jeg ble spurt om. Jeg ble spurt om måten hun formidlet på, om kunsten hennes. Så må jeg også understreke at når jeg skriver at jeg hyller store kropper, så hyller jeg ikke overvekt. Det er så viktig å få skrevet. Jeg vil aldri komme til å hylle overvekt. Alle vet at overvekt ikke er bra, men det er et annet tema og en annen diskusjon som jeg gjerne tar, men i denne sammenheng, så er det viktig å få et fortrolig forhold til egen kropp, og så langt det lar seg gjøre, å bli glad i egen kropp.

Jeg mener ikke at vi skal forskjønne alt, men jeg mener at vi kan vise store kropper på en vakker og fin måte. Er det ikke nettopp vakre vi er selv om vi har ” avvikende ” kropper? Jeg synes ikke kunsten som blir vist er vakker, men igjen, det er min personlige mening. Jeg mener ikke at vi skal vise et bilde av kropper som ikke er naturlig. Det er ikke det jeg mener når jeg sier at man kan vise frodighet på en vakker måte. Lag en mer positiv ramme rundt frodighet. Vis hvor flott frodighet kan være. Vi trenger ikke få verden til å tro at vi er grå, deprimerte mus som egentlig synes livet er ganske kjipt. Frodighet kan være så flott, la oss vise det i kunsten. La oss vise de som ser kunsten, men som ikke nødvendigvis analyserer den at også våre kropper er flotte med både mager, valker og grevinneheng.

Jeg har i mange år jobbet for kroppspositivitet, og det vil jeg fortsette å gjøre. Jeg vil fortsette å jobbe for mindre stigmatisering, og jeg vil fortsette å jobbe for å vise at frodige kropper er vakre kropper. Jeg vil fortsette å jobbe for at det skal være plass til alle kropper i samfunnet vårt. Jeg vil fortsette å engasjerer meg i forhold til endringer, og til trening. Så temaet i bildene til den finske kunstneren er et veldig viktig tema, men det er måten hun prøver å nå frem på med budskapet sitt på som jeg reagerer på. At jeg blir provosert, sint og lei meg, det har jeg lov til å bli. Jeg tolker kunsten på min måte, og jeg er verken kunstinteressert, eller kunstkjenner. Jeg er den vanlige dama i gata, og jeg liker ikke måten overvekt blir fremstilt på i utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum. Overvekt blir der fremstilt på en grusom måte.

Landsforeningen for overvektige hyller utstillingen, og mener kunstneren gir en finger til samfunnet, og at hun er med på å rive ned tabuer. Jeg er ikke enig. Jeg er for å vise fingeren til samfunnet, men vis den på en annen måte. Tabuene blir ikke noe mindre etter sånne bilder som dette. ” Kunstneren tør å vise frem hva man kan gjøre med en stor kropp. Hun nekter å gjemme den bort i et skap ” sier Landsforeningen for overvektige. Seriøst?  Som om bildene viser hva man normalt ville gjort med en stor kropp, eller at dette er utfordrende ting å gjøre for en stor kropp? Jeg har aldri ment at man skal gjemme bort en stor kropp i et skap, snarere tvert i mot. Jeg har alltid ment at vi stolt skal vise oss frem, at vi skal være stolte av den vi er, og den kroppen vi har. Jeg har alltid stått på barrikadene for kroppspositivitet.

Ta på dama et par sexy stay ups, bytt ut den rosa,utslitte trusen med en pen truse, bytt ut nattskjorte og boblevest, slå ut håret, fresh henne opp litt sånn at det ikke ser ut som om hun nettopp har våknet, la henne smile og vise verden at hun er fornøyd, la henne vise kropp, sett henne i en litt annen ramme enn sammen med laks, feiekoster, bacon og baquetter, så vil bilde av overvekt og store kropper plutselig bli et helt annet, et  mye mer positivt og vakkert bilde, og et mer reellt bilde av en flott og frodig kvinne.

Du kan se innslaget her : https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202002/NNFA19022120/avspiller

Eller lese saken her : https://www.nrk.no/sorlandet/overvektig-reagerer-pa-utstilling_-_-blir-kvalm-1.14912877

I går skrev jeg om hylekorene som skriker over de 5 kiloene de må ha av seg, og alle diettene som da planlegges for å nå dette. Jeg skrev om den vonde følelsen av å være elefanten i rommet når vekt og slankekurer diskuteres. 5-10 kg er jo ingen umulig oppgave. Ja, man må ta seg selv i nakken, og ja, man må gjære en innsats, men det er mulig med de riktige grepene. Det er mulig å gå ned 50 kg også. Det vet jeg alt om, men det er en vanskeligere kamp å kjempe. Selv om jeg har mistet 50, og kanskje gått opp noen få..iallefall føles det sånn akkurat nå, så bør jeg ytterligere ned om jeg skal sette helsen i fokus, og om jeg skal klare å tenke finere tanker om meg selv. Hadde det vært 5 kg, så skulle jeg ha klart det i morgen liksom. Jeg synes også det er respektløst å skrike om 5 kg når man sitter i et rom med en eller flere personer som kjemper en helt annen vektkamp. Kanskje tenker de ikke over det. Kanskje så de aldri på meg som den store elefanten i rommet, men de burde tatt signalene når jeg som alltid hadde noe på hjertet plutselig ble stille.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger etter innlegget i går, og alle takket meg for å sette ord på ting de også føler på. For å klare å gå ned mange kilo, så nytter det ikke å starte en slankekur, men må starte en endring som er til å leve med. Den må passe hver enkelt nettopp fordi den må vare livet ut. Kampen mot kiloene er aldri over. Man kan aldri hvile på lauvbærene om man skulle klare å gå ned mye. En liten pause, og litt gal tenkning, så er man plutselig på feil spor.

I går skrev jeg om at vi må finne på noe sammen. Noe som kan hjelpe oss alle som sliter litt eller mye nå. Da jeg satt og så igjennom eldre blogginnlegg, så kom jeg over et fra januar 2016. I januar det året, så presenterte jeg et treningsopplegg på bloggen. Et treningsopplegg som de fleste kan klare å gjennomføre. Et treningsprogram som ble laget av en bekjent av meg, Lise Lund. Lise er PT, og har mange års erfaring innen trening. Lise lagde dette treningsprogrammet for bloggenes lesere for de årene tilbake. Dette er et treningsprogram som man skal kunne gjøre hjemme hos seg selv. Et program uten apparater. Her bruker man kun seg selv, og egen vekt.

På bloggen i dag, så skal du få bloggens eget treningsprogram, og så lager vi en avtale på at nå kjører vi i gang. Blir du med? Her kan man jo øke antall ganger man gjør øvelsen etterhvert som man føler for det. Og klarer man ikke det antallet som står, nei, så starter man på et lavere antall. Her kan man gjøre det slik det passer for nettopp deg.Jeg håper du blir med, og jeg håper å høre hvordan det går.

Det er ikke er noen revolusjonerende nye treningsøvelser som blir presentert, men øvelsene ble satt sammen slik jeg ønsket det. Treningsprogrammet skal være et program på lavterskel nivå, det skal være noe de aller fleste skal kunne klare å gjennomføre, og det skal være et program man kan gjøre hjemme uten noe som helst utstyr. Det skal ikke være mye styr for og kunne gjøre dette, og det tar heller ikke for mye av tiden din. Det betyr også at det vel ikke er særlig med unnskyldninger igjen for og ikke være med å trene?

For de av dere som lurer på om det er meg som har satt sammen treningsprogrammet, så er det jo da ikke det. Programmet ble lagd i samarbeid med , og under veiledning av PT, Inger Lise Lund. Inger Lise har over 20 års erfaring fra treningsbransjen, og driver i dag Fitness-Akademiet. Inger Lise kurser instruktører, hun er instruktør ved treningssentre, og er PT. Inger Lise brenner for å spre treningsglede, og var ikke sen om å si ja til å sette sammen et treningsprogram når jeg spurte henne.

Vi starter helt forsiktig

Treningsprogrammet skal være et program som alle uten de store helseutfordringer kan klare å gjennomføre. Vi skal starte veldig forsiktig, og første mål er å trene 2 ganger i uken. Treningsprogrammet består av 8 øvelser. Hver øvelse har 8 repetisjoner, og disse 8 repetisjonene skal gjøres 3 ganger. Det betyr at hver øvelse skal gjøres 24 ganger. Mellom hver repetisjon, så rister du litt løs på kroppen før du starter på an igjen. Oppvarming vil alltid være et spørsmål. Vi har tenkt at det fort vil bli et tiltak for mange å gjennomføre treningsprogrammet om man først skal ut å gå tur for å bli varm, eller om man skal løpe rundt huset, eller gå trapper. Vi legger derfor ikke for mye vekt på oppvarmingen, MEN gå gjerne litt på stedet for du starter på øvelsene. Ikke gå rett fra sofaen til trening. Går man litt på stedet før man starter, så får man brukt hjertepumpa litt. Føl at kroppen har en normal temperatur, og bevegelighet, og går man litt på stedet, så får man opp varmen litt før treningen. Vi vil på bloggen i dag vise deg hvordan hver øvelse skal gjøres, men her er det også veldig viktig at du gjør øvelsene ut i fra hva du klarer. Øvelsene må ikke gjøres akkurat slik vi viser. Du kan gjøre øvelsene lettere, eller tyngre, men det viktige her er at øvelsene ikke skal gjøre vondt. Gjør øvelsene vondt, så har du utført de feil, eller gjort mer enn du skal. Kjenn etter hva som føles greit for deg. Man skal kjenne at øvelsene tar, og man skal kjenne at kroppen, og muskler blir brukt, men det skal altså ikke gjøre vondt. Vi har satt opp 8 repetisjoner som er utgangspunkt. Ikke øk på allerede første uken. Hold deg til de 8 repetisjonene. Dersom 8 repetisjoner blir for mye, så gjør så mange som du klarer. Klarer du 5, så er det veldig bra, klarer du 2, så er det også veldig bra. Du vil merke at uansett hvor mange du klarer å ta, så vil fremgangen komme. Du vil etter hvert som ukene går merke at kroppen din vil klare mer enn hva den gjorde når du startet opp. Du har ingen andre konkurrenter enn deg selv, og følger du treningsprogrammet, så er både Inger Lise og jeg sikre på at du vil merke fremgangen. Selv ett forholdsvis ” enkelt ” program som dette vil på sikt gi deg resultater. Klarer du 2 ganger i uken, så er det veldig bra. Alt utover disse to gangene er en bonus 🙂 Tren gjerne programmet mer enn to ganger i uken, eller ta deg gjerne en gåtur en, eller flere dager, men sett deg som mål at du minimum skal trene to ganger i uken!

Fremdrift

Den første uken, så skal vi altså konsentrere oss om å trene 2 ganger i uken. Vi skal trene 8 øvelser hvor av hver øvelse skal ha 8 repetisjoner. Alle øvelsene skal gjøres 8 x 3 runder. Ikke øk på selv om du kanskje føler at du kunne ha gjort det. Vi har helt klart en plan for treningen, og etter hvert som ukene går, så skal vi øke både i antall repetisjoner, og kanskje også antall runder. Er man flink, og trener gjennom programmet slik man skal, så vil det gi resultater. Man vil merke fremgang, og man vil kjenne på følelsen av å mestre. Man vil kanskje også føle på at trening er ålreit. Vårt mål er å få deg i aktivitet ved å finne øvelser de aller, aller fleste kan gjennomføre. Vi vil vise at det er veldig mye man kan gjøre hjemme hos en selv, og man trenger ikke masse utstyr for å trene. Her trenger du en dør å lene deg mot, eller en sofarygg. Du kan støtte deg på kjøkkenbenken, og ellers kun bruke deg selv. Øvelsene på gulvet, der kan du kanskje ha et underlag, men bruk et teppe, eller et håndkle om du ikke har en matte. Ha gjerne også en vannflaske, eller et vannglass i nærheten da det er viktig å drikke godt under trening. Sliter du med å gjennomføre øvelser på gulv, så har vi alternativer.

Er du motivert til å bli med å trene ?

Jeg håper treningsprogrammet vil motivere mange av dere som følger bloggen til å se at trening ikke trenger å være et ork, og det trenger ikke å ta lang tid. Å sette av to dager i uken, og trene gjennom programmet, det har ALLE tid til! Det finnes ingen unnskyldninger i verden som er gode nok til at du ikke kan få til dette. Her går det på det å ville. Det går på å kaste alt av unnskyldninger på båten, og bare gjøre det. Finn frem selvdisiplinen, og viljen som ligger der et sted, og legg en plan. Det kan også være lurt å føre en trenings dagbok for deg selv. På den måten kan du følge med på egen utvikling. Skriv hva du føler er tungt, hva som føles greit, skriv antall repetisjoner, og så kan du på den måten følge med på hvordan din egen fremgang er fra uke til uke. Det gir en fantastisk følelse når man faktisk oppdager at det har skjedd en fremgang, og fremgangen kommer fortere enn du kanskje tror. Jeg håper treningsprogrammet kan være det du trenger for å få startet med det du har tenkt på så lenge. Jeg håper det kan være starten på noe veldig bra. Det er realistisk å få til to ganger i uken, og det å ha realistiske mål er viktig. Selv for de av leserne mine som er i ukentlig aktivitet, så kan det være fint å også trene dette programmet hjemme.

TRENINGSPROGRAM

Knebøy

Første øvelse er knebøy. Her kan du gjerne bruke kjøkkenbenken, eller en sofarygg som støtte. Her er det viktig at du selv kjenner hvor langt ned du vil gå. Øvelsen skal ikke gjøre vondt. Gå så lang ned du føler at du kan uten at det blir vondt for deg, og gjør 8 repetisjoner. Disse 8 repetisjonene tar du 3 ganger.

Armheving

Armheving, eller push ups  er en øvelse som jeg tror at de fleste kjenner til. Ofte gjøres den nede på gulvet, men her skal vi gjøre den ved bruk av kjøkkenbenken, eller du kan bruke en dør som du lener deg inntil. Gå så langt ned som du føler at du kan. Husk strake armer.  Øvelsen blir tyngre jo lengre ut fra benken/døren du står med bena. Her føler du deg frem, og husk at du ganske raskt vil merke fremgang. Ta 8 armhevinger, og gjenta øvelsen 3 ganger.

Kneløft, foran

Rumpeløft

I denne øvelsen, så skal vi ned på gulvet. Legg deg gjerne på et teppe, eller et håndkle. Har du en yogamatte/treningsmatte, så bruk gjerne den. Det er godt med ett litt mykt underlag når du skal legge deg på gulvet. Her synes jeg det er godt å ha armene under hodet mens jeg gjør øvelsene. Sett bena i gulvet, og løft opp rumpen fra gulvet. Løft 8 ganger, og gjenta øvelsen 3 ganger.

Stasjonære utfall

Her skal vi opp fra gulvet igjen, og gjøre statiske utfall. Sett bena slik du ser på bildet, og gå ned så langt du klarer. Ikke tenk på at du må ned så langt som mulig. Klarer du å komme deg ned litt, så er det veldig bra! Ingen av øvelsene skal gjøre vondt, heller ikke denne. Man skal kjenne at den ” tar “, men det er forskjell på å kjenne en øvelse, og det at den gjør vondt. Ta gjerne annehvert ben. 8 repetisjoner, og 3 ganger.

Sit ups

Vi skal på de to siste øvelsene ned på gulvet igjen. Denne øvelsen er også en velkjent øvelse vil jeg tro. Her skal vi ha sit ups, eller hodeløft. Ligg godt på gulvet, ligg med strak kropp, eller sett bena i gulvet. Løft hodet litt opp, og hold stille i noen få sekunder. Legg deg ned igjen, og løft opp på nytt, og hold. Du løfter hodet, og holder 8 repetisjoner. Gjenta dette 3 ganger.

Rygg rotasjon – øvre del

Siste øvelse i treningsprogrammet er en øvelse for ryggen. Her skal vi stå på knærne, og rotere skuldrene/armene til hver side. Som alle andre øvelser, så gjør du 8 repetisjoner, og 3 ganger.

Da var treningsprogrammet presentert, og jeg håper du er motivert til å trene dette to ganger i uken? Dersom noen av øvelsene er utfordrende, så si i fra, så kan vi finne alternativer. Når jeg har skrevet 8 repetisjoner, så husk at det er et utgangspunkt. Dersom du ikke klarer 8 repetisjoner, så gjør det du klarer! Alt du klarer er en seier, fremgangen kommer uansett. All trening utover disse 2 gangene denne uken, det er en stor bonus. Hver uke, så skal vi gjøre noen endringer slik at man hele tiden får en viss utvikling. Hva tenker du om treningsprogrammet? Vil du klare å trene dette to ganger denne uken? Som jeg har skrevet før, så vil man etter hvert merke fremgang om man setter seg som mål at man skal trene programmet slik vi har vist, og det antall ganger som vi har anbefalt.

Lykke til med treningsprogrammet!

” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. Jeg husker hvor såret jeg ble fordi de skrek over 5 kg, og jeg hadde en haug. Jeg husker jeg hadde lyst til å forsvinne i dette hullet i bakken når vekt ble tema. Jeg ville ikke snakke om vekt!

5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når venninner satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

De siste årene har dette heldigvis blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet. Jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av.

Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Kanskje blir det feil å tenke sånn også. Jeg vet ikke, men det er nå sånn jeg føler det.

Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening.

Jeg skal være ærlig på at jeg sliter big time for tiden. Jeg trenger en som virkelig kan sparke meg hardt bak, og en som jeg finne motivasjonen tilbake med. Jeg har delvis kontroll, men jeg føler ikke lengre at jeg har stålkontrollen som jeg hadde før. Så kan jeg lete etter unnskyldningene for hvorfor det er sånn, og så kan jeg håpe jeg finner noen å skylde på, men det er kun en som er ansvarlig for at ting er som det er akkurat nå, og det er meg. Mitt liv er mitt ansvar. Etter jeg startet å jobbe så tidlig på dag som jeg gjør, så får jeg ikke lengre disse treningene tidlig om morgenen som jeg hadde før. Hælen i den ene foten elsker ikke akkurat intervalltreningen på mølla, så fra å trene 5 ganger i uken, så er det blitt 2 og 3 ganger, og det er altfor lite. Treningsplan, den har jeg i hodet mitt sagt at jeg skal sette opp i evigheter nå, men får jeg gjort det? Neida.

De negative følelsene rundt egen kropp, de er i ferd med å snike seg litt tilbake i blant, og det er ingen god følelse. Hvorfor er det så innmari vanskelig å trene som før? Jeg har også styrkeprogrammer som jeg kan trene om hælen krangler. Jeg har apparater hjemme. Jeg kan gå turer. Jeg er håpløst fortvilet over meg selv i blant. Livredd for å havne tilbake i gamle spor. Jeg skulle hatt en som pusher meg i en periode nå. En som kan få meg tilbake på de vanvittige gode sporene jeg var før jeg startet som morgenvertinne, og i ny jobb. En som kan få meg motivert og klar for den viktigste jobben som finnes, nemlig helsen min.

Man kan ikke hvile når det kommer til vekt og trening. Alt dette er ferskvare. I mitt hode har jeg lagt på meg det meste av det jeg har tatt av, og fornuften er ikke alltid på min side, men jeg er glad for at jeg er bevisst på alt dette, og for at jeg vet hvilke grep som må tas, og at det kun er en som kan endre det negative til det positive, nemlig meg.

Mitt høyeste ønske er en PT, en PT jeg kan ha en stund. Men en PT koster endel penger, og det er en utgift som jeg kanskje ikke kan ta akkurat nå. Jeg skulle hatt en PT på grønn resept, eller på blå resept, samme hvilken farge bare man hadde kunnet betale en egenandel. En PT hadde betydd så utrolig mye for meg i den litt tøffe perioden jeg er inne i nå. Jeg trenger å finne tilbake til både motivasjon og treningsglede. Jeg hadde PT for endel år tilbake når jeg var helt i starten av reisen min, og det var så gull. Det betydde så mye, og jeg oppnådde så mye.

Mens jeg venter på at en PT kommer dalende ned i fanget på meg, så må jeg ta meg selv enda hardere i nakken, og snakke hardt til meg selv. Jeg er heldig som faktisk er der at jeg kan trene, så nå må jeg jaggu slutte å være så smådeprimert, og heller gjøre noe. Jeg blir litt oppgitt over meg selv i blant, og ingenting annet enn familie og jobb er viktigere enn trening og helse.

Skal vi ta oss i nakken både du og jeg? I morgen på bloggen skal jeg vise deg en god begynnelse…..

Motemessen i Oslo er over, og jeg skulle så gjerne ha vært der, for det er en opplevelse og gå rundt til de ulike produsentene for å se på kolleksjonene som de viser frem. Jeg kan skjønne at butikkene bruker lang tid på messen, og at det må tenkes og vurderes mye. Motemessen er jo en gedigen godtebutikk. I tillegg finner man feks også leverandører av smykker og vesker. Er der rart jeg liker motemessen. Det er vanskelig å kombinere motemessen og jobb, men i august håper jeg at puslespillet skal kunne løses.

Mens vi ennå skriver februar, så begynner butikkene og fylles med lekre vårvarer. Man kjenner at man blir så utrolig glad av å se vårlige farger, og mønster. Der kommer bla endel vårjakker med blomsterprint i duse farger, og disse jakkene roper vår mot en. Etter en lang høst og vinter, så kjenner man på at man er klar for andre plagg, andre farger og ikke minst litt lettere plagg. Det gjør noe med en når man kommer inn i butikker som begynner og fylles med vårvarer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dere som følger bloggen min, dere vet at en av mine store favoritter er Pont Neuf. De lekre designene, de flotte fargene, og ikke minst den utrolig gode passformen. Alle som forsøker Pont Neuf etter å ha lest bloggen min, de forstår veldig godt det jeg skriver om passform. Den er bare utrolig god. Klart de har ulike modeller, og alle passer ikke alle, men man finner garantert modeller som man bare kjenner at man trives i, og føler seg fin i.

Vårkolleksjonen til Pont Neuf er på vei til butikkene, og igjen, så kommer de med en utrolig flott kolleksjon. I vår/sommer er det mye blomsterprint. Det kommer design med sirkler, litt med striper, og det kommer flotte farger som lime, mandarin, og water. Det kommer tradisjonelle farger, men Pont Neuf er definitivt kjente for sine spreke og flotte design. De skuffer ikke i vårkolleksjonen heller.

Jakker. Dere vet jeg har en stor kjærlighet for jakker. Jakken jeg har på bildet, det er en type jakke som jeg liker veldig godt. Jeg synes de er flotte over topper, og tunikaer. Akkurat denne type jakker har jeg nylig begynt å skjønne at jeg liker veldig godt. Denne på bildet er noe tykkere enn de andre jeg har. Denne kan jeg jo veldig godt bruke som ytterjakke når det våres noe mer. Inntil da, så bruker jeg den som en innejakke. Denne her er ikke fra Pont Neuf, men fra danske ADIA. Adia har samme eiere som Pont Neuf. Jakken er sort, og har utrolig stilige paljetter som dekor. Disse paljettene gjør ikke like mye ut av seg som paljetter vanligvis gjør, og kanskje er ikke paljetter det riktige ordet, men det glitrer svakt, og det gjør noe ekstra med hele jakken. Bak på jakken, så er det en tiger som dekor, men lagd i sort slik at den ikke er pragende på noen måte. Man ser den svakt, men man ser den. Adia er et ganske nytt merke for meg, så jeg er veldig spent på det. Denne jakken er jeg iallefall veldig fornøyd med. I denne jakken har jeg str. 50.

Tilbake til Pont Neuf. Denne jakken er så flott! Det samme er den blomstrete tunikaen. Flott sammen. Flott hver for seg.

En annen jakke jeg er blitt veldig glad i, det er denne som går i gult. Den har hette, og den er utrolig god å ha på. Jeg bruker den over topper og tunikaer. Gulfargen passer til veldig mye.

Sirkler eller store prikker. Det er den noe av i vårkolleksjonen til Pont Neuf. Denne i sort, og hvitt liker jeg veldig godt, og sirkler ser bra ut også på en stor kropp. Du kan også få farger i denne, og da i gult og hvitt.

Pixie modellene er også en nyhet i vår. Denne kommer i to farger. Veldig behagelig å ha på seg.

Vil du se mer av Pont Neuf sin vårkolleksjon, så kan du gå inn her : http://pontneuf.dk/eng/

Spring 2020

Det er ingen hemmelighet at det har pågått en konflikt i blogg-Norge om hva man skal reklamere for og skrive om for leserne sine. Hva som er et sunt forbilde diskuteres stadig. De siste dagene har diskusjonen rast i media igjen,og diskusjonen har gått varmt på utallige blogger rundt kroppspress, og bloggeres påvirkning på unge jenter.

Diskusjonen startet på Vixen utdelingen forrige fredag, og det var igjen blogger og influencer Kristin Gilsvik som langet ut mot sin kollega Sophie Elise. Dette er jo ikke første gangen Kristin Gilsvik går hardt ut mot Sophie Elise. I en lengre video på bloggen sin for et år siden, så var Gilsvik lei av Sophie Elises positive innlegg om å fikse på utseende. Gilsvik har vært klar på at det å fikse på utseende ikke skal normaliseres. Sophie Elise har i en ung alder gjort flere kosmetiske inngrep, og når hovedvekten av leserne hennes er unge jenter, så må det nok være rom for å stille seg kritisk til mange av innleggene som er blitt skrevet. Som blogger har man et ansvar. Det har alle bloggere uansett hvor mange leserne man har. Bloggere har stor påvirkningskraft, og bloggere har stor makt. Klinikken i Tyrkia hvor bla Sophie Elise har gjort noen av sine inngrep, de er helt klare på at det har vært god butikk for dem at de har kommet i fokus. De er klare på at mange unge jenter ønsker å gjøre det samme som de kjente bloggerne.

Jeg også føler på et ansvar for det jeg skriver. Jeg har vært bevisst på at bloggen skal være en dønn ærlig blogg, og jeg skal kunne stå for det jeg skriver. Jeg vil ikke reklamere for noe som jeg selv ikke kan stå inne for uansett hvilken avtale man blir tilbudt. Jeg er nå det man kaller voksen, og min blogg har voksne lesere. Det blir annerledes for meg enn for de som skal nå de yngste leserne. Mine lesere har evne til å være kritisk, og til å legge seg opp sin egen mening. Likevel tenker jeg alltid godt igjennom det jeg skriver som kan påvirke de som leser innlegget mitt. Det er viktig av at alle som blogger tenker på dette, spesielt de som har de yngste leserne.

Jeg har ikke fulgt diskusjonen som raser så veldig godt, men media har utvilsomt også et ansvar her. Enkelte av toppbloggerne har jo klippekort i media, og mange av de blir sjeldent stilt de mest kritiske spørsmålene. De får boltre seg fritt. Når man ser på hvilke bloggere som får tildelt bloggernes Vixen pris, så er det også de samme som går igjen, iallefall veldig mange av de. Jeg har ofte undret på hvem det er som sitter i juryen for Vixen prisen, hva som er kriteriene og hvor mange blogger en jury følger og leser. Jeg vil tro at en slik pris går mer på antall lesere enn innhold, for hadde det gått på innhold, så må man sette mange spørsmålstegn. Rosa bloggerne har jo lite innhold, her er det utseende som står i fokus. Sophie Elise er riktignok en blogger som har blitt mer voksen, og som har fått en stemme, men at hun er en av våre viktigste stemmer, da må man spørre seg selv hva i all verden som ligger i det. Vi har et hav av blogger her i landet. Vi har heldigvis mange blogger med innhold som er verdt å lese, og jeg synes vel disse sjeldent eller aldri får det fokuset de bør ha. Gi de unge jentene der ute selvtillit.

Å sette fokus på kroppspress, det er utrolig viktig. Det er farlig når de unge bloggerne glorifiserer det å fikse på utseende. Når alt av komplekser skal fikses på, så sender det veldig feil signaler til alle de unge som leser dette. En ting er å skrive, og snakke om komplekser, men det er en helt annen ting å normalisere det ved å fikse på de. Å sette fokus på det og ikke være fornøyd med egen kropp, det å sette fokus på hvorfor man ikke er det, det kan være viktige ting. Det er så viktig å sette fokus på at man er bra nok akkurat sånn man er, så hvorfor ikke sette mer fokus på kroppspositivitet, det å akseptere egen kropp slik den er. Det skal være rom for ulikheter. Istedenfor å krangle om det, så kan kanskje hver og en av oss som blogger gjøre vårt for å sette kropp i fokus på en positiv måte. Det er klart man får et mediafokus på seg selv når man starter en krangel i det offentlige rom. I en så viktig debatt som kroppsdebatten, så bør man sørge for at en egen stemme er en stemme som ønsker å sette et positivt fokus, en stemme som forteller unge jenter hvor flotte de er med akkurat den kroppen de har, en stemme som forteller unge jenter at kroppen er endel av dem, men det er ikke kroppen som forteller verden rundt hvem man er.

Jeg mener hver og en av oss selv må bestemme om vi vil fikse på egen kropp, eller ikke. Hva man velger å gjøre, og hva man velger å fikse på, det er et valg hver enkelt av oss må få lov ta. Ingen har noe med hva andre gjør, og hvilke valg som tas. Man kan ha en mening om at dette ikke passer for en selv, men valgfrihet, det er en viktig ting, også når det kommer til å fikse på utseende. Men denne valgfriheten gjelder oss voksne, den gjelder ikke unge jenter. Jeg synes jo helt klart at det er trist at unge jenter er så misfornøyd med egen kropp at de faktisk må legge seg under kniven. Det er jo faktisk også sånn at mange av inngrepene heller ikke blir vellykket. Det naturlige er ofte det beste. Man kan fort få unaturlige store bryster, eller lepper som er blitt så store at de skriker filler lang vei. Har man virkelig store komplekser for noe, så tenker jeg det er ting man kan diskutere med legen sin istedenfor at man legger seg under kniven uten helt å vite hva slags konsekvenser man får. Når det kommer til utseende, så er det en ting jeg legger spesielt godt merke til, og det er alle de som har unaturlig lange øyevipper. Man ser øyevippene før man ser personen. Det er sikkert mange som synes det er fint. Jeg er ikke en av de.

Jeg er for at voksne må få ta egne valg uten at vi andre skal blande oss inn. Vi kan ha en mening om det å fikse på utseende, men samtidig, så må man faktisk godta at vi har valgfrihet, og at vi alle er vår egen sjef. Vi må tro at hver enkelt har evnen til å ta egne valg, men de unge der ute, de er ikke der som vi voksne er i forhold til egne valg. De påvirkes negativt av som blir skrevet. Vi voksne, vi påvirkes jo også. Alt rundt oss som forteller hvordan vi bør se ut. Vi påvirkes i alle krinkler og kroker, men forhåpentligvis så har de fleste av oss evnen til å sortere, og dermed ta de valgene som vi mener er gode for oss. Det er ikke alltid like lett for de yngste. Når et forbilde forteller at noe er bra, så er det sånn det er. Og det er nettopp et forbilde mange bloggere er, og her må sannelig bloggere være det forbildet de faktisk kan være. Selv med egne valg, så må vi voksne også være forsiktige i forhold til hva slags signaler vi gir til de unge rundt oss.

Jeg er for valgfrihet når man er voksen. Vil noen fikse på utseende, så er det deres valg. Vi kan ikke være gud, og sitte å tro at våre meninger er de riktige. Vi tar våre valg, og må også ta eventuelle konsekvenser av valgene som tas. Jeg har mye jeg er misfornøyd med, og jeg skulle gjerne hatt en tryllestav som kunne fikset både på det ene og det andre. En slik tryllestav finnes dessverre ikke. Jeg kan gjøre mitt for å endre på de tingene jeg ikke liker, og jeg har valgt å gjøre det ved å endre på endel ting i livet mitt. Fra å ha hatet meg selv noe så intenst, så har jeg i dag kommet dit at jeg er fortrolig med egen kropp, iallefall det meste av tiden. Jeg kan fortsatt ha dager hvor de negative følelsene rundt egen kropp kommer snikende, men de er færre enn før fordi jeg har jobbet masse mentalt. Jeg er noe usikker på om jeg hadde lagt meg under kniven om jeg hadde kunnet endre på absolutt alt jeg kunne av ting jeg ikke liker ved meg selv. Inngrepene hadde vært mange da gitt…Noe hadde jeg kanskje vurdert, men det har liksom aldri vært noe man har brukt tid på å tenke på fordi det ikke er aktuelt.

Jeg er opptatt av å ta vare på meg selv. Jeg er opptatt av velvære. Jeg nærmer meg 50 år, og jeg får høre at jeg har en veldig fin hud, og veldig lite rynker. Det er nok fordi jeg alltid har tatt godt vare på huden min. Fra jeg var tenåring, så har jeg renset huden morgen og kveld, og alltid brukt gode hudprodukter. Jeg har i bloggen vært helt ærlig på de tingene jeg har gjort. Jeg har tatovert øynebrynene, jeg har tatovert eyeliner oppe og nede, og jeg har tatovert lipliner. Dette for å slippe å bruke masse tid på å nappe og vokse brynene, dette fordi øynene mine renner så mye at en vanlig eyeliner på meg fort hadde vært langt nede på kinnene mine, lipliner for å slippe og alltid måtte ha leppestift eller lipgloss. Ikke alle ville ha gjort det samme, men dette er mitt valg, og for meg er dette det riktige valget. Jeg har aldri angret en dag på at jeg tatoverte disse områdene. Det er en av de beste investeringene jeg har gjort, og det letter mye i hverdagen. Nå er det snart tid for påfyll både av eyeliner, bryn og lepper, så da skal dere få være med meg på salongen for å se hvordan noe sånt fungerer. Jeg er nok også en av de som kunne gjort noe små ting dersom det ble store endringer i ansiktet, men igjen, det hadde vært mine valg, og de valgene er jeg ene og alene sjef over.

Jeg håper de store bloggerne og influencerne fremover setter kropp i fokus på en positiv måte. Jeg håper de tar det store ansvaret de faktisk. De er store forbilder for så mange unge gutter og jenter, og det ansvaret må de ta på alvor. Jeg tenker det er på tide for å sette fokus på kroppspositivitet. Gi de unge selvtilliten de trenger i forhold til egen kropp.

Reklame | NO.1 BY OX, NAIS, ALEXIS, CELLI

At danskene kan stormote, det er det ingen som helst tvil om, og nå kommer et nytt, dansk merke inn på det norske markedet.

Danske NO.1 BY OX er nå klare for det norske markedet. Fra i går av, så er de å finne på Norwegian Fashion Week på Norwegian Fashion Center på Fornebu. I går startet nemlig moteuken, og i dagene fremover nå, så skal butikker på innkjøp for høst/vinter 2020. Blant butikkene som skal på innkjøp, så finner man også en rekke stormotebutikker. Produsentene har flotte showrom hvor de viser kolleksjonen sin for høst/vinter 2020. Når vårklærne snart fyller butikkene landet over, så skal butikkene tenke høst og vinter klær.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det å være tilstede på motemessen, det er virkelig en opplevelse. Tre ganger har jeg vært tilstede, og vært innom de fleste stormoteprodusentene, for alle er på motemessen. Det å få se kolleksjonene som kommer, det er en veldig fin opplevelse. Det å snakke med produsentene, det er utrolig fint for meg som blogger. Under motemessen har jeg også kunne ta bilder som jeg har vist på bloggen. Det blir ikke motemessen på meg nå i februar. Jeg var ikke vår, eller høst i fjor heller. Jeg håper at jeg kan være tilstede i august når vår og sommer 2021 skal vises, men når jeg har morgensending hver morgen på Radio Metro, så er det et puslespill å få til.Jeg håper å få noen bilder fra messen i år som jeg kan vise til dere.

I år er NO.1 BY OX for første gang tilstede på Norwegian Fashion Week, og nå skal flotte Anette Oxenbøll endelig få sine flotte klær inn på enda flere norske butikker. Fra før av så har Alexis Mote, Celli og Nais hatt det danske merket i sin butikk. Skinnjakkene har de alle hatt inne, og skinnjakkene fra NO.1 BY OX er så flotte, og så utrolig gode å ha på seg. Men NO.1 BY OX har så mye mer enn skinnjakker i sin kolleksjon. NO.1 BY OX er definitivt et merke som er ” helt meg.” Det er feminint, det er kvinnelig, det er tøft og lekkert. Flotte design, flotte farger, og ikke minst en utrolig god passform. Jeg blir så utrolig glad av å se klærne, og ikke minst, så blir jeg så glad av å ha på meg klærne.

NO.1 BY OX har nå fått agent i Norge, og det betyr at flere norske stormotebutikker nå får muligheten til å selge disse flotte, danske klærne. Jeg tror Norge er klar for NO.1 BY OX. Visst alt går etter planen, så skal jeg få vise endel av høst/vinter kolleksjonen på bloggen. Jeg har ikke sett så mye av den ennå selv,  så jeg gleder meg masse til å se hva som kommer. At det blir en lekker kolleksjon, det er jeg sikker på. Jeg gleder meg stort til at man kan få kjøpt Anettes flotte klær i Norge, og jeg vet at mange av dere som leser bloggen vil elske disse klærne like mye som meg. Design, passform og pris er viktige ting, og NO.1 BY OX er god på alle disse punktene. Man blir glad av å se klærne, og man føler seg enda gladere når man har klærne på. Det er moro med nye klesmerker, og jeg tenker det er viktig at butikkene også tenker nytt, spesielt når klær er gode på det vi kunder virkelig ønsker oss.

Jeg har den flotte, gule skinnjakken fra NO.1 BY OX, og jeg har den røde. Disse skinnjakkene elsker jeg virkelig. Passformen er så utrolig god, og de er fantastisk gode å ha på seg. Disse skinnjakkene kommer i en rekke flotte farger. Både trygge farger som sort, marine og cognac, men også friskere farger som rødt og grønt foruten den gule som jeg har.

Denne våren kommer skinnjakken i oliven. Denne lekre, olivenfarga skinnjakken, den fikk jeg i går, og gjett om det var stor jubel. Den er så lekker! Nydelig farge, nydelig jakke – jeg gleder meg masse til å bruke den. Dette er jo ekte skinnjakker, og man kjenner fort forskjellen mellom det som er ekte, og det som er uekte. Skinn er så utrolig behagelig å ha på seg. Jeg har str. 50 i disse korte skinnjakkene.

NO.1 BY OX er utrolig gode på skinnjakker. De har også lange modeller som er utrolig flotte, og som sitter utrolig fint på. Jeg har en av skinnjakkene i lang modell som jeg viser på bloggen i dag. Veldig klassisk, og veldig fin. Jeg har str. 50 også i den lange modellen, og selv om jeg som regel ikke knepper jakker, så sitter den fint også om jeg skulle ønske å kneppe den. Det er viktig for meg når jeg kjøper jakker, at jeg skal kunne kneppe de. De lange skinnjakkene har også en veldig god passform, de er veldig gode å ha på seg, og de er utrolig fine. Den modellen jeg har, den har også hette, og det er en detalj som jeg liker veldig godt. Overdelen jeg har under skinnjakkene, de er også fra NO.1 BY OX. Lekker!

Når det gjelder de korte skinnjakkene, så har både Alexis Mote, Celli og Nais disse i butikkene sine. To av butikkene har også nettbutikk. Når det gjelder den lange modellen, så vet jeg at Nais har tatt inn denne.

Jeg er utrolig spent på hvordan de norske butikkene tar i mot NO.1 BY OX under moteuken. Jeg håper klærne blir å finne i mange butikker nå fremover. Jeg gleder meg til at klærne er på plass i Norge, og jeg gleder meg til å følge NO.1 BY OX. Jeg gleder meg til å ta på meg Anettes flotte klær, og til å vise de frem. Norge trenger absolutt Anettes klær. Velkommen til Norge!

Jeg er 70 modell, og med enkel hoderegning, så blir jeg 50 år i år. Det er rart å tenke på at jeg snart fyller 50. Jeg husker da jeg var barn og ungdom, så var 50 åringer gamle. Og gammel er nok ikke det første ordet jeg tenker på når jeg nå snart forlater 40 årene. Jeg er godt voksen, midtveis i livet, moden, men ikke gammel.

Jeg gruer meg ikke til å bli 50. Jeg synes det er rart å tenke på at jeg faktisk er der i alder, men gruer meg, det gjør jeg ikke. Jeg føler at jeg er på en innmari god plass i livet. Alder er bare et tall sier mange, og jeg er helt enig. Alder handler om hvordan man føler seg, og hvor man er i livet. Det som vel passer på å minne oss på alder i blant, det er kroppen. Man merker jo at ting skjer i kroppen når årene går, men her kommer også viktigheten av trening inn. Viktigheten av at jeg prioriterer trening, at fortsatt skal være et viktig fokus. Trene, og gå turer. Være aktiv. Være flink til å gjøre gode ting som gir påfyll både psykisk og fysisk. At jeg nå også har to nydelige prinser i livet mitt, det gjør også noe med fokuset mitt på helse. Jeg vil være der for dem, og jeg vil kunne være aktiv sammen med dem.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

50 årsdagen min skal feires. Nå er jeg i utgangspunktet en person som elsker å stelle istand feks bursdagsselskaper. Jeg elsker å planlegge, og jeg bruker god tid. Gjesteliste, meny, borddekking, alle disse tingene liker jeg å holde på med. Jeg liker nok vel så godt å gjøre dette for andre som meg selv, det er viktig å få med. Når jeg nå nærmer meg en så stor dag som det å bli 50, så falt jeg ned på at dette skal feires. Jeg har nok byttet litt på hvordan dagen skal markeres. Skulle jeg ha flere små selskaper hjemme. Det er intimt og koselig. Eller skulle jeg leie en plass hvor jeg kunne ha alle på samme tid. Det blir det siste.

Jeg har planlagt en stund. Nå er mye klart. Stedet er klart, menyen er klar, pynten begynner å komme i boks, og gjestelisten begynner å bli ferdig. Jeg er en person som ikke liker utkledning, så selv om mange rundt meg mener jeg bør ha et tema, så skal jeg ikke ha noe tema hvor man skal kle seg ut. Jeg kunne kanskje hatt glitter og glamour, men nei, her skal alle få komme akkurat som de vil. Det blir likevel et slags tema for 50 års festen, og gjestelisten kommer til å vise at her er det en flott blanding av mennesker, og alle har de vært i livet mitt på et eller annet tidspunkt.

Tema for min 50 årsdag blir noe sånn som ” Takk for at du har betydd noe i livet mitt.” Noe sånn cirka der tenker jeg at jeg er. På en så stor dag, så ønsker jeg å invitere mennesker som alle på sin måte har betydd noe for meg. Ikke alle er en del av livet mitt i dag, men de har alle betydd noe for meg på et tidspunkt, og de har betydd såpass mye at de har satt gode spor. Kanskje vet ikke alle at de har betydd så mye for meg som de har. Mennesker som har vært der gjennom barne og ungdomsårene mine, mennesker jeg har knyttet vennskapsbånd med i voksen alder, mennesker som har vært en enorm støtte på den veien jeg har gått de siste årene. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag visst det ikke hadde vært for et par helt spesielle personer. Selv om jeg ikke har det nære forholdet til alle disse i dag, så kan jeg takke de for så mye. Det er ikke alle som følger en hele livet. Noen faller av underveis uten at det egentlig er noen grunn, andre er som en en stødig mur år etter år. Noen venner betyr mye for deg i ulike deler av livet.

Skoleårene, barndomstiden, ungdomstiden, radiotiden, russetiden, voksentiden – jeg er så takknemlig for at jeg gjennom årene har truffet så mye flotte mennesker som har beriket livet mitt på en eller annen måte. Spesielt må jeg nok trekke frem tiden jeg hadde i nærradiomiljøet og NGU miljøet fra jeg var 14 år gammel. Jeg som den stille, beskjedne og usikre jenta som jeg var, jeg hørte at Radio Ung søkte flere frivillige. Radio, det skulle jeg begynne med. Jeg fikk med ei klassevenninne, og dro ned for å finne ut hva dette var for noe. Det ble mange år som frivillig, og radio ble jo min vei i årene fremover. Radio er min jobb i dag. Hadde det ikke vært for at jeg møtte de riktige personene da jeg kom til Radio Ung, så hadde jeg aldri drevet med radio. De så meg, og tok vare på meg, og jeg begynte å blomstre. Det samme gjelder i jobbsammenheng. Folk som har trodd på meg, og som har sett kvalitetene mine, og som har gitt meg muligheter til å få jobbe med det jeg virkelig elsker. Livsstilsendringene jeg har gjort de siste årene. Menneskene som jeg kan takke for at jeg er der jeg er i dag. Menneskene som ikke ga meg opp, men som var der, som pushet meg og støttet meg. Mennesker som jeg kunne diskutere med, søke støtte og råd hos, mennesker som trodde på meg, mennesker som så meg og ikke bare kiloene. Og ikke minst alle de flotte vennene jeg har hatt gjennom årene. Venner som har beriket meg på hver sin måte. Og jeg skal ikke glemme familien min. Vi er ikke den største familien, men for en flott gjeng!

Jeg gleder meg til å invitere til 50 års bursdag. Jeg gleder meg til å invitere alle disse flotte menneskene, og satser på at vi blir en stor, og god gjeng. Som jeg skrev innledningsvis, jeg gruer meg ikke til å bli 50. Jeg føler meg heldig som får lov til å bli 50. Noen synes kanskje det høres litt rosa ut, men vi er heldige som får lov til å feire bursdag, og bli et år eldre. Om man kunne ha stanset alderen et sted, så ville jeg nok ha vært akkurat her jeg er nå Jeg er på et utrolig godt sted. Jeg er tryggere, jeg stoler mye mer på meg selv, jeg har erfaringene, selvtilliten er på et helt annet nivå, og jeg kan sette meg selv mer i fokus uten å være egoist av den grunn. Jeg får jobbe med,  og realisere ting jeg tidligere bare har drømt om. Jeg føler meg voksen uten at det ligger noe negativt i det. Man har vært igjennom tøffe tider med sykdom, og samlivsbrudd, men disse tingene, de har iallefall gjort meg mye sterkere. Det har også gjort at jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte enn før. Jeg har en styrke jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg er tøff, og jeg mestrer. Min flotte mor fyller 79 år enste uke. Hun føler seg ikke som 79 år, hun føler seg ikke gammel en plass. Min flotte mamma sier så ofte :  ” Hadde det ikke vært for at kroppen forteller meg at jeg begynner å bli godt voksen, så hadde jeg aldri trodd at jeg faktisk blir 79. ” Det er så viktig og ikke føle på alder, viktig at man ikke føler at man blir eldre, viktig at man ikke føler seg gammel.

Det er sikkert mange av dere som leser bloggen som både har feiret store jubileer, både som jubilant, eller gjest. Da tenker jeg at jeg skal søke litt råd hos dere sånn helt til slutt. Jeg trenger nemlig litt hjelp når jeg nå planlegger den store dagen. Jeg er ikke så veldig glad i de typiske, tradisjonelle selskapslekene. Kanskje mest fordi jeg alltid har fryktet at jeg må være en av dem som driter seg ut. Derfor har jeg lyst til å høre om noen av dere har noen gode tips til morsomme leker/aktiviteter som kan favne alle, også de som er der jeg er at de ikke liker å være den alle ser på. Noe man kan gjøre flere sammen, eller noe man kan aktivisere hele gjengen på samme tid. Quiz er jo alltid moro, men har noen en festlig variant av quiz som ikke er den vanlige ” spør og svar.” ? Andre morsomme leker/aktiviteter hvor alle kan føle seg inkludert på en god måte? Noen synes jo alltid leker er moro uansett, og mange liker å drite seg ut, så jeg tar i mot alle forslag med stor takk, for jeg er sikker på at mange av dere sitter på mange gode, og artige forslag. Stikkord må jo være smil, og latter. Vi skal ha det moro i sammen, og le masse. Tips meg i kommentarfeltet, eller send meg ei melding.

Har du andre gode forslag til hvordan 50 årsdagen min kan bli en fantastisk kveld? Jeg tenker på pynt, jeg tenker på min rolle – jeg tenker egentlig på alt 🙂

5.april fyller jeg 50. Litt senere i april skal jeg feire. Jeg gleder meg, og jeg er takknemlig for hver eneste dag. Ingenting er en selvfølge, og vi vet alle hvor skjørt livet kan være. Nyt hver dag!