24.mars 2015 publiserte jeg mitt første blogginnlegg. I morgen er dette 10 år siden. 10 år siden jeg bestemte meg for å dele min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Etter denne dagen har jeg publisert 1337 innlegg. I dag følte jeg for å markere 10 årsdagen som blogger, og jeg har lyst til å dele det aller første blogginnlegget med dere som jeg skrev 24.mars for ti år siden. Jeg har også lyst til å dele noen tanker fra disse årene, og litt om fremtiden.

Når rett skal være rett, så er det faktisk 10 år siden i dag at jeg skrev mitt første innlegg på bloggen, men jeg føler vel ikke at det var et innlegg, men mer en presentasjon av meg som selv, og hva jeg ønsket med bloggen. Jeg husker at jeg gikk mange runder med meg selv før jeg faktisk tok steget med å bli blogger. Jeg hadde mange runder med meg selv, og med de aller nærmeste. Alle heiet på ideen min, og jeg angrer ikke et sekund på valget jeg tok.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg var 45 år da jeg startet å blogge. Jeg var en størrelse eller flere for stor, og jeg hadde gått igjennom en tøff kreftoperasjon. Datteren min bodde hjemme, jeg var gift og vi hadde den nydelige Pomeranien, Dean. Mye har endret seg på disse ti årene. Det har vært stormer med orkan i kastene, men for det meste, så har det vært 10 veldig gode år, og de siste årene, så føler jeg bare at jeg får det bedre og bedre. I løpet av disse årene så har datteren min flyttet hjemmefra og fått to fantastiske gutter. Jeg har fått den største gaven jeg kunne få. Jeg har blitt mommo til to herlige prinser som nå er 5 og 6 år, og prinsene betyr alt for meg. Jeg har fått et veldig nært og utrolig fint bånd til begge guttene. I løpet av disse årene så har jeg også stått i en tøff skilsmisse. Etter 25 år sammen valgte vi å avslutte, og det ble en skikkelig storm med orkan i kastene. Men stormen stilnet, og jeg kunne lukke døren til det som hadde vært, og åpne en helt ny dør. Jeg beholdt huset her i Kristiansand, og jeg har klart meg veldig godt, og stortrives. Livet er godt.

Jeg har i løpet av disse ti årene mistet jobben i radio. Radiojobben jeg hadde hatt siden jeg gikk ut fra gymnaset. Koronaen endret mye, også jobbmessig for meg og flere andre. Savnet etter å jobbe i radio er stort, men om man noen gang kommer tilbake, det er vel høyst tvilsomt. Men håpet, det vil alltid være der. I løpet av disse årene har jeg også vært så heldig at jeg har hatt min egen nettbutikk. Jeg fulgte drømmen, og klarte å etablere en nettbutikk med mange fornøyde kunder. Helsen satte en stopper for klesdelen av nettbutikken, men fortsatt har jeg strømper og strømpebukser. Det var nesten 3 år med klær. Jeg er så stolt over at jeg fulgte drømmen, for at jeg fikk nettbutikken til å gå veldig bra, og for at jeg våget…men helsen er viktigst.

I løpet av disse årene har jeg mistet over 60 kilo i vekt. 36 av disse kiloene har jeg mistet det siste halvannet året. Jeg har fått et helt nytt liv og en helt ny hverdag. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er. Jeg skal øve meg på å være fornøyd med vekttapet jeg har oppnådd selv om jeg ønsker å gå ned enda mer. Jeg må øve på å være fornøyd og ta all vektnedgang i fremtiden som en stor bonus. Jeg har fått lymfebein som fungerer sååå mye bedre. Jeg har fått bein jeg aldri trodde jeg skulle få.

Jeg har fått lov å være en stemme og et ansikt for overvektige. Stigmaet som er overfor overvektige vil alltid være en viktig sak for meg også i tiden fremover. Selv om jeg tror at stigmaet alltid vil være der, så er det viktig å snakke om, og det er viktig å sette fokus. Jeg får tilbakemeldinger om at jeg inspirerer og motiverer. Finere meldinger enn det kan jeg ikke få. Jeg blir så rørt og glad. Jeg har fått masse følgere som leser bloggen helg etter helg. Jeg startet med å blogge hver dag, men de siste årene, så har jeg vært en helgeblogger, og det er nok det jeg skal fortsette med. Jeg har oppnådd veldig gode plasseringer på bloggtoppen, også 1.plass.

Fremtiden? Ja, si det. Pr nå så tenker jeg å fortsette å blogge i helgene, men samtidig så har det nok streifet meg mer og mer om at også bloggen må ha en ende. Jeg ser ikke for meg at jeg blogger i ti år til. Ikke om fem år heller. Bloggen krever mye av meg selv om det bare er i helgene jeg skriver. Men bloggen gir meg mer enn jeg føler den krever, og det gjør at jeg fortsatt blogger. Alle meldinger jeg får fra dere som følger meg, alle kommentarer og alle som stopper meg på gata – det gir meg så mye! Jeg har skrevet 1337 innlegg siden oppstarten, og det er en del innlegg. Når streken settes, det har jeg ikke bestemt meg for ennå, men et punktum settes en dag….

I dag kan jeg feire litt. Feire 10 fine år som blogger. For det har vært utrolig fine år. Jeg har nesten ikke møtt på et eneste nettroll. Jeg har ikke fått de stygge kommentarene som mange andre opplever. Så der har jeg vært heldig. Takk for at du leser bloggen min – jeg så stor pris på hver og en av dere.

Så skal dere få lese det første blogginnlegget som jeg skrev 24.mars i 2015. Jeg ser at jeg mener det samme i dag som jeg mente da :

En størrelse for stor har jeg vært hele livet. Sånn sett har jeg vært mer enn en størrelse for stor, men synes bloggtittelen sier mye om følelsen man har hatt igjennom årene. Tidligere stilte jeg aldri spørsmål om hvorfor , men i dag er jeg glad for at jeg har fått god hjelp til å sortere tanker, og kanskje finne noen svar på hvorfor man har tatt de valgene man har gjort, og hvorfor man tenker som man gjør. Overvekten sitter i hodet mitt, og jeg kan ikke skylde på noen andre for at jeg er overvektig. Jeg er ikke den personen som i barndommen fikk spise hva jeg ville. Jeg husker ennå episoder hvor mamma fersket meg i å spise godteri på dager det ikke var lov – jeg kan love deg at det ble hurlumhei Heller ikke i dag er jeg en person som sitter og spiser usunne ting til det tyter ut av ørene mine, men likevel er det en grunn til at jeg ikke har gått 110 % inn for å endre på de negative tingene – man faller tilbake på dårlige valg, og negative tanker.

Jørgen Foss i Landsforeningen for overvektige er en mann som får meg til å se rødt. Istedenfor å jobbe med de viktige sakene, så fronter Foss tullete forslag som gjør oss overvektige til latter. Hvem av oss overvektige ønsker handicap parkering, eller doble flyseter til prisen av ett? Hvorfor skal godteri være dyrere i håp om at enkelte overvektige da ikke kjøper? Nå sist var Foss ute med kritikk av TVNorge sin satsing ” The biggest loser ” – Foss mener overvektige ikke skal trene så mye, og så hardt, og dessuten mener Foss at det er helsefarlig å gå ned så fort i vekt. Hvorfor skal ikke vi overvektige kunne presses, og trene hardt? Deltakerne i ” the biggest loser ” følges tett av fagfolk, men likevel mener Foss at dette ikke er bra! Han er bekymret for helsen deres, men kanskje det er på tide at Jørgen Foss nå får på seg munnlås? Jørgen Foss møter seg selv i døren igjen, og igjen, og han har jo selv lagt seg under kniven for å slankeopereres, og skal vi se… er det ikke da slik at man raser ned i vekt? Er ikke det noe av meningen ved å ta en slik operasjon? Er det sunnere å gå ned på denne måten enn å gå ned ved riktig trening, og riktig kosthold?

Jeg følger med glede, og spenning deltakerne i ” the biggest loser “, og jeg har så stor respekt for valget de nå har tatt, og ønsket de har om ett lettere liv. Jeg skulle så gjerne vært en av dem. Endringer som dette koster blod, svette og tårer, og det er prisen man må betale for å nå målet. Det er ingenting som kommer dalende ned i hodet vårt, og det er kun vi som kan gjøre endringen. Jeg har mange ganger gått fem skritt frem, og så 50 tilbake, og kanskje føler man mange ganger at man egentlig bare kan gi opp fordi man aldri klarer det, og gang på gang skuffer man seg selv, men man lærer av sine feil, og en dag lykkes man. Jeg er sikker på at de fleste av deltakerne i ” the biggest loser” har lært enormt mye, de har med seg så mye kunnskap hjem, kunnskap som jeg er sikker på at de vil videreføre etter at tvkameraet er slått av.

Jeg tror oppskriften på å få nordmenn ned i vekt nettopp ligger i ett konsept noe alla” the biggest loser “, og jeg kan ikke helt skjønne hvorfor helsemyndigheten ikke ser dette. Jeg blir provosert over at det eneste tilbudet vi har i dag er slankeoperasjon. Jeg sier ikke at dette er en enkel løsning for de som velger en operasjon, men kanskje er det den letteste utveien for staten?
Jeg vil at staten skal tilby et livsstilsendringsløp på 1-2 år, et løp man forplikter seg til å følge. Underveis i løpet har man viktige fagfolk som hjelper deg både fysisk, og psykisk, et løp bestående av flere ukentlige treningsøkter, av kostholdsveiledning, og den viktigste hjelpen : Psykologer, og teraputer som hjelper deg til å sortere tanker, og som hjelper deg til å ta de riktige valgene. En slik hjelp ville gitt færre slankeoperasjoner, og det ville ha gitt oss overvektige en riktig vektnedgang med alle organer intakt, og en solid ballast til å klare utfordringene man vil møte etter at opplegget er ferdig. Ønsker man hjelp til ett lettere liv, så gjennomfører man med glede ett slikt opplegg – gidder man ikke, så ønsker man heller ikke å gjøre noe med situasjonen man er i.

Jeg takket i fjor nei til slankeoperasjon, og forventer ikke å bli hyllet av den grunn. Det er sikkert mange som mener at jeg burde takket ja, men for meg ble det ikke riktig. Det var ikke slik jeg ønsket å gå ned, jeg var redd for bivirkningene som kunne komme både på kort, og lang sikt, og jeg så at selv om kroppen min ble tynnere, så var jeg like overvektig i hodet…..ingen operasjon kan slanke hodet ditt, og det er i hodet overvekten sitter…..

Nyt søndagen der du er! Jeg har vært ute på en god tur i Sukkevannsløypa på morrakvisten. Det var vindfullt i dag gitt. Vi blogges til lørdag!

At fedme er farlig, det er det jo ingen som helst tvil om, men det er ikke den vekten jeg tenker på når jeg sitter og skal skrive dagens blogginnlegg. Jeg tenker på badevekta. Den hersens badevekta som tar altfor mye fokus. Jeg kan ikke si at jeg er blitt opphengt i den, men jeg begynner å bli redd for at det nærmer seg. Har jeg blitt en vektslave?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Vekta skal frem en gang i uken. Det var planen min, men det er ikke alltid ting går etter planen. Jeg veier meg hver onsdag. Det var planen. Eller jeg veier meg hver onsdag, som er etter planen, men den vekta kommer sannelig frem andre dager også, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det! Den ene delen av hodet sier at jeg skal på vekta hver onsdag, og den andre delen av hodet sier at jeg bare må ta den frem akkurat når jeg føler for det. Det blir liksom jubel og nederlag om hverandre, og det er ikke godt for meg. Jubel den ene dagen, og nederlag den andre. Hvorfor kan jeg ikke holde meg til den ene dagen i uken? Hvorfor kan jeg ikke være konsekvent på dette. Jeg vet jeg ikke skal ta den frem andre dager, men det gir jo jeg søren i om jeg føler for å ta den frem en annen dag. Man føler seg så todelt. Jeg vet at det ikke er bra å holde på sånn, men jeg gjør det likevel…

Baderomsvekten kan være både misvisende og forvirrende… Vekta går opp, den går ned eller den forblir den samme. Vekta kan variere fra dag til dag, og den kan variere også på en og samme dag .Denne uken gikk vekta opp noe, og det er jo et nederlag som jeg ikke alltid takler så bra. En del av meg sier at dette er helt normalt, og at det kan være mange grunner til det, og en annen del av meg går helt i kjelleren, og SKAL finne årsaken. Det som er så ille er jo at jeg vet sååå godt at det er mye som påvirker vekta som feks muskler. Jeg trener jo veldig mye. Så er det ødemet mitt. Det er jo også en berg og dalbane, spesielt nå om sommeren. Enkelte dager så er jeg veldig hoven, og har mye lymfevæske i beina mine. Det påvirker jo også vekta. Ozempic gir meg også ganske hard mage. Det kan også påvirke vekten.

Joda, det er greit å vite hvor mye jeg veier eller å gjøre en sjekk en gang i uka. Mange veier seg kun en gang i mnd. Det som er utfordringen er at tallet på vekta fort kan avgjøre humøret mitt, eller hvordan dagen min blir. Når det blir sånn så har jeg jo ikke lenger i kontroll over vekta, da er det den som kontrollerer meg. Jeg er nok ikke alene om å kjenne at dagen blir påvirket negativt fordi man har gått opp noen gram eller i verste fall en kilo. Og også motsatt: hvor fantastisk dagen og humøret blir om tallene på vekta viser at man har gått ned.

Hvor mange av dere har den vanen å hoppe på vekta daglig, eller mer enn en gang i uken? Det jeg heller bør tenke på er hvor mye fettprosenten min er. Den kan si mye mer om helsa enn tallet på vekta mi. Så jeg har nå bestemt meg for å kjøpe ny vekt, en vekt som viser mer enn bare kiloene. Ei type Tanita vekt som også viser kroppsmasse, bein og muskelmasse, mengden vann i kroppen, kaloriforbruk, metabolisme, BMI, magefett. Lymfeterapeuten min har anbefalt en slik vekt lenge nettopp fordi det er så mange andre verdier som er viktigere enn tallene på vekta, verdier som sier så mye om helsen min. Så en slik vekt skal nå kjøpes.

Nå er det sikkert mange som mener jeg bør kaste vekta vegg imellom, men det skjer ikke. Den skal ikke ut av huset, for jeg skal følge denne reisen også på vekta, men med en annen type vekt, så kan jeg kanskje også se de andre endringene som skjer selv om tallene kanskje ikke går ned. Jeg har troa på at en slik type vekt kan gjøre at hodet mitt også kan få noe mer ro om vekta skulle gå opp noen gram, eller en kilo. Men kaste den ut – det skjer ikke.

Det er mye som påvirker tallene på vekta, og det må jeg jobbe mer med å forstå. Jeg vet to ting som jeg MÅ bli flinkere på, og som påvirker vekten. Det ene er å drikke MYE mer vann. Jeg var så flink til å drikke masse vann når jeg hadde PT, men nå er jeg nok ikke så flink lengre, og vann, ja det vet vi er viktig. En annen ting er søvn. I utgangspunktet så legger jeg meg slik at jeg får 7 t søvn, men jeg våkner så tidlig. Ofte våkner jeg rundt kl 0430 – 05 og får ikke sove skikkelig igjen. Litt smådupping til og fra, men ikke den gode søvnen. Noen ganger sovner jeg ikke i det hele tatt når jeg først våkner til. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med akkurat dette, men det resulterer i at jeg ikke får de 7 timene jeg skulle hatt, og jeg blir sliten dagen etter.

Mye påvirker tallene på vekta som sagt. Hvis man feks er litt dehydrert, så vil kroppen holde på vann og muligens forårsake tall på vekta som går oppover. Løsningen der er å drikke mye vann. Veier man feks 100 kg, så vil opptil 65 kg av dette være vann. I går leste jeg at drikker man en halvliter vann og så går på vekten , så vil man se at man har gått opp i vekt. Vann er kalorifritt, men gjør at du legger på deg. Null fett, bare vann. Når man spiser, så påvirker det naturlig nok fordøyelsen. Når du veier deg på morgenen kan det være mye som enda ikke har kommet ut av systemet. Null fett. Kun mage-tarm innhold. Variasjon i saltinntaket påvirker også væskebalansen. Det har ingenting med fett å gjøre det heller. Man tror ofte at det er lurt å innta lite salt, men kroppen er ikke dum. Da tviholder den visst nok bare enda mer på vannet. Det beste er i følge eksperter å ha et normalt inntak av salt, for da stabiliserer væskebalansen seg mer.

Livsnødvendige medisiner, slik som feks hjertemedisin, eller medisiner for å hjelpe deg gjennom utfordrende perioder, slik som antidepressiva kan gi økt væskemengde i kroppen. Dette er medisiner som påvirker kroppsvekten, men har ingenting med fett å gjøre. Nå har ikke jeg den type medisin som jeg har nevnt her, men jeg går på daglige medisiner som også kan påvirke vekten min.  Alkohol påvirker kroppsvekten, men jeg er avholds, og har vært det hele livet, så jeg kan ikke legge noe skyld der om jeg går opp i vekt. Stress påvirker også negativt, og jeg har til tider en hverdag preget av mye stress, og mye tanker. Så kanskje bør jeg jobbe med å stresse mindre og finne en indre ro. Jeg føler jo ofte at selv om jeg har en rolig kveld foran tv’en, så jobber hodet likevel.

Så er det jo også sånn at vekta kan ha en feilmargin på 0,5-1 kg. Den er ikke 100 % presis, slik mange tror. Skal man ha en presis vekt, så må man visstnok investere i en vekt som de bruker på Posten til flere hundre tusen. Det hadde kanskje blitt  i overkant drøyt

Vekta, den forsvinner ikke, men en ny vekt, det blir det. Så må jeg jobbe med meg selv, og hodet mitt. Jeg må prøve å holde meg til en veiedag i uken, og prøve å tenke på alle faktorene som påvirker. Og bli mye flinkere til å drikke vann. Masse vann. Og så var det den søvnene da….

Nyt lørdagen. Vi blogges i morgen.

Hvem har bestemt at store mennesker ikke kan være attraktive og sexy?

Jeg har nettopp begynt å se en serie på Discovery + som jeg helt tilfeldig kom over. ” Hot and heavy ” heter den. Dette er en amerikansk serie, og jeg har foreløpig kun sett en episode, men den ene episoden gikk inn på meg. Vi følger tre flotte, amerikanske kvinner i 20 årene. Alle overvektige, og alle er i forhold med flotte, slanke menn. Sånne menn som visst nok kan få hvem som helst sies det fra venner av disse mennene i serien. Joda, veldig pene, attraktive menn, men dette er også menn med et stort hjerte for den kvinnen de er i forhold med. Man ser kjærligheten de føler, og det rører meg veldig. Alle de tre mennene liker store kvinner, men det å elske en kvinne som ikke er A4 utseendemessig, det er virkelig tøft for de. Venner som får sjokk, familie som ikke aksepterer, fremmede som kaster dritt og vonde kommentarer. De som kunne fått hvem som helst, så ender de opp med det der. Det er vondt å se kvinnene bli mobbet og trakassert fordi de er den de er med sin store kropp, og det er vondt å se mennene gjennomgå så mye fordi de elsker en stor kvinne. Samtidig gjør det godt å se kjærligheten parene imellom. Klart det blir en ekstra belastning med en hverdag hvor de færreste aksepterer, og en hverdag med så mye mobbing og trakassering, men jeg håper så inderlig at kjærligheten tåler alt den må gå igjennom.

Hvem søren har bestemt at store mennesker er stygge og ekle? Hvorfor skal man ikke kunne elske en person med vektutfordringer på lik linje med en hvilken som helst annen person? Hvorfor er det ikke akseptert at noen liker kvinner og menn med ekstra på kroppen? Hvorfor blir man sett ned på? Hvorfor kan man ikke få elske den man vil uten å være nødt til å bli utsatt for hets og mobbing? Hva er galt med en del mennesker som gjør at de må oppføre seg som de gjør, og uttale det de gjør? Liker du ikke store mennesker, så får det være din sak, men lukk munnen. Respekter at andre ikke mener det samme som deg.

Alle de tre amerikanske kvinnene i serien er nydelige kvinner. De er fra 150 kg og oppover. Kvinner som alle har opplevd mye vondt pga vekten. Det eneste disse parene ønsker er å få elske hverandre, og få leve et normalt liv. De ønsker å få være i fred, og bli akseptert for det valget de har tatt. Egentlig burde det være en selvfølge å få lov til å elske akkurat den man vil uten at andre skal ha en mening, men nei da, det er så mange som kvesser klørne når det kommer til overvektige. Det samme ser vi jo i forhold til lesbiske og homofile, og deres kjærlighet til det samme kjønn.

I serien ser vi parene i møte med mennesker på butikken som glaner og kommenterer, mennesker som roper etter stygge ting etter dem på gata, familie som ikke aksepterer at sønnen deres har valgt ei feit dame, arbeidskolleger som ler og håner valget mennene har tatt i forhold til livspartner. Mange tror at dette kun er en fetisj, kun seksuelt, og ikke kjærlighet. Alt av følelser kommer inni meg når jeg nå har så denne første episoden, og jeg stålsetter meg for å følge den videre. For her blir det tårer, sinne, frustrasjon, latter, varme i hjertet, oppgitthet – alt av følelser.

En av mennene i serien var veldig klar på at det garantert er veldig mange menn som liker store kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi samfunnet er som det er. Og jeg kunne ikke ha vært mer enig. Så mange menn der ute som gjerne vil ha et forhold til en stor kvinne, men som ikke våger, om det ikke er i skjul. Visst en mann ikke hadde våget å vise meg frem, og vært stolt av meg, så kunne han ha dratt en visst plass. Noe sånt hadde jeg aldri akseptert. En del kvinner aksepterer et slikt ” forhold ” fordi de ikke tror at de fortjener bedre.

Jeg kommer i kontakt med mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? Kvinner som får beskjed om at de ikke kan forvente å få en flott mann når de ser ut som de gjør. Kvinner som får beskjed om å ta det de kan få. Kvinner som ikke får lov til å være ” kresen ” med det utseende de har. Og ja, det er mange menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Det er mange flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet, eller kanskje ei elskerinne. Jeg skulle ønske disse mennene var tøffere og stod opp for det de ønsket og likte.

Jeg får en del meldinger fra menn som er der. De liker formfulle kvinner, og de ønsker å oppleve en formfull kvinne, men i all hemmelighet. Både gifte og single i alle aldre har jeg fått meldinger fra. Smigrende? Absolutt ikke. Ingen kvinner skal være hemmelige fordi en mann ikke våger å stå for det han liker. Ingen skal gi noen det de ønsker på et slikt grunnlag.

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt veldig mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart jeg har hørt det. Jeg har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal vi bli slankere fordi andre mener vi bør det? Visst vi ikke er pene fordi kroppen vår er stor, så skal vi ikke strebe etter å få noens godkjenning. Jeg har møtt menn som jeg omgikk i ungdommen som kan fortelle hvor godt de likte meg, men som aldri våget å fortelle det fordi jeg var større enn andre jenter….

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, retten til å være glad i egen kropp, og retten til å elske akkurat den de ønsker. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist en gang som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner. Visst noen ikke liker å se en stor kropp, så se bort, men ikke sleng med leppa. Jeg har fått kommentarer her på bloggen fra kvinner som forteller hvor stygt det er å se på store kvinner, som forteller hvor stygt en stor kropp er. Hvem har bestemt det? Og hvorfor sier vi sånn om andre? Når jeg skriver om store kvinner, så gjelder nok også det samme for store menn….men samtidig så tror jeg det er noe mer akseptert at en stor mann er i forhold med en slank kvinne enn motsatt. Samme som gjelder med aldersforskjell. Der er det mye mer akseptert at en eldre mann er i forhold med en yngre kvinne enn motsatt.

Jeg leter ennå etter mannen i mitt liv. Denne flotte mannen som er stolt av meg, og som elsker meg for akkurat den jeg er. En som ikke er opptatt av vekt, men som ser meg for den jeg er. En som ser Heidi med eller uten en stor kropp. En som våger å like akkurat det han liker. Vel, det bør nok være en del punkter til som sier ” check “, som det varme hjertet, den gode personligheten, lysten til å oppleve og dele…jeg synes vel jeg har vært singel lenge nok nå, men det tar tid, spesielt når jeg pr nå ikke gjør veldig mye aktivt for å prøve å finne han….datet har jeg, men jeg har ennå ikke møtt HAN. Han som får hjertet mitt til å banke, og som får sommerfuglene til å fly i store flokker. En venn av meg kunne fortelle at man ikke skal kjenne på sommerfugler i vår alder – for noe tull! Klart vi skal det!

Nyt lørdagen! Jeg skal jobbe ute i dag, og har nok å gjøre. Vi blogges i morgen!

Det er tidlig søndag morgen. Jeg er som vanlig våken, og tidlig oppe. Jeg sitter på sengekanten og studerer beina mine, noe jeg ofte gjør. I dag er ingen god dag. I dag er beina mine faktisk smale, og nesten fine nederst. Men de er vonde. De er smertefulle. De sprenger. Likevel bedre enn vanlig. Vakre er de ikke disse tømmerstokkene mine. Misfarga, ujevne, store, og denne morgenen er en bedre morgen for beina mine enn i går feks.Jeg føler vel ikke at jeg trakk vinnerloddet når jeg sliter med både lymfødem og lipødem. Like greit å få begge deler liksom. Når man har begge deler, så kalles det er lipolymfødem.

Juni er Lipedema Awareness Month. Hele denne måneden skal det settes fokus på lipødem verden over. Det trengs. Selv om mye skjer, også her i Norge, så trengs det mye mer informasjon om sykdommen som rammer så mange kvinner. Mange aner ikke at de har lipødem.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Hos meg startet det hele i puberteten, men ingen ante jo at dette faktisk var en sykdom. Jeg husker min mor reagerte på volumet i beina, og det ble tatt opp med lege. Men jeg var bare tjukk. Jeg fikk så mye blåmerker, og de kom bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og jeg begynte å kjenne på smerter. Verre ble det etter graviditeten. Da økte smertene på. Huden ble mer sensitiv. Lite visste jeg da at jeg hadde lipødem. Hadde jeg visst det som jeg vet i dag, så hadde så mange brikker falt på plass. Lipødem er en sykdom svært få vet noe om, og hadde det ikke vært for en svensk lymfeteraput som jeg var i behandling hos for 6 år siden, så hadde jeg sikkert ikke visst at jeg har lipødem ennå. Dette er sykdommen med unormal ansamling av fett i underkroppen. Det er fettet man ikke kan slanke bort. Fettcellene blir etter hvert flere og presser på andre strukturer i vevet. Derfor blir det vondt.

Virkelig store ble beina mine etter kreftoperasjonen i 2002 da de fjernet lymfeknuter, og jeg utviklet lymfødem. Lymfødem er en kjent senskade etter kreft. Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor ingen fortalte meg at dette kunne skje. Etter  operasjonen i 2002, så ble beina bare større og større, de ble plutselig til tømmerstokker. Det ble mange timers googling på nettet før jeg skjønte at jeg hadde lymfødem.

Tilbake til lipødem siden juni er måneden hvor sykdommen settes i fokus. Vi vet ikke hvor mange norske kvinner som har lipødem. Vi har ingen tall på det. Der er ingen forskning gjort i Norge. Men at det er mange der ute med sykdommen, det vet vi. Tyske leger antar at 11% av kvinner i vestlige land har lipødem. Dette er også en kvinnesykdom, noe som vel også gjør sitt til at det ikke har blitt tatt så alvorlig. Det finnes nok også store mørketall her. Det er garantert mange kvinner som har lipødem, men som ikke aner det. Lipødem er en svært utfordrende, og for mange også en svært smertefull sykdom. Det er også sykdommen hvor man har dette fettet som ikke det går an og slankes bort. Det er så mange kvinner som har vært hos legen i fortvilelse over smerter og fett som ikke vil bort, og som bare får beskjed om å slanke seg.

For min del, så er det ikke sånn at alt på min kropp er lipødem fett. Absolutt ikke. Jeg har absolutt også fett som kan slankes bort, det har jeg jo fått bevis på i løpet av årene. Men så er det noe fett da, fra midjen og ned som ikke vil rikke seg, og det, det er så fortvilende. Spesielt når man får høre at det bare er å slanke seg.

Heldigvis begynner ting å skje også i Norge. Helseregionene starter alle sammen opp lipødem studie som skal gå over 5 år, og her vil noen kvinner få gjennomført fettsuging av lipødemfettet, men vi snakker her om kvinner i stadie 1, og med en BMI som ikke overstiger 28. Det betyr at mange kvinner ikke vil få dette tilbudet. Og ikke de som er hardest rammet.

Lipødem kan utvikle seg i flere stadier. Derfor er det så viktig at dette blir oppdaget på et tidlig tidspunkt. Symptomer på lipødem utvikles ofte i puberteten eller ved andre hormonelle forandringer som svangerskap og overgangsalder, men kan også utløses av store påkjenninger. Vektøkning er en betydelig trigger for plager. Ved lipødem er fettvevet på de berørte områder også sensitivt for berøring og det oppstår lett blåmerker. Fettputer/ depoter utvikles ofte på innside, utside og underside på knær, innside og utside av lår (ridebukselår), rundt ankler og overarmer. Til å begynne med er fettvevet jevnt, ved progresjon får det et mer og mer ujevn, bulkete utseende. Ved avansert lipødem og stor oppsamling av fett på innsiden av lårene, er det ofte vanskelig å samle føttene, pasienten går kalvbeint og det kan føre til ugunstig belastning på kneledd og funksjonsnedsettelse.

Jeg har lyst til å ta med symptomene på lipødem. Kjenner du deg igjen i flere av disse punktene da synes jeg du skal bestille en time hos en fysioterapeut som har spesialkompetanse på dette. Det er flere slike lymfeterapeuter landet over, og det er viktig at de har tilleggsutdannelsen i lymfebehandling.

Alle har sitt å stri med, vi har alle våre ting, og jeg vet det er mange som er i nøyaktig samme situasjon som meg. Det har tatt tid for meg å akseptere noe som er så synlig. Jeg har vært så sinna, jeg har vært så mye nede i den mørke kjelleren, jeg har grått, og vært frustrert. Det hjelper lite, men samtidig, så er det noe man må igjennom tenker jeg, og vi trenger det før vi klarer å akseptere. Det blir en sorgprosess. Og en viktig ting helt på slutten : Ikke bare overse det dersom beina dine er unormalt hovne, eller du opplever mye smerte, og ømhet. Det er nok ikke alltid bare er vann, eller høy vekt som legene ofte sier…..

Juletradisjoner, det er viktig for meg. Når jeg stiftet mitt eget hjem, og fikk egen familie, så lagde man seg sine egne juletradisjoner samtidig som man også tok med seg noen av tradisjonene fra barndomshjemmet. Jeg har alltid pyntet til jul tidlig, det gjorde ikke min mor. Jeg har alltid pyntet juletreet også tidlig i desember. Hjemme ble det pyntet lille julaften. Jeg ønsker å ha pynt og tre gjennom hele desember, og rydde alt bort 1.nyttårsdag. Pakkekalenderen. Tradisjonen med julestrømpen som hang klar og full av julegodter på julaften morgen, den har jeg tatt med meg hjemmenfra. Det samme gjelder de pakkene under treet, de nissen ikke fikk plass til i sekken sin, de som lå så fint under treet og frister når man våknet julaften morgen. Juleheftene om 91 Stomperud, Finnbeck og Fia, og Knoll og Tott, det er en fin juletradisjon. Julekakene. Julefrokosten. Det å åpne en og en pakke slik at man ser hva alle får i gaver, det er en tradisjon som tar tid, men tid, det har vi på julaften. Jeg håper at datteren min tar med seg en del av juletradisjonen hun hadde i årene hjemme, og at hun og familien også lager sine egne tradisjoner. De senere årene har det også blitt en del av julen, det å besøke graven til pappa med krans og lys. Veldig vemodig, men fint. Pappa elsket julen, og det å få feire jul også sammen med olderbarn, det vet jeg han hadde satt så umåtelig stor pris på.

Det å skrive julekort er en tradisjon som er i ferd med å dø ut, og det er utrolig synd. Det er så innmari koselig å få julekort i posten fra familie, og venner, og jeg må innrømme at det aller koseligste er når man mottar håndskrevne julekort. Det trenger ikke stå så veldig mye, men det at noen har satt seg ned, og skrevet en personlig julehilsen, det synes jeg er veldig, veldig koselig. Det at noen har tatt seg tid, det setter jeg veldig stor pris på. Jeg håper at vi kan ta tilbake tradisjonen med å sende julekort. Det er synd at sms’er, og mail har overtatt mer, og mer. Verken sms, eller mail vil kunne erstatte den koselige, personlige julekorttradisjonen, så jeg håper vi kan endre dette, og gå tilbake til de tradisjonelle julekortene som vi sender i posten. Vi har tiden, og vi vet at de som mottar kortet blir innmari glad.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg blir innmari glad for hvert eneste kort jeg får.  Noen julekort husker man likevel ekstra godt. I fjor fikk jeg ett flott, håndlaget julekort som jeg ikke kjente igjen skriften på. De man får julekort fra år etter år, de kjenner man gjerne igjen skriften til, men dette var ikke en kjent håndskrift. Da jeg åpnet kortet, og leste, så ble jeg så utrolig glad, og jeg kjente at tårene lå der i øyekroken. Det var fra en person jeg egentlig ikke kjenner, men vi har felles utfordringer, og blitt litt kjent på den måten. Jeg husker ennå ordene som stod skrevet i kortet. Fantastiske ord som gjorde meg både glad, stolt og rørt. Slike kort gjør en forskjell for meg. Ordene betydde så mye, og gikk rett til hjertet mitt. Det at noen tenker på deg, og bryr seg om deg, det er en utrolig god følelse. Å føle at man betyr noe for andre, det er en helt fantastisk følelse. Ett helt spesielt julekort, og det fineste kortet jeg har fått. Så personlig, og så fint med masse omtanke fra avsender. Tenk at et julekort kan bety så mye! Kanskje burde vi bli flinkere til å sende slike hilsner selv om man ikke alltid har personen i nær omgangskrets. Det tror jeg ikke alltid vi er like flinke til å tenke på. Noen håndskrevne ord på et kort kan bety mer enn vi aner, og jeg håper det kommer mange julekort i posten i år. Julekort er virkelig en flott juletradisjon.

Jeg har lagd flotte julekort i år, og dere kan jo tenke hvem som er også på årets julekort. Det er prinsene min, Henry og Alfred Jeg skal stolt sende ut julekort så alle kan få se hvor heldig jeg er som er mormor til disse nydelige og flotte prinsene. Jeg har nå skrevet de kortene som skal skrives, og gleder meg til å sende de. Det er blitt noe mindre kort å sende merket jeg i år, men en pen bunke skal sendes i år også.

Hver jul henger jeg opp en helt spesiell nisse på hver side av karmen inn til kjøkkenet. Hver nisse har en lang remse hvor jeg kan henge julekort. Da jeg fikk disse julekortnissene for veldig mange år siden, så var de i starten fulle av julekort hver eneste jul. Dette har nok endret seg en del i løpet av årene. Det er tydelig at man skriver mindre julekort. Julekortnissene mine, de henger på samme plass i år også, og jeg er spent på hvor mange julekort som vil bli hengt opp i år. De blir neppe fylt til randen som de gjorde de første årene, men noen julekort håper jeg jo kommer i postkassen min. Kanskje kommer det også i år julekort som vil røre hjertet mitt på en helt spesiell måte. Kort som betyr noe helt spesielt.

Før vi åpner en ny luke i julekalenderen min, så skal jeg fortelle hvem det er som vant det nydelige sorte speilfløyelskjolen fra STUDIO. Den heldige vinneren av kjolen, det ble : MARIANNE G.HANSEN!!! Gratulerer så masse Marianne!!! Jeg tar kontakt i løpet av dagen

I dag åpner vi en ny luke, luke nr.2 på min kalender. Bak luke nr.2, så finner vi en helt nydelig overdel fra PONT NEUF. Også denne vil være fin å bruke i julen, den har den røde, fine julefargen sammen med det sorte. Overdelen er litt sånn oversized. Den skal være litt vid og romslig. PONT NEUF er utrolig gode på passform, og har man først blitt kjent med PONT NEUF, så forblir man veldig gode venner. Passform, design og farger, alt liker jeg ved dette merket. Du kan følge PONT NEUF her : https://www.facebook.com/pontneuffashion

Har du lyst til å vinne denne nydelige overdelen? Da legger du igjen en kommentar her på bloggen hvor du forteller nettopp det. Husk å oppgi størrelsen du bruker, og husk at dette er stormotestørrelser. Husk også at du kommenterer her, og ikke på bloggens Facebookside. Til lørdag skal jeg fortelle hvem av dere som ble den heldige vinneren. En ting til du må huske, det er at det kan like godt være du som har vinnerlykken når en vinner trekkes. XL i Pont Neuf er feks 46/48, 2 XL er 50/52 osv.

Masse lykke til, og beste ønsker for en nydelig 2.søndag i advent.

I år er følgende med på årets julekalender:

• Gozzip – https://www.facebook.com/gozzipwoman
• Studio – https://www.facebook.com/Studio-Clothing-280900955328156
• Sandgaard – https://www.facebook.com/houseofsandgaard
• Pont Neuf – https://www.facebook.com/pontneuffashion
• NO.1 BY OX – https://www.facebook.com/no.1byox

BMI. Joda, vi har hørt ordet mange, mange ganger. Fokuset har nok definitivt vært størst på for høy BMI. Har man for høy BMI, så er man enten overvektig, eller sykelig overvektig. Det er ganske kjipt å havne i kategorien sykelig overvekt. Da ringer alle alarmklokker, og det lyser advarsler overalt.

I forbindelse med den nye rapporten som er lagt frem av norske eksperter, så er igjen BMI noe som blir diskutert, bla på debatten på NRK denne uken. Rapporten slår fast at Norge har mest overvekt og fedme i Norden, og flere og flere har overvekt/fedme. 75% av menn, og 60% av kvinner her i landet har enten overvekt eller fedme.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

BMI kommer ofte opp når overvekt og fedme blir diskutert. Jeg misliker sterkt det store fokuset som det er på BMI. Egentlig er BMI bare noe tull. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man kanskje ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Man trenger ikke dette ekstra stresset når man står i en situasjon hvor man veldig godt vet at man er overvektig og bør gjøre noe med situasjonen.

Unge jenter, slanke jenter, de henger seg ofte for mye opp i BMI. De ønsker å være på den nederste delen av skalaen, og gjør det de kan for å slanke seg nedover. Man vet jo fort hvor farlig det kan bli. Vi overvektige har nok utfordringer om ikke BMI skalaen skal henge over oss som et spøkelse i tillegg og blinke rødt på hjerte, kar og tidlig død. Dette vet vi så inderlig godt, og i tillegg så vi har en lege som kan fortelle oss det.

I henhold til BMI-skalaen er man overvektig hvis man ligger mellom 25 og 30, mens en BMI på over 30 betegnes som fedme. BMI handler jo mye om farene for sykdom. BMI-inndelingen er for å kunne klassifisere folk etter hvilken risiko man har for sykdom. Men vet man ikke selv når man ligger i faresonen, og er det ikke sånn at man kan være overvektig uten å ha de store risikoene for sykdommer? En del studier som viser at det å ha en BMI mellom 25 og 30, altså det vi klassifiserer som overvektig, ikke nødvendigvis har noen store helsemessige konsekvenser.

Nå mener ikke jeg helt alvorlig at BMI er tull, men jeg mener at vi er for opphengt i den. For hver og en av oss, så kan vi finne ut risikoene uten å ha en BMI skala å forholde oss til. Det går for eksempel på kondisjon, fysisk form og magefett. Man kan gå til legen å måle de viktige verdiene. Hvordan er sukker, kolestrol, blodtrykk? Er andre verdier som de skal være? Ta en prat med legen din rundt helsen din, og ikke vær for opphengt i BMI’en. BMI skiller heller ikke fett og muskler, og det er en klar svakhet. En veltrent person med mye muskler kan få en for høy BMI fordi muskler veier mer enn fett. BMI sier heller ikke noe om hvor fettet sitter på kroppen. Det er helsemessig mer farlig å ha mye fett på magen enn for eksempel på lårene. Denne forskjellen får man ikke frem på BMI.

Jeg trener mye, og jeg har tatt av meg 50 kg. Jeg er fortsatt altfor stor, og har garantert en altfor høy BMI, men samtidig, så må jeg se på verdiene mine. En slank kropp, og en god helse går ikke hånd i hanske, det har jeg skrevet om mange ganger.

Det kom for en god tid tilbake et forslag om å øke BMI grensen fordi nordmenn stadig blir tyngre. En svært dårlig ide mente spesialister innen fedme. Igjen, jeg synes vi er for opphengt i BMI skalaen. Vi som er overvektige, vi vet det, og vi vet i tillegg hvilken risiko vi løper ved og ikke ta de nødvendige takene man må for å få helsen på rett gli. For meg er BMI skalaen bare ett ekstra stressmoment, og jeg har valgt og ikke henge meg opp i den. Og så er det skremmende at unge, slanke mennesker bruker BMI skalaen for å hele tiden ligge i den nedre delen.

Rapporten som nå er lagt frem sier klart at noe må gjøres for å få ned overvekt og fedme i Norge. Til nå har man ikke fått dette til. Målet med å begrense fedme har man ennå ikke klart. Differensiert sukkeravgift er en av de tingene man ønsker å innføre. Det skal feks bli billigere å kjøpe sukkerfri brus som Pepsi Max enn sukkerholdig brus som feks Coca Cola. Det å skape sunne matomgivelser, og det å gjøre sunne valg enkle i offentlige sammenhenger, er også en veldig viktig ting i rapporten. Innføring av en obligatorisk merkeordning av kalorier, fett, salt og sukker for store aktører i serveringsbransjen, det er et annet viktig punkt.

En viktig rapport, og det er viktig at vi prater om dette. Men når eksperter snakker så høyt om å spise sunnere, og være i mer aktivitet for at nordmenn ikke skal bli tjukkere, så glemmer man et uhyre viktig fokus, nemlig det mentale. Hvorfor blir vi tjukke? Hvordan skal vi få nordmenn ned i vekt? Mat er klart uhyre viktig. Det samme er økt aktivitet, men uten å rydde i hodet, uten å finne grunnen til at vi spiser for mye og for usunt, så vil man ikke komme i mål. Man må finne årsaken til problemet for å lykkes med en vektnedgang. De færreste overspiser kun fordi man har lyst til det. All overvekt har en årsak, all overvekt sitter i hodet, så hvorfor prater man da så altfor lite om den mentale helsen vår?

Reklame | GOZZIP, Studio

WOW sier jeg bare! Så utrolig stilig!

For en høst dette blir. Det er bare å glede seg til høst og vintershopping. Så mye lekkert og så mye tøft. Så mange lekre farger. Hvem sier at høsten er trist og kjedelig? Det er så deilig at høsten er mer enn sort, grått og marine. Er det en tid vi trenger både farger og spreke plagg, så er det jo absolutt høst og vinter.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

At klær er en stor lidenskap, det er det ingen som helst tvil om. Jeg tror jeg var rundt 15-16 år da jeg begynte å interessere meg for klær og tilbehør. I løpet av endel år, så har det blitt mange bomkjøp, og mange impulskjøp. Man har funnet sine merker, og sin stil. Jeg er nok veldig glad i feminine plagg samtidig som jeg også er glad i klær som skiller seg ut, og som ikke alle har. Jeg er jo veldig opptatt at vi kvinner skal våge å skille oss litt ut på klesfronten, at vi skal bruke farger og tøffe design. Selv om man er en størrelse for stor, så skal man skinne, og man skal kjenne på følelsen av å være både flott og velkledd.

Jeg kjenner med en gang på kroppen når det er plagg som jeg ikke føler meg vel i. Jeg kan ikke bare ta på meg noe. Jeg må kjenne meg vel. Noen dager blir det klærne jeg først finner, men veldig ofte prøver man både tre og fire plagg før man finner dagens antrekk. Det er også ofte de dagene hvor man har litt kjapt med tid at halve garderobeskapet er gjennomgått, og ligger på senga som et levende bevis på kampen man har hatt.

Høstens farger er flotte. Man finner petrol, man finner grønt, dyp og varm gul kan man finne, vinrødt, rust – fargene er mange. Jeg vet at det sitter langt inne for endel å kle seg i farger, men noe er i ferd med å skje. Vi er blitt flinkere til å bruke farger. Man trenger ikke kle seg i farger fra topp til tå, men det kan være overdelen, det kan være underdelen, eller det kan være ytterjakken man har på seg. Visst det også blir for mye farge, så kan man ha farge på skjerfet, eller smykket. Man kan ha hansker med farger. Man kan starte med de små skrittene.

Forrige helg viste jeg ei rålekker grønn kåpe i cordfløyel fra Gozzip. Den falt virkelig i smak hos veldig mange av dere lesere. Jeg skal også i dag vise dere noen lekre høstplagg fra GOZZIP. GOZZIP er utrolig flinke med farger og design. De designer stilige klær som skiller seg ut på en veldig positiv måte. Jeg har alltid vært veldig glad i GOZZIP, men en lengre periode så slet jeg med å finne butikker som førte dette merket. Nå er heldigvis GOZZIP tilbake i veldig mange norske butikker.

I dag har plaggene på bloggen en skikkelig WOW faktor over seg. Sjekk ut den råstilige army jakken jeg har på meg. Den falt jeg pladask for med en gang jeg så bilde av den, og nå er jakken på plass i butikkene rundt forbi i landet. Dette er plagg som flere enn meg virkelig liker, for det er mange som allerede begynner å bli utsolgt, så her må man være raske på labben visst man ønsker army plagg i høst. Man kan også få tunika/kjole i samme design, og man kan få bukse. Virkelig stilig! Jeg har lånt et bilde fra Celli slik at dere også kan se de andre plaggene som kommer i dette printet. Jakken er utrolig behagelig å ha på seg. Jeg kommer til å bruke den mest åpen med en topp under, og jeg liker veldig godt denne type jakke. Husk at GOZZIP er gode i størrelsene, så i dette merket, så går jeg ned en størrelse. Så her velger jeg alltid str. M, som da er 46/48. Klærne går fra XS og går opp til størrelse XL som da er 54/56.

WOW effekten har også toppen fra Studio som jeg viser i dag. Den er så lekker, og så utrolig tøff! Sjekk de nydelige armene den har! Og det fine halspartiet. Et utrolig stilig design fra Studio som jeg falt pladask for. Dette er virkelig min stil, og jeg gleder meg til å bruke den. Fargen er også utrolig fin synes jeg. At bukselinningen synes litt i gjennom overdelen, det får dere bare se bort i fra. Buksene jeg har på meg, det er linbukser fra GOZZIP. Bukser med god vidde, og med en 3/4 lengde. Veldig tøffe også når man nå etterhvert skal begynne å bruke støvletter. Disse buksene kommer også i sort. Så alle dere som etterlyser vidde på buksene, her har dere en veldig fin og god modell. Buksen har strikk i livet.

Så må jeg også vise dere en utrolig flott jakke/kimono fra GOZZIP. Sjekk de flotte fargene! En tynn og lett jakke/kimono som har en utrolig god passform. Den har ingen lukking, denne skal sitte løst og være åpen. Her kan man bruke mange ulike farger på toppen man har inni. Jeg tenker umiddelbart at rust hadde vært veldig fint, men også brunt eller grønt. Man kan også være safe, og bruke sort som jeg har gjort her.

Med alle disse flotte klærne, så ønsker jeg deg en nydelig søndag. Lurer du på hvor klærne på bloggen er å få tak i, så skal jeg prøve å hjelpe deg.

Vi blogges neste helg!!

Facebook er en fin ting synes jeg, livet på Facebook er fascinerende selv om noen helt klart tar litt av. Jeg har forstått etterhvert at de unge bruker mest snap, mens vi litt mer voksne, vi bruker Facebook. Jeg har snap jeg også, og jeg bruker snap endel i hverdagen, men det er nok Facebook jeg bruker aller mest. Instagram har jeg også, men den brukes vel bare innimellom. Å være like aktiv på alle sosiale medier, der er jeg ikke kommet ennå. Men jeg er på Facebook hver dag, og noen ganger flere ganger til dagen…men det blir kun litt scrolling, og så er jeg ute igjen. Jeg bruker ikke timer på Facebook hver dag, men sikkert mer enn jeg burde. Så ærlig skal jeg være.

Facebook er en fin arena for å holde kontakt med venner og kjente. Jeg synes det er fint jeg og kunne følge med litt på hva som skjer i livene til mennesker jeg kjenner, men for endel, så er nok utvilsomt Facebook blitt en arena hvor ALT deles, en arena for både bitterhet og rosa dager. Noen bruker utvilsomt Facebook for mye, og deler for private saker, men ser man bort i fra det, så synes jeg det er fint å følge med, og jeg setter pris på alle de flotte bildene som deles. Her kan man også holde kontakt med venner som bor et stykke unna.

Ett av de første blogginnleggene jeg skrev handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og livet på Facebook kan i mange tilfeller bli veldig rosa, og kanskje vises det en lykke som ikke helt er tilstede.

Livet på Facebook er veldig rosa for veldig mange, og mange opplever lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke. På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn. Det er mye carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som oser av lykke. Det er nok ikke sånn alle dagene våre er, men likevel så vil vi gjerne gi andre et bilde av at alt er så perfekt til enhver tid, selv om sannheten er en annen.

Hvorfor har vi behov for å fortelle om hvor lykkelig man alltid er når sannheten der og da ofte er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger.

Jeg kan absolutt gå i meg selv når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, da skrev jeg ingenting. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mest fine dager, de fleste dagene var både rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien min når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa . Ennå er hun flink til å minne meg på det.

For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt. Klart det er finest å lese om de gode dagene, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker bilder av rotete hus, og en kaotisk hverdag. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen man ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.

Profilbilder er en annen historie. Jeg sliter veldig med å legge ut bilder. Sikkert ikke så mange som tror det pga bloggen min, men å legge ut bilder av meg selv, det sitter like langt inne hver gang jeg gjør det. Noen liker å bytte profilbilder oftere enn meg, og det er en veldig god ting….men nye profilbilder hver dag, og kanskje flere ganger til dagen. Det er fint å bytte profilbilde, eller bakgrunnsbilde, eller å legge ut bilder av seg selv fra en fin tur, eller en annen fin opplevelse man har hatt, men skikkelig posering, hver dag… Jeg er ikke misunnelig om det skulle komme opp som et tema, men jeg er kanskje litt oppgitt over at voksne oppfører seg litt som tenåringer igjen på Facebook. Ingen på min alder bør posere på bilder som en tenåring med trutmunn, og dådyr øyne….

Jeg legger ut endel på Facebook, og jeg legger ut en del bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men da fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. . I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele noe av veien jeg går. Det å få noen klapp på skuldren, det å ha en heiagjeng, det betyr mye.  Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje litt trøst når livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å skryte av seg selv. Jeg blir selvsagt kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg legger ikke ut bilde etter bilde dag hver dag. Jeg tenker de som leser hadde blitt veldig lei til slutt. Nå som jeg er stolt mommo, så deler jeg også litt om den delen av livet mitt. Den delen er virkelig rosa, og den delen er virkelig lykke med stor L.

Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat da.

Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Jeg har nok aldri vært borti den aller mørkeste av fargene. Jeg har aldri vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og at livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky. Det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken!

Jeg vil lese om rosa lykke og deilige skyer på Facebook. Jeg vil lese om ditt liv, og din hverdag, men jeg vil lese om hverdagen akkurat slik den er. Jeg vil også lese om utfordringer, og hverdagens kaos. Jeg vil lese om dine betraktninger rundt livet, om oppturer og nedturer. Jeg vil gjerne se alle de flotte bildene som du legger ut, men rosa lykke hver dag? Kanskje ikke….

Følg meg gjerne på sosiale medier. På både FB, snap og Instagram, så finner dere meg på Heidi Rosander/heidirosander

Jeg liker egentlig ikke å se på slankeprogrammer på tv, eller programmer som omhandler overvektige på en, eller annen måte. Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er sånn. Kanskje er det fordi jeg er redd for å kjenne meg igjen i problematikken, eller fordi jeg er redd for å få servert en, eller annen sannhet. Ofte føler jeg vel også at overvektige blir latterliggjort så fort man har anledning til å gjøre nettopp det. Til tross for vegringen min mot sånne programmer, så ble jeg forleden kveld sittende å se nettopp et program som omhandlet overvektige, og deres ferieutfordringer. Alle hadde de hatt vonde ferieopplevelser fordi de rett, og slett var for store. Jeg fikk vondt i hele meg av å se programmet, men for endel mennesker, så er det utfordrende å være stor på noen områder , også når man har ferie, og skal kose seg. Jeg kjente meg igjen i en del av utfordringene. Forskjellen på meg, og de var først, og fremst at de hadde opplevd tingene, jeg har bare alltid vært redd for å oppleve det. Jeg har begrenset meg selv, og aldri våget å møte utfordringene i redsel for resultatet.

En utfordring jeg hadde tidligere, det var utvilsomt å fly. Jeg er så overlykkelig for at jeg nå slipper å be om belteforlenger når jeg skal fly, for det er ikke moro! Det at man må spørre flyvertinnen om å få en ekstra sele fordi man ikke får på seg beltet som alle de andre passasjerene passer, den er innmari vond. For flyvertinnene er det en dagligdags ting at personer spør om belteforlenger, men det stikker litt ekstra når de kommer veivende med den slik at man er sikker på at hele flyet kan se at man er så feit at man ikke passer beltet som allerede er der. Ai, den svir altså! Jeg skal vel ikke påstå at man ønsker å synke ned i et hull i flyet, jeg er jo livredd der jeg sitter i ett trangt flysete, men man kan kanskje overlevere belteforlengeren litt mer diskre? Flysetene er jo som regel en historie for seg selv, for der skal man ikke ha for mye ekstra før man sliter med plassen. Jeg husker jeg grudde meg fælt tidligere når jeg skulle sette meg i mitt tildelte sete. Jeg var livredd for ikke å få plass. Jeg har heldigvis aldri opplevd og ikke komme ned i setet, men gud, så trangt det har vært! Heldigvis vet jeg at mange andre også sliter med plassen i setene, bla de som har lange bein. Følelsen av og akkurat passe i setet, den er skikkelig kjip. Når man i tillegg er livredd for å fly, så ser man ikke akkurat frem til noen timers flygning.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg har ofte tenkt på hvor høy vekt et fly kan tåle. En bekjent av meg som driver med flyskrekk kurs, han mener at tanken ikke bør tenkes en gang. Et fly kan godt ha et lag med svære brytere om bord uten at det vil påvirke flyturen. Jeg tør aldri helt å stole på det, og får det liksom ikke helt til å stemme. Hva om det sitter flere tungvektere på den ene siden i flyet, og færre på den andre? Vil ikke det påvirke flyet? Jeg hadde fått panikk om jeg opplevde akkurat det på en av mine flyturer! I programmet jeg så om ferie utfordringer for overvektige personer, så var det et ektepar som opplevde å bli flyttet nettopp pga vekten deres! Paret satt helt bakerst i flyet og koste seg da den ene flyvertinnen med målrettet blikk kom nedover midtgangen. De trodde hun skulle sjekke at sikkerhetsbeltene satt ordentlig på. Det skulle hun imidlertid ikke. På en diskret måte forklarte flyvertinnen at de var for tunge til at flyet kunne lette! Flyvertinnen ba en av dem om å flytte lengre fram i flyet for å jevne ut vekten, og ettersom kona gjemte ansiktet i hendene, måtte ektemann ta ansvar og bytte plass. Hva hadde man gjort om man hadde fått en sånn beskjed om bord i flyet? Det var et ganske stort fly med mange turister. Tenk så ekstremt pinlig å få vite at ett så stort fly ikke kunne lette på grunn av at man er for tung.

Det å bade har jeg skrevet en del om før. Det er en utfordring for meg om sommeren, og der er jeg ikke alene. Jeg er nok en person som ser farer som kanskje ikke kommer, men jeg beskytter meg, og unngår en del ting for ikke å oppleve pinlige, og vonde situasjoner. Jeg har nok alltid tatt sorger, og potensielle pinlige situasjoner litt på forskudd. Idiotisk i noen tilfeller, fornuftig i andre.

Jeg elsket karuseller som barn. I voksen alder, så har jeg unngått karuseller i frykt for å oppleve det mange i tv programmet opplevde, nemlig  at de ikke klarte å ta på sikkerhetsbelter, eller få over seg diverse stenger som skal sikre deg når du kastes hit, og dit i karusellene. Jeg har ingen dårlige erfaringer – jeg var bare føre var. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle skje fordi jeg var for stor, eller at jeg skulle havne i pinlige situasjoner pga vekten min.

Jeg har ikke tatt vannsklier i voksen alder, og jeg hadde jo aldri i verden tatt slike innebygde sklier. Jeg vet at overvektige har blitt sittende fast inne i de. Hvor ille hadde ikke det vært? Tenk å oppleve at store styrker på plassen må jobbe for å få en løs fra vannsklia. I tv programmet jeg så på, så var det flere overvektige som hadde opplevd nettopp å bli sittende fast. Hele magen min vrengte seg.. Nå skal jeg i rettferdighetens navn innrømme at jeg nok aldri har vært så overvektig som en del av de som for eksempel ble sittende fast i sklia, men i hodet mitt, så kunne jeg fort ha vært en av dem. Eller tenk deg at du er i en fornøyelsespark, og du har lyst til å ta en båttur med barna dine. Vekten er dårlig fordelt, og båten tipper over! Jeg hater små båter, og uansett hvor mye jeg tar av meg, så tror jeg alltid at jeg vil hate små båter. Følelsen av at båten omtrent synker når man går om bord, den følelsen er langt i fra en god følelse. Usikker er jeg når jeg går om bord, usikker hvor jeg skal sitte for at vekten blir fordelt så nogenlunde, og så er jo det store spørsmålet også hvor båten legger til i forhold til hvor lett det er å komme seg ut av denne båten igjen….og når man har kommet se ut av, så er det bare å grue seg til man skal tilbake igjen. Dumme, små båter, eller dumme, lille hodet mitt.

Kafebesøk er en del av på sommeren, og det er alltid hyggelig synes jeg. Stol radaren, den var nok mer innebygget når jeg var på det største, men fortsatt er den nok på når man skal velge plasser å sette seg ned. Sikkert en del som smiler litt, men det er nok en del overvektige som har opplevd å sette seg på dårlige stoler. Jeg har ikke det, men igjen, så er jeg på alltid på forskudd, og lar radaren jobbe. Hvite, tynne plaststoler, de unngår man. Jeg har vært vitne til hvor ille det kan gå når stolen ikke tåler personen som setter seg, og jeg er glad at jeg aldri har vært den som har måtte oppleve noe sånt. Det har hendt jeg har vært nødt til å sette meg på disse tynne, ekle stolene fordi det har vært eneste mulighet. Jeg tror aldri jeg har sittet så stille i hele mitt liv, og det føles som å sitte på nåler, livredd for at noe skal skje. Jeg har opplevd at en person i følget vårt har sittet fast i stolen når vedkommende skulle reise seg. Man kan nok le i ettertid, men der, og da vil man bare synke ned i dette berømte hullet. En del overvektige unngår stoler, og leter etter sofaer. Der er ikke jeg, men radaren, den er nok likevel alltid på.

At det følger utfordringer med når man er overvektig, det er det ingen tvil om, men når det er sagt, så handler det også om at vi begrenser oss selv. Jeg har nok alltid begrenset meg selv mye pga vekten, og fryktet mye som kanskje ikke har vært helt reellt. Jeg har alltid tenkt hva som kan skje, og så har jeg heller droppet det enn å utfordre meg selv. Jeg har aldri opplevd verken å bli flyttet på i flyet, sittet fast i en vannsklie, eller sittet fast i en stol på et spisested, men likevel, så er det mye man frykter, og som i mitt hodet plutselig kunne ha skjedd. Jeg har nok alltid vært redd for å komme i en situasjon hvor noen skal kommentere vekten, eller en situasjon hvor noen får seg en god latter pga vekten min. Selv om jeg nå er mye lettere enn jeg var på det tyngste, og selv om jeg forhåpentligvis vil bli enda lettere med tiden, så tror jeg at jeg må jobbe mye med hodet for ikke å kjenne på disse følelsene. Kanskje vil jeg kjenne på de helt til jeg faktisk utfordrer de, og kanskje kommer jeg til å gjøre det…. en dag.

Er det flere enn meg som har kjent på en del sperrer, og utfordringer i forhold til det å være stor? Reelt eller ikke reellt? Jeg er sikkert ikke alene. Det gode er at endel slipper mer og mer taket etterhvert som man opplever at kroppen endrer seg positivt.

Den perfekte badedrakten, den tror jeg kun finnes i mitt hode. Og det er slettes ikke sikkert den hadde vært fin heller sånn i virkeligheten, men i hodet mitt, der er den perfekt. Jeg kjenner at jeg nok må finne mitt private vann hvor jeg kan bade i sommer. Etter jeg ble singel, så er jeg nok ikke så flink til å kjøre rundt å jakte etter nye badevann, noe jeg skulle ønske jeg var. Men likevel, jeg tror badedrakten skal bli våt i sommer. Egentlig drømmer jeg om et deilig basseng på terrassen. Et basseng som også kan massere lymfebeina mine når jeg bruker det. Lymfebein har veldig godt av vann, godt av å svømme.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg drømmer om et passe stort basseng. Det kan jeg love deg at jeg hadde benyttet masse. I tillegg burde det nok ha vært lett å holde styr på, lett å holde rent, og lett å holde pent. Det hadde jo også vært superstas for barnebarna etterhvert…kanskje er det noe jeg bør tenke enda hardere på, men jeg kjenner at et basseng nok krever masse rengjøring, servicer og slike ting som ikke akkurat frister veldig. Kanskje forblir det med drømmen.

I fjor skrev jeg på bloggen at sommeren var reddet, og da tenkte jeg på at jeg hadde klart å oppdrive en badedrakt ikke bare med kjole, men med en veldig lang kjole. Ikke at badedrakta på noen måte var så lang at den dekket lymfebeina mine, men den var lengre enn noen andre jeg hadde sett og vurdert. Lymfebeina mine liker definitivt ikke for varme dager, så sånn sett skulle jeg jo gjerne ha bodd i vannet på varme dager. Lymfebeina blir ekstra hovne når varmen slår til, så varme dager blir dager med litt sånn blanda følelser. Jeg vet at jeg banner litt i kirken når jeg noen ganger synes det blir for varmt, men jeg skal prøve å banne forsiktig om det blir sånn denne sommeren.

Etter at jeg nevnte denne badekjolen i bloggen forrige helg, så har jeg fått mange henvendelser fra dere som følger bloggen, og dere ville selvsagt se badekjolen. Følte ikke for å stille som modell i badekjole, men jeg legger ut bilder av den.

Tilbake til badekjolen, for det er badekjole danskene kaller badedrakter med skjørt. Og det ser jo ut som en kjole, en sånn knekort en. Badekjolen som jeg kan anbefale til alle dere som vil ha badedrakta lengst mulig, det er denne jeg fant fra MIROU. MIROU har mye flott badetøy i sine kolleksjoner, og bla denne badekjolen med veldig god lengde. Dette er en lang badekjole som skjuler mye av beina mine. Ikke så mye som jeg ønsker, men likevel en god del. Badekjolen er mye lengre enn badedraktene med skjørt.

Badekjolen valgte jeg i str. 50, og den passet perfekt. Badekjolen i str. 50 er ca 98 cm lang. Til meg som er 178 høy, så går badekjolen ca ned til knærne, kanskje bittelitt lengre. Jeg får ikke skjult lymfeleggene, men det at jeg får dekket til lår, og at badekjolen går ned til litt over knærne knærne, det betyr at jeg føler meg noe mer vel, og det betyr at jeg faktisk kan bade i sommer også.

Badekjolen består av 2 lag med en innvendig badedrakt som sitter inntil kroppen.Den innvendige badedrakt har et midtstykke i fintmasket microfiber, så badedrakten tørker raskt selv om den er i to lag. Denne badekjole har snøring ved brystet, noe som gir deg mulighet til å justere halspartiet. Stroppene er justerbare og derfor kan du lett finne den passformen på badekjolen som passer til deg. Prisen er også utrolig god.

Jeg er innmari glad i å bade.Etter å ha stått i vannet i ca 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Likevel kjenner jeg på at jeg helst ikke vil være der. Jeg vil helst ikke være på en plass hvor andre ser beina mine. De store beina mine gjør at jeg ikke føler meg vel der jeg står i badedrakt, på vei ut i vannet. En svømmehall, det har jeg ikke vært i siden jeg gikk på barneskolen.  Som regel dropper jeg å bade fordi det tar så lang tid å finne en plass hvor det er fint samtidig som det ikke er folk der. Jeg savner det å bade skikkelig masse på varme dager….neste sommer kanskje….eller blir neste sommer denne sommeren….neppe, men man vet aldri.