Alarmklokkene ringer

Jeg er litt fortvilet for tiden. Dagene er hektiske, og tempoet er høyt. Det i seg selv er ikke så fortvilende bortsett fra at jeg har innsett at noe må skje. Jeg må endre før det er for sent. Ikke at jeg er redd for å møte den berømte veggen, men jeg er redd at treningen skal komme ut av kontroll. Det hadde vært krise! Etter at jeg startet i ny jobb i januar, og starter arbeidsdagen min kl.0600 hver morra, så har treningen blitt et puslespill. Det bekymrer meg, og jeg må ta grep. Treningen som har vært noe av det viktigste i livet mitt de siste årene. Treningen som har vært en viktig årsak til at jeg er her jeg er. Jeg vil aldri tilbake til tiden da jeg var 50 kg tyngre.

Dagene kan ofte være et puslespill. Jeg har mye å gjøre, og tempoet kan være innmari høyt i perioder. Flere har sagt til meg at jeg nok bør bremse litt, og sette helsen først. Jeg er enig. Og skal jeg klare det, så må treningen tilbake i de gode formene den var før jeg ble radiovertinne med tidlig arbeidstart. Før var jeg på trening mellom 0630 og 0700. Nå er det helt umulig. Planen var da å gå på trening når jeg er ferdig på jobb, for jeg er tidlig ferdig, men da er det alltid noe. Da skal jeg forberede morgendagens sending, eller jeg har andre oppgaver som må gjøres…men må de gjøres akkurat da jeg har treningsplaner? Hvorfor kan jeg ikke sett trening først etter jobb? Det er ikke at trening er blitt et ork, og det er ikke at jeg ikke vil trene. Det er bare at jeg har problemer med å si nei til andre ting for å prioritere treningen. Jeg sliter med å få døgnet til å ha nok timer. Jeg sliter med å få treningen inn i en ramme slik jeg hadde før. Jeg sliter med å forholde meg til at jeg må trene på andre tider av døgnet enn før.

Helgene, da kan jeg trene tidlig, og det gjør jeg som regel alltid, men jeg må trene minst 4 ganger i uken, og jeg vil ut på tur innimellom. Jeg sitter ikke i sofaen og venter på treningsgleden. Jeg gjør alltid noe føler jeg. Alt jeg gjør gir meg jo veldig glede, men….treningen Heidi, den må tilbake dit den var. Jeg vil føle meg like vel som jeg gjorde da jeg trente så mye som jeg gjorde. Jeg vil føle på den deilige følelsen igjen like mye som før, for følelsen etter endt treningsøkt,den er fantastisk! Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke setter meg ned og skriver en ny avtale med meg selv. Først jobb, så trening, og så alt det andre….det er sånn jeg ønsker det, og jeg vet at jeg kan om jeg omprioriterer litt. Når treningen er gjennomført, så kan jeg gjøre alt mulig annet.

Jeg savner klart gruppetimene med den flotte gjengen på crossfit’en, men disse to dagene i uken som de trener, det kan ikke jeg få til. Jeg kan kanskje få til en av de, men jeg synes det blir for mye penger å betale for en time i uken. Jeg må være økonomisk. Jeg står alene, men jeg har alltid klart meg innmari godt alene på treningen. Motivasjonen har alltid vært på topp, og den må jeg finne tilbake til. Alt jeg har oppnådd bør være motivasjon nok. Jeg føler det meste fungerer som det skal, så det er ikke årsaken. Jeg har en hælspore som er innmari vond, og som jeg må få gjort noe med, men ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, så det er ikke de tingene heller. Jeg har rett og slett for mye å gjøre, og prioriterer litt feil akkurat nå. Jeg vet at kommer jeg bare inn i et mønster igjen, så er jeg kjapt tilbake der jeg var. Så spørsmålet er hva slags plan jeg må legge.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kan kjenne på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Jeg hadde vondt et sted, jeg hadde ikke barnevakt, det var for sent, jeg var utslitt, jeg ventet en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger! Der er jeg ikke nå, men alarmklokkene ringer og sier jeg må prioritere riktig.

Egentreningene fungerer optimalt for meg. De gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå enn for de årene tilbake. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse! Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Jeg vet jeg også må ha styrketrening. Visst ikke hadde jeg bodd på tredemølla som jeg også gjorde en lang periode.

På tredemølla trener jeg intervall. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.

Jeg må legge en plan. Her skal ikke alarmklokker blinke rødt. Her skal jeg ikke tilbake til de dagene hvor jeg var enda tyngre, og hvor livet nok ikke var så bra som det burde ha vært. Jeg må tenke mer på meg selv. Sette meg selv lengre foran enn jeg har gjort på en stund når det kommer til trening. Jeg er glad for at jeg registrerer alarmen. Jeg er glad for at jeg er våken, og ikke bare lar det skure og gå. Nå MÅ jeg legge en plan – jeg vil tilbake dit jeg var. Jeg vil trene like mye, og like bra, og jeg vil fortsette å kjenne på mestring, og treningsglede – og viktigst av alt : jeg vil kjenne at kroppen blir bedre og mindre 🙂

Et snev av høst

Sommer blir snart til høst. Vi er i august måned, og jeg må innrømme at jeg liker høsten med alle sine flotte farger, og et vær som også kan være litt dramatisk. Jeg har alltid likt høsten…og våren.

Høstkolleksjonene er på vei ut i butikkene. En del av høstens nyheter er å finne i butikkene allerede. Selv om vi ikke er klare for å si farvel til sommeren ennå, og selv om vi ennå vil få mange flotte sommerdager, så er det en endring på gang sånn værmessig. Man tenker liksom ikke høst de dagene som man nesten renner bort av svette.

Behov eller ikke behov, det er spennende når nye kolleksjoner ankommer butikkene. Det er alltid spennende å se hva produsentene tenker vi skal kle oss i når det blir høst og vinter. Motemessen på Norwegian Fashion Center på Fornebu starter nå 10.august, men da er det vår og sommer 2020 som skal presenteres. Pga jobb så kommer jeg meg ikke inn til motemessen denne gangen, og jeg kjenner jeg gjerne skulle ha vært der. Det å gå rundt til de ulike produsentene for å kikke på kolleksjonene, det er utrolig spennende.

Forrige helg ga jeg dere en liten forsmak på høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg har ikke lyst til å gi helt slipp på Pont Neuf, og deres høstkolleksjon. jeg skal også vise andre nyheter fra andre produsenter, men for meg når jeg blogger, så er det utrolig viktig at jeg skriver om klær som jeg liker, og som jeg kan stå inne for. Det blir helt feil for meg å skrive om klær jeg ikke selv kan ” gå god for.”

Jeg lovet dere at jeg denne helgen skulle presentere et nytt, danske merke for dere, og det skal jeg holde. Merket skal jeg presentere i morgen. Akkurat i dag blir det to nye overdeler fra Pont Neuf som jeg liker utrolig godt, og som også viser at høsten slettes ikke trenger å være mørk og trist når det kommer til farger og design.

Høstkolleksjonen til bla Pont Neuf er på vei ut til butikkene, i alle fall er deler av kolleksjonen i mange butikker nå. Kolleksjonen ligger ikke ute på nett ennå, så jeg kan ikke vise dere hele ennå, men jeg kan vise dere noen av godbitene. Av det jeg har sett til nå, så er det mye spennende klær, spennende design og ikke minst flotte farger. Av farger så kommer det ganske mye petrol, de har brukt litt mørk orange, litt bringebærfarge, litt lilla, og selvsagt også de ” vanlige ” høstfargene. Jeg synes det er så herlig når det brukes farger og stilige mønster også høst og vinter. Det er jo egentlig på denne tiden vi trenger farger. Farger gjør i alle fall meg veldig glad, og lettere til sinns.

Den første overdelen på bloggen i dag er en kjole/tunika som heter ” Edith.” Denne modellen liker jeg utrolig godt. Jeg valgte XL i den, en størrelse som jeg følte passet meg veldig fint. Den sitter litt tett, noe jeg har begynt å bli vant med, og som jeg ser er mye finere enn å ha på meg en overdel i størrelse telt. ” Edith ” har en litt sånn ballongeffekt. Vanligvis kan jeg være noe skeptisk til en sånn passform til min kropp, men nå som jeg fant den riktige størrelsen, så ble det bra. Jeg liker designet på denne, og jeg liker det orange printet på det sorte. Denne her er også utrolig fin med en tøff jakke til. Jeg har som du ser valgt å ha en dongerijakke til, noe jeg synes ser veldig bra ut. Denne modellen kommer også i en kortere modell som heter ” Ellinor.”  Pont Neuf kommer også med en flott ytterjakke i høst som heter ” Vega “, og denne kommer bla i orange. Denne jakken er knalltøff sammen med nettopp denne overdelen.

Den neste overdelen heter ” Anja.” Denne er ganske så lik i modellen som den forrige jeg viste. Den har den samme ballongeffekten nede, samme fine skjæringer, og den har et fint design og flotte farger. Også her er det blomster. Disse blomstene er vel mer i en rosa farge på en sort bunn. Også denne er tøff med en jakke over. Denne er også like fin til hverdag som til fest. Her kan man også få en kortere modell, og da heter modellen ” Melina.”

Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter. Kjenner du ikke til Pont Neuf, så gå på salg. Start med å kjøpe en av de flotte vår/sommer modellene. Du vil garantert bli forelsket. En god venninne kjøpte nylig sitt første Pont Neuf plagg, og hun skjønte nøyaktig hva jeg mente når hun fikk på seg plagget for første gang.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det, og fordi jeg ikke vil vise beina. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

Dette var litt mer av høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg skal vise mer utover, både fra Pont Neuf og andre favoritter som dukker opp. Det føles rart nå å tenke på at vi snart skal skifte fra sommerklær til høst og vinterklær, men samtidig så er det alltid spennende når nye kolleksjoner kommer.

Nyt lørdagen – vi blogges i morgen. I morgen, da blir et nytt merke jeg skal vise dere. Danskene kan det!

Jeg vet jeg banner i kirken….

Jeg vet jeg banner i kirken, men jeg gjør det likevel. Jeg vet vi har ventet på sommer, og jeg er superglad på alle solhungrige nordmenns vegne, men jeg klager likevel : Dette er for varmt for meg.

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden slik mange ønsker. Det er så flott å være brun og fin, men min kropp blir ikke bortskjemt med sol. I alle fall ikke underdelen min. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun. Kanskje selvbruningskrem er noe for meg, eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt det også…jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett. Så da ender jeg vel på en selvbruningskrem dersom jeg var garantert å slippe skiller. Å se at man har brukt selvbruningskrem, det er ikke akkurat lekkert.

Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lipolymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men de blir nå det. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og beina verker veldig. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina er rett og slett skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de i varmen. På dager med en helt annen temperatur, så føles beina mine veldig fine. Klart de kan være både hovne og sprengte, men ikke på langt nær slik de er nå i varmen.

Jeg ” klager ” liksom ikke bare for å klage. Jeg vil ikke være vrang og vanskelig, eller sees på som ei som aldri blir fornøyd, men for mange er såpass varme dager en utfordring. Når jeg sitter i loftsetasjen min en søndag morra og blogger, så ser jeg at det er overskyet ute i dag, og en litt annen temperatur. Jeg tenker det er helt ålreit at det nå skal bli noen dager uten den intense, varme solen…men dagen i dag skulle jo sånn sett bli varm.

For å sette deg litt inn i problematikken. Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper i denne varmen. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men jeg ser at jeg har klasse 3 som er de nest tykkeste. Det er nesten tortur å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt, og selv om kompresjon hjelper på hovenheten, så svetter hele kroppen når kompresjonsstrømpene er på. Jeg bruker jo lårstrømper i det daglige. Nå har jeg måttet bruke knestrømper noen dager. Går jeg uten, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt.

Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, men så er det prisen jeg må betale. Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat verken lett eller pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har ingen hevelse i føttene, så da fungerer det fint å gå barbeint i sandaler.

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet og lipødemet forverrer seg når det blir en slik varme som vi har nå. Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, så det er klart at det også er rimelig varmt å gå med langbukser på slike dager som vi har nå. Har hatt litt skjørt på meg, og lang kjole, og det hjelper jo litt. Eller de tynne, nye sommerbuksene mine. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone.

Bading har det heller ikke blitt så mye av. De fleste badeplasser er overfylte når det er så varmt, og dere vet hvordan det er med meg og badedrakt når der er andre mennesker i nærheten. Her må jeg også legge til at på flere av reportasjene som har vært på nyhetene til både TV2 og NRK, så har man sett flotte, store kvinner i badedrakter på stranden, så da ble det tent et håp om at jeg kanskje er der selv en dag….neste sommer kanskje…neste sommer er klassisk 🙂

Som leder for Norsk Lymfødem og lipødemforbund, så har jeg de siste dagene fått flere telefoner fra fortvilte personer som har så hovne bein, og som er blitt enda verre nå i varmen. Dette er i tillegg personer som ikke aner om de har lymfødem eller lipødem, men felles for de alle er at de tror selv de har en av sykdommene, men så har de en lege som ikke tror på de. Leger som mener det er vann i kroppen, eller varmen, så da er det ingenting å bekymre seg for. Jeg er sikker på at flere av dere som leser bloggen også kjenner på lignende utfordringer i varmen, eller utfordringer som blir verre i varmen.

Hverdagen med lipødem/lymfødem kan være tøff. I denne varmen er det ekstra tøft.  Mange kvinner, og menn der ute har det garantert som meg. Sliter du med hovenhet og verk uten å vite hvorfor, så ikke gi deg før du har svar. Om legen ikke tar deg på alvor, så tar du kontakt med en fysioteraput med utdannelse i lymfedrenasje. Oversikten over disse fysioteraputene finner du på nettsiden til NLLF : www.nllf.no

Jeg vet jeg kastet inn en brannfakkel i dag, og bannet høyt i kirken, men jeg hater ikke sol og varme. Jeg ønsker ikke dårlig vær. Jeg ønsker meg bare en litt lavere temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Så må jeg vel få meg en selvbruningskrem jeg da, så det kan se ut som om beina har ligget i solen i timesvis 🙂

Neste helg skal jeg vise dere noen virkelig go’biter fra et nytt, danske merke som jeg har blitt kjent med. Bare å glede seg!!

 

 

En liten forsmak på høst

 

Det er sommer i Norge, og uten at jeg skal skrive så mye om det akkurat i dag, så er beina mine med lipolymfødem ikke særlig glad i så varmer dager. Varme gir ekstra hovne bein, og tenk deg hvor fantastisk deilig det er å bruke lårstrømper, eller for den saks skyld også knestrømper i klasse 3 på slike varme dager. Vel, jeg skal la det ligge akkurat i dag, og rett og slett bare konstatere at det er for varmt for mine bein.

 

På slike varme dager, så får man i alle fall brukt sommertøyet, og mange får sikkert også brukt både bikinien og badedrakta, og sånn sett så er jo fine dager en veldig god ting. Jeg som i år har fått tre par nye bukser, jeg kjenner veldig godt hvor utrolig deilig det er å ha på seg tynne sommerbukser. Så mye svalere enn de buksene jeg som regel har brukt om sommeren. Jeg har absolutt trådd litt utenfor komfortsonen når jeg i år har fått meg bukser med mønster, bukser jeg aldri har trodd jeg kunne bruke, bukser jeg aldri hadde trodd jeg kunne få tak i. Jeg stortrives i de alle tre, og jeg føler meg vel i de.

I butikkene er det salg for tiden, og det er sikkert mange av dere som har gjort noen gode kjøp. Salg er jo utrolig moro da. Selv om man sikkert ikke alltid har behov for så mye, så har man alltid visse behov når man går på salg og ser skiltene med både 50% og 70%. Jeg var nok aldri den beste eleven i matematikk, men prosentregning, det er jeg en kløpper på 🙂

Samtidig med at det er salg i de fleste butikker, så begynner også høstklærne å komme til butikkene. Det er alltid spennende når nye kolleksjoner kommer til butikkene. Selv om sommeren ikke er over ennå, så kjenner jeg at jeg likevel er klar for høstkolleksjonen. Jeg er nok ikke klar for høst og vinter, i alle fall ikke vinter, men nye kleskolleksjoner er alltid moro.

Høstkolleksjonen til bla Pont Neuf er på vei ut til butikkene, i alle fall er deler av kolleksjonen i mange butikker nå. Kolleksjonen ligger ikke ute på nett ennå, så jeg kan ikke vise dere hele ennå, men jeg kan vise dere noen av godbitene. Av det jeg har sett til nå, så er det mye spennende klær, spennende design og ikke minst flotte farger. Av farger så kommer det ganske mye petrol, de har brukt litt mørk orange, litt bringebærfarge,litt lilla, og selvsagt også de ” vanlige ” høstfargene. Jeg synes det er så herlig når det brukes farger og stilige mønster også høst og vinter. Det er jo egentlig på denne tiden vi trenger farger. Farger gjør i alle fall meg veldig glad, og lettere til sinns.

I dag viser jeg dere tre nyheter fra Pont Neuf som skal være på plass i mange butikker. Det er selvsagt litt ulikt hva butikkene tar inn, så jeg kan jo ikke love at alle som fører Pont Neuf har tatt inn de tre tunikaene/kjolene som jeg viser dere i dag. Dere som følger bloggen min vet at jeg elsker Pont Neuf. Passformen på veldig mange av modellene deres er modeller som passer meg veldig godt, og god passform, det er utrolig viktig!

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det, og fordi jeg ikke vil vise beina. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

En stor favoritt er modellen i petrol som heter ” Andrea.” Jeg ser for meg at dette er en modell jeg kommer til å bruke masse. Tøff modell, flott farge, og ikke minst, så har den stilige detaljer som glidelås i brystpartiet, og den har hette. Glidelås gjør at man selv kan bestemme hvor dyp utrigning man ønsker. Den er herlig å ha på seg, og passformen er utrolig god til meg.

Neste modell heter ” Bianco.” Tunikaen/kjolen har et stilig bokstavprint, og så har den sorte sidestykker som har en litt slankende effekt. Jeg tror denne kommer til å bli manges favoritt i høst. Den har 3/4 armlengde, og det er også fint selv om det etter hvert blir kaldere.

Siste modell jeg viser i dag heter ” Inger “, og er også en modell jeg liker veldig godt. Den har en litt sånn ballongeffekt nederst, og så har den et stilig design, og flotte farger. Orange og blått er blitt brukt i en flott kombinasjon. En nydelig modell å ha på seg, også denne med 3/4 armlengde. Jeg tenker denne sammen med feks ei tøff skinnjakke blir utrolig stilig!

Dette var litt av høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg kan love at jeg skal vise mer utover, både fra Pont Neuf og andre favoritter som dukker opp. Det føles rart nå å tenke på at vi snart skal skifte fra sommerklær til høst og vinterklær, men samtidig så er det alltid spennende når nye kolleksjoner kommer.

Nyt lørdagen – vi blogges i morgen

 

 

 

Brikken i puslespillet

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg se meg selv i speilet, eller finne frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Etter at jeg i januar fikk verdens beste jobb som morgenvertinne i Radio Metro Sørlandet, så har jeg merket at mye er blitt et puslespill. Et puslespill hvor spesielt en viktig brikke er vanskelig å få på riktig plass. Denne brikken heter trening. Før jeg startet i radioen igjen, så var jeg som regel på på trening rundt kl.07, og da trente jeg 5 ganger i uken. Nå som jeg våker radiolytterne på Sørlandet fra kl.06, så må jeg finne andre treningstider enn før, og det er da trening plutselig er blitt et puslespill. Å gå på trening rett etter jobb, det har vært planen lenge, men så skjer det som regel noe, eller så er det noen dager i uken hvor det er rimelig fullt på treningssenteret når jeg er ferdig på jobb og klar for å trene. Det er også en jobb å vende hodet til å tenke at det kan trenes andre tider av døgnet også enn morgener, eller formiddager. Hodet mitt vil gjerne trene så tidlig som mulig.

Struktur er også en ting jeg må bli flinkere på. I tillegg til radiojobben min, så har jeg jo også ledervervet i Norsk lymfødem-og lipødemforbund, et verv som krever mye jobbing og masse tid, og jeg har bloggen som også er viktig for meg, og som jeg bruker mye tid på. Det og skulle få tid til alt dette pluss trening 4-5 ganger i uken, pluss å ha et liv utenom, det er utfordrende. Likevel må jeg strukturere dagene mine sånn at jeg også får tid til treningen. Treningen som har vært så viktig for meg de siste årene. Treningen som er årsaken til at jeg har klart å gå ned så mye i vekt, den må på plass igjen, og jeg må strukturere dagene mine slik at denne viktige brikken kommer på plass i puslespillet.

Når jeg ikke får trent like mye som før, så kommer også denne dårlige samvittigheten. I tillegg kommer også panikken. Panikken får å legge på meg igjen. Hodene våre er skrudd sammen på en måte som gjør at man ikke alltid tenker fornuftig og rasjonelt. Når trening blir nedprioritert, så kan jo jeg nesten se at kiloene legger seg på igjen med et knips. Jeg er håpløs i blant samtidig som jeg vet hvor fort det er å legge på seg igjen. Det å ta av seg, det er noe som tar tid, men det å legge på seg igjen, det er fort gjort det. Jeg vil aldri tilbake der jeg var, og derfor må jeg ta meg selv i nakken og bli mer strukturert. Døgnet har 24 timer, og selv om jeg har mye å gjøre, så er det god plass til trening også. Jeg må bli flinkere til å si nei til ting som dukker opp når jeg egentlig skal trene. Unnskyldninger for ikke å trene, de er det mange av, men tilbake dit vil jeg heller ikke.

En av dere som følger bloggen min skrev i en kommentar i går at jeg fokuserte mye på trening i forhold til vektnedgangen min, men at det vel også hadde endel med kosthold å gjøre. De første årene, så hadde det ikke det. Klart jeg har endret litt på kosten også, men for meg har treningen vært viktigst, og det mot alle odds. Man vet jo hva eksperter nå sier, nemlig at det er kostholdet, og nesten kostholdet alene som gjør at man klarer å gå ned i vekt. For min del er trening nødt til å ha spilt en større rolle. Jeg har kuttet ned på søtt og salt, jeg prøver å kutte mengder, og jeg prøver å spise oftere, men noen diett har det ikke vært, og i mitt hode har ikke mat hatt det største fokuset. Likevel har jeg mistet over 50 kg. Om det er en kombinasjon, eller hva som gjør at jeg har klart en så stor vektnedgang, det vet jeg ikke, men jeg vet at fokuset på trening, det har vært mye større enn på maten jeg spiser.

For kort tid siden så fikk jeg god hjelp til å sette opp en kostholdsplan. Det var en utfordrende jobb for Robbie som satte opp denne for meg, og det fordi jeg er så kresen i matveien, men han kom i mål, og jeg fikk en kostholdsplan som stort sett bestod av mat jeg også før spiste, men det handlet om mengder, og det handlet om sammensetninger. Jeg ble ikke satt på streng diett, men det var en plan som viste hvor mye jeg skulle spise, og hva jeg skulle spise når. For meg har denne planen fungert veldig bra. Jeg er blitt mer bevisst på hva jeg spiser, jeg er blitt mer bevisst på å spise flere måltider enn de to jeg som regel får i meg i løpet av en dag. Jeg har også skjønt at jeg kan spise meg god og mett om jeg må redusere litt på mengden. Jeg tror jeg lider av ” redd for at det skal bli tomt” syndromet. Jeg vet at jeg mange ganger lager for mye mat. Jeg vet at jeg kommer til å kaste endel, men likevel lager jeg for mye.

Selv om brikken trening nok er blitt noe nedprioritert den siste tiden, så opplever jeg at noe likevel skjer med kroppen min. Jeg fortsetter å gå ned. Jeg merket det på målebåndet når jeg måler meg. Jeg merker det på klær. Og selv om man alltid har disse dagene hvor man føler at man har lagt på seg 100 kg igjen, så vet man innerst inne at sannheten er en annen. Alle kommentarene jeg får fra alle de flotte menneskene jeg møter, de er også med på å fortelle hodet mitt at gode ting skjer. Forleden dag traff jeg en av mine flotte lesere i byen. Vi hadde en fin prat sammen, og senere på dagen fikk jeg en veldig hyggelig melding fra henne. I meldingen skrev hun bla noe som varmet hjertet mitt noe så innmari. Hun skrev ” selv om bloggen handler om å være en størrelse for stor, så ser du nok mye mindre ut enn du tror.” Jeg ble så glad da jeg leste det hun skrev. Kanskje er det sånn at hodet mitt tror en ting, og at sannheten er en annen. De jeg treffer ser meg nok på en annen måte enn jeg selv gjør.

Forleden dag var jeg hos min fantastiske sydame i Lillesand for å sy nye bukser. Det hadde gått noen måneder siden sist jeg hadde vært der, og da jeg stod foran speilet med en bukse på meg som hun hadde sydd i høst, og som var blitt altfor stor, så utbryter hun: ” Er det mulig! Se på deg selv, Heidi! Du har fått hofter, du har fått liv – se på den fine innsvingen du har fått. Du har markert liv! Rompen din er blitt mindre, og se på magen hvor mye mindre den er blitt. Dette er helt fantastisk, og jeg får frysninger av å se hva du har klart siden sist jeg så deg.” Hvor fantastisk er det ikke å få høre slike ting? I tillegg så vet man at denne damen ikke sier noe hun ikke mener. For en lykkefølelse jeg hadde da jeg gikk ut fra systuen den dagen. Jeg smilte fra øre til øre. Jeg kjente meg så stolt. Stolt over hva jeg har fått til, og ikke minst, så følte jeg meg så stolt over at vekten fortsetter å gå ned selv om brikken som omhandler trening har vært vanskelig å plassere i puslespillet en periode.

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg skal aldri gi opp selv når bakkene blir tunge å gå, og jeg skal aldri tilbake dit jeg en gang var. Som jeg skrev i går : Livet og jeg smiler sammen, og fy søren så deilig det er!

 

– Tungt å være stor

Dette er meg. Bildet er fra Fædrelandsvennen. Et noe uklart bilde, men det er tatt fra avisreportasjen med telefonen min. Noe originalbilde har jeg ikke. Reportasjen er fra 2004, og jeg var 34 år gammel. Dette var to år etter jeg var alvorlig kreftsyk. Reportasjen fra Fædrelandsvennen omhandlet folks forhold til egen kropp. Ulike personer i ulike aldre fortalte om sitt forhold til sin egen kropp. Jeg skilte meg nok ut som den mest negative til egen kropp. Kanskje ikke så rart. Jeg var stor. Jeg har vært en del større enn jeg er på bildet fra 2004, men likevel så er det ingen tvil om at jeg hadde en veldig høy vekt her.

” Tungt å være stor ” – det var mitt forhold til egen kropp i 2004. Det var tungt, og jeg var i en periode av livet mitt hvor alle negative tanker rundt egen kropp fikk altfor stor plass. Jeg husker at journalisten spurte om hva jeg var mest fornøyd med når det gjaldt egen kropp, og jeg husker at jeg ikke kunne finne noe positivt. Det var ingenting med min store, stygge kropp som var positivt. Svaret mitt ble at jeg var mest fornøyd med den personen jeg var under alle kiloene.

Da jeg fant igjen denne reportasjen under litt rydding, så måtte jeg sette meg ned å lese den. Jeg kjente at jeg først ble veldig trist. Plutselig husket jeg alle årene hvor kiloene preget livet mitt altfor mye. Øynene mine falt på ansiktet aller først. Det store ansiktet med den store dobbelthaken. Smilet på bildet var nok ekte der og da, og jeg husker veldig godt at jeg alltid var flink til å smile, men bak smilet var det en intens kamp som foregikk. Kampen mot alle de negative tankene som hele tiden fortalte meg hvor tjukk og stygg jeg var. I reportasjen har jeg også fått frem at jeg var fornøyd med smilet mitt. I dag smiler jeg enda mer, og i dag er smilet ekte. Det er så stor forskjell på smilet den gang og i dag. Nå smiler jeg fordi jeg mener det, og fordi jeg er så fornøyd med livet. Livet og jeg smiler sammen, og det er så godt å føle på.

 

Det var en mørk periode. En tung periode. Jeg var mye i kjelleren. Jeg var mye lei meg selv om jeg skjulte det veldig godt. Så kan man selvsagt tenke at man burde tatt tak før, og så kan man være trist og frustrert fordi man ikke gjorde det, men det nytter ikke å angre på noe man ikke kan endre. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, og det som er sagt er sagt. Fremtiden, den kan man endre på, og for 5 år siden tok jeg nettopp en avgjørelse som endret livet mitt på en fantastisk måte. Det øyeblikket hvor jeg tok avgjørelsen, det glemmer jeg aldri. I en foredragssal på Arendal sykehus mens en kirurg fortalte om hvordan en slankeoperasjon foregikk, og om hvordan tiden etter en operasjon kunne bli, det var da jeg tok valget. Jeg hadde prøvd 1000 ganger før å endre livet mitt, nå skyldte jeg meg selv å prøve 1001 gang. Jeg angrer ikke.

2 år før reportasjen stod på trykk, så hadde jeg også vært alvorlig kreftsyk. Jeg fikk i tiden etter sykdommen andre tanker rundt livet. Jeg innså hvor heldig jeg hadde vært. Jeg hadde kreft i det tidligste stadiumet, og det var ingen fare for spredning. Jeg slapp både cellegift, og stråling, men jeg hadde gjennomgått noe dramatisk. Frykten for å dø, drømmen om et barn til som aldri ville bli oppfylt, møtet med Radiumhospitalet, leger, prøver, operasjon. Ikke minst tiden etterpå. Kontrollene hver 3.mnd. Den lille frykten som hver gang var der. Det var en tøff tid også etterpå. Og selv om man fikk et helt annet syn på livet, så var årene etterpå også såpass tøffe at jeg egentlig ikke fikk tatt de takene jeg burde ha tatt i forhold til vekten og helsen. Men smilet var nok mye mer ekte når jeg tenker etter, for jeg var så utrolig takknemlig for at jeg var en av de heldige som ble frisk.

I reportasjen så sier jeg noe om at jeg aldri har følt at jeg passer inn i normalen, og akkurat det er det nok mange av dere også som føler på. At folk ser kiloene før de ser oss. At de dømmer oss før de faktisk tar seg tid til å bli kjent med oss. Klart vi må gi slipp på de negative tankene rundt egen kropp. Vi bør ikke la det hemme oss, og det bør ikke gå inn på oss hvordan mange behandler overvektige, eller hvordan de tenker rundt oss. Alt dette er en prosess. Det er lett å si at man skal gi slipp. Det er lett å si at man ikke skal bry seg, men få av oss er skrudd sammen på den måten at man bare kan skru av en bryter. At man bør ta tak, det bør man. Jeg oppsøkte hjelp i min prosess. Jeg fikk hjelp både av en kognetiv teraput, og også av en coach. For meg var dette helt nødvendig. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg aldri vært der jeg er i dag.

Det var også fint å lese reportasjen. Etter noen minutter hvor jeg følte meg trist, og hvor tankene tok meg tilbake til tiden rundt sykdom, og stor vekt, så kom smilet, og takknemligheten. Først takknemligheten over at jeg ble frisk, så takknemligheten for hva livet har lært meg, og så stoltheten over hvilke grep jeg tok for 5 år siden, og ikke minst gleden og stoltheten over hvor livet har tatt meg og hvor jeg er i dag.

 

Livet er en reise. Hver dag gir oss nye muligheter. Reportasjen fra 2004 ga meg motivasjon til å fortsette reisen jeg er på. Reportasjen fortalte meg at jeg aldri skal tilbake til tiden hvor kiloene preget livet mitt, og hvor de mørke tankene var sjefen i livet mitt. Jeg skal videre. Jeg skal fortsette å trene, og jeg skal fortsette å ha positivt fokus. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg skal fortsette å smile, og jeg skal fortsette å elske livet <3 Livet er en reise, og det er en spennende reise hvor det kun er du og meg som kan gjøre noe med eget liv, og egne tanker. Fortid er fortid – det er i fremtiden muligheten ligger, og fremtiden, den kan man gjøre noe med.

 

Hva sier speilbildet ditt?

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.

Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.

Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.

Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.

Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?

Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.

Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.

Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

 

Jeg skal bli mormor igjen!!

Det går unna i svingene – jeg skal bli mormor igjen!! Hvor fantastisk er ikke det? Jeg føler meg så utrolig heldig. I slutten av november er jeg faktisk mormor til to!!

Jeg skal innrømme at jeg trodde ” svigersønnen ” min spøkte da han spurte meg om jeg var klar for å bli mormor igjen. Jeg lo det bort, og tenkte ikke mer på det. Men så var det altså sant! Min flotte datter, og ” svigersønn ” skal ha barn nummer 2, og termin er i slutten av november. Det er helt utrolig fantastisk å tenke på at jeg om få måneder har to barnebarn. Jeg gleder meg stort, for det er ingen tvil om at det å ha barnebarn er en helt fantastisk gave. Alle som har barnebarn fortalte hvor flott det var, og det er akkurat sånn, og enda finere.

Min nydelige prins, Henry ble født 24.oktober, og har blitt 8 måneder gammel. En måned etter Henry fyller 1 år, så skal han bli storebror. Tenk at den lille, flotte prinsen min skal bli stolt storebror 🙂

Det blir bare finere og finere å være mommo. Henry er blitt så stor, og jeg kan nesten ikke huske hvor liten han var da han ble født. Han var så liten og fin der han lå i armene mine. Nå er han snart for stor til å ligge i armene mine. Det har skjedd så utrolig mye på disse 8 månedene, og det har vært så fantastisk å se hvordan han vokser, og utvikler seg. La oss si det sånn, Henry er en aktiv gutt. Han vil helst være overalt, alt skal utforskes, alt skal i munnen, han kryper avgårde på oppdagelsesferd, han reiser seg opp til alt han får tak i, han klapper kake, og elsker når jeg synger ” Nøtteliten ” for han. Han er så utrolig blid og fornøyd. Han har det hjerteligste smilet….han smiler fra øre til øre, prater som en foss – gjett om det smelter mommohjertet mitt. Praten har han nok fått inn med morsmelken. Vi er ikke akkurat en familie som prater lite hehe.

Ultralyden som datteren min nettopp tok, den viste at jeg skal bli mommo til en ny prins. Så i november er jeg mommo til to nydelige gutter. Klart det blir en hektisk hverdag, spesielt for foreldrene når man får to barn som er så tette, men det har jo absolutt sine fordeler også, ikke minst det faktum at de vil få masse glede av hverandre. Det er jo alltid noen som skal ha meninger om alt, og som mener at dette gikk litt for fort i svingene. Hva har andre med det? Jeg begynner å kjenne at jeg er litt lei av folk som bryr seg om ting de ikke har noe med. At man ønsker to tette barn, det er det vel kun de kommende foreldrene som har noe med. Mange har to barn med kort tid mellom, og flere vil få det i fremtiden. Det viktigste er at foreldrene ønsker det, og er klar for det. Og jeg er ikke i tvil om verken det ene eller det andre i dette tilfellet.

Celina er mitt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om jeg hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.

Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Celina var 24 år når Henry kom til verden. Hun var like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på fire. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes vokser nesten dag for dag. Det er også rart på en veldig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.

Det er så utrolig flott å få være mommo, og jeg har definitivt masse å gi til begge prinsene mine. Jeg ønsker å være der. Jeg prøver å stille opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe masse tid med Henry, det gir meg så utrolig mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av Henry sitt liv, og etter hvert også den nye prinsen som kommer til verden. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry legger kinnet sitt tett inntil mitt for å kose. Eller når han legger seg godt inntil meg. Jeg nyter hvert sekund. Henry blir nok litt bortskjemt, og det samme blir nok den nye prinsen. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg blir bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og prinsen som kommer i november.

Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå er mormor til Henry, og snart en prins til. Det er tusen følelser inni meg. En liten gutt beriker livet mitt. Snart har jeg to gutter som beriker livet mitt. Jeg er så utrolig heldig. Henry er for øvrig oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Det betyr mye at Henry er oppkalt etter han.

Jeg er mormor til den vakreste gutten i hele verden. Snart er jeg mormor til to vakre prinser. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi prinsene oppmerksomhet og masse kjærlighet.

 

NB: I morgen på bloggen så trekkes to vinnere av fotograferingen – bare å glede seg 🙂

Lykkefølelse er aldri feil

Som en størrelse for stor, og utfordringer med lymfeødem i begge legger, så har jeg flere utfordringer. En av de er at føttene mine har krever sko som går høyere enn str.41, eller str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Har man større føtter enn str. 42, så må man i ordinære butikker over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det er om man som kvinne må se på herremodeller. Jeg er jo også veldig glad i å kle meg pent, og da er det jo ekstra moro om man må velge en herremodell i sko. Bare tanken på å gå i herresko, den er ikke særlig god. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke er like fine som klærne, den følelsen er skikkelig kjip. 

Heldigvis har jeg sluppet å gå for mye i herremodeller, men jeg har måtte velge det i for eksempel joggesko, og kanskje fritidssko som kan ligne litt på joggesko. Ellers har jeg etter ellevill jakt som regel funnet noe. Ikke at man alltid har vært fornøyd, og sko og antrekk har ikke alltid matchet, men det har heldigvis blitt bittelitt bedre. Ikke at store størrelser i sko til kvinner i de fleste butikker, for det gjør man absolutt ikke, men noen svært få butikker har det vært som har solgt store størrelser, men man må som regel ut av egen by, og det er og en utfordring.

Gode sko er viktig uansett skostørrelse, og uansett om man har små eller store føtter. Det er utrolig viktig å tenke på føttene, noe vi kanskje ikke alltid gjør i like stor grad som andre deler av kroppen. Vi piner ofte på oss sko som ikke akkurat er gode på beina, men vi gjør det fordi de er fine. Alle vi som har et lymfødem i beina, eller som har lipødem, vi bør tenke gode sko. Alle med ryggutfordringer bør tenke gode sko, men sånn sett bør vi alle gjøre det. Føttene skal bære oss gjennom hele livet, så da bør vi passe på de. Det samme gjelder også med fotpleie, at vi steller godt med føttene med jevne mellomrom.

En kvinne skal liksom ikke ha store føtter. Heldigvis har jeg funnet forretninger som har ett veldig godt utvalg av sko i store størrelser til damer. Endelig kan jeg også føle seg velkledd på føttene. Det betyr så mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man også på det feltet er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”. Hovenhet, og spreng i beina gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn ” normalen.” 

Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Det er ikke moro når ansatte i feks sportsbutikker tror jeg er i feil avdeling når jeg leter etter joggesko i herravdelingen. Eller når ansatte i skobutikker bare måper når du spør om de har sko som går høyere enn str. 42. Jeg føler meg veldig alene, selv om jeg vet at vi er mange med samme utfordring. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen med dukkeføtter i str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid veldig ut…de er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er større, og bredere, og jeg har jo gigantføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Men litt flaut er det ennå….

Dere som følger bloggen min vet at når jeg finner gode sko, så blir jeg skikkelig lykkelig! Jeg kjenner på lykkefølelsen i hele kroppen, jeg jubler og smiler. Gode sko er ikke en selvfølge for meg.  En sko er ikke alltid en god sko. Jeg har vært vant til sko som klemmer både her, og der, sko som gjør at føttene mine etter hvert protesterer. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene.

Jeg har ikke alltid likt typiske fritidssko som ligner litt på joggesko. Jeg liker å kle meg pent, og da synes jeg ofte ikke at fritidssko, eller joggesko passer så bra, men jeg har gitt litt slipp på disse tankene nå. Gode sko skal føles som luft når man går, og sånne sko hadde ikke jeg hatt før jeg fant de aller beste skoene for en liten tid tilbake. Jeg husker at jeg var skeptisk. Jeg var veldig skeptisk. Jeg husker jeg så en reklame for skoene, men reklame skal man ikke alltid tro på sies det, men her fortalte faktisk reklamen sannheten. Jeg har bodd i disse skoene siden da,og skoene er bare utrolig gode!! De koster litt, men dette er en investering, og dette er ikke sko som går i stykker etter noen kilometer gange! Dette er sko som virkelig holder, og det lenge. Jeg har nå hatt mine i to år, og først nå kan man begynne å se at de er brukt.

Er du spent på hvilke sko dette er? Dette er Gaitline som jeg igjen har kjøpt på Enklere Liv. Fantastiske sko, og ikke bare for mine lymfebein, men for alle som vil gå godt, og ta vare på føttene sine. Gaitline er utvilsomt min skofavoritt i det daglige. Skoen fra Enklere Liv som skal forandre livet ditt het det i reklamen da skoene kom på markedet, og på en måte har den gjort det for meg med tanke på at dette er en helt utrolig god sko for mine problemføtter.

Gaitline er en norskutviklet sko som skal hjelpe oss til å bevege oss mer riktig, og bidra til en bedre balanse. Skoene er dyre, så jeg husker at forventningene var veldig store. Gaitline innfridde. Skoene er innmari gode både å ha på seg, og å gå med.

Nå er Gaitline kommet med en ny modell som heter Molto. Dette er den samme, gode skoen, men i nytt utseende. Jeg må si at Gaitline nå har gjort et bra trekk når de nå lanserer denne modellen. Molto er en mye finere modell enn tidligere modeller. Den er mer pen liksom. Man føler seg litt mer ” pyntet ” med den på føttene. Nå er man jo sånn sett ikke veldig pyntet med en fritidssko på føttene, men mange fritidssko er blitt penere å se på, og Molto fra Gaitline er absolutt en av de. Designet er mye finere enn det har vært tidligere, og det er mye lettere å ta på seg denne skoen til ulike antrekk føler jeg. Den modellen jeg har, den er sort med sort såle, og det synes jeg er mye finere når en sort sko har sort såle. Jeg valgte som sagt den sorte modellen, men den finnes også i en farge de kaller avokado, og en hvit modell. I fritidssko, så liker nok jeg best sort. Det passer til det meste av mine klær.

Gaitline og Molto er innmari gode på føttene, føttene blir heller ikke slitne . Ikke klemmer de noen steder, ikke gnager de noen steder, og jeg føler at jeg går mer riktig. Gaitline kan virkelig anbefales om man har anledning til å investere noen kroner. Når de i tillegg er fine, så er det et stort pluss tenker jeg. Du finner skoene fra Enklere Liv her : https://www.enklereliv.no/gaitline-molto-black-white

 

Jeg jubler og kjenner på lykkefølelsen her jeg sitter : DEILIG med gode sko!!

Hvorfor er det så vanskelig?

Hver sommer så jakter jeg, og jeg er ikke alene. Jeg skjønner virkelig ikke problemet. Jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig. Hvorfor kan ikke bare produsentene kaste seg rundt når de vet at det er et problem for mange?

Jeg får så mange henvendelser fra lesere som er på utkikk etter overdeler med god armlengde. Dette har jeg skrevet mye om på bloggen. Det er ikke lett å finne gode, og fine overdeler med en like god armlengde. Jeg fatter ikke hvorfor det skal være så vanskelig å produsere en god lengde på armer når det er så mange som ønsker det.

Jeg leter hver sommer, og jeg finner som regel noe etter å ha lett høyt og lavt. Jeg har funnet noen overdeler som har god armlengde, og som i tillegg er fine. Ikke mange, men noen. De fleste av de jeg har, de har nok overvintret både en og flere sesonger i klesskapet mitt. Jeg er stadig på leting. Det står armlengde i blikket mitt når jeg er i butikker om sommeren.

Den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker – den er innmari vanskelig å finne. Jeg får så mange henvendelser fra dere som leser bloggen om nettopp dette. Hvor finner man fine, lette sommeroverdeler hvor også armene kan føle seg vel? Hvor finner man vanlige t-skjorter med gode armer? Hvor finner man overdelene med armlengde som skjuler det man ønsker å skjule? Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, for det er jo sånn det skal være….men for oss andre, så er det så frustrerende at ikke produsentene skjønner at vi ønsker god armlengde! Hvor vanskelig kan det være å legge på noen få cm på armene?

For dere som følger bloggen min, så vet dere at en av mine store favoritter er Pont Neuf. Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man aldri vil slutte å elske. Passformen er så utrolig god. Plaggene sitter så fint på kroppen, og Pont Neuf er innmari flinke med farger og design. Sommerkolleksjonen til Pont Neuf har mange flotte plagg, også overdeler med god armlengde.

I fjor sommer hadde Pont Neuf en del blomster i kolleksjonen. Blomster er der også litt av denne sommeren, bla på den modellen som nok blir en av mine sommerfavoritter. Modellen heter Maya, og finnes både i sort og hvitt med blomster. Modellen har korte ermer og flotte lommer plassert foran. Modellen er sydd i en en flott printet viskose jersey med et flott blomster print. Modellen er lett tettsittende over brystet og får deretter endel vidde fra livet og ned. Armlengden er god. Hadde jeg bestemt, så hadde jeg nok lagt på et par, tre cm til på lengden, men jeg kan absolutt gå med denne armlengden.

Maja finnes som nevnt i både sort og hvitt som dere ser på bildene på bloggen i dag. Disse to blir garantert to av mine sommerfavoritter. Disse kommer jeg til å bruke mye. I fjor hadde også Pont Neuf flotte overdeler med blomster, og de henger også klare til og brukes. Overdelen finnes også i en kortere modell som heter Riva, og den hvite finnes i en singlet modell, altså overdel uten armer.

 

Ellers vil jeg minne om den flotte Give Away’en som jeg har på bloggen akkurat nå. Jeg vet at mange har et ønske om å få tatt skikkelige bilder, men det sitter ofte litt langt inne. Tenk så flott å bli sminket, få stelt håret skikkelig, og så få en proff fotograf til å ta flotte bilder. Det er et minne for livet! Du som leser bloggen min kan vinne nettopp dette. Hovedpremien er styling og fotografering fra Berdalen Design og Foto, men vi skal også gi bort en valgfri fotografering i tillegg til en heldig leser. Selv om dette er i Vennesla utenfor Kristiansand, så tenker jeg at dette ikke kun er forbeholdt de som bor akkurat her. Jeg tenker man godt kan kjøre litt for å få tatt flotte bilder. Noen begrensninger er det selvsagt i forhold til avstand, men jeg tenker likevel at noe kan man kjøre litt for å en så flott gave

Hovedpremie :

Portrettfotografering : Bli ny med sminke, stell av hår og fotografering. Velg om du ønsker å ta bilder i fotostudio eller ute på lokasjon i Vennesla.
Dette er portrett av voksen hvor man også blir sminket og får stell av hår. Sminke og stell av hår er det Cecilie Nygaard Johnsen som har ansvaret for.
I tillegg gir Lise Merethe også bort :
Valgfri fotografering
Det betyr at du kan velge mellom Portrett, baby fra 8 uker, barn, 1 årsfoto, felles søskenbilder eller familiebilder.
Har du lyst til å vinne en fotografering, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, og gjerne hvorfor også om du ønsker det. Du har også lov til å nominere andre som du synes fortjener dette. Man kan ikke ta bilder i sommer da Lise Merethe nettopp er blitt mamma til ei lita jente, men dette er noe man kan benytte fra august og utover. Jeg gleder meg til mange kommentarer, og jeg gleder meg til å se hvem de to heldige vinnerne blir.