En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

De siste ukene har vært tunge, men det er i hodet jeg har hatt det tyngst. Det er i hodet jeg har slitt. Det har vært mentalt tøft, og det har vært mer kalorier enn hva som er bra. Tre uker uten trening har kostet. Følelsen av å ha lagt på seg når man egentlig ikke er sikker, men man føler valkene man ikke trodde man hadde. Jeg har vært nødt til å ta frem de fleste mentale verktøy som jeg har fått utdelt. Jeg har skrudd, og skrudd. Jeg har brukt masse tid på å tenke, og mye tid på å snakke meg selv til fornuft. Hele tre ting skal jeg ha kontroll på : Hodet – Trening – Kosthold.

Forrige uke var treningen i gang for halv maskin. Denne uken for litt mer enn halv maskin. Max tre treningsøkter var beskjeden fra kiropraktoren, og ingen max fart på tredemøllen. Det har gått veldig fint. Ryggen er fornøyd. Det koster å komme seg på trening når man er kommet ut av mønsteret. Unnskyldningene lurer hele tiden, men nå er jeg endelig i gang igjen.

Alle vet at det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen. Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd. 

Når jeg får ufrivillig treningspause, så kommer frykten for å ødelegge alt jeg har jobbet for. Heldigvis, så er ikke hodet så spinnvilt som det var før, og fornuften kommer fortere frem enn den gjorde før. Jeg har også en stor, og flott heiagjeng blant dere som leser bloggen min, blant venner og familie, og det er så godt å vite. Jeg har egentlig kontroll, men jeg klarer ikke helt å tro det, og slå meg til ro med det. Jeg orker ikke tilbake til årene hvor jeg snakket meg selv ned hele tiden, og hvor jeg hatet den store, stygge kroppen min. Jeg skal aldri dit igjen, og jeg kommer neppe dit igjen .Jeg har kontroll.

Jeg må fokusere på hvor flink jeg har vært, og der er jeg ikke flink nok. Jeg vil aldri jeg vil bli helt ” frisk “. Jeg tror alltid hodet vil utfordre meg, og yppe seg til kamp…men jeg er mye bedre rustet til å ta kampen, og til å vinne den enn jeg var før. Min bedre halvdel er veldig flink til å sette meg på plass om jeg skulle furte, og klage over den store jobben som gjenstår. Det er da han tar frem bildet som nok er 15 år gammelt. Bildet hvor jeg er i bassenget sammen med datteren vår. Jeg skal bare kikke på bildet ett par sekunder før jeg smiler, og klapper meg selv på skulderen – jeg har virkelig gjort en stor jobb! 

Sommerkroppen 2018 kommer snart i fokus. Sommerkroppen – jeg hater begrepet! Det er jo egentlig å strebe etter noe som ikke finnes. At det er en slags sommerkropp-mal vi alle vet hvordan ser ut, og har et ønske om å passe inn i. Jeg klarer å se noe nydelig og vakkert ved alle kvinnekropper, men jeg sliter så heftig med min egen. Samtidig, så er det  så utrolig tøft å se flotte, frodige kvinner kaste klærne, og vise hvor flotte de er i badedrakt, og bikini. Jeg tror nok den mentale jobbingen min ikke resulterer i at jeg sprader stolt rundt i badedrakt i sommer, men det er så utrolig bra at man våger. Hvorfor skulle man ikke våge vil vel noen spørre, og egentlig burde det ikke være et spørsmål om å våge, eller ikke, men det er nå sånn samfunnet er i dag.

Kan man klare å endre fokus, så er det fantastisk. Jeg tror nok det alltid vil være negativitet knyttet til store kropper, men jeg blir både glad, og stolt når jeg ser at så mange nå ønsker å vise at man som stor har like stor rett til å vise kropp, og sprade rundt i badedrakt som alle andre. Jeg blir utrolig glad når jeg ser så mange stolte, store kvinner vise seg frem! Opp i all iveren, og gleden, så må jeg også stille et spørsmål som jeg aldri helt får svar på: Hvorfor er det ingen som hyler, og skriker, og blir kvalme når store menn med gode mager går rundt i sin lille badebukse på stranden? Hvorfor er det akseptert å se en stor mann i badebukse mens man gremmes når store kvinner går i bikini, eller badedrakt? Hvor er forskjellen? Generelt så er det mye mer akseptert å være stor mann, enn stor kvinne. Det er mye mer akseptert at ” normalvektige ” kvinner er sammen med store menn enn at ” normalvektige ” menn er sammen med store kvinner….skjønn det den som kan – jeg skjønner det ikke…egentlig skulle man ikke ha stilt spørsmålstegn verken med det ene, eller det andre, men når det først er sånn, så ser jeg ikke helt hvorfor store menn er mer akseptert enn kvinner. Kroppen vår er tross alt en gave, uansett hvilken form og fasong den kommer i.

En sommer får nok jeg også min sommerkropp, men min sommerkropp er nok ikke den sommerkroppen samfunnet mener man skal ha for å definere det som en sommerkropp. Samtidig kan man jo bare tenke seg hvem det er som har laget begrepet sommerkropp..For et tullete, idiotisk begrep! Jeg kan nok ikke si at jeg trener for å få sommerkroppen. For meg er kanskje sommerkroppen det å være trygg på å ha på meg badedrakt der flere mennesker er samlet. Kanskje er min sommerkropp det å våge å gå i svømmehallen. For meg er kanskje sommerkroppen å våge slik mange store, frodige kvinner gjør. Sommerkroppen er når alt kommer til alt et begrep som ikke burde ha eksistert. En kropp handler om så mye, mye mer. Tommelen opp for alle dere som våger – jeg kommer nok etter om en sommer, eller flere.

Det var ikke varsellampene som fikk meg til å skjønne at jeg måtte ta grep. Jeg var en vandrende flodhest, og alle lamper blinket vel. Det var nok heller forkurset på Sørlandet sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort tusen ganger før, men samtalene som gikk på kogentiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under de samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel lyst mange ganger tidligere uten at det gikk for mye inn på meg. Det var i ” terapi ” jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg at ting begynte å skje. Det var da jeg våknet. Det hender fortsatt at jeg sovner av og til, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Foto . Stormberg

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Overvekt er ikke ett enkelt tema å snakke om, og jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, det er vondt, og det er så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Det er vondt å føle seg som verdens største taper. Den som aldri mestrer, aldri klarer målene.  Løsningen er så enkel oppe i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å gå amokk.

Når livsstilssykdommene kommer på rekke og rad, eller alarmene begynner å ule, så må legen prate med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at legene ikke foreslår kirurgi som første løsning. Min fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider ved kirurgi, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg. Jeg skulle nok ha ønsket at legen min hadde tatt seg mer tid til å snakke om overvekten min selv om det var sårt, og vondt for meg, og sikkert vanskelig for han.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere lenge har sagt er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår.

Vi overhører sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk. Mange overvektige har en god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset over på en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenke på å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg.

Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Samtidig er det hardt og brutalt, men trening er 20%, og kostholdet 80 %. For meg som trener så mye, så er det deprimerende, men samtidig ser jeg at treningen for min del er nødt til å være hovedgrunnen til mitt vekttap.

Jeg tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter. Pr. i dag, så er det svært lite hjelp å få, provoserende lite, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. På et punkt må man se sannheten i øynene. Jeg tror for mange leger er dømmende, og at de skyver det meste av kroppslige utfordringer på overvekten. Jeg har møtt noen opp igjennom. Jeg har hatt mange klumper i halsen, og tårer i øynene for måten jeg er blitt behandlet på. Heldigvis har livsstilsendringene gjort meg tøffere, også mot leger, så nå våger jeg å si i fra om noe er urettferdig.

” Du har vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og alle kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Det er ikke hans fortjeneste, men likevel. Tidligere satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min. Jeg var livredd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, livredd for at han skulle fortelle at overvekten kunne ta livet mitt altfor tidlig.

Legen min sa aldri de tingene, han snakket nesten aldri om overvekten min selv om varsellampene begynte å lyse. Det er meg selv som skal ha æren for endringene i livet mitt, og det er jo til syvende og sist kun en selv som kan gjøre noe. Det tok tid før jeg var klar,  varsellampene hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært lavere. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige 🙂 Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, og så vondt. Det er vondt å kjenne på følelsene, og det er vondt når andre kommenterte hvordan jeg ser ut. Legen min tråkket alltid forsiktig. Han så hvordan det påvirket meg…sannheten er vond, men den må fortelles.

Følg meg gjerne på Instagram og Snapchat : heidirosander

Mens vinteren herjer på Sørlandet, så er det godt å tenke på vår, og sommer. Vi skriver 3.mars, og vi er inne i første vårmåned. Butikkene begynner å fylles med vårklær, og det er en trøst når snøen ligger i svære fonner utenfor vinduene våre.

Det skal bli godt å slippe dunjakker, og ull etter hvert. Det skal bli godt og kunne kle på seg mindre klær, og det skal bli fint å finne frem vår, og sommerklærne. For meg er det alltid sånn at selv om jeg har nok av klær for en ny vår, og en ny sommer, så må jeg ha litt nytt i garderoben. Snart er butikkene stappfulle av lekre vårklær, og fristelsene kommer til å stå i kø. Jeg synes produsentene er flinke til å gi oss farger også høst og vinter, men det er jo noe helt spesielt når vår, og sommerfargene kommer.

Det er bare å glede seg. Butikkene kommer til å bugne av flotte klær. Vi kvinner er heldige. Vi har så utrolig masse flotte klær å velge blant, og vi kan kjøpe klær som passer vår stil, og vår lommebok. For menn som er en størrelse for stor, så er klær en mye større utfordring.Vi har alle våre klesfavoritter, og dere som følger bloggen min vet at Pont Neuf er en av mine store favoritter. Pont Neuf har nå sin vårkolleksjon ute i butikkene, og den må dere bare sjekke ut! Jeg har tidligere vist dere litt fra showrommet til Pont Neuf på motemessen som var i februar. Der fikk dere se en del av den flotte kolleksjonen. Forleden dag kom det en spennende pakke fra Danmark, og når disse pakkene kommer, så er det julaften, og bursdag på en gang.

Pont Neuf skuffer aldri. Pont Neuf er utrolig gode på design. Klærne er klassiske samtidig som Pont Neuf er utrolig gode både på farger, og flotte sammensetninger. Pont Neuf har stort fokus på passform, og komfort, og dette merkes virkelig på klærne. Klærne er utrolig gode å ha på! Kjolene/ tunikaene sitter utrolig fint inntil kroppen, og selv om jeg i mange år har gått med plagg som er veldig vide fordi jeg tror jeg skal skjule overvekten, så ser jeg jo hvor mye finere det er å gå i overdeler som sitter inntil kroppen. Man ser slankere ut med en gang.

Det å gå med klær som sitter inntil kroppen, det har vært en tilvenningssak for min del. Det har tatt lang tid å venne seg til at klærne sitter inntil kroppen når jeg alltid har vært vant til at overdelene har god vidde. I mitt lille hode, så har jeg trodd at har jeg god vidde, så ser man ikke størrelsen på kroppen så godt, men sannheten er jo at man ser større ut i vide klær. Får man overdeler som sitter inntil kroppen, så får det en helt motsatt effekt, man ser slankere ut, og jeg har jo ikke noe problem med å se at jeg er mye finere i den type klær. Jeg har jo endelig sett at jeg har en midje, noe jeg nok ikke hadde når jeg var på det største. Da tror jeg mer, eller mindre alt gikk i ett. I den tiden hadde kanskje ikke tettsittende plagg vært like fint.

Klær som sitter inntil kroppen er mer slankende. Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Hodet sier store, vide overdeler, speilet, og fornuften sier noe helt annet. Dersom du sliter med å få til å gå med kroppsnært, så kan du jo begynne med å ta på deg en topp under, en topp som kanskje har bittelitt hold in effekt. På den måten, så er det nok lettere å venne seg til det. Ikke en topp med masse hold in, for det er jo bare ubehagelig å ha på seg, men der finnes topper som holder inn litt, og som man faktisk kan puste i, og føle seg vel i.

Tilbake til Pont Neuf som jeg virkelig digger! Pont Neuf sin vårkolleksjon / forårskolleksjon er nå i butikkene, og her er det mye lekkert! Pont Neuf har igjen vært flinke med farger. Du finner rosa, grønt, litt gult, og litt blomster. Du finner også de tradisjonelle, trygge fargene som blått,og sort. I vår får du flotte linplagg, og Pont Neuf har og en egen strikkekolleksjon. Cardiganen jeg har på meg i sort, og hvitt er fra denne. Det som også er så spennende med Pont Neuf er kombinasjonene av farger som de bruker. Spennende, stilige design. Flere farger brukt sammen.  Vi kan godt vise oss i gode, flotte farger, og spennende fargekombinasjoner. Vi kan være litt spreke. Vi kan våge litt. Du kan se hele kolleksjonen til Pont Neuf her : http://pontneuf.dk/foraar-2017/

Her er noen av mine vårfavoritter fra Pont Neuf :

Pont Neuf går fra XS til 3XL, enkelte plagg går også opp i str. 4 XL som tilsvarer str. 56. Det er mange butikker rundt om i landet som selger Pont Neuf. Både stormotebutikker, og ” ordinære ” butikker. Alexis Stormote, Cinderella, PIP og Bærre Lækkert er bare noen av stormotebutikkene som selger Pont Neuf. Bærre Lækkert er en av stormotebutikkene med egen nettbutikk. Jeg har fått lov å låne litt bilder fra dem som viser litt mer av vårkolleksjonen til Pont Neuf. Det er flotte Ninni som er modell. Du finner nettbutikken til Bærre Lækkert her : https://www.baerrelaekkert.no/

Forrige lørdag la jeg ut en giveaway på bloggen. En heldig leser skulle få en herlig produktpakke fra Urtemor med ringblomstsalve, fotkrem, håndkrem og leppepomade. Den heldige vinneren av produktene ble : ASLAUG JOHANSEN!! Gratulerer så masse med nydelige produkter, Aslaug. Jeg tar kontakt i løpet av dagen.

Til dere som ikke vant, men som ønsker å prøve ringblomstsalven, så kan dere ut dagen i dag fortsatt benytte dere av Urtemor sitt gode tilbud til bloggens lesere : Dersom du kjøper en stor boks med ringblomstsalve ( 100 ml ) til 120 kr, så får du en liten boks med på kjøpet ( 50 ml ). Du kan lese blogginnlegget om ringblomstsalven her : https://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=48118764  Frakt på 28 kr kommer i tillegg dersom den må sendes. Dersom du ønsker å prøve håndkremen til Urtemor som er fantastisk på tørre, og sprukne hender, en fantastisk håndkrem til bla sykepleiere, eller andre som har hendene mye i vann, så kan du kjøpe håndkremen til 70 kr, og få Urtemors leppepomade med på kjøpet. Leppepomaden inneholder mye næring og pleie. Legg igjen en beskjed i kommentarfeltet dersom du ønsker å benytte deg tilbudene, eller send en melding til Urtemor på Facebook : https://www.facebook.com/BioTeam-Helhetsterapi-127691605882/

For et drittvær vi har her i sør nå. Her snør det, det blåser helt intenst, og kraftig, og vi har det kaldt, veldig kaldt. Jeg kjenner jeg er glad for at dette hører til sjeldenhetene. Kulden biter skikkelig, og snøen føyker vilt her. Vi skulle ha kjørt østover med bil i dag, men vi har valgt tryggheten, vi blir hjemme.

På dager som dette, så er det innmari godt at jeg har skikkelige varme jakker. Jeg vil jo helst mure meg inne, men av og til må man stikke nesen utenfor døren. Jeg har varme jakker fra Stormberg, og fra Plus by Etage som er mine store jakkefavoritter. På messen ble jeg bedre kjent med Loft, og det var ett veldig hyggelig bekjentskap. Neste vinter vil jeg defintivt prøve en av Loft sine flotte ytterjakker, for det var litt av en kolleksjon med flotte jakker jeg fikk se for høst/vinter 2018. Flotte Nora som selger Loft i Norge viste meg flere ulike modeller, og en masse flotte farger. Jeg blir oppriktig glad jeg når jeg ser så masse flotte farger på ytterjakker. Med vinter i Norge, og med våren på full fart inn i butikkene, så passer det fint å kikke litt på ytterklær for høst/vinter 2018 .

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kjente Loft litt fra før. I oktober skrev jeg et blogginnlegg som hette ” Endelig fant jeg den.” Innlegget kan du lese her : https://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=47979764 . I innlegget skriver jeg om at jeg endelig hadde funnet kåpen jeg hadde både drømt om, og lett etter. Denne flotte, sorte kåpen, den er fra Loft. Kåpen er lekker, har en fantastisk passform, og jeg føler meg veldig fin i den. Jakker har jeg mange av, men ei lang kåpe, det manglet jeg. Jeg føler meg så velkledd i kåpe, og så er det anledninger hvor kåpe passer seg bedre enn en jakke. Kåpe er kvinnelig og feminint synes jeg. Så jeg visste at Loft var kvalitet, og god passform. I tillegg hadde jeg drømt om en alldeles nydelig gul dunjakke fra Loft som jeg hadde sett i en butikk, men på tross av intens jakt, så var den ikke å oppdrive i min størrelse. Jeg drømmer ennå om den….

Loft Fashion er dansk. Loft Fashion drives i dag av 3.generasjon Loft Pedersen, og vi snakker om en bedrift som har produsert yttertøy i over 75 år. Loft eksporterer i dag til 18 land rundt om i Europa samt Canada. Stikkordene er kvalitet, mote og komfort.

Her skal du få se litt av ytterplaggene som Loft kan friste med i butikkene om kun få måneder. Heldigvis skal vi ha både en vår, og en sommer før jakkene er i butikk, men det er jo fint å se hva man kan vente seg. Kåper kommer også, dets amme gjør fuskepelser. Gled dere! Du finner Loft her : https://www.loftfashion.dk/da/

Nora selger også merket Croche, et merke som er helt nytt for meg. Her får dere en liten smakebit på kolleksjonen fra Croche.

Mandag. Mandag er dagen vi elsker, og dagen vi hater. Mandagen er dagen for å starte det nye, sunne livet, og dagen for de urealistiske målene. Mandag er dagen hvor vi skal slutte å spise, og trene til krampa tar oss. Mandag er dagen hvor mirakelkuren endelig er oppfunnet, og dagen hvor vi selvsagt ikke skal gå i den samme fellen som så mange ganger tidligere. Mandag er dagen for de store skrittene, ikke de små. Mandag altså….

Jeg var tre uker uten trening før jeg så smått begynte på trening forrige uke. Jeg var i ferd med å gå skikkelig i kjelleren når jeg etter to kortsionsprøyter var full av optimisme, og så trygg på at ryggen skulle bli smertefri. En bowlingkveld gjorde at jeg fort mistet håpet, og troa. Jeg kjente på smerter et par dager før jeg på lørdag kjente at noe hadde skjedd. Gårsdagen ble også en dag i lykkeland. Ingen smerter. Jeg bøyde meg som jeg ville, bevegde meg som jeg ville. Da skjønte jeg hvor lenge det faktisk hadde vært siden jeg hadde kjent på følelsen av 0 smerter. Jeg krysser fingrene for at det fortsetter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med tre uker uten trening, så trenger jeg å finne motivasjon et sted. For meg er treningspauser en stor, mental utfordring som jeg har skrevet før.  Det var da jeg fant en gammel artikkel som jeg har postet på bloggen før, men som jeg synes er motiverende. Jeg tror mange kan trenge å lese dette på en mandag.

Artikkelen leste jeg var fra Aktiv Trening, og omhandlet hvor mye hvert eneste skritt vi tar faktisk kan bety for helsen vår. Jeg visste ikke at de lå så mye helse i hvert eneste skritt. Dette vil jeg dele med dere nå i starten av en helt ny uke. Kanskje kan det inspirere til å bruke beina noe mer, og kanskje kan det få mange til å se at selv om de ikke orker den store gåturen, så ligger det helse også i de små turene. Vi har jo hørt mye om 10000 skritt hver dag, og at Verdens Helseorganisasjon gjerne vil at vi skal være aktive 30 minutter hver dag. Artikkelen jeg leste kunne slå fast at en daglig gåtur på 2 minutter faktisk påvirker forbrenningen vår. 2 minutter! Man vil jo ikke tro at en gåtur på få minutter kan ha noe som helst å si for helsen vår, men der tar vi visst feil. Vi blir sunnere for hvert daglige minutt vi går. Bare hør her :

1 minutts gange – Man kan få et midjemål som er fire cm mindre enn en person som sitter i ro hele dagen.

2 minutters gange – Man aktiverer de genene som er ansvarlige for nedbryting av fett og karbohydrater.

3 minutters gange – Blodtrykket vårt synker

5 minutters gange – Selvfølelsen forbedres med 46 prosent og du blir 54 prosent gladere

5 – 10 minutter rask gange – Kreativiteten og evnen til å løse problemer øker med 60 prosent

30 minutter gange – Symptomer på depresjon reduseres og risikoen for å få en depresjon reduseres med hele 30 prosent.

40 minutter gange – Man reduserer risikoen for koronar hjertesykdom, det vil si sjansen for hjertekrampe (angina) og blodpropp i hjertet.

45 minutter gange – Fettvevet på lår og mage reduseres.

60 minutter gange – Risikoen for å få brystkreft reduseres med 14 prosent.

150 minutter gange i uken – Man går ned i vekt og reduserer BMI-en din og blodtrykket ditt

450 minutter gange i uken – Du lever 4,5 år lenger

Inaktivitet forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne har funnet ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! 

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst?  Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man  setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er viktig.

På bloggen gir jeg denne uken bort en produktpakke fra Urtemor. En heldig leser får ringblomstsalve, håndkrem, fotkrem og leppepomade. 100 % naturlige produkter – ingen parabener. Har du lyst på produktene fra Urtemor, så legger du igjen en kommentar på bloggen hvor du forteller at du gjerne vil være den heldige. Du kan lese mer om produktene fra Urtemor, og den fantastiske ringblomtsalven på gårsdagens blogg : http://heidirosander.blogg.no/1519542330_min_lille_reddende_engel.html

Til alle lesere, så gir Urtemor ett utrolig godt tilbud ut uken : Dersom du kjøper en stor boks med ringblomstsalve ( 100 ml ) til 120 kr, så får du en liten boks med på kjøpet ( 50 ml ). Frakt på 28 kr kommer i tillegg dersom den må sendes. Du kan legge igjen beskjed i kommentarfeltet på bloggen, så tar Urtemor kontakt med deg, eller du kan gå inn på siden deres på Facebook, og sende en melding der : https://www.facebook.com/BioTeam-Helhetsterapi-127691605882/  Lik gjerne siden også.

Den store skammen heter innlegget mitt i dag, og det er nettopp det jeg føler jeg bærer på, en stor skam. Skammen handler om det å være ute av arbeidslivet, det å føle seg mistrodd. Det har vært en innmari tung tid det og akseptere at jeg pr. i dag ikke kan fungere i arbeidslivet, og mange onde tunger har sine meninger om nettopp dette.

Det er mange som ikke helt kan skjønne hvorfor jeg ikke  jobber, jeg som trener så mye som jeg gjør, jeg som er så aktiv, hvorfor er ikke jeg i jobb? Jeg som smiler, og virker så fornøyd med livet, hvorfor er ikke jeg i jobb? Er det fordi jeg ikke gidder? Du verden så mange det er som tror at jeg ikke gidder. Det er utrolig sårende når enkelte lager sine egne historier om min situasjon. Må jeg gå rundt med svære lapper rundt halsen som forteller at jeg er syk? Har andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobber ? Har ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg står utenfor arbeidslivet?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har skrevet om dette tidligere på bloggen. Det er fortsatt like aktuelt fordi jeg fortsatt møter mennesker som undrer, og som har sine meninger. Hele kroppsspråket deres sier hva de mener. Senest i går møtte jeg en av disse som ikke kan skjønne hvorfor jeg ikke jobber når jeg trener så mye som jeg gjør, og er så fornøyd som jeg er. Hva er det med folk?  Hele kroppen deres forteller meg at de er skeptiske til det jeg sier. Hvorfor må jeg hele tiden forsvare meg, og spesielt til mennesker som absolutt ikke har noe med hva som skjer i livet mitt, og hvorfor ting er som det er!

Jeg synes det er tungt nok, og ikke kunne være med å bidra. Jeg synes det er tungt nok at jeg ikke er en del av et fellesskap om ikke andre skal gjøre det verre for meg! Det er en grunn til at jeg ikke fungerer i arbeidslivet, og hvem som helst kan få gå i mine sko om de ønsker det. Jeg bytter gjerne plass når som helst, og da hadde kanskje enkelte tunger fått en annen lyd. Hvorfor skal noen bry seg på en lite hyggelig måte? Mennesker som ikke kjenner meg en gang lager sine egne historier, og gjør seg opp sine egne meninger om ting de ikke aner noe som helst om! Også folk jeg kjenner gjør det. Det er en grunn til alt, og det er leger, og spesialister som har tatt avgjørelsen om min arbeidssituasjon. Hvorfor skal da noen leke gud, og tro at de vet best? Joda, jeg trener masse, og det gjør jeg fordi trening er viktig for helsen min, og situasjonen min, og jeg prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig – skal ikke jeg ha rett til å trene bare fordi jeg ikke jobber?

For meg er det en stor sorg og ikke være en del av arbeidslivet, så til dere som alltid må ha en mening om andre : Dropp det, eller gå en dag i mine, eller andres sko! Hadde dere kjent på kroppen det jeg føler, eller det andre syke føler, så hadde dere ikke sagt et ord, men sykdommen man ikke kan se, den er det tydeligvis mange som har vondt for å akseptere. Det man ikke ser, det tviler man på. Hvorfor skal enkelte få meg til å føle meg så mye verre enn det jeg allerede gjør? Hvorfor skal noen få meg til å føle meg som en snylter fordi jeg ser så frisk ut, og fordi jeg er så aktiv? Hvorfor har noen lov til å lage sin egen sannhet ? Hvorfor skal jeg være nødt til å forsvare meg selv hele tiden?

” Hva driver du med for tiden ? Jobber du fortsatt i radioen? ” Jeg kjenner at hjertet begynner å pumpe litt ekstra når jeg får disse spørsmålene. Jeg kjenner at kroppen blir stresset, og jeg har egentlig mest lyst til å forsvinne ned i dette berømte hullet. Hva skal jeg svare når jeg til stadighet blir spurt om jobbsituasjonen? Joda, jeg vet at jeg skal svare ærlig, og oppriktig, og det er jeg alltid, men av og til er sannheten så innmari vond å fortelle. Av og til får sannheten meg til å føle meg så liten, så lite verdt, og veldig utenfor. Samtidig så føler jeg denne enorm skammen.

Jeg er innmari fornøyd med livet! Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, og smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Likevel bærer jeg på en sorg, en sorg som ikke så mange skjønner, og som enkelte er med på å gjøre enda verre. Tømmerstokkbeina gir meg store utfordringer, jeg er fortsatt er en størrelse, eller to for stor, men likevel er det utrolig godt å kunne si at livet er ålreit.  Jeg tror det handler om at jeg har lært meg å akseptere utfordringene mine, og jeg har lært meg å leve med de. Man kan sette seg ned, og skylde på alle andre, og man kan sette seg ned og synes veldig synd på seg selv, men livet blir ikke noe lettere om man velger det alternativet. Det å ha fokus på de gode tingene, og det å ha fokus på det man kan gjøre, og det man kan klare, det er viktig. Det å flytte fokus har som dere vet vært veldig viktig for meg.

Jeg burde sikkert ikke føle på skam, men likevel gjør jeg det av og til. Jeg vet så innmari godt at verden er full av mennesker som gjør  seg opp sine egne meninger uavhengig av sannheten. De mener det de mener, og meningene, de forteller de høyt og tydelig. Det er sårt, og det er så innmari vondt når folk man møter gjør seg opp sine egne meninger ut i fra hva de ser, men det er ikke alt man kan se utenpå. Det er en grunn til at jeg trener. Det er en grunn til at jeg trener så mye som jeg gjør, men vit at det koster, og det koster mange ganger veldig mye. Til tider koster det både blod, svette og tårer. Likevel er det viktig for de utfordringene jeg har at jeg er i aktivitet. Mer enn det trenger ikke dere nyskjerrige, altvitende personer å vite, og tror dere at jeg er utenfor arbeidslivet fordi jeg ikke gidder, så får dere bare tro akkurat det. Jeg kjenner sannheten, og så lenge jeg kjenner sannheten, så er det nok i massevis.

Jeg er friskemeldt! Endelig! Vel, det blir vel å være noe optimistisk å si at jeg er helt friskemeldt, men etter sprøyte nummer to som jeg fikk på mandag, så har jeg fått klarsignal fra kiropraktoren på at jeg kan starte å trene igjen. Forsiktig vel og merke. Gå i rolig tempo på tredemøllen, ikke den intense intervalltreningen min riktig ennå. Jeg ble oppriktig glad da han sa jeg kunne forsøke meg på trening. For meg betyr det så mye.

Tre uker uten trening er tøft. Jeg som hadde mine fem økter hver uke, og følte at alt gikk riktig vei. Ikke skulle jeg gå de lange turene heller. Fra å føle at jeg mistet vekt, så gikk jeg til  føle at jeg la på meg. En følelse sier du ? Jo, kanskje, men samtidig, så tror jeg nok vekta har gått noe opp etter tre uker med minimal aktivitet, og litt for mye toffin, vingummi og Kina. Vi snakker ikke spiseorgier, men hånda har dratt ut skuffen med det søte og salte i litt for mange ganger. Små mengder, men likevel…man føler jo også endringer på kroppen, og de jeg føler tror jeg neppe er positive.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På mandag fikk jeg sprøyte nummer. Den første sprøyten ga god smertelindring, men noe kjente jeg fortsatt. Derfor ble det satt en sprøyte til. En i hver side. En i sete/bekken hvor det hadde vært mest smertefullt, og så fikk jeg også et stikk i isjasnerven på hver side. Jeg har nemlig følt litt strålig nedover i lårene, så derfor ble det satt i isjasnerven også.

Jeg merker stor fremgang. Nå har jeg nesten ikke smerter. Det er så fantastisk å kjenne på. En gang i blant kan jeg kjenne litt, men det kan ikke sammenlignes med hvordan jeg var da jeg kom til kiropraktoren. Sprøyten har heller ikke hatt full virkning ennå, så jeg har troa på at jeg nå skal bli smertefri.

Jeg ser så frem til trening i morgen. Hvem skulle vel ha trodd for den tiden tilbake at jeg skulle kjenne på treningsglede? Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle glede meg til å gå på trening. Jeg har jo trent en del tidligere også, men oftest i perioder som de fleste andre. Disse åpenbaringene hvor man går på med friskt mot, og så er man sannelig veldig flink en periode, før man plutselig ikke helt skjønner hvorfor man bare ikke kommer seg avgårde på trening slik man hadde planlagt. Så var den evige runddansen i gang med alle unnskyldningene for at treningen stoppet opp. Alle kjenner vi til denne runddansen tror jeg.

Nå føles alt så mye annerledes. Jeg gidder ikke lete etter en eneste unnskyldning, for de er kastet på båten for lenge siden, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har slitt med å komme meg ut døren hjemme for å gå på trening. Attpåtil hender det at jeg smiler jeg når jeg forlater huset. Det er så mange som har sagt at trening kan være moro, og at man kan føle treningsglede – jeg har aldri trodd dem … før nå.

Jeg med mine x antall kilo for mye som fnyste når noen sa det var glede i å trene, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle på det samme. Det er mye som skal stemme for å oppnå denne følelsen, og for meg har det vært viktig og faktisk komme meg på treningene. Det har vært første steget. Kaste alt av unnskyldninger på båten, og se meg selv gå på trening etter trening, uke etter uke. Deretter har det vært viktig å få kjenne på at jeg faktisk kan, og at jeg mestrer. Øvelser jeg ville gjort alt jeg kunne for ikke å gjennomføre – de gjennomfører jeg. Øvelser jeg før ville gitt opp og i det hele tatt prøve meg på – de klarer jeg.

I morgen tidlig er jeg på plass på trening igjen. Den tøffe reisen skal fortsette. Jeg er på vei til noe jeg tror vil bli veldig bra. Jeg mister kilo, jeg mister cm, jeg legger på meg litt igjen, så det må jobbes knallhardt, men viktigst av alt : jeg har det så utrolig godt! Jeg kaver ikke etter den tynne, slanke kroppen som jeg gjorde før. Jeg vil alltid være større enn “normalen”  jeg vil alltid være frodig, men jeg vet at det er helt ålreit fordi jeg har det godt med meg selv. Samtidig så vet jeg at kroppen smiler : blodtrykket er fint, sukker, og kolestrol har fine verdier – legen smiler sammen med meg, og det er en god følelse. Folk rundt meg ser endringene, og jeg både ser, og føler endringene. Dette høres nok veldig rosa, og fint ut, men jeg har endel rosa dager innimellom nå, og det hadde jeg aldri før. Jeg har ennå mange tunge dager, jeg føler meg fortsatt som en vandrende flodhest i blant, jeg liker ennå ikke å se kroppen min i speilet, jeg kan fortsatt bli både sur, sint og forbanna over at ting er som de er, men det er så mange færre av disse nå sammenlignet med før.

Tunge dager har vi alle, og i kjelleren går vi alle i blant, men nå kommer jeg meg fort opp – før ble jeg der lenge, til tider veldig lenge. Jeg kan fortsatt bli både sur, frustrert, og deprimert over utfordringene i livet mitt. De store tømmerstokkbeina som gir meg veldig store utfordringer, og som er hovedgrunnen til at jeg pr. i dag ikke er i jobb, jeg har fortsatt en vekt som er altfor høy, så utfordringene, de er der, men opp i alt dette, så ser jeg hvor viktig treningen er for at dagene mine skal bli bedre. Jeg ser hvor viktig det er å flytte fokus. Jeg gleder meg til trening i morgen, og krysser fingrene for at ryggen også føler på det samme som meg.

Så kom sprøyta. Etter to behandlinger med akupunktur og manuell behandling, så måtte valget tas. Skulle vi fortsette med samme behandling, eller skulle sprøyta frem? Jeg har vært veldig skeptisk til sprøyte. Ikke fordi jeg har sprøyteskrekk, men det er vel mer innholdet jeg har vært skeptisk til. Man hører jo så mye, og så har man litt dårlig erfaringer fra tidligere. Innholdets bivirkninger passer meg dårlig akkurat nå.

Jeg kjemper virkelig med hodet mitt for tiden. Det er tøffe dager. Jeg vet det kun er en periode, men for meg føles det som en liten krise. Plutselig, og som lyn fra klar himmel begynte ryggen å krangle. Jeg som ” bank i bordet “, aldri har slitt med vondt verken her eller der før. Aldri hatt verken vonde skuldre, vond nakke, rygg eller andre ting. Plutselig fikk jeg så utrolig vondt nede i ryggen. Smertene ble ikke verre av å trene, så jeg trente like mye. Det var heller ikke smertefullt å trene. Smertene kom i ” tak.” Det hogger liksom til, og var verst når jeg skulle bøye meg, eller gå i trapper, men de kunne plutselig bare komme. Verst var nettene. Smertefullt å snu seg, vondt å ligge, vondt å stå opp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ryggen forble vondt, så jeg måtte prøve noe, og jeg endte med å ringe en kiropraktor. Sete/bekken var utrolig betent. Kiropraktoren skjønte veldig godt at dette var smertefullt, så nå er jeg i gang med behandling. I tillegg til manuell behandling, så har jeg fått akupunktur. Jeg var veldig skeptisk til nåler, men jeg må bare innrømme at det har funket. Jeg kjente at jeg ble en del bedre etterpå. Likevel satt en del igjen. Smertene ville ikke slippe helt taket. Kiropraktoren sa første gangen jeg var der at dersom akupunktur ikke ville gjøre meg helt bra, så var neste steg kortisonsprøyte, om jeg selv ville. De sprøytene fristet ikke, så jeg håpte at jeg skulle slippe. Når jeg hører kortison, så tenker jeg med en gang vektøkning, og månefjes, og er det noe jeg ikke trenger akkurat nå, så er det vektøkning. Jeg får panikk bare jeg tenker på det. Jeg er på tredje uke uten trening, og føler allerede jeg er blitt en vandrende flodhest igjen. I hodet mitt har jeg lagt på meg en haug disse dagene uten trening….

På tirsdag kom sprøyten, eller sprøyter i flertall. Kortisonsprøyten ble satt rett inn i det betente området på begge sider nederst i ryggen. Ikke smertefullt, men jeg hadde håpet å slippe. Drømmepasient ifølge kiropraktoren som kunne fortelle om voksne mennene som gråt sine modigste tårer når sprøyten ble satt. Det var sikkert for å føle meg litt mer vel, men samtidig, jeg tror på han.

Akupunktur hjalp meg. Ryggen ble bedre, men fortsatt kunne den være veldig smertefull. Fortsatt ikke frisk nok til å trene. Fortsatt de smertefulle takene i blant. Ryggen var ikke som den var før alt dette. Så da fikk jeg valget : fortsette akupunktur og manuell behandling, eller sette kortisonsprøyte. Etter og ha blitt beroliget en del ganger, så forstod jeg at disse sprøytene, satt lokalt, de ville ikke gi verken vektøkning, eller månefjes. Hadde det vært tabletter over lengre tid, så kunne jeg ha opplevd bivirkningene. Jeg gikk nemlig på kortison i tablettform da jeg hadde en voldsom allergisk reaksjon som jeg ble utredet for, og da merket jeg kortisonens bivirkninger. Da la jeg på meg, og ansiktet ble endret. Nå stoler jeg på at sprøytene ikke vil gi samme bivirkninger.

Tirdag ble det satt en sprøyte i hver side. I dag skal jeg tilbake for å vurdere om jeg må ha en sprøyte til. Jeg merker godt at kortisonen har virket. Ryggen er blitt så mye bedre, men jeg må nok ha sprøyte nummer to også for å få en helt frisk rygg. Gir sprøyte nummer to samme effekt som den jeg allerede har fått, så vil ryggen bli frisk igjen, og jeg kan begynne å trene. Håpet er jo at kiropraktoren gir klarsignal for trening denne uken. Jeg holder på å bli småsprø av og ikke komme meg på trening. Så må jeg høre litt med han om årsakene til denne betente, smertefulle ryggen. Er det noe jeg må tenke på, ta hensyn til fremover…jeg trener ikke feil, men vil jo gjerne vite hva som trigger smertene. Jeg vil helst unngå å ha det sånn igjen.

Hodet har virkelig utfordret meg disse dagene. Det å godta at jeg ikke har kunnet trene i en periode, det er tøft. Mange vil kanskje ikke skjønne meg, men for meg er trening blitt så viktig, det er blitt en veldig viktig del av hverdagen min, og noe jeg er nødt til å gjøre. Trening er en viktig del av livet mitt, av livsstilsendringen min. Trening er en av to årsaker til at jeg er kommet hit jeg er nå.

Jeg håper, og tror på bedre tider. Jeg krysser alt jeg har for at jeg nå vil få det bedre. Jeg krysser alt jeg har for at jeg vil fungere normalt igjen innen veldig kort tid. At smertene blir borte, og at jeg får trent som jeg skal. En utfordring for hodet dette, men jeg har jobbet meg gjennom mange mentale utfordringer tidligere, så jeg må bare komme meg igjennom denne også. Tankene mine går til de av dere som lever med slike smerter hver dag. Jeg har så stor respekt for dere. Jeg føler meg slem som klager, og jeg kjenner meg også utrolig heldig som forhåpentligvis vil slippe å kjenne på dette hver dag. At jeg kan få smertene fjernet. Det er det så mange som ikke kan.

I dag settes nok sprøyte nummer to. Et par stikk til, så håper jeg virkelig den smertefulle ryggen er ett tilbakelagt kapittel. Jeg krysser alt jeg har.

Det å være en størrelse for stor kan være utfordrende på flere enn en måte. Klær og sko er ting jeg har blogget om mange ganger, men for min del, så har også tilbehør som ringer, og armbånd vært en utfordring. Jeg har fingre som krever ringer med litt størrelse, så mine fingre er sikkert nærmest herrestørrelse. De flotte ringene man ser i vinduene, og i reklamene, de må jeg stort sett bare se på. Noen ringer kan heldigvis tas ut sånn at de også passer mine fingre, så jeg har faktisk tre flotte diamantringer som jeg har fått av min kjære, og som jeg bruker masse. Strikkringer er jo også en fantastisk oppfinnelse. Strikkringer har jeg mange av.

Armbånd kan ofte bli for små for mine håndledd, eller at de sitter så stramt at jeg får klaustrofobi. Man trenger ikke være en størrelse for stor for å slite med å få armbånd som sitter pent. Mange har jo kraftige håndledd. Heldigvis er en del armbånd lagd slik at lenken har forlengelse, men langt i fra alle er det. Jeg er veldig glad i disse wrap armbåndene. Disse armbåndene man kan ta flere ganger rundt håndleddet. De er lekre å se på, og fine armbånd for oss som lett kan reagere på metall. Når man har diverse utfordringer, så blir man ekstra våken, og følger ekstra nøye med. I alle fall gjør jeg det. Her om dagen falt øynene mine på en annonse på Facebook, en annonse som gjorde meg oppriktig glad.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Annonsen var for Collection, et norsk firma som selger smykker, vesker og skjerf. Collection selger bla disse wrap armbåndene som jeg synes er så flotte. Collection har en stor kolleksjon av wrap armbånd. Vanligvis må jo jeg bare drømme fordi jeg aldri får disse armbåndene rundt håndleddene mine. De blir for knappe….men det var før. Collection selger nemlig armbånd også i store størrelser, også disse flotte wrap armbåndene. Er der rart jeg ble glad ?

Armbåndene til Collection kommer i stor størrelse for de av oss som har kraftige håndledd. Armbåndene kommer selvsagt også i ” normal ” lengde. Armbåndene i stor størrelse måler fra 20- 22,5 cm og passer hvis du er inntil ca 20 cm rundt håndleddet.  Wrap armbåndene ligger på rundt 42cm. Prisene er også veldig gode, og nettbutikken er både flott, og enkel å handle i.

Collection Norge ble etablert i februar 2012 av Lene Grindstad. Målet til Collection er å tilby moteriktige og tidsaktuelle smykker, vesker og skjerf av god kvalitet til fordelaktige priser. Collection har både egendesignede, og importerte smykker. Materialene som brukes er bla skinn, perler, steiner og krystaller.

Da jeg var på motemessen, så tok jeg også turen til Ski for å besøke Lene på Collection, og for å se kolleksjonen deres. Jeg smilte fra øre til øre da jeg så utvalget, og spesielt da det store utvalget av armbånd i ekstra lengde. Lene brenner for at alle skal kunne finne noe som passer, og hun ser at behovet for ekstra lengder på armbånd. Det som noen sikkert ikke skjønner kan være en utfordring, det er faktisk en utfordring for veldig mange. Det som er en selvfølge for mange, er absolutt ikke det for alle. Jeg jublet høyt jeg da jeg kom over kolleksjonen av armbånd i store størrelser. Jeg liker å pynte meg. Jeg liker å føle meg vel, og da ønsker jeg også og kunne bruke det som ” alle andre ” også bruker. Jeg blir så utrolig glad jeg når jeg ser at firmaer som Collection ser behovet, og faktisk også gjør noe med det.

Collections showroom ble nesten for mye for meg som er så glad i å pynte meg. Jeg kunne ha gått der i evigheter. Når man i tillegg møter ei så flott, og engasjert dame som Lene Grindstad, så bare flyr tiden. Lene som sa opp jobben sin som flyvertinne i SAS for å satse på drømmen sin. Det er så flott å se mennesker med en så utrolig lidenskap for det man driver med. Jeg skal på bloggen i dag vise armbåndene som jeg hadde med meg hjem i vesken etter besøket hos Collection. Husk at armbåndene finnes i to størrelser. De finnes både i ” normal ” størrelse, og i stor størrelse. Finner du et armbånd du liker, så finnes det garantert til ditt håndledd. Jeg viser også litt bilder fra showrommet til Collection hvor du ser en del av utvalget deres.

Smykkene til Collection selges i en del butikker rundt om i landet, men de har også en flott nettbutikk som er enkel å handle i. Visst du lurer på om der er en butikk i nærheten av deg som selger smykkene, så ta kontakt med Collection, så hjelper de deg garantert. Nettbutikken finner du her : https://www.collection.no/ Du kan også følge Collection på Facebook : https://www.facebook.com/CollectionNorge/

Disse armbåndene ble med meg hjem

https://www.collection.no/armband/stor-storrelse/gult.html

https://www.collection.no/armband/stor-storrelse/lekkert-hvitt-armband-1276.html

https://www.collection.no/solv-1285.html

https://www.collection.no/gullfarget-wrap-armband-1169.html

https://www.collection.no/gult-1203.html

Jeg gleder meg til å følge Collection videre. Jeg gleder meg til fremtidige kolleksjoner. Som jeg nevnte tidligere, så er prisene på produktene veldig gode. Morsdag og Valentine er over, men gå innom nettbutikken, og kjøp et armbånd i gave til deg selv – fordi du fortjener det <3  Armbåndene er jo flotte gaver til deg selv, til venninner, til døtre, til mødre. Min svigermor på 76 år ble helt betatt av flere av armbåndene jeg viste henne, så hun skal nå kjøpe seg wrap armbånd. Det er akkurat nå gratis frakt i nettbutikken, så du betaler kun det produktet/produktene koster.

Jeg bare elsker mine armbånd, og jeg bruker de hver dag. Bytter litt på farger, og stil, og føler meg så vel med de. En størrelse for stor også rundt håndleddene skapte en del utfordringer for meg som liker å pynte meg…men det var før det 🙂

Jeg kunne jo ikke ha fått en bedre nyhet tror jeg. Endelig kan muligens diskusjonen legges død. Min store avhengighet er friskemeldt, og jeg kan ha verdens beste samvittighet.

Jeg innrømmer det glatt. Jeg er totalt avhengig. Avhengigheten er stor, den er veldig stor, men jeg har vært rimelig trygg på at avhengigheten min ikke har vært så farlig, og skadelig som mange vil ha det til. Artiklene har jo lyst mot oss mange ganger : Kreft, diabetes, og vektøkning. Forskere avliver nå mytene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Avhengigheten jeg snakker om er avhengigheten min til Pepsi Max. Jeg er langt i fra alene om å ha denne avhengigheten. Vi er mange som ” bare må ” ha Pepsi Max, eller annen lettbrus. Mange mener vi er dumme som innbiller oss at lettbrus ikke er farlig å drikke, og artiklene om fare for kreft, fare for diabetes, og ikke minst faren for vektøkning, de har vært mange. Jeg har drukket lettbrusen min med beste samvittighet, men det føles innmari godt når danske forskere nå avliver mytene, og friskemelder lettbrus. Forskere ved Københavns Universitet mener faktisk at det å drikke lettbrus er like greit som å drikke melk. Forskerne mener man kan drikke lettbrus med verdens beste samvittighet. Det er i følge forskerne ingen helsemessige årsaker til å sture unna lettbrus.

Nå vil sikkert lettbrus politiet bemerke at studien kun er gjennomført på 60 personer, men disse 60 er da absolutt et gjennomsnitt, og antallet må jo være bra nok så lenge forskere har gjennomført studien, og publisert den. Forskerne har fulgt 60 overvektige personer over en 6 mnd periode, og deltakerne har enten drukket en liter vann, en liter melk, en liter cola light, eller en liter vanlig cola. Dette har gitt forskerne innblikk i hva som skjer i kroppen når de forskjellige drikkevarene inntas.

Konklusjonen er klar : Det er like greit å drikke et glass melk som det er å drikke et glass lettbrus. Forskerne konkluderer med at brus med kunstige søtningsstoffer ikke øker risikoen for kreft, eller diabetes. Resultatene tyder på at insulinfølsomhet ikke påvirkes av å drikke brus med søtningsstoffer, sammenlignet med det å drikke vann, melk eller brus med sukker. Mange ” onde tunger ” har jo hevdet at lettbrus gir en betydelig vektøkning, noe jeg har vært veldig skeptisk til. Jeg drikker mye lettbrus, og lettbrus er min daglige kos, og selv om jeg drikker store mengder lettbrus, så går jeg likevel ned i vekt. Jeg har jo hatt ett stort vekttap, og er jo definitivt en stordrikker av lettbrus. Studien som danske forskere har gjennomført viser at det heller ikke var noen forskjell i endringen i vekt. Brus med sukker økte både fett og kolesterol i blodet ? noe vann, melk eller brus med søtningsstoffer ikke gjorde. De danske forskerne håper nå at de kan ta livet av alle mytene rundt lettbrus.

Det er jo spesielt aspartam som har hatt ett veldig fokus. Mange mener aspartam er farlig for kroppen. I 2015 konkluderte EUs organ for mattrygghet, EFSA, at aspartam, som er det søtningsstoffet som oftest blir brukt i lettbrus er helt trygt i normale mengder. Det er gjort en rekke risikovurderinger i EU, og i den siste vurderingen ble det igjen konkludert med at aspartam ikke er helsefarlig i de mengdene vi får i oss. Ser man på all dataen man har og på hvor mye aspartam vi får i oss i Norge, er det ingenting som tyder på at aspartam er farlig.

Vi har sikkert alle en, eller flere avhengigheter, og når man er stor, så er det sikkert mange som tror at en av mine er mat, men det er det ikke. Jeg er veldig glad i mat, men jeg har aldri vært der at jeg har sittet og proppet i meg, og det i svære mengder. Klart jeg garantert spiser for store måltider, og at jeg spiser mer usunne ting enn jeg sikkert bør, uregelmessige måltider har jeg også, men jeg er ingen overspiser på noen måte, og har heller aldri vært det. Jeg har aldri sittet i sofaen og trøkket i meg en stor pose chips sammen med både sjokolade, og smågodt. Jeg var nok heller der en periode at jeg spiste for mye usunne ting uansett hvilken ukedag det var. Aldri i svære mengder, men i perioder var nok hele uken helg når det kom til usunne ting. Kaker tror jeg nesten aldri jeg har kjøpt, verken for å ta med meg hjem for og kose meg med, eller ute på kafe. Jeg baker sjeldent. Ikke fordi jeg ikke kan bake, men fordi jeg helst vil unngå alle kaloriene.  Avhengigheten min er ikke mat. Jeg røyker heller ikke, og har aldri gjort det. Jeg er også avholds, så jeg drikker aldri alkohol. Noen venninner skjønner ennå ikke hvorfor jeg ikke kan ta meg et glass vin, eller 5 ennå jeg har vært avholds siden for alltid egentlig. Avhengigheten min er Pepsi Max, og skulle jeg være tom, da kommer panikken.

Jeg liker ikke verken Cola light, eller Cola Zero, og lite av annen lettbrus – det må være Pepsi Max.  Smaken av iskald Pepsi Max er himmelsk. En dag uten vet jeg ikke helt hvordan hadde vært. Jeg må jo bare le når jeg tenker på hamstringen min av Pepsi Max når vi for eksempel er i Sverige, eller Tyskland. Med de prisene som er der, så hamstrer jeg inn, og her snakker vi virkelig om å hamstre. Jeg har alltid ett godt lager stående sånn at jeg ikke skal kjenne på panikken om jeg plutselig skulle gå tom. Jeg ler, alle her hjemme ler, og sikkert alle andre også, så avhengigheten er stor. Det er veldig forskjellig hvor mye jeg drikker hver dag, men at jeg i alle fall drikker 2 liter til dagen, det gjør jeg. Jeg drikker andre ting og i løpet av en dag, så jeg lever ikke kun på brus som drikk. Jeg drikker både melk, og vann i løpet av en dag, men jeg ser også at jeg garantert burde ha drukket mye mer vann. Det blir ofte litt vann på starten av dagen, og så har jeg alltid med 0,75 liter vann på trening. Her jukser jeg alltid litt, for jeg må alltid ha noen dråper zeroh i vannet jeg har med på trening – for smakens skyld. Vann smaker jo ingenting, så da er det godt å gjøre det litt mer fristende. Så i tillegg til å ta grep i kostholdet, så er mer vann også en ting jeg må fokusere på. Ikke mindre Pepsi Max nødvendigvis, men mer vann 🙂

Lettbrusen er friskemeldt. Mytene bør være avlivet. Jeg har få laster, og denne ene, den beholder jeg med god samvittighet, og etter den danske studien, så drikker jeg med enda bedre samvittighet. Jeg tror på forskerne, og på helsemyndigheten som sier at der ikke er noe som tyder på at lettbrusen er farlig å drikke. Også norsk vitenskapskomite for mattrygghet har undersøkt søtningsstoffene i lettbrusen flere ganger, og alle gangene har den vist at lettbrus ikke er skadelig å drikke. Alt handler også om mengder, men det skal mye større mengder til enn fes 2 liter til dagen før noen som helst varsellamper begynner å lyse.Dessuten må det vel være positivt når man er overvektig at man unngår kalorier der man kan? Min store avhengighet skal jeg ikke gjøre noe som helst med – den lasten skal jeg sannelig beholde. Jeg respekterer de som ikke ønsker å drikke lettbrus, men jeg vil også at alle som mener det er farlig å drikke lettbrus skal lukke igjen glidelåsen, og ikke proppe meg full av alle farene de mener dette har – valget er ene, og alene mitt!