En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Reklame | Alexis Mote

Nå vet jeg at mange smiler godt. Noen ler, og rister sikkert på hodet. Jada, jeg vet det. Jeg er håpløs. Min mor er vel den som er mest oppgitt, og som sikkert tror at jeg har ett aldri så lite problem.

Jada, jeg har gjort det igjen. Ei ny jakke er ankommet Odderhei Platå. MEN  jeg har jo med denne nye forberedt meg på vinter og snø. Man må jo være forberedt på at kulden plutselig kan komme, og da skal sannelig ikke jeg fryse. Jada, jeg skjønner at unnskyldningen var veldig tynn. Jeg vet at mange ikke går på den der. Jeg har jo jakker for kalde dager i skapene, men denne jeg fikk denne uken, den er helt fantastisk flott!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dunjakken er fra Loft. Den er lekker i en nydelig gul farge. Jakken er sennepsgul. Modellen er utrolig god, og den har en veldig god lengde. Jeg skal sannelig ikke fryse på rompa heller. Jeg er veldig glad i jakker som dekker rompa, og det gjør denne. God hette, god armlengde. Passformen er også veldig fin, og det betyr mye. Ytterstoffet er i 100% nylon, og foret 100% polyester.

Dunjakken er så utrolig behagelig å ha på seg. Veldig lett å ha på seg. Det føles ikke som om man bærer mange kilo med seg slik mange dunjakker føles. Det er ikke stort og klumpete. Jeg kjøpte str. 52 i jakken fra Loft, og den måtte jeg ha. Disse jakkene er noe små i størrelsen, så her måtte jeg opp i størrelse. Jeg prøvde størrelsen jeg bruker, men den ble litt for stram synes jeg. Man skal kunne bevege seg fint, og man skal kunne ha en tynn fleece under på veldig kalde dager. Samtidig så ser jeg for meg at man ikke trenger mer enn en overdel under denne jakken. Denne jakken er utrolig god og varm. Dette er ei skikkelig vinterjakke. Jeg gleder meg så til å bruke den. En god venn av meg har tatt bildene, så jeg har sett bedre ut, men jakken ser dere fint, og det er den som betyr noe 🙂

Dunjakken har jeg kjøpt hos Alexis Mote. De har butikk i Oslo, og Moss, og de har en flott nettbutikk. Jeg liker å handle på nett, men prøver absolutt også å bruke butikkene. Det er viktig at vi gjør begge deler. Den personlige servicen er viktig. For mange er det også viktig det og kunne prøve plaggene. Det fine med på bestille på nettet er at jeg kan bruke all den tid jeg ønsker, jeg kan studere bildene, tenke og vurdere. Det er enkelt å bestille, pakken kommer rett hjem, og man kan prøve i ro og fred. Jeg liker å prøve hjemme foran speilet. Mange synes det er stress med retur, men det skjønner jeg ikke helt. Man pakker klærne tilbake i posen, eller pakken man fikk de i, setter på returlappen, og levere på post, eller post i butikk. Det er vel ikke så mye stress 🙂

Dere vet det. Jeg elsker jakker. Jakker i alle farger, og fasonger. Jeg er jo aller mest glad i de jakkene som skiller seg litt ut, jakker i flotte farger. Jeg har mange jakker, noen vil nok si at det er i overkant mange jakker i skapene mine. Der er sååå mye fine jakker! De skriker, og hyler mot meg, og jeg er svak, veldig svak. Jeg gir meg ofte uten kamp selv om jeg vet at der nesten ikke er en cm ledig plass i skapene mine. Nå har jeg fått ei ny, fantastisk jakke . Vurdere du ei ny vinterjakke, så sjekk ut dunjakken fra Loft her : https://www.alexismote.no/p/yttertoy/boblejakker/loft-dunjakke-gul   Alexis har også andre flotte ytterjakker for kaldere dager. de finner du her : https://www.alexismote.no/c/kategori.php?kategori=146&subkategori=181

Reklame | Schim Jolie

Jeg klarer meg alene, og jeg trives alene. ” Ekteskapet ” som jeg hadde med den flotteste treningsgjengen, det opphørte i august i fjor, og etter det valgte jeg å fortsette treningen alene. Jeg hadde jo trent alene før dette også, men så hadde jeg hver uke disse to, faste treningstimene sammen med treningsgruppen for overvektige. Jeg savner gjengen veldig. Jeg savner treningstimene. Jeg savner samholdet. Likevel er det godt å kjenne på at jeg klarer meg veldig godt alene.

Jeg står alene, men jeg klarer meg alene, heldigvis. Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen, den må jeg holde på.  Jeg føler det meste fungerer som det skal, ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg er jo en flodhest i blant, og jeg tror jo til tider at jeg har fått både nye valker, og nye kilo, men jeg smiler mye mer,  ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede ? Jeg tror treningsgleden er kommet for å bli.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tungt av og til å komme seg på trening når klokken er rundt 07, men verdens beste følelse når jeg kommer dit. Jeg har jo noen ganger hatt lyst til å hoppe av tredemøllen og bare dra hjem, men følelsen man har etter trening, den er gull verdt. Og når tredemøllen bare har tatt meg avgårde noen minutter, så er det aldri aktuelt å hoppe av.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Jeg hadde vondt et sted, jeg hadde ikke barnevakt, det var for sent, jeg var utslitt, jeg ventet en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger!

Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening rundt 07, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg.  Det å trene på egenhånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede.

Egentreningene gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse!

Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Jeg har trent intervall på mølle siden august i fjor.

Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.

Intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening faktisk helt supert! Man har ikke tid til å kjede seg. Intervalltrening på mølle anbefales virkelig. Farten på intervallene bestemmer du jo helt selv. Jeg vet mange som sliter med overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på treningssentrene, de tåler også oss med mye vekt. Mølla har aldri protestert til nå i alle fall.

Husk at jeg denne uken gir bort ett nydelig skjerf i ull og silke fra Schim Jolie. Skjerfet er 140 x 140 cm, og finnes i mange flotte farger. Verdien på skjerfet er 1299 kr. Kunne du tenke deg ett av de flotte skjerfene fra Schim Jolie?  Ønsker du å bli den lykkelige eier, så legger du igjen en kommentar på bloggen og forteller meg hvorfor du ønsker å bli den heldige. Hvilken farge kunne du ha tenkt deg? Viktig er det også at du skriver inn epostadressen din når du legger igjen kommentaren. Som leser av bloggen får du en supergod rabattkode. Med rabattkoden betaler du kun 599 kr istedenfor 1299 kr. Rabattkoden du bruker er : HEIDI102018

Reklame | LauRie

En av mine største utfordringer når det kommer til klær, det er utvilsomt bukser. Bukser for meg er et mareritt. Det å traske butikker på jakt etter bukser, og aldri finne noe som passer, eller ser bra ut, det er en helt grusom følelse å kjenne på. Det har vært mange klumper å svelge når man innser at man har så store legger at ingen har noe som passer. Det har vårt mange tårer, og masse sinne! I tillegg til all frustrasjonen.

Når jeg ser bilder fra 80, og 90 tallet, så ser jeg en fornøyd Heidi med store bein, men likevel mer ” normale ” enn i dag. Nå er det ikke mye som er normalt, og da man blir sint, og i perioder synes jeg nok at det er veldig urettferdig at jeg skulle bli en av de ” heldige “. Jeg kan nok finne bukser som jeg får plass i, men det skal jo liksom se litt pent ut også. Pølseskinn, bukser som sitter så tight og stramt, det er ikke pent på meg. Bukser som viser alle ujevnheter, og åreknuter, og ødemproblematikk, det sliter jeg virkelig med. Kanskje er det bare meg som bryr meg, men det er nok det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Moren min finner alltid bukser til meg. Hun finner alltid bukser som vil passe. ” Se her, Heidi. Se hvor vide de er. Disse passer du.” Hun mener det godt, men jeg trenger kun å ta ett lite blikk…buksene må ha vidde, en veldig god vidde. Heldigvis kjenner jeg flotte folk i stormotebutikker, og blant leverandører som gir meg gode tips om der skulle komme bukser som det kan være et håp om at jeg passer. Jeg har to flotte selskapsbukser som butikk kjøpt, resten er sydd til meg, og i dag har jeg verdens beste sydame, Marianne på Mariannes systue i Lillesand.

Kaya som selger LauRie her i Norge mente at de også hadde en bukse for mine lymfebein. Som alltid, så tviler jeg. Hun ville gjerne at jeg skulle prøve modellen. Jeg tvilte fortsatt, men sa ja til å prøve. Jeg var forberedt på å bli skuffet, og lei meg. Samtidig vet jeg at mange av dere leter etter bukser i en vid modell. Jeg vet at der er så mage andre enn meg som sliter med å finne busker som passer, som sitter som de skal. Om ikke så mange sliter med så store legger som meg, så er det mange som har samme problemet, og som leter seg grønne etter en modell de kan være fornøyd med, og ikke minst føle seg vel i.

Dagen etter jeg mottok LauRie buksen fra Danmark, så skrev jeg dette i mail til Kaya : ” Tusen takk for flotte bukser! Dette er nødt til å være verdens beste bukser! Jeg hadde de på meg inne i hele går, og jeg har aldri hatt bedre bukser på meg. Hadde ikke lyst til å ta de av meg.”

Det er helt sant. Jeg har aldri hatt en bedre bukse på meg. Så utrolig gode å ha på seg. Så behagelige. Så god bevegelighet. Så god passform. Aldri har ei bukse sittet så perfekt i livet. I tillegg gikk buksen høyt opp i livet, og det føles så godt. God benlengde. Den var bare utrolig god. Dette er kule jerseybukser med stretch og strikk i linningen som gir stor bevegelsesfrihet og komfort. Men…klarer jeg å gå utenfor komfortsonen min annet enn hjemme….?

Buksen hadde ikke vidden jeg pleier, men mine er jo skikkelig vide.  Buksen var utenfor min komfortsone, men vet du hva? Jeg prøver nå med babyskritt å gå utenfor komfortsonen min . Jeg ser jo hvor mye slankere jeg ser ut i den. Lårene er ikke så store som jeg har trodd. Jeg ser en del kilo lettere ut med ei slik bukse. Jeg må bare jobbe med hodet. Det er ikke sikkert jeg klarer det. Jeg prøver nå steg for steg å bruke buksen selv om den sitter inntil både lår og legger. Foreløpig mest her hjemme. Jeg som er vant til VIDE bukser, det vil ta tid, men jeg skal sannelig prøve. Det er nok mest meg selv som tror at alle ser på beina mine. Alle gjør jo ikke det. Leggene er ikke pene, de er store, de er fulle av lymfeproblematikk, men det er meg. Det er sånn jeg er pr. i dag.

Kaya sendte meg noen flotte ord som jeg skal ta med meg videre. Jeg har skrevet de på tavlen min ved kontorpulten sånn at jeg ser de ofte : ” Life begins where your comfort zone ends. ” Det ligger mye sannhet i disse ordene.

Jeg er så stolt! Det å se endringene som har skjedd gjennom årene, det er stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken nå. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser at det sannelig er blitt mindre av meg. Jeg har sannelig oppnådd mye. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret.

De siste mnd har vært tunge. Livet har vist seg fra en brutal side, og jeg har stått midt i en kraftig storm. Hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg ikke taklet det som har skjedd. Jeg har alltid vært sterk, men likevel. Endringsreisen har endret meg. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg har tro på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I perioder så kan det oppstå to kamper på likt. Den ene hvor livet viser seg fra en brutal side, og så er det mitt forhold til egen kropp. Det sistnevnte er jo blitt utrolig mye bedre, men av og til, så dukker styggen på ryggen opp med denne flodhestfølelsen, men han får aldri bli der lenge før jeg klarer å dytte han bort.

Når flodhestfølelsen kommer snikende, så må jeg jobbe mentalt for å skjønne at det er ei stund siden jeg var en virkelig stor flodhest, en sånn mega flodhest lissom. Følelsen av å være en vandrende flodhest, den kan nemlig fortsatt komme, selv om det er veldig sjeldent sammenlignet med før. Følelsen av å være en vandrende flodhest kommer ofte når jeg av ulike årsaker har vært nødt til å nedprioritere trening. Nødt til å nedprioritere trening? Det er vel egentlig kun når jeg er syk at trening ikke skjer. Men av og til kan det bli mye bursdagsfeiringer, og smågodt til svenskepriser, så da kommer flodhestfølelsen snikende. Da ser jeg at ” verdens beste ” og smørbukk med sjokoladetrekk har lagt seg synlig, og på strategiske plasser på kroppen. Jeg med mine superøyne, jeg kan da stå foran speilet å se at alle kaloriene har lagt seg på kroppen, og jeg ser akkurat hvor de ligger.

Mitt viktigste verktøy for å komme meg igjennom tunge perioder når det kommer til kroppen, det er å se på gamle bilder. Dessverre så er det veldig få bilder av meg på det største. Jeg tok bilder av alle andre, eller gjemte meg unna når andre skulle ta bilder. Derfor er det ikke så mange bilder jeg har, men de jeg har, de tar jeg frem og kikker på.  En dag kan jeg kanskje fortelle hvor mye jeg faktisk har veid, men den dagen, den er ikke nå. Bildene sier iallefall litt, og på disse, så var jeg heller ikke på mitt største.

Jeg har lyst til å dele noen gamle og nye bilder med dere i dag. Jeg ser klart at jeg er blitt eldre, kanskje naturlig akkurat det. Bildene av meg er fra da jeg var en størrelse større enn jeg er i dag. Jeg vet at jeg i alle fall har gått ned 50 kg, men det er lenge siden jeg har vært på vekta nå. Spent på hvor mye det er nå. Bildene er fra 2003, og noe senere var jeg enda større enn på disse bildene.

Jeg har lyst til å vise dere disse bildene for å vise at det er mulig. Det er mulig å gjøre en endring. En endring for en lettere kropp, men viktigst, for å få en bedre helse. Jeg kunne ha gjort større endringer i form av at jeg kunne lagt om kostholdet enda mer, men jeg har valgt å bruke tid, og heller spise ” vanlig.” Kan jeg, så kan du 🙂 Kanskje kan bildene inspirere og motivere. Nå tørker jeg gledestårene, og drar på trening 🙂 

Reklame | Schim Jolie

Lykke kan være så mangt. Det trenger ikke være de store ting som skaper den gode følelsen av lykke. For meg ligger lykken i både de små, og store tingene i livet. Mange vil nok mene at materielle ting ikke skaper lykke, det er jeg enig i, men de gir i alle fall en veldig god følelse. Lykken ikke kan kjøpes, men jeg blir oppriktig glad når jeg kjøper meg nye klær, eller ett nytt smykke, eller kanskje ei ny veske. Jeg blir ikke mer lykkelig, men jeg blir glad,  jeg blir stolt, og jeg kjenner på gode følelser. Disse gode følelsene skal man få lov til å kjenne på. Man skal få lov å være glad når man kjøper, eller mottar noe.

I vår skrev jeg om at lykken var et rosa skjerf. Etter det er denne lykken blitt både grå og rød. Skjerf som er slik jeg ønsker at et skjerf skal være. God størrelse, helt nydelig å ha på seg, fantastiske farger, og ett nydelig design. Skjerfet er rett og slett vakkert. Skjerf er noe jeg ofte ikke bruker fordi jeg føler mange er for små, de sitter for tett inntil halsen. Jeg kan fort føle meg kvelt, og så er det liksom noe med den dobbelthaka når skjerfet kommer for tett inntil halsen. Jeg vet jeg er rar, men sånn er jeg bare. Skjerfene mine er helt perfekte. De er lagd i 45 % ull, og 55 % silke. Tenk så nydelig å ha dette rundt halsen. Skjerfene blir også lagt merke til. Jeg får så masse skryt for de. Skjerfene er 140 x 140 cm. Du finner skjerfene her : https://www.thesilkshoop.com/ull-silke

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skjerfene er fra Schim Jolie, og designet av flotte Ingrid Himberg fra Kristiansand. I tillegg til skjerfene i ull, og silke, så designer Ingrid også flotte, og helt spesielle skjerf i 100 % silkechiffon, og i 100% i silkesateng. Skjerfene er helt unike, og designet er helt utrolig flotte bilder tatt av Ingrid Himberg på ulike reiser verden over som da er printet over på  disse flotte silkeskjerfene.  Du finner silkeskjerfene her : https://schimjolie.com/    Det fantastiske med silkeskjerfene er også at du kan bruke de på så mange måter, og du kan få med en egen styleguide som viser hvordan du kan bruke skjerfene på 88 ulike måter.

Kunne du tenke deg ett av de flotte skjerfene fra Schim Jolie? Ingrid og Schim Jolie ønsker å gi bort et skjerf til en av bloggens flotte lesere. Ønsker du å bli den lykkelige eier, så legger du igjen en kommentar på bloggen og forteller meg hvorfor du ønsker å bli den heldige. Hvilken farge kunne du ha tenkt deg? Viktig er det også at du skriver inn epostadressen din når du legger igjen kommentaren.

Julen begynner å nærme seg, så hvorfor ikke gi en av dine nærmeste et skjerf fra Schim Jolie, eller kanskje som en gave til deg selv. Som leser av bloggen får du en supergod rabattkode. Med rabattkoden betaler du kun 599 kr istedenfor 1299 kr. Rabattkoden du bruker er : HEIDI102018

Jeg har rødt, grått og rosa, men det frister med grønt…og sort…og brunt…. 🙂 

Det høres sikkert helt teit ut. Teit at jeg er stolt over en så liten ting. Noen vil sikkert smile, og tenke at det er noe du gjør hver dag. Det som er en selvfølge for mange, det er ingen selvfølge for meg. Det som er en helt vanlig ting for så mange, det er ikke en vanlig ting for meg. Derfor er jeg faktisk stolt, og denne gode følelsen, den skal jeg jaggu kjenne på.

Foto : Stormberg

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg løper ikke. Jeg vil aldri bli noen løpedronning. Ikke visste jeg om jeg kunne løpe en gang. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Det må være helt siden datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Etter det har jeg løpt litt i lysløypa her, men det begynner også å bli en stund siden.

I går løp jeg! Jeg løp på tredemølla! Det var ingen verdensmester som løp på tredemølla. Det var nok ingen elegant løping. Jeg hadde nok ikke løpestilen inne…men jeg løp. Jeg følte det som om det var en helt ny ting jeg skulle gjøre. Våget jeg? Klarte jeg? Jeg vet det høres teit ut, og du smiler sikkert, men det og skulle ta steget og prøve å løpe, det var faktisk ganske stort. Mine store tømmerstokker, ville de i det hele tatt følge med om jeg prøvde.

Jeg løp og jeg klarte det. En stor seier. Ikke at jeg ser for meg at jeg kommer til å bli en løpestjerne, men kanskje jeg kan løpe noen intervaller i løpet av en treningsøkt. Jeg føler meg fortsatt tryggest på å gå i raskt tempo, og følte meg jo som en rar sak der jeg i går løp på mølla. Usikker, litt sånn famlende, og jeg kommer jo aldri til å løpe om der er mange som er på treningsstudioet samtidig som meg.

I går var jeg helt alene da jeg kom på trening. Jeg hadde sagt til meg selv at om jeg en gang var helt alene, så skulle jeg prøve å løpe. I går hadde jeg sjansen, og mot slutten av treningsøkten, så tok jeg sjansen. Beina holdt, kroppen holdt, og jeg, jeg smilte. Et par ekstra kikk over skulderen for å være helt sikker på at jeg var alene, og så løp jeg. Først 30 sekunder, så 30 sekunder til, og til slutt hadde jeg løpt 30 sek x 5, altså en intervall.

Jeg merket det godt. At pulsen steg en del høyere. Det var tungt. Jeg ble mer svett. Jeg merket at dette var en del tyngre enn å gå i raskt tempo. Jeg merket at det nok vi gå lang tid før jeg kunne ha løpt alle intervallene. Samtidig, er det et mål for meg å løpe meg gjennom ei treningsøkt? Svaret er nei. Men det var utrolig kult at jeg våget. Våget å prøve, og at jeg klarte.

Man ikke trenger å løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Men…det å bruke beina og gå deg en tur, det er faktisk like bra som å løpe. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet.

Jeg kan løpe, og jeg har løpt. Jeg er stolt og fornøyd, men noen løpedronning, det blir jeg ikke. Noen løpeintervaller av og til når jeg er alene på trening, det kan nok skje i tiden fremover. Løping er jo også mer belastende enn det å gå, så det er sikkert ikke dumt å være forsiktig heller. Jeg skal fortsette å gå. Tredemølla blir brukt flere ganger i uken. Og husk : uansett om du går, eller småjogger, og uansett i hvilket tempo, så knuser du alle som sliter sofaen.

Jeg legger meg flat. Jeg innrømmer det glatt. Kanskje er det en ” avhengighet “, kanskje er det heller en stor interesse. Lidenskap er vel ett godt ord. Man skal ikke fleipe for mye med ordet avhengighet, i alle fall ikke når man vet at man har full kontroll. Min ” avhengighet ”  går ikke ut over verken det fysiske, eller det psykiske, og den går heller ikke ut over verken familie, eller lommeboka. Ingen lider, men interesse, eller lidenskap høres vel noe bedre ut likevel.

Jeg elsker klær. Ingen overraskelse vil jeg tro. Jeg elsker også alt av tilbehør som smykker, klokker, skjerf, og vesker. Jeg er jo også veldig glad i sko, men pga store føtter, så kan jeg ikke velge og vrake akkurat på det området. Klær er nok likevel den største lidenskapen min. Jeg har alltid vært glad i klær, i alle fall fra jeg var 14-15 år, og så har det vel egentlig bare tatt av etter det. Selv når jeg var 40-50 kg tyngre enn jeg er i dag, så elsket jeg klær, og jeg fant som regel mye fint selv om jeg måtte opp i både størrelse 58, og noen ganger 60.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv om jeg måtte opp i så store størrelser, og utvalget var noe mindre, så trålet jeg butikker, og ikke minst nettbutikker, og fant alltid noe. Det var mer jobb å finne noe da enn nå, men jeg har vel alltid fått mye fine tilbakemeldinger på at jeg har kledd meg veldig fint opp igjennom. Det har alltid vært viktig for meg å kle meg fint. Ikke for å skjule kiloene, eller ta fokuset bort, men for meg har det alltid vært viktig å vise at også store kvinner kan kle seg flott, og være stilige. Der finnes så mye på markedet i alle størrelser, og i alle prisklasser, så de fleste vil kunne finne en del som gjør at de kan skinne der de går.

Jeg blir så lei meg jeg. Det er så leit at vi skal være så stygge mot oss selv. Selvsagt fortjener vi å føle oss både fine, og vakre fordi det er nettopp det vi er! Den gode velværefølelsen, den er gull verdt! Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode  følelsen.

Jeg er veldig glad i jakker! Jakker i alle farger, og fasonger. Jeg er jo aller mest glad i de jakkene som skiller seg litt ut, og som har flotte farger. Jeg har mange jakker, noen vil nok si at det er i overkant mange jakker i skapene mine. Der er sååå mye fine jakker! De skriker, og hyler mot meg, og jeg er svak, veldig svak. Jeg gir meg ofte uten kamp selv om jeg vet at der nesten ikke er en cm ledig plass i skapene mine.

På onsdag gikk jeg på en ny jakkesmell. Jeg var i Oslo, og tok meg en liten shoppingtur. Et av stoppestedene ble Oslo City, og på Oslo City fant jeg ZIZZI. Det er fint når man føler at kjedebutikkene skiller seg litt fra hverandre, at man ikke føler man er i samme butikk selv om kjedenavnet er det samme. Det er også utrolig fint når man møter betjening som er opptatt av kundene på en fin måte, og som yter service. Jeg er liker ikke pågående ansatte som sitter på deg som en klegg. Jeg liker når man kan gå rundt å kikke, og at man får den hjelpen man ønsker når man trenger den. Sånn service fikk jeg av den flotte ansatte på Oslo City.

En ny jakkesmell. Den kunne fort ha blitt verre, men jeg endte med å kjøpe en jakke. Jakken hang der, så rosa og fin. Den ropte, og jeg er svak. Den rosa jakken er en trenchcoat. Fin lengde, veldig god passform, nydelig stoff, og en fin farge. En klassisk trenchcoat som man ikke bare kan bruke i år. Fargen er helt dus rosa, og den har en semsket look. Jakken tror jeg er ganske romslig i modellen. Jeg kunne kjøpe str. 46 i denne, og det er ikke ofte jeg kan kjøpe str. 46.

Jeg er strålende fornøyd. Denne trenchcoaten skal brukes mye fremover. Jeg er utrolig fornøyd med passformen. Den sitter så utrolig fint, og jeg føler meg fin i den. Passform er alfa og omega.

En ny jakkesmell. Jeg skjønner jeg at jeg må på Ikea en dag veldig snart. Jeg må ha flere kleshengere, og jeg må ha flere klesstativer….jeg skjønner ikke helt hvorfor det…

Gratulerer med dagen kjære pappaen min.

12 år siden du reiste fra oss. 12 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 12 år siden du bodde her i samme huset som meg. 12 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du ikke var mer. 12 år er mange år, men det føles ikke som om det har gått 12 år.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Den aller verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste det på din måte, og jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hvor glad du var i meg, og de du hadde rundt deg. Ikke minst barnebarna dine. I november skal du bli olderfar til en liten gutt. Han skal oppkalles etter faren din, kjære pappa. Du hadde vært så stolt over å bli olderfar, så stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv skal bli mamma, og du hadde likt Celinas samboer, Andreas utrolig godt. 

Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger.

Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg pappa som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har.

Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg noen gang innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. ” Selvsagt kommer du hjem igjen ” sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.

9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Du var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.

Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.

Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg, pappa der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg en gang treffe deg igjen en dag, pappa. 

I dag skal det settes blomster på graven din, og lys skal tennes. Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig <3 Takknemlige for at du var pappaen min.

Jeg regner med at jeg er avslørt for lenge siden. At jeg har en stor lidenskap for klær. At jeg også har en stor lidenskap for alt av tilbehør som fine klokker, armbånd, smykker, og ringer. Vesker liker jeg. Det samme med skjerf. Jeg liker å pynte meg. Jeg liker å føle meg vel. Jeg vet at det er personen som betyr noe, ikke det ytre, men jeg gjør det ikke for å fremstille meg selv som en annen enn den jeg er. Jeg bare liker å føle meg vel.

Klesskapene er fulle. Veldig fulle. Det er godt klær ikke har tanker og følelser. Det er godt klær ikke har klaustrofobi, for da hadde mine slitt, veldig. De henger der. Tett i tett. De hadde ikke fått puste om de hadde hatt behov for det. Jeg liker å se på de. Liker å ha noe å bytte på. Liker å kle meg pent i hverdagene da det er hverdager vi har mest av. Avdelingen for selskapsklær, den er langt fra like stor som hverdagsavdelingen min.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har mye av det meste, og min mor fortviler hver gang det ankommer noe nytt i hus : ” Heidi, du skal jo bruke alt også.” Min mor er en klok dame. Hun har selvsagt rett. Jeg skal jo bruke alt jeg anskaffer meg, men samtidig, så synes jeg at jeg er ganske flink til å bruke det jeg har….men jeg ser at jeg må bli flinkere. Kanskje må jeg ha som mål at jeg har noe nytt hver dag. Som regel har man sine favoritter, og de bruker man jo langt mer enn resten. Sånn er det for meg, og sånn er det garantert for deg også. Jeg må jo innrømme at det innimellom dukker opp plagg jeg ikke helt visste at jeg hadde. Det er pinlig, og spesielt dersom plagget er blitt for stort når jeg oppdager det.

Klær er en hobby på en måte. Ikke at jeg samler kun for å kikke på det jeg har, men jeg blir jo glad hver gang jeg får et nytt plagg. Jeg blir glad hver gang jeg har noe nytt å pynte meg med. Samtidig er jeg blitt flinkere til å være ” kresen”, eller kanskje bevisst er ett mye bedre ord. Jeg kjøper ikke kun for å kjøpe. Jeg tenker nøye, av og til så nøye at plagget er utsolgt når jeg endelig har bestemt meg. Det skal være et plagg som jeg passer, og kler. Et plagg jeg føler meg vel i.

Som regel så blir det klær man rydder bort. Klær som for min del er blitt for store. Trening og endringer gjør at jeg går inn i cm. Disse klærne er det jo fint om får nye eiere. Så for en tid tilbake, så opprettet jeg en Facebook side hvor jeg legger ut klær og tilbehør som jeg ønsker skal få nye eiere. En salgsside som jeg håper du har lyst til å bli medlem av. Her er det mye klær i store størrelser, men du finner også andre spennende og fine ting. Her vil det komme mye etter hvert, også i ” ordinære ” størrelser da jeg har et stort skal med klær fra min datter som jeg etter hvert må rydde i…

Bli gjerne medlem på siden min :  https://www.facebook.com/groups/1839657112970736/?tn-str=*F

I dag setter jeg kursen for Oslo. Med min flyskrekk så velger jeg bort fly om jeg kan, så i dag skal jeg ta buss. Selv med bussens 23 stopp, så er det behagelig med musikk på ørene, et blad med siste sladder, eller kjenner jeg meg selv rett, så sovner jeg raskt søtt. Det er ikke ofte jeg drar sånn alene, så jeg burde kanskje ha skilt som gir klar beskjed at denne damen reiser helt alene inn til store Oslo. Jeg skal bo på hotell rett ved bussterminalen, så da er jeg rimelig trygg på at jeg kommer dit jeg skal.

Torsdag skal jeg lede mitt tredje styremøte i Norsk lymfødem og lipødemforbund, NLLF. Jeg gleder meg. Jeg skal også delta på medlemsmøte i lokallaget vårt i Oslo og Akershu, og jeg skal ha et møte med gynkreftforeningen som har mange medlemmer med lymfødem. Jeg føler meg trygg i rollen selv om vi kun har hatt to møter. Jeg gikk til nye, ukjente oppgaver. Organisasjonsarbeid er helt nye ting for meg. Jeg har mye å lære, og mye å sette meg inn i. Jeg har lest og lest siden jeg ble valgt i april. Jeg føler jeg allerede har lært mye. Jeg føler jeg har god kontroll, jeg er varm i trøya, men så har jeg også ett fantastisk styre. Flotte, dyktige mennesker som ønsker det samme. Flotte lagspillere som alle ønsker den samme retningen for NLLF. Sammen er vi utrolig gode. Uten ett så godt styret, så hadde man heller ikke fått jobbet så godt som vi gjør. Det har vært en bratt læringskurve. Jeg leder et styre sammen med 6 kvinner, og en mann. Jeg vet ikke om det er han, eller vi som er mest heldige, men det skal bli fint å ha med en mann på laget. Der er nemlig også mange menn som får lymfødem, mange etter prostatakreft.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Om jeg ikke er den med mest organisasjonserfaring, så har jeg ett stort engasjement for saken, og jeg har masse personlig erfaring å ta med meg i arbeidet. Jeg har levd med lymfødem i snart 16 år, lipødem antageligvis enda lengre. Jeg har kjempet mine kamper for å bli trodd, for å få behandling, for å få den hjelpen jeg har hatt krav på. Den tidligere fastlegen min visste knapt hva lymfødem var, og lipødem, da skjønte han ingenting. Ikke var han så veldig interessert i å lære så mye om det heller. Han var vel mer skeptisk til det jeg fortalte enn interessert.

Det er slik så mange har det. Man blir ikke trodd. Legene vet så lite. Så istedenfor å ta pasienten på alvor, så skal man lide seg gjennom hverdagen med alle utfordringene det gir å ha både lymfødem, og lipødem. Mange har også en blanding, et lipolymfødem. Lipødem er en kvinnesykdom. Det er nærmest kun kvinner som blir rammet, og da er det heller ikke like interessant for legene. Det skal da ikke være sånn. Vi er faktisk syke, men ingen ser det. Ingen tar oss på alvor. Ingen tror oss. Nå er det på tide at noen hører på oss, ser oss, og hjelper oss!

Jeg har mange tanker, og ideer som jeg har tatt med meg inn i arbeidet som styreleder. Tanker og ideer som forhåpentligvis vil være gode for forbundet, for medlemmene våre, for arbeidet med å bli synlige, og for arbeidet med å bli tatt på alvor blant politikere og leger. Jeg fikk en tillit fra landsmøtet, en tillit som jeg skal ta godt vare på. Det er så mange som tror på meg. Jeg håper jeg sammen med styret leverer. Jeg håper jeg blir en god leder. Jeg ønsker å være en leder som får styret til å jobbe godt sammen. En leder som lytter, som kan delegere, og som involverer alle. Jeg er ikke god på alt, men sammen med meg har jeg andre som er gode på sitt. Det er viktig at vi har riktige personer på riktig plass. At vi alle får jobbe med det vi er gode på. Det er viktig med en god tone, og det må være rom for smil og latter. Alt må ikke være alvor hele tiden. Jeg må være troverdig, og tydelig, jeg må motivere, og jeg må også våge å ta noen tøffe valg, og skjære igjennom om det trengs. Jeg håper jeg er de tingene.

Torsdag er vårt tredje styremøte. Vi er fra hele landet. Torsdag skal vi jobbe oss gjennom mange saker, og fortsette ett utrolig viktig arbeid. Man antar at 10 % av et lands befolkning har lymfødem, og lipødem. Det er utrolig høye tall. Det er bare en brøkdel som vet om det. Hvordan skal disse vite hva de feiler når legestanden ikke vet nok om sykdommene. Istedenfor går så mange rundt med hevelser, og smerter man ikke aner årsaken til. Hadde jeg visst mye tidligere at jeg hadde lymfødem, så hadde heller ikke mine bein vært som de er i dag. Jeg fikk INGEN informasjon verken på Radiumhospitalet, eller på kvinneklinikken ved Sørlandet Sykehus om at jeg kunne utvikle lymfødem etter kreftoperasjonen. Det er bittert å tenke på. Og hva med lipødem? Skal leger sitte uten informasjon om en sykdom som rammer så mange kvinner?  Vi har virkelig en stor jobb å gjøre, og vi, vi er i gang.

Les mer om NLLF og lymfødem her :   http://nllf.no/

Les mer om lipødem her : http://lipodembergen.no/hva-er-lipodem/en-detaljert-forklaring/