Et herlig steg utenfor komfortsonen

Jeg føler meg litt som Espen Askeladden når jeg finner noe helt spesielt, og noe jeg egentlig aldri pleier å finne. Følelsen av å kjenne meg litt som Espen Askeladden, det er en sånn herlig lykkefølelse. Jubelen går høyt, og smilet går nesten rundt. Litt samme følelse gir det meg når jeg trør utenfor komfortsonen. Litt skummelt, men så herlig når det føles helt godt å ha trødd utenfor. Såpass godt at man fortsetter å trø utenfor.

I fjor kjente jeg på Espen Askeladden følelsen når jeg fant ikke bare en, ikke bare to, men fire sommerbukser i en ordinær butikk. Det skjer jo sånn ca aldri at jeg kan kjøpe ei bukse i en ordinær butikk. Mine tømmerstokker krever sin plass, så bukser i butikk, det skjer aldri. Det er jo helst leggene mine som krever så mye plass. Lymfødem og lipødem er noe dritt, også når det kommer til bukser.

Buksene jeg fant i fjor hadde skikkelig vidde. Buksene var stilige, og virket veldig behagelige å gå med.Likevel var det nok noe utenfor komfortsonen min. De skilte seg ut fra hva jeg pleier å gå med. Jeg er alltid veldig klassiske og trygg når det kommer til bukser. Som oftest sorte, men iallefall alltid ensfarget. To av buksene jeg kjøpte i fjor hadde volanger, ei hadde blomster og ei litt sånn militærmønstra.

Jeg er som sagt veldig klassisk, og sikkert veldig ” kjedelig ” når det kommer til bukser og farger. På bukser blir det lite farger. Der er det sort som går igjen på omtrent alt. Jeg har hvite til sommeren, jeg har ei grå, og jeg har marineblå.Det er heller ikke lett å finne gode buksestoff, for jeg må ha noe som faller fint, og som ikke er så tynt at det viser alle de fine bulkene på lårene mine. Jeg er kresen sånn. Ikke har jeg peiling på stoff heller, og føler meg helt lost i stoffbutikker. Ikke alle er like flinke til å hjelpe heller.  Om du vet om godt buksestoff, tips meg gjerne.

Buksene fra i fjor ble hengende i skapet. Jeg fant liksom aldri det rette tiden til å gå med de. Det passet liksom aldri fordi da måtte jeg trø utenfor komfortsonen, og jeg var visst aldri klar for det. Høres kanskje rart ut med komfortsone på bukser, men det er viktig at det stemmer der også. Buksene med volanger er råstilige synes jeg. Ikke bare er de stilige og tøffe, men også utrolig fine. Jeg husker at jeg smilte litt da Barbro på Nais kom med de, for det er nok ikke hvem som helst som hadde gått med de. Det fordi de absolutt skiller seg ut. Men buksene var så stilige, og de hadde god vidde for leggene mine. Den ene litt sånn militærgrønn, og den andre sort. Buksene var fra greske MAT.

For kort tid siden, så bestemte jeg meg for at det var på tide å bruke begge disse buksene. Jeg har jo ikke problemer med å finne overdeler til de, så jeg fant fine overdeler, og tråkket ut i verden med bukser som absolutt skiller seg ut. Jeg var spent på følelsen. Følelsen jeg fikk, det var en følelse av sommerfavoritter, og jeg har brukt begge masse etter det første steget ut av komfortsonen. Jeg liker jo det spesielle. Jeg liker at det skiller seg ut, men jeg var skeptisk til om jeg fikk den samme følelsen når det kom til bukser så lenge jeg alltid har vært klassisk og trygg på det området.

Heidi Askeladden fant også to mønstrete bukser i fjor. Veldig utenfor min komfortsone. Bukser med mønster, det har jeg aldri hatt før. Jeg har vel egentlig aldri vurdert å få sydamen min til å sy bukser med mønster. Jeg er liksom en klassisk type som vel finner bukser med mønster litt ” bråkete.” Men etter tips fra lesere av bloggen, så to stk bukser med mønster i mitt klesskap. Tynne, og gode sommerbukser. Bare det å finne noe med vidde, det er fantastisk i seg selv. Nå er målet at jeg også skal trø utenfor komfortsonen når det gjelder disse to buksene nå i sommer. Rart hvordan man på en måte på ” manne ” seg opp på en så ” enkel ” ting som ei bukse som skiller seg noe ut. Når jeg først fant de i fjor, så burde jeg brukt alle som det mest naturlige i verden…men det har tatt tid, og to stk bukser gjenstår. Jeg er sikker på at når jeg bare får brukt de begge to en gang, så kan de nok legges i kategorien sommerfavoritter de også.

Det er godt vi har disse komfortsonene sånn at vi virkelig kjenner på den gode følelsen når man trør utenfor. Vi har alle våre komfortsoner på ulike ting, mange av oss har det også når det kommer til klær. Plagg vi egentlig ikke tror at vi kler, eller plagg som skiller seg ut, eller for mange er det å bruke farger å trø utenfor komfortsonen. Noen ganger er det selvsagt ikke en god følelse å trø utenfor, men da har vi iallefall prøvd, vi har utfordret oss selv litt.

I dag er det overskyet vær her på morraen i Kristiansand. Solen som har tatt seg en pause, så får vi se hvor lenge pausen varer. Ha en nydelig søndag der ute. Vi blogges til lørdag.

Livet på sosiale medier

Facebook er en fin ting synes jeg, livet på Facebook er fascinerende selv om noen helt klart tar litt av. Jeg har forstått etterhvert at de unge bruker mest snap, mens vi litt mer voksne, vi bruker Facebook. Jeg har snap jeg også, og jeg bruker snap endel i hverdagen, men det er nok Facebook jeg bruker aller mest. Instagram har jeg også, men den brukes vel bare innimellom. Å være like aktiv på alle sosiale medier, der er jeg ikke kommet ennå. Men jeg er på Facebook hver dag, og noen ganger flere ganger til dagen…men det blir kun litt scrolling, og så er jeg ute igjen. Jeg bruker ikke timer på Facebook hver dag, men sikkert mer enn jeg burde. Så ærlig skal jeg være.

Facebook er en fin arena for å holde kontakt med venner og kjente. Jeg synes det er fint jeg og kunne følge med litt på hva som skjer i livene til mennesker jeg kjenner, men for endel, så er nok utvilsomt Facebook blitt en arena hvor ALT deles, en arena for både bitterhet og rosa dager. Noen bruker utvilsomt Facebook for mye, og deler for private saker, men ser man bort i fra det, så synes jeg det er fint å følge med, og jeg setter pris på alle de flotte bildene som deles. Her kan man også holde kontakt med venner som bor et stykke unna.

Ett av de første blogginnleggene jeg skrev handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og livet på Facebook kan i mange tilfeller bli veldig rosa, og kanskje vises det en lykke som ikke helt er tilstede.

Livet på Facebook er veldig rosa for veldig mange, og mange opplever lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke. På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn. Det er mye carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som oser av lykke. Det er nok ikke sånn alle dagene våre er, men likevel så vil vi gjerne gi andre et bilde av at alt er så perfekt til enhver tid, selv om sannheten er en annen.

Hvorfor har vi behov for å fortelle om hvor lykkelig man alltid er når sannheten der og da ofte er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger.

Jeg kan absolutt gå i meg selv når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, da skrev jeg ingenting. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mest fine dager, de fleste dagene var både rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien min når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa . Ennå er hun flink til å minne meg på det.

 

For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt. Klart det er finest å lese om de gode dagene, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker bilder av rotete hus, og en kaotisk hverdag. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen man ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.

Profilbilder er en annen historie. Jeg sliter veldig med å legge ut bilder. Sikkert ikke så mange som tror det pga bloggen min, men å legge ut bilder av meg selv, det sitter like langt inne hver gang jeg gjør det. Noen liker å bytte profilbilder oftere enn meg, og det er en veldig god ting….men nye profilbilder hver dag, og kanskje flere ganger til dagen. Det er fint å bytte profilbilde, eller bakgrunnsbilde, eller å legge ut bilder av seg selv fra en fin tur, eller en annen fin opplevelse man har hatt, men skikkelig posering, hver dag… Jeg er ikke misunnelig om det skulle komme opp som et tema, men jeg er kanskje litt oppgitt over at voksne oppfører seg litt som tenåringer igjen på Facebook. Ingen på min alder bør posere på bilder som en tenåring med trutmunn, og dådyr øyne….

Jeg legger ut endel på Facebook, og jeg legger ut en del bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men da fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. . I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele noe av veien jeg går. Det å få noen klapp på skuldren, det å ha en heiagjeng, det betyr mye.  Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje litt trøst når livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å skryte av seg selv. Jeg blir selvsagt kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg legger ikke ut bilde etter bilde dag hver dag. Jeg tenker de som leser hadde blitt veldig lei til slutt. Nå som jeg er stolt mommo, så deler jeg også litt om den delen av livet mitt. Den delen er virkelig rosa, og den delen er virkelig lykke med stor L.

Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat da.

Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Jeg har nok aldri vært borti den aller mørkeste av fargene. Jeg har aldri vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og at livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky. Det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken!

Jeg vil lese om rosa lykke og deilige skyer på Facebook. Jeg vil lese om ditt liv, og din hverdag, men jeg vil lese om hverdagen akkurat slik den er. Jeg vil også lese om utfordringer, og hverdagens kaos. Jeg vil lese om dine betraktninger rundt livet, om oppturer og nedturer. Jeg vil gjerne se alle de flotte bildene som du legger ut, men rosa lykke hver dag? Kanskje ikke….

 

Følg meg gjerne på sosiale medier. På både FB, snap og Instagram, så finner dere meg på Heidi Rosander/heidirosander

Plaggene man bare MÅ ha

Reklame | Gozzip, Studio, Sandgaard

Basisplaggene, de har jeg ikke skrevet mye om på bloggen før. Basisplaggene som kan brukes til så mye. Basisplaggene som man bare må ha i gaderoben. Basisplaggene er typisk de man leter etter når man bare skulle hatt noe enkelt under en bluse, ei skjorte, eller ei jakke. Basisplaggene som man leter etter når man trenger noe ensfarget enten som et basisplagg under noe, eller noe enkelt til ei mer fargerik, eller mønstrete bukse eller bluse. Man trenger slike basisplagg til så mye.

 

 

 

Jeg har hatt endel basistopper. Ofte i hvitt og sort. Disse bruker jeg under cardigans, eller når jeg skal ha bluser/skjorer åpne. Jeg bruker de også under jakker om jeg trenger noe enkelt som ikke er tykt. Disse toppene synes jeg også er nydelige å ha på seg på kveldene hvor jeg bare skal kose meg hjemme.  Singletter, det er også noe jeg alltid har hatt i garderobeskapet. Ofte har disse vært sorte. Jeg har også endel topper uten armer i farger og stilige design, men de tilhører ikke det jeg kaller basisplagg. Singletter, både lange og korte synes jeg er utrolig kjekt å ha noen stykker av, og jeg ser jo at jeg her veldig fint kunne utvidet med mer enn kun det sorte. Jeg har alltid vært mest glad i lange singletter, men jeg har nå også endel korte, og jeg ser at jeg kler de korte også. Kortere plagg uansett hva det er, det er en vane, og der jobber jeg bevisst.

Jeg er veldig glad i å ha endel basisplagg i garderoben min fordi jeg har så mye som jeg trenger det til, og som jeg skrev, så er dette plagg man stadig trenger. Her har jeg også utvidet til å ha litt mer farger enn kun sort og hvitt.

Basisplagg er heller ikke basisplagg, og da snakker jeg om utførelse og kvalitet. Man har kjøpt mye rar kvalitet opp igjennom, og mye kan fort bli stygt. Da jeg for kort tid siden ble introdusert for Sandgaard, så ble jeg også kjent med de nydeligste basisplaggene. Veldig god passform, og passformen holder seg. I tillegg er kvaliteten veldig god. Man får den gode følelsen når man har plaggene på. Så myke og gode å ha på seg. Komfort, det er noe som merkes, og for meg betyr det mye. Basisplaggene er herlige viskoseplagg. Plaggene er i 95% viskose, og 5 % elastan.

Sandgaard har en stor kolleksjon med basisplagg. Jeg trodde nesten ikke det var mulig å ha så mange ulike basisplagg, og i tillegg i så mange flotte farger. Basisfarger kan sannelig være mer enn sort og hvitt. I kolleksjonen til Sandgaard. Her finner man lange og korte topper som både har korte og lange armer, topper som har rund hals og v- hals. Man finner singletter som er både lange og korte, og hvor man kan få både tynne og brede stropper. Deilige t-skjorter får man også, og disse kan man både få med rund hals og v- hals. Man kan få seamless plagg som gjør at plagg sitter mye finere på kroppen. Altså har disse en shape effekt. Man kan få gnissetruse, altså en truse man har på seg når man går med feks kjole eller skjørt for å slippe denne ubehagelige gnissingen mellom beina. I kolleksjonen finner man også masse tights/bukser. Alt fra shorts til bukser og tights med lange bein. Innimellom shortsen og tights/bukser med lang lengde, så finner man også andre lengder. Nytt i år er også ei superbehagelig bukse med bootcut. Her snakker vi også om plagg som går fra str. 36- 54. Plaggene jeg har prøvd er veldig gode modeller som sitter veldig fint. Jeg har noen plagg i str. 48, og andre i str. 50.

Basisplaggene finnes i flere flotte farger. Fargene ser du på bloggen i dag. Sort og hvitt er en selvfølge, ofte også marineblå. Blant fargene finner man også olivengrønn, rød og lyseblå. Veldig fine farger alle sammen. Jeg er blitt veldig glad i alle sammen, og de passer alle sammen til plagg jeg ofte bruker basisplagg til. Man får de fleste plagg i alle disse fargene.

Er du ute etter basisplagg, så anbefaler jeg Sandgaard på det varmeste. Jeg har aldri hatt denne type plagg i en så god kvalitet som dette. Det er som å ha luft på seg,.

 

Jeg viser endel av modellene på overdelene på bloggen i dag. Sammen med basisplaggene, så viser jeg og litt av vår/sommerkolleksjonen til Gozzip og Studio. Jeg er så glad for at stadig flere stormotebutikker tar inn disse merkene, for dette er merker som har veldig mye flotte klær. Gozzip har jeg slitt med å finne veldig lenge, så det er godt å se at de er tilbake på markedet i Norge. Jeg håper også at flere butikker kommer til å ta inn begge disse merkene. Gozzip er jo også et merke som er veldig god på størrelsen. Her må man ofte ned en størrelse i forhold til hva man bruker.

Den orange skjorten jeg har på meg, den er fra Gozzip. Litt røff stil. Vanligvis ikke helt min stil kanskje, men det betyr ofte masse det å få noe på seg. Skjorten er i lin og bomull. Under har jeg en olivengrønn singlet fra Sandgaard.

Den lange skjorten/jakken er også fra Gozzip. Denne synes jeg er innmari stilig. Selv om jeg alltid har vært glad i lange plagg, så har jeg aldri hatt så lange plagg. Jeg liker designet godt, og med en enkel singlet under, så blir det et stilig antrekk. I både skjorten, og denne lange jakken, så har jeg str. M, og begge plagg er romslige i M.

Det siste plagget jeg har på meg i dag, det er en tunika fra Studio, I Studio bruker jeg som oftest str. L. Studio er mer ” normale ” i størrelsen. Tunikaen er luftig og lett. Den er i bomull og viskose. Litt sånn bohemestil. Masse mønster, og ulike farger. Om jeg ikke tar helt feil, så mener jeg at denne også finnes i lang kjole. Denne sier litt sommer synes jeg.

Du kan se vårkolleksjonene til både Gozzip, Studio og Sandgaard her :

 

Brands

Det er flere som selger merkene rundt forbi i landet, og jeg håper også flere vil ta de inn. Skulle du trenge hjelp til å finne en butikk nær deg, så kan jeg formidle kontakt med Tabita som er selger av merkene i Norge.

Nyt søndagen!!

For feit for ferie

Jeg liker egentlig ikke å se på slankeprogrammer på tv, eller programmer som omhandler overvektige på en, eller annen måte. Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er sånn. Kanskje er det fordi jeg er redd for å kjenne meg igjen i problematikken, eller fordi jeg er redd for å få servert en, eller annen sannhet. Ofte føler jeg vel også at overvektige blir latterliggjort så fort man har anledning til å gjøre nettopp det. Til tross for vegringen min mot sånne programmer, så ble jeg forleden kveld sittende å se nettopp et program som omhandlet overvektige, og deres ferieutfordringer. Alle hadde de hatt vonde ferieopplevelser fordi de rett, og slett var for store. Jeg fikk vondt i hele meg av å se programmet, men for endel mennesker, så er det utfordrende å være stor på noen områder , også når man har ferie, og skal kose seg. Jeg kjente meg igjen i en del av utfordringene. Forskjellen på meg, og de var først, og fremst at de hadde opplevd tingene, jeg har bare alltid vært redd for å oppleve det. Jeg har begrenset meg selv, og aldri våget å møte utfordringene i redsel for resultatet.

En utfordring jeg hadde tidligere, det var utvilsomt å fly. Jeg er så overlykkelig for at jeg nå slipper å be om belteforlenger når jeg skal fly, for det er ikke moro! Det at man må spørre flyvertinnen om å få en ekstra sele fordi man ikke får på seg beltet som alle de andre passasjerene passer, den er innmari vond. For flyvertinnene er det en dagligdags ting at personer spør om belteforlenger, men det stikker litt ekstra når de kommer veivende med den slik at man er sikker på at hele flyet kan se at man er så feit at man ikke passer beltet som allerede er der. Ai, den svir altså! Jeg skal vel ikke påstå at man ønsker å synke ned i et hull i flyet, jeg er jo livredd der jeg sitter i ett trangt flysete, men man kan kanskje overlevere belteforlengeren litt mer diskre? Flysetene er jo som regel en historie for seg selv, for der skal man ikke ha for mye ekstra før man sliter med plassen. Jeg husker jeg grudde meg fælt tidligere når jeg skulle sette meg i mitt tildelte sete. Jeg var livredd for ikke å få plass. Jeg har heldigvis aldri opplevd og ikke komme ned i setet, men gud, så trangt det har vært! Heldigvis vet jeg at mange andre også sliter med plassen i setene, bla de som har lange bein. Følelsen av og akkurat passe i setet, den er skikkelig kjip. Når man i tillegg er livredd for å fly, så ser man ikke akkurat frem til noen timers flygning.

Jeg har ofte tenkt på hvor høy vekt et fly kan tåle. En bekjent av meg som driver med flyskrekk kurs, han mener at tanken ikke bør tenkes en gang. Et fly kan godt ha et lag med svære brytere om bord uten at det vil påvirke flyturen. Jeg tør aldri helt å stole på det, og får det liksom ikke helt til å stemme. Hva om det sitter flere tungvektere på den ene siden i flyet, og færre på den andre? Vil ikke det påvirke flyet? Jeg hadde fått panikk om jeg opplevde akkurat det på en av mine flyturer! I programmet jeg så om ferie utfordringer for overvektige personer, så var det et ektepar som opplevde å bli flyttet nettopp pga vekten deres! Paret satt helt bakerst i flyet og koste seg da den ene flyvertinnen med målrettet blikk kom nedover midtgangen. De trodde hun skulle sjekke at sikkerhetsbeltene satt ordentlig på. Det skulle hun imidlertid ikke. På en diskret måte forklarte flyvertinnen at de var for tunge til at flyet kunne lette! Flyvertinnen ba en av dem om å flytte lengre fram i flyet for å jevne ut vekten, og ettersom kona gjemte ansiktet i hendene, måtte ektemann ta ansvar og bytte plass. Hva hadde man gjort om man hadde fått en sånn beskjed om bord i flyet? Det var et ganske stort fly med mange turister. Tenk så ekstremt pinlig å få vite at ett så stort fly ikke kunne lette på grunn av at man er for tung.

Det å bade har jeg skrevet en del om før. Det er en utfordring for meg om sommeren, og der er jeg ikke alene. Jeg er nok en person som ser farer som kanskje ikke kommer, men jeg beskytter meg, og unngår en del ting for ikke å oppleve pinlige, og vonde situasjoner. Jeg har nok alltid tatt sorger, og potensielle pinlige situasjoner litt på forskudd. Idiotisk i noen tilfeller, fornuftig i andre.

Jeg elsket karuseller som barn. I voksen alder, så har jeg unngått karuseller i frykt for å oppleve det mange i tv programmet opplevde, nemlig  at de ikke klarte å ta på sikkerhetsbelter, eller få over seg diverse stenger som skal sikre deg når du kastes hit, og dit i karusellene. Jeg har ingen dårlige erfaringer – jeg var bare føre var. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle skje fordi jeg var for stor, eller at jeg skulle havne i pinlige situasjoner pga vekten min.

Jeg har ikke tatt vannsklier i voksen alder, og jeg hadde jo aldri i verden tatt slike innebygde sklier. Jeg vet at overvektige har blitt sittende fast inne i de. Hvor ille hadde ikke det vært? Tenk å oppleve at store styrker på plassen må jobbe for å få en løs fra vannsklia. I tv programmet jeg så på, så var det flere overvektige som hadde opplevd nettopp å bli sittende fast. Hele magen min vrengte seg.. Nå skal jeg i rettferdighetens navn innrømme at jeg nok aldri har vært så overvektig som en del av de som for eksempel ble sittende fast i sklia, men i hodet mitt, så kunne jeg fort ha vært en av dem. Eller tenk deg at du er i en fornøyelsespark, og du har lyst til å ta en båttur med barna dine. Vekten er dårlig fordelt, og båten tipper over! Jeg hater små båter, og uansett hvor mye jeg tar av meg, så tror jeg alltid at jeg vil hate små båter. Følelsen av at båten omtrent synker når man går om bord, den følelsen er langt i fra en god følelse. Usikker er jeg når jeg går om bord, usikker hvor jeg skal sitte for at vekten blir fordelt så nogenlunde, og så er jo det store spørsmålet også hvor båten legger til i forhold til hvor lett det er å komme seg ut av denne båten igjen….og når man har kommet se ut av, så er det bare å grue seg til man skal tilbake igjen. Dumme, små båter, eller dumme, lille hodet mitt.

 

Kafebesøk er en del av på sommeren, og det er alltid hyggelig synes jeg. Stol radaren, den var nok mer innebygget når jeg var på det største, men fortsatt er den nok på når man skal velge plasser å sette seg ned. Sikkert en del som smiler litt, men det er nok en del overvektige som har opplevd å sette seg på dårlige stoler. Jeg har ikke det, men igjen, så er jeg på alltid på forskudd, og lar radaren jobbe. Hvite, tynne plaststoler, de unngår man. Jeg har vært vitne til hvor ille det kan gå når stolen ikke tåler personen som setter seg, og jeg er glad at jeg aldri har vært den som har måtte oppleve noe sånt. Det har hendt jeg har vært nødt til å sette meg på disse tynne, ekle stolene fordi det har vært eneste mulighet. Jeg tror aldri jeg har sittet så stille i hele mitt liv, og det føles som å sitte på nåler, livredd for at noe skal skje. Jeg har opplevd at en person i følget vårt har sittet fast i stolen når vedkommende skulle reise seg. Man kan nok le i ettertid, men der, og da vil man bare synke ned i dette berømte hullet. En del overvektige unngår stoler, og leter etter sofaer. Der er ikke jeg, men radaren, den er nok likevel alltid på.

At det følger utfordringer med når man er overvektig, det er det ingen tvil om, men når det er sagt, så handler det også om at vi begrenser oss selv. Jeg har nok alltid begrenset meg selv mye pga vekten, og fryktet mye som kanskje ikke har vært helt reellt. Jeg har alltid tenkt hva som kan skje, og så har jeg heller droppet det enn å utfordre meg selv. Jeg har aldri opplevd verken å bli flyttet på i flyet, sittet fast i en vannsklie, eller sittet fast i en stol på et spisested, men likevel, så er det mye man frykter, og som i mitt hodet plutselig kunne ha skjedd. Jeg har nok alltid vært redd for å komme i en situasjon hvor noen skal kommentere vekten, eller en situasjon hvor noen får seg en god latter pga vekten min. Selv om jeg nå er mye lettere enn jeg var på det tyngste, og selv om jeg forhåpentligvis vil bli enda lettere med tiden, så tror jeg at jeg må jobbe mye med hodet for ikke å kjenne på disse følelsene. Kanskje vil jeg kjenne på de helt til jeg faktisk utfordrer de, og kanskje kommer jeg til å gjøre det…. en dag.

Er det flere enn meg som har kjent på en del sperrer, og utfordringer i forhold til det å være stor? Reelt eller ikke reellt? Jeg er sikkert ikke alene. Det gode er at endel slipper mer og mer taket etterhvert som man opplever at kroppen endrer seg positivt.

 

 

 

Endelig….eller?

Så åpner de igjen, treningssentrene. Jeg har sett så frem til denne dagen. Treningssenteret har vært så utrolig viktig for meg. Jeg må ut for å trene. Hjemmetrening fungerer ikke for meg.

Etter at landet stengte ned, så stengte også treningsstudioene. Det kjente jeg veldig på. 3-4 ganger i uken på treningsstudioet ble til ingenting på et knips. Jeg skulle klare den utfordringen også, men det gikk dårlig. Aktiviteten har vært laber i forhold. Turer har det blitt, men ting har ikke vært som det pleier. Rutinene mine ble brutt. Etter jeg mistet jobben i Radio Metro, så hadde jeg i utgangspunktet hatt masse av tid til trening, men koronaen satte en midlertidig stopper for turene til treningsstudioet.

Det har vært tungt denne perioden, og feilen er kun min. Skulle gjerne hatt mange å legge skylda på, men jeg står nok igjen som den som har ansvaret. Jeg har mye treningsutstyr hjemme til styrketrening, men jeg er så dårlig til å bruke de. Det beste for meg er turene til treningsstudioet.

Jeg synes så mange rundt meg har brukt koronatiden fornuftig i forhold til spesielt det å komme seg ut på mye turer, og mye lange turer. Jeg kan vel egentlig ikke skryte av akkurat det. Det har vært en vanlig dose turer. Jeg har og slitt med en smertefull fot og hæl, så det har og vært utfordrende, men likevel ingen unnskyldning.

Nå åpner altså treningssentrene som jeg har sett frem til. Jeg har ventet og ventet. Gledet meg. Sett frem til dette. Gledet meg til å komme inn i de gode treningsrutinene igjen. Til å fortsette den positive veien, men så dukket det opp et men, et spørsmålstegn.

Fastlegen min er nok noe skeptisk til treningssentrene ennå. Kanskje bør jeg vente en stund. Mye mennesker, mye kontaktpunktet, lufta. Kjente det ble utfordrende når legen sa det. Vente? Jeg som helst ville være først når de åpnet…sånn nesten iallefall.

Jeg trener alltid tidlig, og som regel er det minimalt med folk da. Det er et pluss for meg. Smittevernreglene er det en selvfølge at man følger. Foreløpig vet jeg ikke hvilke andre regler som vil gjelde for treningsstudioene.

Fastlegen sa jeg kunne se hvordan det var med folk så tidlig som jeg trente. Føle litt på det, men var det mye folk, så var rådet å vente. Fastlegen anbefalte daglige, gode turer. Det er jo ikke vanskelig å få til. Det er bare denne viljen da som jeg må finne. Motivasjonen. Gleden. De gode følelsene.

Når treningssentrene åpner, så er jeg kanskje ikke den første, el nr.20. Kanskje jeg er der et sted i køen, men jeg følger nok legens råd om å føle meg frem. Hvor mange trener like tidlig som meg.

Jobb nr.1 nå er helsa mi, treningssenter el ikke. Jeg har verdens beste mulighet til å prioritere meg selv, og min helse. Du må gripe den, Heidi, og det med begge hender.

 

 

 

En liten, lang badekjole

Den perfekte badedrakten, den tror jeg kun finnes i mitt hode. Og det er slettes ikke sikkert den hadde vært fin heller sånn i virkeligheten, men i hodet mitt, der er den perfekt. Jeg kjenner at jeg nok må finne mitt private vann hvor jeg kan bade i sommer. Etter jeg ble singel, så er jeg nok ikke så flink til å kjøre rundt å jakte etter nye badevann, noe jeg skulle ønske jeg var. Men likevel, jeg tror badedrakten skal bli våt i sommer. Egentlig drømmer jeg om et deilig basseng på terrassen. Et basseng som også kan massere lymfebeina mine når jeg bruker det. Lymfebein har veldig godt av vann, godt av å svømme.

 

Jeg drømmer om et passe stort basseng. Det kan jeg love deg at jeg hadde benyttet masse. I tillegg burde det nok ha vært lett å holde styr på, lett å holde rent, og lett å holde pent. Det hadde jo også vært superstas for barnebarna etterhvert…kanskje er det noe jeg bør tenke enda hardere på, men jeg kjenner at et basseng nok krever masse rengjøring, servicer og slike ting som ikke akkurat frister veldig. Kanskje forblir det med drømmen.

I fjor skrev jeg på bloggen at sommeren var reddet, og da tenkte jeg på at jeg hadde klart å oppdrive en badedrakt ikke bare med kjole, men med en veldig lang kjole. Ikke at badedrakta på noen måte var så lang at den dekket lymfebeina mine, men den var lengre enn noen andre jeg hadde sett og vurdert. Lymfebeina mine liker definitivt ikke for varme dager, så sånn sett skulle jeg jo gjerne ha bodd i vannet på varme dager. Lymfebeina blir ekstra hovne når varmen slår til, så varme dager blir dager med litt sånn blanda følelser. Jeg vet at jeg banner litt i kirken når jeg noen ganger synes det blir for varmt, men jeg skal prøve å banne forsiktig om det blir sånn denne sommeren.

Etter at jeg nevnte denne badekjolen i bloggen forrige helg, så har jeg fått mange henvendelser fra dere som følger bloggen, og dere ville selvsagt se badekjolen. Følte ikke for å stille som modell i badekjole, men jeg legger ut bilder av den.

Tilbake til badekjolen, for det er badekjole danskene kaller badedrakter med skjørt. Og det ser jo ut som en kjole, en sånn knekort en. Badekjolen som jeg kan anbefale til alle dere som vil ha badedrakta lengst mulig, det er denne jeg fant fra MIROU. MIROU har mye flott badetøy i sine kolleksjoner, og bla denne badekjolen med veldig god lengde. Dette er en lang badekjole som skjuler mye av beina mine. Ikke så mye som jeg ønsker, men likevel en god del. Badekjolen er mye lengre enn badedraktene med skjørt.

 

Badekjolen valgte jeg i str. 50, og den passet perfekt. Badekjolen i str. 50 er ca 98 cm lang. Til meg som er 178 høy, så går badekjolen ca ned til knærne, kanskje bittelitt lengre. Jeg får ikke skjult lymfeleggene, men det at jeg får dekket til lår, og at badekjolen går ned til litt over knærne knærne, det betyr at jeg føler meg noe mer vel, og det betyr at jeg faktisk kan bade i sommer også.

Badedragt fra Mirou.

Badekjolen består av 2 lag med en innvendig badedrakt som sitter inntil kroppen.Den innvendige badedrakt har et midtstykke i fintmasket microfiber, så badedrakten tørker raskt selv om den er i to lag. Denne badekjole har snøring ved brystet, noe som gir deg mulighet til å justere halspartiet. Stroppene er justerbare og derfor kan du lett finne den passformen på badekjolen som passer til deg. Prisen er også utrolig god.

 

Jeg er innmari glad i å bade.Etter å ha stått i vannet i ca 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Likevel kjenner jeg på at jeg helst ikke vil være der. Jeg vil helst ikke være på en plass hvor andre ser beina mine. De store beina mine gjør at jeg ikke føler meg vel der jeg står i badedrakt, på vei ut i vannet. En svømmehall, det har jeg ikke vært i siden jeg gikk på barneskolen.  Som regel dropper jeg å bade fordi det tar så lang tid å finne en plass hvor det er fint samtidig som det ikke er folk der. Jeg savner det å bade skikkelig masse på varme dager….neste sommer kanskje….eller blir neste sommer denne sommeren….neppe, men man vet aldri.

Sommeren har sine utfordringer

Hvem av oss liker ikke gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. Jeg er også glad i sommer og sol, og er nok blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. En periode i ungdomstiden, så protesterte jeg mot sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn.Ikke så mye fornuft i akkurat den tankegangen. Jeg jaktet også hele tiden etter skygge, og mine favorittdager var de dagene om sommeren hvor sola ikke skinte. Etterhvert så måtte også jeg innse at om sommeren, da bytter vi ut lag på lag med lette sommerklær, og jeg måtte nok innrømme at det føltes mye mer behagelig.

Selv om jeg er glad i sol og fine smeigedager, så har klart sommeren noen utfordringer. Største utfordring er utvilsomt lymfebeina mine. Nå har jo jeg en herlig blanding av lymfødem og lipødem, og tømmerstokkene mine er ikke veldig glad i varme. Beina mine har jo sånn sett ikke sett sol på evigheter. Det er nesten morsomt å se fargen jeg får på overkroppen, og så er beina mine likbleike. Selv på de varmeste dagene, så må jeg ha på meg kompresjon for at beina skal ha gode dager. En god hverdag for meg, det er også en hverdag hvor jeg er flink til å bruke kompresjon, og det er jeg flink til. Jeg bruker lårstrømper i klasse 3, så her snakker vi ikke sexy stay ups, men lårstrømper med en god tykkelse. Ikke vanskelig å forstå at dette blir varmt å bruke om sommeren. Selv om jeg er flink til å bruke kompresjon, så er jeg nok heller ikke den flinkeste jenta i klassen. Det er absolutt dager hvor jeg må ta lårstrømpene av. Det er absolutt dager hvor det bare blir uholdbart å ha de på. Da tar jeg de av med god samvittighet. Jeg tenker det må være opp til hver enkelt å kjenne på hva som er best for en selv. Denne sommeren skal jeg prøve lårstrømper som er noe tynnere. Kanskje vil ikke de fungere, men jeg må prøve for å se om varme dager kan bli noe bedre.

En annen stor utfordring som sommeren, det er utvilsomt badedrakta, og bading. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Der finnes jo også badedrakter med skjørt,og i fjor fikk jeg en badedrakt hvor skjørtet hadde veldig god lengde. Jeg kunne jo hatt badedrakt med enda lengre skjørt jeg da. Jeg elsker å bade, men gjør det for sjeldent pga skammen jeg føler. Skammen over beina mine. Jeg burde ikke bry meg. Det vet jeg. Men å endre tankegangen på dette, det er innmari vanskelig. Tømmerstokkene gjør noe med det å føle seg vel. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk.

Neste utfordring om sommeren, den er jeg heller ikke alene om å kjenne på, nemlig overdeler som tar hensyn til mine armer. Det har jeg skrevet mye om på bloggen min. Jeg ønsker ikke å vise alt som henger. Jeg vil ikke vise verken grevinneheng, eller løshud. Ikke fordi jeg her er redd for hva andre tenker, eller sier, men rett og slett fordi jeg ikke føler meg vel med korte armlengder. Løshuden jeg har på armene forteller at jeg har vært flink pike og gått ned i vekt, og jeg jubler gjerne over dette, men jeg ønsker likevel ikke å vise det frem. Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg er ikke der. Hver sommer i mange år, så har jeg drevet en intens jakt på topper med god armlengde. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg har gått i stor sorg fra så mange butikker, men denne sommeren, så har jeg ett godt lager av overdeler med riktig armlengde.  Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet at jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? Heldigvis dukker det opp noen i blant, men det skulle vært så mange flere valgmuligheter.

Sommerens siste utfordring for meg er bukser. Mens andre tar på seg kortbukser, eller capribukser, så går jeg i langbukser. Det gjør jeg året gjennom. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg ikke føler meg vel med å vise verken legger, eller kompresjon. Jeg digger når flere, og flere lymfedamer, og lippedamer er kommet til at de skal være som de er, og da skal de jaggu også vise kompresjonen. Stadig flere, og flere tar på seg korte bukser, kjoler, og skjørt, men jeg tror det vil ta noe tid å komme dit for meg, om jeg kommer dit. Dette handler igjen om å føle seg vel. Jeg skal føle meg vel, og føler jeg meg ikke vel, så bruker jeg bare masse tid, og energi på å gå rundt å føle på ting jeg ikke gidder å bruke tid på, ting som ikke er verdt å bruke masse tid på. Hjemme er det heldigvis blitt annerledes. Da kan jeg finne frem ei kortere bukse, og gjerne også kaste kompresjonen. Det er jo godt å kjenne luft på huden i blant, selv om beina ikke er veldig glad i varmen. Så når andre går over til kortere lengde på buksene, så er det ikke fordi jeg har tatt feil av årstiden at jeg går i langbukser. Heldigvis finnes det bukser som er tilpasset sommeren, men klart det blir noe varmt i blant når man i tillegg må gå med kompresjon. Kjole, det har jeg jo også så smått begynt å bruke. Det har tatt tid, men fra jeg begynte å blogge og frem til nå, så har det skjedd ting i forhold til meg og kjolebruk.

Utfordringer har vi alle sammen på ulike plan. Målet må være å løse utfordringene på best mulig måte for oss selv. Her er det jeg som står i fokus, det er jeg som skal føle det godt. Utfordringer er til for å løses heter det, og det gjelder jo veldig mye av det vi står ovenfor i hverdagen. Utfordringene må bare ikke ta for mye plass. Heldigvis kjenner jeg på at selv om utfordringene er der, så bruker jeg mindre energi på de, tankene får mye mindre plass. Og det, det er et stort skritt på riktig vei.

Sommeren skal nytes selv om jeg ikke skal ligge midt i klynga på stranda iført min fine, lange badedrakt. Sommeren skal nytes selv om buksene mine heller ikke i år  får en kortere lengde. Og her hjemme, her skal jeg gå i både sommerkjole og korte bukser – både med og uten kompresjon.

Ha en nydelig søndag!

Nominert til Gullruten

Det er så fantastisk, og så uvirkelig. Jeg skal innrømme at jeg felte noen gledestårer da jeg fikk beskjeden. Episoden ” Tjukk ” som jeg var med i på NRK ble på onsdag nominert til Gullruten! Det er jo helt fantastisk at våre historier, og vår åpenhet rundt det å være tjukk har gjort så inntrykk på juryen at den har fått en Gullrutenominasjon. NRK sin serie ” Ikke spør om det ” handler om stigmatisering, en av episodene handlet om det å være tjukk, og det er akkurat den episoden som nå kan få Gullruten i kategorien ” Beste livsstilsprogram.”

Det var i fjor på denne tiden at jeg var i Oslo for å være med i serien ” Ikke spør om det.” En serie om stigmatisering, og en utrolig viktig serie. Det var en fantastisk opplevelse.Det var absolutt et minne for livet. Samtidig fikk jeg anledning til å være med og sette et viktig fokus, og jeg fikk lov til å snakke om et tema som engasjerer meg, og som jeg brenner for.

Programmet handler om overvekt. På forhånd hadde ulike personer anonymt fått anledning til å stille spørsmål som de lurer på om overvekt, spørsmål man kanskje aldri har våget å stille. Det er jo et faktum at det er mange myter rundt overvekt, det er nok mange spørsmål en del ønsker å stille, men som aldri blir spurt fordi man ikke våger. Vi ante ingenting på forhånd om hvilke spørsmål som kom til å bli stilt, og vi som deltakere i programmet skulle svare så ærlig og åpent som mulig.

TV serien ” Ikke spør om det ” er viktig serie. Den handler om grupper av mennesker som blir stigmatisert. I tillegg til overvekt, så er det programmer om kortvokste, om å være født i feil kropp, personer som sitter i rullestol, personer med Tourettes for å nevne noen. Utrolig viktige fokus, og det var faktisk fint og kunne svare på spørsmål som man vet at mange lurer på.

Hvorfor er du tjukk, hvor mye mat spiser du, hvordan er det å ha sex, har du fått mange henvendelser fra menn som drømmer om å ha sex med store kvinner – det var blant spørsmålene vi fikk. Vi fikk også fortelle om sårheten, om alt det vonde man har opplevd rundt det å være overvektig. Det var spørsmål sikkert mange hadde følt ubehagelige, eller veldig personlige, men jeg synes åpenhet er veldig viktig. Jeg er nok der at alt kan prates om.

Vi var 7 deltakere som var med. Alle med ulike historier, og jeg skjønte at jeg hadde vært heldig sammenlignet med flere av de andre. Alle fikk de samme spørsmålene, og så har det blitt klippet, redigert og satt sammen til et ferdig program som først ble vist på nett, og så på tv i september i fjor. Jeg fikk på forhånd beskjed om at jeg ikke var så mye med i programmet. Klart man blir litt skuffet fordi jeg vet at jeg fikk sagt veldig mye bra, og mye viktig, men jeg fikk også en ærlig tilbakemelding på hvorfor. Da NRK skulle redigere serien, så hadde de hatt en diskusjon rundt størrelse. De hadde hatt mange runder på det, og de følte på at jeg var endel mindre enn de andre. For tynn, det var vel noe jeg aldri har hørt før, men samtidig må jeg jo ta det som et kompliment at jeg ikke blir sett på som en flodhest lengre, at jeg kanskje ikke er så tjukk som jeg føler meg. Jeg blir jo glad når jeg innser at de som møter meg ikke ser på meg slik jeg selv gjør. Å få høre at man er en fantastisk flott dame, det gjør helt klart veldig godt, men så var det om man klarer å ta slike ord til seg. Der sliter jeg nok endel, spesielt om det kommer fra det motsatte kjønn.

Selv om jeg ikke er den som prater mest i episoden, så var jeg endel av denne flotte, tøffe gjengen. Jeg har fått så mange flotte tilbakemeldinger for at jeg var så tøff og var med på dette. Jeg skulle gjerne fått med mer av min historie, og jeg skulle gjerne fått med mer om hvordan vekt og kilo har preget mye av mitt liv på en negativ måte, men jeg skjønte fort at de fleste som var med hadde hatt det langt tøffere enn meg på noen områder.

Selv om jeg er lite med i episoden, så må dere se den. Det er et utrolig viktig program, et program som forteller såre historier om det å være overvektig. Under opptaket jeg var med på, så svarte jeg på spørsmål sammen med Leif fra Hardanger. Etter å ha hørt Leif fortelle om sin barndom, og mobbingen som førte til at han spiste på følelser, og dermed ble overvektig, så kjenner jeg på to ting: Jeg blir forbanna og frustrert over at der finnes mennesker som gjennom ord og handlinger gjør et liv utfordrende å leve fordi de har meninger om en annens kropp. Det er så hjerteskjærende å høre noen fortelle om en barndom, en ungdom og et voksent liv som er preget av negative tanker rundt seg selv, og hvor man ender opp med å isolere seg fordi noen gjennom lengre tid har mobbet deg fordi de ikke liker kroppen din. En kropp som kanskje også i utgangspunktet ikke var stor, men kanskje annerledes, og som etter år med mobbing blir større og større fordi man har begynt å spise på følelser.

Jeg kjente også på at jeg har vært heldig. Heldig som ikke har opplevd mobbing. Jeg har gjennom hele barndommen og oppveksten hatt venner og klassekamerater som ikke har tenkt særlig over at jeg var større enn dem. For dem var jeg Heidi, ikke ho tjukke. Det var først i mer voksen alder at det startet for min del. Det var kommentarer fra ukjente, det var blikk og sårende ord. Det var mitt hode. Alt dette gjorde at jeg fikk alle disse negative tankene rundt egen kropp, og som igjen resulterte i et tøft tankekjør, og mange tunge, vonde år. Men jeg var flink til å skjule det. Jeg smilte gjennom masken. Jeg var aktiv. Ingen visste, kun jeg selv.

Jeg føler meg også stolt over at jeg har klart å ta tak. Jeg er stolt over at jeg tok tilbake kontrollen over livet mitt. At jeg ble sjef i eget liv. Jeg hadde prøvd utallige ganger før, men før jeg ville legge meg under kniven, så ønsket jeg å gi meg selv en siste sjanse, og jeg klarte det. Det handler ikke om å bli en sylfide, det handler ikke om å bli slank. Det handler om å komme dit jeg selv ønsker å være. Der er jeg ikke ennå, men jeg vet at jeg kommer dit. Jeg vet også at beina er som de er, og tømmerstokkene er en del av meg. Jeg vet at jeg er inne i en tøff periode akkurat nå, men jeg skal klare å snu. Jeg skal klare å komme på riktig spor igjen. Jeg skal ikke tilbake.

Konseptet til NRK er utrolig spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus. At man faktisk åpent og ærlig kan fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Se episoden her : https://tv.nrk.no/serie/ikke-spoer-om-det/2019/MDNY14000319/avspiller

Se programmet. Mange vil kjenne seg igjen i veldig mye. Mange har mye å lære. Jeg har etter programmet ble lagt ut på nett fått flere meldinger fra mennesker jeg ikke kjenner. Utrolig fine meldinger. meldinger som har rørt meg, og som nok forteller en annen sannhet enn den jeg selv går rundt og tror. Tilbakemeldingene inspirerer meg og motiverer meg til å reise videre på denne spennende, men tøffe reisen.

Gratulerer så masse til Silje Ese med Gullrutenominasjonen. Det var Silje som hadde regien på denne episoden. Gratulerer til alle oss som var med og delte våre historier. Bare det å bli nominert til Gullruten er en seier i seg selv. Senere denne måneden så skal Gullruteprisene deles ut. Jeg kjenner på stolthet over å være en del av dette. Jeg krysser fingrene for at det er Silje Ese, og hennes utrolig viktige program ” Tjukk ” som går helt til topps.