Jeg skal innrømme det med en gang – ordet “psykolog” kan føles litt skummelt. Mange tenker kanskje at man må være alvorlig syk eller ha store problemer for å gå dit, og jeg må ærlig si at jeg kjente litt på det selv. Men denne uken fikk jeg virkelig oppleve hvor misforstått det egentlig er. Psykologer er der for alle som trenger å rydde litt i hodet sitt, uansett hvor langt man har kommet, og det føltes nesten litt befriende å innse det.

Det hele startet i desember, da jeg var på overvektsklinikken for å høre hva slags hjelp de kunne tilby. Jeg hadde ikke store forventninger – jeg hadde jo allerede kommet langt på egenhånd. Klinikken kunne egentlig bare tilby livsstilsendringskurs, og de mente selv at jeg ikke ville få så mye utbytte av det med tanke på hvor langt jeg hadde kommet. Og det er jeg helt enig i.

Hun spurte hva jeg følte jeg trengte, og jeg svarte ærlig at jeg trengte hjelp til å rydde litt i hodet mitt. Jeg hadde jo ikke forventet å bli tilbudt en psykologtime, så jeg ble både overrasket og nysgjerrig da det faktisk skjedde. Plutselig fikk jeg muligheten til å virkelig utforske hva som foregår i hodet mitt, og kanskje finne litt ro og klarhet. Torsdag hadde jeg timen, og jeg kjente sommerfuglene litt i magen mens jeg gikk inn døren.

Timene ble en interessant opplevelse. Jeg pratet om alt tankekjøret jeg til tider har – hvordan jeg alltid føler press for å gå ned mer, og hvor vanskelig det kan være å stoppe opp og faktisk se på alt jeg allerede har oppnådd. Psykologen forklarte hvordan tankekjør og negative tanker påvirker kroppen vår. Jeg fikk virkelig øynene opp for ting jeg ikke hadde tenkt på før – som at denne konstante strømmen av tanker faktisk tapper kroppen for energi. Det ga så god mening! Jeg har jo følt meg sliten og uten overskudd lenge, og nå forstår jeg at tankekjøret kan være en stor del av grunnen.

Men hva er egentlig tankekjør, og hvorfor oppstår det? Tankekjør er når tankene spinner i sirkel – bekymringer, selvkritikk eller “hva hvis”-scenarier – uten at vi kommer noen vei. Hjernen prøver å bearbeide utfordringer, men når det skjer hele tiden, blir det ekstremt tappende. Det krever konstant energi, og kroppen reagerer som om den er under stress hele tiden – hjertet slår litt fortere, musklene spenner seg, søvnen blir forstyrret, og motivasjon og konsentrasjon svekkes. Det føles rett og slett som om man går på tomgang, selv når man prøver å hvile og hente overskudd.

For min del hjelper det å flytte fokuset over på konkrete prosjekter. Når jeg holder på med disse tingene, tenker jeg ikke på vekt og kropp. Akkurat nå er første mål å få malt brydspanelene på det lille toalettet – et lite prosjekt som samtidig gir hodet en pause fra tankekjøret. Små handlinger som dette gir både ro og mestringsfølelse, og hjelper meg til å hente energi igjen.

Det jeg tok med meg fra timen, var også viktigheten av å gi hodet små pauser, gjøre ting som bryter mønsteret av negativt tankekjør og lar hjernen hente seg inn igjen. Prøve på dette. Det kan være en kort spasertur, musikk, prosjekter, eller bare å tillate seg selv å ikke alltid måtte “prestere”. Jeg fikk også tilbud om oppfølgingstime – noe jeg ikke hadde sett for meg, men selvsagt takket ja til.

Dette fikk meg til å reflektere nok en gang :  Hvorfor får ikke flere overvektige tilbud om mental hjelp i en endringsprosess? For uten å rydde i hodet, uten å få hjelp med tankekjøret, blir jobben med livsstilsendringer mye tyngre. Mental støtte burde være en selvfølge, like viktig som kosthold og trening.

Jeg fikk absolutt utbytte av timen, og det føles godt å vite at det kanskje er mulig å hente litt klarhet, litt energi og litt mer glede inn i prosessen. Å rydde i hodet er ikke bare et luksustilbud – det er en nøkkel for å kunne fortsette å ta vare på seg selv, på en måte som varer.

Og vet du hva? Jeg kjenner at det å gjøre små ting, som å male brydspanelene på det lille toalettet eller andre prosjekter jeg har planlagt, kanskje kan gi meg en slags stille mestringsfølelse. Små øyeblikk som lar hodet hvile, som får tankekjøret til å slippe taket litt, gjør en stor forskjell. Det minner meg på at veien fremover ikke bare handler om vekt og kropp, men om å ta vare på hele meg – hodet, kroppen og hjertet.

Lag deg en god lørdag der du er! På mandag fylte min flotte mamma 85 år, så i dag skal hun feires litt. Dagens treningsøkt har derfor vært kjøkkenet siden 0630. Vi blogges i morgen!

Kroppen setter grenser – men målet kan fortsatt være mulig.

Jeg har selv erfaring med hvordan kroppen kan være utfordrende når man ønsker å gå ned i vekt. Med både lipødem og lymfødem har jeg måttet lære at det ikke alltid handler om «vilje» eller «disiplin». Fett og væske legger seg på bestemte steder, kroppen holder på det den vil, og resultatene kan komme langsommere enn hos andre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men jeg vet også – fordi jeg har gjort det – at det ikke er umulig. Jeg har gått ned i både legger og lår, gradvis, med riktig tilnærming. Det tar tid, tålmodighet og kunnskap om kroppen, men det går.

Og dette gjelder ikke bare meg med lymfødem/lipødem. Mange har ulike tilstander som gjør vektnedgang utfordrende:

• PCOS kan gjøre kroppen mer sulten og cravings mer intense, samtidig som hormonene gjør det vanskeligere å forbrenne fett.
• Stoffskifteproblemer kan senke forbrenningen, gjøre kroppen mer følsom for små endringer i kost og aktivitet.
• Kroniske sykdommer, skader eller tilstander som lipødem og lymfødem påvirker hvordan fett og væske fordeles, og kan gjøre noen områder vanskeligere å påvirke.
• Hormoner generelt, stress og søvnmangel påvirker nesten alle, og gjør at kroppen ikke alltid responderer som forventet.

Det betyr ikke at vektnedgang er umulig. Men det betyr at man må ha realistiske forventninger, være tålmodig og tilpasse strategiene til kroppen sin. Små, gradvise endringer i kosthold og trening har ofte langt mer effekt enn drastiske tiltak, selv om det kan føles frustrerende å se sakte fremgang.

Jeg tror også det er viktig å være ærlig om følelsene som kommer: Når vekten ikke går ned, eller kroppen ikke responderer som ønsket, kan det være lett å tenke «jeg kan ikke», eller å bruke det som en slags unnskyldning: «Dette går ikke for meg, jeg har jo PCOS/lipødem/stoffskiftesykdom, så da er det håpløst.»

Dette er helt menneskelig – en følelsesmessig respons på noe som føles urettferdig og frustrerende. Jeg har kjent det selv så mange ganger, og mange kjenner det. Men det betyr ikke at du faktisk er ute av stand til å oppnå noe – det betyr bare at kroppen utfordrer deg, og følelsene kan gjøre det enda tyngre.

Det som hjelper, er ofte:

• Trening som fungerer for kroppen din, uansett om det er styrke, lavintensiv kondisjon, sykling, gåturer eller vanntrening.
• Kosthold som stabiliserer blodsukker og holder kroppen fornøyd, ikke sulten.
• Søvn og stresskontroll, som påvirker hormoner og sultsignaler.
• Tålmodighet og realistiske mål, fordi kroppen ikke responderer likt for alle.

Det jeg har jobbet hardest med av disse punktene er uten tvil det å ha tålmodighet, og ikke minst: realistiske mål. De hårete målene måtte jeg kaste på båten. Hva som er realistiske for andre er ikke nødvendigvis realistisk for en selv, og det må man jobbe med å godta. Jeg fikk alltid høre at jeg med lymfødem ikke skulle gå for mye, løpe eller drive for hard kondisjonstrening. Det har aldri vært reellt for meg, så det har jeg aldri hørt på. Kondisjonstrening fungerer optimalt for meg

Når vekten ikke går ned, eller kroppen ikke responderer som ønsket, kan det være lett å tenke «jeg kan ikke», eller å bruke det som en slags unnskyldning: «Dette går ikke for meg, jeg har jo PCOS/lipødem/lymfødem, så da er det håpløst.»

Jeg må være ærlig og si at jeg selv har gjort dette. Jeg har ofte tenkt at diagnosene mine gjorde det umulig å gå ned i vekt, og brukt dem som forklaring på hvorfor resultatene uteble. Men når jeg ser tilbake, innser jeg at årsaken ofte heller var mine egne vaner, små valg og mangel på tålmodighet, enn selve sykdommene.

Det å erkjenne dette har vært frigjørende – og jeg tror mange vil kjenne seg igjen. Det betyr ikke at utfordringene ikke finnes, men det minner oss om at kroppen og resultatene ikke styres av diagnosen alene.

Selv små seire teller: en uke med regelmessig aktivitet, et måltid som holder deg mett og fornøyd, en positiv endring i vaner. Alle disse små stegene bygger opp til noe større over tid.

Min erfaring er at de fleste kan oppnå noe – både i forhold til trening og vektnedgang – selv når kroppen setter grenser. Det handler ikke om perfeksjon, men om å finne hva som fungerer for deg, og å anerkjenne at fremgang ofte kommer i små, men viktige steg.

Så til deg som kjenner frustrasjonen, som føler at kroppen ikke samarbeider: Du er ikke alene. Du er ikke svak. Og det er ikke umulig. Det krever kanskje mer tilpasning, mer tålmodighet og mer kreativitet, men fremgang er mulig – selv om følelsene noen ganger prøver å fortelle deg noe annet. 💛

Til slutt vil jeg si dette: til deg som kjenner frustrasjonen, som føler at kroppen ikke samarbeider, eller som noen ganger bruker diagnosene dine som unnskyldning – du er ikke alene. Du er ikke svak. Det er ikke umulig. Fremgang krever tilpasning, tålmodighet og noen ganger kreativitet, men den er mulig, selv om følelsene noen ganger prøver å fortelle deg noe annet. 💛.Hver eneste innsats, hver eneste bevegelse og hvert eneste valg teller på veien mot målet. 💛 Fra å ha hatt svart belte i unnskyldninger for ikke å trene, så har trening nå blitt en viktig del av hverdagen min, hver eneste dag. Det funker som bare det, og kroppen har bevist at den kan både gå ned mye i vekt, og trene hver dag.

Lag deg en god søndag der du er – og i dag sender jeg en varm hilsen til alle mødre. En stille påminnelse om omsorg, ansvar og kjærlighet – på godt og vondt.

Vi blogges til lørdag!

Jeg har aldri hatt problemer med knærne – heldigvis. De har båret altfor mye vekt i mange, mange år, og jeg vet at mange overvektige sliter med vonde knær. Derfor har jeg nesten gått og ventet på at mine skulle gi beskjed, men de har alltid vært gode og sterke.

For kort tid siden kjente jeg likevel «noe» i venstre kne. Ikke smerter, ikke vondt, bare et lite signal jeg ikke helt kan forklare. Men det var nok til at jeg begynte å tenke. Var dette starten på et vondt kne? Kunne det utvikle seg videre? Jeg frykter virkelig vonde knær, kanskje mer enn mye annet.

Jeg har ei eldre søster som har hatt kneplager i noen år. Nå skal hun faktisk bytte ut det ene kneet, og jeg vet hvor mye hun har slitt. Jeg unner henne virkelig en bedre hverdag. Jeg håper inderlig at det jeg av og til kjenner i mitt kne, kan stoppes og forebygges med riktig trening og styrke.

Da jeg nevnte dette for fysioterapeuten min, forklarte hun hvor stor belastningen for knærne faktisk er i hverdagen. Når man går, belaster man hvert bein med 2,5 ganger sin egen kroppsvekt. Det er jo helt vanvittig når man tenker på det! Ikke rart mange knær sliter underveis.

Jeg fikk beskjed om å fortsette å styrke beina og knærne. Jeg har i utgangspunktet sterke bein, men tydeligvis ikke sterke nok. Derfor fikk jeg noen konkrete øvelser.

En av dem er beinpress. Der er målet å klare minimum min egen kroppsvekt – og litt til. Jeg klarer det, men da er det blytungt, så jeg har startet litt lavere og jobber meg gradvis oppover. Målet skal jeg klare, om det så tar litt tid.

En annen øvelse er å reise meg opp på ett bein fra sittende. Det høres enkelt ut, men det er det virkelig ikke! Fra vanlig stolhøyde er det foreløpig helt håpløst. Derfor har jeg startet med en høyere kasse på treningssenteret. Der klarer jeg det uten problemer selvsagt, men med min dårlige balanse ser det ut som en liten komikveld når jeg holder på. Men jeg vet at dette er en god øvelse, og at det er verdt å bruke tid på å mestre enda lavere med tiden. 

Jeg har derfor bestemt meg for å legge ekstra fokus på knærne fremover. For sannheten er at sterke knær er viktige for absolutt alt vi gjør – å gå, å reise seg opp, å trene, å bære, å ha en aktiv hverdag. Knærne er bærerne våre, og uten dem fungerer vi dårlig.

Hvordan vet man egentlig om knærne er sterke nok? Jeg tror svaret ligger i hvor mye de tåler av hverdagslige bevegelser – klarer man å gå i trapper uten å kjenne noe, reise seg lett fra en stol, bære litt tyngre handleposer uten å få vondt? Og ikke minst: klarer man å bruke kroppen sin uten å være redd for at smerten skal komme?

Jeg vet at det ikke finnes noen quick-fix, men jeg tror på at styrketrening, balanseøvelser og jevn aktivitet er nøkkelen.

Her er noen enkle øvelser man kan gjøre hjemme i det daglige:

• Tåhev – stå med føttene i gulvet og løft deg rolig opp på tå. Hold et par sekunder og senk rolig ned igjen. Styrker legger og stabiliserer knærne.

• Miniknebøy – stå med føttene i hoftebreddes avstand og bøy lett i knærne, bare ned 20–30 cm, før du retter deg opp igjen. Gir styrke uten å overbelaste.

• Seteløft (glute bridge) – ligg på ryggen med føttene i gulvet og løft setet opp mot taket. Dette styrker både sete og lår, som igjen støtter knærne.

• Stå på ett bein – gjerne mens du pusser tennene. Det utfordrer balansen og gjør muskulaturen rundt knærne mer stabil.

Det er ikke mye som skal til, men nøkkelen er jevnlig trening. Små grep over tid kan gjøre en stor forskjell.

Så nå er jeg i gang med et nytt mål – sterkere knær. Jeg håper at det «noe» jeg av og til kjenner i venstre kne, aldri skal utvikle seg til noe mer. Og jeg håper at jeg kan fortsette å ha knær som bærer meg dit jeg vil i mange år fremover.

Og kanskje er det nettopp nå jeg må legge inn innsatsen – før knærne blir et problem. Det føles mye bedre å trene for å forebygge enn å måtte trene seg opp etter en skade eller en operasjon. Jeg vil at knærne mine skal være sterke nok til å bære meg videre på den reisen jeg er i gang med – både fysisk og mentalt.

Nyt søndagen der du er! Jeg startet søndagen på treningssenteret. Helt alene da jeg kom i dag. Jeg har hatt 20 min intervall på sykkel og mølle samt 45 min med styrke. I morgen kommer flokken, og blir til fredag. Det er høstferie, og vi skal kose oss sammen noen dager. Vi blogges til lørdag!

Jeg er 55 år. Jeg synes det er innmari rart å tenke på at jeg har blitt så voksen. Jeg vil ikke si gammel, for å være 55 år, det er for de fleste ingen alder. Jeg føler meg ikke gammel, men jeg føler meg heller ikke som 55 år. Jeg aner ikke hvordan det føles å være 55 år, men jeg føler meg nok langt yngre enn de harde fakta i fødselsattesten min.

Jeg tror de fleste har det sånn som meg, at vi ikke føler alderen vi faktisk er. Og jeg skal være dønn ærlig å si at jeg føler meg yngre nå etter å ha gått ned så mye enn jeg følte meg på det tyngste, men jeg har aldri følt den faktiske alderen min. I hodet er jeg yngre. Usikker hvor mye yngre jeg føler meg, men jeg kunne nok glatt å trukket fra 10 år ihvertfall. Også min mamma på 84 år føler seg mye yngre i hodet, men merker alderen på kroppen. Jeg føler meg altså yngre enn jeg er, og samtidig så føler jeg meg på en innmari god plass i livet. Fra jeg passerte 40 år, så har jeg følt det sånn. Jeg er tryggere på meg selv, og trygg på livet. Sånn har det også vært i årene frem til nå. Dagene er gode, og livet er godt. Jeg har det veldig godt med meg selv. Det er liksom bare mannen i mitt liv som mangler, men han er det vanskelig å finne gitt….

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når jeg sier at jeg nok føler meg ti år yngre, så er det faktisk der de fleste ligger. Vi føler oss 10 år yngre enn alderen vår. Undersøkelser viser det. Og vi ønsker oss ytterligere 10-20 år yngre. I to ulike undersøkelser har aldersforsker Svein Olav Daat­land spurt 3.500 nordmenn mellom 49 og 79 år om deres oppfatning av egen og andres alder. 70 prosent av de spurte opplevde seg yngre enn de var. Andelen med denne oppfatningen økte svakt med alderen skriver Vi over 60. Allerede sent i 20-årene begynner svært mange å føle seg yngre enn de faktisk er. Internasjonale studier viser at selv på steder og til tider der eldre har status og prestisje, vegrer folk seg mot å bli eldre. Aldersforskeren mener vi kan se på dette som en indikator for helse og trivsel.

Han mener at det å gi seg selv noen færre år på baken, ikke behøver å bety at du ser ned på eldre mennesker, bare at vi yter motstand mot prematur aldring.

Hva er du mest redd for når det gjelder aldring? For min del er jeg mest redd for en dårlig helse. Jeg tenker mye på hvordan kroppen vil fungere etter hvert som man blir eldre. Et stort pluss er selvsagt at jeg trener masse, og dermed styrker kroppen min. Med mye trening, spesielt styrketrening, så vil jeg jo være mye bedre rustet når alderdommen virkelig kommer. Så styrketrening dere, det er så viktig for oss, og det er heller aldri for sent. Deretter er jeg redd for rynker, og jeg er nok redd for hvordan kroppen vil endre seg også. Nå har jeg jo ganske mye løshud etter stort vekttap, så det spiller kanskje ingen rolle i forhold til hvordan kroppen vil bli hehe.

Undersøkelser viser at også mange er veldig redde for å legge på seg. Det er jo jeg allerede som 55 åring. Livredd for å legge på meg det jeg har tatt av meg, og den redselen vil nok følge meg også fremover, og antageligvis for alltid. Det at huden i ansiktet vil endre seg, og se mer gammel ut, det er også en stor frykt jeg har, og jeg er helt seriøs på det. Så kan mange bare le og synes dette er helt idiotisk, men sånn føler jeg det. Jeg synes rynker er vakkert på innmari mange. Det at livet har satt spor etter levde år, men jeg tror ikke jeg hadde syntes det hadde vært vakkert på meg, og vakkert for mitt hode. Men jeg vet jo at det kommer. Så rynker, ja, det er noe jeg ” frykter.”

Rynkene jeg har ved siden av øynene, de liker jeg faktisk. Og der er det en del rynker. De kommer spesielt godt frem når jeg smiler, og nei, dette er ikke bare smilerynker. Utover disse, så har jeg jo mistet elastikk i området rundt munnen, og der er jeg sikkert ikke alene. Utover det, så har jeg pr nå veldig lite rynker, og jeg har en ganske pen og god hud. Jeg tror jeg får tilbakebetalt for at jeg fra veldig ung alder har passet på huden min. Jeg tror ikke at man kan gjøre så mye når utfordringene plutselig er der, men at man kan forebygge, det tror jeg på.

Posene jeg har under øynene, det handler ikke så mye om alder, men kanskje mer om at jeg feks drikker altfor lite vann, kanskje får jeg lite søvn…disse tingene er nok de største årsakene…og jeg hater virkelig posene jeg har, og tenker iherdig på hvordan jeg skal få de mindre. Tips tas i mot med takk, men utover å drikke mer vann, så vet jeg ikke om noe kan gjøres….men om posene blir større, og kanskje begynner å henge, det er en tanke jeg ikke liker. Så tenker sikkert andre helt annerledes, men for meg er poser og rynker noe jeg ikke ser frem til.

Undersøkelser viser at over 70 prosent i alle aldersklasser opplever seg som yngre enn de er. Hvor mye yngre du føler deg i forhold til kronologisk alder, øker noe med alderen: En gjennomsnittlig 45-åring opplever seg som 39, mens 74-åring typisk opplever seg selv som 65. Menn i alderen 40–79 år ønsket seg i snitt 20 år yngre, mens kvinner i samme aldersspenn nøyde seg med å ville trekke 15 år fra alderen. Jo eldre du er, desto lavere i forhold til din egen alder setter du «den ideelle alder». En 45-åring synes 35 er den ideelle alder, mens en 75-åring peker på 45 som en perfekt alder. De fleste mener vi er «voksen» når vi er 20 år, «middelaldrende» ved fylte 50, «eldre» ved 65 eller 70 og «gammel» når vi er 80. Så da er jeg en middelaldrende kvinne med en gammel mamma. Ifølge gerontolog Becca Levy på Yale University risikerer de som har et negativt syn på aldring, en tung alderdom selv. De som har et mer positivt bilde av eldre mennesker, har større sjanse for selv å få et bedre og til og med lengre liv skriver Vi over 60.

Å føle seg yngre enn man faktisk er, det handler ikke om å fornekte alder for min del. Jeg tror det handler om å se positivt på egen situasjon, og at det dermed øker sjansen for å føle seg lykkelig. Vi er den alderen vi er, og jeg er jo evig takknemlig for å få lov til å bli eldre…men jeg føler meg likevel mye yngre, og den følelsen, den vil jeg beholde.

Nyt søndagen der du er. I dag skal prinsene hjem til Arendal. Det er en ny skoleuke på mandag, og en ny uke med aktiviteter. Begge prinsene driver med dans, de spiller fotball og er i speideren, så de har aktive dager. Nå kommer de tilbake i høstferien, og det er ikke lenge til. Jeg kjenner at det er en grunn til at man ikke har små barn i en alder av 55. Jeg kjenner det både i kroppen og i hodet. Når de har dratt og huset er ryddet, så er det som oftest go’stolen, og beina høyt, og så er det går kun kort tid før jeg kjenner på savnet etter dem. Jeg er heldig som har fått barnebarn, og i høstferien kommer også den lille prinsessen på besøk. Det har blitt lite trening i helgen, og det er en rar følelse. Jeg savner treningen faktisk, så etter et møte i ettermiddag, så tenker jeg at jeg skal dra på treningssenteret for ei god økt. VI blogges til lørdag. Da skal jeg fortelle om spennende ting som skjer.

Jeg var spent på tirsdag, utrolig spent. Det var mye som spant rundt i hodet mitt av tanker da jeg gikk inn på Sørlandet Sykehus med retning karkirurgisk poliklinikk. En arrogant lege og tidligere uttalelser fra han gjorde nok at tankene raste rundt i en voldsom fart. Jeg visste at jeg vektmessig var på en langt bedre plass enn for 25 år siden, men dårlige opplevelser, de sitter godt. Jeg kan nesten ikke tro at det er hele 25 år siden jeg tok åreknuter for første gang. 25 år, det er jo en evighet av år siden.

Tirsdag var jeg altså til en ny vurdering for fjerning av åreknuter. Jeg har fjernet tidligere. En gang i 2000, og en gang i 2016. Etter stor vektnedgang, så har åreknutene poppet frem både her og der på lårene mine. De har nok ligget godt gjemt, men når kiloene har forsvunnet også fra lårene, så har de dukket opp som et skattekart uten mål og mening. Her er det ikke bare noen få nei. Lårene er ganske så fulle, og årene buler skikkelig. I tillegg til å være mange, så er de ømme, stygge, de klør og de kan gi kramper.

Årsaken til at jeg nok var veldig spent på tirsdag, det er erfaringene jeg har fra sykehuset i Arendal hvor legen heller ville henvise meg til slankeoperasjon enn å si ja til å operere åreknutene. En arrogant drittsekk av en lege. Det lyste i øynene hans at han ikke likte overvektige pasienter. Han ville nesten ikke se på beina, men kunne i klartekst fortelle meg at jeg trengte fedmekirurgi, og sa at han med glede kunne henvise meg til vurdering for slankeoperasjon. Jeg har alltid hatt respekt for leger, men hvorfor skal man ha respekt for leger som behandler deg som en mindreverdig person som ikke fortjente behandling? For første gang i mitt liv, så sa jeg i fra til en lege, og det gjorde jeg på den måten jeg følte for akkurat da: Jeg skrek og gråt om hverandre, og sa i klartekst hva jeg mente om leger som han. Jeg husker at jeg reiste meg opp og smalt igjen døren så hardt som jeg aldri har smelt igjen ei dør. Jeg følte hele etasjen til karkirurgisk ristet. Vi ble faktisk gode venner etter hvert, og jeg fikk operasjon både i 2000 og i 2016.

Tirsdag var jeg tilbake for en ny vurdering. Denne gangen ikke i  Arendal, men på karkirurgisk poliklinikk her i Kristiansand. Jeg trodde ikke de hadde karavdeling her, men tydeligvis har mye skjedd siden jeg fjernet åreknuter i 2016.  Jeg var spent på hva de ville si denne gangen. Jeg har bla en stor knute på høyre lår som legen sist ikke ville fjerne grunnet blødningsfare. En stor forskjell er at i 2016 så kunne jeg ikke se knuten fordi magen dekket den, og jeg kunne bare se den om jeg løftet på magen. Nå er det ikke noe som henger over den.

Legen jeg møtte denne gangen var absolutt arrogant. Han snakket og jeg lyttet. Jeg måtte opp på en krakk hvor jeg stod på utstilling mens han studerte åreknuter, også med ultralyd. Han var grundig, det skal han ha. Hele meg var ultralydgele. Han skjønte problematikken, men han var veldig opptatt  av om jeg ville ha utbytte av en operasjon, og veldig opptatt av at åreknutene nok ville komme tilbake. Uvisst i hvilken grad. Spørsmål svarte han ikke noe særlig på. Han mente også at den berømte knuten ville bli en utfordring, eller kunne bli.

Legen ønsket en second opinion, og ba en kollega komme inn for å se på utstillingen av åreknuter. Denne legen var fantastisk. Studerte knutene via ultralyden, og diskuterte med kollegaen. Ingen svartmaling fra legen som kom inn. Han ville gjerne prøve å fjerne de da han skjønte at det ville bety mye for meg. Ingen lovnad om hvor mye de ville få fjernet, og hvor lenge de ville holde seg borte. Men han skjønte at jeg hadde et realistisk syn på dette. Godt at jeg fikk gitt det inntrykket.

Legen jeg hadde time hos begynte å fokusere på risikoen ved ett slikt inngrep: faren for infeksjon, blødninger og ikke minst blodpropp. Legen som hadde blitt kalt inn for en second opinion ble litt oppgitt virket det som, for han mente at man ikke måtte svartmale dette. Risiko er det ved alle inngrep, også dette. Men sjansene for blodpropp feks er svært lav. Men informere, det er jo viktig.

Jeg fikk godkjent operasjon med laser. Lokal bedøvelse og så er man på beina igjen rett etterpå om alt går som planlagt. Legen poengterte at det var lov å ombestemme seg. Jeg følte noen ganger at han ikke ønsket å si ja mens den andre legen oppmuntret meg. Jeg kommer nok til å si ja. Dette ønsker jeg virkelig.

Allerede dagen etter fikk jeg brev fra sykehuset om operasjonen. Jeg kan ta meg god tid skjønner jeg. Operasjonen blir gjennomført innen oktober 2026 😂 Men for all del, jeg skjønner at jeg ikke er først i køen. Dette er jo ikke livsviktig i det hele tatt.

Nyt lørdagen du er! Jeg har hatt en times intervalløkt på tredemølla og skal rydde i garasjebod og takrenner i dag. Vi blogges i morgen.

For kort tid siden, så kjente jeg mye på en veldig vond korsrygg samt at jeg opplevde at beina var litt slitne. Korsryggen var mest vond om nettene, og når jeg skulle stå opp om morgenen, og når det gjelder beina, så kjente jeg på at det var tyngre å gå opp bakker når jeg var ute på tur. Jeg tenkte umiddelbart at det er lymfødemet mitt som har vært årsaken, men samtidig, så belaster jeg beina mye med tanke på hvor mye jeg trener for tiden.

Når jeg er ute og går tur, så går jeg mye på grus, noe som er hardt, og som gjør at jeg helt klart får mye belastning på beina. Kroppen min bærer fortsatt høy vekt, og det merker jo beina når jeg er ute og går. Akkurat det har jeg aldri tenkt på når jeg kjenner på slitne bein, men i følge fysioterapeuten min, så vil også korsryggen min få ekstra belastning når jeg er ute og går.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg fikk flere råd fra fysioterapeuten. Det ene har jeg skrevet litt om tidligere, nemlig gåstaver. Jeg tok rådet til meg, og kjøpte staver. Stavene har jeg brukt hver eneste gang jeg har vært ute på tur. Veldig rart de to første gangene. Man må bli vant til å bruke de. Bare det å feste båndet rundt håndleddene brukte jeg lang tid på. Det ble hele tiden feil, men nå tror jeg at det sitter. Fysioterapeuten hjelp meg også til å stille stavene inn i riktig høyde, noe som også er viktig

Jeg har som nevnt aldri brukt staver. Jeg kjøpte staver for mange år siden. Denne uken havnet de på søpla. Jeg går heller ikke på ski, så det å bruke staver er helt nytt for meg.

Rart og ukjent de to første gangene. Nå går alt så mye bedre, og jeg kjenner hvor mye bedre det er for kroppen å bruke staver ute på tur. Jeg merker veldig godt at stavene fordeler belastningen fra bein og korsrygg over til overkroppen og armene, noe som kan redusere trykket på ryggraden. Jeg var litt støl i armene, spesielt etter de to første gangene med staver. Jeg merker også veldig godt at jeg får en mer oppreist gange og en forbedret kroppsholdning. Dette kan igjen minske belastning på korsryggen min. Stavene gjør at jeg får ekstra kraft i stegene og jeg får en rytme over gangen min. I motbakker så gir staver ekstra skyv, og i nedoverbakker fungerer de som en veldig god støtte. Dette reduserer også belastningen på knærne mine. Jeg er veldig fornøyd med stavene, og de kommer alltid til å være med meg på tur. Jeg er så glad for det gode rådet fra fysioterapeuten, for stavene gir effekt.

Fysioterapeuten ga meg også et annet råd som jeg har tatt til meg, nemlig å kjøpe et par ekstra sko som jeg kan bruke når jeg går tur. Jeg kjøpte nylig et par nye Salomon sko som jeg bare elsker. De er så gode på beina mine. Fysioterapeuten mente nok at Salomon skoene var aller best i terreng, og kanskje ikke like gode på grus. Jeg kommer nok til fortsatt å bruke de på grus fordi de er så gode, og jeg føler at beina går på skyer. Men jeg har kjøpt meg et par sko til som jeg bruker ute på tur. Jeg skjønner nå viktigheten av å bytte på sko, og ikke alltid bruke de samme. Egentlig burde jeg nok hatt enda flere som jeg kunne ha byttet på, men gode sko koster, så pr nå blir det disse to parene.

Jeg dro til Løplabbet for å finne gode sko til beina mine. Jeg har overpronasjon, og i tillegg måtte skoene ha veldig god demping, og en god støtte. På Løplabbet kan de sko, og de scanner jo også føttene. Den ene foten min var klart lengre enn den andre, noe jeg feks ikke visste. Etter scanningen ble jeg presentert for tre ulike sko. Den ene kunne jeg bare sette bort med en gang etter prøving, men de to andre, der slet jeg. Begge var utrolig gode på beina. Jeg måtte ta meg en bytur for så å komme tilbake for å prøve på nytt før jeg klarte å bestemme meg.

Valget falt på Brooks Adrenaline GTS. En helt fantastisk sko! Så gode på beina, så lette, og med både god demping og støtte. Kjempegode når jeg går på grus. Jeg tenkte at de ville være mye dyrere på Løplabbet enn på nett, men der tok jeg feil. Det å finne sko som er så gode på beina, det er en god følelse, og det å kjøpe de et sted hvor de har kompetansen, det gir en veldig trygghet. Så nå bytter jeg på Salomon skoene, og Brooks skoene. Jeg vil etter hvert kjøpe et par til i et annet merke, for det er også viktig at man ikke bytter på den samme skoen.

Hvordan er så ryggen, og beina for tiden med både staver og nye sko? Korsryggen er betydelig bedre. Jeg kan fortsatt kjenne at jeg har litt vondt noen netter, og etter en dag med mye bøying, men ikke som før jeg tok grep. Beina, de er ikke vonde en plass. Ikke slitne, og ikke vonde. Tilfeldig? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror rådene jeg fikk fra fysioterapeuten har gjort meg veldig godt.

Denne helgen er jeg på tur med deler av familien. Vi ga min mor en tur med familien når hun hadde bursdag. Så denne helgen er jeg på tur med min mor, min søster, nevø, niese og « tantebarn .» Vi storkoser oss. I går var vi bla i badeland. I dag avslutter vi turen med en skikkelig harryhandel i Strømstad.

Nyt dagen der du er. Vi blogges til lørdag.

Det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form, ifølge ny studie. Endelig sier jeg bare.

En ny studie er helt klar på at vekten ikke er det viktigste for helsen vår, og denne studien håper jeg så inderlig at mange vil lese, og faktisk ta til seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nylig publiserte amerikanske og britiske forskere en samlestudie om sammenhengen mellom BMI og helse. De har satt sammen data fra 20 studier. BMI, eller kroppsmasseindeks, sier noe om forholdet mellom høyde og vekt, og mens vekten for mange er en pekepinn på egen helse, tyder vitenskapen på at vi ikke skal stole blindt på den. Andre ting har kanskje mer å si. De med overvekt eller fedme og god fysisk form, de hadde nemlig ikke økt risiko for død, ifølge denne studien. De hadde heller ikke flere helseproblemer, som høyt blodtrykk, sammenlignet med normalvektige. Dårlig fysisk form, derimot, ga stor risiko for helseproblemer og død. Faktisk fant forskerne ut at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form. Forskerne bak studien mener derfor at BMI er et dårlig mål på folks helse. Endelig blir dette slått fast! Studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet British Journal of Sports Medicine.

BMI kommer ofte opp når overvekt og fedme blir diskutert. Jeg misliker sterkt det store fokuset som det er på BMI. Egentlig er BMI bare noe tull. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man kanskje ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Unge jenter, slanke jenter, de henger seg feks ofte for mye opp i BMI. De ønsker å være på den nederste delen av skalaen, og gjør det de kan for å slanke seg nedover. Man vet jo fort hvor farlig det kan bli.

I henhold til BMI-skalaen er man overvektig hvis man ligger mellom 25 og 30, mens en BMI på over 30 betegnes som fedme. BMI handler jo mye om farene for sykdom. BMI-inndelingen er for å kunne klassifisere folk etter hvilken risiko man har for sykdom. Trine Moholdt er forsker ved NTNU, og er enig i at vi er for opptatt av vekta. Moholdt sier til Forskning.no at det er mange som begynner å trene, men som slutter igjen når de ikke ser noen endring på badevekten, noe som er veldig uheldig i følge henne. Overvekt og fedme er forbundet med økt risiko for mange sykdommer, men risikoen kan reduseres betydelig hvis man er i god fysisk form sier Moholdt. Hun sier også at trening har et utall helsegevinster som er helt uavhengig av vektendring.

Forskerne bak studien mener oksygenopptak er et mer riktig mål på helsa enn BMI. Det baserer de på funnene i studien. Oksygenopptak er kroppens maksimale evne til å ta opp oksygen, levere det til musklene og bruke det til å produsere mer energi. For at kroppen skal klare det, så må kroppen fungere godt. Lungene må være friske, hjerte- og karsystemet må ha god kapasitet, og musklene må være sterke. Du har kanskje målt ditt opptak hos lege, eller på sykehus ved å få en slags klype på fingeren.

BMI’en sier kun noe om forholdet mellom høyde og vekt. Den totale vekta til en person er avhengig av både fett og muskler, og en person med stor muskelmasse kan ha en BMI som indikerer både overvekt og fedme. Det til tross for at de verken har mye fett på kroppen eller økt risiko for sykdom.

Det har lenge vært diskutert at det er mulig å være «fat but fit», og flere studier har konkludert med at fedme ikke er spesielt farlig om den fysiske formen er god. Trine Moholdt syns det er bra at flere studier kan dokumentere dette, og legger til at mange studier undersøker livslengde, men hvordan man har det i årene man lever bør være mye viktigere mener hun.

Nå mener ikke jeg helt alvorlig at BMI er tull, men jeg mener at vi er for opphengt i den. For hver og en av oss, så kan vi finne ut risikoene uten å ha en BMI skala å forholde oss til. Det går for eksempel på kondisjon, fysisk form og magefett. Man kan gå til legen å måle de viktige verdiene. Hvordan er sukker, kolestrol, blodtrykk? Er andre verdier som de skal være? Ta en prat med legen din rundt helsen din, og ikke vær for opphengt i BMI’en. BMI skiller ikke fett og muskler, og det er en klar svakhet. En veltrent person med mye muskler kan få en for høy BMI fordi muskler veier mer enn fett. BMI sier heller ikke noe om hvor fettet sitter på kroppen. Det er helsemessig mer farlig å ha mye fett på magen enn for eksempel på lårene. Denne forskjellen får man ikke frem på BMI.

Jeg trener masse, og har totalt vært over 60 kg tyngre enn jeg er i dag. Jeg er fortsatt stor, og skal man følge BMI skalaen, så har jeg fortsatt fedme. Men når jeg veier meg på Tanita vekten min, så sier den helt klart at jeg har mye muskler. Jeg har en stor andel muskelmasse. Dette bryr ikke BMI’en min seg om. Om jeg ser på andre viktige verdier, så ser jeg at jeg på kroppsfett, så er jeg straks på normal. Når det kommer til fett rundt organene, så er jeg på normal. På verdiene som vekten måler, så er det kun BMI’en som er i rødt, og det sier masse tenker. jeg.

Det kom for en god tid tilbake et forslag om å øke BMI grensen fordi nordmenn stadig blir tyngre. En svært dårlig ide mente spesialister innen fedme. Igjen, jeg synes vi er for opphengt i BMI skalaen. Vi som er overvektige, vi vet det, og vi vet i tillegg hvilken risiko vi løper ved og ikke ta de nødvendige takene man må for å få helsen på rett gli. For meg er BMI skalaen bare ett ekstra stressmoment, og jeg har valgt og ikke henge meg opp i den. Og så er det skremmende at unge, slanke mennesker bruker BMI skalaen for å hele tiden ligge i den nedre delen.

Jeg er glad for denne nye studien som sier at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form. Kroppsformen vår sier ingenting om hvordan vår fysiske form faktisk er. Jeg tror jeg våger å påstå at jeg med mine ekstra kilo kan være i langt bedre fysisk form enn flere som er normalvektig og slank. Det man ser er en ting, men hvordan man er på innsiden av kroppen, det er en helt annen ting. Jeg håper mange tar til seg studien.

I dag er det treningsfri. Jeg har hatt 5 gode økter denne uken, og så blir det nok en økt i morgen. Prinsene har vært her noen dager, og det er alltid like fint for mommo. Nyt dagen der du er! Vi blogges i morgen!

Smertene. De intense smertene jeg har hatt i begge hælene. Jeg var bombesikker på at smertene skyldtes plantar fascitt. Synderen var en helt annen….

Jeg har skrevet et par blogginnlegg om de intense smertene i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. Det har vært så intenst, og så vondt at jeg følte livet nærmest ble satt på pause. Det var konstante smerter når jeg beveget meg, og man beveger seg ganske mye i løpet av en dag. Jeg har hatt plantar fascitt tidligere, og jeg følte at jeg kjente smertene igjen bortsett fra at jeg aldri har hatt så intense smerter tidligere. Fysioterapeuten var enig i at det nok var disse plagene som var tilbake. Men det var det ikke. Bittelitt kanskje, men det var ikke synderen til smertene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Synderen til de intense smertene var liktorn. På begge hæler. 7 stk fordelt på begge hælene. Så hvorfor har man ikke oppdaget de før? Jeg har aldri hatt liktorn tidligere, så jeg har aldri erfart hvordan det utarter seg. Jeg har hørt om det, men ikke noe mer. Under hælene har jeg ikke sett noe når jeg har prøvd å kikke. Jeg hadde en spesiell plass under hver hæl som det var sååå vondt, men det kjentes ut som en veldig hoven sene. Jeg trodde kanskje man kunne sett disse liktornene, men det har gått under min radar og også fysioterapeuten sin. Hun undersøkte ikke hælene med lupe når jeg skulle ha trykkbølge, så hun kan jo ha oversett at det var noe der. Da jeg kom dit for tredje gang, så tok hun en skikkelig titt før hun satte i gang, og da oppdaget hun noe som ikke skulle være der, og var helt sikker på at det var liktorn under begge.

Fysioterapeuten ville jeg skulle la fastlegen se på dette, og heldigvis var det ledig time kjapt. Fysioterapeuten hadde helt rett. Det var drøssevis av liktorner, hele 7 stykker fjernet han. Frem med skalpellen, og fjernet en etter en. Å fjerne liktorn var barnemat i forhold til trykkbølgebehandlingen. Borte ble de etter kort tid på benken hos fastlegen. Så var jeg spent på om dette hadde fjernet de intense smertene. Jeg har jo hatt det så vondt siden mai.

Jeg følte at jeg kunne begynne å leve igjen etter det lille inngrepet hos fastlegen. All smerte var borte, og jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk herlig det var å føle på 0 smerte! Hadde jeg ikke hatt hemninger, så hadde jeg danset bort til bilen, og jeg hadde sikkert danset ennå. Smerten er borte, og jeg kan leve som jeg gjorde før dette dukket opp.

Liktorn skyldes ofte hard hud, og hard hud oppstår når et hudområde fortykkes på grunn av stadig press mot området. Det dannes en hard kjerne, og denne kjernen oppleves som en torn som stikker inn i underhuden. Det kan brenne og stikke. Gjett om det gjorde. Det føltes som kniver hver gang jeg gikk. Ofte er sko og strømper årsaken til liktorn. Jeg bruker kompresjonsstrømper hver dag, og det skulle være ok for føttene. Gode sko bruker jeg også. Gaitline og Fitflop om sommeren. Mye Gaitline ellers i året. Jeg bruker alltid gode joggesko på trening og turer. Men…i vår når jeg begynte å jobbe ute i hagen, så tok jeg ofte på meg noen sko som nok ikke var de beste for beina, men de var så enkle å ta på seg. De ble brukt en del. Såpass mye at jeg er sikker på at de er synderen. Gjett om jeg har kastet de? Oh yes! Nå har jeg ” ofret ” et par noe eldre Gaitline sko som jeg bruker i hagen.

Fotpleie er også veldig viktig, og det er jeg veldig flink til å ta. Jeg tar fotpleie annenhver eller tredjehver måned hos fotterapeut. Men jeg har nok denne gangen ikke vært siden mai måned, så hadde jeg gått med det intervallet jeg pleier, så hadde kanskje hun sett det tidligere. Samma det. Jeg er bare evig glad, og evig takknemlig for at vi fant synderen, og for at smertene er borte. Det jeg vet at jeg skal gjøre nå, det er å bestille meg fotpleie. Jeg vet også at jeg skal være like flink fremover som jeg pleier å være.

Til slutt en STOR takk til alle dere nydelige lesere som har tipset meg og rådet meg i forhold til gode sko når jeg har hatt det så vondt. Om ikke plantar fascitt var synderen denne gangen, så tar jeg med meg skorådene, for gode sko blir enda viktigere for meg fremover.

I dag er det treningsfri etter å ha trent 5 dager denne uken pluss at det blir trening i morgen. Når jeg ikke trener slik som i dag, så føler jeg faktisk at noe mangler, og det må da være en god ting. I dag skal jeg bruke en del tid ute til å klippe plenen for siste gang i år. Jeg hadde ikke tenkt det siden det har blitt september, men den trenger en siste klipp ser jeg. Så tenker jeg at jeg skal få klippet ned en del visne blomster, og busker, så de er klare til neste år.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Jeg har fortalt dere om de intense smertene som jeg har hatt under hælene mine de siste ukene. Det har ikke kun vært i den ene. Nei da, smertene har like godt vært i begge to. En del verre i høyre enn venstre, men det har til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden også, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. I følge fysioterapeuten min, så er jeg disponert for plantar fascitt : Jeg er overvektig, jeg er himla plattfot og jeg trener mye.

Jeg har trent hele tiden selv om en del har vært smertefullt. Kanskje dumt å trene som vanlig. Kanskje burde jeg ha tenkt litt alternativt, men jeg har også merket at sko med god hældropp og demping har hjulpet meg en del. Jeg har feks et par Okaki joggesko med god hældropp som jeg har brukt når jeg har vært ute på tur i løypa. Disse skoene har vært utrolig gode, og smertene har ikke vært så intense med de på. Hældropp, det var det en leser som tipset meg om, så tusen takk! Hældropp er høydeforskjellen mellom hælen og forfoten. Jo større dropp, desto brattere blir vinkelen mellom hælen og forfoten. Når du for eksempel går barbeint, berører hælen og forfoten bakken på samme nivå: droppen er 0. I den andre enden av skalaen, med høye hæler, er droppen mye større. En dropp som ikke er tilpasset ditt naturlige steg, tvinger deg til å endre steg og plutselig øke belastningen på muskler og sener på en unormal måte. Er man plaget med plantar fascitt, så skal man ha høydeforskjell mellom hæl og forfot på sko, og da spesielt joggesko.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg fikk mange anbefalinger om trykkbølgebehandling av dere som leser bloggen min. Tusen takk til alle som delte sine erfaringer. Det setter jeg så stor pris på!

Valget mitt ble trykkbølgebehandling, men pga ferie, så ble første behandling på tirsdag. Fysioterapeuten som jeg får lymfedrenasje hos driver også med trykkbølgebehandling, så jeg dro til Marianne på Nodeland Fysioterapi. Kjente jeg grugledet meg. Gledet meg til forhåpentligvis å få hjelp, for dette har virkelig vært smertefullt. Gruet meg litt fordi jeg ikke ante hva jeg gikk til, og dere som delte erfaringene med meg både på bloggen og i privat melding, dere har alle opplevd behandlingen forskjellig. Fra ubehagelig til veldig smertefullt har vært dommen fra dere. Alt avhenger selvsagt av smerteterskel. Vi reagerer ulikt på smerte. Det er jo også grunnen til at smerte ikke legges til grunn av leger når de skal vurdere ulike utfordringer. Smerte oppleves så forskjellig. Jeg tror jeg har ganske høy smerteterskel. Jeg kan klage, men jeg tror jeg tåler en del.

Etter en grundig samtale om hvordan jeg opplevde smertene, og hvor smertene var verst, så kom apparatet inn i rommet. Lignet en slags pistol. Jeg var klar og pistolen var klar, og da var det bare å sette i gang. Hun startet forsiktig, men justerte styrken tre ganger før vi var der hun mente var passelig. Smertefullt? Nei, det synes jeg ikke. Vondt? Ja, når hun traff de mest betente områdene, så var det helt klart vondt, men heldigvis ikke så smertefullt som jeg hadde psykisk forberedt meg på. Det var liksom helt innafor. Behandlingen er jo heller ikke så lang, så jeg følte dette gikk helt fint. Men igjen, så kjente jeg absolutt når hun var der smertene var mest intense.

Etter en runde på hver hæl, så var jeg ferdig med første behandling. Så fikk jeg en del ting jeg måtte endre, eller starte å gjøre. Det første var ingen turer i løypa under behandlingen, og helst gå ned noe på antall skritt pr.dag. Ingen tredemølle under behandlingen. Når behandlingen er over, så vil hun at jeg skal gå i bakke på mølla. Det gjør jeg sånn sett i dag, men gå i noe brattere bakke enn i dag. Jeg må strekke ut føtter og legger etter trening. Der er jeg elendig i dag. Jeg er ikke flink til å strekke ut i det hele tatt, så nå må jeg bli flink pike der. Jeg må bruke spesialsålene mine i alle sko. Vel, ikke i sandaler. Der blir det utfordrende å få til å ha såler, men jeg har jo sandaler med veldig god demping. Alt dette skal jeg nok få til. Liker ikke spesialsålene fra ortopedisk, men jeg må jo bare bruke de. Jeg føler ikke at de er gode, men må bare prøve å venne meg til de.

Det siste punktet fra fysioterapeuten, det blir nok mest vanskelig: å gå med gode sko inne. Jeg går aldri med sko inne. Tøfler kan jeg selvsagt gå med, men ellers så er sko noe jeg kun går med ute. Nå må jeg altså prøve å venne meg til å gå med sko inne. Jeg har heldigvis et helt par nye Gaitline sandaler, så de har jeg nå begynt å ha på meg inne. Klart at jeg skjønner hvorfor hun vil jeg skal gå med sko inne. Jeg kjenner jo hvor mye bedre hælene mine har det, men jeg elsker å gå barbeint eller på sokker, og sko er i mitt hode til utebruk. Men nå prøver jeg, og foreløpig fungerer det. Om noen har tips om noen lette, gode sko jeg kan bruke inne, så tar jeg gjerne i mot tips. Det må være gode sko med god demping, men sandalene jeg bruker nå er jo ikke verken nette eller lette, og det skulle jeg gjerne hatt. En lett joggesko eller aller helst en annen type sandal enn jeg bruker nå. Kanskje jeg må kjøpe meg en ny Fitflop sandal, for det er en mye lettere og nettere sandal enn den fra Gaitline.

Jeg har veldig troa på trykkbølgebehandlingen! Etter første behandling, så merket jeg bedring med det samme. De to første dagene etter behandlingen, så var jeg nesten i himmelen. Så bra følte jeg meg. Torsdag kveld så kjente jeg litt igjen. Absolutt ikke så ille som det var, men jeg kjente ubehag, og litt smerte. Jeg føler nå at det er venstre hæl som jeg kjenner dette best i, og det var den hælen jeg hadde minst smerter i. Der har ikke behandlingen vært like effektiv som i høyre, og det tror jeg er fordi fysioterapeuten ikke var like mye i det betente området på venstre som på den høyre. Hun traff mer rett på det vonde området med trykkbølgen på høyre enn på venstre. Så neste behandling så skal jeg være mer nøye med å vise nøyaktig hvor det er mest vondt.

At behandlingen virker, det er jeg veldig sikker på at den gjør. Jeg har troa på at dette skal bli mye bedre, og forhåpentligvis at jeg vil komme tilbake til der jeg var med to stk hæler som ikke har smerter. Jeg har jo kun hatt en behandling, og kan ikke forvente magi, men jeg kjenner allerede bedring. Mange av dere har fortalt at dere var gode etter 2-4 behandlinger, så jeg håper på det samme. Til torsdag er det klart for ny behandling, og jeg ser frem til kanskje å være et skritt nærmere friske hæler.

I dag har jeg treningsfri…tror jeg. Jeg var på rægekveld med modelljentene mine i går, og jeg fant sengen en del senere enn jeg pleier, så da ble det ikke til at jeg stod opp 06.15 i dag. Jeg har hatt 4 treningsøkter denne uken, og med en i morgen, så er jeg innafor at jeg skal trene minimum 5 dager i uken.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges  morgen.

Yngste barnebarnet mitt, Alfred som blir 5 år i oktober, han er veldig klar i sin tale : Mommo har veldig lange og myke muskler, og siden jeg har så lange muskler, så kan jeg ihvertfall ikke drive med karate. Karate har vel aldri vært et ønske hehe, men prinsene mine, de snakker mye om å starte på karate. Skal man starte på karate, så kan ikke musklene være så lange og myke som mine sier Alfred.

Lange, myke muskler, det er altså løshuden på armene mine. Huden som henger der på armene, og slenger godt når jeg beveger de. Det har blitt masse løshud spesielt på armene, og Alfred er så fascinert av dette. Han synes ” musklene ” er så myke og gode, og han må stadig bort å kjenne på de. Begge guttene lurer jo også fælt på hvorfor mine armer er sånn, for de kjenner ingen andre med så myke, og lange muskler. Så da må man prøve å forklare på en god måte hvorfor mommo sine armer har blitt sånn. Jeg har vel også fortalt at jeg etter hvert kanskje kommer til å fjerne all den ekstra huden som jeg har på armene, og at det er hud og ikke muskler. Jeg skal nok være veldig glad for at det ikke er musklene mine som henger der og slenger. Så om legen en dag kutter musklene bort som Alfred sier, da kan jeg kanskje starte med karate, men han er likevel noe usikker fordi jeg nok er for gammel i tillegg, og litt for treig hehe. Jeg har vel sagt til guttene at jeg en dag skal løpe om kapp med de. De smilte godt da jeg sa det, og så vel for seg at de kom til å ligge ei mil foran meg, men for min del, så er det vel bare legge seg i hardtrening.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Løshud. Masse løshud. Etter å ha gått ned 30 kg, så har det blitt mye løshud gitt. Jeg har hatt løshud lenge, men minus 30 kg setter sine spor, og også på steder jeg ikke har hatt det før. Overarmene, der har jeg alltid hatt både grevinneheng og løshud, men ikke så mye som nå. Det henger og slenger godt der gitt, og huden blir jo ganske så rynkete når den er i fritt fall. I tillegg har jeg faktisk fått løshud på underarmen. Huden har begynt å bli skrukkete, og den har begynt å henge litt på en måte, spesielt på høyre arm. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle få løshud der også. Men jeg har skjønt at det blir løshud over det meste av kroppen når man får et stort vekttap, og kroppen spør ikke akkurat hvor det passer best å få det. Det samme gjelder hvor på kroppen man mister kiloene. Man må bare godta at man mister de der man mister de. Ofte er det jo feks brystene som får gjennomgå først, og la oss si det sånn, det har blitt mindre bryster også, og det er bittelitt kjedelig om jeg skal være ærlig. Bryster er pent og kvinnelig synes jeg, og selv om jeg fortsatt har bryster, så er de blitt mindre. Hadde man fått dekket inngrep for å løfte og få tilbake den opprinnelige størrelsen, så tror jeg at jeg hadde prioritert det først. Jeg håper jeg en dag kan gjøre noe med det, men da blir det vel på egen regning. Er det noen som vet om staten dekker inngrep som har med brystene å gjøre etter vekttap?

Ellers er det løshud på lårene. Masse løshud. Magen, der er det ikke så mye ennå selv om jeg har mistet mye vekt der også. Det jeg gruer meg mest til, det er å se hvordan halsen blir når jeg forhåpentligvis mister enda flere kilo. Jeg ser at den begynner å bli litt sånn rynkete, noe skjer i negativ forstand. Jeg er blitt smalere i ansiktet, noe jeg er super happy for, men har ikke lyst til å få løshud og rynker på halsen. Det er jo noe alle kan se veldig godt. Nei, jeg vet jeg ikke bestemmer dette, og ja, jeg er sikkert forfengelig, men akkurat det ser jeg noe mørkt på. Men ikke så mørkt at jeg ikke vil fortsette reisen mot et enda lettere liv. Å få en lettere kropp trumfer alt dette.

Åreknuter. Åreknuter har jeg hatt masse av. Skikkelige klumper. Et sted på låret er det en stor klump med flere åreknuter. Denne klumpen var tidligere dekket av magen min, magen hang liksom over. Nå er det ingen mage som henger over den, så den er stor og tydelig. Etter jeg nå har mistet 30 kg, så føler jeg at jeg har fått en haug av nye åreknuter. Det er jo rene åreknutegalleriet på lårene mine. Men legen kunne fortelle at jeg nok ikke har fått flere åreknuter, men etter vekttapet så har de kommet mye mer frem, og flere har nok ligget under huden uten at jeg har sett dem. Om jeg klarer å gå dobbelt så mye ned i vekt som nå, så skal de fjernes. Eller de skal fjernes uansett, for jeg har altfor mange. Jeg har fjernet åreknuter to ganger før, og den ene gangen var jeg også på det største tror jeg. De forsvant, men kom veldig fort tilbake igjen, sikkert mye pga vekten. Nå skal jeg uansett vente ei stund.

Det er laaangt igjen til at jeg overhode hadde fått et tilbud om kirurgi, og jeg vet ikke om jeg kommer til å legge meg under kniven heller. Mest fordi jeg er så redd for å ha det innmari vondt i tiden etterpå. Da skal det bli fordi jeg har så mye at det går ut over livskvaliteten. Fastlegen er tydelig på at det meste kan ordnes når man har nådd en vekt man er fornøyd med.

Pent er det ikke. Jeg tenker jo og på hva det vil gjøre med selvtilliten, og selvbildet om jeg skulle være så heldig å treffe en ny mann. This is me liksom. Jeg trenger ikke bekymre meg for verken det ene eller det andre nå. Jeg har ikke tatt av meg så mye av noe slikt hadde vært aktuelt nå uansett. En ny mann er det heller ikke i sikte. Selv om selvtilliten er blitt bedre med vektnedgangen, så er jeg ikke på noen arenaer pr nå hvor det kan være aktuelt å treffe en heller. Dating er ikke bare bare, men jeg håper jo og ønsker meg en ny mann i livet mitt.

Har du fjernet hud, og hvordan var dette for deg?

Alfred får nok kjenne på mommos myke, lange muskler ei stund til, men kanskje vil jeg fjerne de med tid og stunder, og om jeg velger det, da kan jeg begynne på karate, om jeg ikke er eldgammel innen da 🙂