Timer preget av frykt

Jeg likte meg på skolen. Jeg likte å lære, jeg hadde mange gode venner og kan aldri huske at jeg gruet meg til skoledagene. Jeg opplevde aldri mobbing på skolen, og jeg havnet i en fantastisk klasse med et utrolig godt samhold, en klasse hvor vi fikk lov til å gå sammen helt til vi gikk ut av 9.klasse. En slik klasse, og det grunnlaget som klasseforstander Årstad la allerede første dag i 1.klasse, det gjorde at min skoletid var en utrolig fin tid. Men noe var det likevel som gjorde at ikke alle dagene var fylt med bare sol og latter, men jeg hadde på en måte glemt det litt i alt det fine, men etter å ha lest Solveig Kloppens spalte på Klikk.no denne uken hvor hun skriver om redselen for gymtimene, så husket jeg plutselig veldig godt hva som klarte å legge en demper på noen av skoledagene, men egentlig ikke før jeg kom over på ungdomsskolen. I likhet med Kloppen, så er det nok mange som kan huske de rosa turndraktene vi måtte ha på oss, og så gymskoene da. Og det er nok mange som minnes gymtimene med frykt.

Foto: Fædrelandsvennen

Gymtimene. Hjelp som jeg gruet meg til disse timene når jeg kom over på ungdomsskolen. På barneskolen var gymtimene mer lek enn alvor. Joda, vi hoppet bukk, løp 60 m og hadde idrettsdag, men da var det helt greit når det var noe man ikke klarte. Vi hadde masse ballspill, vi brukte kroppen masse gjennom ulike leker. Jeg tror de fleste følte at vi mestret mer enn det motsatte. Klart at jeg hadde denne klumpen i magen når bukken kom frem, men jeg mener selv å huske at jeg fikk lov å slippe å hoppe. Gymtimene på barneskolen har jeg ingen dårlige minner fra egentlig annet enn dusjen etterpå, men det er en annen historie. Det var ingen full jubel når det nærmet seg gymtime, for jeg hadde selvinnsikt. Jeg var en av de som kom aller sist når vi skulle løpe, og som ikke skrøt av tiden min på 60 m, men det gikk liksom helt fint.

Men så kom ungdomsskolen. Tre år med gymmareritt. Der skulle man prestere. Der var det ikke snakk om å finne alternativer dersom det var øvelser man ikke mestret. Der følte jeg vel at enkelte lærere hadde som mål å gjøre gymtimene til en helvete for de som ikke akkurat var skolens idrettsstjerner. Det var vel egentlig ikke noe bare jeg følte, det var sånn det var, og som flere fikk føle. Her skulle man prestere på høyt nivå. Her var det ingen som slapp unna, heller ikke på den jækla Cooper testen. Den skulle alle gjennomføre, og var du borte dagen den skulle gjennomføres, så ble ikke det glemt. Da måtte du ta den neste time. Enkelte lærere herset oss rundt, og jeg følte de elsket å gjøre gymtimene til et helvete for oss som alltid var de dårlige. De som alltid kom sist. Tenk hvor fine gymtimene hadde vært om de hadde sett at ikke alle er like, og lagt til rette for det. Det legger ikke grunnlaget for å bli glad i fysisk aktivitet når man opplever slike lærere. Lærere skal se det beste i elevene. Ikke tråkke dem ned.

Jeg husker en lærer spesielt godt. Heldigvis var det ikke vår faste gymlærer, men vi var så uheldige å ha han som vikar ganske lenge. Skolens verste gymlærer for oss som ikke hadde like god fysikk som en del andre. Jeg svettet av redsel før hans timer. Jeg hørte stemmen hans jome gjennom hode mitt. Måten han behandlet oss på, hånet oss på. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en melding med fra mamma foran hver time slik at jeg slapp timene hans. Han fikk de flinke til å le av oss andre når vi ikke mestret. Jeg husker ennå følelsen av å løpe mot bukken, og vite at man aldri ville komme over. Jeg husker følelsen av å stå der foran bukken, og nok en gang føle seg mislykket og tjukk fordi jeg ikke kom over. Jeg våget ikke å heve stemmen. Ingen andre våget heller.

På videregående så fortsatte jeg å grue meg til gymmen, men nå hadde jeg også blitt litt tøffere. Det første året var litt så som så, men i andre klasse, da våget jeg å snakke. Jeg våget å fortelle hvordan jeg opplevde gymtimene. En ting er å ha gym med klassen, en klasse hvor jeg ikke kjente noen i starten, men hallen vi hadde gym i var stor, så her var det flere klasser som hadde gym, og det gjorde ting enda verre. I første klasse var vi en liten gjeng jenter som ofte hadde en grunn til og ikke ha gym. Vi hadde nok ofte mensen. Da satt vi på bakerste rekke i hallen og så på de andre. Vi ble sikkert sett på som late og giddalause av idrettsutøverne i klassen, men det var godt å være flere som følte på det samme, og det var godt å protestere på vår måte. Om det hjelp, det er jeg usikker på. Men i andre klasse tok jeg motet til meg og pratet med gymlæreren. Jeg fortalte hvordan jeg følte det, og hadde det. Hvordan jeg gruet meg til gymtimene. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Læreren hørte og gjorde noe med det. I hver gymtime etter var det flere av oss som fikk lov til å trene på treningsstudio som et alternativ. Vi hadde et veldig bra treningsstudio i nærheten av skolen, og der ble vi tatt så godt i mot, og vi fikk gjort noe vi mestret og likte. Det skulle ikke mer til for at gymtimene fra den dagen gikk fra helvete til himmelen.

Jeg er usikker hvordan gymtimene er på skolen i dag, etter så mange år. Datteren min var god i idrett, og elsket fysisk aktivitet, så det var egentlig sjeldent noe tema da hun var skoleelev. Men jeg håper så inderlig at man er kommet lengre enn da jeg gikk på skolen. Jeg håper og tror at lærerne ser alle, og  legger til rette for at alle skal få en positiv opplevelse av fysisk aktivitet. Det legger et så utrolig viktig grunnlag for veien videre. Jeg skal ikke skylde på gymtimene for at jeg ble tjukkere i løpet av årene, eller at jeg aldri ble en stjerne i idrett, men at det gjør noe negativt med en, det er det ingen tvil om. Jeg hadde en gjeng fantastiske venninner som elsket håndball, og som var gode i håndball. De fikk meg med på håndball. Jeg ble ingen stjerne, og syntes det var helt ok å sitte en del på benken, men jeg var med. Jeg deltok på treninger, og var en del av noe. Når de andre satset videre på håndballen, så gikk jeg over til volleyball en kort periode. Men så ble det stopp. Det tok mange år før jeg fikk oppleve treningsglede, men den har jeg funnet. Jeg fant den i voksen alder, men det og endelig få kjenne på den, og kjenne på hva trening betyr for meg, det er en fantastisk følelse, og en utrolig viktig følelse.

Slanking og 16 uker i helvete

Debatten har rast denne uken etter at 6 norske, utrente kjendiser skal komme i bedre form, og ned i vekt. Med seg til å hjelpe seg på veien, så har de bla tidligere langrennsløper, Martin Johnsen Sundby. I programmet, så følger de en ganske ekstrem diett i tillegg til et tøft treningsopplegg. Etter første program, så raste kritikken, og influencer Linnea Myhre var vel den som reagerte sterkest når hun kalte programmet jævlig, og lurte på om det ikke var noen voksne til stede. Myhre har etter sitt twitterinnlegg fått folk forbanna på hver sin kant. Bakgrunnen for kritikken hennes er at alle skal spise samme mat, og mengde i 16 uker, og at måltider byttes ut med bla proteinshake, ingefærshot + vitaminpiller, eller 30 gram gresskarkjerner. Myhre har tidligere vært åpen om sitt egen anoreksi, og mener at et program som dette kan bidra til å skape et feil bilde av hvordan god helse og livsstilsendring egentlig ser ut.

Jeg var en av nesten 190000 nordmenn som så første program av 16 uker i helvete. Jeg reagerte nok ikke like sterkt som Linnea Myhre, og synes nok ikke programmet var for jævlig, men jeg er veldig enig i kritikken som kom mot det ekstreme kostholdet de skal gjennomføre i 16 uker. Jeg vet at skal man oppnå store endringer på kort tid, så må man følge en ganske ekstrem kostholdsplan, men så var det dette med endringer over tid. Man kan ikke leve på en slik diett over tid. En slik diett kan ikke være en del av hverdagen. Konseptet er jo å vise hva man kan oppnå på kort tid med ekstreme virkemidler, og her er jo kostholdsplanen den ekstreme biten. Treningsbiten, den synes jeg er ganske inspirerende å se på, og personlig tror jeg at jeg kan få en del gode treningstips i løpet av ukene programmet sendes. Når jeg hørte om dette programmet for første gang, så tenkte jeg at kjendisene var heldige som skulle få trene hardt og målbevisst i 16 uker. Skulle gjerne vært der selv liksom, men det var helt til jeg så kjendisene slite seg opp unnarennet i Holmenkollen, mange av de med ekstra kilo på ryggen. Kostholdsdelen i programmet, der finner jeg ingen inspirasjon. Det blir for ekstremt.

Jeg skjønner deler av kritikken som Myhre og en del andre har kommet med. Jeg skjønner at de som har et trøblete forhold til mat vil finne et slikt program ekstra utfordrende. Vi voksne som ikke har det samme dårlige forholdet til mat, vi voksne mennesker som klarer å ta selvstendige valg, det er ikke vi som er mest utsatt for slankeretorikk og kroppsfokus. Tenk deg at du er 13, 14 år gammel, og føler deg tjukk, og dette er blitt et stort fokus i livet ditt. Jeg er sikker på at vi er mange som kjenner oss igjen om vi går tilbake til egen barndom. Og når man som ung ser disse kjendisene få et bedre liv på så kort tid ved å spise minimalt, og trene masse, da vil mange av disse unge bli inspirert, men høyst sannsynligvis ikke på en sunn måte.

Å slanke seg, eller legge om livsstilen sin, det er for mange et lite personlig helvete. Det er tøffe tak for veldig mange, både fysisk og psykisk. Jeg vil tro at alle som leser bloggen min i dag har vært i denne slankebobla hvor man har satt seg hårete mål, spist minimalt med mat, og startet med tøff trening. Så har vi nok alle ulike erfaringer med resultatet. Jeg tror de fleste har dårlige erfaringer. Slankekuren som ikke fungerte. Treningen som ble for tøff, og for mye. Jeg tror ikke på ekstreme slankekurer, men jeg tror på langsiktig livsstilsendring. Noe man kan leve med hver dag i årene fremover.

Visst man går en del år tilbake, så var jeg en av de som aldri så på slankeprogrammer på tv, eller programmer som handlet om overvekt. Det var for sårt for meg. Det ble for personlig på en måte. Jeg kunne heller ikke snakke om vekt, og kropp. Tårene kom som regel ganske fort. Jeg var veldig klar over situasjonen min, men når jeg ikke klarte å gjøre noe med det, så ble det for sårt for meg. Og jeg har hatt mange vonde år, og masse negativt tankekjør pga den store kroppen min. Alt dette snudde seg når jeg innså at jeg måtte tenke langsiktig. Jeg måtte ta det skritt for skritt, og jeg måtte tenke helse først. Nå snakker jeg gjerne om kropp og overvekt, og jeg kan gjerne se programmer på tv som omhandler dette.

Jeg kommer nok til å fortsette å se 16 uker i helvete, men går jeg glipp av et program, så er det ingen krise. Jeg vil nok ta til meg alle gode treningstips som dukker opp. Jeg skulle ønske at programmet hadde et annet kostholdsfokus, og at varige endringer hadde stått i fokus. Men her skal jo Discovery selge inn et konsept, og konseptet er ikke en varig endring, men en kickstart. Her skal man oppleve størst mulig endringer på kort tid. Så får vi voksne selv gjøre våre vurderinger, og ta godt vare på barn som står i en vanskelig situasjon med å fortelle dem det de trenger å høre, og hjelpe dem på en sunn og god måte.

Har du sett 16 uker i helvete, og hva tenker du om konseptet?

 

Når kroppen stritter i mot

Ingen nyttårsforsetter. Ingen dietter. Ingen hårete mål. Ingen kaving, eller jaging. Puste med magen. Mange ønsker. Mange mål. Kjenne på mestring. Godta nedturer. Godta dårlige valg. Bli sjef i eget hode. Kjenne på glede over små, og store fremskritt. Være målbevisst. Trene like bra. Øke kondisjonen. Bli sterkere. Klare å ta flere små grep rundt kosten. Bli mer glad i meg selv. Klarer jeg dette i 2022, så blir det et fantastisk år! Visst jeg i tillegg legger til å våge å gå inn på datingsider, så er jeg der. Men det siste, det er veldig usikkert, og ikke viktigst.

Velkommen hverdag – jeg er så utrolig klar! Treningstøyet ligger klart hver dag, og joggeskoene er innmari glade for at de blir så mye brukt som de blir. Godt jeg har flere par. Det å finne joggesko i flertall i skohyllen min, det er jeg stolt av. Jeg har vel aldri i mitt liv hatt fire par joggesko som alle blir brukt på trening. I tillegg til disse parene, så har jeg to par som jeg bruker ute på tur. Og et par fjellsko. Jeg merker at det å kikke på joggesko for å prøve å finne noen fargerike og gode joggesko, det er blitt moro.

Fy flate, så langt jeg har kommet. Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er altfor lite flink til å klappe meg på skuldrene, og fortelle meg selv hvor flink jeg har vært. Når personer jeg møter skryter av viljen og innsatsen min, så blir jeg litt sjenert, og vet ikke helt hva jeg skal svare. Jeg er ikke vant til å skryte av meg selv, og er forferdelig dårlig på å ta i mot komplimenter generelt.

Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble veldig fort sliten, og den ble ofte dønn sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og lure seg unna. Det var lettere å spise enn å være aktiv. Alt annet var jo så tungt. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det?

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre ser på som lett, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen opp i gjennom, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som mulig, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller ikke gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt.

Jeg kunne klage jeg også, og gjett om jeg klagde ofte. Spesielt klagde jeg når vi var ute på tur, og når jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Bakker betydde pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene. Når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de lette turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se de jeg gikk på tur med snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater. Når noen før sa at jeg ville få det så mye bedre om formen min ble bedre, så ble jeg sur, skikkelig sur. Hvorfor blandet noen seg inn? Egentlig hadde jeg mest lyst til å gråte, for overvekten var ett sårt tema, ett veldig sårt tema. Nå er det ikke så sårt å snakke om lengre. Nå er mye fortid, en fortid jeg aldri vil oppleve igjen. Dessuten er det jo helt sant: jo bedre fysisk form man er i – jo, lettere blir hverdagen som overvektig. Jeg kjenner meg godt trent i en stor kropp. Jeg er sikkert mye bedre trent enn mange slanke som jeg passerer på min vei. Så det å ha som mål å bli i en bedre fysisk form, det er en stor og viktig gevinst. Og dette året skal jeg jobbe, og vinne.

Foto: Fædrelandsvennen

 

Etter jeg startet veien mot et lettere liv, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg hater fortsatt bakker, og vil sikkert alltid gjøre det, men jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker som jeg gjorde før, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Jeg blir også fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av de siste årene som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen.

Og husk:  ingen av oss skal bli verdensmestre. Vi har ingenting å bevise overfor verken den ene, eller den andre. Vi skal gjøre det for oss selv. Ikke fordi andre vil vi skal gjøre det. Det er du som skal være klar, det er du som skal ønske det, og det er du som skal gjennomføre det på dine premisser. En tur til postkassen kan være ditt mål, og din seier. En tur i nabolaget. Kanskje vil du utforske de flotte turområdene du har rundt deg. Husk også at det finnes en haug av gode forslag til hjemmetrening på nettet dersom du synes det å gå på treningsstudio er en dørstokkmil. Jeg synes det er utrolig vanskelig å trene hjemme selv om jeg har både manualer, step, strikk og vektstang, men for andre kan hjemmetrening fungere optimalt. Jeg har ei datter som er helt rå på hjemmetrening. Stort sett hver dag trener hun økter hjemme, og det er økter som mora svetter av bare ved ¨tenke på. Jeg er storfornøyd med ” mitt ” treningsstudio som jeg tar turen til 5, og noen ganger 6 ganger i uken., og jeg har aldri opplevd noe negativ der. Der er mange muligheter, og det er du som bestemmer din vei. Og veien, den tar du skritt for skritt.

 

HUSK også : Det er ALDRI for sent å gjøre en endring

 

Ta endringer på alvor

Selv om man på forhånd ikke har tenkt tanken, og ikke frykter noe, så kjenner man pulsen litt. Jeg kjente at pulsen gikk litt raskere. Jeg tenkte jo tanken ” tenk visst.” Et øyeblikk hadde jeg lyst til å avbestille timen, men fornuften seiret. Skulle de finne noe, så er det bedre at man finner det nå enn senere.

Vi er heldige med mye i Norge, bla så får kvinner mellom 50 år og 69 år tilbud om mammografiscreening. Nå er jeg blitt så voksen at jeg fikk time til mammografi for to uker siden. Jeg har tidligere tatt mammografi to ganger, den ene gangen er kanskje tre, fire år siden etter at jeg hadde hatt en byll på den ene brystet. Ei lita stund etter at de hadde tømt byllen, så fikk jeg innkalling til mammografi på sykehuset. Akkurat den undersøkelsen husker jeg som om det var i går. Det var da de mente at de hadde funnet noe på bildene, og jeg måtte inn til nye undersøkelser hos en lege. Jeg husker verden raste sammen et lite øyeblikk der. Etter grundige undersøkelser, så var det rester av byllen de hadde funnet. Fra en verden som hadde rast, så følte jeg meg som verdens heldigste. Et lite øyeblikk så hadde man kjent på frykten og redselen, men nå var det lettelse og gledestårer.

Da jeg var på mammografiscreening for to uker siden, så skulle legen først se litt på brystene mine før man får brystene skviset sammen i denne mammografimaskinen. Det føles som om de blir helt flate, og det er et godt trykk man får. Det er ikke smertefullt som noen mener, men det er jo litt ubehagelig når man føler at brystene plutselig blir presset sammen til pannekaker omtrent. Litt lur føler man seg der man står, men for en viktig undersøkelse dette er. Jeg håper alle som er med i mammografiprogrammet følger opp timene de får. Man følges opp hvert annet år. Brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner. I 2020 fikk 3424 kvinner i Norge brystkreft. Mammografiprogrammet har som mål å redusere dødeligheten av brystkreft blant kvinnene som inviteres, og oppdage sykdom i et tidlig stadium, der sjansene for mer skånsom behandling og å kunne beholde brystet er større. Innføringen av organisert mammografiscreening for kvinner i alderen 50-69 år har ført til en betydelig reduksjon i dødelighet av brystkreft blant kvinner i Norge. Det viser en stor studie fra Kreftregisteret.

I løpet av ti minutter så hadde legen sett på brystene, og undersøkelsen gjennomført. Jeg ville uansett resultat få brev fra sykehuset i løpet av 1-4 uker. Takk og lov at de understrekte at jeg kom til å få svar uansett. Visst ikke så hadde jeg fått småpanikk når det dukket opp brev fra sykehuset i Digipost med svar på mammografiscreeningen på torsdag. Pulsen gikk en del raskere når jeg logget meg inn i Digipost. Jeg kjente litt på denne usikkerheten, og jeg dro et lettelsens sukk da jeg så overskriften: Mammografibildene viste ikke tegn til brystkreft. Puh!

Jeg har jo en gang tidligere fått en beskjed som ikke var den samme som jeg fikk etter mammografiscreeningen. Beskjeden om at de hadde funnet kreft. Jeg har kjent hvordan verden raste sammen rett foran meg. Jeg har kjent på frykten for å dø.

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Dette har jeg skrevet om på bloggen tidligere. Hører man ordet kreft, så tenker man ofte på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse.

Kraftige blødninger fikk mine alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Ikke sånn skikkelig. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet. Jeg var en av de heldige. Jeg hadde verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg har sluppet unna de store senskadene. Men jeg fjernet lymfeknuter. Fjerningen av lymfeknutene er årsaken til det store lymfeødemet mitt. Det har også vært tøft psykisk. Noen har senskader i en periode, mens andre må leve med det resten av livet. Akkurat på denne dato for 19 år siden var jeg ferdig operert, og straks klar for overflytting fra Radiumhospitalet til Sørlandet Sykehus

Det er så viktig at man stiller opp når man får time til mammografiscreening, og det er så viktig at man tar på alvor når man merker endringer i kroppen generelt . Mine blødninger i 2002 kunne fått katastrofale følger om jeg hadde oversett de. Krefttypen jeg hadde var svært aggressiv, og hadde spredd seg som ild i tørt gress. Tar man endringer på alvor, så kan det bety så mye for. Heller et lege besøk for mye enn et for lite.

Ikke akkurat bestevenner

Jeg har fått et nytt familiemedlem. En nyinnflytta sak som i utgangspunktet ikke var særlig velkommen. En sak jeg har et hatforhold til , så må jeg altså prøve å bli glad i denne saken, eller i det minste godta at den er her. At saken kan bli en venn, den er vanskelig å se, men kanskje kan vi jobbe mot det samme målet.

På torsdag flyttet denne saken inn hos meg

Mitt nye familiemedlem, det er en badevekt. En sort badevekt. Det er år siden jeg hadde en badevekt i hus. De gangene jeg har veid meg, så er det ikke noe som har skjedd her hjemme. Nå fikk jeg klar beskjed fra fastlegen min om å skaffe meg en vekt. Grunnen er selvsagt Saxenda. Når jeg nå har begynt på denne slankesprøyta, så må jeg helt klart følge prosessen, så da var det bare å krype til korset, om det kan kalles kryping da. Det satt langt inne å kjøpe meg vekt. Veldig langt inne.

Jeg hater badevekter. Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står klar til å le hånlig når man går på den. Selv om tallene mine går nedover, så føler jeg likevel at vekten tror den er mer sjef enn meg. Selv om tallene går nedover, så kjenner jeg likevel panikken hver gang jeg vet jeg skal få dommen. Den største frykten jeg har er nok at tallene ikke skal vise det jeg ønsker. Skuffelsen er det vel jeg er redd for å kjenne på.

For min del så startet nok mitt hatforhold til vekt på barneskolen. Jeg gruet meg så til å bli veid hos helsesøster eller skolelegen, og det er spesielt en episode som har brent seg fast. Jeg gikk i 4.klasse. Jeg skulle veie meg hos skolelegen. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg var annerledes i forhold til kropp, og jeg var heller ikke alene om å ha litt valpefett som ei venninne av mor kalte det. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle løpe, men jeg var alltid aktiv som barn. Jeg var med på alt de andre var med på. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som hette at man ikke hadde lyst. Han var streng i stemmen. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Du vet vel at du er altfor tjukk.?” Nå var stemmen enda strengere…

Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret mye seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det den riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt. Etter det hatet jeg virkelig å veie meg. Jeg kan liksom ikke helt se for meg at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne fæle tingen. Når legen min lurer på hvordan det går med vektnedgangen, og begynner å gå mot vekta, så kjenner jeg panikken komme. Den vekta skal ikke jeg på. Jeg har lovet legen å kjøpe meg vekt. Nå har jeg holdt avtalen vår. Og jeg skal bruke den.

Etter starten på Saxenda, så har vekta begynt å gå nedover igjen. Hurra! Jeg var på vekta ved oppstart, og i forrige uke, og jeg er veldig fornøyd så langt. Så det store sjokket fikk jeg jo ikke når jeg tok i bruk den nye vekten min for aller første gang, men det er en kjapp prosess. Kjapt opp, se tallene og lynraskt av igjen. En gang i uken skal jeg gjennom marerittet, iallefall de første månedene. Deretter kan jeg gå over på en gang i mnd. Så lenge tallene er gode, så skal det nok gå fint. Bestevenner blir vi aldri, men det trenger vi heller ikke å bli. Vi gjør begge den jobben vi skal, og det holder lenge.

Jeg er nå på maxdose på Saxenda, og har gått snart en uke på maxdose. I løpet av 12 uker på maxdose, så skal man ha gått ned 5% av kroppsvekta for og kunne fortsette på den. Derfor er det jo kjempeviktig at jeg følger med. Antageligvis vil jeg kjenne på en super motivasjon om tallene fortsetter å gå nedover, og jeg vil jo se at ei vekt også kan være til god hjelp i prosessen jeg er i nå.

Det gjøres undersøkelser på det meste, og det har også blitt foretatt undersøkelser på hvilke dager man bør veie seg på, og det er ikke mandager som sikkert mange tror. Helt utrolig at det skal bety noe hvilken dag man veier seg på, men det skal visst ha en betydning sier undersøkelser. Flere faktorer skal kunne påvirke vekten, og derfor er det altså ikke uten betydning når du går på vekten. Om du har vekt hjemme, og bruker den flittig, så kan jo dette være noe å tenke på sier disse undersøkelsene :

1. Vei deg en gang i uken, eller eventuelt én gang annenhver uke, så får du et mer realistisk bilde av om vekten er på vei i riktig retning.

2. Vekten kan svinge med opptil hele 2,5 kilo om dagen. Så derfor bør du veie deg på samme tidspunkt hver uke, om morgenen, etter at du har vært på toalettet for å få et mest mulig riktig bilde. Og vei deg alltid på onsdager. En finsk studie viser at vekten svinger minst midt i uken. Så onsdag er dagen for å veie seg altså.

3. Noter tallet på badevekten, men ikke legg så mye mer i det. Kjenn heller etter hvordan klærne sitter.

Ha en nydelig lørdag der du er. Jeg skal i ettermiddag sette meg i bilen, og kjøre mot Arendal hvor jeg skal passe på prinsene mine til i morgen formiddag. Det er alltid fint å være med guttene mine. Alfred som er den yngste, han blir to år neste søndag, og Henry som er storebror, han blir 3 år uken etter. Tiden går så fort, og de er blitt så store. Man må virkelig nyte tiden sammen med de. Det er så fantastisk når guttene mine kommer løpende mot meg med åpne armer når de ser meg, da smelter mommohjertet helt. Nyt dagen! Vi blogges i morgen.

 

 

Gode nyheter

Jeg har passert 50 år. Faktisk er jeg blitt 51. Hodet mitt skjønner ikke alltid at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Jeg føler meg ikke som en 50 åring, og det må jo definitivt være positivt. Ikke at jeg vet hvordan en 50 åring skal føle seg om man føler seg akkurat som alderen, men hodet mitt er aldersmessig på en helt annen plass. Min mor som er blitt en voksen dame på 80 år, hun sier det samme. I hodet sitt, så er hun slettes ikke 80 år, men det er vel mer kroppen som stadfester at alderen er mer riktig. Jeg synes det er så godt at man føler seg yngre enn man er.

Selv om jeg gjerne skulle ha sagt at jeg er 49, og blitt der, så er jeg altså 51 år. Jeg føler meg på en veldig god plass i livet. Bortsett fra en vekt man ikke er fornøyd med, en fot som er ganske betent, og det faktum at man har lymfødem, så fungerer kroppen etter forholdene bra. Man må nok bli flinkere til å sette pris på de tingene i livet som er gode. Man er nok veldig flinke til å la det negative få mest fokus. Sånn er jeg til tider, og det blir feil fokus.

I dag tenkte jeg å skrive litt om positive nyheter for oss som har passert 50. For dere som følger bloggen min, så vet dere at jeg for to uker siden skrev om at vi overvektige, vi forbrant halvparten av en normalvektig person når vi trente. Sånn forskning må jeg bare prøve å glemme, og heller ta til meg den positive forskningen som jeg leste om forleden dag.

Ny forskning slår nemlig fast at vi 50 åringer har like god forbrenning som 20 åringer. Det er gode nyheter for oss som er blitt godt voksne. Kanskje litt dumt at man ikke kan bruke forbrenningen som unnskyldning når man som godt voksen legger på seg, men forbrenningen er faktisk forbausende stabil fra tenårene til vi runder 60. Det har vært gjengs oppfatning at kroppen gradvis forbrenner færre kalorier fra vi fyller 30 år. Nå må vi altså lete etter andre forklaringer når vi som godt voksne har belter som trenger nye hull.

I en ny studie har forskere målt det totale energiforbruket til omkring 6400 menn og kvinner fra 29 land. Deltakerne var mellom 8 dager og 95 år gamle. Mens forskere fant ut at forbrenninga endret seg mellom ulike livsfaser, så fant de overraskende nok ingen endring midt i livet.

Faktisk så holder forbrenninga seg på det samme nivået fra 20 årene, og helt til vi når 60-årene. Da skjer det en gradvis reduksjon, fram til når vi som 90-åringer har ei forbrenning som er rundt 26 prosent lavere enn hos de som er midt i livet. Vi vet at bilringer begynner å feste seg når vi blir 30-40 år gamle. Men vi kan altså ikke bruke forbrenninga som en unnskyldning før vi runder 60.

Det er jo veldig gode nyheter at forbrenningen til en 50 åring er like god som hos en 20 åring. Litt dumt kanskje at man ikke lengre kan bruke forbrenningen som en unnskyldning. Er man i tillegg en overvektig 50 åring, så forbrenner man bare halvparten hehe. Men her skal man fokusere på det positive som jeg skrev i starten av innlegget mitt i dag. Det er ikke hver dag en 50 åring kan føle seg som en 20 åring, men i dag kan alle vi 50 åringer føle oss akkurat som det, ihvertfall når det kommer til forbrenningen.

Og visst du lurer på hvor jeg har kjøpt de flotte jakkene jeg har på meg, så er begge fra Twentyfour.

 

Ha en nydelig lørdag! Vi blogges i morgen.

 

 

Kilde: Forskning.no

De første sprøytestikkene

De første sprøytestikkene er satt. For hvert stikk jeg setter, så er det et håp. Et håp om at innholdet i denne sprøyta kan hjelpe meg.

Denne uken startet jeg på Saxenda som sprøyten heter. Saxenda er godkjent for å hjelpe personer med fedme, overvekt og vektrelaterte helseproblemer. Dette legemiddelet kan fastlegen skrive ut på blå resept, men det er et legemiddel det må søkes individuell refusjon på. Det betyr at søknaden fra fastlegen må via Helfo.

” Alle ” kan ikke få Saxenda. Ut i fra det jeg har lest, så skal man ha en BMI på over 27, men så kommer også dette med vektrelaterte helseproblemer inn i bildet. Da snakker vi bla om diabetes 2. Derfor er dette noe man skal ta en diskusjon med fastlegen rundt. Jeg tenker det er viktig at det finnes krav og grenser for at man skal kunne få sprøyta. Samtidig så er det jo også viktig å understreke at man bør ha en plan før man starter opp med medisinen. Med å ha en plan, så betyr det at man ikke bare kan leve som før, lene seg tilbake, og vente på resultatene. Man må som ved andre vektrelaterte opplegg, endre. Man må ha en plan for mer aktivitet og trening, og man må ha en plan for endringer i kosten. I løpet av døgnet bør man gå i minst 30 minutter, eller trene hardt (høy puls) i 5-15 minutter. Helst begge. Mirakelkuren er ennå ikke oppfunnet mot fedme, så Saxenda er naturlig nok heller ikke et mirakelmiddel, og man skal redusere kaloriene, og øke den fysisk aktiviteten. Selv med store helseutfordringer, så kan de aller, aller fleste gjøre noe aktivitet. Man må bare legge en treningsplan som passer ens egen helse. Og husk at alt er bedre enn ingenting.

Saxenda inneholder virkestoffet liraglutid, og dette virkestoffet påvirker appetitten. Kjernen av Saxendas virkemåte er appetittnedsetning, som vi vet er et svært viktig for mange av oss som sliter med overvekt. Mange av oss kjenner til det å overspise og ignorere kroppens metthetssignaler. Får man kontroll på appetitten og kaloriinntak, så vil man oppleve å gå raskere ned i vekt. Jøran Hjelmesæth, som er professor ved Universitet i Oslo og leder av Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst mener at medisinen har et stort potensial til å hjelpe folk ned i vekt og vedlikeholde vekten. Hjelmesæth er også klar på at Saxenda ikke er en vidundermedisin, men et nyttig hjelpemiddel.

Saxenda er en sprøytepenn hvor man trapper opp gradvis med større og større dose. Jeg har nettopp startet, og startdosen er på 0,6 mg. Hver uke skal man øke til man når maxdosen på 3 mg. Jeg skal stå på 0,6 i noen dager til, så jeg er helt i startfasen. Foreløpig har jeg ikke de store erfaringene å fortelle om, men jeg merker nok litt dette med metthetsfølelse. Denne håper jeg blir sterkere, og mer merkbar når jeg nå snart skal øke på dosen. Ingen bivirkninger ennå, men igjen, jeg er helt i starten.

Vanlige bivirkninger av Saxenda er kvalme, diaré, forstoppelse, hodepine, oppkast, lavt blodsukker, nedsatt appetitt, opprørt mage, tretthet, svimmelhet, magesmerter og endringer i enzymets (lipase) nivåer i blodet. Kvalme er mest vanlig når du først begynner med Saxenda, men reduseres over tid hos de fleste, ettersom kroppen blir vant til medisinen. Jeg har ikke kjent på kvalmen etter de første sprøytestikkene, men det kan jo absolutt komme.

I og med at jeg har kjent litt på denne metthetsfølelsen, så har jeg tro på at den vil bli sterkere utover i opptrappingen. Og med en tidlig metthetsfølelse når jeg spiser, så sier det seg selv at mindre kommer inn i munnen min, og ned i magen. Så der er jeg utrolig spent på dagene fremover.

Jeg tror ikke at sprøyta vil få meg til å rase ned i vekt. Jeg er det man kaller en veldig forsiktig optimist. Det er ikke sikkert den fungerer i det hele tatt på meg. Vi mennesker er forskjellige i forhold til hvordan vi  reagerer på medisiner. Jeg krysser alt jeg har for at jeg er blant de heldige, og at den har en hjelpende effekt sammen med all treningen min. Jeg tror vel man skal avslutte behandlingen etter 16 uker etter man har kommet til maxdosen dersom man ikke har gått ned minst 4 % av startvekten. Jeg vet at veldig mange har hatt en veldig god effekt. Jeg har lest om personer som har mistet både 20 og 30 kg. Ei venninne nærmer seg 20 på 10-12 mnd. Jeg har selvsagt også lest om de som ikke har særlig effekt. I en undersøkelse som er gjort blant overvektige som har satt denne sprøyta, så viste den at blant de 1300 personene som deltok i studien, så gikk man ned 15 kg i snitt på et år. Det er gode resultater! Det er også viktig å legge til at man ikke må ha diabetes type 2 for å kunne få denne sprøyten, men man må være ” feit nok. ”

Nå er jeg spent på tiden fremover. Ingenting hadde vært bedre enn om denne sprøyta faktisk kunne hjelpe meg med å gå ytterligere ned i vekt. Jeg tar gladelig dette stikket hver dag dersom det vil hjelpe meg i kampen mot kiloene. Jeg føler vel at jeg ikke alltid er blant de heldige, så derfor er jeg veldig forsiktig optimist. Jeg skal fortsette å trene like mye, og jeg skal bli flinkere i forhold til kosten. Sprøyta motiverer meg faktisk til å endre litt på tankene rundt hva, og hvordan jeg spiser. Det er her jeg nok vil kunne oppnå mest, men jeg håper sprøyten vil kunne hjelpe meg ytterligere, og gi meg den viktige boosten som jeg virkelig trenger nå.

Fortsettelse følger…..

 

Vil sprøytestikket hjelpe meg i kampen jeg kjemper?

Skal jeg juble, eller være forsiktig optimist? Skeptisk? Redd? Jeg velger akkurat nå å være forsiktig optimist. Jeg velger å krysse fingrene, og håpe at jeg kan være en av de heldige. At dette kan gi meg den hjelpen jeg trenger, for akkurat nå, så trenger jeg hjelp for å komme videre.

Vi snakker om sprøyta. Sprøyta som skal være til så god hjelp mot fedme. Den eneste sprøyta som er godkjent som vektreduserende medisin. Sprøyta som må godkjennes av Helfo før man får lov til å bruke den. Sprøyta som påvirker appetitten, og skal hjelpe personer med fedme, overvekt og vektrelaterte helseproblemer med å gå ned i vekt mer effektivt enn ved bruk av kun diett og trening.

Jeg skrev om denne sprøyta forrige helg. Da skulle jeg selv til fastlegen min for å snakke om muligheten for at jeg kunne få prøve denne. Jeg har en fantastisk fastlege som jeg har en åpen, og god dialog med. Han har vært veldig støttende gjennom hele prosessen, og vet at jeg akkurat nå sliter med å komme videre nedover i vekt. Det å stå så stille, og faktisk oppleve at målebåndet viser bittelitt mer enn sist, det er frustrerende, og det tar altfor mye av min energi. Det blir for mye tankekjør.

Fastlegen min var positiv til at vi skulle søke om å få prøve Saxenda som denne sprøyten heter. Han sendte søknad til Helfo, og jeg er veldig glad for at jeg fikk den godkjent. Sprøyta er tydeligvis ikke en vare som apotekene har inne. Det var ingen apoteker i Kristiansand som hadde den, og på apotekenes hovedlagre, så var de også tomme. Så det betyr at jeg må vente en uke, eller to før jeg får startet. Sprøyten gis til personer med fedme, eller personer med overvekt som også har vektrelaterte problemer. Saxenda fungerer ved å påvirke reseptorene i hjernen som kontrollerer appetitt, og får deg til å føle deg mettere og mindre sulten. Dette kan hjelpe oss med å spise mindre og redusere kroppsvekten.

Det er viktig å understreke at denne sprøyta ikke er en mirakelkur. Det anbefales at man er fysisk aktiv, og har kontroll på kosten. Sprøyta blir et tillegg til dette. Jeg tror ikke at sprøyta vil få med til å rase ned i vekt. Jeg er forsiktig optimist. Det er ikke sikkert den fungerer i det hele tatt på meg. Vi mennesker er forskjellige i forhold til hvordan vi også reagerer på medisiner. Jeg krysser alt jeg har for at jeg er blant de heldige. Jeg tror vel man skal avslutte behandlingen etter 16 uker om man ikke har gått ned minst 4 % av startvekten.

Klart jeg også er redd for bivirkninger. Jeg leste en kommentar fra en av leserne mine forrige helg hvor både hun og mannen hadde prøvd denne sprøyta, og hadde blitt så dårlige at de måtte slutte med den. Mannen hadde slitt i lang tid etterpå. Klart man  blir ekstra skeptisk når man leser sånt, men jeg må bare tenke at det alltid vil være ulike reaksjoner. Selve medisinen er ikke ny, men den er relativt ny i bruken mot fedme, og overvekt. Man må prøve, og gjøre seg opp egne erfaringer. Men at jeg klart tenker på bivirkninger, det gjør jeg. Sprøyta, den ble egentlig brukt i behandling av diabetes 2. Under behandlingen, så oppdaget man at medisinen gjorde at pasientene også gikk ned i vekt. Da man så dette, så begynte man å bruke den for å behandle fedme også. Bivirkningene følges nøye over hele verden fordi medisinen er såpass ny mot fedme. Den bivirkningen man vet om, det er at man kan få veldig vondt i magen. Man får en intens metthetsfølelse. Ei venninne av min har merket denne metthetsfølelsen veldig godt. Hun har orket langt mindre mat. Hun var i starten en del dårlig. Hun var kvalm, og kastet litt opp. Magen var vel heller ikke der den pleide å være. Nå har dette stabilisert seg.

I en undersøkelse som er gjort blant overvektige som har satt denne sprøyta, så viste den at blant de 1300 personene som deltok i studien, så gikk man ned 15 kg i snitt på et år. Det er gode resultater. Det er også viktig å legge til at man ikke må ha diabetes type 2 for å kunne få denne sprøyten, men man må være ” feit nok ”

Ingenting hadde vært bedre enn om denne sprøyta faktisk kunne hjelpe oss med å gå ned i vekt. Jeg tar gladelig dette stikket hver dag dersom det vil hjelpe meg i kampen mot kiloene. Jeg føler vel at jeg ikke alltid er blant de heldige, så derfor er jeg forsiktig optimist. Jeg skal fortsette å trene like mye, og jeg skal bli flinkere i forhold til kosten. Det er her jeg nok vil kunne oppnå mest, men jeg håper sprøyten vil kunne hjelpe meg ytterligere, og gi meg den viktige boosten som jeg virkelig trenger nå.

Har du erfaringer med sprøyten, så del de gjerne. Det er nok mange av leserne mine som enten har søkt om å få bruke den, eller som er i tenkeboksen.

Til mandag skal jeg få se Studio og Gozzip sine vårkolleksjoner for 2022. Jeg har sett noen bilder, og kolleksjonen ser fantastiske ut. Jeg gleder meg så masse! Og neste helg skal du få smugtitte litt.

Ha en nydelig søndag!

Et sprøytestikk mot overvekt

Er et sprøytestikk om dagen det som skal til for å gå ned i vekt, og dermed gjøre noe med fedmeproblematikken? Mange leger mener at sprøyten som nå er blitt godkjent i behandlingen mot fedme kan snu opp ned på måten vi behandler fedme på.

Jeg har skrevet om denne sprøyten på bloggen før, og etter det har jeg fått mange henvendelser fra lesere som lurer på om jeg har prøvd den, og som selv ønsker å prøve den. Hver gang jeg hører om noe som kan ha positiv effekt på overvekt, så blir jeg utrolig nysgjerrig. Denne sprøyten er ikke noe unntak.  Hva slags sprøyte er dette, og hva slags effekt kan et sprøytestikk om dagen ha på overvekt? Vi er jo ennå ikke der at mirakelkuren mot fedme er oppfunnet, så hva er dette?

Det var i podcasten ” Radiolegen “,  at fastlege, Morten Munkvik snakket om sprøyten han mener vil gi god hjelp til overvektige, og dermed være med å løse noe av problemet ved å klare å gå ned i vekt. Munkvik uttaler i podcasten at sprøyten kan være banebrytende for måten man behandler fedme og overvekt på. Ørene mine blir ekstra store når jeg hører slikt. Man får dette håpet selv om det er lite, og samtidig, så sitter man med masse spørsmål. Visst dette kan være banebrytende for behandling av fedme og overvekt, så bør jo da resultatet av behandlingen tilsi at man kan gå ned en del? Det bør være snakk om noen prosenter av kroppsvekten tenker jeg. Er man overvektig, og sliter med å klare å gå ned i vekt, så bør denne sprøyta være såpass banebrytende at man merker en vektnedgang…

Sprøyta det er snakk om, den ble egentlig brukt i behandling av diabetes 2. Under behandlingen, så oppdaget man at medisinen gjorde at pasientene også gikk ned i vekt. Da man så dette, så begynte man å bruke den for å behandle fedme også. Nå er det også mulig å få medisinen på blå resept, ved at fastlegen søker om refusjon.

Munkvik sier i podcasten at man ønsker å unngå fedmeoperasjoner. Det er mange til dels store bivirkninger etter en fedmeoperasjon. Da er denne medisinen bedre, sier han. Medisinen er ei sprøyte som man skal sette daglig. Den inneholder et metthetshormon som gir en følelse av å være «julekveld-mett» sier han. Morten Munkvik er overbevist om at sprøyta vil bli mer vanlig når folk får vite om den, og mener at det helt klart er en kjempegevinst i dette.

Siden jeg skrev om sprøyta sist, så har jeg snakket med min fastlege om denne, og han var veldig positiv til å søke om denne for meg.  Til mandag skal jeg jeg tilbake for å sette i gang prosessen. Jeg er spent, og jeg er helt klart spent på om jeg får den dekket. Jeg vil absolutt tro at jeg er i kategorien som både har behov for å kunne teste den ut, og som trenger boosten som denne kan gi meg. Siden sist jeg skrev, så har jeg også hørt erfaringer fra andre. Venninnen min fortsetter å gå ned, om ikke like mye, og like fort, men hun er veldig fornøyd med effekten den har. Jeg tror vi snakker om rundt 16-17 kg. En fysioterapeut jeg traff i sommer hadde en pasient som hadde gått ned 25 kg. 20 kg er nedgangen på ei jeg vet godt hvem er. Her snakker vi over en periode på  rundt 10-12 måneder. Et slikt resultat hadde jeg vært strålende fornøyd med.

Når en lege er så positiv til denne sprøyta som et ledd i behandlingen av overvekt, da blir jo jeg enda mer nysgjerrig på om denne sprøyta faktisk kan hjelpe meg med å gå ned i vekt. Jeg har mange kilo igjen som bør bort. Det står lite om bivirkningene av denne sprøyten i artikkelen som NRK publiserte om saken, men i podcasten, så snakker Munkvik litt om dette. Bivirkningene følges nøye over hele verden fordi medisinen er såpass ny mot fedme. Den bivirkningen man vet om, det er at man kan få veldig vondt i magen. Man får en intens metthetsfølelse. Venninnen min har merket denne metthetsfølelsen veldig godt. Hun har orket langt mindre mat. Hun var i starten en del dårlig. Hun var kvalm, og kastet litt opp. Magen var vel heller ikke der den pleide å være. Nå har dette stabilisert seg. Er det noen av dere som følger bloggen som har prøvd sprøyta?

I en undersøkelse som er gjort blant overvektige som har satt denne sprøyta, så viste den at blant de 1300 personene som deltok i studien, så gikk man ned 15 kg i snitt på et år. Det er gode resultater! Det er også viktig å legge til at man ikke må ha diabetes type 2 for å kunne få denne sprøyten, men man må være ” feit nok ” som Munkvik sier i podcasten. Altså man må ha en for høy BMI.

Ingenting hadde vært bedre enn om denne sprøyta faktisk kunne hjelpe oss med å gå ned i vekt. Jeg tar gladelig et stikk til dagen om den kunne hjelpe meg med overvekten, og hjelpe meg med å komme ytterligere ned i vekt. Det høres jo for godt ut til å være sant, men når leger har troen, så skal sannelig jeg også ha det. Samtidig ser jeg jo at en person i min omgangskrets har stort utbytte av den. En vektnedgang må jo gi en veldig boost også til å gjøre en jobb selv ved siden av vil jeg tro.

Fortsettelse følger…..