Det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form, ifølge ny studie. Endelig sier jeg bare.

En ny studie er helt klar på at vekten ikke er det viktigste for helsen vår, og denne studien håper jeg så inderlig at mange vil lese, og faktisk ta til seg.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Nylig publiserte amerikanske og britiske forskere en samlestudie om sammenhengen mellom BMI og helse. De har satt sammen data fra 20 studier. BMI, eller kroppsmasseindeks, sier noe om forholdet mellom høyde og vekt, og mens vekten for mange er en pekepinn på egen helse, tyder vitenskapen på at vi ikke skal stole blindt på den. Andre ting har kanskje mer å si. De med overvekt eller fedme og god fysisk form, de hadde nemlig ikke økt risiko for død, ifølge denne studien. De hadde heller ikke flere helseproblemer, som høyt blodtrykk, sammenlignet med normalvektige. Dårlig fysisk form, derimot, ga stor risiko for helseproblemer og død. Faktisk fant forskerne ut at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form. Forskerne bak studien mener derfor at BMI er et dårlig mål på folks helse. Endelig blir dette slått fast! Studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet British Journal of Sports Medicine.

BMI kommer ofte opp når overvekt og fedme blir diskutert. Jeg misliker sterkt det store fokuset som det er på BMI. Egentlig er BMI bare noe tull. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man kanskje ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Unge jenter, slanke jenter, de henger seg feks ofte for mye opp i BMI. De ønsker å være på den nederste delen av skalaen, og gjør det de kan for å slanke seg nedover. Man vet jo fort hvor farlig det kan bli.

I henhold til BMI-skalaen er man overvektig hvis man ligger mellom 25 og 30, mens en BMI på over 30 betegnes som fedme. BMI handler jo mye om farene for sykdom. BMI-inndelingen er for å kunne klassifisere folk etter hvilken risiko man har for sykdom. Trine Moholdt er forsker ved NTNU, og er enig i at vi er for opptatt av vekta. Moholdt sier til Forskning.no at det er mange som begynner å trene, men som slutter igjen når de ikke ser noen endring på badevekten, noe som er veldig uheldig i følge henne. Overvekt og fedme er forbundet med økt risiko for mange sykdommer, men risikoen kan reduseres betydelig hvis man er i god fysisk form sier Moholdt. Hun sier også at trening har et utall helsegevinster som er helt uavhengig av vektendring.

Forskerne bak studien mener oksygenopptak er et mer riktig mål på helsa enn BMI. Det baserer de på funnene i studien. Oksygenopptak er kroppens maksimale evne til å ta opp oksygen, levere det til musklene og bruke det til å produsere mer energi. For at kroppen skal klare det, så må kroppen fungere godt. Lungene må være friske, hjerte- og karsystemet må ha god kapasitet, og musklene må være sterke. Du har kanskje målt ditt opptak hos lege, eller på sykehus ved å få en slags klype på fingeren.

BMI’en sier kun noe om forholdet mellom høyde og vekt. Den totale vekta til en person er avhengig av både fett og muskler, og en person med stor muskelmasse kan ha en BMI som indikerer både overvekt og fedme. Det til tross for at de verken har mye fett på kroppen eller økt risiko for sykdom.

Det har lenge vært diskutert at det er mulig å være «fat but fit», og flere studier har konkludert med at fedme ikke er spesielt farlig om den fysiske formen er god. Trine Moholdt syns det er bra at flere studier kan dokumentere dette, og legger til at mange studier undersøker livslengde, men hvordan man har det i årene man lever bør være mye viktigere mener hun.

Nå mener ikke jeg helt alvorlig at BMI er tull, men jeg mener at vi er for opphengt i den. For hver og en av oss, så kan vi finne ut risikoene uten å ha en BMI skala å forholde oss til. Det går for eksempel på kondisjon, fysisk form og magefett. Man kan gå til legen å måle de viktige verdiene. Hvordan er sukker, kolestrol, blodtrykk? Er andre verdier som de skal være? Ta en prat med legen din rundt helsen din, og ikke vær for opphengt i BMI’en. BMI skiller ikke fett og muskler, og det er en klar svakhet. En veltrent person med mye muskler kan få en for høy BMI fordi muskler veier mer enn fett. BMI sier heller ikke noe om hvor fettet sitter på kroppen. Det er helsemessig mer farlig å ha mye fett på magen enn for eksempel på lårene. Denne forskjellen får man ikke frem på BMI.

Jeg trener masse, og har totalt vært over 60 kg tyngre enn jeg er i dag. Jeg er fortsatt stor, og skal man følge BMI skalaen, så har jeg fortsatt fedme. Men når jeg veier meg på Tanita vekten min, så sier den helt klart at jeg har mye muskler. Jeg har en stor andel muskelmasse. Dette bryr ikke BMI’en min seg om. Om jeg ser på andre viktige verdier, så ser jeg at jeg på kroppsfett, så er jeg straks på normal. Når det kommer til fett rundt organene, så er jeg på normal. På verdiene som vekten måler, så er det kun BMI’en som er i rødt, og det sier masse tenker. jeg.

Det kom for en god tid tilbake et forslag om å øke BMI grensen fordi nordmenn stadig blir tyngre. En svært dårlig ide mente spesialister innen fedme. Igjen, jeg synes vi er for opphengt i BMI skalaen. Vi som er overvektige, vi vet det, og vi vet i tillegg hvilken risiko vi løper ved og ikke ta de nødvendige takene man må for å få helsen på rett gli. For meg er BMI skalaen bare ett ekstra stressmoment, og jeg har valgt og ikke henge meg opp i den. Og så er det skremmende at unge, slanke mennesker bruker BMI skalaen for å hele tiden ligge i den nedre delen.

Jeg er glad for denne nye studien som sier at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form. Kroppsformen vår sier ingenting om hvordan vår fysiske form faktisk er. Jeg tror jeg våger å påstå at jeg med mine ekstra kilo kan være i langt bedre fysisk form enn flere som er normalvektig og slank. Det man ser er en ting, men hvordan man er på innsiden av kroppen, det er en helt annen ting. Jeg håper mange tar til seg studien.

I dag er det treningsfri. Jeg har hatt 5 gode økter denne uken, og så blir det nok en økt i morgen. Prinsene har vært her noen dager, og det er alltid like fint for mommo. Nyt dagen der du er! Vi blogges i morgen!

Smertene. De intense smertene jeg har hatt i begge hælene. Jeg var bombesikker på at smertene skyldtes plantar fascitt. Synderen var en helt annen….

Jeg har skrevet et par blogginnlegg om de intense smertene i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. Det har vært så intenst, og så vondt at jeg følte livet nærmest ble satt på pause. Det var konstante smerter når jeg beveget meg, og man beveger seg ganske mye i løpet av en dag. Jeg har hatt plantar fascitt tidligere, og jeg følte at jeg kjente smertene igjen bortsett fra at jeg aldri har hatt så intense smerter tidligere. Fysioterapeuten var enig i at det nok var disse plagene som var tilbake. Men det var det ikke. Bittelitt kanskje, men det var ikke synderen til smertene.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Synderen til de intense smertene var liktorn. På begge hæler. 7 stk fordelt på begge hælene. Så hvorfor har man ikke oppdaget de før? Jeg har aldri hatt liktorn tidligere, så jeg har aldri erfart hvordan det utarter seg. Jeg har hørt om det, men ikke noe mer. Under hælene har jeg ikke sett noe når jeg har prøvd å kikke. Jeg hadde en spesiell plass under hver hæl som det var sååå vondt, men det kjentes ut som en veldig hoven sene. Jeg trodde kanskje man kunne sett disse liktornene, men det har gått under min radar og også fysioterapeuten sin. Hun undersøkte ikke hælene med lupe når jeg skulle ha trykkbølge, så hun kan jo ha oversett at det var noe der. Da jeg kom dit for tredje gang, så tok hun en skikkelig titt før hun satte i gang, og da oppdaget hun noe som ikke skulle være der, og var helt sikker på at det var liktorn under begge.

Fysioterapeuten ville jeg skulle la fastlegen se på dette, og heldigvis var det ledig time kjapt. Fysioterapeuten hadde helt rett. Det var drøssevis av liktorner, hele 7 stykker fjernet han. Frem med skalpellen, og fjernet en etter en. Å fjerne liktorn var barnemat i forhold til trykkbølgebehandlingen. Borte ble de etter kort tid på benken hos fastlegen. Så var jeg spent på om dette hadde fjernet de intense smertene. Jeg har jo hatt det så vondt siden mai.

Jeg følte at jeg kunne begynne å leve igjen etter det lille inngrepet hos fastlegen. All smerte var borte, og jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk herlig det var å føle på 0 smerte! Hadde jeg ikke hatt hemninger, så hadde jeg danset bort til bilen, og jeg hadde sikkert danset ennå. Smerten er borte, og jeg kan leve som jeg gjorde før dette dukket opp.

Liktorn skyldes ofte hard hud, og hard hud oppstår når et hudområde fortykkes på grunn av stadig press mot området. Det dannes en hard kjerne, og denne kjernen oppleves som en torn som stikker inn i underhuden. Det kan brenne og stikke. Gjett om det gjorde. Det føltes som kniver hver gang jeg gikk. Ofte er sko og strømper årsaken til liktorn. Jeg bruker kompresjonsstrømper hver dag, og det skulle være ok for føttene. Gode sko bruker jeg også. Gaitline og Fitflop om sommeren. Mye Gaitline ellers i året. Jeg bruker alltid gode joggesko på trening og turer. Men…i vår når jeg begynte å jobbe ute i hagen, så tok jeg ofte på meg noen sko som nok ikke var de beste for beina, men de var så enkle å ta på seg. De ble brukt en del. Såpass mye at jeg er sikker på at de er synderen. Gjett om jeg har kastet de? Oh yes! Nå har jeg ” ofret ” et par noe eldre Gaitline sko som jeg bruker i hagen.

Fotpleie er også veldig viktig, og det er jeg veldig flink til å ta. Jeg tar fotpleie annenhver eller tredjehver måned hos fotterapeut. Men jeg har nok denne gangen ikke vært siden mai måned, så hadde jeg gått med det intervallet jeg pleier, så hadde kanskje hun sett det tidligere. Samma det. Jeg er bare evig glad, og evig takknemlig for at vi fant synderen, og for at smertene er borte. Det jeg vet at jeg skal gjøre nå, det er å bestille meg fotpleie. Jeg vet også at jeg skal være like flink fremover som jeg pleier å være.

Til slutt en STOR takk til alle dere nydelige lesere som har tipset meg og rådet meg i forhold til gode sko når jeg har hatt det så vondt. Om ikke plantar fascitt var synderen denne gangen, så tar jeg med meg skorådene, for gode sko blir enda viktigere for meg fremover.

I dag er det treningsfri etter å ha trent 5 dager denne uken pluss at det blir trening i morgen. Når jeg ikke trener slik som i dag, så føler jeg faktisk at noe mangler, og det må da være en god ting. I dag skal jeg bruke en del tid ute til å klippe plenen for siste gang i år. Jeg hadde ikke tenkt det siden det har blitt september, men den trenger en siste klipp ser jeg. Så tenker jeg at jeg skal få klippet ned en del visne blomster, og busker, så de er klare til neste år.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Jeg har fortalt dere om de intense smertene som jeg har hatt under hælene mine de siste ukene. Det har ikke kun vært i den ene. Nei da, smertene har like godt vært i begge to. En del verre i høyre enn venstre, men det har til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden også, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. I følge fysioterapeuten min, så er jeg disponert for plantar fascitt : Jeg er overvektig, jeg er himla plattfot og jeg trener mye.

Jeg har trent hele tiden selv om en del har vært smertefullt. Kanskje dumt å trene som vanlig. Kanskje burde jeg ha tenkt litt alternativt, men jeg har også merket at sko med god hældropp og demping har hjulpet meg en del. Jeg har feks et par Okaki joggesko med god hældropp som jeg har brukt når jeg har vært ute på tur i løypa. Disse skoene har vært utrolig gode, og smertene har ikke vært så intense med de på. Hældropp, det var det en leser som tipset meg om, så tusen takk! Hældropp er høydeforskjellen mellom hælen og forfoten. Jo større dropp, desto brattere blir vinkelen mellom hælen og forfoten. Når du for eksempel går barbeint, berører hælen og forfoten bakken på samme nivå: droppen er 0. I den andre enden av skalaen, med høye hæler, er droppen mye større. En dropp som ikke er tilpasset ditt naturlige steg, tvinger deg til å endre steg og plutselig øke belastningen på muskler og sener på en unormal måte. Er man plaget med plantar fascitt, så skal man ha høydeforskjell mellom hæl og forfot på sko, og da spesielt joggesko.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg fikk mange anbefalinger om trykkbølgebehandling av dere som leser bloggen min. Tusen takk til alle som delte sine erfaringer. Det setter jeg så stor pris på!

Valget mitt ble trykkbølgebehandling, men pga ferie, så ble første behandling på tirsdag. Fysioterapeuten som jeg får lymfedrenasje hos driver også med trykkbølgebehandling, så jeg dro til Marianne på Nodeland Fysioterapi. Kjente jeg grugledet meg. Gledet meg til forhåpentligvis å få hjelp, for dette har virkelig vært smertefullt. Gruet meg litt fordi jeg ikke ante hva jeg gikk til, og dere som delte erfaringene med meg både på bloggen og i privat melding, dere har alle opplevd behandlingen forskjellig. Fra ubehagelig til veldig smertefullt har vært dommen fra dere. Alt avhenger selvsagt av smerteterskel. Vi reagerer ulikt på smerte. Det er jo også grunnen til at smerte ikke legges til grunn av leger når de skal vurdere ulike utfordringer. Smerte oppleves så forskjellig. Jeg tror jeg har ganske høy smerteterskel. Jeg kan klage, men jeg tror jeg tåler en del.

Etter en grundig samtale om hvordan jeg opplevde smertene, og hvor smertene var verst, så kom apparatet inn i rommet. Lignet en slags pistol. Jeg var klar og pistolen var klar, og da var det bare å sette i gang. Hun startet forsiktig, men justerte styrken tre ganger før vi var der hun mente var passelig. Smertefullt? Nei, det synes jeg ikke. Vondt? Ja, når hun traff de mest betente områdene, så var det helt klart vondt, men heldigvis ikke så smertefullt som jeg hadde psykisk forberedt meg på. Det var liksom helt innafor. Behandlingen er jo heller ikke så lang, så jeg følte dette gikk helt fint. Men igjen, så kjente jeg absolutt når hun var der smertene var mest intense.

Etter en runde på hver hæl, så var jeg ferdig med første behandling. Så fikk jeg en del ting jeg måtte endre, eller starte å gjøre. Det første var ingen turer i løypa under behandlingen, og helst gå ned noe på antall skritt pr.dag. Ingen tredemølle under behandlingen. Når behandlingen er over, så vil hun at jeg skal gå i bakke på mølla. Det gjør jeg sånn sett i dag, men gå i noe brattere bakke enn i dag. Jeg må strekke ut føtter og legger etter trening. Der er jeg elendig i dag. Jeg er ikke flink til å strekke ut i det hele tatt, så nå må jeg bli flink pike der. Jeg må bruke spesialsålene mine i alle sko. Vel, ikke i sandaler. Der blir det utfordrende å få til å ha såler, men jeg har jo sandaler med veldig god demping. Alt dette skal jeg nok få til. Liker ikke spesialsålene fra ortopedisk, men jeg må jo bare bruke de. Jeg føler ikke at de er gode, men må bare prøve å venne meg til de.

Det siste punktet fra fysioterapeuten, det blir nok mest vanskelig: å gå med gode sko inne. Jeg går aldri med sko inne. Tøfler kan jeg selvsagt gå med, men ellers så er sko noe jeg kun går med ute. Nå må jeg altså prøve å venne meg til å gå med sko inne. Jeg har heldigvis et helt par nye Gaitline sandaler, så de har jeg nå begynt å ha på meg inne. Klart at jeg skjønner hvorfor hun vil jeg skal gå med sko inne. Jeg kjenner jo hvor mye bedre hælene mine har det, men jeg elsker å gå barbeint eller på sokker, og sko er i mitt hode til utebruk. Men nå prøver jeg, og foreløpig fungerer det. Om noen har tips om noen lette, gode sko jeg kan bruke inne, så tar jeg gjerne i mot tips. Det må være gode sko med god demping, men sandalene jeg bruker nå er jo ikke verken nette eller lette, og det skulle jeg gjerne hatt. En lett joggesko eller aller helst en annen type sandal enn jeg bruker nå. Kanskje jeg må kjøpe meg en ny Fitflop sandal, for det er en mye lettere og nettere sandal enn den fra Gaitline.

Jeg har veldig troa på trykkbølgebehandlingen! Etter første behandling, så merket jeg bedring med det samme. De to første dagene etter behandlingen, så var jeg nesten i himmelen. Så bra følte jeg meg. Torsdag kveld så kjente jeg litt igjen. Absolutt ikke så ille som det var, men jeg kjente ubehag, og litt smerte. Jeg føler nå at det er venstre hæl som jeg kjenner dette best i, og det var den hælen jeg hadde minst smerter i. Der har ikke behandlingen vært like effektiv som i høyre, og det tror jeg er fordi fysioterapeuten ikke var like mye i det betente området på venstre som på den høyre. Hun traff mer rett på det vonde området med trykkbølgen på høyre enn på venstre. Så neste behandling så skal jeg være mer nøye med å vise nøyaktig hvor det er mest vondt.

At behandlingen virker, det er jeg veldig sikker på at den gjør. Jeg har troa på at dette skal bli mye bedre, og forhåpentligvis at jeg vil komme tilbake til der jeg var med to stk hæler som ikke har smerter. Jeg har jo kun hatt en behandling, og kan ikke forvente magi, men jeg kjenner allerede bedring. Mange av dere har fortalt at dere var gode etter 2-4 behandlinger, så jeg håper på det samme. Til torsdag er det klart for ny behandling, og jeg ser frem til kanskje å være et skritt nærmere friske hæler.

I dag har jeg treningsfri…tror jeg. Jeg var på rægekveld med modelljentene mine i går, og jeg fant sengen en del senere enn jeg pleier, så da ble det ikke til at jeg stod opp 06.15 i dag. Jeg har hatt 4 treningsøkter denne uken, og med en i morgen, så er jeg innafor at jeg skal trene minimum 5 dager i uken.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges  morgen.

Yngste barnebarnet mitt, Alfred som blir 5 år i oktober, han er veldig klar i sin tale : Mommo har veldig lange og myke muskler, og siden jeg har så lange muskler, så kan jeg ihvertfall ikke drive med karate. Karate har vel aldri vært et ønske hehe, men prinsene mine, de snakker mye om å starte på karate. Skal man starte på karate, så kan ikke musklene være så lange og myke som mine sier Alfred.

Lange, myke muskler, det er altså løshuden på armene mine. Huden som henger der på armene, og slenger godt når jeg beveger de. Det har blitt masse løshud spesielt på armene, og Alfred er så fascinert av dette. Han synes ” musklene ” er så myke og gode, og han må stadig bort å kjenne på de. Begge guttene lurer jo også fælt på hvorfor mine armer er sånn, for de kjenner ingen andre med så myke, og lange muskler. Så da må man prøve å forklare på en god måte hvorfor mommo sine armer har blitt sånn. Jeg har vel også fortalt at jeg etter hvert kanskje kommer til å fjerne all den ekstra huden som jeg har på armene, og at det er hud og ikke muskler. Jeg skal nok være veldig glad for at det ikke er musklene mine som henger der og slenger. Så om legen en dag kutter musklene bort som Alfred sier, da kan jeg kanskje starte med karate, men han er likevel noe usikker fordi jeg nok er for gammel i tillegg, og litt for treig hehe. Jeg har vel sagt til guttene at jeg en dag skal løpe om kapp med de. De smilte godt da jeg sa det, og så vel for seg at de kom til å ligge ei mil foran meg, men for min del, så er det vel bare legge seg i hardtrening.

Løshud. Masse løshud. Etter å ha gått ned 30 kg, så har det blitt mye løshud gitt. Jeg har hatt løshud lenge, men minus 30 kg setter sine spor, og også på steder jeg ikke har hatt det før. Overarmene, der har jeg alltid hatt både grevinneheng og løshud, men ikke så mye som nå. Det henger og slenger godt der gitt, og huden blir jo ganske så rynkete når den er i fritt fall. I tillegg har jeg faktisk fått løshud på underarmen. Huden har begynt å bli skrukkete, og den har begynt å henge litt på en måte, spesielt på høyre arm. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle få løshud der også. Men jeg har skjønt at det blir løshud over det meste av kroppen når man får et stort vekttap, og kroppen spør ikke akkurat hvor det passer best å få det. Det samme gjelder hvor på kroppen man mister kiloene. Man må bare godta at man mister de der man mister de. Ofte er det jo feks brystene som får gjennomgå først, og la oss si det sånn, det har blitt mindre bryster også, og det er bittelitt kjedelig om jeg skal være ærlig. Bryster er pent og kvinnelig synes jeg, og selv om jeg fortsatt har bryster, så er de blitt mindre. Hadde man fått dekket inngrep for å løfte og få tilbake den opprinnelige størrelsen, så tror jeg at jeg hadde prioritert det først. Jeg håper jeg en dag kan gjøre noe med det, men da blir det vel på egen regning. Er det noen som vet om staten dekker inngrep som har med brystene å gjøre etter vekttap?

Ellers er det løshud på lårene. Masse løshud. Magen, der er det ikke så mye ennå selv om jeg har mistet mye vekt der også. Det jeg gruer meg mest til, det er å se hvordan halsen blir når jeg forhåpentligvis mister enda flere kilo. Jeg ser at den begynner å bli litt sånn rynkete, noe skjer i negativ forstand. Jeg er blitt smalere i ansiktet, noe jeg er super happy for, men har ikke lyst til å få løshud og rynker på halsen. Det er jo noe alle kan se veldig godt. Nei, jeg vet jeg ikke bestemmer dette, og ja, jeg er sikkert forfengelig, men akkurat det ser jeg noe mørkt på. Men ikke så mørkt at jeg ikke vil fortsette reisen mot et enda lettere liv. Å få en lettere kropp trumfer alt dette.

Åreknuter. Åreknuter har jeg hatt masse av. Skikkelige klumper. Et sted på låret er det en stor klump med flere åreknuter. Denne klumpen var tidligere dekket av magen min, magen hang liksom over. Nå er det ingen mage som henger over den, så den er stor og tydelig. Etter jeg nå har mistet 30 kg, så føler jeg at jeg har fått en haug av nye åreknuter. Det er jo rene åreknutegalleriet på lårene mine. Men legen kunne fortelle at jeg nok ikke har fått flere åreknuter, men etter vekttapet så har de kommet mye mer frem, og flere har nok ligget under huden uten at jeg har sett dem. Om jeg klarer å gå dobbelt så mye ned i vekt som nå, så skal de fjernes. Eller de skal fjernes uansett, for jeg har altfor mange. Jeg har fjernet åreknuter to ganger før, og den ene gangen var jeg også på det største tror jeg. De forsvant, men kom veldig fort tilbake igjen, sikkert mye pga vekten. Nå skal jeg uansett vente ei stund.

Det er laaangt igjen til at jeg overhode hadde fått et tilbud om kirurgi, og jeg vet ikke om jeg kommer til å legge meg under kniven heller. Mest fordi jeg er så redd for å ha det innmari vondt i tiden etterpå. Da skal det bli fordi jeg har så mye at det går ut over livskvaliteten. Fastlegen er tydelig på at det meste kan ordnes når man har nådd en vekt man er fornøyd med.

Pent er det ikke. Jeg tenker jo og på hva det vil gjøre med selvtilliten, og selvbildet om jeg skulle være så heldig å treffe en ny mann. This is me liksom. Jeg trenger ikke bekymre meg for verken det ene eller det andre nå. Jeg har ikke tatt av meg så mye av noe slikt hadde vært aktuelt nå uansett. En ny mann er det heller ikke i sikte. Selv om selvtilliten er blitt bedre med vektnedgangen, så er jeg ikke på noen arenaer pr nå hvor det kan være aktuelt å treffe en heller. Dating er ikke bare bare, men jeg håper jo og ønsker meg en ny mann i livet mitt.

Har du fjernet hud, og hvordan var dette for deg?

Alfred får nok kjenne på mommos myke, lange muskler ei stund til, men kanskje vil jeg fjerne de med tid og stunder, og om jeg velger det, da kan jeg begynne på karate, om jeg ikke er eldgammel innen da

Pokker altså! Jeg blir så frustrert og nesten litt desperat, og jeg er garantert ikke alene om å føle det akkurat sånn.

Frustrasjonen er pollen. Det har ikke slått ut på allergitester at jeg har pollenallergi, hvorfor kan jeg bare ikke skjønne. Jeg sliter big time i disse dager. Litt nysing og en litt trøblete nese, men den største frustrasjonen er øyne som klør, rennende øyne, røde øyne og øyepartier som hovner opp. Jeg holder på å bli gal av dette. Men ikke pokker om det slår ut på tester at jeg er allergisk. Heldigvis har jeg en fastlege som skjønner at jeg ikke har det greit på denne tiden, så jeg får allergitabletter og jeg får øyedråper, men jeg synes ikke allergitablettene hjelper noen verdens ting mot akkurat pollen. Men det må vel være mulig å prøve ut andre allergimedisiner enn Aerius? Det finnes vel mange ulike på markedet vil jeg tro.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg ble plaget av dette i voksen alder, og det er ikke så mange årene siden egentlig. Jeg er fra før av allergisk mot som feks en del metaller, men testene har ikke slått ut på verken pollen, midd, støv eller disse ” vanlige ” tingene. Nikkel har jeg reagert på siden jeg var veldig ung, og jeg husker godt hvor ille jeg ble når jeg gikk med uekte ringer, øredobber, klokker og armbånd. Det så ikke særlig pent ut. Etter hvert ble jeg så fornuftig at jeg sluttet å gå med alt dette billige jalla tilbehøret. Nå kan jeg i korte perioder gå med uekte tilbehør uten å reagere nevneverdig. Kan nok klø noe der jeg har hatt feks et smykke, men jeg får ikke vabler og sår lengre. Jeg kan også reagere på noe sminke som inneholder de metallene som jeg ikke tåler, men jeg føler absolutt jeg har kontroll på dette, men ikke på pollenproblemet.

Jeg er sikker på at det er mange av dere som har pollenallergi, og hva bruker dere for å få hverdagen noe bedre? Med noe bedre så tenker jeg på å kjenne minst mulig utfordringer rundt pollenallergien. Mindre rennende og kløende øyne feks. Legen ga meg en resept på Prednisolon fordi jeg hadde hovet så opp rundt øynene, og på lokkene, og det hjalp som heia det. Jeg skulle kun ta dette i tre dager, og det forsvant på en, to, tre, MEN så kommer det jo tilbake nesten like fort da. Jeg har jo heller ikke lyst til å gå på slike medisiner store deler av sommeren. Jeg har alltid hørt at disse kan påvirke vekta negativt, men det tilbakeviste fastlegen min, og hun på apoteket. Det ville ikke bety noe i korte perioder.

Jeg føler jeg ” gråter ” hele dagen på denne tiden, og spesielt ille er det når jeg jobber ute. Hjelpe meg som øynene klør og renner. Jeg vet ikke hvor det kom mest ” vann ” i går når jeg jobbet ute, om det var fra vannslangen eller øynene mine.

Nå er det sikkert mange som har det mye verre enn meg, men man må liksom ta utgangspunkt i egen situasjon, og for meg er det ikke greit når det står på slik som nå. Jeg tenker jeg skal ta en ny prat med legen min. Det er sikkert ikke så mye mer å gjøre kanskje. Det er kanskje sånn som dette jeg nå ha det om sommeren, men kanskje et medisinbytte kan være aktuelt.

I går skrev jeg om vekta som står bom stille. Jeg veier meg som regel en gang i uken. Onsdag er min veiedag, men i dag kunne jeg ikke motstå fristelsen når jeg våknet og skulle gjøre meg klar for trening. Det ble en veldig god start på dagen kan man si. Det ble både smil og et lite jubelrop. Jeg var redd den hadde gått motsatt vei av hva jeg ønsker, men jaggu hadde den rikket seg nå. Vekta hadde gått ned. Nå er jeg spent på hva vekta viser til onsdag, men jeg håper den vil vise det samme, eller kanskje også noe mindre. Jeg ser uansett at den nå beveger seg i riktig retning, og det gjorde dagen min enda bedre. Dere skal bli oppdatert.

Nyt søndagen! Jeg skal på plantemarked i dag, og håper å finne noen flotte stauder. Vi blogges til lørdag!

Jeg har passert 50 år. Faktisk blir jeg om få dager 54 år. Hodet mitt skjønner ikke alltid at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Jeg føler meg ikke som en 50 åring, og det må jo definitivt være positivt. Ikke at jeg vet hvordan en 50 åring skal føle seg om man føler seg akkurat som alderen, men hodet mitt er aldersmessig på en helt annen plass. Min mor som er blitt en voksen dame på 83 år, hun sier det samme. I hodet sitt, så er hun slettes ikke 83 år, men det er vel kroppen som stadfester at alderen er mer riktig. Jeg synes det er så godt at man føler seg yngre enn man er. Nå som kroppen min også er på et mye bedre sted helsemessig, så føler jeg meg nesten yngre enn bare for kort tid siden.

Selv om jeg gjerne skulle ha sagt at jeg er 49, og blitt der, så er jeg straks 54 år. Jeg føler meg på en veldig god plass i livet. Jeg føler at dagene blir bedre og bedre. Det meste fungerer så fint. Om jeg ikke er fornøyd med vekta, så er jeg veldig fornøyd ed vekttapet, og det å føle på en kropp som fungerer så mye bedre. Jeg må bli flinkere til å sette pris på alle de gode og positive tingene i livet. . Man er nok veldig flinke til å la det negative få mest fokus. Sånn er jeg til tider, og det blir feil fokus. Men kjenner jeg en endring der, og det føles godt.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I dag tenkte jeg å skrive litt om positive nyheter for oss som har passert 50. For dere som følger bloggen min, så husker dere kanskje at jeg for en tid tilbake skrev om at vi overvektige, vi forbrant halvparten av en normalvektig person når vi trente. Sånn forskning må jeg bare prøve å glemme, og heller ta til meg den positive forskningen som dukker opp.

Forskning slår nemlig fast at vi 50 åringer har like god forbrenning som 20 åringer. Det er gode nyheter for oss som er blitt godt voksne. Kanskje litt dumt at man ikke kan bruke forbrenningen som unnskyldning når man som godt voksen legger på seg, men forbrenningen er faktisk forbausende stabil fra tenårene til vi runder 60. Det har vært gjengs oppfatning at kroppen gradvis forbrenner færre kalorier fra vi fyller 30 år. Nå må vi altså lete etter andre forklaringer når vi som godt voksne har belter som trenger nye hull.

I en studie har forskere målt det totale energiforbruket til omkring 6400 menn og kvinner fra 29 land. Deltakerne var mellom 8 dager og 95 år gamle. Mens forskere fant ut at forbrenninga endret seg mellom ulike livsfaser, så fant de overraskende nok ingen endring midt i livet.

Faktisk så holder forbrenninga seg på det samme nivået fra 20 årene, og helt til vi når 60-årene. Da skjer det en gradvis reduksjon, fram til når vi som 90-åringer har ei forbrenning som er rundt 26 prosent lavere enn hos de som er midt i livet. Vi vet at bilringer begynner å feste seg når vi blir 30-40 år gamle. Men vi kan altså ikke bruke forbrenninga som en unnskyldning før vi runder 60.

Det er jo veldig gode nyheter at forbrenningen til en 50 åring er like god som hos en 20 åring. Litt dumt kanskje at man ikke lengre kan bruke forbrenningen som en unnskyldning. Er man i tillegg en overvektig 50 åring, så forbrenner man bare halvparten hehe. Men her skal man fokusere på det positive som jeg skrev i starten av innlegget mitt i dag. Det er ikke hver dag en 50 åring kan føle seg som en 20 åring, men i dag kan alle vi 50 åringer føle oss akkurat som det, ihvertfall når det kommer til forbrenningen.

Ha en nydelig 1.påskedag fine lesere. I dag reiser prinser og datter tilbake til Arendal etter fine påskedager. Kjenner at jeg så gjerne skulle hatt de mye nærmere så vi kunne ha vært mye mer sammen i hverdagen. De har blitt så store, og eldste prinsen starter i 1.klasse til høsten. Nå øver vi på å skrive, og regne, og snart skal han velge ut sin første skolesekk som mommo skal kjøpe til han. Yngste prinsen som er 4 år ga meg i påsken en god oppfriskning av bibelhistorien når han med stor iver fortalte meg om Lepus som ble hengt på et kors fordi det var så mange som ikke likte han. Lepus ble så lagt i et bur og da de skulle vaske han, så hadde han forsvunnet opp i verdensrommet. Dette fordi Lepus nok var magisk. På spørsmål om hvem Lepus var, så trodde han at han egentlig var en kylling. Jeg lo så tårene trillet.

Nyt dagen! Vi blogges til lørdag.

Hodet mitt er rart. Veldig rart til tider. Hodet mitt tenker mer ufornuftig enn fornuftig i visse situasjoner. Dette er sikkert noe mange kjenner til. Og et godt eksempel på hvordan hodet fyker av gårde, det fikk jeg erfare denne uken her.

Jeg går til kontroll hos legen hver 3.måned, og da pleier jeg også å ta med meg en urinprøve. De siste gangene har disse vist spor av blod. Legen har vært ganske sikker på at grunnen er de blodfortynnende medisinene som jeg går på. Disse kan visst gi blod i urinen, men han ønsket likevel å sjekke dette ut for å være sikker. Jeg er jo veldig glad for at legen min ikke bare tror, men vil vite. Så han sendte en henvisning til urologisk avdeling på Sørlandet Sykehus her i Kristiansand. På sykehuset hadde en lege vurdert dette, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle få time innen mars. Jeg tror henvisningen ble sendt fra legen min i nov/des. Jeg tolket det kanskje der og da som at de ikke vurderte det som noe alvorlig siden de hadde relativt god tid på å kalle meg inn.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

For to uker siden fikk jeg den ganske vanlige beskjeden fra Helfo om at sykehuset ikke kunne gi meg time innen fristen, noe som er tidsbrudd, og jeg kunne da velge et annet sykehus. Jeg kjente på meg at jeg ønsket å få svar, så jeg ringte til Helfo og lurte på hvor nærmeste urologisk avdeling da var, og det var ved Aleris i Lillesand, noe som igjen ikke er lange kjøreturen fra meg. Så jeg sa ja til å dra til Aleris, og det tok litt over en uke fra jeg ringte Helfo til jeg fikk time hos Aleris. Jeg fikk kjapt time, og var til undersøkelser der i går, fredag.

Jeg vet at man helst ikke skal google for mye, og spesielt kanskje på slike helserelaterte saker. Men jeg må liksom bare. Jeg må lese på nettet, og jeg googler i evigheter. Leser og leser. Det verste er at når jeg leser, så hender det ofte at jeg også konkluderer. Det er sikkert en del som kjenner seg igjen. Alle symptomer stemmer, så man vet hva man feiler før legen faktisk har satt en diagnose.

I skrivet fra Aleris, så skulle jeg altså sjekke urinrør og urinblære. De skulle se etter forandringer, om det var noe der som ikke skulle være der. Allerede der går alarmen hos meg. Når jeg i tillegg skal ta cysteskopi, som oftest tas ved mistanke om kreft, eller ved oppfølging etter kreft, så begynner hodet mitt å stresse veldig. Jeg stiller ikke meg selv fornuftige spørsmål, eller tenker fornuftige tanker. Det er ordet kreft som setter seg fast. Skulle jeg nok en gang bli rammet av denne drittsykdommen? Mistanke hos meg betydde ikke å utelukke, men at sjansen for kreft var stor. Jeg tenkte ikke på at jeg kun for 1 1/2 år siden ble operert for nyrestein, og at det lå igjen en del grus etter de knuste den. Kunne det være årsaken? Er det ting i livet mitt som kunne ha disponert meg for denne type kreft? Har jeg andre symptomer enn dette sporet av blod i urinen? Jeg har jo absolutt ingen andre symptomer.

Kanskje er det fordi jeg har vært rammet av kreft en gang før som gjør at jeg er veldig var på ting som dette. At jeg frykter det verste med en gang. Hvorfor må jeg alltid google, og liksom tro at jeg kan ha svaret før jeg overhode har vært hos en lege? Hvorfor må jeg bli så redd før jeg vet om det er noe å være redd for? Klart at tankene fra kreftsykdommen kommer opp i sånne situasjoner. Jeg tenker lite på det nå. Det er så lenge siden. Men det dukker opp i blant. Når det dukker opp så kan jeg kjenne på frykten jeg hadde. Frykten for døden. Det er jo naturlig egentlig. Heldigvis har jeg også evnen til å kjenne på hvor heldig jeg var. Heldig som hadde en gynekolog som fulgte meg opp så tett, og som oppdaget dette på et veldig tidlig tidspunkt. Jeg slapp cellegift, og jeg slapp strålebehandling. Jeg var en solskinnshistorie sa legen min på sykehuset.

Døgnet fra jeg fikk rede på hvilke undersøkelser jeg skulle ha i går, det var grusomt. Jeg skulle egentlig hatt besøk av ei venninne torsdag kveld, jeg orket ikke. Jeg kjente på frykten, og den følelsen er så vond å kjenne på. Jeg fikk sove, men våknet veldig tidlig.

Timen på Aleris var kl.0930. Fra kl.07 kunne jeg ikke på toalettet. Blæra skulle være så full som mulig. Jeg måtte drikke mye, men det ble nok ikke så mye fordi jeg var livredd for at jeg nettopp måtte på toalettet når jeg ikke kunne….Kl.09 kom jeg inn for å gjøre en forhåndsundersøkelse. Da skulle jeg sitte på en toalettstol, og tisse ned i ei trakt. Det var en ny opplevelse, noe jeg aldri har vært borte i før. De skulle bla måle trykket…igjen noe helt nytt.

Jeg følte meg helt ødelagt døgnet før, og ikke mindre ødelagt når jeg satt og ventet på legen. Jeg har jo heller ikke de beste erfaringene fra hvordan jeg har blitt møtt som overvektige på sykehus, så det var nok også blandet inn i alt jeg følte og tenkte. Men de tankene kunne jeg bare latt være å tenke. Jeg møtte på en helt fantastisk lege. Tenk om alle hadde vært som han. Jeg ble så godt tatt i mot, han forklarte og jeg spurte om alt jeg lurte på. Han hadde god tid til å svare meg. Han så at jeg var nervøs, og kunne fortelle at hadde dette vært i Sverige, så hadde de ikke kalt meg inn en gang fordi sporet av blod var minimalt. Sykehuset tok heller ikke så minimale spor veldig alvorlig. Og siden jeg verken røykte, eller hadde vært utsatt for kjemikalier, så var sjansene for at han så noe minimale. Også den nydelige sykepleieren jeg hadde møtte meg på en helt fantastisk måte, og tok så godt vare på meg. Man blir så takknemlig, for dette er ikke en selvfølge.

Cystoskopien var og en ny opplevelse. Et tynt instrument (skop) føres inn gjennom urinrøret og opp i urinblæren. Urologen kan da se gjennom cystoskopet som igjen er koblet til en skjerm. Han lurte på om jeg ville se, men nei, det hadde jeg ikke noe ønske om. Da jeg googlet dette, så stod det at undersøkelsen kunne være ubehagelig, men ikke vond. Og det er jo også nok til at jeg gruer meg. De første sekundene var ubehagelige, men smertefullt var det ikke. Fordi jeg hadde drukket noe lite, så måtte han jobbe litt for å få urinen klar, så det tok nok noe mer tid enn vanlig. Underveis var det et par ganger jeg måtte rope ” sava ” litt høyt, men ellers kjente jeg ingenting. Jeg fikk bedøvelse i form av en gele, så den må ha gjort jobben sin.

Konklusjonen etter undersøkelsene var at alt er 100 % fint. Jeg tror jeg svevde et lite øyeblikk. For en fantastisk beskjed å få. Gjett om det var ei som følte alle de gode følelsene på en gang etter den beskjeden. Jeg kjente på en utrolig takknemlighet. Så i går kveld ble det ræger som en liten ” feiring.”

Hva er så årsaken til at jeg har spor av blod? Legen mente det kunne være flere ting : Noen har spor av blod uten at man finner en årsak. Det kan være de blodfortynnende medisinene, og det kan være grusen som lå igjen etter nyresteinsoperasjonen som gir det, om dette ikke har kommet ut ennå.

Torsdag til fredag formiddag var grusomme timer. Jeg kjente på det meste av vonde følelser, og gamle ting kom opp igjen. Jeg må prøve å lære meg til og ikke ta alt for mange sorger på forskudd, og jeg må lære at google ikke er lege. Om jeg klarer det? Veldig usikker. Jeg er liksom skrudd sammen litt sånn som dette. Samtidig så kan jeg også kjenne på den enorme gleden og takknemligheten etter å ha fått den beste beskjeden etter kontrollene.

Det eneste minuset : det å gå på toalettet etter en slik undersøkelse, det var smertefullt det. Jeg drøyde det til jeg var helt nødt. Jeg er glad for at jeg bor alene, for gjett om jeg skrek. Om naboene hadde hørt meg, så hadde de trodd at det var noe alvorlig galt her inne. I dag kjenner jeg lite heldigvis.

Jeg var på trening litt før kl.07 i dag, og hadde ei utrolig god økt på tredemølla. Ha en herlig lørdag. Vi blogges i morgen.

Onsdag ble en stor dag, og starten på en spennende reise. Reisen har sånn sett startet, men det ble likevel et startskudd for noe jeg har jobbet for lenge. Godt at man ikke er alene på reisen. Man står sterkere sammen.

Onsdag ble vedtekter, og stiftelsesdokumenter sendt til Brønnøysund. Christel og jeg har dannet organisasjonen som skal jobbe for å bedre den fysiske og psykiske helsen til overvektige. Vi har mange planer, og ønsker, men vi skal starte med å jobbe for å få på plass et eget treningstilbud for overvektige. Dette blir jo primært for de som da bor i Kristiansand og omegn, men kanskje kan vi inspirere andre til å gjøre det samme andre steder i landet.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Å få egne treningsgrupper for overvektige, det er noe jeg har brent for lenge, og også jobbet for lenge. Jeg har klart å få til et treningstilbud ved et treningssenter i Kristiansand, men det ble etter hvert lagt ned. Vi har også hatt en crossfit gruppe, og vi har engasjert en egen PT til å trene oss. Alt dette har vært utrolig fine grupper, og et veldig godt treningstilbud, men det har vært dyrt, og det har ikke vært et permanent tilbud. Man trenger å få tilbudet inn i faste, trygge rammer, og man må ha et tilbud som er gratis slik at alle har mulighet til å være med.

Det å komme i aktivitet, det vil bety så enormt mye for så mange overvektige. Mange overvektige sliter med helsen, både den psykiske og den fysiske, og det skal ikke så mye til for å starte en endring som vil bety enormt mye i hverdagen. Det at man trener sammen med andre som sliter med de samme vektutfordringene, det betyr også mer enn hva politikerne, og fagfolk faktisk skjønner. Frisklivsentralen er garantert et flott tilbud, men her blir overvektige ” kastet ” rundt i grupper hvor man kanskje ikke føler seg helt hjemme. Kan man faktisk komme i en gruppe hvor alle har de samme utfordringene, så vil man kjenne på en helt annen følelse. For Frisklivsentralen så har det ikke vært aktuelt overhodet å starte egne treningsgrupper for overvektige. Hvorfor? Jeg kan bare ikke skjønne at det ikke er aktuelt. Man prater og prater om utfordringene vi står overfor når det kommer til fedme, men hva gjør man annet enn å prate? Hva gjør man foruten å legge folk under kniven, eller gi noen opphold på feks Evjeklinikken? Jeg liker opplegget som Evjeklinikken har, men man må ha et opplegg man kan klare i hverdagen. For hva skjer med de fleste når man kommer hjem til hverdagen etter et opphold? Noen klarer seg. Det er viktig å understreke, men de fleste vender tilbake til det gamle mønsteret fordi man plutselig står alene. Opplegget burde vært i nærmiljøet hvor man da vil ha mange andre å støtte seg på. Kanskje burde man bruke pengene man gir i tilskudd til diverse klinikker for å lage tilsvarende opplegg der man bor. ET fast opplegg over tid hvor man knyttet til seg forskjellige fagfolk. Jeg reagerer når Frisklivsentralen bare feier bort tankene våre før de i det hele tatt har hørt mer om hva vi tenker. Jeg vet at det også handler om økonomi, men vil man noe sterkt nok, så tenker jeg mulighetene hadde vært der. Men nå tar vi skjeen i egen hånd, og jobber målbevisst for å få dette til.

Nå venter vi på godkjenning fra Brønnøysund på organisasjonen vår. Når godkjenningen foreligger, så er det å jobbe på for å søke økonomisk støtte for planene våre. Vi har alt på plass. Vi har treningslokale, og vi har et team som skal ha ansvar for treningsdelen. Tre stykker som er utdannet PT’er hvor den ene også er fysioterapeut. Et stort team fordi alle som trener skal bli sett, og få god veiledning. Vi sliter nok alle med vårt i forhold til den fysiske helsen, og her skal alt legges til rette for at man skal kunne trene alle som en under god veiledning. Det å få alternative treningsøvelser dersom noen ikke kan gjennomføres pga utfordringer man har, det er en veldig viktig ting. Alle skal kunne kjenne på den gode, og viktige mestringsfølelsen.

Kristiansand Kommune har støttet oss veldig i dette. Det har jeg skrevet litt om før. Men alt begynte med en samtale Christel hadde med daværende varaordfører, Erik Rostoft hvor jeg ble spurt om å være med. Og deretter begynte ballen å rulle. Vi ble satt i kontakt med Hanne som jobber med inkludering og likestilling i kommunen, og Hanne har vært helt gull for oss. Hun så viktigheten av dette, og så hvilke muligheter kommunen hadde i forhold til feks lokale. Hun satte oss også i kontakt med Batteriet Sør som drives av Kirkens Bymisjon. Jeg har hørt om Batteriet, men visste ingenting om hva dette er. Jeg er helt imponert over tilbudet til Batteriet, for de jobber med å hjelpe frivillige organisasjoner med det meste. Det å danne en organisasjon, hjelp til å søke midler, regnskap – ja, det meste. De tilbyr også flere kurs som er viktige for frivillige organisasjoner. Så Batteriet har hjulpet oss med alt av papirer vi trengte for å få sendt inn papirer til Brønnøysund.

Nå er det bare å vente på godkjenningen, og så er det å kaste seg rundt for å søke om midler til et utrolig viktig prosjekt. Et prosjekt som også er veldig unikt. Vi skal komme i mål!

Ha en nydelig søndag! Vi blogges til lørdag.

” La oss begynne, husk målsetningen din, godt jobbet, du klarte det.”  Alt dette er jo motiverende ord, og det er jo nesten som å høre PT’en min på treningene vi hadde sammen, men det er også tekst fra disse motivasjonsflaskene som er så populære nå, og som jeg har skrevet om før på bloggen. Forleden dag leste jeg en artikkel om nettopp disse flaskene, og jeg måtte jo bare le når jeg leste den, og tenkte i mitt stille sinn at jeg absolutt er en av de som har latt meg påvirke av all reklamen som har vært for disse flaskene.

Jeg har jo da kjøpt meg motivasjonsflaske. Hvem har ikke…disse flaskene som altså skal motivere deg til å drikke godt med vann, de ser man ” overalt.” Motivasjonsflaskene har tatt helt av, og de har blitt en trend. En trend som jeg da har kastet meg på, i håp om å bli like flink til å drikke vann som jeg var før sommeren. Motivasjonsflaskene viser hvor mye vann du drikker i løpet av dagen. Hvis du skal overholde drikkeflaskens «regler», så skal du drikke rundt to liter til dagen. Flasken er ikke blitt mye brukt, og det er rett og slett fordi jeg synes det smaker plast av flasken når jeg bruker den. Jeg har vann med noen få dråper Zeroh i, men likevel så smaker det plast. Det er grunnen til at jeg ikke har brukt den så mye, for flasken er fin den.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Men så til artikkelen som fikk meg til å le godt. Jeg følte meg så truffet. Artikkelen stod på KK på nett, og der kunne man lese at professor Bjørn Steen Skålhegg ved Universitetet i Oslo, mener at  slike oppfordringer er helt unødvendig. Og professoren sier jo noe som man egentlig vet : Husk at vi drikker når vi er tørste og spiser når vi er sultne. Det er en mekanisme i kroppen som faktisk er veldig finjustert. 

Drikk når du er tørst, anbefaler professoren. Her i Norge, så trenger man ikke å drikke med mindre man føler behovet. I artikkelen så kan man lese at Helse-Norge bekrefter det professoren uttaler :  hos friske personer så blir inntaket av væske regulert gjennom tørsthetfølelsen, og er dermed ikke er noe man trenger å tenke på.

Jeg kjenner at jeg blir litt sånn småforvirret også. Da jeg trente med PT, så fikk jeg beskjed om å drikke masse vann. 2 liter var målet, men klarte jeg 3-4, så var det gull. Så når jeg i en periode i sommer kanskje ikke var så flink til å drikke vann, så kom den dårlige samvittigheten. Jeg har i en periode også hatt en ekstrem tretthet, og tenkte kanskje at dårlig inntak av vann kunne være grunnen. Jeg tror kanskje fortsatt det kan være en årsak, men så er det jo dette jeg skrev om tidligere: Er det kun vann som er godkjent væske, eller er all væske godkjent? Og det er der jeg blir forvirret. For jeg drikker mye i løpet av dagen, men det er jo ikke bare vann.

Det å drikke for mye vann, det er jo heller ikke bra. I følge professoren, så kan et overinntak av vann føre til at nyrene ikke greier å skille ut alt av kroppen. Dette kan medføre økt trykk i hodet og påvirke nyrene. For mye vann i systemet kan dessuten tynne ut saltene i kroppen. Hva er for mye og hva er for lite tenker jeg da? For at vann er viktig for kroppen vår, det er det ingen som helst tvil om. Selv en mild dehydrering kan påvirke konsentrasjonsevnen vår, det kan føre til hodepine, ekstrem trøtthet og forstoppelse. Mangel på vann kan også gjøre at huden blir tørr, matt og den begynner å klø.

Motivasjonsflasken smaker fortsatt plast, så hvor mye jeg får brukt den fremover, det kommer an på om jeg får bort den ekle smaken av plast. Og selv om professoren fikk meg til å le, og jeg fortsatt er usikker på hvor mye vann jeg må drikke pr.dag, så tror jeg at jeg lander på en mellomting av professoren og PT’en min. Da drikker jeg minimum 1 liter vann pr.dag, og alt over det er en herlig bonus. Og med gode treningsøkter, så blir det jo en del vann heldigvis.

Jeg er veldig fornøyd med treningene for tiden. De fungerer veldig bra, og jeg klarer hver uke målet mitt på minimum 4 økter pr. uke. All trening over det er en deilig bonus. I dag er det treningsfri, men regner med en god økt i morgen tidlig.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Å ikke gjennomføre, det var likevel ikke noe alternativ. Dette hadde jeg lovet meg selv.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fire, fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å bli bittelitt mer glad i meg selv. Endringene i kropp og sjel har vært store. Alt takket være et spark bak, fantastiske folk, og de små skrittene i mitt eget tempo. Og at jeg våget.

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Kan jeg, så kan du. Om min historie kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan altså de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det gikk sikkert et år, eller mer før trening gikk fra veldig ok til at det ble veldig ok, og en innarbeidet rutine. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinsten i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor. Jeg puster og peser ennå jeg, og det veldig også i de bratte bakkene, men det at pulsen går raskt ned, det er det man skal måle kondisjonen etter. Tar det kort tid for pulsen å gå ned når bakken er gjennomført, da er ikke kondisjonen så dårlig gitt.

Ifølge forskerne viser studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Jeg er inne i en veldig god treningsperiode. Jeg trener 4 ganger pr. uke, og disse 4 gangene, de SKAL jeg trene. Trener jeg mer, så er det en bonus. Det er verdens beste følelse å kjenne på kontrollen jeg har når det kommer til trening, og helsegevinsten, den er stor. Om ikke vekta raser ned, så har helsen så godt av dette.

Kast de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo. Som en leser skrev: Denne høsten skal bli bra – og akkurat det, det vil jeg underskrive på det!

Vi blogges til lørdag!