” Du har så myke, lange muskler mommo “

Yngste barnebarnet mitt, Alfred som blir 5 år i oktober, han er veldig klar i sin tale : Mommo har veldig lange og myke muskler, og siden jeg har så lange muskler, så kan jeg ihvertfall ikke drive med karate. Karate har vel aldri vært et ønske hehe, men prinsene mine, de snakker mye om å starte på karate. Skal man starte på karate, så kan ikke musklene være så lange og myke som mine sier Alfred.

Lange, myke muskler, det er altså løshuden på armene mine. Huden som henger der på armene, og slenger godt når jeg beveger de. Det har blitt masse løshud spesielt på armene, og Alfred er så fascinert av dette. Han synes ” musklene ” er så myke og gode, og han må stadig bort å kjenne på de. Begge guttene lurer jo også fælt på hvorfor mine armer er sånn, for de kjenner ingen andre med så myke, og lange muskler. Så da må man prøve å forklare på en god måte hvorfor mommo sine armer har blitt sånn. Jeg har vel også fortalt at jeg etter hvert kanskje kommer til å fjerne all den ekstra huden som jeg har på armene, og at det er hud og ikke muskler. Jeg skal nok være veldig glad for at det ikke er musklene mine som henger der og slenger. Så om legen en dag kutter musklene bort som Alfred sier, da kan jeg kanskje starte med karate, men han er likevel noe usikker fordi jeg nok er for gammel i tillegg, og litt for treig hehe. Jeg har vel sagt til guttene at jeg en dag skal løpe om kapp med de. De smilte godt da jeg sa det, og så vel for seg at de kom til å ligge ei mil foran meg, men for min del, så er det vel bare legge seg i hardtrening.

Løshud. Masse løshud. Etter å ha gått ned 30 kg, så har det blitt mye løshud gitt. Jeg har hatt løshud lenge, men minus 30 kg setter sine spor, og også på steder jeg ikke har hatt det før. Overarmene, der har jeg alltid hatt både grevinneheng og løshud, men ikke så mye som nå. Det henger og slenger godt der gitt, og huden blir jo ganske så rynkete når den er i fritt fall. I tillegg har jeg faktisk fått løshud på underarmen. Huden har begynt å bli skrukkete, og den har begynt å henge litt på en måte, spesielt på høyre arm. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle få løshud der også. Men jeg har skjønt at det blir løshud over det meste av kroppen når man får et stort vekttap, og kroppen spør ikke akkurat hvor det passer best å få det. Det samme gjelder hvor på kroppen man mister kiloene. Man må bare godta at man mister de der man mister de. Ofte er det jo feks brystene som får gjennomgå først, og la oss si det sånn, det har blitt mindre bryster også, og det er bittelitt kjedelig om jeg skal være ærlig. Bryster er pent og kvinnelig synes jeg, og selv om jeg fortsatt har bryster, så er de blitt mindre. Hadde man fått dekket inngrep for å løfte og få tilbake den opprinnelige størrelsen, så tror jeg at jeg hadde prioritert det først. Jeg håper jeg en dag kan gjøre noe med det, men da blir det vel på egen regning. Er det noen som vet om staten dekker inngrep som har med brystene å gjøre etter vekttap?

Ellers er det løshud på lårene. Masse løshud. Magen, der er det ikke så mye ennå selv om jeg har mistet mye vekt der også. Det jeg gruer meg mest til, det er å se hvordan halsen blir når jeg forhåpentligvis mister enda flere kilo. Jeg ser at den begynner å bli litt sånn rynkete, noe skjer i negativ forstand. Jeg er blitt smalere i ansiktet, noe jeg er super happy for, men har ikke lyst til å få løshud og rynker på halsen. Det er jo noe alle kan se veldig godt. Nei, jeg vet jeg ikke bestemmer dette, og ja, jeg er sikkert forfengelig, men akkurat det ser jeg noe mørkt på. Men ikke så mørkt at jeg ikke vil fortsette reisen mot et enda lettere liv. Å få en lettere kropp trumfer alt dette.

Åreknuter. Åreknuter har jeg hatt masse av. Skikkelige klumper. Et sted på låret er det en stor klump med flere åreknuter. Denne klumpen var tidligere dekket av magen min, magen hang liksom over. Nå er det ingen mage som henger over den, så den er stor og tydelig. Etter jeg nå har mistet 30 kg, så føler jeg at jeg har fått en haug av nye åreknuter. Det er jo rene åreknutegalleriet på lårene mine. Men legen kunne fortelle at jeg nok ikke har fått flere åreknuter, men etter vekttapet så har de kommet mye mer frem, og flere har nok ligget under huden uten at jeg har sett dem. Om jeg klarer å gå dobbelt så mye ned i vekt som nå, så skal de fjernes. Eller de skal fjernes uansett, for jeg har altfor mange. Jeg har fjernet åreknuter to ganger før, og den ene gangen var jeg også på det største tror jeg. De forsvant, men kom veldig fort tilbake igjen, sikkert mye pga vekten. Nå skal jeg uansett vente ei stund.

Det er laaangt igjen til at jeg overhode hadde fått et tilbud om kirurgi, og jeg vet ikke om jeg kommer til å legge meg under kniven heller. Mest fordi jeg er så redd for å ha det innmari vondt i tiden etterpå. Da skal det bli fordi jeg har så mye at det går ut over livskvaliteten. Fastlegen er tydelig på at det meste kan ordnes når man har nådd en vekt man er fornøyd med.

Pent er det ikke. Jeg tenker jo og på hva det vil gjøre med selvtilliten, og selvbildet om jeg skulle være så heldig å treffe en ny mann. This is me liksom. Jeg trenger ikke bekymre meg for verken det ene eller det andre nå. Jeg har ikke tatt av meg så mye av noe slikt hadde vært aktuelt nå uansett. En ny mann er det heller ikke i sikte. Selv om selvtilliten er blitt bedre med vektnedgangen, så er jeg ikke på noen arenaer pr nå hvor det kan være aktuelt å treffe en heller. Dating er ikke bare bare, men jeg håper jo og ønsker meg en ny mann i livet mitt.

Har du fjernet hud, og hvordan var dette for deg?

Alfred får nok kjenne på mommos myke, lange muskler ei stund til, men kanskje vil jeg fjerne de med tid og stunder, og om jeg velger det, da kan jeg begynne på karate, om jeg ikke er eldgammel innen da 🙂

Pokker altså!

Pokker altså! Jeg blir så frustrert og nesten litt desperat, og jeg er garantert ikke alene om å føle det akkurat sånn.

Frustrasjonen er pollen. Det har ikke slått ut på allergitester at jeg har pollenallergi, hvorfor kan jeg bare ikke skjønne. Jeg sliter big time i disse dager. Litt nysing og en litt trøblete nese, men den største frustrasjonen er øyne som klør, rennende øyne, røde øyne og øyepartier som hovner opp. Jeg holder på å bli gal av dette. Men ikke pokker om det slår ut på tester at jeg er allergisk. Heldigvis har jeg en fastlege som skjønner at jeg ikke har det greit på denne tiden, så jeg får allergitabletter og jeg får øyedråper, men jeg synes ikke allergitablettene hjelper noen verdens ting mot akkurat pollen. Men det må vel være mulig å prøve ut andre allergimedisiner enn Aerius? Det finnes vel mange ulike på markedet vil jeg tro.

Jeg ble plaget av dette i voksen alder, og det er ikke så mange årene siden egentlig. Jeg er fra før av allergisk mot som feks en del metaller, men testene har ikke slått ut på verken pollen, midd, støv eller disse ” vanlige ” tingene. Nikkel har jeg reagert på siden jeg var veldig ung, og jeg husker godt hvor ille jeg ble når jeg gikk med uekte ringer, øredobber, klokker og armbånd. Det så ikke særlig pent ut. Etter hvert ble jeg så fornuftig at jeg sluttet å gå med alt dette billige jalla tilbehøret. Nå kan jeg i korte perioder gå med uekte tilbehør uten å reagere nevneverdig. Kan nok klø noe der jeg har hatt feks et smykke, men jeg får ikke vabler og sår lengre. Jeg kan også reagere på noe sminke som inneholder de metallene som jeg ikke tåler, men jeg føler absolutt jeg har kontroll på dette, men ikke på pollenproblemet.

Jeg er sikker på at det er mange av dere som har pollenallergi, og hva bruker dere for å få hverdagen noe bedre? Med noe bedre så tenker jeg på å kjenne minst mulig utfordringer rundt pollenallergien. Mindre rennende og kløende øyne feks. Legen ga meg en resept på Prednisolon fordi jeg hadde hovet så opp rundt øynene, og på lokkene, og det hjalp som heia det. Jeg skulle kun ta dette i tre dager, og det forsvant på en, to, tre, MEN så kommer det jo tilbake nesten like fort da. Jeg har jo heller ikke lyst til å gå på slike medisiner store deler av sommeren. Jeg har alltid hørt at disse kan påvirke vekta negativt, men det tilbakeviste fastlegen min, og hun på apoteket. Det ville ikke bety noe i korte perioder.

Jeg føler jeg ” gråter ” hele dagen på denne tiden, og spesielt ille er det når jeg jobber ute. Hjelpe meg som øynene klør og renner. Jeg vet ikke hvor det kom mest ” vann ” i går når jeg jobbet ute, om det var fra vannslangen eller øynene mine.

Nå er det sikkert mange som har det mye verre enn meg, men man må liksom ta utgangspunkt i egen situasjon, og for meg er det ikke greit når det står på slik som nå. Jeg tenker jeg skal ta en ny prat med legen min. Det er sikkert ikke så mye mer å gjøre kanskje. Det er kanskje sånn som dette jeg nå ha det om sommeren, men kanskje et medisinbytte kan være aktuelt.

I går skrev jeg om vekta som står bom stille. Jeg veier meg som regel en gang i uken. Onsdag er min veiedag, men i dag kunne jeg ikke motstå fristelsen når jeg våknet og skulle gjøre meg klar for trening. Det ble en veldig god start på dagen kan man si. Det ble både smil og et lite jubelrop. Jeg var redd den hadde gått motsatt vei av hva jeg ønsker, men jaggu hadde den rikket seg nå. Vekta hadde gått ned. Nå er jeg spent på hva vekta viser til onsdag, men jeg håper den vil vise det samme, eller kanskje også noe mindre. Jeg ser uansett at den nå beveger seg i riktig retning, og det gjorde dagen min enda bedre. Dere skal bli oppdatert.

Nyt søndagen! Jeg skal på plantemarked i dag, og håper å finne noen flotte stauder. Vi blogges til lørdag!

 

Gode nyheter for oss godt voksne

Jeg har passert 50 år. Faktisk blir jeg om få dager 54 år. Hodet mitt skjønner ikke alltid at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Jeg føler meg ikke som en 50 åring, og det må jo definitivt være positivt. Ikke at jeg vet hvordan en 50 åring skal føle seg om man føler seg akkurat som alderen, men hodet mitt er aldersmessig på en helt annen plass. Min mor som er blitt en voksen dame på 83 år, hun sier det samme. I hodet sitt, så er hun slettes ikke 83 år, men det er vel kroppen som stadfester at alderen er mer riktig. Jeg synes det er så godt at man føler seg yngre enn man er. Nå som kroppen min også er på et mye bedre sted helsemessig, så føler jeg meg nesten yngre enn bare for kort tid siden.

Selv om jeg gjerne skulle ha sagt at jeg er 49, og blitt der, så er jeg straks 54 år. Jeg føler meg på en veldig god plass i livet. Jeg føler at dagene blir bedre og bedre. Det meste fungerer så fint. Om jeg ikke er fornøyd med vekta, så er jeg veldig fornøyd ed vekttapet, og det å føle på en kropp som fungerer så mye bedre. Jeg må bli flinkere til å sette pris på alle de gode og positive tingene i livet. . Man er nok veldig flinke til å la det negative få mest fokus. Sånn er jeg til tider, og det blir feil fokus. Men kjenner jeg en endring der, og det føles godt.

I dag tenkte jeg å skrive litt om positive nyheter for oss som har passert 50. For dere som følger bloggen min, så husker dere kanskje at jeg for en tid tilbake skrev om at vi overvektige, vi forbrant halvparten av en normalvektig person når vi trente. Sånn forskning må jeg bare prøve å glemme, og heller ta til meg den positive forskningen som dukker opp.

Forskning slår nemlig fast at vi 50 åringer har like god forbrenning som 20 åringer. Det er gode nyheter for oss som er blitt godt voksne. Kanskje litt dumt at man ikke kan bruke forbrenningen som unnskyldning når man som godt voksen legger på seg, men forbrenningen er faktisk forbausende stabil fra tenårene til vi runder 60. Det har vært gjengs oppfatning at kroppen gradvis forbrenner færre kalorier fra vi fyller 30 år. Nå må vi altså lete etter andre forklaringer når vi som godt voksne har belter som trenger nye hull.

I en studie har forskere målt det totale energiforbruket til omkring 6400 menn og kvinner fra 29 land. Deltakerne var mellom 8 dager og 95 år gamle. Mens forskere fant ut at forbrenninga endret seg mellom ulike livsfaser, så fant de overraskende nok ingen endring midt i livet.

Faktisk så holder forbrenninga seg på det samme nivået fra 20 årene, og helt til vi når 60-årene. Da skjer det en gradvis reduksjon, fram til når vi som 90-åringer har ei forbrenning som er rundt 26 prosent lavere enn hos de som er midt i livet. Vi vet at bilringer begynner å feste seg når vi blir 30-40 år gamle. Men vi kan altså ikke bruke forbrenninga som en unnskyldning før vi runder 60.

Det er jo veldig gode nyheter at forbrenningen til en 50 åring er like god som hos en 20 åring. Litt dumt kanskje at man ikke lengre kan bruke forbrenningen som en unnskyldning. Er man i tillegg en overvektig 50 åring, så forbrenner man bare halvparten hehe. Men her skal man fokusere på det positive som jeg skrev i starten av innlegget mitt i dag. Det er ikke hver dag en 50 åring kan føle seg som en 20 åring, men i dag kan alle vi 50 åringer føle oss akkurat som det, ihvertfall når det kommer til forbrenningen.

Ha en nydelig 1.påskedag fine lesere. I dag reiser prinser og datter tilbake til Arendal etter fine påskedager. Kjenner at jeg så gjerne skulle hatt de mye nærmere så vi kunne ha vært mye mer sammen i hverdagen. De har blitt så store, og eldste prinsen starter i 1.klasse til høsten. Nå øver vi på å skrive, og regne, og snart skal han velge ut sin første skolesekk som mommo skal kjøpe til han. Yngste prinsen som er 4 år ga meg i påsken en god oppfriskning av bibelhistorien når han med stor iver fortalte meg om Lepus som ble hengt på et kors fordi det var så mange som ikke likte han. Lepus ble så lagt i et bur og da de skulle vaske han, så hadde han forsvunnet opp i verdensrommet. Dette fordi Lepus nok var magisk. På spørsmål om hvem Lepus var, så trodde han at han egentlig var en kylling. Jeg lo så tårene trillet.

Nyt dagen! Vi blogges til lørdag.

Det rare, rare hodet mitt

Hodet mitt er rart. Veldig rart til tider. Hodet mitt tenker mer ufornuftig enn fornuftig i visse situasjoner. Dette er sikkert noe mange kjenner til. Og et godt eksempel på hvordan hodet fyker av gårde, det fikk jeg erfare denne uken her.

Jeg går til kontroll hos legen hver 3.måned, og da pleier jeg også å ta med meg en urinprøve. De siste gangene har disse vist spor av blod. Legen har vært ganske sikker på at grunnen er de blodfortynnende medisinene som jeg går på. Disse kan visst gi blod i urinen, men han ønsket likevel å sjekke dette ut for å være sikker. Jeg er jo veldig glad for at legen min ikke bare tror, men vil vite. Så han sendte en henvisning til urologisk avdeling på Sørlandet Sykehus her i Kristiansand. På sykehuset hadde en lege vurdert dette, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle få time innen mars. Jeg tror henvisningen ble sendt fra legen min i nov/des. Jeg tolket det kanskje der og da som at de ikke vurderte det som noe alvorlig siden de hadde relativt god tid på å kalle meg inn.

For to uker siden fikk jeg den ganske vanlige beskjeden fra Helfo om at sykehuset ikke kunne gi meg time innen fristen, noe som er tidsbrudd, og jeg kunne da velge et annet sykehus. Jeg kjente på meg at jeg ønsket å få svar, så jeg ringte til Helfo og lurte på hvor nærmeste urologisk avdeling da var, og det var ved Aleris i Lillesand, noe som igjen ikke er lange kjøreturen fra meg. Så jeg sa ja til å dra til Aleris, og det tok litt over en uke fra jeg ringte Helfo til jeg fikk time hos Aleris. Jeg fikk kjapt time, og var til undersøkelser der i går, fredag.

Jeg vet at man helst ikke skal google for mye, og spesielt kanskje på slike helserelaterte saker. Men jeg må liksom bare. Jeg må lese på nettet, og jeg googler i evigheter. Leser og leser. Det verste er at når jeg leser, så hender det ofte at jeg også konkluderer. Det er sikkert en del som kjenner seg igjen. Alle symptomer stemmer, så man vet hva man feiler før legen faktisk har satt en diagnose.

I skrivet fra Aleris, så skulle jeg altså sjekke urinrør og urinblære. De skulle se etter forandringer, om det var noe der som ikke skulle være der. Allerede der går alarmen hos meg. Når jeg i tillegg skal ta cysteskopi, som oftest tas ved mistanke om kreft, eller ved oppfølging etter kreft, så begynner hodet mitt å stresse veldig. Jeg stiller ikke meg selv fornuftige spørsmål, eller tenker fornuftige tanker. Det er ordet kreft som setter seg fast. Skulle jeg nok en gang bli rammet av denne drittsykdommen? Mistanke hos meg betydde ikke å utelukke, men at sjansen for kreft var stor. Jeg tenkte ikke på at jeg kun for 1 1/2 år siden ble operert for nyrestein, og at det lå igjen en del grus etter de knuste den. Kunne det være årsaken? Er det ting i livet mitt som kunne ha disponert meg for denne type kreft? Har jeg andre symptomer enn dette sporet av blod i urinen? Jeg har jo absolutt ingen andre symptomer.

Kanskje er det fordi jeg har vært rammet av kreft en gang før som gjør at jeg er veldig var på ting som dette. At jeg frykter det verste med en gang. Hvorfor må jeg alltid google, og liksom tro at jeg kan ha svaret før jeg overhode har vært hos en lege? Hvorfor må jeg bli så redd før jeg vet om det er noe å være redd for? Klart at tankene fra kreftsykdommen kommer opp i sånne situasjoner. Jeg tenker lite på det nå. Det er så lenge siden. Men det dukker opp i blant. Når det dukker opp så kan jeg kjenne på frykten jeg hadde. Frykten for døden. Det er jo naturlig egentlig. Heldigvis har jeg også evnen til å kjenne på hvor heldig jeg var. Heldig som hadde en gynekolog som fulgte meg opp så tett, og som oppdaget dette på et veldig tidlig tidspunkt. Jeg slapp cellegift, og jeg slapp strålebehandling. Jeg var en solskinnshistorie sa legen min på sykehuset.

Døgnet fra jeg fikk rede på hvilke undersøkelser jeg skulle ha i går, det var grusomt. Jeg skulle egentlig hatt besøk av ei venninne torsdag kveld, jeg orket ikke. Jeg kjente på frykten, og den følelsen er så vond å kjenne på. Jeg fikk sove, men våknet veldig tidlig.

Timen på Aleris var kl.0930. Fra kl.07 kunne jeg ikke på toalettet. Blæra skulle være så full som mulig. Jeg måtte drikke mye, men det ble nok ikke så mye fordi jeg var livredd for at jeg nettopp måtte på toalettet når jeg ikke kunne….Kl.09 kom jeg inn for å gjøre en forhåndsundersøkelse. Da skulle jeg sitte på en toalettstol, og tisse ned i ei trakt. Det var en ny opplevelse, noe jeg aldri har vært borte i før. De skulle bla måle trykket…igjen noe helt nytt.

Jeg følte meg helt ødelagt døgnet før, og ikke mindre ødelagt når jeg satt og ventet på legen. Jeg har jo heller ikke de beste erfaringene fra hvordan jeg har blitt møtt som overvektige på sykehus, så det var nok også blandet inn i alt jeg følte og tenkte. Men de tankene kunne jeg bare latt være å tenke. Jeg møtte på en helt fantastisk lege. Tenk om alle hadde vært som han. Jeg ble så godt tatt i mot, han forklarte og jeg spurte om alt jeg lurte på. Han hadde god tid til å svare meg. Han så at jeg var nervøs, og kunne fortelle at hadde dette vært i Sverige, så hadde de ikke kalt meg inn en gang fordi sporet av blod var minimalt. Sykehuset tok heller ikke så minimale spor veldig alvorlig. Og siden jeg verken røykte, eller hadde vært utsatt for kjemikalier, så var sjansene for at han så noe minimale. Også den nydelige sykepleieren jeg hadde møtte meg på en helt fantastisk måte, og tok så godt vare på meg. Man blir så takknemlig, for dette er ikke en selvfølge.

Cystoskopien var og en ny opplevelse. Et tynt instrument (skop) føres inn gjennom urinrøret og opp i urinblæren. Urologen kan da se gjennom cystoskopet som igjen er koblet til en skjerm. Han lurte på om jeg ville se, men nei, det hadde jeg ikke noe ønske om. Da jeg googlet dette, så stod det at undersøkelsen kunne være ubehagelig, men ikke vond. Og det er jo også nok til at jeg gruer meg. De første sekundene var ubehagelige, men smertefullt var det ikke. Fordi jeg hadde drukket noe lite, så måtte han jobbe litt for å få urinen klar, så det tok nok noe mer tid enn vanlig. Underveis var det et par ganger jeg måtte rope ” sava ” litt høyt, men ellers kjente jeg ingenting. Jeg fikk bedøvelse i form av en gele, så den må ha gjort jobben sin.

Konklusjonen etter undersøkelsene var at alt er 100 % fint. Jeg tror jeg svevde et lite øyeblikk. For en fantastisk beskjed å få. Gjett om det var ei som følte alle de gode følelsene på en gang etter den beskjeden. Jeg kjente på en utrolig takknemlighet. Så i går kveld ble det ræger som en liten ” feiring.”

Hva er så årsaken til at jeg har spor av blod? Legen mente det kunne være flere ting : Noen har spor av blod uten at man finner en årsak. Det kan være de blodfortynnende medisinene, og det kan være grusen som lå igjen etter nyresteinsoperasjonen som gir det, om dette ikke har kommet ut ennå.

Torsdag til fredag formiddag var grusomme timer. Jeg kjente på det meste av vonde følelser, og gamle ting kom opp igjen. Jeg må prøve å lære meg til og ikke ta alt for mange sorger på forskudd, og jeg må lære at google ikke er lege. Om jeg klarer det? Veldig usikker. Jeg er liksom skrudd sammen litt sånn som dette. Samtidig så kan jeg også kjenne på den enorme gleden og takknemligheten etter å ha fått den beste beskjeden etter kontrollene.

Det eneste minuset : det å gå på toalettet etter en slik undersøkelse, det var smertefullt det. Jeg drøyde det til jeg var helt nødt. Jeg er glad for at jeg bor alene, for gjett om jeg skrek. Om naboene hadde hørt meg, så hadde de trodd at det var noe alvorlig galt her inne. I dag kjenner jeg lite heldigvis.

Jeg var på trening litt før kl.07 i dag, og hadde ei utrolig god økt på tredemølla. Ha en herlig lørdag. Vi blogges i morgen.

En stor dag – reisen fortsetter

Onsdag ble en stor dag, og starten på en spennende reise. Reisen har sånn sett startet, men det ble likevel et startskudd for noe jeg har jobbet for lenge. Godt at man ikke er alene på reisen. Man står sterkere sammen.

Onsdag ble vedtekter, og stiftelsesdokumenter sendt til Brønnøysund. Christel og jeg har dannet organisasjonen som skal jobbe for å bedre den fysiske og psykiske helsen til overvektige. Vi har mange planer, og ønsker, men vi skal starte med å jobbe for å få på plass et eget treningstilbud for overvektige. Dette blir jo primært for de som da bor i Kristiansand og omegn, men kanskje kan vi inspirere andre til å gjøre det samme andre steder i landet.

Å få egne treningsgrupper for overvektige, det er noe jeg har brent for lenge, og også jobbet for lenge. Jeg har klart å få til et treningstilbud ved et treningssenter i Kristiansand, men det ble etter hvert lagt ned. Vi har også hatt en crossfit gruppe, og vi har engasjert en egen PT til å trene oss. Alt dette har vært utrolig fine grupper, og et veldig godt treningstilbud, men det har vært dyrt, og det har ikke vært et permanent tilbud. Man trenger å få tilbudet inn i faste, trygge rammer, og man må ha et tilbud som er gratis slik at alle har mulighet til å være med.

Det å komme i aktivitet, det vil bety så enormt mye for så mange overvektige. Mange overvektige sliter med helsen, både den psykiske og den fysiske, og det skal ikke så mye til for å starte en endring som vil bety enormt mye i hverdagen. Det at man trener sammen med andre som sliter med de samme vektutfordringene, det betyr også mer enn hva politikerne, og fagfolk faktisk skjønner. Frisklivsentralen er garantert et flott tilbud, men her blir overvektige ” kastet ” rundt i grupper hvor man kanskje ikke føler seg helt hjemme. Kan man faktisk komme i en gruppe hvor alle har de samme utfordringene, så vil man kjenne på en helt annen følelse. For Frisklivsentralen så har det ikke vært aktuelt overhodet å starte egne treningsgrupper for overvektige. Hvorfor? Jeg kan bare ikke skjønne at det ikke er aktuelt. Man prater og prater om utfordringene vi står overfor når det kommer til fedme, men hva gjør man annet enn å prate? Hva gjør man foruten å legge folk under kniven, eller gi noen opphold på feks Evjeklinikken? Jeg liker opplegget som Evjeklinikken har, men man må ha et opplegg man kan klare i hverdagen. For hva skjer med de fleste når man kommer hjem til hverdagen etter et opphold? Noen klarer seg. Det er viktig å understreke, men de fleste vender tilbake til det gamle mønsteret fordi man plutselig står alene. Opplegget burde vært i nærmiljøet hvor man da vil ha mange andre å støtte seg på. Kanskje burde man bruke pengene man gir i tilskudd til diverse klinikker for å lage tilsvarende opplegg der man bor. ET fast opplegg over tid hvor man knyttet til seg forskjellige fagfolk. Jeg reagerer når Frisklivsentralen bare feier bort tankene våre før de i det hele tatt har hørt mer om hva vi tenker. Jeg vet at det også handler om økonomi, men vil man noe sterkt nok, så tenker jeg mulighetene hadde vært der. Men nå tar vi skjeen i egen hånd, og jobber målbevisst for å få dette til.

Nå venter vi på godkjenning fra Brønnøysund på organisasjonen vår. Når godkjenningen foreligger, så er det å jobbe på for å søke økonomisk støtte for planene våre. Vi har alt på plass. Vi har treningslokale, og vi har et team som skal ha ansvar for treningsdelen. Tre stykker som er utdannet PT’er hvor den ene også er fysioterapeut. Et stort team fordi alle som trener skal bli sett, og få god veiledning. Vi sliter nok alle med vårt i forhold til den fysiske helsen, og her skal alt legges til rette for at man skal kunne trene alle som en under god veiledning. Det å få alternative treningsøvelser dersom noen ikke kan gjennomføres pga utfordringer man har, det er en veldig viktig ting. Alle skal kunne kjenne på den gode, og viktige mestringsfølelsen.

Kristiansand Kommune har støttet oss veldig i dette. Det har jeg skrevet litt om før. Men alt begynte med en samtale Christel hadde med daværende varaordfører, Erik Rostoft hvor jeg ble spurt om å være med. Og deretter begynte ballen å rulle. Vi ble satt i kontakt med Hanne som jobber med inkludering og likestilling i kommunen, og Hanne har vært helt gull for oss. Hun så viktigheten av dette, og så hvilke muligheter kommunen hadde i forhold til feks lokale. Hun satte oss også i kontakt med Batteriet Sør som drives av Kirkens Bymisjon. Jeg har hørt om Batteriet, men visste ingenting om hva dette er. Jeg er helt imponert over tilbudet til Batteriet, for de jobber med å hjelpe frivillige organisasjoner med det meste. Det å danne en organisasjon, hjelp til å søke midler, regnskap – ja, det meste. De tilbyr også flere kurs som er viktige for frivillige organisasjoner. Så Batteriet har hjulpet oss med alt av papirer vi trengte for å få sendt inn papirer til Brønnøysund.

Nå er det bare å vente på godkjenningen, og så er det å kaste seg rundt for å søke om midler til et utrolig viktig prosjekt. Et prosjekt som også er veldig unikt. Vi skal komme i mål!

Ha en nydelig søndag! Vi blogges til lørdag.

Jeg måtte le litt….

” La oss begynne, husk målsetningen din, godt jobbet, du klarte det.”  Alt dette er jo motiverende ord, og det er jo nesten som å høre PT’en min på treningene vi hadde sammen, men det er også tekst fra disse motivasjonsflaskene som er så populære nå, og som jeg har skrevet om før på bloggen. Forleden dag leste jeg en artikkel om nettopp disse flaskene, og jeg måtte jo bare le når jeg leste den, og tenkte i mitt stille sinn at jeg absolutt er en av de som har latt meg påvirke av all reklamen som har vært for disse flaskene.

Jeg har jo da kjøpt meg motivasjonsflaske. Hvem har ikke…disse flaskene som altså skal motivere deg til å drikke godt med vann, de ser man ” overalt.” Motivasjonsflaskene har tatt helt av, og de har blitt en trend. En trend som jeg da har kastet meg på, i håp om å bli like flink til å drikke vann som jeg var før sommeren. Motivasjonsflaskene viser hvor mye vann du drikker i løpet av dagen. Hvis du skal overholde drikkeflaskens «regler», så skal du drikke rundt to liter til dagen. Flasken er ikke blitt mye brukt, og det er rett og slett fordi jeg synes det smaker plast av flasken når jeg bruker den. Jeg har vann med noen få dråper Zeroh i, men likevel så smaker det plast. Det er grunnen til at jeg ikke har brukt den så mye, for flasken er fin den.

Men så til artikkelen som fikk meg til å le godt. Jeg følte meg så truffet. Artikkelen stod på KK på nett, og der kunne man lese at professor Bjørn Steen Skålhegg ved Universitetet i Oslo, mener at  slike oppfordringer er helt unødvendig. Og professoren sier jo noe som man egentlig vet : Husk at vi drikker når vi er tørste og spiser når vi er sultne. Det er en mekanisme i kroppen som faktisk er veldig finjustert. 

Drikk når du er tørst, anbefaler professoren. Her i Norge, så trenger man ikke å drikke med mindre man føler behovet. I artikkelen så kan man lese at Helse-Norge bekrefter det professoren uttaler :  hos friske personer så blir inntaket av væske regulert gjennom tørsthetfølelsen, og er dermed ikke er noe man trenger å tenke på.

Jeg kjenner at jeg blir litt sånn småforvirret også. Da jeg trente med PT, så fikk jeg beskjed om å drikke masse vann. 2 liter var målet, men klarte jeg 3-4, så var det gull. Så når jeg i en periode i sommer kanskje ikke var så flink til å drikke vann, så kom den dårlige samvittigheten. Jeg har i en periode også hatt en ekstrem tretthet, og tenkte kanskje at dårlig inntak av vann kunne være grunnen. Jeg tror kanskje fortsatt det kan være en årsak, men så er det jo dette jeg skrev om tidligere: Er det kun vann som er godkjent væske, eller er all væske godkjent? Og det er der jeg blir forvirret. For jeg drikker mye i løpet av dagen, men det er jo ikke bare vann.

Det å drikke for mye vann, det er jo heller ikke bra. I følge professoren, så kan et overinntak av vann føre til at nyrene ikke greier å skille ut alt av kroppen. Dette kan medføre økt trykk i hodet og påvirke nyrene. For mye vann i systemet kan dessuten tynne ut saltene i kroppen. Hva er for mye og hva er for lite tenker jeg da? For at vann er viktig for kroppen vår, det er det ingen som helst tvil om. Selv en mild dehydrering kan påvirke konsentrasjonsevnen vår, det kan føre til hodepine, ekstrem trøtthet og forstoppelse. Mangel på vann kan også gjøre at huden blir tørr, matt og den begynner å klø.

Motivasjonsflasken smaker fortsatt plast, så hvor mye jeg får brukt den fremover, det kommer an på om jeg får bort den ekle smaken av plast. Og selv om professoren fikk meg til å le, og jeg fortsatt er usikker på hvor mye vann jeg må drikke pr.dag, så tror jeg at jeg lander på en mellomting av professoren og PT’en min. Da drikker jeg minimum 1 liter vann pr.dag, og alt over det er en herlig bonus. Og med gode treningsøkter, så blir det jo en del vann heldigvis.

Jeg er veldig fornøyd med treningene for tiden. De fungerer veldig bra, og jeg klarer hver uke målet mitt på minimum 4 økter pr. uke. All trening over det er en deilig bonus. I dag er det treningsfri, men regner med en god økt i morgen tidlig.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

 

Alarmen gikk

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Å ikke gjennomføre, det var likevel ikke noe alternativ. Dette hadde jeg lovet meg selv.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fire, fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å bli bittelitt mer glad i meg selv. Endringene i kropp og sjel har vært store. Alt takket være et spark bak, fantastiske folk, og de små skrittene i mitt eget tempo. Og at jeg våget.

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Kan jeg, så kan du. Om min historie kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan altså de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det gikk sikkert et år, eller mer før trening gikk fra veldig ok til at det ble veldig ok, og en innarbeidet rutine. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinsten i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor. Jeg puster og peser ennå jeg, og det veldig også i de bratte bakkene, men det at pulsen går raskt ned, det er det man skal måle kondisjonen etter. Tar det kort tid for pulsen å gå ned når bakken er gjennomført, da er ikke kondisjonen så dårlig gitt.

Ifølge forskerne viser studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Jeg er inne i en veldig god treningsperiode. Jeg trener 4 ganger pr. uke, og disse 4 gangene, de SKAL jeg trene. Trener jeg mer, så er det en bonus. Det er verdens beste følelse å kjenne på kontrollen jeg har når det kommer til trening, og helsegevinsten, den er stor. Om ikke vekta raser ned, så har helsen så godt av dette.

Kast de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo. Som en leser skrev: Denne høsten skal bli bra – og akkurat det, det vil jeg underskrive på det!

Vi blogges til lørdag!

Vi nærmer oss målet

Jeg brenner for overvektige. At vi skal få være akkurat den vi er med våre ekstra kiloer uten å oppleve stigmatisering, og diskriminering. For er det noen som virkelig opplever dette, så er det oss ” tjukke.” Jeg brenner for å få til egne treningsgrupper for overvektige. Alle prater om at vi nordmenn bare blir tjukkere og tjukkere, fra fagfolk så kommer kostholdsrådene, og vi blir fortalt hvor viktig det er å holde oss i aktivitet. Nett-trollene forteller oss stadig hvor dumme vi er som ikke forstår at det bare er å ta seg sammen. At vi bare skal spise mindre, og trene mer. Det snakkes masse om fedmeepidemien, men hva gjøres egentlig for å hjelpe oss overvektige? Noen hevder at vi tjukke får så mye hjelp, hva slags hjelp er det vi får?

Bare glem at vi får mye hjelp. Joda, vi kan feks komme til Evjeklinikken. Jeg har stor sans for opplegget som kjøres der, men hvorfor er det ikke mulig å kjøre et lignende opplegg i kommunene der vi bor? Det å reise bort i perioder, for så å klare oss hjemme en periode før dette gjentas noen ganger, det er for mange veldig utfordrende. Periodene hvor man er hjemme, da står man alene i kampen selv om man har fått viktige verktøy. Vi må ha et opplegg som kan gjennomføres i hverdagen vår. Noen kan også få dekket slankeoperasjon, noe som for en del er vellykket, og for andre det motsatte. Mange ønsker ikke å tukle med friske organer, så hvor er hjelpen til oss? Sprøytene som endelig hjalp mange i kampen mot overvekten, de tok man bort fra blå resept, og tjukke må betale behandlingen selv om man ønsker den. Det betyr at mange ikke kan bruke de pga stram økonomi, så disse er blitt for de ” rike ” nå.

Det er mange pasientgrupper som får hjelp i kommunen bla gjennom Frisklivsentralen. Hjertepasienter, lungepasienter, revmatikere er noen av flere pasientgrupper som får hjelp til trening og aktivitet. Overvektige blir plassert litt her og der selv om vi ikke har samme utfordringer som de man blir plassert sammen med. Når man prøver å foreslå egne grupper for overvektige, så er det akkurat som om man blir sett rart på, og at man føler at man ikke blir tatt på alvor. Litt som om noen tror at man sier det for å være morsom. Jeg har aldri blitt tatt på alvor i kommunen, eller når jeg så mange ganger har prøvd å kontakte treningssentre, eller andre som driver med trening. Egne grupper? For tjukke? Eh, hvorfor? Nå skal rett være rett. Treningssenteret Spring satte i gang en flott gruppe for oss overvektige, og den gruppen var gull for oss. To ganger i uken svettet vi sammen, og hadde et sosialt samvær før og etter trening som var viktig. Men tilbudet ble for dyrt for senteret, og tilbudet ble lagt ned.

Å jobbe målrettet, og det at man ikke gir seg, det kan ofte gi resultater. Og vet du? Nå tror jeg kanskje vi nærmer oss noe. Nå tror jeg kanskje vi er nærmere enn noen gang et tilbud til oss overvektige i min kommune. Jeg kjenner at jeg har en god følelse. Jeg har troa. Noen brikker mangler i puslespillet, men de skal på plass!

På hver vår kant, så er vi to som har jobbet for mye av det samme. Vi brenner for dette, og det utgangspunktet førte oss sammen. Det er fint å være to som kan jobbe for å nå et mål. For et år siden så var vi på besøk hos varaordfører i Kristiansand, Erik Rostoft. Jeg synes det er så flott at sentrale personer i kommunen tar seg tid til å høre på det innbyggerne har på hjertet. Jeg hadde vel ikke så store forventninger, men etter dette møtet, så har det skjedd mye. Helseavdelingen i kommunen sa vel nei nesten før de hadde hørt hva man tenkte. De så bare kronene rulle ut. Rostoft tok oss på alvor, så han satte oss i kontakt med Hanne i kommunen. Hun jobber bla med ” En by for alle.” Vi har hatt flere møter med Hanne. Dette resulterte bla i arrangementet ” Tjukk i Kristiansand ” hvor vi hadde Carina Carlsen på besøk for å snakke om stigmatisering og diskriminering av overvektige. En del politikere kom, og ble nok overrasket over mye av det som kom frem.

Hanne har vært en utrolig viktig person for oss. Hun har lyttet, og sett oss. Hun har forstått hvordan vi opplever å være tjukk. Hun ønsker å være med å endre. Hun ønsker at vi skal få et eget tilbud, og en plass hvor vi kan treffes og være sammen med andre i samme situasjon. Så på fredag var vi på en spennende omvisning hvor vi ble tilbudt å få være i deres treningslokaler. Vi kunne få oppstartshjelp, og eventuelt opplæring av instruktør. Vi skulle jo helt klart ha ønsket at kommunen kunne stilt opp med en person som hadde hatt instruktøransvaret, men det kan være vi kan komme dit også. Et skritt av gangen. Nå har vi fått en fantastisk mulighet, og den må vi jobbe videre med for å få dette realisert. Nå har jeg virkelig troa på at vi skal få til en egen treningsgruppe for overvektige i Kristiansand, og en annen flott ting er at treningen vil være gratis. Det betyr at enda flere har muligheten til å delta.

Jeg kjenner at jeg er stolt av kommunen min. Stolt av at vi endelig er blitt tatt på alvor, og at de jobber sammen med oss for å få dette til. Jeg gleder meg til å jobbe videre! Vi skal komme i mål.

 

 

Et stort gjesp

Hvorfor er jeg i perioder så ekstremt trøtt? Vi snakker ikke om litt trøtt etter en lang dag, eller en hektisk dag, eller en aktiv dag, men sånn ekstremt trøtt, og mange ganger må jeg bare sove litt. Nå er jeg ikke så trøtt hele døgnet, det er viktig å understreke det, men jeg blir det ofte når jeg sitter og jobber ved pc, eller setter meg ned litt. Jeg kan ha sovet ei hel natt, og setter meg ned ved pc et par timer senere, og kjenner at jeg blir veldig trøtt. Rare greier dette.

Trenger jeg mer søvn, eller er det andre ting som spiller inn. Drikker jeg for lite vann? Det kan gjøre at man kan bli trøtt. Jeg mener jeg har lest at lite vann kan føre til en ekstrem trøtthet. I en lang periode var jeg så utrolig flink til å drikke vann. Da drakk jeg 3-4 liter til dagen. Hvorfor dette har blitt så mye mindre nå, det er jeg usikker på, men kanskje er det så enkelt som å øke vannmengden jeg drikker. Det er så enkelt at det er for flaut og ikke bare øke på, og drikke masse.

Jeg har nå bestilt meg motivasjonsflaske. Den tar 1 liter. Skal liksom det hjelpe tenker du sikkert. Tja, jeg håper jo at den kan gi meg et spark bak. Motivasjonsflaskene er jo veldig hippe akkurat nå, så jeg slenger meg på trenden. Flasken har motiverende tekster etter hvert som man starter å drikke denne literen med vann : La oss begynne, husk målsetningen din, hold fokus, dette går unna, godt jobbet, du klarte det, fyll på og gjenta. Det er jo litt motiverende dette. Flasken skulle bare vært en termomodell som holdt vannet kaldt. Lunkent vann er ikke godt, så egentlig må jeg drikke denne literen fort hehe.

Når et gjelder søvn, så er jeg alltid litt usikker på hvor mye søvn jeg trenger. Det er sikkert litt forskjellig fra person til person, noen hevder jaffal det, men at søvn er viktig, det er det ingen tvil om. Jeg pleier å legge meg rundt 23, og alarmen går på tlf kl. 0615 hver morra, også i helgene. Mange av ukedagene så er jeg rett i treningsklær og får ei god økt på treningsstudioet. Det er en fantastisk start på dagen. Jeg er også morramenneske, og elsker morraer. Jeg kan ikke ligge til 08,09 feks, da får jeg litt småpanikk. Jeg vil ha mest mulig ut av dagen, og jeg fungerer absolutt best om morraen.

Jeg leste en artikkel om søvn, og for meg som da er 53, så skal jeg ha 7–9 timer (mindre enn 6 timer og mer enn 10 timer er ikke anbefalt) søvn pr. natt, og som regel er jeg innafor, men…det er et problem, og det er den hersens mobiltelefonen. Jeg må alltid sjekke mail, Facebook og diverse i senga før jeg legger meg til å sove. Det er så irriterende at jeg ikke bare kan legge den på nattbordet, og si god natt til telefonen straks hodet er på puta, men neida, ting må sjekkes som om det har skjedd så mye fra sist jeg sjekket den. Tlf er en tidstyv, og tar fra meg søvn, så nå skal jeg prøve å si god natt til tlf samtidig som jeg sier god natt til verden når jeg legger hodet på puta. Prøve, men skal det funke, så må jeg prøve mer enn litt.

At søvn er viktig, det er det ingen tvil om. Er man eldre enn meg, 65+, så skal man ha 7–8 timer (mindre enn 5 timer og mer enn 9 timer er ikke anbefalt). Prinsene mine som er straks 4 og 5 år, de trenger 10-13 timer søvn pr. døgn. Jo eldre man blir, jo lengre tid bruker kroppen på restitusjon og det blir spesielt viktig å få nok søvn om natten for å ha energi og overskudd. Konsekvensene av for lite søvn er først og fremst søvnighet, tretthet, dårlig konsentrasjon, humørsvingninger,og hukommelsesproblemer . Hvis man flere ganger i løpet av en uke sover mindre enn seks timer, vil det kunne påvirke helsen. Det går utover kroppens evne til å reparere seg selv. God søvn har stor innvirkning på livslengde og livsglede. Så nå er det et hardt spark bak og motivasjonsflasken for min del.

Denne helgen er prinsene mine her. I går fikk vi plukket litt plommer fra treet i hagen. Det bugner av deilige Victoria plommer. I dag skal vi en tur til byen da det skal være en del moro for barn der. Ha en nydelig lørdag! Vi blogges i morgen.

 

Mulig kreftfremkallende

Så foreligger rapporten her. Rapporten som alle vi lettbrus elskere har ventet spent på. Rapporten fra WHO som skulle si noe om aspartam er kreftfremkallende. Aspartam, dette kunstige søtningsstoffet som er i Pepsi Max og annen lettbrus, men også i bla tyggegummi og søtningstabletter som brukes i te.

WHO har konkludert med at aspartam er mulig kreftfremkallende. WHOs kreftforskningsavdeling har basert sin vurdering på tilgjengelige vitenskapelige bevis. Den mulige kreftrisikoen gjelder spesifikt leverkreft. I sin vurdering som kom natt til fredag, så understreker WHO at mengden aspartam folk flest får i seg, er trygg. Den tidligere etablerte anbefalingen om et maksimalt daglig inntak på opptil 40 milligram aspartam per kilo kroppsvekt, blir derfor stående. For å gi et eksempel, så inneholder en boks lettbrus på 0,33 liter 200–300 milligram aspartam. En  person som veier 70 kilo må derfor drikke fra ni og til 14 bokser daglig, eller mellom tre og fem liter, for å overstige denne grensen, så lenge denne personen ikke får i seg aspartam fra andre mat- og drikkevarer.

Pepsi Max’en, den skal jeg fortsette å drikke. Jeg får ikke i meg mellom 3-6 liter til dagen. Jeg ligger nok på 1 1/2 liter pr.dag. Joda, det er mye, men alle har vi vel en last. Ikke røyer jeg, ikke snuser jeg og jeg er avholds. Folkehelseinstituttet  konkluderte tidligere i sommer med at aspartam er trygt i de mengdene vi får i oss i Norge. Det samme har både USA og Europa fastslått. Også WHOs komité for tilsetningsstoffer, Jefca, har siden 1981 sagt at aspartam er trygt å bruke i visse mengder.

Det vil ikke bli slått alarm, og det vil ikke bli gitt noen råd til produsenter om å trekke tilbake produkter med aspartam. Det vil heller ikke bli gitt råd til oss forbrukere om å slutte helt med produkter som inneholder aspartam. Det sa WHOs direktør for ernæring- og mattrygghet, Francesco Branca på en pressekonferanse natt til fredag. Rådene fra dem vil være moderasjon.

Dette er ikke første gangen aspartam har vært i fokus, og sikkert ikke siste gangen heller. Debatten har pågått i åresvis, og startet da søtningsstoffet ble godkjent i USA for ca 40 år siden. Forskere som ikke har noen koblinger til WHOs nye rapport, kaller bevismaterialet om at aspartam kan være kreftfremkallende svakt. Man mener at folk flest ikke burde være bekymret over risikoen for kreft knyttet til aspartam. Fagfolk mener at aspartam, som alle andre søtningsstoffer med få eller ingen kalorier, og som del av en balansert diett, gir forbrukerne et valg for å redusere inntak av sukker, noe som er et viktig mål for folkehelse.

Jeg anser Pepsi Max’en min for trygg, og den skal jeg fortsatt drikke med god samvittighet. Hva er vel bedre enn iskald Pepsi Max….for den må være kald. Så skal jeg sørge for at jeg fortsatt også er flink til å drikke mye vann med litt Zeroh i. At dette er det siste vi hører om Aspartam, det er det garantert ikke. Jeg tror vel også ytterligere forskning vil tvinge seg frem etter at denne rapporten nå er lagt frem.

Nyt lørdagen! Her skal kjøkken vaskes, og klesskapene ryddes. Fint å gjøre slike ting når det regner ute. Vi blogges i morgen.