Det rare, rare hodet mitt

Hodet mitt er rart. Veldig rart til tider. Hodet mitt tenker mer ufornuftig enn fornuftig i visse situasjoner. Dette er sikkert noe mange kjenner til. Og et godt eksempel på hvordan hodet fyker av gårde, det fikk jeg erfare denne uken her.

Jeg går til kontroll hos legen hver 3.måned, og da pleier jeg også å ta med meg en urinprøve. De siste gangene har disse vist spor av blod. Legen har vært ganske sikker på at grunnen er de blodfortynnende medisinene som jeg går på. Disse kan visst gi blod i urinen, men han ønsket likevel å sjekke dette ut for å være sikker. Jeg er jo veldig glad for at legen min ikke bare tror, men vil vite. Så han sendte en henvisning til urologisk avdeling på Sørlandet Sykehus her i Kristiansand. På sykehuset hadde en lege vurdert dette, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle få time innen mars. Jeg tror henvisningen ble sendt fra legen min i nov/des. Jeg tolket det kanskje der og da som at de ikke vurderte det som noe alvorlig siden de hadde relativt god tid på å kalle meg inn.

For to uker siden fikk jeg den ganske vanlige beskjeden fra Helfo om at sykehuset ikke kunne gi meg time innen fristen, noe som er tidsbrudd, og jeg kunne da velge et annet sykehus. Jeg kjente på meg at jeg ønsket å få svar, så jeg ringte til Helfo og lurte på hvor nærmeste urologisk avdeling da var, og det var ved Aleris i Lillesand, noe som igjen ikke er lange kjøreturen fra meg. Så jeg sa ja til å dra til Aleris, og det tok litt over en uke fra jeg ringte Helfo til jeg fikk time hos Aleris. Jeg fikk kjapt time, og var til undersøkelser der i går, fredag.

Jeg vet at man helst ikke skal google for mye, og spesielt kanskje på slike helserelaterte saker. Men jeg må liksom bare. Jeg må lese på nettet, og jeg googler i evigheter. Leser og leser. Det verste er at når jeg leser, så hender det ofte at jeg også konkluderer. Det er sikkert en del som kjenner seg igjen. Alle symptomer stemmer, så man vet hva man feiler før legen faktisk har satt en diagnose.

I skrivet fra Aleris, så skulle jeg altså sjekke urinrør og urinblære. De skulle se etter forandringer, om det var noe der som ikke skulle være der. Allerede der går alarmen hos meg. Når jeg i tillegg skal ta cysteskopi, som oftest tas ved mistanke om kreft, eller ved oppfølging etter kreft, så begynner hodet mitt å stresse veldig. Jeg stiller ikke meg selv fornuftige spørsmål, eller tenker fornuftige tanker. Det er ordet kreft som setter seg fast. Skulle jeg nok en gang bli rammet av denne drittsykdommen? Mistanke hos meg betydde ikke å utelukke, men at sjansen for kreft var stor. Jeg tenkte ikke på at jeg kun for 1 1/2 år siden ble operert for nyrestein, og at det lå igjen en del grus etter de knuste den. Kunne det være årsaken? Er det ting i livet mitt som kunne ha disponert meg for denne type kreft? Har jeg andre symptomer enn dette sporet av blod i urinen? Jeg har jo absolutt ingen andre symptomer.

Kanskje er det fordi jeg har vært rammet av kreft en gang før som gjør at jeg er veldig var på ting som dette. At jeg frykter det verste med en gang. Hvorfor må jeg alltid google, og liksom tro at jeg kan ha svaret før jeg overhode har vært hos en lege? Hvorfor må jeg bli så redd før jeg vet om det er noe å være redd for? Klart at tankene fra kreftsykdommen kommer opp i sånne situasjoner. Jeg tenker lite på det nå. Det er så lenge siden. Men det dukker opp i blant. Når det dukker opp så kan jeg kjenne på frykten jeg hadde. Frykten for døden. Det er jo naturlig egentlig. Heldigvis har jeg også evnen til å kjenne på hvor heldig jeg var. Heldig som hadde en gynekolog som fulgte meg opp så tett, og som oppdaget dette på et veldig tidlig tidspunkt. Jeg slapp cellegift, og jeg slapp strålebehandling. Jeg var en solskinnshistorie sa legen min på sykehuset.

Døgnet fra jeg fikk rede på hvilke undersøkelser jeg skulle ha i går, det var grusomt. Jeg skulle egentlig hatt besøk av ei venninne torsdag kveld, jeg orket ikke. Jeg kjente på frykten, og den følelsen er så vond å kjenne på. Jeg fikk sove, men våknet veldig tidlig.

Timen på Aleris var kl.0930. Fra kl.07 kunne jeg ikke på toalettet. Blæra skulle være så full som mulig. Jeg måtte drikke mye, men det ble nok ikke så mye fordi jeg var livredd for at jeg nettopp måtte på toalettet når jeg ikke kunne….Kl.09 kom jeg inn for å gjøre en forhåndsundersøkelse. Da skulle jeg sitte på en toalettstol, og tisse ned i ei trakt. Det var en ny opplevelse, noe jeg aldri har vært borte i før. De skulle bla måle trykket…igjen noe helt nytt.

Jeg følte meg helt ødelagt døgnet før, og ikke mindre ødelagt når jeg satt og ventet på legen. Jeg har jo heller ikke de beste erfaringene fra hvordan jeg har blitt møtt som overvektige på sykehus, så det var nok også blandet inn i alt jeg følte og tenkte. Men de tankene kunne jeg bare latt være å tenke. Jeg møtte på en helt fantastisk lege. Tenk om alle hadde vært som han. Jeg ble så godt tatt i mot, han forklarte og jeg spurte om alt jeg lurte på. Han hadde god tid til å svare meg. Han så at jeg var nervøs, og kunne fortelle at hadde dette vært i Sverige, så hadde de ikke kalt meg inn en gang fordi sporet av blod var minimalt. Sykehuset tok heller ikke så minimale spor veldig alvorlig. Og siden jeg verken røykte, eller hadde vært utsatt for kjemikalier, så var sjansene for at han så noe minimale. Også den nydelige sykepleieren jeg hadde møtte meg på en helt fantastisk måte, og tok så godt vare på meg. Man blir så takknemlig, for dette er ikke en selvfølge.

Cystoskopien var og en ny opplevelse. Et tynt instrument (skop) føres inn gjennom urinrøret og opp i urinblæren. Urologen kan da se gjennom cystoskopet som igjen er koblet til en skjerm. Han lurte på om jeg ville se, men nei, det hadde jeg ikke noe ønske om. Da jeg googlet dette, så stod det at undersøkelsen kunne være ubehagelig, men ikke vond. Og det er jo også nok til at jeg gruer meg. De første sekundene var ubehagelige, men smertefullt var det ikke. Fordi jeg hadde drukket noe lite, så måtte han jobbe litt for å få urinen klar, så det tok nok noe mer tid enn vanlig. Underveis var det et par ganger jeg måtte rope ” sava ” litt høyt, men ellers kjente jeg ingenting. Jeg fikk bedøvelse i form av en gele, så den må ha gjort jobben sin.

Konklusjonen etter undersøkelsene var at alt er 100 % fint. Jeg tror jeg svevde et lite øyeblikk. For en fantastisk beskjed å få. Gjett om det var ei som følte alle de gode følelsene på en gang etter den beskjeden. Jeg kjente på en utrolig takknemlighet. Så i går kveld ble det ræger som en liten ” feiring.”

Hva er så årsaken til at jeg har spor av blod? Legen mente det kunne være flere ting : Noen har spor av blod uten at man finner en årsak. Det kan være de blodfortynnende medisinene, og det kan være grusen som lå igjen etter nyresteinsoperasjonen som gir det, om dette ikke har kommet ut ennå.

Torsdag til fredag formiddag var grusomme timer. Jeg kjente på det meste av vonde følelser, og gamle ting kom opp igjen. Jeg må prøve å lære meg til og ikke ta alt for mange sorger på forskudd, og jeg må lære at google ikke er lege. Om jeg klarer det? Veldig usikker. Jeg er liksom skrudd sammen litt sånn som dette. Samtidig så kan jeg også kjenne på den enorme gleden og takknemligheten etter å ha fått den beste beskjeden etter kontrollene.

Det eneste minuset : det å gå på toalettet etter en slik undersøkelse, det var smertefullt det. Jeg drøyde det til jeg var helt nødt. Jeg er glad for at jeg bor alene, for gjett om jeg skrek. Om naboene hadde hørt meg, så hadde de trodd at det var noe alvorlig galt her inne. I dag kjenner jeg lite heldigvis.

Jeg var på trening litt før kl.07 i dag, og hadde ei utrolig god økt på tredemølla. Ha en herlig lørdag. Vi blogges i morgen.

En stor dag – reisen fortsetter

Onsdag ble en stor dag, og starten på en spennende reise. Reisen har sånn sett startet, men det ble likevel et startskudd for noe jeg har jobbet for lenge. Godt at man ikke er alene på reisen. Man står sterkere sammen.

Onsdag ble vedtekter, og stiftelsesdokumenter sendt til Brønnøysund. Christel og jeg har dannet organisasjonen som skal jobbe for å bedre den fysiske og psykiske helsen til overvektige. Vi har mange planer, og ønsker, men vi skal starte med å jobbe for å få på plass et eget treningstilbud for overvektige. Dette blir jo primært for de som da bor i Kristiansand og omegn, men kanskje kan vi inspirere andre til å gjøre det samme andre steder i landet.

Å få egne treningsgrupper for overvektige, det er noe jeg har brent for lenge, og også jobbet for lenge. Jeg har klart å få til et treningstilbud ved et treningssenter i Kristiansand, men det ble etter hvert lagt ned. Vi har også hatt en crossfit gruppe, og vi har engasjert en egen PT til å trene oss. Alt dette har vært utrolig fine grupper, og et veldig godt treningstilbud, men det har vært dyrt, og det har ikke vært et permanent tilbud. Man trenger å få tilbudet inn i faste, trygge rammer, og man må ha et tilbud som er gratis slik at alle har mulighet til å være med.

Det å komme i aktivitet, det vil bety så enormt mye for så mange overvektige. Mange overvektige sliter med helsen, både den psykiske og den fysiske, og det skal ikke så mye til for å starte en endring som vil bety enormt mye i hverdagen. Det at man trener sammen med andre som sliter med de samme vektutfordringene, det betyr også mer enn hva politikerne, og fagfolk faktisk skjønner. Frisklivsentralen er garantert et flott tilbud, men her blir overvektige ” kastet ” rundt i grupper hvor man kanskje ikke føler seg helt hjemme. Kan man faktisk komme i en gruppe hvor alle har de samme utfordringene, så vil man kjenne på en helt annen følelse. For Frisklivsentralen så har det ikke vært aktuelt overhodet å starte egne treningsgrupper for overvektige. Hvorfor? Jeg kan bare ikke skjønne at det ikke er aktuelt. Man prater og prater om utfordringene vi står overfor når det kommer til fedme, men hva gjør man annet enn å prate? Hva gjør man foruten å legge folk under kniven, eller gi noen opphold på feks Evjeklinikken? Jeg liker opplegget som Evjeklinikken har, men man må ha et opplegg man kan klare i hverdagen. For hva skjer med de fleste når man kommer hjem til hverdagen etter et opphold? Noen klarer seg. Det er viktig å understreke, men de fleste vender tilbake til det gamle mønsteret fordi man plutselig står alene. Opplegget burde vært i nærmiljøet hvor man da vil ha mange andre å støtte seg på. Kanskje burde man bruke pengene man gir i tilskudd til diverse klinikker for å lage tilsvarende opplegg der man bor. ET fast opplegg over tid hvor man knyttet til seg forskjellige fagfolk. Jeg reagerer når Frisklivsentralen bare feier bort tankene våre før de i det hele tatt har hørt mer om hva vi tenker. Jeg vet at det også handler om økonomi, men vil man noe sterkt nok, så tenker jeg mulighetene hadde vært der. Men nå tar vi skjeen i egen hånd, og jobber målbevisst for å få dette til.

Nå venter vi på godkjenning fra Brønnøysund på organisasjonen vår. Når godkjenningen foreligger, så er det å jobbe på for å søke økonomisk støtte for planene våre. Vi har alt på plass. Vi har treningslokale, og vi har et team som skal ha ansvar for treningsdelen. Tre stykker som er utdannet PT’er hvor den ene også er fysioterapeut. Et stort team fordi alle som trener skal bli sett, og få god veiledning. Vi sliter nok alle med vårt i forhold til den fysiske helsen, og her skal alt legges til rette for at man skal kunne trene alle som en under god veiledning. Det å få alternative treningsøvelser dersom noen ikke kan gjennomføres pga utfordringer man har, det er en veldig viktig ting. Alle skal kunne kjenne på den gode, og viktige mestringsfølelsen.

Kristiansand Kommune har støttet oss veldig i dette. Det har jeg skrevet litt om før. Men alt begynte med en samtale Christel hadde med daværende varaordfører, Erik Rostoft hvor jeg ble spurt om å være med. Og deretter begynte ballen å rulle. Vi ble satt i kontakt med Hanne som jobber med inkludering og likestilling i kommunen, og Hanne har vært helt gull for oss. Hun så viktigheten av dette, og så hvilke muligheter kommunen hadde i forhold til feks lokale. Hun satte oss også i kontakt med Batteriet Sør som drives av Kirkens Bymisjon. Jeg har hørt om Batteriet, men visste ingenting om hva dette er. Jeg er helt imponert over tilbudet til Batteriet, for de jobber med å hjelpe frivillige organisasjoner med det meste. Det å danne en organisasjon, hjelp til å søke midler, regnskap – ja, det meste. De tilbyr også flere kurs som er viktige for frivillige organisasjoner. Så Batteriet har hjulpet oss med alt av papirer vi trengte for å få sendt inn papirer til Brønnøysund.

Nå er det bare å vente på godkjenningen, og så er det å kaste seg rundt for å søke om midler til et utrolig viktig prosjekt. Et prosjekt som også er veldig unikt. Vi skal komme i mål!

Ha en nydelig søndag! Vi blogges til lørdag.

Jeg måtte le litt….

” La oss begynne, husk målsetningen din, godt jobbet, du klarte det.”  Alt dette er jo motiverende ord, og det er jo nesten som å høre PT’en min på treningene vi hadde sammen, men det er også tekst fra disse motivasjonsflaskene som er så populære nå, og som jeg har skrevet om før på bloggen. Forleden dag leste jeg en artikkel om nettopp disse flaskene, og jeg måtte jo bare le når jeg leste den, og tenkte i mitt stille sinn at jeg absolutt er en av de som har latt meg påvirke av all reklamen som har vært for disse flaskene.

Jeg har jo da kjøpt meg motivasjonsflaske. Hvem har ikke…disse flaskene som altså skal motivere deg til å drikke godt med vann, de ser man ” overalt.” Motivasjonsflaskene har tatt helt av, og de har blitt en trend. En trend som jeg da har kastet meg på, i håp om å bli like flink til å drikke vann som jeg var før sommeren. Motivasjonsflaskene viser hvor mye vann du drikker i løpet av dagen. Hvis du skal overholde drikkeflaskens «regler», så skal du drikke rundt to liter til dagen. Flasken er ikke blitt mye brukt, og det er rett og slett fordi jeg synes det smaker plast av flasken når jeg bruker den. Jeg har vann med noen få dråper Zeroh i, men likevel så smaker det plast. Det er grunnen til at jeg ikke har brukt den så mye, for flasken er fin den.

Men så til artikkelen som fikk meg til å le godt. Jeg følte meg så truffet. Artikkelen stod på KK på nett, og der kunne man lese at professor Bjørn Steen Skålhegg ved Universitetet i Oslo, mener at  slike oppfordringer er helt unødvendig. Og professoren sier jo noe som man egentlig vet : Husk at vi drikker når vi er tørste og spiser når vi er sultne. Det er en mekanisme i kroppen som faktisk er veldig finjustert. 

Drikk når du er tørst, anbefaler professoren. Her i Norge, så trenger man ikke å drikke med mindre man føler behovet. I artikkelen så kan man lese at Helse-Norge bekrefter det professoren uttaler :  hos friske personer så blir inntaket av væske regulert gjennom tørsthetfølelsen, og er dermed ikke er noe man trenger å tenke på.

Jeg kjenner at jeg blir litt sånn småforvirret også. Da jeg trente med PT, så fikk jeg beskjed om å drikke masse vann. 2 liter var målet, men klarte jeg 3-4, så var det gull. Så når jeg i en periode i sommer kanskje ikke var så flink til å drikke vann, så kom den dårlige samvittigheten. Jeg har i en periode også hatt en ekstrem tretthet, og tenkte kanskje at dårlig inntak av vann kunne være grunnen. Jeg tror kanskje fortsatt det kan være en årsak, men så er det jo dette jeg skrev om tidligere: Er det kun vann som er godkjent væske, eller er all væske godkjent? Og det er der jeg blir forvirret. For jeg drikker mye i løpet av dagen, men det er jo ikke bare vann.

Det å drikke for mye vann, det er jo heller ikke bra. I følge professoren, så kan et overinntak av vann føre til at nyrene ikke greier å skille ut alt av kroppen. Dette kan medføre økt trykk i hodet og påvirke nyrene. For mye vann i systemet kan dessuten tynne ut saltene i kroppen. Hva er for mye og hva er for lite tenker jeg da? For at vann er viktig for kroppen vår, det er det ingen som helst tvil om. Selv en mild dehydrering kan påvirke konsentrasjonsevnen vår, det kan føre til hodepine, ekstrem trøtthet og forstoppelse. Mangel på vann kan også gjøre at huden blir tørr, matt og den begynner å klø.

Motivasjonsflasken smaker fortsatt plast, så hvor mye jeg får brukt den fremover, det kommer an på om jeg får bort den ekle smaken av plast. Og selv om professoren fikk meg til å le, og jeg fortsatt er usikker på hvor mye vann jeg må drikke pr.dag, så tror jeg at jeg lander på en mellomting av professoren og PT’en min. Da drikker jeg minimum 1 liter vann pr.dag, og alt over det er en herlig bonus. Og med gode treningsøkter, så blir det jo en del vann heldigvis.

Jeg er veldig fornøyd med treningene for tiden. De fungerer veldig bra, og jeg klarer hver uke målet mitt på minimum 4 økter pr. uke. All trening over det er en deilig bonus. I dag er det treningsfri, men regner med en god økt i morgen tidlig.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

 

Alarmen gikk

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Å ikke gjennomføre, det var likevel ikke noe alternativ. Dette hadde jeg lovet meg selv.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fire, fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å bli bittelitt mer glad i meg selv. Endringene i kropp og sjel har vært store. Alt takket være et spark bak, fantastiske folk, og de små skrittene i mitt eget tempo. Og at jeg våget.

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Kan jeg, så kan du. Om min historie kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan altså de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det gikk sikkert et år, eller mer før trening gikk fra veldig ok til at det ble veldig ok, og en innarbeidet rutine. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinsten i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor. Jeg puster og peser ennå jeg, og det veldig også i de bratte bakkene, men det at pulsen går raskt ned, det er det man skal måle kondisjonen etter. Tar det kort tid for pulsen å gå ned når bakken er gjennomført, da er ikke kondisjonen så dårlig gitt.

Ifølge forskerne viser studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Jeg er inne i en veldig god treningsperiode. Jeg trener 4 ganger pr. uke, og disse 4 gangene, de SKAL jeg trene. Trener jeg mer, så er det en bonus. Det er verdens beste følelse å kjenne på kontrollen jeg har når det kommer til trening, og helsegevinsten, den er stor. Om ikke vekta raser ned, så har helsen så godt av dette.

Kast de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo. Som en leser skrev: Denne høsten skal bli bra – og akkurat det, det vil jeg underskrive på det!

Vi blogges til lørdag!

Vi nærmer oss målet

Jeg brenner for overvektige. At vi skal få være akkurat den vi er med våre ekstra kiloer uten å oppleve stigmatisering, og diskriminering. For er det noen som virkelig opplever dette, så er det oss ” tjukke.” Jeg brenner for å få til egne treningsgrupper for overvektige. Alle prater om at vi nordmenn bare blir tjukkere og tjukkere, fra fagfolk så kommer kostholdsrådene, og vi blir fortalt hvor viktig det er å holde oss i aktivitet. Nett-trollene forteller oss stadig hvor dumme vi er som ikke forstår at det bare er å ta seg sammen. At vi bare skal spise mindre, og trene mer. Det snakkes masse om fedmeepidemien, men hva gjøres egentlig for å hjelpe oss overvektige? Noen hevder at vi tjukke får så mye hjelp, hva slags hjelp er det vi får?

Bare glem at vi får mye hjelp. Joda, vi kan feks komme til Evjeklinikken. Jeg har stor sans for opplegget som kjøres der, men hvorfor er det ikke mulig å kjøre et lignende opplegg i kommunene der vi bor? Det å reise bort i perioder, for så å klare oss hjemme en periode før dette gjentas noen ganger, det er for mange veldig utfordrende. Periodene hvor man er hjemme, da står man alene i kampen selv om man har fått viktige verktøy. Vi må ha et opplegg som kan gjennomføres i hverdagen vår. Noen kan også få dekket slankeoperasjon, noe som for en del er vellykket, og for andre det motsatte. Mange ønsker ikke å tukle med friske organer, så hvor er hjelpen til oss? Sprøytene som endelig hjalp mange i kampen mot overvekten, de tok man bort fra blå resept, og tjukke må betale behandlingen selv om man ønsker den. Det betyr at mange ikke kan bruke de pga stram økonomi, så disse er blitt for de ” rike ” nå.

Det er mange pasientgrupper som får hjelp i kommunen bla gjennom Frisklivsentralen. Hjertepasienter, lungepasienter, revmatikere er noen av flere pasientgrupper som får hjelp til trening og aktivitet. Overvektige blir plassert litt her og der selv om vi ikke har samme utfordringer som de man blir plassert sammen med. Når man prøver å foreslå egne grupper for overvektige, så er det akkurat som om man blir sett rart på, og at man føler at man ikke blir tatt på alvor. Litt som om noen tror at man sier det for å være morsom. Jeg har aldri blitt tatt på alvor i kommunen, eller når jeg så mange ganger har prøvd å kontakte treningssentre, eller andre som driver med trening. Egne grupper? For tjukke? Eh, hvorfor? Nå skal rett være rett. Treningssenteret Spring satte i gang en flott gruppe for oss overvektige, og den gruppen var gull for oss. To ganger i uken svettet vi sammen, og hadde et sosialt samvær før og etter trening som var viktig. Men tilbudet ble for dyrt for senteret, og tilbudet ble lagt ned.

Å jobbe målrettet, og det at man ikke gir seg, det kan ofte gi resultater. Og vet du? Nå tror jeg kanskje vi nærmer oss noe. Nå tror jeg kanskje vi er nærmere enn noen gang et tilbud til oss overvektige i min kommune. Jeg kjenner at jeg har en god følelse. Jeg har troa. Noen brikker mangler i puslespillet, men de skal på plass!

På hver vår kant, så er vi to som har jobbet for mye av det samme. Vi brenner for dette, og det utgangspunktet førte oss sammen. Det er fint å være to som kan jobbe for å nå et mål. For et år siden så var vi på besøk hos varaordfører i Kristiansand, Erik Rostoft. Jeg synes det er så flott at sentrale personer i kommunen tar seg tid til å høre på det innbyggerne har på hjertet. Jeg hadde vel ikke så store forventninger, men etter dette møtet, så har det skjedd mye. Helseavdelingen i kommunen sa vel nei nesten før de hadde hørt hva man tenkte. De så bare kronene rulle ut. Rostoft tok oss på alvor, så han satte oss i kontakt med Hanne i kommunen. Hun jobber bla med ” En by for alle.” Vi har hatt flere møter med Hanne. Dette resulterte bla i arrangementet ” Tjukk i Kristiansand ” hvor vi hadde Carina Carlsen på besøk for å snakke om stigmatisering og diskriminering av overvektige. En del politikere kom, og ble nok overrasket over mye av det som kom frem.

Hanne har vært en utrolig viktig person for oss. Hun har lyttet, og sett oss. Hun har forstått hvordan vi opplever å være tjukk. Hun ønsker å være med å endre. Hun ønsker at vi skal få et eget tilbud, og en plass hvor vi kan treffes og være sammen med andre i samme situasjon. Så på fredag var vi på en spennende omvisning hvor vi ble tilbudt å få være i deres treningslokaler. Vi kunne få oppstartshjelp, og eventuelt opplæring av instruktør. Vi skulle jo helt klart ha ønsket at kommunen kunne stilt opp med en person som hadde hatt instruktøransvaret, men det kan være vi kan komme dit også. Et skritt av gangen. Nå har vi fått en fantastisk mulighet, og den må vi jobbe videre med for å få dette realisert. Nå har jeg virkelig troa på at vi skal få til en egen treningsgruppe for overvektige i Kristiansand, og en annen flott ting er at treningen vil være gratis. Det betyr at enda flere har muligheten til å delta.

Jeg kjenner at jeg er stolt av kommunen min. Stolt av at vi endelig er blitt tatt på alvor, og at de jobber sammen med oss for å få dette til. Jeg gleder meg til å jobbe videre! Vi skal komme i mål.

 

 

Et stort gjesp

Hvorfor er jeg i perioder så ekstremt trøtt? Vi snakker ikke om litt trøtt etter en lang dag, eller en hektisk dag, eller en aktiv dag, men sånn ekstremt trøtt, og mange ganger må jeg bare sove litt. Nå er jeg ikke så trøtt hele døgnet, det er viktig å understreke det, men jeg blir det ofte når jeg sitter og jobber ved pc, eller setter meg ned litt. Jeg kan ha sovet ei hel natt, og setter meg ned ved pc et par timer senere, og kjenner at jeg blir veldig trøtt. Rare greier dette.

Trenger jeg mer søvn, eller er det andre ting som spiller inn. Drikker jeg for lite vann? Det kan gjøre at man kan bli trøtt. Jeg mener jeg har lest at lite vann kan føre til en ekstrem trøtthet. I en lang periode var jeg så utrolig flink til å drikke vann. Da drakk jeg 3-4 liter til dagen. Hvorfor dette har blitt så mye mindre nå, det er jeg usikker på, men kanskje er det så enkelt som å øke vannmengden jeg drikker. Det er så enkelt at det er for flaut og ikke bare øke på, og drikke masse.

Jeg har nå bestilt meg motivasjonsflaske. Den tar 1 liter. Skal liksom det hjelpe tenker du sikkert. Tja, jeg håper jo at den kan gi meg et spark bak. Motivasjonsflaskene er jo veldig hippe akkurat nå, så jeg slenger meg på trenden. Flasken har motiverende tekster etter hvert som man starter å drikke denne literen med vann : La oss begynne, husk målsetningen din, hold fokus, dette går unna, godt jobbet, du klarte det, fyll på og gjenta. Det er jo litt motiverende dette. Flasken skulle bare vært en termomodell som holdt vannet kaldt. Lunkent vann er ikke godt, så egentlig må jeg drikke denne literen fort hehe.

Når et gjelder søvn, så er jeg alltid litt usikker på hvor mye søvn jeg trenger. Det er sikkert litt forskjellig fra person til person, noen hevder jaffal det, men at søvn er viktig, det er det ingen tvil om. Jeg pleier å legge meg rundt 23, og alarmen går på tlf kl. 0615 hver morra, også i helgene. Mange av ukedagene så er jeg rett i treningsklær og får ei god økt på treningsstudioet. Det er en fantastisk start på dagen. Jeg er også morramenneske, og elsker morraer. Jeg kan ikke ligge til 08,09 feks, da får jeg litt småpanikk. Jeg vil ha mest mulig ut av dagen, og jeg fungerer absolutt best om morraen.

Jeg leste en artikkel om søvn, og for meg som da er 53, så skal jeg ha 7–9 timer (mindre enn 6 timer og mer enn 10 timer er ikke anbefalt) søvn pr. natt, og som regel er jeg innafor, men…det er et problem, og det er den hersens mobiltelefonen. Jeg må alltid sjekke mail, Facebook og diverse i senga før jeg legger meg til å sove. Det er så irriterende at jeg ikke bare kan legge den på nattbordet, og si god natt til telefonen straks hodet er på puta, men neida, ting må sjekkes som om det har skjedd så mye fra sist jeg sjekket den. Tlf er en tidstyv, og tar fra meg søvn, så nå skal jeg prøve å si god natt til tlf samtidig som jeg sier god natt til verden når jeg legger hodet på puta. Prøve, men skal det funke, så må jeg prøve mer enn litt.

At søvn er viktig, det er det ingen tvil om. Er man eldre enn meg, 65+, så skal man ha 7–8 timer (mindre enn 5 timer og mer enn 9 timer er ikke anbefalt). Prinsene mine som er straks 4 og 5 år, de trenger 10-13 timer søvn pr. døgn. Jo eldre man blir, jo lengre tid bruker kroppen på restitusjon og det blir spesielt viktig å få nok søvn om natten for å ha energi og overskudd. Konsekvensene av for lite søvn er først og fremst søvnighet, tretthet, dårlig konsentrasjon, humørsvingninger,og hukommelsesproblemer . Hvis man flere ganger i løpet av en uke sover mindre enn seks timer, vil det kunne påvirke helsen. Det går utover kroppens evne til å reparere seg selv. God søvn har stor innvirkning på livslengde og livsglede. Så nå er det et hardt spark bak og motivasjonsflasken for min del.

Denne helgen er prinsene mine her. I går fikk vi plukket litt plommer fra treet i hagen. Det bugner av deilige Victoria plommer. I dag skal vi en tur til byen da det skal være en del moro for barn der. Ha en nydelig lørdag! Vi blogges i morgen.

 

Mulig kreftfremkallende

Så foreligger rapporten her. Rapporten som alle vi lettbrus elskere har ventet spent på. Rapporten fra WHO som skulle si noe om aspartam er kreftfremkallende. Aspartam, dette kunstige søtningsstoffet som er i Pepsi Max og annen lettbrus, men også i bla tyggegummi og søtningstabletter som brukes i te.

WHO har konkludert med at aspartam er mulig kreftfremkallende. WHOs kreftforskningsavdeling har basert sin vurdering på tilgjengelige vitenskapelige bevis. Den mulige kreftrisikoen gjelder spesifikt leverkreft. I sin vurdering som kom natt til fredag, så understreker WHO at mengden aspartam folk flest får i seg, er trygg. Den tidligere etablerte anbefalingen om et maksimalt daglig inntak på opptil 40 milligram aspartam per kilo kroppsvekt, blir derfor stående. For å gi et eksempel, så inneholder en boks lettbrus på 0,33 liter 200–300 milligram aspartam. En  person som veier 70 kilo må derfor drikke fra ni og til 14 bokser daglig, eller mellom tre og fem liter, for å overstige denne grensen, så lenge denne personen ikke får i seg aspartam fra andre mat- og drikkevarer.

Pepsi Max’en, den skal jeg fortsette å drikke. Jeg får ikke i meg mellom 3-6 liter til dagen. Jeg ligger nok på 1 1/2 liter pr.dag. Joda, det er mye, men alle har vi vel en last. Ikke røyer jeg, ikke snuser jeg og jeg er avholds. Folkehelseinstituttet  konkluderte tidligere i sommer med at aspartam er trygt i de mengdene vi får i oss i Norge. Det samme har både USA og Europa fastslått. Også WHOs komité for tilsetningsstoffer, Jefca, har siden 1981 sagt at aspartam er trygt å bruke i visse mengder.

Det vil ikke bli slått alarm, og det vil ikke bli gitt noen råd til produsenter om å trekke tilbake produkter med aspartam. Det vil heller ikke bli gitt råd til oss forbrukere om å slutte helt med produkter som inneholder aspartam. Det sa WHOs direktør for ernæring- og mattrygghet, Francesco Branca på en pressekonferanse natt til fredag. Rådene fra dem vil være moderasjon.

Dette er ikke første gangen aspartam har vært i fokus, og sikkert ikke siste gangen heller. Debatten har pågått i åresvis, og startet da søtningsstoffet ble godkjent i USA for ca 40 år siden. Forskere som ikke har noen koblinger til WHOs nye rapport, kaller bevismaterialet om at aspartam kan være kreftfremkallende svakt. Man mener at folk flest ikke burde være bekymret over risikoen for kreft knyttet til aspartam. Fagfolk mener at aspartam, som alle andre søtningsstoffer med få eller ingen kalorier, og som del av en balansert diett, gir forbrukerne et valg for å redusere inntak av sukker, noe som er et viktig mål for folkehelse.

Jeg anser Pepsi Max’en min for trygg, og den skal jeg fortsatt drikke med god samvittighet. Hva er vel bedre enn iskald Pepsi Max….for den må være kald. Så skal jeg sørge for at jeg fortsatt også er flink til å drikke mye vann med litt Zeroh i. At dette er det siste vi hører om Aspartam, det er det garantert ikke. Jeg tror vel også ytterligere forskning vil tvinge seg frem etter at denne rapporten nå er lagt frem.

Nyt lørdagen! Her skal kjøkken vaskes, og klesskapene ryddes. Fint å gjøre slike ting når det regner ute. Vi blogges i morgen.

Hva nå kjære ” venn ” ?

14.juli skjer det. Da avgjøres skjebnen til min store lidenskap. Jeg er sikkert ikke alene om å være spent.

Hva som skjer 14.juli? Jo, da avgjøres skjebnen til min store lidenskap Pepsi Max, og all annen lettbrus som inneholder aspartam. Det virker som om forskere og leger tar det ganske rolig ennå, og de tror vel ikke at de røde flaggene heises den 14.juli. 14.juli skal nemlig WHO, verdens helseorganisasjon komme med en ny vurdering om aspartam. Til nå har søtningsstoffet aspartam blitt kategorisert som helt ufarlig. Nå snur WHO-forskerne, ifølge Reuters.

Fra og med juli vil WHOs kreftforskningsavdeling, International Agency for Research on Cancer, ifølge Reuters stemple aspartam som «mulig kreftfremkallende for mennesker». Det vil trolig føre til kraftig motstand fra mat- og drikkevareprodusenter. Mattilsynet sier til TV 2 at de ikke har kunnskaper om hvor mye aspartam som blir brukt i norske næringsmidler.

Vi er nemlig mange. Veldig mange. Jeg er langt i fra alene om å ha denne avhengigheten. Vi er mange som ” bare må ” ha Pepsi Max, eller annen lettbrus. Mange mener vi er dumme som innbiller oss at lettbrus ikke er farlig å drikke, og artiklene om fare for kreft, fare for diabetes, og ikke minst faren for vektøkning, de har vært mange. Jeg har drukket lettbrusen min med beste samvittighet, og det føltes innmari godt når bla danske forskere tidligere avlivet mytene for en god tid tilbake. Etter det har flere gjort det samme. Lettbrus har vært friskemeldt lenge. Forskere ved Københavns Universitet mente faktisk at det å drikke lettbrus var like greit som å drikke melk. Forskerne mener at man kan drikke lettbrus med verdens beste samvittighet. Det er i følge forskerne ingen helsemessige årsaker til å styre unna.

Men…ha vil skje etter 14.juli visst WHO stempler Pepsi Max, og andre produkter med aspartam blir stemplet som mulig kreftfremkallende? Blir det da slutt på å drikke lettbrus? WHO sin ekspertgruppe) har oppdatert risikovurderingen knyttet til aspartam, noe som inkluderer en oppdatert anbefaling for daglig inntak og kostholdsveiledning knyttet til aspartam. HVor mye kan vi drikke av feks Pepsi Max fremover uten at man skal være redd for å få i oss noe som kan gi kreft?

Jøran Hjelmesæth, seksjonsoverlege og helseekspert leder senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, beskriver en slik udokumentert lekkasje som veldig uheldig. Han mener dette skaper unødvendig angst blant folk. Hjelmesæth fastholder det han hele tiden har sagt inntil annen kunnskapsbasert informasjon foreligger sier han til TV2. Hjelmesæth har tidligere vært veldig tydelig at det ikke er en helsefare knyttet til kunstig søtning.

” At lettbrus er farlig, er en myte. Jeg er hundre prosent trygg på at de kunstige søtningsstoffene du finner i lettbrus ikke har noen som helst helsefare, så lenge man ikke drikker mer enn fire-fem liter lettbrus om dagen – og det er det svært få som gjør ” dette sa Hjelmesæth tilbake i 2018. Jeg er ikke der at jeg drikker så mye hver dag. Jeg drikker nok 1 1/2 liter hver dag, men det er forhåpentligvis godt under grensen.

Trine Husøy som er ekspert på kunstige søtningsmidler ved FHI sier til TV2 at de ikke er kjent med at det er kommet nye kreftstudier på aspartam, og at FHI sin vurdering er at de mengdene aspartam vi får i oss i Norge er trygge. FHIavventer den nye rapporten for å se hva som er grunnlaget for konklusjonen på at aspartam muligens er kreftfremkallende. Både USA og Europa har tidligere fastslått at aspartam er trygt å konsumere i visse mengder.

Vi har nok alle en, eller flere avhengigheter. Jeg røyker ikke, og har aldri gjort det. Jeg er avholds, så jeg drikker aldri alkohol. Avhengigheten min er Pepsi Max, og skulle jeg være tom, da kommer panikken. Jeg må alltid ha godt med Pepsi Max i hus slik at jeg ikke går tom. Sånn er det sikkert mange av dere som har det om det gjelder lettbrus, eller andre ting.

Jeg skal fortsette å drikke Pepsi Max’en min med verdens beste samvittighet jeg, jaffal frem til rapporten fra WHO foreligger den 14.juli, og forhåpentligvis etter det også….

Drikker du Pepsi Max med god samvittighet ?

Pepsi Max. Min store avhengighet. Jeg er sikker på at et flertall av leserne også har den samme lidenskapen som meg. Vi er nemlig mange. Veldig mange. Jeg er langt i fra alene om å ha denne avhengigheten. Vi er mange som ” bare må ” ha Pepsi Max, eller annen lettbrus. Mange mener vi er dumme som innbiller oss at lettbrus ikke er farlig å drikke, og artiklene om fare for kreft, fare for diabetes, og ikke minst faren for vektøkning, de har vært mange. Jeg har drukket lettbrusen min med beste samvittighet, og det føltes innmari godt når bla danske forskere tidligere avlivet mytene for en god tid tilbake. Etter det har flere gjort det samme. Lettbrus har vært friskemeldt lenge. Forskere ved Københavns Universitet mente faktisk at det å drikke lettbrus var like greit som å drikke melk. Forskerne mener at man kan drikke lettbrus med verdens beste samvittighet. Det er i følge forskerne ingen helsemessige årsaker til å styre unna.

Forskere har konkludert med at brus med kunstige søtningsstoffer ikke øker risikoen for kreft, eller diabetes. Mange ” onde tunger ” har hevdet at lettbrus gir en betydelig vektøkning, noe jeg har vært veldig skeptisk til. Studien som danske forskere  gjennomførte viste at det heller ikke var noen forskjell i endringen i vekt. Brus med sukker økte både fett og kolesterol i blodet noe vann, melk eller brus med søtningsstoffer ikke gjorde. Jeg har aldri trodd at man går ned i vekt ved å drikke lettbrus, men mer at man ikke legger på seg ved å drikke det. Lettbrusen har jo ikke kalorier.

Så når vi føler oss på trygg grunn, og trodde at diskusjonen var lagt død, så må det jo dukke opp noe, jaffal store overskrifter. Nå er det WHO, altså verdens helseorganisasjon som kommer med pekefingeren. WHO mener at brus uten sukker ikke nødvendigvis er sunnere enn brus med sukker. What! Gjennomgangen til organisasjonen peker på at bruken av kunstig søtning, som i Pepsi Max, ikke reduserer kroppsfett hos hverken barn eller voksne på lang sikt, noe jeg vel aldri heller har trodd. Jeg drikker ikke Pepsi Max for å gå ned i vekt, men mer for å nyte brus uten å legge på meg av det. Men WHO kommer også med mer i sin rapport, nemlig at det kan være uønskede effekter ved langtidsbruk av kunstig søtning, som økt risiko for type 2 diabetes, hjerte- og karsykdommer og dødelighet hos voksne. Hm…det er jo noe man ikke ønsker.

Men når man leser videre, så blir man glad, for Jøran Hjelmesæth, seksjonsoverlege for hormon, overvekt og ernæringsavdelingen ved Sykehuset i Vestfold og professor ved Universitetet i Oslo, han tar ikke rapporten fra WHO for god fisk. Hjelmesæth mener at WHO går altfor langt i sine advarsler mot kunstig søtning. ” Det er svært dårlig dokumentasjon på bivirkningene de skisserer, som at kunstig søtning kan føre til hjerte- og karsykdommer og diabetes”, sier professoren. Jeg puster mer og mer lettet ut. Hjelmesæth kan sakene sine.

Hjelmesæth mener at oppsummeringen, og dokumentasjonen til WHO om for at kunstig søtning gir like stor vektoppgang som sukker, er svært dårlig. For de som ønsker å gå ned i vekt, så anbefaler han å erstatte sukkerholdig drikke med sukkerfri. Mulige fordeler med dette er mye større enn mulige teoretiske ulemper sier han. I rapporten til WHO fremkommer det lite bevis for både at personer som spiser eller drikker sukkerfrie produkter, går opp eller ned i vekt. Hjelmesæth mener også at det ikke finnes noen sterk dokumentasjon på at kunstig søtning endrer og øker appetitten vår. Hjelmesæth anbefaler ikke inntak av sukkerfrie produkter som en måte å gå ned i vekt på, men heller å bruke disse som en erstatning for sukker, noe jeg tror de fleste av oss gjør. Han sier videre at om han veier opp de usikre funnene til WHO opp mot det han vet fra forskning, og klinisk erfaring med å behandle mennesker med fedme, så vil han helt klart anbefale å lettbrus fremfor sukkerholdig brus. Professoren tror WHO går ut med en advarsel mot sukkerfrie produkter fordi de ønsker å være føre var.

Det er jo spesielt aspartam som har hatt ett veldig fokus. Mange mener aspartam er farlig for kroppen. I 2015 konkluderte EUs organ for mattrygghet, EFSA, at aspartam, som er det søtningsstoffet som oftest blir brukt i lettbrus er helt trygt i normale mengder. Det er gjort en rekke risikovurderinger i EU, og i den siste vurderingen ble det igjen konkludert med at aspartam ikke er helsefarlig i de mengdene vi får i oss. Ser man på all dataen man har og på hvor mye aspartam vi får i oss i Norge, er det ingenting som tyder på at aspartam er farlig.

Vi har nok alle en, eller flere avhengigheter. Jeg røyker ikke, og har aldri gjort det. Jeg er avholds, så jeg drikker aldri alkohol. Avhengigheten min er Pepsi Max, og skulle jeg være tom, da kommer panikken. Jeg må alltid ha godt med Pepsi Max i hus slik at jeg ikke går tom. Sånn er det sikkert mange av dere som har det om det gjelder lettbrus, eller andre ting.

Jeg skal fortsette å drikke Pepsi Max’en min med verdens beste samvittighet jeg.

Jeg ønsker deg en nydelig søndag der du befinner deg. Her skal jeg fortsette å male huset. Jeg er godt i gang, men har mye igjen. Og etter huset skal 40 meter med gjerde vaskes, en garasjeport skal vaskes og males, det samme skal garasjen og søppelbua. Terrassen skal beises, men her får jeg god hjelp. Så arbeidsledig, det blir jeg ikke. Håper bare det fine været fortsetter. Jeg føler selv at jeg er veldig god på interiør inne, men ute på terrassen, der sliter jeg litt, så har du noen gode interiørtips til terrassen, så tar jeg gjerne i mot det. Blomster må jeg og få kjøpt mer av. Har du noen favoritter?

Er du klar over dette?

Det er mye man ikke vet når det kommer til hva man kan søke på, og kanskje ha krav på. At det finnes løsninger der ute for de av oss som har utfordringer, det er det ikke alle som vet. Denne informasjonen er det få som opplyser oss om. Mange ganger må man rett og slett finne det ut selv.

Det store lymfeødemet jeg har i leggene gjør at føttene mine trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn ” normalen.” Før skammet jeg meg så over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Jeg føler meg litt alene, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 39, 40, og 41. Noen har dukkeføtter, og bruker str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid ut. De er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er både større, og bredere, og jeg har jo herreføtter i forhold til dem. Ikke bare i forhold til dem. Jeg har like store føtter som veldig mange menn. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Jeg kan få flotte sko, gode sko, praktiske sko. Egentlig kan jeg få det meste utenom støvler. Støvler, det kan jeg ikke få mine svære føtter inni, men da løser jeg det med Goretex sko. Ikke som støvler, men ett veldig godt alternativ.

Har man sykdom som gjør at man sliter med å få tak i gode sko i butikkene, så kan man søke støtte til ortopediske sko gjennom NAV. Man må ta dette med fastlegen først, og fastlegen henviser deg til sykehuset der du bor, og ortopedisk avdeling der. Her får man en vurdering av en lege, og mener legen at det er grunnlag for ortopediske sko, så sender han dette videre til NAV som da fatter et vedtak. Jeg har fått et vedtak som må fornyes en gang i blant, og i løpet av dette året, så skal jeg på sykehuset igjen for en ny vurdering. Dette er noe NAV krever så og så ofte.

Får man vedtak på ortopediske sko, så kan man ta ut fire par det året man får vedtaket. Årene etter så kan man ta ut to par sko. Egenandelen er på 665 kr pr. skopar. På NAV sine sider, så står det at ortopediske sko kan hjelpe deg som har en feilstilling i foten eller ankelen, har problemer med føttene på grunn av diabetes eller revmatisme, eller har en annen funksjonsnedsettelse i føttene.

Jeg fant ut dette selv da jeg var så fortvilet over at det var så vanskelig å finne sko til mine lymfebein. Da sitter man ofte på nettet og googler, og da dukket ortopediske sko opp. Legen min var helt enig i at dette var noe vi burde søke på, og heldigvis så var både ortopeden på sykehuset, og NAV enige i dette.

Første gangen jeg skulle besøke ortopediklinikken, så grudde jeg meg nesten litt. Jeg hadde et bilde i hodet av hvordan ortopediske sko så ut, og det bildet var ikke særlig pent. Men du verden så feil jeg tok. Joda, det var absolutt slike sko også som jeg hadde dette bildet av i hodet mitt, men det var også masse fine sko man kunne velge blant. Sko som også vi kvinner som liker å være feminine kunne gå med. Det eneste man vel ikke får på en ortopedisk klinikk er vel høye hæler. Skoene skal være gode, og riktige for føttene. Sko med høye hæler er vel ikke akkurat det. Jeg lever godt uten høye hæler jeg. Jeg har fått tilpasset pene hverdagssko, fjellsko, og nå nylig fikk jeg sandaler. Sandalene var ikke spesialtilpasset, men de hadde de i butikken sin. Og siden mine føtter er forskjellige i tillegg til store, så kan man her få en sandal i hver størrelse slik jeg måtte ha på denne modellen. Akkurat nå holder de på å tilpasse en pensko til meg. En modell jeg hadde sett i butikken deres som ikke gikk opp i min størrelse, så da prøver de å spesiallage denne modellen til meg. Denne penskoen er det faktisk hæl på, men ikke en slik høy, og tynn hæl. Den har litt høyde, men gjør likevel skoen solid og god på føttene. I går prøvde jeg en prøvemodell som var blitt laget. En plastsko faktisk hvor de justerer og tilpasser slik at den ordentlige skoen skal bli riktig. I høst skal jeg også få tilpassede skoletter. Vi har prøvd et par ganger før uten og lykkes, men da er det fint at vedkommende på ortopediklinikken ikke gir opp.

Så sliter du med sko pga sykdom, så ta dette videre ned fastlegen din. Kanskje kan du også på hjelp slik at du kan få ortopediske sko til dine føtter.

Så skal du også tenke litt på at det er støtteordninger dersom du sliter med andre utfordringer, feks i forhold til klær. Dersom du sliter med å få klær grunnet sykdom, så kan du også her søke NAV om støtte til spesialsydde plagg, altså økonomisk støtte slik at en sydame kan sy plagg slik du trenger at plaggene skal være. Dette er det heller ingen som opplyser deg om, men nå vet du at der er muligheter der også, og her også går du gjennom fastlegen først, og deretter er det NAV som avgjør søknaden.

Dagen i dag skal brukes til å jobbe i nettbutikken min. Denne uken fikk jeg 4 esker med sommerklær levert på døren. Dette er første av flere leveringer. Nå ligger alle sommerklærne jeg har fått ute i nettbutikken, så i dag er det å pakke de opp, og rydde slik at jeg får plass til alt. Jeg er heldig som har stort hus, for det blir mye esker. Jeg var så heldig at jeg kunne ta det ene soverommet til å ha klesstativer og esker.

 

Sjekk ut de flotte sommervarene som har kommet her :https://enstorrelseforstor.no/

Nyt søndagen!